Marit Nybakk (A): Det er med glede jeg tar over stafettpinnen. Jeg syns det har vært en flott debatt den siste timen.

Jeg vil starte med å fortelle om Lise, niesen til en venninne av meg. Hun fikk anoreksi da hun var 11 år. Hun var bare skinn og bein og en hårsbredd fra døden da hun endelig fikk psykiatrisk og medisinsk behandling. Alle pustet lettet ut da Lise begynte å spise igjen – legene, familien, nærmiljøet. Men det var da jenta ble skikkelig syk. For å hindre at maten gikk inn i kroppen, begynte hun å kaste opp og utvikle bulimi. Hun er nå 28 år, og er fortsatt like dårlig.

Dette er kanskje hovedårsaken til at spiseforstyrrelser er så vanskelig å behandle. Helsepersonellet er opptatt av å få anorektikerne til å spise – naturlig nok. De forstår sjelden at hvis pasienten ikke blir fulgt opp med et systematisk ettervern, lurer de omgivelsene ved at det de spiser, blir kastet opp igjen.

Den siste timen har Stortinget diskutert forebyggende tiltak for å forhindre at barn og unge utvikler anoreksi og andre spiseforstyrrelser. Behandlingstilbudet og kunnskapen blant ulike typer fagpersonell er om mulig enda dårligere enn det forebyggende arbeidet. Det er helt nødvendig at både skolehelsetjenesten, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er i stand til å gjøre sin del av diagnostikk og behandling. Først og fremst er det behov for en betydelig kompetanseoppbygging når det gjelder disse lidelsene – i tillegg til å styrke behandlingstilbudet og ettervernet.

De få jentene – og guttene – som i dag får profesjonell hjelp, får enten ikke den støtten og behandlingen de egentlig trenger, eller så svikter ettervernet. Ofte svikter, som sagt, kompetansen i hjelpeapparatet.

Har vi tenkt over at en alkoholiker, en røyker eller en pillemisbruker kan holde seg unna det rusmidlet som har skapt avhengigheten? En person som lider av spiseforstyrrelser, må imidlertid forholde seg til mat resten av livet. Har vi tenkt gjennom hvor vanskelig det må være å utvikle et naturlig forhold til mat for en som enten har hatt anoreksi, utviklet bulimi eller for den saks skyld brukt mat som narkotika – altså overspising?

Kompetansen hos helsepersonell, barnevernsarbeidere og lærere må naturligvis også inkludere de ulike årsakene til spiseforstyrrelser for at de skal være i stand til å behandle lidelsen på en skikkelig måte. En ung kvinne som led av bulimi, hadde som barn blitt utsatt for overgrep fra sin far i form av å måtte utføre munnsex. Den eneste måten hun kunne glemme smaken i munnen på, var å putte mat i munnen absolutt døgnet rundt.

Incestofrene er heldigvis bare en del av dem som er rammet av spiseforstyrrelser. I vår jetalder knytter stadig flere sin identitet til kroppen, som også forrige debatt viste veldig klart. Egenverdet blir omvendt proporsjonalt med antall kilo. Vi assosierer en veldreid kropp med kontroll, vellykkethet, høy moral og viljestyrke, som jeg har skrevet i interpellasjonsteksten. Og i ukebladene kan småjentene og tenåringene lese at de som tar seg godt ut, også er de som får best karakterer, og som dessuten lettest får seg jobb.

For et år siden gikk bildene av den den gang avmagrede svenske kronprinsessen over hele verden. Min generasjon husker da den særegne kvinnelige parten i sangduoen «The Carpenters» døde av anoreksi. Stadig flere vellykkede og ærekjære unge kvinner får spiseforstyrrelser. Nå har riktignok skjønnhetsidealene vært tøffe til alle tider. For hundre år siden ble jentene snørt inn med korsett, måtte stå etter hvert måltid og svimte av ved den minste anstrengelse. Vi husker hvordan kinesiske jenter fikk deformert føttene sine.

Likevel er det i ferd med å bli grotesk når kvinnelige skuespillere i USA får operert bort de nederste ribbenene og får pumpet silikon inn i brystene for å få den kunstige barbiedukkefiguren.

Dette handler også om sosial kontroll av kvinner. Kvinner verdsettes som objekter og skal holdes på plass der maktstrukturene ønsker det. I mange land bruker den mannlige eliten kultur og religion som begrunnelse for å holde kvinner nede. Småjenter omskjæres og lemlestes for å hindre seksuell nytelse. Vi kan knapt forestille oss smerten og lidelsene, bl.a. ved samleie og fødsel.

For å ta spiseforstyrrelser på alvor må vi stille den riktige diagnosen og gi adekvat behandling. Vi må erkjenne at anoreksi og bulimi som mestringstrategi i en kroppsfiksert kultur kanskje er like innskrenkende og hemmende som snørte føtter, bruk av slør og korsett eller for den saks skyld omskjæring – kanskje ikke i fullt så sterk grad.

Det går sakte med utvikling av kompetanse og tilbud. Jeg gikk gjennom en del spørretimespørsmål som har vært stilt tidligere, og veldig mange av de samme problemstillingene har gått igjen. Modum Bad regnes i dag for å ha det beste behandlingstilbudet i Norge – med fare for å fornærme andre; det er ikke min mening. De har 14 plasser. Sykehus og psykiatriske institusjoner gir også tilbud, men de fleste sykehus kan gi lite utover tvangsfôring og et par timer hos psykiater i uken. Jeg tror likevel det verste er den totale mangel på kunnskap om dette emnet hos dem man går til først – hos allmennpraktikere, hos primærleger, hos helsesøstre, hos barnevernsarbeidere. Jeg kunne egentlig også tatt med lærere, selv om jeg tror de gjør en ganske god jobb på dette feltet.

Spiseforstyrrelser var et satsingsområde i Handlingsplan for statlig stimulering av psykisk helsevern og mental helse, 1991-95. Satsingen skulle skje i en kombinasjon av forebygging og behandling. I den forbindelse utredet det daværende Helsedirektoratet i 1992 behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser. Det ble også igangsatt et «Prosjekt spiseforstyrrelser 93-95». Ved behandlingen av psykiatrimeldingen i 1997 ble det foreslått å styrke barne- og ungdomspsykiatrien, noe som også er viktig i den sammenhengen vi snakker om her.

Fortsatt savner vi likevel de konkrete forslagene som kan vise at det norske samfunnet erkjenner at spiseforstyrrelser er en sykdom, at mørketallene er store, at årsakssammenhengen er kompleks, og at det er behov for kunnskap og kompetanse. Derfor vil jeg utfordre helseministeren til å bedre behandlingstilbudet og ettervernet og øke kompetansen.

