Marit Tingelstad (Sp): Ja, nå skifter vi over til mykere verdier.
«Gammelt håndverk i en ny tid» var temaet for kulturminnedagen den 13. september i år.
«For en kulturnasjon bør det være like selvsagt å ta vare på og videreføre tradisjonelle håndverksferdigheter som å verne om de produktene håndverkerne har skapt»
sies det i pressemeldingen om denne.
Er det da slik at handverksferdighetene er i ferd med å forsvinne? Svaret er ja. Mens handverksferdigheter før i tiden gikk i arv fra far til sønn og fra mor til datter, er det i dag bare fliker igjen av denne kunnskapen i dagens fagplaner. Dette bekymrer mange, ikke minst fagmiljøene hos Riksantikvaren, museene og Fortidsminneforeningen.
I Norge har vi mange gamle bygninger og andre kulturminner, ikke minst på bygdene. Dessverre har vi ikke vært like flinke til å ta vare på tilsvarende bygninger i byene.
Det er tankevekkende at land med mye dårligere økonomi har klart å ta vare på sine særegne bygninger på en langt bedre måte enn det vi har klart. Vi må konstatere at en god del av kulturarven er blitt offer for den såkalte moderne utviklingen.
Mitt hjemfylke Oppland har mange gamle bevaringsverdige og fredede bygninger. Samtidig opplever vi at det er dårlig rekruttering til fagutdanninger som skal sikre den basiskunnskap som er nødvendig for at restaureringsarbeidet kan bli ivaretatt på en forsvarlig måte. Det tynnes i rekkene av gamle handverkere.
Storflommen i 1995, som særlig herjet i Hedmark, avdekket et betydelig kompetansebehov når reparasjonsarbeidene skulle iverksettes. Jeg har vært på befaring i Åmot nylig og ved selvsyn fått innblikk i de vanskelighetene som arbeidet bød på. Det gjaldt handverksferdigheter innen tømring, snekring, muring og maling.
Flomprosjektet viste at det var veldig vanskelig å finne tilstrekkelig kompetent arbeidskraft til dette spesialarbeidet. Behovet for slik spesialkompetanse er uttalt også andre steder i landet. Likeså har museene stort behov for slike spesialarbeidere innenfor sitt ansvarsområde.
Det har vært gledelig å oppleve den interessen som dagens interpellasjon har ført til. Jeg har hatt møter med representanter for Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og museumsfolk. Det har gitt meg mye nyttig informasjon og kunnskap.
Fagplaner i byggfag innen videregående opplæring inneholder klart uttalte punkter om både praktiske og teoretiske kunnskaper i forhold til tradisjon og historisk utvikling innenfor de enkelte fag innen bygg/arkitektur generelt. Men det viser seg at dette feltet i realiteten blir mangelfullt ivaretatt fordi faglærerne ikke har den nødvendige bakgrunnsforståelse og kompetanse for å gi slik undervisning.
Praktisk erfaring og ferdighet innenfor tradisjonell materialbruk og gamle byggeteknikker er en grunnleggende forutsetning for dybdeforståelse av de prosesser, teknikker og sammenhenger bygningskonstruksjonen består av. Utvikling i retning av miljø- og ressursvennlig byggeteknologi med gode kretsløps- og varighetseffekter er avhengig av sterk forskningsbasert kompetanse og ferdighet.
I gamle dager visste handverkeren hva slags tømmer som var best egnet til vinduer, og valgte selv ut materialet rett fra skogen.
Regional og lokal ressurstilgang og tradisjonskunnskaper om bruken av slike materialer og ressurser til bygninger er en viktig del av byggeskikken. Byggeskikken framstår av dette som en taus dialekt der bygningshandverkeren både «snakker» språket og utvikler det. Med basis i tradisjon kan det med andre ord være mulig å bygge et ultramoderne hus dersom handverkeren har forankring i og kompetanse innen de gamle material- og teknikktradisjoner.
