Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Thomas Breen (A) [18:59:29] (ordfører for saken): Den loven vi skal behandle her i dag, er et helt nytt straffebud som kriminaliserer det å møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep. Komiteen har underveis i arbeidet vist en god samarbeidsvilje. Det er også en enstemmig komite som stiller seg bak selve lovforslaget. Komiteen mener det er behov for å gi barn økt beskyttelse mot seksuelle overgrep. Den økte bruken av kommunikasjonsmidler som Internett og mobiltelefon har gjort barn mer sårbare for overgrep. Denne utviklingen har bl.a. gjort det lettere for voksne å komme i kontakt med barn uten kontroll fra andre voksne. Noen voksne bruker slik kontakt bevisst for å komme i posisjon til å begå seksuelle overgrep. Dette lovforslaget har sitt utspring i at England vedtok en tilsvarende bestemmelse som trådte i kraft i mai 2004. Etter det har Barneombudet og Redd Barna jobbet for å få på plass en slik bestemmelse også her i Norge. Dette sammen med de positive erfaringene fra England gjorde at Regjeringen i fjor sommer la fram dette forslaget til høring.

Poenget med det framlagte forslaget er å gi politiet mulighet til å stoppe planlagte overgrep før selve det fysiske overgrepet er påbegynt. Denne nye bestemmelsen vil ramme den som har avtalt å møte et barn under 16 år, og som har forsett om å begå et seksuelt overgrep mot barnet. Politiet kan da pågripe den voksne i det øyeblikk han eller hun ankommer møtested eller et sted hvor møtestedet kan iakttas.

Dette supplerer det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven §§ 195, 196 og 200. Komiteen er også enig i at det gis adgang til straffebortfall dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling.

Det er også en enstemmig komite som stiller seg bak at det framlagte forslaget også tydeliggjør at straffeloven § 201 b og c også rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd som er forøvet gjennom elektronisk kommunikasjon.

Komiteen vil samtidig understreke at det nye straffebudet alene ikke er tilstrekkelig for å beskytte barn. Etter komiteens syn er det behov for en rekke samordnende tiltak for å beskytte de aller minste mot overgrep fra voksne. Et viktig tiltak er opplæring av barn og voksne i trygg Internett-bruk. Politiet må få på plass egnede virkemidler til å oppdage og oppklare denne typen lovbrudd. Aktørene innenfor moderne kommunikasjon bør også stimuleres til selv å iverksette tiltak som kan forebygge overgrep mot barn. Jeg vil også i denne forbindelse få framheve det viktige arbeidet med etableringen av et filter hos KRIPOS som sperrer tilgang til Internett-sider som inneholder overgrepsbilder. Dette ble etablert under den forrige regjeringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er videre fornøyd med at Regjeringen 1. juni 2006 opprettet en arbeidsgruppe som hadde mandat til å utrede og fremme forslag til tiltak for å forebygge at barn utsettes for seksuelle overgrep i forbindelse med deres bruk av Internett og at bilder av slike overgrep mot barn blir distribuert på nettet. Utvalget fikk fort navnet «Faremo-utvalget», fordi Grete Faremo ledet det. Faremo-utvalget la 30. januar fram sine forslag for å forebygge Internett-relaterte overgrep mot barn og unge i en egen rapport. Rapporten er på drøye 20 sider og inneholder 18 konkrete tiltak. Når vi i flertallet valgte ikke å gå inn i flere av merknadene til mindretallet på det forebyggende og etterforskende området, var det fordi vi mente at denne rapporten står for seg selv, og at det da blir kunstig å framheve bare noen av tiltakene før rapporten har vært ute på høring. Vi hadde heller ikke noe behov for å si noe om Barnas Hus i denne sammenheng, siden Regjeringen allerede var godt i gang med arbeidet for å etablere det.

Dette lovforslaget som er framlagt, har vakt stor medieinteresse, og jeg med flere har vært med i en del debatter. Det er ett argument mot dette forslaget, som ble brukt i debattene, som jeg har lyst til kort å kommentere. Det har av flere blitt framhevet at dette nye straffebudet vil bli en lov som ikke vil bli anvendt. Til det er det å si at det første året etter at England innførte tilsvarende straffebud, ble det anvendt 185 ganger, og det er ingen grunn til å tro at det skulle være noen vesensforskjell i Norge på dette området.

Jeg vil også vise til at det i det framlagte forslaget, uavhengig av det nye straffebudet, ligger enkelte presiseringer i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven. Dette er endringer som er en konsekvens av en domsavgjørelse om at fullbyrding av betinget fengselsstraff med virkning fra 1. januar 2006 skal være dom, og ikke kjennelse som tidligere.

Jeg vil til slutt minne om at det er en enstemmig komite som anbefaler Odelstinget å støtte det framlagte forslaget.

Ågot Valle hadde her tatt over presidentplassen.

Solveig Horne (FrP) [19:04:35]: Det er en viktig sak vi i dag skal vedta, og det er gledelig at det står en samlet komite bak denne innstillingen. Likevel er det momenter i denne saken som det er viktig å få satt i fokus.

For Fremskrittspartiet har det vært hensynet til barna som har vært hovedelementet i denne saken. Det verste et samfunn kan utsettes for, er kriminalitet der barn blir ofre for andre menneskers behov. Derfor er det svært viktig med et godt og velfungerende lovverk som beskytter barn mot slike overgrep.

«Grooming»-paragrafen får oss til å tenke litt ekstra, fordi den er så spesiell i vanlig rettssammenheng. Vi vet alle at rettsstatens utgangspunkt er at en anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist, og at utgangspunktet for rettspleien er at en person skal straffes etter at forbrytelsen er begått, og at det skal være mulig for en person å komme på bedre tanker før handlingen begås. Dette er fakta som vi er nødt til å ta inn over oss når vi behandler og vedtar denne nye lovparagrafen. Men for Fremskrittspartiet ble det å styrke barnas sikkerhet og barnas behov det som ble hovedelementet på vektskålen.

