Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Kjell Engebretsen (A) (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om å godkjenne en endring i EØS-avtalens vedlegg I – til daglig kaller vi det veterinæravtalen.

EØS-avtalen trådte, som kjent i kraft den 1. januar 1994, mens dette vedlegget trådte i kraft seks måneder senere. Da dette skjedde, var EUs eget regelverk på området til vurdering, og Norge og de øvrige EFTA-landene – som den gang var atskillig flere enn i dag – opprettholdt sine nasjonale bestemmelser på visse områder. Det ble da nedfelt at disse områdene skulle forhandles i løpet av 1995. Dette dreier seg om bestemmelser som angir hvordan varen eller dyret skal kontrolleres ved import, bestemmelser om handel med levende fisk, krepsdyr, småfe, merking av dyr og EUs bestemmelser om dyrevern. Det samme gjaldt de finansielle ordningene.

Dersom den foreliggende avtalen nå blir godkjent, vil det føre til at den veterinære grensekontrollen oppheves og erstattes med bestemmelsene som er nedfelt i de såkalte kontrolldirektivene.

I praksis betyr dette at dagens ordning med veterinær stikkprøvekontroll på grensen blir borte, og at vi i stedet får et kontrollopplegg hvor de som skal importere levende dyr eller animalske produkter, må være registrert i et offentlig register. Det skal da foretas kontroll hos avsender, hos produsent, før varen eller dyret sendes til Norge, og så kan det foretas stikkprøvekontroll hos mottaker. Når en slik forsendelse er kommet i orden, skal mottaker melde fra til tilsynsmyndighetene minst 24 timer før varen ankommer. Dagens kontroll på grensen blir altså borte og erstattet med kontroll hos avsenderen og hos den som importerer dyret eller varen.

Det vil hos mottaker under alle omstendigheter dreie seg om dokument- og identitetskontroll og fysisk veterinær kontroll. Her er det slik at den fysiske kontrollen i det alt vesentlige vil være basert på stikkprøver, i likhet med dagens ordning på grensen, mens dokument- og identitetskontroll skal gjennomføres av importør for alle varepartier. Dokumentene skal oppbevares slik at tilsynsmyndighetene i etterhånd nærmest som en revisjon kan gå gjennom og kontrollere dette.

Dersom det foreligger mistanke om at varen som ankommer, ikke fullt ut svarer til de krav som settes til kvalitet, dokumentasjon eller til renhet, kan det tas kontroll av hele forsendelsen hvor som helst etter at den er kommet inn i landet – fortrinnsvis på grensen. Det er altså slik at hvis det er mistanke om at forsendelsen ikke innehar den kvaliteten som kreves, kan det foretas andre typer kontroll.

Den norske kontrollen har to funksjoner. Det ene er å kontrollere at varen oppfyller de krav som stilles, se at matvaren er i orden, se at dyret er friskt. For det andre er det en kontroll av at tilsvarende kontroll hos avsender fungerer. I tillegg til dette blir det iverksatt en rekke nye nasjonale overvåknings- og kartleggingsprogrammer for systematisk å kunne opprettholde og på visse områder forbedre dyrehelsen og matkvaliteten i Norge. Vi kan kreve at det som importeres av matvarer og levende dyr, skal ligge på tilsvarende kvalitetsmessige nivå som hos oss selv. Et eksempel er det arbeidet som er gjort i forhold til salmonella, og som har ført til en særlig gunstig situasjon her i landet på dette området.

Som en konsekvens av dette programmet kan vi nå kreve at kjøtt, egg og levende dyr som importeres til landet, skal komme fra produsenter som er underlagt like streng kontroll som den vi gjennomfører her i landet. Dersom vi av ulike årsaker og på en kvalifisert måte har mistanke om eller kunnskap om at varen ikke har den kvalitet som vi forutsetter, trer sikkerhetsklausulene inn, og vi kan da foreta oss det som er nødvendig for å sikre mat- og dyrehelsekvaliteten, eksempelvis ved å nekte å importere varer fra den aktuelle produsent. Dette er basert på et nasjonalt skjønn. Det er Norge og Norges tilsynsmyndigheter som gjør denne vurderingen. Når man fatter slike beslutninger, foreligger det visse formkrav, og EU skal orienteres om hva man foretar seg. Jeg må få lov til å sitere hva landbruksministeren sa i de åpne høringene i forbindelse med denne saken i forhold til dette med sikkerhetsklausulene:

«Man skal naturligvis ikke gjøre dette fordi man har lyst. Det skal være en grunn til det, og det er da at en mener at dyre- eller folkehelsa er truet på en eller annen måte.»

Landbruksministeren sa også at hvis man må føre dette videre, hvis man altså må iverksette disse klausulene «vil det naturligvis være opp til nasjonale myndigheter å treffe de beslutningene» som er ønskelige eller nødvendige.

Dersom nå Norge antar denne avtalen i tillegg til disse endrede kontrollordningene, fører det også med seg at vi blir EØS yttergrense, og følgelig også EUs yttergrense.

Kontrollen mot tredjeland har som en konsekvens at import fra disse landene skal passere visse bestemte kontrollstasjoner. Her er det reist et berettiget spørsmål om hvilke problemer som da kan oppstå ved f.eks. landing av fisk fra Russland, som er et tredjeland. Vil det skape problemer for fiskerimottak og fiskeribedrifter hos oss? For det første er det slik at fersk fisk ikke omfattes av dette. Fersk fisk kan man lande der det er aktuelt å lande den, uten å passere denne type kontroller. Når det gjelder frossen fisk, eller andre fiskeprodukter, ligger det i avtalen at dersom mottaket ikke ligger for langt vekk fra nærmeste kontrollstasjon, vil kontrollstasjonen rykke ut med en ambulerende kontroll. Hvis fiskemottaket ligger for langt vekk fra en slik kontrollstasjon, vil man opprette en lokal enhet ved mottaket som skal utføre de nødvendige kontrollene. Konklusjonen på dette er at det ikke vil føre til problemer når det gjelder landing av fisk fra tredjeland.

Jeg synes det er rimelig lett å forstå at man er skeptisk til å forlate en kontrollordning som vi har erfaring med, for å etablere en ny. Likevel er det min oppfatning at den ordningen som denne avtalen legger til grunn, ikke bare er like god som den vi har, den er faktisk bedre. Den kontrollordning vi innfører, er bedre enn den vi forlater. Jeg er ikke alene om å mene det, for direktøren for Statens institutt for folkehelse, Bodolf Hareide, som også er leder for Næringsmiddeltilsynets vitenskapskomite, uttalte følgende under høringen:

«Men Vitenskapskomiteen har gjennomført en – skal vi si – kvalitativ risikoanalyse i denne bedømmelsen, og det er da slik at vi regner med at det nye regimet er bedre enn det som fungerer i dag.»

Jeg tror at man med stor trygghet kan si at det vi forlater av kontrollordninger, blir ivaretatt på minst samme nivå av det regimet som innføres. Så vil det åpenbart være slik at også den nye ordningen kan videreutvikles, og jeg er glad for at Regjeringen legger opp til en gjennomgripende evaluering, og at en totalvurdering av regelverket sammen med en analyse av smittesituasjonen skal forelegges Stortinget år 2001.

Jeg anbefaler med dette flertallsinnstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ansgar Gabrielsen (H): Norsk fiskeeksport er en av de næringene som vil bli rammet hvis man ikke skulle gå inn for denne avtalen. Norsk fiskeeksport er eksportnæring nr. 2 i dette landet. Vi eksporterer en million tonn til EU, ca. 15 trailerlass med fisk pr. arbeidstime eksporteres til EU fra Norge. Denne avtalen går selvfølgelig begge veier; vi importerer bl.a. kjøtt fra EU, ca. ett trailerlass pr. måned.

I en merknad fra Senterpartiet i den innstillingen som er til behandling, står det:

«Dette medlem har imidlertid merket seg at det i proposisjonen ikke har vært mulig å dokumentere hvilke økonomiske og praktiske konsekvenser det vil få for norsk fiskeeksport til EU, sammenlignet med dagens situasjon, dersom Stortinget ikke aksepterer veterinæravtalen.»

Her ligger det etter mitt skjønn hva jeg vil kalle for en insinuasjon mot Regjeringen og fiskeriministeren. Det står at det «ikke har vært mulig å dokumentere». Underforstått: Man har prøvd, men man har ikke lykkes i bestrebelsene på å dokumentere dette. Jeg synes fiskeriministeren både i de åpne høringene og ellers i det alminnelige ordskifte på en aldeles utmerket måte, for øvrig sammen med et samlet norsk fiskeeksportmiljø, har anskueliggjort hvilke konsekvenser det ville kunne få hvis man fulgte mindretallet i Regjeringen.

Jeg kunne tenke meg å få saksordførers vurdering av hvilke konsekvenser han ser for norsk fiskeeksport hvis Stortinget – mot formodning – skulle følge mindretallet i Regjeringen.

Kjell Engebretsen (A): Først er det slik at en del har ment at uten denne avtalen ville fiskerieksporten kunne fortsette som i dag, og at det er visse regler som vil hindre EU i å stramme inn dette. Det viser seg å være galt. Det er slik at vi da vil være et tredjeland, og de reglene som EU allerede har innført for andre tredjeland, vil naturligvis også gjelde oss. Og da er det et par ting å peke på. Det ene er en økt frekvens når det gjelder kontrollen. Det er nå den siden av det. Den andre siden er at hvis man går inn i hva EU legger i begrepet «fysisk kontroll», hva det faktisk medfører av kontroll på grensestasjonen, er det ganske omfattende. Det heter bl.a. at det i tillegg skal tas prøver av et visst antall pakninger fra ulike steder i forsendelsen. Det betyr at man må inn og ta pakninger i forskjellige steder i lasset. Det skal kontrolleres for temperatur, vekt, det skal kontrolleres for lukt, farge, konsistens, smak mv. og ved opptining og ved koking. Det er altså helt åpenbart at man står overfor ganske omfattende fysiske kontroller.

Den andre siden av dette er, som jeg nevnte i stad, at det skal være kontrollstasjoner i forhold til tredjeland. Og vi blir da et tredjeland, og da er det visse kontrollstasjoner som vår fiskeeksport må passere. Disse kontrollstasjonene behøver ikke nødvendigvis ligge i den korteste løypa. Vi vet f.eks. at svært mange av våre fisketransportører og eksportører i dag når de kommer nordfra, går inn i Sverige, ned langs Norge, inn igjen i Norge og videre. Det er den beste og raskeste veien. De vil altså måtte oppsøke disse spesielle kontrollstasjonene, og de må passere dem på de tider hvor de er bemannet med veterinær. Jeg tror derfor det er åpenbart at ulempen for fiskerieksporten vil være betydelig om man ikke vedtar denne avtalen.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i det jeg tror saksordfører og jeg er enige om. For det første at økt internasjonal handel med mat og annet biologisk materiale øker risikoen for smitte og sykdom. For det andre at Norge står i en svært gunstig situasjon både hva angår matbårne sykdommer og når det gjelder dyrehelse. Vi vet også at økt handel med mat er en forutsetning og et mål for WTO, og vi vet at det i Stortinget er et press i tilsvarende retning.

I 1992 da vi fikk EØS-avtalen, het det at grensekontrollen var «avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse». I innstillingen til EØS-proposisjonen ble det understreket hvor viktig det var for oss at Norge kunne beholde de nasjonale bestemmelsene når det gjaldt handel med dyr og matvarer.

Siden 1992 har handelen med animalske produkter økt, og smittesituasjonen i de land vi handler med, er forverret. Det ble dokumentert under høringene. Og i en slik situasjon skulle en normalt tro vi skulle trenge et bedre kontrollsystem og en strengere kontroll. Men, som det ble sagt her i stad, for å lette norsk fiskeeksport forlater en føre var-prinsippet og velger bort et grensekontrollsystem som i 1992 ble framhevet som ikke bare viktig, men som avgjørende.

Fordi dette først og fremst er et forbrukerspørsmål vil jeg stille følgende spørsmål: Har saksordføreren forståelse for den bekymring som lederen for Forbrukerrådet uttrykker på forbrukernes vegne når hun omtaler dette som en «risikofylt gambling»?

Kjell Engebretsen (A): For først å ta tak i dette med grensekontrollen og at Stortinget i sin tid sa at grensekontrollen var avgjørende. Ja, det er helt åpenbart at kontroll med import av mat og levende dyr er avgjørende viktig. Det Stortinget naturligvis verken tok stilling til eller hadde noen spesiell mening om da, var andre mulige kontrollordninger. Det som var åpenbart, var at man måtte ha kontroll med import av levende dyr og mat. Jeg tror ikke Stortinget hadde noen dramatisk og kvalifisert oppfatning om at denne kontrollen nødvendigvis måtte skje på grensen og på den måten det gjøres nå. Den kontrollen som i dag gjennomføres på grensen, er sikkert rimelig god, men det er en stikkprøvekontroll, og med fallende frekvens. Hvis vi eksempelvis importerer 1 000 enheter, er det 60 av disse enhetene det tas prøver av. Man må altså ikke forherlige dagens system til de grader. Det er et rimelig godt system, men det er ikke slik at man nå forlater noe bunnsolid for å gå over til noe som er relativt slapt i fisken (latter i salen).

Så sier representanten Jakobsen at vi trenger et bedre kontrollsystem når økt handel kommer – og det er mulig det skjer hvis det blir den type utvikling WTO ser for seg. I dag importerer vi 700 000 tonn på denne måten, mens det ved grensehandel importeres 130 000 tonn i plastposer av enkelte av oss. Og det er nettopp det jeg tror at vi nå får, jeg tror at dette er et bedre system, med merking, med kontroll hos produsent, med kontroll hos mottaker. Jeg tror altså ikke at vi forlater noe som var bedre. Jeg tror at vi nettopp ivaretar dette med å få et bedre system.

Hallgeir H. Langeland (SV): Dette slapp i fisken- argumentet, altså det fiskeargumentet som saksordføraren var inne på, vil eg gjerne ha utdjupa litt. Sjølve utgangspunktet for at ein nå har forhandla fram ein avtale, er jo nettopp dette med norsk fiskeeksport. Det sa Jagland, og det seier nå Bondevik-regjeringa, sjølv om dei nåverande regjeringspartia sa noko heilt anna i opposisjon. Då tenkte jo me i SV at dette argumentet ville bli skikkeleg utgreidd i stortingsproposisjonen og i høringane. Men det har jo ikkje skjedd. Det finst altså ikkje nokon dokumentasjon for behovet for denne avtalen. Tvert imot ville jo EU hamna i ein konflikt så vel med EØS-avtalen som med WTO-avtalen om norsk fiskeeksport blei diskriminert i grensekontrollen. Så eg må rett og slett spørje saksordføraren om det eigentleg er behov for denne avtalen, eller om det er andre behov som stortingsfleirtalet har i denne saka.

Det andre spørsmålet: Føremålet med EØS-avtalen er auka handel begge vegar, og det er klart at me har ein stor handel med laks, som Gabrielsen var inne på, men ikkje ein særleg stor handel med EU. Anne-Lise Bakken seier i dag til nokre aviser at det er tøvete av Arbeidarpartiet om dei meiner at det ikkje blir meir handel. Og når saksordføraren er kjend med at det er meir salmonella og andre matborne sjukdomar i EU – kan då ordføraren for denne saka som altså seier at kontrollen nå vil bli betre, lova det norske folket at det ikkje vil bli meir matborne sjukdomar i Noreg?

Kjell Engebretsen (A): Først til det Forbrukerrådets leder sa i åpen høring – og som jeg ikke fikk tid til å svare representanten Jakobsen på – at dette var «gambling». Jeg sa da til henne at jeg syntes dette var noe merkelig – det dreide seg spesifikt om grensekontrollen – for på Forbrukerrådets rådsmøte i august gikk man gjennom dette og sa nærmest at for at vi skulle kunne godta, anerkjenne eller forstå denne avtalen, måtte de og de tingene være på plass. Alt det er på plass, slik at vi har imøtekommet de tingene som lå der.

Det hevdes at den eneste årsaken til at denne avtalen ble forhandlet fram, er hensynet til vår fiskeeksport. Nå er det svært viktig, men det er altså slik at da vedlegg I trådte i kraft i juli 1994, var det en bestemmelse i den om at disse forholdene skulle det forhandles om i løpet av 1995. Og når det gjelder dette med fiskeeksporten, og at EU ikke kan diskriminere oss, så er det ikke diskriminering at Norge havner i samme situasjon som andre tredjeland. Det er jo det som er situasjonen. Vi har unntak fra dette nå nettopp fordi vi arbeider med denne avtalen, og hvis vi vedtar den, vil vi ikke være et tredjeland. Vedtar vi den ikke, er vi et tredjeland og får naturligvis samme type kontroll med vår eksport som andre tredjeland.

Så til spørsmålet om jeg kan garantere at det ikke blir mer matbårne sykdommer. Det jeg kan si, er at dette systemet, så langt jeg kan forstå, så langt våre fagmyndigheter kan forstå, er et bedre system enn det vi har i dag. Og da skulle jeg tro at det også etter hvert vil føre til bedre matkvalitet, ikke bare i Norge, men i hele Europa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Dette er et spørsmål om frihandel, som er et meget viktig prinsipp for Fremskrittspartiet. Det innebærer en internasjonal arbeidsdeling som i det store og hele tjener forbrukeren. Det innebærer også den mest rasjonelle og beste utnyttelse av ressurser, også internasjonalt sett. Det er også en rettferdig ordning, for de som produserer de beste og billigste varene, får da den belønning at de får solgt dem. Det er også veldig viktig at handel ikke beror på administrative avgjørelser, som ofte inviterer til korrupsjon. Det er også viktig for de fattige land at de får en mulighet til å konkurrere på de områder som svarer best til deres produksjonsforutsetninger, som jo er billig arbeidskraft. Frihandel bidrar også til at stormaktene ikke kan bruke sin politiske tyngde til å presse gjennom spesielle fordeler for seg. Frihandel garanterer mot det. Det er grunnen til at frihandel er et vesentlig prinsipp for Fremskrittspartiet.

Vi er fullt klar over at det er hensyn som kan anføres mot frihandel, jeg nevner bare raskt salg av våpen, beskyttelse av menneskers og dyrs helse, beredskapshensyn, sysselsettingshensyn, distriktspolitiske hensyn, miljøvernhensyn og forbrukerbeskyttelse.

Når det gjelder veterinæravtalen, er det helsepolitiske hensyn som påberopes for å begrense frihandelen. Siden frihandel som sagt er et viktig prinsipp for Fremskrittspartiet, krever Fremskrittspartiet klare bevis, eller i alle fall sterk sannsynlighet for at vesentlige helseinteresser står på spill dersom vi utvider frihandelen.

Nå er det slik at såkalte tekniske handelshindringer ofte – og ofte i utide – påberopes for å begrense frihandelen. Ofte er disse tekniske handelshindringene et skalkeskjul for helt andre interesser, nemlig for å beskytte eget næringsliv. Jeg kan nevne et kuriøst eksempel: Belgierne hadde en bestemmelse om at margarin bare kunne selges i kvadratiske terninger. Det medførte at andre land ikke kunne eksportere margarin til Belgia. Belgierne anførte da forbrukerhensyn – for at forbrukerne skulle kunne se forskjell på smør og margarin, var det altså nødvendig å ha disse spesielle pakningene. Det er et ganske outrert eksempel på hvordan man kan anføre forbrukerhensyn, med tanke på å beskytte sitt eget næringsliv.

Når man i dag ser de interesser som ivrer mot denne avtalen, er det i det vesentlige de som har sin rot i landbruket, og de som er meget sterkt imot tilknytning til EU. Da får man en mistanke om at det også her kan være andre argumenter og interesser som ligger bak motstanden mot avtalen. Man har også funnet en ganske god grobunn i befolkningens konservatisme når det gjelder ting som matvarer, frykten for det ukjente, det fremmede, og også en viss norsk selvtilfredshet. Det var ikke lenge siden man f.eks. forespeilte nærmest en katastrofe på medisinmarkedet hvis det ble slutt på Norsk Medisinaldepot. Vi har en rekke eksempler på at norske monopoler og ordninger på en måte kan sidestilles med 17. mai og Grunnloven.

Jeg vil peke på en interessant motsetning når det gjelder det norske folks holdning til masseturisme. Tenk nå på hvordan store deler av det norske folk hvert år drar til Syden, hvor det er en langt dårligere næringskontroll enn EU, og massevis av nordmenn drar til EU og spiser av hjertens lyst uten noen som helst bekymringer. Man frykter ikke å spise der. Men hvis maten kommer opp hit, da er man redd! Et bedre tegn på irrasjonelle holdninger i folkedypet kan man knapt tenke seg. Jeg ville tro at Senterpartiets parlamentariske leder nå etter hvert også må advare mot denne masseturismen, for der spiser man mat som ikke har vært gjenstand for den ekstra kontrollen som importert mat etter avtalen skal være gjenstand for her i Norge. Så det må være ytterligere risikofylt å spise maten der hvor den er laget, enn å spise den her.

