Hallgeir H. Langeland (SV): Godt nytt år!

Det kan vera på sin plass med eit klimapolitisk tilbakeblikk på 1998 og ein debatt om vegen vidare på Stortingets første møtedag i 1999.

1998 blei eit svart år for millionar av menneske som blei ramma av naturkatastrofar verda over. Meir enn 50 000 mista livet i desse katastrofane, millionar blei heimlause, og dei økonomiske tapa var enorme. Det er dei fattigaste delane av verda som blir ramma hardast. I den samanhengen høyrde me i dag ein debatt om dette med tilpassing til klimaendringane. Det er klart at nettopp dei fattige delane av verda vil ha store problem med å kunna tilpassa seg klimaendringane. Hadde dei klart det, hadde dei gjort det før, f.eks. i Bangladesh, som stadig blir ramma. Meir enn 9 000 omkom i orkanen «Mitch» då den raste inn over Honduras og Nicaragua. Meir enn 10 000 omkom i ein syklon i den fattige Gujarat-provinsen i det nordvestlege India. I Kina omkom meir enn 3 600 i flom i mai.

Det er liten tvil om at desse naturkatastrofane hadde si årsak i at klimaproblema ikkje blir tatt alvorleg, og då spesielt ikkje av mange av i-landa, inklusiv Noreg. I-landa står i dag for ca. 75 pst. av utsleppa, men har altså berre 25 pst. av befolkninga. Likevel blir lite gjort, og om nokon prøver å pressa fram tiltak, slik bl.a. EU har gjort, blir dette motarbeidd av miljøvernministeren i Noreg.

Klimakonvensjonen som blei underteikna på FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992, slo fast at i-landa skulle gå føre i arbeidet med å redusera utsleppa av klimagassar. Konvensjonen gav grunnlag for optimisme. Nå i starten på år 1999 kan me slå fast at i-landa, med Noreg som ein av dei første «harane» i feltet, skyv problema føre seg, dette trass i at utsleppa av CO2 i Noreg er venta å auka med 22 pst. frå 1990 til år 2000. Me kan altså konstatera at det er eit stort gap mellom våre globale forpliktingar og kva Regjeringa faktisk gjer.

Tiltak i dag er meir verde for klimaet enn tiltak om ti år, sa miljøvernministeren på NHOs klimakonferanse. Så sant, så sant, men kva blir Regjeringas tiltak nasjonalt «i dag»? Kjem det ein handlingsplan for nasjonale tiltak?

Sidan miljøvernministeren er frå partiet Venstre, må me rippa opp i kva som står i partiprogrammet:

«Venstre har som mål å redusere Norges utslipp av CO2 med 20 % innen år 2005 med utgangspunkt i 1989-nivå.»

Som me hugsar, aukar Noreg sine utslepp med 22 pst. frå 1990 til år 2000, og nå har me altså etter det Regjeringa sjølv seier, Noregs første miljøregjering. Men det spørst om miljøvernministeren meiner dette med miljøregjering lenger. Då må i tilfelle også tidlegare arbeidarpartiregjeringar ha vore miljøregjeringar. Men miljøvernministeren må gjerne konkretisera – om det er mogleg – forskjellen i praktisk politikk på dei ulike regjeringane.

SV hadde positive forventningar til sentrumsregjeringas miljøpolitikk når det gjeld grøn skatt, satsing på kollektivtransport, redusert energiforbruk, satsing på enøk og energieffektivitet og klimapolitikken, etter det som stod i Voksenåserklæringa:

«En sentrumsregjerings målsetting i forhold til klimaproblemet er at Norge skal bringe sine utslipp av CO2 og andre klimagasser ned til 1989-nivå innen år 2005»

Denne målsettinga blir ikkje følgd opp. Og når Regjeringa prøver seg på noko, som i budsjettet i haust – det skal dei ha – er miljøforslaga dei som lettast blir ofra i forhandlingane med Høgre og Framstegspartiet.

Med utgangspunkt i regjeringserklæringa kunne Noreg ha blitt eit føregangsland i klimapolitikken. Men budsjetta og forhandlingane i Kyoto og i Buenos Aires beviser noko heilt anna. I forhandlingane følgde ikkje miljøvernministeren opp sin eigen politikk. Eller for å sitera Natur og Ungdom, som var til stades:

«Guro Fjellanger har hatt en stadig fallende stjerne i norsk miljøbevegelse, mye fordi hun har skiftet ståsted i klimaspørsmålet. I dag står hun fram sammen med Harald Dovland som en internasjonal klimaklovn som utelukkende vil forsvare norsk oljeindustri».

Dette er kraftig kost. Så kan statsråden seia at målsettinga for møtet i Buenos Aires blei nådd – ein arbeidsplan blei vedtatt. Men når ambisjonane er så små som dei er i den norske regjeringa i dag, skulle det berre mangla om ein ikkje nådde ei slik målsetting saman med dei andre storforureinarane.

Kvar blei det av ambisjonane i regjeringserklæringa? Kvar er føregangslandet ditt, Guro?

Utsleppa og energiforbruket i Noreg veks, og miljøvernministeren administrerer etter beste evne ein feilslått politikk. Den kan godt vera kostnadseffektiv for rike land, men den gjer lite med dei globale klimaproblema, som inntil vidare rammar dei fattigaste hardast. I denne samanhengen kan det vera på sin plass å peika på at me nå spekulerer med oljepengane rundt omkring i verda, utan at det er miljøkrav til investeringane. Og kven veit om me ikkje er medeigarar i diverse kolkraftverk rundt omkring i verda. Eller kan miljøvernministeren kanskje garantera for at me ikkje investerer i selskap som forverrar klimaproblema? Det kan bli interessant å høyra.