Vi vet at Internett er en fantastisk oppfinnelse, og ingen av oss vet i dag hvordan vi skulle klart oss uten, eller hvordan vi klarte oss før. For dem av oss som har barn hjemme, er det fascinerende å se utviklingen, og se hvor mye mer de kan enn oss voksne om data og Internett. De surfer på nettet, de sender mail, de chatter, de bruker det som leksikon, de finner venner på den andre siden av jordkloden, de lager egne web-sider, de kommuniserer med skole og lærere. Med andre ord, det er ikke bare mye god underholdning, men også nyttig informasjon som brukes i forbindelse med skolearbeidet.

Men det er farer – det er farer som vi voksne ikke klarer å ta inn over oss, og som vi ikke har informasjon om. «Du kan ikke lære et barn å surfe trygt hvis du ikke kan surfe selv,» var det et klokt hode som sa en gang.

Selv om vi i dag vedtar denne lovparagrafen som gjør at det er straffbart å opprette kontakt, er det også viktig å gjøre hverandre bevisst på at verdenen der ute er kommet for å bli, og at den har en utvikling som vi ikke aner rekkevidden av.

Det er så viktig at vi får informasjon ut til skolene, til foreldrene og til barna. Det arbeidet som bl.a. Redd Barna og ikke minst Barnevakten.no gjør, er utrolig viktig. For ikke alle venner er gode venner. Mange barn tror i dag at alle er venner, og har ofte et bedre og tettere forhold til dem som de chatter med på nettet, enn de har til sine egne foreldre. Vi vet at mange kriminelle bruker måneder for å opprette tillit og vennskap med barn via nettet. Derfor er det viktigste filteret det filteret vi installerer i barnas hode. Ingen skoler eller foreldre bør slippe barna sine alene ut på nettet uten veiledning. Det ser ofte så uskyldig ut, men faren er der. Det vet vi, ellers hadde vi ikke hatt behov for å vedta denne loven i dag.

Jeg tror jeg har nevnt det før fra denne talerstol. Det som var in for et par måneder siden ved min ti år gamle datters skole, var å lage egne websider, legge ut bilder av seg selv og familien, lage konkurranser og steder der en kunne stemme over den peneste og greieste jenta i klassen, ja, selv familiens hund hadde egen nettside – helt uskyldig ved første øyekast, men så lett å misbruke. Vi som er foreldre og pårørende, og som har kontakt med barn, har et ansvar.

Det ansvaret er det Stortinget og politikerne tar med denne lovparagrafen i dag. Det er gledelig – selv om justisministeren nå har fått mye skryt, skal han få litt skryt til i dag – at vi har en justisminister som står fram og sier at barn skal ha førsteprioritet, og at dette skal det satses på. Men vi vet så altfor godt at det nytter ikke bare å vedta en lov i denne salen, den må følges opp. Vi kan ikke bare gi politiet en lovparagraf hvis det ikke i tillegg følger med ressurser som gjør at politiet er i stand til å utføre kontrollen og håndheve lovparagrafen.

Er det noe som er tidkrevende og ressurskrevende, er det slikt arbeid som her må til for å få tatt dem med kriminelle hensikter.

Fremskrittspartiet forutsetter at Regjeringen vil komme tilbake med oppfølgingsbevilgninger og følge dette tett opp, slik at politiet og hjelpeapparatet er best mulig rustet når denne nye lovparagrafen trer i kraft.

Elisabeth Aspaker (H) [19:09:18]: Saksordføreren har på en veldig ryddig måte redegjort for denne sakens innhold.

Rett etter jul deltok en datasikkerhetsekspert på et foreldremøte i Tromsø der temaet var Internett og elektroniske media. Han viste foreldrene hva som foregår på nettet, og hvilke faktiske farer barn og unge kan utsettes for. Sikkerhetseksperten logget seg på som en 13-årig ung jente, og etter kort tid hadde denne «jenta» fått kontakt med flere voksne menn som gjorde verbale tilnærmelser av både voldelig og grov seksuell karakter. For mange foreldre ble dette innblikket i nettets skyggesider et sjokk og en vekker.

I møte med den nye teknologien må vi finne en annen tilnærming og være villig til å ta i bruk nye virkemidler for å bekjempe alvorlige former for kriminalitet rettet mot barn og unge. Det er min og Høyres overbevisning at rettssikkerheten til de minste må styrkes. Samfunnet må våge å sette nye standarder innenfor justisfeltet for at barn og unge skal kunne leve trygge liv.

Lovforslaget som kriminaliserer «grooming», eller forberedelseshandlinger til seksuelle overgrep mot barn, flytter grenser i norsk rettspleie – til beste for barnet. Høyre erkjenner at den nye loven vil stille politi og påtalemyndighet overfor krevende avgjørelser. På den annen side er vi i en situasjon der fravær av handling og bruk av silkehansker ikke lenger er et handlingsalternativ. Til det vet vi for mye om hvilke alvorlige konsekvenser det kan få resten av livet for barn som utsettes for overgrep.

Det er derfor viktig at samfunnet tar opp kampen mot overgriperne og mobiliserer ressurser som skal sikre at det gripes inn på et tidligere stadium for å spare sårbare barn og unge for store påkjenninger.

Høyre fremmet våren 2006 et omfattende Dokument nr. 8-forslag med en rekke ulike tiltak for å forebygge overgrep mot barn, bl.a. via elektroniske media. Vi tok da også til orde for å få på plass et norsk lovverk mot «grooming» etter mønster av Storbritannia. Sent på høsten 2006 presenterte Regjeringen det foreliggende lovforslaget. I tillegg har justisministeren hatt det såkalte Faremo-utvalget i arbeid. Utvalgets konklusjoner minner til forveksling om Høyres forslag til tiltak. Vi imøteser derfor med betydelig spenning opplysninger om når og hvordan justisministeren vil følge opp de viktige forslagene som Faremo-utvalget har lagt fram.

