Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten forslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten forslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Bjørg Tørresdal, på vegne av sakens ordfører, May-Helen Molvær Grimstad, som er medlem av Lagtinget.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:55:38]: Foreldreskap er et livslangt prosjekt. Foreldre har stor betydning for barns liv og utvikling. Derfor er det viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldrene sine, uavhengig av om de bor sammen eller ikke. Mor og far er i utgangspunktet likeverdige omsorgspersoner for barnet. Det er et samfunnsansvar å sikre at hensynet til barnas interesser ivaretas på en god måte, uavhengig av foreldrenes samliv. Endringene i barneloven som foreslås, har bl.a. til hensikt å styrke barnas rettigheter til best mulig samlet foreldrekontakt og til å bli beskyttet mot overgrep. Forslagene som er fremmet i denne proposisjonen, er i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 103, som ble lagt fram av regjeringen Bondevik II.

I de fleste tilfeller er det til barnets beste å beholde kontakten og samværet med begge foreldrene. Etter Kristelig Folkepartis syn er det ikke til barnets beste at foreldre til felles barn slutter å samarbeide om barnets ve og vel. Et ansvarlig foreldreskap er ikke tidsbegrenset, men forplikter begge foreldrene selv om samlivet mellom dem opphører. Hensynet til barnets beste er hovedmålet med lovendringen som foreslås, og det er også et mål at lovendringen skal føre til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, at fedrenes rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes, og at barnas tilknytning til nærmiljøet tillegges vekt.

Forslaget er en klar forbedring av dagens bestemmelser, fordi loven som vi vedtar i dag, bedre vil beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep. De føringene som blir lagt gjennom begrepet «vanlig samvær», er med på å sikre samvær i det hele tatt. Mange foreldre opplever definisjonen av «vanlig samvær» som en minstestandard. I de tilfellene det er til barnets beste å ha samvær, bør definisjonen av «vanlig samvær» være et minimum av kontakt.

Jeg er glad for at en samlet komite støtter omleggingen av meklingsordningen. Endringene vil gi meklerne en bedre mulighet til å hjelpe foreldrene med store konflikter til å komme fram til en avtale som legger grunnlaget for et best mulig samarbeid om felles barn. En samlet komite støtter også obligatorisk mekling for samboere med felles barn under 16 år. Forslaget ble drøftet i familiemeldingen og ivaretar målet om at barn født av samboende foreldre, ikke skal diskrimineres i forhold til barn født av gifte foreldre.

Det er en grunnleggende målsetting at barn skal gis god og forsvarlig omsorg og ikke utsettes for overgrep. Et typisk kjennetegn ved vold og overgrep mot kvinner og barn i familien, er usynliggjøringen. Det har sammenheng med at handlingene skjer i hjemmet og med familien som arena, noe som har bidratt til å privatisere volden. Det er viktig å understreke at vold i familien ikke er en privatsak.

For å beskytte barn mot både direkte fysisk mishandling og seksuelle overgrep og mot å være vitne til vold satte den tidligere regjeringen Bondevik ned en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppens forslag danner grunnlaget for de foreslåtte tiltakene for å beskytte barn og unge mot overgrep. Det er bl.a. foreslått presisert i lovteksten at ved avgjørelsen av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep. Jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen mener at hensynet til å beskytte barn mot skadevirkningene ved eventuelle framtidige overgrep i utgangspunktet må veie tyngre enn hensynet til mulige skadevirkninger ved å miste kontakten med en av foreldrene. Videre er det full enighet om at dersom samvær ikke er til barnets beste, skal det ikke være samvær. Samtidig er det en viktig oppgave for domstolene å avdekke påstander om vold og overgrep som ikke er holdbare.

Fremskrittspartiet er skeptisk til bruken av begrepet «barnets beste» i barneloven, fordi de ikke ønsker at domstolene skal bruke skjønn. Dersom målet er å unngå å bruke skjønn, vil man heller ikke kunne fange opp de individuelle behovene ethvert barn og enhver familie har. Domstolene må alltid veie ulike hensyn opp mot hverandre. Kristelig Folkeparti vil ikke at målet for god lovanvendelse skal være om barn uavhengig av alder, tilknytning og egne ønsker skal idømmes å bo akkurat like mye hos begge foreldrene. Domstolene må ha mulighet til å vurdere hvordan man kan gjøre situasjonen best mulig for akkurat dette konkrete barnet i denne spesielle familien. «Barnets beste» er dessuten et sentralt begrep i norsk og utenlandsk barnelovgivning samt i internasjonale konvensjoner som omhandler barn.

Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling.

Gunn Karin Gjul (A) [11:01:00]: De endringene i barneloven som Odelstinget gjør i dag, sikrer at hensynet til barna blir ivaretatt på en enda bedre måte enn det er blitt fram til nå.

Vi gjør endringer på forskjellige områder, og på svært ulike områder, og det er på ingen måte en total gjennomgang av barneloven vi foretar. Vi gjør endringer på områder som spørsmål om samværets omfang etter skilsmisse, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep og tilbakebetaling av barnebidrag.

Fedre bruker i dag mer tid på omsorg for barn enn tidligere, og etter samlivsbrudd er det derfor naturlig at fedre fortsatt ønsker å ha et nært samvær med barna sine og være en tilstedeværende far. Modernisering av barneloven slik at den i større grad tar hensyn til mest mulig kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd, er derfor utrolig viktig.

Undersøkelser viser også at det i familier der det har vært en deling av omsorgen for barna før samlivsbruddet, er lettere å finne fram til gode delte løsninger også etter et samlivsbrudd. Det betyr i praksis at når det er mer likestilling i hjemmet, blir det også færre konflikter.

De siste dagene har det vært oppmerksomhet rundt komiteens forslag om at også i hvilken grad barn er knyttet til nærmiljøet, skal ha betydning ved vurdering av omfanget av samværet. La meg presisere at det er en enstemmig komite som står bak den endringen. Det må også poengteres at forslaget vårt på ingen måte må oppfattes som et flytteforbud. For det første: Foreldrene kan fritt avtale dette, og så lenge de er enige, kan foreldrene bosette seg hvor de vil. For det andre: Når omfanget av samværet skal avtales, skal det legges vekt på en rekke ting, og forslaget fra komiteen om at det også skal tas hensyn til i hvor stor grad barnet er tilknyttet nærmiljøet, er en av disse. I tillegg må man ta hensyn til at det skal være mest mulig foreldrekontakt, man må ta hensyn til barnets alder, i hvilken grad barnet som sagt er knyttet til nærmiljøet, reiseavstand mellom foreldrene og hensynet til barnet for øvrig.

Det er først og fremst når det gjelder de litt eldre barna, at tilknytningen til nærmiljøet vil være av stor betydning. Tilknytningen til nærmiljøet er lagt inn for å unngå at barn blir brukt i en strid mellom foreldrene. Barn skal ikke bli brukt som en pakke.

Denne endringen gjøres først og fremst for å sikre barns rettigheter. Dette blir ofte glemt i debatten rundt barneloven. Mange foreldre ønsker at det er deres rettigheter som skal sikres, men barneloven er der som sagt for å sikre barns rettigheter, og for å hjelpe foreldrene å ha fokus på barnas beste når samlivsbruddet er et faktum og samværet skal avtales.

Flertallet i komiteen går inn for å beholde normen for samvær som legger til grunn annenhver helg, en dag i uka og fjorten dager i ferien. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener imidlertid at dagens samværsnorm ikke er god nok, fordi den gir barn mindre samvær med en av foreldrene. Vi ber derfor Regjeringen om å vurdere samværsnormen slik at barnets samvær med begge foreldrene blir mer likt fordelt. Vi håper at Regjeringen ved en høvelig anledning kommer tilbake til Stortinget med denne saken.

De endringene vi i dag gjør i barneloven, vil være til barns beste. Det er ikke endringer som setter foreldrene i fokus, men det er endringer som setter barnet i fokus, og det er den linjen Stortinget og komiteen hele tida ønsker å følge.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:05:27]: Fremskrittspartiet vil understreke at det er av stor betydning for barn å ha god kontakt med begge sine foreldre, også etter et samlivsbrudd. Barn må ikke brukes som våpen i en konflikt mellom foreldrene. De fleste barn ønsker like mye samvær med begge foreldre, og dette må gjennomføres med mindre det foreligger særlige grunner for en annen løsning.

Fremskrittspartiet mener at det mest hensiktsmessige når det gjelder barnefordelingssaker, er at hovedregelen må være at begge foreldrene automatisk får delt omsorg ved en separasjon. Dette er i seg selv konfliktdempende, og det kan forhindre at barnet blir en del av en langvarig strid.

For øvrig er Fremskrittspartiet fornøyd med at flertallet endrer noe på loven, slik at det ikke blir så lett å flytte over lange strekninger og rykke opp barnet fra dets vante miljø og dets vante skole. Dette gir vi vår subsidiære støtte.