SV og miljørørsla har vore opptatt av å få fram ei konkret, talfesta nasjonal målsetting for reduksjon av utslepp av klimagassar og for tak og grenser for bruken av fleksible mekanismar. EU og dei fleste andre land har i forhandlingane kravd dette. Miljøministeren har likevel saman med storforureinarar som USA og Australia gått imot dette.

Som ministeren har sagt, er tiltak i dag meir verde for klimaet enn tiltak om ti år. Ikkje minst dei 50 000 som omkom i klimarelaterte ulykker og dei hundrevis av milliardar i verdiar som f.eks. gjekk tapt berre i 1998, minner oss om at tiltaka må forserast. Då er det viktig å få fart på dei nasjonale tiltaka, for å ta ansvar, men også for å visa veg for andre. Har me f.eks. krav om å gjennomføra 85 pst. av utsleppsforpliktingane ved hjelp av nasjonale tiltak, vil ei omstilling av energi- og transportpolitikken tvinga seg fram, og me vil bli eit føregangsland i utvikling av miljøvennleg teknologi. Og ikkje minst: Det er dette kloden vår treng.

Kva blir miljøvernministeren og Regjeringa sitt bidrag for å sikra eit klima som kloden kan leva med?

Presidenten: Presidenten vil påpeke overfor taleren at en beskrivelse av en statsråd slik som det fremgikk av innlegget, neppe vil tjene til å bibeholde et godt klima her i salen. Den type verbale utslipp mener presidenten ikke er i tråd med vanlig, god skikk her i huset.

Videre skal all tale rettes til presidenten.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det var eit sitat, president!

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg håper at mitt svar på representanten Langelands interpellasjon kan bidra til større klarhet, både når det gjelder enkelte faktaopplysninger og når det gjelder hvilke oppgaver vi står overfor både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å orientere om klimakonferansen i Buenos Aires i november.

Det er ikke slik at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder CO2-utslipp. Norske CO2-utslipp utgjør om lag 10 tonn pr. innbygger. Dette er på vesteuropeisk gjennomsnittsnivå, som igjen er noe under gjennomsnittet for OECD på drøye 11 tonn, og om lag halvparten av USAs utslipp. U-landene har til sammenligning 2 tonn pr. innbygger i gjennomsnitt, men med store variasjoner. CO2 utgjør i dag om lag 70 pst. av Norges samlede utslipp av klimagasser.

Det at Kyotoprotokollen gir oss anledning til å la de samlede utslippene av klimagasser vokse 1 pst. i forhold til 1990-nivå, betyr at Norge må redusere dem med om lag 7 prosentpoeng i perioden 2008-12 fra det nivået vi hadde da avtalen ble inngått i 1997. Kyotoprotokollen omfatter altså samlet utslipp fra de seks klimagassene. Den er for øvrig verken spesifisert for CO2 alene eller for år 2000, slik interpellasjonsteksten kan gi inntrykk av.

Stortinget ble grundig orientert om utviklingen i historiske utslipp og fremskrivninger i Kyoto-meldingen fra i fjor. Referansealternativet i denne gir en vekst i våre samlede utslipp av klimagasser på om lag 23 pst. fra 1990 til 2010. Dette er en ordinær fremskrivning av utslippene gitt de klimatiltak og virkemidler som var på plass da meldingen ble skrevet. Disse fremskrivningene tok altså ikke hensyn til utvidelsen i virkemiddelbruk som ble vedtatt i tilknytning til Stortingets behandling av klimameldingen og proposisjonen om grønne skatter, og er heller ikke justert for effekten på utslippene av bl.a. økte bevilgninger til alternativ energi og tiltak for energiøkonomisering i statsbudsjettet.

Representanten Langeland spør om hvilke tiltak jeg ser for meg som «dei mest effektive for å løyse klimaproblema». Dette er et meget omfattende spørsmål, gitt klimaproblemenes globale karakter og at Norge alene bidrar med ca. 0,2 pst. av utslippene. Vi har prioritert å komme tidlig i gang med å redusere utslippene hjemme og samtidig arbeide internasjonalt for at Kyotoprotokollen kan tre i kraft, med vekt på å få operasjonalisert de såkalte Kyoto-mekanismene.

Regjeringen la i Kyoto-meldingen og i proposisjonen om grønne skatter fram de virkemidlene vi ser som mest effektive for å innfri vår Kyoto-forpliktelse. Samlet forventer vi at de virkemidlene som ble foreslått i meldingen, fire måneder etter at Kyoto-forhandlingene var avsluttet, ved å utløse tiltak i Norge vil fylle om lag halvparten av gapet mellom forpliktelsen og beregnet utslippsvekst uten nye virkemidler. Vi varslet samtidig at vi vil komme tilbake til Stortinget med ytterligere forslag til tiltak både nasjonalt og internasjonalt. Dette må også ses i lys av behovet for å skjerpe forpliktelsene etter 2012. Jeg vil nevne noen av de konkrete endringene i virkemidlene etter at meldingen ble behandlet i Stortinget. Det inkluderer bl.a.:

• utvidelse av CO2-avgiftssystemet til å inkludere flytrafikk, innenlands sjøtransport og supplyskip i Nordsjøen

• innføring av en sluttbehandlingsavgift på avfall

• at det skal utredes og etableres et nasjonalt kvotesystem

• innføring av nye virkemidler for å forbedre energieffektiviteten i bygg og krav til energifleksible oppvarmingssystemer i statlige bygg

• økning i økonomisk støtte for å stimulere til økt bruk av lokale og nye fornybare energikilder; varmepumper, bioenergi, vindkraft, solenergi og fjernvarmesystemer

• stimuleringstiltak gjennom Lokal Agenda 21 for at kommunene og fylkeskommunene skal utvikle lokale klimaplaner for å redusere klimagassutslipp

Reduserte utslipp av klimagasser er også et av de styrende hensyn for en rekke andre av Regjeringens innsatsområder. Vi arbeider med en energimelding, og det utarbeides sektorvise miljøhandlingsplaner. Det ble lagt fram slike planer av Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet i fjor, og det utformes nå en plan for bl.a. Olje- og energidepartementet. Vi registrerer også at det skjer ting i næringslivet, hvor Norsk Hydros planer om tilnærmet CO2-fritt gasskraftverk er det enkeltinitiativet som tydeligst peker seg ut etter Kyoto. Vi trenger mer av slik kreativitet fra næringslivet for å få fram bedre teknologi.

