Presidenten: Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden. Vidare vil presidenten foreslå at det vert gitt høve til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. – Det er å sjå på som vedteke.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:35:13] (ordfører for saken):Akvakulturloven bygger på dagens oppdrettslov, som er nærmere 20 år gammel. Det er viktige endringer som i dag gjøres i den nye akvakulturloven, som erstatter dagens oppdrettslov og havbeitelov. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid om akvakulturloven.

Komiteen mener det er viktig for verdiskapingen i Kyst-Norge å legge til rette for en bærekraftig marin næring, bestående av lønnsomme og omstillingsdyktige foretak med høy innovasjons- og nyskapingsgrad.

Betydningen av å fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammen av en bærekraftig utvikling er av særlig betydning. Målene videreføres, men fokuseringen på hvordan målene bør oppnås, blir endret. I loven foreslås det forenklet søknadsbehandling ved etablering av alle typer akvakultur. Det er positivt.

Jeg regner med at de ulike partiene vil ta for seg sine synspunkter på loven, men jeg er glad for å konstatere at Regjeringens framlegg vil bli vedtatt i dag.

Utviklingen i akvakulturnæringen har vært svært omfattende. Denne næringen har vokst enormt, og det har vært store endringer på forhold rundt eierskap, struktur, størrelse, lokalisering, produksjonsteknologi, osv. Visse problemstillinger har forsvunnet med tiden, mens andre har kommet til. Det er derfor viktig at loven legger til rette for utvikling og optimalisering av verdiskapingspotensialet i akvakulturnæringen.

Kristelig Folkeparti mener at akvakultur vil bli et mer mangfoldig begrep gjennom etablering av virksomhet av hittil uutnyttede produksjonsmuligheter, og som loven også legger godt til rette for.

Oppdrettsnæringen er i større grad blitt en del av et globalt marked, med store konkurransemessige utfordringer. Den er også en av de største og mest betydningsfulle eksportnæringene vi har. Vi må ha vilkår og betingelser som er konkurransedyktige, og som gjør oss bedre i stand til å møte de utfordringene næringen opererer i. Konkurransesituasjonen er krevende, men til gjengjeld er potensialet stort.

En illustrasjon på dette er laksesaken og de laksetiltak som EU har mot Norge. Den norske oppdrettsnæringen er effektiv og konkurransedyktig, uten noen form for statsstøtte. Det er en tett dialog mellom myndighetene og laksenæringen når det gjelder arbeidet mot antidumpingavgifter på norsk laks. Dette mener Kristelig Folkeparti er viktig.

Når det gjelder miljøstatus, er det grunn til å vise til at forvaltningen av norsk akvakulturnæring på flere områder har vært ledende på regulering av næringens miljøpåvirkning. Men nye utfordringer kan stadig dukke opp. Når det gjelder laks, er det viktig å sikre tiltak mot rømming. Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen jobber sammen med næringen i denne saken og har tatt initiativ til å få ned antallet rømte oppdrettslaks ved at det er innført en sertifiseringsordning for utstyr.

Når det gjelder videreføring av antallsbegrensning for laks og ørret, vil en i tillegg til tradisjonell søkerkonkurranse som i dag gi en tilleggsmulighet for myndighetene til å gi tildeling etter en noe enklere modell enn i dag. Alle som er kvalifisert, må tilfredsstille de krav departementet setter, og en kan foreta geografisk fordeling av tillatelsene. På denne måten kan regionale hensyn fortsatt tas i tildelingspolitikken.

Verdiskapingen blir gjerne størst når den enkelte næringsutøver selv har frihet til å tilby sine produkter og tjenester i konkurranse med andre tilbydere. I en normalsituasjon vil den enkelte utøver ha et selvstendig ansvar for å regulere produksjon og utbud i forhold til markedet. Samtidig er vi kjent med at norsk oppdrettsnæring lever i en svært krevende og vanskelig handelspolitisk virkelighet som krever et godt og samstemt samarbeid med norske myndigheter. I denne situasjonen synes vi det er riktig å gi myndighetene hjemmel til regulering av produksjonen av laks, ørret og regnbueørret, dersom en mener det skulle være nødvendig.

Komiteen ber videre departementet utrede nærmere alternative måter å gi oppdrettsnæringen større handlefrihet til å kunne samarbeide på. Dette kan være frivillige tiltak som næringen ser som hensiktsmessig å samarbeide om, som f.eks. redusert utsetting av smolt.

Igjen med utgangspunkt i å få fram en lønnsom næring ser Kristelig Folkeparti behovet for å lovfeste retten til å kunne overføre tillatelser og gi muligheter for panteadgang i alle typer akvakulturtillatelser. Konsekvensen er økt handlefrihet og større forutsigbarhet, og det er ikke uvesentlig når det gjelder næringens kapitaltilgang gjennom økt kredittverdighet for akvakulturselskapene. Ved overførsel av pantsatte akvakulturtillatelser overføres både rettigheter og plikter, og det kan f.eks. være av distriktspolitisk art.

