Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bendiks H. Arnesen (A) (ordfører for saken): Stortinget behandlet for mindre enn et år siden resultater og erfaringer med de to foregående handlingsplaner for funksjonshemmede. Komiteen ser positivt på at handlingsplanen denne gang legges fram som stortingsmelding, og komiteen finner at den foreliggende handlingsplanen gir en god analyse og beskrivelse av dagens situasjon for mennesker med funksjonshemning.

De to tidligere perioder med handlingsplaner for funksjonshemmede har vært av stor betydning for å synliggjøre funksjonshemmedes levekår. Disse to planperiodene har lagt et godt grunnlag for den foreliggende plan og for komiteens arbeid med denne.

La meg understreke at også ved denne behandlingen av spørsmål knyttet til funksjonshemmede har jeg opplevd et stort engasjement fra alle partier for å finne gode løsninger på de store oppgavene som ligger foran oss.

Den foreliggende innstilling bærer preg av stor enighet om hovedtrekkene i planen. Handlingsplanen inneholder fire satsingsområder:

• et tilgjengelig samfunn

• planlegging og brukermedvirkning

• funksjonshemmedes rettigheter

• yrkesaktivitet for funksjonshemmede

I høringer med de funksjonshemmedes organisasjoner har jeg også fått et klart inntrykk av at dette er i tråd med det de ser som de viktigste satsingsområdene.

La meg understreke at disse fire hovedområdene har et svært omfattende innhold. Det er like gjerne først som sist grunn til å minne om at vi ennå har langt igjen før vi når de mål som her er satt. Det må gjøres en stor innsats i tida som kommer for å sikre nok ressurser til at planen kan gjennomføres i tråd med de lovnadene som her foreligger. Målet med denne innsatsen må være å utvikle godt tilrettelagte ordninger i samfunnet for alle, sånn at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte.

I de tilfeller det er nødvendig med spesialordninger, må dette etableres i et nært samarbeid med den enkelte funksjonshemmede selv, på en måte som gir størst mulig grad av selvstendighet og som medvirker til bedre livskvalitet. Dette er det full enighet om i komiteen, og jeg synes vi er godt i gang med å nå disse målene.

La meg også få understreke at uten de funksjonshemmedes organisasjoners konstruktive og oversiktlige innspill hadde dette arbeidet blitt langt vanskeligere. Organisasjonene har store kunnskaper om og god oversikt over muligheter og utfordringer. For komiteen har denne informasjonen vært meget nyttig.

Komiteen er tilfreds med at brukermedvirkning i så stor grad er trukket fram som et grunnleggende prinsipp. Funksjonshemmede skal, som andre, delta i utformingen av det samfunnet vi alle skal leve i. Mennesker med funksjonshemning skal ha de samme mulighetene, rettighetene og pliktene i samfunnet som alle andre.

Komiteen ser det som viktig å fjerne hindringer for deltakelse enten det angår transport, utdanning, fritidstilbud, kultur, jobbmarked, informasjon eller tilgjengelighet til bygninger og anlegg. Krav om fysisk tilgjengelighet til bygg må gjelde både for privat og offentlig virksomhet. Lovgivning er et godt virkemiddel for å oppnå målsettingen om fysisk tilgjengelighet, og adgangen til å gi dispensasjoner fra slike bestemmelser må begrenses.

Det er positivt at det blir utarbeidet en ny oppdatert handlingsplan for tilgjengelighet i statlige bygg, men det er viktig at denne planen også omfatter de mange bygg hvor staten er leietaker, og som rommer viktige tjenestetilbud for publikum.

I et tilgjengelig samfunn må det også være naturlig at funksjonshemmede skal ha mulighet til organisatorisk og politisk deltakelse, og det må selvsagt være mulig for funksjonshemmede å la seg velge inn i kommunestyrer, i fylkesting og i Stortinget.

Min påstand er at denne muligheten fortsatt ikke er så klar som den skal være. Dette gjelder ikke bare i kommuner og fylker, men også her i Stortinget. Det er en kjent sak at deler av stortingsbygget – stortingssalen, presidentplassen og denne talerstolen – ikke har den grad av tilgjengelighet som er nødvendig. Dette er utvilsomt et hinder for at funksjonshemmede skal kunne la seg velge til Stortinget.

Et samfunn hvor grupper av befolkningen er forhindret fra å delta i demokratisk folkevalgte organer, er ikke et tilgjengelig samfunn. En samlet komite mener derfor at det må foretas en utredning av hvordan stortingsbygget i sin helhet kan gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede.

Tilrettelagt transport er også et meget viktig tiltak for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig. Her framkommer det store fylkesvise forskjeller på tilbud som blir gitt, og det meldes om reduksjoner i tilbudet for inneværende år. Dette er en utvikling som ikke er i tråd med målsettingen om en bedret tilgjengelighet.

Fra Arbeiderpartiets side foreslo vi å få vurdert en innføring av retningslinjer for kvalitet og kvantitet når det gjelder spesialtransport, men dette forslaget fikk bare støtte fra Sosialistisk Venstreparti i komiteen.

Bedre tilgjengelighet er også i høyeste grad nødvendig for mennesker med skjulte funksjonshemninger. Jeg tenker her på personer med psykiske lidelser, de som har lese- og skrivevansker, de som har astma og allergiplager og mange, mange flere. Også for disse er det for store hindringer i forhold til utdanning, jobb, fritid mv. Det er bekymringsfullt at også personer med skjulte funksjonshemninger faller ut når det gjelder tilbudet om videregående opplæring. Dette er forhold som raskt også vil virke negativt for senere yrkesvalg og deltakelse i arbeidsliv og sosialt fellesskap. Slike forhold må det sterkt fokuseres på i oppfølgingen av handlingsplanen.

La meg også si noe om det forslaget som gjelder Petø. Petø-metoden, eller konduktiv opplæring, er et helhetlig opplæringssystem som i hovedsak har barn med hjerneskader som målgruppe. Metoden har sin opprinnelse i Ungarn, og mange fra Norge har reist dit for å få dette tilbudet til sine barn. Resultatene av denne helhetlige opplæringen og behandlingen har vært oppsiktsvekkende gode. Gjennom flere år har det vært gjennomført prosjekter flere steder i landet hvor fagfolk fra Ungarn har bistått. Med de gode resultatene dette har gitt, synes jeg det er på tide å komme videre med tiltakene. Jeg er glad for at et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, står sammen om et forslag som gjør dette mulig.

La meg til slutt si at jeg er glad for at handlingsplanen har med et punkt om norsk bistand i forhold til funksjonshemmede, og at en samlet komite har sluttet seg til dette. I de fattige delene av verden er funksjonshemmede de fattigste av de fattige. Dette er noe vi ikke kan overse i vårt arbeid for funksjonshemmede.

Jeg tar opp det forslaget som står i innstillingen.

Presidenten: Bendiks H. Arnesen har tatt opp det forslaget han refererte til.

John I. Alvheim (Frp): St.meld. nr. 8 inneholder fire satsingsområder for funksjonshemmede fram til år 2001: Vi skal ha et inkluderende og tilgjengelig samfunn også for de funksjonshemmede. Det skal tas i bruk mer og sterkere brukermedvirkning i denne omsorgen, noe som er svært positivt. De funksjonshemmedes rettigheter skal styrkes og utvides, og forholdene skal bedre tilrettelegges for yrkesaktivitet for de funksjonshemmede.

Den foreliggende innstilling er stort sett enstemmig fra komiteens side, noe som betyr at det er tverrpolitisk enighet om å bedre de funksjonshemmedes situasjon totalt i samfunnet.

På vegne av mitt parti vil jeg særlig understreke nødvendigheten av en jevn og tilstrekkelig årlig ressurstilgang som gjør det mulig å gjennomføre de ulike forslag i planperioden. Jeg er godt fornøyd med den ekstra satsing når det gjelder ressurser som det er lagt opp til i budsjettet for 1999, en økning i forhold til foregående år på 66 mill. kr.