Tilsvarende åpner dette for forståelsesfullt hensyn til gamle hus som representanter for vår kulturarv. Fredede og bevaringsverdige bygninger og konstruksjoner er jo ikke bare estetisk vakre, de er enda mer et oppslagsverk, bilder og dokumenter som bærer på en kunnskap om ressurs-, teknikk-, material- og kretsløpskunnskap som det er vår plikt å ta vare på og videreføre.
En dyktig og seriøs tradisjonshandverker vil utføre reparasjoner og vedlikehold av gamle bygninger på en måte som i seg selv er bygningsvern, og handverkeren representerer en basisressurs for å drive vern og vedlikehold av vår fredede og verneverdige bygningsmasse.
Kan så ikke dette arbeidet utføres av dagens utøvere innen bygningsfag, som tømrere m. fl.? Fagekspertisen hos Riksantikvaren mener generelt nei. Middelalderprosjektet som omhandler laftede tømmerbygninger, avdekket et betydelig kompetansebehov. Det samme gjorde, som tidligere nevnt, Flomprosjektet. Lærere i tømrerfag sier det ikke er mulig innenfor dagens læreplaner å ivareta denne delen av faget. Jeg mener derfor det er overordentlig viktig å gjøre noe konkret på dette området nå.
Dyktige handverkere i byggfag trenger nå den muligheten til inspirasjon og utfordring som en høgere utdanning i handverksfag kan gi. Det vil øke respekten for praktiske fag, gi de dyktigste en alternativ karrierevei og økt status. Vårt naboland Sverige har forstått dette. Der fins det en egen høgskole for gamle håndverksfag med navnet Da Capo, som gir til sammen 40 vekttall.
Det er først og fremst ved praktisering av faget at ferdighet kan «fortelles» og overføres til interesserte arvtakere i neste generasjon uten retardering, stagnasjon og forflatning.
De dyktigste utøverne innen gamle, tradisjonelle byggeteknikker og ditto materialbearbeiding har de siste årene brakt fram og levendegjort detaljkunnskaper om våre byggetradisjoner og bygningsarvens tilblivelse som var i ferd med gå tapt. Kulturminnevernet er helt avhengig av slik spisskompetanse for å kunne ivareta de verdier vi her snakker om. Derfor må vi pleie den rest av kompetanse som faktisk fins, og initiere videreutvikling ved pedagogiske tilbud og forskning som i seg selv er praktisk anlagt.
De ulike byggfagene innen Reform 94 har ikke gitt tilstrekkelig rom for de gamle fagtradisjonene. Linjer som bl.a. lafting og vøling forsvant i den strømlinjeformede strukturen som reformen krevde. Dybdeforståelse i faget og bred oversikt og kompetanse er den beste kvalitetssikring i byggebransjen. Rasjonelle, industribaserte produkter og montasjeanvisninger kan ikke erstatte slik kunnskap, bare utfylle den.
Det er tidligere fremmet forslag om høgere utdanning innen handverksfag. Det regionale høgskolestyret i Oppland sendte 23. desember 1993 en søknad til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om godkjenning av en studieplan for høgere utdanning i handverksfag. Svaret fra departementet var den gang negativt. Senere har det blitt gjort flere framstøt fra Dovre kommune om høgere utdanning av handverksfag ved Hjerleid vidaregående skole som har over hundreårige tradisjoner innen trearbeidsfag, med treskjæring som selve flaggskipet i fagtilbudet.
Jeg er nettopp gjort kjent med at det i høst er startet opp et 10-vekttallsstudium i tømrerfag med hovedvekt på gamle teknikker ved Høgskolen i Sør-Trøndelag i regi av Statens lærerkurs. Det er bra.
Videre er et høgskoletilbud innen tradisjonsmat, to ganger 5 vekttall, startet opp i Dovre og Lesja i regi av Høgskolen i Akershus, avdeling Stabekk.
Vi vet at det er mulig å ta hovedfag f. eks. innenfor feltet gamle folkedrakter i Norge. Likeså er det praktisk-estetiske faget folkemusikk akseptert som høgskolefag. Dette viser at praktiskrettede fagområder som representerer norsk kulturarv, allerede har funnet sin plass innen forskningsbasert utdanning, men ikke når det gjelder byggfagene. Jeg finner det derfor helt rimelig at myndighetene finner plass for tilsvarende tilbud for disse fagområdene.
