Sverre J. Hoddevik (H) (ordførar for saka): St.prp. nr. 81 for 1997-98 og Innst. S. nr. 29 for 1998-99 gjeld innlemming i EØS-avtalen av Europaparlamentets rådsdirektiv om utsending av arbeidstakarar i samband med tjenesteyting.

Ein samla komite sluttar seg til framlegget om å godkjenne EØS-komiteen si avgjerd om å endre vedlegg XVIII til EØS-avtalen. Komiteen sitt fleirtal – alle unntatt SV – viser til at dette er eit minimumsdirektiv og derfor ikkje til hinder for at det blir nytta arbeids- og tilsettingsvilkår som er gunstigare for arbeidstakarane. Fleirtalet har merka seg at direktivet regulerer kva for arbeids- og tilsettingsvilkår som skal gjelde når arbeidstakarar er mellombels utsende på oppdrag i eit anna medlemsland. Fleirtalet meiner direktivet inneber ei styrking av utsende arbeidstakarar sine arbeids- og tilsettingsvilkår.

Ved etterfølgjande implementering krevst utpeiking av eit samarbeidskontor som vil få informasjonsoppgåver, i tillegg til ei gjennomføringslov som sikrar direktivets lovvalskrav og krav til domstolstilgang, og vidare at sivilrettslege lovreglar får lovfesta gyldigheit for utsende arbeidstakarar.

Eit lite mindretal – representanten frå SV – har i merknaden sin signalisert synspunkt og aktivitet knytt til framtidige oppfølgingssaker i dette hus, noko som representanten eventuelt sjølv vil gjere greie for.

Innstillinga er fremma samrøystes.

Karin Andersen (SV): Det er en enstemmig komite. SV stemmer også for direktivet. Vi ønsker i likhet med flertallet at direktivet skal styrke arbeidstakernes interesser. Men vi er opptatt av at implementeringa må bli god, og vi ønsker å si litt om den nå, fordi vi føler at vi kanskje har litt ulike innfallsvinkler til dette.

Internasjonale regler som hindrer sosial dumping, er nødvendig i et stadig mer åpent og internasjonalt og globalt arbeidsmarked – det er altså nødvendig, men på ingen måte nok.

Direktivet er et minimumsdirektiv. Man kan gå videre, men det bygger på det enkelte lands lovverk og tariffavtaler. Det betyr at hvis lønns- og arbeidsforhold i et land er dårlig, vil direktivet bety lite – også hvis man gjør lite for å implementere det på en aktiv måte. Det viktigste virkemidlet for å sikre gode lønns- og arbeidsforhold er – nå, som det har vært før – en aktiv og sterk fagbevegelse. Den må bygges opp fordi kapitalen og bedriftene etter hvert blir mer og mer internasjonalisert. Og det må møtes fra den andre sida ved å bygge opp et nettverk som styrker og kan matche den styrken på arbeidsgiversida. Det er også godt for vår konkurranseevne hvis vi klarer dette. I tillegg er det nødvendig med en økonomisk politikk som er innrettet på lav ledighet og små forskjeller.

Jeg tegner dette bildet fordi det er i denne virkeligheten direktivet skal fortolkes og implementeres. Kollektive arbeidstakerrettigheter er presset. Individrettene kan bli gode for dem som er aller mest attraktive – de som har kompetanse og kunnskap som etterspørres, som er den nye kapitalen. Men for de fleste vil arbeids- og lønnsforhold og sosiale forhold være helt avhengig av en sterk fagbevegelse og et politisk press for å få til gode lønns- og arbeidsforhold. Direktivet er avhengig av dette, og i Norge er lovverket godt.

Men hvordan det vil slå ut på lønnssida, er usikkert, fordi vi ikke har noen allmenngjorte tariffavtaler. Og det er uklart om de tariffavtalene vi har, er så omfattende at det er mange nok arbeidstakere representert innenfor en aktuell næring eller et yrke til at prinsippet i artikkel 3 punkt 8 skal kunne anvendes. Hvis ikke det lar seg gjøre, er det veldig uklart hvilken betydning direktivet vil få for arbeidstakere som blir utsendt for å gjøre en jobb i Norge.

Dette vil vi komme tilbake til når Regjeringa fremmer sine lovendringsforslag. Men det kreves altså en utstrakt politisk vilje for å følge det opp og bruke de mulighetene som direktivet gir oss for å hindre sosial dumping.

Det er spesielt viktig at man også tenker grundig gjennom sider ved dette også når man skal behandle endringer i sysselsettingsloven, når det gjelder utleie av arbeidskraft, f.eks. færre faste ansettelser, mer oppsplitting, svekket fagbevegelse, vanskeligere kontroll – kontroll er jo en av de tingene som skal etableres i kjølvannet av dette direktivet.

Det er litt uklart hvordan dette vil bli når det blir implementert. Viktigst er det at myndighetene nå velger ikke å gjøre bruk av den muligheten for unntak fra bestemmelsen som ligger i artikkel 3 punkt 3, slik at reglene og de rettighetene som følger med dem, gjøres gjeldende fra første dag av utsendelsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.