Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Asmund Kristoffersen (A): Det kan sikkert sies både positive og negative ting om enhver regjering, så også om Bondevik-regjeringen. Det jeg er sikker på med denne regjeringen, er at flertallet ved å anbefale veterinæravtalen, ikke bevisst har tenkt å påføre det norske folk «svartedauden». Jeg har merket meg at helseministeren slett ikke er blant dem som har tatt dissens.

Helseministeren innehar den posisjon og funksjon som gir ham det største ansvaret for en god helseutvikling hos det norske folk. Jeg stoler på helseministeren i de vurderinger som han og hans departement har gitt, inkludert vurderingen fra helsedirektøren. Også Den norske lægeforening har anbefalt avtalen.

Landene som nå utgjør EU og EØS-området er demokratiske land på linje med Norge. Det betyr bl.a. at den enkelte borger, i like stor grad som i Norge, øver innflytelse gjennom sine folkevalgte. Det er ingen grunn til å tro at ikke den enkelte EU-borger er like opptatt av sin helse som den enkelte nordmann. Mitt inntrykk er at befolkningen i mange land i Europa ofte har et meget bevisst forhold til helse og kosthold.

Vi har i Norge over altfor lang tid undervurdert de viktigste faktorenes betydning for folkehelsen. Før var den største utfordringen infeksjonssykdommer. Nå er det livsstilssykdommer. Viktige eksempler på dette er hjerte- og karsykdommene og ulike former for kreft. Risikofaktorene bak disse sykdommene er bl.a. røyking og dårlige kost- og mosjonsvaner.

I kreftplanen, dvs. NOU 1997:20, ble det fra høyeste faglig hold anslått at ca. 35 pst. av krefttilfellene oppstod pga. kostholdsfaktorer, vel 30 pst. pga. røyking og resten av andre årsaker.

I siste nummer av British Medical Journal er det i en vitenskapelig artikkel konkludert med at opptil 80 pst. av tarm- og brystkrefttilfellene kunne vært unngått med omlegging av kostholdet. Jeg vil her minne om at ca. 10 000 mennesker i Norge dør av kreftsykdom hvert år.

Så nevner jeg bare at vi nordmenn nå snart er på Europatoppen hva angår prosentvis del av befolkningen som røyker. Mosjon er en særdeles viktig faktor for å redusere faren for mange sykdommer.

Jeg har valgt å nevne disse eksemplene for å understreke at de som velger å framstille et ja til veterinæravtalen som et folkehelseproblem, fullstendig har avsporet debatten om det viktigste.

Vi har gjennom den framforhandlede avtalen og gjennom forbedrede nasjonale kontroll- og overvåkingsprogrammer sikret oss et kontrollregime som gir forbrukerne minst like god matvaretrygghet som før. Det er òg grunn til å understreke at EUs kontrollstandarder er like strenge som de norske. Dessuten er det slik at folkehelsespørsmål har fått svært stor oppmerksomhet i EUs traktatverk, slik også representanten Nybakk nevnte i sitt innlegg. Ikke minst ble folkehelse og forbrukerbeskyttelse forbedret i Amsterdam-traktaten, som vel vil tre i kraft våren 1999.

Nylig presenterte Europakommisjonen sitt forbrukerpolitiske handlingsprogram for 1999-2001, der ett av tre hovedpunkter er høyt helse- og sikkerhetsnivå for forbrukerne, f.eks. med utvikling av retningslinjer for hvordan føre var-prinsippet kan gjennomføres i forhold til mat- og produktsikkerhet. Jeg tror det norske folk slett ikke har noe å frykte når veterinæravtalen nå snart er på plass.

Som representant for det største fiskerifylket i Norge, Møre og Romsdal, vil jeg berømme fiskeriministeren for at han på en ikke overraskende innsiktsfull måte, bl.a. i avisartikler, har redegjort for virkningen for fiskeriene av å si nei til avtalen. Det er ikke ofte at han som fiskeriminister får ros fra vårt fylke, men i dette tilfellet fortjener han det.

Den ærlighet og redelighet som han har vist, sikkert ikke uten personlige omkostninger i forhold til mange av sine partifeller, er av vital betydning for å få fram fakta om avtalen, og er dermed av stor betydning for Norge.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter den tillitserklæringen som ble helseministeren til del i det siste innlegget, er det vel ikke mer enn rimelig at han redegjør for hvilke vurderinger han som helseminister har gjort av denne saken.

Mitt utgangspunkt er de etablerte målsettinger for norsk mat- og ernæringspolitikk. Dette innebærer mål om å sikre befolkningen et riktig kosthold for på den måten å redusere omfanget av kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen. I denne sammenhengen kan jeg ikke unnlate å påpeke betydningen av et internasjonalt samarbeid for å få gjennomslag for målsettingene i mat- og ernæringspolitikken, og at målet om å beskytte folkehelsen må fremmes også gjennom beslutninger i internasjonale organer. Mange hundre års historie har lært oss at grensene ikke er noe naturlig hinder for smittestoffer.

Til tross for betydelige hygieniske fremskritt synes det som om sykdom som følge av sykdomsfremkallende bakterier er et økende problem internasjonalt. Ifølge Verdens Helseorganisasjon skyldes dette i tillegg til internasjonal reisevirksomhet og handel med mat bakterienes tilpasningsevne og endringer i matproduksjonen. I tillegg fører økt andel eldre og immunsvekkede mennesker i samfunnet og nye bosettingsmønstre og forbrukervaner til flere slike sykdomstilfeller. Norge er i en gunstig situasjon når det gjelder forekomst av de fleste næringsmiddelbårne sykdommer. Denne situasjonen ønsker vi å opprettholde. I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at utvidelsen av EØS-avtalen ikke omhandler importvolum, som da heller ikke forventes å øke som et resultat av denne utvidelsen.

Når grensekontrollen faller bort, er det viktig ut fra en helsemessig betraktning å påpeke at Norge har full handlefrihet til å skaffe seg informasjon om varenes faktiske kvalitet ved ankomst. Kravet om at importørene skal registreres og varsle næringsmiddeltilsynet 24 timer før varenes ankomst, er den viktigste muligheten til fortsatt å føre en restriktiv politikk På basis av dette vil myndighetene kunne ta stikkprøver eller foreta full kontroll med tilbakeholdelse av varene ved mistanke om at forsendelsen ikke er i henhold til reglene. Dessuten endrer ikke veterinæravtalen selve næringsmiddellovgivningen, slik at varer som anses helseskadelige, eller som ikke er i samsvar med reglene, fortsatt kan forbys. Helseskadelige varer kan beslaglegges, og dersom en norsk importør opererer på en helsefarlig måte, kan hele eller deler av virksomheten stenges.