Vi tror også at det må fokuseres mer på fagfolkenes rolle i barnefordelingssaker. Fra flere hold hevdes det at fagfolkene tar utgangspunkt i et perspektiv som vanskeliggjør likestilling mellom far og mor. I FMOs høringsuttalelse heter det bl.a.:

«Når psykologer ikke vil anerkjenne foreldrene på like premisser, og ikke sjelden har en preferanse for mødres særstatus i barns liv, gir det ingen mening å snakke om samarbeide.»

Et annet viktig tema: Fremskrittspartiet mener at proposisjonen mangler løsninger på et av de største problemene i dagens familiepolitikk, nemlig samværssabotasje. Fremskrittspartiet mener at dette problemet må angripes mer aktivt. Vi legger derfor frem forslag om at man bør utrede og legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje. Slik sabotasje bør få konsekvenser for barnefordelingen.

Fremskrittspartiet har merket seg forslaget om å styrke meklingsordningen ved at den utvides inntil syv timer i de tilfeller hvor det vurderes som mulig å komme til enighet. En slik spissing av ordningen er bra!

Vi mener imidlertid at meklingsordningen ikke bare kan vurderes ut fra antall ansatte og timeforbruk. Det er ikke alltid slik at flere fagfolk og mer penger fører til færre og dempede konflikter. Vi tror at det ofte er manglende kompetanse som er problemet i meklingen. Det bør derfor foretas en gjennomgang av meklingsapparatet, med spesielt fokus på kvalitet og metodikk.

Det må være helt klart at i de tilfeller der barn er utsatt for vold eller overgrep – og/eller det er en vesentlig fare for at dette skal skje i fremtiden – må dette legges til grunn i barnefordelingssaker. Det er imidlertid mye som tyder på at det i en del saker fremkommer uriktige volds- og overgrepspåstander, fremsatt for å diskreditere den ene av foreldrene. Dette er svært alvorlig. Det å få en uriktig overgrepspåstand satt ut om seg er meget stigmatiserende og kan være et stort problem i både jobb og privatliv. Fremskrittspartiet ser det som en alvorlig forbrytelse å fremsette slike uriktige påstander, og mener reaksjonene på slike forhold må skjerpes vesentlig.

For øvrig mener vi det er en svakhet ved proposisjonen at en type overgrep som ikke er nevnt, er den type psykisk vold som barn blir eksponert for i saker hvor det er tale om foreldrefiendtliggjøring – Parental Alienation Syndrome, PAS. Det er her et betydelig behov for forskning for å øke kompetansen hos norske fagfolk, og Fremskrittspartiet har i den sammenheng lagt frem forslag.

Mange menn er blitt idømt et feilaktig farskap opp gjennom tidene eller har erkjent et feilaktig farskap. I en ikke ubetydelig del av disse sakene er det trolig snakk om at det er gjort under press. Det synes også helt klart at det i tillegg er mange farskap som er blitt feilaktig fastsatt etter pater-est-regelen. Enkelte hevder at 10 pst. av den norske befolkning kan være registrert med feil far.

Staten har som lovgiver og dømmende makt hatt et stort ansvar når det gjelder fastsettelse av farskap. Etter at Stortinget vedtok endringer i barneloven som trådte i kraft 1. april 2003, hvoretter det nå er mulighet for at alle parter i farskapssaker kan få gjenopptatt saken, er mange farskap blitt omstøtt. Det viser seg nå at det er behov for å rette opp den økonomiske skaden disse fedrene er påført fra statens side. Derfor har vi tatt opp forslag på linje med de krav som har kommet fra Støttegruppen for feildømte fedre.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag, og om de ikke skulle nå frem, vil vi gi vår subsidiære tilslutning til innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [11:11:08]: Vi behandler en sak som omfatter svært forskjellige forhold: omfang av samvær ved samlivsbrudd, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres. Det er mange forskjellige temaer vi skal innom, og det er meget å si om dem alle. Men jeg tror vi kanskje innenfor rammen av taletiden må konsentrere oss om noen enkelte.

Vi kan konstatere at det i bunnen er bred enighet – på tvers – i forhold til at dette er regler som gjennomgående vil tjene det hensyn som er det viktigste i alle saker der barn er part, nemlig hensynet til barnets beste. Så la oss da ha det som den store overskriften!

