Sylvia Brustad (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

Ifølge Statistisk sentralbyrås nye levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø er hver femte arbeidstaker i Norge uten arbeidskontrakt.

Hva vil kommunalministeren gjøre for at alle arbeidstakere sikres den trygghet som en skriftlig avtale gir?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Ifølge arbeidsmiljøloven § 55B skal det inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold. Loven har også listet opp en rekke punkter som arbeidsavtalen minst skal inneholde, f.eks partenes identitet, arbeidstid, arbeidsplass og beskrivelse av stilling. Kravet om skriftlige arbeidsavtaler i alle arbeidsforhold kom inn i arbeidsmiljøloven i 1994 for å klargjøre arbeidstakernes rettsstilling og skape mer oversiktlige forhold i arbeidsmarkedet.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1997, som representanten Brustad viser til, avdekker at 18 % av hele arbeidsstyrken er uten skriftlig avtale, mens det ifølge levekårsundersøkelsen fra 1993 var 17 % som var uten skriftlig arbeidsavtale. Dette viser dessverre at reglene ikke fullt ut har virket etter sin hensikt.

Arbeidstilsynet har gitt betydelig veiledning om bestemmelsene om skriftlige arbeidsavtaler og arbeidsgivers plikter i denne sammenheng. Kommunal- og regionaldepartementet har nå i år gitt ut en egen veiledning om rettigheter og plikter ved midlertidig arbeid. I denne publikasjonen er det trykt en standard arbeidsavtale som vedlegg, nettopp for å gjøre det enklere å inngå skriftlige arbeidsavtaler.

Det er således et håp om at situasjonen kan forbedres, selv om statistikken har vist at regelverket hittil ikke er godt nok kjent i arbeidslivet. Jeg forutsetter også at Arbeidstilsynet fortsetter å gi informasjon om disse forpliktelsene når de er ute i virksomhetene.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret og er enig i at loven er klar. Problemet er at praksisen er svært varierende, og jeg syns det er alvorlig at hver femte arbeidstaker ikke har en arbeidskontrakt.

Det er selvfølgelig bra at det informeres fra Arbeidstilsynet, og at det nå er laget en egen veiledning. Men lovens påbud om skriftlig avtale brytes oftest overfor ansatte med låg lønn og med låg utdanning, spesielt overfor ufaglærte. Hele 30 % av de ansatte i varehandelen er uten arbeidskontrakt, mens bare 3 % av pedagogene er det.

Når det gjelder varehandelen, vet vi at det er mange unge som arbeider der, som ikke har vært ute i arbeidslivet før, og som heller ikke kjenner sine rettigheter. Til en viss grad kan en si at det her spekuleres i folks manglende erfaring og kunnskap. Mange unge jobber også deltid eller i helger i tillegg til skolegang. Derfor er det åpenbart behov for mer informasjon og mer oppfølging. Og mitt spørsmål til statsråden er: Ville det ikke her være behov for f.eks å se på hva skolene kan gjøre for å informere bedre overfor ungdom?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Ja, det er riktig som representanten Brustad viser til, at en måte å prøve å bøte på disse problemene på, selvfølgelig er også å informere mest mulig overfor skolene, slik at de kan ta dette opp. Men vi har også til vurdering muligheten for å kunne gi Arbeidstilsynet pålegg om å se til at det foreligger skriftlige arbeidsavtaler, dvs. at Arbeidstilsynet da vil kunne vurdere hvordan de skal kunne informere overfor bedriftene. Men Arbeidstilsynets påleggsmyndighet vil bare dreie seg om å kontrollere at det er inngått skriftlige avtaler. Den vil ikke dreie seg om avtalenes innhold, for det vil uansett være av privatrettslig karakter.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret og er positiv til de vurderinger som måtte gjøres i forhold til Arbeidstilsynet, og de muligheter som Arbeidstilsynet bør få. Jeg er gjerne åpen for å diskutere det, men jeg tror uansett at vi er nødt til å gå mer radikalt til verks enn som så. For Arbeiderpartiets vedkommende er ikke vi interessert i - slik situasjonen langt på vei er i dag i en del yrker, som jeg var inne på - at unge langt på vei er fritt vilt på arbeidsmarkedet, og at arbeidsgivere innenfor en del bransjer nærmest kan gjøre hva de vil med ungdom, nettopp fordi den arbeidskontrakten som de egentlig bør ha, ikke er der.

Jeg tror det er viktig å se på flere ting enn dem statsråden har tatt opp, og jeg tror, som sagt, at skolene er en viktig og sentral arena for å informere ungdommen om hvilke rettigheter de faktisk har på arbeidsmarkedet.

Vi som storting og regjering har en ekstra oppgave i å passe spesielt på at det med arbeidskontrakter gjelder i alle yrker, også i de yrker hvor en har låg utdanning, og hvor det jobber mange unge. Jeg håper derfor at statsråden vil jobbe videre med dette og komme tilbake med noe som er mer offensivt enn det som er tilfellet i dag.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Hvis jeg skal begynne å uttale meg om hva som eventuelt skal inn i skolen, hva som eventuelt kan gjøres fra skolens side for rett og slett å gi de unge mer opplæring i hvilke rettigheter de faktisk har når de skal ut i arbeidslivet, blander jeg meg vel inn på et område som ligger under kirke- og undervisningsministeren. Så vidt jeg har registrert så langt, er det vanskelig nok å få tid til alle de temaer som skolen allerede er pålagt å ta opp. Men jeg ser selvfølgelig det poenget som Sylvia Brustad reiser, nemlig at via skoleverket nås alle unge. Jeg er villig til å drøfte det nærmere med kirke- og undervisningsministeren - jeg ser at han sitter her i salen, så han har også fulgt denne replikkvekslingen. Men ut fra det området jeg har ansvar for, har jeg vurdert hva vi kan gjøre sett fra arbeidsmarkedsmyndighetenes side.