Erik Solheim (SV):
Jeg skal få stille
dette spørsmålet til statsministeren:
Vil statsministeren gjøre det klart
for sine statsråder at det er uakseptabelt at bedrifter og lobbygrupper får
møte dem mot å yte bidrag til partikassen?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Representanten Solheims spørsmål har utgangspunkt i en debatt som har
oppstått om bedrifters støtte til politiske partier og formene for slik
støtte.
Det er vel kjent at organisasjoner og
bedrifter gir økonomisk støtte til politiske partier. Mest omfattende er jo
Landsorganisasjonens og ulike fagforbunds støtte til Arbeiderpartiet.
Tidvis har også SV fått noe støtte fra fagbevegelsen. Andre partier har -
dels for å skape bedre balanse i dette bildet - fått støtte fra
næringslivsorganisasjoner og bedrifter.
Selv om jeg helst hadde sett at
partifinansieringen var slik at disse typer støtte var unødvendige, er det
ikke noe galt i slike bidrag, så sant de ikke skaper politiske bindinger av
partienes standpunkter. Man skal være omhyggelig med formene for støtte for
ikke å skape eller skape mistanke om slik bindinger.
I ikke-sosialistiske partier var det
derfor tidligere tradisjon for at bare et fåtall - og gjerne ikke den
politiske ledelsen - kjente til hvem støtten kom fra, nettopp for å sikre at
politikerne ikke kunne påvirkes av givernes interesser. Senere er det blitt
mer syn for den motsatte innfallsvinkel, nemlig åpenhet, for å svekke
spekulasjoner om motivene for gaver eller sponsing.
I den sammenheng trådte den 22. mai i
år lov om offentliggjøring av politiske partiers inntekter i kraft, med
gyldighet fra og med regnskapsåret 1998. Denne loven pålegger de politiske
partier opplysningsplikt overfor Stortinget innen seks måneder etter
regnskapsårets avslutning. Det innebærer at Stortinget innen 1. juli 1999
for første gang vil få seg forelagt inntektsregnskaper for partiene
spesifisert på
- offentlig
partistøtte
- kontingentinntekter
- tilskudd
fra privatpersoner, lotterier, innsamlingsaksjoner o.l.
- renteinntekter
- tilskudd
fra institusjoner, organisasjoner, foreninger og sammenslutninger samt fra stiftelser
og fonds
Videre skal det redegjøres for om et
parti i regnskapsåret fra samme navngitte tilskuddsyter mottar ett eller
flere tilskudd som til sammen overskrider 20.000 kr, ved å oppgi
tilskuddsyters navn i regnskapet. Det skal oppgis opplysninger om den
samlede sum av anonyme tilskudd og om størrelsen på hvert enkelt slikt
tilskudd som er over 20.000 kr.
Jeg tror at denne økte åpenhet er
riktig. Det må fortsatt være tillatt for organisasjoner og bedrifter å gi
bidrag til politiske partier. Partiene må også som ledd i
informasjonsinnhenting og samfunnsdebatt kunne ha møter med organisasjoner
og bedrifter, enten de nå har gitt vedkommende parti økonomisk bidrag eller
ikke. Dette må også gjelde om vedkommende parti har statsråder i sin midte
eller sin ledelse. Men selvsagt skal ikke statsråders tid, lydhørhet eller
standpunkter kunne kjøpes for penger. Det samme skal gjelde for andre
politikere. Derfor må partiene være varsom med støtteformer og koplinger
som kan skape slik uberettiget mistanke. Dette er det ikke nødvendig for
meg å gjøre klart for mine statsråder. Dette er vi fullt ut enige om.
Erik Solheim (SV):
Jeg vil få takke
statsministeren for svaret.
Jeg er enig i alle de alminnelige
betraktningene han gjør seg. Men opphavet til dette spørsmålet er, som
statsministeren selv påpekte, en konkret sak, at forsikringsselskapet Vesta
fikk møte Kristelig Folkepartis ledelse, inkludert to statsråder, samme dag
som de hadde betalt 40.000 kr for å opptre på Kristelig Folkepartis messe i
Bergen.
Statsråd Svarstad Haugland har til nå
ikke vist synderlig vilje til å forstå det prinsipielt vanskelige i dette.
Det var Kristelig Folkepartis egen partisekretær som sa til Aftenposten at
Vesta « fikk møte noen « som de var opptatt av å kommunisere med » », som motytelse
for å betale 40.000 kr.