Når det gjelder samværsordningene, har det vært et poeng – og det mener Høyre er svært viktig – at det gis mulighet til fleksibilitet i familiene. Det er de enkelte familier, de enkelte som er involvert, som best vet hvordan de kan ordne sin hverdag på en praktisk måte slik at man kan få samvær til å fungere. Og alle vet vi at det er sju dager i uken. Vi har behov for å finne frem til ordninger som fungerer på mandag, på onsdag og på travle dager – det skal hentes, og det skal bringes. Man må altså ha fleksibilitet for å få dette til å kunne fungere, og roen og stabiliteten rundt det hele er kanskje det aller viktigste for barn.

Disse målsettingene skulle teoretisk sett kanskje tilsi at man gikk inn for en oppheving av legaldefinisjonen, fordi den legger jo i og for seg en ramme. Når Høyre allikevel mener at det er viktig å holde på den, er det i lys av at den først og fremst kommer til anvendelse i de vanskelige tilfellene. I de tilfellene tror vi legaldefinisjonen legger an en standard som nok gir en støtte i de samtaler som foregår mellom partene – og også til dem som er meklere, eller tredjemenn som er involvert – til faktisk å få til et samvær som kan bli bedre enn det man ellers ville ha fått til. Vi tror også at et slikt signal fra det offentlige som en legaldefinisjon er, faktisk vil virke konflikthemmende.

Høyre ser bestemmelsene i forhold til å beskytte barn mot overgrep som svært viktige. Barn er vergeløse i forhold til vold og overgrep i nære relasjoner, og det er nettopp i de relasjonene hvor det ikke bare er snakk om fysisk vold, men også om psykisk vold, at overgrepene blir veldig stygge. Trygghetsfølelsen er noe av det aller viktigste vi har med oss i livet. Den kan lett berøves, men den er svært vanskelig å få igjen. Av de foreslåtte tiltak legger vi særlig vekt på dem som er praktisk rettet, f.eks. domstolenes adgang til å oppnevne tilsynsperson og mulighetene for å få fiktiv identitet og sperret adresse. Ellers støtter vi de forhold som går på endring av meklingsinstituttet, og den oppretting som er foreslått når det gjelder personer som er fritatt for farskap.

Vi mener også at temaet fedre er noe vi bør komme tilbake til ved mange korsveier fremover. Det kan være liten tvil om at det er mange som føler at de har kommet vanskelig ut – og jeg bruker ordene «vanskelig ut» og ikke «dårlig ut» – i forhold til avtaler og i forhold til hvordan man får ting til å fungere. Jeg håper at statsråden har det med seg, og det er jeg overbevist om at hun har.

Høyre er tilfreds med at vi nå vedtar disse reglene med stor enighet. Men det er jo signaler i luften her om at man ønsker å få til en vurdering av samværsnormene som sådanne. Det er klart at hvis man nå går inn på en helt ny norm for samvær – altså at man går inn på delt omsorg som hovedregel – vil det føre til at man gjennomgående i regelverket må legge kabalen på nytt.

Jeg håper at de fleksible ordningene vi f.eks. har lagt opp til når det gjelder samvær, skal få lov til å virke, og at vi kan trekke erfaringer av det før vi gir oss i vei med å tegne et nytt kart over noe vi tross alt ikke kjenner.

May Hansen (SV) [11:16:40]: Vi behandler i dag ulike endringer i barneloven. Forslagene gjelder omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres – mange ulike saker som hver for seg har konsekvenser for mange barn og foreldre.

Det er få saker som i så stor grad griper inn i enkeltmenneskets liv, og som engasjerer så mye. Det er derfor viktig at det som kommuniseres ut, er riktig informasjon. Vi har i media de siste dagene hatt en storm mot at vi f.eks. har foreslått en lovtekst som betyr flytteforbud for foreldrene. Det har vi ikke! Det vi foreslår og legger vekt på i forbindelse med samvær, er at barn skal ha god kontakt med begge foreldrene, og vi understreker at samværsordningene må legge til grunn at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barnet. Loven signaliserer også klart at det er individuelle hensyn som skal være avgjørende når samvær skal avtales eller fastsettes, og at best mulig samlet foreldrekontakt er målet. Vi har inkorporert barnekonvensjonene i norsk lovverk. I forrige periode vedtok Stortinget at barn ned til sju år skal høres i barnefordelingssaker, og at det barnet sier, skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Det er naturlig at bl.a. barns tilknytning til nærmiljøet blir vurdert når samvær skal fastsettes. Små barn vil ha mindre tilknytning til nærmiljøet, mens for eldre barn vil skole og venner som regel ha større betydning.

Stortinget vedtok i forrige periode å oppheve lovens definisjon av vanlig samværsrett. SV mener at dagens lov ikke er god nok, og vi ber nå fra regjeringspartienes side Regjeringa komme tilbake med en sak om dette.

