Johan J. Jakobsen (Sp) (ordfører for saken): La meg først rette en trykkfeil i innstillingen, side 8 spalte 1, hvor det skal stå «Nordisk Ministerråds budsjetter» og ikke «Nordisk Råds budsjetter».

Det nordiske samarbeidet har de senere år gjennomgått en omfattende reformprosess. Siktemålet med denne prosessen har vært både å effektivisere og vitalisere Nordisk Råd og å tilpasse rådets arbeid til de nye rammer som de nordiske lands medlemskap i henholdsvis EU og EØS setter. Reformprosessen er i god gjenge, og mye tyder på at det nordiske samarbeidet nå er i ferd med å finne sin form. Neste uke skal Nordisk Råd avholde sin 50. sesjon her i Oslo. Forhåpentligvis slipper vi denne gang å lese lederartikler med tittelen «Nordisk Råd på tomgang», slik det skjedde under den forrige sesjonen i Oslo i 1993.

Men selv om det er åpenbare positive trekk i utviklingen av det nordiske samarbeidet, setter ressurssituasjonen klare begrensninger for rådets arbeid. I fjorårets innstilling mente flertallet i komiteen at det nå burde være rom for en forsiktig økning i det fellesnordiske budsjettet, målrettet i første rekke mot tiltak i Nordens nærområder. Dette ble fulgt opp av den norske regjeringen, uten at det var mulig å få støtte fra andre land enn Island. Dette innebærer at 1999 blir det fjerde året på rad med nedgang eller stagnasjon i Nordisk Ministerråds budsjett.

Økt satsing mot nærområdene har derfor hatt som konsekvens at andre viktige områder har måttet tåle innstramninger i forhold til de forventninger som lå i rapporten «Nordisk samarbete i en ny tid». Det sies åpent i stortingsmeldingen om nordisk samarbeid at de senere års nedskjæringer har rammet bl.a. sentrale samarbeidsområder under den nordiske kulturavtalen, og at det derfor har vært vanskelig å oppfylle forventningene om et forsterket kultursamarbeid som ble skapt gjennom reformprosessen.

Kultursamarbeidet er på mange måter en hjørnestein i dagens nordiske samarbeid. Jeg er enig med Regjeringen i at kultursamarbeidet i det alt vesentlige bør være et Norden-samarbeid, selv om samarbeidet generelt sett innen Nordisk Råds ramme preges av fortsatt sterk vektlegging av den europeiske dimensjonen og samarbeidet mellom Norden og nærområdene. Egenverdien av et nordisk kultur- og verdifellesskap og behovet for å opprettholde og styrke nordisk identitet og Norden som region i Europa tilsier at kultursamarbeidet først og fremst skal ha en nordisk forankring. Jeg sier «først og fremst» for å markere at vi selvsagt heller ikke skal glemme nærområdene og det øvrige Europa når vi omtaler kultursamarbeidet.

Til EUs toppmøte i 1997 presenterte Finlands statsminister sitt initiativ om «Den nordlige dimensjonen» for å synliggjøre og koordinere EUs engasjement i nordområdene. Dette initiativet passer godt inn i Nordisk Råds arbeid og støttes derfor også av Norge. Rådet konsoliderte i 1992 for øvrig det parlamentariske samarbeidet i Østersjø-området og tok i 1993 initiativ til et parlamentarisk samarbeid i Arktis mellom de nordiske land, Russland, Canada og USA. Spørsmålet om en parlamentarisk overbygning av Barentssamarbeidet – på linje med det en har i Østersjø-samarbeidet – vil være i fokus når Nordisk Råd og Stortinget i april neste år sammenkaller til en parlamentarikerkonferanse for Barentsregionen.

Dette vidtfavnende tverrsamarbeidet vil bidra til verdifull utveksling av erfaring og kunnskap og skape forutsetninger for gjensidig tillit på tvers av gamle skillelinjer.

Det regionale samarbeidet i Arktis, Barentsregionen og Østersjø-området representerer for de nordiske land en ny type internasjonalt samarbeid som går utover Norden som ramme. Nordisk Råd bør spille en aktiv og koordinerende rolle for å sikre at de nordiske land deltar effektivt i samarbeidet på parlamentarisk nivå i disse tre regionene.

Utviklingen i nærområdene er for øvrig en stor utfordring for de nordiske land. De baltiske land er på vei inn i de vestlige lands samarbeidsmønstre, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Det har etter hvert blitt en tradisjon at utenriksministrene i de tre baltiske land deltar på ett av de nordiske lands årlige utenriksministermøter. Disse såkalte 5+3-møtene har markert nordisk støtte til demokratiseringen og utviklingen i Baltikum og er blitt et forum for dialog om de baltiske landenes tilnærming til det vestlige samarbeidet. At den russiske utenriksministeren også har vært invitert, understreker at de nordiske land også vil inkludere Russland som en del av Nordens nærområder.

At informasjonskontoret i St. Petersburg nå har fått offisiell status, tilsier at det nå bør kunne bli lettere både å øke aktiviteten og å utbygge kontaktnettet til ulike deler av Nordvest-Russland. Det vil nemlig være i Nordens egen interesse bl.a. å bedre den sosiale og helsemessige situasjonen i området, som i verste fall kan utvikle seg til en trussel mot stabiliteten og den demokratiske utviklingen i området. Det er ingen tvil om at det er en riktig prioritering av Nordisk Råd når det nå satses på tiltak overfor utsatte grupper av barn og ungdom i våre nærområder, og det er positivt at et prosjekt for vanskeligstilte familier, barn og ungdom i disse områdene er iverksatt nettopp i den norske formannskapsperioden.

I de senere år har det skjedd en viss tyngdeoverføring i det nordiske samarbeidet mot Sør-Europa og Øst-Europa, og herunder nærområdene. Dette har ført til at det i det vestnordiske området har kommet til uttrykk en viss bekymring for at Vest-Norden skal bli – litt for sterkt sagt – marginalisert i det nordiske samarbeidet. Denne uroen bør en ta på alvor. Norden som region vil bli svekket dersom en ikke fortsatt trekker Island, Grønland og Færøyene med som aktive medspillere i den nordiske familien, og som deltaker i Nordisk Atlantsamarbeid har Norge her et spesielt ansvar.

De frivillige organisasjonene representerer et bredt spekter av nordisk samarbeid. Ca. 700 organisasjoner i Norden har nordisk samarbeid på sin agenda. Disse organisasjonene vil i tiden som kommer, bli trukket mer aktivt inn i samarbeidet, og på Nordisk Råds budsjett for 1999 er det for første gang foreslått økonomiske midler til den frivillige sektor. Strategien for et fruktbart samarbeid mellom det frivillige og det offisielle nordiske samarbeidet er nedfelt i et ministerrådsforslag som vil bli behandlet på Nordisk Råds sesjon kommende uke.

Ministerrådets sektorarbeid med Europa-spørsmål har en stor spennvidde. Især gjelder dette innen forbruker- og ernæringssektoren, slik også Nordisk Råd har ønsket. Innen enkelte fagsektorer er det nedsatt spesielle arbeidsgrupper for å sikre nordisk samarbeid, bl.a. om EUs rettsakter og tilpasningen av EU-direktiver til de nordiske lands lovgivning. Når det gjelder beredskap for kommende direktiver, er det etablert et såkalt tidlig varslingssystem, slik at mulighetene til påvirkning i forbindelse med direktiver som en uansett, på grunn av EU og EØS-avtalen, vil måtte forholde seg til, blir bedre. Det er grunn til å anta at et tett og tidlig samarbeid mellom de nordiske land bidro til at f.eks. både forbrukerpolitikken og sysselsettingspolitikken ble styrket i den såkalte Amsterdam-traktaten.

Amsterdam-traktaten innebærer at Schengen-samarbeidet nå blir en inkorporert del av Den europeiske union. Forhandlinger om en ny avtale mellom EU og Norge er allerede i gang. Selv om den nordiske passunionen har en sentral plass i det nordiske samarbeidet, har ikke komiteen funnet det hensiktsmessig å drøfte dette spørsmålet i innstillingen. Denne saken vil Stortinget få anledning til å drøfte når det foreligger en ny framforhandlet avtale mellom EU og Norge.

Sikkerhets- og forsvarspolitikk har nå blitt en integrert del av debatten i Nordisk Råd. Samarbeidet om fellesopptreden i FNs fredsoperasjoner framstår i dag som den mest framgangsrike delen av det nordiske samarbeidet. Samarbeidet innenfor IFOR og SFOR i det tidligere Jugoslavia har ført det nordiske samarbeidet på dette området mange skritt framover.

1. juli i år anså en organisasjonen NORDCAPS for etablert. NORDCAPS erstatter tidligere nordiske samarbeidsstrukturer på området internasjonale fredsoperasjoner. Målet er å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende enhet på brigades størrelse. Systemet skal omfatte enheter fra alle forsvarsgrener, og et nordisk styrkeregister er langt på vei ferdig opprettet.

Utenrikskomiteen legger denne gang fram en enstemmig innstilling om det nordiske samarbeidet. I fjorårets innstilling gikk Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen inn for å avvikle Nordisk Råd, som en konsekvens av at Sverige og Finland hadde blitt med i Den europeiske union. Hvis Fremskrittspartiet i løpet av det siste året har endret oppfatning, skal det bli interessant å høre hva som ligger til grunn for en slik kursendring.

Marit Nybakk (A): Det er ikke vanskelig å slutte seg til meldingens innledende merknader om at limet i samarbeidet i Norden har vært kulturelle og språklige likheter, demokratiske samfunnsmodeller og sammenfallende verdivurderinger. Vårt felles verdigrunnlag, basert på bl.a. solidaritet, likeverd og demokrati, har også muliggjort en nordisk samordning av holdninger, tiltak og politikk i ulike internasjonale fora, ofte med konstruktive og vellykkede resultater. Faktisk har felles nordiske initiativ preget utviklingen av arbeid, mål og virkemidler i en rekke flernasjonale institusjoner, langt utover det Nordens størrelse og geografiske plassering skulle tilsi.