Regjeringens første store budsjettkonferanse er nylig unnagjort. Jeg tillater meg derfor å bruke denne anledning til å utfordre justisministeren på to etter mitt skjønn helt avgjørende punkter. For det første: Når kan vi forvente opprettelsen av en politistasjon på nett, eller et 28. politidistrikt, slik Faremo-utvalget foreslo? For det andre: Når kan vi forvente at det første norske Barnas Hus kan ta imot og hjelpe barn i krise – altså, når kommer det i drift? Og har man noen videre plan om flere slike hus i Norge?

Den nye «grooming»-paragrafen gir unektelig politi og påtalemyndighet et nytt og mer velegnet våpen i kampen mot personer som opererer på nettet i den hensikt å begå overgrep. Men de lovmessige grepene må suppleres av andre tiltak. Vi må ha blikk for hele kjeden av tiltak. Politiet må sikres ressurser til å etablere overvåkingssystemer som bl.a. følger med på sentrale chatte-kanaler. Samtidig mener Høyre at vi må fokusere på at hjelpetiltak i større grad må skje på barnets premisser. Her står etableringen av Barnas Hus helt sentralt, der barnet kan gå inn en dør og møte et samlet hjelpeapparat. Vi vet jo at behovet er der, og derfor vil jeg uttrykke stor utålmodighet på barns og unges vegne når det gjelder etableringen av Barnas Hus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor oppstarten av dette huset i Norge skal være så mye vanskeligere enn det f.eks. var på Island og i Sverige.

Jeg skulle ønske at de rød-grønne partiene nå kunne få opp farten, slik at norske barn snart kan få et like godt tilbud som bl.a. hos Barncentrum Stockholm, som i tillegg til ofre for seksuelle overgrep også tar imot og behandler voldsutsatte barn. Men det betinger at man vil følge Høyres forslag om å etablere flere regionale Barnas Hus etter modell av Sverige. Da kan vi ikke slå oss til ro med et pilotprosjekt i Bergen for deler av Hordaland. Nei, barn i Norge fortjener et riksdekkende tilbud.

Olav Gunnar Ballo (SV) [19:14:19]: Medias fokusering når det gjelder Stortinget, går veldig ofte på uenighet – på der man kan skape polarisering i saker, og der det framstår som om man har høyst divergerende syn og ikke kan samles om ett standpunkt.

Det som er den store styrken med den saken vi behandler her, er at det forholder seg akkurat motsatt. Alle partiene står samlet om innstillingen. Det er ikke ett avvikende lovforslag. Det er altså slik at man har tatt seg den tiden som har vært nødvendig. Justiskomiteen var i London våren 2006, har høstet erfaringer fra Storbritannia og fått eksempler på bordet. Det har vært en god dialog mellom justiskomiteen og statsråden, og den rosen som statsråden har fått, synes jeg i aller høyeste grad er på sin plass. Men da er jeg også litt overasket over at Høyre velger å flytte søkelyset fra den saken vi skal diskutere i dag, til helt andre spørsmål. Det må jo være mulig å ta det i en debatt for seg, nettopp fordi det skaper en uryddighet i en sak der det er full enighet.

Jeg må for min del si at besøket i London på New Scotland Yard og presentasjonen vi fikk fra ulike faginstanser i Storbritannia, gjorde et sterkt inntrykk. Det er ingenting som gjør et sterkere inntrykk på meg, både som barnefar, som politiker og som lege, enn å høre historier om overgrep mot barn. Så kan man i utgangspunktet være usikker på om man går for langt i en lovendring som dreier seg om både å kunne anholde voksne og dømme voksne fordi det ligger en intensjon til en straffbar handling, hvis man ikke kan være sikker på at det faktisk er det. Men sånn som Regjeringen her har formet lovteksten, som vi gir tilslutning til i Stortinget i dag, skal man jo sikre at det kan dokumenteres et forsett. For SV er det en sikkerhet som gjør at vi uten videre kan støtte at her ivaretas barnets interesser, for går man for langt i å skulle skape en type rettssikkerhet for voksne ved å kreve en dokumentert handling, altså at det faktisk må være et fullbyrdet seksuelt overgrep mot et barn, betyr jo det også at man aksepterer at en rekke barn skal ha vært utsatt for overgrep før man får tatt gjerningsmannen. I mange tilfeller vil det føre til at den samme gjerningspersonen gang på gang forgriper seg før man endelig får tatt vedkommende.

Det som er viktig å understreke for SV, er at vi, alle partiene i Stortinget, i fellesskap klarer å resonnere oss fram til den samme løsningen, samles om de samme betraktningene og stemme for den samme lovendringen. Det er en stor styrke. La nå det være i fokus i debatten i dag omkring den lovendringen vi faktisk gjør.

Erling Sande (Sp) [19:17:39]: Dei representantane som har delteke i debatten så langt, har på ein god måte gjort greie for mange av sidene i denne saka. Lat meg berre kort få lov til å understreke at Senterpartiet støttar fleirtalsmerknaden i komiteinnstillinga, og vi har håp om at dette skal vere eit effektivt tiltak for å hindre overgrep mot born.

Ein skal alltid vere forsiktig når ein vedtek lover som rettar seg mot ein intensjon snarare enn sjølve brotsverket. Det er likevel sånn at samfunnet ikkje berre har som oppgåve å straffe brotsverk, men òg å førebyggje brotsverk. Konsekvensen av overgrep mot eit barn er så alvorleg at det er avgjerande viktig å prøve å hindre så mange overgrep som mogleg, og det er hovudgrunnen til å ta i bruk dette lovverket. Ny kommunikasjonsteknologi og auka bruk av denne har aktualisert behovet for slik lovgjeving.