Til slutt: SV og Senterpartiet har et forslag, nr. 3, i innstillingen, som jeg håper de vil gjøre om til et oversendelsesforslag. Kristelig Folkeparti vil ikke gi noen signaler om nye konsesjoner nå, ut fra den situasjonen næringen er i. Men hvis det på sikt endrer seg, stiller Kristelig Folkeparti seg ikke avvisende til å se på tiltak som stimulerer kommuner og regioner mer for å legge til rette for akvakultur. Så vi ønsker ikke å lukke døren for tiltak som kan gi kommuner og/eller regioner inntekt av dette, som et alternativ til den statlige konsesjonsavgiften.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten May-Helen Molvær Grimstad har teke opp det forslaget ho refererte til.

Grethe Fossli (A) [12:41:01]: Oppdrettsnæringen er viktig, ikke bare for Norge, men også for EU. Onsdag kunne vi lese i avisene om den ferske rapporten fra SINTEF og FAFO som er utarbeidet etter oppdrag fra LO, om hvilken betydning norsk laks har for EU. Det betyr ikke bare god mat, men også mange arbeidsplasser. Bortimot 25 000 arbeidere i EU er avhengig av en næring som er meget viktig, også for Norge.

Hva har så dette med akvakulturloven å gjøre? Jo, for meg er dette et bevis på at vi må ha en næring som er seg sitt ansvar bevisst, som har gode vilkår og som er regulert etter en god lov.

Saksordføreren har gitt oss en grei gjennomgang av lovforslaget. Jeg vil derfor konsentrere meg om et par av områdene i loven.

Først til problemstillingen rundt hjemmel til å innføre individmerking. Da Stortinget i sin tid behandlet St.meld. nr. 12 for 2001-2002 Rent og rikt hav, diskuterte Stortinget spørsmål knyttet til merking av oppdrettslaks. Da sa flertallet i komiteen i en felles merknad følgende:

«Flertallet viser til prosjekt i Fiskeridepartementet for å finne frem til en egnet, rasjonell merking av oppdrettsfisk, og forutsetter at prosjektet fører frem til konkrete forslag til et slikt system, og at næringen så snart som det er praktisk mulig pålegges å gjennomføre slik merking. Merkingen må foregå på en effektiv og dyreetisk forsvarlig måte. Merking skal både ha generell preventiv effekt, og gjøre det mulig å lokalisere anlegg der fisk har rømt fra. Flertallet peker på muligheten for å nytte slik merking som et kvalitetsstempel overfor utenlandske kjøpere.»

Dette sa et bredt flertall for et par år siden. Vi kan konstatere at det ennå ikke er forsket fram metoder som ivaretar de kravene vi stilte den gang, og at dette fremdeles er under arbeid.

I tillegg er det slik at både næringen selv og myndighetene siden den gang har innført strengere krav til oppdrettsanlegg, propellbeskyttelse på båter som brukes i næringen, og sertifiseringsordning for utstyr.

Selv om rapporter viser at rømming fremdeles er et problem, kanskje spesielt i enkelte deler av landet, har vi fra Arbeiderpartiet denne gangen valgt ikke å foreslå at en hjemmel om merking legges inn loven.

Nå er det slik at merking av laksen ikke er et tiltak mot rømning, men det vil være mulig å lokalisere hvor laksen kommer fra, og deretter gå inn med tiltak hvis det er oppdrettere som ikke er seg sitt ansvar bevisst.

Rømt oppdrettslaks er en trussel mot de ville laksestammene våre, og de kunnskaper vi etter hvert har ervervet oss når det gjelder innføring av «fremmede» arter, viser at det er viktig å bekjempe rømning.

Både World Wildlife Foundation og organisasjonen Norske Lakseelver har tatt opp dette, og de viser bl.a. til en rapport som ble publisert av World Wildlife Foundation 12. mai i år, som viser at rømt oppdrettslaks svekker de ville laksestammene i Norge.

Så fra Arbeiderpartiets side har vi valgt å sette vår lit til næringen og myndighetene og den jobben de gjør. Samtidig mener vi at vi skal fokusere på fortsatt å forske på mulighetene for identifisering. Så håper også vi at slike triste saker som vi har opplevd nå i det siste i Alta-området, blir løst, og at vi ikke får slike saker som verken næringen eller myndighetene har skyld i.

For øvrig er vi godt fornøyd med at det fokuseres på miljø i dette lovforslaget som departementet har lagt fram.

I lovforslaget legges det også opp til en forenkling av tildelingsprosessen for laks og ørret. Vi er i hovedsak enig i de tiltak som foreslås, men med en begrensning: Vi ønsker ikke at en skal gjøre bruk av loddtrekning, budrunder eller auksjon. Vi mener at dette kan være prisdrivende, og at det vil kunne begrense deltakelsen på en uheldig måte. Det er trist hvis det er økonomien som skal begrense deltakelsen, hvis det ellers er godt kvalifiserte interessenter.

For øvrig har jeg lyst til å ønske næringen lykke til i kampen mot EU og den saken som man sliter med nå. Dette er triste greier.

