Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og at den fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Det anses vedtatt.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:51:01] (ordfører for saken): Det er en glede for meg som saksordfører å få legge fram innstillingen fra komiteen om lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser - havressursloven.
Ved behandlingen i komiteen har vi hatt en grundig og god prosess, og vi er enige om store deler av innstillingen. På noen få områder står opposisjonen og posisjonen delt, noe jeg vil komme tilbake til.
Lovforslaget som nå fremmes, bygger i stor grad på forslaget fra Havressursutvalget som ble oppnevnt av regjeringen Bondevik II i 2003. Havressursloven skal avløse saltvannsfiskeloven.
Lovens § 7 viderefører saltvannsfiskelovens prinsipp om at høsting er tillatt med mindre det er satt begrensninger med hjemmel i loven. Samtidig kommer det til uttrykk i loven at forvaltningen har en plikt til å vurdere hvilke forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at forvaltningsprinsippet innebærer en videreføring og en forsterkning av den påbegynte utviklingen mot en mer helhetlig forvaltning. Flertallet ser at forvaltningsprinsippet vil medføre økt behov for kunnskap og systematisering, og forutsetter at dette ivaretas gjennom framtidig satsing på forskning.
Loven slår fast at retten til ressursene ligger til fellesskapet i Norge, noe komiteen har sluttet seg til. En samlet komite, unntatt Fremskrittspartiet, viser til at føre-var-prinsippet skal være ett av de grunnleggende hensyn for forvaltningen av de viltlevende marine ressurser. Samtidig mener et mindretall at det er viktig at bestemmelsen for forvaltningen skal gjelde hele landet, slik at det ikke er grunnlag for forskjellsbehandling.
En samlet komite viser til at vi ikke har regler som omfatter marin bioprospektering og utnyttelse av marine genressurser utover patentloven, og er derfor enig i forslaget om å innføre regler på dette området. Komiteen er også enig i forslaget om en hjemmel for at en andel av fordelen fra slikt utbytte kan tilfalle staten. Mindretallet: Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener imidlertid at en adgang må brukes med forsiktighet, og bare i tilfeller der det er nødvendig.
Et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, påpeker at det bare er et fåtall av de livsformene som finnes langs norskekysten og i de nordlige havområdene, som er utforsket og blir utnyttet i næringssammenheng. Flertallet vil derfor understreke viktigheten av at Regjeringen følger opp arbeidet med en strategi for utnytting av marine genressurser og hjemlene i havressursloven. Flertallet har merket seg at det ikke eksisterer noe internasjonalt regime på området, og Regjeringen bes om å arbeide for at Norge får etablert et slikt regime i tråd med havressursloven.
Komiteen er enig i at hjemmelen for reguleringsråd videreføres, og konstaterer at loven i hovedsak viderefører dagens regler om ressursuttaket. Komiteen har merket seg at det i Ot.prp. nr. 20, på side 85, uttales at
«det i første rekkje er ei politisk oppgåve, og ikkje noko som skal regulerast gjennom havressurslova».
På side 85 står det også:
«Difor er høvet til å endre «styrkeforholdet» mellom gruppene, og til å opprette nye grupper, svært vidt.»
Komiteen viser til at fiskerinæringen er avhengig av naturen og utsatt for naturlige svingninger. Komiteen vil likevel understreke fiskerinæringens behov for stabilitet og forutsigbare rammer. Omdelingen mellom gruppene kan føre til usikkerhet om framtidig kvotegrunnlag. Dette gjelder for alle fartøygrupper. Høyre er derfor glad for at en samlet komite understreker at fordeling av kvoter mellom gruppene må opprettholdes over tid. Dette er nødvendig for å sikre fiskeribedriftene tilfredsstillende vilkår i forhold til låneinstitusjoner, arbeidsmarkedet og de investeringer som skal gjøres.
Jeg viser videre til at det i § 11 gis hjemmel for å fastsette nasjonale kvoter, gruppekvoter og distriktskvoter. Mindretallet, Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at dagens distriktskvoteordning bør oppheves. Disse medlemmene viser til Innst. O. nr. 20 for 1988-1989, hvor det framgikk at
«Komiteen vil presisere at det normalt ikke skal avsettes mer enn inntil 5 pst. av totalkvoten til distriktskvoter».
Disse medlemmer mener subsidiært at en slik begrensning fortsatt bør gjelde. Disse medlemmer forutsetter at fullmaktsadgangen i § 11 fjerde ledd benyttes med stor forsiktighet.
I kapittel 7 viser komiteen til at forslaget til § 15 innfører en generell ilandføringsplikt for fisk. (Presidenten klubber.) Komiteen viser til at dette vil redusere faren … (Presidenten klubber igjen.)
Sigvald Oppebøen Hansenhadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Tida er dessverre ute.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:56:13]: Beklager, jeg hadde dessverre mye mer jeg skulle sagt.
Jeg ønsker å ta opp forslagene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Presidenten: Representanten Elisabeth Røbekk Nørve har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Steinar Gullvåg (A) [13:56:51]: Odelstinget vil i dag vedta et lovverk som kan komme til å bli like viktig for framtidas næringsutvikling som havretts- og petroleumslovgivningen i sin tid var. Den nye havressursloven, som nå altså omfatter alle viltlevende marine organismer, slår fast at alt som lever i havet, er vårt felles eie, og at vi for all tid skal ha en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av våre marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Det betyr at føre-var-prinsippet skal være et grunnleggende hensyn ved forvaltningen av viltlevende marine organismer. Det betyr også at vi knesetter havressurslovens forvaltningsprinsipp som innebærer at departementet og fiskeriforvaltningen har en plikt til å vurdere hvilke forvaltningsvedtak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de marine ressursene våre.
Bioprospektering er, som saksordføreren nevnte, formålsrettet leting etter naturstoff i genetisk materiale for å prøve ut egenskapene til materialet og utnytte dette kommersielt. Dette materialet kan utnyttes på flere måter. Det kan produseres syntetisk, det kan være utgangspunkt for nye produkter basert på det genetiske materialet, eller det kan settes inn i andre organismer for å gi disse nye egenskaper. Jeg tror egentlig ikke det er mulig for oss i dag å begripe rekkevidden av de mulighetene som finnes i avansert bioteknologi.
Havressursloven regulerer altså ikke bare fiske og næringsvirksomhet langs kysten, men skal også regulere og forvalte nye ressurser som tidligere ikke er omfattet av saltvannsfiskeloven.
Bare et fåtall av de organismene som finnes langs kysten vår, og særlig i de nordlige områdene, er utforsket i næringssammenheng. Mange marine arter er trolig ikke beskrevet ennå, og vi har på langt nær godt nok kjennskap til de ulike artenes genetiske og molekylære egenskaper. Dette gjelder særlig det som forskerne kaller for «kuldetilpassede organismer».
Kanskje kan løsningen på kreftgåten finnes i dette materialet, eller det kan finnes nye medisiner mot en sykdom som Alzheimer. I løpet av de neste 20 åra vil kartleggingen og utnyttelsen av det biologiske materialet kunne bli et betydelig vekstområde for norsk næringsliv. Her har Norge særlige og naturlige fortrinn, nettopp fordi vi har en lang kystlinje som grenser opp til subarktiske og arktiske farvann. Nå kan veien fra prospektering til kommersiell suksess være ganske lang, men mulighetene til store økonomiske gevinster er åpenbart også til stede.
Det betyr at alle som skal lete etter, forske på eller utnytte marine ressurser, må ha tillatelse til det, fordi
-
vi ønsker å ha kontroll med lete- og uttaksaktiviteten, nettopp for å sikre et forsvarlig uttak og for å hindre at det skjer skade på organismer eller på sårbar natur
-
forvaltningen skal ha kontroll med hvilke arter som skal høstes
-
vi vil ha kontroll med en eventuell kommersiell utnytting av materialet
-
vi vil ha kontroll med de utviklingspolitiske sidene av utnyttelsen av genetisk materiale
Alle partier, unntatt ett, er videre opptatt av at Regjeringen følger opp dette arbeidet med en strategi for utnytting av våre marine genressurser. Vi mener også at det fra norsk side bør tas initiativ til internasjonale avtaler som kan regulere uttaket av marine organismer i tråd med de viktige prinsippene som er knesatt i havressursloven.
Havressursloven regulerer også fritidsfisket. Det gjelder både bruken av redskap og fangstperioder. Kanskje er det på dette området at loven berører flest mennesker i dette landet. Jeg nevner i korthet at det nå fastsettes en grense for det som kan kalles yrkesfiske, mot det som kan kalles fritidsfiske, og grensen er satt til de bestemmelser som finnes i merverdiavgiftsloven.
Øyvind Korsberg (FrP) [14:02:15]: La meg først starte med å takke saksordføreren for en god jobb i en stor sak. Den har vært krevende, men resultatet har blitt bra.
Saksordføreren nevnte at det var et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, som ville ha en helhetlig forvaltning. Selvfølgelig vil også Fremskrittspartiet ha en helhetlig forvaltning. Det har vi kommentert mange ganger.
Slik Fremskrittspartiet ser det, har denne loven en svakhet. Den er vel ganske generell. Den baserer seg på at den i hovedsak er en fullmaktslovgivning, og det medfører at loven blir ufullstendig, den fører også til lite forutsigbarhet for næringen, og den gir mye makt til byråkratiet. Det synes vi er bekymringsfullt. Vi ønsker at det meste av lovverket skal fastsettes i denne sal, fordi det betyr ryddige og klare forhold overfor dem som blir berørt. Det verste en næring kan oppleve, er at regelverket blir endret av et departement uten at det er foretatt nødvendige prosesser, slik at man får særnorske konkurranseulemper og uforutsigbarhet. Det er viktig at man har en lik forvaltning, at man ikke får særskilte rettigheter til enkelte grupper og aktører. Det er også ting vi har påpekt i innstillingen.
Vi er også bekymret for at man legger forholdene til rette for en svært vid adgang til å endre styrkeforholdet mellom kvotegrupper. Vi ser det som en stor og helt avgjørende fordel at man har stabilitet rundt disse spørsmålene. De som er aktører i næringen, og også de som er inne med kapital, vil da få klare retningslinjer å forholde seg til når det gjelder hvilke inntekter det er mulig å ha framover.
Det er et punkt der Fremskrittspartiet helt klart skiller seg fra de andre partiene, og det er når det gjelder ressurskontroll. Det har vi vært bekymret over i mange år. Vi har brukt mye tid på denne talerstolen til å fortelle hvor viktig det er at man har en god ressurskontroll. Man skal ha et godt nasjonalt regelverk, man skal jobbe med internasjonale avtaler, og så er det viktig at man stiller opp med de ressursene som er nødvendige der kontrollen skal foregå, dvs. ute på sjøen, og spesielt i Barentshavet.
Det som bekymrer oss i Fremskrittspartiet er jo de signalene som Kystvakten har kommet med, at man reduserer ganske kraftig når det gjelder antall seilingsdøgn. Vi har skrevet eksakt om det i innstillingen. Man går fra over 5 000 seilingsdøgn i fjor til ca. 4 000 seilingsdøgn i år. Det synes vi er bekymringsfullt. Motargumentene som vi har hørt, er at man seiler mer effektivt. Vel, det blir ikke flere timer uansett hvor effektivt man seiler. At man går fra 18 til 14 fartøy, er vel ikke akkurat med på å styrke kontrollen ute på sjøen. Vi synes det er en uheldig og feil retning å gå i. Jeg må si at jeg for så vidt er ganske skuffet over de andre opposisjonspartiene, som ikke ønsker å prioritere det høyere. Når vi da også får signaler om at rundt 1 000 flytimer kan forsvinne på grunn av denne reduksjonen, gjør ikke det saken bedre.
For oss er det viktig at man er der ute hvor kriminaliteten begås, at man bruker Kystvakten som det viktige verktøyet Kystvakten er, for å bekjempe ulovlig fiske. Det er også en sikkerhet overfor dem som er ute på sjøen, at man har Kystvakten til stede.
Helt til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har teke opp det forslaget han refererte til.
Inge Ryan (SV) [14:07:19]: I 1975 tok jeg artium og fikk 2 i norsk hovedmål. Oppgaven handlet om ressursene i havet. Jeg var vanligvis bedre enn 2 i norsk, så jeg måtte spørre læreren min hvorfor i all verden jeg bare fikk 2 på eksamenen. Jo, det var fordi jeg kun hadde skrevet om fisk når jeg skulle skrive om ressursene i havet, og da hadde jeg ikke svart skikkelig på oppgaven.