Jeg er sikker på – også sett i lys av den forrige debatten – at i disse spørsmålene er det tverrpolitisk enighet. Jeg synes det er viktig å understreke at det bør være det, og at vi bør være sammen om å forsøke å få til konkrete tiltak i helsevesenet. – Hvordan sikrer vi tidlig behandling i nærmiljøet? Hvordan får vi til en langvarig behandling og oppfølging? Hvordan kan vi utvikle en tverrfaglig behandling som er målrettet? Hvordan kan vi øke kompetansen i helsevesenet og hos andre faggrupper? Hvordan kan vi få til mer kunnskap om symptomer i nærmiljø, skole, organisasjoner og idrett? – for symptomene er i dette tilfellet veldig viktig.

Hvis det er riktig det jeg så i et spørretimespørsmål fra Ellen Christine Christiansen i forrige periode, at i 1995 hadde medisinstudentene ved Universitetet i Oslo én – én – forelesning om problemene ved spiseforstyrrelser, så er det nødvendig at temaet kommer sterkere inn i all utdanning av helsepersonell.

Arbeiderpartiet har i dag fremmet forslag om å ta initiativ til å opprette kompetansesentre i alle helseregioner samt å styrke sykepleie- og legeutdanningen på dette feltet.

Helt til slutt: Karita Bekkemellem Orheim har før i dag snakket om modell- og reklamebransjens ansvar. Etter å ha bladd gjennom flere moteblader det siste døgnet på grunn av denne debatten, må jeg si jeg er kommet til at vi som ser sånn noenlunde normale ut, har ikke en sjanse der i gården. Det er spikertynne, flatbrystede 14-åringer, 1,80 høye og vekt 45 kg. – Jeg hadde nær sagt Marilyn Monroe ville ha blitt vraket av dagens talentspeidere. Men for å late som om vi har en motvekt mot disse monstrene, finnes det noen få andre modeller, men de er til gjengjeld så overvektige at de heller ikke er av den kategorien de fleste av oss kan identifisere seg med. Dette blir et tankekors. Det burde være en hovedoppgave, slik også representanten Orheim understreket, å virkelig ta opp kampen mot denne kategorien motebransje.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Regjeringen er enig i behovet for å styrke tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser. Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse legger opp til en omfattende økonomisk styrking av det psykiske helsevernet. I tillegg til satsingen i opptrappingsplanen, som også vil innebære en styrking av tiltakene for mennesker med spiseforstyrrelser, er det behov for en egen plan og opprustning på dette feltet.

Før jeg sier noe om behandlingstilbudene, må jeg si noen ord om ett av de forholdene som bidrar til å skape spiseforstyrrelser. Til tross for at det i de senere årene har vært fokusert på reklamebransjens og medias uheldige bruk av kroppsidealer, har dette ikke forbedret seg. Sykdommen er nær knyttet til forestillinger i samfunnet, og jeg tar skarp avstand fra de kroppsidealer som media og motebransjen formidler. Reklamens skjønnhetsidealer og kroppsfiksering er ødeleggende for de unges selvbilde og bidrar til å øke forekomsten av spiseforstyrrelser. Vi trenger mer av det folkelige opprøret på dette feltet. Det må gjøres klart, særlig for unge jenter, at vellykkethet og et godt liv ikke avhenger av å ha den samme kroppsformen eller det samme utseendet som de modeller reklamebransjen til enhver tid benytter. Vi kan ikke se en styrking av behandlingstilbudet separat fra de holdningene som skapes ute i samfunnet. Det handler om å løfte respekten for menneskeverdet og gi unge mennesker egenverd og selvrespekt uavhengig av hvordan man er skapt.

Å gi et tilfredsstillende tilbud til denne gruppen oppfattes å være særlig utfordrende fordi det omfatter både psykiatri og somatikk, 1.- og 2.- linjetjenesten, og sosiale og kulturelle faktorer. En utfordring er også knyttet til behovet for overføring mellom avdelinger innen psykiatrien, fra barne- og ungdomspsykiatrisk til voksenpsykiatrisk avdeling. De fleste som får spiseforstyrrelser, får dette i en alder der det er aktuelt med behandlingstilbud fra barne- og ungdomsavdelinger, men sykdommen varer ofte inn i voksen alder, og overføringsrutinene til voksenpsykiatriske avdelinger har vært for dårlige. Holdninger hos foreldre, venner, skole, treningssteder osv. er viktig for forebygging og ettervern. Vi vet at jo flere etater og nivåer som skal samarbeide for å gi et godt tilbud, jo mer utfordrende blir det å utforme tilbudene.

Som et ledd i Regjeringens arbeid på området har Statens helsetilsyn fått i oppdrag å utarbeide en plan for fremtidig satsing. Planen skal oversendes departementet innen utgangen av dette året. I 1997 ble det arrangert en ekspertkonferanse om spiseforstyrrelser som skulle samle kunnskap og avdekke behov. Det er for 1998 bevilget 3 mill. kr til utforming av planen, til ulike prosjekter eller modellutvikling, der kunnskapen siden kan spres til resten av landet og til kompetansehevende tiltak i form av kurs til helsepersonell. Planen vil inngå i den videre opptrapping av innsatsen for psykisk helse.

Det er satt i gang ulike forebyggingstiltak innen området. Statens ernæringsråd utarbeidet i 1997 en rapport om forebygging av spiseforstyrrelser. Det har tidligere vært laget et undervisningsopplegg til bruk i skolen, og som en oppfølging av rapporten fra Ernæringsrådet er materialet nå under bearbeiding og vil bli distribuert via Nasjonalt læremiddelsenter til alle landets grunnskoler og videregående skoler. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal i løpet av opptrappingsperioden for psykiatrien økes med 800 årsverk for å styrke det forebyggende arbeidet, også for å forebygge spiseforstyrrelser.

De kommunale og fylkeskommunale tilbudene til målgruppen er varierende. Mye av arbeidet i kommunene er avhengig av en spesialisthelsetjeneste som både kan gi generell og konkret veiledning. Noen fylkeskommuner har etablert gode tjenestetilbud til målgruppen, andre har utarbeidet planer for området og er i ferd med å bygge opp tilbud. Øremerkede midler til psykisk helsevern har gjort det mulig å styrke dette feltet. Det er likevel langt fram før vi får et tilfredsstillende tilbud, tilretteleggingen er ulik, noen fylkeskommuner har knapt nevnt spiseforstyrrelser i planene sine. Manglende planer trenger ikke nødvendigvis innebære et dårlig tilbud, det kan finnes mye lokal kompetanse. Men manglende planlegging betyr likevel ofte dårligere sammenheng mellom nivåene og dårligere samarbeid mellom avdelinger. De siste årene har kompetansen blitt betydelig hevet. Det er arrangert flere faglige konferanser på området, men det er fremdeles et stort behov for mer systematisert kompetanse og for kompetansespredning. Når man gjennomgår det eksisterende tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser, må vi ikke glemme det viktige selvhjelpsarbeidet som skjer i regi av brukerorganisasjonene. Brukerekspertisen er viktig også på dette felt.