Ivar Kristiansen (H) [12:45:15]: Saksordføreren har på en utmerket måte redegjort for komiteens arbeid og konkludert med at Regjeringen får flertall for sitt forslag til lovendring og sammenslåing av lover. Flertallet oppnås med vekslende støtte i Stortinget i denne saken som i, prisverdig nok, en del andre saker, og jeg tror at dagens debatt er et bidrag til å fjerne noen tunge ryggsekker fra børene til norsk fiskerinæring, og at man gjør livet enklere for dem som ønsker å delta aktivt og være med på å utvikle norsk akvakulturnæring og norsk fiskerinæring videre. Det er nødvendig, for selv om vi ubetinget er best i verden på dette området – vi er størst, vi har det beste produktet, vi leverer de beste varene, vi har den beste kunnskapen, best kvalitet og best teknologi – så ser vi at det fortsatt er mange utfordringer som gjenstår for å kunne drive denne næringen opp til det nivået som vi ynder å hevde at vi har potensial til.

I så måte er dagens sak svært viktig, og jeg synes også det er interessant å se hvordan fisk på børsen nå virkelig er blitt kuler som man legger merke til. Store, tunge norske investorer går nå inn med full tyngde i de store og aktive norske selskapene som har internasjonale forgreninger. At representanter fra enkelte av disse næringene er med og kritiserer norske myndigheter for deres behandling av den konflikt vi har med Den europeiske union, er ikke egnet til å forstå, og jeg kan neppe forstå at dette er noe bidrag til å hjelpe norsk akvakulturnæring, og norsk laksenæring i særdeleshet, opp og frem.

Men dette var ikke mitt hovedpoeng i dagens sak. Som saksordføreren har vært inne på, er det viktig at vi lovfester retten til å kunne overføre tillatelser og gi muligheter til panteadgang innenfor denne industrien som innenfor all annen næringsvirksomhet. Det åpner for større muligheter til kapital, til kunnskap, som det alltid vil være behov for å utvikle i denne næringen.

Så er jeg glad for at man gir departementet den nødvendige fullmakt til å utvikle alternative strategier når det gjelder handlefrihet, som går på organisering, uten at vi snakker om eller organiserer såkalte POer. Vi bør ha tilstrekkelig erfaring også i det politiske arbeidet til å forstå at vi må ikke gjøre noen verdens ting som kan provosere konkurransemyndigheter i Europa, og heller ikke de trafikkreglene som WTO har på dette området.

Til slutt vil jeg advare mot at de sterke merknadene som opposisjonspartiene, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, har når det gjelder fokus på videre utredning av individmerking, drives videre. Jeg tror at de konklusjonene som Merkeutvalget har lagt på bordet, skulle være mer enn tilstrekkelig til å legge bort alle tenkelige forslag som skal gå i retning av individmerking. Én ting er at de kostnadene det vil påføre norsk laksenæring, vil bli astronomiske – det vil være et større anslag mot norsk laksenæring enn f.eks. dagens straffetoll, eller i hvert fall i nærheten av de beløp dagens straffetoll representerer for norsk laksenæring. Man konkluderer med ikke å anbefale individmerking av laks. Det er dyreetisk problematisk, det er praktisk problematisk, og økonomisk snakker vi om ca. 2 kr pr. individ, altså totale kostnader på ca. 400 mill. kr, som man åpner muligheten for å påføre norsk laksenæring. Dette advarer Høyre sterkt imot. Det kan neppe være noe bidrag til å hjelpe norsk laksenæring i videre utvikling inn mot det markedet man tross alt skal leve videre og trygt i for fremtiden.

Øystein Hedstrøm (FrP) [12:50:20]: Fremskrittspartiet mener det er positivt med en revisjon og en modernisering av lovverket og rammevilkårene som omfatter havbeite- og oppdrettssektoren. Næringen har hatt en imponerende rask utvikling og er et godt eksempel på hvordan private virksomheter gir sikre og lønnsomme arbeidsplasser langs kysten vår.

Men dagens globale konkurransesituasjon forutsetter at næringens betingelser gis en helhetlig vurdering, som betyr at en gis nødvendig frihet til å tilpasse seg endringer i konkurransesituasjonen. Vi er opptatt av å gi næringen et best mulig grunnlag for videre vekst og utvikling gjennom å få etablert internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår med muligheter for ekspansjon og verdiskaping med oppdrett av nye arter og større grad av videreforedling.

Lovforslaget innebærer en viss liberalisering av rammeverket knyttet til næringen og en normalisering av rammevilkår sammenlignet med andre næringer i Norge. Det fremheves at lovrevisjonen vil gjøre det enklere å profesjonalisere strukturen i et marked der konkurransen er sterk, men det finnes ingen reell begrunnelse for å opprettholde en spesielt sterk regulering når det gjelder oppdrett av laks og ørret, slik vi ser det. Fremskrittspartiet er prinsipielt motstandere av å opprettholde et gammeldags konsesjonssystem i akvakulturnæringen, med antallsbegrensning. Dette er en unødvendig regulering, som kan hemme videre vekst, og som kan ramme mange kystsamfunn som vil tjene på en mer liberal verdiskapingspolitikk. Vi ønsker å avskaffe dette konsesjonssystemet og erstatte det med tillatelser der det er klare avgrensninger av hvilke hensyn det er relevant å legge vekt på, som miljø- og veterinære hensyn.