Når det gjelder meklingsordningen, er det viktig at målet for mekling skal være at avtalen legger grunnlag for et best mulig samarbeid, med barnets beste i fokus. Mange barn opplever at de kommer i en vanskelig situasjon i konflikten mellom foreldrene. Det er viktig for barn at de slipper denne belastningen, og at de voksne så langt det er mulig, kommer fram til enighet om omsorg og samvær. Det er de voksnes ansvar å få til de beste løsningene for sine barn. Meklingsordningen foreslås derfor styrket og utvidet med inntil sju timer i de tilfeller hvor det er mulig å komme til enighet. Dette er bra.

Det skal tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Foreldrenes rett til samvær med barna skal ikke gå på bekostning av barnets beste. Det er i den sammenheng en svært viktig oppgave for domstolene å avdekke påstander om vold og overgrep som ikke er holdbare. Falske beskyldninger for retten vil kunne medføre straffeansvar, og i tillegg slå negativt ut i forhold til mulighetene for å vinne fram i en barnefordelingssak. Dersom samvær ikke er til barnets beste, skal det ikke være samvær. I disse sakene er høring av barnet viktig, og det er viktig at de som hører barnet, har god barnefaglig kompetanse. Her ser vi fram til at vi nå skal etablere et Barnas Hus i Norge, som antagelig vil øke kompetansen når det gjelder det å høre barn.

Forslaget om at en forelder som ikke har hatt foreldreansvar og er siktet eller tiltalt for å ha drept den andre forelderen, ikke automatisk skal få foreldreansvar, er viktig, og det støttes av hele komiteen.

Sosialistisk Venstreparti mener at det er bra at det innføres en ordning når det gjelder tilbakebetaling av bidrag, som innebærer at man sikrer mot verdifallet i pengeverdien fra bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Det har vært en stor belastning både økonomisk og psykisk for mange menn å bli feildømt som fedre. Dette vil heldigvis ikke skje i samme grad i framtida, etter at vi har endret lovverket når det gjelder DNA-testing.

Erling Sande (Sp) [11:21:59]: Born og unge er den viktigaste ressursen vi har i samfunnet. Tilhøva i heimen og i nærmiljøet er viktige for borna sin trivsel, tryggleik og utvikling, og det er viktig at lovgjevinga som vedgår born, har eit tydeleg fokus på borna sitt beste.

Vi debatterer i dag lovendringar som er viktige både for born og mange foreldre. Mellom anna handsamar vi lovendringar som vil gje born eit sterkare vern mot overgrep. Det er eit område som vi òg må ha eit sterkt fokus på i det politiske arbeidet framover.

Samlivsbrot kan vere ein vanskeleg og vond prosess, og då er det overordna viktig å ha eit regelverk som set borna sitt beste i fokus. Gode meklarordningar er ein god reiskap for å dempe konfliktnivået og for å sikre gode løysingar både for born og foreldre. Vi styrkjer i dag denne ordninga, og det er gledeleg. I dei aller fleste tilfella der foreldre skil lag, er det best for borna å ha god kontakt med begge foreldra. Korleis denne kontakten skal organiserast, er det opp til foreldra å avgjere. Om foreldra ikkje blir samde, er samværet ei sak for rettsvesenet, og då er det viktig at lovverket legg opp til at begge foreldra har ansvar og omsorg for borna òg etter samlivsbrot.

Eg registrerte at representanten Tørresdal frå Kristeleg Folkeparti sa i innlegget sitt at samværsnorma bør vere å oppfatte som eit minimumsamvær. Intensjonen til Kristeleg Folkeparti er sikkert god, men ofte gjev ikkje samværsnormer noko godt svar på korleis samvær skal organiserast. Ein av grunnane til det kan t.d. vere lange avstandar.

I motsett tilfelle kan norma liggje som eit hinder og avgrense samvær der ein av foreldra ønskjer meir samvær eller samvær organisert på ein annan måte. Derfor er det viktig og rett å ha ei vurdering av samværsnorma på nytt.

Vi har opplevd at dette saksfeltet vekkjer stort engasjement og sterke kjensler. Derfor er det gledeleg at komiteen stort sett står samla om dei endringane som vi i dag handsamar.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:24:39]: Forslagene til endringer som behandles i dag, vil innebære at barneloven blir mye mer tilpasset det samfunnet vi lever i.