I den foreliggende innstilling understreker Fremskrittspartiet i sine merknader det store antall eldre som blir funksjonshemmet i forbindelse med sykdommen Alzheimer, som fortrinnsvis rammer mennesker mellom 60 og 75 år. Denne sykdommen gir rask og sterk funksjonshemning med tap av livskvalitet, og disse menneskene blir meget raskt institusjonstrengende. Hele 70 pst. av pasientene i norske sykehjem er senil demente. Et nytt medikament som nå er på markedet, nemlig Aricept, kan i begynnerfasen av Alzheimer opprettholde god livskvalitet og utsette institusjonspleie fra ett til to år. Jeg vil derfor sterkt beklage at Rikstrygdeverket så langt ikke har villet tillate å forskrive medikamentet på blå resept. Det ligger et Dokument nr. 8-forslag om dette til behandling i sosialkomiteen, fremsatt av Fremskrittspartiet. Jeg vil sterkt henstille til de øvrige partiene i komiteen å støtte dette forslaget, først og fremst ut fra et menneskelig aspekt, men det er også grunn til å tro at det vil være fornuftig samfunnsøkonomisk å kunne forskrive dette medikamentet på blå resept – fremfor alt er det et rettferdighetsprinsipp som Fremskrittspartiet mener man i stor grad må ta hensyn til, slik at ikke bare de rike kan skaffe seg dette medikamentet, men også de som har dårlig økonomi.

Fremskrittspartiet har ment og mener fortsatt at høreapparater må behandles på lik linje med andre tekniske hjelpemidler og dermed være fritatt for egenandeler. Jeg har aldri forstått hvorfor det skal være en forskjell når det gjelder egenbetaling for eksempelvis rullestolbrukere og hørselshemmede som trenger høreapparater. Fremskrittspartiet har i innstillingen fremmet forslag om å fjerne egenandelene på høreapparater, og jeg tar opp dette forslaget i denne sammenhengen.

Jeg vil si meg glad for at departementet tar til orde for et tettere samarbeid mellom hørselssentralene og hørselskontorene som drives av organisasjonene. Jeg er likeledes glad for at departementet i form av rundskriv anmoder våre større sykehus om å anskaffe transportable teksttelefoner nettopp for hørselshemmede.

Jeg mener at jeg har belegg for å si at mange klienter opplever store problemer med attføringsapparatet. En av grunnene til dette kan etter mitt skjønn være at den medisinske attføringen er blitt for kortvarig, og at den yrkesmessige attføringen på den annen side ikke er profesjonell og god nok, og at mange mennesker av disse grunner møter veggen og ender opp som sosialklienter eller uføretrygdede. Jeg finner at samarbeidet mellom den medisinske attføring, den yrkesmessige attføring og trygdesystemet er for dårlig formalisert. Jeg tror man kunne oppnå store gevinster ved en samlokalisering av disse nevnte etatene.

Jeg er veldig glad for at det ble mulig å skaffe flertall i komiteen for Arbeiderpartiets forslag om videreutvikling av Petø-metoden for denne mindre gruppen pasienter, hvor man erfaringsmessig har opplevd at foreldrene har måttet bruke betydelige private midler for å få en skikkelig habilitering av disse barna.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Som det går fram av redegjørelsen til saksordføreren, er det stor politisk enighet i denne saken. Når partiene forplikter seg så sterkt, gir det håp om at funksjonshemmede skal nå målet om full deltaking og likestilling, som stortingsmeldingen har som undertittel. Prinsippet om at samfunnet ikke må gjøre oss funksjonshemmet, synes Kristelig Folkeparti er en positiv tilnærmingsmåte. Dermed fokuseres det mer på manglende tilrettelegging av omgivelsene, miljøet og de barrierene en funksjonshemmet møter for å kunne fungere optimalt.

Blir samfunnet tilstrekkelig tilrettelagt, trenger ikke en skade eller sykdom bli noe handikap. Finnes det heis, kan bevegelseshemmede likevel nå høyere etasjer. Finnes det bøker med punktskrift, kan blinde lese. Datautstyr hjelper dyslektikere, teksttelefon hjelper døve osv. Endelig skal det tilrettelegges for bedre tilgjengelighet ved landets trygdekontorer. Det burde være en selvfølge at offentlige kontorer kan besøkes av de brukerne tjenesten er etablert for. En samlet komite mener at kommunene ikke så lett må gi dispensasjon fra krav om tilgjengelighet i nybygg. Kristelig Folkeparti støtter også at kommunene bør stille krav om tilgjengelighet når fastlegeavtaler skal inngås. Vi mener at alle kontorer der helse- og sosialpersonell utøver sin praksis, bør være tilgjengelige for bevegelses- og orienteringshemmede.

Jeg var i USA i høst, og jeg må bare innrømme at vi ligger langt etter når det gjelder offentlig tilrettelagt kollektivtransport. Noen fylkeskommuner har redusert dette transporttilbudet betraktelig. Det kan hindre funksjonshemmede i å ta utdanning og arbeid.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at stortingsmeldingen legger stor vekt på såkalt skjulte funksjonshemninger. Det som ikke er så synlig, blir ofte ikke forstått og akseptert. Det gjelder alt fra astma og diabetes til lese- og skrivevansker. Det arbeides for at døve kan få inn døvetolk på fjernsynsskjermen. Målet er å få tekstet programmene automatisk. Det skal utvikles en tegnordbok, noe jeg vet barnehagepersonell vil sette pris på. Et treårig prosjekt med tegnspråkteater blir et spennende tiltak.

Spennende blir det også å følge bruken av omsorgslønn. NOVO har regnet ut at 100 000 mennesker her i landet har tungt belastende omsorgsoppgaver, mens kun 3 500 faktisk mottar omsorgslønn. Ordningen må bli bedre kjent for dem som trenger den.

Skal brukermedvirkning og rettigheter ha noen verdi, er det avgjørende at de funksjonshemmede kjenner sine rettigheter. Det skal lages en CD-ROM, som blir et godt informasjonsverktøy og gir bedre mulighet for samarbeid, respekt og forståelse mellom bruker og den som tilrettelegger lokalmiljøet.

Kristelig Folkeparti synes det er bra at handlingsplanen blir utgitt i punktskrift, stor skrift, på lydkassett og video med tegnspråk. Vi støtter også at den gis ut i en lettlest kortversjon og på engelsk. Det kan lette hjelpen for dem som ennå ikke behersker norsk tilfredsstillende. At valgmateriell til høsten blir tilgjengelig for alle, blir en viktig målsetting.

Det er to komitemerknader som Kristelig Folkeparti har problemer med å støtte. Begge handler om i hvor stor grad Stortinget skal detaljstyre. Den første handler om hvorvidt et bestemt medikament skal komme inn under ordningen med blå resept. Den andre handler om et bestemt pedagogisk/terapeutisk tilbud, spesielt for barn og unge med cerebral parese. Erfaringene er delte. Noen mener det er på kollisjonskurs med integreringstanken her i landet. Andre hevder at de fleste barna i forsøksprosjektene hadde motorisk fremgang og ble mer selvstendige, og ikke minst var foreldrene tilfreds.

Foreldrene skal nå, sammen med en gruppe som departementet har satt ned, evaluere denne og andre alternative behandlingsmetoder for hjerneskadde barn. Kristelig Folkeparti vil avvente denne rapporten før vi bestemmer oss.

Tiden strekker ikke til for å snakke om personlige assistenter og muligheten for økt yrkesaktivitet blant funksjonshemmede. Mer fleksible ordninger trengs. Kombinasjonen arbeid og trygd er bra. Kristelig Folkeparti støtter at en kan få uførepensjon med lavere uførhetsgrad enn 50 pst.

Det skal avgis årlige rapporter om status for funksjonshemmede. Jeg ser fram til det og håper at vi lykkes i å gi funksjonshemmede innflytelse over eget liv, og at vi greier å lage et samfunn som er godt for alle.

Sonja Irene Sjøli (H): Høyre er tilfreds med at regjeringen Bondevik, i motsetning til regjeringen Jagland, presenterer handlingsplanen for funksjonshemmede som en stortingsmelding. Planen er nå blitt en sak for Stortinget, for alle partier og for hele det politiske miljøet.