På bakgrunn av et klart behov for å styrke feltet trenger vi nå den plan fra Helsetilsynet som er bestilt, og som skal fremme anbefalinger om tiltak og hvordan tilbudene bør organiseres og bygges opp, både når det gjelder behandling, ettervern og styrking av kompetanse. Helsetilsynet skal gjennomgå tjenestetilbudene i fylkeskommunene.

Vi vet fortsatt for lite om forekomst, årsaker og virkninger av ulike behandlingsformer. Derfor har vi i opptrappingsplanen lagt vekt på å styrke forskning på spiseforstyrrelser, spesielt i forhold til barn og unge, som er et særlig forsømt område.

Interpellanten brukte en del av sin tid til å peke på behovet for kompetanseoppbygging. Kompetanse om spiseforstyrrelser skal finnes overalt, i nærheten av pasienten. De fleste psykiatriske institusjoner og poliklinikker har kompetanse innen feltet. Få fylkeskommuner eller regioner har imidlertid organisert tjenestene i mer spesialiserte enheter som kan overføre kompetanse til andre deler av helsevesenet. Målet er at hver region skal ha spesialisert kompetanse innen området, noe som bl.a. ble påpekt i innstillingen fra sosialkomiteen til psykiatrimeldingen.

Planlegging av tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser skal inn i det ordinære planarbeidet til fylkeskommunene og helseregionene. I forbindelse med gjennomføringen av opptrappingsplanen er det opprettet et sekretariat som skal bistå fylkeskommunene i planarbeidet, og planene skal utløse øremerkede midler. Det er pr. i dag få fylkeskommuner som har innarbeidet planer for tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser i det ordinære planarbeidet. Dette vil det sentrale sekretariatet følge opp.

Kapasiteten innen psykisk helsevern er pr. i dag for dårlig. Derfor har det til nå vært få enheter som har hatt mulighet til å fungere som kompetanseenheter. De ulike miljøene har nok med å ta imot pasienter fra eget inntaksområde. Det er imidlertid opprettet et eget kompetansesenter som departementet finansierer. Helseregion 5 har etablert et nordnorsk kompetansesenter for spiseforstyrrelser, som er lagt til Tromsø. Det er i tillegg etablert et kompetansenettverk i Nordland som også er tilknyttet kompetansesenteret. Helseregion 4 har innarbeidet i helseplanen å gjøre Innherred Sykehus i Nord-Trøndelag til en kompetanseenhet i helseregion 4. Detter er ennå ikke gjennomført.

Som interpellanten nevnte, har Modum Bad utviklet særskilt kompetanse og et behandlingstilbud innen spiseforstyrrelser, som jeg ønsker skal videreutvikles. I budsjettforslaget for 1999 har Regjeringen derfor foreslått at Modum Bad skal få styrket sitt behandlingstilbud for voksne med spiseforstyrrelser.

Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, SSBU, gir tilbud til barn og unge i Oslo-området og driver kompetanseoppbygging for resten av helseregion 1 og 2.

Ettervernet og oppfølging lokalt utgjør en særlig utfordring. De nye lovene som snart blir fremmet for Stortinget, legger stor vekt på helheten i behandlingsnettverket. Planen som Helsetilsynet skal utarbeide, vil peke på tiltak som skal øke samhandlingen mellom 1.- og 2.- linjetjenesten, noe som har vært et forsømt område. Kommunehelsetjenesten har behov for faglig veiledning fra 2.-linjetjenesten, og et vellykket behandlingstilbud er avhengig av oppfølging og ettervern i kommunehelsetjenesten. Det er tilsatt kommuneveiledere på alle fylkeslegekontorene som skal bidra til å iverksette opptrappingsplanen i kommunene. Både kommuneveilederne og sekretariatet sentralt skal fokusere på den gjensidige samhandlingen mellom tjenestenivåene.

Det er viktig at institusjonene i 2.-linjetjenesten etablerer kontakt med kommunehelsetjenesten, foreldre, skole osv. når en person blir skrevet ut av spesialisthelsetilbudet. Slik kan 1.-linjetjenesten utvikle kompetanse som både er nyttig for den enkelte pasient, og som bidrar til forebygging i forhold til andre.

SSBU har fått i oppdrag av Helsetilsynet å gjennomføre kurs i kompetanseoppbygging av helsepersonell. Kursene, som starter i høst, skal styrke kompetansen innenfor hele behandlingsnettverket. Derfor er en tredjedel av plassene forbeholdt personell innen kommunehelsetjenesten. Kursene har halvannet års varighet, og helseregion 1 og 2 er prioritert i denne omgang. Målsettingen er å utvide til de andre regionene etter at det første kurset er gjennomført.

La meg til slutt nevne at brukerorganisasjonene innen området spiseforstyrrelser har en viktig rolle. Jeg nevner eksempelvis Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og Anorexia/Bulimia Foreningen som viktige samarbeidspartnere når det gjelder utvikling av tjenestene. Organisasjonene driver et viktig selvhjelpsarbeid som mange opplever som et nødvendig supplement til det offentlige tilbudet. De har mottatt økonomisk støtte til opprettelse og videreutvikling av selvhjelpsgrupper og til en generell organisasjonsoppbygging. Dette viktige arbeidet tar vi sikte på skal fortsette.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen

Marit Nybakk (A): La meg først på vegne av Karita Bekkemellem Orheim, Asmund Kristoffersen og meg selv ta opp forslagene nr. 1-3, som er omdelt på representantenes plasser.

Så vil jeg takke statsråden for svaret. Jeg synes svaret fra helseministeren viser at det både er bred enighet om disse spørsmålene og politisk vilje til å gjøre noe. Jeg ble ganske oppløftet av flere av de forslagene til tiltak som ble nevnt av statsråden.

Jeg har lyst til å si at noe av det som virkelig gikk inn på meg i vårsesjonen, var de brevene jeg fikk fra fortvilte foreldre etter at jeg skrev en artikkel om spiseforstyrrelser. Flere av dem var i ferd med å gi opp, og det dreide seg ikke minst om forholdet til hjelpeapparatet, til helsevesenet. Noen hadde mistet barna sine, de hadde rett og slett sultet seg til døde. Foreldrene hadde veldig lite å stille opp med. Fortvilelsen og desperasjonen var stor og knyttet til en total mangel på kompetent oppfølging. Og det er det vi snakker om, altså ikke bare det å bli tvangsfôret en gang i uken og å gå til psykolog av og til, men å få til en skikkelig, kompetent oppfølging.

Det er viktig at vi har fått øremerkede midler til psykisk helsevern, og at vi styrker psykiatrien, slik også statsråden understreket. Kompetanse på spiseforstyrrelser er så vidt spesielt at det er viktig at vi innenfor øremerkingen av midler til barne- og ungdomspsykiatrien også øremerker til denne typen lidelser slik at disse ikke drukner i annen barne- og ungdomspsykiatri.