Stortinget behandlet f.eks. for et år siden stortingsmeldingen om reformer i FN-systemet. De nordiske land har i en årrekke hatt et nært samarbeid for å styrke og effektivisere FN på det økonomiske og sosiale området. Rapporten fra det andre nordiske FN-reformprosjektet ble overlevert FNs generalsekretær, Kofi Annan, i begynnelsen av 1997. Ett av forslagene var å ha en såkalt UN resident coordinator på landnivå, altså en person som skulle ha det overordnede ansvaret for de forskjellige FN-organisasjonene i hvert land, bl.a. for å unngå dobbeltkjøring og ulike prioriteringer i organisasjoner som dessverre til dels har utviklet ulike kulturer og i alle fall store egne byråkratier. Jeg har ved selvsyn, både i Vietnam og Laos og også i Sentral-Asia, sett at dette slår litt forskjellig ut, men tror totalt sett at en slik UN resident coordinator vil styrke FNs arbeid ute i de enkelte land. Et annet forslag fra rapporten var forslag om en mer forutsigbar finansiering av FNs utviklingsaktiviteter, bl.a. en finansieringsmodell basert på mer rettferdig byrdefordeling og muligheter for inntekter fra avgifter på valutatransaksjoner. Det er for øvrig også full nordisk støtte til Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd 2001-2002.

Selv om det nok er EU-kommisjonen som taler EU-medlemmenes sak i f.eks. Verdens Handelsorganisasjon, står Norden ofte sammen i synspunkter både når det gjelder WTO og i OECD-sammenheng, ikke minst for å sikre sosiale standarder og arbeidstakerrettigheter i disse systemene og i en mulig investeringsavtale, altså MAI-avtalen, hvis det blir noe av den.

På verdenskongressen til den Frie faglige internasjonale i 1996 ble det dokumentert hvordan presset på arbeidstakere og fagforeninger hadde økt mange steder i verden – fragmentering av ansettelsesforhold, økt produksjonstempo, manglende utbetaling av lønninger, fagforeningsknusing og utbytting av barn er bare noen eksempler på det som skjer. Nordens tilnærming til disse utfordringene ut fra vårt verdigrunnlag er ikke å reversere de åpne markedene, men å få strengere regler og betingelser i internasjonale avtaler for å få fastsatt minstestandarder. Jeg vil bl.a. vise til at det til sesjonen i Nordisk Råd neste uke ligger et forslag til en uttalelse om nettopp MAI-avtalen.

Selv om bistand ikke lenger inngår i det formelle nordiske samarbeidet, er jeg glad for at det fremdeles er et omfattende uformelt samarbeid basert på sammenfallende syn på utviklingsspørsmål. Når det gjelder den multilaterale bistanden, er de nordiske lands politikk i de multilaterale organisasjonene i alt overveiende grad samstemt. De nordiske land har bl.a. lagt stor vekt på å sikre at den overordnede målsettingen om fattigdomsreduksjon blir styrende for utformingen og gjennomføringen av virksomheten i Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Jeg vil også nevne at de nordiske land i fjor engasjerte seg sterkt i videreutviklingen av det såkalte HIPC-programmet, dvs. Heavily Indebted Poor Countries, for å lette u-landenes gjeldsbyrde.

Det er likevel våre nærområder og Europa som i dag representerer de største utfordringene, noe også meldingen bærer preg av. Det nordiske samarbeidet og deltagelse i regionale samarbeidsorgan preges av at det i våre nærområder finnes to avgjørende premissleverandører, nemlig EU og Russland. EU er for øyeblikket uten sammenligning det mest kraftfulle instrument for et utvidet politisk samarbeid og en sosial utvikling i våre nærområder. Med tre nordiske medlemsland i EU og to med EØS-avtale har naturlig nok den europeiske dimensjonen i det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet blitt forsterket. Nordisk Ministerråd har i dag et utstrakt samarbeid om koordinering av EU/EØS-saker der det er naturlig og det er felles interesser. Det finnes selvfølgelig eksempler på saker hvor det også er reelle interessemotsetninger, jeg tror ikke vi skal legge skjul på det. Men stort sett foregår det en samkjøring og en koordinering av slike saker. Det bør nok sies at Amsterdam-traktatens avsnitt om sysselsetting, likestilling og miljø i stor grad kan tilskrives nordisk påvirkning.

Det er lett å slutte seg til meldingens konklusjon om at EUs videre utvikling vil berøre alle de nordiske landene. Forhandlingene om den nye utvidelsen av EU er én av de viktigste prosessene i moderne europeisk historie. Norden har felles interesser i å bidra til å kvalifisere land som Estland og Polen til EU-medlemskap, samtidig som jeg tror vi må erkjenne at en del av disse søkerlandene i økende grad vil orientere seg mot Europa og kontinentet.

Det har vært viktig ved iverksettelsen av Amsterdam-traktatens bestemmelser å ha nær nordisk kontakt. Dette gjelder ikke minst i forbindelse med Schengen-samarbeidets integrering i en EU-ramme.

Dansk formannskap i Østersjørådet og norsk formannskap i Barentsrådet har, som meldingen understreker, forbedret mulighetene for nordisk samordning om de nordiske nærområdene. La meg føye til at Østersjørådet også er viktig på grunn av sin sammensetning. Her sitter de fem nordiske land med sin ulike tilknytning til EU, her er de tre baltiske land, og her er Polen, Tyskland og Russland. Rådet holder på en måte Russland fast i nærområdesamarbeidet og er derfor et viktig bindeledd mellom EU og Russland, mellom Norden og Russland. Østersjørådet er for øvrig et godt forum for meningsutveksling, men utfordringen ligger i å gjøre Østersjørådet i større grad til et operativt organ.

Jeg vil for øvrig trekke fram at komiteen i sin innstilling har vist til Innst. S. nr. 15 for 1997-98, som også dreide seg som nordisk samarbeid, der komiteen tok til orde for at det må finnes rom for økt satsing mot nærområdene i det nordiske samarbeidet – dog ikke på bekostning av det konkrete nordiske samarbeidet. Her bør Norden søke å konkretisere og gi substans til EUs nordlige dimensjon, slik at EUs engasjement i nordområdene ikke begrenser seg til Østersjø-området, men at begrepet «den nordlige dimensjon» blir betraktet som et samlet begrep for samarbeidet fra Østersjø-området i sør, gjennom Barentsregionen og til Arktis, slik komiteen uttrykker det.

Til slutt: Stortingets delegasjon til Nordisk Råd har tatt opp spørsmålet om også Barentssamarbeidet bør få en parlamentarisk dimensjon. Her bør Nordisk Råd kunne spille en rolle.

For øvrig viser jeg til komiteens innstilling.

Svein Ludvigsen (H): Når vi skal evaluere det nordiske samarbeidet, må vi holde fast i de overordnede målsettingene om nordisk nytte og nordisk merverdi. Det samme må også gjelde for den nordiske fellesinnsatsen i våre nærområder, enten det handler om Nordvest-Russland, Arktis eller Baltikum. Men med et nordisk budsjett som ikke er økt de siste årene, må nødvendigvis prioriteringene veies svært nøye når nye innsatsområder inkluderes i den nordiske interessesfære.

I Høyre ser vi satsingen på nærområdene av så vital betydning at vi ikke nøler med å karakterisere innsatsen utenfor det tradisjonelt definerte Norden som aktivitet med svært stor nordisk nytte. Miljø og barns livsvilkår, sykdomsutvikling og energiforsyning, for å nevne noen innsatsområder i Russland og Baltikum, er eksempler på aktivitet med langsiktig, stor nordisk nytte og nordisk merverdi. Forholdene i nabohuset har nemlig betydning for bofellesskapet rundt Norden.

La meg også legge til at den arktiske dimensjonen i nordisk samarbeid begynner å ta form og viser seg å være et interessant samarbeidsområde. Her kan Norge hente ut stor nytteverdi i et utvidet barentssamarbeid som inkluderer arktiske strøk utenfor Norden, som f.eks. i USA, Canada og Russland.

Jeg er enig med komiteen som i innstillingen understreker at Nordisk Råd bør ha en både aktiv og koordinerende rolle for å sikre et effektivt nordisk samarbeid på parlamentarisk nivå innenfor de tre regionene Barentsregionen, Arktis og Østersjø-området. Parlamentarikerkonferansen i Alta neste år vil bli en viktig arena for en slik parlamentarisk debatt.

Jeg minner forresten om at Høyre i sitt alternative budsjett for 1999 har lagt fram forslag om økt norsk innsats på miljø og atomsikkerhet i Russland og Øst-Europa, og vi gjentar fjorårets forslag om en ekstra bistandspakke på 80 mill. kr til nødhjelp på Kola gjennom frivillige organisasjoner. Begge deler er svært nødvendig.

Vi kan nemlig ikke frita oss selv for ansvaret for å være med og gjenopprette skadene etter 70 års kommunistisk vanstyre. På den annen side står det sentralt i våre betraktninger at Norge og Nordens innsats også må koordineres med og gjerne innenfor EUs politikk for den nordlige dimensjonen.

I det hele tatt er det viktig for Norge at Nordisk Råd prioriterer europeiske spørsmål for samordning av synspunkter i forhold til EU/EØS-saker. Og som et apropos: Det er interessant, men også helt riktig, når Bondevik-regjeringen i meldingen understreker at det nordiske samarbeidet bidro til å styrke forbruker- og sysselsettingspolitikken i Amsterdam-traktaten.

Takk og pris, vil nå jeg si, for at ikke alle nordiske land valgte Norges annerledesvei. Det blir selvsagt bare tankespill, men likevel er det fristende å spørre, siden Regjeringen er så positiv til de nordiske resultatene: Hva ville vi kunnet oppnå dersom alle de nordiske land hadde vært innenfor EU? Hvor mye mer kunne vi i samlet flokk innenfor EU ha oppnådd med å påvirke europeisk utvikling i retning norske og nordiske fellesverdier og løsninger? Jeg vet ikke om statsråden har tenkt i de baner, men selv EU-motstanderne i Regjeringen må vel innrømme at det ikke er de nordiske landene som står utenfor medlemskapet, som har gjort jobben for forbruker- og sysselsettingspolitikken i EU, som de – riktig – roser. Men eksemplet bekrefter at Norge har en stor utfordring i å få Danmark, Sverige og Finland til å tale også vår sak i EUs organer. Her er det nordiske samarbeidet den fremste arena for oss norske politikere.

Neste høst har Finland formannskapet i EU, våren 2001 følger Sverige etter, og Danmark avslutter de nordiske formannskapene høsten 2002. Norge bør ha en strategi for vår kommunikasjon med EU og våre nordiske naboer i denne sammenhengen, ikke minst for å sikre at EUs nordlige dimensjon også blir et nordisk og norsk anliggende.

