Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett på som vedteke.

Karin Andersen (SV) [13:55:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Med unntak av ett punkt er det en enstemmig komite som støtter de framlagte endringene i Ot.prp. nr. 44. Innholdet er i hovedsak lovtekniske justeringer og opprettinger av en rekke lover, men det er noen få materielle endringer og presiseringer. I tillegg har Stortinget mottatt et brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet om behov for enkelte andre lovjusteringer i folketrygdloven. Komiteen fremmer også enstemmig de lovendringene.

Jeg har noen kommentarer til noen av de enkelte bestemmelsene. Det er en reell endring i § 9-10 i folketrygdlovens første ledd når retten til pleiepenger nå ikke bare skal kunne gis ved innleggelse i institusjon, men også i forbindelse med poliklinisk behandling i sykehus. Det er viktig, fordi den medisinske utviklingen gjør at det en før måtte legges inn for å få utført, kan en i dag få utført poliklinisk. Det kan sjølsagt også gjelde barn med alvorlige tilstander. Den medisinske tilstanden til pasienten behøver ikke å være forandret i seg sjøl – bedret eller endret – det er kun behandlingsstedet. Fordi det er alvorligheten i tilstanden som skal avgjøre om en har rett til pleiepenger eller ikke, har det vært helt nødvendig å få forandret disse reglene, slik at ingen mister retten til pleiepenger på grunn av de nye behandlingsmetodene, og ikke fordi det har vært en forandring i livssituasjonen.

Komiteen har under saken vært opptatt av den vanskelige livssituasjonen som en del familier opplever når nære familiemedlemmer blir alvorlig syke. Man kan komme i en veldig vanskelig skvis mellom å greie arbeid og forsørging og det å ta seg av svært alvorlig syke og være til stede i kritiske situasjoner. Det er derfor veldig viktig og riktig når Arbeids- og inkluderingsdepartementet nå har nedsatt en interdepartemental gruppe som skal se på behovet for endringer i lover og regelverk knyttet til arbeid og forsørgelse i slike situasjoner. Vi har vel alle blitt gjort oppmerksom på en del enkeltpersoner som har kommet i veldig vanskelige situasjoner, og som f.eks. har måttet sykmelde seg for å kunne greie en slik situasjon. Nå sier Regjeringen at den arbeidsgruppa som er nedsatt, skal være ferdig 1. juli, og at Regjeringen da eventuelt kommer tilbake til Stortinget, etter at de har sett på dette arbeidet og vurdert det. Det er Stortinget veldig glad for.

Når det gjelder bestemmelsen om overgangsstønad og retten til forlengelse for å få fullført et skoleår, blir det nå gitt en korrekt hjemmel i § 15-6. Det er viktig å understreke at det hele tida har vært meningen at det skal være slik, og at loven også har vært praktisert slik, sjøl om loven ikke har vært helt oppdatert.

Komiteen har også vært veldig opptatt av de presiseringene som nå foretas i § 22-3 i folketrygdloven, og at det må sikre at det ikke kan være tolkningsrom for – eller tvil om – at en arbeidstaker ikke skal måtte risikere å betale tilbake til arbeidsgiver sin lønn under fødselspermisjon, sjøl om vedkommende ikke har fått fødselspenger. Komiteen har derfor bedt Regjeringen om å se over praksis og regelverk, og om nødvendig foreta endringer, hvis det må til for å sikre at dette ikke skjer, eller at noen som har rett på fødselspenger, ikke får det. Det er viktig at en er opptatt av at de ytelser som vi har vedtatt, og som skal være universelle knyttet til spesielle situasjoner i livet, faktisk kommer dem til gode som det var meningen skulle ha dem. Det vi vet om underforbruk på slikt, er at det veldig ofte rammer dem som trenger pengene mest. Derfor er det viktig at vi er sikre på at alle rutiner fungerer, slik at man faktisk får de rettighetene man skal ha.

Det er ett punkt der Fremskrittspartiet ikke støtter innstillingen, og det er når det gjelder valg av leder og nestleder i felles råd for eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Teknisk sett er det vi er blitt bedt om å vedta i dag, ingen lovendring. Det er et juridisk prinsipp at nyere lov går foran eldre lov. Så når loven om kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne er en nyere lov enn loven om kommunale eldreråd, er det reglene i den som skal følges hvis ikke annet er vedtatt. Det er sjølsagt slik at det er mulig å ha forskjellig syn på hvordan dette skal gjøres. Men i prinsippet er det vi gjør nå, bare å stadfeste den lovpraksis som skulle vært fulgt, og det slutter nå flertallet seg til.

Martin Engeset (H) [14:01:02]: Jeg føler behov for å ta ordet nå dels for å supplere og utdype noe av det saksordfører sa knyttet til ett punkt i innstillingen, og også for å si litt mer om hvilken intensjon komiteen har hatt når vi kommenterer folketrygdloven § 22–3 første ledd.