Jeg vil også understreke betydningen av at EUs eget regelverk med tanke på helse- og hygienekrav gradvis har blitt skjerpet for å sikre helsemessig trygge matvarer og bedre dyrehelse. Norge kan dersom folke- eller dyrehelsen er satt i fare, ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen og gjøre ensidige vedtak som kan medføre stans i handelen når dette vurderes som nødvendig. Der man har mistanke om at analyser kan avdekke at maten kan være helsefarlig, vil maten ikke kunne omsettes før resultatene foreligger. Statens næringsmiddeltilsyn ønsker å praktisere denne muligheten strengt.

Det har vært lagt opp til en grundig helsefaglig vurdering av konsekvensene av en eventuell utvidelse. I 1997 ble Statens næringsmiddeltilsyns vitenskapelige komite, som har bred kompetanse på de områdene det her er snakk om, bedt om å vurdere de helsemessige konsekvensene av veterinæravtalen. Komiteen fikk ingen begrensninger i hvilke tiltak de kunne foreslå. Det kom fram flere forslag til kompenserende tiltak for å sikre trygg mat. Disse forslagene var i stor grad knyttet til helsemyndighetenes ansvarsområde. På bakgrunn av dette har helsemyndighetene utarbeidet en rekke strategier for å møte de fremtidige utfordringer. Dette gjelder bl.a. en styrking av den infeksjonsepidemiologiske beredskap, styrket overvåking av sykdomsfremkallende bakterier som spres gjennom næringsmidler, økt innsats for å oppdage, varsle, oppklare og stanse sykdomsutbrudd i befolkningen og en styrking av epidemiologisk forskning og utviklingsoppgaver. Samtidig vil jeg nevne at det er bygd opp et meget godt samarbeid mellom kompetanseinstitusjonene innen helsevesenet, Næringsmiddeltilsynet og veterinærmyndighetene. Dette samarbeidet styrkes og befestes nå i et samspill som totalt sett vil bedre vår evne til å kompensere for et økt smittepress knyttet til friere internasjonal handel med matvarer og levende dyr. På bakgrunn av de foreslåtte kompenserende tiltak har Statens næringsmiddeltilsyns vitenskapelige komite ansett tiltakene som tilfredsstillende. Dette er holdningen også til Statens institutt for folkehelse og Statens helsetilsyn, og det er dette jeg bygger min vurdering som fagstatsråd på.

Prosessen som har vært gjennomført for å belyse de helsemessige konsekvensene av avtalen, har vært gjennomført på en grundig måte. Ut fra dette vurderer jeg situasjonen slik at den foreslåtte endring av EØS-avtalens vedlegg I fullt ut er akseptabel ut fra en helsemessig betraktning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): Som fagstatsråd har Høybråten gjort et veldig solid inntrykk både i innlegget sitt i dag og ikke minst i høringen, og hans grundige gjennomgang av helsetiltakene står da også i grell kontrast til uttalelser fra en del av de andre som var inne til høring, som omtalte det å vedta veterinæravtalen som å gamble med folkehelsen.

Det er jo slik at det er en økende forbrukerbevissthet i Norge og i Europa. Vi blir mer og mer kresne når det gjelder kvalitet, og vi er veldig opptatt av at den maten vi plukker fra hyllene på supermarkedet, er skikkelig kontrollert og har en ordentlig kvalitet.

Norge har lenge hatt en høy standard på næringsmiddelkontroll og hatt små forekomster av næringsmiddelbårne sykdommer. I EU settes også nå næringsmiddelsikkerhet på lista over prioriterte områder, og lovgivningen skal ytterligere skjerpes.

Så er det riktig, som statsråden har gitt uttrykk for, at både økt reisevirksomhet og handel med biologisk materiale øker risikoen for næringsmiddelbårne sykdommer. «Grensene er ikke noe naturlig hinder for smittestoffer», sa statsråden. Hvordan vurderer statsråden, som også representerer Regjeringens viktigste parti i denne sammenhengen, det nye kontrollregimet som veterinæravtalen innebærer, også sett i lys av de uttalelser på såkalt faglig grunnlag som er kommet fra en rekke instanser i denne saken, både fra Veterinærforeningen og fra Forbrukerrådets side, om at det er å gamble med folkehelsa å vedta denne avtalen i kveld?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Handel og håndtering av næringsmidler er alltid forbundet med en viss risiko, og de som vil fremstille dette som risikofritt, gjør en alvorlig feilvurdering. Spørsmålet blir i hvilken grad man har tiltak og ordninger som gjør at man kan si at risikoen er akseptabel, og at man har et forsvarlig regime. I det spørsmålet har jeg måttet bygge på de grundige vurderinger som er gjort i Næringsmiddeltilsynets vitenskapelige komite, i Helsetilsynet og i Statens institutt for folkehelse, som alle er kommet til at avtalen, sett i sammenheng med den etter hvert lange rekke av tiltak som er introdusert for å møte denne situasjonen, stiller oss overfor en akseptabel og forsvarlig situasjon. Min konklusjon er helt klart at dette på ingen måte er en gambling med folkehelsa. Det ville ikke vært mulig for meg å stå oppreist og anbefale en slik avtale hvis jeg hadde et snev av mistanke om at så ville være tilfellet. Jeg mener at det foreligger et solid faglig grunnlag for å anbefale avtalen på det grunnlag jeg her har nevnt.

Erna Solberg (H): Jeg vil tilbake til det solide faglige grunnlaget, som statsråden nevnte i svar på forrige replikk. I forbindelse med høringene som utenrikskomiteen/næringskomiteen avholdt, ble det avklart at Veterinærforeningen og veterinærene i stor grad har hatt noe andre synspunkter på denne avtalen enn det bl.a. ekspertkomiteen har hatt. Blant annet sa professor Per Einar Granum fra Veterinærhøgskolen i høringen følgende for å begrunne hvorfor det var forskjell på disse synspunktene:

«Det norske medisinske miljøet vet nesten ikke hva diaresykdommer er, for de fleste av dem vi har i Norge – to tredjedeler av dem som vi har dokumentert i Norge – er sykdommer hvor du er stedbundet på toalettet mens du er syk, men blir relativt fort frisk etterpå.»