Som medlem i Nordenutvalget i Nordisk Råd har jeg i det siste innenfor utvalget vært med på å fokusere særlig på kultur, de små språk, og hvordan vi skal kunne opprettholde og styrke den nordiske identiteten. Det skal også være viktige temaer på samlingen til Nordisk Råd i neste uke. Presset fra den angloamerikanske kulturen er en trussel, og i et slikt perspektiv er ikke bare grønlandsk, islandsk og samisk små språk, men også norsk blir et lite språk. På dette feltet vil økt innsats i Norden gi merverdi i våre nasjonale bestrebelser på å verne om vårt eget språk og vår egen identitet.

Nordens nærområder rykker oss stadig nærmere. Jeg registrerer samtidig en gryende frykt i Vest-Norden for at vi i det nordiske fellesskapet skal engasjere oss så mye østover at vi overser og ikke ivaretar vårt naboskap i Vest-Norden på en god nok måte. Vestnordisk Råd, det parlamentariske samarbeidsorganet for Grønland, Island og Færøyene, uttrykker en viss frykt for at et trangt Nordisk Råd-budsjett skal resultere i at man finansierer aktiviteter i nærområdene østover på bekostning av den felles vestnordiske kulturarven. Det er for øvrig slik at den brede satsingen på nærområdene har brakt bevilgningen gjennom Nordenutvalget ned med 4 prosentpoeng fra 1997 til 1999.

Her har vi i Norge et særlig ansvar, både ut fra at vi i et historisk perspektiv har sterke slektsbånd vestover, men det er også vi som på en måte danner grensen mellom nasjonene og selvstyreområdene på vestsiden ut i havet og landene i Skandinavia på østsiden. Derfor vil jeg be Regjeringen og Stortinget om å ha et våkent øye med hvordan vi i det nordiske fellesskapet prioriterer innsatsen mellom øst og vest. Jeg er for øvrig tilfreds med at representanten Johan J. Jakobsen for litt siden også sterkt understreket behovet for at vi har et våkent øye for Vest-Nordens plass i det nordiske fellesskapet.

Jeg minner også om at vi i moderniseringen av det nordiske samarbeidet påla oss selv og skapte forventinger om et forsterket kultursamarbeid. Her er f.eks. språksamarbeid, lærer- og elevutveksling, ungdomsutveksling, ordbokproduksjon og de nordiske husene på Island og Færøyene viktige instrument sammen med Kulturfondet. Nordisk Råd-budsjettet presses imidlertid i prioriteringen mellom nærområdene og forsterket kultursamarbeid så lenge særlig Sverige motsetter seg økte bevilgninger til Nordisk Råd.

Når det gjelder barn og ungdom og utvekslingsprogrammer og utdanning, må innsatsen økes i årene fremover både østover og vestover. Nettverk, kunnskap om hverandre, innsikt og forståelse kan best økes gjennom å føre unge mennesker sammen. I den nye generasjonen ligger det mye felles nordisk nytte og merverdi enten de kommer fra Norden eller nærområdene. Her må vi i Nordisk Råd-sammenheng og i nasjonal sammenheng foreta nøye vurderinger av de budsjettposter som er i Nordisk Råd, og lete etter den økte nordiske merverdi og nytteverdi, og så være villig til å avvikle ordninger som ikke gir en god nok effekt.

I Høyre har vi stor tro på at mer midler med fordel kan kanaliseres gjennom frivillig sektor. I dag blir kun 4-5 pst., tilsvarende 35 mill. danske kr av et totalt nordisk budsjett på 716 mill. danske kr, kanalisert til de frivillige organisasjonene. Erfaringen viser at merverdi utløses, at kreative løsninger velges, og at innlevelse og kunnskapsformidling og kunnskapstilegnelsen er stor i grasrotforsamlinger som arbeider med felles problemer og utfordringer.

Nordenutvalget i Nordisk Råd vil på sitt neste møte for øvrig oppnevne en arbeidsgruppe som skal utrede frivillighetssektoren i Norden, som en fortsettelse av det Ministerrådet har lagt opp til. Vi mener at det her ligger latente ressurser som må utnyttes enda bedre både innenfor Norden og overfor nærområdene. Det gjelder både støtteordninger, retningslinjer og muligheter for bedre samarbeid og vekselvirkning mellom offentlig og frivillig sektor.

Det er verdt å legge merke til at Nordens Folkelige Forsamling, som holdt sitt årsmøte i Kristiansand 25. – 27. september i år, ber om å bli mer brukt i nordisk sammenheng. De etterlyser en strategiplan for det nordiske samarbeidet med de frivillige organisasjonene, som gjennom sine ca. 1 000 forskjellige grupperinger dekker et bredt spekter av aktiviteter fra, som de sa, stillferdige kultursammenslutninger til aggressive miljøforkjempere. Nordisk Råd og Nordenutvalget, som i særlig grad har ansvaret for dette, bør og skal si ja til økt samarbeid med de frivillige organisasjonene i neste uke. Fra Høyres side er vi i hvert fall interessert i det.

Det norske formannskapet satte i fjor søkelyset på den frivillige sektorens betydning for det nordiske samarbeidet. Nordenutvalget følger nå opp og vil bringe oversikt over rammebetingelsene og gjennom bred kontakt med mangfoldet i sektoren sette søkelyset på problemer og utfordringer for de frivillige organisasjonene. Det er nettopp her mye av hele fundamentet for det nordiske samarbeidet ligger. Men det er også interessant å få fram hvordan frivillighet fungerer som alternativ til offentlige velferdsløsninger i de ulike land, og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for en positiv vekselvirkning mellom frivillig og offentlig sektor som velferdsprodusent, også innenfor det utvidede kulturbegrepet. Her ligger det løsninger som er overførbare til nærområdene. Derfor er det viktig at man reiser spørsmålet om økt innsats gjennom frivillighetssektoren kan bidra til gode løsninger på nærområdenes problemer, enten vi snakker om de sosiale problemene eller organisatoriske og kulturelle skjevheter, som igjen har implikasjoner for samfunnsutviklingen i Baltikum og Nordvest-Russland.

Med andre ord: Her kan vi kombinere et bredt folkelig engasjement med det å utløse merverdi og nordisk nytte i alle de fire regionene Nordisk Råd engasjerer seg i, nemlig Norden, Østersjøregionen, Barentsregionen og Arktis. Bedre kan det ikke bli!

Andre representanter fra Høyre vil i senere innlegg ta opp et par andre viktige temaer, bl.a. Nordisk Råds innsats for barn og unge i nærområdene og Nordisk Råds satsing på sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Einar Steensnæs (KrF): Samarbeidet mellom de nordiske lands regjeringer og parlamenter har hatt som overordnet mål å knytte de nordiske land og folk nærmere til hverandre og å gjøre samlivet enklere mellom menneskene i de fem landene nord i Europa.

Likevel er vi ikke ved veis ende. Fortsatt eksisterer det ulike typer hindringer mellom de nordiske land som det er et nordisk politisk fellesmål å fjerne. Det framgår av innstillingen at det er tatt initiativ til oppnevnelse av en gruppe som skal identifisere nye områder for samarbeid i Norden. Jeg er glad for dette og håper man kan få ryddet av veien en rekke hindringer som har vanskeliggjort f.eks. et praktisk næringslivssamarbeid over grensene. Det bør kunne være slik at en svensk gravemaskinkjører enkelt kan ta med sin maskin over grensen for å utføre en jobb i Norge uten at nasjonale regelverk lager unødige hindringer.

Den internasjonale utviklingen har medført at Nordisk Råd i de senere år har styrket sitt engasjement på det sikkerhetspolitiske området. I august 1997 holdt rådet sin første sikkerhetspolitiske konferanse med deltakere både fra parlamentsiden og regjeringssiden i Norden, Baltikum og Russland. Samme høst ble også den første forsvarspolitiske redegjørelse gitt på rådets sesjon av den norske forsvarsminister, på vegne av de nordiske forsvarsministrene. Den sikkerhetspolitiske debatten er nå definitivt trukket inn som en integrert del av rådets arbeid. Dette har fokusert på politisk viktige spørsmål av felles nordisk interesse og har gitt debattene i Nordisk Råd en ny og interessant dimensjon.

I lang tid har det vært et tett nordisk samarbeid på Nordkalotten, et samarbeid som er videreført i Barentssamarbeidet, hvor også Russland er inkludert. En viktig oppgave i Nordisk Råd vil være å sørge for at EUs engasjement og interesse for nordområdene ikke begrenser seg til Østersjø-området, men at det blir naturlig å betrakte den «nordlige dimensjon» som et samlet begrep for samarbeidet syd i Østersjøen gjennom Barentsregionen til Arktis. Spørsmålet som kan reises, er om også Barentssamarbeidet, i likhet med samarbeidet i Østersjøregionen og i Arktis, skal ha en parlamentarisk dimensjon. Dette vil bli diskutert på en konferanse i april neste år i Alta, som Nordisk Råd og Stortinget arrangerer i fellesskap, en konferanse som også saksordfører nevnte i sitt innlegg. Deltakere vil i hovedsak være parlamentarikere valgt fra de områder som inngår i Barentsregionen, samt deler av Nordisk Råd. Dette vil gi Barentssamarbeidet en bedre parlamentarisk forankring. Etter min mening burde Nordisk Råd både ha en aktiv og en koordinerende rolle for å sørge for at de nordiske land deltar effektivt i samarbeidet på parlamentarisk nivå i disse tre regionene. Fra norsk side kan det være av særlig viktighet å sørge for å holde oppe oppmerksomhet om og interesse for nordområdene. Begrepet den «nordlige dimensjon», introdusert av Finlands statsminister, Lipponen, sikrer ikke nødvendigvis en slik oppmerksomhet om de spesielle utfordringer vi har i nordområdene både politisk, økonomisk og miljømessig.

Jeg for min del mener at en viktig dimensjon i arbeidet i Nordisk Råd i forhold til nærområdene må være å minske den velstandskløft som er mellom de nordiske land og nabolandene. Sosial uro og manglende hensyn til miljøet kan være en alvorlig trussel mot stabilitet og sikkerhet. Derfor er det vesentlig at Nordisk Råd søker å utvikle kontaktene med Russland og styrker samarbeidet med de baltiske land. Dette er en side ved det nordiske samarbeidet som må være med og gi innhold til begrepet den «nordlige dimensjon». Fra norsk, nordisk og europeisk side bør det ligge en klar målsetting om å bringe Russland nærmere de vestlige samarbeidsordningene.