I meldingen understreket vi også at Norge skal gjøre aktiv bruk av de fleksible gjennomføringsmekanismene, nå kalt Kyoto-mekanismene. I tråd med bestemmelsene i Kyotoprotokollen vil bruken av Kyoto-mekanismene være et supplement til tiltak nasjonalt.

En løsning av klimaproblemene krever et sterkt internasjonalt regime som reduserer de samlede utslippene vesentlig. Kyotoprotokollen er bare et første steg mot dette, som vil måtte omfatte utslippsforpliktelser for både industri- og utviklingsland på sikt.

Ut fra miljøhensyn er den viktigste oppgaven i de internasjonale klimaforhandlingene å få Kyotoprotokollen til å tre i kraft. Ennå er det så vidt stor usikkerhet rundt innholdet i en del av de elementene vi vedtok i Kyoto, at ingen i-land har ratifisert, og bare to u-land. For Norge var det viktig å bidra til å skape framdrift i Buenos Aires, slik at uavklarte spørsmål i protokollen blir avklart så fort som mulig. Dette vil kunne påskynde ratifiseringsprosessen og dermed tidspunktet for når protokollen kan bli folkerettslig bindende.

Dette haster. Med voksende utslipp vil det for hvert år bli dyrere å nå utslippskravene, og tilsvarende mer kostbart å ratifisere. I Buenos Aires registrerte vi for øvrig en bekymring også hos den internasjonale miljøbevegelsen for at det går for sent med framdriften i de praktiske spørsmålene som ikke ble avklart i Kyoto, og at dette kan true hele protokollen. Avklaring i forhold til Kyoto-mekanismene er særlig viktig, og et tilstrekkelig antall land til å blokkere ikrafttredelsen har sagt at de ikke vil ratifisere dersom det blir lagt kvantitative begrensinger på bruken av disse.

Norges innsats i Buenos Aires må ses i lys av dette overordnede perspektivet. Vi ønsket i utgangspunktet at Partskonferansen kunne fatte substansielle beslutninger om mekanismene. Vi så at dette kunne bli vanskelig. Men vi arbeidet for at det som et minimum skulle vedtas et arbeidsprogram som bl.a. skulle gi tidsfrister for beslutninger som kan gjøre mekanismene operasjonelle. Det ble også resultatet. Jeg vil for øvrig legge særlig vekt på betydningen av at partene ble enige om en omfattende handlingsplan for videreutvikling og oppfølging av både Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

I det videre arbeidet blir det viktig å utvikle et vanntett system for bruken av Kyoto-mekanismene, slik at både myndigheter, miljøbevegelse og næringsliv kan ha tillit til systemet. Dette innebærer at vi må få til et system preget av åpenhet, og hvor det er gode rapporteringsrutiner. Vi må også bli enige om hvem som skal sertifisere prosjektbaserte utslippsreduksjoner, og hvordan dette skal gjøres. Det er også viktig å avklare hvordan ansvaret fordeles på kjøper og/eller selger dersom selgerlandet ikke overholder sine forpliktelser, f.eks. har solgt kvoter som viser seg ikke å være reelle. I tillegg trenger vi å utvikle systemer for hvordan privat sektor skal delta i bruken av disse mekanismene i en situasjon hvor det er myndighetene som har den folkerettslige forpliktelsen, og altså også det overordnede ansvaret.

I tillegg til arbeidsprogrammet for å gjøre Kyoto-mekanismene operasjonelle er videre arbeid med utvikling av et regime for overholdelse av forpliktelsene, teknologioverføring og kompensasjon til særlig sårbare u-land blant de viktigste elementene i denne pakkeløsningen. Denne handlingsplanen bør sikre den nødvendige framdriften i det internasjonale klimasamarbeidet og legge grunnlaget for de neste stegene som må tas for å oppfylle det endelige målet for konvensjonen: å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig menneskeskapt påvirkning av vårt globale klimasystem. Veien dit oppleves nok fortsatt som lang, også etter Buenos Aires. Men med Kyotoprotokollen har vi tatt det første avgjørende skritt i riktig retning.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for så vidt for svaret på interpellasjonen.

Det undrar meg litt at statsråden starta med å forklara at det er nokon som er verre enn Noreg, derfor er det liksom ikkje så farleg. At statsråden òg vel å samarbeida med «verstingane» i underforhandlingane, altså USA, Australia, New Zealand og andre, er etter mi meining òg eit uttrykk for at den norske såkalla miljøregjeringa ikkje ønskjer å vera i front når det gjeld å gjera noko for å løysa klimaproblema. Eg må utfordra statsråden både i forhold til det at ein faktisk held seg saman med og samarbeidar med «verstingane», og det at ein vel å ikkje slutta opp om EU sin forhandlingsstrategi når denne nei-regjeringa elles i dei fleste sakene sluttar seg til EU sine direktiv. Så korfor samarbeidar ein ikkje med EU om ein meir offensiv miljøpolitikk på dette området? Det ønskjer eg å utfordra statsråden på.

