Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Fremskrittspartiet, 5 minutter til hver av de øvrige grupper og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver gruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:10:06] (ordfører for saken): På bakgrunn av at man har sett en stadig økende – og ny – bruk av utbyggingsavtaler, foreslår Kommunal- og regionaldepartementet i Ot.prp. nr. 22 for 2004-2005 å lovregulere bruken av slike avtaler i plan- og bygningsloven. I dag er ikke utbyggingsavtaler direkte regulert gjennom lovgivning.

De mest tungtveiende argumentene for å foreta en slik lovregulering er at man ønsker å forhindre større kostnadsoverveltninger på boligkjøper samt sikre en nødvendig grad av forutsigbarhet for utbyggere og kommunene.

Alle partiene i komiteen er enige om at det er behov for å stramme vesentlig inn på kommunenes bruk av utbyggingsavtaler, da i hovedsak avgrenset til tiltak som går under betegnelsen sosial infrastruktur. Utbyggingsavtaler har vært i bruk i mange år, og er mest aktuelt i pressområder med stor tilflytting og med høye tomte- og boligpriser.

Med en utbyggingsavtale menes vanligvis en avtale som inngås mellom en kommune og grunneier eller utbygger, og som gjelder vilkår og forhold vedrørende utbygging av et tomteområde til boligformål, og hva utbygger må forplikte seg til å gjøre i forbindelse med tillatelse til utbygging.

Det mest vanlige innholdet i en utbyggingsavtale har hittil vært at utbygger eller grunneier forplikter seg til å opparbeide og/eller finansiere den nødvendige tekniske infrastruktur som vei, vann og avløp.

Den tradisjonelle bruken av utbyggingsavtaler, som altså oftest har gått ut på at utbygger eller grunneier har måttet besørge vei, vann og avløp, sykkel- og gangstier osv. , har vært akseptert og lite omtvistet, og slike avtaler har vært brukt i over 30 år i enkelte kommuner allerede.

I de senere årene har man imidlertid sett at bruken av utbyggingsavtaler har tatt en ny retning, ved at utbygger i stadig økende grad også har måttet påta seg å besørge eller delfinansiere såkalt sosial infrastruktur som skoler, barnehager og sykehjem i enkelte kommuner.

Det er derfor denne nye retningen som bruken av utbyggingsavtaler har tatt i forbindelse med krav om at utbygger besørger også sosial infrastruktur, som i all hovedsak har vært direkte medvirkende til økt debatt, og som har presset fram et behov for å vurdere lovregulering av utbyggingsavtaler.

Komiteen viser til at spesielt presskommuner, med stor tilflytting og en rask økning i innbyggertallet, ofte blir stilt overfor et betydelig finansieringskrav på grunn av den storstilte utbyggingen av skoler, barnehager, sykehjem, veier, vann- og avløpsnett osv. som en rask befolkningsvekst medfører. En slik rask utbyggingstakt kan skape store finansieringsutfordringer og bidra til et betydelig press på kommuneøkonomien. Utbyggingsavtaler blir derfor ofte brukt for å avlaste presskommunenes egenfinansieringsbehov i forbindelse med utbygging av enten teknisk eller sosial infrastruktur som kommunen ellers ikke har direkte lovhjemmel til å kreve gjennomført eller finansiert av utbygger eller grunneier ved utbyggingsprosjekter.

I innstillingen er en enstemmig komite av den oppfatning at kommunenes finansieringskostnader relatert til sosial infrastruktur fortrinnsvis skal finansieres av kommunens egne inntekter og ikke av utbygger eller grunneier, og altså dermed til sist boligkjøper.

Her er det viktig å presisere at utbygger eller grunneier som oftest vil måtte velte økte kostnader til utbygging av sosial infrastruktur, som f.eks. det å bygge en ny skole, over på den enkelte boligkjøper. Dette kan fordyre en bolig med f.eks. 100 000 kr – men også mer eller mindre enn dette beløpet, selvsagt.

I departementets forslag til lovregulering er det imidlertid ikke satt noe absolutt forbud mot at sosial infrastruktur kan inngå i utbyggingsavtaler. Departementet har altså ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå et absolutt lovforbud mot sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler, og departementet har derfor utformet lovforslaget slik at det under visse forutsetninger også skal kunne stilles krav om at sosial infrastruktur kan inngå i en utbyggingsavtale.

Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, er imidlertid ganske uenig med departementet på dette området, og disse partiene skriver følgende i sine merknader på side 2 i innstillingen:

«Flertallet vil derfor legge til grunn at det settes et klart skille mellom sosial infrastruktur og teknisk infrastruktur i lovreguleringen vedrørende utbyggingsavtaler. Formålet med et slikt skille er at det som kan defineres som sosial infrastruktur ikke skal være tillatt finansiert i en utbyggingsavtale.»

Dette flertallet forutsetter videre at om det eventuelt oppstår tvil om hva som kan regnes som henholdsvis teknisk infrastruktur og sosial infrastruktur, kan dette avklares nærmere gjennom forskrift.

Videre står det på side 4 i innstillingen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter Planlovutvalgets forslag om å avgrense bruken av utbyggingsavtaler til kun å omfatte tiltak som kan defineres som teknisk infrastruktur. Dette vil skape klare rammer for innholdet i utbyggingsavtaler og bidra til forutsigbarhet for utbygger samt forhindre store kostnadsoverføringer til boligkjøper.»

Videre står det:

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker å fjerne muligheten for utbygger og kommune til å inngå avtale om at utbygger skal kunne forskuttere eller yte annet bidrag til sosial infrastruktur.»

Klarere enn dette kan det neppe sies. Stortingsflertallet uttaler krystallklart at man vil ha et absolutt forbud mot at utbygger eller grunneier gjennom utbyggingsavtaler skal måtte besørge eller finansiere sosial infrastruktur som skoler eller barnehager for kommunene.

Bakgrunnen for komiteflertallets behov for å presisere ønsket om et slikt klart forbud mot sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler, er at dette flertallet vurderer det framlagte lovforslaget fra departementet som for uklart, og at departementets forslag åpner for en for stor grad av skjønnsutøvelse fra kommunens side når det gjelder hva som er nødvendig å kreve av sosial infrastruktur gjennom utbyggingsavtale, for å gi tillatelse til utbygging.

Både Planlovutvalget og Bygningslovutvalget har vurdert behovet for lovregulering av utbyggingsavtaler.

Planlovutvalget foreslår i NOU 2003:14 å begrense bruken av utbyggingsavtaler til kun å omfatte teknisk infrastruktur der kommunen har direkte lovhjemmel til å stille vilkår.