Videre sier han:

«Det medisinske mikrobiologimiljøet i Norge er faktisk relativt svakt og lite i forhold til det veterinære mikrobiologiske miljøet.»

Det jeg lurer på, er om statsråden kan gi en vurdering av om det er slik det er blitt hevdet av professoren på Veterinærhøgskolen, at det faktisk er et svakere medisinskfaglig miljø og mikrobiologisk miljø som har vurdert positive sider ved de tiltakene som er fremmet, enn det miljøet som har negative innvendinger til veterinæravtalen, og som er representert gjennom de instanser som først og fremst jobber med veterinære forhold?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I høringen ble dette spørsmålet reist, og ble belyst bl.a. av representanter for det medisinske fagmiljøet, tilsynsmyndighetene i Helsetilsynet ved helsedirektøren og av direktøren ved Statens institutt for folkehelse, som nettopp representerer et slikt medisinsk mikrobiologisk miljø. Jeg kan ikke være enig i de karakteristikker som ble gitt fra Veterinærforeningen av det medisinske fagmiljøet i Norge. Jeg vil karakterisere det som relativt frimodige ytringer, som ikke jeg finner grunnlag for, og spesielt synes jeg det er underlig at veterinærrepresentanter uttaler seg med en slik overbevisning om et helt medisinsk fagmiljøs innsikt i mage/tarmsykdommer. Det ble det da også tatt skarp avstand fra under høringen fra de fagrepresentanter som var med i så måte. Dermed er det ikke sagt at de norske fagmiljøene ikke kunne vært sterkere og bedre på dette området, men jeg tror alle parter vil ha fordel av å møte hverandre med gjensidig respekt og se at man faktisk trenger både veterinærmedisinen og humanmedisinen i arbeidet med å sikre trygg mat og sikre en god folkehelse i ernæringssammenheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor Nymo (Sp): Når vi ser tilbake på den omfattende debatten om og engasjementet mot veterinæravtalen, er det tre forhold vi bør feste oss ved. Det gjelder suverenitet, demokratiets muligheter og politisk troverdighet.

Det flertallet som dessverre etter all sannsynlighet vil sørge for at vi får veterinæravtalen, sørger samtidig for at vi innskrenker vår suverenitet på et viktig område. Vi gir ikke opp vår selvstendige kompetanse til å forvalte folke- og dyrehelse, men vi innskrenker den. Vi forlater et kontrollsystem som vi selv har bestemt, og vi innfører en ordning som gjør at vi må spørre Brussel først. Vi går fra en situasjon med reell handlefrihet til en situasjon der vi må be om lov.

En slik innskrenkning av handlefriheten er alvorlig og burde kun innføres dersom det lå sterke faglige og politiske argumenter bak. Er det slik at våre grensekontroll ikke fungerer, og at vi er på leting etter noe som bedre kan sikre helse i forbindelse med handel over grensene? Nei, det er ikke slik. Det er EU-området med sine regler som sliter med dyre- og folkehelseproblem. Folk flest har derfor ingen forståelse for at ordninger som beviselig gir et brukbart resultat, skal byttes ut med regler som har vist seg ikke å fungere like godt.

Denne saken viser at Stortinget er i alvorlig utakt med folkemeningen ute. Det kan nok også av og til være tilfellet i mindre saker, men veterinæravtalen er en helt spesiell sak. Etter EU-avstemningen er det vel ingen sak som har engasjert så sterkt. Men til forskjell fra EU-spørsmålet er det nesten ingen som har stilt opp for å forsvare innholdet i avtalen, og det er jo forståelig. Veterinæravtalen har vært diskutert i enhver forening, på gatehjørner, rundt middagsbordet og i avisspaltene. Folk forstår hva dette dreier seg om, og når meningsmålerne spør, er om lag to tredjedeler av befolkningen imot.

Folk bør også trekke lærdom av debatten omkring veterinæravtalen. Folk har lært at det ikke nytter å engasjere seg, og de mest oppvakte har lært at politikken skapes hos noen dresskledde herrer i UD, i NHO og på noen forhandlingsmøter i Brussel. Tilliten til vårt folkestyre svekkes. Dersom noen i denne sal i fremtiden beklager en laber oppslutning om våre demokratiske institusjoner, er det grunn til å minne dem om hva veterinæravtalen viste: et stortingsflertall i tydelig utakt med folket.

Unn Aarrestad (Sp): Dersom denne avtalen vert godteken, vil EØS-avtalen verta utvida til å omfatta heile EU sitt regelverk på det veterinære området, noko arbeidarpartiregjeringa forhandla fram i 1997. Det verka som om harmonisering med EU var overordna viktig. Så fekk det ikkje hjelpa at me òg harmoniserte med dei dyresjukdomane som EU har. Det kan vera nok å nemna kugalskap, svinepest og munn- og klauvsjuke. Med dette kan me altså aktivt vera med og skusla bort dei konkurransefortrinna som norsk matproduksjon har hatt, og som mange misunner oss. Dette gjeld mykje meir enn fisk.

Til nå har me hatt god oversikt over dyreproduksjonskjeden i Noreg. Det norske husdyrhaldet har vore robust mot innslepp av smitte, med små einingar spreidde rundt om i landet. Det vil verta vanskeleg å få same oversikten dersom ein skal erstatta denne «bås-til-bord»-oversikten med sertifikat og attestar frå andre og delvis ukjende område og stikkprøvar på sluttproduktet.

I praksis syner det seg at slike attestar er lite å stola på. I ei undersøking gjennomført av det svenske Livsmedelsverket, synte det seg at det var salmonella i 12 av 57 vareparti frå andre EU-land. I alle dei 12 følgde det med attest som sa at kjøtet var testa for salmonella. Ei NTB-melding i haust sa at kjøtkontrollen på kaia i Oslo hittil i år hadde avvist ni parti med kjøt på grunn av salmonella. Av desse ni var sju frå EU-land.

Elles seier Statens helsetilsyn i høyringsutsegna:

«Når kontrollen overføres til stikkprøver på detaljistnivå, kan varen ha vært i handelen flere dager før prøvesvar foreligger og eventuell tilbaketrekking kan skje.»