Så litt om dette som statsråden sjølv har sagt, nemleg at tiltak i dag er meir verde for klimaet enn tiltak om ti år. Det er SV veldig einig i. Og det er nettopp det som er utgangspunktet for vår kritikk av denne regjeringa når det gjeld å setta miljøsaka øvst. Så lenge ein kallar seg ei miljøregjering, må ein når ein forhandlar med andre parti for å skapa eit fleirtal, stå på dei sakene. Til nå har me opplevd at denne regjeringa står på ei sak, nemleg kontantstøtta, og ingen andre saker ser ut til å vera så viktige som den. Så her må eg utfordra miljøvernministeren til å seia korleis det nå vil bli i forhandlingane framover til revidert nasjonalbudsjett når det gjeld miljøpolitikken. Vil ein då stå hardt på elavgift, avgift på fyringsolje, investeringar i leidningsnett og alle dei sakene som ein hadde oppe sist, eller legg ein nå dei vekk fordi ein veit at ein må samarbeida med parti som ikkje godtar dei? Det er interessant å veta i forhold til klimaforhandlingane og klimaproblematikken.

Statsråden blei i mitt hovudinnlegg òg utfordra når det gjeld investeringar og bruk av oljefondet. Vi har ennå ikkje fått nokon føringar. Eg spurde om miljøvernministeren kunne garantera at ein ikkje no investerer i bedrifter som faktisk forverrar klimaproblema, om det bekymra statsråden at ein ikkje har oversikta over dette.

Til slutt: Statsråden var opptatt av at oljeselskapa, bl.a. BP og Shell, er på offensiven når det gjeld alternativ energi. Kva kan Regjeringa gjera for å syta for at det norske statsoljeselskapet Statoil spelar ei liknande rolle?

Statsråd Guro Fjellanger: Hvis jeg ikke tar helt feil, nevnte jeg verken BP eller Shell i mitt svar til representanten Langeland, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette. Men jeg skal svare på en rekke av de andre spørsmålene som representanten Langeland har stilt. Det som er situasjonen, er at representanten antakeligvis har rukket å stille flere spørsmål enn jeg rekker å svare på. Men jeg skal gjøre mitt ytterste.

La meg først få lov å kommentere det konkrete forslaget fra SV som er omdelt. La meg også i all beskjedenhet si at jeg mener at dette forslaget i all hovedsak allerede er fulgt opp, for man kan ikke kalle en stortingsmelding som blir lagt fram fire måneder etter Kyoto, der man foreslår en rekke nasjonale tiltak som vil fylle halvparten av gapet mellom referansebanen og den forpliktelsen vi har, for noe annet enn en handlingsplan. Det er en nasjonal handlingsplan, det var nasjonale tiltak. Og jeg synes det er grunn til å understreke at den norske regjeringen gjennom denne stortingsmeldingen var det første landet som la fram denne typen handlingsplan for å følge opp og komme i gang på hjemmebane. Det hører også med i bildet.

Vi har også slått helt klart fast at vi kommer tilbake med ytterligere forslag om tiltak både nasjonalt og internasjonalt, og vil bl.a. følge opp videre forslagene fra Grønn skattekommisjon i de ulike budsjettene som kommer.

Så til det berømmelige spørsmålet om tallfestingen. Det er altså slik at protokollen sier helt klart at Kyoto-mekanismene skal være et supplement til det man gjør på hjemmebane. Dette ble tatt inn, bl.a. etter initiativ fra Norge og etter at det norske mandatet ble endret ved regjeringsskiftet i 1997.

Det er stor usikkerhet knyttet til det internasjonale regimet. Det viktigste nå er å få på plass et regelverk som sikrer at også Kyoto-mekanismene gir reelle reduksjoner. Det er viktig å få på plass reglene for åpenhet, det er viktig å bli enig om hvem som skal kunne kjøpe og selge, og ikke minst er det knyttet veldig stor usikkerhet til hva som måtte bli prisen på kvotene.

Vi har også satt ned et nasjonalt kvoteutvalg som skal utrede en rekke spørsmål knyttet til et nasjonalt kvotesystem, og ikke minst hvordan dette skal knyttes opp til et framtidig internasjonalt system. Jeg synes det er vanskelig å gjøre annet enn å karakterisere summen av dette som en nasjonal handlingsplan, som selvsagt også skal videreutvikles, slik Regjeringen har antydet.

SV har hatt positive forventninger, men mener altså at Regjeringen ikke har fått fulgt det opp i tilstrekkelig grad. Vi har foreslått økt elavgift, vi har foreslått gjennomgående CO2-avgift, og det har aldri vært bevilget mer penger til alternativ energi enn nå. Det er mulig at SV mener at man ikke vil ha en regjering som foreslår disse tingene fordi de vil bli nedstemt, men jeg tror det er en fordel.

Hallgeir H. Langeland (SV) (fra salen): President! Jeg glemte å ta opp SVs forslag.

Presidenten: Presidenten vil sørge for at forslaget kan bli tatt opp når vi kommer litt lenger ut i interpellasjonsdebatten.

Gunn Karin Gjul (A): Interpellanten etterlyser konkrete resultater og tiltak i klimapolitikken, og jeg synes det er veldig berettiget at interpellanten uttrykker utålmodighet på dette området. Jeg tror det er ganske mange av oss som etter hvert begynner å bli forholdsvis utålmodige når det gjelder klimapolitikken. Men det er bare kort tid siden Regjeringen la fram Kyoto-meldingen og siden vi i Stortinget vedtok en rekke tiltak for å få på plass klimapolitikken vår. Nå må vi la Regjeringen få litt tid til å gjennomføre og sette i gang disse tiltakene. Men samtidig vil jeg understreke at for hver dag vi venter med å sette i gang tiltak som virker, for hver dag som går, blir det både dyrere og vanskeligere for Norge å gjennomføre våre klimaforpliktelser. Vi utreder nå bruk av kvoter i prosessindustrien og muligheter for å bruke det også på andre områder, og vi venter på at regelverket for de fleksible gjennomføringsmekanismene i forbindelse med Kyoto-forhandlingene skal bli ferdige. Men det må ikke bli en sovepute for ikke å sette i gang jobben her hjemme.