Bygningslovutvalget foreslår også betydelige innstramninger i bruken av utbyggingsavtaler i NOU 2003:24, men vil i motsetning til Planlovutvalget ikke avgrense bruken til typer av tiltak.

Jeg vil også nevne at flere av høringsinstansene har til dels sterkt motstridende synspunkter på hva en utbyggingsavtale bør kunne omfatte. Fra kommunenes side er det f.eks. ikke noen stor forståelse for en streng lovregulering, mens det fra utbyggersiden, grunneiersiden og boligkjøpernes ulike interesseivaretakere, som f.eks. Forbrukerrådet, er blitt tatt til orde for en meget streng lovregulering på dette feltet.

Konklusjonen er altså at et klart flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet ønsker et klart skille mellom sosial og teknisk infrastruktur, og at det utformes en lovregulering som setter et tydelig forbud mot at sosial infrastruktur kan inngå som en del av kommunenes krav til innhold i utbyggingsavtaler.

Til slutt må jeg få si at sakens paradoks er at flertallets ønske om å forby mulighetene for å avtale sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler ikke har framkommet direkte av lovforslaget slik det nå foreligger i innstillingen. Dette skyldes en noe underlig manøvrering av SV, som jeg mener må bære ansvaret for at det ikke synes å være flertall for noe klart forbud i lovs form mot sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler. SV sier én ting i merknadene sine, men gjør faktisk det stikk motsatte når de støtter Regjeringens lovforslag, som jo åpner for sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler. Dette virker unektelig noe underlig.

Som saksordfører vil jeg oppfordre SV til under voteringen å sørge for at forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet til § 64 b, Avtalens innhold, tredje til femte ledd, eventuelt tredje og fjerde ledd, blir vedtatt.

Til slutt må jeg bare få be om noen sekunder ekstra for å rette en feil i innstillingen på side 16 andre spalte nederst. Ved en inkurie er ordet «ikke» utelatt i teksten til § 64 e i lovvedtaket. Den riktige ordlyden framgår for øvrig av flertallets forslag til § 64 e, som er fremmet på sidene 13 og 14 i innstillingen. § 64 e skal lyde slik:

«Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelse, typer av tiltak som kan omfattes, herunder at nærmere angitte tiltak ikke kan inngå i avtale, og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.»

For øvrig vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Signe Øye (A) [14:21:08]: Det er i dag svært uvanlig med utbyggingsavtaler hvor utbyggere blir pålagt å bekoste hele eller deler av den sosiale infrastrukturen. Dette gjelder selv i sentrale strøk og i pressområder. Så når Regjeringen foreslår at sosial infrastruktur skal inngå i en utbyggingsavtale, er det noe nytt. Når Arbeiderpartiet sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet går imot at barnehager, skoler m.m. skal kunne inngå i en utbyggingsavtale, betyr det ikke at man reverserer en utvikling som allerede har funnet sted, men at man ønsker å sette en stopper for en uheldig utvikling som er i sin spede begynnelse.

Når vi vil innføre en lovgivning som setter en stopper for at man skal kunne pålegge utbyggere å dekke kostnader til sosial infrastruktur, betyr det ikke at man gir utbyggerne en gavepakke eller økonomisk merverdi i forhold til dagens situasjon. Nei, det betyr at vi ønsker å lovfeste det som i all hovedsak er dagens praksis.

Vi må huske på at det regimet vi etablerer på denne sektoren, må stå seg over tid, i høykonjunktur og i lavkonjunktur. Regjeringen ville neppe ha funnet på å foreslå det den nå gjør, i 1993, for da ville neppe boligbyggingen kommet i gang igjen etter fem år med lavkonjunktur.

Men det er i hovedsak de prinsipielle sidene av saken som gjør at Arbeiderpartiet er imot at sosial infrastruktur skal kunne tas inn i en utbyggingsavtale. Vi mener det er viktig å fastholde at en del kostnader faktisk er ment å skulle dekkes av den skatten vi betaler. Skoler og barnehager er et godt eksempel på det. Økt bruk av utbyggingsavtaler som inkluderer sosial infrastruktur, kan også ses som et uttrykk for at det ikke lønner seg for kommunene å få nye innbyggere. Jeg mener at vi her står overfor et strukturelt økonomisk problem for kommunene som burde løses på helt andre måter enn gjennom utbyggingsavtaler. Når Terje Søviknes får kjeft for å lage innvandrerregnskap, bør andre avstå fra å lage innbyggerregnskap.

Nesten samtlige høringsinstanser mente at grunnen til at utbyggingsavtaler tas i bruk i større grad, er at kommunene sliter med dårlig økonomi.

Arbeiderpartiet mener at utfordringene som kommunene i pressområdene står overfor, kan løses på bedre måter enn ved å skyve regningen for sosial infrastruktur over på boligkjøperne. I forbindelse med behandlingen av boligmeldingen foreslo Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV et tilskudd til områdeutvikling for å oppfordre til helhetlig planlegging og kompensere for investeringskostnader. Arbeiderpartiet foreslo også en tilskuddsordning pr. bolig til kommuner som bygger boliger utover et visst minstenivå. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslo i tillegg å etablere en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente- og avdragsutsettelse på lån til tomtekjøp. Dette er ordninger som ville gjøre kommunene i stand til å bygge boliger i takt med økningen i antall innbyggere.

Hva SV mener i denne saken, er ganske uklart og vanskelig å lese av innstillingen. Om dette blir noe klarere etter debatten, er bare å håpe. Jeg håper også at SV følger opp det som står i merknadene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, om at sosial infrastruktur ikke skal inngå i en utbyggingsavtale.

Hans Kristian Hogsnes (H) [14:25:29]: Utgangspunktet for denne saken er det faktum at en del kommuner har et så stort utbyggingspress at de finner det vanskelig å ta imot nye innbyggere. Årsaken til det er de store finansieringskrav en rask befolkningsvekst stiller til utbygging og drift av barnehager, skoler, omsorgsboliger og bo- og behandlingssentre, foruten infrastruktur som vei, vann og avløp. En stram kommuneøkonomi har sammen med behovet for balanse i budsjettene vært en viktig del av rammebetingelsene, samtidig som mange kommuner ikke ønsker å øke lånebyrden ytterligere som følge av stor innflytting.

Denne vekstproblematikken er først og fremst et fenomen blant presskommuner her på Østlandet, men er nå et tema for stadig flere kommuner over hele landet. Dette er mye av bakteppet for at utbyggingsavtaler er blitt stadig mer brukt som finansieringskilde ved utbygging av tomteområder. Utviklingen hittil har vist at utbyggingsavtaler er mest aktuelt i pressområder med høye bolig- og tomtepriser. Avtalene her er et instrument som har vært tatt i bruk for å avklare forhold mellom kommuner, utbyggere og grunneiere som ikke er regulert i lov eller vedtatte kommunale planer.