Maten kan altså vera oppeten.

Elles er eit av dei tilhøva som vekkjer størst uro hjå helsestyresmaktene, den aukande førekomsten av antibiotikaresistens, med dei følgjene det kan få. Sjukdomar som tidlegare var lette å behandla, kan verta svært alvorlege. Likeins veit me at følgjene kan verta alvorlege når det gjeld hormontilsetjingar og andre stoff i matvarene.

Eg er svært oppteken av forbrukaren sine interesser i dette. Og leiaren i Forbrukerrådet, Anne Lise Bakken, uttalar under den opne høyringa:

«Men vi har hele tiden sagt at kanskje burde ideelt sett ytterligere tiltak ha kommet i tillegg til, og ikke i stedet for, det kontrollregimet som vi allerede har. Forbrukerrådet mener at man hermed tar store sjanser. Jeg har i en annen sammenheng betegnet dette som å gamble med folkehelsen, fordi man ikke vet hvilke konsekvenser dette vil få for Norge.»

Dette sa altså ein tidlegare arbeidarpartistatsråd og stortingsrepresentant.

Anneliese Dørum (A): Jeg skjønner at de kreftene som ønsker at Norge skal bli medlem av EU, har presset på for å få vedtatt en utvidelse av EØS-avtalen. Selv om det norske folk sa nei til EU ved folkeavstemningen i 1994, blir det gjort stadige forsøk på å knytte Norge så nært opp til EU at vi etter hvert ikke vil ha noe annet alternativ enn å bli medlem.

EØS-avtalen i seg selv fører til at Norge på mange områder må godta EUs regelverk og lover uten at vi har reell innflytelse. Ved å utvide avtalen, i denne omgang gjennom veterinæravtalen, vil vi svekke vår selvstendige status ytterligere. Vi vet at Schengen-avtalen kommer i neste omgang, og med den får vi en enda tettere integrering med EU. Dersom vi også skal knytte oss fast til euroen, slik mange nå tar til orde for, slik at vi blir nødt til å føre en finans- og pengepolitikk lik den som føres i EU, har vi kommet et langt skritt på veien mot fullt medlemskap.

Dersom de kreftene som ønsker EU-medlemskap, får gjennomslag for sin strategi om stadig nærmere tilknytning til EU, vil vi etter hvert bli EU-medlem i gavnet, men ikke i navnet. Da gjenstår etter mitt skjønn ikke noe annet alternativ enn fullt medlemskap. Dermed blir det norske folks nei til EU satt til side uten at folket har fått anledning til å si sin mening om det. Dette er en viktig årsak til at jeg går imot veterinæravtalen.

Avtalen slik den nå foreligger, er sikkert så bra som vi kan få den, men vi avgir suverenitet til EU. Det er også et tankekors at Den Norske Veterinærforening, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Forbrukerrådet advarer mot avtalen. Hvorfor gjør de det? Er det fordi de har egne interesser i saken, eller er det fordi de mener avtalen er uheldig for den norske folke- og dyrehelsen? Jeg kan ikke se at de har noen annen interesse av å gå imot denne avtalen enn at de ønsker trygghet for mat og dyrehelse, og at de ønsker at vi skal kunne bestemme selv over hvordan vi vil sikre den.

Are Næss (KrF): Jeg kan ikke la meg representere i denne debatten bare gjennom andres sitater fra mine innlegg i debatten den 23. januar 1997. Argumentene fra den gang er imidlertid like holdbare. Det samme er det stortingsflertall som den dagen sa nei til å videreføre den eksisterende veterinærkontroll. Det har Regjeringen tatt konsekvensen av. Den har kommet med et forslag i samsvar med stortingsflertallet, og Regjeringens forslag til nasjonale kontrolltiltak er så gode at de tunge fagmiljøene nå støtter Regjeringens forslag. Ja, det hevdes endog at de nye kontrolltiltakene er bedre enn de nåværende.

Konklusjonen fra de faglige miljøene er altså nå en annen. Det må bety at Regjeringens forslag til nasjonale tiltak på en tilfredsstillende og betryggende måte kompenserer for bortfallet av grensekontrollen. Det er jo ikke bare et spørsmål om hvor kontrollen foretas, men også et spørsmål om hvor god den er, hvilket innhold vi er villig til å gi den. Det kanskje viktigste argument for grensekontroll, tidsfaktoren, at kontroll på mottaksstedet vil kunne komme etter at maten er blitt spist, vil etter mitt syn relativt raskt kunne bli imøtegått av nye teknikker for påvisning av genetisk materiale fra smittestoffene.

Det er tydeligvis noen som finner det nyttig å gi inntrykk av at Norge i dag befinner seg i en nærmest hermetisk lukket tilstand, med grenser som effektivt stenger smittestoffene ute, men opphever vi grensekontrollen, vil bedervet mat flomme inn over landet og bare bli kontrollert etter at vi har spist maten og blitt syke av den. Slik er det jo ikke. Også dagens kontroll er en stikkprøvekontroll. Derfor er jeg grunnleggende skeptisk til meningsmålinger som baserer seg på en spørsmålsstilling der fremstillingen blir et valg mellom nåværende grensekontroll og stikkprøvekontroll i markedet uten at man nevner at også den nåværende kontroll er en stikkprøvekontroll. Slikt er ikke seriøst og er etter mitt mening villledende.

Jeg har tidligere i min vurdering av den veterinære grensekontroll lagt betydelig vekt på de faglige vurderinger. Det gjør jeg fortsatt, og jeg vil på den bakgrunn støtte Regjeringens forslag.

Marit Tingelstad (Sp): Det er et sterkt engasjement blant forbrukerne i denne saken. Folk vil ikke risikere økt smittepress, slik det nye kontrollregime kan føre til, fordi de strenge grensereglene Norge har hatt, avløses av kontrolltiltak som størstedelen av fagekspertisen mener er risikofylt.

Den tverrpolitiske aksjonen Trygg Mat favner enkeltmennesker, grupper og organisasjoner fra hele landet. I tillegg har vi fått tilsendt en rekke brev og opprop fra kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner. Dette må gjøre inntrykk. Videre er Forbrukerrådet sterkt advarende mot svekkelsen av den veterinære grensekontrollen.