Jeg har lyst til å peke på at det på to sentrale områder i klimapolitikken i 1998 er en svært urovekkende utvikling. Strømforbruket sprengte alle gamle rekorder, og den norske flytrafikken tok fullstendig av. Skal vi greie å oppfylle våre forpliktelser, kan ikke noen områder være fullstendig utenfor dette forpliktelsesområdet. I romjulen kunne vi lese i Aftenposten at det var 40 pst. tomme flyseter på de innenlandske avgangene. Dette er sløsing med ressurser og en tragedie for miljø og klima, og det viser at markedet løser ingen miljøproblemer, men det bidrar til å skape dem. Vi er nødt til å finne virkemidler som også forplikter luftfarten i klimapolitikken.

På enkelte områder er det enklere enn på andre å oppnå klimaresultater. Bruken av oljefyring bidrar til en betydelig andel av klimautslippene her i landet. I forbindelse med Kyoto-meldingen gikk et flertall i energi- og miljøkomiteen inn for at det utarbeides en plan for utfasing av oljefyring. Dette er tiltak Arbeiderpartiet nå forventer blir fulgt opp ganske raskt, og jeg vil også understreke at her kan vi også bruke lovverket veldig aktivt.

Sentrumsregjeringen har, som også Langeland har understreket, skapt store forventninger til sin klimapolitikk. Også i miljøbevegelsen har den skapt store forventninger. I sin tale til landsmøtet i Natur og Ungdom for en uke tilbake gav avtroppende leder Silje Schei Tveitdal sentrumsregjeringen strykkarakter i miljøpolitikken. Jeg tror at sentrumsregjeringen har fått en lærepenge. En skal ikke være mer kjepphøy i opposisjon enn i posisjon. Men klimapolitikken er for viktig til at Arbeiderpartiet kan drive en ugjennomførbar opposisjonspolitikk. Vi ønsker et samarbeid med Regjeringen for å finne de nødvendige tiltakene, men det forutsetter at de ikke i stedet velger å gå til sengs med Høyre og Fremskrittspartiet.

Øyvind Korsberg (Frp): La meg først ta avstand fra representanten Langelands sammenligning mellom naturlige naturkatastrofer og utslipp av såkalte klimagasser.

For oss i Fremskrittspartiet er det viktig å sikre industribedrifter stabile og langsiktige rammevilkår. Vi vet at eierne og de som investerer kapital i industribedrifter her til lands, gjør det i et langsiktig perspektiv, og at konkurransen med utenlandsk industri er skarp. Det er derfor viktig for oss i Fremskrittspartiet at industribedriftene får konkurrere på lik linje med sine utenlandske konkurrenter med hensyn til skatte- og avgiftsnivået. Kyoto-avtalen er i utgangspunktet en avtale som er svært konkurransevridende for norsk industri. Så lenge u-land og andre store nasjoner som eksempelvis Kina og India ikke deltar, har det liten betydning for et eventuelt klimaproblem hvilke tiltak Norge måtte treffe. Det eneste som oppnås, er at norsk industri får forverret sin konkurransesituasjon, og dermed er det fare for at norske industribedrifter flytter til land som ikke har særavgifter på såkalte klimagasser.

Klimaspørsmålet gjelder klodens temperatur. CO2 er utpekt til hovedproblemet, men uten påviste skadevirkninger for vår helse eller vårt velvære. I klimadebatten er det blitt sagt at 1998 var det varmeste året siden 1400-tallet. Hvorfor det var varmere på 1400-tallet, vet jeg ikke, men mye tyder på at det ikke var menneskeskapt aktivitet, men kanskje naturen selv som regulerte litt på termostaten. Det var også varmere på 1100-tallet, og for 3 000 år siden var det opptil tre grader varmere enn i dag. Med andre ord: Global oppvarming og avkjøling er prosesser skapt av naturen selv, som vi skal være varsomme med å tukle med.

Mange av klimapanelets målemetoder er blitt sterkt kritisert. Mot slutten av 1970-årene startet målinger av temperaturen med satellitter. Dette er svært kort tid i forhold til de tidsskalaer som er interessante i forbindelse med klimavariasjoner. Kritikken rettes også mot utvelgelsen av målestasjoner, som ofte ligger nær tett befolkede områder. Målinger forventes her å påvirkes av den lokale temperaturstigningen som normalt følger av urbanisering. Klimapolitikken som FNs klimapanel er premissgiver for, er svært omdiskutert og hviler i dag på et ufullstendig vitenskapelig grunnlag. Det har også kommet sterk faglig kritikk mot klimapanelets sammensetning, arbeidsform og konklusjoner. Klimapanelet blir i økende grad beskyldt for å være ledet av byråkrater og politikere, der behovet for økte bevilgninger går på bekostning av vitenskapelige fakta.

Til slutt vil jeg vise til at nærmere 17 000 amerikanske vitenskapsmenn har skrevet under på et opprop mot den internasjonale klimaavtalen fra Kyoto. De amerikanske forskerne mener at FNs klimapanel ikke har grunnlag for å hevde at CO2-utslippene fører til høyere temperatur på jorden.

Lars Rise (KrF): Jeg er enig i hovedinnholdet i representanten Langelands analyse av klimaproblemene, men ikke i hans politiske analyse og heller ikke i at han finner det nødvendig å gjengi nedsettende karakteristikker av statsråden. Det løfter ikke akkurat nivået i den politiske debatten.