Som barne- og likestillingsminister ønsker jeg å arbeide for et mer likestilt foreldreskap. Det aller beste er selvsagt om hensynet til barnets beste og begge foreldrenes behov for mest mulig kontakt med barnet kan kombineres. Mitt utgangspunkt er at barnet som hovedregel bør ha kontakt med begge foreldrene også etter et samlivsbrudd. Dersom dette ikke er forenelig med barnets beste, skal selvsagt hensynet til barnet komme først.

Det er ingen politisk uenighet om at det er bra at fedre tar mer ansvar og omsorg for egne barn etter et samlivsbrudd. Når foreldrene ikke bor sammen, er det viktig at en greier å samarbeide, og at begge fungerer som omsorgspersoner for barna de har sammen. Vi ser en samfunnsutvikling der menn i større grad ønsker mer samvær. Det er bra! Erfaringene viser at foreldre som har samarbeidet godt og delt på omsorgsoppgavene før et samlivsbrudd, også er flinkere til å samarbeide etterpå. Dette bidrar til at færre konflikter havner i rettssystemet. I den forbindelse er jeg glad for at flertallet i komiteen så klart påpeker behovet for å vurdere å endre samværsnormen slik at barnets samvær med begge foreldrene blir mer likt fordelt. Jeg er glad for at en samlet komite løfter fram barnets tilknytning til nærmiljøet som et viktig vurderingstema når barnets beste skal vurderes i disse sakene. Det er viktig å understreke det som flere av representantene har vært inne på, at dette er noe annet enn et flytteforbud.

Et virkemiddel for å løse konflikter er at alle foreldre som flytter fra hverandre, har plikt til å møte til mekling. I proposisjonen er det foreslått å utvide tvungen mekling til også å gjelde samboere, samtidig som meklingsordningen gjøres mer målrettet. Jeg har tro på at dette forslaget vil hjelpe foreldre til lettere å komme fram til avtaler om barna og hindre at konflikten utvikler seg.

Det er tilfeller hvor det ikke er bra for barn å ha kontakt med den ene av foreldrene, eller hvor kontakten må begrenses. Vold og overgrep i familien er et samfunnsproblem, og både representanten Tørresdal og representanten Knudsen var inne på dette i sine innlegg. Vi vet at dette medfører store skadevirkninger for barn. Loven vil nå gi barna bedre beskyttelse i disse sakene når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. La det være klart: I slike situasjoner skal beskyttelse av barnet løftes fram som det viktigste. Også når det gjelder tilfeller hvor den ene forelderen kan ha drept den andre, inneholder proposisjonen endringer som vil ivareta barnet bedre enn i dag, og som vil bidra til å unngå situasjoner som oppleves som støtende for de pårørende. Jeg er glad for at Odelstinget slutter seg til disse endringene, som vil bidra til å styrke barnets rettssikkerhet i vanskelige saker. Jeg vil også understreke at disse tiltakene omhandler de særlige situasjonene der barnet er utsatt for risiko for overgrep, og endrer ikke det grunnleggende utgangspunktet om at det normalt er av stor verdi for barnet å ha kontakt med begge foreldrene også når disse lever hver for seg.

Det er viktig at foreldrene kan samarbeide godt og dele på omsorgen for barna sine, enten de lever i en tradisjonell kjernefamilie eller på annen måte. Vi må som samfunn bli flinkere til å bistå de foreldrene som gjennom sin egen konflikt gjør situasjonen ekstra vanskelig for barna. Da må vi lykkes i å få foreldre til å akseptere at en person en opplever som en dårlig samlivspartner, allikevel kan være en god forelder. Barnet og begge foreldrene må oppleve at de blir tatt på alvor i disse vanskelige sakene. Jeg tror at de lovendringene Odelstinget behandler i dag, er et skritt i riktig retning, og at de vil bidra til at barneloven blir mer tilpasset det mangfoldet av familietyper som det norske samfunnet består av.

Jeg har helt til slutt lyst til å si at når det gjelder de ni forslagene som er fremmet fra Fremskrittspartiet, vil jeg se nøye på dem når vi går inn og ser på en evaluering av barneloven.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Presidenten gjør oppmerksom på at ut fra nye retningslinjer tas replikkene fra talerstolene nede i salen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:29:37]: Jeg takker for den påminningen.

Fremskrittspartiet mener, som det fremgikk av mitt hovedinnlegg, at den mest hensiktsmessige løsningen i barnefordelingssaker er delt omsorg. Det er mange land som har sett på denne løsningen.