I dag har fiskeriministeren skrevet en oppgave og lagt den fram for Stortinget - havressursloven. Det er en meget omfattende og god lov som legges fram. Den fortjener ikke 2, den fortjener 6, syns jeg, når det gjelder både omfang og innhold.
Det er flere ting jeg ønsker å trekke fram. Jeg syns at representanten Gullvåg hadde et meget godt innlegg, som jeg slutter meg fullt og helt til. Også saksordføreren syns jeg hadde mange gode betraktninger. Men la meg dra fram to-tre forhold. Det første går på det at havet tilhører fellesskapet. Det er viktig å slå fast at vi ikke privatiserer havet, som til alle tider - fra det første menneske som befant seg i Norge, og for all framtid - vil ligge der og være til nytte, glede og inntekt for folk. Derfor er det viktig at vi holder fast på at havet tilhører fellesskapet. Vi skal høste av det til det beste for alle sammen.
Det andre går på det at vi skal ha en del reguleringer i forhold til politiske mål som vi ønsker å oppnå. Dette med distriktskvoter er omtalt i loven. Jeg syns det er et veldig viktig punkt, for vi vet at fisken gjennom alle år har vært den viktigste årsaken til at folk har bosatt seg langs vår langstrakte kyst. Hovedårsaken til at folk bor fra Varanger i øst til langt nedover kysten, er fisken. Så har det de siste årene riktig nok kommet en rekke andre næringer, men fortsatt er det veldig mange samfunn, ikke minst små samfunn, som er helt avhengige av at man får dra ut og fiske, og ikke minst av at det foregår foredling av fisk på land. Derfor må vi ha politiske muligheter til å regulere dette, slik at fisken blir landet, og at man faktisk får drive fiske der behovet er størst i forhold til bosetting og aktivitet. Derfor er det når det gjelder punktet med distriktskvoter, svært viktig at vi holder fast ved de mulighetene som ligger i det.
Representanten Korsberg nevnte at han var skuffet over at det var mangel på oppfølging av ressurskontroll. Det er jeg uenig i. Jeg tror det er veldig klart understreket i loven at man ønsker en sterk ressurskontroll. Vi vet at den ressursen vi har, må kontrolleres. Vi må ha kontroll både av våre egne fiskere og av dem fra de land som fisker i det samme territoriet som vi gjør. Derfor vil SV være veldig tydelig på at vi ønsker at både Fiskeridirektoratet og Kystvakten skal ha en sterk stilling framover, slik at man får de kontrollene som er nødvendige, så man unngår miljøkriminalitet, overfiske eller annet som vi ikke ønsker.
Avslutningsvis vil jeg peke på at vi i Norge har noen få ressurser som er evigvarende. Olje og gass er ikke evigvarende. Bergverk er ikke evigvarende. Men vi har noen få naturressurser som er evigvarende. En av dem er vannkraften vår. En annen er de ressursene som vi har ute i havet. Denne loven mener jeg gjør at vi er med på å ivareta denne evigvarende ressursen på en god måte, slik at den kan høstes av i all framtid av alle innbyggere i dette landet.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:11:50]: Havressurslova er sentral for norske fiskeri. Eg er difor glad for at Stortinget på mange punkt er samd i framlegget til den nye lova. Det byggjer som kjent i stor grad på framlegget frå Havressursutvalet, som vart oppretta av regjeringa Bondevik II, og dette skal avløysa saltvassfiskelova. Den nye havressurslova skal sikra ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet, og medverka til å sikra sysselsetjing og busetjing langs kysten. Alt dette er kjempeviktig.
Men det er òg fleire grunnleggjande delar av lova der det er usemje i komiteen. Først vil eg trekkja fram vernet av søn- og heilagdagsfreden. Kristeleg Folkeparti kan ikkje sjå nokon grunn for å endra dagens heimel, altså ein moglegheit til å forby eller avgrensa hausting på søndagar og helgedagar, og me vil difor stemma imot framlegget om å oppheva denne heimelen. Kristeleg Folkerpati er dermed det einaste partiet på Stortinget som ønskjer å vidareføra moglegheita for søn- og heilagdagsfred på havet. Eg er litt overraska over at ingen andre parti har støtta forslaget vårt på dette punktet.
I dei andre delane der det er usemje, står Kristeleg Folkeparti stort sett saman med resten av opposisjonen. Me meiner t.d. at ein utstrekt bruk av fullmaktslovgjevinga er uheldig, då lova vert ufullstendig og lite pårekneleg for dei næringsdrivande.
Heimelen til å bestemma at ein del av fordelen frå utbyte av marin bioprospektering kan tilfalla staten, må nyttast med varsemd og berre der det er heilt nødvendig. Regelverket må ikkje verta til hinder for ei ønskt næringsutnytting av ressursane i havet.
Ein av berebjelkane i fiskeripolitikken er at fordelinga av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast over tid, slik at det kan gje tryggleik for strukturtilpassing og langsiktig planlegging.
Det er veldig viktig å sikra kvotestabilitet og stabile ramevilkår for næringa, og det er viktig at dette òg kjem fram i lovverket på området. Dette er nødvendig for å sikra fiskeribedriftene tilfredsstillande vilkår overfor låneinstitusjonar, i høve til arbeidstakarane og i høve til dei investeringane som vert gjorde.
Kristeleg Folkeparti er samd i at ein skal fastsetja eit største tillate uttak, altså nasjonal kvote. Me er òg samde i at det vert gjeve ein heimel til å fastsetja eit største tillate uttak for kvar fartøy- eller reiskapsgruppe eller anna definert gruppe, altså gruppekvote. Men Kristeleg Folkeparti meiner at det ikkje i større grad enn etter dagens regelverk skal kunna skje ei omfordeling mellom ulike grupper.
I § 11 tredje ledd er det ein heimel for å fastsetja distriktskvotar. Dagens distriktskvoteordning har ikkje fungert, og Kristeleg Folkeparti meiner difor at ho bør opphevast. Me viser til komitemerknaden i Innst. O. nr. 20 for 1988-89 der det går fram at det normalt ikkje skal setjast av meir enn inntil 5 pst. av totalkvoten til distriktskvotar. Kristeleg Folkeparti meiner at ei slik avgrensing framleis bør gjelda, og er kritisk til at Regjeringa legg opp til ei utviding av distriktskvoteordninga.
I § 11 fjerde ledd vert det òg gjeve fullmakt til å fastsetja at ein del av den nasjonale kvoten, eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper, skal leverast til eit bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand. Auka regulering av denne typen vil kunna svekkja lønsemda i norsk fiskerinæring og på sikt undergrava fiskarane sine arbeidsplassar. Kristeleg Folkeparti føreset difor at fullmaktstilgjenge vert nytta med stor varsemd.
Me har òg merka oss at næringa fryktar for at det kan oppstå situasjonar der det er naturleg å kasta bifangst over bord samstundes som det føreligg ilandføringsplikt. Kristeleg Folkeparti føreset difor at forskrifta vert revidert dersom det skulle syna seg å verta trong for det.
I høyringsprosessen har det kome innspel om trongen for å innføra fangstdagbok i fiskeria der det er pliktig innmelding av fangst. Kristeleg Folkeparti meiner at føring av fangstdagbok i slike tilfelle framstår som unødvendig byråkratisk og som ei bør for næringa. Me føreslår difor, saman med Høgre og Venstre, at Regjeringa gjennomgår dagens reglar når det gjeld fangstdagbok, med sikte på forenklingar. Me er skuffa over at me ikkje fekk tilslutning frå regjeringspartia på dette punktet.
Til slutt vil eg ta opp Kristeleg Folkeparti sitt forslag i innstillinga.
Presidenten: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn har teke opp det forslaget han refererte til.
Lars Peder Brekk (Sp) [14:17:17]: Jeg vil også takke saksordføreren for godt arbeid.
I likhet med flere andre talere i dag vil jeg også starte med å understreke det gledelige og viktige ved at Odelstinget i dag med stor samstemmighet vedtar ny lov om forvaltningen av viltlevende marine ressurser, havressursloven, som erstatter lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv.
Loven om saltvannsfiske har i om lag 25 år vært av avgjørende betydning for forvaltningen av fiskeressursene og gjennomføringen av fiskeriene. Formålet med den nye loven er å sikre en bærekraftig og lønnsom forvaltning av alle de viltlevende marine ressursene, og ikke minst de tilhørende genetiske ressursene i havet. At de genetiske ressursene i havet nå omfattes av lovgivningen, er en viktig nyvinning og innebærer at en nå endelig får et lovverk som omfatter alle de viltlevende marine ressurser, både de tradisjonelle fiskeressursene og alle de nye spennende ressursene som vi tror finnes i havet, og som kan danne grunnlag for ny kunnskap og ny næringsvirksomhet framover. Loven er viktig både av næringshensyn og av miljøhensyn.
Lovarbeidet og lovframlegget er ikke mindre enn et nasjonalt nybrottsarbeid, som følger opp viktige norske internasjonale tradisjoner - det ivaretar, som representanten Gullvåg sa, arven etter Jens Evensen - for å sikre nasjonal råderett over våre felles marine ressurser.
For oss i Senterpartiet er det viktig at det overordnede perspektiv er forvaltningsprinsippet. Vi legger til grunn en langsiktig, bærekraftig forvaltning av fiskeressursene, et fornuftig uttak av ressursene, som vil være det viktigste grunnlaget for at vi sikrer denne viktige næringen for Norge i framtiden.
Vi er svært opptatt av at vi skal ha en langsiktig tilnærming og ivareta kommende fiskergenerasjoner og kystgenerasjoner. Vi er opptatt av å understreke at dette er evigvarende ressurser som er avhengige av god forvaltning.
Lovforslaget kombinerer næring og bærekraftig bruk. Det kommer også til uttrykk gjennom ordbruken «høsting av ressursene», en senterpartiformulering som er et viktig ideologisk fundament for både landbruksnæringen og fiskerinæringen.
Loven omfatter alle marine ressurser som finnes på norsk sokkel. Årsaken til det er at framtidige næringer også kan finnes i et område som ennå er uutforsket. Det er viktig for oss å lete etter nye næringsveier, nytt grunnlag for virksomhet også etter petroleumsalderen. Da er det ikke minst viktig at vi sikrer og legger på plass et lovverk som gjør at vi har kontroll over denne utviklingen. Marin bioprospektering har altså ikke vært regulert. Jeg har i den forbindelse lyst til å understreke at det er viktig at regjeringsfraksjonen og Venstre i innstillingen følger opp det som tidligere har vært sagt om utviklingslands rettigheter og muligheter til selv å råde over egne marine ressurser.
Som sagt: Loven slår fast at de marine ressursene tilhører fellesskapet. De er i alles eie og ikke noe som kun tilhører enkeltindivider med nok midler. Her er det også viktig å understreke at det ikke er snakk om et juridisk eierskap fra statens side, men en fastslåing av at ressursene tilhører Norges befolkning og skal komme hele landet til gode. Vi i Senterpartiet er opptatt av aktivitet langs hele kysten. Vi ønsker å ta i bruk hele landet, og vi mener at det nye lovverket ivaretar denne intensjonen.
Mange i dag - og spesielt fra opposisjonen - nevner diskusjonen rundt ressursfordeling, regulering, spørsmål rundt omfordeling mellom grupper, distriktskvoter kontra bifangst. Jeg har i den forbindelse lyst til å understreke at det er, og må bli, politiske saker som må kunne - og kan måtte - diskuteres i denne sal også i framtiden. Det vil være en avsporing å tro at fiskeripolitikk ikke lenger skal være politikk.
Avslutningsvis har jeg lyst til å understreke at ressurskontrollen er avgjørende viktig. Fiskerinæringen i Norge er avhengig av et godt rykte for ytterligere å forbedre sin verdi. Det er da viktig med en god forvaltning av ressursene. Å forbedre ressurskontrollen er i så måte viktig for å få bukt med UUU-fiske. Her er det avgjørende å få på plass ordninger for sporing for å sikre ryet og omtalen til norsk fiskerinæring ute i verden. De framtidige forbrukerne ønsker å få vite at sjømaten de kjøper, er miljømessig godt og lovlig tatt opp.
André N. Skjelstad (V) [14:22:39]: Jeg vil starte med å si at Venstre er glad for at det er så stor enighet i næringskomiteen om hvordan vi forvalter våre marine ressurser.