Det nye systemet baseres på sertifisering og dokumentasjon fra avsenderland. Resultatene fra Sverige, referert i proposisjonen, avslører en foruroligende høy andel feil og mangler ved slik attestasjon. Dette svekker troverdigheten knyttet til EUs kontrollsystem, slik jeg ser det.

Norge har en svært god matkvalitet og et svært beskjedent omfang av matbårne sykdommer i forhold til andre europeiske land. Statens helsetilsyn sier det bl.a. slik i sin høringsuttalelse:

«Selv om mengden varer som blir importert ikke skulle øke vesentlig, frykter vi at en utvidelse av EØS-avtalens vedlegg I vil øke smittepresset mot Norge på grunn av nedbyggingen av den veterinære grensekontrollen.»

Statens helsetilsyn er bare en av mange faginstanser som advarer Stortinget sterkt mot å gå inn for det framlagte forslaget.

Jeg har nå omtalt kontrollsvekkelsen ved matvareimport. Et minst like viktig område er karantenebestemmelsene for levende dyr, som vil endres dramatisk. Ifølge veterinærekspertisen vil karantenebortfallet gjøre det vanskelig å oppdage sykdom med lang inkubasjonstid, fordi isolasjonstiden er for kort. Handelen med levende dyr over grensen er ubetydelig i forhold til handelen med matvarer med animalsk opprinnelse. Det burde derfor ikke ha noen handelspolitisk betydning om vi fikk anledning til å opprettholde en grensekontroll med fastsatte, strenge karantenebestemmelser for innførsel av levende dyr. Det gjelder nemlig muligheten til å gi total beskyttelse til en rimelig pris i forhold til de skadene utbrudd av nye sykdommer kan forårsake.

Det må være et troverdighetsproblem for stortingsflertallet å gå inn for endringen av grensekontrollen når en ser tilbake på hva flertallet konkluderte med i Innst. S. nr. 248 for 1991-92, der det ble sagt at Norge i EØS-avtalen hadde fått varige unntak fra EUs regelverk når det gjelder veterinære og plantesanitære forhold, noe som gir Norge rett til å beholde nasjonale bestemmelser som sikkerhetstiltak mot smitterisiko som følge av handel med visse dyrearter og animalske produkter.

Regjeringen Brundtland vurderte den norske grensekontrollen og muligheten for karantene av dyr og vareparti som «avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse». Men det var den gang og ikke nå.

Et positivt element skal trekkes fram fra proposisjonen, nemlig at det skal legges fram en totalvurdering av det nye regelverket og smittesituasjonen sammen med forslag til endringer som måtte være nødvendig. Jeg er glad for dette og håper at det får full tilslutning.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg velger å komme med konklusjonen først. Av merknadene i saken under behandlingen i næringskomiteen går det fram at jeg slutter meg til synspunkter som konkluderer med at det etter en helhetsvurdering er rett å gå imot avtalen.

Vi vet at den politiske bakgrunnen for saken er et stortingsflertall fra 1997. Dette stortingsflertallet gav klare signal til regjeringen uavhengig av hvilken regjering som sitter, og disse signalene har selvfølgelig Regjeringen lojalt fulgt opp gjennom forhandlinger og nå den foreliggende avtalen som er til behandling.

Som vanlig er det gjort et grundig, godt og velfundert arbeid av landbruksministeren spesielt og Regjeringen generelt. Men til tross for det kommer jeg til den konklusjonen at det er rett å gå imot avtalen slik den foreligger. Som kjent vil de øvrige i Venstre stemme for avtalen.

Hovedbegrunnelsen ligger i de faktiske forhold, at Norge er i en unik situasjon når det gjelder dyrehelse og matvaretrygghet og også smitterisiko. For meg er det en overordnet målsetting at vi bevarer disse positive elementene for den norske befolkning og framtidige generasjoner. Etter min mening vil vi ved å overta EUs regelverk for importkontroll av levende dyr og næringsmidler miste den nødvendige fleksibiliteten og handlefriheten til å tilpasse kontroll og tiltak i Norge mot smittepress som oppstår ved import fra andre områder. Den fleksibiliteten tror jeg er det er utrolig viktig å ha hånd om. En vet ikke hvilke situasjoner som kan oppstå. Etter mitt skjønn er ikke de kompenserende kontrolltiltakene tilstrekkelige nok til at jeg er trygg på at de vil fungere, og da må jeg, for å være føre var, gå imot avtalen.

Så til området fisk, som synes å være et viktig argument for at Norge skal gå inn for EUs regelverk. Det gjelder påstanden om at opptrapping av grensekontrollen når det gjelder fisk til EU-land, kan føre til store forsinkelser og økte kostnader. Om det er det ulike oppfatninger og uenighet. Uansett må det oppveies mot at hvis en vedtar en utvidelse av EØS-avtalen, vil andre land, deriblant Russland, bli et tredjeland, med de følger og krav til kontroll som dette vil medføre. Tiden tillater ikke at jeg går nærmere inn på den argumentasjonen, men den er jo for så vidt velkjent.

Ut fra en totalvurdering vil jeg stemme imot avtalen. Det er både ut fra dens innhold, dens konsekvenser, slik jeg ser det, og av hensyn til min personlige politiske troverdighet.

Kjell Engebretsen (A): Denne debatten har avklart at Regjeringen står bak avtalen, og de anbefaler den. Alle de tre fagstatsrådene og utenriksministeren har på en ganske befriende, klar måte gjort dette helt klart for Stortinget. Nå er det ikke så merkelig at man har vært litt usikker. En del innlegg som har vært holdt her av medlemmer fra regjeringspartiene, og en del holdninger til denne avtalen som kom fram for drygt halvannet år siden, viser at man ikke ønsket en slik avtale.

Nå vil naturligvis Regjeringen forsøke å gi inntrykk av at det som legges fram, er bedre enn det de for halvannet år siden tok sterk avstand fra. Dette er politikk, sa utenriksministeren tidligere, og det er slik her i salen at det fra tid til annen blandes litt politikk inn i debatten. Det jeg tror vi har fått avklart i løpet av denne dagen, er at den avtalen som lå til grunn da den nåværende regjering overtok, ble videreført uten endringer. Det er den avtalen som nå er til behandling her i salen.

Videre er det slik at bortsett fra zoonoseenheten, som jeg synes det er veldig bra at denne regjeringen har fått fram, var alle nasjonale tiltak ferdigkonstruert. Det er altså ikke slik at Regjeringen, når den ikke fikk til en annen avtale som den hadde håpet, skapte en rekke nye nasjonale tiltak for å kompensere for dette. De tiltakene lå der allerede fra den forrige regjeringen.