Den fremlagte handlingsplanen er et godt bidrag til å bedre forholdene, og jeg vil gi honnør til saksordføreren for et godt og grundig arbeid. Handlingsplanen gir en god beskrivelse av de problemer, muligheter og utfordringer de funksjonshemmede har i sin hverdag i møte med storsamfunnet. Men det mangler en tidsplan for gjennomføringen, og det er heller ingen oversikt over hvordan de midler som bevilges, skal fordeles. Dette er en svakhet ved planen.

All politikk, også politikk for funksjonshemmede, må bygge på respekt for den enkelte og den enkeltes integritet. Funksjonshemmede er ikke en homogen gruppe, de er like forskjellige som funksjonsfriske. I denne erkjennelsen ligger en stor utfordring.

Utgangspunktet for Høyre er å utvikle et samfunn som er godt tilrettelagt for alle, slik at det blir minst mulig behov for å tilrettelegge for den enkelte. Men fortsatt er det både fysiske og psykiske barrierer overfor mennesker som er litt annerledes, som skiller seg ut fra flertallet. Men forskjelligheten er ikke et handikap. Er vi funksjonshemmet i én sammenheng, kan vi utmerket godt være funksjonsdyktige i andre sammenhenger. Det er altså løsningen på problemene som er annerledes, ikke de grunnleggende behovene.

Mange funksjonshemmede er hemmet i sin livsutfoldelse, mer enn det som er nødvendig i forhold til den funksjonshemningen de har, og dette er de fordi samfunnet ikke har lagt godt nok til rette på en rekke områder. Samfunnet i seg selv kan i mange tilfeller virke hemmende. Derfor er det avgjørende med en helhetlig politikk som virker funksjonsfremmende.

Tilgjengelighet må gjelde overalt, slik at de funksjonshemmede blir mest mulig selvhjulpne og har mulighet for aktiv deltakelse i samfunnet. Det må også gjelde i politisk virksomhet – i kommunestyrer, fylkesting og her i Stortinget. Ikke minst er tilgjengeligheten til utdanningsinstitusjoner viktig. Lik rett til utdanning må være en prioritert oppgave.

Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet forslag om et IT-utdanningstilbud inkludert bo- og servicetilbud for sterkt funksjonshemmede ved en av våre høyskoler. Dette synes Høyre er et positivt forslag, og jeg viser til forslag fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og SV, hvor vi ber Regjeringen vurdere etablering av et slikt tilbud lagt til Høgskolen i Hedmark, avdeling Rena.

Informasjonsprosjektet «Et samfunn for alle» tar for seg lokal samordning, helhetstenkning og brukermedvirkning. Det produseres et informasjonsverktøy som funksjonshemmede og tilretteleggere kan bruke sammen for å finne gode løsninger som best mulig kan ivareta den enkeltes behov. Det lages i den sammenheng en CD-ROM som skal inneholde oppdatert informasjon om brukergrupper, lover og rettigheter, hjelpemiddelområde og lokal forvaltning. Dette er et svært positivt tiltak for å få rask oversikt over mulighetene, slik at tilpasningen og tilretteleggingen for den enkelte funksjonshemmede blir enklere og går raskere.

I forbindelse med budsjettet for 1999 fjernet Regjeringen egenandelen for digitale høreapparater for barn under 18 år. Høyre står sammen med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om et forslag hvor vi ber Regjeringen foreta en vurdering av om høreapparat kan betraktes som et teknisk hjelpemiddel og komme inn under de samme regler for egenandeler som andre tekniske hjelpemidler.

Tiltak med Petø-metodikk er gjennomført flere steder i Norge og har gitt en bedre livssituasjon både for de funksjonshemmede og deres pårørende. Ikke minst har det bidratt til å øke tilgjengeligheten i samfunnet. Høyre står sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV om et forslag hvor vi ber Regjeringen igangsette tiltak for å skaffe til veie kvalifisert personell som kan sikre en videreutvikling av Petø-metodikk som et tilbud i habiliteringstjenesten, og fremlegge forslag til finansieringsmåte.

Ordningen med personlig assistent er for mange helt avgjørende i forhold til aktiv deltakelse i samfunnet på egne premisser. En lovfesting av denne ordningen, kombinert med øremerkede tilskudd, vil gi tilbud til enda flere brukere. Etter hvert som dette tilbudet blir godt etablert og utbygd, bør en imidlertid vurdere å legge tilskuddet inn som en del av rammeoverføringene til kommunene, slik at det blir en del av det ordinære tilbudet.

Det må være en selvfølge at alle som har en funksjonshemning, skal ha de samme rettigheter og plikter i forhold til samfunnet som funksjonsfriske. For å skape en slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpemidler og tilrettelegging.

Å ha et arbeid å gå til er en grunnleggende rettighet for alle. De som blir stående utenfor arbeidslivet, har de dårligste levevilkårene. En tilrettelegging gjennom tilpasninger og fleksible løsninger på arbeidsmarkedet vil komme den enkelte og samfunnet til gode, og Høyre er svært tilfreds med at arbeids- og attføringspolitikken er inkludert i handlingsplanen.

De yrkeshemmede må få utnytte sin arbeidsevne ut fra egne forutsetninger, og Høyre mener det bør åpnes for å yte uførepensjon ved lavere uførhetsgrad enn 50 pst. Det må bli lettere å kombinere trygd og arbeid. Skal det lykkes, er det viktig med et godt samarbeid mellom de ulike etater og aktører og økt fokusering på rekruttering av funksjonshemmede også i den offentlige virksomhet. I tillegg må det arbeides videre for å lette overgangen fra skole til arbeid.

Samarbeidet mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten fungerer fremdeles ikke så godt som vi ønsker, og departementet må fremskynde arbeidet med en samlokalisering av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat.

Mange funksjonshemmede opplever store problemer når det gjelder attføring. Regjeringen må se spesielt på dem som ikke har lyktes i den yrkesmessige attføringen, og som i mange tilfeller ender opp som sosialklienter.

Et tilgjengelig samfunn forutsetter økt kunnskap, kjennskap og kompetanse når det gjelder de funksjonshemmedes rettigheter, behov og muligheter. Derfor er det avgjørende med et godt og gjensidig samarbeid med de funksjonshemmede og deres organisasjoner for å tilrettelegge et samfunn for alle. Jeg vil gi honnør til de funksjonshemmedes organisasjoner for den enorme innsatsen og engasjementet som de viser.

Områdene brukermedvirkning, rettigheter, tilgjengelighet og yrkesaktivitet er sentrale områder i handlingsplanen. Høyre støtter hovedmålene for planperioden om at samfunnet må utformes slik at det likestiller alle innbyggerne og gir alle like muligheter for å opparbeide og opprettholde en selvstendig og sosial tilværelse. Videre må politikken for funksjonshemmede føre til at offentlig og privat virksomhet ikke er funksjonshemmende. Tiltakene må utformes slik at de bidrar til samordning og helhet.

Et tredje hovedmål må være brukermedvirkning. Brukermedvirkning er en demokratisk rettighet som er helt nødvendig for å kunne gi en god kvalitet på tjenestetilbudene. I utformingen av hovedprioriteringene og satsingene er det spesielt viktig, slik at tilretteleggingen for funksjonshemmede blir med i planene i kommuner og fylker, i sektorplaner på alle nivå og i plan- og bygningsloven.

Høyre støtter forslaget fra FFO om at det startes et prosjekt for å utvikle en modell for brukermedvirkning i den regionale helseplanlegging.

Gjennomføringen av planen må følge sektorprinsippet. De vanlige instanser i samfunnet skal gi tilbud til alle. De samme instanser må ha ansvar for å supplere med spesielle ordninger for funksjonshemmede der de vanlige ordningene ikke strekker til.

Spesielt er det viktig med en koordinering av arbeidet mellom departementene når det gjelder den samlede politikken for funksjonshemmede. Høyre er derfor tilfreds med at et statssekretærutvalg skal ivareta denne oppgaven, og at Stortinget i forbindelse med de årlige budsjetter vil bli informert om oppfølgingen av handlingsplanen.