Det er frykten for en mangel på balanse i avtalevilkårene som har skapt mye av diskusjonen de siste årene. Mange har ment at avtalene har vært brukt som middel til å finansiere kommunale investeringer kommunen ellers ikke ville hatt hjemmel til å kreve gjennomført eller finansiert av utbygger. Noen uheldige avtaler kan nok ha forekommet, men undersøkelser viser at omfanget av denne typen vilkår hittil har vært svært beskjedent.

I lys av et voksende omfang av avtaleformen har Kommunal- og regionaldepartementet funnet det riktig å lovregulere bruken. Gjennom en klargjøring i loven kan vi bidra til at grensen mellom akseptable og uakseptable avtalevilkår blir tydeligere, slik at byggekostnadene blir mer forutsigbare. Begrunnelsen for å lovregulere bruken av utbyggingsavtaler er å forhindre en kostnadsovervelting på boligkjøper. Det vil sikre forutsigbarheten både for utbyggere og kommunene.

Min erfaring med utbyggingsavtaler, som tidligere ordfører i Tønsberg kommune, har vært svært positiv. Det er skapt et bedre samarbeid mellom kommunen og utbyggere, som alle parter har dratt fordel av. Tilretteleggingen er blitt bedre og forutsigbarheten større. For lokalsamfunnet har dette gitt sikkerhet for kvalitet og tempo i utbyggingen. For innbyggerne har resultatet vært flere boliger til lavere kostnader. Fra kommunenes side er den største fordelen med utbyggingsavtaler at de bidrar til å sikre at planer blir gjennomført. Kommunale planer alene gir ingen sikkerhet for gjennomføring.

Det påfallende ved mine lokale erfaringer er for øvrig at noen av de partier – og da tenker jeg spesielt på Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti – som i den saken vi behandler i dag, er svært opptatt av å legge nye begrensninger på mulighetene og det lokale selvstyret, lokalt har vært pådrivere for å legge flest mulig elementer inn i utbyggingsavtalene, som f.eks. både skoler, barnehager og omsorgsboliger, og de har ikke vært så opptatt av at det skulle være snakk om en forskuttering.

Ulempen ved utbyggingsavtaler kan etter min mening være at kommunen samtidig får en mulighet til å utnytte sin ellers ordinære og legitime posisjon som planmyndighet. Kommunen kan presse en utbygger til å godta avtalevilkår som gjør at avtalens balanse forrykkes, og det kan f.eks. bidra til at prosjektets lønnsomhet kommer i fare. Det er videre uheldig dersom bruk av utbyggingsavtaler fører til at noen får utilsiktede kostnadsbelastninger, f.eks. ved at boligkjøperne belastes for kostnader som i prinsippet skal dekkes ved skatteinntekter. Det er også mye av forklaringen på at både kommunene og byggebransjen nå hilser velkommen Regjeringens forslag til lovregulering av bruken av utbyggingsavtaler.

Jeg synes nok at flertallet i kommunalkomiteen i sine merknader er litt uklare på hva de egentlig vil, samt på hva konsekvensene vil bli. Hvis vi regulerer dette for stramt og lite fleksibelt, vil det kun bidra til å redusere boligbyggingen. Det blir da mindre interessant for kommuner å inngå slike avtaler. De vil ikke ha råd til å gjennomføre alle kommunale tiltak på det tidspunktet utbyggerne ønsker å bygge ut, og både utbygger og boligkjøpere må vente til kommunen selv kan prioritere akkurat den utbyggingen. Kommunen vil holde seg til rekkefølgebestemmelsene, og dermed begrenses mulighetene til å forsere boligbyggingen i de områder der behovet for nye boliger er størst, og der utbyggere står klare til å bygge gjennom å forskuttere infrastruktur. Det vil igjen bare resultere i enda dyrere boliger i pressområdene. Dessuten er det nesten umulig å trekke en hårfin grense mellom sosial og teknisk infrastruktur. Det vil kreve en nøyaktig oppregning av hvilke tiltak som blir ulovlige, og en slik lovteknikk bør vi helst forsøke å komme bort fra. Jeg hører med blant dem som har stor tro på det lokale selvstyret, også når det gjelder utbyggingsavtaler.

Jeg vil fremme de forslag som ligger i saken, forslag nr. 1 på vegne av Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, og forslag nr. 2 på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Hans Kristian Hogsnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [14:31:00]: To utvalg har sett på hvordan bruken av utbyggingsavtaler skal begrenses og reguleres. Konklusjonene er forskjellige, men begge har konkludert med at det må lovregulering til, både for å sikre påvirkningsmulighet for tredjepart og for å sikre at kommunene ikke utnytter sin posisjon til å presse utbygger utover det som er rimelig.

Her på Stortinget har debatten stort sett dreid seg om hvordan vi skal begrense at utbygger tvinges til å finansiere oppgaver som det offentlige har ansvar for å løse, slik som skolebygging og drifting, sykehjemsbygging o.l. – kort sagt det som går under den litt upresise betegnelsen «sosial infrastruktur». Inntil i fjor var det faktisk enstemmighet i Stortinget om dette, men så hoppet Regjeringen av. Inntil i fjor var det altså sånn at sosial infrastruktur ikke skulle kunne avtales finansiert av utbygger. Det var bestillingen som et enstemmig storting gikk med til Regjeringen, men så hoppet altså Regjeringen av. Jeg antar at det var fordi de kom tilbake med denne loven som er blitt forelagt oss her på Stortinget. Loven er altså, slik jeg oppfatter det, et godt skritt i riktig retning, men overhodet ikke klar nok i intensjonene om å stoppe medfinansiering av sosial infrastruktur. Her vil jeg bare komme med et apropos. Det er altså slik at under Erna Solbergs skattelettepolitikk har Kommune-Norge fått større og større gjeld. Skatteletten til rike er blitt finansiert ved at folk har måttet betale ekstra egenandeler hvis de blir syke, de har måttet betale mer penger til skolefritidsordning, og de har fått reduksjon i arbeidsledighetstrygd. Listen er altfor, altfor lang.