Havressursloven er både en nærings- og en miljølov, noe som for Venstre er et veldig viktig poeng hvis vi skal klare å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet. Den største endringen i denne loven er at loven nå skal gjelde for alle viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Loven skal også legge til rette for å regulere og forvalte nye ressurser som ikke har vært omfattet av saltvannsfiskeloven.
Ressursene skal forvaltes på en ansvarlig måte, og det pålegges oss å etablere et system for å implementere disse pliktene i nasjonal forvaltning på bakgrunn av våre folkerettslige plikter.
I den nye havressursloven innføres forvaltningsprinsippet hvor føre-var-prinsippet skal være et av de grunnleggende hensyn forvaltningen av de viltlevende marine ressursene skal bygge på. En bærekraftig forvaltning er grunnleggende for høsting av marine ressurser, og forvaltningsprinsippet må sikre dette. Venstre er glad for at flertallet i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, mener det er viktig og riktig at forvaltningsprinsippet i havressursloven klart uttrykker at departementet og fiskeriforvaltningen har en plikt til å vurdere hvilke forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de marine ressursene. Forvaltningsprinsippet blir derfor et viktig verktøy når man skal regulere ressursuttaket.
Venstres utgangspunkt for regulering av ressursuttaket har vært at den tradisjonelle fiskerinæringen skal reguleres gjennom kvotebestemmelser, slik at langtidsbeskatningen ikke er større enn det økologisk bærekraftige. Det er viktig at kvotestabilitet og stabile rammevilkår for næringen framkommer i lovverket på området. Dette er for å sikre næringen en stabil og forutsigbar økonomi. På bakgrunn av dette går Venstre mot Regjeringens politikk om å gi hjemmel til å fastsette at en del av den nasjonale kvoten eller en del av gruppekvoten skal gå til en eller flere fartøygrupper for levering til tilvirking ved landanlegg i bestemte distrikter, bedre kjent som distriktskvoten, da en distriktskvoteordning medfører større usikkerhet med hensyn til inntekt for fiskerne.
Norge som fiskerinasjon har store forpliktelser både nasjonalt og internasjonalt når vi skal håndheve regelverket for uttak. Det må reageres strengt på overtredelser og andre former for juks med kvotene. Dette må skje gjennom fokusering på effektiv kontroll, arbeid mot uregulert fiske og ilandføringsplikt. En generell ilandføringsplikt vil redusere faren for at uttaket av fisk er høyere enn det registrerte, men Venstre vil ta til orde for at en unntaksforskrift fra ilandføringsplikten fastsettes i tett dialog med næringen, slik at en ikke undergraver fiskernes respekt for regelverket. Det samme gjelder for utformingen av bifangstregler.
Venstre mener at man i et system med administrativ inndraging utformer et regelverk hvor inndraging står i forhold til overtredelsen, og viser til forslag i komiteens innstilling til Ot.prp. nr. 20, hvor Venstre sammen med resten av opposisjonen ber Regjeringen sørge for at det innføres en adgang til å bruke skjønn når regelverk rundt administrativ inndraging skal utformes.
Havressursloven er starten på en mer helhetlig forvaltning av våre marine ressurser, og Venstre er glad for at forvaltningen går i denne retningen. Vi står overfor store utfordringer, men med en tilnærmet samlet politisk enighet om hvordan havets ressurser skal forvaltes, har vi et godt utgangspunkt. Det er nå opp til oss som politikere å sørge for at vi tar de nødvendige politiske grep for å sørge for en bærekraftig forvaltning av de ressursene havet gir oss. Venstre vil framheve at sjømatnæringen samlet er den beste garanti for levende kystmiljøer.
Statsråd Helga Pedersen [14:26:29]: Havressursloven skal erstatte dagens saltvannsfiskelov. Formålet med denne loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom ressursforvaltning og å medvirke til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Det er med andre ord både en næringslov og en miljølov, og de to tingene henger helt naturlig sammen.
Vi får nå et moderne og enklere regelverk for ressursforvaltningen. Loven skal gjelde for høsting og annen utnytting av alle de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet. Denne loven vil altså favne videre enn saltvannsfiskeloven, og skal gi grunnlag for en ansvarlig, helhetlig ressursforvaltning.
Det har blitt reist spørsmål om forholdet mellom havressursloven og den kommende naturmangfoldloven. Forholdet vil være at den alminnelige forvaltning av viltlevende marine ressurser skal skje med hjemmel i havressursloven. Så vil bestemmelsene i naturmangfoldloven supplere havressursloven ved vurderinger myndighetene foretar om høsting etter havressursloven. Reglene om sektorovergripende vern vil derimot framgå av naturmangfoldloven, også i sjø. De to lovene, havressursloven og naturmangfoldloven, vil dermed fungere side om side, slik som saltvannsfiskeloven og naturvernloven har gjort. Men begge de to nye lovene innebærer framskritt og forbedringer, og sikrer bærekraftig bruk og vern på en bedre måte enn de to gamle lovene.
I tråd med dette implementeres også lovforslaget økosystembasert forvaltning og «føre var» som viktige prinsipper. Vi innfører derfor også et forvaltningsprinsipp i havressursloven. Det er et prinsipp som pålegger myndighetene jevnlig å vurdere hva slags forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning. Fiske vil være tillatt inntil det blir innført reguleringer, men myndighetene pålegges en klarere plikt enn i dag til å vurdere tilstanden til de ulike bestandene. Disse vurderingene kan lede til at flere fiskerier blir kvoteregulerte. Det er viktig at forvaltningens plikt til å foreta slike vurderinger kommer klart fram i loven.
Lovforslaget slår fast at de viltlevende marine ressurser ligger til fellesskapet i Norge og skal forvaltes til beste for fellesskapet. En annen viktig nyvinning ved lovforslaget er at det omfatter genetisk materiale som tilhører viltlevende marine ressurser. Funn og utnyttelse av genetisk materiale kan gi betydelige gevinster basert på ressurser som tilhører fellesskapet. Det er derfor svært viktig at vi nå får en lov som gir hjemmel til at staten kan sikre seg en godtgjørelse ved utnytting av norsk marint genetisk materiale.
Så vil det være en utfordring å utrede hvordan slike regler skal innrettes. I et slikt arbeid er det viktig å finne fram til en strategi for utnytting av marine genressurser som Norge er tjent med.
Når det gjelder reglene om ressurskontroll, er disse gjennomgått og modernisert. Flere viktige regler er kommet til som bl.a. hjemler for sporing, merking og mottakerregistrering. Samlet sett styrkes regelverket i kampen mot ulovlig fiske.
Den nye havressursloven vil bli et godt og viktig verktøy i utnyttelsen av havets ressurser, og for å tenne «lys i husan». Den vil være et moderne og oppdatert verktøy for å befeste vår posisjon som verdens beste fiskeriforvaltere.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Øyvind Korsberg (FrP) [14:29:54]: Jeg kunne ha startet min replikk med å snakke om Kystvakten og ressursene, men jeg er redd spørsmålet blir det samme som jeg har stilt tidligere, og svaret ville vel også blitt det samme. Så jeg skal ikke gjøre det.
Jeg skal ta utgangspunkt i det et mindretall i komiteen er opptatt av, nemlig at offentlige myndigheter skal gjennomføre kontrolloppgaver. Man er skeptisk til at monopolorganisasjoner som fiskesalgslagene gis denne myndigheten, og flere har på høringene påpekt det uheldige ved det. Vi kjenner jo alle til problematikken rundt dette med fangstdagbok, som fungerer dårlig som verktøy.
Vil statsråden på denne bakgrunn, og med den motstanden som systemet med fangstdagboken nå møter, foreta en gjennomgang av dagens regelverk vedrørende fangstdagbok med sikte på en forenkling som er mer hensiktsmessig også for næringen?
Statsråd Helga Pedersen [14:30:59]: For det første har denne regjeringen styrket bevilgningene til Kystvakten og også til Fiskeridirektoratet for å drive kontrollvirksomhet, så det må ikke her levnes et bilde av at Regjeringen har sviktet sine oppgaver på det området.
Så er det selvfølgelig et mål at både regelverket og ressurskontrollen skal være så god og så effektiv som mulig, og der har salgslagene en veldig viktig rolle. Hvis de oppgavene som salgslagene i dag gjør på vegne av fellesskapet, skulle utføres av f.eks. Fiskeridirektoratet, ville det bety at vi måtte bruke betydelig med offentlige midler der. Det er penger som vi i dag i stedet kan bruke på f.eks. kystvakt. Så det å bruke salgslagene er effektiv ressursbruk, og jeg oppfatter også at det er et system som har legitimitet både i næringen og langs kysten for øvrig.
Når det gjelder fangstdagboken, er det min holdning at den skal vi holde fast på. Så må man jo løpende vurdere forenklinger.
Torbjørn Hansen (H) [14:32:14]: Komiteen kommenterer en formulering på side 85 i proposisjonen, hvor det står at muligheten til å endre styrkeforholdet mellom ulike grupper er svært vid. Komiteen viser til at det er svært viktig at det er stabilitet og forutsigbarhet i fiskerinæringen, og sier at det bør være en målsetting at næringen selv skal medvirke til omforente fordelinger mellom gruppene. Man skriver videre at fordelingen av kvoter mellom gruppene må opprettholdes over tid.
Er statsråden innforstått med de klare føringene som komiteen her gir når det gjelder kvotestabilitet? Og: Forstår statsråden hvorfor det er viktig å legge til rette for strukturtilpasning og langsiktig planlegging i kvotefordelingen?
Statsråd Helga Pedersen [14:33:03]: Jeg er veldig opptatt av å sikre forutsigbarhet og stabilitet for fiskerinæringen. Det er også den linjen Regjeringen har hatt i hele den perioden vi så langt har vært i funksjon.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:33:35]: Saltvassfiskeloven hadde, som eg nemnde i innlegget mitt, ein heimel for om nødvendig å sikra søn- og helgedagsfreden på havet. Denne heimelen er ikkje vidareført i den nye loven. Mitt spørsmål er kort og godt då: Var det vurdert å vidareføra denne moglegheita for om nødvendig å sikra søn- og helgedagsfreden òg på havet? Viss det ikkje var vurdert, korfor vart det ikkje vurdert?
Eg har lest meg til at i saltvassfiskeloven vert denne heimelen lite brukt, men likevel, det gjev ganske sterke signal om ein flytter ein heimel for noko, sjølv om han har vore lite brukt.
Statsråd Helga Pedersen [14:34:29]: Selv om dette ikke eksplisitt er hjemlet i den nye havressursloven, så har Regjeringen fortsatt hjemmel gjennom reguleringsfullmakten til å fastsette både helgedagsfred og påskestopp. Vi kan også gå mer konkret til verks gjennom regulering om man ønsker det, og om så nekte notfiske på en bestemt art utenfor den og den kirken, hvis man mener at det er riktig. Så hjemmelen og fullmakten har vi fortsatt.
Torbjørn Hansen (H) [14:35:08]: De fleste er generelt enige om at det må finnes sanksjoner i fiskeriforvaltningen som gjør at det lønner seg for fiskerne å opptre på lovlig vis.
De rød-grønne partiene skriver i en merknad om administrativ inndragelse at sanksjonen i dagens regelverk vil «stå i forhold til overtredelsen».
Regjeringspartiene har tydeligvis liten kontakt med næringen og høyst begrenset oversikt over hvordan dagens regelverk faktisk praktiseres. Det er nemlig slik at dersom en fisker ved et uhell overskrider grensen for volum fisk under minstemål, blir hele fangsten erklært ulovlig. Her vil små og totalt uforskyldte uhell kunne medføre inndragning av verdier som overstiger de fleste bøter man ellers får for straffbare forhold i dette samfunnet.
Fiskaren skriver 25. februar om hvordan fisker Marvin Dragsnes får inndratt hele fangsten, verdt mer enn 100 000 kr, som følge av at det var 330 kg for mye sild under minstemål i en fangst på 63 450 kg sild. Ser ikke statsråden at dette sanksjonsregelverket kan virke urimelig?
Statsråd Helga Pedersen [14:36:11]: Generelt vil jeg si at vi gjennom denne loven har avkriminalisert en del mindre forseelser. Man vil bl.a. nå bruke overtredelsesgebyr i saker som før har blitt politianmeldt og havnet i rettssystemet. Det mener jeg er en god ordning både for ressurskontrollen og for næringen.
Når det gjelder inndragning av fangst som er utover kvoten eller under minstemål, er jo det en inndragning som skjer automatisk uten at man tar stilling til skyldspørsmålet.