Jeg sa som utgangspunkt at vi er sterke tilhengere av frihandel. Vi vil legge sterk vekt på at våre faglige myndigheter har godtatt dette. Personlig er jeg ingen ekspert på dette spørsmålet, og det er det de færreste som er. I slike situasjoner er man selvfølgelig henvist til å stole på de faglige myndigheter. Og ikke nok med det, nesten enda viktigere er det at vi har to statsråder fra Senterpartiet som har godtatt denne avtalen. Det må være litt av en garanti – også det at hele avtalen har Kristelig Folkeparti i ryggen, som til de grader er opptatt av hva vi drikker, og også av hva vi spiser. Når man legger alt dette sammen, synes jeg det avtegner seg et bilde av trygghet som ikke bør la seg forstyrre av at noen skremmer med salmonella, trikiner og det som verre er.

Til slutt skal jeg bare nevne forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, som lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen om å utrede bruk av rådgivende folkeavstemninger i vesentlige spørsmål om forholdet mellom Norge og EU, og å legge dette fram for Stortinget på egnet måte.»

Dette forslaget går vi imot. Vi synes ikke det er noen grunn til å peke ut akkurat disse EU-spørsmålene som gjenstand for folkeavstemning. Vi har foreslått at noe som vi synes er langt viktigere, nemlig spørsmålet om innvandring til Norge, skal være gjenstand for folkeavstemning.

Men det har SV gått imot. En slik selektiv bruk av rådgivende folkeavstemninger er vi imot, men hvis noen vil følge oss i vårt grunnlovsforslag om generell bruk av folkeavstemninger under visse omstendigheter, kan vi snakke videre med SV om denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Johnsen (H): Jeg syns det var et meget godt innlegg Fridtjof Frank Gundersen holdt for denne avtalen, men det er en del ting som jeg likevel vil ta fatt i.

Frihandel er et vesentlig prinsipp for Fremskrittspartiet, sa representanten Gundersen. Han er imot tekniske handelshindringer. De som er mot denne avtalen, er meget sterkt imot tilknytning til EU, sa han videre.

Så hadde han et glimrende eksempel på turismens virkning på samfunnet, der jeg støtter ham fullt og helt. Han støttet seg også til de fagpersoner som anbefaler avtalen, og til de to statsrådene fra Senterpartiet som går inn for avtalen. Alt dette avspeiler et bilde av trygghet, sa Fridtjof Frank Gundersen.

Ikke desto mindre kan man lese i innstillingen på side 7:

«Fremskrittspartiets stortingsgruppe har vedtatt å støtte avtalen, men uten å binde sine representanter under avstemningen.»

Det er ganske merkelig at et parti hvis representant har holdt et så glimrende innlegg for avtalen, klarer å formulere seg så uklart når det gjelder sine egne representanter. Det er nesten som å høre representanten Hagen i EU-debatten da de skulle ha begge beina i løse luften, slik som Venstre i sin tid pleide å ha. Men at Fremskrittspartiet skulle havne i samme bås, syns jeg er merkelig, spesielt etter det glimrende innlegget til Fridtjof Frank Gundersen. Mitt spørsmål blir da: Er det slik at det ikke helt og klart er enstemmighet i Fremskrittspartiet, slik som Fridtjof Frank Gundersen har sagt fra denne talerstolen? Er det slik at vi kan vente store utglidninger når avstemningen kommer?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg synes det siste innlegget vitner om én ting, og det er at Høyre iallfall ikke er noe liberalt parti. Fremskrittspartiet har det ikke med å binde stortingsgruppen. Selv ventet jeg i ni år før jeg ble medlem av et politisk parti, etter at jeg ble valgt inn på Stortinget. Hva i all verden skal vi med gode hoder her i Stortinget, hvis det eneste som skal komme til uttrykk, er et sammenkokt partisynspunkt? Da fortjener vi faktisk ikke annet enn dårlig lønn. Hva har vi bruk for av gode hoder hvis de skal drukne i siste landsmøtevedtak?

Jeg vil bare si at det kan tenkes at også Fremskrittspartiets gruppe blir bundet, men da må vi ha et spesielt vedtak med et stort flertall – jeg stemmer alltid mot slike vedtak, det hender at jeg taper – men hvorvidt det er noen, og hvor mange, av Fremskrittspartiets representanter som etter grundig overveielse har funnet at de vil støtte Senterpartiet i denne saken, vet jeg faktisk ikke.

Unn Aarrestad (Sp): Det kom ikkje overraskande at frihandelens fremste talsmann hyllar denne avtalen. I komiteen argumenterer Framstegspartiet for at me skal slutta oss til avtalen, m.a. grunna nervøsitet for at eksporten av fisk skal verta meir tidkrevjande og kostbar. Samtidig seier komiteen, også med Framstegspartiet:

«Flertallet mener at det er vanskelig å si eksakt hvor store og hyppige forsinkelsene vil bli.»

Det er altså ingenting eksakt her. Ingen tal er lagde på bordet, ingen dokumentasjon er presentert. Alt kan tyda på at påstandane om ulempene for fiskeeksporten er ein bløff. Og det har ikkje mangla på etterlysingar etter fakta.

Så syner det seg etter kvart som detaljane vert kjende, at avtalen likevel på enkelte område kan verta dramatisk for fiskerinæringa, men i stikk motsett retning. Avtalen krev at båtar frå land utanfor EØS skal kontrollerast på kontrollstasjonar EU har godkjent. Dei er det ti av langs norskekysten. Dette har mest å seia for leveransar av russisk fisk som må innom ein kontrollstasjon før fisken kan leverast på eit norsk mottak, med dei følgjene som det får.

I tillegg opnar avtalen for import av levande fisk. Erfaringane med fiskesjukdomen furunkulose på 1980-talet syner kor sårbar fiskerinæringa er for slik import. Då vart det gitt dispensasjon for import av smolt frå oppdrettsanlegg i Skottland. Det kosta næringa over 1 milliard kr å få bukt med sjukdomen. Dette syner at veterinæravtalen fort kan verta kostbar også for fiskerinæringa.

Så til slutt: Kva konkret er det som gjer at Framstegspartiet trur at fiskeeksporten vil verta skadelidande ved eit eventuelt nei til veterinæravtalen?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg må si at når det gjelder det siste innlegget, som formodentlig var ferdigskrevet på forhånd – og det er jo ikke akkurat en replikk – kan jeg bare henvise til hva saksordføreren har sagt om denne saken. Han har utredet dette spørsmålet på en aldeles utmerket måte. For øvrig må jeg si at i denne saken har jeg spesielt tillit til fiskeriministeren og landbruksministeren – særlig når disse er enige.

Kjell Engebretsen (A): Jeg hadde i og for seg ikke tenkt å ta noen replikk på Gundersen. Hans glitrende innlegg står sikkert på egne ben.

Det jeg vil spørre om, har ikke mye med denne avtalen å gjøre. Men siden Fremskrittspartiet er basert på liberale ideer – man binder ikke sine medlemmer osv. – kunne det være litt spennende å høre Gundersen forklare hvorfor man i denne saken eksplisitt uttaler i sin merknad at medlemmene ikke er bundet. Hva er grunnen til at man gjorde det i denne saken? Jeg spør fordi jeg forsøker å få begrep om hva de liberale grunnideene egentlig er.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Til saksordføreren kan jeg opplyse at denne bemerkningen snek seg inn under et av mine mange utenlandsopphold! (Munterhet i salen)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Einar Steensnæs (KrF): Det blir litt vanskelig å følge opp underholdningsverdien i det som ble presentert i siste innlegg, men jeg får prøve å ta mitt monn igjen i innhold.

Bakgrunnen for den fremforhandlede avtale om endring av EØS-avtalens vedlegg I – veterinæravtalen – som vi i dag har til behandling, er stortingsflertallets ønske om en slik revisjon, bl.a. ut fra hensynet til norsk eksport av fisk til EUs indre marked, som ble koplet til saken om den veterinære grensekontrollen. Da saken ble debattert i Stortinget den 23. januar i fjor, støttet Kristelig Folkeparti et forslag om å videreføre den eksisterende veterinærkontrollen. Dette forslaget ble imidlertid nedstemt. Det var regjeringen Harlem Brundtland og regjeringen Jagland som ferdigforhandlet avtalen. Regjeringen Bondevik har imidlertid arbeidet med å supplere avtalen med en rekke såkalte nasjonale kompensatoriske tiltak for å gjøre kontrollen med import av animalske produkter og levende dyr så god som mulig.

Den norske folke- og dyrehelsen holder en internasjonalt høy standard, og det har vært en viktig målsetting hele tiden under arbeidet med ulike kontrolltiltak innenfor et nytt veterinærregime å sørge for at denne høye standarden kunne videreføres. Etter Kristelig Folkepartis mening har Regjeringen gjort et godt og grundig arbeid med å utarbeide nødvendige kontrolltiltak, slik at tryggheten for folke- og dyrehelsen nå vil være ivaretatt på en minst like god måte som med dagens ordning. Samtidig er det sikret at det vil være muligheter for en videreutvikling av det nye kontrollsystemet i takt med de behov som måtte oppstå.

Regjeringen har i proposisjonen gjort greit rede for de viktigste tiltakene som forutsetning for Regjeringens positive tilråding i saken:

For det første skal det settes av tilstrekkelige ressurser til en effektiv gjennomføring av kontrolltiltakene.

For det andre skal sikkerhetsklausulen kunne brukes om nødvendig.

For det tredje skal tiltakene og kontrollsystemet fortløpende evalueres.

Og endelig, for det fjerde, skal det legges fram en evalueringsrapport av det nye regelverket for Stortinget innen utgangen av 2001 sammen med eventuelle forslag til endringer og forbedringer av systemet.

Etter Kristelig Folkepartis mening vil det nye kontrollregimet være tilfredsstillende i forhold til den viktige målsettingen om å sikre folke- og dyrehelsen i landet vårt. Her bygger jeg på de klare uttalelser som foreligger, bl.a. fra Statens helsetilsyn, Statens institutt for folkehelse og Statens næringsmiddeltilsyn, og som etter min mening ble stående igjen som en hovedkonklusjon etter høringene med fagmiljøene, interesseorganisasjonene og de berørte fagstatsrådene.

Jeg syns det i denne sammenheng er grunn til å merke seg at ved siden av den nasjonale kontrollen vil også myndighetene og leverandørene i avsenderlandet få større forpliktelse til å sikre at varene fyller bestemte veterinære krav til eksport. Det skal i tillegg føres et eget importregister, der alle virksomheter skal ha etablert internkontroll, og importørene har plikt til å varsle norske veterinærmyndigheter innen 24 timer før import finner sted. Toll og registrering på grensen vil bli opprettholdt, en rekke nye nasjonale overvåkings- og kartleggingsprogrammer vil bli iverksatt, og det stilles krav om et tilsvarende kontrollregime hos produsenten. Hvis dette ikke er på plass, kan Norge nekte varen innført.

Alt i alt vil den reviderte avtalen kombinert med de nye nasjonale kontrolltiltakene gi Norge et tilfredsstillende kontrollsystem i forhold til folke- og dyrehelsen, slik dette vurderes av de relevante fagmyndighetene.

Det er uten tvil en betydelig utrygghet i store deler av befolkningen med hensyn til hva dette nye veterinærregimet innebærer. Dette må tas på alvor og krever en videre oppfølging. Inntrykket som er blitt skapt av at en går fra noe som er helt trygt og sikkert med hensyn til smittefare, og over til noe som er mer sjansepreget og utrygt, har ingen forankring i noen faglig vurdering eller begrunnelse. Tvert imot er det grunn til å hevde at det nye regimet er minst like godt som det eksisterende. Derfor er det viktig at Stortingets vedtak i dag følges opp med nødvendig saklig, god og relevant informasjon, som jeg håper landbruksministeren kan kommentere nærmere.

Hensynet til fiskeeksporten er selvfølgelig sentralt i denne sammenheng. Når eksporten til EUs indre marked alene kan løpe opp mot 20 milliarder kr, er det vesentlig å bidra til løsninger som ikke svekker dette viktige eksportmarkedet som har så stor betydning for kystbefolkningen, ikke minst i nord. Men vi selger ikke ut verken folke- eller dyrehelsen for økt eksport av fisk! Derfor er det viktig og fortjenstfullt at Regjeringen har lagt ned et så betydelig arbeid for å kunne presentere et så godt og faglig forsvarlig opplegg som det som nå foreligger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Frost Sterri (H): Som representanten Steensnæs selv redegjorde for, har altså Kristelig Folkeparti fra i fjor til i år skiftet standpunkt. Jeg syns det tjener dem til ære også i innstillingen å kunne ha den selverkjennelse at de er kommet til at det nye kontrollregimet, slik det er redegjort for, faktisk ikke bare vil være like godt, men minst like godt som det regimet vi har hatt fram til i dag.

Det jeg kunne like å få representanten Steensnæs til å komme med noen tanker om, er rett og slett det tette og nære samarbeidet de har med Senterpartiet. Hvordan reagerer Kristelig Folkeparti på at deres samarbeidspartner i Regjeringen og også her i Stortinget ikke deler deres oppfatning i en så viktig sak som dette? Er det fordi holdningene i Senterpartiet er svart-hvitt i forhold til alt som har med EU å gjøre? Hva mener representanten Steensnæs om det, når han for sin del tar hele Kristelig Folkeparti til inntekt for at vi nå får et bedre kontrollregime enn det vi rent faktisk har i dag?

Einar Steensnæs (KrF): Kristelig Folkepartis standpunkt til veterinæravtalen var bestemt ut fra spørsmålet om Norge skulle skifte veterinærregime. Den debatten hadde Stortinget den 23. januar 1997. Den gang var Kristelig Folkeparti imot dette og stemte for et forslag om at det gjeldende veterinærregimet med grensekontroll skulle opprettholdes. Men et klart flertall gikk altså imot dette. På det grunnlaget og med det utgangspunktet har Stortingets standpunkt blitt tatt, og Regjeringen har da fulgt opp dette med de såkalte kompensatoriske tiltak. Det Kristelig Folkeparti i dag vurderer, er hvorvidt det ut fra det grunnlaget Stortinget skapte, er fremforhandlet en avtale med kontrollrutiner som gjør det forsvarlig å kunne anbefale dette. Det er dette Kristelig Folkeparti i regjering har stilt seg bak, det er dette Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, med et par unntak, vil slutte seg til. Etter vårt syn er denne avtalen god nok, ja den er på flere punkter bedre – som jeg også sa i mitt innlegg – enn det eksisterende kontrollregimet. Det er selvfølgelig ikke til hinder for at også det eksisterende kontrollregimet kunne forbedres. Dette vil hele tiden være spørsmål om hvor mye en vil legge inn av supplerende tiltak for å forbedre et kontrollregime. Så denne sammenligningen som representanten Frost Sterri inviterer meg til å gjøre, er det ikke uten videre enkelt å gjennomføre.

Når det så gjelder forholdet til Senterpartiet, kan jeg forsikre representanten Frost Sterri om at det er utmerket. Jeg vil også minne om at Senterpartiet i regjering har ulike syn på dette. Og at Senterpartiets stortingsgruppe samlet vil gå imot dette, har jeg også stor respekt for.

Marit Nybakk (A): Det er litt vanskelig å få tak i hva representanten Steensnæs egentlig mener. På den ene siden driver han en ansvarsfraskrivelse ved å henvise til stortingsflertallet. På den andre siden sier han rett ut at det nye kontrollregimet vitterlig er bedre enn det gamle. Dette med ansvarsfraskrivelse har også Unn Aarrestad fra Senterpartiet holdt på med tidligere i dag.

Jeg skal sitere fra den pressemeldingen som Utenriksdepartementet sendte ut den 17. juli 1998 – kl. 20.14 står det på min telefaks. Der står det:

«Den nye avtalen sikrer Norges eksportinteresser samtidig som den ivaretar hensynet til trygge matvarer og god dyrehelse. Uten en slik avtale ville spesielt fiskeeksporten blitt rammet, men også deler av den eksportrettede landbruksproduksjonen og næringsmiddelindustrien.»

I forbindelse med de åpne høringene sa utenriksministeren bl.a.:

«Det ville kunne virke uheldig overfor EU å så tvil om Norges vilje til å etterleve forpliktelsene i EØS-avtalen dersom man etter at det forelå et omforent avtaleutkast, valgte å forkaste dette.»

Er det nå slik at Kristelig Folkeparti på selvstendig grunnlag som ledende regjeringsparti anbefaler denne avtalen med det endrede og forbedrede kontrollregimet som ligger på det veterinære området, eller er det fremdeles slik at det er stortingsflertallet som har dirigert Kristelig Folkeparti?

Einar Steensnæs (KrF): Kristelig Folkeparti tar fullt ansvar for avtalen slik den nå foreligger. Men jeg har liten sans for Marit Nybakks forsøk på å skrive om historien. Faktum er altså at Stortinget den 23. januar 1997 hadde dette til debatt, og Kristelig Folkepartis votering i den debatten har jeg da gjort kjent i en tidligere replikk. På det grunnlaget gjorde Stortingets flertall et vedtak, nemlig at det skulle fremforhandles et revidert vedlegg I til EØS-avtalen, og det er det regjeringen Bondevik har tatt utgangspunkt i. Den avtalen ble ferdigforhandlet av regjeringene Harlem Brundtland og Jagland. Det regjeringen Bondevik har sørget for, er å supplere avtalen med nasjonale kontrolltiltak som skulle sikre en forsvarlig folke- og dyrehelse. Spørsmålet i dag og det Stortinget etter min vurdering i dag skal ta stilling til, er derfor: Er denne avtalen forsvarlig og god nok til å sikre dette viktige formålet, nemlig en god folke- og dyrehelse? For min del har jeg da sagt: Det kan jeg med god samvittighet ta ansvar for, det kan jeg med god samvittighet anbefale Stortinget å slutte seg til. Det er det saken dreier seg om.

Jeg vil også minne representanten Nybakk om at det første regjeringen Bondevik gjorde da den kom i regjeringskontorene, var å forsøke å reforhandle den veterinære avtalen, for om mulig å få den til å fungere på en annen måte enn gjennom et bortfall av grensekontrollen. At de forhandlingene ikke førte fram, har Stortingets organer blitt informert om. Det som nå foreligger som et resultat, er et meget godt resultat. Faglige instanser har bekreftet at avtalen fullt ut er forsvarlig, og den er på viktige områder bedre enn det regimet vi har i dag.

Hallgeir H. Langeland (SV): Representanten Steensnæs frå Kristeleg Folkeparti, Rogaland, helsar nå heim til Rogaland. Etter to år har han altså skifta diametralt standpunkt i forhold til det som blei sagt til veljarane.

I 1992 slutta Stortinget seg til ei vurdering av den norske grensekontrollen som gjekk på at den var avgjerande for ivaretaking av vår gunstige dyrehelse.

I 1997 sa Kristeleg Folkeparti sin hovudtalsmann om dåverande arbeidarpartiregjering:

«Det er … uttrykk for en forstemmende historieløshet når Regjeringen nå går inn for å fjerne den veterinære grensekontroll mot EU-landene.»

Det er berre to år sidan, det. Kristeleg Folkeparti støtta saman med SV eit forslag frå Senterpartiet om å avbryta forhandlingane om veterinæravtalen nettopp fordi det ikkje var bruk for han. I dag anbefaler altså Kristeleg Folkeparti sine representantar Steensnæs og Are Næss, som også var hovudtalsmann i 1997, og fleirtalet i Kristeleg Folkeparti denne avtalen, som det altså var historielaust å støtta.

Når Kristeleg Folkeparti gjer eit knefall for ja-partia og sviktar sine eigne standpunkt så fundamentalt, er det klart at dei er med på å auka politikarforakta kolossalt.

Mitt spørsmål til Steensnæs blir som følgjer: Når ein for to år sidan meinte at det ikkje var behov for denne avtalen, kvifor er denne meininga nå heilt gal? Er dette noko som er totalt uinteressant for Kristeleg Folkeparti? Er det ikkje sant det ein sa tidlegare, at det er historielaust å støtta ein slik avtale?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg tror at det som kanskje er med på å øke politikerforakten ute blant folk, er når politikerne ønsker å lukke øynene for virkeligheten som omgir oss, og holder fast på prinsipper fra gårsdagen og tidligere situasjoner med helt andre rammebetingelser, et helt annet utgangspunkt, og biter seg fast i dette uten å kunne orientere seg i en ny virkelighet.

Jeg tror ærlig talt at det er et problem for oss politikere å kunne se med friske øyne og ta innover oss den realitet som dagens politiske utfordring innebærer. Det er det ansvaret Kristelig Folkeparti tar i denne situasjonen. Vi hadde et standpunkt den 23. januar 1997, det er riktig. Vi var imot endringen i veterinærregimet fordi vi mente at det vi hadde, var trygt og godt, og vi var usikre på det nye som kom. Nå er det en realitet som vi har lagt bak oss.