Det må være et mål for norsk utviklingspolitikk å medvirke til at behovene og rettighetene til funksjonshemmede blir ivaretatt. Jeg vil gi honnør til Funksjonshemmedes Bistandsstiftelse og det arbeidet som de utfører. De representerer en ressurs som må trekkes med i dette arbeidet fra norsk side.

Det gjenstår fremdeles store utfordringer og stor innsats for å nå målet om full tilgjengelighet, deltagelse og likestilling for funksjonshemmede. Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998-2001 viser at vi er på god vei, men det kreves i tiden framover en betydelig innsats fra alle nivå i samfunnet.

Ola D. Gløtvold (Sp): Når man skal diskutere funksjonshemning i vid forstand, er det viktig å gjøre dette ut fra ydmykhet og respekt.

Det blir av og til framholdt at vi alle har våre funksjonshemninger, og jeg tror den påstanden er riktig, ikke minst i forhold til utilstrekkelighet og intoleranse.

Toleransespørsmålet skal jeg ikke ta opp, men man kan med en viss rett påpeke at storsamfunnet, representert ved de såkalt funksjonsfriske, har vist en slik utilstrekkelighet at vi er den fremste årsaken til det funksjonshemmende samfunn.

St.meld. nr. 8 syns jeg tar dette forhold innover seg på en riktig måte, men jeg tror vi stadig må spørre oss om vi har tilstrekkelige ressurser på det økonomiske og øvrige plan til å løse alle de funksjonshemninger vi ser at samfunnet er beheftet med, innenfor ønskede tidsrammer.

Det er muligens farlig å bli så vidt filosofisk, men kort sagt er det slik at vil vi målene, må vi også ville midlene. Heldigvis kan vi se bred politisk enighet om målene i denne handlingsplanen, og da må vi også håpe at det er like stor enighet om prioriteringen for å nå disse.

De såkalt funksjonshemmede er ingen enhetlig gruppe; forutsetninger og behov er ulike som for ethvert annet enkeltindivid. Det kan derfor være feil å bruke skråsikre definisjoner, men Regjeringen har funnet et bra utgangspunkt for sin handlingsplan ved å understreke forståelsen av funksjonshemning som et misforhold mellom individets forutsetninger og krav fra miljøets og samfunnets side til funksjon på områder som er vesentlige for å etablere og holde ved like en selvstendig og sosial tilværelse.

Målet skal være full likestilling for funksjonshemmede, og det er også i samsvar med FNs standardregler for like vilkår for funksjonshemmede.

Det er svært positivt at en handlingsplan for funksjonshemmede nå er blitt lagt fram som stortingsmelding. Gjennom denne planen kan man konkret få framlagt de ordninger som gjelder og skal gjelde i dette arbeidet. Det gir oversikt og en helhet som er svært viktig for en samlet tilrettelegging.

Det er da viktig å få understreket at å utvikle godt tilrettelagte ordninger i samfunnet for alle gir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte. Med andre ord, et samfunn som er tilrettelagt for funksjonshemmede, både i fysisk utforming og i måten det møter innbyggerne på, vil være et godt samfunn for alle innbyggere.

Sektoransvarsprinsippet blir understreket i handlingsplanen. Dette er svært viktig, samtidig som det ligger en stor utfordring i samordning og helhetlig utvikling av tjenestetilbud og tilrettelegging på tvers av sektor- og etatsgrenser. Det er svært positivt at planen legger vekt på tverrfaglighet, brukermedvirkning, rehabilitering og yrkesaktivitet for funksjonshemmede. Vi ser det også som viktig og positivt at funksjonshemmedes levekår får bred plass ved behandlingen av Regjeringens melding om utjevning av levekår, som kommer nå til våren.

Når det gjelder de fysiske tiltak som er nødvendige, er det spesielt viktig at kommune- og samferdselssektoren følger opp. Tiden tillater bare stikkordsmessig å nevne områder som tilgjengelighet til og i offentlige bygg, økt satsing på boliger med livsløpsstandard og et prosjekt som «Et samfunn for alle». Innen transportsektoren er det viktig å tilrettelegge all offentlig transport og kommunikasjon for alle brukere. Dessuten må det til en sterkere prioritering av tilrettelagt transport, slik at dette kan bli et reelt tilbud for alle som trenger det.

Av nye tiltak i planperioden for å bedre opplæringstilbudet for funksjonshemmede er bl.a. tiltaksplaner for funksjonshemmede på de ulike utdanningsområdene. Spesielt vil jeg nevne forsøket på å få til et høgskoleutdanningstilbud innen IT, tilrettelagt med bo- og servicetilbud for sterkt funksjonshemmede. Dette har tatt lang tid, og sentrumsregjeringen er nå den tredje regjeringen som har dette på sitt bord. Prosjektet har sine fødselsvansker og er ressurskrevende, men vi er godt fornøyd med at dialogen og samarbeidet mellom departementene, Høgskolen i Hedmark og de funksjonshemmedes organisasjoner vil gå videre, og vi ser fram til etableringen av et IT-utdanningstilbud for funksjonshemmede. Vi støtter også det forslaget som er lagt fram her i dag.

I behandlingen av planen har alternative behandlingsmetoder for hjerneskadde barn blitt tatt opp spesielt. Det er bl.a. vist til Petø-metoden, og flertallet ønsker nå å prioritere denne metodikken gjennom sitt forslag her i dag. Sentrumsfraksjonen viser til det arbeidet Regjeringen har igangsatt med opprettelsen av en arbeidsgruppe for å vurdere ulike slike behandlingsmetoder. Dette arbeidet vil være ferdig til høsten, og vi mener det er riktig å bruke denne tiden for å få et best mulig grunnlag for tilrettelegging av slike tilbud.

Fremskrittspartiet har i innstillingen en merknad om at Regjeringen ikke har fulgt opp med forskning på nordisk basis når det gjelder alternative metoder til bruk av makt og tvang. Dette er ikke riktig, bl.a. er det et prosjekt i gang i samarbeid med Universitetet i Uppsala.

La meg til slutt oppsummere med å nevne noen flere forslag som er svært positive for arbeidet videre med hensyn til funksjonshemmedes levekår og rettigheter: bedre avlastningstilbud, forsøk med omsorgslønn og lovfesting av tilbudet om brukerstyrt personlig assistanse. Dette er viktige skritt i riktig retning.

Handlingsplanen er med andre ord en god veiviser på en lang og vanskelig vei fram til full likestilling for alle, også de funksjonshemmede.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er generell enighet i komiteen om mange av de mål man skal sette seg i forhold til funksjonshemmede, og en handlingsplan som kan føre oss mot disse målene. Jeg skal derfor ikke gå i detalj når det gjelder planen, som jeg syns mange har kommentert på en god måte, og som ikke minst saksordfører gav en grei redegjørelse for, men det er enkelte elementer man blir opptatt av. Ett er målet, noe annet er, som forrige taler understreket, de midler man er villig til å avsette for å nå målene.

SV er helt enig med Fremskrittspartiet i at egenandeler på høreapparater må bort, fordi det må ses på som andre tekniske hjelpemidler. Det er vel lite tenkelig at folk går rundt i dette samfunnet og misbruker sine høreapparat. Det er synd at et flertall ikke ville gå inn for det.

Likeledes er spesialtransporten viktig og å kvalitetssikre den, slik at funksjonshemmede kan få transportmuligheter og nå fram til f.eks. et arbeid på linje med andre i samfunnet. Her står Arbeiderpartiet og SV alene. Det er synd at man ikke får flertall for å få det vurdert.