Det å innrette dette på den måten som representanten Torbjørn Hansen foreslår, mener jeg vil føre til mer byråkrati og et mer komplisert regelverk rundt dette. Det kan i siste instans føre til at fiskere får rabatt for å fiske over kvoten.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:37:24]: Under høyringane til denne saka kom det fram nærmast eit slags naudrop frå Fiskarlaget om at ein måtte sjå nærmare på ordninga med fangstdagbok. Slik det vart framstilt i høyringane, vert ordninga praktisert på ein rimeleg byråkratisk og firkanta måte, der forgløymingar rett og slett vert kriminaliserte.
Mitt spørsmål til statsråden er: Når ein ikkje valde å sjå heilt vekk frå fangstdagboka, kvifor såg ein ikkje på om ein kunne gjera praktiseringa meir smidig og raus? Måten ein praktiserer fangstdagboka på, vert tydeleg oppfatta som firkanta og byråkratisk, og det tener ikkje nokon si interesse slik ho fungerer i dag.
Statsråd Helga Pedersen [14:38:17]: For det første vil jeg si at fangstdagboka er et svært viktig verktøy i ressurskontrollen, så jeg er veldig for at vi skal beholde den.
Når det gjelder den type forseelser som representanten her omtaler, er det nettopp et område der loven åpner for å bruke lovbrottsgebyr i stedet for politianmeldelse og eventuelle runder i rettssystemet, som vi har sett tilfeller av tidligere. Dette området jobber man med å forenkle, og innrapportering kan bl.a. gjøres elektronisk.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Dei talarane som heretter får ordet, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:39:28]: Fem minutter ble veldig lite, så jeg tillater meg å ta opp igjen tråden der jeg slapp tidligere.
En samlet komite viser til at forslaget til § 15 innfører en generell ilandføringsplikt for fisk. Komiteen forutsetter at en unntaksforskrift er på plass ved lovens ikrafttredelse, og at denne fastsettes i dialog med næringen.
En samlet komite mener også at det er viktig at man ved utformingen av bifangstregler skaper tilstrekkelig forutberegnelighet for næringen og tar hensyn til at det i praksis skal kunne utøves et naturlig fiske. Samtidig innser komiteen at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig å forby all bifangst på grunn av bestandssituasjonen. Slike regler må derfor utformes i tett dialog med næringsorganisasjonene. Mindretallet fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at systemet med administrativ inndragning videreføres, og at det ikke innføres et krav til subjektiv skyld. Disse medlemmer mener det kan være gode grunner til en slik regel, men at det ikke bør være slik at inndragningen ikke står i forhold til overtredelsen. Det er særlig betenkelig at relativt små overskridelser av minstemålet kan medføre at hele fangsten inndras. Det må bli bedre sammenheng mellom overtredelsens alvorlighetsgrad og størrelsen på sanksjonen. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmene følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det innføres en adgang til å bruke skjønn ved vedtaket om inndragningens omfang ved fangst i strid med minstemålsbestemmelsene, slik at full inndragning ikke benyttes der dette etter forholdene fremstår som urimelig.»
I kapittel 8 viser en samlet komite, unntatt Fremskrittspartiet, til at loven styrker reglene om tilrettelegging for og gjennomføring av ressurskontroll. Flertallet legger til grunn at de viltlevende marine ressurser er fornybare, men ikke uutømmelige. Flertallet er enig i at det er nødvendig med nye og styrkede regler både i forhold til nasjonal ressurskontroll og for å bekjempe ulovlige, uregulerte og urapporterte fiskeriaktiviteter. Flertallet forutsetter at lovens kontrolltiltak står i forhold til de overtredelser som skal undersøkes, og at alminnelige rettssikkerhetsprinsipper følges.
Føring av fangstdagbok i tilfeller der det er pliktig innmelding av fangst, framstår som unødvendig byråkratisk. Medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regler vedrørende fangstdagbok med sikte på forenklinger.»
Komiteen viser også til at det innføres hjemmel til å pålegge tvangsmulkt, og at hjemmelen til å pålegge lovbrottsgebyr videreføres. Komiteen forutsetter at det gis klare retningslinjer for hvilke sanksjonsformer som skal benyttes i de enkelte tilfeller.
Mindretallet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at Regjeringen åpner for en svært vid adgang til å endre styrkeforholdet mellom gruppene ...
Presidenten: Presidenten vil minne om at saksordføraren kan få så mange treminutts innlegg som ho ønskjer.
Statsråd Helga Pedersen [14:42:53]: Siden spørsmålet om bruk av skjønn ved administrativ inndragning av fangst kom opp igjen, vil jeg gjerne komme med noen presiseringer i forhold til dette.
Systemet med administrativ inndragning av fangst er ikke en straff eller en straffereaksjon. En fangst som en fisker har fisket i strid med regelverket, har vedkommende ikke krav på å få beholde. Slik fangst blir dermed inndratt på objektivt grunnlag, uten noen vurdering av skyld eller andre forhold. Dette er en grunnleggende del av det norske reguleringssystemet. Det gjør det bl.a. mulig å ha en ilandføringsplikt også for ulovlig fanget fisk. Fisken blir ført i land. Den blir registrert og utnyttet, mens fiskeren ikke får gevinsten fra fisket i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven. Så lenge inndragningen begrenses til den delen av fangsten som er ulovlig, vil inndragningen også stå i forhold til overtredelsen.
Innføring av en adgang til å bruke skjønn ved administrativ inndragning av fangst kan være i strid med grunntanken om at fiskeren ikke skal få noen gevinst ved den ulovlige handlingen, og kan derfor representere en utfordring.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, sjå nedanfor)
Berit Brørby gjeninntok her presidentplassen.
Votering
i sak nr. 2
Presidenten: Under debatten er det satt
fram fire forslag. Det er
forslagene nr. 1
og 2, fra Elisabeth Røbekk Nørve på vegne av Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
forslag
nr. 3, fra Øyvind Korsberg på vegne av Fremskrittspartiet
forslag nr. 4, fra Ingebrigt S. Sørfonn på vegne
av Kristelig Folkeparti
Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det innføres
en adgang til å bruke skjønn ved vedtaket om inndragningens
omfang ved fangst i strid med minstemålsbestemmelsene, slik at full
inndragning ikke benyttes der dette etter forholdene fremstår som
urimelig.»
Forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regler
vedrørende fangstdagbok med sikte på forenklinger.»
Forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, lyder:
«Stortinget ber Regjeringen stanse nedbyggingen av Kystvakta.»
Disse forslagene blir i samsvar med forretningsordenens
§ 30 fjerde ledd å sende Stortinget.
Presidenten vil starte
med å votere over forslag nr. 4, fra Kristelig Folkeparti. Forslaget
lyder:
Ǥ 16 andre ledd bokstav
h skal lyde:
Fiske og fangst på
eller i tilknytning til søn- og helligdager i bestemte områder
eller for bestemte fiskerier eller fartøygrupper, når dette
er nødvendig av hensyn til
- en rasjonell
eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske
og fangst,
- den alminnelige helligdagsfred, eller
- når det foreligger andre særlige omstendigheter.»
Votering:
Forslaget fra Kristelig Folkeparti ble med
72 mot 5 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl.
14.53.47)Komiteen hadde
innstilt til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til
lov
om forvaltning av viltlevande marine
ressursar (havressurslova)
Kapittel 1 Innleiande
føresegner
§ 1 Formål
Formålet med lova er å sikre ei berekraftig
og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande
marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å
medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.
§ 2 Retten til ressursane
Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet
i Noreg.
§ 3 Sakleg verkeområde
Lova gjeld all hausting og anna utnytting av viltlevande
marine ressursar og tilhøyrande genetisk materiale. Viltlevande marine
ressursar er fisk, sjøpattedyr med heilt eller delvis tilhald i sjøen,
andre marine organismar og plantar med tilhald i sjøen eller på
eller under havbotnen, og som ikkje er i privat eige. Lova gjeld likevel
ikkje hausting og anna utnytting av anadrome laksefiskar slik det er definert
i lov 15. mai 1992 nr. 47 om lakse- og innlandsfisk m.v. § 5 bokstav
a.
For å sikre at hausting og anna utnytting skjer i samsvar
med føresegner fastsette i eller i medhald av lova, gjeld lova også
for andre tiltak i samband med hausting og anna utnytting av fangst, så
som omlasting, levering, landing, mottak, transport, oppbevaring, produksjon
og omsetning.
Føresegnene i kapittel 5 jf. kapittel 11 og
12, gjeld også for annan aktivitet enn den som er nemnd ovanfor, når
slik aktivitet har innverknad på hausting og anna utnytting av viltlevande
marine ressursar og tilhøyrande genetisk materiale.
§ 4 Stadleg verkeområde
Lova gjeld på norsk fartøy, på norsk landterritorium
unnateke Jan Mayen og Svalbard, i norsk sjøterritorium og indre farvatn,
på den norske kontinentalsokkelen og i område oppretta med heimel
i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone §§ 1
og 5.
Kongen kan fastsetje at heile eller delar av lova skal gjelde
på norsk landterritorium på Jan Mayen, Svalbard, Bouvetøya,
Peter Is øy og Dronning Maud Land.
Utanfor område som
er nemnde i første og andre ledd, gjeld lova for norske rettssubjekt
så langt dette ikkje strir mot jurisdiksjonen til ein annan stat,
og for dei som er omfatta av § 5 andre ledd.
§ 5
Personelt verkeområde
Lova gjeld for alle innanfor det stadlege område til lova. I område
som er oppretta med heimel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske
sone §§ 1 og 5, gjeld forskrifter etter lova her likevel berre
for utlendingar og utanlandske føretak når det er fastsett
i forskriftene.
For utlendingar og utanlandske føretak gjeld
lova i område utanfor nokon stats jurisdiksjon når dette følgjer
av internasjonal avtale. I slike område gjeld lova også for
statslause fartøy og for fartøy som kan sidestillast med slike.
§ 6 Tilhøvet til folkeretten
Lova gjeld med dei avgrensingane som følgjer
av internasjonale avtalar og folkeretten elles.
§ 7
Forvaltningsprinsipp og grunnleggjande omsyn
Departementet skal vurdere kva slags forvaltningstiltak som
er nødvendige for å sikre ei berekraftig forvaltning av dei
viltlevande marine ressursane.
Ved forvaltninga av dei viltlevande
marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet skal det
leggjast vekt på
a) ei føre-var-tilnærming
i tråd med internasjonale avtalar og retningslinjer
b) ei økosystembasert tilnærming som tek omsyn til leveområde
og biologisk mangfald
c) ein effektiv kontroll med hausting
og anna utnytting av ressursane
d) ei formålstenleg
fordeling av ressursane, som mellom anna kan medverke til å sikre
sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna
e) ei optimal
utnytting av ressursane som er tilpassa marin verdiskaping, marknad og industri
f) at haustingsmetodar og reiskapsbruk tek omsyn til behovet
for å redusere moglege negative verknader på levande marine
ressursar
g) at forvaltningstiltak er med og sikrar det
materielle grunnlaget for samisk kultur.
§ 8 Reguleringsråd
Departementet kan oppnemne eit reguleringsråd som kan gje fråsegner
før fastsetjing av forskrifter i medhald av lova. Departementet kan
fastsetje forskrifter om samansetjinga av reguleringsrådet og om oppgåvene
til rådet. Organisasjonar for dei interessene som sakene vanlegvis
vedkjem, skal vere representerte i rådet.
Når reguleringsrådet
har gjeve fråsegn om reguleringsforskrifter etter §§ 11
til 13 og 16, er det ikkje nødvendig med høyring etter reglane
i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven)
§ 37.
Kapittel 2 Marin bioprospektering
§ 9 Gjennomføring av
marin bioprospektering
Kongen kan fastsetje at
uttak og undersøking i sjø i samband med marin bioprospektering
krev løyve frå departementet.
Føresegnene i lova
gjeld for marin bioprospektering så langt dei høver.
Kongen kan fastsetje forskrifter om marin bioprospektering, mellom anna
gjere unntak frå føresegner som er fastsette i eller i medhald
av lova, fastsetje kva slags opplysningar søknaden skal innehalde,
og gje nærare reglar om kva slags vilkår som kan setjast.
§ 10 Fordelar frå utnytting
av marint genetisk materiale
I løyve etter
§ 9 kan det fastsetjast at ein del av fordelane frå utnytting
av norsk marint genetisk materiale skal tilfalle staten.