Stortinget fattet er klart vedtak om at vi skulle endre vedlegget – I – i EØS-avtalen for å få til en kobling mellom fisk og import av animalske produkter. Med det utgangspunktet har regjeringen Bondevik framforhandlet de kontrolltiltak og det veterinærregimet som Stortinget har til behandling. Med det utgangspunktet tar jeg det ansvar å vurdere det forslaget som foreligger, og sier med bakgrunn i faglige myndigheters vurdering: Dette er godt nok, dette er ansvarlig, dette vil sikre oss den folke- og dyrehelse som er så viktig – som vi hadde under det gamle regimet – og som vi nå faktisk kan videreføre i det nye, sågar kanskje med større sikkerhet og med større trygghet på viktige områder enn det det gamle regimet innebar. Det er ikke å fremme politikerforakt, det er å ta ansvar på vegne av våre velgere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siri Frost Sterri (H): Virkeligheten har innhentet nei-regjeringen. En tur til Brussel i november 1997 var det som måtte til. Det forunderlige er bare at enkelte senterpartistatsråder fortsatt nekter å ta dette innover seg, til tross for parti- og regjeringskollega Angelsens klare anbefaling til Stortinget om å vedta veterinæravtalen. For ettertiden ville det kanskje være en idé at hele regjeringskollegiet tar gruppereise til Brussel for å sikre en felles opplevelse av virkeligheten.

Sentrumsregjeringen anbefaler avtalen under fire forutsetninger, som er listet opp i proposisjonen. Den reviderte avtalen er fremforhandlet av arbeiderpartiregjeringen og innebærer i korte trekk at veterinær grensekontroll opphører og erstattes av andre kontrolltiltak, hvor avsenderlandet får hovedansvaret for at matvarer er kontrollert og funnet i orden for eksport.

Avtalen innebærer at det innføres en rekke nye kontrollordninger og informasjonsrutiner til erstatning for den nåværende grensekontrollen.

Gjennom åpne høringer gjennomført av utenrikskomiteen og næringskomiteen i fellesskap har Høyre fått de nødvendige bekreftelser som gjør at den foreløpige tilslutningen vi gav til avtaleutkastet da det ble redegjort for det i Stortinget i januar 1997, nå også er vår endelige konklusjon og klare anbefaling.

Vi konstaterer at:

• Avtalen i kombinasjon med nasjonale kontroll- og overvåkingsprogrammer kompenserer bortfallet av grensekontroll. Kontrollen blir styrket på en rekke områder.

• Avtalen hindrer en mer omfattende veterinær grensekontroll ved eksport av norsk fisk og fiskeprodukter, noe som er av avgjørende betydning for norsk fiskeeksportnæring og for fiskeindustrien.

• Avtalen styrker samarbeidet mellom norske veterinærmyndigheter og veterinærmyndighetene i det øvrige EØS-området.

Det er på dette grunnlag vi gir tilslutning til Regjeringens anbefaling.

Tillat meg imidlertid en kommentar til den bisarre situasjonen som er oppstått mellom Senterpartiet og deres egne regjeringsmedlemmer. I innstillingen uttaler Senterpartiets Johan J. Jakobsen bl.a.:

«Dette medlem mener det er grunn til å reise tvil om påstandene om at trailere med fisk fra Norge vil risikere å måtte vente i dagevis på å passere grenseovergangen til EU. En slik praksis vil i tilfelle være i strid med bestemmelsenes formål og EØS-avtalens siktemål.»

Til dette svarer fiskeriministeren under den åpne høringen:

«Jeg vil presisere at det er den nye grensekontrollens potensial for forsinkelser som er det vesentlige. Dette er etter mitt skjønn ubestridelig. Således finner jeg det vanskelig å forstå at noen hardnakket benekter en slik realitet. At andre hensyn etter en fundert avveining tillegges større vekt, har jeg respekt for, men ikke at fiskeriargumentene feies under teppet som ikke-eksisterende.»

Videre uttaler Senterpartiet i innstillingen:

«Dette medlem erkjenner derfor nødvendigheten av at fiskerinæringen har enklest mulig markedsadgang til EU. Dette medlem har imidlertid merket seg at det i proposisjonen ikke har vært mulig å dokumentere hvilke økonomiske og praktiske konsekvenser det vil få for norsk fiskeeksport til EU, sammenlignet med dagens situasjon, dersom Stortinget ikke aksepterer veterinæravtalen.»

Til dette svarte fiskeriministeren under den åpne høringen:

«Dersom Stortinget sier nei til avtalen, vil frekvensen av fysisk kontroll bli 20 pst. for ferske, frosne, saltede og hermetiske fiskevarer. For øvrige fiskevarer, herunder røkt laks, og rekeprodukter vil frekvensen bli 50 pst. Disse prosentsatsene er et resultat av at EU med virkning fra 1. januar 1997 harmoniserte regelverket for grensekontroll. Norge har som følge av en særordning sluppet denne oppjusterte frekvensen i påvente av at den framforhandlede avtalen skal iverksettes.»

Det må være en sterk og ubehagelig opplevelse for fiskeriministeren at hans faktaopplysninger som fagstatsråd så til de grader blir trukket i tvil av hans partifeller.

Men det virkelig bekymringsfulle ved Senterpartiets standpunkt i denne saken, er at hensynet til å holde liv i partiets svart hvitt-holdning overfor EU settes foran hensynet til hva landet bør være tjent med. Det bør være en kraftig vekker for alle i Kyst-Norge som har sitt arbeid innen fiskerinæringen. Det er ikke EU, men det er Senterpartiet som utgjør trusselen mot alle disse arbeidsplassene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): Det er ikke vanskelig å være enig i det siste som representanten Frost Sterri sa, men jeg har et par andre spørsmål til representanten.

Det er en utbredt oppfatning at endring av EØS-avtalens vedlegg I, altså veterinæravtalen, også fører til økt og ukontrollert import av mat og av animalske produkter. Dette ble senest hevdet av representanten Langeland i en replikk tidligere i dag. I et hefte utgitt av kampanjen mot utvidelse av EØS-avtalen skriver Aina Edelmann bl.a. at man ønsker minst mulig matimport, og mat til nordmenn skal i størst mulig grad produseres på en miljømessig, forsvarlig måte i Norge.

Aina Edelmanns poeng er at veterinæravtalen i seg selv vil føre til økt import, og jeg vil gjerne at representanten Frost Sterri kommenterer det.

Representanten var i liten grad inne på forbrukerinteresser, og de fleste av oss er jo veldig opptatt av at vi får mat som har høy kvalitet, som er sunn, og som vi er sikre på ikke fører til forringelse av folkehelsen vår. Så jeg vil spørre: Mener representanten Frost Sterri at den norske forbrukerrollen tas alvorlig med det nye kontrollregimet, som altså erstatter den grensekontrollen vi har i dag?

Siri Frost Sterri (H): Først til dette med økt import i forbindelse med veterinæravtalen. Jeg er ganske skremt over hvordan mennesker som uttaler seg og som ønsker å fremstå med faglig tyngde, uttaler seg mot bedre vitende og faktisk forleder befolkningen ved å hevde slike ting – som Marit Nybakk viste til – som Aina Edelmann gjør. Vi merket oss også under de åpne høringene at det faktisk var en del feilaktige opplysninger som ble formidlet til oss, noe vi heldigvis i løpet av høringsrundene, også med fagstatsrådene, fikk verifisert. Så jeg må si at det å komme med en slik påstand om at veterinæravtalen i seg selv vil føre til økt import, er både å forlede folk og å uttale seg mot bedre vitende.

Det vi selvfølgelig vet, er at et resultat av de forestående WTO-forhandlingene kan bli økt import av mat. Derfor syns jeg det er veldig riktig av Regjeringen og landbruksministeren når de nå forbereder oppbygging av grensekontrollstasjoner – Norge vil da bli yttergrense mot EU – også å dimensjonere i forhold til at det kan komme endringer gjennom forhandlingene om WTO- avtalen. Men det vet vi ennå ikke noe om, og vi vet heller ikke hvor lang tid disse forhandlingene vil ta.

Men det er altså ingen ting i veterinæravtalen i seg selv som skulle tilsi økt import av mat, verken fra EU eller fra andre land. Vi har fortsatt tollkontrollene våre ved grensen, og det er ikke noe ved tollsatsene som endres gjennom dette.

Jeg rekker ikke å kommentere dette med forbrukerinteressene, men vi får se om jeg i løpet av replikkrunden får sjansen til det.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Siri Frost Sterri la i sitt innlegg igjen svært lite inntrykk av at ein hadde motførestellingar med omsyn til innhaldet i denne avtalen som vi i dag debatterer, og verknadene av den. Akkurat det siste representanten Siri Frost Sterri var inne på i svarreplikken til Marit Nybakk, kunne tyde på at Høgre sjølvsagt ikkje tek sikte på å auke importen, og tek heller ikkje sikte på å svekke dei tollsatsane som representerer det vernet, og det er for så vidt ei interessant opplysing.

I innlegget sitt framstilte representanten Siri Frost Sterri det slik at spesielt vi i Senterpartiet, som vel å ha eit breitt syn på også denne saka, tenkjer svart, og som unionstilhengar hadde ho sjølvsagt også i dette spørsmålet det riktige standpunktet!

Dette er ein avtale med eit klart svekt grensevern. Fleirtalet i folket meiner det, og også mange faginstansar meiner det. Representanten Siri Frost Sterri la stor vekt på fiskerispørsmål, og det er heilt klart at slik dette forhandlingsopplegget var lagt opp frå regjeringa Jagland si side, har ein svekt grensevernet til fordel for EU sitt urimelege krav på fiskerisida.

Spørsmålet mitt i forhold til dette litt unyanserte innlegget til representanten Siri Frost Sterri blir: Er ein ikkje i tvil på noko punkt, spesielt når det gjeld fiskerinæringa? Vil dette føre til at det ikkje blir smittepress i oppdrettsnæringa, at villaksstammene vil få det greitt, at fiskeindustrien, som er avhengig av råstoff frå tredjeland, ikkje vil møte eit einaste problem? Ei litt meir nyansert haldning hadde eg faktisk venta av representanten Siri Frost Sterri og Høgre.

Siri Frost Sterri (H): Dette innlegget kom altså fra en representant for et av de partiene som er med i en regjering som i dag anbefaler Stortinget å vedta denne avtalen. Jeg synes det taler for seg selv. Vi har gått inn i dette og velger å tro statsrådene både på det de sier, og det de gav uttrykk for under høringene når det gjelder hva endringene innebærer.

Nå tilla representanten Holte Høyre en forutsetning, som jeg faktisk ikke gav uttrykk for. Det jeg sa, var at veterinæravtalen i seg selv ikke fører til økt import av matvarer til Norge. Jeg sa ikke noe om hva Høyres holdning til disse spørsmålene er, for representanten Holte vil vite at vi her har klare holdninger som går på å hjelpe de fattigste av de fattige landene i verden til å få solgt sine produkter til bl.a. land som Norge, hvor jeg vet at Senterpartiet, nettopp for å beskytte norske landbruksvarer og norske bønder, er sterkt imot det samme. Men det er altså ikke det dette dreier seg om.

Jeg vil ikke gå god for at det ikke kan komme inn sykdommer knyttet til bl.a. laksen vår, slik representanten Holte var innom. Men vi får håpe at vi fortsatt kan klare å forebygge dette. Vi har jo hatt sykdommer knyttet til oppdrettslaksen før, så det ville i så fall ikke være første gang.

Representanten Holte sa at vi nå får et klart svekket grensevern. Det han glemte å si, var at vi til erstatning for veterinærkontrollen ved grensen får bygd opp en rekke forsterkninger av de øvrige tiltakene for å sikre frisk og sunn mat.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Odd Roger Enoksen (Sp): I løpet av noen få år har vi opplevd en sterk økning i handel over landegrensene. Vi har fått endringer i handelsbetingelsene knyttet til etablering av WTO, etablering av EØS-avtalen, vi har vært gjennom forhandlinger om EU-medlemskap og i dag behandler vi altså en utvidelse av EØS-avtalen, som innebærer at grensekontrollen med biologiske varer, handel med levende dyr, dyreprodukter og matvarer forsvinner.

Fra flere er hensynet til fiskerinæringen blitt framholdt. Norge er en stor eksportør av fisk og fiskeprodukter, og har av den grunn interesse av færrest mulig handelshindringer og enklest mulig markedsadgang, og da spesielt til EU, som utgjør det klart største enkeltmarked for norsk fiskerinæring. Fra dette ståsted er det derfor ikke vanskelig å forstå at noen ser det som riktig å gi tilslutning til en utvidelse av EØS-avtalen.

Vår oppgave som folkevalgte er imidlertid å veie slike næringsmessige hensyn opp mot andre hensyn for å kunne legge en mest mulig helhetlig vurdering til grunn for de beslutninger vi fatter.

Ved å akseptere den utvidede EØS-avtalen vil Norge måtte oppgi det grensevernet som både Harlem Brundtland-regjeringen og Stortingets flertall i oktober 1992 anså som «en vesentlig beskyttelse mot smitte og alvorlige sykdommer».

I St. prp. nr. 100 for 1991-92 slås det fast at:

«Norske husdyr har generelt meget god helse. Alle alvorlige tapsbringende infeksjonssykdommer hos dyr er enten utryddet eller brakt under kontroll. Flere av de alvorligste sykdommene har aldri vært diagnostisert her i landet. Få andre land har tilsvarende god dyrehelse. Det er flere årsaker til dette. Norge har i stor grad vært selvforsynt med animalske produkter, og importen av levende dyr og dyreprodukter har vært svært liten.» …

«Som en konsekvens av økt handel vil det være naturlig å øke beredskapen mot utbrudd av smittsomme sykdommer. Dette gjelder både kontrollen ved grensepassering og økt kapasitet ved de veterinære laboratoriene.»

Dette er kloke ord, men grensevernet, som etter min oppfatning gir den viktigste beskyttelsen, er altså stortingsflertallet i dag villig til å gi avkall på. Dette innebærer at man forlater et føre var-prinsipp der import av mat underlegges kontroll før produktene når ut til forbruker, og erstatter dette med et system hvor man har stikkprøvekontroll som i så liten grad som mulig skal hindre vareflyten. Dette innebærer i praksis at importerte matvarer i hovedsak vil bli kontrollert ute i handlediskene, og at varene kan være fortært før analyseresultatene foreligger.

Regjeringen har i proposisjonen lagt inn kompensatoriske tiltak for å bøte på de svakheter som er innebygd i veterinæravtalen. Disse tiltak er isolert sett gode og fornuftige, og bør etter Senterpartiets oppfatning kunne være et viktig supplement til dagens ordning, men vil på ingen måte kunne erstatte den sikkerhet grensekontrollen innebærer. Jeg viser i denne forbindelse til høringsuttalelse fra Statens helsetilsyn, datert 14. oktober 1998, der det sies:

«Selv om mengden varer som blir importert ikke skulle øke vesentlig, frykter vi at en utvidelse av EØS-avtalens vedlegg I vil øke smittepresset mot Norge på grunn av nedbyggingen av den veterinære grensekontrollen.»

Jeg har allerede på et generelt grunnlag vært innom våre interesser som fiskerinasjon. Jeg mener imidlertid at det er grunn til å stille spørsmål ved om de negative konsekvensene ved ikke å gi tilslutning til veterinæravtalen vil være så store som man kan tro ut fra den argumentasjon som enkelte fører.

Det er et faktum at det ikke er dokumentert hvor store de økonomiske konsekvensene vil være for næringen, eller hvor omfattende endringene i kontrollregimet vi komme til å bli i praksis. Jeg vil i denne forbindelse vise til at det av stortingsproposisjonen fremgår at det for import fra tredjeland til Norge vil bli etablert praktiske ordninger, slik at kontrollen kan skje på en mest mulig smidig måte.

Man har altså fått aksept for en smidighet som skal gjøre kontrollen praktikabel i forhold til næringens behov. Dette er positivt og burde etter min oppfatning tilsi at det skulle være mulig å oppnå tilsvarende smidighet også dersom vi velger å si nei til avtalen.

Avslutningsvis vil jeg si at Regjeringen har gjennomført et grundig arbeid i forhold til å utarbeide kompensatoriske tiltak, som innenfor et nytt regime skal gi størst mulig trygghet for folke- og dyrehelsa. Senterpartiet mener til tross for dette og ut fra en helhetsvurdering at en tilslutning til veterinæravtalen vil bety at Norge erstatter et system som til nå har vist seg tjenlig for å beskytte folke- og dyrehelsa, med et system som ikke i like stor grad vil ivareta disse hensyn.

Senterpartiet vil på dette grunnlag stemme mot I i innstillingen. Dersom dette likevel skulle få tilslutning, vil Senterpartiet stemme for II.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Fra flere hold er det reist tvil om det er viktig for norsk fiskerinæring at Stortinget i dag samtykker til endringene i EØS-avtalens vedlegg I. Senterpartiets merknader i innstillingen bygger absolutt opp under dette. Det gis klart inntrykk av at det egentlig vil gå veldig bra med norsk fiskeeksport selv om vi sier nei til det nye veterinære tillegget i EØS-avtalen. I debatten så langt har Senterpartiets representanter så absolutt bygd opp under dette. Unn Aarrestad sa i sin replikk til Fridtjof Frank Gundersen at det nærmest er «ein bløff» å hevde at veterinæravtalen er viktig for fiskerinæringen. Dette er sterke ord.

Mot disse påstandene står hele den norske fiskerinæringen – fiskere, oppdrettere, fiskekjøpere, fiskeindustrien og fiskeeksportørene. Alle er helt entydige: Denne avtalen er svært viktig for norsk fiskerinæring. Ja, selv fiskeriministeren fra nei-partiet Senterpartiet, Enoksens eget parti, understreker hvor viktig dette er for hele den norske fiskerinæringen.

Mine spørsmål til Enoksen blir da ganske enkelt: Tar hele den norske fiskerinæringen feil? Tar fiskeriministeren fullstendig feil? Skjønner rett og slett ikke hele den norske fiskerinæringen sitt eget beste?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil på nytt vise til det jeg sa i mitt innlegg om betydningen av at norsk fiskerinæring har enklest mulig markedsadgang. Det vi imidlertid har lagt vekt på, er en helhetlig vurdering av disse forholdene.

Det er riktig at en samlet norsk fiskerinæring har sagt at man ønsker en tilslutning til denne avtalen. Man har tatt næringsmessige hensyn, og – som jeg sa i mitt innlegg – jeg har forståelse for at man velger en slik tilnærming til en slik sak som denne. Men det er ikke slik at absolutt alle er like entydige. Norges Fiskarkvinnelag har f.eks. sagt at man ut fra en helhetsvurdering mener at man bør innta det motsatte standpunkt.

Så er det slik at alle de argumentene som bli brukt, er vel kjente. De ble brukt til kjedsommelighet av ja-siden også under EU-kampen. Enhver har sett utviklingen i ettertid. Det ja-siden sa om hva som ville bli resultatet for norsk fiskerinæring hvis man ikke ble medlem av EU, har vist seg å slå feil på alle områder.

Det er også slik at vi vet at etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter vil komme til å øke sterkt i tiden framover, samtidig som tilgangen på ressursen vil komme til å bli begrenset. Den ressursen som vår fiskerinæring representerer, tilsier at ingen forbrukernasjon vil være tjent med et kontrollregime som legger hindringer i veien for at fiskevarer skal nå forbrukerne så raskt som mulig.

På den annen side er det også slik – og det syns jeg man skal legge vekt på i denne sammenhengen – at vi som fiskerinasjon i størst mulig grad burde legge forholdene til rette for å få hånd om så store deler av det tilgjengelige råstoff som overhodet mulig. I praksis vil dette etter min oppfatning si at vi må legge til rette for enklest mulig adgang for russiske fiskefartøy, ikke som nå innføre et regime som kompliserer adgangen til tross for den smidighet man har oppnådd gjennom denne avtalen. Det vil være viktig for oss som fiskerinasjon å bygge opp under tilgangen på råstoff, fordi markedsadgangen og grensekontrollen vil ikke komme til å være mer komplisert enn det forbrukerne i mottakerlandene vil akseptere.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve i Stortinget at fiskeriministeren – forhenværende stortingsrepresentant på nordlandsbenken og Enoksens kollega i forrige periode – og Enoksen skulle ha så totalt forskjellig oppfatning av den virkeligheten som vil kunne inntreffe avhengig av om man går inn på avtalen eller ikke. Jeg føler meg rimelig sikker på at kystbefolkningen i både nord og sør vil takke Angelsen for den heroiske kampen han har ført, kanskje ikke minst i sitt eget parti. Når formannen i næringskomiteen greier å hoste opp Norges Fiskarkvinnelag som de eneste som har gått mot denne avtalen i fiskermiljøet, sier jeg: Stakkars dem når «kallan» kommer hjem fra fiske!

Og Holte spør: Har ikke Høyre motforestillinger? Motforestillinger? Dette er en avtale som en nei-regjering nærmest på død og liv går inn for, og sågar senterpartistatsråder går inn for, og så spør en om Høyre har motforestillinger! Det er beskrevet i proposisjonen på en aldeles utmerket måte, og jeg må si det er rart at formannen i næringskomiteen nærmest ikke tillegger noe vekt til det faktum at EU-fiskere, EU-oppdrettere, med loven i hånd vil kunne gjøre det de tidligere nærmest har gjort i sivil ulydighet, nemlig å åpne norske fisketrailere. Er det noen som tviler på at de kommer til å bruke alle midler som står til disposisjon for at EUs kontrollverk skal bruke alle de hjemlene som er til stede hvis vi ikke skulle gå inn på avtalen? Derom må det ikke herske noen tvil.

