Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Peter Angelsen

• statsråd Eldbjørg Løwer

• statsråd Jon Lilletun

• statsråd Dag Jostein Fjærvoll

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Anne Helen Rui.

Anne Helen Rui (A): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Arbeiderpartiet og Høyre har dannet et flertall som har vært enige om at det bør bygges nye motortorpedobåter. I merknads form i forbindelse med både langtidsmeldingen i juni og budsjettet for 1999 har vi stått sammen og bedt Regjeringa om å få fram et beslutningsgrunnlag i 1999. I St.meld. nr. 23 sier Regjeringa at dette tidligst kan skje i 2003. Hva er den faglige begrunnelsen for at man i meldinga sier at man må vente med å bygge MTB-ene fordi sjømålsmissilets utvikling ikke er kommet langt nok?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er helt riktig som representanten refererer, at Høyre og Arbeiderpartiet har utgjort et flertall som har ønsket at MTB-ene blir prioritert allerede fra år 2000.

Det har sett fra Regjeringens ståsted ikke vært mulig innenfor de finansielle rammer som lå i langtidsmeldingen, og de prioriteringer som er foreslått i St.meld. nr. 23, å få dette fram tidligere enn omkring 2003. Etter statsrådens mening er det to måter å løse dette på: enten ved at man forskyver andre prosjekter ut i tid, foretar en annen prioritering enn det Forsvaret selv har foreslått, eller ved at man øker de totale investeringsrammer.

Når det gjelder den faglige vurderingen, som også fra statsrådens side er berørt flere ganger, går det på behovet for å teste sjømålsmissilene parallelt med testingen av de nye MTB-ene for å se at disse fungerer godt sammen. Statsrådens mål er å unngå at det gjøres feilinvesteringer, som man i neste omgang bare kan angre på uten å kunne gjøre noe med. Det er grunnlaget for hans utsagn om at disse to anskaffelsene bør ses parallelt.

Anne Helen Rui (A): Jeg takker statsråden for svaret.

På bakgrunn av det ministeren nå svarte, lurer jeg på om ministeren kunne komme til Stortinget med en redegjørelse om hvordan utviklingen av det nye sjømålsmissilet påvirker prosjektene med de nye fregattene.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det kan statsråden selvfølgelig gjøre, og er beredt til å gjøre.

Det jeg har prøvd å understreke gang på gang, er parallelliteten i tid. Jeg har ikke reist tvil om sjømålsmissilene er i stand til å utføre sin oppgave, men det er kombinasjonen mellom skip og missil jeg er ute etter å få prøvd parallelt, slik at vi ikke gjennomfører investeringene i et stort antall MTB-er som i neste omgang skulle vise seg ikke helt å tilsvare de ønsker vi har for missilene, og kombinasjonen mellom båt og missil. Jeg er fullstendig klar over at disse to tingene kan tilpasses hverandre underveis. Mitt utgangspunkt er at vi ikke skal gjøre feilinvesteringer når vi denne gang investerer i nye MTB-er.

Anne Helen Rui (A): Kan jeg bare får si at …

Presidenten: Det er det ikke anledning til. Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ivar Kristiansen (H): Jeg stiller spørsmål til fiskeriministeren.

Fiskeriministeren har gjort rett i å engasjere seg kraftig for at Schengen-avtalen ikke skal føre til sentralisering og konkurransevridning mellom norske fiskerihavner. Det har jo helt klart vært Stortingets klare forutsetning at så ikke skulle skje ved innføring av avtalen, og har sådan fått Høyres klare støtte. Og Regjeringen har da med et eneste unntak, som er fiskeriministeren selv, gitt uttrykk for at de anbefaler Schengen-avtalen. Imidlertid har Angelsens uttalelse skapt atskillig frykt og bekymringer, spesielt i fiskerinæringen frykt for redusert antall grensehavner.

Justisministeren har omtalt Angelsens uttalelse som å skape forvirring, misforståelse og frykt, og sier at dette er et norsk internt anliggende. Mitt spørsmål er da: Er de misforståelser som er oppstått, nå skaffet av veien, og kan Angelsen slå fast at han går inn for denne avtalen?

Presidenten: Presidenten gjør uttrykkelig oppmerksom på at spørsmål skal stilles innenfor den reglementsfestede tid.

Ivar Kristiansen (H): Får jeg lov bare å komme med en beskjeden unnskyldning. Tidsuret fungerte ikke hos meg i dette tilfellet. Det stod på null hele tiden.

Presidenten: En null er fortsatt en null, det har presidenten forståelse for!

Statsråd Peter Angelsen: La meg bare si til den såkalte uklarhet som representanten Ivar Kristiansen påpekte, at det er ikke slik. Så lenge det høringsnotatet som var sendt fra Justisdepartementet var et åpent dokument, ble det fra næringens side selvfølgelig stilt spørsmål ved den redegjørelse som i høringsutkastet var gitt om Schengen-regelverket. Og i dette regelverket er utgangspunktet at det skal være 100 pst. fysisk kontroll av personer fra ikke-Schengen-land. Det vil selvfølgelig berøre fiskerinæringen spesielt, og derfor ble det en sak som var åpen for media. Fiskeriministeren mener at han ikke har bidratt til å skape uklarhet, men heller til å få en klarhet i hva det hele dreier seg om. I Regjeringen er vi enige om at vi skal forsøke å få fram et kontrollsystem som vi vil legge fram for Schengen-institusjonen for godkjenning, som skal innebære at det ikke i vesentlig grad blir noe forskjell på kontrollregimene i forhold til det som vi har av nasjonale kontroller i dag.

Presidenten: Presidenten har registrert at tidsuret sviktet denne gangen også. Vi skal da forsøke å gjøre dette manuelt inntil vi får orden på teknikken, og så skal presidenten forsøke å veilede når tiden antas å være omme.

Ivar Kristiansen (H): Det var hyggelig.

Jeg takker for svaret. La meg innledningsvis bare få lov til å slå fast at det må vel snart bare være noen ledende krefter i Senterpartiet som mener at fiskeriministeren ikke har skapt atskillig forvirring og frykt i denne saken. Samtidig må jeg få gi uttrykk for glede over at det ser ut til at Regjeringen etter noen internrunder nå har klart å samle beina, og jeg konstaterer da at fiskeriministeren her gir klart uttrykk for at også han i dag går inn for Schengen-avtalen. Det tror jeg i spesiell grad vil bli lagt merke til i Kyst-Norge, til glede for fiskerinæringen. Hvis jeg mot formodning misforstår, anbefaler jeg Angelsen å rette opp eventuelle misforståelser som fortsatt måtte flyte rundt.