Det ville være særdeles positivt og stimulerende for regionen Nord-Gudbrandsdalen om et høgskolestudium i gamle handverksfag kunne starte opp på Hjerleid i regi av f.eks. det nyopprettede studiesenteret på Otta, med tilknytning til en høgskole med relevant fagområde. Jeg tenker meg et desentralisert studietilbud som også kan tas som deltidsstudium. Dovre kommune har nedlagt mye arbeid for å få til et høgere utdanningstilbud ved den gamle og tradisjonsrike skolen på Hjerleid.
Mitt mål er at handverkere med fag- og/eller mesterbrev skal kunne skaffe seg forskningsbasert kompetanse bygd på grundig historisk dokumentasjon slik at den unike kulturskatt som dette representerer, kan videreføres til yngre generasjoner, slik at vår kulturarv innenfor dette fagfeltet kan bevares for ettertiden.
Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg gjerne gje uttrykk for at å høyre interpellanten sin måte å beskrive denne delen av kulturhistoria, desse faga og arbeidsmetodane på, i seg sjølv var ei kulturoppleving. Det var ei innsikt, ei grundigheit og eit språk som var ei glede å høyre på.
Eg ser det som verdfullt og viktig å ta vare på den kulturarven som interpellasjonen gjeld, og den kompetansen som finst på området. Som interpellanten peiker på, dekkjer ikkje dei utdanningane og fagplanane me har i dag, behovet fullt ut, og på høgare nivå er det gjort svært lite for å gje slik kompetanse. Men for meg er spørsmålet om slike utdanningstilbod ein del av eit større problemkompleks. På kva for nivå i utdanningssystemet skal utdanning innan desse fagområda som her vert omtala, bli gjeven? Skal det vere eit praktisk utdanningstilbod som best kan løysast innafor vidaregåande opplæring, eller skal det vere ei praktisk-teoretisk vidareutdanning som kan leggjast innafor den nye tekniske fagskulen?
Eller er det slik at denne typen utdanning best kan takast vare på innafor høgskulesystemet? Svaret må truleg vere at ulike delar og nivå av denne typen kompetanse må fordelast på dei ulike utdanningsnivåa.
Allereie i læreplanane ein i dag har for ulike kurs, både for studieretning for byggfag og studieretning for tekniske byggfag i vidaregåande opplæring, vert det slått fast at elevane skal ha kjennskap til faga si historiske utvikling. Elevar som t.d. vel murar- og byggtapetserarfaget, skal ha kjennskap til gamle teknikkar som lasering, ådring og marmorering og ha kjennskap til gamle malingtypar, verktøy og arbeidsteknikkar.
Nokre stader i landet er det samla stor røynsle på dette feltet, t.d. ved Hjerleid vidaregåande skule, som har sin hundre år lange tradisjon. Det er viktig for meg å sikre at denne kompetansen blir teken vare på og ført vidare. På vidaregåande nivå kan det difor vere tale om å etablere ei landslinje om fylkeskommunen ynskjer det.
I Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet arbeider vi no med å få ferdig læreplanane for teknisk fagskule. Eg vil sjå til at dei problemstillingane som representanten Tingelstad her tek opp, vil bli nøye vurderte i samband med dette arbeidet.
Teknisk fagskule er mellom dei utdanningstilboda som ligg mellom vidaregåande skule og høgare utdanning. Departementet vil føreta ei systematisk kartlegging av slike utdanningar, der ein òg får greidd ut korleis vi best kan ta vare på desse områda i den nye satsinga på brei kompetansebygging. Kanskje vil det utdanningstilbodet interpellanten her spør etter, finne sin framtidige plass når dette arbeidet er gjort.
For at dei historiske og kulturmessige sidene ved norsk byggeskikk skal bli tekne vare på i utdanningssystemet, er det viktig at lærarane som underviser i desse faga, har tilstrekkeleg kompetanse.