Senterpartiet trur at arbeidet med å sikre born auka vern mot overgrep må skje ved ei rekkje tiltak og ikkje gjennom dette åleine. Det regjeringsnedsette Faremo-utvalet peikar på mange interessante forslag i så måte. Eg har òg lyst til å gje ros til statsråden for det engasjementet han har hatt på dette området.

Merksemda omkring overgrep mot born er noko som ein må fokusere sterkt på òg i tida som kjem, i skulen, i samtale med foreldre og i det politiske miljøet.

Odd Einar Dørum (V) [19:19:29]: Jeg er enig med dem som har understreket at det er viktig at denne saken samler, for den er krevende. Ikke i den forstand at lovteknikken er krevende, men den er krevende fordi man på et område velger å kriminalisere det man kan oppfatte som forberedelseshandlinger, og det har man i norsk justisdebatt vært forsiktig med. Men det som taler for at vi faktisk gjør det i denne saken, er jo det forferdelige bakteppet vi har bortenfor denne saken, bortenfor chatterommet, i form av den store, nærmest kriminelle industrielle aktiviteten vi har internasjonalt, basert på overgrep mot barn, og som frivillige organisasjoner som Redd Barna og andre har dokumentert i en årrekke. Så vet vi at i forlengelsen av det, i den sosiale aktiviteten som «forvitrer» seg inn på Internett, får vi alle de grensesituasjonene som går over til de møtene som jeg i min oppvekst lærte å mestre på følgende måte: at jeg ikke skulle ta imot sjokolade av en fremmed mann i parken. Slik lød det den gang. Det var det sosiale rom. Så kom man inn i det kybernetiske rom. Og hvis man først har vært litt i nærheten av chattingens sorgløse tilfeldighet, skjønner man hvor grovt overgrepet egentlig er når det først skjer, når man skjønner hvor var man er i en slik situasjon, og hvordan man utsettes.

Jeg har for mange år siden møtt politifolk som har jobbet på nettet i USA, og som da jobbet etter spilleregler som vi kjenner i vårt eget land, etter retningslinjer trukket opp av Riksadvokaten, hvor politiet nettopp kan drive det vi kan kalle infiltrasjon på nettet for å avdekke noe. Jeg var underveis til denne saken i ferd med å gjøre en vurdering om å lage en annen lovtekst, rett og slett fordi jeg har lest Riksadvokatens høringsuttalelse, og jeg synes det var mye forstandig i den. Men jeg avstod fra det av én enkelt grunn, og det er at jeg tillegger ikke noen av dem som har lagt fram saken, noe annet siktemål enn å avverge noe som er galt, og å prøve å gripe inn i konkrete situasjoner. Jeg ønsker ikke at det skal skapes noen – skal vi kalle det – uro eller usikkerhet rundt den hensikten og rundt den viljen at man vil prøve det. Så håper også jeg at lovteksten får en praktisk anvendelse, og at den vil bli tatt i bruk. Det er selvfølgelig avhengig av at det er en betydelig politikompetanse til stede. Vi vet at det er fagmiljøer i Norge som har det, og at man i andre debatter enn denne kan finne ut hvordan man skal styrke den kompetansen. På denne talerstolen i dag har det vært nok å si hvor viktig det er. Så henger det selvfølgelig sammen med noe av det som alle talere har vært inne på, og som kom veldig godt fram i komiteinnstillingen, at vi i Norge har det privilegium at vi kan samle mennesker i det sivile samfunnet rundt et bord. Så tar de et ansvar. Det vet jeg selv, og det har statsråd Storberget fått fram gjennom Faremo-rapporten. Slik oppstod filteret, som i dag ligger hos Kripos, der det var mulig å samle et antall kortselskaper, mobilleverandører og Internett-leverandører for å gjøre en innsats mot noe som går forbi denne saken, nemlig å stoppe spredning av materiale der barn blir seksuelt misbrukt. Når man tar denne kunnskapen med seg inn i denne saken, som jeg synes har blitt gjort gjennom Faremo-utvalget, betyr det at vi drar nytte av noe som er svært bra i Norge, nemlig at vi ikke er flere enn at vi av og til kan samles, og at de som samles, er borgere i den forstand at de skjønner hvorfor det de snakker om, er galt – og det er noe av styrken. Det er noe av den styrken som jeg synes kommer til uttrykk i denne debatten. At det så er en smule politisk konkurranse og engasjement om hvor rask en er med Barnas hus, synes jeg bare en må tåle. Det burde man, hvis man tilhører regjeringspartiene, oppfatte som et hyggelig tilrop, i den betydning at i kampen om midler er det bra at det er energi rundt en sak, og spesielt rundt forskjellige løsninger i saken. Jeg oppfatter ikke det som noe annet enn en konstruktiv iver rundt det å fremme saken.

Når det så gjelder lovteksten, synes jeg den står for seg selv. Komiteens solide arbeid står for seg selv. Jeg er glad for at komiteen også på dette området spesielt har lagt vekt på å foreta en reise for å sette seg inn i de praktiske forholdene. Jeg tror det er viktig når man skal lære – og gjøre noe.

Med disse ordene stemmer Venstre for den lovteksten som foreligger her. Vi har tillit til at det forebyggende arbeid som kan skje i det sivile samfunn, vil skje. Og vi har en tillit til at de aktiviteter som er kunngjort om Barnas hus og andre tiltak, faktisk kommer. Men i dag gjør vi ikke noe annet poeng enn å markere den tilliten og gi støtte til det lovarbeidet som er gjort. Det er viktig, og det er viktig at man i dette landet kan ha en felles grense når det gjelder å forebygge det som bl.a. representanten Ballo beskrev på en utmerket måte, og som det er viktig at vi står sammen om.