Nå registrerte jeg av innlegget til representanten Olemic Thommessen fra Høyre at dette både var vanskelig å få til og noe som kanskje nesten var umulig. Det er vel ikke noe nytt at Høyre er et konservativt parti som har vanskelig med nytenkning. Jeg oppfatter at statsråden er atskillig mer åpen for å tenke nytt, og også opptatt av likestilling mellom mor og far.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Vil delt omsorg være en del av den utredningsprosessen som hun skisserte til slutt i sitt innlegg?

Statsråd Karita Bekkemellem [11:30:26]: Først har jeg lyst til å si at utgangspunktet for en gjennomgang av barneloven vil være barnets beste. Som aktiv kvinnepolitiker gjennom svært mange år har jeg jobbet for at papparollen skal bli mye mer tydelig, og at pappas rettigheter skal være mye klarere. Det har man ment når man har bodd sammen i et fellesskap. Derfor går Regjeringen nå også inn for å få til en utvidelse av pappakvoten på 10 uker. Det er selvfølgelig også naturlig at pappa får muligheten til å få samvær med barnet sitt etter at et samlivsbrudd er et faktum. Samtidig vet vi at de politiske skillene går på kryss og tvers i alle partier. Vi er nødt til å ha en gjennomgang av saken. Jeg kan ikke forskuttere i dag hva som vil være Regjeringens endelige beslutning, men jeg kan love at statsråden tar dette på alvor. Jeg vil belyse alle sidene av det, og jeg ser også at mange av de forslagene som Fremskrittspartiet har lagt fram i dag, er det verd å gå inn i og vurdere på en seriøs og ordentlig måte fra Regjeringens side.

Olemic Thommessen (H) [11:31:38]: Man bør lytte til dem som er bærere av de lange linjer, særlig når det dreier seg om barn, for her er det de lange linjer som teller.

Så til dette med samværsnormen. Statsråden har jo i pressen også gitt signaler om at hun gjerne ser dagens ordning endret. Nå ser vi av merknadene og hører av de rød-grønne partiene at man ønsker dette vurdert og utredet. I hvilken grad – hvis det går an å stille spørsmålet slik – har man tatt stilling til dette? Statsråden har i pressen tatt stilling til det, slik jeg har sett det. Jeg vil gjerne høre om hun her kan bekrefte at det faktisk er slik at vi nå skal forberede oss på at delt omsorg blir hovedregelen når saken blir fremlagt. Når kan vi i så fall forvente at en slik sak fremlegges?

Statsråd Karita Bekkemellem [11:32:47]: Som jeg sa i mitt forrige svar, har vi nå startet jobben med å gå gjennom barneloven. Vi tar på alvor det svært entydige signalet som Stortinget gir i dag i forhold til samværsnorm. Det vil Regjeringen komme til å følge opp og gjøre et stykke arbeid på. Men jeg ber om forståelse for at i denne saken er det tunge, alvorlige avveininger vi er nødt til å gjøre, og dem tar vi på alvor. Jeg mener også at disse spørsmålene er meget kompliserte å forholde seg til politisk, fordi dette handler om det mest intime og følsomme i menneskenes liv. Barna er det kjæreste en har, og når det da blir konflikt og kamp om barna, er det helt naturlig at dette er vanskelig for mange. Derfor skal vi også gå inn i saken med fullt alvor. Jeg kan ikke i dag kvittere ut hva det endelige utfallet av Regjeringens arbeid blir, men jeg vil bare vise til det svaret som jeg gav til representanten Knudsen i stad.

Trine Skei Grande (V) [11:33:53]: Jeg vil gjerne stille statsråden to spørsmål. Det ene er et ja/nei-spørsmål, så det regner jeg med å kunne få avklart. Det har vært reist en litt underlig debatt om en enstemmig merknad fra komiteen om vektleggingen av bosted. Derfor vil jeg bare spørre om statsråden kan bekrefte at hun er enig i Gunn Karin Gjuls definisjon av den merknaden, når hun skal sette dette i verk.

Så til det andre spørsmålet. Det er klart at regjeringspartienes merknad om mer lik behandling av foreldre med hensyn til tildeling av tid, har skapt noe uklarhet. Jeg skjønner at statsråden ikke kan foregripe saken, men når det gjelder den merknaden som Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om, om at foreldrene må behandles mer likt, vil jeg gjerne få bekreftet at det er en verdi som statsråden deler, for det er klart at barnelovgivningen må forandre seg hele tiden etter hvert som samfunnets normer forandrer seg.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:35:01]: På spørsmål nr. 1 kan jeg si et klart ja. Jeg støtter fullt og helt det representanten Gjul har uttalt i det offentlige rom på dette punktet. Når det gjelder spørsmål nr. 2, om mer lik fordeling av tiden, er det ikke noe uenighet på den biten. Både gjennom innlegg i salen og i tidligere svar har jeg uttalt at det er klart at vi er nødt til å få mer likeverdig behandling av foreldreskapet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:35:56]: Så langt i debatten har det vært lite om de feildømte fedre. Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, synes det klart at det er mange farskap som er blitt feil fastsatt, og det er enkelte som da hevder at 10 pst. av den norske befolkning kan være registrert med feil far.