Høgskulen i Sør-Trøndelag starta denne hausten, med støtte frå Statens lærarkurs, eit 10-vekttals vidareutdanningstilbod i bygningsvern. Innhaldet i dette tilbodet er m.a. vedlikehald, utbetring, rehabilitering, restaurering og konservering av eldre verneverdige bygningar. Kurset gjev òg kunnskap om lovgjeving samt teoretiske og praktiske kunnskapar om prinsipp, metodar og teknikkar for bevaring.
Målgruppa for dette vidareutdanningstilbodet er faglærarar i byggfag i vidaregåande opplæring og personar i privat og offentleg verksemd innafor fagområdet. Studiet har 16 deltakarar, og 12 av desse er lærarar. På denne måten håpar eg den viktige kompetansen som representanten Tingelstad etterspør, både når fram til lærarar og elevar i vidaregåande opplæring og til verksemder med behov for denne typen kompetanse.
Representanten Tingelstad spør om eg vil ta initiativ til å starte forsøk på høgare nivå. For nokre år sidan var det forslag om å opprette ei toårig handverksutdanning på høgskulenivå på Gjøvik. Forslaget blei den gongen avvist av departementet då denne utdanninga vart vurdert å vere ei parallellutdanning til teknisk fagskule. Grunngjevinga for ein søknad frå Oppland kan vere at dalføra i Oppland har svært mange freda bygningar som treng å takast vare på. Eg veit at Hjerleid vidaregåande skule har arbeidd for å få til ei vidareutvikling for å gje eit best mogleg tilbod på høgare nivå. Dette arbeidet har, som interpellanten sa, vore sterkt støtta av Dovre kommune.
Eg er innstilt på å ta kontakt med høgskulane i Sør-Trøndelag og Gjøvik, Hjerleid vidaregåande skule og Oppland fylkeskommune for ei vidareutvikling av slike tilbod på ulike nivå. Det vil vere naturleg å setje ned ei arbeidsgruppe der m.a. desse partane er representerte, for å greie ut korleis ein best kan ta vare på dei verdiane og den kompetansen interpellanten her er oppteken av.
Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, som hadde mange positive elementer i seg. En kan ikke vente å få fullt gjennomslag for alle ønsker i en interpellasjon, det forstår jeg, men svaret som statsråden gav, viser at det er klar vilje til å imøtekomme dette behovet. Jeg har noen kommentarer til enkelte av punktene.
Det ble nevnt at fagplanene for en del av disse byggfagene har i seg at elevene skal ha kjennskap til gamle teknikker. Ja, det er jeg klar over, men det er noe helt annet å ha kjennskap til enn det å ha innsikt i og praktisk erfaring med. Det var det jeg påpekte ikke var mulig å få til med dagens læreplaner, slik jeg har skjønt det etter å ha undersøkt saken og etter den erfaring jeg har.
Videre ble landslinjene nevnt. Det er jo et alternativ på videregående opplæringsnivå for å konsentrere dette fagfeltet, som blir mer spesielt enn det generelle som er i læreplanene i dag. Jeg ser at det er et alternativ, men det er ikke å høyne nivået opp mot høgskolenivå og forskningsbasert undervisning slik jeg ser det.
Det statsråden sa om teknisk fagskole og eventuell plassering, er interessant. Likevel mener jeg at slik teknisk fagskole fungerer i dag, er heller ikke det forskningsbasert undervisning. Men det er klart at deler av disse fagområdene kanskje kunne finne sin plass der, og at noen kunne løftes opp på et høgere nivå. Nå har jeg kontaktet høgskolen i Trøndelag og er kjent med at de faktisk ønsker seg et 20-vekttallsopplegg i framtiden – og gjerne enda mer. De vil altså ta kopi av det Sverige har gjort. Jeg håper departementet er positiv til en slik utvikling, for det er en bra start.