Den politiske plattformen i Nordisk Råd fungerer i dag som et viktig bindeledd mellom EØS-landene i Norden. Mye taler for at Norden vil bli tilsvarende viktig som bindeledd mellom nye og gamle EU-medlemmer. Dette vil også avspeile seg i samarbeidet mellom Nordisk Råd og de baltiske land gjennom Baltisk parlamentarisk forsamling, med Russland og med EU. Nordisk Råd arrangerte våren 1998 en konferanse i København om den kommende utvidelse av EU. De nordiske landene, med ulike erfaringer fra et samarbeid med og i EU, kan spille en viktig rolle som brobygger og bindeledd, men også som katalysator for et økt samarbeid i Østersjøregionen og i Barentsregionen.

En utvidelse av EU innebærer også en utvidelse av EØS, og jeg vil understreke betydningen av et nært nordisk samarbeid i denne prosessen. Som ledd i utvidelsesprosessen er det etter min mening viktig å styrke samarbeidet i rettslige og innenrikspolitiske spørsmål. Derigjennom kan samarbeidet over Østersjøen på asyl- og immigrasjonsområdet, grensekontroll og kampen mot internasjonal kriminalitet forsterkes.

Jeg vil understreke komiteens merknad om de frivillige organisasjonene. Det er viktig at de frivillige organisasjonene får større muligheter og bedre rammebetingelser for å kunne spille en aktiv rolle som samarbeidspartnere for Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det dreier seg om et nettverk av nordisk samarbeid som kanaliseres gjennom 600 – 700 nordiske organisasjoner. Nordisk Ministerråds forslag til strategi for å styrke det frivillige nettverket i det nordiske samarbeidet – som skal behandles på Nordisk Råds sesjon i neste uke – har blitt møtt med en del kritiske merknader fra organisasjonene, men det kan også ses på som et konkret skritt mot et tettere samvirke mellom de frivillige organisasjonene og det offisielle nordiske samarbeidet. I forslaget legges det også vekt på den rolle de frivillige organisasjonene spiller i forhold til en demokratisk utvikling i nærområdene, f.eks. gjennom utdanning av ledere i de frivillige organisasjonene i de baltiske land. Oppbygging av nettverket mellom baltiske og nordiske NGOer må i framtiden også kunne inkludere Russland. Den norske delegasjonen har de senere årene hatt jevnlige møter med representanter for de frivillige organisasjonene. Dette er en ordning som vi vil fortsette med.

I likhet med Regjeringen mener jeg at arbeidet rettet mot barn og ungdom er en viktig del av det nordiske samarbeidet, både internordisk og det som er rettet mot nærområdene. De ulike utvekslingsordningene og stipendprogrammene er av stor betydning i denne sammenhengen. Jeg håper at forslaget om en ny utvekslingsordning som skal omfatte grunnskoleelever, snart vil bli en realitet.

Jeg finner det for øvrig interessant at de nordiske og baltiske utdanningsministrene har gjort en avtale om igangsetting av en utredning med sikte på mulig etablering av et felles baltisk-nordisk utdanningsrom, med utgangspunkt i de nordiske og internasjonale samarbeidsavtaler på området. Jeg håper at de baltiske lands ønsker om fortsatt samarbeid på lærerutdanningsområdet og igangsetting av et prosjekt vedrørende integrering av funksjonshemmede i skolen, kan komme inn i nærområdeprogrammet neste år.

Stortinget vil i neste uke være rammen om Nordisk Råds 50. sesjon. I tillegg til de 87 faste parlamentarikermedlemmene vil også nærmere 60 medlemmer fra de nordiske lands regjeringer, med statsministrene i spissen, delta. Det er i år 50 år siden FNs deklarasjon om menneskerettigheter så dagens lys. Dette vil bli markert med kunstneriske innslag under åpningen av sesjonen, og dermed understreke bredden i det nordiske engasjementet og i den nordiske debatten. Sesjonsdeltakerne vil for øvrig bli møtt av ulike kulturinnslag her i huset, i trappehallen, hver morgen før møtestart.

Sesjonen skal også markeres utenfor Stortinget ved ulike kulturmarkeringer, som også byens befolkning skal kunne ta del i. Saras telt vil være et informasjonspunkt der publikum vil kunne få informasjon om det nordiske samarbeidet. Det vil være ulike stands og direkteoverført fjernsyn fra forhandlingene i sesjonen. Sakslisten til sesjonen bærer preg av mange interessante saker; utenriks-, utenrikshandels- og sikkerhetspolitiske saker, EU/EØS-koordinering, sysselsetting, arbeidsmarked, sosialpolitiske spørsmål, spørsmål som angår barn og ungdoms situasjon, rasisme, kriminalitet og kultur.

Så vidt jeg skjønner, vil det fra Ministerrådet bli lagt fram et meget stort antall redegjørelser og forslag. Det ligger således an til en sesjon med store utfordringer og et omfattende arbeidsprogram, og jeg ser for min del fram til noen spennende og interessante dager i Nordens tegn her i Stortinget i neste uke.

Øystein Djupedal (SV): Jeg kan uten videre slutte meg til mesteparten av det som er sagt i de foregående innlegg – det var mange gode ord om nordisk samarbeid. Det er viktig. Men man skal allikevel ikke underslå det faktum at det også finnes politisk uenighet i Nordisk Råd, og man skal heller ikke underslå det faktum at viljen til å prioritere Nordisk Råd er forskjellig i de ulike partiene og forskjellig i de ulike land. Det gjør at mange av de nødvendige og gode initiativ som tas, begrenses av den økonomiske og politiske muligheten til å sette dem i verk. Og sett fra vårt ståsted, er det bekymringsfullt at Nordisk Råds budsjett for fjerde år på rad skal reduseres i år, noe som gjør det enda vanskeligere å følge opp mange av de prisverdige og gode initiativ som Nordisk Råd har tatt, og som de vil prøve å iverksette – ikke bare i våre nærområder, men også i samarbeidet internt i Norden.

Siden jeg i all hovedsak er enig i mesteparten av det som er sagt, skal jeg ikke gjenta så mye av det, men bare understreke et par viktige momenter. Nordisk Råd har siden 1997 også fått et sikkerhetspolitisk aspekt som er veldig interessant. Både konferansen i Helsingfors og den forrige sesjonen i Helsingfors har vist at det var nødvendig. Det henger sammen med at vi har ulik tilknytning til allianser i Europa, både militære og andre sikkerhetspolitiske allianser, men samtidig er vi felles om mange, ikke minst gjelder det OSSE. Det gjør at Nordisk Råd har fått en ny dimensjon, og de debattene som nå er ført i Nordisk Råd om sikkerhetspolitiske utfordringer og tilknytninger, har vært veldig spennende, og har bidratt til å utvikle og berike Nordisk Råd.

Det som også er et faktum, er at gjennom de nordiske lands ulike tilknytning til EU har Nordisk Råd fått ulik prioritet i de ulike land. Det er jo ingen hemmelighet at enkelte land som har medlemskap i EU, prioriterer Nordisk Råd lavere enn vi gjør fra norsk side. Det må derfor være en målsetting at vi ivaretar det nordiske samarbeidet, og det må også være en målsetting at vi gir Nordisk Råd økonomisk og politisk mulighet til å spille den aktive rollen vi ønsker i Norden. Særlig har svenskene gjennom de siste år vist mindre interesse for Nordisk Råd, dessverre, og det må være en målsetting å få opp interessen for Nordisk Råd og det nordiske samarbeidet i de kommende år. For det er ingen hemmelighet og ingen uenighet om at det nordiske samarbeidet er en pilar for oss.

Det er også interessant å se at det nå i større grad tas initiativ for å utvikle samarbeidet vestover. Det er riktig som mange allerede har sagt, at vi har et aktivt engasjement både for Baltikum og Russland. Det er også tatt et initiativ av den finske statsminister Lipponen som går på den nordlige dimensjon. Det betyr at den delen som ikke er godt nok dekket, er det som kalles Vest-Norden, som går fra Norge og vestover til Grønland, Island og Færøyene. Det ville nok være interessant å få utviklet en vestnordisk dimensjon i sterkere grad i Nordisk Råd. Det vil venstresosialistisk gruppe også komme tilbake til.

Neste uke skal den 50. sesjon i Nordisk Råd være her i Stortinget. Det blir en spennende sesjon, med mange ulike og spennende saker på dagsordenen. Jeg må si at det er interessant å se at presidiet enstemmig har gått inn for en meget kritisk uttalelse om MAI-avtalen, som venstresosialistisk gruppe har lagt inn. Det er interessant å se at et bredt politisk spekter, alle politiske partier i Norden, faktisk klarer å bli enige om en resolusjonstekst som er kritisk. Jeg tror at flertallet vil være enig i at man ønsker en speilvendt MAI-avtale – som jo da ikke er en MAI-avtale, men det er en annen debatt. Poenget er at det man ønsker lagt inn når det gjelder hvordan internasjonal handel og internasjonale investeringer skal reguleres, er sosiale og miljømessige standarder i mye sterkere grad enn det vi finner i dag. Det viser at det finnes en felles nordisk plattform for hvordan man skal ivareta miljø og sosiale standarder, og det er interessant. Så vil selvfølgelig debatten ut fra det gå på hvorvidt en slik avtale overhodet er fornuftig, og der vil nok de ulike partier og ulike land kanskje ha forskjellig syn. Men det er interessant å se at i et så viktig spørsmål klarer nordiske partier så langt å være enige om kritikk av en avtale som alle de nordiske regjeringer har sittet og forhandlet om i hemmelighet nede i Paris.

Etter disse korte ord skal jeg avslutte med å si at den biten som jeg føler er dårligst ivaretatt i det som nå foreligger, er utdanning. Vi har et språklig og også utdanningsmessig samarbeid i Norden, og ett moment som kanskje bør tas med, er at vi i for stor grad benytter oss av våre nabolands læresteder for høyere utdanning. Det at vi har bedre støtteordninger, gjør at vi dessverre ikke tar imot like mange nordiske studenter til Norge som vi sender ut til våre nordiske naboland.

Et initiativ som burde ha vært tatt, var at vi opprettet en eller annen form for stipendordning som i større grad gjorde det mulig også for nordiske studenter å komme til våre læresteder for høyere utdanning på samme måten som vi gjennom mange år har benyttet universiteter i både Danmark, Sverige og Finland. Det er et initiativ som kan ligge litt fram i tid. Uansett er utdanningssamarbeidet i Norden en av pilarene i det nordiske samarbeidet.

Harald Hove (V): Vi må kunne konstatere at i uken før Nordisk Råd skal ha sin 50. sesjon her i Oslo, har vi fått bekreftet også for 1997 og 1998 at det nordiske samarbeid er viktig, og det gjelder samarbeidet både på regjeringsnivå i Ministerrådet og parlamentarikersamarbeidet i Nordisk Råd. Like viktig er det å fremheve at også det mer folkelige samarbeid og samarbeidet basert på de frivillige organisasjonene er sentralt og vesentlig i Norden.