I løyve
etter § 9 kan det fastsetjast at genetisk materiale og resultat frå
prospekteringa ikkje kan omsetjast eller formidlast vidare utan samtykke
frå og eventuelt vederlag til staten.
Når det er drive
marin bioprospektering eller utnytting av genetisk materiale utan at det
er gjeve løyve etter § 9, kan Kongen fastsetje at ein del av
fordelane som nemnde i første ledd skal tilfalle staten.
Kapittel 3 Fangstmengd og kvotar
§ 11
Nasjonal kvote, gruppekvote og distriktskvote
Departementet kan fastsetje eit største tillate uttak
(nasjonal kvote) for viltlevande marine ressursar målt i kvantum,
individ, haustingsdøgn eller andre innsatsfaktorar. Nasjonal kvote
skal fastsetjast for bestemte tidsrom. Når det er fastsett ein nasjonal
kvote, kan det ikkje fastsetjast gruppekvotar, forskings- og undervisningskvotar
og liknande som til saman utgjer meir enn den nasjonale kvoten.
Departementet kan fastsetje eit største tillate uttak for kvar fartøy-
eller reiskapsgruppe eller anna definert gruppe (gruppekvote). Gruppekvote
skal fastsetjast for bestemte tidsrom.
Departementet kan fastsetje
at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei
eller fleire fartøygrupper skal leverast til tilverking ved landanlegg
i bestemte distrikt (distriktskvote). Departementet kan fastsetje forskrifter
om fordeling av og vilkår for utnytting av distriktskvoten.
Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein
del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast
til ein bestemt bruk eller i ein bestemt tilstand.
Når ei fartøygruppe
samla får ei rimeleg fangstordning, kan departementet fastsetje fangstavgrensingar
for desse eller at fartøya i gruppa ikkje skal få vere med
i enkelte fiskeri.
§ 12 Kvotar
for fartøy
Departementet kan i forskrift
fastsetje kvotar for enkeltfartøy målt i kvantum, individ,
haustingsdøgn eller andre innsatsfaktorar. Kvotane kan fastsetjast
for visse tidsrom eller per tur og for ein bestand eller samla for fleire
bestandar.
Når verksemda fell inn under lov 26. mars 1999 nr. 15
om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), kan kvoten
berre haustast med fartøy som det er gjeve erversløyve for,
og som kan nyttast i verksemda etter reglane i deltakerloven.
Når
verksemda ikkje fell inn under deltakerloven, kan kvoten tildelast til person
eller føretak. Det kan setjast vilkår om registrering i eige
register for slik tildeling. Departementet kan gje nærare føresegner
om registeret.
§ 13 Kvotar til
forsking, overvaking, undervisning og praktiske reiskapsforsøk
Det kan tildelast kvotar til
a) forskingsinstitusjonar
b) den som får
løyve til praktiske forsøk til utvikling av reiskapar, fangstmetodar
og liknande etter § 66
c) overvaking av fiskefelt
d) offentleg godkjende undervisningsinstitusjonar.
Ved hausting av kvotar som er nemnde i første ledd,
kan det nyttast eigne fartøy eller leigde fartøy som det er
gjeve ervervsløyve for, når verksemda elles ville kome inn
under deltakerloven.
Reiskapsavgrensingane for fartøy som
ikkje er merkeregistrerte, jf. § 22, gjeld ikkje for hausting etter
denne føresegna.
§ 14 Spesielle kvoteordningar
Som ledd i ei tilpassing
av fiskeflåten til ressursgrunnlaget kan departementet i forskrift
gje reglar om høgare kvote for enkeltfartøy når anna
fartøy permanent eller mellombels vert teke ut av haustingsverksemda.
Departementet kan fastsetje fleire vilkår for tildeling av slik høgare
kvote.
Kapittel 4 Gjennomføring av
hausting og anna utnytting av viltlevande marineressursar
§ 15 Ilandføringsplikt
All fangst av fisk skal førast i land. Departementet
kan i forskrift gjere unntak frå ilandføringsplikta og forby
utkast av biologisk avfall.
Departementet kan i forskrift fastsetje
plikt til ilandføring av bifangst av andre marine organismar, plantar,
sjøpattedyr og sjøfuglar eller rapporteringsplikt for slik
bifangst.
§ 16 Gjennomføring
av hausting
All hausting og anna utnytting av
viltlevande marine ressursar skal skje så skånsamt som mogleg.
Departementet kan fastsetje forskrifter om gjennomføring av
hausting, mellom anna om
a) tidsrom for hausting
og tidspunkt for utsegling
b) kor mange fartøy
frå ulike grupper som kan hauste samtidig i eit område
c) forbod mot hausting i visse område, av visse artar
eller med visse reiskapar
d) utforming, merking, bruk
og røkting av reiskapar og andre innretningar som vert nytta i samband
med hausting
e) største eller minste tillatne storleik
på individ og at det berre eller for ein del skal haustast hann- eller
hoindivid
f) tillaten bifangst
g) utforming
og bruk av haustingsreiskapar for å redusere skadeverknader på
andre artar enn målartane.
§ 17
Tap av reiskapar
Den som mistar
eller må kutte reiskapar, har plikt til å sokne etter reiskapane.
Departementet kan gjere unntak frå plikta til å sokne.
Departementet kan fastsetje forskrift om rapportering ved tap av reiskapar
eller funn av tapte reiskapar, mellom anna om kva som er mista og kvar reiskapane
er mista.
§ 18 Forbod mot bruk
av sprengstoff o.a.
Det er forbode å bruke
sprengstoff, skytevåpen og gift ved hausting.
Forbodet mot
bruk av sprengstoff og skytevåpen gjeld ikkje ved hausting av sjøpattedyr
eller større bruskfiskar. Departementet kan fastsetje nærare
reglar for å sikre at avliving av sjøpattedyr og større
bruskfiskar skjer i samsvar med forsvarlege avlivingsmetodar.
§ 19 Marine beskytta område
Kongen kan opprette marine beskytta område der hausting
og anna utnytting av viltlevande marine ressursar er forbode. Det kan gjerast
unntak for haustingsverksemd og anna utnytting som ikkje vil vere i strid
med formålet med det beskytta området.
§ 20
Forbod mot hausting med trål og andre reiskapar
i visse område
Det er forbode å hauste
med trål innanfor territorialgrensa ved det norske fastlandet, med
unntak av hausting med taretrål, reketrål og krepsetrål.
Departementet kan i forskrift gjere unntak frå forbodet i første
punktum i visse område, for visse tidsperiodar eller for hausting
med bestemte trålreiskapar eller hausting av bestemte artar og fastsetje
kva som er å rekne som trål etter denne paragrafen.
Departementet kan i forskrift fastsetje forbod mot hausting for andre fartøy-
eller reiskapsgrupper innanfor grunnlinjene, innanfor linjer i ein viss
avstand frå grunnlinjene eller innanfor fastsette posisjonar.
§ 21 Forbod mot hausting i område
som er påverka av ureining
Departementet
kan forby eller avgrense hausting i område og av artar som kan vere
påverka av ureining.
§ 22 Sports- og rekreasjonsfiske
Når det vert
hausta med fartøy som ikkje er merkeregistrerte eller fiska frå
land, kan det ikkje nyttast andre reiskapar enn
a) handsnøre, fiskestong og liknande handreiskapar
b) éi maskindriven jukse eller dorg
c)
garn med samla lengd på inntil 210 meter
d) liner
med inntil 300 onglar
e) inntil 20 teiner eller ruser.
Desse reiskapsavgrensingane gjeld også når
same person eller dei same personane nyttar fleire fartøy.
Departementet kan i forskrift gjere unntak frå føresegnene
i første ledd for bruk av landnot.
Departementet kan i forskrift
fastsetje kvantumsavgrensingar, strengare reiskapsavgrensingar eller forbod
mot hausting i nærare bestemte område når det er nødvendig
av omsyn til ressursforvaltninga.
For den som ikkje er norsk statsborgar
eller likestilt med norsk statsborgar i medhald av lov 17. juni 1966 nr. 19
om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann
(fiskeriforbudsloven) § 2, gjeld den strengare reiskapsavgrensinga
i fiskeriforbudsloven § 3.
Departementet kan i forskrift påleggje
eit utval av personar som driv sports- og rekreasjonsfiske, å gje
opplysningar til styresmaktene om haustinga for statistikkformål.
Tilsvarande pålegg kan også rettast mot den som eig eller driv
anlegg eller verksemd som slik hausting vert driven frå.
Dei
andre føresegnene i eller fastsette i medhald av lova gjeld så
langt dei høver.
§ 23 Omsetningsgrense for sports- og rekreasjonsfiske
Ein person eller eit føretak kan per kalenderår ikkje omsetje
fangst som er teken med fartøy som ikkje er merkeregistrert, eller
frå land, for meir enn den summen som er fastsett i lov 19. juni 1969
nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 28 første
ledd første punktum. Denne grensa gjeld sjølv om fleire personar
eller føretak omset fangst som er hausta med det same fartøyet.
Den som eig merkeregistrert fartøy, kan likevel ikkje omsetje slik
fangst av fiskeslag som han er tildelt kvote for etter § 12.
Departementet kan i forskrift gjere unntak frå føresegnene
i første ledd for omsetning av fangst som er teken med landnot.
For den som ikkje er norsk statsborgar eller likestilt med norsk statsborgar
i medhald av fiskeriforbudsloven § 2, gjeld omsetningsforbodet for
fangst i fiskeriforbudsloven § 3.
Kapittel
5 Orden på haustingsfelt, erstatning, lokale reguleringar og utval
§ 24 Reglar om aktsemd
Den som kjem til haustingsfelt der reiskapar er sette
ut, skal gjere seg kjend med kvar reiskapane står. Alle skal fare
fram slik at haustingsreiskapar ikkje vert skadde eller utsette for fare.
Det er forbode å hindre eller øydeleggje høvet
til hausting med skyting, støy eller anna utilbørleg framferd.
Departementet kan gje nærare reglar om manøvrering av
fartøy og framferd på haustingsfelt.
§ 25
Forkastregelen
Den som først
tek til å setje ut reiskapane sine og held fram med det utan uvanleg
opphald, har rett til å hauste i det området som reiskapane
krev eller vil femne om.
Dei som tek til å setje ut reiskapane
sine samtidig, har lik rett.
Dei som ikkje har reiskapar ute, skal
på oppmoding flytte dersom dei ligg i vegen for den som har teke til
å hauste eller går i gang med å setje ut reiskapane sine.
§ 26 Hausting med trål
eller snurrevad
Det er forbode å hauste
med trål eller snurrevad nærare enn éi nautisk mil frå
utsette fiske- eller fangstreiskapar eller merke for slike reiskapar eller
fartøy som driv garn- eller linefiske.
Departementet kan fastsetje
at grensa i første ledd skal vere kortare eller ikkje skal gjelde
for bestemte fiskeri med trål eller snurrevad.
Føresegna
i første ledd gjeld ikkje der det er oppretta utvalsområde
og gjennomført havdeling i medhald av § 32.
§ 27 Lås- og stengsetjing
Alle som haustar med not, har rett til å fortøye slepekast
i land når det skjer i rimeleg avstand frå hus der det bur folk,
eller hytte som er i bruk, og utan utilbørleg fortrengsle eller ulempe
for andre.
Det er forbode å hauste nærare enn 100 meter
og å ferdast nærare enn 20 meter frå slepekast eller steng
som er fortøydde i land eller oppankra på annan måte.
Departementet kan fastsetje forskrifter om sleping og stengsetjing
av fangst i sjøen, mellom anna om oppbevaring av fangst og opning
av steng, for å hindre at fangsten får skade, vert kvalitetsforringa
eller at fangsten ureinar eller vert ureina av omgjevnadene.
§ 28 Forbod mot å etterlate gjenstandar
i sjøen
Det er forbode å kaste, eller
unødvendig etterlate reiskapar, fortøyingar og andre gjenstandar
i sjøen eller på botnen som kan skade marint liv, hemme gjennomføring
av hausting, skade haustingsreiskapar eller setje fartøy i fare.
Den som fer fram i strid med forbodet i første ledd, pliktar
å rydde etter seg eller fjerne gjenstandane. Fiskeridirektoratet kan
gje pålegg om rydding eller fjerning.
