Ansgar Gabrielsen (H): Den saken som vi nå har til behandling her i Stortinget, har ligget og godgjort seg siden før sommerferien.

Jeg har registrert at stadig flere har uttrykt sympati for dette Dokument nr. 8-forslaget vårt, og jeg føler at tiden har jobbet for de synspunktene som ligger bak. Tiden er nok moden for å gjøre en del av dette – for ikke å si overmoden. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite erkjenner behovet for en evaluering av nettopp dette lovverket. Og noe av det mest interessante i den utviklingen som man har sett, er det som har skjedd i Arbeiderpartiet på dette området. Det jeg har registrert både fra interne seminarer, i landsstyreinnstillingen og sågar ved landsmøtebehandlingen av dette spørsmålet, og ikke minst formuleringen fra landsstyret i Arbeiderpartiet hvor det snakkes om en flerdobling av konsesjonsgrensen, er definitivt interessant. Den endrede holdningen har vel skjedd gradvis og er vel ikke blant de holdningsendringene som har skjedd i Arbeiderpartiet over natten på landsmøtet. Jeg vil anta dette hører til det mer veloverveide.

Høyres hovedanliggende innenfor konsesjonslovgivningen hva gjelder endringer, er først og fremst å gjøre et eller annet med formålsparagrafen, og vi mener at det å eie en bit av fedrelandet er et gode i seg selv. Derfor mener vi at det i formålsparagrafen til denne loven bør tas inn formuleringer som går på at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom – at lovgivningen rett og slett legger til rette for at en kan oppnå et slikt mål.

Et annet område vi har tatt opp, er det som går på statens forkjøpsrett. I dag er det slik at Landbruksdepartementet og fylkeslandbruksstyret har forkjøpsrett ved eiendomstransaksjoner. Vi mener at den utviklingen vi har sett på dette området, er slik at det aldri har vært mer aktuelt enn nå å stille spørsmål ved hvorvidt denne forkjøpsretten i det hele tatt bør videreføres, subsidiært om den bør videreføres på den måten som den praktiseres i dag.

Et annet punkt som vi har tatt opp i dette forslaget, går på dette med statens rett til å fastsette priser. Her er det mange uensartede eksempler som etter mitt skjønn underbygger behovet for i det hele tatt å fjerne dette. Den modellen og de forskriftene som gjelder for fastsettelse av pris på eiendommer, har så mye merkverdig ved seg at de ikke er til å forstå verken for politikere eller dem det gjelder. Vi har sett så mange eksempler på enkeltsaker bare i løpet av det siste året at det er helt utrolig, der investeringer som er gjort, gjerne i de siste årene før en eiendomsoverdragelse, i liten grad har fått utslag ved prisfastsettelsen. Andre ting som i liten grad synes å påvirke prisfastsettelsen, er eksempelvis hvorvidt skog på eiendommen er snauhogd eller hogstmoden – dette avspeiler seg i liten grad i den prisfastsettelsen det offentlige kommer fram til. Hele politikken på dette området er innrettet på kjøper og i veldig liten grad på hvilke interesser selger har.

I tillegg mener vi det er nødvendig med presisering i loven om at de vilkårene som settes ved konsesjonsbehandlingen skal ha en klar hjemmel i lov og ligge innenfor de formål som loven angir. Dette har med flere forhold å gjøre, ikke minst med det som gjelder rettssikkerhet for borgerne. De skal vite at de betingelsene som settes, har hjemmel i vilje hos lovgiver. Vi skal være klar over at den saksbehandlingen som finner sted, uansett hvor det er – om det er på kommuneplan eller på fylkesplan eller til slutt i departementet – i stor grad går på skjønnsutøvelse. Det er mange eksempler på at denne skjønnsutøvelsen varierer sterkt fra kommune til kommune og fra fylke til fylke. Og ikke minst innenfor et lovverk hvor det er så stor grad av fullmaktslovgivning, er det viktig at man gjør hva man kan i forhold til å sikre rettssikkerheten for borgerne.