Endelig er det slik etter hva jeg forstår, at sikkerhetsklausulen skal brukes aktivt og effektivt, hvilket også er en videreføring av den politikken som ble ført tidligere.

Nå ser jeg at Tor Nymo ikke er i salen, men når jeg treffer ham, skal jeg fortelle ham at å framstille dette så dramatisk som han gjorde, er litt underlig. For fire av hans partis statsråder i Regjeringen tok ikke avstand fra denne avtalen da den ble undertegnet sommeren 1998. De tok avstand fra den og dissenterte i det øyeblikk saken skulle oversendes til Stortinget. Det er forbausende at de ikke så den elendigheten som Nymo beskrev, da avtalen ble undertegnet.

Randi Karlstrøm (KrF): Et viktig argument for det forslaget som foreligger, er at det påstås at avtalen er bedre enn det gjeldende systemet med hensyn til mulighet til å hindre å få smitte til landet. Det er bra, men dette sier lite om hvilke muligheter vi har innenfor dagens system til forbedring, uten å måtte avstå myndighet til EU. Mitt syn er at vi kunne utnyttet dagens system og fått et bedre smitteforebyggende regime.

Prisen for det smittenivået vi får framover, tatt i betraktning det totale handelsavtalebildet, er høyere enn med dagens system. EØS-avtalen er dynamisk, og i utvidelsen av EØS-avtalen ligger det en helt entydig dynamikk mot et høyere smittepress som bare vil kreve stadig dyrere kompenserende tiltak. Her kan jeg vise til WTO-avtalen og de kommende WTO-forhandlinger og sterke handels- og næringsmiddelinteressers hamring på norske tollsatser. I avveiningen mellom eksportinteresser og handelsliberalisering på den ene sida og forbrukerinteresser og ønsket om å trygge miljø og helse på den andre sida, mener jeg at stortingsflertallet gjorde et stort skritt i feil retning i januar 1997.

Fellesskapet blir påført økte kostnader og økt helserisiko for at først og fremst lakseoppdrettere skal få redusert sine kostnader og sin handelsulempe. Dette er en god dag spesielt for oppdrettsnæringens lobbyister, men det er også en anledning til å påpeke at Norge mangler en folkelig og sterk forbrukerorganisasjon med politisk tyngde og troverdighet.

Regjeringen har gjort sitt beste ut fra et meget dårlig utgangspunkt. For meg blir det prinsipielle i denne saken så viktig at jeg, til tross for et godt arbeid fra regjeringen Bondevik, vil stemme mot I. Av respekt for folkeavstemningen, der dette spørsmålet var et av de mest følsomme, mener jeg også det er viktig at et kritisk syn på avtalen kommer fram i voteringen.

EU-romantikerne vant en strategisk seier i januar 1997. For meg er det et tankekors at stortingsflertallet ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til folkeavstemningen om medlemskap i dette spørsmålet, og at en med dette har akseptert prinsippet om at fiskeeksportinteresser byttes mot forbrukernes nasjonale miljø- og helseinteresser og mot økt risiko for tap av nasjonale konkurransefortrinn i landbruksnæringen, nemlig en høy veterinærstandard. Jeg mener derfor at stortingsflertallet har valgt en for dyr løsning på lang sikt, både økonomisk og politisk.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Ekspertane fortel oss at smittepresset frå mat vil auka i framtida. Trass i dei gode og sterkt kompenserande tiltaka som Regjeringa har fått med i veterinæravtala, og som eg er svært glad for sidan avtala vert vedteken, vil opnare grenser likevel heller auka enn redusera faren for slikt smittepress.

Europa har problem – store problem. England vart stengt på grunn av kugalskap, tusenvis av kyr vart slakta ned, men det var ikkje tilstrekkeleg. No er Portugal og Sør-Frankrike infisert av kugalskap. Det kostar enormt, og er faktisk ein miljøkatastrofe. Matboren smitte og sjukdomar som smittar frå dyr til menneske, såkalla zoonosar, er eit langt større problem i EU enn i Noreg. Faktisk er det slik at vi har ein smittefrekvens på 10 – 20 pst. av det resten av Europa har, og det er eit gode som det vert vanskeleg å halda på same kva ein vedtek her i dag. Alt er nemleg ikkje avhengig av denne avtala. Den handelen er avgrensa til Noreg i dag, og dei kompenserande tiltaka vil faktisk kompensera. Men opnare grenser for handel med levande dyr og animalsk mat mellom land, og faktisk også mellom regionar, trur eg er feil veg å gå. Difor stemmer eg mot vedlegg I i avtalen i dag.

Eg er ikkje åleine om å meina at den måten ein handsamar og handlar med levande dyr og dyreprodukt på i EU, er urovekkjande. FN sin organisasjon for matvarer og landbruk, FAO, peiker på at av dei 15 siste epidemiane på husdyr har heile ni oppstått i EU, altså i ein av verdas rikaste regionar, der ein burde hatt meir kontroll. Eg trur at framtida trass i ein generell globalisering vil bringa avgrensingar i handelen med visse matvarer på grunn av smittepresset. Føre var-prinsippet er enklare og billegare enn å kjempa mot farlege dyreepidemiar.

Eg vil elles leggja til at den merkeordninga som statsråd Kåre Gjønnes gjorde greie for tidlegare i denne debatten, er svært bra og vil vera eit middel til å gje forbrukarane makt og kontroll over eiga helse.

Eg er kystkvinne og dermed svært oppteken av både fiskeri og fiskeeksport. Eit nei til avtala vil bety auka krav til kontrollfrekvens ved eksport. Det er i utgangspunktet negativt. Men no er det slik – iallfall på Svinesund – at vi allereie oppfyller dette kravet og meir enn det. Ein kontrollerer alt no over 50 pst. av fisketrailerane. Ein gjennomfører alt den fysiske kontrollen med nødvendige stikkprøver som EU eventuelt vil krevja. Det tek i dag ikkje lengre tid enn det tollklareringa i alle høve vil ta for sjåføren. Dermed vert mi samla vurdering at opnare grenser for animalske produkt og det å gje avkall på føre var-prinsippet er feil veg å gå i ei verd der smitte frå mat er eit aukande problem.

