Statsråd Aud-Inger Aure: Etter norsk lovgivning er varetekt et tvangsmiddel som kan benyttes som ledd i etterforskning av straffbare forhold, for å hindre gjentakelse av straffbare forhold eller for å hindre mistenkte i å unndra seg etterforskning og straffeforfølgning. Videre vil varetekt kunne anvendes ved særlig sterk mistanke om straffbart forhold som kan medføre straff av fengsel i ti år eller mer - dvs. de mest alvorlige forhold etter vår straffelovgivning.

Det er domstolene som etter begjæring fra påtalemyndigheten i det enkelte tilfelle vurderer hvorvidt vilkårene for varetekt foreligger, og hvorvidt et slikt tiltak vil representere et uforholdsmessig inngrep overfor den siktede. Som justisminister er jeg derfor avskåret fra å instruere med hensyn til behandlingen av enkeltsaker.

Men som et ledd i styrkingen av de tiltaltes rettssikkerhet ble to-instansordningen for straffesaker iverksatt fra 1. august 1995. Denne viktige reformen gav den tiltalte mulighet for å få prøvd den bevismessige siden av skyldspørsmålet to ganger. En følge av reformen var imidlertid at tiden fra tiltale ble tatt ut til det foreligger rettskraftig dom, er blitt betydelig lenger i de saker der tiltalte vil benytte adgangen til å få prøvd skyldspørsmålet på ny etter dom i første instans. To-instansordningen har også vist seg å føre til at arbeidsbelastningen for så vel påtalemyndigheten som domstolene har økt merkbart. Ved innføringen av to-instansreformen var man imidlertid klar over at en av ulempene var at straffesakene som ble anket inn for en høyere rettsinstans, ville ta lengre tid. Hensynet til hurtig saksbehandling talte mot to-instansbehandling. Men det hensynet måtte vike for hensynet til rettssikkerheten for tiltalte.

Av andre grunner som kan medføre utsettelse av saken for domstolen, er den rett tiltalte i straffesaker har til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av straffesaken. Dette grunnprinsipp er domstolene erfaringsmessig tilbakeholdne med å rokke ved.

Når tiltalte ønsker bytte av forsvarer kort tid før berammet hovedforhandling, kan dette lett føre til utsettelse av straffesaken fordi den nye forsvareren nødvendigvis vil trenge tid til forberedelse. Særlig problematisk vil dette være i straffesaker med flere tiltalte, hvor berammelsestidspunktet må passe for alle parter.

Jeg har med dette pekt på forhold som innvirker på avviklingen av straffesaker og derigjennom på lengden av varetektstiden fram til rettskraftig dom.

Regjeringen vektlegger betydningen av en raskere straffesaksbehandling både som et middel til å redusere lengden av varetektsfengslinger og som et viktig tiltak i kriminalitetsbekjempelsen. Som et ledd i dette arbeidet er ulike effektiviseringstiltak for så vel domstolene som for politi og påtalemyndighet iverksatt.

Jan Johnsen (H): Safar Iqbal ble frikjent etter tre år i varetekt. Bør vi ikke nå få en øvre grense for hvor lenge mistenkte skal kunne sitte i varetekt? Og justisminister: I Sverige og Finland er hovedregelen at forbrytelser må kunne gi to års fengsel før bruk av varetekt. I Norge er denne grensen et halvt år. Vil justisministeren vurdere en endring på dette punkt?

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at ein ikkje skal nytte direkte tale i stortingssalen.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vil først understreke at jeg følger løpende den situasjonen som angår straffesaksavviklingen, og utviklingen med hensyn til varetekt. Jeg har også merket meg de opplysningene som er kommet om bruken av varetekt i våre naboland, og det er ting jeg vil ta med. Men her er det et spørsmål om hvordan vi kan sikre at det ikke skjer flere forbrytelser mens en sak er under vurdering. Vi har jo også registrert at det er noe som skaper veldig uro i samfunnet når vi opplever en del tilfeller - heldigvis ganske få - av nye forbrytelser mens folk er løslatt på prøve osv. Det er altså ulike hensyn som må tas her, men vi er veldig oppmerksom på problemet og ønsker å komme tilbake til det.

Jan Johnsen (H): Når politiet påkjærer forhørsrettens kjennelse, får de stort sett medhold av Gulating lagmannsrett. Siktede, derimot, har minimal mulighet til å få omgjort kjennelsen til sin fordel. Vil justisministeren se på hvorfor det er slik i Gulating lagmannsrett?

Vil justisministeren også vurdere omlegging av hovedregelen om varetektsfengsling i fire uker før spørsmålet om forlengelse må opp i forhørsretten? Erfaringer fra Finland viser at en fengslingsfrist på to uker kan være et sunt press på politietterforskerne som har siktede i varetekt.

Statsråd Aud-Inger Aure: Som jeg sa i mitt forrige svar, har vi merket oss de erfaringene fra Sverige og Finland som er påpekt. Dette kan være en vei å gå også for Norge. Uten å love noe konkret i dag, vil jeg gjerne understreke at vi er oppmerksom på problemene. Vi vurderer dem. De elementer av dette feltet som er påpekt av spørsmålsstilleren i dag, vil være av dem jeg tar med meg videre.