Jeg tar til etterretning at forsøksprosjekt som jeg spurte om ikke er aktuelt fra departementets side, men er veldig glad for det initiativet som statsråden vil ta, ettersom jeg forstod – kanskje jeg kan få bekreftet det – ved å invitere til et møte med flere interessenter enn bare representanter for Dovre kommune. Nå har det vært noen møter i departementet før også, men jeg håper det kan komme noe konkret ut av dette, for det haster. Ivrige forkjempere for dette har ventet lenge, og det foreligger allerede mye dokumentasjon. Jeg minner om at vi har Norsk Kulturarv plassert i Nord-Gudbrandsdalen, vi har også andre prosjekter som vil falle godt inn under dette, så det skulle være nok fagfolk å trekke på i den sammenhengen.
Statsråd Jon Lilletun: Med høve til omgrepa «kjennskap til» og det å ha «innsikt i» og «ferdighet i», er det klart at der er det forskjellar. Grunngjevinga mi for å seie at vi eventuelt kunne ha ein skule som Hjerleid som landslinje, er at ein då på ein måte kan særodle det som interpellanten etterlyser, nemleg ikkje berre kjennskap til, men innsikt i og ferdigheit i, og det er òg å ivareta eit miljø, så det kan vere ein måte å få det til på, for det må nok erkjennast at i dei generelle fagplanane vil ein aldri kunne kome til meir enn «kjennskap til».
Når det gjeld forsøksprosjekt, har interpellanten rett i at eg sa at det ikkje skal igangsetjast i dag, men det var meir enn eit møte eg annonserte. Eg sa at eg ville ta initiativ til eit møte for eventuelt å få sett ned ei arbeidsgruppe for å sjå på kva slags nivå og korleis ein kunne få ein heilskapleg plan for å ivareta heile dette saksfeltet, der me både verdset dei som har teke initiativ på eigen kjøl allereie, og dei miljøa som har ein lang tradisjon, kombinert med å ta vare på det totale behovet, så det er litt meir aktivitetsretta enn berre eit møte. Men samstundes må vi sjå det i forhold til det andre arbeidet vi held på med, bl.a. denne gråsoneproblematikken, så det skal skje noko ganske raskt i forhold til at eit slikt arbeid vert sett i gang.
Anne Brit Stråtveit (KrF): Det skal mye til å imponere mennesker i dag. Det jeg stadig gripes av, er byggverk – ikke kjempesvære, nye bygd med all verdens moderne utstyr, men de som er reist for lenge siden, da folk ikke hadde svære kraner og avansert verktøy, gamle bygninger som ikke bare har sin egen romantiske stil, men som utstråler et slags liv. Det er bl.a. mulighetene til å ta vare på disse på en rett og god måte interpellanten er opptatt av i dag. Gammel byggeteknikk og vedlikehold av denne delen av kulturarven er viktig.
Kristelig Folkeparti er opptatt av kultur og tradisjon. Gamle bygg som blir ødelagt, kan vi aldri få igjen. Penger og bevilgninger kan vi som politikere bidra med, men det er ikke nok. Her er kompetanse vel så viktig: å kunne gamle håndverksferdigheter og overføre dem til neste generasjon så de ikke går tapt. Vi freder og bevarer gamle bygninger. Da må vi også ha mennesker med kunnskap som kan utføre jobben med restaurering og vedlikehold.
Mange enkeltmennesker og miljøer er opptatt av å bevare og ta vare på gamle tradisjoner, og gjør et godt arbeid ut fra egen iver og interesse. Det er viktig å legge til rette for at kunnskap og tradisjoner kan gå i arv, særlig i de miljøer der det er mest naturlig. Utdanningssystemet har et spesielt ansvar for også å ivareta denne delen av vår kulturarv. Jeg er glad for at statsråden sier at han er opptatt av disse spørsmålene og vil se på dem i forbindelse med eventuell landslinje og teknisk fagskole.
Når det gjelder høyere utdanning, vil tanken om en arbeidsgruppe være et fint utgangspunkt for å få et passende og høyt nok utdanningsnivå innen dette feltet.
Petter Løvik (H): Marit Tingelstad sin interpellasjon reiser fleire spørsmål som det er vel verdt å bruke litt tid på. Det første og mest opplagde er det konkrete behovet for utdanning av handverkarar som har den nødvendige ekspertisen og kompetansen til å gjennomføre det heilt nødvendige vedlikehaldet av den gamle verneverdige og delvis freda bygningsmassen.