Statsråd Knut Storberget [19:24:30]: Jeg vil også uttrykke glede over at vi så samlet står bak det forslaget som nå ligger på bordet i Odelstinget. Jeg er glad for den fulle støtten som Regjeringas forslag om en ny straffebestemmelse nå får. Dette vil bidra til å styrke barns rettsstilling i Norge når det gjelder det de fleste av oss oppfatter som de alvorligste overgrep.

Dessuten er det to utfordringer i denne type lovgivning – eller det er flere, men det er særlig to. For det første er det en lovgivning som prøver å trenge inn på et område, en arena og en teknologi som vi opplever at strafferetten har problemer med å trenge inn i. Slik sett vil dette lovforslaget etter min oppfatning være et godt redskap og bidra til både å komme i forkant og også skjerpe politi og påtalemyndighets og for så vidt også andre aktørers årvåkenhet overfor hva som utvikler seg bl.a. i de nye teknologiene.

Jeg vil også understreke veldig sterkt at dette lovforslaget også er en del av et hele, som flere har vært inne på, med hensyn til det å få økt fokus på de overgrep som rammer barn, og de overgrep som skjer i de næreste relasjoner, som så altfor lite er gjenstand for debatt, folkemøter og demonstrasjonstog. Slik sett er jeg glad for at vi samlet politisk sett står bak dette. Jeg skulle ønske at også norsk media kunne ha fanget opp dette, ved siden av alle de andre mer eller mindre helt perifere spørsmål som vi møtes med, særlig denne dagen, når det gjelder politikeres virke.

Innføringen av en slik bestemmelse er nevnt i regjeringserklæringen som en del av Regjeringas arbeid for å intensivere innsatsen mot overgrep mot barn. Vi mener at dette har vi levert raskt, med en sikker saksbehandling. Det trengs i forbindelse med denne type lovverk. For det første er det et nytt område vi trenger inn på, og det er, som bl.a. representanten Dørum var inne på, en bestemmelse som i seg sjøl utfordrer politi, påtalemyndighet og domstoler fordi dette er et straffebud som er uortodokst, i den forstand at det i aller høyeste grad rammer handlinger som skjer før det klanderverdige inntrer. Slik sett tror jeg at den runden som har vært i forhold til utredning og forberedelse i departementet, har vært veldig nyttig og nødvendig, uten at jeg på noen måte mener at det har tatt lang tid.

Barn fortjener samfunnets sterkeste beskyttelse mot alle former for overgrep. Regjeringa ønsker å sikre bedre oppfølging av barn som blir utsatt for overgrep og å legge forholdene til rette for en effektiv avdekking og straffeforfølging av seksuelle overgrep mot barn. I en del type saker mener Regjeringa at det også kan være grunn til å heve straffenivået for bedre å reflektere straffverdigheten i handlingene og de alvorlige skadevirkningene som overgrep faktisk fører med seg. Dette får vi flere anledning til å diskutere i tida som kommer.

Vårt håp er at forslaget til ny straffebestemmelse vil bidra til nettopp å forebygge at overgrep skjer. Forslaget vil gi politi og påtalemyndighet bedre muligheter for å gripe inn på et tidlig tidspunkt i hendelsesforløpet fram mot et planlagt overgrep, slik at det kan avverges.

Barns beskyttelse mot overgrep skal ikke variere etter hvilke metoder overgriperen benytter seg av for å oppnå kontakt. Mye av den atferden som skjer på nettet fra voksne som søker kontakt med barn for seksuelle formål, ville ikke være akseptert ved vanlig fysisk kontakt.

Internett og andre elektroniske medier skal ikke være noen lovløs sone der overgrep og andre typer kriminalitet fritt kan begås. Det er viktig at lovgivningen og politiets midler mot kriminalitet er oppdatert og tilpasset en slik teknologisk utvikling.

Gjennom dette forslaget mener Regjeringa at politi og påtalemyndighet vil få et bedre grunnlag for sin kontrollvirksomhet på nett. Vi håper også at forslaget til presisering av straffeloven § 201 om seksuelt krenkende atferd forøvet gjennom elektronisk kommunikasjon vil være med på å understreke barns ubetingede krav på beskyttelse mot overgrep uansett hvilke medier eller metoder som måtte benyttes.

Som flere har vært inne på: For å bekjempe denne type overgrep er vi nødt til å satse på flere typer virkemidler. Alt vil ikke bli gjort med dette vedtaket. Jeg er glad for at mange her har merket seg det som arbeidsgruppen til Grete Faremo har levert. Det er noe vi tar på største alvor. Jeg tror vi skal se det i sin sammenheng og koste på oss tid i forhold til å høre hva høringsinstansene sier for å gjøre dette bedre.

Flere har vært inne på andre aspekter ved dette. Jeg har lyst til å nevne at vi antagelig må se på alternative strategier for å hjelpe barn, ikke bare de rent strafferettslige, men også de sivilrettslige – det henger ofte sammen med å gjøre bevisene bedre.

Når det gjelder spørsmålet om Barnas hus, er det noe Regjeringa jobber intenst med. Det er bestemt at det første skal legges til Bergen. Prosjektet er godt i gang. Det er mitt håp at vi skal klare å levere der, i motsetning til den tidligere regjeringa.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingrid Heggø (A) [19:29:54]: Det er flott at ein samla komite og eit samla storting her gjev Regjeringa full støtte til ein ny straffeføresegn som kan hindra seksuelle overgrep mot dei svakaste i samfunnet vårt, nemleg barna. Det aller viktigaste vi kan gjera, er nemleg å hindra at overgrep skjer.

Saksordføraren har på ein god måte gjort greie for innhaldet i lovendringa, der barn sitt behov for vern mot seksuelle overgrep var i fokus.