Vert pålegg etter
andre ledd ikkje følgt, kan Fiskeridirektoratet setje i verk nødvendige
tiltak for den ansvarlege si rekning og risiko. Utgifter ved slike tiltak
er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 29 Berging av reiskapar og fangst
Den som bergar
bortdrivne, tapte eller etterlatne reiskapar, lettbåt og anna utstyr,
skal så snart som mogleg melde frå om dette til eigaren. Departementet
kan fastsetje forskrift om rapportering ved berging av bortdriven, tapt
eller etterlaten reiskap, mellom anna om kva som er berga og kvar det er
funne.
Den som bergar reiskapar, har rett til bergeløn. Bergeløna
skal fastsetjast i samsvar med sedvane eller til det som er rimeleg. Bergeløna
kan ikkje setjast høgare enn verdien av det som er berga.
Berga fangst tilkjem bergaren. Er verdien av fangsten monaleg større
enn bergeløna, kan bergeløna heilt eller delvis falle bort.
Det som er berga, kan ikkje krevjast utlevert før bergeløn
og kostnader er dekte. Når bergeløn og kostnader er dekte,
pliktar bergaren å utlevere det som er berga. Eigaren har plikt til
å godta tilbakelevering når det er rimeleg at bergaren krev
dette etter at det som er berga er sikra.
Departementet kan fastsetje
forskrifter om berging av reiskapar.
§ 30 Erstatningsansvar
Den som skader reiskapar som
er sette ut i sjøen for fangst, pliktar utan omsyn til skuld å
erstatte skaden, mellom anna tap av fangst og tap som følgje av avbrot
i haustinga.
Erstatninga etter første ledd kan reduserast
eller falle bort dersom skadevaldaren godtgjer å vere utan skuld i
skaden.
Er drivande eller fastståande reiskapar skadde, har
trål- og snurrevadfiskarar som samtidig har fiska på feltet,
plikt til å leggje fram bevis for at dei ikkje er årsak til
skaden.
§ 31 Panterett til sikring
av erstatningskrav
Den som har krav på skadeerstatning
etter lova eller som følgje av samanstøyt mellom haustingsfartøy,
hjelpefartøy eller fartøy som fører fangst, har panterett
i fartøya, reiskapane og fangsten til skadevaldaren. Reglane om sjøpant
i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) kapittel
3 gjeld tilsvarande. Krava har same prioritet som dei krava som er nemnde
i sjøloven § 51 første ledd nr. 4.
Panterett i
fangst fell bort når fangsten er omsett. Den som utan samtykke frå
kravshavaren selde fangsten, vert personleg ansvarleg for kravet. Dette
ansvaret gjeld likevel ikkje for den summen som han godtgjer at pantet ikkje
kunne ha dekt.
§ 32 Lokale reguleringar
og utval
Departementet kan opprette utvalsområde
der Fiskeridirektoratet eller utval som er oppnemnde av Fiskeridirektoratet,
kan fastsetje lokale forskrifter om
a) havdeling
og trygg avstand mellom ulike reiskapsgrupper
b) utplassering
og merking av reiskapar
c) tidspunkt for utsegling og
liknande
d) melde- og oppgåveplikt til Fiskeridirektoratet
for å delta i hausting i slike område.
Fiskeridirektoratet kan fastsetje lokale forskrifter også utanfor
slike område.
Lokale organisasjonar har forslagsrett ved fastsetjing
av lokale forskrifter og ved oppnemning av utval.
§ 33
Tilsynspersonar
I utvalsområde
kan Fiskeridirektoratet nemne ut tilsynspersonar som ved rettleiing og åtvaring
skal arbeide for å hindre brot på føresegner som er fastsette
i eller i medhald av lova, og vere med å halde oppe ro og orden på
haustingsfelt.
Kapittel 6 Tilrettelegging
for kontroll
§ 34 Plikt til
å leggje til rette for kontroll om bord i fartøy
For å leggje til rette for kontroll med føresegner
som er fastsette i eller i medhald av lova eller anna havressurslovgjeving,
kan departementet i forskrift forby eller gje pålegg om
a) å ha om bord eller bruke reiskapar
b)
korleis reiskapar som ikkje er i bruk, skal oppbevarast
c) å ha om bord eller bruke utstyr som kan nyttast til sortering,
oppmaling, dumping, utkast o.a. av fangst
d) å ha
om bord og bruke utstyr som overvaker og rapporterer aktiviteten til fartøyet,
som til dømes satellittsporingsutstyr og ferdskrivar
e) å ha om bord godkjende teikningar av oppbevaringsstader og av
fartøyet elles
f) korleis fangst skal merkjast
og stuast, og å ha om bord oversikt over korleis fangsten er stua
g) å ha om bord og bruke utstyr og dokumentasjon
som sikrar kontroll med det kvantum som vert hausta.
§ 35 Plikt til å innhente informasjon
Departementet kan fastsetje forskrifter om plikt til
å lytte på bestemte radiofrekvensar til bestemte tider og om
plikt til å skaffe og bruke anna kommunikasjonsutstyr for å
ta imot meldingar frå styresmaktene.
§ 36
Opplysningspliktene til haustaren (fangstdagbok o.a.)
Departementet kan i forskrift påleggje
eigaren eller brukaren av fartøy å føre fangstdagbok
og gje nærare reglar om korleis ho skal førast, kva slags opplysningar
ho skal innehalde, og om oppbevaring og innsending av fangstdagboka.
Departementet kan i forskrift påleggje eigaren eller brukaren av
fartøy å gje andre opplysningar om hausting og produksjon av
fangst.
§ 37 Omlasting, skifte
av haustingsområde og avslutning av hausting
Departementet kan av kontrollomsyn forby eller fastsetje nærare
reglar om omlasting, mellom anna at den som lastar om, skal melde frå
om dette innan fastsette fristar, og at omlasting berre kan skje på
eller innanfor bestemte posisjonar eller i ei bestemt hamn.
Departementet
kan i forskrift gje pålegg om at den som tek til å hauste, skifter
haustingsområde eller avsluttar haustinga, skal melde frå om
dette innan fastsette fristar og framstille seg for kontroll på eller
innanfor bestemte posisjonar eller i ei bestemt hamn.
§ 38 Registrering som mottakar og kjøpar
av fangst i første hand
Departementet kan
i forskrift gje reglar om at den som tek imot fangst som vert lossa eller
omlasta frå fartøy, skal vere registrert som mottakar hos Fiskeridirektoratet,
og om at den som kjøper fangst i første hand, skal vere registrert
som kjøpar hos Fiskeridirektoratet. Det kan fastsetjast vilkår
for slik registrering.
§ 39 Landings- og sluttsetel og førehandsvarsel om landing
Eigaren eller brukaren av haustings- eller transportfartøy
og den som tek imot fangst, skal skrive ut ein landingssetel med opplysningar
om fangsten. Dette gjeld uansett om fangsten vert overført til anlegg
på land, anna fartøy eller til oppbevaring i sjø.
Eigaren eller brukaren av haustings- eller transportfartøy og
den som kjøper fangst i første hand, skal skrive ut ein sluttsetel
med opplysningar om fangsten.
Departementet kan i forskrift gje nærare
reglar om omfanget av pliktene i første og andre ledd, mellom anna
korleis setelen skal førast, kva slags opplysningar setelen skal
innehalde, og om oppbevaring og innsending av setelen.
Departementet
kan i forskrift fastsetje at dei som er nemnde i første og andre
ledd, skal sende førehandsvarsel til styresmaktene om kvar, korleis
og når landing eller mottak av fangst skal skje, kva slags opplysningar
om fangsten førehandsvarselet skal innehalde, og at førehandsvarsel
skal sendast ei viss tid før fangsten kan landast.
§ 40 Plikt til å sikre opplysningar om
fangst
Departementet kan i forskrift gje reglar
om at dei som haustar, tek imot, transporterer, oppbevarer, produserer eller
omset viltlevande marine ressursar, skal ha og bruke dokumentasjon og utstyr
som sikrar kontroll med kvantumet som vert motteke, transportert, oppbevart,
produsert, teke ut frå oppbevarings- eller produksjonsstad eller omsett.
Departementet kan også gje reglar om korleis viltlevande marine ressursar
skal oppbevarast.
§ 41 Sporing
Departementet kan i forskrift gje reglar om at dei
som haustar, tek imot, transporterer, oppbevarer, produserer eller omset
viltlevande marine ressursar, skal kunne dokumentere dei opplysningane som
trengst for at det heile tida skal vere mogleg å spore fisk o.a. tilbake
til ein fangst som er registrert på landings- eller slutsettel.
§ 42 Omrekningsfaktorar
Departementet kan i forskrift fastsetje omrekningsfaktorar
frå tilverka eller landa fangst til rund vekt og mellom ulike grader
av tilverking.
Eigaren og brukaren av haustingsfartøy og produksjonsanlegg
har plikt til å samarbeide når Fiskeridirektoratet hentar inn
måleprøver til omrekningsfaktorar.
§ 43
Bruk av elektronisk utstyr og programvare
Departementet kan i forskrift fastsetje at registrering og
overføring av opplysningar som er nemnde i dette kapittelet, skal
skje ved bruk av bestemt elektronisk utstyr og programvare.
Kapittel 7 Kontroll og handheving
§ 44
Kontrollansvaret til Fiskeridirektoratet
Fiskeridirektoratet skal føre kontroll med at dei som
lova gjeld for, held seg til føresegner som er fastsette i eller
i medhald av lova og anna lovgjeving om deltaking i, leiting etter og uttak,
omsetning, produksjon, innførsle og utførsle av viltlevande
marine ressursar.
§ 45 Samarbeid
ved kontroll
Dei som vert kontrollerte i samsvar
med føresegner som er gjevne i eller i medhald av lova eller anna
lovgjeving som er nemnd i § 44, skal samarbeide med kontrollstyresmaktene
ved gjennomføring av kontroll, mellom anna ved å svare på
oppkalling over radio eller anna kommunikasjonsutstyr.
§ 46 Gjennomføring av kontroll
Fiskeridirektoratet skal ha uhindra og direkte tilgang til
fartøy i gjennomføring av kontroll etter § 44. Same tilgangen
skal Fiskeridirektoratet ha til reiarlagskontor og fiskemottak og hos alle
andre som i ervervssamanheng rår over, transporterer, oppbevarer,
produserer eller på andre måtar handterer viltlevande marine
ressursar, og til stader der relevante dokument og opplysningar er å
finne. Det same gjeld også hos dei som i forskrift er pålagde
å gje opplysningar i medhald av § 22 femte ledd.
Fiskeridirektoratet
skal ha uhindra og direkte tilgang til rekneskapar, relevante dokument,
gjenstandar og opplysningar hos alle som er nemnde i første ledd.
Ansvarshavande eller representant for ansvarshavande skal gje tilgang
til og leggje fram relevante gjenstandar, relevante og korrekte opplysningar
og dokument og stadfeste kopiar av desse. Vidare skal han tillate merknader
i fangstdagbok, mottaksjournal og liknande og skrive under kontrollrapporten
som vert sett opp. Ansvarshavande eller representant for ansvarshavande
kan føre merknader på rapporten.
Fiskeridirektoratet
kan gje pålegg om å stanse fartøy, trekkje reiskapar
eller sjølv trekkje reiskapar og forankring til slike og stanse andre
pågåande aktivitetar om bord i fartøy eller på
land. Fiskeridirektoratet kan vidare gje pålegg om å stanse
transportmiddel. Fiskeridirektoratet kan plombere reiskapar og oppbevaringsstader
for viltlevande marine ressursar, dokument, relevante opplysningar og gjenstandar.
Fiskeridirektoratet kan gjennomføre produksjonsprøver,
opne emballasje og ta prøver av vareparti, mellom anna tine fryst
vare. Dersom eigaren av vara eller andre vert påførte utgifter
gjennom slike undersøkingar, kan utgiftene ikkje krevjast refunderte.
Politiet skal yte Fiskeridirektoratet nødvendig hjelp og vern
ved gjennomføring av kontroll.
§ 47 Utplassering av inspektørar og observatørar
Inspektørar og observatørar kan plasserast om bord i haustingsfartøy.
Dei skal ha nødvendig kost og losji for fartøyet si rekning,
og dei skal utan vederlag kunne bruke kommunikasjonsutstyr.
Departementet
kan fastsetje forskrift om
a) oppgåvene
til observatøren
b) kva fartøygrupper og
kor mange fartøy som skal ha inspektør eller observatør
om bord, og korleis fartøya skal veljast ut
c)
at kostnadene ved inspektør- og observatørordningar, mellom
anna løns- og transportkostnadene, skal fordelast på alle deltakande
fartøy i ei nærare definert fartøygruppe eller i særlege
tilfelle heilt eller delvis berast av enkeltfartøy
d) at fartøy som ikkje har betalt pålagde inspektør-
eller observatørkostnader kan nektast å delta i vedkomande
haustingsverksemd.