Statsråd Angelsen: Ja, jeg tror det hos representanten Ivar Kristiansen må gjøre seg gjeldende betydelige misforståelser. Stortinget har vedtatt Schengen-avtalen, og jeg har på ingen måte gitt uttrykk for at jeg er imot avtalen. Vedtaket har Regjeringen som kollegium og også vi som statsråder bare tatt til etterretning. Men Stortinget la en forutsetning i sitt vedtak, nemlig at avtalen ikke skulle få næringsmessige konsekvenser. Og jeg synes jeg har en plikt som fiskeriminister til å få avklart at Schengen-avtalen ikke får næringsmessige konsekvenser for fiskerinæringen, slik at Stortinget kan få den fulle orientering når implementering av Schengen-regelverket i norsk lovgivning blir lagt fram for Stortinget.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal ikke bore mer i den forvirringen som måtte være eller ikke være, det kan faktisk bare øke forvirringen. At det har vært en del motstridende utsagn i denne saken, hersker det vel ingen tvil om. Men det som er viktig nå, er at statsråden får en sjanse til å gjøre det helt klart hvorvidt følgende utsagn stemmer eller ikke stemmer:

«Schengen-avtalen gir oss full nasjonal handlefrihet til å bestemme hvilke havner som skal kunne motta russertorsk.»

Er det slik at man har den friheten innenfor den Schengen-avtalen som ligger til behandling, eller er det slik at vi ikke har den friheten? Er det opp til oss hvilke ressurser vi vil sette inn for å unngå den konkurransevridningen som vi ellers kunne bli utsatt for, som fiskeriministeren helt riktig har påpekt?

Statsråd Peter Angelsen: Schengen-avtalen berører ikke i det hele tatt varetransporten, hvilken havn den kan gå til i Norge. Det Schengen-avtalen berører, er kontroll av de personer fra tredjeland som kommer inn til norsk havn. Og i utgangspunktet sier vel Schengen-avtalen at disse personer skal gjennomgå en såkalt fysisk kontroll ved bestemte grenseovergangssteder og i åpningstiden til disse. Så er det et spørsmål hvor fleksibelt vi kan gjøre det. Og Regjeringens utgangspunkt nå er at kontrollmyndighetene bør være mobile slik at et fartøy ikke nødvendigvis må innom en såkalt grensepasseringshavn før det går til den havnen varepartiet skal leveres til. Det er vårt utgangspunkt. Så vi regner med at det skal bli akseptert, på tross av den noe begrensede måten det er uttrykt på i sjølve avtalen.

Presidenten: Rita Tveiten – til oppfølgingsspørsmål.

Rita Tveiten (A): Etter å ha høyrt fiskeriministeren på NRK i dag tidleg, er det tydeleg at han har skifta standpunkt i forhold til tidlegare alarmerande utsegn om skadeverknaden på norsk fiskerinæring når det gjeld Schengen-avtalen. Spørsmålet er: Er det ikkje uheldig at ein statsråd går ut med så sterke signal i ei sak der han tydelegvis ikkje har god nok oversikt, og kva er det fiskeriministeren er klar over i dag som han ikkje var klar over den 8. januar, då han òg uttala seg til NRK?

Statsråd Peter Angelsen: Nå er det slik at de spørsmålene som blir stilt til meg, er knyttet til det høringsutkastet som næringen selv har lest, og som for så vidt media også har satt seg inn i. Mitt svar har på en måte kommet i forkant av den svarrunden som Fiskeridepartementet vil ha på det høringsutkastet. Så vidt jeg vet, vil svarutkastet fra Fiskeridepartementet bli levert i dag. Det vil da være tilgjengelig, og der vil man få en oppsummering av de uttalelsene som jeg har gitt tidligere, hvor man presiserer hvordan ordningen bør bli i fremtiden for å ivareta fiskerinæringens interesser.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Fiskeriministerens svar i denne spørretimen og opptreden i media i dette året har til fulle dokumentert at det er umulig for en regjering å fungere som en diskusjonsklubb offentlig i behandlingen av en internasjonal avtale. Det svekker norske interesser. Og det er ikke riktig som fiskeriministeren nå forsøker å hevde, at hans tidligere uttalelser har gått på et høringsutkast. Han har til radio meget tydelig uttalt at Stortinget kan forkaste avtalen, og jeg antar at Stortinget ikke skal behandle et høringsutkast, i alle fall ikke på vegne av Fiskeridepartementet. Så fiskeriministeren har selv bidratt til uklarhet, og jeg må få lov til å understreke at det er ikke i opposisjonspartiene uklarheten har rådd, det er i regjeringspartiene. Det er vitterlig en representant for regjeringspartiet Senterpartiet som har uttalt:

«Store deler av fiskeri-Norge kommer til å bli rasert med dette forslaget.»

Vil representanten for Senterpartiet i Regjeringen bidra til å rydde denne uklarheten til side og sørge for at Regjeringen heretter opptrer rimelig samordnet, i alle fall i behandlingen av et forslag som skal til Stortinget?

Statsråd Peter Angelsen: Nå har jeg vel ikke sagt hva Stortinget vil gjøre, men jeg går ut fra at representanten Foss er enig i at Stortinget har handlefrihet til å vurdere avtalen hvis den ikke innfrir de forutsetninger som ble lagt til grunn av Stortinget sjøl da avtalen ble vedtatt. Det er egentlig den kommentaren Foss viser til. Jeg vil bare forutsette at Stortinget sjølstendig vil vurdere hvorvidt avtalen vil være god nok for Norge, når vi skal implementere Schengen-regelverket i norsk lovgivning.

Ellers har jeg ikke noe annet å si, hvis Stortinget har oppfattet det som at det er skapt forvirring, enn at så lenge et høringsutkast mellom departementene og i Regjeringen er en offentlighet, er det også et diskusjonstema for folk ute som føler seg berørt av saken. I denne sammenheng er det fiskerinæringen sjøl som i hovedsak har reist diskusjonen, og det ville være urimelig om fiskeriministeren ikke skulle svare på de spørsmålene som blir stilt til ham.

Presidenten: Presidentene har grunn til å anta at tidsurene på talerstolene nå fungerer. Hvis det motsatte skulle være tilfellet, ber presidenten om å bli gjort oppmerksom på det.

Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Schengen-avtalen medfører at det kun er noen få grensepasseringspunkter som kan benyttes. Det gjelder også for den norske fiskeflåten, ikke bare for fartøyer fra tredjeland. Havfiskeflåten skal behandles på samme måte som fartøyer fra tredjeland. Så sies det av andre representanter at dette er en stor fordel for norsk fiskerinæring. Hvilke fordeler ser fiskeriministeren for havfiskeflåten ved at man skal ligge og vente ved grensepasseringspunktet fra kl. 4 på ettermiddagen til kl. 9 neste morgen? Og det vil også gjelde for kystfiskeflåten, hvis en er utenfor firemilssonen mer enn to-tre dager. Hva har fiskeriministeren tenkt å gjøre for at dette skal bli en fordel for norsk fiskerinæring? Som fisker ser jeg ingen fordeler.