Eg er heilt samd med Marit Tingelstad i at det er ei viktig kulturoppgåve – og viktig for å bevare kulturarven – å sørgje for at denne ekspertisen finst. Eg tok derfor opp denne saka i eit spørsmål til statsråd Lilletun i juni, då med dei planane som ligg føre ved Hjerleid vidaregåande skule i Dovre, som utgangspunkt. Der har ein lenge arbeidd med å få etablert utdanningstilbod på eit eller anna høgare nivå i handverksfag, som tømring, møbelsnekring og treskjering utan å nå fram.
Svaret frå statsråden den gongen var for så vidt velvillig, men lite konkret. Departementet venta på skuleeigaren, Oppland fylkeskommune, sitt syn. I dag seier statsråden at han i alle fall vil ta kontakt med dei aktuelle partane og kanskje få til ei arbeidsgruppe, så det ser ut til at det går eit steg framover for kvart spørsmål og kvar interpellasjon som dukkar opp på dette området, så det får vi vel kanskje halde fram med.
Eg vil i denne samanheng streke under at det ikkje er rimeleg at denne typen tilbod skal vere avhengig av om ein fylkeskommune finn plass til tilbodet innanfor eigne rammer eller ikkje. Det må vere eit nasjonalt ansvar å sikre eksistensen av slike tilbod, f.eks. gjennom støtte til etablering av landslinjer, som statsråden var inne på i dag, eller som høgskulestudium.
Denne aktuelle saka er også ein god illustrasjon på at det er nødvendig å ha eit ope sinn når det gjeld spørsmålet om korleis ein innanfor Reform 94 kan finne løysingar som imøtekjem heilt spesielle behov, behov som aldri kan innpassast i ein modell, men som det er viktig å ta vare på likevel. Det ville vere synd om gode prosjekt som Hjerleid skulle falle i fisk rett og slett fordi modelltenkinga tek makta og umogleggjer ei realisering av verdfulle prosjekt og tilbod.
Nivået mellom vidaregåande skule og høgskulenivået representerer på veldig mange område noko av det mest verdfulle vi har når det gjeld yrkesutdanning i Noreg. Desse skulane og desse utdanningstilboda fell systematisk mellom mange forskjellige boksar i departementet sitt system. Eg ser fram til at vi her får ein gjennomgang og ei løysing for desse viktige skuleslaga. Både næringslivet og andre ropar etter kandidatar frå desse skuleslaga, der både det private og offentlege skrik etter ei eller anna fast tilknyting til systemet.
Unn Aaarrestad (Sp): Førre veka var kulturkomiteen på Slottet for å sjå på rehabiliteringa der – eit bygg frå midten av 1800-talet, der vedlikehald og rehabilitering i alle år hadde vore minimalt. Alt under byggjeperioden var dei klare over at det her vart brukt spesielle teknikkar under arbeidet. Derfor hadde dei også på slottet i dei åra byggjeperioden varte, ein skule for opplæring av fagarbeidarar til slikt. Alt den gongen såg dei kor viktig det var å ta vare på kunnskapen om dette.
Det er nå eit stort engasjement for å ta vare på gamle bygningar – på det som er gamalt og verdifullt. Derfor er det så viktig med dei spørsmålsstillingane Marit Tingelstad reiser i denne interpellasjonen. Dette har òg med kulturhistorie å gjera. Men det nyttar lite med vilje og kjensler for å gjera noko, dersom me ikkje gjer det mogleg.
Her i landet finst det nå 600 000 hus som er bygde før år 1900, står det i siste nummer av Vårt blad. Mange er sjølvsagt mykje eldre. Nå er ikkje alt gamalt verdifullt. Men når ein reknar med at ca. 6 000 av desse gamle husa årleg vert borte m.a. på grunn av vanstell, må det vera viktig å ta betre vare på noko av bygningsmassen.
Det er ei stor oppgåve å ta vare på desse verdiane, både for private og for det offentlege. Men skal me greia dette, må det finnast folk som kan jobben. Og her trengst det ikkje berre kjennskap til, men dugleik i og kunnskap om dei gamle teknikkane. Dette gjeld sjølvsagt ikkje berre for Oppland, men for heile landet. Dette kan nå vera i ferd med å forsvinna.