Internett har vorte dei kriminelle sin nye fristad, vert det sagt. Slik kan vi faktisk ikkje ha det. Barn sitt vern mot overgrep skal ikkje variera etter kva slags metodar overgriparen nyttar seg av for å oppnå kontakt. Auka bruk av Internett og mobiltelefon har gjort at enkelte vaksne bevisst brukar slik kontakt for å koma i posisjon til å gjera seksuelle overgrep. Då må vi gje politiet eigna verkemiddel til å oppdaga og oppklara denne typen lovbrot, også før overgrepet har skjedd. Både lovgivinga og politiet sine verkemiddel må vera oppdaterte og tilpassa den teknologiske utviklinga.

Det prinsipielle ved å gripa inn i planleggingsfasen av eit lovbrot har vi diskutert mykje. Det vert det same som ved planlagde terrorangrep. Der òg kan vi gripa inn før angrepet er sett i verk.

Det er òg viktig å presisera at informasjon om Internett til både foreldre og barn bør få ein viktigare plass i skulen og i opplæringa. Å jobba førebyggjande er alltid det beste.

Justisministeren nemnde Faremo-utvalet sin rapport, som inneheld mange førebyggjande tiltak, og som no er på høyring. Også tiltak når overgrep faktisk har skjedd, er viktig. Han nemnde her Barnas hus som er eit eksempel på eit godt tiltak, som om kort tid er oppe og går i Bergen. Eg vil seia det slik at i denne saka ser vi nok eit eksempel på at denne regjeringa leverer, og det er veldig bra.

Eirin Faldet (A) [19:32:18]: Jeg er svært glad for at justisministeren har engasjert seg i forbindelse med denne loven som vil gi barn et sterkere vern mot seksuelle overgrep. Jeg mener en slik bestemmelse vil gi et viktig signal til samfunnet, til potensielle overgripere og til barn selv om at barns rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep tas på alvor. Jeg ønsker likevel å understreke at en bestemmelse mot grooming alene ikke vil løse problemet med at barn lures, lokkes, manipuleres og bearbeides av voksne som planlegger overgrep mot dem. Groominglovgivningen er kun ett av flere virkemidler.

Forebyggende arbeid i form av informasjon om seksuelle overgrep til barn, deres foreldre, lærere og andre voksne, som f.eks. oss besteforeldre, er vesentlig, fordi det i dag er svært få barn som forteller om overgrep. Dette har sin bakgrunn i opplevelsen av skyld og skam som ofte knytter seg til det å ha blitt utsatt for overgrep.

Jeg synes advokat John Christian Elden har sagt det så riktig:

«Mannen med godtepose som så lett kunne oppdages og fryses ut, er byttet ut med den dresskledde herremann med masseutsendelser på nettet der kanskje 10 av 1000 biter på agnet. Det er 10 barn, det. 10 uskyldsrene potensielle ofre. Godteposen hadde nok ikke gitt slik gevinst.»

Mange barn med nettilgang kontaktes av voksne, gjerne under falskt navn, falskt kjønn og falsk alder, med det formål å møte barna for å oppnå sin egen seksuelle nytelse.

Det har ved flere anledninger blitt dokumentert omfanget og skadevirkninger av seksuelle overgrep, i særlig grad for de misbrukte barna, men også for samfunnet generelt. Vold og overgrep mot barn kan få store konsekvenser. Dette må tas på alvor. Barn er i en særlig sårbar situasjon fordi de er i en utviklings- og læringsfase. I en komplisert virkelighet har barn et klart behov for veiledning og beskyttelse, spesielt der voksne i stedet for å ivareta går over grensen.

Denne loven vil gi politiet mulighet til å gå inn i saker på et tidlig tidspunkt, tidligere enn i dag, og gi et signal om at bekjempelse av denne form for kriminalitet mot barn vil gis prioritet.

Jeg vil gi honnør til Redd Barna for et utrettelig arbeid for å ha bidratt til at grooming er satt på den politiske dagsordenen. Jeg vil også gi statsråden ros for at han tar barns rettigheter på alvor. Ingenting må være uprøvd. Faremo-utvalget har pekt på en del tiltak som kan iverksettes. Jeg lyttet til statsrådens ord om at det vil han sørge for. Alt må gjøres for å sikre barn en trygg hverdag.

Elisabeth Aspaker (H) [19:35:43]: Det er ingen tvil om at vi i dag kan markere en slags milepæl innenfor norsk justisvesen, og at vi på denne måten skal kunne gi barna våre en helt annen trygghet og en helt annen oppfølging.

Jeg blir litt forundret når det i denne debatten fra enkelte representanter, bl.a. Olav Gunnar Ballo, nærmest legges ned et forbud mot å tenke det neste skrittet, altså å løfte blikket utover loven. Til og med statsråden var jo inne på at loven er viktig, men så er det alle de andre tingene rundt som må supplere for at vi skal få det systemet som i sum skal bringe oss dit vi ønsker.

Når jeg har tatt opp dette med Barnas hus, kan man selvfølgelig si at det er noe Høyre maser om. Men vi hørte i hele fjor at den nåværende regjeringen skulle etablere dette huset. Da justiskomiteen nylig var på reise i Bergen og stilte spørsmål til domstolen i Bergen, hadde de ikke hørt om det arbeidet som skal være så godt i gang, og som domstolen også skal være en sentral bit av, for at vi skal få Barnas hus til å fungere. Så jeg er oppriktig engstelig og bekymret for at dette skal trekke ytterligere ut i tid.

Så har jeg lyst til å si i forbindelse med dette med politistasjon på nett – og representanten Dørum var også inne på det – at skal loven komme til anvendelse, må vi ha stor politiaktivitet på nettet som faktisk er der og overvåker de chattekanalene og de virkemidlene som barna betjener seg av når de er i den virtuelle verden. Da er det faktisk ikke likegyldig om politiet har de ressursene som skal til, om de har det tekniske utstyret som skal til for faktisk å kunne gjøre denne loven til noe mer enn et stykke papir, at den faktisk skal kunne testes ut i virkeligheten.

