Berit Brørby (A) [11:59:22]: Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag om å overføre administrasjonen av
Stortingets pensjonsordning fra Pensjonsstyret i Stortinget til Statens
Pensjonskasse. Bakgrunnen for forslaget er en anbefaling fra Pensjonsstyret i
etterkant av den kritikk som framkom i rapporten fra Ekspertutvalget, oppnevnt for
å gjennomgå utbetalingene fra pensjonsordningen. Ekspertutvalget påpekte flere
forhold det anså som problematiske knyttet til administrasjonen av ordningen, som
manglende tilsyn og kontroll og at pensjonsordningen ikke hadde tilstrekkelig
kompetanse og robusthet. Pensjonsstyret anbefalte derfor at ansvaret for å
administrere ordningen snarest ble overført til Statens Pensjonskasse.
Presidentskapet slutter seg til pensjonsstyrets anbefaling. Statens Pensjonskasse
kjenner allerede Stortingets pensjonsordning i noen grad, og har et faglig miljø
og en ekspertise som gjør at vi vil få en betryggende og profesjonell håndtering
av pensjonssakene.
Pensjonskassen administrerer for øvrig også pensjonsordningen for statsråder. Når
det gjelder søknader om ventegodtgjørelse, mener Presidentskapet at disse fortsatt
bør behandles av et eget organ i Stortinget i egenskap av «arbeidsgiver» for
representantene. Det foreslås at avgjørelsesmyndigheten i slike saker legges til
Presidentskapet når Pensjonsstyret nå opphører å fungere.
Jeg nevner ellers for ordens skyld at det framlagte forslag ikke endrer mandatet
til Stortingets pensjonsutvalg, som ledes av Sigbjørn Johnsen. Utvalget er ventet
å levere sin rapport med forslag til ny pensjonsordning for bl.a.
stortingsrepresentantene i løpet av inneværende sesjon, slik at Stortinget også
får dette til behandling før Stortinget går fra hverandre. I den forbindelse vil
både reglene om vilkårene for pensjon og spørsmålet om hvordan ordningen i
framtiden skal administreres, bli vurdert.
Med dette anbefales presidentskapets enstemmige innstilling.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:02:27]: Det er et enstemmig presidentskap som legger fram sin innstilling, og SV har
sammenfallende syn med det som odelstingspresident Berit Brørby har gitt uttrykk
for.
Samtidig er det viktig for oss å understreke at vi i lang tid har argumentert for
en gjennomgang av de pensjonsordningene som gjelder. Vi ser fram til Sigbjørn
Johnsen-utvalgets innstilling, og ser det som viktig at den blir fulgt opp.
For oss er det også viktig å understreke at vi har full respekt for at
Pensjonsstyret har fremmet et forslag som Presidentskapet følger opp, og at de
løsningene som her velges, vil gjelde inntil Sigbjørn Johnsen-utvalget har lagt
fram sin innstilling. Men det vil, som for så vidt Berit Brørby også understreket,
ikke bety at man legger føringer for Sigbjørn Johnsen-utvalgets arbeid på en slik
måte at man ikke er åpen for å konkludere først etter at utvalget har lagt fram
innstillingen.
Når det gjelder Statens Pensjonskasse, har man sjekket mot utvalget. Det synes
åpenbart at dette er i tråd med utvalgets holdninger, slik at her velger man en
løsning som framstår som hensiktsmessig, også ut fra utvalgets arbeid.
Jeg har hatt kontakt med Fornyings- og administrasjonsdepartementet og statsråden
der. Det er viktig å understreke at når nå Statens Pensjonskasse skal overta
arbeidet med vurdering av pensjonene, er det selvsagt at det er med utgangspunkt i
de lovhjemlene man har, og den loven som eksisterer, vurderingene skal foretas, og
at det blir selvstendige vurderinger som skal tas.
Ellers ser SV fram til å ta tak i behandlingen av framtidige pensjonsrettigheter
når Pensjonsutvalget er ferdig med sitt arbeid. For oss vil det være viktig at man
får til en harmonisering av stortingspensjonene, slik at det er pensjonsordninger
som blir mest mulig å sidestille med de pensjonsordningene som gjelder for andre i
det norske samfunnet.
Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:04:54]: Dette er ei sak som har vore både vond og vanskeleg – ikkje berre for dei som har
vore offer for ei mangelfull lov og eit uklart regelverk, men òg for Stortinget
som institusjon.