Statsråd Peter Angelsen: Når det gjelder norske fartøyer og Schengen-fartøyer, ser jeg ingen problemer knyttet til det kontrollregimet som nå opprettes. Men når det gjelder tredjelands fartøy: Grunnen til at man har sett det som et problem når man leser teksten i Schengen-avtalen, er jo at vi har en betydelig landing av fangst fra utenlandske fartøyer. Det er fartøyer fra såkalte tredjeland, det er russiske, skotske, færøyske og irske fartøyer, som i 1997 leverte et sted mellom 300 000 og 400 000 tonn fisk til norske anlegg, til nærmere 2 milliarder kr. Det er en betydelig ressurs som norsk fiskerinæring og fiskeindustrien er avhengig av, og derfor har vi lagt et vesentlig arbeid i å sørge for at landingen fra tredjelands fartøyer ikke skal bli berørt på en diskriminerende måte for fiskeindustrien.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Våre fiskeoppdrettere sliter på EU-markedet. På grunn av mange restriksjoner begrenses markedsadgangen. I denne situasjonen går statsråden ut og foreslår reduserte fôrkvoter for 1999, samtidig som han da i konsultasjonsmøtene med EU-kommisjonens representanter får et krav – på bakgrunn av Angelsens forslag om reduserte fôrkvoter. En enstemmig oppdrettsnæring er imot reduksjon av fôrkvotene og mener at dette er et internt norsk anliggende og EU-kommisjonen uvedkommende.

Hva er begrunnelsen for at statsråden har foreslått reduserte fôrkvoter for 1999?

Statsråd Peter Angelsen: Den norske regjering og EU-kommisjonen inngikk en avtale om eksport av norsk laks til EU i 1996, og i den avtalen er det forutsatt at den årlige økningen i norsk eksport av laks til EU skal ligge innenfor 10 pst. I 1998 og 1999 ligger det an til at eksporten øker utover 10 pst. Det har sammenheng med sammenbruddet i en del markeder, slik at eksporten i større grad har gått til EU-markedet. Og da er Norge forpliktet til å iverksette tiltak for å holde seg innenfor avtalens rammer.

Det eneste virkemiddel myndighetene har til å regulere produksjonen, er størrelsen nå av fôrkvoter.

Fôrkvoter har vært en del av reguleringssystemet siden avtalen ble opprettet. Ved begynnelsen av 1998 lå det an til at man på grunn av markedssituasjonen i andre markeder kunne øke fôrkvotene og produksjonen i Norge og allikevel å holde oss innenfor veksten på 10 pst. til EU-markedet. Dessverre har den situasjonen endret seg, og det ligger derfor an til at vi fra myndighetenes side må iverksette tiltak – og som sagt er det fôrkvotene vi har å forholde oss til der.

Jeg kan tilføye at næringen har selv foreslått at det regimet vi har for fôrkvotene med fleksibilitet fra år til år med overføring av et visst antall tonn for hver konsesjon, skal tas ut av fôrkvotesystemet, slik at vi får en reduksjon allikevel. Men vi skal ha møter med næringen i nær fremtid for å drøfte hvordan vi skal løse situasjonen. Hvis man i utgangspunktet ikke finner en løsning sammen med næringen, er regulering av fôrkvoter det eneste virkemiddelet man har for å oppfylle avtalen med EU.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det fortsatt er uregelmessigheter med tidsreguleringen, så vi får forsøke å gjøre det manuelt innimellom.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at det skal være konsultasjoner med oppdrettsnæringen og utvises fleksibilitet. Det er nå en gang slik at oppdrettsnæringen har basert sin produksjon i inneværende år på de fôrkvoter og rammebetingelser de fikk i fjor. I hvert fall på kort sikt vil reduserte fôrkvoter bety større utslakt, større utbud i markedet og vil virke mot sin hensikt, som er å gi mindre laks i det internasjonale europeiske markedet. Vil statsråden eventuelt revurdere sitt standpunkt om å redusere fôrkvotene for 1999?

Statsråd Peter Angelsen: Som sagt, hvis vi kommer fram til en avtale med næringen som fører til en reell reduksjon i produksjonen, ser jeg ikke noe problem med å finne en løsning. La meg bare si det slik: Det er ikke fullstendig enighet i oppdrettsnæringen om hvordan man skal løse situasjonen. Det er betydelige grupper som har meldt til departementet at fôrkvotene bør reduseres, og det var for så vidt en dissens i styret i oppdrettsforeningen da det behandlet saken og anbefalte for departementet hva som burde gjøres av tiltak.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

Det er vinter og kaldt, og vi vet at det er flere hundre mennesker i Oslo uten bolig. Det er uakseptabelt, og alle må bidra. Staten eier mye bygningsmasse, og ikke alt er i bruk hele tida. Noe kan stå tomt i mange år. Kan statsråden tenke seg å se over statens eiendomsmasse og se om det er mulig, f.eks. i samarbeid med Oslo kommune, å stille noe av bygningsmassen midlertidig til disposisjon slik at man kan få til et straksbotiltak for folk som ikke har tak over hodet?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det var et overraskende spørsmål, men det var en utfordring som jeg velger å ta. Jeg kan godt tenke meg å ta kontakt med sosialministeren for å se om hun har gjort noe på dette området i samarbeid med Oslo kommune. Så mitt umiddelbare svar er at dette vil jeg vurdere.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret og også for den umiddelbare responsen. Jeg forstår at også for Regjeringen er situasjonen uakseptabel. Slik som det er nå, må alle bidra. Vi er nødt til å slutte å se på forvaltningsnivåer og på sektorer, og også slutte å være så regelorienterte at vi ikke kan løse de mest elementære problemene for folk.