De globale utslippene av klimagasser, særlig CO2, er ifølge Worldwatch Institute firedoblet siden 1950. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er nå brakt til et nivå omkring 30 pst. høyere enn nivået før industrialiseringen, basert på den naturlige resirkuleringen av karbon i verdenshavene og skogene.

FNs klimapanel bekreftet i 1995 en merkbar innflytelse på det globale klimaet. Dersom de nåværende utslippene fortsetter uten at det settes i verk tiltak for begrensninger, vil vi antakelig i løpet av kommende århundre komme opp i en fordobling av konsentrasjonen av CO2, noe som ifølge klimapanelet vil komme til å øke temperaturen på jorden med mellom en og tre og en halv grad.

Det er selvsagt umulig å forutsi nøyaktig hvilke virkninger de raske endringene av atmosfærens sammensetning vil få, men vi må være føre var. På samme måte som vi tegner forsikringer på nær sagt alle livets områder, må myndighetene gjøre alt for å minimalisere de farene som kan være forbundet med klimaendringer. Det er positivt at det er bred enighet om dette i denne sal.

Problemene dukker opp når vi skal forsøke å bli enige om hva vi skal gjøre for å redusere utslippene. Regjeringen har ønsket en sterkere satsing på enøk og alternativ energi enn det stortingsflertallet har gått inn for. Det har kommet til uttrykk både i forbindelse med Kyoto-meldingen og statsbudsjettet, og jeg vil også vise til de nye tiltakene som statsråden her orienterte om. Men både for regjeringspartiene og for representanten Langeland er det viktig å analysere årsakene til den store økningen i utslipp. I forhold til de forpliktelser Norge inngikk i Kyoto, går det i gal retning på flere områder. Men jeg kan ikke se at SV har gått inn for noe lavere forbruk i Norge, og det er det høye forbruket som må ses på som den viktigste grunnen til økte utslipp av CO2. Tvert imot så vi i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet at SV ønsket høyere aktivitet og dermed høyere forbruk. Tror representanten Langeland at dette ville ført til lavere utslipp av CO2?

Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at representanten Langeland var klar til å sette seg ved Kongens bord sammen med Thorbjørn Jagland. Det fremstår som helt uforståelig at representanten Langeland gjør denne regjering til skyteskive i miljøpolitikken – en regjering som har sagt nei til utbygging av Øvre Otta, nei til regionfelt Østlandet, som har gått inn for det mest miljøvennlige trasévalg for Lofast, økt støtten til enøk og foreslått økning av elavgiften. Listen kunne vært mye lengre. Representanten Langeland bør ha meget gode svar på hvorfor han ville gå inn i regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet, uten å foreta noen nærmere analyse av hvordan det da ville gått med disse sakene.

Jan Tore Sanner (H): Norsk klimapolitikk har etter hvert blitt ganske bredt forankret i et flertall i Stortinget. Og jo bredere flertallet er, jo viktigere er det at det også finnes en miljøopposisjon. Særlig etter at deler av miljøbevegelsen ligger med brukket rygg, er det viktig at det også finnes en miljøopposisjon i dette storting. Men jeg må si at det vi hørte fra SV i dag, bar preg av å være både en flau bris og et hakk i plata. De forslag som det her vises til, er forslag som enten er håndtert eller som ville ha bidratt til at det ville vært mindre sannsynlig at vi kunne nådd frem til en ambisiøs avtale i Kyoto, som senere også ble konfirmert i Buenos Aires.

Vi står ved et miljøpolitisk tidsskille. Gårsdagens miljødebatt var preget av pessimisme og tro på politikerstyring. Det var ikke skikkelig miljøpolitikk før det smertet, og debatten var preget av striskjorte og havrelefse. I dag er det slik at store deler av næringslivet går foran, for de ser at de bedriftene som skal lykkes i fremtiden, er nødt til å investere i miljøteknologi, forskning og utvikling. Det gir konkurransefortrinn, og de bedriftene vil også lykkes i fremtiden. Mens deler av næringslivet var i Kyoto for å undergrave prosessen, så vi hvordan de var i Buenos Aires for å påskynde den, og for å vise at man tar problemene på alvor.

Men når dette er sagt, vil jeg også understreke at statsråden ikke har noen grunn til å hvile på sine laurbær. Nå er det viktig at vi tenker nytt, og at vi ser fremover, særlig på hvordan vi kan utnytte de mekanismene som ligger i Kyoto-avtalen, hvordan vi kan bidra til en nasjonal, offensiv miljøpolitikk, gir både Norge som nasjon og også vårt næringsliv konkurransefortrinn. Stortinget har vedtatt at det skal etableres et nasjonalt kvotesystem. Det er å bruke markedsmekanismene i miljøets tjeneste. Vi må se på hvordan vi kan etablere et krediteringssystem som gir kreditt til bedrifter som allerede nå iverksetter tiltak. Vi må diskutere hvordan vi kan utvikle Norge som energinasjon i europeisk sammenheng. Vi må se hvordan den norske gassen, særlig gassen som foredles i tilnærmet CO2-frie gasskraftverk, kan bidra til store reduksjoner i CO2-utslippene på kontinentet, samtidig som det er med på å styrke Norges konkurransekraft.

La meg til slutt bare si at Høyre kommer til å gå imot det forslaget som vil bli reist senere i debatten. Og interpellanten får ha meg unnskyldt, men forslaget bærer mer preg av at man her var nødt til å fremsette et forslag enn av å bidra med konstruktive innspill i klimadebatten.