Når det gjelder kompetansen i helsevesenet både i 1.- og 2.-linjetjenesten – og det dreier seg om somatikk og psykiatri, altså ikke bare psykiatrien – tror jeg det er viktig, som jeg sa i innlegget mitt, at primærlegene, hun eller han, fastlegen en går til, gjerne huslegen, har kompetanse på området. Jeg er veldig glad for at statsråden foreslår å styrke behandlingstilbudet ved Modum Bad. En datter av en nær politisk venn har i årevis vandret ut og inn av ulike psykiatriske institusjoner som følge av spisevegring, og det er først når hun kommer til Modum Bad at det skjer et eller annet. Og dette ikke til forkleinelse for andre institusjoner, men jeg tror at den type kompetanse må spres videre til den øvrige delen av helsevesenet. Jeg vil utfordre statsråden når det gjelder vårt forslag om kompetanse innen utdanningssystemet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder spørsmålet om kompetanseutvikling, er jeg enig med interpellanten i at det kan være all grunn til å vurdere hvordan denne kompetansen i dag bygges, ikke bare gjennom etter- og videreutdanningstilbud, som jeg var inne på i mitt innlegg, men også i grunnutdanningene for helsepersonell. Jeg er innstilt på å vurdere dette spørsmålet i samarbeid med andre berørte departementer.

Når det gjelder spørsmålet om å opprette kompetansesentre, er min holdning at det er nødvendig å ha kompetanseenheter i de ulike helseregionene knyttet til behandlende avdelinger. Hvordan så dette rent praktisk bør organiseres, synes jeg det er naturlig å ta stilling til i forbindelse med den konkrete planen som Helsetilsynet er bedt om å legge fram, der dette vil bli nærmere berørt.

Når det gjelder forslag nr. 3, er vel – så vidt jeg kan bedømme – den planen som vi har under utarbeidelse, allerede et svar på det forslaget.

Jeg konstaterer for øvrig med glede den enighet som det synes å være i dagens debatter om dette feltet, og også om styrkingen av behandlingstilbudet og kompetansen ved Modum Bad, som jeg er enig med interpellanten i er et veldig løfterikt behandlingstilbud. Jeg har selv besøkt Modum og hatt anledning til å stifte nærmere bekjentskap med både pasienter og personell som har med dette tilbudet å gjøre.

La meg avslutningsvis også si meg enig i at kompetansen i primærlegetjenesten er viktig på dette feltet. Det er en av grunnene til at jeg har satt i gang en vurdering av om ikke alle leger i sin utdanning og i sin turnuspraksis må gjennom psykiatri, et av de store områdene i norsk medisin som ikke omfattes av den praktiske delen av medisinerutdanningen, og det mener jeg det er på tide å få gjort noe med.

Asmund Kristoffersen (A): Kunnskapen blant helsepersonell generelt om forebygging og behandling av mennesker med spiseforstyrrelser er langt fra god nok med unntak av enkelte avgrensede miljø.

Det viktigste nå er å bygge opp kompetansen både i den forebyggende og den behandlende kjeden i tillegg til ettervernet. Vårt forslag om at det skal opprettes kompetansesentre med fagfolk i alle fem helseregioner er i denne sammenheng viktig. Slike kompetansesentre skal, slik det beskrives i psykiatrimeldingen, dvs. St.meld. nr. 25 for 1996-97, være en tverrfaglig organisasjon som har et særlig ansvar for å drive forskning, fagutvikling, veiledning og undervisning.

Et slikt kompetansesenter bør så følges opp med en avdeling innenfor det psykiske helsevesenet i hver helseregion, slik at en får en særskilt kompetansefunksjon når det gjelder både diagnostikk og behandling av spiseforstyrrelser. En slik avdeling skal også kunne gi nødvendige råd til sykehusavdelinger, poliklinikker og helsepersonell i kommunehelsetjenesten. Jeg understreker hvor viktig det er at 1.-linjetjenesten rustes opp kompetansemessig, spesielt helsesøstre, psykiatriske sykepleiere og leger.

Psykolog Charlotte Buhl sier i boken «Kampen om kroppen» at utviklingen av spiseforstyrrelser starter for de fleste i puberteten og utløses i ca. to tredjedeler av tilfellene av en slankekur. Jeg viser også til det helseministeren her sa om reklame- og motebransjen og slutter meg helt til hans synspunkter.

Jeg tror ikke det er tilstrekkelig bare å heve kompetansen hos helsepersonellet. I grunnskolens læreplaner er forebyggende helsearbeid sterkt vektlagt. Lærerne er i daglig kontakt med elevene og er ofte de voksenpersoner som bruker mest tid sammen med barn og ungdom. Derfor har de også store muligheter til å forebygge og identifisere spiseforstyrrelser. Jeg har svært lang erfaring som rektor i grunnskolen, og jeg har, i likhet med mine kolleger i skolen, helt utilstrekkelige kunnskaper om spiseforstyrrelser. Jeg mener derfor at kompetansen hos lærerne må styrkes. Spiseforstyrrelser er ikke noe synlig tema i lærerutdanningen. Etterutdanning av lærere er i hovedsak et kommunalt ansvar, men i dette spørsmålet må utdanningsdirektørene ta et særlig ansvar for koordinering av slik etterutdanning i nær kontakt med fylkeshelsetjenesten og de kompetansesentra som jeg forventer nå blir opprettet.

I likhet med representanten Nybakk er jeg tilfreds med helseministerens synspunkter, og tror at vi kan nå et stykke på vei.

John I. Alvheim (Frp): «Det er få ting vi vet sikkert om årsakene til spiseforstyrrelser, men vi vet at slanking kan være en utløsende faktor», sier førsteamanuensis Jan Rosenvinge i Aftenposten i januar i år. Han mener at slanking i utgangspunktet er en privatsak, men at problemet oppstår fordi slankingen blir noe som angår omgivelsene. Dette understrekes av at det særlig for idrettsutøvere er blitt et alvorlig problem både med anoreksi og bulimi.

Dr. Jorunn Sundgot Borgen la nylig fram en omfattende forskningsrapport som viser at bortimot 46 pst. av kvinnelige landslagsutøvere i etiske idretter i Norge sliter med slike problemer. Sundgot Borgen hevder at det er en dobbelt så stor andel personer med spiseforstyrrelser i toppidretten som i samfunnet for øvrig. Disse tallene må idrettsledere og -klubber ta på alvor. De må se nærmere på sitt eget miljø og denne uhyggelige utviklingen.

Det er imidlertid ikke bare på idrettens område at problemene med spiseforstyrrelser er økende. Det er heller ikke slik at det er bare slankere som mislykkes, og som får disse problemene. Det er etter min mening viktig å ha en livssituasjon som gjør det mulig å unngå psykiske problemer og depresjoner som kan føre til disse større problemene. Her tror jeg familien og hjemmene har en viktig rolle. Familien er en viktig faktor som bør styrkes for å kunne gi den rammen om barn og ungdom som gir gode vaner og gode sosiale relasjoner.