Krav etter vedtak etter andre ledd
bokstav c er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 48 Kontrolloppgåvene til salslaga
Salslag som
har vedtekter som er godkjende i medhald av lov 14. desember 1951 nr. 3
om omsetning av råfisk (råfiskloven), skal kontrollere at føresegner
som er fastsette i eller i medhald av lova vert følgde. Kontrollen
skal avgrensast til opplysningar som naturleg følgjer av salslaget
si verksemd etter råfiskloven, særleg kontroll med at fangstuttak
og landa fangst er i samsvar med føresegner som er fastsette i eller
i medhald av lova her. Departementet kan påleggje salsorganisasjonane
å kontrollere opplysningar om fangstar som ikkje kjem inn under den
retten salslaget har til førstehandsomsetning.
Ved gjennomføring
av kontrollen kan salslaget krevje uhindra tilgang til haustings- eller
transportfartøy og til kontora, lagera og produksjonsanlegga til
kjøparen eller mottakaren. Det same gjeld når fangst vert overført
frå eller til steng eller merd. I denne samanhengen kan salslaget
krevje uhindra tilgang til fangstdagbok, landingsjournal, setlar og rekneskapar.
Departementet kan i forskrift stille krav til korleis salslaget organiserer
kontrollverksemda.
Dei som vert kontrollerte, har plikt til å
samarbeide ved kontrollen.
Departementet kan fastsetje forskrift
om gjennomføring av kontroll som er nemnd i denne paragrafen, og
om rapporterings- og kontrollrutinar.
§ 49 Utveksling av opplysningar mellom kontrollstyresmakter o.a.
Personell i Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet
kan utan hinder av teieplikt gje andre kontrollstyresmakter, politi eller
påtalemakt opplysningar som har naturleg samanheng med oppgåvene
deira etter lova her.
Teieplikt for personell i andre kontrollstyresmakter,
politi eller påtalemakt hindrar ikkje at dei gjev Fiskeri- og kystdepartementet
eller Fiskeridirektoratet opplysningar som er nemnde i første ledd.
Kongen kan fastsetje nærare forskrifter om utveksling av opplysningar
etter denne paragrafen.
Kapittel 8 Tiltak
mot ulovleg, urapportert og uregulert fiske
§ 50
Forbod mot ilandføring av fangst
Departementet kan forby ilandføring av viltlevande
marine ressursar som er fanga med fartøy som ikkje er norsk, eller
med fartøy som ikkje er disponert av norsk statsborgar eller nokon
som er likestilt med norsk statsborgar, når
a) fangsten er frå ein fiskebestand av felles interesse med
andre statar, som ikkje er forvalta felles
b) fangsten
er teken i strid med eit ønskjeleg beskatnings- eller fiskemønster,
fører til overfiske av forsvarlege totalkvotar eller er i strid med
internasjonale avtalar
c) flaggstaten etter oppmoding
ikkje kan stadfeste at fangsten er teken i fiskeriaktivitet i samsvar med
eit ønskjeleg beskatnings- eller fiskemønster, eller er i
strid med reglar om fiskeriaktivitet som er avtalte med ein framand stat.
§ 51 Tiltak mot
dei som driv eller medverkar til ulovleg, urapportert og uregulert fiske
Departementet kan fastsetje forskrift om
a) forbod mot ilandføring, omlasting og tilverking av fangst
i norsk hamn med fartøy som ikkje er norsk, når fartøyet
har teke del i fiske som klårt strir mot eit ønskjeleg beskatnings-
eller fiskemønster, eller klårt strir mot reglar om fiske som
er avtalte med ein framand stat
b) forbod mot ilandføring,
omlasting og tilverking av fangst i norsk hamn med fartøy som ikkje
er norsk, når den som eig eller driv fartøyet er eit rettssubjekt
som med eit anna fartøy har teke del i fiske som klårt strir
mot eit ønskjeleg beskatnings- eller fiskemønster, eller klårt
strir mot reglar om fiske som er avtalte med ein framand stat
c) forbod mot lasting og lossing og mot hamne-, forsynings- og støttetenester
i norsk hamn til og frå fartøy som har eller får forbod
etter bokstav a eller b
d) forbod i territorialfarvatnet
mot forsynings- og støttetenester og omlasting til og frå fartøy
som har eller får forbod etter bokstav a eller b
e) forbod mot forsynings- og støttetenester til og frå anna
fartøy med norsk fartøy eller på annan måte, når
det førstnemnde fartøyet har eller får forbod etter
bokstav a til d
f) forbod etter bokstav a til e for fartøy
som er oppførte på lister i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonar
over fartøy som driv ulovleg, urapportert eller uregulert fiske.
Kongen kan fastsetje forskrift som forbyr fartøy
som ikkje er norsk, jf. fiskeriforbudsloven § 2, tilgang til norske
indre farvatn, dersom vilkåra for å forby ilandføring
av fangsten etter § 50 eller etter paragrafen her første ledd
bokstav a, b eller f, er oppfylte.
§ 52 Forbod mot verksemd som kan undergrave forvaltningstiltak
Departementet kan for å motverke ulovleg, urapportert og uregulert
fiske forby verksemd som kan vere med på å undergrave nasjonale
forvaltningstiltak og tiltak frå internasjonale og regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonar.
Kapittel 9 Fangst som er hausta eller levert
i strid med lova
§ 53 Forbod
mot omsetning
Det er forbode å ta imot eller
omsetje fangst som er hausta eller levert i strid med føresegner
som er fastsette i eller i medhald av lova. Departementet kan i forskrift
fastsetje forbod mot å ta imot eller omsetje fangst ved brot på
føresegner som er fastsette i eller i medhald av §§ 40,
41 og 52.
Det er likevel lov å ta imot eller omsetje slik fangst
når det er gjort vedtak etter § 54, eller når Fiskeridirektoratet
eller salslaget har samtykt.
§ 54 Fangst som er hausta eller levert i strid med lova
Fangst eller verdien av fangst som er hausta eller levert i strid med
føresegner som er fastsette i eller i medhald av lova her, eller
deltakerloven, tilfell vedkomande salslag, eller staten dersom fangsten
ikkje fell inn under omsetningsretten til salslaget. Dette gjeld utan omsyn
til om tilhøvet medfører straffansvar.
Departementet
kan i forskrift fastsetje reglar om handsaming av slike saker, korleis verdien
av fangsten skal fastsetjast, om det kan gjevast vederlag for kostnader
ved ilandføring, og om kva salslaga kan bruke slike midlar til.
Endeleg vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg, og verdien av fangsten kan
krevjast inn ved motrekning i fangstoppgjer. Departementet kan gje forskrift
om mellombels tilbakehald av fangstverdi.
Kapittel 10 Avgifter, register og plikt til å gje opplysningar om
drifta av fartøy
§ 55 Kontrollavgift
Departementet kan fastsetje forskrift
om kontrollavgift.
Slik forskrift kan innehalde føresegner
om plikt til å svare avgift, korleis ho skal krevjast inn, og om opplysningsplikt
for den som leverer og den som tek imot fangst når dette er avgjerande
for omfanget av avgiftsplikta.
Skuldig avgift er tvangsgrunnlag for
utlegg.
§ 56 Register
Fiskeridirektoratet kan opprette register for føring,
lagring og bruk av opplysningar som er samla etter pålegg som er fastsette
i eller i medhald av lova.
Fiskeridirektoratet kan vidare, til bruk
for kontrollformål, opprette register for føring, lagring og
bruk av opplysningar som er nemnde i første ledd, saman med opplysningar
som er henta frå andre kjelder.
Departementet kan i forskrift
fastsetje nærare reglar om registrering og bruk av opplysningar i
slike register.
§ 57 Plikt til
å gje opplysningar om drifta av fartøy
Departementet kan i forskrift påleggje eigaren eller brukaren av
haustingsfartøy å gje Fiskeridirektoratet rekneskapar og andre
opplysningar om drifta av fartøyet.
Kapittel 11 Tvangsmulkt og lovbrotsgebyr
§ 58
Tvangsmulkt
Departementet kan
påleggje tvangsmulkt for å sikre at føresegner som er
fastsette i eller i medhald av lova vert følgde.
Tvangsmulkta
er ei løpande mulkt som går frå ein særskild fastsett
frist for oppfylling av pålegg, dersom denne fristen har gått
ut utan at pålegget er oppfylt. Departementet kan i særlege
tilfelle redusere eller fråfalle oppsamla mulkt.
Departementet
kan i forskrift gje nærare reglar om fastsetjing, gjennomføring
og kva tid tvangsmulkta skal gjelde for, og føresegner om rente og
tilleggsgebyr dersom tvangsmulkta ikkje vert betalt ved forfall.
Tvangsmulkt kan krevjast inn gjennom salslaget ved motrekning i fangstoppgjer.
§ 59 Lovbrotsgebyr
Departementet kan påleggje den som med vilje eller aktlaust
bryt føresegner som er fastsette i eller i medhald av lova, lovbrotsgebyr.
Lovbrotsgebyr kan påleggjast etter faste satsar eller utmålast
i kvart enkelt tilfelle. Ved fastsetjing av gebyret kan det mellom anna
takast omsyn til fortenesta eller den potensielle fortenesta som den ansvarlege
har hatt ved lovbrotet, kor alvorleg lovbrotet er, og ekstra kostnader som
kontrolltiltak og handsaming av saka har ført med seg.
Departementet
kan i forskrift gje nærare føresegner om fastsetjing av lovbrotsgebyr
og føresegner om rente og tilleggsgebyr dersom lovbrotsgebyret ikkje
vert betalt ved forfall.
Endeleg vedtak om lovbrotsgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg. Lovbrotsgebyr kan også krevjast inn gjennom salslaget
ved motrekning i fangstoppgjer. Domstolane kan prøve storleiken på
gebyret.
Lovbrotsgebyr og straff etter kapittel 12 kan ikkje nyttast
mot same lovbrot.
Kapittel 12 Straffansvar
§ 60 Brot på reguleringsføresegner
Den som med vilje eller aktlaust bryt føresegner
fastsette i eller i medhald av §§ 9, 10, 11 tredje og fjerde ledd
og 12 til 14, vert straffa med bøter eller fengsel i inntil eitt
år dersom tilhøvet ikkje kjem inn under strengare straffeføresegner.
§ 61 Brot på reglar om
gjennomføring av hausting og orden på haustingsfelt
Den som med vilje eller aktlaust bryt føresegner som
er fastsette i eller i medhald av §§ 15, 16 andre ledd, 18 til
21, 22 første og tredje ledd, 23 og 24, vert straffa med bøter
eller fengsel i inntil eitt år dersom tilhøvet ikkje kjem inn
under strengare straffeføresegner.
§ 62 Brot på reglar som skal leggje til rette for kontroll
Den som med vilje eller aktlaust bryt føresegner som
er fastsette i eller i medhald av §§ 34 og 36 til 42, vert straffa
med bøter eller fengsel i inntil eitt år dersom tilhøvet
ikkje kjem inn under strengare straffeføresegner.
§ 63 Brot på reglar om kontroll og handheving
Den som med vilje eller aktlaust bryt føresegner
som er fastsette i eller i medhald av §§ 45, 46 første
til femte ledd, 48 andre til fjerde ledd og 50 til 53, vert straffa med
bøter eller fengsel i inntil eitt år dersom tilhøvet
ikkje kjem inn under strengare straffeføresegner.
§ 64 Fellesføresegner om straff
Grovt lovbrot som er gjort med grov aktløyse
eller med vilje, kan straffast med fengsel i inntil tre år. Ved vurderinga
av om lovbrotet er grovt, skal det særleg leggjast vekt på om
den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av lovbrotet
er stor, om lovbrotet har skjedd systematisk og over tid, og om lovbrotet
har skjedd som ledd i organisert verksemd.
Når straffansvar
etter §§ 60 til 63 kan gjerast gjeldande mot fartøyføraren
for ei handling nokon av mannskapet på eit fartøy står
for, kan den underordna berre straffast dersom han har brote føresegner
med vilje. Ved avgjerda av om ein underordna skal straffast, skal det særleg
takast omsyn til den preventive verknaden av straffa, kor grovt lovbrotet
er, og om vedkomande har hatt eller kunne ha oppnådd fordel ved brotet.