Jeg har tillatt meg i dag å se loven i den sammenheng og den verden den faktisk skal fungere i. Og da er det viktig på bakgrunn av Faremo-utvalgets innstilling og de mange gode forslagene som ligger her, at statsråden faktisk får et budsjett til høsten, kanskje allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, som gjør det mulig å sette mange av disse tiltakene ut i livet så raskt som mulig. Det var min beveggrunn for å sette fokus på det i denne sammenheng.

Jeg vil til slutt si at jeg er svært glad for at statsråden nå signaliserer at det i forbindelse med gjennomgangen av den spesielle delen av straffeloven, også er på sin plass å se på om det for en del av den kriminalitet som begås mot barn, faktisk er nødvendig å skjerpe straffen.

Olav Gunnar Ballo (SV) [19:38:49]: Jeg syns det er entydig positivt at Høyre er så opptatt av Barnas hus og realiseringen av det. Det er bare det at noen ganger kan man få inntrykk av at hvis man hadde realisert tre i år, så ville Høyre ha sagt fem, og var det realisert fem, så ville Høyre ha sagt sju. Det jeg noen ganger lurer på, er om det ikke er bra å kunne se at man går skritt i riktig retning, og så kunne diskutere hvilke skritt vi skal ta videre – så det er litt som å forbanne mørket i stedet for å prise lyset. Her er det jo ting som er i ferd med å skje. Jeg må si at jeg håper inderlig at man innen utgangen av stortingsperioden har på plass Barnas hus i alle helseregioner. Det bør være en ambisjon som Regjeringen klarer å oppfylle. Det som statsråden sier, er jo riktig – det er jo en intensjon som den forrige regjeringen ikke har klart å oppfylle. Men at man da også har opposisjonen på lag i forhold til å realisere, det er jo bra. For den opposisjonen som er nå, klarte altså i regjeringsposisjon ikke å gjøre det.

Odd Einar Dørum (V) [19:40:06]: Dette er egentlig et innlegg som jeg burde sluppet å holde. Nå er det holdt to innlegg her som forteller hvilken hensikt jeg i min tidligere rolle egentlig hadde. Det kjenner jeg veldig godt til selv. Jeg husker debatten om Barnas hus i Stortinget. Jeg husker hvilket tverrpolitisk engasjement og hvilken iver det var fra alle partier, ikke minst fra dem som nå sitter i regjeringsposisjon, og jeg vet hvilket trykk det ble lagt i arbeidet. Jeg vet at utredningsrapporten skulle foreligge høsten 2005. Jeg har ikke valgt på noe tidspunkt etter det å prøve å bore i hvorfor det gikk tid fra da til nå. Jeg har valgt å konsentrere meg om at man får det til. Derfor må jeg bare tørt konstatere at det var min hensikt å få det til. Jeg vet, med den tillitsforvaltererfaringen jeg har hatt, at det er ikke alltid en statsråd i Justisdepartementet får det til hvis man ikke får dratt i gang – skal vi kalle det et tverrdepartementalt samarbeid. Man er faktisk helt avhengig av at andre bidrar. Det var hovedgrunnen til at jeg i mitt tidligere innlegg la slik vekt på at det var engasjement i salen, for det er nettopp den type trykk som gjør at der man er avhengig av at andre departementer skal medvirke, spesielt når man har praktisk kjennskap til hvordan man ofte krangler om kronene på budsjettkonferanser, må man skape en konsensus og en stemning for at det løftes. Jeg skal ikke gå videre i å fortelle hvordan man gjør det, bortsett fra å si at i en debatt som den i dag, hvor folk har energi, bidrar til det. Jeg ønsker selvfølgelig at det skal lykkes. Men jeg kan nok ikke sitte igjen med en historieskrivning om at det ikke var hensikten å få til noe – selvfølgelig ikke. Den historien får komme i helt andre sammenhenger enn i denne debatten, for her tar jeg ordet bare for å ta den lille fotnoten – men så bruke fotnoten til det som er det viktigste, nemlig at enhver statsråd i Justisdepartementet trenger faktisk Stortingets brede backing dersom man skal komme fram til den tverrdepartementale innsatsen som gjør at man får til både det huset som statsråden har nevnt i Bergen, og gjerne for den saks skyld det som nå representanten Ballo tok til orde for. Det trenger man faktisk støtte til. Og nettopp i en sak som denne er det en gyllen anledning til å bygge opp den støtten på en slik måte at man kan ha med seg argumentene. Det hender at slikt gjør inntrykk, det vet jeg av erfaring, og det er faktisk min hensikt både med mitt forrige innlegg og dette å bidra til at det inntrykket forsterkes.

Statsråd Knut Storberget [19:42:28]: Jeg har også lyst til å si et par ord om Barnas hus. For det representanten Dørum nå var inne på, er jo et essensielt punkt når det gjelder etableringen av Barnas hus. Jeg har bare lyst å si til Odelstinget og aktive justispolitikere: Det første budsjettet som inneholdt Barnas hus, var jo det budsjettet som vi nå styrer etter, og som hadde budsjettpost og dekning for Barnas hus, slik at man legger grunnen for å kunne etablere det fordi det er midler der. Samtidig er det poenget som representanten Dørum peker på, om å sikre oss at alle profesjoner er med i dette samarbeidet og gjør sitt til at barnet kan møte i huset og få den hjelpen det trenger der, avgjørende viktig. Det er klart at det har gitt grunn til mye av den prosessen som har vært mot det som nå skjer i Bergen, og det er også grunnen til det arbeidet som nå går framover i Bergen. Samtidig er jeg veldig opptatt av at vi ikke må komme i den situasjonen som man er i på Island, hvor man faktisk har etablert et hus som store deler av strafferettspleien faktisk ikke bruker. Vi må sikre oss at dette huset blir effektivt. Det er jeg veldig opptatt av. Derfor følger jeg ikke representanten Aspaker fullt ut i at det er om å gjøre å etablere flest mulig hus raskest mulig. Og at Høyre liksom nå gjør dette til sin sak, må jeg si jeg reagerer litt på, særlig i forhold til dem som opprinnelig foreslo dette, nemlig Inga Marte Thorkildsen og May Hansen fra SV – jeg tror det opprinnelig var et Dokument nr. 8-forslag i forrige periode – og som brant for det hver gang. Og var det ett sted man ikke fikk drahjelp fra, så var det fra de aktørene som nå sier at de vil ha fem, sju eller ni hus.