Spiseforstyrrelser blir også et økende problem for helsetjenesten. Særlig psykiatrien må legge til rette for bedre og utvidet behandling av disse lidelsene. I juni i år vedtok Stortinget, mot Fremskrittspartiets og SVs stemmer, å overføre Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri til Oslo kommune. Jeg er redd for at det på dette området blir langt dårligere tilbud fra denne spesialinstitusjonen etter at den overtas av Oslo kommune, og vil være et savn og et handikap i det videre tilbud til spesielt denne gruppen pasienter.

Are Næss (KrF): Det er en viktig problemstilling som interpellanten har tatt opp. Spiseforstyrrelser er et stort, mangeartet og utbredt problem. Jeg slutter meg helt til de synspunkter som helseministeren har fremsatt, og vil på bakgrunn av hans to innlegg oppfordre forslagsstillerne til å gjøre de tre forslagene om til oversendelsesforslag.

Så vil jeg bare komme med noen få kommentarer, som dels bygger på personlig erfaring med behandling av slike pasienter.

For det første: Spiseforstyrrelser er et sammensatt problem, som det er grunn til å tro vil bli enda mer utbredt fordi det dreier seg om forholdet til egen kropp og dermed om eget selvbilde. Så rammer da også spiseforstyrrelsene gjerne unge i en usikker utviklingsperiode, der velmente bemerkninger som «så godt du ser ut» kan utløse helsefarlige slankekurer. At kroppen og kroppsbildet i dag kommersialiseres i økende grad, gjør selvsagt ikke situasjonen bedre.

For det andre: Jeg tror at spiseforstyrrelser har sammensatte årsaksforhold. I jakten på psykiske, biokjemiske og genetiske årsaker eller faktorer er det viktig å huske at det ene ikke utelukker det andre. Derfor er det også viktig at vi ikke ensidig satser på bare det ene eller det andre av disse saksfeltene.

Dermed er vi over på det tredje området, de helsepolitiske konsekvensene av det vi vet om det sammensatte problemet spiseforstyrrelser. Jeg tror poenget er tverrfaglig satsing og samarbeid. Men det gjelder ikke bare helsevesenet. Folkeopplysning er sannsynligvis en nøkkelfaktor i denne sammenhengen – et middel for å oppnå gode holdninger og unngå uheldige kroppsfikseringer.

Dette er altså ikke et ansvar bare for helsevesenet, men også for foreldre, familie for øvrig, venner og venninner, og ikke minst for organisasjoner av alle slag, spesielt de som nødvendigvis i nokså stor grad må være kroppsfikserte. Så gjelder det også ikke minst media, som kan bygge opp og bryte ned, men som i altfor stor grad dyrker det vellykkede, også ikke minst både indirekte og direkte dyrker det som oppfattes som det vellykkede utseende. Bare på denne måten kan samfunnet som helhet støtte opp om og ikke bryte ned den innsatsen som helsevesenet skal yte for dem som lider av spiseforstyrrelser.

Vi vet ikke nok om årsakene til spiseforstyrrelsene, men det er innlysende at mange miljøfaktorer provoserer fram slike problemer – og det må vi gjøre alt vi kan for å hindre. Vi ønsker ikke at menneskeverd og selvbilde skal måles i kilo, verken med pluss eller minus på vekten.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil gi honnør til representantene Nybakk og Bekkemellem Orheim som har satt dette spørsmålet på dagsordenen. Dette har etter hvert utviklet seg til å bli et stort samfunnsproblem, ikke minst er det en tragedie for dem som blir rammet. Problemet er blitt grundig beskrevet av både statsrådene, forslagsstillerne og flere representanter. Som flere har vært inne på, er det oppimot 120 000 personer som lider av spiseforstyrrelser – 25 000 – 30 000 av disse er unge mellom 25 og 30 år. 3 000 barn under 18 år i Oslo lider av spiseforstyrrelser. En svensk undersøkelse viser at 20 pst. av 7-åringene er misfornøyd med kroppen sin.

Men spiseforstyrrelser rammer ikke bare kvinner. Som andre har vært inne på, vil også jeg nevne en undersøkelse blant 1 200 soldater som viser at én av ti unge menn også sliter med spiseforstyrrelser. Det har vært nevnt her at dette også kan være et problem i idrettsmiljøene.

Men det er bare 10 pst. av dem som lider av spiseforstyrrelser, som har anoreksi. Folk flest ser for seg dem som er hardt rammet, skrekkeksemplene, og det kan føre til at disse problemene ikke blir tatt alvorlig av helsevesenet. Fordi mange tror at problemet ikke er alvorlig nok, kvier de seg også for å søke hjelp. Hvis man har anoreksi, får man kanskje lettere oppmerksomhet enn hvis man er overvektig eller overspiser. Men anoreksi er mer dramatisk. Ved overvekt er det lett å tro at problemet har noe med manglende viljestyrke å gjøre, men slik er det ikke. Uansett: Spiseforstyrrelser handler som oftest om konflikter i følelseslivet. Under overflaten handler det om sviktende selvbilde og lav selvtillit.

Forebygging er selvfølgelig viktig. De viktigste ressursene er foreldrene. Foreldrene må gi kunnskap om problemene og vise betydningen av at barna er trygge på seg selv og sin egen kropp. Foreldrene er viktige rollemodeller. Familiene har derfor et stort ansvar. Derfor er det viktig å ha sterke familierelasjoner. Det er, som helseministeren var inne på, langt fram til vi har fått et tilfredsstillende tilbud, men det skjer veldig mye positivt, og jeg syns denne debatten viser en politisk vilje til å gjøre noe. Jeg tror at kompetansesentre for forebygging og behandling av spiseforstyrrelser i alle helseregioner vil bidra til å øke kompetansen og bevisstgjøringen og ikke minst til utbygging av behandlingstilbudet, enten det gjelder familier, den enkelte eller kommunehelsetjenesten. Det er også klart at det er behov for å gi helsepersonell mer kunnskaper om dette. Det gjelder også i skolen. Skolen trenger også mer kunnskaper om årsaker for å kunne sette i gang forebyggende tiltak. Vi syns, som sagt, dette har vært en positiv og god debatt, og vi støtter de forslagene som er lagt fram.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er prisverdig at dette blir satt på dagsordenen i Stortinget. Det er et stort og komplisert problem som skaper stor fortvilelse, også med tragisk utfall og utgang for mange. Men det er et komplisert problem, som bl.a. helseministeren var inne på. Det gjelder både psykiatri og somatikk, det gjelder flere nivåer og behandlingsenheter i helsevesenet vårt, og det har både kulturelle og sosiale sider, bl.a. i forhold til de trender som gjelder når en snakker om kroppsutvikling og spisevaner. Gledelig er det da at det er bred og tverrpolitisk enighet her. For mitt vedkommende vil jeg vise til hva representanten Marit Tingelstad sa i forbindelse med den interpellasjonen som i dag ble behandlet før denne. Når det gjelder spiseforstyrrelser, er det veldig viktig med tverrfaglig kunnskap og behandling, større kompetanse på alle områder innenfor helse, skole og i alle faser, forebygging, symptomoppdagelse, behandling, ettervern og oppfølging.