Fremskrittspartiet er uenig i at vernehensyn i så stor grad fremheves på bekostning av hensynet til næringsutvikling. Rammebetingelsene må ta utgangspunkt i markedssituasjonen dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet i akvakulturnæringen, og dersom det skal kunne skapes et grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter.

Vi mener også at næringen må kunne utvikle seg i de geografiske områder som er best egnet for det, og at en politikk for vern av kystsonen må ta hensyn til dette.

Det er positivt at lovforslaget i så stor grad vektlegger hensynet til effektivitet, og at det legges opp til en viss deregulering som vil gjøre næringen langt mer tilpasningsdyktig i en konkurransesituasjon. Akvakulturnæringen har stor betydning for Kyst- og Distrikts-Norge, og i dette ligger mange muligheter for vekst og nye arbeidsplasser dersom næringen gis frihet til å ta landets fortrinn i bruk. Da må det legges rammebetingelser der det er hensynet til effektiv utvikling av næringen som kommer i forgrunnen. Videre må kystsamfunnene få mulighet til selv å definere en aktiv næringspolitikk for sine lokalsamfunn. Da er det lokalt man bør gjøre helhetsvurderingene med hensyn til vekst og vern, og ikke som i dag gjennom sentrale pålegg.

Fremskrittspartiet vil i den sammenhengen fremheve betydningen av å skille nærings- og distriktspolitikk. Det er konkurransedyktige rammebetingelser for næringer som vil gi den beste distriktspolitikken ved at det skapes nye bedrifter og arbeidsplasser i distriktene.

Stadig sterkere internasjonal konkurranse gjør at vi må gi næringen i Norge rammebetingelser som er på linje med hva våre viktigste konkurrentland har. Vi må ikke gi pålegg om særnorske begrensninger eller reguleringer som skader utviklingen av noe som kan bli en fortsatt vekstnæring for landet og mange norske kystsamfunn. Loven innebærer på flere områder en utvikling i riktig retning ved at man normaliserer rammevilkår og deregulerer. Men samtidig videreføres en rekke unødvendige og begrensende reguleringer, som særlig konsesjonssystemet knyttet til laks og ørret innebærer.

Fremskrittspartiet vil fullt ut normalisere næringens rammevilkår i forhold til andre norske næringer. Ved å fjerne konsesjonssystemet og med en lokal arealforvaltning vil næringen virkelig kunne utnytte vekstmulighetene.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har teke opp dei forslaga han refererte til.

Åsa Elvik (SV) [12:55:09]: Lat meg starte med å seie at eg synest det er positivt at statsråden har hatt to – iallfall eit og eit halvt – opne øyre i høringa og har teke inn ein del av dei innspela som har kome i høringsprosessen, f.eks. innspela om at formålsparagrafen skal ha ein klausul om «innenfor rammene av en bærekraftig utvikling», og at ein har fremma eit forslag om forbod mot oppdrett av framande artar. Det synest eg er bra endringar i forhold til det som var Regjeringas opphavlege lovutkast.

Etter saksordførarens innlegg skal eg berre konsentrere meg om ein del ting som vi frå SV si side er ueinige i, for det er jo ein god del som vi er einige om.

Vi foreslår bl.a. ein lovheimel for individmerking. Dette er i samsvar med det både Miljøverndepartementet, Sametinget, DN, Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har tilrådd i høringa. Vi meiner at det at ein i dag ikkje har blitt einige om kva slags metodar som er best eigna, ikkje er til hinder for at vi skal kunne ta inn ein heimel i loven om at ein skal kunne iverksetje eit sånt krav i den augneblinken ein har ei eigna form for merking. Tvert imot meiner vi at denne heimelen er eit positivt signal om at i den augneblinken vi har tilstrekkeleg utvikla metodar, iverkset vi ein sånn type krav. Det må framleis vere eit mål at ein så fort som det er praktisk mogleg, skal gjennomføre individmerking i oppdrettsnæringa, meiner vi frå SV si side.

Vi går imot forslaga i forhold til tildelingsrutinar om loddtrekning og auksjon. Eg har merka meg at det står i proposisjonen at «samfunnsinteressene stopper ved at arealet benyttes til akvakultur og at driften skjer forsvarlig». Men frå SV si side er vi opptekne av å halde ved lag ei form for eigarskapsregulering. Det som ein kallar søkjarkonkurranse, som nokon vitsar med og kallar «skjønnhetskonkurranse», har faktisk eit formål i forhold til at ein er i stand til å finne den best eigna konsesjonshaldaren. Eg hører at ein flyttar fokus frå kven som driv, til korleis det blir driven, men eg vil berre minne om at i førre veke fekk vi ei sak om at hovudkontoret til Fjord Seafood no skal flyttast frå Brønnøysund til Oslo. Det er klart at samfunnsinteressene handlar om noko langt meir enn kor akvakulturproduksjonen faktisk skjer. Samfunnet har heldigvis langt større interesse av oppdrettsnæringa enn som så.