Det som er saken, er at Regjeringen ønsker en utvikling der man aksepterer mer skattelette og lavere skatter, men der man dytter mer og mer av ansvaret for finansiering av offentlige oppgaver og andre ting over på den enkelte. Dette har i det siste også vært trenden innenfor boligbyggingen. Vi skal ikke mange tiårene tilbake – slik også Torbjørn Andersen var inne på – før det var slik at tilrettelegging av teknisk infrastruktur også ble sett på som et kommunalt ansvar. Det har imidlertid blitt akseptert som en del av det utbygger skal ta ansvar for. Men den sosiale infrastrukturen har på en måte vært det stedet der flertallet har ønsket å sette det store skillet.

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV er imot de åpninger som ligger i lovforslaget fra Regjeringen om at sosial infrastruktur skal kunne finansieres gjennom utbyggingsavtaler fra utbyggers side, men vi har vært uenige om hva slags modell vi skal velge for å få det til. En kan velge den positive modellen, som altså er Planlovutvalgets modell, som sier hva det er lov å ta inn i en slik type utbyggingsavtale, eller en kan velge den negative modellen, som flertallet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, står sammen om, og som blir vedtatt her i dag, nemlig den som ramser opp hva det ikke er lov å få finansiert gjennom en utbyggingsavtale.

Den første modellen er den klart enkleste å håndtere. Det er den klart mest oversiktlige og tydelige – det gir jeg det komiteflertallet som består av Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, rett i – men den er også den mest rigide. Både Byggenæringens Landsforbund og brevet fra statsråden av 18. april 2005 viser hvordan det kan ha negative konsekvenser. Jeg vil gjerne oppfordre flertallet til å kikke nærmere og gjerne én gang til på svaret på spørsmål nr. 4 fra SV om de negative konsekvensene ved forslaget. Det som samler et flertall i dag, er at lovteksten holdes åpen i tråd med det Regjeringen foreslår, men at vi gjennom å innføre strengere forskrifter enn det Regjeringen har lagt opp til, ramser opp det vi mener ikke skal være lov. Jeg vil lese direkte opp fra det som står i innstillingen på side 11 nederst i første kolonne, for det er det som er kjernepunktet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener grunneier/utbygger ikke skal kunne pålegges å finansiere offentlig eid eller drevet sosial infrastruktur, så som skoler, barnehager og sykehjem m.m. Flertallet mener at Regjeringens forslag åpner for dette og at det derfor også gjennom forskrifter må fremgå at det ikke kan inngås avtale om bidrag eller forskuttering av denne type infrastruktur.»

Det er kjernen i denne saken, og det som det på en måte blir en oppgave for Regjeringen å sørge for å få gjennomført. Hvis de ikke klarer å gjøre det på en tilfredsstillende måte, er det helt åpenbart at vi er nødt til å få denne saken tilbake igjen på en egnet måte, slik at vi kan få dette igjennom, for det er et stortingsflertall som ønsker å stenge for krav om sosial infrastruktur.

Hvis jeg kan få ett sekund til på slutten, vil jeg videre si at dette er en utilgjengelig innstilling. Det skal jammen meg vi i SV ta hovedansvaret for at den er, men det er også andre her som kan være med på å dele litt av den skylden.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [14:36:36]: Eg må sjølvsagt innrømma at dette ikkje er ei enkel sak. På den eine sida ynskjer Kristeleg Folkeparti avtalefridom og differensierte opplegg for korleis ei utbygging skal skje. I tillegg er det viktig at bustadutbygging ikkje vert hindra av manglande planar eller manglande pengar i Kommune-Noreg. At ting tar tid i teknisk etat, veit dei fleste av oss også.

På den andre sida er det vanskeleg å akseptera ei lov som kan påleggja utbyggjar store samfunnsmessige kostnader, kostnader som er eit kommunalt ansvar. Regjeringa har også prøvd å balansera desse omsyna. Lova er ikkje utvikla i eit tomt rom. Det har utvikla seg både sunn og usunn praksis rundt om i Noreg.

Eit fleirtal har klare merknader om at såkalla sosial infrastruktur ikkje skal vera ein del av utbyggingsavtalane. Det må ein ta til etterretning.

Det som undrar meg, er at fleirtalet i komiteen heller ikkje ser fordelane ved at utbyggjar kan forskottera slik infrastruktur. Det ville kunna løysa mange prosjekt til glede for alle partar. Eit fleirtal her i salen, regjeringspartia og SV, vil vedta ei slik forskotteringsmoglegheit, likevel noko avgrensa. Det er eg glad for.

Det som uroar meg i denne saka, må eg innrømma, er eventuell manglande balanse mellom avtalepartane. Eg har både personleg og på vegner av andre vore i forhandlingar med kommunar, og det har ikkje berre vore ei positiv oppleving. Den som har kjøpt ei tomt, laga eit prosjekt og sett i gang ein søknadsprosess, har renter og økonomi å forsvara. Kommunen kan ofte venta, noko som medfører ekstra store kostnader og effektivitetssvikt hos entreprenøren.

Regjeringa legg no sterke føringar ved å poengtera at utbyggjar ikkje kan påførast urimelege utgifter. At enkelte entreprenørar skal stå for skole- og sjukeheimsinvesteringar for heile kommunen, er naturlegvis urimeleg. Kommunens ansvar kan altså ikkje i sin heilskap overførast til private husbyggjarar og entreprenørar og slik gjera norske bustader endå dyrare eller fortenesta så lita at det ikkje blir bygt nok bustadar. Då vil eg gjerne presisera at det heller ikkje er regjeringspartia si meining at så skal skje.

Dette må også sjølvsagt gjelda reguleringsplanar, som ikkje er spesielt nemnde i denne debatten, men som i dag er eit kommunalt ansvar, og som i større og større grad vert utbyggingsfinansierte prosjekt, og det er etter dagens lovverk uklart kven som skal bera det økonomiske ansvaret. Det er etter mitt syn viktig at det vert mogleg å forskottera reguleringsplanar, elles stoppar veldig mykje opp.

At ein ikkje kan påleggja utbyggjar for eigen kostnad å regulera store tilleggsområde der utbyggjar ikkje eingong har økonomiske interesser, synest eg er viktig. Lover og forskrifter må ikkje vera slik at det freistar kommunar til å utnytta entreprenørar som er nøydde til å få ei løysing. At tiltak skal, slik det står no, stå i rimeleg forhold til utbyggingas art og omfang, er slik sett ei innstramming i forhold til gjeldande praksis. Eg ber om og har tillit til at statsråden i forskrifta som må utformast, vil sjå til at dette også vert klargjort. Entreprenørar må, som eit minimum, ha rett til å fordela kostnader for reguleringsplanar, slik ein har rett til i forhold til veg, vatn og kloakk.