I og med at statsråden tydeligvis er opptatt av dette spørsmålet, har jeg lyst til å følge opp litt. Staten er jo også en stor eiendomseier på tomtesiden. Kunne statsråden tenke seg å vurdere sin tomtepolitikk i forhold til å stille tomter til disposisjon, slik at det ble mulig å bygge billigere boliger i Oslo, f.eks. til studenter eller til folk som har trøbbel med å betale den husleien som bl.a. kommer av at tomtekostnadene nå er så høye?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Staten gjennom Statsbygg og Oslo kommune har samarbeidsprosjekter som går på utvikling av områder og også diskusjoner om tomter – den diskusjonen er for så vidt i gang. Regjeringen har i den senere tid gitt nesten vederlagsfrie tomtearealer for utvikling av studentboliger, så staten har gitt et bidrag nettopp for å få studentboliger som det er økonomisk mulig å bo i uten at tomtekostnaden skal være det som velter sånne prosjekter. Der har vi gitt våre bidrag, og jeg utelukker ikke at vi flere ganger kan gjøre det.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

I fjor fikk vi nye forskrifter for nordsjøtrålerne. Det betyr at vi skulle ha ca. 45 helårsdrevne fartøyer med hovedfiske på tobis og øyepål – et forsvarlig og fremtidsrettet nivå. Men hva skjer så? Jo, kort tid etter at de nye forskriftene er trådt i kraft, tillater fiskeriministeren at en av de ti-tolv båtene som har både nordsjø- og ringnotkonsesjon, får splitte opp de to konsesjonene, dvs. fordele konsesjonene på to fartøy. Dette har skapt sterke reaksjoner i Kyst-Norge. Mener fiskeriministeren at denne framgangsmåten er i tråd med hovedmålsettingen i norsk fiskeriforvaltning om en balanse mellom ressursene i havet og kapasiteten i flåten? Og mener fiskeriministeren at denne framgangsmåten er i tråd med intensjonene i den nye nordsjøtrålforskriften?

Statsråd Peter Angelsen: Jeg skjønner egentlig ikke problemstillingen. Den splittingen som det er vist til, går ut på at den ringnotkonsesjonen som var på det fartøyet som har nordsjøtråltillatelse, er overført til et annet eksisterende fartøy, og at nordsjøtråltillatelsen ble gjenværende på det gamle fartøyet. Sånn sett ligger det ingen kapasitetsøkning i det som her er gjort i forbindelse med utskifting av fartøy.

Det som kanskje ligger i spørsmålet, er at selvfølgelig ble driftsgrunnlaget for nordsjøtråleren svakere, men i det ligger det ikke at en har fått økte rettigheter i fisket når det gjelder nordsjøtråling.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg må si jeg er helt uenig i det han sier i svaret. Det må være hevet over enhver tvil at splitting av konsesjoner, uansett hvilken flåtegruppe det måtte dreie seg om, fører til en økning av kapasiteten. Med ett fartøy kan en tross alt bare være på én plass av gangen og fiske på én konsesjon, med to fartøy vil en få to helårskonsesjoner å fiske på.

Det som nå er interessant, er om fiskeriministeren med dette har åpnet for en ny praksis ut fra et likhetsprinsipp. Vil han da åpne for at de andre ti-tolv kombinasjonsbåtene i denne gruppen, hvis de søker om det samme, også får tillatelse til splitting? Og det som er enda mer interessant, er: Betyr dette at fiskeriministeren nå på en mer generell basis har åpnet for splitting av konsesjoner innenfor Fiskeri-Norge?

Statsråd Peter Angelsen: La meg bare si det slik: Det finnes ingen bestemmelse i fiskerilovgivningen som forhindrer en slik splitting av konsesjoner; det kan være et politisk standpunkt. I den enkeltsaken det her dreier seg om, ble det lagt hovedvekt på distriktspolitiske hensyn. Jeg går ut fra at det representanten viste til – jeg kjenner i hvert fall bare til én sak – gjaldt et fartøy fra Nordmøre, ute i Smøla, et fiskeriområde som har tapt veldig mange konsesjoner og hvor vi forsøker å få til fleksible løsninger av distriktspolitiske hensyn.

Når det gjelder splitting av konsesjoner generelt, vil jeg tro at det vil være liten interesse hos de fartøyeierne som normalt sitter med fartøy, for å splitte og ta fra enkeltfartøy konsesjoner. Dette betrakter vi som et enkelttilfelle, som det nok kan dukke opp flere av. Vi får da, når en konkret sak ligger på bordet, vurdere hva som vil være riktig. Jeg kan ikke se at dette er noe problem i forhold til nordsjøtrålfiske, som i dag er et uregulert fiske i den forstand at det er ikke kvoteordninger. Alle fartøy kan fiske fritt, og Norge har sin kvote, i samarbeid med EU.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til forsvarsministeren:

I fjor auka talet på dei som søkjer sivilteneste i staden for å gjera militær verneplikt, med 21 pst. Parallelt med dette får me stadig melding om at dei som gjer sivilteneste, får oppdrag som er meritterande for den vidare karrieren, mens det ikkje er tilfellet for dei som gjer militærteneste.

Vi ser òg at det er veldig vanskeleg å få folk til internasjonale militære operasjonar. Og mitt spørsmål til forsvarsministeren er: Kva vil han gjera for å auke statusen både for den militære verneplikta og for teneste i internasjonale operasjonar?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Nå skal statsråden svare på et spørsmål som ligger i grenseland i forhold til et spørsmål litt senere i den ordinære spørretimen, fra nettopp representanten Godal, slik at jeg skal prøve å unngå å gjenta der det som jeg er nødt til å si her.

Statsråden er meget opptatt av det som media nå klargjør, nemlig at vi er i den situasjonen at vi kan få et redusert inntak ved førstegangstjeneste, den ordinære førstegangstjeneste, som verneplikt tross alt er etter grunnlov og lovverk. Jeg har alltid opplevd det slik, og ment det slik, at vernepliktsverket og vernepliktslovgivningen er rettet inn mot det militære forsvar av Norge og derfor danner grunnlag for at hver og en av den mannlige befolkning skal gi ett år av sitt liv til å forberede forsvar av landet. De som imidlertid av overbevisningsgrunner er militærnektere, skal selvfølgelig få et annet tilbud. Dette har de fått inntil i dag gjennom det som til nå har hett siviltjeneste, og som for framtida vil hete sivil verneplikt.

Jeg er opptatt av å heve statusen for de militære vernepliktige, både når det gjelder godtgjørelser, når det gjelder hjemreiseordninger, og når det gjelder generell status og forståelse i det norske samfunn for den jobben som gjøres, og for behovet for den jobben som gjøres. Jeg ser med uro på og har behov for å ta det opp i Regjeringen dersom utviklingen på dette området skulle være negativ når det gjelder forholdet mellom militær verneplikt og sivil verneplikt.

Ingvald Godal (H): Statsråden svarte på det fyrste spørsmålet, og eg vil gjerne koma med fylgjande tilleggsspørsmål: Når kan Stortinget få eit eller anna frå Regjeringa på dette?

Det andre spørsmålet galdt internasjonale operasjonar og kva statsråden vil gjera for å sikre rekrutteringa der.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Når det gjelder internasjonale operasjoner, er det trådt i kraft en ny avtale fra 1. januar, hvor man får en tilleggsbonus, et tilleggsopplegg, som gjør det mer attraktivt både å delta i internasjonale operasjoner og bli stående perioden ut. Det at kontrakter har vært brutt underveis i seksmåneders engasjementer har vært et like stort problem som selve rekrutteringsproblemene ved inntreden i internasjonale operasjoner. Med andre ord mener vi at den nye avtalen som nå er gjennomført, vil være mye mer gunstig enn den tidligere. Vi har behov for å motivere våre styrker til å ta engasjement i internasjonale operasjoner, og jeg håper og tror at den utfordringen som ligger i et slikt engasjement, kan vi alle være med på å fremheve langt sterkere enn vi har gjort inntil i dag.