Som helseministeren sa, tror jeg at det også trengs et folkeopprør mot dette, mot mote- og trendpresset, slik at markedet og reklamebransjen får merke at det ikke er grobunn for og respons på deres aggressive markedsføring og trendsetting når det gjelder en del av det som er årsaken til denne utviklingen.

Kultur, helse og miljø er gode stikkord for å utvikle et sunnere samfunn. Jeg tror det er viktig å minne om noen av de gamle begrepene i den sammenheng. Fysisk aktivitet ble nevnt i forrige debatt, og det tror jeg er veldig viktig. Vi hadde et begrep som het «fysisk fostring» tidligere, som jeg tror vi skal ta fram igjen, sammen med begrepet «en sunn sjel i et sunt legeme». Det er viktig at vi har fysisk aktivitet, men kanskje uten en del av det presset som vi ser i dag når det gjelder prestasjoner og kroppsfokusering. Kosthold og holdninger i de enkelte hjem og rundt den enkelte ungdom er viktig, og der bør kanskje mange gå i seg selv.

Så er det den offentlige sektoren. Helsestasjonene, skolehelsetjenesten og primærhelsetjenesten er de som kanskje raskest kan oppdage disse problemene. En ting vil jeg fokusere på i denne sammenhengen, og det er skolehelsetjenesten i videregående skole. Den har lett for å falle litt utenfor, og det er veldig viktig at den følger opp disse tingene. Spesielt årvåken skal en være på overgangen fra barndoms- og ungdomstiden og inn i voksenalderen slik samfunnet har satt det aldersskillet. Helseministeren var selv inne på dette når det gjaldt psykiatri. Sosialkomiteen poengterte dette i forrige periode, og jeg håper at det kan følges opp veldig årvåkent nå, slik at ingen havner i ingenmannsland eller blir kasteballer mellom de ulike nivåer.

Kompetansehevingen ved psykiatriske sentra og poliklinikker er viktig. Det er enda mer viktig at den kompetansen kommer ut til primærhelsetjenesten, slik at en kan få lagt dette til det nivået hvor barn og ungdom befinner seg i en vanskelig periode og hvor man kan utvikle spiseforstyrrelser.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg kan bare understreke det som flere her har sagt, at det har vært både en spennende og givende debatt. Det har i stor grad vært enighet om de synspunktene som er kommet frem.

Jeg syns likevel at man i veldig sterk grad her vektlegger behandlingsaspektet, det at helsepersonell på en måte skal kunne løse disse problemene ved at man styrker utdanningen og hjelpeapparatet. Det er jo selvfølgelig et poeng i seg selv, men man må også fokusere på årsaksforholdene. Jeg vil tro at hvis man går inn på ulike årsaksforhold, vil uenigheten være større enn det som er kommet til uttrykk her, fordi man i mye større grad setter et slags politisk søkelys på et samfunn som er i endring og årsakene til det.

Jeg syns at Inge Lønning hadde et veldig godt poeng da han nevnte den endringen som har skjedd i samfunnet i forhold til ungdomstiden. Nå tror ikke jeg at det å la seg konfirmere vil løse problemene, og det var vel heller ikke hans poeng.

Men man må kunne vise forskerne at det at ungdom i dag er en gruppe som utsettes for veldig sterkt press fra mange, og ikke minst fra markedsaktørene, har betydning for utviklingen av denne typen forstyrrelser. Jeg syns det er interessant i den sammenheng å referere til en artikkel som stod i Aftenposten den 26. september i år, hvor direktør Bjørn Petter Ulvær i Feedback Research og Consulting uttalte:

«Men den etiske bevisstheten rundt det å arbeide med barn som målgruppe har vært så høy blant våre kunder at det nærmer seg handlingslammelse.»

Det er altså en som har med markedsføring å gjøre – og man skal drøfte dette i fora, bl.a. på kurs innenfor næringslivet – som sier at det er et problem at man setter etikken så høyt at man ikke i sterkere grad påvirker barn og unge. Det viser hvor oppmerksomme vi som politikere må være i forhold til konsekvensene hvis man f.eks. slipper næringslivet inn på arenaer der de strengt tatt ikke har noe å gjøre – det gjelder ikke minst i skolen, der man nå ser at det er gratis utlevering av ulike produkter. Det kan jo for så vidt være meieriprodukter, og i den forstand ikke nødvendigvis usunt, men hvis man ikke har en bevissthet knyttet til de arenaene som det offentlige skulle stå for, og hvor man nettopp skulle utøve sunn og i hvert fall tilnærmet objektiv eller nøytral påvirkning, skaper man en utvikling som er særdeles uheldig fordi ungdom og barn ikke har noen steder å henvende seg for å få mer nøytral og saklig informasjon.

Det samme syns jeg gjelder innenfor helsevesenet. Jeg syns ikke at markedsaktører har noe som helst å gjøre eksempelvis på Rikshospitalet, som man nå ser i forhold til McDonald’s. Hvis man slipper inn den typen aktører, og samfunnet ikke skal møte det med holdninger, betyr det i sin tur at det oppstår en form for forvirring i ungdomsmiljøene i forhold til hva som er sunne og gode idealer når de som skulle stå for dem og representere dem, stå for behandling eller informasjon, selv blander disse symbolene på en sånn måte at signalene blir uforståelige. Derfor trenger vi større grad av klarhet også i forhold til markedsaktørenes rolle på den offentlige arena.

May Britt Vihovde (V): Det er viktige og aktuelle saker som Karita Bekkemellem Orheim og Marit Nybakk har teke opp i dag, og det skal dei ha ros for.

På same tid som ein ser at gjennomsnittsvekta blant befolkninga går opp, og at dette er urovekkjande, ser ein altså på den andre sida at ei stor gruppe barn og unge har store problem. Det er kompliserte årsaksforhold bak dette, og det er fleire som har nemnt ein del av dei i dagens debatt. Hittil har hjelp eller behandling i stor grad vore prega av omgåande hjelpetiltak, og dette har berre kortvarig effekt.

Dei unge har i for stor grad måtta syta for seg sjølve. Det er difor bra at ein i forslaget til statsbudsjett har lagt inn pengar som skal gje rom for auka satsing på førebyggjande ernæringsarbeid og auka satsing på skulehelsetenesta. Spesielt det siste har eg stor tru på. Helsetenesta både i ungdomsskulen og i den vidaregåande skulen må vera viktige støttespelarar når det gjeld å kjempa mot spiseforstyrringar. I den nye psykiatriplanen ligg det òg inne auka satsing på opplæring av personalet, og det er ikkje minst viktig å få mange fotfolk som har god kunnskap om desse problema. Som helseministeren sa, dess fleire etatar og nivå som skal samarbeida, dess større blir utfordringane. Og det å få ein framtidig plan med ei heilheitleg satsing, som helseministeren sa at ein nå jobbar for å få fram, er vegen å gå.