Til slutt vil eg som eit apropos til Fridtjof Frank Gundersen sitt tidlegare innlegg gjera merksam på at i Kristeleg Folkeparti er det slik takhøgd at ein kan dissentera utan at det står i innstillinga.

Øystein Hedstrøm (Frp): Debatten ute om veterinæravtalen har veldig mye vært preget av skremselspropaganda, usakligheter og overdrivelser. Selv om det i et demokrati er viktig at alle får slippe til med sine synspunkter, er det langt fra alle som blir hørt. Mange spesialister og pressgrupper må bare konstatere at de fremstillinger som er brakt til torgs, ikke har påvirket stortingsrepresentantenes vurderingsevne. Argumentene har ikke vunnet gehør.

I den forbindelse vil jeg sitere professor Kaare Norum fra den åpne høringen her i huset den 30. november:

«…synes jeg egentlig ikke man skal bruke uttrykk som å «gamble med folkehelsa» og «folkehelseprinsippet som helhet» når man snakker om disse tingene, for det er langt mer viktige ting i ernæringssammenheng som har med folkehelsen å gjøre. Selvsagt kan det bli økt sykelighet av smittebårne ting når smittebårne sykdommer kommer inn, men sett i relasjon til våre store helsemessige problemer, har den ærverdige forsamling på den andre siden av bordet langt mer viktige oppgaver å gjøre enn det de gjør i dag.»

Disse uttalelsene er det mange som er enig i. Professorens ernæringsfysiologiske betraktninger om å bruke mer fisk, frukt, grønnsaker og kornprodukter i kostholdet vil ha langt større betydning for folkehelsen enn den veterinæravtalen vi debatterer i dag.

Det må være klart at globaliseringsprosessen, hvor folk forflytter seg over store avstander, også utgjør en risiko for spredning av smitte og sykdom. Men veterinæravtalen regulerer ikke disse forhold. Faren for smittespredning øker også med folks forretnings- og feriereiser til fjerntliggende strøk og volumet på handelen med kjøtt og levende dyr. Men den reviderte EØS-avtalen legger ikke opp til endringer i forhold til gjeldende avtale når det gjelder mengder.

Et nytt kontrollsystem hvor grensekontrollen gjøres overflødig og erstattes av nøye kontroll på produksjonsstedet og styrket kontroll av matvarer i butikker og på serveringssteder, har sine fordeler. Hvis en konsument blir syk av mat som er kjøpt i en matvarebutikk, hjelper det lite om kontrollen av maten ved grensen viste at maten hadde tilstrekkelig kvalitet.

Meningsmålinger viser at et stort flertall av det norske folk er imot å fjerne grensekontrollen av importert kjøtt. Til det er å si at nordmenns dobbeltmoral kjenner ingen grenser. De samme personer som sier de er redde for å miste nasjonal styring med veterinærkontrollen, kjører selv gigantiske kjøttberg over Svinesundbroen hver eneste dag. De valfarter som aldri før over grensen for å meske seg i svinebillig EU-kjøtt. I en slik situasjon gjelder det å holde hodet kaldt og ikke la avgjørelser preges av følelser, men sunn fornuft.

John Dale (Sp): Det er semje i norske fagmiljø om at smittepresset mot norske forbrukarar vil auka når importen av dyr og animalske produkt stig. Debatten har også vist at ingen vil utfordra ei slik innlysande sanning. Samtidig veit me at verdshandelen på dette området er i rask utvikling. Det ligg i korta. Svaret på ei slik utvikling burde vera sterkare og ikkje svakare grensekontroll. Det er òg udiskutabelt. Det kan ingen koma ifrå. Men denne konflikten, dette problemet, «løyser» representantar frå fleirtalet rett og slett ved å erklæra at det nye EØS-regimet vert minst like godt som det gamle, ja faktisk betre enn det me har i dag. Det er oppsiktsvekkjande, særleg fordi det signaliserer at eit fleirtal no bur seg på å forsvara ein stadig aukande import av dyr og animalske produkt.

Sant å seia hadde eg få illusjonar om at fleirtalet ville ryggja i debatten om kontrollregimet, men eg hadde venta at talsmenn for denne store flokken i det minste hadde stått fast på at dei nye kontrollordningane er og vert kompensatoriske og ikkje fullgode, og at me difor i neste omgang kunne venta at fleirtalet ville sjå med meir kritiske auge på den aukande verdshandelen med mat. Me har ikkje i dag fått det minste hint om at ein slik tankegang har rotfeste i stortingsfleirtalet. Det er det verkeleg grunn til å merka seg.

Og så ei sak til. Det vart sagt av representanten Steensnæs her i dag - slik eg oppfatta han – at det i denne situasjonen ikkje er snakk om å selja ut folkehelsa for fisk. Javel. Men både her i huset og særleg mellom folk flest rår det stor tvil på det punktet. Det som i alle fall bør vera tvillaust, er at fleirtalet vil utvida EØS-avtalen og dermed ytterlegare auka det demokratiske underskotet, som er stort nok frå før. Og eg kan ikkje forstå at det kan vera rett å selja ut bitar av den makta som ligg i parlamentariske forsamlingar, eller slik det eventuelt skjer her, setja ho ut av funksjon for eit udefinert tidsrom, om føremålet er aldri så godt. EU og EØS, og for den del også OECD, og eg tenkjer då særleg på MAI-avtalen, og Verdens Handelsorganisasjon, er jo nettopp uttrykk for at økonomiske interesser har forrang framfor den demokratiske dimensjonen. Å blunda for at folkets representantar i sak etter sak i eller utanfor EU vert spelt utover sidelinja, vil i det lange løp vera katastrofalt. Som europearar – og eg strekar under det – har me eit felles ansvar for å snu denne utviklinga og ikkje ta fleire steg, små eller store, i feil retning. Dette er for meg eit hovudargument for å røysta mot veterinæravtalen.

Statsråd Kåre Gjønnes: Det blir et tankekors for meg når enkelte i denne sal hevder at EUs kontroll av fisk, slik det er hevdet at den kan bli, kommer i konflikt med WTO, og at de samme representanter hevder at vår grensekontroll, som vi eventuelt skal styrke og opprettholde ut fra det vi har i dag, skal være legal i forhold til WTO. Her synes jeg det er en selvmotsigelse, og de som bruker denne typen argumenter, burde tenke seg om en gang til, hvis det er folkeopplysning vi driver med i forhold til debatten vi har ute i folket.