Det siste punktet vi har tatt opp i vårt forslag, går på en nedre konsesjonsgrense. Konsesjonsgrensen på 5 dekar har vel stått uendret siden konsesjonsloven ble innført tidlig på 1970-tallet. Vi foreslår at denne bør endres til 50 dekar. Den tid må definitivt være forbi da 5 dekar er den eneste fornuftige og logiske grensen. Når grensen er så lav, er konsekvensen at et utrolig stort antall saker som gjelder konsesjon, skal behandles av saksbehandlere og politiske organer i kommunene. Det er store samfunnsmessige kostnader knyttet til dette, både ved at det offentlige har store utlegg til saksbehandlingen og ved de privatøkonomiske ressurser som settes inn for at en skal oppnå det ønskede resultatet. De av oss som har hatt en lokalpolitisk karriere – hvis en skal kalle lokalpolitikk for karriere – har opplevd, og det til overmål, det engasjementet som både kjøpere og selgere viser for å nå sine mål, og det gjelder også alle dem som ønsker tilleggsjord i forbindelse med enhver jordlapp som skal selges. Jeg tror det ødes altfor mye ressurser på dette. Jeg tror vi må heve grensen for fri omsetning av en eiendom.

Det er derfor spesielt interessant å se at Arbeiderpartiet har flyttet seg – jeg vil si mange hakk i fornuftig retning – og jeg ser fram til den behandlingen som saken vil få etter evalueringen i landbruksmeldingen til våren. Og på bakgrunn av hva som står i innstillingen, og ikke minst på bakgrunn av hva jeg har sett av politisk behandling i andre partier og en del eksempler man har sett på enkeltsaker, som jeg antar har gjort inntrykk på andre politikere enn dem fra Høyre og Fremskrittspartiet, føler jeg meg overbevist om og ser fram til at det blir en endring i den nåværende tilstand som tiden rett og slett har gått fra.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er i dag en altfor restriktiv lovgivning som gjelder for landbrukseiendommer. Dette representerer en alvorlig trussel mot den enkeltes frihet – altså frihet til å eie og råde over egen eiendom.

Fremskrittspartiet vil fjerne de fleste av disse restriksjonene, bl.a. på salg av jord- og skogbrukseiendommer, samt oppheve statens forkjøpsrett og fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt. Vi mener den enkelte gårdbruker selv må bestemme utnyttelsen av egen jord og forme investeringene deretter.

Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag i den hensikt å redusere myndighetenes muligheter til å skalte og valte med menneskers eiendom, noe som kan forårsake personlige økonomiske problemer. Så tidlig som i 1990 fremmet vi et forslag om å oppheve lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom. Dette er fulgt opp med liknende forslag ved behandlingen av forslag til ny jordlov og endringer i bo- og drivepliktsbestemmelsene etter odelsloven og konsesjonsloven.

Dagens konsesjonslovgivning innebærer i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er svært betenkelig fordi eiendomsretten er en av de mest fundamentale bærebjelker i vårt demokrati, samtidig som den representerer den beste garantien for å oppnå en riktig nasjonal ressursforvaltning. Konsesjonsloven skal i henhold til sin formålsparagraf tilgodese et behov for regulering av og kontroll med omsetningen av fast eiendom. Med dette regulerings- og kontrollsystemet har en nok lyktes i å holde prisene kunstig lave på en del eiendommer, men fordi loven medfører utvekster, særlig ved anvendelse i bynære områder, har den stimulert og dels fremtvunget betalingsformer under bordet.

Konsesjonsloven er snart 25 år, og mye har forandret seg i samfunnet siden den gang den ble vedtatt. Nå må denne loven oppheves, mener vi, slik at lave priser og forgubbing i eierskapet kan avløses av muligheten for høyere priser, mer effektiv ressursbruk og flere bosatte på landet. Vi forstår ikke at det skal være så vanskelig å samle et flertall for å liberalisere lovgivningen på dette området. Hvorfor kan ikke kjøper og selger selv få bestemme prisen ved omsetning av landbrukseiendommer? Jeg bare spør. Vi trenger da ikke et prisforstanderskap til å avgjøre spørsmålet! Hvis kjøper og selger blir enige om prisen, så handler de. Slik er det også når en kjøper en bil eller en bolig. Derfor bør markedsprisen legges til grunn også for landbrukseiendommer.