Nei, Angelsen har gjort en fantastisk innsats kort og godt, og det trenger han ros for. I forhold til den utmerkede artikkelen som han sendte land og strand rundt om dette, vil jeg spørre Enoksen: Hva er det Enoksen har sett som Angelsen ikke har sett, eller som han eventuelt ikke vil se? Og hva er det i Angelsens artikkel som beskriver virkningene, som Enoksen konkret er uenig i?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det kvinnesyn som representanten Gabrielsen gir uttrykk for når han i liten grad vil ta hensyn til hva Norges Fiskarkvinnelag står for, får stå for hans egen regning. Jeg forutsetter at når Norges Fiskarkvinnelag har tatt dette standpunktet, har behandlet det i flere sammenhenger, bl.a. på sitt årsmøte, og har inntatt den holdningen man har, er det ut fra en helhetsvurdering som går på at man definitivt ikke vil være med på å skade den næringen man selv representerer, som man selv er avhengig av. Man lever i kystsamfunn, man lever av de inntektene som fiskerinæringen bringer, og jeg nekter å tro at Norges Fiskarkvinnelag ville innta et standpunkt som skulle skade den næring som de selv er avhengig av å leve av. Derfor synes jeg at uttalelsen fra Norges Fiskarkvinnelag i denne sammenheng er viktig.

Jeg har i mitt innlegg sagt at vi har tatt våre beslutninger ut fra en helhetsvurdering. Det står jeg fast på. Jeg ser at hvis man kun legger fiskerinæringens hensyn til grunn, vil selvsagt en enklest mulig grensepassering være å foretrekke, men det er en helhetsvurdering som er lagt til grunn. Jeg benekter ikke at grensekontrollen vil komplisere forholdene for fiskerinæringen. Det vil være dumt å gjøre det, og det er ingen som har sagt det heller. Men det jeg sier, er at det vil absolutt være til å leve med. Den gjenstår å se hvor komplisert det i praksis vil være. Det gjenstår å se om forbrukerne i EU-land vil komme til å akseptere at trailere skal stå ved grensekontrollen når man vet at det etter hvert vil komme til å bli en skrikende mangel på den verdifulle ressursen som norsk fisk er. Så jeg står fast på at dette kan det gjøres ulike vurderinger av – det kan gjøres ulike vurderinger av hvor komplisert det vil være for fiskerinæringen, og når man legger en helhetsvurdering til grunn, har vi landet på at dette i sum ikke vil være akseptabelt.

Til slutt: Det burde heller ikke være ukjent for representanten Gabrielsen at det ofte i denne sal – og det forundrer meg at han ikke har registrert det før – har vært ulike syn hos statsråder og stortingsrepresentanter fra samme parti i tidligere saker. Jeg vil minne om at vi hadde en organisasjon i Arbeiderpartiet fram til høsten 1994 som het SME, som var utrolig aktiv, og som hadde et diametralt motsatt syn i forhold til sine statsråder.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kristin Halvorsen (SV): Denne debatten har blitt et slags merkelig antiklimaks på en debatt som har foregått utenfor disse veggene og i regjeringskontorene tydeligvis med stor intensitet, mens her har på en måte lufta gått helt ut av ballongen. Jeg vet ikke om jeg kan bidra med noen nye argumenter som ingen har hørt før, men jeg har lyst til å ta opp noe av det viktigste. Først til fisk: Som motstander av norsk EU-medlemskap må jeg ta til orde mot det fiendebildet som skapes av EU i denne saken. Det er da ikke slik at EU sitter klar med lange tenner og tenker: Her er det om å gjøre å stoppe norsk fisk ved grensen, og det skal vi gjøre raskt og effektivt, holde dem unna! I tillegg liker de helst litt halvråtten fisk i EU! Det er da ikke slik at EU importerer fisk fra Norge for å være snille, for å være greie, og helst vil ha dårlig kvalitet. Tvert imot, vi har en fiskeressurs som vi eksporterer fordi den er attraktiv, og da tror vi at selv om man ikke skulle godta veterinæravtalen og utvidelsen av den, ville EU oppføre seg med en viss smidighet for å få tak i så gode fiskevarer som mulig fra Norge. – Det var det forsvaret for EU.

Jeg har rett og slett ikke hørt et eneste argument når det gjelder kontroll i forhold til mat, et eneste argument på mat- og dyresiden, som isolert sett sier at dette er en god løsning og gir oss bedre muligheter enn det regimet vi har i dag. Det optimale regimet vi kunne ha, er begge deler – det er de tiltakene som Regjeringen foreslår til erstatning for grensekontrollen, sammen med grensekontroll. Det er det optimale og mest effektive kontrollregimet vi kunne ha, i en situasjon hvor vi vet at det blir økt handel med mat og ferskvarer, og hvor kontrollaspektet er spesielt viktig fordi vi har vært så heldige å ha mye mindre av disse sykdommene enn andre land. Og det er ikke bare hell. Det er også fordi vi har en annen struktur på norsk landbruk enn andre land har, og vi har kontrollert. Men vi fra SVs side vil ikke si at dagens kontrollregime er kjempebra. Det er det ikke. Det burde bli mye bedre. Men vi tror det optimale kontrollregimet ville vært begge deler.

Det vi nå gjør, er å gi fra oss den styringsmuligheten vi selv har til å treffe de tiltak vi ønsker og mener det er behov for når det oppstår en smittesituasjon. Nå avgir vi vurderingen av hva slags tiltak vi skal ha lov til å innføre, til EU-systemet.

Vi syns fra SVs side at dette er en sak til ettertanke. For med et betydelig ja-flertall i stortingssalen, med et folkeavstemningsresultat der flertallet sa nei, og med et meget stort miljøengasjement når det gjelder mat, skjer det som skjer her i salen i dag, uten at den kraften som er blant folk som er opptatt av disse spørsmålene, er tatt inn i saken, og antakelig i strid med det som er folkeflertallets ønske når det gjelder kontrollregimet for mat. Det er et dilemma som vi vil komme opp i i mange sammenhenger. SV mener at det er ja-partienes ansvar like mye som nei-partienes å sørge for at det Stortinget gjør av EU-tilpasninger, er i samsvar med og i respekt for det folkeavstemningsresultatet som var.

Derfor har vi et forslag i innstillingen som vi nå står alene om, men som jeg tror kanskje kan modnes i flere partier etter hvert. Det går på at vi i de vesentlige og viktige sakene vi får framover som dreier seg om EU-relaterte spørsmål, burde diskutere om ikke Norge skal gjennomføre folkeavstemninger, etter – la oss si –dansk modell, etter EU-medlemmet Danmarks modell, for å sørge for:

• 1. at EU-debatten opprettholdes

• 2. at det er samsvar mellom de EU-tilpasningene som foretas, og det folk la i sitt nei-standpunkt fra 1994

Da rekker jeg en ting til, og det er å ta opp det glitrende forslaget som SV har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Kristin Halvorsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Jeg har forståelse for at er man motstander av EØS-avtalen, er det vanskelig å være tilhenger av en utvidelse av den samme avtalen. Så jeg forstår at Halvorsen her har et problem. Men med hensyn til at EU skal være så særlig slemme, og at de ligger i gropa for å ta oss hvis vi ikke inngår i denne avtalen, er det altså slik at tredjelandsbestemmelsen når det gjelder import fra tredjeland, er en ordning som har eksistert i snart to år. Jeg har ikke noen tro på at det vil gi Norge systematiske fordeler ved import hvis vi nå blir stående som et tredjeland.

Det er også slik så langt jeg kan forstå, at SV ikke kan være så dramatisk imot denne avtalen. Hvis det nå ikke er nok en merknad som har kommet inn her under utenlandsopphold, står det her, og jeg siterer fra SVs merknader:

«Dersom det bygges opp et tilstrekkelig kontrollapparat og regelverket praktiseres strengt, kan dette gi forbrukerne et vern som ikke er vesentlig svakere enn i dag.»

Så det er nok ikke slik at SV er så systematisk sterkt imot det som skjer. Det er klart at man kunne bygge opp mye mer kontroll, man kunne bygge opp murer rundt grensen osv. Men det går en grense for hva man er i stand til å gjøre i samfunnet i dag.

Hvis jeg forstod representanten Halvorsen riktig, sa hun at vi nå gir fra oss mulighetene til å gripe inn på relevant og adekvat måte når det er behov for det. Da må jeg spørre: Mener Halvorsen at vi ikke har mulighet til å sette inn nasjonale tiltak når vi mener at det er nødvendig? Er det slik at vi ikke på nasjonal basis kan vurdere å bruke sikkerhetsklausulene?

Kristin Halvorsen (SV): Hvis jeg har uttrykt meg så bombastisk, stemmer ikke det, for saksordføreren gav etter mitt beste skjønn en rimelig grei og nøktern redegjørelse for hva som faktisk ligger i avtalen. Men vi må altså føre bevis for dels at vi har et bedre sykdomsbilde i Norge hvis det skal settes inn ekstratiltak overfor f.eks. salmonella, og dels for at de tiltakene vi setter i verk, ikke er handelshindrende. Det er utgangspunktet. Og det er klart at da gir vi fra oss en mulighet til helt på egen kjøl å innføre nøyaktig de tiltakene som måtte passe oss, akkurat når vi vil, uten å forklare dem overfor noen. Det er det vi legger i det.

Så i forhold til fisk. Jeg syns det er et poeng å understreke at vi faktisk eksporterer fisk til folk som er interessert i å kjøpe den. Når man kjører ett argument for å vedta et nytt regime når det gjelder muligheten for kontroll med mat, og det er fisk, burde minimum være at man dokumenterte hva slags ulemper det ville vært, istedenfor bare å slenge rundt seg med påstander om dette. Det har man faktisk ikke gjort, ikke fra Regjeringens side, og det er kanskje i overkant av hva man kan forvente at en saksordfører skal utrede på egen kjøl, men det har man altså ikke gjort. Det syns jeg er et minimumskrav når man foretar så pass drastiske endringer.

Så er det riktig som det står i SVs merknad, og som Kjell Engebretsen sier, at dagens kontrollregime ikke er godt nok. Det satses ikke nok ressurser i Norge pr. i dag, til tross for at vi har grensekontroll, for å kontrollere den importen som faktisk skjer. I en situasjon med økende import trenger vi både å ruste opp kontrollen her og nå, og vi trenger bedre kontroll framover. Det er et føre var-prinsipp som klart ligger til grunn for SVs motstand mot denne avtalen.

Ivar Kristiansen (H): Jeg er i grunnen ganske skuffet over SVs holdning i denne debatten, og jeg synes ikke at representanten Kristin Halvorsen gjorde noe forsøk på å bringe debatten opp til noe slags klimaks. Man går med åpne øyne inn og vil sende norsk fiskerinæring inn i et marked for å teste ut om EU mener alvor. Representanten sier at andre fra denne talerstol slenger ut påstander, og henviser til at EU neppe har noen såkalt stygge tenner som skulle gi grunn til bekymring.

Denne debatten handler om de 15 trailerlass med fisk som man sender ut pr. time, kontra det ene trailerlasset man mottar pr. måned. Hvis ikke representanten Halvorsen selv har lest SVs egne merknader i saken, kan jeg få lov å sitere fra et avsnitt der det står:

«Dette medlem vil ikke bestride at det kan medføre problemer for fiskerinæringen om Norge ikke aksepterer veterinæravtalen, men finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på disse ulempene …»

Det er antakelig det som er SVs reelle standpunkt, og da synes jeg man skal holde seg for god til å forkludre debatten som man gjør forsøk på her i dag.

Men er det sånn med SV, som det tilsynelatende ser ut til å være med Fremskrittspartiet, at det man sier herfra, og det man skriver i innstillingen, skyldes til dels hyppige utenlandsopphold? Jeg tror man fortsatt skal legge vekt på å reise utenlands, men jeg tror det er viktig å tilegne seg de kunnskaper man får utenlands, når man er der for å lære.

Kristin Halvorsen (SV): Hvis dette var en oppfordring til representanten Halvorsen om å ta seg en tur utenlands, takker jeg for oppfordringen. Jeg skulle gjerne ha fulgt den, men det lar seg ikke gjøre akkurat nå.

Det som står i SVs merknad, står jeg helt inne for. Det er klart, det er opplagt at det kan bli større problemer for fiskerinæringen hvis Norge skal behandles som tredjeland. Men det er ikke sånn at de som har brakt dette inn som det eneste argumentet for å godkjenne en utvidelse av EØS-avtalen til å gjelde det veterinære område, på noe som helst slags vis dokumenterer omfanget de vanskelighetene ville hatt. Da syns vi det er et for dårlig argument for å endre kontrollsystemet for mat.

Dette var jo framme i høringene, opp og ned. Det var heller ingen der som kunne dokumentere hva slags type problemer som kunne oppstå. På spørsmål om hvem det var som stod klar til å overta Norges eksportandel, ble det vist til andre tredjeland, som eventuelt vil ha samme problemer med eksport til EU som Norge vil ha. Særlig fordi det er det eneste argumentet som tas fram med stor tyngde i dag, syns jeg at de som går inn for å anbefale denne avtalen, burde følt et vist ansvar for å sannsynliggjøre hva slags omfang av problemer det kunne være. Men vi anser at det fins ett argument for avtalen, og at det argumentet heter fisk, men det fins mange argumenter imot, og det dreier seg om forbrukervern.

Presidenten: Flere har ikke bedt om replikk.

Harald Hove (V): Utgangspunktet for Venstres behandling av og standpunkt i den saken vi i dag har til behandling, er at Venstre i juni 1997 for så vidt gav uttrykk for det standpunkt at man burde basere framtidig handel med mat og dyr på å opprettholde grensekontrollen.

På tross av Venstres og noen andre partiers standpunkt ble forhandlingene gjennomført, og i forbindelse med Voksenåserklæringen aksepterte regjeringspartiene at veterinæravtalen skulle gjennomføres med det forbehold at man skulle prøve å få til forhandlinger som skulle gi en bedre avtale. Nå lyktes man ikke med reforhandlingene, men det som vi må kunne legge til grunn på bakgrunn av proposisjonen, er at Regjeringen har gjort et utmerket arbeid når det gjelder å følge opp de muligheter man har på nasjonal basis for å iverksette kontrolltiltak og for å følge opp den kontrollkjeden man også kan ha overfor EU-land. Dette innebærer at Regjeringen har gjort et godt arbeid når det gjelder å sikre at den endring av kontrollregimet som man vil få, skjer på et så godt grunnlag som overhodet mulig.

Når det gjelder Norges situasjon, er utgangspunktet at vi har hatt en god matvaresikkerhet målt i internasjonal sammenheng, og vi har hatt en god dyrehelse. Dette er en uvurderlig situasjon, og noe som vi har plikt til å gjøre vårt beste for å kunne opprettholde. Det er min oppfatning at ingen vil kunne garantere at man, uansett hvilket regime man har, vil kunne opprettholde situasjonen med en god matvaresituasjon og en god dyrehelse. Men ut fra det vi i dag vet, er det Venstres oppfatning at det nye regimet gir en like god sikkerhet som det gamle i forhold til å opprettholde matvaresikkerhet og dyrehelse.

Med andre ord: Norge har i dag en god trygghet på dette området, og ut fra det vi i dag kan vurdere, vil vi etter 1. januar 1999 ha en like god trygghet som i dag. Jeg viser i denne sammenheng til de tiltakskjeder som Regjeringen har redegjort for i proposisjonen, og som ble ytterligere understreket under høringene.

Det som det da er viktig å framheve, er at man må følge opp på en god måte de systemer som det er redegjort for i proposisjonen, at man må sørge for at de blir iverksatt og blir håndhevet, og at man også bruker de muligheter som regelverket gir for å sikre en god framtidig kontroll. Jeg er for min del overbevist om at den sittende regjering vil følge opp dette på en god og utmerket måte.

Ett av de poeng som av og til framheves, er at når man har en stikkprøvekontroll – og en god del av den offentlige kontrollen i forhold til dette systemet vil være basert på stikkprøvekontroll – er det stor fare for at det er mange varer som vil passere gjennom. Nå er det for det første slik at grensekontrollen i dag i realiteten er basert på en stikkprøvekontroll. Det er ikke alle varer som kontrolleres. Det er det ene. Det andre som jeg særlig vil framheve, er at stikkprøvekontrollen har, så langt jeg har kunnet forstå, særlig til oppgave å kontrollere at de andre kontrollsystemene som ligger inne, fungerer på en skikkelig måte. Altså med andre ord: Stikkprøvekontrollen har i første rekke til formål å sikre at den kontrollkjeden som ligger i systemet, virkelig fungerer. Dersom man gjennom disse stikkprøvene avslører at denne kontrollkjeden ikke fungerer, har man muligheten til å sette i verk tiltak i forhold til det, herunder også å hindre at matvarer kommer på markedet.

En annen viktig side er merking av mat og dyr. Jeg vil veldig klart oppfordre Regjeringen til å arbeide videre med spørsmålet om merking av matvarer med opprinnelsesland osv.

På denne bakgrunn mener Venstre at det er viktig å legge vekt på de betydelige problemer som norsk fiskerinæring ville kunne få dersom man ikke vedtok avtalen, og derfor vil Venstre stemme for avtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Jeg har forstått gjennom den debatt om denne saken som har gått forut for debatten her i salen, at det er to sider ved denne avtalen som folk tar sitt utgangspunkt i. Det ene er en vurdering av avtalens faktiske, materielle innhold. Blir systemet godt nok? Blir kontrollen god nok etter denne avtalen? Det andre er at man som utgangspunkt er motstander av norsk medlemskap i EU, og det forstår jeg også på en måte blir synonymt med at man også er motstander av denne avtalen fordi man føler at dette bringer oss enda nærmere EU. Jeg har forstått at det er de to typer av grunnlagsargument som ligger der. Jeg for min del har vanskelig for å forstå det siste argumentet.

Nå vet jeg at representanten Hove selv var EU-motstander i 1994 – jeg vet ikke om han er det fremdeles, jeg ser i avisene at det er stadig frafall i de rekker – og jeg må spørre Hove, hvis han vil være vennlig å svare på det: Er det vanskelig å kombinere en positiv holdning til denne avtalen med et nei-syn til norsk medlemskap i EU?

Harald Hove (V): Nå er vel dette med å ha stemt nei til norsk medlemskap i EU noe som både jeg og replikanten deler, så det var vel et standpunkt vi iallfall hadde felles. Jeg har ikke tenkt å melde meg på blant dem som eventuelt måtte ha endret standpunkt til dette spørsmålet, så jeg har ikke noe frafall i forhold til spørsmålet om EU-medlemskap. Nå er jeg, for ordens skyld, litt usikker på hvor mange frafalne det egentlig er. Jeg synes at et par av de personene som har blitt oppgitt å være frafalne, allerede i 1994 gav uttrykk for synspunkter som gjorde at man vel egentlig var litt i tvil om i hvilken grad de var EU-motstandere. Det får være den siden av saken.

Når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom veterinæravtalen og det å få satt andre spørsmål opp mot EU, og det selv å ha et standpunkt mot norsk EU-medlemskap, synes jeg at der er det ingen sammenheng. Da jeg stemte nei til norsk medlemskap i EU, var det knyttet til et sett av begrunnelser hvor hovedelementet var knyttet til forholdet til selve EU, EUs institusjoner og organisering.

Det må være åpenbart at vi ikke kan ekskludere det forhold at EU er en betydelig nabo til Norge og i handelssammenheng en betydelig handelspartner. Det var en viktig grunn for at Venstre – og det gjelder også for min egen del – var tilhenger av EØS-avtalen. Når det gjelder akkurat det spørsmålet som vi behandler i dag, er det vel i og for seg ikke unaturlig om en del av skillelinjen like gjerne går mellom dem som var for og mot EØS-avtalen, som dem som var for og mot norsk EU-medlemskap.

Ivar Kristiansen (H): Nå vet ikke jeg om denne innstillingen kommer til å bli noen besteselger til jul og blir å finne under de mange juletrær. Men hvis det nå skulle bli slik, tror jeg at de som i romjula leser hva Venstre måtte mene om dette viktige spørsmålet, kommer til å bli nokså forvirret. Det er nesten ingen som har skrevet så lite og så mye uklart om dette spørsmålet. Det er faktisk bare Fremskrittspartiet som kan konkurrere med Venstre her. Det som står, er – for å si det forsiktig – relativt halvlunkent. Det man gjør, er å henvise til tidligere debatter i Stortinget. Man skriver ikke ett eneste ord om fisk, som denne saken faktisk dreier seg om, og det er derfor vi har denne debatten i dag i Stortinget.