Jeg konstaterer: Vi har bevilget penger til dette. Vi skal etablere dette, men vi skal samtidig gjøre det på en måte som gjør at husene ikke bare blir symbol for politikere som ønsker å smykke seg med at man har gjort noe, men at det faktisk blir et effektfullt virkemiddel for de barna som opplever de alvorligste krenkelser som man kan utsettes for. Jeg er overbevist om at får vi til det nå i Bergen – og jeg tror vi skal få det til – så vil det som representanten Ballo skisserer om å etablere dette i hver helseregion, komme raskt på plass. Jeg er også overbevist om at Regjeringa, med flere departementer involvert, vil komme til å måtte prioritere det i årene som kommer.

André Oktay Dahl (H) [19:45:20]: Jeg synes det er en positiv konkurranse akkurat nå, ut fra det som alle egentlig er enige om.

Men det må være grunnlag for å si følgende: Det ble sendt ut en pressemelding i fjor: Nå er Barnas hus på plass. Redd Barna lurer på hvor det er blitt av. Stine Sofies Stiftelse lurer på hvor det er blitt av. Dommerne er ikke spurt. Så sies det her fra statsrådens side at det er viktig å inkludere all tilgjengelig kompetanse, alle fagprofesjoner. Det er vi jo enige om.

Vi har sett hva som har skjedd på Island, men da må man jo begynne å lure, for nesten et år etter at man sa at Barnas hus var på plass, er dommerne, som en av de viktigste yrkesgruppene, overhodet ikke inkludert i arbeidet med å få til en modell som skal fungere. Navnet på huset er ikke engang på plass. Da må det være lov for et opposisjonsparti som er enig i at man skal etablere Barnas hus, å begynne å lure på – når man har reist til Sverige og sett at der etableres det snart sju Barnas hus, og at den nye flertallsregjeringen der vurderer å etablere Barnas hus i hvert län – hvorfor det er slik at dommerne i mars 2007 ikke engang er spurt om hvordan de ser det for seg, og omtrent ikke aner hva et Barnas hus er. Da må det være grunnlag for å si at kanskje kan man bruke flertallet sitt bitte lite grann mer aktivt enn det man gjorde i opposisjonstilværelsen.

All honnør til SV og Inga Marte Thorkildsen, som tok dette opp den gangen og fikk resten av Stortinget med seg. Den aktiviteten er ikke like tydelig når det gjelder Barnas hus nå. Så jeg håper at man kan presisere at det kommer på plass, og at de første barna tas imot i løpet av høsten.

Siden representanter for SV mener at det ikke er noe problem å etablere regionale Barnas hus, og at man har kommet såpass langt i Bergen, har jeg lyst til å få svar fra statsråden på om det er slik at man tar sikte på å etablere regionale Barnas hus parallelt med etableringen av det prosjektet i Bergen som man da mener er kommet så langt.

Jeg har også lyst til å stille spørsmål om hvorvidt man nå har inkludert dommerne konkret, og har fått tilbakemelding fra dem om hvorledes de ser dette for seg, slik at man ikke skal få en slik situasjon som den man har på Island, som vi er enig med statsråden i er veldig bekymringsfull.

Jeg synes det er spesielt at man blir så opprørt over at en opposisjon stiller spørsmål. Et år etter at det ble sendt ut pressemeldinger om at nå var ting på plass, ser man at det faktisk ikke er på plass. I nabolandet vårt har man et flertall som på en langt mer aktiv måte greier å få etablert Barnas hus i hele landet. Det må det være grunnlag for en opposisjon å stille spørsmål om.

Til slutt har jeg lyst til å si noe annet enn å være slem med statsråd og regjering. Jeg synes det er utrolig bra at statsråden har fått «grooming» igjennom i Stortinget, og at vi har fått den enigheten vi har fått. Det er en styrke, som flere har vært inne på, og som også gir grobunn for at vi forhåpentligvis får noen domfellelser etter hvert, når vi får på plass de andre tiltakene og virkemidlene som trengs for å kunne håndheve et effektivt straffebud.

Thomas Breen (A) [19:48:22]: En skulle kanskje bare ha forbigått i stillhet den disputten som har vært nå til slutt.

Det er litt pussig at Barnas hus blir diskutert. Hvis en tenker seg om, er Barnas hus, hvis loven skal fungere etter intensjonen, egentlig litt unødvendig. Det skal på en måte stoppe det overgrepet som Barnas hus skal bidra til å reparere. Vi vet alle at slik blir det ikke, men det er alle de andre tiltakene i lovverket som er det viktige her.

Til det Aspaker sa, at det må gå an å tenke videre: Hva nå? 30. januar, før vi hadde sluttbehandlet loven i komiteen, lå det allerede 18 konkrete punkter fra Faremo-utvalget. De er sendt ut på høring. Jeg synes at i forhold til det lovverket vi nå diskuterer, er det arbeidet som handler om forebygging, det viktige. Barnas hus handler altså i stor grad om repareringsarbeid. Det er viktig, men kanskje ikke det viktigste akkurat i denne saken.

Jeg prøvde i mitt første innlegg å gi den forrige regjeringen honnør for dette med filtre. Jeg ønsker for så vidt at slike viktige prinsipielle debatter skal handle mest mulig om å dra lasset sammen. Så kan vi være enig eller uenig i prioriteringen når vi senere kommer til budsjettarbeidet. Den debatten kan vi ta da, mener jeg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.