Eg synest òg det er rett å nemna familien i denne samanhengen. Det er blitt sagt at 80 pst. – somme meiner det, men eg har høyrt 85 pst. – av oss kvinner er misnøgde med utsjånaden, og vekt og slanking er ofte i fokus. Me vaksne, mødrer og fedrar, må difor ta ansvar – eit stor ansvar – overfor våre unge, og ikkje overføra haldningar som avspeglar ei tru på at dess tynnare du er, dess lykkelegare blir du. Me har eit stort ansvar for å vera ideal for våre barn.

I Noreg er me idrettsinteresserte, og det å driva med idrett er sunt for kropp og sjel. Det er dokumentert at svært mange aktive idrettsutøvarar – både menn og kvinner – har spiseforstyrringar. Krav til ytingsevna og fokusering på ernæring i den samanhengen er blitt større og større. Å sikra kompetansen til alle våre dyktige idrettsleiarar er difor viktig for å førebyggja spiseforstyrringar. Det er difor svært positivt at helseministeren og barne- og familieministeren nå vil gripa fatt i dette for å sikra våre organisasjonar meir kompetanse når det gjeld spiseforstyrringar.

Eg føler at med dagens debatt er ein komen eit langt skritt vidare, og det er stor semje om at ein må satsa på både behandling og førebygging når det gjeld spiseforstyrringar.

Anne Helen Rui (A): Saken gjelder 100 000 norske mennesker – unge kvinner utgjør den største gruppen, men også voksne kvinner, gutter og menn.

Vi i samfunnet rundt dem spør oss hvorfor, og det har vi gjort i lang tid. Vi har fått mange forskjellige svar og flere definisjoner og årsakssammenhenger. Men jeg tror at de svarene vi får, er bruddstykker av sannheter og ikke hele bildet. Og hvorfor tror jeg det? Jo, fordi det ennå forskes altfor lite på sykdommene. Det må til systematiske studier, og større grupper mennesker med disse lidelser må undersøkes nøyere. Kan vi få helhetlige og korrekte svar, kan vi også etter hvert behandle dem riktig. Det er sånn i medisinens verden at før man kjenner hele bildet, kan man ikke behandle korrekt.

Som mange andre er jeg også helt enig i at helsesøstre og allmennpraktiserende leger, som de fortvilte foreldre og pasientene selv henvender seg til først, kan altfor lite om spiseforstyrrelser. Derfor må det, som sagt, forskes mer, men også legges større vekt på kunnskap om spiseforstyrrelser i helseutdanningene og hos andre som arbeider med og blant barn og ungdom. Det burde være helsestasjonstilbud for alle ungdommer overalt i hele Norge, der råd og hjelp kunne gis tidlig, før sykdommen har kommet for langt. I dag er det slik at mange foreldre, venninner, venner og lærere ser at noe er galt og forsøker å hjelpe så godt de kan, men opplever at ingenting hjelper – det er som å snakke til veggen. Men den reelle virkelighet er at foreldre tror det de ser når deres datter spiser skikkelig, og kan ikke forstå at hun likevel blir bare tynnere og tynnere. Helsevesenet har tilbud om tvangsfôring med intravenøs næringstilførsel eller sondeernæring når den det gjelder, endelig kommer på sykehus, men dette er en behandling bare for å overleve der og da, det er ikke en behandling som retter seg mot å helbrede og å finne ut av de virkelige årsakssammenhengene.

Det er som sagt disse sammenhengene vi må sette alt inn på å finne ut av ved mer forskning, gjerne kvotere kvinnelige forskningsstipendiater til å arbeide med denne spesielle problemstillingen, for jeg tror det er de som kanskje kan gjøre denne jobben aller best. Vi må samle kompetansen i kompetansesentre som gjør at det blir skikkelig medisinske miljøer rundt denne lidelsen. Der kan man også få riktig behandling til riktig tidspunkt før sykdommen er kommet altfor langt.

Kjell Engebretsen (A): Det dukker opp stadig nye lidelser eller nye sykdommer i vårt samfunn, og ved nærmere ettersyn er de kanskje ikke så nye likevel, men vi er iallfall nå bedre i stand til å se disse lidelsene, bedre i stand til å registrere dem og kanskje også etter hvert bedre i stand til å forstå dem.

Hvis vi ser oss tilbake, kan vi se en rivende utvikling innen den medisinske vitenskapen, men vi kan også se – dersom vi er villig til det – at det har oppstått en form for statuspyramide innen de forskjellige lidelsene. Det kan se ut som om visse lidelser har høyere status hos oss alle, og som følgelig i større grad er gjenstand for forskning, faglig debatt og metodeutvikling. Nervøse spiseforstyrrelser har hørt til de sykdommer eller lidelser som er langt, langt nede på denne statuspyramiden. Det har minst to konsekvenser. For det første betyr det naturligvis at kompetanseoppbygging hos det behandlende personalet ikke går fremover med stormskritt, og for det andre at behandlingstilbudene generelt sett blir mangelfulle. Men det er også slik at lavstatuslidelser ikke er noe man står fram med, men isteden forsøker å holde skjult. Og dette vil ytterligere forsterke konsekvensene av lidelsen, eller kan i det minste ha en slik forsterkende effekt.

Jeg er kjent med at det finnes visse metodiske debatter i gang innen skolemedisinske kretser, og at det finnes visse behandlingstilbud også utenfor den etablerte medisin når det gjelder denne type lidelser.

Det skal ikke mye kunnskap til for å forstå at spiseforstyrrelser er komplekse og sammensatte lidelser – det har også denne debatten her i dag, syns jeg, gitt et klart bilde av – altså lidelser som krever behandling på et høyt faglig og kompetansemessig nivå. Det vil være en samfunnsmessig forpliktelse naturligvis å etablere behandlingstilbud som både i omfang og kompetanse og kanskje også i mangfold kan dekke dette behovet.

Jeg håper at interpellasjonene her i dag og de debattene vi har hatt, har bidratt til at dette området vies større oppmerksomhet i de aktuelle miljøene, og at man kanskje vil være villig til å se med interesse på hele spekteret av de behovene som er til stede både innen det forebyggende arbeidet og innen behandlingen, og på hvilke behov som finnes etter at behandlingen er sluttført.

Representanten Alvheim var inne på dette med idretten, og flere har også nevnt det. Dette med at våre trenere og ledere her må få mer innsyn, er et av områdene som jeg tror man bør se veldig nøye på.

Og til slutt: Statsråden oppfordret til folkeopprør mot visse miljøers kroppsfiksering. Nå er det ikke ofte at statsråder oppfordrer til folkeopprør, men akkurat denne gangen tror jeg det er på sin plass, og jeg tror vi alle skal stille oss bak dette opprøret.