Det er ganske åpenbart at en viktig faktor for det nordiske samarbeidet er knyttet til felles språk og felles kultur. Men jeg tror det er viktig at vi er oppmerksom på at spesielt for Finland er ikke språkfellesskapet det samme som for de tre skandinaviske landene. Med denne måten å formulere det på har jeg latt Island være i en slags mellomposisjon, og det er i og for seg bevisst. Når det særlig gjelder Finland, men også Island, Færøyene og Grønland, er det viktig å være oppmerksom på at vi ikke har det samme språkfellesskapet som de tre skandinaviske landene har.

En annen viktig del av nordisk samarbeid i mange perioder – for så vidt lenge før vi fikk Nordisk Råd – har vært lovgivning. Jeg tror det er veldig viktig at vi fortsatt er opptatt av det. En side av lovgivningssamarbeidet er det som har vært nevnt, nemlig samarbeidet knyttet til de tre landene som er EU-medlemmer, i form av felles regelverk i forbindelse med EU og EØS. Det er en viktig side av et lovgivningssamarbeid, og det kan være et visst poeng at dette ikke er noe nytt, men egentlig en slags forlengelse av et gammelt og tradisjonsrikt nordisk lovsamarbeid. Men det er viktig å være klar over at lovgivningssamarbeidet vil være knyttet til områder som ikke er en del av EU/EØS-lovgivningen. Jeg kan nevne at jeg er med i en arbeidsgruppe som skal se på barn og unges situasjon i Norden. Spørsmål om samarbeid knyttet til lovgivning for barn og unge vil være noe av det man antagelig kommer til å gå inn på der.

Heller ikke i år klarte Svein Ludvigsen å la være å antyde at det nordiske gjennomslaget i EU kanskje kunne ha blitt sterkere dersom også Norge hadde vært medlem av EU. Det kan man selvfølgelig ikke se bort fra. Men samtidig tror jeg det kan ligge et poeng i at de tre landene som er medlem, kan ha en større tyngde og et større gjennomslag ved at man forut for prosessen i EU har et samarbeid også med de to EØS-landene Island og Norge. Jeg tror at man skal være oppmerksom på at det at Norge og Island står utenfor EU, i en del sammenhenger faktisk også gir en styrke, og at det kan være en fordel for Sverige, Danmark og Finland i noen sammenhenger at land utenfor EU er deltagere i det nordiske samarbeidet.

Til slutt vil jeg bare så vidt gå inn på den geografiske dimensjonen for det nordiske samarbeidet, litt på linje med det som både Johan J. Jakobsen, Svein Ludvigsen og Øystein Djupedal var inne på. Det er vel naturlig at 1990-årene på mange måter har blitt et tiår hvor det nordiske samarbeidet har vendt seg mot Østersjøen og Barentshavet på grunn av den utviklingen som førte til at de baltiske land og Russland kom i en helt annen situasjon rundt 1990 enn tidligere. Men i den sammenheng er det viktig å understreke at det også er et Vest-Norden, og det er kanskje et lite paradoks – og noe som vi fra norsk side burde vurdere – at det vestnordiske samarbeid skal være knyttet til Færøyene, Island og Grønland uten at også Norge er deltager. Det kan være et poeng å understreke at store, viktige ressurser som fisk og olje nettopp befinner seg mellom Norge og disse landene i Nordsjøen og i Norskehavet. I den sammenheng, når vi trekker inn Nordsjøen, bør vi kanskje fokusere på at Storbritannia blir et naboland til Norden det også, og det er kanskje en dimensjon vi burde bli litt mer opptatt av.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Lodve Solholm (Frp): Representanten Johan J. Jakobsen nemnde vårt forslag frå i fjor om å legge ned Nordisk Råd. La meg i den samanhengen få slå fast ein del punkt:

Det går ikkje på at Framstegspartiet dermed ønskjer å legge ned nordisk samarbeid, men vi ser på – og trur på – dette samarbeidet som heilt uavhengig av Nordisk Råds funksjon og eksistens. Det er også ei kjensgjerning at Nordisk Råd er eit parlamentarisk forum, og det har ikkje alltid vore like godt eigna til samarbeid – av ulike årsaker, ikkje minst no når vi veit at tre av fem land er medlemer av EU. Dette har skapt problem, dette har skapt vanskar for samarbeidet om ein del vesentlege saker.

Eg var også medlem i Nordisk Råd i perioden 1989 – 1993. Då var det berre eitt av desse fem landa som var medlem av EU, og då var det faktisk litt enklare å samarbeide. Eg merkar stor forskjell – eg har vore borte i fire år og har kome tilbake – eg merkar at det no er ei anna interesse for Nordisk Råd frå ein del land, og at ein ser at samarbeidet kan gå føre seg på andre område enn i Nordisk Råd.

Vi i Framstegspartiet har sagt at dette samarbeidet kanskje vil finne ei betre løysing gjennom å auke samarbeidet på ministernivå og ikkje på parlamentarisk nivå, som Nordisk Råd er. Derfor har vår haldning vore at arbeidet i Ministerrådet burde styrkast, mens arbeidet i Nordisk Råd kunne reduserast.

Kvifor har vi denne haldninga? Jo, vi synest kanskje ikkje resultatet står i stil med den innsatsen som blir lagd inn i potten. Vi bruker, som det står i innstillinga, 716,9 mill. danske kr i året på Nordisk Råd-samarbeid – med dagens kronekurs tilsvarar det nesten 1 milliard norske kr. Og då vil ein kunne stille seg spørsmålet: Kva har vi konkret fått igjen for denne store innsatsen? Står resultatet nokolunde i stil med den innsatsen vi legg ned her?

Framstegspartiet vil framleis vere kritisk til arbeidet i Nordisk Råd. Vi ønskjer eit nordisk samarbeid, men vi er ikkje så sikre på at eit forum som Nordisk Råd er det riktige. Men kanskje vil det vere ein betre arbeidsmetode å jobbe innanfor Nordisk Råd med tanke på å endre innsatsområdet, endre profil og endre måten å jobbe på, enn nødvendigvis å foreslå her i Stortinget at Nordisk Råd skal leggast ned. Det er ei av årsakene til at vi i år ikkje har fremja det forslaget. Kanskje vi har ein annan arbeidsmetode i tankane.

Når dette er sagt, er det klart at det innanfor Nordisk Råd også skjer positive ting som vi no anar konturane av, og som eg trur dei nordiske landa bør engasjere seg i. Og så lenge ein har Nordisk Råd, bør ein kanskje også bruke dette forumet til å engasjere seg i nettopp eit par ting. Det går på t.d. Baltikum, det går på at vi, som naboar til desse nye demokratia, må vere villige til å bruke vår kunnskap om demokratiutvikling for å hjelpe desse landa til å få ei utvikling dei er tente med. Og det trur eg trengst. Kommunalkomiteen har nyleg vore i to av desse landa og sett på forholda, og det er heilt opplagt at dei treng hjelp på ein del område, ikkje minst når det gjeld demokratiutvikling. Men ein må også få stoppa ei sosial utvikling som held på å ta feil veg i desse landa, kanskje på grunn av manglande demokratisk styring i oppstartingsfasen.

Men eg trur vi skal vere vare for at Baltikum ikkje er ein samla region. Kanskje er denne regionen – iallfall fekk vi det inntrykket då vi var der – endå meir ulik enn den nordiske regionen er. Det er mykje større forskjell mellom dei tre baltiske landa enn det er mellom dei fem nordiske. Derfor skal vi vere varsame når vi snakkar om Baltikum som eit synonym for tre land som er på veldig forskjellige utviklingsstadium.

Eg synest også arbeidet med å få orden på atomavfallsproblema i Nord-Russland er eit av dei områda der det nordiske samarbeidet bør utvikle seg vidare og vere til hjelp for alle som bur i dette området. Derfor trur eg det er viktig – og riktig – at vi trekker inn den nordiske dimensjonen som Lipponen kom med i si tid, slik at Austersjø-samarbeidet også får ein dimensjon av Barents- og Arktis-samarbeidet, og eg har lyst til å sitere det som komiteen seier på side 8 i innstillinga:

«Det vil være en viktig oppgave for de nordiske land og Nordisk Råd å bidra til at EUs engasjement og interesse for nordområdene ikke begrenser seg til Østersjøområdet, men at begrepet «den nordlige dimensjon» blir betraktet som et samlet begrep for samarbeidet fra Østersjøområdet i sør, gjennom Barentsregionen og til Arktis.»

Eg trur det er viktig og riktig at vi har den dimensjonen på vårt arbeid i Nordisk Råd. Og eg trur at eit nordisk samarbeid, same korleis vi snur og vender på det, er og blir tufta på at broderfolka i Norden samarbeider, ikkje på grunn av Nordisk Råd, men kanskje snarare trass i Nordisk Råd. Skal dette samarbeidet halde fram og utvikle seg og vere til gagn for dei nordiske landa og dei samkvema som vi vonleg skal ha i Norden, er det samarbeidet mellom enkeltmenneske, samarbeidet mellom bedrifter, næringsliv og regionar som må utgjere grunnpilaren i dette samarbeidet i Norden. Eg trur ikkje Nordisk Råd er den største grunnpilaren.

Til slutt vil eg seie at vi i Framstegspartiet ikkje er uroa over at dette er fjerde året på rad at Nordisk Råds budsjett blir redusert. Etter å ha vore medlem av Nordisk Råd i fem år, er eg overtydd om at denne organisasjonen berre har godt av og vil vere tent med at ein gjennomfører ei effektivisering og rasjonalisering og dermed kan spare pengar og kanskje få meir samarbeid ut av kvar av desse nesten 1 milliard norske kronene som ein bruker totalt i Norden på dette samarbeidet.

Berit Brørby Larsen (A): I motsetning til Lodve Solholm mener jeg at Nordisk Råd faktisk er Nordens viktigste talerstol. Den rolle de internasjonale organisasjonene spiller i arbeidet for forståelse landene imellom som konfliktløsere og kontaktskapere, må ikke undervurderes. Når man tenker på det regnestykket som Lodve Solholm nå gjorde rede for, nemlig at det nordiske budsjettet er på om lag 1 milliard norske kr på over 20 mill. innbyggere, sier det seg selv at det ikke er mange kronene pr. innbygger vi snakker om.