Dersom utanlandsk fartøy har brote føresegner som er
nemnde i §§ 60 til 63 utanfor sjøterritoriet, kan fengselsstraff
ikkje nyttast. Det kan heller ikkje påleggjast subsidiær fengselsstraff
i fall bot ikkje vert betalt. Fengselsstraff kan likevel nyttast dersom
dette følgjer av avtale med ein framand stat eller fartøyet
er statslaust.
Fartøyføraren kan vedta førelegg
på vegner av oppdragsgjevaren. Oppdragsgjevaren kan også straffast
i sak som vert reist mot fartøyføraren.
Forsøk
og medverknad vert straffa på same måte.
§ 65 Inndraging
Ved brot
på føresegner som er nemnde i §§ 60 til 63, kan fangst
inndragast. Det same gjeld reiskapar, gjenstandar, eigedomar, anlegg eller
fartøy som er brukte ved lovbrotet. Dette gjeld utan omsyn til kven
som er eigar. I staden for tingen kan verdien heilt eller delvis inndragast
hos den skuldige eller den det er handla på vegner av, eller hos eigaren.
Det kan fastsetjast at panterett og andre rettar i ting som vert
inndregne, heilt eller delvis fell bort. Føresegnene i lov 22. mai
1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 37 c gjeld
tilsvarande.
Når lovleg og ulovleg fangst er blanda saman,
kan heile fangsten inndragast.
Kapittel 13
Allmenne føresegner og ikraftsetjing
§ 66
Havforsking og praktiske reiskapsforsøk
Når det er nødvendig for gjennomføring
av havforsking eller praktiske forsøk til utvikling av reiskapar,
fangsmetodar og liknande, kan Fiskeridirektoratet gjere unntak frå
føresegner som er fastsette i eller i medhald av lova eller anna
fiskerilovgjeving. Andre føresegner i lova gjeld så langt dei
høver.
Departementet kan fastsetje kva som skal reknast som
havforsking og praktiske forsøk til utvikling av reiskapar, fangstmetodar
og liknande.
§ 67 Forskrifter
Departementet kan gje forskrifter til gjennomføring
av lova. Forskrifter som er gjevne i medhald av lova, kan fastsetjast ulikt
for
§ 68
Forskrifter etter saltvassfiskelova o.a.
Forskrifter som er fastsette i medhald av lov 3. juni 1983
nr. 40 om saltvannsfiske mv. (saltvannsfiskeloven) og lov 24. juni 1994
nr. 34 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk
m.v., gjeld også etter at lova her er sett i kraft. Forskrifter fastsette
i medhald av lova her, kan likevel oppheve forskrifter etter desse lovene
når dei uttrykkjeleg fastslår dette.
§ 69
Ikraftsetjing
Lova gjeld frå
den tid Kongen fastset. Frå same tid vert lov 3. juni 1983 nr. 40
om saltvannsfiske mv. oppheva. Kongen kan setje i kraft dei enkelte føresegnene
til ulik tid og på same måte oppheve dei enkelte føresegnene
i saltvannsfiskeloven til ulik tid. Frå den tid § 38 vert sett
i kraft, vert lov 24. juni 1994 nr. 34 om registrering som kjøper
i første hånd av råfisk m.v. oppheva.
§ 70 Endringar i andre lover
Frå den tid lova vert sett i kraft, vert det gjort følgjande
endringar i andre lover:
Ny § 1 tredje ledd skal
lyde:
Kongen kan bestemme at loven også
skal gjelde for andre viltlevende marine ressurser.
Ny § 7 andre og tredje ledd skal lyde:
I forbindelse med kontroll som nevnt i første ledd kan salgsorganisasjon
kreve uhindret tilgang til høstings- eller transportfartøy
og til kjøperens eller mottakerens kontor, lager og produksjonsanlegg.
Det samme gjelder når fangst blir overført fra eller til steng
eller merd. I denne sammenheng kan salgsorganisasjonen kreve uhindret tilgang
til fangstdagbok, landingsjournal, sedler og regnskap. Departementet kan
i forskrift stille krav til salgsorganisasjonens organisering av slik kontrollvirksomhet.
De som er omfattet av andre ledd har plikt til
å samarbeide ved kontroll.
§ 7 andre ledd vert nytt
fjerde ledd.
Ny § 1 tredje ledd skal lyde:
Loven får ikke anvendelse på utnyttelse av bunnfaste arter i
og på norsk kontinentalsokkel.
§ 2 tredje ledd vert
oppheva.
§ 2 fjerde ledd vert nytt tredje ledd.
§ 1 skal lyde:
Denne lov gjelder fiske m.v. og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser i Norges territorialfarvann,
herunder territorialfarvannet ved Jan Mayen. Den gjelder likevel ikke for
territorialfarvannet ved Svalbard.
§ 3
skal lyde:
Det er forbudt for den som ikke er norsk statsborger
eller likestilt med norsk statsborger (jf. § 2), å drive fiske,
fangst eller annen utnyttelse av viltlevende marine ressurseri territorialfarvannet. Til fiske eller fangst i territorialfarvannet
er det forbudt å nytte fartøy eller redskap som ikke er norsk
(jf. § 2).
Ved fiske og fangst i territorialfarvannet må
minst halvparten av mannskapet og lottfiskerne samt fartøyføreren
være bosatt i en kystkommune eller i en nabokommune til en kystkommune.
Det kan etter søknad gis dispensasjon fra bostedskravet i første
punktum for fartøyførere med bosted annet sted i Norge, i
øvrig EØS-område, eller i de deler av Norden som ikke
er omfattet av EØS.
Forbudene i første ledd gjelder
ikke sportsfiske med håndredskap eller annen utnyttelse
som ikke innebærer uttak av viltlevende marine ressurser. Salg
av fangsten er forbudt. Departementet kan gi forskrifter om hva som skal
anses som håndredskap.
Uten hensyn til forbudene i første
ledd kan departementet bestemme at utlendinger kan drive jakt på kystsel
og fastsette vilkår for utlendingers deltakelse i slik jakt.
§ 8 skal lyde:
Kongen kan forby
ilandføring fra fangstfeltet av fisk, krepsdyr og bløtdyr
eller deler og produkter av disse fiske- eller dyreslag fanget med fartøy
som ikke er norsk (jfr. § 2), eller med fartøy som ikke er disponert
av norsk statsborger eller noen som er likestilt med norsk statsborger (jfr.
§ 2), når ilandføringen antas
å ville motvirke stabile og gode pris- og avsetningsforhold ved førstehåndsomsetningen
eller den videre omsetning og eksport. Slike forbud kan begrenses til å
gjelde bestemte områder eller bestemte fiskeslag.
Berørte organisasjoner skal såvidt mulig være
rådspurt før det blir fastsatt forbud i medhold av første ledd.
Departementet kan ved forskrift pålegge
eier eller bruker av fartøy som nevnt i første ledd, og som
befinner seg i farvann under norsk fiskerijurisdiksjon, å gi oppgaver
til fiskeriadministrasjonen og salgsorganisasjoner over ombordværende
fangst og fangstaktivitet som fartøyet har utøvd i farvann
utenfor norsk fiskerijurisdiksjon, dersom fartøyet skal levere fangst
i Norge. Det kan herunder også gis pålegg om å gi opplysninger
knyttet til leveringen av fangsten.
§ 46
i lov xx om forvaltning av viltlevande marine ressursar får
tilsvarende anvendelse.
§ 9 vert oppheva.
§ 3 første ledd skal lyde:
Det er forbudt
å drive fiske eller fangst eller annen utnyttelse
av viltlevende marine ressurser innenfor den økonomiske sone
for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger
i henhold til lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver
fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Bestemmelsene i nevnte lov gjelder
for øvrig tilsvarende i den økonomiske sone.
§ 4 skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter om
fiske og fangst og annen utnyttelse av viltlevende marine
ressurser i den økonomiske sone, herunder om
a) største tillatte fangstmengde og fangstinnsats, samlet
og for bestemte fiskeslag og bestemte områder,
b) adgang for fiskere fra andre stater til å fiske andeler av tillatte
fangstkvanta, og om vilkårene for slikt fiske,
c) tiltak for å sikre en rasjonell og forsvarlig utøving av
fisket, herunder bestemmelser om antall fartøyer, fartøystørrelse,
redskapsbruk, redskapsbegrensninger, fredningstider, samt trålfrie
soner og andre områdebegrensninger,
d) andre tiltak
til vern og fremme av bestander av fisk, skalldyr og de levende ressurser
for øvrig.
§ 8 fjerde
ledd skal lyde:
Når straffansvar kan gjøres
gjeldende mot fartøyføreren for en handling noen av mannskapet
på et fartøy har begått, kan den underordnede bare straffes
for forsettlig overtredelse. Ved avgjørelsen av om den underordnede
skal straffes, skal det særlig tas hensyn til den preventive virkningen
av straffen, hvor grov overtredelsen er, og om vedkommende har hatt eller
kunne ha oppnådd fordel ved overtredelsen.
§ 2 skal lyde:
Loven gjelder for anadrome laksefisk og
innlandsfisk på det norske fastland. Loven gjelder også for
anadrome laksefisk i norsk indre farvann, norsk territorialfarvann og i
Norges økonomiske sone utenfor det norske fastland. Lov xx om forvaltning av viltlevande marine ressursar § 4 tredje ledd
får tilsvarende anvendelse.
Loven gjelder for fiske etter
saltvannsfisk når dette går fram av bestemmelsene.
Kongen
kan bestemme at loven skal gjelde for Svalbards landterritorium, indre farvann
og territorialfarvann.
Denne lov gjelder med de begrensninger som
følger av folkeretten eller overenskomst med fremmed stat. Når
avtaler med fremmed stat eller internasjonale konvensjoner gjør det
nødvendig, kan Kongen gi regler uten hinder av bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne lov.
Departementet kan fastsette forskrift
om forbud mot registrering i norsk ordinært skipsregister eller norsk
internasjonalt skipsregister for fartøy som er oppført på
lister i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner over fartøy
som driver ulovlig, urapportert eller uregulert fiske. Departementet kan
likeledes fastsette forskrift om forbud mot registrering for fartøy
som er underlagt forbud i medhold av lov xx om forvaltning av viltlevande
marine ressursar § 51 første ledd a og b.
7. I lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten skal § 9 første
ledd bokstav e lyde:
e) lov xx om forvaltning
av viltlevande marine ressursar.
8. I lov 26. mars
1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst vert det gjort
følgjande endringar:
§ 2 skal lyde:
Loven regulerer adgangen til å drive
ervervsmessig fiske og fangst og annen høsting
av viltlevende marine ressurser med fartøy som er norsk etter
reglene i sjøloven §§ 1 til 4 og fartøy som eies
av utlending bosatt i Norge når fartøyets største lengde
er mindre enn 15 meter. Fartøy som er norsk etter sjøloven
§ 1 tredje ledd, regnes ikke som norsk etter loven her, med mindre
fartøyet eies av person bosatt i Norge og fartøyets største
lengde er mindre enn 15 meter.
§ 3 skal
lyde:
Fiske og fangst er ervervsmessig når vedkommende yrkesutøver
har fiske eller fangst til levevei alene eller sammen med annen næring.
Ervervsmessig fiske og fangst omfatter også annen
høsting av viltlevende marine ressurser hvor fartøy nyttes.
Vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk
som gjennomføres etter tillatelse av Fiskeridirektoratet, jf. lov xx om forvaltning av viltlevande marine ressursar § 66, er
ikke å anse som ervervsmessig fiske og fangst etter loven her.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om når fiske
og fangst skal anses for å være ervervsmessig, herunder regler
om krav til inntekt opptjent ved fiske og fangst.
§ 4 tredje ledd skal lyde:
En ervervstillatelse gir bare
rett til å utøve fiske eller fangst i samsvar med de bestemmelser
som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av lov xx om forvaltning av viltlevande marine ressursar eller loven
her.
Departementet kan i
enkeltvedtak eller forskrift regulere uttak og gjenfangst av den enkelte
art på lokaliteten uavhengig av bestemmelsene i lov xx om forvaltning av viltlevande marine ressursar.
Presidenten: Det voteres først over § 11 tredje ledd under kapittel
3, Fangstmengd og kvotar. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre har varslet at de vil stemme imot.
Deretter voteres det
over resten av kapittel 3 samt alle de øvrige kapitlene i komiteens
innstilling.
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 14.54.28) Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.