– Så er eg faktisk litt spent på dei endelege stemmetala i denne saka, sjølv om SVs innlegg for så vidt klargjorde ein heil del.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:41:05] (leiar for komiteen): Kommunane har svært ulike utfordringar. Mens det er nokre som falbyr tomter for å auka innbyggjartalet, er det andre som ikkje veit si arme råd verken korleis dei skal disponera areala sine på best mogleg måte, eller korleis dei skal føreta tilrettelegging av tomter til alle dei som ynskjer å flytta til kommunen.

Så kjem ei ekstra utfordring, sjølvsagt, i forhold til skule, barnehage, bydels- og grendefunksjonar. Samtidig med dette har ein over tid hatt ein pressa kommuneøkonomi og krav til effektivisering, som òg gjer at det er fleire kommunar som har måtta avvikla eller i alle fall redusera eigen teknisk fagkompetanse. Ein har då over tid sett at kommunar i pressområde, ikkje berre her på Austlandet, men òg på Nord-Jæren og i Bergensområdet og sikkert òg andre plassar, har utvikla ein praksis med utbyggingsavtalar med eit etter kvart omfattande innhald – kreative avtalar og høgst nødvendige avtalar for i det heile å få til utvikling av tomter og bustader, og der ein altså har kunna forhandla nye kostnader lagde over på utbyggjar og byggherre.

Når Senterpartiet i dag går inn for ei lovregulering, er det fordi vi meiner det er høgst nødvendig. Det står heile komiteen saman om. Samtidig er det òg med ei klår formeining om at vi framleis skal stå på for at det skal vera samsvar mellom oppgåver og midlar i kommunesektoren, og for å få den opptrappingsplanen over fleire år vi meiner er nødvendig for å retta opp den økonomiske ubalansen.

Vi synest òg det kan vera aktuelt å ta opp igjen dei forslaga som vart nedstemde då vi behandla bustadmeldinga, både det som gjeld tilskott til området utvikling, og det som gjeld låneordninga gjennom Husbanken til rente- og avdragsutsetjing ved tomtekjøp for kommunane.

Så til lovreguleringa. Det som er hovudspørsmålet, er: Skal ein leggja Planlovutvalet sitt forslag til grunn, eit tydeleg lovverk som set grenser mellom teknisk infrastruktur og sosial infrastruktur, og med utdjupande forskrifter, eller skal ein leggja Bygningslovutvalet sitt forslag til grunn? Frå vår side er vi veldig fornøgde når det her så gjennomgåande er eit klårt og breitt fleirtal i komiteen som legg Planlovutvalet sitt forslag i botnen. Vi trur det er det ryddigaste å halda seg til, både for kommunane og for utbyggjarane. Seinast i går var det ein utbyggjar med Høgre-sympati som stilte meg spørsmålet: Kva skal ein med denne lovreguleringa om ein ikkje legg Planlovutvalet til grunn? Så rundt og upresist oppfatta han det som kom frå Regjeringa.

I forhold til det breie fleirtalet i komiteen må eg seia at eg er desto meir overraska over at SV no gjer det som dei gjer, og altså sluttar seg til Høgre og Kristeleg Folkeparti sitt forslag i komiteen. SV står i lag med Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet om alle merknadane med dei premissane som der er lagd. Då er det rimeleg inkonsekvent å stemma for eit alternativt lovforslag.

Lat meg seia til slutt: Det er jo ein del lovtekst her som heile komiteen står saman om, inklusiv at det er behov for forskrifter. Så langt har eg registrert at det er behov for ei utdjuping i forhold til proposisjonen når det gjeld kva som meinest med kommunale vedtak – proposisjonen er nokså fyldig der, men det blir oppfatta uklårt – og likeins når det gjeld grunngivinga for medverknad av involverte grupper og interesser, i tillegg til den utdjupinga som kan vera nødvendig for å setja grenser mellom teknisk og sosial infrastruktur.

Statsråd Erna Solberg [14:46:36]: Utgangspunktet for å foreslå en lov om utbyggingsavtaler, altså å få en endring inn i lovverket for å regulere det, er et behov for å ha klarhet i hva som er lovlige rammer rundt det som det i dag egentlig er full avtalefrihet rundt. Det er altså ikke slik at Regjeringen har foreslått en form for liberalisering eller noe nytt, det er spørsmål om å lovregulere et område der det i dag er avtalefrihet, og vi har sett enkelte områder som vi har oppfattet som meget problematiske. Hele hensikten med å fremme det er bl.a. å klargjøre hvilke rettigheter begge parter har, og å gjennomføre en innstramming når det gjelder hvilke kostnader man kan velte over på boligkjøper, i forhold til type infrastrukturmidler. Jeg forstår godt at det kan være greit og enkelt å si at man skal ha et forbud mot sosial infrastruktur, og det har jeg også ment skal være hovedhensikten med dette. Men det er stor forskjell på det å mene at det skal være en hovedhensikt, og å lage et absolutt lovvedtak mot det, fordi man må fortsatt huske at det å bruke en utbyggingsavtale er et alternativ til å bruke rekkefølgebestemmelsen i plan- og bygningsloven. Min viktigste motforestilling mot absolutte lover av denne typen – som gjør at jeg også har skiftet standpunkt i løpet av denne tiden – er hensynet til at jeg ønsker en høy boligbygging i Norge. Jeg ønsker at det skal være interessant for kommunene å legge til rette for boligbygging, og at de ikke skal oppleve at det blir en slik kostnadsvridning at det blir sånn som det har skjedd i en del kommuner, at de faktisk har foretrukket å begrense boligbyggingen. Det er godt mulig at Arbeiderpartiet har løsninger på alt dette gjennom andre inntektsoverføringssystemer, penger og kommuneøkonomien. Jeg vil bare minne om at det var noen av landets rikeste kommuner som begynte med utbyggingsavtaler. Det er et stykke igjen før Arbeiderpartiet løfter alle landets kommuner opp på det nivået. Dessuten er ingen av disse forslagene gjentatt i budsjettene deres. Jeg klarer nesten ikke å ta boligsatsingen til Arbeiderpartiet seriøst når man med så store ord har gått ut, og så ikke klarer å komme inn i de alternative budsjettene og prioriteringene i sitt eget parti ved behandlingen fremover.