Når nordiske parlamentarikere, ministere, embetsmenn og pressefolk kommer sammen i neste uke, er det ikke bare for å markere Nordisk Råds 50. sesjon. Det har vi ikke tid til. I det nordiske samarbeidet skjer det faktisk mye mer enn på mange år, og årets sesjon ligger an til å bli et ganske hektisk og innholdsrikt møte. Det vil bli fattet vedtak som på ulike måter påvirker Nordens rolle og plassering i Europa.

Noe av det viktigste å reflektere over for oss som er opptatt av å utvikle det nordiske samarbeidet, er konsekvensene av EUs utvidelse østover. Hvis vi antar at EU kommer til å bestå av et drøyt tyvetalls land tidlig i neste århundre, vil vi ha å gjøre med en organisasjon som strekker seg over størstedelen av Europa, og som er langt mer mangfoldig enn det fellesskapet Norge sa nei til i 1972 og i 1994. Jeg tror ikke det blir mulig å detaljregulere EU. Jeg tror ikke det vil være stemning for en strømlinjeforming av nye og gamle medlemmer. Jeg tror kort og godt at vi får et annerledes EU – et EU som i økende grad vier seg til de store samarbeidsspørmålene.

EUs nærhetsprinsipp, som går ut på at avgjørelsene skal fattes nærmest mulig de mennesker som er berørt, må i framtiden bli tillagt større vekt. Vanligvis snakker man om å overføre oppgaver eller beslutningsmyndighet fra det overnasjonale nivået til de nasjonale organene. Min påstand er at dette ikke er nok. I årene som kommer vil EU også måtte lene seg mot det regionale samarbeidet i Europa. EU trenger avlastning. I et stadig mer komplekst Europa vil EU behøve regionale organisasjoner som Nordisk Råd for å ha fingeren på pulsen.

Mye av det nye i dagens samarbeid i Europa er nettopp knyttet til regionene og spørsmålet om regional utvikling. De siste årene har det vokst fram en rekke nye regionale organisasjoner som omfatter land på begge sider av det gamle jernteppet – Baltisk Forsamling, Baltisk Råd, Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd. Alle er uttrykk for samarbeidsmulighetene som har åpnet seg med kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Det er hyggelig å konstatere at Nordisk Råd har spilt en nøkkelrolle i dannelsen av de fleste av de nye organisasjonene. Jeg kan nevne at Nordisk Råd og Stortinget står som vert for den aller første Barents- parlamentarikerkonferansen som skal finne sted i Alta i april til neste år.

Gjennom de nye organisasjonene har Nordisk Råd utviklet et finmasket nett med politiske kontakter i Estland, Latvia, Litauen, St. Petersburg, Karelen og i Murmansk-området, ikke minst på parlamentarikernivå. Samarbeidsmønstrene er ennå uferdige, og det vil etter hvert dukke opp behov for en klarere arbeidsdeling mellom organisasjonene, men vi kan allerede nå slå fast at demokratiutvikling i de baltiske og russiske nærområdene er blitt et kjernespørsmål i det nordiske engasjementet.

I Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd arbeider vi intenst med å utvikle prosjekter i samarbeid med balterne og russerne, og mitt inntrykk er at innsatsen i dag er langt mer håndfast enn den var for noen år siden. Den nordiske innsatsen har en idealistisk nerve, men la det være helt klart: Det er i vår egen interesse at utviklingen i nærområdene kommer inn på et trygt spor. Vi har sett at den kalde krigens slutt har tatt lokket av gamle etniske konflikter i flere deler av det tidligere Øst-Europa. Hendelsene på Balkan er et tragisk vitnesbyrd om hvor galt det kan gå. Baltikum er ikke Balkan. Men la oss aldri undervurdere den destruktive kraft som kan ligge gjemt i nasjonalismen.

Vi vet at den økonomiske utviklingen i reformlandene er ujevn, og at resultatet er voksende sosiale forskjeller. Til overmål er det en fare for at Europa enkelte steder igjen kan bli delt, denne gang av en fattigdomskløft. Levekårsforskjellene over grensen mellom Russland og Finland/Norge er større enn over noen annen grense. Og de er økende. Fattigdommen, som særlig rammer barn og eldre, kan bli en kilde til sosial uro i nærområdene. Barns situasjon er nå satt på den politiske dagsordenen i de baltiske landene, mye på grunn av en sterk og opplysende rapport fra en nordisk parlamentarikergruppe. Helseproblemene utvikler seg fra vondt til verre i flere områder i Nordvest-Russland. Nordisk Råd støtter alle gode krefter som bekjemper nøden, og vil fortsatt øve påtrykk for at det utarbeides en samlet, effektiv helseplan for Barentsregionen.

EU har mange oppgaver å løse og mange forventninger å hanskes med. De forestående utvidelser i Sentral-Europa betyr at EU vil få et enda lengre sakskart. Det nye EU behøver en gjennomtenkt regionalpolitikk for Norden og Nord-Europa, men vi kan ikke regne med at de sydlige medlemsland eller kandidatlandene i øyeblikket vil ofre særlig oppmerksomhet på spørsmålet. Det er opp til oss i Norden å ta initiativet. Den finske statsministeren, Paavo Lipponen, har tatt et første skritt med sitt utspill om en nordlig dimensjon i EU. Oppgaven er nå å gi den nordlige dimensjonen en tydelig nordisk dimensjon.

For å lykkes i nærområdene må EU ha flere nordiske kort på hånden. Det er nødvendig å trekke inn den betydelige politiske erfaring og de mange personlige nettverk som Nordisk Råd og andre nordiske institusjoner har opparbeidet. Nordisk Råd er både i kraft av sine egne samarbeidstradisjoner og gjennom sin rolle som fadder for mange av de nye regionale sammenslutningene, godt plassert til å påta seg rollen som et bredt og fleksibelt forum for politisk debatt og koordinering i Nord-Europa. Jeg tror at Estland, og etter hvert også Latvia og Litauen, vil oppdage at de kan behøve bredere allianser også etter at de har oppnådd medlemskap i EU.

Ofte kritiseres Nordisk Råd for å være en sosial prateklubb med begrenset betydning for folk flest og deres hverdag – og jeg hørte av hr. Lodve Solholms innlegg at det synet fortsatt lever særlig godt i Fremskrittspartiet. Men det er feil. Initiativer som startet i Nordisk Råd, har i flere sammenhenger vært viktige for politiske beslutninger man senere har fattet i de nasjonale regjeringer og parlamenter. Men etter min mening er Nordisk Råds noe «uformelle» rolle vår styrke, og det som gjør at nettopp denne organisasjonen kan spille en viktig rolle i den europeiske utviklingen. Det er nettopp ved å være en møteplass og et debattforum at Nordisk Råd kan tilby en litt mer uformell arena for beslutningstakere og samfunnsengasjerte mennesker fra Russland, Polen, de baltiske statene og de nordiske land. Her møter man ikke med bundet mandat, her står ikke prestisje og nasjonale interesser på spill – her får man en litt friere anledning til å utveksle synspunkter og erfaringer, bli kjent og knytte kontakter. Kort sagt: Nordisk Råd gir den helt nødvendige muligheten til å skape grunnlaget for et mer forpliktende samarbeid. Dette var Nordisk Råds viktigste rolle da den kalde krigens sikkerhetspolitiske virkelighet splittet de nordiske landene, og det er den viktige rollen Nordisk Råd vil kunne fylle i det framtidige samarbeidet mellom øst og vest.

Et samlet Norden, ikke bare de nordiske EU-land, er tjent med at EU mobiliserer til innsats i nærområdene. Det betyr at det er behov for en samlet nordisk opptreden i Brussel. Som representant for nordiske fellesinteresser har Nordisk Råd et naturlig ansvar som pådriver.

Vi er i den lykkelige situasjonen at de nordiske land for første gang i manns minne ikke er plaget av sikkerhetspolitisk splittelse. Fortsatt er det slik at Norge, Danmark og Island er medlemmer av NATO, mens Sverige og Finland står utenfor. Men ulikhetene utgjør ikke lenger en hindring for utviklingen av det nordiske samarbeidet. Den kalde krigen er forbi, og det er i dag lett å se at de grunnleggende sikkerhetspolitiske utfordringene er felles. La oss bruke den nye handlefriheten til å utmeisle en ambisiøs nordisk politikk i nærområdene og i forhold til EU. Nordisk Råd kan bli en organisasjon som samler trådene, som vever de nordiske interessene i nærområdene og EU sammen til et sterkt hele.

Erik Dalheim (A): Omorganiseringen av Nordisk Råds arbeid hadde et viktig mål: Rådets arbeid skulle bedre tilpasses dagens og morgendagens utfordringer. Den politiske dialog og prosess skulle komme mer i forgrunnen. De politiske initiativ i rådet skulle gis forankring i de enkelte lands parlamenter. Etterprøving av tidligere politiske innspill i Nordisk Råd, bl.a. i et prosjekt kalt Nordisk Nytte, viste at dette tidligere ikke hadde vært hovedregelen. Dagens sakskart i rådet og dettes tre utvalg er, vil jeg påstå, i dag mer politisk, og prosessene mellom rådets sesjoner blir også gradvis mer målrettet. Rådets eierskap til alle enkeltaktiviteter styrt av budsjettvedtak er beklageligvis fortsatt en utfordring.

Så litt til nytten av det vi driver med i konkrete saker. Av de mange saker som er omtalt i rapporten fra den norske delegasjonen til Nordisk Råd om virksomheten i annet halvår 1997 og første halvår 1998, vil jeg spesielt rette oppmerksomheten mot prosessen i forhold til rekommandasjonen om Nordisk Miljøregnskap. Nærområdeutvalget i Nordisk Råd har bl.a. ansvaret for energi- og miljøspørsmål i Norden. Disse spørsmål har stor plass i samfunnsdebatten i de nordiske land, men formelt fører det enkelte nordiske land sin egen nasjonale politikk på disse områder. Utfordringen for Nordisk Råd har derfor vært å finne konstruksjoner, gjøre vedtak som kan føre til et mer forpliktende og målrettet samarbeid også i forhold til miljø.

Gjennom arbeidet i Nordisk Råd kan vi nå slå fast at vi kan oppnå større miljøgevinster og en reduksjon av den totale vekst i energiproduksjonen gjennom en bedre nordisk samordning av de eksisterende energibærere. Videre kan vi slå fast at skal vi i praksis få dette til uten et lett svulmende byråkrati, må vi politikere i de enkelte nordiske lands parlamenter legge på plass samordnede og bedre kjøreregler for energimarkedet. Anbefalingen fra Nordisk Råds siste sesjon i Helsingfors, rekommandasjonen om et nordisk miljøregnskap, har harmonisering av skatter og avgifter i elsektoren og et nordisk miljøregnskap som et viktig styringsinstrument. Et helt avgjørende grep er å få på plass en prising av miljøkostnadene i produksjonsleddet.