Det er ingenting som tyder på at konsesjonsloven er et tjenlig redskap til å fremme fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Enten vi liker det eller ikke, vil de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen i tiden fremover bli tvunget til å ta større ansvar for egen inntekt, derfor burde man legge forholdene til rette istedenfor å tviholde på et uhensiktsmessig lovverk. Dette kan gjøres gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, og jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette.

Det dokumentforslaget vi behandler i dag, er et skritt i riktig retning, og de foreslåtte endringer vil motvirke noen av de mest uheldige utslag av dagens lovgivning. Den varslede landbruksmeldingen vil være en egnet anledning for å komme videre med dette. Jeg vil på den bakgrunn ta opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som er referert i innstillingen.

I den senere tid har spørsmål angående eiendomsforhold i landbruket vært i fokus. På den ene side står de som mener lovgivningen er et stengsel for aktive jord- og skogbrukere som kan øke verdiskapingen hvis et fritt marked blir realisert. På den annen side står sentrale krefter, bl.a. i landbruksorganisasjonene, som kjemper imot enhver liberalisering av landbrukslovgivningen. I den forbindelse er det prisverdig at Norskog har tatt initiativ til et prosjekt som skal se på hvordan lovverket er med på å styre verdiskapingen i norsk landbruk. Det legges vekt på å analysere hvordan aktiviteten kan økes. Hovedmålet med prosjektet er å klarlegge den betydning det har for verdiskapingen å få et fungerende marked for jord- og skogbrukseiendommer i Norge. Forskningsprosjektet er allerede i gang og utføres av Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole. Den endelige rapporten fra prosjektet forventes å foreligge i august 1999. Dette vil kunne gi Stortinget verdifulle innspill, som kan få betydning når saker om offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskaping i norsk landbruk skal behandles på et senere stadium og i samband med behandlingen av landbruksmeldingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslag han refererte til.

Torstein Rudihagen (A): Det har vore mykje fokusering på det som blir kalla landbrukets multifunksjonelle rolle. Med andre ord: Landbrukets oppgåver er ikkje berre å produsere naudsynt mat, men det er eit viktig verkemiddel i distriktspolitikken for å bevare levande bygder og busettinga rundt omkring i dette landet. Det er klart at skal ein oppnå dei målsettingane, må ein ha eit regelverk for styringa. Utan planøkonomi og regelverk for landbruket, men med overlating til den frie marknaden, ville vi hatt heilt andre bygdemiljø enn vi har i dag. I så måte har konsesjonslovgivinga, odelslovgivinga og jordlova vore nyttig, men det inneber ikkje at ein ikkje nå har behov for å gå inn og sjå om denne lovgivinga nå imøtekjem våre landbrukspolitiske målsettingar og verkar i riktig retning.

Arbeidarpartiet har opna opp for evaluering og gjennomgang av dette. Vi har òg gått så langt, seinast i samband med landsmøtet vårt i helga, at vi seier at ein kanskje bør opne for ei høgare grense når det gjeld konsesjonsbehandling. Vi meiner at ein kanskje bør stramme inn odelslovgivinga og i det heile føreta ei sterkare prioritering av overføringane til landbruket, og har ymta frampå om ei mogeleg nedre grense når det gjeld omsetting i landbruksverksemd, som ei grense for om ein skal prioriterast med statlege overføringar.

I alle fall er dette noko vi må gjere på ein grundig måte, i ein prosess som må gå føre seg i hop med næringsutøvarane. Eg meiner det rette høvet til å gå inn i dette er når landbruksmeldinga som statsråden har varsla skal kome i løpet av 1999, ligg føre. Vi har gitt nokre signal og vink om i kva retning vi vil gå. Dermed er vi ikkje ueinige i framlegget her om at det er behov for å sjå på lovgivinga, men vi vil gjere dette i ein større samanheng, slik at vi er sikre på at vi gjer dei riktige vedtaka og har innsikt i dei konsekvensane som måtte kome.

Leif Helge Kongshaug (V): Når en vil få en landbruksmelding om relativt kort tid og arbeidet faktisk allerede er i gang, er det rett å vurdere denne saken i et større perspektiv og i en mer overordnet landbrukspolitisk sammenheng.