Vi er også ueinige i at det skal bli gitt høve til fri overføring og pantsetjing av akvakulturløyve. Dette er ei form for deregulering som vi frå SV si side fryktar vil føre til auka kapitalpress og investeringsbehov i næringa, og vi er spesielt uroa over dei distriktspolitiske konsekvensane av ein sånn type forslag. Vi merkar oss høringsutsegna frå NTNU, der det står at konsekvensane ikkje er vurderte, men dette forslaget vil utan tvil kunne få store negative konsekvensar. Vi har også merka oss at Fiskeridirektoratet i Finnmark meiner at dette favoriserer kapitalsterke oppdrettarar og tappar næringa for eigenkapital, nettopp det same som vi peikar på frå SV si side.

Frå SV si side er vi opptekne av at oppdrettsnæringa er ei næring der produksjonen skjer i lokalsamfunn. Vi ønskjer derfor å erstatte statlege konsesjonsavgifter med lokalt fastsette arealavgifter, differensiert etter type oppdrett, som tilfell kommunen, og vi fremjar forslag om det i lag med Senterpartiet.

Eg synest det er litt spesielt når ein i proposisjonen argumenterer med at fordi vederlaget var sett for høgt, var det ingen som ville ha søkt på dei utlyste konsesjonane i Finnmark, og derfor må ein bruke auksjon eller loddtrekning som tildelingsmetode. Etter mi meining er det argumentet eit argument mot ei statleg konsesjonsavgift og ikkje eit argument for loddtrekning eller auksjon som tildelingsmetode. Det er eit paradoks, som ein kanskje kunne ha tenkt på om ein skulle snu andre vegen frå departementet si side.

Frå SV si side har vi gått imot opphevinga av fôrkvoteordninga, dvs. vi har iallfall uttrykt oss imot, for det er ikkje noko som Stortinget har blitt hørt i forhold til. Vi har også vore ueinige i dei siste tildelingane av konsesjonane. Vi er opptekne av at regulering er nødvendig på grunn av marknadsmessige, miljømessige og distriktsmessige omsyn, og er tydelege i innstillinga på at vi ønskjer å gjeninnføre fôrkvoten som form for produksjonsregulering.

Då komiteen var i Skottland, hadde vi alle saman ei litt «utafor kroppen»-oppleving då vi møtte skotske oppdrettarar som skulda oss for å bruke oljefondet til å subsidiere norske oppdrettarar. Det er klart at den handelskrigen som vi er inne i, stadfestar den gamle seiemåten at ingenting er så samlande som ein felles ytre fiende. No ser eg av medierapportar at det kanskje er litt brann i rosenes leir likevel.

Vi er opptekne av at det faktisk ikkje berre er store aktørar i denne næringa. Vi ønskjer å bruke eigarskapsreguleringar, vi ønskjer å bruke loven til å stimulere til lokalt eigarskap og lønnsemd i næringa.

Til sist vil eg gjerne ta opp dei forslaga som vi står aleine om eller saman med andre om i innstillinga.

Presidenten: Representanten Åsa Elvik har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Odd Roger Enoksen (Sp) [13:00:32]: Med tanke på at det gamle lovverket er fra oppdrettsnæringens barndom, er det både prisverdig og fornuftig at fiskeriministeren har foretatt både en modernisering av og en opprydding i det gamle lovverket. Det har vært nødvendig med endring, og det er helt klart at det også er nødvendig å endre lovverket i en retning som tar inn over seg at det er nye arter som nå er på banen, i større grad enn det har vært tidligere. Det er en næring som har hatt en eventyrlig utvikling, og norsk oppdrettsnæring må kunne sies å være en av verdens mest kostnadseffektive oppdrettsnæringer. Men ikke bare det, det er betydelig mindre sykdom i næringen. Det er et lavere fôrforbruk, og på toppen av det hele er det en næring som fortsatt har store utviklingsmuligheter.

I løpet av de ti årene vi har hatt oppdrettsnæring i Norge, har den vært gjennom betydelige restruktureringer og konsolideringer. Rundt tusenårsskiftet var det betydelig kapitaltilgang. Det var stor optimisme i næringen, og det var høy prising av konsesjoner. Nedturen som kom etterpå, var dramatisk for mange av dem som først og fremst lånefinansierte sine konsesjonskjøp, og vi har sett etterdønningene av dette i flere år etter de store oppkjøpene rundt tusenårsskiftet. Det viste seg at det var faktisk de små og mellomstore, veldrevne anleggene med lokal forankring som klarte seg best gjennom den vanskelige perioden vi her hadde – bedrifter som ikke hadde brukt millionbeløp på å kjøpe konsesjoner, men som hadde konsentrert seg om å drive på en skikkelig måte de konsesjonene man hadde fått tildelt fra staten.