Det står i proposisjonen at Rikstrygdeverket i mars 2006 gjorde departementet oppmerksom på at Trygderetten i en beslutning av 13. mai 2005 hadde lagt til grunn en fortolkning av reglene som ikke var i samsvar med praksis, og etter Rikstrygdeverkets mening heller ikke med intensjonene bak reglene.

Jeg skal være den første til å innrømme at dette er rimelig komplisert – trygderett er gjerne det. Det er mange paragrafer og mye som er relativt komplisert. I en hektisk tid med behov for veldig rask behandling, følte jeg i grunnen at vi fra komiteens side ikke fikk anledning til å gå dypt nok i saken. Derfor føler jeg et behov for å holde et innlegg for å presisere hva vi har ment med det vi skriver i innstillingen.

Det er slik at ved fødselspenger skal den ansatte på egen hånd sende inn et eget fødselspengeskjema direkte til trygdekontoret i tillegg til det refusjonskravet arbeidsgiver skal sende inn. Begge disse kravskjemaene må være kommet inn til trygdekontoret innen tremånedersfristen for at arbeidsgiver skal få refusjon. Det er et viktig utgangspunkt.

Jeg har gått inn i selve kjennelsen fra Trygderetten, som det vises til i proposisjonen, og lest den – faktisk to ganger. Det dreier seg om en ung kvinne i en ikke navngitt kommune på Vestlandet – dommen var anonymisert – som ble krevd for i overkant av 96 000 kr av sin arbeidsgiver, altså kommunen, for fødselspenger hun ikke hadde fått utbetalt, men som arbeidsgiver krevde refusjon for. Da har vi et problem.

Det er en del kvinner – det er ikke mange – det kan kanskje dreie seg om 15–20 i året – som ikke er klar over at de også må sende inn krav om fødselspenger selv når de fortsetter å få lønn fra arbeidsgiver etter at de er gått ut i fødselspermisjon. Man får ikke fødselspengekravet opp i hånden på samme måte som man får en sykemelding hos legen. Det er da problemet kan oppstå.

Når arbeidsgiver sender inntekts- og skatteskjema, regner arbeidsgiver med at den fødende har sendt fødselspengekravet, eller at trygdekontoret har sørget for at kvinnen sender det inn. Når trygdekontoret mottar krav fra arbeidsgiver, sender for så vidt trygdekontoret et varsel til kvinnen dersom kravet hennes mangler, men det er her det kan oppstå feil. I en del tilfeller får kvinnen rett og slett ikke kravet i hende, ofte på grunn av flytting. Hun kan være så preget av fødselen at hun ikke får sendt det inn, eller varselet kommer rett og slett for sent. Tre måneder er en kort tid dersom arbeidsgiver sender inn kravet mot slutten av perioden. Trygden bruker noe tid på å sende varselet til kvinnen, og hun skal fylle ut og sende skjemaet tilbake innen tidsfristen. Det er altså her det oppstår en del av det jeg vil kalle trygdefeller, hvor enkeltkvinner kommer i en helt håpløs og, for mange, dramatisk økonomisk situasjon, som jeg håper det er mulig å få ryddet opp i på en praktisk måte.

Dette har ingen ting med partipolitikk å gjøre. Jeg tror vi er helt enige om dette, alle sammen i komiteen, og det er det vi har ment med det vi skriver i innstillingen – vi ber Regjeringen om å gå gjennom regelverk og praksis og sørge for rutiner på dette området slik at man unngår at enkeltkvinner kommer i en situasjon hvor arbeidsgiver i henhold til en arbeidsavtale mellom arbeidsgiver og den ansatte har rett til å kreve refusjon for fødselspenger som ikke blir refundert til arbeidsgiver. Akkurat dette er litt «småtricky», som det heter, men jeg tror at med god vilje kan det være mulig å finne rutiner her som gjør at man kan unngå denne typen trygdefeller. Det er det komiteen anmoder statsråden om å bidra til å rydde opp i.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:05:58]: La meg bare starte med å si at jeg synes det var en forbilledlig framstilling fra representanten Engesets side knyttet til de utfordringene vi har hatt med den saken som er behandlet i Trygderetten. Jeg har egentlig ikke behov for å supplere det noe mer, annet enn å si at jeg er helt enig i at det er riktig det vi nå gjør, lovmessig, men at det betinger at vi har gode rutiner med å veilede folk, slik at ikke misforståelser og feil fører til at enkeltmennesker kommer i vanskelige situasjoner.

Derfor har jeg også merket meg det komiteen har sagt om å se på praksis. Jeg kommer til å se på muligheter for forbedringer av rutiner i forbindelse med utforming av kravskjema osv. Jeg tar med meg både det komiteen har sagt i innstillingen, og det representanten Engeset nå sa så bra fra talerstolen.