Årsaken til at jeg nå tar ordet, er at jeg vil gi uttrykk for at Venstre har sympati for mange av de tankene Høyre har på dette området. Jeg vil ikke gå i detaljer, men vil allerede her si at vi vel ikke går så langt som Høyre vil gjøre. En nedre konsesjonsgrense på 50 mål er å gå altfor høyt. Men at grensen justeres, er vel noe tiden er moden for.

Videre tar Venstre avstand fra formuleringer som at statens forkjøpsrett åpenbart har vært til skade for bosetting i distriktene. Jeg tror at hvis markedet hadde fått styre dette helt fritt, hadde bygdene sett annerledes ut, og vi hadde også hatt et annet kulturlandskap enn det vi har i dag.

Jeg vil bare kort få uttrykke forståelse for at Høyre ønsker å gi signal gjennom eget forslag i denne saken. Som sagt vil vi åpent være med og drøfte mange av de tingene som Høyre fremsetter. Men jeg formoder at både Høyre og Fremskrittspartiet på dette tidspunktet innerst inne synes at det må være rett å vurdere forslagene i forbindelse med den kommende landbruksmeldingen.

Karin Andersen (SV): I motsetning til foregående taler tar SV ordet i denne debatten for å uttrykke litt mindre sympati for det Høyre og Fremskrittspartiet står for av synspunkter i denne saken.

Vi ønsker også en gjennomgang av lovverket, fordi vi ønsker utvikling og ikke avvikling av landbruket. Vi ønsker å fokusere mer på bolyst enn boplikt, vi tror at det er en rett vinkling. Men hvis eiendomsrett og markedsmekanismer skal være de eneste rettesnorene for landbrukspolitikken heretter, blir det avvikling. Vi ønsker en gjennomgang av både odelslov og konsesjonslov. Vi ønsker en gjennomgang og en omfordeling av ressursene innenfor landbruket, da med motsatt innfallsvinkel av den Arbeiderpartiets taler hadde da han var oppe her og snakket om en nedre grense. Derimot synes vi det er på tide å få en øvre grense for overføringer til store bruk.

Vi ønsker også at gjennomgangen må ha som hovedsiktemål en gjennomgående økologisering av norsk landbruk. Vi må ha en politikk for å produsere mat i Norge. Det er et multifunksjonelt siktemål, som Rudihagen sa. Men hvis vi ikke holder steinhardt fast på at det skal være matproduksjon, kommer landbruket til å tape. Norsk landbruk er nødt til å være noe annet enn den store masseproduksjonen som foregår i andre land, vi taper uansett hvis vi legger oss på den linja. Derfor må en økologisering av landbruket generelt, men også spesielt, være en hovedmålsetting i alle de politikkgjennomgangene som vil komme i stortingsmeldinga. Dette vil vi komme tilbake til når stortingsmeldingen kommer. Vi kommer til å gå inn i det med det siktemål å reformere, men da i en motsatt retning av det Høyre og Fremskrittspartiet i dag har snakket om.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg hadde vel i utgangspunktet trodd at det skulle bli relativt få innlegg om denne saken, for et flertall i komiteen har sagt at man ønsker å drøfte dette spørsmålet i sammenheng med den varslede landbruksmeldingen som vil bli framlagt.

I og med at Senterpartiet er med på flertallsinnstillingen har vi sagt oss positive til å få en evaluering av loven, men det betyr ikke at vi har sagt oss positive til å foreta endringer i loven. Den evalueringen som skal foretas, skal selvsagt danne grunnlaget for om det vil være fornuftig å foreta visse endringer i den.

Men la meg nå si at når man gjør konsesjonsloven til et spørsmål om markedsmekanismer og fri prisdannelse på landbrukseiendommer, har man med respekt å melde ikke skjønt mye av dynamikken i norsk landbrukspolitikk. Spesielt i de områder representanten Gabrielsen representerer, vil et slikt system kombinert med en dramatisk hevning av konsesjonsgrensen medføre en rasering av landbruket. En overgang til markedspris kombinert med en høyere konsesjonsgrense vil føre til at det ikke vil være mulig å omsette landbrukseiendommer til landbruksformål, verken som selvstendige bruksenheter eller som tilleggsjord. Og når dette forslaget kommer fra de partier som samtidig ønsker et sterkt press både på prisutvikling, på inntektsutvikling og på bruksstørrelse i landbruksnæringen, blir et annet paradoks at man skal bruke det eneste virkemidlet man har for å regulere prisene på landbrukseiendommer, i en retning som gjør det økonomisk forsvarlig å drive landbruk. De mekanismene skal man fjerne – la markedet rå – samtidig som man har tro på at man skal klare å få til større og mer rasjonelle enheter som i tillegg skal bli billigere i drift. Men la gå med det – den stortingsmeldingen som kommer, vil vise dette, og vi skal ha en mer grundig debatt da.