Senterpartiet mener at det fortsatt skal være en sterk lokal forankring i oppdrettsnæringen. Vi er derfor imot en del av de forslag som Regjeringen har fremmet her, bl.a. at konsesjoner skal kunne tildeles gjennom auksjonsprinsippet. Det betyr at det vil være en tildeling hvor pris er avgjørende, og ikke andre kriterier, som kan være vel så viktige, noe vi har sett mange eksempler på i de årene som har gått. Det er på dette området at Regjeringen går for langt i forslaget. En modernisering behøver ikke nødvendigvis å bety at man skal kaste vrak på det som har vært godt med det gamle lovverket, og som har vist at denne næringen er en av de med best utvikling innenfor norsk næringsliv i løpet av så kort tid. Derfor sier vi også nei til fri omsetning og pantsetting av konsesjoner. Jeg er ikke i stand til å slutte meg til den ensidige hylling av det som nå skjer på børsen, som Ivar Kristiansen gir uttrykk for. Jeg tror det er andre forhold innenfor oppdrettsnæringen enn fokus på børskurser og oppkjøp av børsnoterte selskaper som vil være avgjørende for utviklingen.

At store aktører med hovedkontor i andre land, som skatter til andre land, og som har en større og større del av aktiviteten sin i andre land, nå er bortimot 50 pst. eier i et av Norges største selskap, og i dagens utgave av Dagens Næringsliv gir uttrykk for ambisjoner om å kjøpe seg ytterligere opp, kan være bra, men det kan også bety at vi ser det samme som vi har sett med Fjord Seafood, som nå har gjort vedtak om å flytte hovedkontoret fra Brønnøysund til Aker Brygge. Det kan fort bli en flytting av hovedkontor, og dermed aktiviteter på viktige områder, ut av landet, noe jeg ikke tror Ivar Kristiansen heller ønsker seg.

Siden det er fredag, skal jeg være vennligsinnet, men det er heller ikke riktig at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker å påføre denne næringen kostnader i hundremillionersklassen i forhold til merking, som Ivar Kristiansen sier. SV står alene om et forslag om å innføre en hjemmel for merking. Det de tre partiene sier i sin merknad, er at det er viktig å fokusere på rømning, og etter den episoden vi har sett i Altafjorden, hvor en oppdretter er blitt utsatt for sabotasje, og selv er helt uskyldig i det som har skjedd, med store konsekvenser både for oppdretteren og i verste fall også for situasjonen i Altafjorden, burde man utvise en viss ydmykhet i forhold til denne situasjonen. Det er nødvendig å fokusere på det, både fra myndighetenes og fra den enkelte oppdretters side, og det er det som er poenget i den merknaden som vi står i lag om. Her må alle parter være med og dra lasset, og det er ikke snakk om ensidig å påføre næringen store kostnader.

Helt til slutt: En enstemmig komite ber også om at en erstatningsordning ved nedslakting blir vurdert. Det er oppdrettere – og dette er noe som kanskje først og fremst går ut over de små oppdretterne – som har fått pålegg om nedslakting, både berettiget og muligens også uberettiget. Men uansett hva som er årsaken til dette, påfører det næringen og enkeltaktører store økonomiske kostnader. Det bør i alle fall gjennomføres en vurdering fra departementets side av om staten på samme måte som man gjør innenfor landbruk, kan være med og ta en del av det økonomiske ansvaret i slike tilfeller.

Statsråd Svein Ludvigsen [13:05:54]: Jeg er svært tilfreds med den brede enigheten i komiteen om rammene for den videre utvikling av akvakulturnæringen.

For det første: Loven er en oppfølging av stortingsmeldingen Den blå åker, hvor også Regjeringen fikk bred tilslutning til at det er nødvendig å vri fokuset fra primærproduksjon til et mer markeds- og forbrukerperspektiv.

For det andre: Loven skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling og bidra til verdiskaping på kysten.

For det tredje: Akvakulturnæringen har siden midt på 1980-tallet gjennomgått en omfattende utvikling, slik også forrige taler var inne på, og perspektiver på potensialet i marin sektor gjør at man må forvente en høy endringstakt også i årene framover.

Med dette bakgrunnsteppet har Regjeringen sett det som viktig at næringen får et oppdatert lovverk som setter rammer for virksomheten, og som også tar hensyn til viktige og grunnleggende erkjennelser. Den første er at næringens lønnsomhet og konkurransekraft er det som skaper verdier i distriktene. Verdiskapingen på kysten er avhengig av at virksomhetene drives lønnsomt og på den måten kan bidra til fellesskapet gjennom arbeidsplasser og økonomisk overskudd. Det er viktigere hvordan virksomheten drives, enn hvem som driver den. Samtidig er det mulig å videreføre regionalpolitiske mål bl.a. gjennom tildeling av tillatelser.

Den andre erkjennelsen er at i det øyeblikket forbrukerne velger norsk fisk, skjer verdiskapingen. Derfor må lovverket og de øvrige rammebetingelsene for havbruksnæringen og marin sektor også ivareta slike hensyn.

Den tredje erkjennelsen er at næringen har et selvstendig ansvar for miljøet innenfor de rammer som samfunnet setter. Et godt miljø er en viktig forutsetning for lønnsom drift. Bedriftene er derfor av egeninteresse sterkt opptatt av en miljøtilpasset produksjon. Forslaget til ny akvakulturlov viderefører næringens ansvar for miljøet og tilrettelegger for videre utvikling av miljøtiltakene. Mitt inntrykk er at dette er næringen særdeles opptatt av.