Presidenten: Inge Lønning – til tilleggsspørsmål.

Inge Lønning (H): Det er gledelig å høre at forsvarsministeren er opptatt av å ta vare på prinsippet om alminnelig verneplikt. Mitt spørsmål er: Vil forsvarsministeren da ta initiativ innad i sin egen regjering til å få bort den ganske forvirrende terminologi Regjeringen har innført ved å tale om «sivil verneplikt» som et likestilt alternativ til militær verneplikt? Dette er jo en terminologi som skaper inntrykk av at disse er valgfrie, sidestilte alternativer, og at siviltjeneste ikke er bruk av en reservasjonsrett. Vil forsvarsministeren gjøre noe for å rydde opp i denne begrepsforvirring?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er Stortinget og Stortingets flertall som har bestemt både begrepsbruk og innhold i saken, så den skal jeg ikke gå i dybden av. Men det er etter mitt syn helt klart at lovgivningen legger til grunn, og vi har hele tiden i vernepliktssammenheng lagt til grunn, at det er forsvaret av Norge som er grunnlaget for et vernepliktsansvar. De som av overbevisningsgrunner ønsker å utføre alternativ tjeneste fordi de ikke ser seg i stand til å bære våpen, skal selvfølgelig ha muligheten til det, og ha rett til det når overbevisningsgrunnene er til stede. Men det er ikke slik at den fremtidige sivile verneplikt vil være likestilt med militær verneplikt. Den er avledet av vernepliktsbegrepet i lovgivningen.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Per Ove Width (Frp): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

I media i den senere tid blir det fremstilt slik at forsvarsministeren ønsker å skyve Forsvarets jagerflyprosjekt ut i tid, og at han dessuten er åpen for å kjøpe færre fly enn planlagt. Mitt spørsmål til ministeren blir da: Vil han klargjøre og nærmere tidfeste hva han mener med «å skyve ut i tid», og presisere om han nå mener noe annet enn hva St.meld. nr. 23 inneholder?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Statsråden mener det samme i dag som han mente før jul da han og Regjeringen la fram St.meld. nr. 23.

Som det fremgår både av St.meld. nr. 22 for 1997-98 og St.meld. nr. 23, som det nettopp er referert til, planlegger Forsvaret å anskaffe nye fly til erstatning for F-5 og tapte F-16, og jeg planlegger å legge prosjektet fram for Stortinget i vårens investeringsproposisjon, som da kommer i april-mai. I henhold til tidsplanen som er lagt opp for nye kampfly, vil forespørslene til de to aktuelle kandidatene, Eurofighter og F-16, bli sendt ut primo februar i år, og tilbudene skal foreligge i månedsskiftet mai-juni i år. Luftforsvarets forsyningskommando vil evaluere tilbudene, foreta kontraktsforhandlinger og fremme en anbefaling til Forsvarets overkommando og departementet før jul. Endelig beslutning forventes i månedsskiftet januar-februar år 2000. Kontraktsinngåelsene i år 2000 med mulighet for leveranse i perioden 2003-2007 er i tråd med investeringsprofilen i St.meld. nr. 23. Parallelt med anskaffelsesprosessen pågår arbeidet med å etablere det industrielle samarbeidet. Det forutsettes et forpliktende industrisamarbeid med begge kandidater.

I forespørselen om nye kampfly, som vil bli sendt ut om kort tid, kommer vi til å be om tilbud basert på ulike tidsperioder for levering. Dette gjøres for å ha alternativer, samtidig som vi får fram de ulike konsekvenser. Uavhengig av leveringsperiode planlegges det fra Forsvarets og departementets side at valg av leverandør og inngåelse av kontrakt finner sted tidlig i år 2000.

Når jeg har vært så nøyaktig og brukt delvis manuskript i denne sammenheng, er det fordi disse store prosjektene, både kampflykjøpet og fregattprosjektet, angår forhold til andre land, til kontraktører, til leverandører, som ut fra debatten i dag lett kan lese signaler som statsråden ikke ønsker å gi uten at det er grunnlag for det.

Per Ove Width (Frp): I langtidsmeldingen står det:

«Luftherredømme er av stor betydning for alle forsvarsgreners operasjoner i krig. Dette gjør områdeluftforsvaret til den høyest prioriterte funksjonen i invasjons- og territorialforsvaret.»

Som en forutsetning for dette står det videre:

«Kampfly er grunnforutsetningen for å hevde suverenitet i eget luftrom. Kampfly har ekstrem hurtighet og fleksibilitet. Dette er særlig viktig i Norge med vår særegne topografi og lange avstander.»

Mener statsråden at takten i investeringsprofilen i St.meld. nr. 23 tilfredsstiller det som her er referert?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg kan fra statsrådens ståsted ikke se at det er noen motsetning mellom det som nå refereres, det som står i St.meld. nr. 23, og det som statsråden har sagt i ettertid. Det statsråden er meget opptatt av, er at vi ikke skal få såkalte sorte hull i våre investeringer à la det en del av våre naboland har fått. Derfor har jeg sagt klart fra at for meg står fregattene som fast punkt i investeringene. Greier vi ikke å tilpasse driften i Forsvaret til det nivå som er forutsatt i langtidsmeldingen, og som vi har lagt opp til i forhold til investeringene, må noen prosjekter skyves på. De prosjektene som da må skyves på, fremgår av St.meld. nr. 23. Og når fregattene ligger som fast punkt, kan det altså leses av St.meld. nr. 23 at kampflyene kan måtte skyves på når det gjelder leveringsperiode, og når det gjelder innfasing. Dette vil Stortinget bli orientert om i løpet av året, og både fregattprosjektet og kampflyprosjektet vil bli lagt fram for Stortinget i år. Så vi går inn i spennende tider.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Investeringsprofilen, som er lagt fram etter langtidsmeldinga, viser et enormt investeringsbehov i Forsvaret, og det er ikke bare SV som mener at dette er både uønsket og ugjennomførlig.

Sjefen for Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, sier at det er umulig å få råd til alt dette på én gang. Hvis man setter i verk den ene planen uten å ta helheten til vurdering, vil man ikke få penger til andre viktige oppgaver. Dette er en pose og sekk-strategi som rett og slett ikke lar seg gjennomføre.