Jeg har bare lyst til å signalisere at vi selvsagt er positive til en evaluering, selv om jeg for min del har begrenset tro på hvilke muligheter som ligger for å foreta endringer i det systemet vi har i dag. Jeg er særdeles glad for det representanten Rudihagen har sagt i sitt innlegg. Jeg slutter meg fullt ut til det han har sagt, at dette er et viktig fundament i landbrukspolitikken, at bosettingen i mange bygder vil bli dramatisk endret hvis man foretar vesentlige forandringer i dette regelverket. Iallfall Arbeiderpartiet har skjønt at dette er et sentralt element i norsk landbrukspolitikk.

Ivar Kristiansen (H): Jeg synes det har vært en positiv debatt. Selv om det siste innlegget fra representanten fra Senterpartiet, kanskje bidrog til å redusere det som kunne ha blitt en særdeles vellykket avslutning på denne debatten, tror jeg det likevel er grunn til å se litt optimistisk på oppfølgingen, for her uttaler den ene etter den andre at man er villig til å foreta en revisjon av dagens konsesjonslov. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må ha spor i seg til å kunne ende positivt.

Jeg tror ikke vi i en debatt som denne skal blande inn alskens andre forhold og lover som er gjeldende innenfor landbruket. Jeg tror man må skille klart mellom eksempelvis konsesjonsloven og odelsloven, dette bør ikke nødvendigvis være noe som helt nøye henger sammen når man skal diskutere den generelle landbrukspolitikken videre. Men jeg synes dette spørsmålet, som etter hvert begynner å bli nokså overmodent, også handler om levende bygder – siden dette har vært trukket fram av nokså mange i debatten.

Hva er egentlig distriktspolitikk? Jo, det må jo være myndighetenes aktive politikk for å bidra til vekst og utvikling i Distrikts-Norge. Og det er ingen tvil om at Landbruks-Norge er en vesentlig del av det såkalte Distrikts-Norge. Hva angår bosettingen i Distrikts-Norge, på landsbygda, er det ikke tvil om at hvis vi tar oss bryet med å se litt bakover i tiden og utover i landet, ser vi at de gamle kjøpmenn som var til stede på landsbygda, finner vi i historiebøkene. Skolene er nedlagt, fordi det ikke lenger er skolebarn nok til å fylle klasserommene. Vi ser rett og slett at det stadig er færre å levere varer og tjenester til i Distriks-Norge. Vi ser sågar at de som hører hjemme på landsbygda, landbrukets egne organisasjoner, også har tatt den samme ferden som de andre og flyttet fra Landbruks-Norge med sine virksomheter. Det betyr at hvis man ikke er villig til å se på praktiseringen av konsesjonsloven, som, hvis man endrer den, kan være et bidrag til å snu strømmen litt, har man etter min oppfatning ikke tatt denne debatten tilstrekkelig på alvor. Dette handler ikke, slik SV er inne på, om stordriftens fordeler. Jeg tror kanskje man forkludrer landbruksdebatten ved å si at en enhet på 10, 20, 30, 40 eller 50 dekar har noe med stordriftfordel å gjøre innenfor norsk landbrukspolitikk. Men hvis man ikke tar seg bryderiet med å se på hvordan vi kan gjøre Distrikts-Norge mer attraktivt, hvordan vi kan få folk til å prioritere å ha 10, 15, 20, 30 eller 50 dekar å pusle med, og se det som mer attraktivt enn å være i byen, hvor det finnes diverse tilbud for å utnytte fritiden på en fornuftig måte, ja, da tar man ikke denne debatten helt på alvor.