Så har jeg lyst til å kommentere det Fremskrittspartiet har tatt opp når det gjelder Aricept og andre medikamenter. Vi ser at det senere her i dag er et forslag knyttet til narkotikaomsorgen om Subutex eller buprenorfin. Og man har tidligere sett forslag om Fosamax og andre preparater. Det er i dag en utvikling mot at flere stortingspolitikere tar til orde for at man ikke skal detaljstyre. Sykehusene skal fristilles, og man skal ha mer marked og mindre styring. Men så våger man seg altså utpå når det gjelder enkeltpreparater – preparater med vanskelig forutsigbar effekt, og der fagfolk sier at de ikke har den ønskede effekt – og sier at det skal vi som stortingspolitikere bestemme. Vi skal ha de preparatene tatt i bruk, for vi tror at de har en effekt som fagfolk ikke tror at de har. Hvis det finnes noen eksempler på grotesk form for detaljstyring fra politikere, må det nettopp være på dette området. Jeg synes det er relativt spenstig at man våger seg inn på det. Når det gjelder Aricept, vil jo departementet komme tilbake med sin vurdering. Det kan da ikke være galt å vente på den vurderingen, for så eventuelt å få et stortingsflertall til å slutte seg til det.

Ellers har vi i forbindelse med budsjettbehandlingen nettopp kunnet ta stilling til midlene når vi på forhånd var enig om målene. Det er interessant etter det budsjettforliket som der kom i stand, å se hva som skjedde med midlene. Driftsutgifter knyttet til tiltak for funksjonshemmede ble kuttet med 151 000 kr. Oppfølging av ansvarsreformen for funksjonshemmede med underdekningen, som er betydelig i vertskommunene, ble foreslått styrket av Arbeiderpartiet og SV, og vi fremmet også et forslag om å få til en pris- og lønnsjustering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Verken regjeringspartiene eller deres budsjettkamerater kunne gå inn for det. Driftsutgifter knyttet til handlingsplanen for funksjonshemmede ble kuttet med 800 000 kr som en konsekvens av budsjettforliket. Driftsutgifter knyttet til tiltak for eldre og funksjonshemmede – eldre er jo Fremskrittspartiets spesielle satsingsområde – ble kuttet med 90 000 kr, kanskje ikke noe stort beløp, men et valg stikk i strid med det man står på talerstolen og sier. Ytterligere en post knyttet til driftsutgifter på det samme området, eldre og funksjonshemmede, ble kuttet med 300 000 kr. Midler til driftsutgifter for kompetansesentra for funksjonshemmede ble kuttet med 297 000 kr. Kompetansesystemet for autister ble kuttet med 200 000 kr. Tilsynsmyndigheten, altså Statens helsetilsyn og fylkeslegene, fikk et kutt på 1 843 000 kr. Men verst av alt: Når det gjaldt bedring av funksjonsevnen i skolen, i form av IT-teknologi, hjelpemidler, data til skolen for dem som har spesielle funksjonshemninger, går man hen og kutter med 55 mill. kr. Som om det skulle finnes en masse mennesker – unge mennesker og barn – ute i dette samfunnet som er store misbrukere av datautstyr! Tenk det!

Her ser man konsekvensen av en politikk når man skal sette inn midler. Vi kan være enige om målene, men det er få partier i denne salen som er villige til å sette inn midler. Jeg håper at vi ved neste korsvei, når vi nå står så samlet i forhold til satsingen på funksjonshemmede, også kan stå samlet når vi skal bruke penger på den gruppen vi her har talt så varmt for.

May Britt Vihovde (V): Venstre hadde tilgjenge for funksjonshemma som ei av sine hovudsaker ved stortingsvalet i 1997. Me er difor svært nøgde med at dette er eit satsingsområde i den nye handlingsplanen, saman med planlegging og brukarmedverknad, funksjonshemma sine rettar og auka yrkesaktivitet.

Det er òg viktig å merka seg at eit samfunn som er godt tilrettelagt for alle, vil redusera behovet for individuelle løysingar. Det er ofte menneske med store rørslehemmingar me tenkjer på som funksjonshemma. Det er viktig at me inkluderer alle dei andre gruppene òg, ikkje minst grupper med eldre og kronisk sjuke. Berre på den måten kan ein nå FN sine mål om full deltaking og likestilling.

Planen ber preg av nytenking innan ei rekkje område, som t.d. IT-opplæring og undervisning. Fleire nye prosjekt vil bli starta, t.d. lovfesting av tilbodet om brukarstyrte personlege assistentar. Me veit at dei funksjonshemma som gruppe kjem dårlegare ut enn andre når det gjeld levekår. Ved gjennomføring av denne planen vil levekåra betra seg for mange.

Når det gjeld medverknad frå organisasjonane, bør denne aukast for å få gjennomført planen. Det er viktig at organisasjonane blir med i prosjektgruppene og utvala, og at dei verkeleg blir høyrde. Det er positivt at me skal få årlege rapportar når det gjeld oppfølging av handlingsplanen. Eg er elles samd med komiteen i at synleggjering av det enkelte departement sitt ansvarsområde ville vera ein fordel, ikkje minst for våre funksjonshemma sine interesseorganisasjonar.

Den nye handlingsplanen tar til orde for ei rekkje registreringar og kartlegging av enkeltmenneske for å setja i gang presise tiltak. Det er viktig for Venstre at personvernet blir praktisert likt når det gjeld menneske med funksjonshemming og menneske utan funksjonshemming. Like eins må det ikkje vera høve til å krevja uttale frå lege med mindre dette gjeld medisinsk behandling eller førebyggjande helsevern, som tilpassing av hjelpemiddel.

Me vil òg peika på at ei forpliktande serviceerklæring og eit forpliktande samarbeid mellom dei ymse hjelpeinstansane må koma i løpet av planperioden. Mange funksjonshemma må i dag venta svært lenge på hjelpemiddel eller på avgjerder i trygdeetaten. Dette fører til unødig smerte og bekymring. Ein del av serviceerklæringa må vera ein garanti om svar innan ei viss tid.

Planen tar til orde for det som vert kalla likemenn. Dette høyrest både interessant og viktig ut, og kunne med fordel fått ein større plass i planen.

Venstre har tidlegare teke til orde for at ein burde bruka skattegulrot for å få fart på ei teknisk utvikling som gir auka tilgjenge. Det trengst òg høgare kompetanse. Altfor ofte høyrer vi om tilretteleggingar som ikkje fungerer, nå seinast i samband med flytoget til Gardermoen, eller tilretteleggingar som berre fungerer for nokre få. Me må ta desse problema på alvor og auka forskingsinnsatsen for å få gode løysingar.

Igjen vil eg vise til dei skulane på Randaberg i Rogaland som er lagde til rette for svaksynte, hørselshemma og barn med fysiske handikap. I vårt teknologiske samfunn skulle dette vera enkelt å få til, om me berre ville – og det vil me!

Gunhild Øyangen (A): Ved Stortingets behandling av Handlingsplanen for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 vil jeg starte med å gi sosialministeren ros for innholdet i planen. Den bygger riktignok på handlingsplanene fra den forrige regjering, men representerer også noen skritt framover som jeg synes statsråden skal ha honnør for.

Før jeg går inn på handlingsplanen, vil jeg si noen ord om Arbeiderpartiets prinsipielle politikk på området. Stikkordene for vår politikk og overskriften i den delen av Arbeiderpartiets prinsipp- og arbeidsprogram som omhandler funksjonshemmede, er «Deltakelse og likestilling.» Vi er derfor fornøyd med at undertittelen i Regjeringens handlingsplan er blitt nettopp «Deltaking og likestilling».

Vårt utgangspunkt er at mennesker med funksjonshemning skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter i samfunnet som alle andre. For å skape slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpemidler og tilrettelegging for funksjonshemmede. Vi vil fjerne hindringer for deltakelse enten det angår transport, utdanning, fritidstilbud, kultur, arbeidsmarked eller tilgjengelighet til bygg og anlegg. Jeg vil særlig peke på viktigheten av tilrettelegging i arbeidslivet for mennesker med flere typer funksjonshemninger. Alle har behov for å føle at de bidrar aktivt i samfunnet. Jeg frykter at kravene til effektivitet kan virke utstøtende fra arbeidslivet, og at mange mennesker skal bli presset ut og i neste omgang uføretrygdet som følge av manglende tilrettelegging og hensyntagen. Jeg vil be sosialministeren kommentere om det kan forholde seg slik. Jeg vil også gjerne vite om sosialministeren synes at ordningene med å kombinere arbeid og trygd er fleksible nok i dag.