Mener forsvarsministeren at vurderingene som er gjort av Forsvarets forskningsinstitutt, ikke henger sammen, eller er det faktisk slik at her har man gapt for høyt, og at det nå mer blir tilfeldighetene som avgjør hva man får investert i, og ikke en enhetlig forsvarspolitisk strategi?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Nei, det er ikke slik at det ikke blir en enhetlig investeringsprofil – tvert imot. Det Holme gjorde rede for i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund, var situasjonen over en 20-årsperiode. Det som er gjort rede for i St.meld. nr. 23, er nettopp at vi ikke kan få både i pose og sekk. Derfor er de ulike prosjektene innfaset i forhold til hverandre, og det er gjort rede for at hvis vi ikke greier å holde investeringsnivået og driftsnivået i sammenheng, slik vi har gjort rede for i langtidsmeldingen – altså St.meld. nr. 22 for 1997-98 – vil investeringsprosjekter måtte skyves ut i tid. Vi legger altså ikke opp til å få både i pose og sekk, men vi legger opp til at nå må de investeringene gjøres som vi har skjøvet foran oss i mange år. Jeg skulle som statsråd gjerne ha sett at det ikke ble min lodd å legge fram de to største investeringsprosjekter i Forsvaret noensinne – samtidig. Men vi er kommet dit i dag, og nå er vi nødt til å ta noen beslutninger som kan være utfordrende.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Tomas Norvoll (A): Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Departementet har nylig godkjent en søknad om privat grunnskole for Guds Menighet i Ørsnes i Lofoten. Dette er den andre skolen av sitt slag i regionen. Som en direkte følge blir den kommunale grunnskolen lagt ned, og 20-30 elever mister tilbudet og må begynne å busses.

Her snakker vi om en sekt som lokalmedia har avslørt står for utallige overgrep, bl.a. – og kanskje det verste – at man nekter utviste personer å delta i begravelse av sine nærmeste slektninger. Det har vært en unison lokal motstand mot opprettelsen av denne skolen. Både statens utdanningsdirektør og ikke minst Vågan kommunestyre, som enstemmig har vedtatt å gå imot, har påklagd avgjørelsen, bl.a. på grunn av at medlemmene i sekten ikke har selvstendige rettigheter og bare den øverste presten kan uttale seg.

Mener ikke statsråden at lokale hensyn og lokale prioriteringer må tas med i vurderingen?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie at det er ganske alvorlege skuldingar som representanten Norvoll set fram på grunnlag av avisskriveri. Eg vil ikkje gå inn i realitetane i dei påstandane. Vi har hatt samtalar med representantar for fleire partar, og har ikkje noko grunnlag for å seie at det er slik i denne konkrete saka som det representanten Norvoll hevdar.

Vågan kommunestyre har gjort kjent at dei kjem til å anke saka, og vi skal sjølvsagt behandle anken på ein seriøs og god måte, der dei synspunkta og innvendingane som Vågan kommunstyre legg til grunn, skal verte tekne tilbørleg omsyn til. Derfor vil ikkje eg gå meir konkret inn i saka.

Men det eg vil, er på prinsipielt grunnlag å seie at internasjonale konvensjonar veldig klart slår fast foreldreretten. Og då er det slik at foreldra i dette trussamfunnet, som i andre trussamfunn, har rett til å bestemme oppdraginga og opplæringa av barna sine. Det som er samfunnet sitt ansvar, er å sikre at læreplanane og opplæringskvaliteten er slik at dei barna stiller på lik line med andre barn når utdanninga er ferdig. Dei sakene som ligg i eit vanskeleg grenseland, går både departementet sine saksbehandlarar og den politiske leiinga grundig inn i, og ut frå ei samla vurdering kom vi i denne konkrete saka til den konklusjonen vi gjorde, men vi kjem tilbake til saka når anken skal behandlast.

Tomas Norvoll (A): Når det gjelder mine beskyldninger eller anklager mot denne menigheten, er de grundig dokumentert, ikke minst fra medlemmer som har blitt kastet ut derfra, eller har tatt mot til seg og trukket seg ut. De har kommet med uttalelser både i media, til meg personlig og til andre om hvordan det har vært. En del av det de har fortalt, er så grovt at det ikke egner seg for Stortingets talerstol.

Nå har Vågan kommune anket saken, og mitt poeng er at lokale forhold må kunne tas med i vurderingen. Det som Vågan kommune skriver, er at ungene ikke får delta i det ordinære samfunnet, og at man dermed mener at ungene ikke får en skikkelig oppvekst. Jeg må få lov til å spørre om det ikke også av hensyn til ungene er aktuelt å trekke barnevernet inn i bildet i denne sammenheng, når man vet hva som foregår i en del av hjemmene og i den skolen som allerede eksisterer.

Statsråd Jon Lilletun: Som eg sa, vil eg ikkje gå konkret inn i vurderinga av ein anke som vi har fått melding om vil kome, men som på det tidspunktet ikkje var forma ut – eg har ikkje sett kva Vågan kommune skriv. Men sjølvsagt skal vi ta tilbørleg omsyn til og gå grundig inn i anken og sjå på alle dei aspekta som ligg til grunn for den, og der fortener Vågan kommune å verte teken seriøst.

Når det gjeld den eksisterande skulen, har vi gått nøye inn og sett på dei tilsynsbesøka som har vore der, og det er ikkje dokumentert at det ikkje er ei grundig og skikkeleg undervising som vert gjeven der. Derfor har eg ikkje noko grunnlag for å seie at den skulen vert driven slik at barna ikkje er godt skikka til å ta del i samfunnet elles.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Petter Løvik (H): Eg vil stille eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.

Det skjer veldig mykje bra i norsk skule, men av og til får vi rapportar som viser at der også er alvorlege manglar. Statsråden sitt eige departement har nettopp hatt ei stor undersøking om leseevne, og den viser bl.a. at 6 000 eller 7 000 elevar årleg går ut med så dårleg leseevne at dei vil få problem med å klare seg vidare.

Den same undersøkinga viser også at 30 pst. av elevane i 9. klasse seier at dei trivst dårleg eller svært dårleg i ungdomsskulen. Frå Høgre si side ser vi svært alvorleg på dette. Eg håper at statsråden også ser alvorleg på det, og eg vil gjerne ha det stadfesta. Dersom svaret er ja, kva vil statsråden gjere for å løyse desse problema?

Statsråd Jon Lilletun: Det er viktig at det vert sett ljos på desse sakene, og eg er takksam for at representanten Løvik medverkar til det.