Bakgrunnen for at me no har denne saka til diskusjon i Odelstinget i dag, er, som
det er sagt tidlegare, eit brev av 14. januar 2009, frå Stortingets pensjonsstyre
til Stortingets presidentskap. Eg skal kome tilbake til det litt seinare.
Først vil eg vise til at da Pensjonsstyret for aller første gongen blei kjent med
den første og førebelse rapporten til Riksrevisjonen i mai i fjor, tok styret
umiddelbart eit grep og bad i vedtaks form om ein fullstendig gjennomgang av denne
saka.
Da den endelege rapporten kom frå Riksrevisjonen, var det dessverre fleire
uheldige omstende, ikkje minst at fleire mottakarar av Stortingets pensjonsordning
blei framstilte i media som mottakarar av ein urettkomen pensjon. Det beklagar eg
sterkt, sjølv om denne informasjonen ikkje kom frå Stortingets pensjonsstyre eller
Stortingets organ, så vidt eg kjenner til.
Det er all grunn for media til å framføre ei unnskyldning til desse som opplevde
dette sterke mediefokuset. Ekspertuvalets rapport konkluderte òg med at enkelte av
desse heller ikkje hadde motteke pensjon som var i strid med regelverket.
Den 8. januar i år blei Ekspertutvalets rapport lagt fram. Ekspertutvalets rapport
konkluderte med både kraftig kritikk av lovas innhald og praktiseringa av ho.
Konklusjonen var at pensjonsordninga mangla tilsyn og kontroll, i og med at ho var
basert på eit tillitsforhold. Forvaltinga av pensjonsordninga mangla kompetanse og
var lite robust. Det var dårlege saksbehandlingsprosedyrar, og lova var heller
ikkje i takt med samfunnsutviklinga og endringar elles i pensjons- og
trygdelovgjevinga.
Eg vil presisere: Dette høyrest jo veldig ille ut. Men i all hovudsak er det slik
at pensjonsordninga har fungert veldig godt, så eg vil tolke Ekspertutvalets
rapport som ei avviksrapportering. Men likevel – Pensjonsstyret tok kritikken
veldig alvorleg og meinte det var viktig å få ei objektiv vurdering av og
legitimitet i den vidare saksbehandlinga. Me ville for framtida unngå påstandar om
bukken og havresekken. Derfor tok me initiativ til å flytte forvaltingsansvaret og
administreringa av ordninga frå Stortinget til Statens Pensjonskasse, som har både
kompetanse og legitimitet. Det viser at Stortinget tek ansvar for situasjonen.
Sist haust tok Pensjonsstyret til orde for at saker knytte til pensjonsspørsmål
burde handterast og administrerast av ein uavhengig instans. Ekspertutvalets
rapport er svært kritisk til robustheita i ordninga.
Feil og manglar ved Stortingets pensjonsordning gjer dette nødvendig. Det er eit
kollektivt ansvar for Stortinget å rydde opp slik at det ikkje blir stilt spørsmål
omkring kvaliteten i behandlinga. Derfor tok Pensjonsstyret eit initiativ overfor
Presidentskapet om å endre § 10 i lova, altså å flytte administreringa frå
Stortingets pensjonsstyre over til Statens Pensjonskasse, noko som òg var i tråd
med den tilrådinga som Ekspertutvalet gav.
Eg er glad for at Presidentskapet no tek Pensjonsstyrets brev til følgje, og at
saka får ei rask behandling som gjer at det ikkje blir forseinking i behandlinga
av dei sakene som både Riksrevisjonen og Ekspertutvalet konkluderte med ikkje var
i samsvar med lov og regelverk. Derfor er eg glad for at endringane i lova som
Odelstinget no kjem til å vedta i dag, skal tre i kraft straks.
Når det gjeld spørsmålet om å handtere saker om ventegodtgjering, er eg einig i at
denne skjønnsbaserte ordninga blir teken vare på av Stortinget sjølv gjennom
Presidentskapet når Pensjonsstyret no blir lagt ned.
Eg viser elles til at ein totalrevisjon av Stortingets pensjonsordning vil bli
gjenstand for behandling etter at utvalet som blir leia av Sigbjørn Johnsen, har
lagt fram si utvalsinnstilling for Stortinget.