Den fjerde erkjennelsen er at akvakulturnæringen skal være en inkluderende næring, dvs. at det legges til rette for at næringen skal være en inkluderende næring som ikke støter mot andre brukerinteresser i kystsonen. Det er derfor viktig for næringens utvikling at det foretas avveininger ved etablering og drift, slik at næringen og andre brukere av kystsonen tilpasses hverandre. Verktøy for det finnes i det lovforslaget som nå er til behandling.

Den femte erkjennelsen er at næringen sliter med det den opplever som et komplisert og omfattende regelverk, og ber om forenklinger. Lovforslaget er en klar forenkling og effektivisering av saksbehandlingen, hvilket kommer til å være til fordel for næringen.

Det er svært positivt at komiteen i hovedsak støtter disse fem pilarene, nemlig lønnsomhet og konkurransekraft, markedsfokus, miljø, bruk av kystsonen og en effektiv forvaltning som grunnlag for videre utvikling og vekst i akvakulturnæringen.

Forslagene har – og det synes jeg er et særdeles viktig suksesskriterium – også fått bred oppslutning i de alminnelige høringene med næringsorganisasjonene, miljøorganisasjonene og andre interessenter i akvakulturnæringen.

Jeg er selvsagt tilfreds med at det står et bredt flertall bak alle de sentrale elementene i den nye loven. Det er viktig fordi loven dermed gir forutsigbare rammevilkår. Forutsigbarhet og langsiktighet er sentrale forutsetninger også for å håndtere næringens konkurranseutsatte situasjon ute. I denne sammenhengen kan man jo bare vise til den kampen som næringen står oppe i, sammen med myndighetene, for å sikre oss en markedsadgang på vilkår som gjør at vi får lov til å ta ut den konkurransefordelen som en effektiv næring har, og at de urettmessige beskyldninger som rettes mot norsk næring fra EU, blir tilbakevist. Det er en samlet næring som sammen med myndighetene bør stå den kampen ut. Det er jo ting som tyder på at man i næringen nå bør tenke seg om to ganger, om det egner seg å ta den kampen, med den splittelsen som man kan lese om i media.

For øvrig viser jeg til innstillingen fra komiteen, som tar opp flere forhold, og som flere av talerne har vært inne på. Jeg skal selvsagt følge opp på vanlig måte, i samsvar med det jeg har sagt i brevveksling, de enkelte elementene og forslagene som er fremmet der.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åsa Elvik (SV) [13:11:20]: I samandraget av hovudinnhaldet i proposisjonen kan vi lese følgjande:

«I forlengelsen av at eierskapsregulering utfases, foreslås det å innføre adgang til overføring og pant av tillatelser. Deregulering av eierskapskrav i kombinasjon med rett til overføring og pant vil, etter departementets oppfatning, normalisere næringen i forhold til annen industri og gjøre næringen mer tilpasningsdyktig for å imøtekomme framtidige utfordringer.»

Deregulering er altså eit argument for å normalisere næringa i forhold til annan type industri.

Det er kanskje farleg å setje statsråden på tanken, men eg lurer på om dette er ein totrinnsrakett. Har statsråden i neste omgang tenkt å normalisere den tradisjonelle fiskerinæringa i forhold til annan type industri, slik at den tradisjonelle fiskerinæringa skal bli betre i stand til å møte framtidig konkurranse?

Statsråd Svein Ludvigsen [13:12:28]: Jeg takker for ideen fra representanten Elvik, men jeg tror at representanten gjør den generaltabben som altfor mange gjør, nemlig å sette et likhetstegn mellom den tradisjonelle fiskerinæringen og oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringen er i mye større grad en industriell produksjon og må ha et lovverk som er knyttet til å fremme industriell produksjon. Det å overføre den tradisjonelle fiskerilovgivningen og fiskerireguleringene til oppdrettsnæringen er et feilspor, så jeg håper representanten Elvik ikke vil forfølge en såpass dårlig idé.

Så er det også slik at når det gjelder å normalisere næringen og tilpasse lovverket til en industriell produksjon, er det særdeles viktig at man har rammevilkår som gjør at finansieringsinstitusjoner eller investorer synes dette er interessant. Jo flere begrensninger vi legger, og jo mindre sikkerhet investorer, enten det er banker eller private investorer, får for sine investeringer, desto mindre interessant er næringen.

Odd Roger Enoksen (Sp) [13:13:46]: Saksordføreren oppfordret SV og Senterpartiet til å omgjøre forslag nr. 3 til et oversendelsesforslag. Dette er altså forslaget om å erstatte den statlige konsesjonsavgiften med en arealavgift til kommunene. Saksordførerens begrunnelse var at Kristelig Folkeparti ikke var avvisende til å få en vurdering av dette forslaget, fordi det bl.a. kunne gi incitament til kommunene til å drive næringsutvikling, noe som også er forslagsstillernes hensikt med dette forslaget.

Jeg synes det er positivt at iallfall ett av regjeringspartiene har dette forslaget til vurdering, så jeg vil gjerne høre fiskeriministerens syn på forslaget før vi tar stilling til hvordan vi skal håndtere det videre.