Fyrst til nokre positive ting i undersøkinga: 45 pst. av elevane i skulen les ei bok i veka. Det er fenomenalt. Eg trur vi kjem veldig høgt internasjonalt. Eg lurer på om stortingsrepresentantar kan seie at dei gjer det. Ut frå det som representanten Løvik sa, er det 70 pst. som trivst godt eller svært godt på skulen. Det er òg gledeleg, og vi kjem ikkje dårleg ut internasjonalt der heller. Men at 10-15 pst. ikkje les så skikkeleg at dei kan klare seg når dei er ferdige, og at så mange trivst dårleg, er yttarst alvorleg. Vi sette i gang akkurat desse undersøkingane for å få problema på bordet, slik at ein kunne gå grundig inn i dei og kome med tiltak. Dette er diagnostiske prøver, og det er prøver som òg skal vere eit hjelpemiddel for enkeltskular og for at vi skal kunne skaffe oss nasjonal oversikt. Vi held akkurat no på med å lage eit system for nasjonal vurdering, som skal ha som føremål å vere til hjelp for den enkelte skuleklassen og den enkelte skulen, kommunane skal kunne skaffe seg oversikt, og vi nasjonalt skal kunne skaffe oss oversikt. Vitsen er å forme dette ut som eit verkty som gjer at både elevane, læraren og vi sentralt skal få kunnskap. Samtidig må ein ikkje overbyråkratisere norsk skule. Ein må hente inn akkurat så mykje opplysingar som ein treng på dei ulike nivåa, og så må ein endre og setje i gang tiltak i forhold til det som er negativt. Det vi har fått så langt, er denne undersøkinga. Vi er i gang med å analysere den, og når vi kjem til Stortinget med stortingsmeldinga, kjem vi til å omtale den og kome med framlegg til tiltak.

Petter Løvik (H): Eg takkar for svaret. Eg begynte spørsmålet mitt med å streke under at det er veldig mykje bra, men det betyr ikkje at vi ikkje skal sjå alvorleg på problema.

Når det gjeld trivselselementet, er det korrekt at 70 pst. trivst bra i ungdomsskulen. Men dersom ein går litt lenger ned i skulen, vil ein finne at i andre klasse trivst 40 pst. av elevane svært godt. Dette talet er nede i 8 pst. i ungdomsskulen. Ser ein på dei som direkte mistrivst, aukar dette talet frå 18 pst. i andre klasse til 30 pst. i ungdomsskulen. Då er det grunn til å spørje: Er det ikkje eit eller anna med sjølve skulen som kan vere skuld i dette? Er det ikkje no på tide at vi gjer noko med ungdomsskulen, at vi gjer han litt meir spennande, litt meir tilpassa, ved t.d. å få ein kombinasjon der ein i tillegg til ein del obligatoriske fag har større mulegheiter til å velje ein del fordjupingsfag og valfag, for å gjere det meir tilpassa den enkelte?

Statsråd Jon Lilletun: Det er gledeleg å merke korleis representanten Løvik allereie har gått inn i det materialet som departementet har sytt for kom på bordet. Eg er heilt samd med representanten Løvik i at det er grunn til å sjå på ungdomsskulen. Eg trur at med dei reformene vi har hatt – Reform 94, med all merksemd som var der, og Reform 97, som gjekk på heile grunnskulen, men som i veldig stor grad vart ein diskusjon om 6-åringane – har ungdomsskulen vorte liggjande i ei gråsone. Ut frå det er det grunn til å gå inn der, for det er nemleg gjort endringar som skal gjere det meir spennande. Det at det er opning for så mykje prosjektarbeid, gjer at det er moglegheit for akkurat det som representanten Løvik no etterlyser. Men så spørst det om vi har sett lærarane godt nok i stand til det. Har dei hatt tilstrekkeleg med etterutdanning, og har den vore innretta nok mot ungdomsskulen? Eg er innstilt på at ungdomsskulen er den delen av grunnskulen som må få mest merksemd i tida framover. Då håpar eg at vi i fellesskap skal finne gode løysingar på akkurat det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil stille et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Ved behandlingen av statsbudsjettet den 30. november 1998 vedtok Stortinget:

«Regjeringen bes snarest ta nødvendige skritt for å oppfylle Stortingets forutsetninger om at Statens lånekasse for utdanning skal tilby fastrentelån.»

Den 1. januar 1999 steg renta fra 5,1 pst. til 7,2 pst. Den 1. mars 1999 vil renta stige ytterligere til 8,6 pst. For unge i etableringsfasen betyr dette økte utgifter som kan være vanskelige å håndtere når samtidig også renta på andre lån stiger.

I stortingsdebatten om utdanningskomiteens budsjett den 10. desember 1998 fortalte statsråden at departementet jobber på spreng med denne saken. Og mitt spørsmål til statsråden er: Når har statsråden tenkt at kundene i Lånekassen skal få et synlig bevis på denne sprengjobbinga? Altså: Når kommer tilbudet om fastrente?

Statsråd Jon Lilletun: Det er ikkje alltid det mest konstruktive å seie «kva sa eg» når ein diskuterer politikk. Det er likevel av og til freistande, og denne gongen klarar eg ikkje å stå imot freistinga. Det at Arbeidarpartiet og Høgre lagde eit kompromiss om innføring av marknadsrente, har ført til at både dei som er studentar no, og dei som er ferdige med studiane, har fått ein dramatisk forverra situasjon. Ein ting var at ein bestemte dette, men det som var verre, var at ein ikkje hadde gjort ein skikkeleg analyse av kor stor kapasitet Lånekassa hadde, og korleis fastrenteordninga kunne kombinerast med dei sosiale ordningane i Lånekassa. Dersom ein der innfører ei vanleg fastrenteordning, som vert bunden, så vil ein t.d. ved sjukdom, graviditet eller arbeidsløyse faktisk ikkje kunne endre lånet, slik at dei sosiale ordningane kan tre inn. Derfor var dette vanskeleg. På det tidspunktet eg kom inn i departementet, var det heller ikkje gjort noko med år 2000-problematikken. Det fekk då første prioritet.

No er det då gledeleg å kunne meddele at vi har funne ei løysing. Frå 1. juli 1999 vil det verte høve til å gå inn på fastrente, og ei fastrente som kan kombinerast med dei sosiale ordningane. Det er eit stort arbeid som må gjerast av Lånekassa, og saman med år 2000-problematikken er det eit tøft løp. Det er knappe 300 tilsette på nesten 700 000 kundar – det er altså ikkje ein ordinær bank. Men konklusjonen er altså gledeleg. Vi kan både ta vare på dei sosiale ordningane og få fastrente frå 1. juli 1999.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg vil minne statsråden om at han har sittet nesten et og et halvt år i statsrådstolen, så han skulle hatt god tid til å jobbe med saken. Jeg vil understreke at det fortsatt er behov for en rask avklaring. På vegne av kundene i Lånekassen beklager jeg at det har tatt så lang tid, og det virker umiddelbart ganske lenge til 1. juli 1999.

Statsråden har også tidligere, bl. a. ifølge Aftenposten og også her i dag, prøvd seg på at Stortinget ikke hadde analysert godt nok om Lånekassen var beredt til dette. Men det er jo statsrådens oppgave å følge opp Stortingets vedtak, og dersom statsråden har ment at dagens ordning med markedsstyrt rente og tilbud om fastrente ikke kan gjennomføres, burde statsråden i alle fall tidligere skissert et alternativ til problemet, istedenfor å utsette det og la unge i etableringsfasen ta belastninga.