Den foreliggende reviderte handlingsplanen bygger på stortingsmeldingen om de tidligere handlingsplanene på 1990-tallet. Under de tidligere handlingsplanene ble det bevilget 480 mill. kr til utviklingsarbeid og nye tiltak og 260 mill. kr til stimuleringstilskudd til kommuner og fylkeskommuner.

Det må sies at det er bred politisk enighet om det meldingen har trukket opp som mål, tiltak og utfordringer i politikken overfor funksjonshemmede. Det virker også som det er bred enighet om at det finnes en rekke uløste oppgaver på feltet. Det er meget positivt at det er en slik bred enighet.

I tråd med innstillingen fra sosialkomiteen i mars trekker handlingsplanen opp følgende satsingsområder:

• et tilgjengelig samfunn

• planlegging og brukermedvirkning

• funksjonshemmedes rettigheter

• yrkesaktivitet for funksjonshemmede

Planen representerer et skritt framover når det gjelder konkretisering og tiltaksdel. Til sammen omtales 143 tiltak over 11 departementers områder. Dette er en klar forbedring i forhold til tidligere plandokumenter, og her blir det viktig at handling følger ord.

Arbeiderpartiet vil understreke at arbeidet må være sektorovergripende, og at tiltakene skjer innenfor den ordinære virksomheten. Tiltak må ses i sammenheng over offentlige etatsgjerder. Som sosialministeren vet, kan dette være vanskelig, men her må det jobbes aktivt, med brukernes interesser i fokus. Det er ofte et problem når mange faginstanser med hver sin kultur og hver sine budsjetter skal samarbeide. Særlig viktig er det å se virksomheten til arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialetaten i sammenheng.

Jeg vil peke på to områder hvor det er særlig ønskelig at Regjeringen fortsetter arbeidet i tiden framover.

For det første gjelder det konkretisering av brukermedvirkningen. Den reviderte planen er riktignok mer konkret enn tidligere planer, men når det gjelder brukermedvirkning, tror jeg det er behov for å gå i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner for å finne egnede konkretiseringer. Det gjelder bl.a. å jobbe videre med hvordan vi kan utarbeide konkrete systemer for brukermedvirkning, og da tenker jeg på hele prosessen, fra det sentrale planarbeid til tilpasning i den enkeltes livssituasjon.

For det andre gjelder det lokal planlegging og oppfølging. Planen inneholder en lang rekke tiltak på statens hånd. Det er imidlertid viktig å sørge for at kommunene blir bedre i planlegging og tilrettelegging for funksjonshemmede. La det være sagt at mange kommuner er kommet langt og allerede gjør en god jobb. Vi må sørge for at alle kommuner tar dette alvorlig og utarbeider lokale handlingsplaner.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er eit nytt og spennande prosjekt å leggja fram ein handlingsplan for funksjonshemma som ei stortingsmelding. Tidlegare planar har vore arbeidsdokument for Regjeringa og har vore gode å ha som bakgrunn for denne meldinga. Eg er glad for den debatten meldinga har medverka til så langt, og for den solide støtta planen no får i Stortinget.

Ei stortingsmelding forpliktar. Ti departement skal no i fellesskap og med sjølvpålagd tilbakemeldingsplikt til Stortinget syta for at alle dei mange tiltaka blir fylgde opp. 45 tiltak er alt sette i gang, og fleire skal setjast i verk i løpet av 1999. Stortingsmeldinga er ein del av Noreg sitt arbeid for å fylgja opp FN sine standardreglar for like vilkår for funksjonshemma. Standardreglane medfører ei sterk moralsk og politisk plikt frå medlemsstatane si side til å setja i verk tiltak for å sikra funksjonshemma like vilkår. Dette er viktige prinsipp når det gjeld ansvar, handling og samarbeid. Standardreglane peikar på område som er avgjerande for livskvalitet og for å oppnå full deltaking og likestilling, som er det overordna målet for Regjeringa sin politikk for funksjonshemma.

Eg er einig med alle dei som i dag har sagt at det i denne planen blir teke viktige steg, men det står òg att mykje arbeid før ein kan snakka om full deltaking og likestilling. Lat meg derfor peika på ytterlegare tre stortingsdokument som i den nærmaste tida vil ha mykje å seia for mange funksjonshemma.

Det fyrste er rehabiliteringsmeldinga – St.meld. nr. 21, Ansvar og meistring – som no ligg til behandling i Stortinget. Der er ein samordna innsats i forhold til skule og arbeid viktig, og verdien av individuelle oppfølgingsplanar i forhold til dei funksjonshemma som har eit stort tiltaksbehov, blir understreka.

Det andre dokumentet er ei stortingsmelding om utjamning i levekår. Dette er eit arbeid som no går føre seg i fleire departement. Analysane understrekar heilt klart det som òg ligg til grunn for den stortingsmeldinga vi behandlar i dag, nemleg samanhengen mellom høvet til utdanning, høvet til arbeid og det å ha si eiga inntekt å leva av. Det handlar både om å gjera det utdanningstilbodet som er, betre kjent og å forsterka det. Det handlar om å gjera kjent ordningar som ein i dag har i arbeidslivet, det handlar om å utvikla nye ordningar og, som m.a. representanten Gunhild Øyangen var inne på, å sjå på høvet for ei mjukare arbeidslinje enn i dag, slik at ein betre kan kombinera arbeid og trygd. I ei tid der det er så stor mangel på arbeidskraft, skulle høvet vera større enn nokon gong for at fleire funksjonshemma kunne prøva seg i arbeidslivet. Det krev noko av den einskilde arbeidstakaren og av arbeidsgjevaren, og det krev større og sterkare samarbeid enn i dag mellom t.d. sosialkontor, arbeidskontor og trygdekontor. Når det gjeld dette, har vi allereie eit prøveprosjekt på gang i samband med budsjettet for 1999.

Så er det eit tredje dokument. Det er nyleg sett i gang eit arbeid i departementet med ei stortingsmelding under overskrifta «Omsorg 2000», som eg ynskjer å leggja fram for Stortinget i løpet av hausten. Der ser vi på innhaldet og kvaliteten på dei omsorgstenestene vi tilbyr. I meldinga skal vi fokusera på aldersdemente og deira situasjon – som komiteleiaren i dag tok opp – og kva tiltak som trengst der. Likeins skal vi sjå på korleis vi på den eine sida kan utnytta den teknologien som no er under utvikling, slik at fleire funksjonshemma kan få ein meir sjølvstendig kvardag sett opp mot rettstryggleik og personvern, og dernest på behovet for å styrkja dei tilsynsordningane vi har innafor dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Transport til skole, arbeid, fritidstilbud mv. er en av de viktigste forutsetningene for god tilgjengelighet. Gjennom media kan vi nå se at allerede marginale spesialtransporttilbud reduseres ytterligere i fylkeskommunene. Dårlig økonomi og mange nye brukere oppgis som årsak til disse reduksjonene. Dette må vel være i strid med intensjonene i den handlingsplanen vi behandler i dag. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at funksjonshemmede på kort og på lang sikt får et transporttilbud som er akseptabelt for å nå de funksjonene jeg nevnte innledningsvis?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Arnesen tek opp eit særs viktig tema. Det er heilt rett som han peikar på, at det å ha gode transportordningar er avgjerande for svært mange funksjonshemma i forhold til den mobiliteten som vi gjerne skulle ynskja at den einskilde hadde.

Lat meg når det gjeld det meir langsiktige, peika på det arbeidet som no pågår med ein samla transportplan. I desse dagar har samferdselsministeren eit utkast ute til høyring i fylke og kommunar, og her blir det arbeidd med innspel både lokalt og på fylkesplan. Det er viktig at òg situasjonen for dei funksjonshemma blir teken med. Eg veit at nokre av dei lokale folkevalde er opptekne av dette, og eg veit at det nokre plassar er etablert eit så godt samarbeid mellom brukarorganisasjonane og dei folkevalde at dette blir vareteke der. Men lat meg nytta høvet til å understreka kor viktig det er at dette òg blir fokusert i arbeidet med transportplanen. Samferdselsministeren har jo sjølv sagt, som det går fram av handlingsplanen, at han vil sjå på dei funksjonshemma sin situasjon der.