Statsråd Svein Ludvigsen [13:14:41]: Med lang erfaring fra Stortinget, også som representant, kan jeg vel erkjenne at et forslag som blir nedstemt, har relativt liten verdi, men det å ha en oversendelse gjør at det selvfølgelig vil bli fulgt opp fra Regjeringen.

Skulle det bli en oversendelse, vil jeg selvfølgelig ta den oversendelsen og forfølge forslaget, som er til løpende vurdering, for det er jo ikke noen ny idé at man skulle erstatte den statlige konsesjonsavgiften med en arealavgift til kommunene. Vi skal selvfølgelig følge opp forslag som blir vedtatt i den ene eller andre form i Stortinget, men jeg må jo da se om det blir en oversendelse eller ikke.

Åsa Elvik (SV) [13:15:44]: Statsrådens svar til meg var betryggande. Utfordringa er jo ikkje at dette er ein idé vi kunne ha komme på. Dette er ein idé som statsråden sjølv kunne ha komme på.

Vi er opptekne av at oppdrettsnæringa har ein samfunnsfunksjon langt utover berre det at produksjonen skal skje forsvarleg, slik det er omtalt i proposisjonen. Vi er opptekne av at oppdrettsnæringa faktisk er ei næring som er integrert i ein del lokalsamfunn, og som tener ein så viktig funksjon.

Men, som sagt, svaret var veldig betryggande. Statsråden har ikkje tenkt å komme på den ideen, så då får han berre gløyme at eg i det heile teke har sett han på ideen.

Eg har eit spørsmål til. Både Norske Sjømatbedrifters Landsforening og FHL havbruk har uttalt seg. NSL gir uttrykk for at ein er mot både fri overføring og bruk av auksjon. FHL havbruk problematiserer auksjon veldig i sitt høringssvar til statsråden. Har statsråden tenkt å lytte til dette når det gjeld val av tildelingsform?

Statsråd Svein Ludvigsen [13:16:55]: Jeg tror vi først og fremst skal holde fast ved at oppdrettsnæringen er og vil være en distriktsnæring. Det er der vi har arealene. Det er der vi på mange måter har muligheten til å drive denne næringen.

Da er det vi fra Regjeringens side sier at det er viktigere å sikre at denne næringen drives på en forsvarlig måte, enn hvem som driver den. Det er kapitalkrevende, og det er kompetansekrevende. Det krever også markedsmakt for å kunne operere. Denne loven åpner til de grader opp for det på en helt annen måte enn det gamle lovverket. I denne sammenhengen er også tildelingskriteriene et ikke uvesentlig element. Vi åpner gjennom dette lovverket for tilleggsmuligheter ved tildeling.

Det er fortsatt i henhold til loven full anledning til å ta distriktsmessige hensyn. Det vil være opp til statsråden – hvem det nå enn måtte være som vil være det i tiden framover. Men jeg skal i mange år også vektlegge de distriktspolitiske hensyn samtidig som jeg vurderer det opp mot auksjon og andre former for avgift.

Odd Roger Enoksen (Sp) [13:18:20]: Jeg takker statsråden for at han gjorde meg oppmerksom på at det er forskjell på å få nedstemt et forslag og å oversende det. Nå har jeg fem møtedager igjen av mine tolv år på Stortinget, og jeg har såpass selvinnsikt at jeg er klar over at det er mange ting jeg ikke vet. Men akkurat det hadde jeg riktignok oppdaget.

Spørsmålet mitt var altså ikke om det var forskjell mellom å oversende forslaget og å få det nedstemt, men spørsmålet mitt var om statsråden kunne gi sin vurdering av et slikt forslag i lys av det som saksordføreren fra et av regjeringspartiene uttalte i sitt hovedinnlegg, nemlig at dette syntes saksordføreren var en rimelig god idé, som hun ville be om en grundig vurdering av. Dette har selvsagt betydning, for innfører man først en statlig konsesjonsavgift, hvor de som byr på disse konsesjonene og kjøper konsesjoner, skal betale en høy pris for dem, kan man ikke etterpå bare komme og si at man skal ha en kommunal arealavgift på dette. Så jeg vil gjerne høre hvordan statsråden vurderer forslaget.

Statsråd Svein Ludvigsen [13:19:28]: Jeg takker representanten Enoksen for at han delte sin selvinnsikt med Stortinget.

Vi har ikke foreslått å innføre en arealavgift som skulle inngå som en del av en kommunal inntekt. Det er varslet at Regjeringen ikke har vurdert det som et egnet virkemiddel.

Når så representanten Enoksen etter tolv år på Stortinget ber meg i en replikkveksling om å foreta «en grundig vurdering» av et slikt forslag, setter jeg spørsmålstegn ved om han ønsker å få det, eller om det er mer for å holde en politisk diskusjon i gang. Men jeg går ut fra at representanten Enoksen er enig i at en grundig vurdering som er grundigere enn den vi har gjort i lovforslaget, er det ikke mulig å gi i en replikkveksling.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Fleire har ikkje bedt om ordet i sak nr. 2.