Marianne Aasen (A) [12:11:03]: Dette har vært en krevende sak både for Stortinget og for Pensjonsstyret, men det
er samtidig bra at Odelstinget i dag vedtar en ny lov for pensjonsordningen, som
betyr at administrasjonen flyttes ut av Stortinget.
Ekspertutvalget, som la fram sin rapport nå i januar, har foreslått en slik
løsning. Rapporten er ingen hyggelig lesning. Det er mangt og mye som har vært
galt i lang tid. Og det er mange som må dele ansvaret for at pensjonsordningen har
fått leve sitt eget liv uten at noen har ryddet opp. Rapporten viser med
tydelighet at Stortinget burde overlatt innvilgelse og utbetaling av
stortingspensjonene til andre for lenge siden.
Tiden etter at det ble offentlig kjent at Riksrevisjonen hadde undersøkt
stortingspensjonene og funnet at flere hadde fått for mye pensjon, og at
kontrollen var mangelfull, har vært krevende. Men det er likevel bra at dette
skjedde. Hadde det ikke vært for Riksrevisjonen, ville neppe disse forholdene vært
avdekket. At Presidentskapet besluttet å nedsette et ekspertutvalg for å gå
grundig gjennom hele ordningen, var også bra og helt i tråd med det synet vi i
Pensjonsstyret hadde.
Det er på initiativ fra Pensjonsstyret selv Odelstinget nå beslutter å sette ut
administrasjonen av denne ordningen. Vi anså det som helt nødvendig å gjøre dette
på grunn av den mangel på legitimitet Stortinget og Pensjonsstyret har etter det
som har skjedd det siste året. Jeg mener Stortinget ikke lenger har legitimitet i
befolkningen hva gjelder egne pensjonsordninger. Det betyr at vi skal være
aktsomme når vi senere denne våren skal vedta et nytt pensjonssystem for
stortingsrepresentanter etter at Sigbjørn Johnsen-utvalget har lagt fram sin
innstilling. Det nye systemet må sikre en trygg og god pensjon til dem som har
vært folkevalgte på Stortinget. Samtidig kan det ikke være slik at ordningen
oppfattes som for sjenerøs i opinionen.
Et svært viktig prinsipp er brutt i denne saken, og det er
maktfordelingsprinsippet. Det ligger til grunn for vår konstitusjon og skal hindre
at makt samles i ett organ. Makt skal stanse makt. Dette prinsippet er satt ut av
funksjon når det gjelder denne pensjonsordningen, og vi ser hvor galt det har
gått. Stortinget kan ikke bryte et så viktig prinsipp, og vi må sikre oss at det
ikke skjer på nytt.
Hva kan så Stortinget lære av denne historien? Ekspertutvalgets rapport har vist
at Stortingets administrasjon i liten grad er egnet til å fungere som et
forvaltningsorgan à la Nav, skatteetaten eller KLP. De har verken kapasitet eller
kompetanse til det. Det er heller ikke ønskelig å ha en tung
pensjonsadministrasjon for å forvalte så få pensjoner.
I tillegg har det vist seg at det er vanskelig for Stortinget og dets
representanter å fatte enkeltvedtak om tidligere kolleger. Selv synes jeg det har
vært en krevende og til dels ubehagelig side av det å sitte i Pensjonsstyret. Å få
detaljinnblikk i tidligere kollegers økonomiske og sosiale situasjon oppleves ikke
som greit. Dessuten vil jeg nevne at i framtidige saker bør også Stortinget følge
alminnelige rettsstatsprinsipper, som det å ha rett til å anke eller klage på
saksbehandlingen.
Mye av den praksis som pensjonsordningen har fungert under, har blitt til på en
lite betryggende måte. Det har vært muntlig saksbehandling, og regelverket har
vært uklart. Loven har vært tvetydig, og man har fattet vedtak på grunnlag av
tidligere saker. Dermed har det utviklet seg en praksis som bare har vært fulgt
uten at det har blitt stilt spørsmål ved hvilken rett vi har hatt til å gi
tidligere representanter pensjon. Dette gjelder f.eks. beregning av opptjeningstid
for representanter som også har vært statsråd. Hvordan har det blitt beregnet?
Vel, det har blitt sånn at statsrådtid teller med. Det er ikke mulig å finne en
skriftlig kilde til en slik tolkning.