I inneværende år har rådet gjennomført en stor miljøkonferanse i Gøteborg. Der ble konklusjonen den samme: Det haster med å få på plass bedre kjøreregler, spesielt for det nordiske elmarkedet.

Her i Stortinget behandlet vi før ferien en proposisjon om grønne skatter. Også der ble en viktig konklusjon at man må få på plass bedre kjøreregler i forhold til miljø og i det nordiske elmarkedet. Et bredt stortingsflertall sluttet opp om prinsippene i rekommandasjonen fra Nordisk Råd. Utfordringen nå er å gjøre ord til handling.

I Nordisk Råds sesjon her i Oslo til uken settes også miljøet i fokus ved utdelingen av miljøprisen. I denne sammenheng er det naturlig for rådet å følge opp sitt energi- og miljøengasjement. Den miljørekommandasjon som nå foreligger, har en ambisjon på to år for gjennomføring av miljøregnskap som formelt styringsinstrument for de nordiske land. Bedre kjøreregler for det nordiske elmarked, prising av miljøkostnadene i produksjonsleddet, er en annen viktig ambisjon å få på plass i de enkelte nordiske lands parlamenter innen de samme frister. Vi i Norge er i rute i forhold til Kyoto. Det engasjement Nordisk Råd skisserer, kan være et viktig bidrag til også å være i rute i forhold til de beslutninger som nå skal fattes i videreføringen av Kyoto-vedtakene i Buenos Aires.

Nordisk Råd er i rute i forhold til egne ambisjoner.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har merket meg at innstillingen understreker viktigheten av at de nordiske landene går sammen om tiltak overfor barn og ungdom i nærområdene. Jeg synes imidlertid dette poenget bør understrekes enda sterkere. Vi vet at barn og unge, særlig de som er utsatt for fattigdom, som har svake familiære nettverk eller er født med funksjonshemninger, er særlig utsatt i den omstillingsprosessen som både Russland og de baltiske land nå gjennomgår.

I overgangen fra sentraldirigert kommandoøkonomi til markedsøkonomi faller mange igjennom. Det gamle kommunistregimet manglet også det vi kaller et sterkt sivilt samfunn som kunne ha stimulert og verdsatt ansvar og omsorg for de nærmeste. Det er en viktig oppgave for det nordiske samarbeidet å bøte på denne svakheten i de gamle kommunistregimene. Vi har mye å bidra med, men vi har også mye å lære i et slikt samarbeid.

Nordisk Råd har nylig fått seg forelagt en omfattende rapport om barn og ungdom i nærområdene. Rapporten inneholder også forslag til en handlingsplan for å fremme sosial utvikling for barn og unge. Det skal avholdes en større konferanse i Sverige i neste måned, BARNforum, som vil sette søkelyset nettopp på utfordringene i forhold til barn og ungdom i våre naboland. De tiltakene rapporten foreslår, er særlig rettet mot:

• bekjempelse av fattigdom

• vanskeligstilte familier

• forebyggende helsearbeid

• undervisningssektoren

• særlig utsatte grupper barn og unge, som funksjonshemmede, barn i fengsel, statsløse barn, gatebarn

Utviklingen i våre nærområder har dessverre forverret situasjonen og gått i gal retning for mange barn og unge. Vi ser en økning i antallet fattige og i antallet gatebarn. I Russland totalt har det vært en økning på hele 50 pst. i antallet barn som er plassert i barnehjem siden 1990. Flere barn slutter på skolen, funksjonshemmede blir ofte forsømt i store offentlige institusjoner, og vi ser en økning i antallet unge kriminelle. Barn og unge blir også utnyttet økonomisk og seksuelt.

Det er med andre ord snakk om ganske grunnleggende fellesoppgaver som både Russland og de baltiske land trenger hjelp til å løse. De trenger kanskje mest av alt overføring av kompetanse og kunnskap, men det er også et spørsmål om å bygge opp en verdibasis, bidra til at samfunnsutviklingen i de tidligere kommunistregimene får en klarere verdidimensjon.

Rapporten fra Nordisk Ministerråd anbefaler at det nordiske samarbeidet må ha som overordnet strategi å bidra til å koordinere ulike tiltak fra de nordiske landene. De foreslår, i samarbeid med UNICEF, å opprette et koordinerende råd for å unngå unødig overlapping av ressurser og innsats.

Videre blir det foreslått å satse på en storstilt kompetanseoverføring innen sosial- og kulturområdet og målrette den økonomiske og menneskelige innsatsen mot disse. Det pekes også på at vi kan bruke de nordiske erfaringene med barneombud til, om mulig, å etablere tilsvarende institutter for nærområdene.

Jeg tror det er svært viktig å ta den jobben det er å samordne og koordinere de ulike tiltak vi ser det er behov for å sette i verk i våre nærområder. Det er snakk om bidrag til helt grunnleggende sosiale tiltak som helsestasjoner for mor og barn og eldre, utdanning og kompetanseoverføring til helsearbeidere, forebyggende helsearbeid, vaksinering mot smittsomme sykdommer, hjem for gatebarn og forebygging av kriminalitet. Dersom vi skal lykkes, er det helt nødvendig å utnytte ressursene og kompetansen mest mulig effektivt. Her har nettopp det nordiske samarbeidet en viktig misjon.

Men vi må også se at en satsing i nærområdene kommer til å kreve noe av hvert enkelt land. Det kommer til å kreve ressurser og menneskelig innsats. Vi må ha et bevisst forhold til å prioritere dette og være villig til å følge opp med økonomiske ressurser i budsjettsammenheng. Den konservative gruppen har lagt inn en reservasjon i forhold til Nordisk Råds budsjett som skal behandles i sesjonen i neste uke. Her setter vi av 4 mill. kr som skal brukes til ulike fellesnordiske tiltak nettopp overfor barn og unge i nærområdene. Som et første steg bør vi sette inn mye på å bekjempe den økende kriminaliteten og narkotikamisbruk i Murmansk-området og i de tre baltiske landene.

Jeg tror det nordiske samarbeidet har sin viktigste misjon i årene framover nettopp i å målrette innsatsen mot dem som står svakest i den enorme omveltningsprosessen våre naboland gjennomgår. Vi har lang erfaring med bistand til den tredje verden. Vi bør også kunne bruke en del av våre ressurser og vår kompetanse i nærområdene, slik av vi på varig basis kan løfte grupper ut av fattigdom og gi de nye demokratiene starthjelp til å utvikle seg til sosialt bærekraftige samfunn.

Ingvald Godal (H): Det nordiske samarbeidet har i dette århundret vore eit solskinsfenomen. Dei nordiske landa har samarbeidd veldig godt i godvêr, men når uvêret har kome, har dei droppa kvarandre fort som heit murstein, med enorme tragiske hendingar som resultat.

Det er difor veldig bra at det nordiske samarbeidet no er fornya og utvida til òg å gjelde det tryggleikspolitiske området. Eg er veldig glad for at dette skjedde under det norske formannsskapet i Helsinki i fjor. På mange måtar kan ein seia at det nordeuropeiske områdets eksistensielle hovudproblem er mangel på tryggleikssolidaritet og det fenomenet at landa kan plukkast eitt for eitt når det blir uvêr i denne delen av verda. Dessverre er mangelen på stabilitet også i denne delen av verda framleis så stor at me ikkje kan sjå bort frå at historia kan gjenta seg.

Svaret på denne utfordringa er sjølvsagt å bringe alle dei små landa i Nord-Europa inn i dei tryggleikspolitiske strukturane. Berre det kan på ein fullgod måte førebygge at historiske tragediar gjentar seg i framtida.

Sverige og Finland er allereie på veg, i og med at dei har gått inn i NATOs Partnerskap for fred-samarbeid. Dei er med i SFOR-styrken i Bosnia osb. Men dei mest utsette er sjølvsagt dei baltiske republikkane. Og med den utryggleiken me har hjå den store naboen lenger aust, er det ikkje utan grunn at dei fryktar at om det går gale der borte, kan tragediar i likskap med den me for kort tid sidan såg i Tsjetsjenia, gjenta seg i deira område.

Eg trur det er veldig viktig at nettopp desse landa blir trekte med i tryggleikspolitiske strukturar for å trygge stabiliteten i denne delen av verda, og eg trur det er veldig viktig at Noreg og Danmark, som er medlemmer av NATO, her blir pådrivarar og ikkje - slik det til no har vore – i alle fall for Noregs del – diltar litt etter.

I den samanhengen trur eg òg det er viktig at ein fylgjer forslaget frå Brzezinski, den tidlegare amerikanske tryggleikspolitiske rådgjevaren, som understrekar at det er heilt nødvendig at ein her ser på dei baltiske landa kvar for seg og vurderer dei ut frå kompetanse osb. på individuelt grunnlag og ikkje som gruppe.

I samband med dei russiske protestane i denne samanhengen og protestane om at det er så ille å bringe NATO opp mot Russlands grenser, synest eg det er nyttig å peike på at Russland i dag har ei grense med NATO og har hatt det veldig lenge – i Nord-Noreg. I debatt med russarane spør eg dei om denne grensa er god, og dei må innrømme at det er ei veldig god grense – det seier dei rett ut. Då spør eg om dei nokosinne har hatt ei betre grense enn denne grensa her oppe, og det må dei innrømme med eit smil at det har dei i grunnen ikkje hatt. Eg trur det er grunn til å peike på dette i denne samanhengen og peike på det grunnleggande forhold at eigenleg skulle det ikkje vera noko grunnlag for tryggleikspolitiske konfliktar mellom Russland og Europa, og at det difor på ingen måte er noko trugsmål mot Russland at desse små statane med den historiske erfaringa som dei har, no kan få den same tryggleiken som me set veldig stor pris på i dette landet.

Når det gjeld forsvarssamarbeidet med dei baltiske landa, er det i god utvikling. Det er det elles med Sverige og Finland òg. BALTBAT, som har vore eit pionerprosjekt, burde eigenleg ha tatt over vår jobb i Sør-Libanon, men det kunne dei ikkje fordi dei ikkje har kapasitet til å fylgje opp. Det er viktig at me no utviklar BALTBATs kapasitet i så måte, eller at me sørgjer for eit samarbeid mellom BALTBAT og andre, slik at denne avdelinga som no er klar for å brukast, kjem i arbeid, for å seia det på den måten. Når ei avdeling som har trena lenge og er klar for innsats, ikkje blir bruka, men blir gåande på tomgang, er det svært uheldig.