I utenrikskomiteen henviser Venstre til tidligere debatter og skriver merknader sammen med Kristelig Folkeparti. I næringskomiteen henviser Venstre til Senterpartiets standpunkt i utenrikskomiteen. Jeg vet ikke om dette har noe å gjøre med den nye formen for liberalisme som representanten Fridtjof Frank Gundersen har anskueliggjort i dag, nemlig at det å ikke gå ut og ta standpunkt, er en av livets største menneskerettigheter. Hvis det er slik, har vi jo fått en anskuelsesundervisning i dag. Mitt inntrykk er at det var bedre med Venstre i tidligere tider. Jeg tenker da spesielt på forrige periode. Da var det bare én som skrev merknader.

Jeg tror at de som er opptatt av denne næringens ve og vel, Norges nest største eksportnæring, de mange langs kysten som er opptatt av hva Stortinget gjør, og hva de enkelte partiene står for i denne saken, til slutt vil stille spørsmålet: Hva mener Venstre? Er det ikke et dilemma for Venstre at man klarer å være så vidt uklar i en så viktig sak for det norske folk?

Harald Hove (V): På ett punkt tror jeg nok at jeg uten videre er enig med replikanten, nemlig at det dokumentet vi behandler her, neppe blir noen bestselger og neppe kommer til å ligge under de mange juletrær.

Men når det gjelder spørsmålet om klarheten i Venstres merknader i komiteinnstillingen i forhold til andre partiers, vil jeg gjøre representanten Kristiansen oppmerksom på at Venstres merknader faktisk er en del av flertallsmerknadene. Så hvis Venstres merknader er uklare, er også Høyres merknader uklare, og da er også Arbeiderpartiets merknader uklare. Jeg har derfor litt vanskelig for å skjønne hvorfor Venstres merknader skulle være mer uklare enn det representanten Kristiansens merknader er.

For det andre: Kan man virkelig mene at denne saken alene dreier seg om fisk? Det denne saken dreier seg om, er primært forbrukerspørsmål, og det er spørsmål om matvaresikkerhet og dyrehelse. Derfor brukte jeg i mitt innlegg det opplegg og den systematikk at jeg redegjorde for vår vurdering av de spørsmålene. Det var først da jeg på bakgrunn av en vurdering av de spørsmålene hadde redegjort for at vi fant dette forsvarlig, at vi som et viktig moment la inn hensynet til norsk fiskeeksport. Det er klart at hensynet til norsk fiskeeksport er viktig, ikke minst i forhold til denne avtalen, men jeg synes ærlig talt at det blir viktig først etter at man har fått fram og slått fast at man har en skikkelig trygghet i forhold til import av matvarer.

Til slutt: I likhet med replikanten synes jeg det var interessant å få en viss innføring i hva som skjedde på Fremskrittspartiets gruppemøte og hvordan det partiet behandlet saken. I likhet med Fremskrittspartiet har også Venstre en tradisjon for at representantene i prinsippet står fritt. Det er riktig at én av representantene for Venstre velger å stemme mot avtalen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Innstillinga blir nok ingen bestseljar, men eg trur ein skal vera opptatt av det som folkefleirtalet i denne saka meiner, nemleg det motsette av det fleirtalet her inne i salen meiner. Då kan det vera at det som kan verka keisamt og tamt her i dag, får ei anna vinkling når problema eventuelt begynner å melda seg. Det trudde eg at òg Venstre var opptatt av.

Eg føler meg på ein måte på fisketur, for ofte når eg er på fisketur, går eg tomhendt heim. Det gjer eg òg i dag. For dette fiskeargumentet som òg Venstre heng seg på og klamrar seg til som eit argument for å vera for denne avtalen, får eg ikkje dokumentert. Og når utgangspunktet for heile denne avtalen er nettopp fisk, så er det urovekkande at ingen, heller ikkje Venstre, kan dokumentera dette.

Eg må derfor stilla følgjande spørsmål til representanten Hove: Kva er dei konkrete problema som me vil møta dersom me seier nei? Og korleis vil dei eventuelle problema vere i forhold til EØS-avtalen og til WTO-avtalen? Er det ikkje slik at ein ikkje skal diskriminera – er det ikkje det desse avtalane dreier seg om? Og er det ikkje dermed unødvendig å vedta denne avtalen i dag?

Harald Hove (V): I likhet med representanten Langeland er jeg overbevist om at det norske folk, ikke bare flertallet, men så godt som alle, er opptatt av matvaresikkerhet, og svært mange er også opptatt av dyrehelse. Det som mer blir et teknisk spørsmål, er på hvilken måte man kan ivareta dette på en forsvarlig og tilfredsstillende måte. Det er altså Venstres oppfatning at dette ivaretas på en forsvarlig og tilfredsstillende måte gjennom det opplegget som Regjeringen har redegjort for når det gjelder å følge opp de kontrollmuligheter som avtalen gir. Det er en viktig basis for den andre problemstillingen, nemlig den som er knyttet til fisk.

Jeg har, i hvert fall et godt stykke på vei, de samme erfaringene som representanten Langeland har når det gjelder utbyttet av fisketurer. Jeg forstår at representanten Langeland føler at han har vært på fisketur her i dag, i et forsøk på å få napp eller fast fisk når det gjelder spørsmålet om hvilke problemer fiskerieksporten egentlig vil stå overfor, og et spørsmål om dokumentasjon av disse. Det er min oppfatning at dette er det redegjort for dels gjennom høringene ved uttalelser ikke minst fra næringen selv og dessuten også fra fiskeriministeren, dernest er det redegjort for dette i flertallets merknader i innstillingen. Jeg viser slik sett til det i utgangspunktet.

Men dernest: Når det gjelder spørsmålet om dokumentasjon, er vel nettopp problemet at vi her forholder oss til framtiden. Poenget er nettopp at man ikke har hatt disse problemene fram til i dag. Spørsmålet er: Hva vil skje framover hvis vi ikke går inn for avtalen? Og da oppfatter jeg det som at det er betydelig risiko for til dels betydelige problemer i forhold til grensepassering.

Og helt til slutt: I forhold til WTO-avtalen og EØS-avtalen er nettopp poenget at Norge i praksis vil endre status hvis vi ikke vedtar denne avtalen, fra å bli oppfattet som å ha godtatt avtalen til å bli tredjeland. Og da må vi vurderes i forhold til andre tredjeland.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjarne Håkon Hanssen (A): De som er imot det nye veterinære vedlegget til EØS-avtalen, har hevdet at det ikke finnes noen gode argumenter for hvorfor endringene i vedlegg I er så viktige for Norge. Jeg vil hevde at for norsk fiskeeksport er avtalen svært viktig. Avtalen er ikke viktig bare på grunn av fisk, men for fiskerinæringen er den like fullt meget viktig.

Fisk er Norges største eksportnæring etter olje. Tallene for 1997 viser at Norge eksporterte 957 000 tonn fisk til EU til en verdi av 14,5 milliarder kr.

Så langt har Norge hatt avtaler med EU som på en tilfredsstillende måte har sikret våre interesser i forbindelse med grensepasseringer.

Det er imidlertid et faktum at EU fra 1. januar 1997 harmoniserte sitt regelverk for grensekontroll. Det vil medføre at dersom Norge sier nei til endringene i EØS-avtalens vedlegg I, vil vi bli betraktet som et tredjeland overfor EU. I så fall vil kontrollfrekvensen og kontrollomfanget for fisk fra Norge til EU bli vesentlig økt.

Norge har som følge av en særordning med EU fram til i dag sluppet denne oppjusterte kontrollfrekvensen i påvente av norsk godkjenning av den endrede EØS-avtalens vedlegg I. Til tross for denne særordningen har norsk fiskerinæring likevel opplevd problemer med de nye kontrolltiltakene på enkelte grensepasseringer. Dette har allerede rammet nordnorsk fiskerinæring i forbindelse med grensepasseringer, særlig i den nordlige del av Finland.

Men vi får altså ikke bare en utvidelse av kontrollfrekvensen, vi får også en utvidelse av kontrollomfanget. Som Per Mjelva fra Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening sa det i de åpne høringene:

«Det er ikke bare snakk om frekvensen, men også om omfanget. I dokumentkontrollen har vi en identitetskontroll, men vi får en fysisk kontroll.»

Begrepet «fysisk kontroll» er klargjort gjennom et eget EU-direktiv. Ved fysisk kontroll skal temperatur, vekt, emballasje og merking alltid kontrolleres. I tillegg skal det tas prøver av et visst antall pakninger fra ulike steder i forsendelsen. Prøvene skal undersøkes med hensyn til lukt, farge, konsistens, smak mv. og ved opptining og koking. Det skal også sendes prøver til laboratorieundersøkelser. I tillegg kommer en rekke tiltak som kan iverksettes.

Utover den tid som går med til selve grensekontrollen, vil det også gå med mer tid på å passere grensen på riktig sted, det vil altså si ved de nye grensekontrollstasjonene. Disse trenger ikke alltid å ligge langs den beste kjøreruten.

For fiskerinæringen har det vært særlig viktig å framheve den risiko denne nye grensekontrollen medfører i form av tapt tid. Leveranser av ferske fiskevarer er svært avhengig av å kunne skje i henhold til avtalt tid til de ulike kunder i markedet.

Det er selvsagt vanskelig, for ikke å si umulig, å si eksakt hvor store konsekvenser alt dette vil få for norsk fiskeeksport. Det er vanskelig å si helt eksakt hvor hyppig det vil bli forsinkelser.

Men det er helt klart at hele den norske fiskerinæringen er entydige i sin anbefaling: Norge må akseptere endringene i EØS-avtalens vedlegg I. Et nei vil gi betydelige negative virkninger.

Jeg synes at den som har oppsummert dette på den beste måten, er nettopp fiskeriministeren, da han i de åpne høringene sa følgende – jeg vet at dette er referert tidligere i debatten, men en god ting kan ikke sies for ofte, og jeg siterer derfor nok en gang:

«Jeg vil presisere at det er den nye grensekontrollens potensial for forsinkelser som er det vesentlige. Dette er etter mitt skjønn ubestridelig. Således finner jeg det vanskelig å forstå at noen hardnakket benekter en slik realitet. At andre hensyn etter en fundert avveining tillegges større vekt, har jeg respekt for, men ikke at fiskeriargumentene feies under teppet som ikke-eksisterende.»

Bedre kan det ikke sies!

Steinar Bastesen (TF): Jeg synes jeg må delta i debatten om den utvidede veterinæravtalen.

Det er et spørsmål som jeg har stilt meg mange ganger: Hvem har bedt om den utvidede veterinæravtalen? Hvorfor er den kommet på kartet? Jeg husker når det startet. Det var problemer med grensekontrollen i Kiruna når trailerne skulle over med laks. Etter det jeg kjenner til, ble det en ordning, det skulle være en annen måte å gjøre det på. Og det har hittil fungert. I dag foretas det kontroll av 50 pst. av det som i alle fall går over Svinesund, ifølge det jeg har fått opplyst. Det er klart man kan stille spørsmålet: Blir det ille, eller blir det ikke ille? Blir det problemer hvis vi ikke godtar denne utvidede avtalen her i dag?

Det er feil når det påstås at fiskerinæringen entydig går inn for denne avtalen. Det er ikke rett. Men det er klart at de som driver storstilt ferskfiskeksport, er veldig opptatt av det, men de som driver eksport av saltfisk, tørrfisk og frossenfisk, er ikke mye opptatt av dette. Så næringen går ikke entydig inn for denne utvidelsen.

Jeg synes det er gjort for lite for å få klargjort hva slags rettigheter vi har i henhold til EØS-avtalen, både når det gjelder artikkel 11 og Protokoll 10. I artikkel 11 står det:

«Når en avtalepart har til hensikt å innføre en ny kontroll eller formalitet, skal den underrette de andre avtalepartene om dette. Den berørte avtalepart skal sikre at tiltak truffet for å forenkle grensepasseringene ikke blir gjort virkningsløse gjennom anvendelsen av slike nye kontroller eller formaliteter.»

Videre har vi både GATT-avtalen og WTO-avtalen å forholde oss til. Jeg stilte spørsmål til utenriksministeren for bare noen dager siden, som jeg fikk svar på i går. Spørsmålet mitt gikk på om de ordninger vi har i dag er en overgangsordning som er i ferd med å bli utfaset, for vi har jo frihandel med fisk til EFTA-landene. EFTA-landene Danmark og Sverige er nå vitterlig medlem av EU. Og i GATT-avtalen fra 1947 under artikkel 5 a står det:

«Når det gjelder en tollunion …, skal de tollsatser og andre reguleringer av handelen som pålegges ved opprettelsen av en slik tollunion …, i det store og hele ikke være høyere eller mer tyngende for handelen med kontraherende parter som ikke er parter i en slik union … enn de gjennomsnittlig var i de deltakende territorier før … opprettelsen av tollunionen …»

Det var bl.a. det jeg pekte på overfor utenriksministeren. Og da får jeg som svar at innen GATT og WTO er det ikke noen generell frihandel for fisk. De enkelte medlemsland «har derfor – i varierende grad -opprettholdt tollbeskyttelse av sine respektive markeder mot import av fisk og fiskevarer. Til sammenligning er det i dag frihandel og dermed tollfrihet for handel med fisk innen EFTA».

Vi har i dag frihandel med fisk innen EFTA-land. Det sier utenriksministeren i sitt svar til meg, som jeg fikk i går. Så står det videre i svaret:

«Alle land har rett til å definere sine egne veterinære sikkerhetsbehov, forutsatt at tiltakene ikke diskriminerer mellom tredjeland og ikke er mer handelshindrende enn nødvendig for å sikre det ønskete beskyttelsesnivået. Dette prinsippet er nedfelt i WTOs avtale om Sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen).»

Vi er jo tilsluttet både WTO og GATT, og så er EU. Og en avtale gjelder da vel ikke bare for den ene parten? Er dette utredet nok? Er dette klargjort nok? Har Stortinget fått den informasjonen det skal ha for å ta en beslutning? Jeg synes ikke det.

Så litt om matsikkerhet: Belgisk blå går det jo ikke an å ta inn i Norge. Men Polet kunne det heller ikke gjøres noe med. Polet står for fall under EU-debatten.

Når det gjelder dette med sikker mat, skal jeg fortelle en liten historie: Otto von Bismarck, som var en fornuftig mann, kom i krangel med doktoren sin, og bød på duell. Doktoren sa: Vi går inn i et rom, tar to stykker flesk – bind for øynene – det ene fleskestykket er fullt av trikiner. Det ble ingen duell.

Så til slutt: Det står ikke i Grunnloven: Storthinget udøver den lovgivende Magt paa vegne av Folket. Men det står i § 49:

«Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, …»

Vi skal gjøre som folket vil. Det er ikke vi som skal bestemme over folk.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil ikke akkurat nå gå inn på Bastesens ulike kommentarer til mitt svar. Han har fått et svar på spørsmålet, så han får eventuelt komme tilbake til det i et replikkordskifte.

Jeg vil ta utgangspunkt i St.prp. nr. 6 for 1998-99, hvor Regjeringen bad om samtykke til den såkalte veterinæravtalen, og i den sammenheng vil jeg ta for meg to forhold, som jeg som utenriksminister særlig ønsker å trekke frem. Det ene er forhandlingsprosessen og de hensyn og valg Regjeringen der har stått overfor. Og det andre er sammenhengen mellom forhandlingsresultatet og nødvendige nasjonale tiltak.

EØS-avtalens vedlegg I, slik den trådte i kraft 1. januar 1994, omfattet store deler av EUs veterinærregelverk. Den regulerte imidlertid ikke veterinær grensekontroll. I avtalen henvises det til at avtalepartene i løpet av 1995 skal gjennomgå de områder hvor EUs regler ikke kommer til anvendelse. Denne gjennomgangen ble gjennomført i drøftelser mellom EFTA/EØS og EU-siden i perioden 1995-96. Det var således en avtalefestet forpliktelse som var utgangspunktet for drøftelsene og senere forhandlingene om de gjenværende deler av EUs veterinærregelverk.

I forhandlingene var Norge interessert i å begrense revisjonen av vedlegg I til kun å omfatte fisk og fiskeprodukter, og dermed begrense eller avvikle veterinærkontrollen bare for denne type produkter. Dette var ikke mulig.

Et viktig forhold som påskyndet forhandlingene, var at EU vedtok å harmonisere den fysiske kontrollen ved grensepassering inn til EU fra 1. januar 1997. EUs harmonisering innebar en skjerping av kontrollen overfor tredjeland. Den gjennomsnittlige kontrollfrekvensen ble økt, som vi har hørt tidligere, fra 3-5 pst. til 20-50 pst. Med EU som desidert største marked for norsk fisk ville en opptrapping av grensekontrollen skape problemer for fiskerinæringen.

Forhandlingene ble ferdig i desember 1996. Daværende landbruksminister redegjorde for avtaleutkastet i Stortinget i januar 1997. Forslag fra nåværende regjeringspartier om å be daværende regjering videreføre eksisterende veterinærkontroll ved internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter ble ikke bifalt.

I behandlingen av St.prp. nr. 70 for 1996-97 om jordbruksavtalen bad stortingsflertallet om at Landbruksdepartementet arbeidet videre med en utvidelse av EØS-avtalen, vedlegg I.

Dette var altså status da regjeringen Bondevik overtok i oktober 1997. Siden den gang har det kun vært tekniske justeringer av avtaleutkastet.

På bakgrunn av Voksenåserklæringen tok Regjeringen initiativ overfor EU til mulige forhandlinger etter forutgående konsultasjoner av Stortingets organer. Jeg tok selv opp spørsmålet med EØS-ansvarlig kommisjonsmedlem Hans van den Broek i Brussel i november 1997.

EU sa seg ikke villig til å gjenåpne forhandlinger om deler av den fremforhandlede løsning. Å insistere på reforhandlinger ville derfor være det samme som å avvise det foreliggende avtaleutkast. Dette ville kunne virke uheldig overfor EU og så tvil om Norges vilje til å etterleve forpliktelsene i EØS-avtalen. Konsekvensen for fiskerinæringen ville bli meget uheldig. Regjeringen besluttet derfor å akseptere avtaleutkastet som det forelå, og konsulterte Stortingets organer om dette standpunktet.

Når Regjeringen fattet denne beslutningen, var det ikke fordi partiene hadde endret holdning til selve avtaleutkastet, men på bakgrunn av stortingsflertallets uttrykte støtte til avtalen og Regjeringens egen vilje til å vurdere ytterligere nasjonale kontrolltiltak dersom dette ble ansett nødvendig.

Som det fremgår av proposisjonen, er Regjeringens tilråding basert på at selve EØS-beslutningen må vurderes sammen med de nasjonale tiltakene som foreslås iverksatt. Regjeringens forutsetninger for å tilrå Stortingets samtykke til EØS-komiteens beslutning av juli 1998 omfatter et helhetlig opplegg basert på følgende elementer:

• Det settes av tilstrekkelige ressurser til en effektiv gjennomføring av nødvendige nasjonale kontrolltiltak.

• Sikkerhetsklausulen skal brukes aktivt dersom folke- og dyrehelsen er satt i fare.

• De nasjonale kontrolltiltakene evalueres fortløpende.

• Regjeringen legger frem for Stortinget innen utgangen av år 2001 en totalvurdering av det nye regelverket og smittesituasjonen, sammen med forslag til endringer som måtte være nødvendige.

Som det fremgår av proposisjonen, er det Regjeringens vurdering at helheten i dette opplegget vil bidra til å sikre den gode norske folke- og dyrehelsen. Det har vært – og er – Regjeringens grunnleggende målsetting i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): Utenriksminister Vollebæk er ansvarlig minister for St.prp. nr. 6, hvor Regjeringen anbefaler endring av Vedlegg I til EØS-avtalen pluss omfattende kontrolltiltak for dyre- og folkehelsen – på mange måter en forbedring av eksisterende tiltak og i samsvar med forslag som også Jagland-regjeringen jobbet med og foreslo.

Utenriksminister Vollebæks partifelle, Steensnæs, viste i sitt innlegg tidligere i dag til pålegg fra stortingsflertallet som begrunnelse for at Regjeringen nå kom til Stortinget med St.prp. nr. 6. Den samme påstanden kom i en noe krassere utgave for to dager siden fra samme talerstol, fra representanten Unn Aarrestad fra Senterpartiet.

Men det er vel slik som utenriksministeren nå nettopp redegjorde for, at etter stortingsvedtaket som det er blitt referert til flere steder, forsøkte Regjeringen å reforhandle avtalen og konstaterte at norske interesser ble satt i fare ved reforhandlinger, og den kom derfor tilbake til Stortinget til de dertil egnede organer og redegjorde for dette.

Landbruksminister Gjønnes uttalte til Nationen den 5. november 1997 at man ikke ønsket «å foreta seg noe som kunne sette markedsadgangen for norsk fisk til EU i fare» i forbindelse med denne saken.