Statsråd Jon Lilletun: Som eg sa, så var det ikkje gjort ein analyse av den dåverande regjering av kapasiteten Lånekassa hadde til å gjennomføre ei slik ordning. Det var heller ikkje sett i forhold til dei sosiale ordningane.

Når det gjeld dei som er komne i dette uføret, seier eg meg lei for det akkurat like mykje som representanten Konglevoll, og det er heilt klårt at dette er mitt ansvar i dag. Men med ein gong vi hadde kome i departementet, gjekk vi inn i saka og analyserte den og varsla Stortinget i revidert nasjonalbudsjett at dette var eit svært samansett problem, og at vi ikkje hadde kapasitet til å klare det før 1. januar 2000. Stortinget hadde ingen kommentarar til det. Det vart akseptert av Stortinget i den behandlinga, og vi hadde derfor ikkje grunn til å tru at Stortinget når dei hadde fått den informasjonen, framleis var så utålmodige. I ettertid kan vi, både Regjeringa og eg som statsråd, og eg vil tru Stortinget òg, sjå at vi fekk ei dramatisk utvikling for rentene, som har aktualisert dette for begge partar.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Det er ikke Stortinget som først og fremst er utålmodig i denne saken, men hundretusenvis av folk som rammes av en kraftig økning i studielånsrenten sin på grunn av at undervisningsministeren ikke har fått på plass den fastrenten som Stortinget så sent som i desember fant det nødvendig å si til statsråden at han måtte få på plass.

I Dagsavisen den 7. januar 1999 sier ekspedisjonssjef Petter Skarheim i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at den ordningen antakelig ikke er på plass før ved slutten av dette året. Grunnen til det er et dataproblem, at man ikke kan få de praktiske dataordningene på plass.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Kan ikke statsråden og Lånekassen gi folk som har studielån, anledning til å tegne en kontrakt om at man ønsker en fastrente, slik at den kontrakten kan komme på plass? Så får man heller ordne opp i alt det praktiske, eventuelt etterbetaling osv., etterpå. Det kan ikke være kundene i Lånekassen og de som nå må betale skyhøye renter, som skal rammes av at Lånekassen ikke får ordnet opp i sitt datasystem.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Giske og eg er enige om at det er tragisk for dei som har fått den auka renta. Det er vidare grunn til å minne om ein gong til at det er nesten 700 000 kundar som under 300 tilsette skal betene.

Representanten Giske har heilt rett når han etterlyser ein kontrakt, men dette vert behandla på data. Skulle under 300 tilsette, i tillegg til dei vanlege oppgåvene dei har, behandle denne biten, ville opplegget for alt det andre som skal gjerast, bryte saman. Det må gjerast på data.

Det er heilt rett at min ekspedisjonssjef Skarheim sa det representanten Giske refererte, på det tidspunktet. Vi har klart å forsere det, slik at dette kjem på plass frå 1. august. Det er altså gjort ein jobb både frå Lånekassa og departementet for å klare det tidlegare, men det er ein enorm operasjon å få dette til. Eg har respekt for det arbeidet Lånekassa har gjort i denne saka, og seier meg lei for den situasjonen kundane er komne opp i.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Løwer, og det dreier seg om usikkerheten på arbeidsmarkedet.

Det var mange, inkludert Arbeiderpartiet, som advarte mot den utviklinga vi nå ser. Vi hører daglig om konkurser, permitteringer, oppsigelser og innskrenkninger i næringslivet. Blant annet skjer dette i stort monn nå i bygge- og anleggssektoren. I går kunne vi lese i Aftenposten at sysselsettingen i verfts- og offshoreindustrien kan bli kraftig rammet allerede første halvår i år. Det fryktes at 7 000 av i alt 21 000 arbeidsplasser forsvinner. Hvilken strategi har Regjeringa for å møte denne utviklingen?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Statsministeren svarte på store deler av dette spørsmålet forrige onsdag, men jeg har ingen ting imot å gjenta at Regjeringen nå har gått i gang med arbeidet med det helhetlige anslaget i forhold til revidert nasjonalbudsjett.

Da vi la fram budsjettet for 1999, la vi oss på et basisanslag for utviklingen i 1999, men har hele tiden henvist til den usikkerhet som ligger i prognosene fra de forskjellige byråer – både med hensyn til størrelsen og tidspunktet for en eventuell økning i arbeidsledigheten.

Det vi ser nå, er, som representanten Brustad sier, at det kommer varsler om ting som vil skje. Regjeringen har i forbindelse med opplegget til revidert nasjonalbudsjett, som statsministeren sa i sitt svar sist onsdag, en beredskap i forhold til eventuelt å sette i gang nye statlige bygg og å se på verftsstøtten en gang til for å se om dette – hvis de økonomiske forutsetningene ellers tilsier at vi kan slippe opp litt på økonomien – kan være bidrag til å unngå ledighet eller til å få i gang sysselsettingstiltak.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er glad for at Regjeringa har begynt å tenke og også forhåpentligvis begynt å gjøre noe i forhold til denne saken. Saken er at det hver dag nå blir flere arbeidsledige. Jeg mener fortsatt det var svært uklokt av Regjeringa, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, å mer enn halvere antall arbeidsmarkedstiltak fra i fjor til i år.

Mitt spørsmål blir egentlig: Har Regjeringa tenkt å gjøre noe før revidert nasjonalbudsjett, når vi nå ser at ledigheta faktisk øker så mye i enkelte deler av landet som den gjør, og hvor mange flere må bli ledige før Regjeringa setter inn tiltak og ikke bare prater om at en følger utviklinga nøye?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Nå har vi ikke fått tall for 1999, men de signalene som gis, går jo i retning av at det vil bli økt ledighet. Også det sa statsministeren forrige onsdag. Regjeringen har, som jeg nevnte, begynt å se på de tiltak som kan være med på å forhindre dette. Det fremste er å forhindre at ledighet oppstår, og det har vi gjort gjennom det budsjettet vi har lagt fram.

Nå vil vi nok se økning i tall for januar 1999 ut fra forskjellige faktorer, uten at det nødvendigvis behøver å være konjunkturendringer på arbeidsmarkedet. En av faktorene som blir ny i januar, er en teknisk omlegging av statistikken i Arbeidsdirektoratet som går på forholdet mellom helt ledige og delvis sysselsatte. Den statistikken har til nå ikke vært helt dekkende og riktig i forhold til den faktiske situasjonen som noen arbeidsledige eller delvis sysselsatte har vært i. Det vil gi økte tall i tillegg til sesongendringene.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.