Kommunalkomiteens innstilling er etter min mening forvirrende lesning. Vi har gjort et forsøk på å skape ryddige forhold når det gjelder innholdet og bruken av utbyggingsavtaler. Jeg skjønner godt at noen av og til kan stille spørsmålet: Hvordan skal vi forstå det? For det er mye jus i dette. Men det er fordi det ikke er mulig klart å skille mellom teknisk og sosial infrastruktur. Dessuten er et hovedpoeng at det også innenfor teknisk infrastruktur må skilles mellom hvilke tiltak man i utgangspunktet kan kreve kostnadsdeling for, og der man ikke kan gjøre det. Det er også spørsmål om hvor mye det skal være lov å gjøre på det tekniske plan. For å rydde opp i dette, og for å gi en løsning som både tar høyde for fremtidige modeller for kostnadsfordeling og brukerbetaling osv., foreslo vi at det ikke skulle skilles mellom ulike typer tiltak, men at det skulle være begrensninger på avtalebruken ellers. Avtaler mellom offentlige myndigheter og private er ellers innarbeidet på mange sektorer og i rettsapparatet, og å legge slike føringer som Planlovutvalget foreslo, og som nå komiteen ønsker, vil etter vår mening medføre både tolkningstvil og manglende sammenheng på flere områder.

Jeg er glad for at komiteflertallet ønsker å vedta Regjeringens forslag til lovtekst, med noen justeringer. Det kan til en viss grad tolkes som at komiteen gir tilslutning til forslaget, med de justeringer som ligger i kravet om en forskrift som forbyr bidrag til en del kommunale tiltak. På den annen side vil jeg påpeke at det ser ut til at komiteen langt på vei vil at departementet skal innføre Planlovutvalgets restriktive forslag gjennom forskrift, uten å si det med rene ord. Det er altså noe forvirrende, og det får man forsøke å klare opp i etter hvert.

Jeg har lyst til å si noe om de samfunnsmessige konsekvensene knyttet til dette. De samfunnsmessige konsekvensene av et lovforbud mot å inngå avtaler om kostnadsfordeling av kommunale tiltak som er nødvendige for utbyggingen av boligområder, vil etter min mening gi redusert boligbygging. Kommunene vil ikke ha råd til å gjennomføre alle kommunale tiltak selv, og utbyggerne og boligkjøperne må derfor vente til kommunen selv kan prioritere disse tiltakene. Forbudet vil også innebære at man går glipp av den gevinsten for kvalitetsforbedring og samarbeid som ligger i fornuftig bruk av avtaler, i tillegg til at man altså må vente på de kommunale budsjetter. Alle som kjenner til byggebransjen og konjunkturene, vet hvor mye tidsbruk har å si for å holde oppe boligbyggingstempoet. Derfor er det ikke slik at vi i 1993 ikke ville funnet på å gjøre dette. Jeg vil anta at i 1993 ville man kanskje vært noe mer tilbakeholdne blant en del kommunepolitikere med å stille krav, men uansett ville det ha vært nødvendig å ha dette også i 1993. Problemet nå er at det blir usikkerhet om boligbyggingen i pressområdene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [14:52:08]: Dersom en utbygger ønsker å bygge typiske familieboliger i et område med dårlig dekning av barnehager og skoler, kan kommunen etter Regjeringens forslag kreve at boligbygger betaler for barnehagene og skolene. Men dersom utbygger i stedet bygger leiligheter tilpasset godt voksne mennesker uten barn, kan ikke kommunen kreve en slik utbyggingsavtale. Inn i de eneboligene som blir tomme, flytter det barnefamilier. Det krever at kommunen må bygge både skoler og barnehager. Dette er helt vanlig i kommunen min. Da er det fortsatt kommunen som sitter med ansvaret. Jeg vil spørre statsråden: Hvordan skal vekstkommunene løse slike utfordringer med den utbyggingsavtalen som nå er foreslått?

Statsråd Erna Solberg [14:53:09]: Representanten Signe Øye har nettopp begrunnet det resonnementet som tilsier at man i hennes hjemkommune etter dette forslaget, hvis man har utbyggingsavtaler, bare kommer til å bygge boliger for velsituerte voksne mennesker som ikke kommer til å ha barn, fordi man kommer til å regulere området slik at det ikke er tilpasset barnefamilier – hvis logikken hennes skulle holde i forhold til hvordan hennes lokalpolitikere tenker. For nå vil man jo ikke engang ha mulighet til å få forskuttering av penger til en barnehage.

La meg få lov til å si litt om disse vanskelighetene. Når komiteen skal avgrense mot sosial infrastruktur som eies og drives av det offentlige, blir det forferdelig vanskelig i forhold til mange forskjellige eierskaps- og driftsvarianter. Hva skjer f.eks. hvis en OPS-avtale inngås og kommunen skal overta vederlagsfritt etter et visst antall år, eller hvis man f.eks., som en del av pakken, sier at man skal igangsette en privat barnehage som skal drives av dem som bor der? Er det ikke å stille krav, eller er det å stille krav? Problemet forsvinner ikke, nemlig at kommunene alltid vil måtte velge ved at de må ta hensyn til hvor store utgifter til nye investeringer de har råd til å dekke over budsjettene sine. Det har heller ikke Arbeiderpartiet løst når det gjelder kommunesektoren.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:54:40]: Statsråden sier at forbud mot sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler vil skape usikkerhet om boligbyggingen i presskommuner. Vi vet jo at presskommuner er store kommuner, som ofte har god råd, og de har ofte et borgerlig flertall.

Statsråden viste også til rekkefølgebestemmelsen, f.eks. at det må bygges barnehage, skole og sykehjem først. Da er min utfordring: Hvorfor ikke la private bygge disse skolene? Da er jo ikke kommuneøkonomien noen relevant problemstilling i det hele tatt. Private kan bygge skoler og drive skoler. Private kan bygge sykehjem og drive sykehjem. Private kan bygge barnehager og drive barnehager. Da forsvinner den problemstillingen som statsråden bekymrer seg så storlig for.

Jeg vil også gjerne ha en litt nærmere redegjørelse for hvordan statsråden tross alt vurderer stortingsflertallets ønske om å forby sosial infrastruktur i utbyggingsavtaler, og hvordan hun vil håndtere dette og komme tilbake med det i forskrifts form.

Statsråd Erna Solberg [14:55:59]: For meg kan private gjerne drive både eldreomsorg og bygge barnehager og skoler, men jeg er ikke så naiv at jeg ikke regner med at det medfører kostnader for kommunene som de må bære. Bygninger må f.eks. leies når det er et kommunalt ansvar å drive skole, og makspris på barnehager gir uttelling i forhold til dette. Det er jo ikke full brukerbetaling her. Så det er klart at kommunene vil ta hensyn til spørsmålet i forhold til en utbygging. Særlig de store utbyggingene aggregerer på en måte krav til sosial infrastruktur og sosiale tiltak. Derfor ligger det primært i vårt opplegg en mulighet til å forskuttere dette for tilbakebetaling. Det er klart at det også vil skape politiske motforestillinger i kommunene hvis vi sier at vi bygger ut et område og det betyr at kommunens penger går til en ny skole der fremfor å rehabilitere den skolen som våre barn går på. Det er slike aktuelle ting som skjer. Dette er et vanskelig dilemma, som man alltid må ta stilling til. Her forsøkte vi å gjøre veivalgene noe lettere. Vi forsøkte å få til en konsensus der det var interessant både for utbyggerne og for kommunene å få til en god boligbygging. Nå tror jeg det vipper feil vei med det flertallet har lagt opp til. Særlig får vi se hvordan vi skal klare å løse forskriftsproblematikken.