Og i innlegget nå sa utenriksminister Vollebæk at det ville være uheldig overfor EU å så tvil om forpliktelsene i EØS-avtalen dersom man forkastet en omforent avtale. Det er ganske oppsiktsvekkende uttalelser, som jeg gjerne skulle ha fått nærmere begrunnet, for det illustrerer med all mulig tydelighet at Regjeringen anbefaler denne avtalen og kommer til Stortinget med St.prp. nr. 6 på selvstendig grunnlag og tar ansvar for den, bl.a. ut fra norske interesser knyttet til EØS-avtalen og til fiskeeksport.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Hvis representanten Marit Nybakk synes jeg kommer med oppsiktsvekkende uttalelser i mitt innlegg i dag, er det relativt oppsiktsvekkende, for jeg har i dag ikke sagt annet enn det jeg har sagt før, bl.a. i møte i den utvidede utenrikskomite – hvor representanten Nybakk er et fremtredende og meget aktivt medlem – i november i fjor, og senere i ulike sammenhenger.

Jeg har heller ikke sagt at vi prøvde å reforhandle avtalen. Det var noe av det vi var opptatt av, at vi skulle sondere mulighetene nettopp fordi det ikke skulle sås tvil om vår totale holdning til EØS-avtalen. Men representanten Nybakk vil også være kjent med, som det fremgår av St.prp. nr. 6, at regjeringen Bondevik overtok i en situasjon hvor Stortinget hadde kommet med et klart vedtak, slik at vi måtte forholde oss delvis til vedtak som Stortinget hadde fattet, og vi måtte også forholde oss til det vi visste var stortingsflertallet. Og det vi gjorde, som jeg har gjort rede for, var at vi undersøkte mulighetene, sonderte for å se på deler av avtalen, fordi vi ønsket å vurdere om det var mulig å få endret den til en forbedring. Det viste seg ikke å være mulig. Det vi da gjorde, og som jeg orienterte Stortingets organer om, var at landbruksministeren og jeg sammen gikk inn for å se på en totalitet i dette. Her skulle man legge til nasjonale tiltak. Denne samlede pakken er det Regjeringen har presentert for Stortinget.

Hallgeir H. Langeland (SV): I 1992 slutta Stortinget seg til ei vurdering av den norske grensekontrollen som sa at den var «avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse».

I 1997 sa Kristeleg Folkepartis hovudtalsmann om den dåverande arbeidarpartiregjeringa:

«Det er etter min mening uttrykk for en forstemmende historieløshet når Regjeringen nå går inn for å fjerne den veterinære grensekontroll mot EU-landene.»

Og Kristeleg Folkeparti støtta saman med SV eit forslag frå Senterpartiet om å avbryta forhandlingane om veterinæravtalen.

I dag anbefaler utanriksministeren og Kristeleg Folkeparti den same avtalen som dei for snautt to år sidan sa det var historielaust å støtta. Dette blir store omvendingar på kort tid. Det må til og med bli kraftig kost for Kristeleg Folkeparti når det skjer så store ting i løpet av to år. Eg lurer på kva dette er uttrykk for. Eg er i alle fall sikker på at det vil auka politikerforakta når ein kan stella seg så lemfeldig til politikken som Kristeleg Folkeparti gjer.

Så i forhold til Danmark: Der har nemleg Kristelig Folkeparti prøvd å gjera noko med veterinærordninga i EU, men dei kan ikkje få gjort noko. Då dei hadde eit større utbrot av den antibiotikaresistente salmonellavarianten DT 104, reiste Kristeleg Folkeparti spørsmålet om dei kunne gjera noko for å stansa matimport og dermed gjera noko med det problemet. Men då var svaret frå landbruksministeren at dei kunne ikkje ha ein særleg dansk kontroll ved grensa – korkje med svinepest eller med DT 104.

Synest utanriksministeren at det er tilfredsstillande å innføra eit system som Kristeleg Folkeparti i Danmark eigentleg ønskjer avskaffa fordi dei ønskjer nasjonal kontroll?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder uttalelsene fra dansk Kristelig Folkeparti, må jeg ærlig innrømme at dem kjenner jeg ikke, så de må jeg eventuelt få lov til å studere nærmere.

Når det gjelder spørsmålet om omvendelse, skal jo Stortinget ha julelunsj om en liten stund, og da vil det antageligvis bli bedre anledning for representanten Langeland og meg til å diskutere hva vi mener og forstår med omvendelse. Min forståelse er i hvert fall ikke at Kristelig Folkeparti har endret syn på noen måte som kan kalles en omvendelse i denne saken. Det prøvde jeg å redegjøre for i mitt innlegg, og det har også representanten Steensnæs redegjort for.

Det som er viktig, og som jeg har prøvd å si, er at vi ser på det vi nå legger frem som en samlet pakke. Vi legger frem en veterinæravtale som jeg redegjorde for, vi vurderte og sonderte mulighetene for å reforhandle da vi tok over regjeringsmakten, men det viste seg ikke mulig. Da drøftet vi både innad i Regjeringen og med Stortingets organer hva vi kan gjøre for å kompensere for de manglene vi mener avtalen inneholder. Den kompensasjonen har vi funnet gjennom nasjonale tiltak, i tillegg til de øvrige kontrollordningene som ligger der gjennom evaluering og gjennom sikkerhetsklausulen, og det er denne samlede pakken som Regjeringen presenterer for Stortinget i den stortingsproposisjonen vi behandler i dag, og som Regjeringen anbefaler.

Siri Frost Sterri (H): Som det fremgår av proposisjonen, har Regjeringen lagt fire forutsetninger til grunn for sin anbefaling av denne avtalen. Jeg vil tilbake til en av disse forutsetningene, som jeg også var opptatt av under høringene, der jeg ikke synes jeg fikk noe særlig godt svar fra utenriksministeren. Det gjelder dette med bruk av sikkerhetsklausulen. En av forutsetningene er at «sikkerhetsklausulen skal brukes aktivt dersom folke- eller dyrehelsen er satt i fare».

Det jeg lurer på, er: Betyr det et linjeskifte i forhold til måten sikkerhetsklausulen har vært brukt på frem til i dag? Vi fikk opplyst under høringen at sikkerhetsklausulen har vært benyttet tre ganger. Når Regjeringen nå setter dette at «sikkerhetsklausulen skal brukes aktivt» som en klar forutsetning for sin anbefaling, innebærer det noe skifte rent politisk i forhold til måten den benyttes på i dag? Samtidig lurer jeg på hvilken bevisbyrde som vil ligge på Norge de gangene vi vurderer å ta sikkerhetsklausulen i bruk, og i hvilken grad vi kan risikere mottiltak fra EUs side hvis man der mener at Norges begrunnelse for å ta i bruk sikkerhetsklausulen eventuelt ikke er god nok.

Jeg vil be utenriksministeren redegjøre litt mer konkret for dette, og det er helt unødvendig å ta omveien om alt som må til av rutiner, varslingssystemer osv. – Om vi ikke visste det fra før, fremgikk det jo også av høringene, hva som der må til.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er ikke sikker på at jeg kan tilfredsstille representanten Frost Sterri helt, hvis hun var så misfornøyd med det jeg sa i høringen. Jeg er heller ikke sikker på om vi kan unngå å si noe om rutiner, for hvis vi nå skal bruke denne sikkerhetsklausulen aktivt, må vi jo ha visse rutiner. Sikkerhetsklausulen er, som representanten Frost Sterri var inne på, en nasjonal bestemmelse som vi kan bruke i alvorlige situasjoner. Det er riktig som hun sier, at vi har brukt den tre ganger, nemlig ved munn- og klovsyke i Hellas, ved noe som heter newcastle disease i Sverige og ved kugalskapen i England. Det var så alvorlige situasjoner at det var ingen som tenkte på mottiltak fra noens side for de tiltakene vi traff ved disse anledninger, og det har heller ikke vært noe problem med bevisbyrde.

Det jeg tror er viktig, ikke minst i denne saken, er at Regjeringen gjennom det man har lagt frem, viser at her vil man følge nøye med. Det ligger jo i det vi har sagt om evaluering. Det betyr at vi også i denne prosessen vil kunne bruke sikkerhetsklausulen hvis vi mener at dyre- og folkehelsen står i fare. Dette er altså en klausul som ligger der, som er anerkjent, og som ikke er noe som er spesielt for oss, men som dermed etter Regjeringens mening gir en ekstra garanti for at den samlede pakken vi presenterer, er god nok.

Kjell Engebretsen (A): Jeg må få lov til å følge opp litt av det representanten Nybakk tok opp i sted, for argumentene om at Regjeringen for så vidt er tvunget av stortingsflertallet til å komme med en avtale, er litt forvirrende. I Voksenåserklæringen står det at man vil forsøke å reforhandle avtalen. Konsultasjonen i Stortinget tror jeg ikke påla Regjeringen noe spesielt. Stortinget ble orientert og ønsket Regjeringen lykke til videre med forhandlingene. Utenriksministeren har for sin del vært meget tydelig og har naturligvis gjort det klart at avtalen er noe Regjeringen ønsker og som Regjeringen anbefaler. Ellers, som han sa i den åpne høringen, ville den rett og slett ikke blitt lagt fram for Stortinget.

På radioen i dag, i Politisk kvarter, uttalte statssekretær Haga fra ministerens eget departement at denne avtalen kunne vi vært foruten, men at stortingsflertallet ville ha den. Jeg ber utenriksministeren forklare, like klart som han som oftest gjør, Regjeringens faktiske posisjon.

I tillegg, hvis ministeren får tid til å svare på det: Etter at sonderingene for reforhandlingen av forslaget viste seg ikke å føre fram, skapte de en del kompensasjonsordninger, konstruerte nasjonale tiltak. Hvilke nasjonale tiltak utover zoonoseenheten er det denne regjeringen har brakt fram i tillegg til det den forrige regjeringen hadde lagt klart?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder representantens siste spørsmål, vil jeg foreslå at han kanskje stiller det til landbruksministeren, som er ansvarlig for de nasjonale tiltakene, og som mer naturlig kan gå inn og redegjøre for dem på en skikkeligere måte enn det jeg tror jeg kan.

Når det gjelder statssekretær Hagas uttalelser i radioen i dag, må jeg innrømme at de hørte jeg ikke. Jeg var opptatt med andre utenrikspolitiske spørsmål. Men jeg er nokså sikker på at statssekretær Haga er enig i mitt syn, det pleier hun å være, og vi har hatt en dialog med andre representanter her i salen tidligere og funnet ut at det er stor samstemmighet i Utenriksdepartementet. Slik jeg får det presentert, er det ikke noe spesielt det hun har sagt. Hvis det er riktig det representanten sier, har hun gitt uttrykk for at man ikke var helt tilfreds med avtalen da man overtok regjeringsmakten. Det er riktig som representanten sier, at vi fikk vel ikke noe spesielt pålegg fra Stortingets organer – men Regjeringen overtok i en situasjon hvor det var et klart stortingsflertall for dette. Vi prøvde, som jeg har sagt, å se på muligheten for reforhandling. Det fikk vi ikke til. Så laget vi en samlet pakke, som vi nå har presentert for Stortinget. Og det er denne samlede pakken som Regjeringen går til Stortinget med, og som gjør at vi, som jeg har sagt i høringen, selvsagt anbefaler det vi legger frem – for ellers ville vi ikke stått her i dag.

Marit Nybakk (A): Statssekretær Haga gav i dag morges bl.a. uttrykk for at denne veterinæravtalen er skadelig for landet, og at den er lagt fram for Stortinget og nå blir behandlet i Stortinget utelukkende fordi stortingsflertallet ønsker det. Det er på den bakgrunn det blir ganske oppsiktsvekkende – det er kanskje å ta sterkt i – at utenriksministeren fra denne talerstol i dag så klart gir uttrykk for at norske interesser, både norsk fiskeeksport og hensynet til EØS-avtalen, var og er avgjørende for at Regjeringen har lagt denne avtalen fram for Stortinget til godkjenning.

Så har jeg et spørsmål til utenriksministeren: På bakgrunn av at man på dette området skulle gjenoppta forhandlingene i løpet av 1995, er det slik at man bare kunne latt være å sette i gang disse forhandlingene? Og hvor interessant er stortingsvedtaket i den relasjonen?

Utenriksminister Knut Vollebæk: For igjen å begynne med avslutningen, er det jo interessant det som daværende regjering har lagt frem og fått stortingsflertallets støtte for, for det må også en ny regjering forholde seg til. Slik sett er dette interessant. Vi tok oss det ad notam på den måten at vi tok utgangspunkt i det. Vi var ikke helt fornøyd med det, ønsket å se på mulighetene for å gjøre noe med det, men fikk det ikke til. Derfor kom vi med nasjonale tiltak.

Jeg forstår at dette er politikk. Jeg forstår også at det er behov for å skyte på Regjeringen – og jeg aksepterer det. Som sagt hørte jeg ikke statssekretær Haga på radioen i dag, men fordi man i denne salen er så skikkelig at man advarer sine politiske motstandere om det man kommer til å si – og det setter jeg pris på – har jeg kunnet sjekke opp hva hun måtte ha sagt. Min forståelse er ikke at hun sa at denne avtalen var skadelig for landet. Det er forskjell på å si at man ikke er tilfreds med noe, og å si at noe er skadelig for landet. Det jeg i alle fall vet at statssekretær Haga er enig med meg i, er at det samlede opplegget som Regjeringen nå går til Stortinget med, er tilfredsstillende, det er noe vi kan legge frem, og som jeg som utenriksminister står bak.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Marit Nybakk (A): La meg først få understreke at jeg ikke har noe behov for å skylde på Regjeringen for mitt eller Arbeiderpartiets standpunkt til denne avtalen. Men det er vesentlig å få vite i hvilken grad Regjeringen står bak det som nå er lagt fram for Stortinget, eller om det er slik at man sier at det er noe man har lagt fram utelukkende på grunn av stortingsflertallet.

Ellers tenkte jeg å si litt om matsikkerhet og forbrukerbevisstgjøring. Det er jo slik at det både i Norge og i andre europeiske land finner sted en økende bevisstgjøring hos forbrukerne, med krav til renhet og kvalitet i matvarer. Det er viktig for oss å sikre at de matvarene vi kjøper, er basert på en sunn, miljøriktig og etisk akseptabel produksjon, varer som ikke skader helsa vår. Vi ønsker å spise det vi vil, uten å tenke på fare for smitte eller sykdommer. Derfor er vi opptatt av at vi har et kontrollregime som sikrer at det tas prøver i alle ledd fra jord til bord. God kontroll blir jo ekstra viktig i en tid med økt internasjonal handel med mat og dyr, og med økt internasjonal reisevirksomhet. Det er også viktig når det gjelder kontrollregimet for mat.

Når vi nå utvider EØS-avtalen til det veterinære området, har nettopp skjerpet kontroll vært viktig å sikre i prosessen. Det var vår landbruksminister opptatt av, og det har den nåværende regjeringen vært opptatt av i sine framlegg.

Helseministeren sa under høringene bl.a. at kravet om at importørene skal registreres og Næringsmiddeltilsynet varsles 24 timer før varenes ankomst, gir oss muligheter til å fortsette å være like strenge – og jeg vil føye til: om ikke strengere – når det gjelder kontroll av mat. Det gir også tid til kontroll før maten når butikkhyllene, og det tror jeg forbrukerne er opptatt av. De lover og bestemmelser vi i dag har knyttet til næringsmidler, endres selvfølgelig ikke av veterinæravtalen, slik også helseministeren understreket det i høringene. Med andre ord: Det vil fortsatt være forbudt å selge varer som anses å være en fare for folks helse.

Norske veterinærer har i den offentlige debatten reist tvil om kompetansen til sine kolleger i EU-land – de har for så vidt reist tvil om kompetansen hos helsepersonell i Norge også, men det skal jeg la ligge. Vi snakker altså om land som Tyskland, Frankrike og Sverige, bare for å ta noen. Det er en form for selvgodhet som jeg syns vi skal være varsomme med. Jeg tror, og har også fått vite, at veterinærkontrollen i EU holder en svært høy standard.

Like viktig er faktisk den debatten og de prosessene som foregår innenfor EU når det gjelder næringsmiddelsikkerhet. Kommisjonen presenterte i april 1997 en grønn bok om næringsmiddelpolitikk, og EU-toppmøtet i Luxembourg for ett år siden, Det europeiske råd, tok til orde for å endre fellesskapslovgivningen på området med utgangspunkt i folks helse og sikkerhet. Kommisjonen la også nylig fram de politiske hovedprioriteringene for 1999, og blant de viktigste sakene er folkehelse, veterinær kontroll og matkvalitet, forbrukertrygghet og rettigheter. Kommisjonen har nylig vedtatt 35 program for utrydding av 14 dyresykdommer. Det er også interessant i forhold til at internasjonal reisevirksomhet og økt handel jo nettopp fører til at animalske produkter går over landegrensene.

Som følge av dagens vedlegg I til EØS-avtalen har norsk næringsmiddelindustri allerede vært gjennom omfattende investeringer for å tilpasse seg f.eks. EUs krav til hygiene. Matvarer produsert i EU står altså overfor svært strenge regler for hygiene og internkontroll, og det kan jo være greit for norske forbrukere å vite akkurat det. Det er et tall som har vært nevnt før i denne debatten, men jeg vil gjenta det, og det er at offisiell import av kjøtt fra EU til Norge utgjør 700 000 tonn, mens det som kommer inn i landet i bæreposer, slik representanten Engebretsen omtalte det, utgjør 130 000 tonn. Det er derfor internasjonalt samarbeid om mat, ernæring og helse blir stadig viktigere.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H): Norske forbrukere så vel som forbrukere i andre europeiske land er svært opptatt av at det som ligger i kjøle- og frysediskene, holder høy kvalitet. Forbrukerne skal vite at det som ligger i disken, er undergitt kontrollsystemer som er optimale for at varene skal holde en absolutt topp kvalitet. Blant annet av denne grunn er det viktig at vi opprettholder strenge krav til matkvalitet og internasjonal handel med matvarer. Dette forutsetter en meget streng og effektiv kontroll av dyr og matproduksjon.

Slik jeg forstår St.prp. nr. 6 for 1998-99 har Regjeringen oppnådd tre veldig viktige ting:

• en styrket kontroll med og oppfølging av import av levende dyr og animalske produkter

• det å hindre en mer omfattende veterinær grensekontroll ved eksport av norsk fisk og fiskeprodukter

• å styrke samarbeidet mellom norske veterinærmyndigheter og veterinærmyndighetene i det øvrige EØS-området

Sammen med den fremforhandlede avtalen kompenserer hyppigere og mer omfattende nasjonale kontroll- og overvåkingsprogrammer bortfallet av grensekontrollen. På en rekke områder blir kontrollen sågar styrket. Høringene som ble gjennomført, føler jeg styrket nettopp et slikt utsagn.

Vår fiskeeksport har møtt betydelige problemer på grunn av at bestemmelsene om veterinær grensekontroll ikke ble tatt med i EØS-avtalen. Selv om Norge forpliktet seg til å ha de samme helse- og hygienekrav, ble fisken stoppet for kontroll ved innførsel til EU-markedene. Norge eksporterer fisk til en verdi av 15-16 milliarder kr til EU-området, dvs. ca. 60 pst. av all norsk fiskeeksport.

På grunn av disse problemene startet de daværende EFTA-landene et arbeid for å finne en løsning på grensekontrollspørsmålet allerede i 1992-93. Siden den gang har Sverige og Finland sluttet seg til EU. EU-landene har i tillegg harmonisert sine bestemmelser knyttet til dyr og animalske produkter internt i EU og skjerpet sin grensekontroll ved import fra tredjeland. Fra en gjennomsnittlig kontrollfrekvens når det gjelder eksporterte fiskepartier på 3-5 pst. legges det nå altså opp til en kontroll av 20-50 pst. av partiene. På bakgrunn av de forhandlingene som har vært ført mellom EU og EFTA-landene, har imidlertid EU benyttet den samme frekvens som tidligere for varer fra Norge og Island.

Skulle Stortinget i dag si nei til denne avtalen, er nådetiden over, og Norge vil bli behandlet som et tredjeland. Konsekvensene for fiskerinæringen blir dramatiske. Etter mitt skjønn er det det denne debatten dreier seg om, å sikre at vi får et kontrollregime som sikrer dyrehelsen og matvareimporten minst like godt som det vi har i dag. Så langt jeg kan se av proposisjonen, godtgjøres det på en absolutt tilfredsstillende måte.

Det har vært etterlyst dokumentasjon i forhold til konsekvensene for fiskeindustrien. La meg si det slik at bare det å leve med risikoen for at EU skulle ta i bruk den hjemmelen de har til en så omfattende detaljkontroll av temperatur, vekt, emballasje, ja sågar hjemmel for å teste varepartiet ved koking, er noe det er klart at fiskeindustrien på død og liv vil prøve å unngå. Når vi da på den ene siden står overfor en slik risiko, og vi på den annen side et kontrollregime som fullt ut sågar mer enn kompenserer for bortfallet av grensekontrollen, kan ikke jeg med min beste forstand se det annerledes enn at fornuften tilsier at dette bør vi gjøre. Og når det da i tillegg er en nei-regjering utgått fra partier som tidligere var imot hele denne ordningen, som har sørget for dette, svekker ikke det akkurat tilliten til det resultatet som foreligger. Når det på Eidsvolls plass i dag er tillyst en demonstrasjon, og det ikke er flere demonstranter enn det er journalister, viser det kanskje at Senterpartiet har nådd toppen når det gjelder å få forståelse for hva som vil vederfares dette landet hvis vi skulle gå inn på noe slikt som dette.