John Dale (Sp): Den norske oppfylginga av Kyoto-protokollen var for kort tid sidan ei av dei store sakene, så vel i komiteen som i Stortinget. Dei spørsmåla interpellanten reiser, vart grundig omtalte og debatterte. Difor lytta eg ekstra nøye til det representanten Langeland sa i sine innlegg, for når eit så omfattande problemkompleks blir reist på nytt, like etter at Stortinget og Regjeringa har sagt sitt, må årsaka vera at viktige nye moment har kome til. Med respekt å melda, representanten Langeland hadde ikkje noko nytt å fara med. Han bør difor etter mi oppfatning i ettertid reflektera over om me burde vore sparde for ein slik interpellasjon.

På den andre sida, interpellasjonen gav miljøvernministeren høve til å gjera greie for dei oppgåvene me står framfor nasjonalt og internasjonalt. Me fekk såleis i dag ein grundig gjennomgang som etter mitt syn viser at Noreg lever opp til dei pliktene landet har teke på seg internasjonalt. Det er Kyotoprotokollen som no er styrande for norsk klimapolitikk. Den står det eit solid stortingsfleirtal bak. Det bør heller ikkje rå tvil om at Regjeringa vil prøva å gjennomføra måla som er formulerte i Voksenåserklæringa. Alt talar for at så vel måla i Kyotoprotokollen som i Voksenåserklæringa er klart innanfor rekkjevidd.

Interpellanten opna friskt med ein påstand om at Noreg ligg på verdstoppen med omsyn til CO2-utslepp, og så vart han i neste omgang korrigert av statsråden – med rette, vil eg seia – for reknar ein utslepp i kvantum pr. innbyggjar, er det langt fram til verdstoppen for oss, heldigvis. Men dei norske utsleppa er høge. Eg ser f.eks. at tidsskriftet Economist plasserer oss på ein tiandeplass. Denne rangeringslista viser at oljeproduserande land alle scorar høgt – energiprodusentar som utnyttar fossile kjelder, slepp naturlegvis ut meir CO2 enn andre. Frå ein slik ståstad kan me tenkja i to baner, og gjera det samtidig. Fordi me forsyner landa rundt oss med energi, bør det vera eit moment i internasjonale klimaforhandlingar. Det talar for at det blir sett fleksible mål som reflekterer at landa har ulike utgangspunkt, slik det er gjort i Kyotoprotokollen. Like fullt kan me på nasjonal basis, om me vil, også justera oljeutvinningstempoet for å realisera klimapolitiske mål, og setja i verk andre tiltak.

Til slutt vil eg minna representanten Langeland om at SV og regjeringspartia står saman om ein omfattande merknad i innstillinga om oppfylginga av Kyotoprotokollen. Den handlar om kva for verkemiddel som bør setjast inn for å nå felles mål. Merknaden viser at representanten Langeland har dei same tankane om avgifter, kvotar, kostnadseffektivitet og nasjonale tiltak som vi, så eg oppfattar det slik at interpellanten, trass i enkelte provoserande formuleringar, er ein miljøpolitisk medspelar, og ikkje ein motstandar av den kursen som no er staka ut.

Gunnar Kvassheim (V): Statsrådens svar belyser på en offensiv og god måte de problemstillinger interpellanten reiser. Det er ingen ulempe at svaret i tillegg bidrar til å oppklare den forvirring som kommer til uttrykk i representanten Langelands spørsmål.

Norge er blant de landene som raskest har kommet i gang med nasjonal oppfølging av Kyoto-avtalen. Tiltakene som er iverksatt i kjølvannet av klimameldingen og proposisjonen om grønne skatter, dekker halvparten av gapet mellom beregnet utslippsvekst uten nye virkemidler og den forpliktelsen vi er pålagt. Nye tiltak er bebudet, slik at Norge i god tid før tidsfristen kan forsterke den nasjonale innsatsen.

Langelands innlegg får meg til å tro at det viktigste for SV er å snakke om hvor lite som er gjort, og hvor langt det er til målet – ja, det blir viktigere å snakke om dette enn å bidra konstruktivt til at noe faktisk blir gjort. For Venstre er det motsatt. Vi har ønsket å medvirke til en ny regjering for å komme skritt i riktig retning.

Representanten Gjul gav uttrykk for en utålmodighet jeg deler. Hun fokuserte ikke minst på den kraftige veksten i elforbruket, og det er en nøkkel i denne sammenheng. Men det er ikke sammenheng mellom det å være utålmodig og tilhøre et parti som på den andre siden ikke tar imot de små invitasjonene som kommer fra Regjeringen når det gjelder tiltak for å dempe veksten i energiforbruket. Jeg tenker på veksten i elavgift som flertallet i Stortinget vendte tommelen ned for.

På en rekke områder er det slik at det ikke står på forslag fra Regjeringen om å bringe oss i retning av målet, men det står ofte på viljen hos det flertallet som for så vidt har sluttet opp om de klimamålene Regjeringen har lagt til grunn for sitt arbeid. I dette perspektivet fokuserer så SV på Regjeringens utilstrekkelighet, og det blir en forskyvning av fokus som ikke gagner framdriften i miljøarbeidet. Spesielt merkelig blir dette når SV har sagt at de ønsker et regjeringsskifte. De ønsker Thorbjørn Jagland tilbake til regjeringskontorene. Da blir det ikke sammenheng i det engasjement som representanten Langeland gav uttrykk for, og viljen til å ta i bruk de rette virkemidlene.

Selv om vi har et bredt spekter av virkemidler å spille på i arbeidet med å nå klimamålene, er det viktig at hovedjobben gjøres nasjonalt. Det er Venstres ambisjon, og vi venter spent på om det er vilje i Stortinget til å følge opp de tak som følger av en slik målsetting.

Presidenten: Neste taler er Hallgeir H. Langeland. Interpellanten har nå en glimrende sjanse til å fremsette det forslaget han så gjerne ville fremsette.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg set då fram det forslaget som eg gløymde sist.