Jeg er glad for folkelig engasjement, men det er også et politisk ansvar å bidra til at debatten foregår på riktige premisser. Belgisk blå er blitt selve symbolet på denne debatten, og man henviser til bildene av disse dyrene, som ingen av oss liker, og sier at dette blir situasjonen med ny veterinæravtale. Det er ikke sant, og de som markedsfører disse synspunktene, vet det. Og det er da jeg blir i tvil om folkeengasjementet skjer ut fra at en bidrar til opplysning om hva vi egentlig snakker om.

Så er det snakk om nedslakting av dyr. Vi har vel også hatt situasjoner i Norge der vi har måttet gripe til det samme for å få situasjonen under kontroll.

Så har jeg lyst til å gi en liten tilbakemelding til saksordføreren, som jeg synes har gitt en veldig skikkelig framstilling av denne saken – om hva som var og hva som er, for å bruke den debatten på nytt igjen. Det som er en realitet, er at enkelte fagmiljø tidligere har uttalt seg kritisk og sagt at de er imot, men som senere har sagt at med de tiltakene som nå er lagt inn, er dette akseptabelt. Jeg synes også at de som deltar i debatten her i dag, og refererer til disse fagmiljøene, bør referere til de siste uttalelsene, og ikke til de tidligere, hvis det skal være en reell og ordentlig debatt.

Så vil jeg bare peke på at det at maten er spist og fortært før kontrollen, har vært et viktig argument. Men det som importeres i dag fra Sverige og Finland, kontrolleres ikke i det hele tatt. Det spises og fortæres, og vi lever med det. Der må vi også tilpasse argumentasjonen ut fra en faktisk situasjon i forhold til det som blir situasjonen, hvis vi skal drive folkeopplysning i forhold til den debatten vi har omkring oss. Og er noen bekymret for å kjøpe importert mat, er det faktisk anledning til å gå i butikken og velge norsk. Kvaliteten i norsk landbruksproduksjon kommer fram gjennom de merkeordningene som er kommet, og dette gjør at en kan få lov til å velge det en er sikker på er trygt, i den situasjonen som vi nå vil ha framover.

Bror Yngve Rahm (KrF): Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men jeg har gjennom hele dagen med stor interesse lyttet både til saksordføreren, som jeg i likhet med landbruksministeren synes har presentert dette på en meget god måte for Stortinget, og til de som er skeptiske og klart imot denne avtalen.

Dette har vært en vanskelig prosess, ikke bare innad i Regjeringen og i regjeringspartiene. Det er mye som taler for at det har vært en vanskelig prosess langt inn i andre partier også. Og for min egen del må jeg erkjenne at det ikke har vært noen enkel vei å komme fram til den beslutning som jeg har falt ned på. Jeg har lyst til å signalisere at det faktisk er et flertall i regjeringspartiene som støtter Regjeringens forslag slik det foreligger. Jeg er en av dem som kommer til å gjøre det.

Det er fra enkelte hold forsøkt skapt inntrykk av at Regjeringen med åpne øyne går inn i en situasjon der man selger folkehelsen, slik det har vært uttrykt her. Og det er en form for argumentasjon som jeg synes det er grunn til å tilbakevise. Selvsagt gjør ikke Regjeringen det. Den legger ikke fram en avtale som den ikke mener vil ivareta folke- og dyrehelsen og samtidig sikre de nødvendige eksportmuligheter og – rettigheter for en stor næring som fiskerinæringen.

Men når jeg sitter og hører, er det ett spørsmål som stadig vender tilbake til meg. Jeg har for en gangs skyld lyst til å si meg enig med representanten Øystein Hedstrøm. Det er ikke ofte jeg har vært det før – og det blir sikkert ikke så ofte heretter heller. Men han reiser et tankevekkende problem i forhold til dem som på prinsipielt grunnlag frykter for folkehelsen ved den ordningen det nå legges opp til, nemlig det at vi i dag faktisk tar omtrent like mye ukontrollert mat – særlig gjelder det kjøtt – inn over den norske grensen, som det vi gjør gjennom formelle ordninger. Den maten blir ikke kontrollert, og vi blir altså ikke syke av den. Nå legger Regjeringen opp til en ordning hvor man har betydelige kompenserende tiltak og kontrolltiltak. Hva er da grunnen til at vi skal bli syke av den maten? Og jeg har veldig vanskelig for å forstå at den frykten som nå kommer til uttrykk, ikke må ha som konsekvens at de som på sterkt prinsipielt grunnlag går imot den ordning som det nå legges opp til, også må gjøre noe i forhold til den mat som tas inn over grensene som kvotehandel, som er ukontrollert, og som slettes ikke er risikofri. Det må jo bli en naturlig konsekvens av den argumentasjonen så langt jeg kan skjønne.

Jeg vil støtte og anbefale Regjeringens opplegg.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kari Økland (KrF): Jeg har med stor interesse fulgt debatten gjennom dagen, og etter alle disse timene med debatt er vel det meste sagt.

Regjeringen har gjort et solid og godt arbeid ut fra det oppdraget som stortingsflertallet gav Regjeringen, og kontrolltiltakene er utvilsomt gode. Det er mange hensyn som skal avveies og søkes ivaretatt på den beste måten. I tillegg har ulike partier og ulike politikere gjerne ulik målsetting med den politikk som føres. I så måte er det vel vanskelig å hevde at ett standpunkt er rett og ett er galt.

Ut fra en helhetsvurdering har jeg etter hvert landet på at jeg vil ta størst hensyn til forbrukeraspektet og føre var-prinsippet. Derfor vil jeg også gå imot I i innstillingen. Samtidig erkjenner jeg hva som vil bli utfallet i saken.

Jeg har lyst til å si at det er noe positivt med den debatten som har vært ført, ikke bare her i salen, men også i media i lang tid. Og det er det at vi har fått påpekt alvoret ved faren for smitte gjennom dyr og animalske produkter, og samtidig det viktige i å ha gode beskyttelses- og kontrolltiltak. Og når nå denne avtalen etter all sannsynlighet blir vedtatt, håper jeg at ikke bare vi politikere fortsatt er oss dette bevisst, men at også importører, bønder og den jevne forbruker husker på dette når en etterspør de ulike produkter og varer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.