Når vi diskuterer spørsmålet om levende bygder, tror jeg man må stille spørsmål om hvor mye dokumentasjon som må til for å se på den utviklingen vi har hatt innenfor Distrikts-Norge, før man alvorlig griper fatt i også å gjøre omsetningen av landbrukseiendommer mer hensiktsmessig for å bidra til å styrke bosettingen. I dag virker konsesjonsloven stikk motsatt. Den reduserer rekruttering, den er et hinder for investering/kapital. Kredittinstitusjonene har rett og slett ikke noe å ta pant i, og så går jobben via Stortinget for å øke rammen til landbruksbank osv.– og jeg ser at det samme flertallet som utgjør flertallet i dag, ikke har vært villig til å ta de nødvendige løft. Det skal ikke jeg kritisere dem for, men vi må i hvert fall skape arenaer som gjør at kapitalen kan komme inn og bidra til vekst og utvikling også innenfor denne næringen.

Og bare for å klargjøre, siden enkelte ønsker å angripe Høyre for at vi vil landbrukspolitikken til livs, vil jeg få lov å sitere hva vi sier i forslaget:

«Det presiseres i loven at vilkår som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål loven skal fremme.»

Jeg vil tro at det skulle være tilstrekkelig til å forstå at det ikke er landbrukspolitikken generelt vi vil til livs, snarere tvert imot.

Helt til slutt: Jeg går ut fra at når det forslaget som er fremmet av komiteen, i dag blir vedtatt, vil dette bli en sentral del av landbruksmeldingen. Jeg håper at statsråden, som er den neste som skal ha ordet, kan bekrefte at dette vil bli gjort på en grundig og selvfølgelig effektiv måte, uten at konklusjonen blir fremmet her og nå.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at statsråden nok ikke er den neste. Derimot blir det replikkordskifte.

Karin Andersen (SV): Jeg er ikke helt sikker på om representanten Kristiansen fikk med seg at SV var for en gjennomgang av både konsesjonslov og odelslov, og at vi ikke har uttrykt noe spesielt om grenser i denne sammenhengen.

Grunnen til at jeg tok ordet, var nettopp innlegg fra Høyre og Fremskrittspartiet som trakk opp linjer som kunne resultere i et slikt bilde som jeg var oppe og beskrev. Det var ikke noe spesielt ønske fra vår side om å begynne en debatt her og nå om akkurat hvor denne grensen skal gå. Men det var tydelig at de representantene som har fremmet dette forslaget, ønsker en landbrukspolitikk som går i stikk motsatt retning av det vi ønsker. Derfor er det viktig for oss å markere hva vi mener om det, og også si litt om etter hvilke linjer vi ønsker dette skal gå.

Ivar Kristiansen (H): Nå har jeg jo hørt de innleggene som har vært holdt av representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg tror det bare er positivt for debatten og for den videre drift, både i landbrukspolitikken og på landsbygda, at en finner andre innlegg og en annen politikk enn det en finner i SVs programmer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil si meg tilfreds med innstillingen og for så vidt også med den debatten som nå har vært i salen. Jeg skal bekrefte at dette naturligvis vil bli tatt opp til drøfting i landbruksmeldingen, med den plass det fortjener. Det er helt opplagt at lov og regelverk i stor grad styrer mye av utviklingen i landbruket, og derfor vil det være helt unaturlig om ikke disse temaene blir en del av det som drøftes i meldingen. Men jeg vil samtidig gi uttrykk for at å endre en del av disse lovene klart vil ha sidekonsekvenser som man vil måtte drøfte like seriøst. La oss ta et eksempel: Hever vi f.eks. arealgrensen for konsesjon opp til 50 dekar, vil det vel måtte bety at en da definerer det som er under 50 dekar, ut av jordbrukspolitikken, og det vil også bety at en definerer disse brukene ut av det som eventuelt går på prisregulering. Det vil si at markedet for den delen av Moder Norge blir et annet. Det blir naturligvis andre krefter, med mye større kjøpekraft, som da kan gå inn og f.eks. kjøpe et bruk på 50 dekar, som ikke er så rent lite i norsk bruksstruktur slik den er i dag. Og disse sidevirkningene synes jeg det nå er riktig av meg som statsråd å be samtlige tenke gjennom i forbindelse med den debatten vi vil få, der vi skal drøfte dette i en større sammenheng. Eventuelt å oppheve prisreguleringen vil bety at en får en annen rekruttering i landbruket, i den grad det da er eiendommer som går på fritt salg. Og en del av bærekraften i norsk landbruk er jo at prisen på eiendommer ikke er større enn at en skal greie å forrente et bruk gjennom den inntjeningen en har av det. Det betyr vel at inntjeningen vil måtte bli større hvis investeringen som må til for å erverve disse enhetene, også blir større. Dette er noen av de paradokser som vi er nødt til å forholde oss til når vi skal gjennom dette.