Jeg tror stikkordet i forhold til fiskeindustrien er «usikkerhet». Og når da Regjeringen på en slik utmerket måte har dokumentert hvilket kontrollsystem vi får isteden, er det ingen grunn til at vi skal utsette norsk fiskeeksport for den risikoen det er at norske trailere kan bli stående på grensen i timevis. Jeg vil gjenta det jeg sa i stad i forhold til Enoksens argument om at dette var et element i norsk fiskeindustri – jeg hørte at Bastesen også nevnte det i sitt innlegg – at disse påstandene i hvert fall ikke har nådd fram til komiteen.

Statsråd Kåre Gjønnes: Det meste av EUs bestemmelser på det veterinære området er omfattet av gjeldende EØS-avtale. De nye elementene som er tatt inn ved den foreliggende revisjonen omfatter:

• kontrollbestemmelsene for handel over landegrensene herunder import fra tredjeland

• vilkår for import fra tredjeland

• merkebestemmelsene for storfe, småfe og gris

• dyrevern

• vilkår for handel med levende småfe, akvakulturdyr og diverse andre, mindre sentrale arter

Kontrollbestemmelsene for handel over landegrensene er trolig det som har opptatt flest i debatten som har gått forut for denne stortingsbehandlingen. Som alle i denne sal nå er klar over, vil Norge med denne revisjonen avskaffe den tradisjonelle veterinære grensekontrollen for handel innenfor EØS-området. Den veterinære grensekontrollen vil bli erstattet av et nettverk av tiltak som i sum skal bidra til å sikre den norske folke- og dyrehelsa. Forskjellen mellom det nye og det gamle systemet kan beskrives som at vi gå fra en grensekontroll der alle ressurser settes inn på ett punkt, til en kontroll der de første tiltakene iverksettes ute hos produsenten i utlandet med en dokumentasjon på at varen tilfredsstiller vilkårene, og videre med et regelverk med importørregister, mottakskontroll, stikkprøvekontroll, forhåndsvarsling m.m. helt fram til detaljist i Norge. Animalske produkter og levende dyr som kommer fra land utenom EØS, må som før passere en grensekontrollstasjon hvor en tradisjonell veterinær grensekontroll fortsatt vil bli foretatt.

Vilkår for import fra tredjeland omfattes også av denne revisjonen. Tidligere har Norge hatt et generelt innførselsforbud og gitt dispensasjon fra forbudet etter visse vilkår. Som følge av WTO-avtalen som Stortinget har sluttet seg til, kan et land ikke lenger forby innførsel uten videre. Videre er det slik at volumet av importerte varer i stor grad blir bestemt av det tollbaserte importvernet. Det kan derfor sies at flere elementer i den foreliggende revisjon ikke bare er et resultat av en EØS-avtale, men også et resultat av WTO-avtalen. Etter denne reviderte avtalen vil Norge ha felles regelverk med EU om prosedyrer for kontroll med animalske næringsmidler og levende dyr som komme fra land utenfor EØS-området. Kravene til de varer som skal importeres, sammen med det nye kontrollregimet, vil i sum resultere i skjerpede vilkår i forhold til det som blir gjort gjeldende ved innførsel i dag.

Merkebestemmelser for storfe, småfe og gris tas inn i EØS-avtalen. Merkebestemmelsene gjør at det vil være mulig å følge dyret fra fødsel til det når slakteriet. Den informasjonen som merkebestemmelsene genererer, kan og bør brukes aktivt til forbrukernes beste.

Dyrevern er også et emne som har vært trukket inn i debatten omkring denne revisjonen, og hvor revisjonen fører til endringer i norsk regelverk. Det nye regelverket bygger i hovedsak på de anbefalinger som er vedtatt under de forskjellige konvensjoner i Europarådet, og som Norge allerede har sluttet seg til. Regelverket inneholder for det meste minimumsbestemmelser, slik at det er opp til det enkelte land å ha strengere nasjonale bestemmelser. Vi kan derfor stort sett videreføre det nivå vi har etablert innenfor dyrevernarbeidet.

Dyrehelsemessige vilkår for handel med levende fisk er også tatt inn med denne foreliggende revisjonen.

Som en følge av omleggingen av kontrollregimene for innførsel av levende dyr og animalske produkter vil tilsynsmyndighetene i Norge få nye, store utfordringer. Regjeringen vil i lys av dette foreslå en betydelig styrking av tilsynsapparatet. Jeg vil spesielt peke på forslaget om opprettelse av en egen zoonoseenhet.

Det er etter min vurdering viktig at vi nå konsentrerer oppmerksomheten om å gjennomføre styrkingen på en effektiv og målrettet måte. Statens Dyrehelsetilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn står overfor store oppgaver i gjennomføringen av nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammer for levende dyr, kartleggingsprogrammer for fremmedstoffer og smittestoffer i mat, gjennomføring av internkontrollsystemer og merkeordninger for levende dyr. Fra myndighetenes side må vi ta, og skal vi ta, ansvar for denne krevende oppgaven. Men vi er og vil alltid være avhengig av et aktivt og konstruktivt samarbeid med alle bedrifter og organisasjoner i hele matvarekjeden fra produsent og helt fram til forbruker. Jeg mener at norsk landbruks langsiktige interesse er avhengig av at vi nå konsentrerer oss om å samarbeide om dette framover.

Avslutningsvis vil jeg vise til de uttalelser som foreligger fra Statens helsetilsyn og fra Statens næringsmiddeltilsyn, samt de evalueringer som er bebudet fra Regjeringen. Med dette mener jeg at hensynet til folke- og dyrehelsen skal være ivaretatt på en betryggende måte, også gjennom det nye opplegget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Landbruksministeren hadde ein god forsvarstale for denne avtalen vi i dag skal vedta. Ut frå det kjem representanten Steensnæs si utsegn tidlegare i dag i eit litt merkeleg lys. Steensnæs sa følgjande:

«Bakgrunnen for den fremforhandlede avtale om endring av EØS-avtalens vedlegg I –veterinæravtalen – som vi i dag har til behandling, er stortingsflertallets ønske om en slik revisjon.»

For det første er dette faktisk feil fordi vedlegg I skulle reforhandlast i alle tilfelle, og for det andre er det jo slik at Regjeringa har fremja saka med ei positiv tilråding. Og eg må vedgå at eg blir meir og meir forundra etter som denne debatten har gått, først dette sitatet frå representanten Steensnæs og så utanriksministeren sine forsøk på å skape inntrykk av at denne avtalen ikkje er ønskt av Regjeringa og regjeringspartia, det er Stortinget som tvingar Regjeringa til å leggje fram avtalen. No må Regjeringa bestemme seg: Er dette ein avtale Regjeringa og Kristeleg Folkeparti stiller seg bak, eller ikkje? Eg ventar eit klart svar frå landbruksministeren. Om ein ikkje får eit klart svar, må jo det medføre at Regjeringa fremjar denne saka fordi dei framleis ønskjer å sitje i regjeringsbygget.

Statsråd Kåre Gjønnes: Denne regjeringen har et sterkt ønske om å fortsette å være i regjeringsbygningen, det skal jeg ikke benekte.

Jeg vil ellers gjerne få gi uttrykk for kanskje en litt undring tilbake til dem som stiller de mest undrende spørsmål til Regjeringen. Er det slik at de som gjorde disse vedtakene, i dag fraskriver seg det voteringsresultatet som var i Stortinget? Og den som kjenner også på hvilken måte en regjering arbeider, vet at den naturligvis vil ha som bakgrunnsteppe for sitt arbeid de vedtak som Stortinget har gjort. Det er nemlig på den måten en regjering forholder seg, under forutsetning av, naturligvis, at det resultatet som en går til Stortinget med, er av en slik art at Regjeringen vil stille seg bak det – det skulle bare mangle. Regjeringen hadde ikke kommet til å fremme denne saken overfor Stortinget i dag hvis den ikke hadde stilt seg bak det samlede resultat av avtalen og de tiltakene som ligger inne. I forhold til denne avtalens fortreffelighet har jeg lyst til å si at den som kjenner bakteppet litt, vet at i forhandlingsrunden ble det gjort forsøk også fra Arbeiderpartiets side på å finne andre løsninger enn det som til slutt ble avtalen, i veien fram til det som nå ligger der.

Fra min side vurderer jeg den avtalen som nå ligger her, med de tiltak som er i forhold til kontroll, for å være god. Og det er også min vurdering at avtalen ut fra hensyn til folke- og dyrehelsen er så god at en kan gi den den karakter at det faktisk er et bedre system enn det som lå i det gamle systemet. Men en kunne også ha satt inn større bevilgninger i det gamle systemet for å heve kontrolltiltakene generelt sett.

For å fjerne enhver tvil: Regjeringen stiller seg bak og anbefaler avtalen med de kontrolltiltak som ligger i den – så det skal være klart.

Ansgar Gabrielsen (H): En liten parentes i fortsettelsen av det den forrige replikanten var inne på, og det som Gjønnes sa, at denne regjeringen hadde lyst til å fortsette. Det er jo bra at en i hvert fall har en regjering som har lyst til å være der den er. Jeg registrerer at det også er andre som har lyst til å være der.

Men det jeg kunne tenke meg å spørre om i den forlengelsen, er: Er det for Kristelig Folkepartis del slik at hvis man på det tidspunktet da man debatterte dette i Stortinget for ikke mer enn vel halvannet år siden, hadde visst at det var mulig å oppnå det som er oppnådd gjennom forhandlingene og det som er klarlagt i proposisjonen for avbøtende tiltak, alternative tiltak, eller hva en skal kalle det, ville det i seg selv kanskje ha vært tilstrekkelig til at man den gang hadde inntatt et annet standpunkt?

Så et annet spørsmål som går på de kontrolltiltakene som er satt inn. Statsråden redegjorde på en grei og detaljert måte for det som nå settes inn, og vi vet jo alle at dagens praksis ikke er noen ideell tilstand. Nå er det slik at det ikke er lett for en statsråd, ei heller for noen andre, å overbevise andre medlemmer av denne forsamling – og slett ikke hele partiet – og få dem til å endre standpunkt under behandling av en sak. Det er langt mellom hver gang slikt skjer. Men jeg kunne ha tenkt meg at statsråden likevel tok det utgangspunktet at han skulle prøve på det, og da ut fra de områder der statsråden mener at de kontrollmulighetene vi nå får, er bedre enn de vi har. Hvilke tiltak som nå settes inn, er slik at de ikke bare kompenserer, men overkompenserer? Jeg har forstått det slik at det er formulert som at det er tilfredsstillende, men gjennom høringene gikk det vel fram at på en del områder er det bedre det som kommer nå, enn det som er tilstanden i dag. Dette antar jeg vil være et vektig argument for dem som har tatt et negativt standpunkt, men som fremdeles ikke har avgitt sin stemme.

Statsråd Kåre Gjønnes: Nå er vel landbruksministeren i den – skal vi si – heldige situasjon at han var ikke i salen da dette ble debattert forrige gang. Han har ikke behov for å endre noen mening i det hele tatt i forhold til hva han måtte ha sagt. Av og til kan det være befriende å være i den posisjon.

Det landbruksministeren har forholdt seg til, er denne regjeringens plattform og beskrivelse av på hvilken måte denne EØS-avtalen i veterinær sektor skulle behandles. Gjennom det som er beskrevet i Voksenåserklæringen, gjennom konsultasjoner med Stortingets organer og gjennom å finne løsninger som denne regjeringen kunne stille seg bak når avtalen skulle legges fram for Stortinget, har landbruksministeren innenfor den rammen lagt opp sitt arbeid både i departementet og i forhold til Regjeringen. Det betyr at jeg naturligvis aldri kunne ha gått til Stortinget med denne avtalen uten at jeg kunne stille meg bak den og si at dette sikrer folke- og dyrehelse på en like god måte som tidligere.

I forhold til hvilke tiltak som ligger inne, og som ikke var med tidligere, vil jeg vise til innstillingen og flertallsbemerkningen som viser til det som lå i Jagland-regjeringens opplegg, og som er fulgt opp av Bondevik-regjeringen. Som flertallet også sier, har Bondevik-regjeringen «foreslått økte bevilgninger til kontrolltiltakene og etablering av en egen zoonoseenhet».

I tillegg rakk jeg ikke i mitt innlegg å ta med at vi fra departementets og Regjeringens side vil sette i gang et prøveprosjekt i noen fylker med en regional enhet som skal utprøve en ny organisering av det offentlige tilsynet med næringsmiddelvirksomheter for å sikre en god forvaltning av næringsmiddelområdet – dette for å utprøve et system også regionalt der en vil møte et større behov for kontroll enn det som har vært tidligere.

Ellers synes jeg det er lite fruktbart å forholde seg til hva en annen regjering ville ha gjort. Jeg synes for så vidt det er en lite interessant debatt. Vi må forholde oss til det som ligger her nå, og om det er tilstrekkelig til å ivareta at det vi har plikt til å sørge for, er på plass.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV er einig i dei styrkingstiltaka som Regjeringa legg opp til når det gjeld veterinærproblematikk. Det eg gjerne vil be landbruksministeren om, er ei stadfesting av at det er dette landbruksministeren står for.

I Danmark har det vore kritikk av den veterinære ordninga som EU påtvingar landet. I samband med bl.a. salmonellavarianten DT 104 har det blitt reist spørsmål om den veterinære grensekontrollen. Svaret frå den danske landbruksministeren viser i klartekst kva landbruksministeren i Noreg ønskjer seg her i landet. Han seier:

«Det jeg ikke kan gjøre – verken med svinepest eller DT 104 – er å innføre et særlig dansk krav om kontroll ved grensen. Det vil nemlig være i klar motstrid med Danmarks internasjonale forpliktelser i forhold til de øvrige EU-land.»

Det landbruksministeren då seier, er at det nå vert pålagt importørane å ta dette ansvaret. Og han seier vidare:

«Det påhviler derfor også den enkelte gårdbruker et visst ansvar for å bidra til å minimere den risiko som det måtte være ved samhandel, ved i størst mulig omfang å avstå fra å inn- og utføre levende dyr.»

Det eg ønskjer å få vita frå landbruksministeren, er: Er det dette systemet landbruksministeren ønskjer seg?

Statsråd Kåre Gjønnes: Hovedsystemet er at man ikke kan stille større krav til kvaliteten på de varene man skal importere, enn til den kvaliteten man har på egne produkter som omsettes i eget land, det vil være diskriminerende overfor den part som vil selge produkter til Norge. Derfor har vi en hel rekke kontrollprogrammer som vi nå kjører i Norge for å dokumentere både helsestatus hos dyr og situasjonen vi har i forhold til de produktene som omsettes. Dette har avdekket at en del ting vi trodde vi var fri for, faktisk finnes i Norge. Så man skal kanskje være litt forsiktig med å si at alt er vel og bra i Norge. Vi har også et ansvar for å feie for egen dør.

Så har jeg lyst til å føye til at i Norge har vi også et salmonellaprogram, som vi naturligvis fortsetter med. I forhold til Sverige og Finland har vi ingen kontroll vedrørende salmonellasituasjonen når vi importerer fra disse landene, for de har det samme programmet. Det er innenfor dagens avtale, og det vil fortsette.

I Danmark har man ikke dette programmet. Der må det dokumenteres – man må ha med et helsesertifikat ved avsendelse. Og det er det systemet som i dag eksisterer i Danmark, som vil bli gjort gjeldende overfor øvrige EØS-land. For andre land vil man møte dette med grensekontroll på samme måte som man gjør i dag, som tredjeland. Sånn sett mener jeg at vi har ivaretatt det behovet vi skal ivareta i forhold til det som har med salmonella å gjøre generelt.

Aller sist har jeg lyst til å føye til at det som faktisk er en fordel, er at man ikke lenger kan adressere alt ansvar til offentlige myndigheter. Man har også et eget ansvar som produsent og som importør, og man vil bli konfrontert med at man ikke har ivaretatt dette ansvaret. En importør kan stille et tilleggskrav til den bedriften man importerer fra, for å sikre at varen har den kvaliteten den skal ha.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Naturlig nok har flere i denne debatten vært opptatt av kompensatoriske tiltak, som skal gjøre at kontrollen blir like bra som eller bedre enn dagens system.

Tidligere landbruksminister Dag Terje Andersen skisserte en rekke slike tiltak i sin redegjørelse for Stortinget i januar 1997. I sitt innlegg her i dag sa imidlertid parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Einar Steensnæs, følgende:

«Regjeringen Bondevik har imidlertid arbeidet med å supplere avtalen med en rekke såkalte nasjonale kompensatoriske tiltak for å gjøre kontrollen med import av animalske produkter og levende dyr så god som mulig.»

Mitt spørsmål til statsråden er egentlig ganske enkelt: Er det sånn at regjeringen Bondevik utover dette med zoonoseenhet, som vel ikke kan defineres som et kontrolltiltak, har supplert avtalen med en rekke såkalte nasjonale tiltak for kontroll?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg kan for så vidt forstå behovet som Arbeiderpartiet har for å si at alt er ved det gamle. Jeg vil si at det har ligget veldig sterkt på landbruksministeren å gå igjennom de kontrolltiltakene som var lagt inn fra den tidligere landbruksministeren innenfor det handlingsrommet som man har i forhold til den EØS-avtalen som vi nå får på plass.

I tillegg har det vært et behov som i hvert fall sett fra Regjeringens side har vært klart til stede, for å øke bevilgningene slik at de tiltakene som var skissert, skulle ha større mulighet for å fungere. Jeg vil ikke ha sagt at en annen regjering ikke ville ha gjort det samme, men jeg forholder meg til det som denne regjeringen har gjort.

I tillegg er det ganske vesentlig det punktet som har med zoonoseenhet å gjøre, som skal være med og gi en større oversikt over på hvilken måte sykdommer hos dyr kan føres over til mennesker. Dette er et veldig viktig tiltak. Så har jeg allerede nevnt den ordningen som vi skal forsøke med en regional enhet som også kan utnyttes i forhold til dette opplegget. I tillegg har Regjeringen sagt at den vil ha en fortløpende evaluering. En skal legge fram en rapport om denne evalueringen i sin helhet og på hvilken måte tiltakene har fungert. Jeg kan ikke si at en annen regjering ikke ville ha gjort det samme. Jeg syns den debatten er lite interessant, men jeg vil bare poengtere at dette ligger i denne regjeringens tiltak og forslag overfor Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Johan J. Jakobsen (Sp): Av proposisjonen går det fram at Regjeringens arbeid med en utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området er en oppfølging av vedtak av 18. juni 1997, hvor Stortingets flertall bad departementet, med utgangspunkt i gitte retningslinjer, om å fremme saken for Stortinget med sikte på gjennomføring fra 1. januar 1998. Sentrumspartiene, SV og RV utgjorde mindretallet ved denne voteringen. Fordi EU trengte lengre tid til intern klarering, har iverksettelsen vært utsatt.

På bakgrunn av de spørsmål som er reist fra representantene Opseth og Nybakk i dag, må en lure på om Arbeiderpartiet faktisk står ved de vedtak de var med på den 18. juni i fjor.

Etter at sentrumsregjeringen tiltrådte, ble det i samsvar med Voksenåserklæringen undersøkt om det var mulig å reforhandle den avtale som var inngått mellom EU og den forrige regjering. Etter at det var klarlagt at slik reforhandling ikke var mulig, har Regjeringen som nevnt fulgt opp Stortingets flertallsvedtak av 18. juni 1997.

Senterpartiet har ved flere anledninger markert at partiet er imot at grensekontrollen oppgis til fordel for det vi oppfatter som et svakere kontrollsystem. Ved Regjeringens behandling av endringene i EØS-avtalens vedlegg I om veterinære og plantesanitære forhold, valgte fire av Senterpartiets statsråder, etter en samlet vurdering, å ta dissens. Senterpartiets stortingsgruppe vil ved voteringen senere i dag samlet gå imot den foreslåtte utvidelse av EØS-avtalen, og dette er i samsvar med Senterpartiets landsstyres uttalelse av 15. mars i år, hvor landsstyret bad stortingsgruppen om å gå imot utvidelsen av EØS-avtalen.

Senterpartiets hovedtalsmann, Odd Roger Enoksen, har i et tidligere innlegg gått inn på partiets hovedbegrunnelser for å avvise den såkalte veterinæravtalen. La meg kort presisere Senterpartiets hovedinnvendinger mot denne avtalen.

Etter Senterpartiets mening ivaretar ikke avtalen føre var-prinsippet på en tilfredsstillende måte. Et vel fungerende kontrollsystem, basert på grensekontroll, erstattes med et system basert på stikkprøver, et system som i verste fall kan føre til at animalske produkter kan være både solgt og fortært før analyseresultatene foreligger.