Eg trur òg det er viktig at me trekker dei med f.eks. i SFOR, slik at dei kan få prøve seg i røynda.

Når det gjeld Noregs innsats i nærområda generelt, vil eg seia at den er forferdeleg sparsam. Det er eigenleg svært flaut kor lite me har satsa i våre nærområde i ein periode der me kan seia at moglegheitenes vindauga har stått ope. Det er ikkje noko som helst rimeleg forhold mellom vår innsats i våre nærområde i ei lagnadstid og det me f.eks. gjer i Afrika. At me skal bruke mykje meir pengar på enkelte afrikanske land – med svært tvilsamt resultat, som me ser i rapport etter rapport – enn me gjer i våre nærområde der behova er så klare og så store, synest eg er heilt gale. Det heng til dels saman med måten Utanriksdepartementet budsjetterer på med 03- og 02-område osv. Det må det endrast på. Det må bli eit rimeleg forhold på dette området.

Når det gjeld energi, er det slik at dei landa som tidlegare var bak jernteppet, no seier at dei har erstatta ordet blackmail med gasmail. Dei føler det slik at kanskje er deira største tryggleiksproblem i dag at dei er avhengige av berre ein energileverandør. Det understrekar kor viktig det er at me får framgang i det nordiske energisamarbeidet. Svenskane har vore ein propp i dette. Det er viktig at dei ser si rolle her i eit litt større perspektiv enn berre seg sjølve, slik at me kan få til f.eks. det nordiske gassnettet som EU har engasjert seg for å få til, og elles energisamarbeid på andre måtar, slik at alle land her oppe kan få alternative kjelder.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Som det framgår av stortingsmeldingen, legger Regjeringen stor vekt på det nordiske samarbeidet. Det gjelder så vel det internordiske samarbeidet som samarbeidet i forhold til nærområdene og i forhold til Europa. Selv om det internordiske alltid vil være bærebjelken i det nordiske samarbeidet, kan vi heller ikke på dette området være oss sjøl nok, vi må også forholde oss til de fundamentale endringer som skjer mellom øst og vest i Europa, og den virkelighet som følger av at de nordiske land har valgt forskjellig vei i forhold til EU.

At disse synspunktene også har bred støtte i Stortinget, viser den enstemmige komiteinnstillingen til meldingen. Jeg har for øvrig notert at Fremskrittspartiet denne gangen ikke har noen egen uttalelse med anbefaling om at det parlamentariske samarbeidet i Nordisk Råd skal nedlegges. Jeg merket meg Lodve Solholms begrunnelse for at Fremskrittspartiet har foretatt denne endringen.

Komiteen retter i sin innstilling søkelyset på at innstrammingene i de nordiske budsjettene de siste årene har rammet sentrale samarbeidsområder på kulturområdet, og mener at kultursamarbeidet fortsatt skal være et hovedsatsingsområde i det nordiske samarbeidet. Dette er synspunkter jeg er helt enig i. På den annen side må nedskjæringen i de nordiske budsjettene målt i 1998-priser – fra 762 mill. danske kr i 1995 til 716,9 millioner i år – også ha en motpost i redusert virksomhet. Det må registreres som et lyspunkt at reduksjonen i budsjettet nå er bremset opp, og at nivået fra 1998-budsjettet opprettholdes i forslaget til 1999-budsjett. I denne sammenheng er det også riktig å peke på at økt satsing på nærområdene innenfor de samme budsjettrammer nødvendigvis vil måtte ramme andre områder.

Regjeringen hadde ønsket at en ny innsats i nærområdene kunne skje med «friske penger». Når det gjelder totalbudsjettene, er det ikke Norge som har vært bremseklossen. Det er ingen hemmelighet for Stortinget at det er Sverige som har vært pådriveren for å få redusert de fellesnordiske budsjettene. Og her som ellers i internasjonalt samarbeid gjelder det at man ikke kommer lenger enn det det er enighet om. I denne sammenheng kan det være interessant å merke seg at det svenske formannskapet i Ministerrådet i inneværende år har tatt initiativ til opprettelse av en arbeidsgruppe som skal vurdere nye områder for framtidig nordisk samarbeid.

Til tross for reduksjonene er kultur-, utdannings- og forskningspolitikk fortsatt det fremste nordiske satsingsområdet. I budsjettforslaget for 1999 utgjør denne sektoren alene fortsatt hele 45 pst. av budsjettet. Når det gjelder fordelingen av budsjettet på de tre hovedsøylene, vil 71 pst. av budsjettet gå til det internordiske samarbeidet neste år, 19 pst. er forbeholdt nærområdesamarbeidet og 10 pst. vil gå til Europa-samarbeidet. Sammenliknet med årets budsjett betyr det at nærområdebudsjettet er økt med 4 pst. på bekostning av det internordiske budsjettet.

Limet i det nordiske samarbeidet har vært kulturelle og språklige likheter, demokratiske samfunnsmodeller og sammenfallende verdivurderinger. Dette gjelder det offisielle nordiske samarbeidet, men i like høy grad det nordiske samarbeid som kommer til uttrykk gjennom de frivillige organisasjonene. Her eksisterer det et bredt nettverk som har røtter langt tilbake, og som på en eller annen måte har gitt nesten alle oss som bor i Norden, en nordisk identitet i tillegg til vår nasjonale. Det dreier seg om hundrevis av forskjellige organisasjoner – trolig bortimot 1 000 – som også har et nordisk perspektiv i sin virksomhet.

Det norske formannskapet ønsket i 1997 å styrke samarbeidet mellom det offisielle Norden og den frivillige delen av organisasjonslivet. Ikke minst er det lagt vekt på den betydning et slikt samarbeid vil ha for oppbygging og styrking av liknende organisasjoner i nærområdene. Norden har et unikt organisasjonsliv. Det er en styrke for nordisk demokrati og kan være en nyttig erfaring å overføre som et tilskudd til demokratioppbyggingen i nærområdene.

Det norske initiativet i forhold til de frivillige organisasjonene er fulgt opp av det svenske formannskapet i år og vil bli videreført av det kommende islandske formannskapet. Vi står med andre ord overfor en prosess med kontinuitet. Jeg er enig med komiteen i at det gjennom Nordisk Ministerråds budsjetter er nødvendig å styrke de frivillige organisasjonenes muligheter for å spille en aktiv rolle som samarbeidspartner. Ministerrådet har nå utarbeidet en strategi for samarbeid med den frivillige sektor. Det har også fått de første budsjettmessige konsekvenser. Den videre utvikling vil i høy grad også være avhengig av de prosjekter som de frivillige organisasjonene sjøl kan komme opp med – ikke minst samarbeidsprosjekter i forhold til nærområdene.

Det internordiske samarbeidet er – og vil alltid være – den viktigste delen av det nordiske samarbeidet. Men heller ikke denne delen av samarbeidet er statisk. Det internordiske samarbeidet har i flere år også hatt en utenrikspolitisk dimensjon. I fjor – under det norske formannskapet – ble det på Nordisk Råds sesjon i Helsingfors for første gang gitt en sikkerhetspolitisk redegjørelse fra de nordiske forsvarsministrene med en etterfølgende debatt i rådet. Dette følges opp med en liknende redegjørelse når Nordisk Råd samles her i Stortinget i neste uke. Jeg har for øvrig merket meg den vekt komiteen legger nettopp på det nordiske samarbeidet på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

Det norske formannskapet tok initiativ til et samarbeid om en felles nordisk politikk på området informasjonsteknologi. Dette har det svenske formannskapet fulgt opp med et møte mellom de nordiske IT-ministrene i vår. Det er et fellesnordisk ønske at IT-samarbeidet skal være tilgjengelig for alle og bidra til en demokratisk samfunnsutvikling, styrke nordisk språk og kultur, utvikle et felles nordisk regelverk for elektronisk handel og stimulere små og mellomstore bedrifter til å bygge opp IT-nettverk.

Når det gjelder nærområdesøylen i det nordiske samarbeidet, er dette som tidligere nevnt trappet opp i år og omfatter nå en større del av det nordiske totalbudsjettet. Opptrappingen av innsatsen i nærområdene er for øvrig gjort på anmodning fra Nordisk Råd. Tiltakene går på et vidt spekter hvor noen av stikkordene er: demokratiutvikling, helse, tiltak for utsatte grupper av barn og ungdom, miljø, kultur, utdanning og frivillige organisasjoner. Jeg er ellers enig med komiteen når den ønsker at de nordiske land skal legge vekt på samarbeidet om EUs såkalte nordlige dimensjon, og at dette ikke må begrenses til bare å gjelde Østersjøregionen, men også være et begrep for samarbeid som omfatter Barentsregionen og Arktis.

Jeg har videre merket meg i debatten at flere har tatt til orde for at vi må styrke det vestnordiske samarbeidet. Det er jeg enig i. For det første er det selvfølgelig i Norges egeninteresse at dette skjer, og særlig tror jeg vi bør føle et ansvar for at dette vektlegges sterkere i åra som kommer. Jeg regner med at når Island neste år får formannskapet, vil også Island være interessert i å ta initiativ som gir økt oppmerksomhet til Vest-Norden. Jeg vil bl.a. minne om at Island også har tatt til orde for at vi må knytte nye kontakter til våre naboer i vest, f.eks. Skottland og Shetland, og jeg regner med at dette er synspunkter som Island vil følge opp når de overtar formannskapet.

Mens Danmark, Sverige og Finland er EU-medlemmer, har Norge og Island valgt å stå utenfor. Dette har gitt det nordiske Europa-samarbeidet økt betydning. Fundamentalt i denne sammenheng er det som kalles «tidlig varslingssystemet». I år har Nordisk Ministerråd som et ledd i dette styrket informasjonslinjene til EU-delegasjonene i Brussel. Samtidig er det etablert en hospitantordning ved EU-delegasjonene for ansatte i Ministerrådet i København.

La meg til slutt få si at det nordiske samarbeidet er under utvikling i alle de tre hovedretningene, både det internordiske, nærområde- og Europa-dimensjonen. Jeg konstaterer at dette er i tråd også med de ønsker som kommer fram i den enstemmige komiteinnstillingen til stortingsmeldingen, og jeg har med tilfredshet merket meg at det har blitt ytterligere vektlagt i forbindelse med debatten her i dag.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.