Når det gjelder rekrutteringen til norsk landbruk, håper jeg en i framtiden vil rekruttere folk med stor kreativitet for å nå målet om levende bygder, som en her har vært inne på. Men da må vi samtidig greie å ha en landbrukspolitikk som for det første gjør at det er interessant å bli rekruttert inn i denne næringen. Det betyr at en må ha en inntjening i denne næringen som gjør at f.eks. ungdom som vil inn i næringen, har mulighet til å eksistere der. Her ligger det kjempeutfordringer i norsk landbrukspolitikk som vi vet vi vil møte i løpet av et par års tid, kanskje på en ganske ubehagelig måte – i hvert fall ut fra det mange av representantene i denne sal ønsker å se, eller tenker seg, når det gjelder landbruk i framtiden.

Jeg har ellers bare lyst til kort å nevne at også de partiene som vi har hørt representanter fra i dag, også i tidligere innstillinger har uttalt seg om på hvilken måte disse lovene skal brukes. Også fra Høyres side er det sagt at lovanvendelsen skal ivareta hensyn til bosetting og næringsutvikling, samtidig som en fremmer et ønske om strukturutvikling. Hvis en skal oppnå alt det som f.eks. lå i St.prp. nr. 8 for 1992-93, som var et uttrykk for et ønske om et robust landbruk, kan en si: Vil en målet, må en ville midlene – og midlene i en slik sammenheng har jo også i stor grad noe med lovverket å gjøre. Så jeg ønsker at en kommer så langt at en nå begynner å få konkretisert ting. I forbindelse med meldingen må vi naturligvis forholde oss til alle disse bitene. Men en løser ikke utfordringene i norsk landbruk ved å avvikle lovverket, vi må heller se på justering, som eventuelt betyr bedre måloppnåelse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var i sitt innlegg inne på spørsmålet om levende bygder. Det vi i hvert fall med 100 pst. sikkerhet kan konstatere, er at dagens konsesjonslovgivning har betydd det motsatte. I etterkrigstiden har vi med konsesjonslovgivningen opplevd den største folkeflyttingen fra distriktene til sentrale strøk i norgeshistorien. Det mener Fremskrittspartiet bør være en hovedgrunn for å se på alternative løsninger. Han var også inne på spørsmålet om konsesjonsgrenser og prisregulering. Jeg har her et oppslag fra Aftenposten av 25. mars i år der Norsk Bonde- og Småbrukarlag sier: «Hold fingrene unna småbrukene.» Det står så:

«Når selgeren av et småbruk inngår en frivillig avtale med en kjøper som vil bosette seg og drive bruket, må politikerne holde fingrene av fatet.»

Videre:

«Departementet overkjører så vel kommunale som fylkeskommunale organer, som heller vil benytte de mange småbruk på salg for å lokke til seg folk som ønsker å slå ned i distriktene.»

Og assisterende generalsekretær i Bonde- og Småbrukarlaget sier:

«Vi trenger å bevare de små bruk for barnefamilier og andre som ønsker å slå seg til i bygdene. Småbrukene ligger ofte idyllisk til med barnevennlige og trivelige tun.»