Inge Lønning (H): Forskning og profesjonelle medisinske behandlingstilbud er viktig, men når det gjelder akkurat dette problemkompleks, vil jeg advare mot å tro at vi har utsikter til å vinne krigen ved å satse på den tilnærmingen. Om det er noe sted det er grunnleggende viktig å se behovet for forebyggende arbeid, er det vel på dette problemområdet. Spiseforstyrrelsene er jo et nesten klassisk eksempel på en kulturskapt sykdom, en sykdom som ikke har utspring i biologiske forhold, men er skapt av ganske bestemte kroppsidealer som for lenge siden har mistet jordledning og forbindelse til den biologiske virkelighet.

Jeg antydet her i forrige runde med interpellasjonsdebatt at en vesentlig tilnærming til dette problem, som helt klart øker i omfang hele tiden, må være å se at det er en flik av et mye større problem, nemlig at vi har utviklet et kulturbetinget kroppsideal som kommer på lengre og lengre avstand fra den virkelige kroppen i alle livsfaser. Vi har utviklet skjønnhetsidealer som egentlig er naturstridige, fordi skjønnhet, etter dagens takst, går ut på å se ut som om man ikke har levd en eneste dag. Man skal ikke bære synlige spor noe sted på kroppen av at man har levd. Aldringsprosessen er egentlig den elementære mekanisme bak alt liv; det er betingelsen for at livet kan eksistere på denne kloden i den form det har. Og vi har utviklet en kultur som har et grunnleggende nevrotisk forhold nettopp til de. For det er nødvendig å se at spiseforstyrrelsene i ungdomsgenerasjonen er en speiling av noe som gjelder hele voksensamfunnet. Når det er mulig å markedsføre «kroppsskulpturering» som et godt tilbud – for noen år siden het det fettsuging – når det er mulig å innbille mennesker at kirurgens kniv er til for å fjerne virkningene av absurd livsstil, da er vi i virkeligheten kommet ganske langt i retning av en voldskultur. For det er jo faktisk det dette dreier seg om: å øve vold på den virkelige kroppen for å få den til å stemme med et kulturbetinget kroppsideal.

Egentlig er det dypt tankevekkende at vi lever i en kultur som er blitt så kroppsfiksert, men som er blitt kroppsfiksert på den helt forkjærte måten, nemlig fiksert ved drømmekroppen istedenfor den virkelige kroppen. Betingelsen for at mennesket kan respektere andres kropp – vi lever i en kultur hvor voldsbruken øker i omfang hele tiden – er at det har lært å respektere sin egen kropp. Selvrespekt et nøkkelen til respekt for andre mennesker.

Presidenten: Presidenten antar at interpellanten ønsker ordet.

Marit Nybakk (A): Jeg vil takke for debatten, og jeg vil uten forkleinelse for mine kvinnelige medrepresentanter få rette en takk til de guttene som har deltatt i denne debatten. Det setter vi veldig stor pris på at de har gjort.

Karita Bekkemellem Orheim og jeg ønsket å få denne debatten om spiseforstyrrelser inn i stortingssalen. Vi ønsket å få drøftet behovene, få konkretisert forslag til tiltak, og, som Kjell Engebretsen sa, bidra til å vie dette problemet større oppmerksomhet.

Jeg vil også slutte meg til veldig mye av det Inge Lønning sa i det innlegget vi nettopp hørte, som også viser sammenhengen mellom det å styrke behandlingstilbudet og det å gjøre noe med holdninger og forebyggende tiltak. Det siste er kanskje det vanskeligste når det gjelder spiseforstyrrelser, og kanskje også vanskeligere å konkretisere. For oss er det derfor nødvendig å få en handlingsplan hvor man kan se på både forebyggende tiltak og på behandlingstilbud.

Jeg lyttet til statsråden da han snakket om kompetansesentrene, og forstår at departementet er i ferd med å få utviklet kompetansesentre som er knyttet til det han kalte behandlende avdelinger. Jeg vet ikke om statsråden kan si lite grann mer om hvordan disse kompetansesentrene nå utvikles, om man legger forskning til de samme sentrene, og om det er slik at både de som lider av spiseforstyrrelser, deres pårørende, helsepersonell og lærere kan nyte godt av den type kompetansesentre, som også var omtalt i psykiatrimeldingen.

Så er jeg spesielt glad for det som statsråden sa om at alle leger i sin utdanning og turnuspraksis bør gjennom psykiatri. Det håper jeg at statsråden vil følge opp, for hvis man da også i den psykiatrien kan legge inn nettopp dette med spiseforstyrrelser, har vi kommet et godt stykke på vei.

Til slutt vil jeg si at jeg ser det som svært viktig at planen fra Helsetilsynet kommer. Jeg erindrer et spørretimespørsmål fra Ellen Chr. Christiansen fra 1996, hvor hun også etterspurte den planen. Det tror jeg kanskje er et av de tiltakene som det haster med å få. Da vil vi også få anledning til å drøfte spørsmålet om spiseforstyrrelser en gang til.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil også takke for en særdeles interessant dag her i salen når det gjelder dette viktige feltet, og takk til initiativtakerne til debattene.

Det er to utsagn fra to av representantene i debatten som jeg ved avslutningen her vil ta utgangspunkt i.

Representanten Lønning snakket om en kulturskapt sykdom. Representanten Ballo pekte på behovet for å sette et politisk søkelys på samfunnsforhold, ikke bare på behandlingstilbudet. Jeg sa en god del om behandlingstilbudet i mitt første svar. Jeg synes det er grunn til å understreke at det vi egentlig har debattert i dag, er grunnleggende verdispørsmål. Det er en debatt om hva slags samfunn vi ønsker, det er en debatt om respekt for menneskeverd uansett ytre utseende, det er en debatt om å bry seg og å bry seg om, det er en debatt om hvor sterkt materialismen skal få grep om kulturen vår. Derfor er jeg enig i at man i det forebyggende arbeidet nettopp bør sette søkelyset på ungdomskulturen, på familiemønsteret, på skolens rolle osv.

Avslutningsvis vil jeg igjen understreke at jeg for min del skal følge opp det planarbeid som er igangsatt i Helsetilsynet, og sørge for at vi ikke bare har en opptrappingsplan som det er knyttet ressurser til – det har vi – at vi ikke bare har en generell opptrappingsplan for psykisk helse, men at vi også får en spesiell plan når det gjelder behandlingstilbudet for mennesker med spiseforstyrrelser. I den forbindelse ser jeg det som naturlig at vi tar opp vurderingen av hvordan kompetanseenheter innen helsesektoren på dette feltet best kan organiseres. Vi har erfaringer å bygge på fra Nord-Norge, og vi får etter hvert erfaringer i Trøndelag. I den forbindelse er jeg enig i at dette bør være kompetanse på bredt felt, hvor en også utvikler kompetanse gjennom forskning.

Med dette skulle jeg mene at de anliggender som har vært framme, og som er uttrykt bl.a. i de forslag som er fremmet, bør være fanget opp i det som nå skal gjøres framover.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 3 omme.