Jeg vil derfor be statsministeren
gjøre det uttrykkelig klart at han for sine statsråder avviser enhver
sammenkopling mellom det å få møte dem og det å gi penger til partiet, og at
han vil gi dette rådet til sine statsråder. Hvis han ikke vil gjøre noe
klart for sine statsråder, kan han i hvert fall redegjøre for hva det er
full enighet om i Regjeringen.
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Det er full enighet om at det ikke skal være noen motytelse i form av at en
bedrift eller en organisasjon skal kunne kjøpe seg til tid for møter verken
med statsråder eller med andre fremtredende politikere. Derfor sa jeg også
at det kan være klokt å gå gjennom formene for økonomiske bidrag.
Men en kan jo stille motspørsmålet:
Skal en nekte å møte en bedrift eller en organisasjon hvis vedkommende
bedrift eller organisasjon har gitt eller kommer til å gi økonomisk støtte
til vedkommende parti? Det ville også bære helt galt av gårde. Skal de
partier som f.eks får støtte fra NHO, nekte å møte NHO? Det tror jeg ville
være galt. Er det riktigere hvis en organisasjon gir en generell støtte og
ikke en støtte til et bestemt kurs, en bestemt konferanse eller et bestemt
møte?
Dette tror jeg det kan være nyttig å
gå gjennom. Etter hva jeg er kjent med, er det flere partier som har fått
ulike former for støtte fra bedrifter og organisasjoner. Jeg er kjent med
at generalsekretæren i Kristelig Folkeparti har tatt initiativ til et møte
med generalsekretærene i de andre partiene for å gjennomgå og drøfte formene
for støtte fra organisasjoner og bedrifter ut fra et ønske om størst mulig
åpenhet og størst mulig enighet om retningslinjene.
Jeg kan til slutt bare føye til: Jeg
kjenner Kristelig Folkepartis ledelse så godt at jeg vet at de i hvert fall
ikke lar seg kjøpe når det gjelder politiske standpunkter.
Erik Solheim (SV):
Aftenpostens
avdekking av denne saken har brakt med seg at mye mer har kommet opp til
overflaten. Jeg tror det er veldig viktig at foten nå på tvers av
partiskillene settes ned for en tiltakende amerikanisering av norsk politisk
kultur. Det er da nok å minne om statsministerens egen ungdomsorganisasjon,
som har gått lenger enn langt i å kople sammen det å holde seminarer med det
å få støtte.
Jeg oppfatter statsministerens svar
som en mild refs av de statsråder som har begitt seg inn på denne trafikken,
og jeg føler meg trygg på at vi nå ikke vil få noen gjentakelse av dette.
Det er bra. Og særlig positivt er det at statsministeren så uttrykkelig
slår fast at vi nå bør gå over i en åpenhetskultur når det gjelder slike
ting, framfor den lukkethetskulturen som har vært. Men det er beklagelig at
det var nødvendig å slå dette fast. Kristelig Folkepartis leder og en av
statsrådene hadde tydeligvis til hensikt å holde dette skjult. Det var bare
disse og partisekretærer i Kristelig Folkeparti som skulle være kjent med
dette arrangementet. Men jeg er glad for at vi nå får ryddet opp i dette,
og for den milde refs som er gitt fra statsministerens side.
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Jeg går ikke god for representanten Solheims utlegning av mitt svar som mild
refs eller andre ting. Men jeg står fast ved det jeg har sagt, og det er at
jeg tror det er klokt at en på tvers av partigrensene drøfter formene for
dette. Jeg tror det kan være flere partier som har grunn til å gå gjennom
praksis i så måte, og at det kan være klokt med åpenhet og enighet om
retningslinjene.
Men dette er ikke fullt så
uproblematisk som representanten Solheim gir inntrykk av. Det er jo f.eks
en velkjent praksis at en rekke partier og politikere blir invitert til
møter av organisasjoner og bedrifter og i forbindelse med slike møter blir
påkostet måltider. Er dette mye bedre enn om en bedrift eller en
organisasjon kommer til møte med politikere i et parti og der påkoster
partiet det måltidet det i tilfelle stiller opp med? Er det en stor, viktig
prinsipiell forskjell her? Av og til kan det høres slik ut. Jeg er litt i
tvil om det, men det bør ikke skje i former som kan skape en uberettiget
mistanke. Jeg fastholder at jeg er overbevist om - og jeg kjenner Kristelig
Folkepartis ledelse svært godt - at de politisk ikke har latt seg påvirke av
den støtten de har fått, enten det er skjedd i den ene eller andre formen.
Men la oss få full åpenhet og enighet om retningslinjene.