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Er landbruksministeren enig i at dagens praksis med statlig bruk av forkjøpsrett er til skade for distriktsbosetting, lokalt selvstyre og den private eiendomsrett?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har vel nå uttrykt noen ganger – og jeg mener det faktisk fremdeles – at av og til blir politikk retorikk. Ut fra den analysen har jeg forsøkt å gå inn på hva jeg selv frambringer gjennom politiske innlegg. Jeg er veldig opptatt av måloppnåelse, og det betyr at retorikken da må resultere i et mål. Jeg tror – for å uttrykke meg såpass forsiktig – at konsesjonsloven på ingen måte er grunn for den folkeflyttingen som vi har hatt i Norge fram til i dag. Det vil være helt andre forhold som kommer til å få stå i fokus hvis man skal ha en analyse omkring det spørsmålet. Det kan være grunn til å tenke over på hvilken måte dette skal justeres ut fra en ny tid og nye utfordringer, det er det klart vi alltid skal gjøre. Men fram til i dag har ikke konsesjonsloven vært årsaken til dette.

Jeg har også lyst til å si at når representanten Hedstrøm bruker Bonde- og Småbrukarlaget som sin fanebærer når det gjelder å holde fingrene unna fatet, at det vel ligger en del ting i den politikken – som organisasjonen gir uttrykk for, som betyr ganske mye større uttellinger enn hittil på en del av de budsjettene som Stortinget skal behandle – som jeg egentlig ikke synes har fått prioritet hos enkelte politiske partier i så måte. Så når man plukker fram én blomst, bør man kanskje ta med hele buketten for at bildet skal bli relevant.

Når det gjelder bruk av statlig forkjøpsrett, er det etter lov som Stortinget har vedtatt, og jeg tror at den brukes med skjønnsomhet i dag. Det er klart at en finner ikke én sak som er lik en annen. Og i og med at en her er inne og behandler en sak i forhold til to parter, er det alltid en part som taper. Den parten vil være misfornøyd. Men det kan være at det er et mål å bruke statens forkjøpsrett for å styrke et annet bruk, rett og slett bidra til å opprettholde bosetting, og ikke det motsatte.

Presidenten: Det er ingen flere blomster til statsrådens bukett – replikkordskiftet er dermed omme.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg vil gjerne diskutere dette litt på statsrådens egne premisser. Jeg skal ikke da blande inn markedsøkonomi og fri prissetting for eiendommer, men dvele litt ved den praksis som følges.

Jeg har et konkret eksempel: Det gjelder en konsesjonseiendom, hvor arealet er fordelt på syv teiger. Det er en stor andel gammel skog på eiendommen. Et langsiktig anslag på årlig uttak er ca. 300 – 320 m3. Kjøpesummen var 500 000 kr – dette var i Grue. Han som søkte om konsesjon, var meget godt skikket til å drive denne konsesjonseiendommen. Han hadde også slektsmessig tilknytning til eiendommen. Det er ikke noen bolig på konsesjonseiendommen, men den kan drives på en tilfredsstillende måte fra søkerens bolig på Kirkenær. Hans kompetanse, tror jeg jeg kan forsikre, ville være en berikelse av skogmiljøet i bygden. Og det er meget god veiforbindelse til alle teigene på konsesjonseiendommen. Teigene ligger innenfor et begrenset område. Bonitet, topografi og driftsforhold gjør det mulig å drive skogen hele året.

Her ser man at det er en rekke positive ting som kanskje kunne bli tilført miljøet gjennom en slik konsesjonssøker. Men når departementet skal ta standpunkt til denne saken, velger de altså fullstendig å se bort fra disse tingene og bare konsentrere seg om en eneste ting. Det står her at departementet er enig i at eiendommen kan drives på tilfredsstillende måte fra søkerens bolig på Kirkenær. Bonitet, topografi og driftsforhold gjør det mulig å drive i skogen hele året. En kan imidlertid ikke se at dette forhold på en avgjørende måte taler mot bruk av forkjøpsrett.

Så jeg har inntrykk av at denne forkjøpsretten brukes på en veldig absolutt måte. Man ser først og fremst på arronderingen av arealer, men man ser helt bort fra det initiativ som våre bygder meget godt trenger når det gjelder folk som er såpass interesserte at de vil kjøpe en slik eiendom – og har kvalifikasjoner for å drive den.

Dette var ment som et innspill i den debatten som jeg forstår statsråden er interessert i. Det gjelder anvendelsen av gjeldende lov, og dreier seg altså ikke om spørsmålet om prisfastsettelse osv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.