Det er viktig å understreka at gamle bygningar er ein del av kulturarven vår. Dette er ein ressurs for landet som me må ta vare på. Og det er her i landet me må ta vare på kunnskapen om våre gamle bygningar. Den kunnskapen kan me ikkje henta frå andre land. I arbeidet med dette må me òg sjå til at det ikkje vert så mange reglar og kontrollorgan at folk gir opp tanken om å gjera noko. I tillegg må det òg givast støtte og idear til korleis gamle hus og anlegg både kan rehabiliterast og nyttast i dagens situasjon – slike bygg treng i mange tilfelle ikkje berre rehabilitering eller vern, dei treng òg å verta brukte.
Marit Tingelstad (Sp): Jeg er glad for de positive innleggene som har kommet fra andre partiers representanter. Selv om vi ikke har absolutt alle partiene med, er jeg i hvert fall glad for det som er tilkjennegitt av positive holdninger.
Kanskje det er slik at jo eldre en blir, jo mer interessert blir en i historie. Det er vel ikke så galt i og for seg, men det er ikke det som er hovedgrunnen til at jeg har tatt opp denne saken. Jeg har egne erfaringer for hvor vanskelig det er å skaffe til veie kompetent arbeidskraft, fra da vi i sin tid skulle restaurere/rehabilitere en gammel tømmerbygning på egen skole. Uten fagekspertise fra riksantikvaren, det lokalet museet og fylkeskonservatoren hadde vi aldri greid det. Men vi greide det på den måten at vi fikk med kompetente folk til å hjelpe oss å lære opp lærere som igjen lærte opp elevene. Det var et helt unikt prosjekt, ifølge uttalelser fra riksantikvarens folk. – Dette var selvrosen.
Men for å komme over til noe annet: Det var vist til den søknaden som var sendt fra Høgskolestyret i Oppland for noen år siden. Jeg har funnet fram et par ark av dokumentasjonen som ligger i departementet, og vil ta fram noen stikkord som viser argumenteringen og punktene for hvorfor de så det så viktig å få i gang en slik utdanning. I punkt 1 står det:
«I dag stoppar den formelle faglege utviklinga i handverksfag med sveinebrevet
Etter det utdanningsmønsteret som vi har i dag gir sveinebrevet den høgste utdanninga som ein kan få som utøvande i handverksfag. Dersom ein går vidare forlet ein samstundes det å vera utøvande som handverkar.»
Videre står det i punkt 2:
«Det er påfallande at ei handverksfagleg utdanning på høgskole/universitetsnivå ikkje eksisterer».
Det er altså tilfellet i Norge.
Videre i punkt 3:
«Tyskland har ei treårig meistarfagleg utdanning».
Videre i punkt 4:
«Næringslivet etterlyser eit tilbod
Vilkår for ei fagleg utvikling ut over fagbrevnivået ville kunne føre til meir stabile arbeidsstokkar.»
Og videre i punkt 5:
«I Noreg har store delar av den handverksfaglege tradisjonen lege utanfor all formell opplæring. Dette gir særlege utfordringar.»
Og i punkt 6:
«Vi har eit kulturelt ansvar» – slik det har vært understreket flere ganger her.
«Den fysiske kulturarven vår i form av hus, båter, innreinad, reiskap osb. er til del eigenarta i Europeisk samanheng.»
Og så til slutt: RFA, Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, hadde en egen komite som i forbindelse med en NOU for noen år siden hadde en arbeidsgruppe som drøftet en del problemstillinger knyttet til små fag der det gjelder ivaretaking av vår fysiske kulturarv. Denne går inn for at det opprettes undervisning på høgskolenivå. Det synes jeg er verdt å merke seg, for det ble tidligere i en annen sammenheng sagt til meg at det var en del interessemotsetninger her. Men når vi ser at Rådet for fagopplæring i arbeidslivet går inn for dette, skulle i vært fall den delen være godt ivaretatt.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed ferdig.