Lat oss då gå ut frå at når denne debatten i desse dagar pågår faktisk over heile landet, vil ein òg bli klar over korleis situasjonen er i dag, og kor mangelfullt tilbod mange funksjonshemma har, slik at ein allereie i budsjettet for neste år kan vareta tiltak på kortare sikt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg er meget glad for den brede tilslutningen i komiteen til handlingsplanen for funksjonshemmede. Jeg håper vi en gang kan komme så langt at det vil være unødvendig med egne handlingsplaner for å sikre funksjonshemmede de rettigheter som vi funksjonsfriske tar som selvfølgeligheter.

Ikke minst innenfor transportsektoren er jeg ofte overrasket over den vanskelige eller manglende tilgjengeligheten til offentlige kommunikasjonsmidler. De funksjonshemmede har en soleklar rett til å kunne bruke tog, fly, trikk osv. Jeg er overrasket over at regjeringspartiene ikke har sluttet seg til Arbeiderpartiets og SVs forslag om å vurdere en innføring av retningslinjer for kvalitet og kvantitet på spesialtransport.

Arbeid for alle er en viktig målsetting. Når ledighetstallene blir høye, iverksetter vi en lang rekke tiltak for å gi flest mulig tilbud om utdanning eller et meningsfylt arbeid. Vi bør være like sterkt opptatt av at de funksjonshemmede skal ha de samme rettighetene. Jeg har ofte registrert at arbeidsgivere har vært mer opptatt av å hjelpe en som blir funksjonshemmet, til uføretrygd enn å legge forholdene til rette for fortsatt sysselsetting, eventuelt i kombinasjon med trygd. Jeg er overrasket over å ha møtt en slik holdning hos offentlige arbeidsgivere. Det har ofte vært enklere å komme fram til gode løsninger hos private arbeidsgivere.

Men skal de funksjonshemmede konkurrere om arbeidsplassene, må de ha tilgang til de utdanningsmulighetene vi har, på alle nivå. Jeg er derfor glad for at høyere utdanning er et av satsingsområdene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001. Det er viktig at universiteter og høgskoler er pålagt å utarbeide egne handlingsplaner for funksjonshemmede studenter.

Men for en del funksjonshemmede er det helt nødvendig med spesiell tilrettelegging for at de i det hele tatt skal kunne ha muligheter for å gjennomføre sine studier. Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet forslag om et eget IT-utdanningstilbud inkludert bo- og servicetilbud for sterkt funksjonshemmede. De har foreslått og har arbeidet for å få lagt denne til Høgskolen i Hedmark avdeling Rena.

Denne saken har de funksjonshemmede arbeidet med i lang tid. Jeg ble derfor overrasket da statsråd Lilletun i spørretimen den 13. januar 1999 sa at regjeringen Bondevik ikke var innstilt på å gå videre med etableringen av et eget IT-utdanningstilbud for sterkt funksjonshemmede.

Jeg ble enda mer overrasket da stortingsrepresentant Gløtvold i et større oppslag i Østlendingen lørdag 13. februar uttalte bl. a. følgende:

«Regjeringspartienes fraksjon har fått med et avsnitt hvor det legges vekt på at de erfaringene og den kompetansen som ligger i dette prosjektet i Hedmark blir ført videre,» …«som etter dette vurderer situasjonen som vesentlig lysere enn den var etter statsråd Lilletuns uttalelser om saken like etter nyttår.»

Det er rett som representanten Gløtvold sier, at situasjonen for å få etablert et IT-studium for de funksjonshemmede er langt lysere nå enn den var etter statsråd Lilletuns uttalelser i januar.

Jeg er glad for at jeg på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet kan ta opp det forslaget som er omdelt i salen. Vi ser gjerne at regjeringspartiene slutter seg til det framlagte forslaget, slik de også nå har gitt signal om.

Når det gjelder det konkrete forslaget som er framlagt, er Høgskolen i Hedmark avdeling Rena nevnt, på bakgrunn av at Norges Handikapforbunds Ungdom hele tiden har foreslått at studiet skulle plasseres ved Høgskolen i Hedmark. I de tre regjeringene som har arbeidet med denne saken – regjeringen Harlem Brundtland, regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik – har det overhodet ikke vært noen diskusjon om etableringssted, men det har vært spørsmål om å skaffe økonomiske ressurser til et så kostbart studietilbud til de funksjonshemmede.

Presidenten: Einar Olav Skogholt har framsatt det forslaget han viste til.

Reidun Gravdahl (A): Å ha arbeid gir livskvalitet og innhold i hverdagen. For funksjonshemmede er dette langt fra en selvfølgelighet. Mye må legges til rette for å gjøre det mulig å ha et arbeid å gå til når en har mye annet å streve med fra før. For å få til full likestilling og muligheter til deltakelse i samfunnet kreves det økt innsats på mange plan – ikke bare fysisk tilgjengelighet, men også økt satsing på en rekke områder, som utdanning og alternative arbeidsplasser for mennesker med psykiske lidelser og andre usynlige sykdommer.

Det er bra at planen vektlegger tverrfaglighet, brukermedvirkning, rehabilitering og yrkesaktivitet. Samlokalisering og godt samarbeid mellom trygdekontor, arbeidskontor, sosialkontor og helsevesen er nødvendig for å få til en best mulig tilværelse for den enkelte som har et særskilt behov. Man vet best selv hvor skoen trykker.

Mye av arbeidslivet, som samfunnet for øvrig, er ikke innrettet og tilrettelagt for mennesker med funksjonshemminger. Det må det gjøres noe med, slik at yrkesaktivitet blir mulig.

Å legge til rette i utdanningsinstitusjonene er en god start – god utdanning muliggjør arbeid og selvforsørging.

HMS-arbeid – helse- miljø- og sikkerhetsarbeid – er viktig for å forebygge belastningsskader og faren for yrkeshemming. Like viktig er det å ha en god oppfølging av den enkelte arbeidstaker under langvarig sykefravær. Aktiv sykmelding og assistanse for å komme tilbake til jobb er gode tiltak, det kan til og med være den eneste muligheten til ikke å bli varig yrkeshemmet.

Sykdom eller skade som har startet med en fysisk plage, kan fort utvikle seg til en psykisk uovervinnelig barriere som kan føre til isolasjon og store problemer med å komme tilbake i arbeid og til samfunnslivet for øvrig. Derfor er det viktig at det også i små og mellomstore bedrifter gjøres en seriøs innsats innenfor HMS-arbeidet. Mange har ikke mulighet til å kunne tilpasse seg en ordinær arbeidsplass. Derfor er det bra vi har en rekke muligheter til arbeid i AMB-, ASVO- og ATS-bedrifter, eller arbeid med bistand i en ordinær bedrift.

Jeg var på bedriftsbesøk i forrige uke i et arbeidstreningssenter eid av tre kommuner med arbeidstakere fra de samme kommunene. Foruten de plassene som har statlige tilskudd, kjøper kommunene noen plasser de betaler ekstra for. Mennesker med psykiske lidelser har også arbeid i denne bedriften. Det har sine spesielle problemer, for noen av dem kommer og går uten å følge klokka eller arbeidstiden. Bedriften har sine kunder som stiller krav til rask leveranse, kvalitet og kompetanse, som fra andre underleverandører. Det er derfor mange gode hjelpearbeidere og instruktører i slike bedrifter. Det sier seg selv at en slik bedrift må ha statlig bistand for å få det til å gå rundt.

For mange kommuner har arbeidet med budsjettet for 1999 vært svært vanskelig. Arbeiderpartiet foreslo 1 milliard kr mer til kommunesektoren enn det stortingsflertallet vedtok. Dessuten ville Arbeiderpartiet omfordele 1   milliard kr.