Da EØS-avtalen ble vedtatt i 1992, ble det lagt avgjørende vekt på at Norge kunne beholde nasjonale kontrollbestemmelser når det gjaldt handel med dyr og animalske produkter. Siden den gang er handelen med animalske produkter økt, og i forbindelse med høringene er det klarlagt at smittesituasjonen i de land Norge handler med, er forverret siden 1992. Normalt skulle en slik forverret situasjon føre til at det ble etablert et bedre kontrollsystem og en strengere kontroll. Men for å lette norsk fiskeeksport – som isolert sett selvsagt er gunstig – forlater en altså føre var-prinsippet og velger bort den grensekontroll som i 1992 ble vurdert ikke bare som viktig, men som «avgjørende» for bl.a. «vår gunstige dyrehelse».

La meg understreke at den saken som Stortinget behandler i dag, først og fremst dreier seg om et viktig forbrukerspørsmål – det er ikke slik som Høyre har sagt tidligere i debatten, at dette først og fremst dreier seg om fisk. Under høringen viste Forbrukerrådets leder, Anne-Lise Bakken, til en rapport fra Statens næringsmiddeltilsyns vitenskapelige komite som bl.a. viser til den høye forekomsten av næringsmiddelbårne sykdommer i mange EU-land, og som konkluderer med at en vesentlig reduksjon av grensekontrollen vil innebære «mindre mulighet for å unngå at varepartier med smittestoff kommer inn i det norske markedet».

Det valg Stortinget vil gjøre i dag, er et politisk valg, hvor en – for å lette fiskeeksporten – er villig til å gi avkall på et kontrollregime som med stor sannsynlighet har bidratt til at Norge fortsatt har en gunstig dyrehelse og i stor grad er blitt spart for mange matbårne sykdommer.

Dette er et politisk valg, og det er en politisk prioritering som er «svært betenkelig, sett med forbrukerøyne», for igjen å sitere forbrukernes fremste talskvinne, lederen i Forbrukerrådet.

Ivar Kristiansen (H): Etter at jeg nå har lyttet til representanten Johan J. Jakobsen, er jeg fratatt den siste tvil om at det er landbruksinteressene som har vunnet den totale seier over fiskeriinteressene i Senterpartiet.

Det er vel ingen som kan bestride at denne saken først og fremst dreier seg om fisk, og om næringens muligheter til markedsadgang. Og jeg tror man stikker hodet i sanden hvis man prøver å gi inntrykk av at verden ikke har endret seg – i hvert fall har EU endret seg siden 1992. Det er all grunn til å minne om at EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1994, ikke omfattet det veterinære kontrollapparat. De som også bestrider det forhold at Norge hittil har levd på velvillig dispensasjon, bestrider et faktum – på den annen side er man villig til å sende hele den norske fiskerinæring, som er avhengig av sitt største marked, inn i EU som en prøvekanin for å teste om EU mener alvor med det de skal gjøre når de harmoniserer reglene for grensekontroll.

Jeg tror også det er viktig å slå fast at dette ikke dreier seg om hva som er representativt for dem som i sin tid sa ja, eller dem som sa nei, til EU. Jeg tror man underkjenner den befolkning som står bak hele den norske fiskerinæring. Det er ingen som vil legge skjul på at i sin tid stemte 70 – 90 pst. av dem nei til medlemskap i EU, men den store, tunge majoriteten av disse ønsker i dag av hele sitt hjerte at Stortinget sier ja til å ratifisere veterinæravtalen. Og de vet akkurat like godt hva de snakker om, de som lever uten statlig støtte, og som hver dag er opptatt av at noen skal kjøpe det de fanger, og det som produseres, som de som er på hjemmebane og mer eller mindre – jeg skal ikke si alle – ser vignetten Belgisk blå for seg. Her er det snakk om en næring uten statsstøtte som skal konkurrere med en næring som til de grader har en beskyttet hjemmesituasjon, og som faktisk også, via representanter fra de samme partier som representerer motstanden i dag, har fått et kontrollstempel på seg som sier at kontrolltiltakene for den beskjedne delen av det som importeres i forhold til det som eksporteres, blir bedre enn de har vært.

Jeg syns det er å snu saken fullstendig på hodet når representanten Johan J. Jakobsen, næringskomiteens leder og representanter fra SV blander Schengen inn i denne saken og gjør seg til talsmenn for stor bekymring for at Schengen-avtalen kan hindre og lage vanskeligheter for import av fisk til Norge! Du verden, hva slags krokodilletårer er dette et forsøk på? Man er altså bekymret for importen av fisk til Norge på den ene hånden, og så glemmer man fullstendig at 90 pst. av den fisken som fanges og produseres i Norge, skal ut av landet, til eksport. Dette er å snu saken fullstendig på hodet.

Til slutt har jeg bare lyst til å si at vi er i en situasjon hvor EU fortsatt endrer seg. Det er elleve nye søkerland, og når disse kommer inn i EU, vil vår markedsadgang til disse landene på nytt bli forverret. Det er faktisk ingen tvil om at verden har endret seg så pass mye at vi nå gradvis ser langtidsvirkningene ved å stå utenfor det store markedet. Men det er noen som fortsatt ønsker å kjempe mot vindmøllenes kraft – heldigvis blir det stadig færre av dem. Som politisk holmgang ser jeg jo at dette kan være nyttig for å øke prosentuell oppslutning, men jeg tror ikke det heller vil lykkes i denne sammenheng.

Statsråd Peter Angelsen: Som debatten har synliggjort, inneholder denne saken flere sider. Jeg vil i dette innlegget imidlertid konsentrere meg om forhold knyttet til fiskerinæringen.

I Fiskeridepartementets stortingsmelding om perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, St.meld. nr. 51 for 1997-98, er bedring av markedsadgangen for fiskeprodukter fremhevet som viktig for økt verdiskaping i næringen. Arbeidet med å redusere handelshindre som begrenser eksporten av norsk sjømat, er derfor veldig viktig.

Veterinæravtalen utgjør et viktig bidrag i den sammenheng ved at grensekontrollen for fiskeeksporten fjernes. Den vil bedre markedsadgangen for norsk fisk til det viktigste markedet næringen har. EU-landene er vårt nærmarked, og mange av EU-landene utgjør våre mest stabile markeder. Verdien av fiskeeksporten til EU var i 1997 14,5 milliarder kr og utgjorde 59 pst. av den totale fiskeeksporten. På tross av de problemene som har oppstått på det russiske og asiatiske markedet, forventes den totale fiskeeksporten i år å øke med over 10 pst. For eksporten av fisk til EU vil imidlertid økningen være enda mer markant, noe som ytterligere synliggjør viktigheten av dette markedet ved at det også er en buffer som demper problemene som oppstår i andre markeder. Når jeg så legger til at en ikke ubetydelig del av fiskeeksporten til land utenfor EU transitteres gjennom EU og derfor også underkastes grensekontroll, ser man hvilket omfang denne grensekontrollen har for norsk fiskerinæring.

På denne bakgrunn ser jeg med bekymring på at EU med virkning fra. 1. januar 1997 har harmonisert sitt regelverk for grensekontroll. Det innebærer en strengere grensekontroll sammenlignet med det fiskeeksporten utsettes for i dag. Den særordning vi har hatt med enklere grensekontroll i påvente av den fremforhandlede avtalen, ville fall bort dersom Norge skulle si nei. Da ville fiskerinæringen møte et nytt kontrollregime med betydelig potensial for forsinkelser. Og nettopp forsinkelser er noe av det fiskeeksporten er mest sårbar for. Det er ikke mulig å forutsi hvor store og hyppige forsinkelsene vil bli, men slingringsmonnet er ikke stort før eksportørene risikerer å måtte selge fisken til redusert pris. I alvorligste fall vil konsekvensen bli tap av kunder for dem som over tid ikke klarer å frembringe varen i rett tid og med rett kvalitet. Det kreves selvsagt et visst innsyn i fiskeeksporten og de tersklene varepartiene må over på vei til markedene, og dette er forsøkt besvart og beskrevet både fra Regjeringen og næringen. Dersom det ikke anses som god nok dokumentasjon, syns jeg det må være et krav at de som ikke mener det, mer spesifikt bør kunne påpeke hva slags dokumentasjon som ønskes.

I en situasjon hvor allerede dagens særordning medfører problemer for fiskeeksporten, er det svært viktig å unngå at eksportørenes konkurransevilkår forverres ytterligere. Når den fremforhandlede avtalen derimot gir anledning til å vesentlig forbedre dem, er det en opsjon jeg som fiskeriminister vil tilrå benyttes. Sett i sammenheng med at fisk ikke er en del av det frie varebyttet innenfor EØS-avtalen, og at næringen må forholde seg til en betydelig tollbelastning, er det viktig at avtaleverket forbedres på de punkter det er mulig.

Samtidig som næringen er avhengig av gode eksportvilkår, er særlig fiskeindustrien i Finnmark og Troms avhengig av råstofftilførsler fra russiske fartøyer. Avtalen vil medføre at Norge må opprette grensekontrollstasjoner for kontroll av denne importen. Dette omfatter imidlertid ikke importen av fersk fisk. For den øvrige fisken vil det bli etablert praktiske ordninger, slik at kontrollen kan skje på en mest mulig smidig måte. Det legges bl.a. ikke opp til at fisken fysisk må fremstilles på selve grensekontrollstasjonen, men at den kan leveres på bedriftens eget anlegg for kontroll der, dersom dette ligger i rimelig nærhet. Det er min intensjon at vi skal strekke oss langt for å unngå at det nye regelverket skal legge unødige hindringer på det etablerte handelsmønsteret. Dersom erfaring skulle vise at systemet ikke fungerer tilfredsstillende i så henseende, kan det bli aktuelt å etablere flere grensekontrollstasjoner. Jeg er således overbevist om at vi skal klare å håndtere denne siden av avtalen på en tilfredsstillende måte, og at avtalen totalt sett vil være til stor gavn for Kyst-Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): I debatten så langt er det mange som har sagt – og statsråden var selv inne på det – at ulempene for fiskerinæringen og fiskeeksporten ikke kan dokumenteres, de kan ikke bevises. Det hevdes til tross for uttalelsene fra en samlet norsk fiskerinæring, og det hevdes fortsatt med styrke til tross for at statsråden selv har vært det en vel må kunne kalle krystallklar i sine uttalelser, og han har så langt i debatten vært dagens mest siterte.

Mitt spørsmål er rett og slett: Hvordan opplever statsråden det at det fortsatt reises krav om dokumentasjon og bevis, etter alt det som den norske fiskerinæringen og statsråden selv har sagt om denne saken?

Statsråd Peter Angelsen: Nå er det vel ikke noe nytt at det i en politisk debatt kan strides om realiteter. Og i en sak som denne, der det er vanskelig å tallfeste virkninger av den ene eller andre ordningen, ser jeg ikke noe galt i det. Selv om jeg har partikollegaer som er uenige med meg i mine vurderinger og i næringens vurderinger når man legger et helhetssyn til grunn, er ikke det noe vanskelig å forholde seg til. Jeg tror nok representanten Hanssen også har opplevd i sitt eget parti i andre sammenhenger at det kan være uenighet. La meg bare si det slik: Med den gjennomgang jeg som statsråd har hatt av saken, står jeg fast ved at det vil være betydelige økonomiske kostnader og også andre problemer knyttet til et nytt grenseregime som innebærer en betydelig økt veterinærkontroll på grensen for alle varepartiene med fisk som skal inn til EU-området.

La meg også si det slik, at et av de viktigste argumentene som er kommet fra dem som er motstandere av avtalen, er at man av hensyn til forbrukerne må ha en grensekontroll. Jeg går ut fra at man i den sammenheng også innrømmer at EU-myndighetene av hensyn til sine forbrukere vil opprettholde og kreve en grensekontroll i tråd med det deres eget regelverk innebærer. Sånn sett vil et sterkt krav fra Norge om å opprettholde en egen grensekontroll være med på å styrke EUs argument om å ha økt kontroll på grensen av matvarer importert fra Norge. Derfor syns jeg kanskje man bør dempe påstandene om faren for at forbrukerne skal bli skadelidende av det nye regimet.

Ivar Kristiansen (H): Når det gjelder å diskutere EU-spørsmål, er ikke fiskeriministeren noen uautorisert person. Bare for tre-fire år siden, da han var stortingsrepresentant, var hans postulat at dersom Norge sa ja til EU-medlemskap, så var han villig til å satse på løsrivelse av landsdelen Nord-Norge fra kongedømmet. Det er for så vidt en interessant tanke som man kunne ha reflektert atskillig over, men det er vel ingen grunn til å utprøve det forsøket i ettertid.

Ingen skal bestride fiskeriministerens ønske og intensjon, at han vil gjøre hva som står i hans makt for å tjene fiskerinæringens beste interesser. Det er all grunn til å gi honnør til fiskeriministeren for hans engasjement. Nå er jeg kanskje mer i tvil om hvor mye all den velvillighet han er møtt med fra Arbeiderpartiet og Høyre, styrker hans aksjer i Senterpartiet, men det kan kanskje komme godt med i ettertid.

Men litt tilbake til Schengen. Deler fiskeriministeren de uttalelser som de mest framtredende senterpartiledere har kommet med når det gjelder frykten for Schengen-avtalens konsekvenser for Norge? Kan fiskeriministeren presisere hva hans syn på gjennomføringen av Schengen-avtalen vil måtte komme til å få av ulemper for norsk fiskerinæring, kontra det å ratifisere veterinæravtalen?

Statsråd Peter Angelsen: Jeg er litt usikker på om representanten Kristiansen forsøkte å knytte veterinæravtalen til norsk medlemskap i EU. La meg bare si det slik: Sånn som jeg – iallfall Senterpartiet – oppfattet nei-bevegelsen, så var alternativet til medlemskap å få best mulige handelsmessige forbindelser med EU, få en så god frihandelsavtale som mulig, som sikret vår eksport. Jeg oppfattet den utvidede EØS-avtalen som et element som kunne skape gunstigere forhold for vareeksport fra Norge til EU.

Når det så gjelder å knytte veterinæravtalen til Schengen-avtalen, anser jeg de to avtalene som helt separate. Schengen-avtalen dreier seg om kontroll av personer, om passplikt osv. Regjeringen har ikke kommet så langt at den har full avklaring på hva som vil måtte være det norske regimet på yttergrensen. Men jeg kan allerede si det slik, at så langt ser jeg betydelige problemer knyttet til fiskerinæringen dersom Norge skulle bli medlem av Schengen og må foreta vesentlige endringer, innstramminger, i forhold til det nasjonale regimet vi har i dag. Vi skal huske på at vi har en betydelig landing av fiskefangst fra skotske, engelske og irske fiskefartøy, som vil stå utenfor Schengen-samarbeidet og bli tredjeland. Hvis regimet blir slik at også de må innom spesielle importhavner, kontrollhavner, før de kan gå til det stedet der de skal levere sin fangst, vil det innebære problemer. Det samme gjelder selvfølgelig den betydelige landingen fra russiske fiskefartøy. Så det får vi komme tilbake til når Regjeringen har utredet saken og lagt fram sitt syn.

Rita Tveiten (A): Fiskeriministeren har slåst for sitt eige syn om at veterinæravtalen må vedtakast. Han har argumentert med at den store fiskeeksporten Noreg har, med meir enn 500 trailerar med fisk til EU kvar veke, vil verta sterkt skadelidande utan avtalen på plass.

Eg kan slutta meg til den skildringa han hadde i hovudinnlegget sitt, når det gjeld dei marknadsutfordringane norsk fiskerinæring står overfor. Han får støtte for det synet han har på avtalen, både frå landbruksministeren og helseministeren, som har ansvaret for dyrehelsa og folkehelsa i landet. Begge har gått god for at veterinæravtalen og dei kontrollregima som avtalen opnar for, tek vare på Noreg sine interesser på ein like god måte som det systemet me har i dag. Trass i at desse statsrådane fullt ut går god for avtalen, er det altså fire av statsrådane frå Senterpartiet som meiner risikoen er så stor at dei har teke dissens i Regjeringa. I tillegg røystar heile Senterpartiet i stortingsgruppa imot avtalen. I Aftenposten den 7. november vart Angelsen referert, der han uttrykkjer at partifellane hans som krev dissens når det gjeld veterinæravtalen, gjer det på tynt grunnlag.

På spørsmål om Senterpartiet ville ha falle ned på eit anna standpunkt med eit meir riktig bilete av kvardagen, svarar Angelsen at han ikkje ser bort frå det.

Spørsmålet vert: Kva er det desse statsrådane og Senterpartiet si stortingsgruppe ikkje har forstått av avtalen, som fiskeriministeren frå det same Senterpartiet så til dei grader har forstått godt? Er det her eigentleg snakk om eit pedagogisk problem, der norske fiskeriinteresser må vika for indremedisinsk symbolpolitikk på Senterpartiet sitt organisasjonsalter?

Statsråd Peter Angelsen: Jeg er faktisk fristet til å følge Fridtjof Frank Gundersens linje i debatten med å snakke rett ut og åpent.

La meg si det slik at etter at debatten om veterinæravtalen oppstod med full tyngde etter sommerferien, ble det en prosess i Senterpartiet med økende og sterk motstand mot å endre på det regimet vi har i dag. Den forplantet seg selvfølgelig inn i Senterpartiets organer, og landsstyret i Senterpartiet gjorde et vedtak om at stortingsgruppen burde stemme imot avtalen, og at statsrådene burde ta dissens. En kan si at bakgrunnen for den politiske situasjonen man har, er at vi har et partiapparat som har bedt de valgte organene, helt opp til stortingsgruppen, om å stemme imot avtalen. Og jeg har ikke problemer med å akseptere at det kan være argumenter for at et parti tar et slikt standpunkt. Men fra mitt ståsted og med den gjennomgang jeg har hatt av utformingen av denne avtalen vi nå skal forsøke å vedta, mener jeg at det ut fra en total vurdering er helt riktig, spesielt for kysten og fiskerinæringen og også for nasjonale interesser, å gi fiskerinæringen den bedrede markedsadgang til hovedmarkedet som denne avtalen innebærer.

Hallgeir H. Langeland (SV): Som me alle er klar over, var utgangspunktet for heile veterinæravtalen fiskerinæringa sitt behov. Det ville bli store problem for fiskeeksporten, blei det sagt av Jagland, og nå er det altså Angelsen som hevdar det same. Eg seier «hevdar», for dette er nemleg ikkje blitt dokumentert. Så nok ein gong må eg be om ein dokumentasjon på dette påståtte problem. At EU skal lage massevis av problem for norsk fiskeeksport, det må dokumenterast. Og då blir det feil av fiskeriministeren å seia at det er opp til oss å bevise det. Me har ikkje ønskt oss denne avtalen, og etter det ein har kunna dokumentera i forhold til Svinesund og andre stader, eksisterer ikkje desse problema. Dei vil heller aldri oppstå, så behovet for dokumentasjon i denne saka er å finna hos fleirtalet og fiskeriministeren.

Eg må difor få sitera Senterpartiet sin glimrande merknad i innstillinga på dette punktet, og spørja om fiskeriministeren er ueinig i dette. Merknaden lyder:

«Dette medlem har imidlertid merket seg at det i proposisjonen ikke har vært mulig å dokumentere hvilke økonomiske og praktiske konsekvenser det vil få for norsk fiskeeksport til EU, sammenlignet med dagens situasjon, dersom Stortinget ikke aksepterer veterinæravtalen.»

Eg går då ut frå at den dokumentasjonen som Senterpartiet ønskjer seg, og som SV ønskjer seg, ikkje finst, men kan fiskeriministeren legga den fram her og nå?

Statsråd Peter Angelsen: Jeg sa i mitt innlegg at hvis man ikke er i stand til å observere og lese den beskrivelsen av dette som er gitt i proposisjonen og i andre sammenhenger fra fiskeriministeren og også fra næringen, skjønner jeg ikke hvordan man skal kunne dokumentere dette uten at man oppgir eksakt hva man ønsker dokumentasjon på.

I en replikk blir det litt kort tid til en nøye gjennomgang av saken, men kort til det det dreier seg om. EU-landene har etter en lang prosess blitt enige om å lage et felles veterinært regelverk for å ta bort den veterinære kontrollen på grensen. I det felles regelverket har de overført kontrollen med det sunnhetsmessige, det sanitære og det veterinære på et annet plan, og stiller krav til bedrifter, til egenkontroll, produksjonskontroll, som ligger på et betydelig høyt nivå, som Norge har sluttet seg til, og som for fiskerinæringen innebærer at man må investere betydelig når det gjelder bygninger, i egenkontroll osv. Det hadde vært nødvendig for norsk fiskerinæring uansett om vi slutter oss til avtalen eller ikke, for fra 1. januar 1999 vil det regelverket som EU har iverksatt for tredjeland, også gjøre seg gjeldende for Norge. Det vil innebære en økt kontrollfrekvens for Norge, fra 0 pst. til 5 pst. i dag på det veterinære – 100 pst. dokumentkontroll har vi i dag, og det vil det fortsatt være – til 20 pst. for både ferske og frosne varer og 50 pst. for andre, mer foredlede fiskeprodukter. Og hvis man ikke tar innover seg realitetene når det gjelder hva det vil innebære av økte kostnader og økte problemer for varepartiene som skal ut, skjønner jeg ikke hvordan man skal kunne dokumentere realitetene bedre.

Presidenten: Stortinget tar nå pause, og pausen varer til kl. 16.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.