Eg kan godt forstå at sentrumspartia, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, er opptatt av at det er ubehageleg ikkje å ha den miljøprofilen dei kunne ha i opposisjon. Då spelte John Dale og andre på lag med SV i forsøket på å få til ein skikkeleg offensiv miljø- og klimapolitikk. Det skjedde i sak etter sak. At ein nå kjem fram og klagar over at ein ikkje har fått til det ein gjerne ønskte seg i opposisjon, tek SV til etterretning.

Når det gjeld SVs forhold til Arbeidarpartiet, som fleire representantar har vore opptatt av, er det klart at SV ikkje kunne gått med i ei regjering med Arbeidarpartiet utan ei skikkeleg miljøprofilering. Det ville vera heilt uaktuelt. Då måtte ein vera veldig konkret, for miljøet er trass i alt den viktigaste saka til SV. Ein måtte ha veldig konkrete resultat i forhold til i ein eventuell regjeringskabal. Så kan ein jo seia at den kabalen òg ville inkludera Senterpartiet, og om det er eit realistisk alternativ, kan ein jo spørja seg om. Men dersom ein kunne fått til ei anna miljøprofilering enn det denne regjeringa klarer, er det klart noko ein ønskjer seg – men det er altså mange «dersom» her.

Når det gjeld Statoil, som eg tok opp i innlegget mitt, refererte eg – og eg ber om orsaking for at eg ikkje sa det – til NHO-innlegget, der det blei peika på at BP og Shell nå var komne på banen når det gjaldt utvikling og forsking på alternativ energi. Så mi utfordring til generalforsamlinga i Statoil er: Når skal Regjeringa pålegga Statoil ei pådrivarrolle når det gjeld forsking og utvikling av alternativ energi? Andre oljeselskap driv med det. Når vil Regjeringa syta for at det skjer?

Vidare er det ikkje rett at det ikkje er mange forslag i miljøpolitikken som ikkje er følgde opp. Sentrumsregjeringa hadde ein del gode forslag i budsjettet som dei gav frå seg i forhandlingane med Høgre og Framstegspartiet. Dei stod ikkje på når det gjaldt miljøet. Nå har ein fleire høve framover, t.d. innafor transportsektoren, der ein skar ned. Ein har høve når det gjeld nullutsleppsbilar i samband med Pivco-Ford, til å satsa på og ha handlingsplanar for det. (Presidenten klubber.) Ein kan gjera noko for å elektrifisera plattformer, ein kan utfasa oljefyring osv. Det er ei mengd utfordringar som gjer at statsråden kan oppnå det ho ønskjer seg, nemleg (presidenten klubber): Tiltak i dag er meir verde for klimaet enn tiltak om ti år. Utfordringa er Regjeringas.

Presidenten: Presidenten peker på at taletiden skal overholdes.

Presidenten har merket seg at representanten har tatt opp forslaget.

Statsråd Guro Fjellanger: I fare for å gjenta meg selv må jeg igjen få lov å understreke at grunnen til at Regjeringen la fram en melding om den nasjonale oppfølgingen av Kyoto-avtalen fire måneder etter at forhandlingene var sluttført, nettopp var at vi så viktigheten av å komme tidlig i gang.

Jeg skal prøve å kommentere en del av det interpellanten har tatt opp, som jeg ikke har fått kommentert. Det ene er bruken av petroleumsfondet. Der arbeider Regjeringen med måter å ta inn miljøkriterier på og vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag om dette.

Så vil jeg bruke litt tid på diskusjonen omkring tak på de fleksible mekanismene. Jeg tror det er viktig å huske at når vi fikk på plass det målet vi fikk på plass i Kyoto, var det fordi protokollen også inkluderte de fleksible mekanismene. Uten muligheten til å bruke dem for å få mest mulig reduksjon for de midlene man setter inn, er det klart at vi ville fått et lavere ambisjonsnivå. Det er dessverre tilfellet. I tillegg står vi overfor den situasjon at et tilstrekkelig antall land til å blokkere ikrafttredelsen har sagt at hvis det blir satt kvantitative tak på disse mekanismene, vil ikke de ratifisere protokollen. Det SV ber oss om å gjøre i de internasjonale forhandlingene, er å sette hele Kyoto-protokollen i fare. Hvis vi kommer i en situasjon hvor vi ikke nå konsekvent arbeider for at protokollen skal tre i kraft, gjør vi klimaspørsmålene den største bjørnetjenesten vi kan gjøre dem. Jeg er helt overbevist om at den viktigste utfordringen vi har foran oss nå, er å sørge for at innretningen og regelverket rundt Kyoto-mekanismene blir så bra at vi er sikre på at det dreier seg om reelle reduksjoner. Jeg er helt sikker på at det betyr at vi må få på plass et åpent og transparent system, at vi må komme fram til fornuftige løsninger for hvem som skal ta ansvaret hvis det viser seg at man har solgt kvoter som ikke er reelle, og at vi må ha en skikkelig ordning for hvem som skal sertifisere reduksjonene som skal kunne kjøpes og selges. Jeg er videre helt overbevist om at en annen vei mot dette bare vil føre til at protokollen ikke trer i kraft.

Vi ser også at denne erkjennelsen er i ferd med å gjøre seg gjeldende i EU-landene. Problemstillingen med tak var ikke reist fra EU på det møtet vi hadde i Buenos Aires. Det skyldes at også EU ser at i tillegg til at det vil føre til at det blir vanskelig å få ratifisert protokollen, er det en rekke tekniske problemer med å sette den type tak. Vi har mer igjen for å starte arbeidet med de praktiske reglene som må på plass for å sikre at dette er reelle utslipp. Bare på den måten unngår vi det alvorlige tilbakeslaget i det internasjonale klimaarbeidet som det ville være om protokollen ikke trer i kraft.

Lodve Solholm hadde her inntatt presidentplassen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 omme.