Jeg vil advare mot å fortsette ordninger som «bare har blitt slik». Jeg er av den
klare oppfatning at all praksis skal ha hjemmel i et regelverk som har blitt til
på forsvarlig vis, dvs. med en grundig utredning før en lovtekst eller forskrift
vedtas og gjøres gjeldende. Vi bør ikke gjenta den feilen at en praksis vokser
fram uten at dette er forankret i en lov som har vært grundig og forsvarlig
behandlet.
Ekspertutvalget var i sin rapport kritisk til hvordan Stortinget har håndtert
dette med hvorvidt statsrådstid skal telle med eller ikke. De hadde to
anbefalinger i sin rapport knyttet til akkurat dette. Den ene var at Stortingets
konstitusjonelle kontor burde utrede hva som skal telle som stortingstid for å
kunne oppfylle 75-årsregelen. Det er uklart for meg om så har skjedd, siden dette
ikke nevnes i innstillingen. Den andre anbefalingen var at Presidentskapet
nedsetter en hurtigarbeidende lovkomité som skal utarbeide utførlige bestemmelser
om 75-årsregelen. Det ser jeg heller ikke omtalt.
Det vises til Johnsen-utvalgets innstilling, noe som er naturlig, siden dette
utvalget skal anbefale en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter. Likevel
antar jeg at Presidentskapet vil komme tilbake til dette med å sette ned en
lovkomité. Johnsen-utvalget er et politikerutnevnt utvalg – det dreier seg ikke om
en offentlig lovutredning. Forut for vedtaket om hvordan 75-årsregelen skal
forstås, mener jeg det er behov for en juridisk utredning av spørsmålet. Utvalget
viser selv til Johnsen-utvalget og til at de er klar over hva det arbeides med
der. Men de mener like fullt at fordi dette ikke er et lovutvalg, og fordi det
først og fremst hadde i oppdrag å tilpasse stortingspensjonen til den nye
pensjonsmodellen i folketrygden, er behovet for en egen lovkomité fortsatt til
stede. Jeg er enig i en slik vurdering og mener det vil være klokt av
Presidentskapet å følge opp en slik anbefaling på et annet tidspunkt enn nå.
Legitimiteten er så lav med tanke på alle sider av hvordan Stortinget har håndtert
egen pensjonsordning, at vi bør gjøre alt som har med dette å gjøre, så grundig
som overhodet mulig.
Jeg har merket meg at Presidentskapet ønsker at ventelønnsordningen fortsatt skal
administreres av Stortinget – ikke av Pensjonsstyret, men av Presidentskapet. Det
finnes argumenter for at det gjøres slik, ikke minst dette at ordningen har
karakter av arbeidsgiveransvar mer enn trygderettslige forhold.
Samtidig er det neppe betryggende for offentligheten at disse avgjørelsene til en
viss grad er basert på skjønn. Oppryddingen som fant sted i 2003, var bra, og vi
som har sittet i styret i denne perioden, har hatt en langt lettere jobb enn våre
forgjengere. Brørby-utvalget gjorde i så måte et godt arbeid. Like fullt hefter
det en del prinsipielle problemer ved en slik ordning. Da tenker jeg først og
fremst på at tidligere kolleger skal avgjøre tidligere stortingsrepresentanters
framtidige økonomiske forhold. På den bakgrunn er jeg personlig i tvil om den
valgte løsningen er god nok. KLP har en tidligpensjonsordning for avgåtte
ordførere som de forvalter på vegne av kommunene. Denne ordningen kan man ikke
helt sammenligne med, men det er mulig å tenke seg at man deler dagens
ventelønnsordning inn i to ordninger – en
etterutdanningsordning/kompetansestøtteordning og en tidligpensjonsordning for dem
som nærmer seg pensjonsalder. Den sistnevnte ordningen kan lett regelstyres og
settes bort til KLP eller SPK. En utdanningsstøtteordning vil være enklere å
håndtere for Stortinget, som er en så spesiell institusjon.
Denne saken har vist at Stortinget, mer eller mindre ubevisst, har utviklet en
pensjonskultur med fravær av regelverk og kontroll. Man har manglet høy
pensjonsfaglig kompetanse, og det har skortet på alminnelig rettssikkerhet. At
Stortinget som landets lovgiver har latt dette skje over så mange år, er
beklagelig. Mange må dele dette ansvaret, også de pensjonistene som har fått
utbetalt for mye i pensjon.