Heikki Holmås (SV) [14:57:35]: Forskriftsnøtten må statsråd Solberg løse, for ellers blir Planlovutvalgets innstilling vedtatt. Det er konsekvensen.

Det Erna Solberg sier, er altså at boligbyggingen går ned hvis forslaget blir vedtatt. Spesielt sier hun at det i hvert fall gjør det med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiets forslag. Men det finnes jo en alternativ vei. Det er den veien som det andre flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, står for, nemlig at man sørger for å satse på en offentlig tomtepolitikk der det offentlige går inn og er eiendomsbesitter. Men forutsetningen for å gjøre det er at man har gunstige låneordninger, som altså er blitt nedstemt her på Stortinget av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, og tilskudd til områdeutvikling, som også er nedstemt av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Erna Solberg sier altså at fordi kommunene ikke har råd til å bygge skoler, blir det ikke boligutbygging. Det er bare én ting som hjelper for det: gunstige låneordninger til skoler og bedre kommuneøkonomi. Det er altså ikke Erna Solberg interessert i.

Statsråd Erna Solberg [14:59:09]: Er det én ting jeg har pleid å få kjeft for i denne salen når det gjelder kommuneøkonomien, er det at jeg gir for mye til presskommunene i forhold til distriktskommunene, og at omfordelingen jeg har gjort i inntektssystemet, har hatt slike utslag at det har blitt feil.

Det er jo slik at hvis jeg begynner å regne på noen av de enkeltkommunene som det er snakk om her, har jeg mye mer penger enn det Heikki Holmås hadde gitt til de samme kommunene. Du er ikke villig til å stille i Finnmark og si at fordi vi nå må ha mer boligbygging i de områdene der det allerede er press, vil vi omallokere mer ressurser dit, og flere av pengene skal brukes der. Han er ikke villig til å ta de valgene som dreier seg om å flytte penger til pressområdene. Så litt sammenheng kunne man nok forvente der.

Vi er enige om at vi skal begrense bruken av penger på sosial infrastruktur. Vi hadde ønsket at vi likevel skulle ha en større åpenhet for å forskuttere, og at vi skulle ha en lovformulering som ikke var statisk, men sånn at man kunne finne løsninger innenfor det. Jeg skjønner at det politisk kan være vanskelig å kommunisere av og til, for det høres så enkelt ut å ha et flatt forbud mot det.

Når det da gjelder forskriftene, har vi selvfølgelig tenkt å forsøke å følge opp flertallet, se på hvilke muligheter vi har. Vi kommer også til å ha det på høring. Så må jeg få ta stilling til om vi må gå tilbake igjen til Stortinget og diskutere grensegangene på dette, før vi eventuelt lar det tre i kraft. Det tror jeg det kan være naturlig å gjøre, siden innstillingen er litt uklar på en del punkter.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er over, men presidenten foreslår at vi gjør oss ferdig med debatten i denne saken før vi avslutter møtet.

– Det anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:01:11]: For ordens skuld: Den debatten om kommuneøkonomi som statsråden viste til, handla fyrst og fremst om dei totale rammene til kommunesektoren. Lat meg frå Senterpartiet si side gjera det heilt klårt at vi ynskjer å bidra til tilrettelegging av bustadbygging i pressområde, og vi ynskjer å bidra til at vekstkommunane skal ha ein økonomi som gjer at dei varetek sine oppgåver. Men vi ynskjer faktisk òg å bidra til eit lovverk som tydeleggjer kva utbyggingsavtalar skal innebera. Eg er veldig lei meg for at vi ikkje har klart å sameinast her. Vi stiller statsråden i ein vanskeleg situasjon, for her er eit breitt fleirtal som seier noko i merknader, og så er der eit anna fleirtal som sørgjer for lovteksten. Eg vil spørja henne ein gong til når det gjeld side 11: Har ho nokon gong som statsråd vore oppe i ein slik situasjon at det er eit anna fleirtal som fortel kva forskriftene skal innehalda, enn det fleirtalet som står bak det forslaget som blir vedteke i salen?

Statsråd Erna Solberg [15:02:39]: Jeg har nok opplevd at det har vært ulike flertall bak lovforslagene og føringer på forskrifter i løpet av min tid på Stortinget, både når det gjelder skatt og i andre spørsmål. Men jeg har vel aldri opplevd at vi har vært i en situasjon hvor man egentlig foreslår at forskriften skal begrense det som ikke ligger i lovteksten. Man legger altså føringer på at forskriften skal inneholde noe annet enn det lovteksten i utgangspunktet hjemler. Det er en betydelig innskrenkning som ligger her. Derfor har jeg også sagt at jeg ser på mulighetene. Vi har et sterkt ønske om at vi skal komme raskt i gang med det, for det er veldig mange som nå sitter og venter på denne loven. Mange sitter strategisk og lurer. Jeg tror det blir mye kaos de nærmeste månedene fremover: Hva gjør vi nå, når loven er blitt sånn? Nå tror jeg at kommunenes interesse for å bruke dette lovverket i det hele tatt blir betydelig dempet, hvis vi skal legge inn de føringene som ligger i forskriften. Jeg tror jeg må få lov å ta litt betenkningstid. Vi skal forsøke å gjøre en jobb i forhold til det stortingsflertallet legger som føringer på forskriftene. Hvis det medfører problemer, kommer vi selvfølgelig tilbake igjen til Stortinget. Hvis vi føler at det er grunnlag for at her må det trekkes noen klarere rammer, må vi på en eller annen måte kommunisere med Stortinget for å få en dialog knyttet til det med forståelsen av flertallet. Jeg mener ikke at dette er en sak å legge meg ut med et stortingsflertall på. Vi er i utgangspunktet enige om noe av retningen, men vi er litt uenige når det gjelder teknikken og synet på hvilke konsekvenser vi skal ha.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [15:04:35]: Statsråden har gitt uttrykk for noen synspunkter om hvordan hun forstår Stortingets behandling. Men det er jo selvfølgelig ikke minst vesentlig hvordan Stortinget selv forstår sin behandling. Da er det vesentlig å få en utdyping av de elementene som har vært sentrale i debatten, og som også var sentrale i replikkordskiftet.