Ellers, la meg bare kommentere et par forhold i proposisjonen for øvrig, som er av mer materiell karakter og ikke bare har et lovteknisk preg. Det første går på dette med å utvide retten til pleiepenger til også å gjelde poliklinisk behandling. Jeg husker at vi behandlet dette spørsmålet også i forrige periode, og jeg tenkte den gangen, da vi gjorde en viss utvidelse, at det er jo bare et tidsspørsmål før vi må komme tilbake til denne saken her i salen og foreta den endringen som vi nå gjør. Den er en logisk følge av en medisinsk-faglig og en medisinsk-teknisk utvikling, som gjør at stadig flere lidelser, stadig flere akutte situasjoner, behandles poliklinisk og ikke gjennom innleggelse. Spørsmålet hvorvidt man skal behandles poliklinisk eller gjennom innleggelse, har egentlig ikke så veldig mye med alvoret i situasjonen å gjøre – det har mer med behandlingsformen å gjøre. Derfor kan folk med et omfattende pleiebehov bli behandlet poliklinisk. Hvis vi nå ikke hadde foretatt denne endringen, ville vi ha opplevd å få stadig færre i målgruppen for loven, og stadig flere ville ha opplevd at det ikke var noe tilbud om pleiepenger til dem, fordi stadig flere ville bli behandlet poliklinisk.

Så har jeg behov for å si noen ord om rettighetene til foreldre til for tidlig fødte barn. Jeg vil understreke at det ikke er noen uenighet om at disse skal ivaretas. I Innst. S. nr. 127 for 2005-2006 understreker komiteen:

«Det framgår klart at ytelsen kan gis til begge foreldre etter § 9-11.»

Ved vurdering av om vilkårene i folketrygdloven § 9-11 er oppfylt, understreker komiteen videre at

«det skal foretas individuell vurdering basert på medisinsk skjønn».

Som nevnt i skriftlig besvarelse nr. 970 av 9. mai 2007 til representanten Sonja Irene Sjøli, er utfordringen

«først og fremst å sikre en størst mulig grad av likebehandling gjennom utformingen av retningslinjene for praktisering av regelverket».

Jeg vil i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 gi Stortinget en orientering om status i arbeidet med dette, basert på tilbakemeldinger fra direktoratet som i samråd med aktuelle fagmiljøer innen 15. juni i år vil gi meg en vurdering av behovet for endrede retningslinjer og eventuelt andre tiltak som kan sikre en mer ensartet praktisering.

Det var viktig for meg å få sagt dette, fordi det har vært en mediedebatt om oppfølgingen av det jeg har sagt i Stortinget om denne saken tidligere. Jeg takker i og for seg for den debatten, for det gav meg anledning til å spørre om hvor arbeidet stod. Det fikk jeg ikke tilfredsstillende svar på, og derfor har vi nå strammet opp dette, med klare tidsfrister, og Stortinget skal få innsikt i det i budsjettet for neste år.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:11:18]: Jeg vil gi uttrykk for tilfredshet med at det nå er blitt en klarhet og en endring i det regelverket som vi behandler i dag, nemlig at dette også skal gjelde for dem som får poliklinisk behandling, og ikke bare for dem som er innlagt på sykehus.

Statsråden var inne på at han i forbindelse med at vi behandlet denne saken i Stortinget i fjor vår, helt klart sa at dette skulle han ordne opp i. Jeg stolte på at det ville han gjøre. Men det viste seg altså i vår at situasjonen for foreldre med alvorlig syke barn som oppholder seg på prematuravdelingen, fremdeles var uendret. Som statsråden var inne på, stilte jeg et skriftlig spørsmål om når han ville følge opp dette som Stortinget bad om, og fikk da et svar hvor han innrømmer at en slik gjennomgang mer enn ett år etter at saken var oppe i Stortinget, ikke var blitt foretatt.

Jeg er enig med statsråden når han i sitt brev sier at han finner dette svært lite tilfredsstillende, og at ingenting er gjort for samarbeidet mellom fagmiljøene om en god og rettferdig tolking av regelverket og en lik praksis over hele landet.

Jeg er nå glad for at statsråden tar tak i dette og får dette arbeidet på plass. Jeg ser fram til at Stortinget i forbindelse med budsjettet til høsten får en orientering om dette arbeidet. Jeg tror det er veldig mye frustrasjon blant disse foreldrene. De er i en veldig presset situasjon. De har barn hjemme, og de har syke barn på sykehus. Dette er forhold som kan pågå over mange uker, kanskje måneder, og det er viktig at vi legger til rette for at foreldrene kan være sammen, at de kan støtte hverandre og dele ansvaret i en slik periode og slippe å leve med tilleggsbelastninger på grunn av et rigid regelverk og ulik tolkning av regelverket. Så nå har jeg tillit til at statsråden vil være klar og tydelig i forhold til både fagmiljøene og trygdeetatene, og at han sikrer at en god ordning for disse foreldrene kommer på plass.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.