Stortinget er tjent med å vise ydmykhet med hensyn til hvordan man håndterer egen
pensjon framover. Dagens vedtak er et stort og viktig skritt bort fra den praksis
som har vært ført. Nå gjelder det å ta denne lærdommen med seg videre når vi i
løpet av våren skal vedta en ny lov i etterkant av Sigbjørn Johnsen-utvalgets
innstilling.
Stortinget skal ha en god og forsvarlig pensjonsordning for tidligere
stortingsrepresentanter, men Stortinget som politisk organ tåler ikke flere runder
hvor opinionen sitter igjen med et inntrykk av at landets nasjonalforsamling hever
seg over alminnelig rettssikkerhet og ikke forholder seg til
maktfordelingsprinsippet.
Sverre Myrli (A) [12:19:02]: Jeg er medlem av det som nå har fått betegnelsen Johnsen-utvalget, som faktisk i
dette øyeblikk er samlet til møte et annet sted her i huset.
Jeg vil bare presisere det Presidentskapet slår fast i innstillinga som
Odelstinget i dag har til behandling, nemlig at vurderingen av framtidig modell
for administrering av de nye pensjonsordningene vil måtte utstå til
Johnsen-utvalget har lagt fram sin innstilling, og at det utvalget på fritt
grunnlag fortsatt skal vurdere hvilken administrasjonsordning som skal velges for
det nye systemet. Jeg synes det er viktig å understreke det, og er glad for den
presiseringen fra Presidentskapet i innstillinga.
La meg også si at tanken som ligger til grunn for Presidentskapets nedsettelse av
Johnsen-utvalget, er at Stortinget nå i vår skal få mulighet til å vedta
prinsippene for et nytt pensjonssystem for stortingsrepresentanter, med virkning
fra neste stortingsperiode. La meg imidlertid understreke at det er en hel rekke
problemstillinger som allikevel, i tråd med det som Kjønstad-utvalget tar opp – og
som er reist i debatten her i dag – vil måtte vurderes og behandles parallelt med
det nye systemet, som iverksettes fra neste periode, for vi vil fortsatt, i tiår
framover, ha tidligere stortingsrepresentanter som har opptjent rettigheter i
dagens system. Dermed er det ikke slik at Johnsen-utvalget finner løsninger på
alle problemstillinger som er reist når det gjelder praktiseringen av dagens
ordning. Det er viktig å presisere det. Vi vil måtte leve med et tidligere system,
et nytt system og overgangsordninger for en del stortingsrepresentanter som vil ha
rettigheter i to parallelle systemer framover i tid.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:21:35]: Man får inntrykk av at dette i dag mer er en skriftestol enn en talerstol.
Når det gjelder de siste innleggene, synes jeg det er en veldig styrke at man er
så tydelig på det kritikkverdige i måten Stortinget har håndtert dette på. Men
derfor er det også viktig for SV å understreke at når man nå overlater til Statens
Pensjonskasse å vurdere innholdet, skal det være lovhjemmel for det man vurderer.
At det ikke underhånden tilflyter Statens Pensjonskasse en forståelse av en
håndtering som ikke er nedfelt i lov, er selvsagt viktig for SV. I den grad man
har praktisert loven på en slik måte at det ikke er hjemmel for en slik
forståelse, må det nødvendigvis ha som konsekvens at Statens Pensjonskasse kan
komme til andre resultater.
Så har flere sagt mye om Sigbjørn Johnsen-utvalget. Det er åpenbart at det vil
være problemstillinger også i kjølvannet av det. Men vi i SV synes i hvert fall
det er en veldig stor styrke at forståelsen etter hvert er så stor for at man må
ha andre typer pensjonsordninger for stortingsrepresentantene – ordninger som ikke
framstår som så lukrative som det de har gjort til nå, for de har rett og slett
ikke tålt offentlighetens søkelys. Det er den debatten som har kommet opp her, et
godt eksempel på.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 264)
I lov 12. juni 1981 nr. 61 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter gjøres
følgende endringer:
Dersom aldersmessige eller andre hensyn tilsier det, kan tidligere
stortingsrepresentant som ikke har rett til alderspensjon etter § 2 eller
uførepensjon etter § 5 etter søknad tilstås
ventegodtgjørelse fra det tidspunkt han ikke lenger oppebærer godtgjørelse som
representant.
Loven trer i kraft straks.