Staten som lovgiver og dømmende makt har hele tiden hatt et overordnet ansvar for fastsettelse av farskap i Norge. Ut fra en del av sakene synes det som om det at farskapet ble riktig fastsatt, ikke var så sentralt for myndighetene; det var viktigere å finne en betalingsdyktig far. Dette sammen med at mor var den part som retten ofte hadde størst tiltro til, medførte mange feil.

Fremskrittspartiet er svært glad for at Stortinget vedtok de endringene i barneloven som trådte i kraft 1. april 2003, som gav alle parter i en farskapssak muligheten til å forlange saken gjenopptatt og avklart ved DNA-testing. Dette var et forslag fra Fremskrittspartiet som vi gjentatte ganger hadde fremmet i Stortinget. Konsekvensene av lovgivningen er at mange feilaktige farskap er blitt avdekket. Så langt får en feildømt far imidlertid bare tilbakebetalt de penger han har innbetalt i barnebidrag krone mot krone. Mange feildømte fedre har hatt andre store økonomiske utlegg samt pådratt seg betydelige psykiske belastninger. Staten har frarøvet mange menn penger på feilaktig grunnlag, og da må det i det minste gis en økonomisk kompensasjon i form av renter eller indeksregulering. Det bør også kunne gis dekning for andre økonomiske utlegg, slik som utgifter til rettsbehandling.

Fremskrittspartiet støtter kravet fra Støttegruppen for Feildømte Fedre om at de som har fått varige men, bør få erstatning. Vi synes nå at det er på tide med rettferdighet for de feildømte fedre.

En annen side ved denne saken er at et feilaktig farskap også gir grunnlag for at arv blir tildelt personer som i utgangspunktet ikke burde ha krav på det, og mange får ikke den arven de har krav på. Dette bør også endres.

Olemic Thommessen (H) [11:38:40]: Jeg gleder meg over at statsråden i sitt svar i replikkordskiftet ikke var endelig og bastant i spørsmålet om samværsnorm. Men jeg har jo også merket meg det majoriteten i denne salen mener, og vi kan vel slik sett ha en forventning. Jeg har bare lyst til å gi statsråden noen ord med på veien i det arbeidet.

Det er jo slik at barn skal høres. Det er et viktig prinsipp. Barn skal høres – og ikke bare høres på, de skal lyttes til, og man skal gjøre som de sier. Det er også sagt så riktig fra representanten May Hansen at det er de voksnes ansvar å få til de beste løsningene for sine barn. Da vil jeg gjerne bringe videre en replikk hentet fra baksetet i bilen mens man satt og lyttet til et program hvor dette temaet ble drøftet, og hvor det var spørsmål om barn som reiste hit og dit. Så kom replikken: Kanskje hadde det vært like fint hvis det var mammaene og pappaene som måtte reise? Det kan kanskje være til ettertanke, for når vi diskuterer ting der vi selv har – skal jeg si – skjorten på, er det ikke alltid like lett å skille ut hvilke hensyn som egentlig er til barnets beste.

Også når man inntar pådriverrollen i en likestillingsdebatt, tror jeg kanskje at man skal tenke seg litt om – om likestilling alltid nødvendigvis er til barnets beste. Hvis man ser de to hensynsgrunnlagene isolert, er det kanskje ikke slik. Noen ganger tror jeg kanskje også at man skal tenke: Hvilke hensyn er nå til syvende og sist viktigst? Er hensynet til å være pådriver når det gjelder likestilling, f.eks., eller – for å ta en arena som tilhører min politiske banehalvdel – valgfrihet, alltid avveid mot hensynet til barnets beste?

På mange områder vil det være sammenfall. Det ene vil ikke stå i motstrid til det andre. Men jeg tror nok allikevel at når vi kommer til spørsmålet om å bo i bag: Hvor mange av oss voksne ville se lyst på livet hvis vi skulle flytte fra den ene adressen til den andre, den ene uken etter den andre? Men det er vårt ansvar å finne den beste løsningen, og det er barnets beste som er det viktigste. Så la nå det henge igjen om kanskje mammaene og pappaene like gjerne kunne flytte på seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.