Det vi kan konstatere, er at et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, sier at «det legges opp til en lovregulering som setter et tydelig forbud mot at sosial infrastruktur kan inngå som en del av kommunenes krav til innhold i en utbyggingsavtale». Det er et helt utvetydig klart utsagn.

Samtidig, som statsråden viste til, er altså utgangspunktet slik at Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har stilt seg bak at avtalen også «kan gå ut på at grunneier eller utbygger skal besørge eller helt eller delvis bekoste» osv. Det står også at avtalen «kan uansett gjelde forskuttering av kommunale tiltak».

Så kommer da det tredje, at Sosialistisk Venstreparti, som jo inngår i det flertallet, sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet sier at man «mener grunneier/utbygger ikke skal kunne pålegges å finansiere offentlig eid eller drevet sosial infrastruktur, så som skoler, barnehager og sykehjem m.m.», og videre at «det derfor også gjennom forskrifter må fremgå at det ikke kan inngås avtale om bidrag eller forskuttering av denne type infrastruktur».

Det første tolkningspunktet vil naturlig nok være at det er en direkte motstrid mellom det som vedtas, med en åpning for å finansiere sosial infrastruktur og for forskuttering, og flertallsmerknaden. I alle høve må da vedtaket tolkes avgrensende i forhold til det flertallet sier, at man ikke skal kunne finansiere sosial infrastruktur så som skoler, barnehager og sykehjem m.m., og at man heller ikke gjennom forskrifter kan legge opp til forskuttering av det. Med andre ord: Det minimum som må forstås av Stortingets behandling, er at det ikke gjennom lovgivningen er et forarbeid som gir grunnlag for å finansiere sosial infrastruktur hva gjelder skoler, barnehager og sykehjem m.m., heller ikke forskuttering av det. Det må med andre ord være snakk om den resterende delen av sosial infrastruktur. Da går jeg ut fra at slik må merknadene forstås. Og da er det naturlige spørsmål til representanten Holmås: Hva er å forstå som sosial infrastruktur, utover skoler, barnehager og sykehjem m.m.?

Heikki Holmås (SV) [15:07:11]: Jeg er helt enig med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i at det er akkurat dette som er utfordringen. Hele poenget gjennom denne lovprosessen har vært at statsråden helt klart har sagt at vi klarer ikke å lage et klokkeklart skille og si sosial infrastruktur på den ene siden og teknisk infrastruktur på den andre, fordi det også er en del ting som ligger i mellomsjiktet. Det er bare å vise til svar på spørsmål 4, som jeg også nevnte i mitt forrige innlegg, der det står klart. Med en rigid fastsetting etter Planlovutvalgets innstilling, som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet legger opp til, vil det være en god del ting av typen fellesområder bl.a. som vil bli utelatt fra muligheten for å inntas i denne type avtaler. Det mener vi i SV er feil. Vi mener at de tingene som ligger i midten, må kunne være med – dette er det beste jeg kan gi som svar til Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Så er jeg for øvrig fornøyd med at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen presiserte overfor statsråden nettopp det som står på side 11, fordi det er det som er stortingsflertallets hensikt, og det vi sender et klart signal om. Sånn som denne forskriften blir lagt opp, som for øvrig blir utformet på bakgrunn av lovteknisk bistand fra departementet og fra Regjeringen, vil det være sannsynlig at vi vil ha en hyppigere oppdatering av forskriften enn det vi ville hatt dersom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiets forslag hadde blitt liggende til grunn. For det er klart at det hele tiden vil kunne være behov for å endre grensegangen for å sikre at ting som vil dukke opp, og som vi mener er sosial infrastruktur, ikke skal omfattes av utbyggingsavtaler.

Det er utfordringen, og det er det jeg sa helt fra starten av er utfordringen: Velger man positivt å si hva man kan ha med, er det veldig enkelt, men det blir firkantet og rigid og lite fleksibelt. Velger man istedenfor å gjøre sånn som stortingsflertallet i dag gjør, nemlig å si at vi har disse åpningene, med de innstramningene som ligger i Regjeringens lovforslag, men samtidig sier i forskrift at forskriften skal avgrense videre de tingene som vi til enhver tid vil oppfatte å være «offentlig eid eller drevet sosial infrastruktur, så som skoler, barnehager og sykehjem m.m.», som det står, er det altså det rommet som det utøvende organ, nemlig Regjeringen, vil ha til å tolke dette lovvedtaket og følge opp fra sin side. Da må vi jo bare, sånn som det også legges opp til selvfølgelig, følge utviklingen videre, sånn at vi hele tiden observerer hva som skjer på dette feltet.

Jeg opplever at vi, som også Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa, gir et klart mandat til Regjeringen: Gå ut og få dette til! Og får de det ikke til, får de komme tilbake igjen, og da vet de hva Stortinget vedtar.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:10:28]: Eg ynskjer på ingen måte å bidra til å forlengja debatten. Men eg meiner heilt klårt at det er eitt område til der det er nødvendig med ei presisering frå SV si side. Det er nemleg slik at på side 4 i innstillinga står Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, SV og Senterpartiet saman om å seia at dei

«ønsker å fjerne muligheten for utbygger og kommune til å inngå avtale om at utbygger skal kunne forskuttere eller yte annet bidrag til sosial infrastruktur».

Så i den same § 64 b, som vi allereie har diskutert, er forslaget frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet at avtalen ikkje kan «gjelde forskuttering av kommunale tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak», mens SV no er med på eit forslag som lyder slik:

«Avtalen kan uansett gjelde forskuttering av kommunale tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak.»

Då blir spørsmålet: Kva for type forskottering er det SV ikkje tillèt etter den merknaden dei er med på?

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [15:12:12]: Jeg synes det er pussig at Magnhild Meltveit Kleppa stiller det spørsmålet, for hun er selv med på den merknaden som jeg siterte fra talerstolen i sted. Magnhild Meltveit Kleppa spør: Hvilken type forskuttering er det SV ikke vil skal være lov? Da leser jeg igjen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener grunneier/utbygger ikke skal kunne pålegges å finansiere offentlig eid eller drevet sosial infrastruktur, så som skoler, barnehager og sykehjem m.m.»

Er det svar godt nok for Magnhild Meltveit Kleppa, er det da grunn til å spørre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Formiddagens møte er nå slutt, og Odelstinget fortsetter i nytt møte kl. 18.