Den dårlige kommuneøkonomien har gjort at noen som har hatt tilbud om arbeid på særskilte vilkår med tilskudd fra kommunen de bor i, har mistet dette. I tillegg har transporttilbudet blitt kraftig redusert rundt om i landet av samme årsak. Det er betenkelig at de som har en mulighet til en hverdag med den verdi å ha et arbeid å gå til, blir fratatt dette fordi stortingsflertallet har nedprioritert kommuneøkonomien. Det er å håpe på bedringer ved neste korsveg, dvs. ved behandlingen av neste års budsjett.

Dessuten må det satses mer på arbeidsmarkedsetaten for å tilrettelegge arbeid for flere med psykiske lidelser, slik som forutsatt i den opptrappingsplanen.

De som har prøvd å få til noe, har raskt erfart at det er nødvendig å utarbeide særskilte tiltak som gjør en i stand til å håndtere ustabilt frammøte og andre vanskelige tilpasningsproblem.

Å satse på arbeid gir deltakelse og likestilling.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Det er mange gode tiltak i handlingsplanen.

I mitt innlegg vil jeg ta opp problemstillinger som gjerne burde vært presisert litt nærmere. Begrepet «funksjonshemmet» kan virke noe uklart med tanke på merknader og innlegg her i dag. Det virker som om det er symptomer og behov for tilrettelegging som er utgangspunktet, og det kan for så vidt være en grei tenkemåte, men hvordan vil det slå ut når vi skal diskutere rettigheter, spesielt i lovs form? Som eksempel kan nevnes komiteens merknader og innlegg om Alzheimer og senildemens. Hører det hjemme i de funksjonshemmedes handlingsplan eller skal det fortsatt være i geriatrien? Og skal normal aldringsprosess, som fører til bevegelseshemming, leseproblemer og pleiebehov, være et satsingsområde innen de funksjonshemmedes handlingsplan? Til nå har det vært samarbeid for felles tilrettelegging.

Innholdet i begrepet «brukermedvirkning» bør også gjøres klarere, for det dreier seg om tre grader, eller nivåer, på medvirkning. Det første er brukermedvirkning med kompetanse på eget behov for tilrettelegging, det andre er brukermedvirkning der en representerer en diagnosegruppe, en organisasjon, og det tredje er brukermedvirkning der en representerer mange typer funksjonshemminger og mange organisasjoner.

Dessverre skjer det fortsatt såkalt kvalitetssikring etter kontakt med kun én organisasjon, og det kan bli svært galt når en vet at behovet for tilrettelegging er forskjellig for ulike grupper funksjonshemmede. Dette gjelder også IT-senter på Rena, der handikaporganisasjonen representerer de bevegelseshemmede og ikke andre grupper funksjonshemmede.

Videre er politisk deltaking i kommuner, fylkesting og storting tatt opp både i merknader og i innlegg her i dag. Men det meste av vinklingen skjer i forhold til bevegelseshemmede, hvor det også blir gjort et poeng av at denne talerstol ikke er tilgjengelig for de funksjonshemmede. Men hva med alle de funksjonshemmede vi allerede har på Stortinget, og tilgjengelighet i skriftspråket, den saksmengden vi skal gjennom? Jeg savner en verbal støtte til den uformelle dyslektikergruppen som består av stortingsrepresentanter fra de fleste partier. Vi jobber for å finne fram til hjelpemidler som letter arbeidet, i god og konstruktiv dialog med våre hjelpere her på Stortinget. Skrifttype og skriftstørrelse er bra i husets egen produksjon. Verre er det med lange setninger og vanskelige ord, ikke minst i Regjeringens stortingsmeldinger og proposisjoner. Det kan bli mye bedre. Brukermedvirkning er også et stikkord her.

Asmund Kristoffersen (A): Stortinget tar i dag et viktig skritt framover til fordel for barn med store bevegelsesvansker, spesielt barn med cerebral parese, CP, ved at Stortingets flertall slutter seg til Arbeiderpartiets forslag om å gjøre den såkalte Petø-metoden tilgjengelig i opptreningssammenheng.

Dette er et systematisk opplagt program der læringen er basert på samspill mellom barn i grupper, og der barnets foreldre hele tiden er med, mens det hele ledes av instruktører med bred tverrfaglig kunnskap basert på fysioterapi, barnepleie, logopedi, pedagogikk, psykologi, anatomi og nevrologi.

Det opplagte målet er å lære barna ferdigheter til å mestre dagliglivet bedre, og selvsagt med stor vekt på gangfunksjonen.

Ulempene så langt har vært at opplegget har vært dyrt for foreldrene og lite tilgjengelig siden fagpersonalet for Norges vedkommende har vært hentet fra Ungarn. I de aller fleste tilfellene har opplegget vært gjennomført uten offentlig støtte. Jeg er imidlertid kjent med at Regionsykehuset i Tromsø har gått inn i prosjektet og både faglig og økonomisk gitt sin støtte til et opplegg i Tromsø. Jeg er også kjent med at norske fagfolk bestående av bl.a. psykologisk rådgiver, barnelege, fysioterapeut og spesialpedagog har fulgt prosjektet i Tromsø over tre år og evaluert dette.

Rapporten bekrefter resultater som tilsier at dette tilbudet må nå fram til CP-rammede barn i Norge. Derfor må vi nå gjøre dette til et tilbud som det offentlige helsevesenet tar ansvar for, eventuelt i et samspill med private utøvere.

Jeg regner med at det i lang tid vil være aktuelt å bruke utenlandsk helsepersonell, men at vi alt nå vurderer hvordan vi kan bygge opp egen kompetanse hos norsk helsepersonell.

Når jeg har nevnt tiltak i Tromsø spesielt, har det sammenheng med at tiltakene der har vært mest omfattende, men jeg er vel kjent med at det også i andre deler av landet har vært gjennomført opplegg etter samme metode. Jeg har registrert at tiltakene ofte stopper opp på grunn av mangel på økonomi. Dette kan ikke Helse-Norge lenger være bekjent av.

John I. Alvheim (Frp): Jeg har en merknad til forslaget som er fremmet på vegne av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti. Det er disse partiene som er sammen om en flertallsmerknad i komiteen, hvor det er anført følgende:

Disse partier «er videre kjent med at Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet forslag om et IT-etterutdanningstilbud inkludert bo- og servicetilbud for sterkt funksjonshemmede, lagt til en av våre høgskoler. Flertallet stiller seg positiv til dette forslaget, og vil be om en snarlig avklaring».

I forslaget slik det foreligger, er stedsvalget tatt med samtidig. Det var ikke det som stod i flertallsmerknaden. Jeg vil henstille til Arbeiderpartiet å endre dette og ta ut «Høgskolen i Hedmark» og ta inn igjen det som står i merknadene, at dette skal etableres ved «en av våre høgskoler». Hvis ikke Arbeiderpartiet er villig til det, trekker Fremskrittspartiet seg fra forslaget.

Unn Aarrestad (Sp): Eg er glad for at Regjeringa har teke opp problemstillingane rundt yrkesaktivitet blant funksjonshemma i denne meldinga. Her er det viktig med planar som i god tid førebur attføring og arbeid, og det må sjåast tverrsektorielt på dette for å utvikla rette typar attføringstiltak. Tiltak for å motivera og meistra i kommunal regi er eit godt døme på dette.

Det bør elles vera ei fallitterklæring for oss alle når menneske med funksjonhemmingar som gjerne vil over på yrkesmessig attføring, endar opp som sosialklientar. Her er samarbeidet mellom trygdeetat, arbeidsmarknadsetat og sosialetat viktig.

Over ein kvart million menneske i Noreg er uføretrygda. Me veit at mange av desse har ein arbeidskraftreserve som kunne vore nytta både til eige og samfunnet sitt beste. Kor mange av desse som ønskjer jobb, veit ingen, men det er truleg stor skjult arbeidsløyse. Og me veit at mange etter kvart gir opp å søkja etter arbeid. Arbeidskontora har fleire tiltak for å få uføre ut i jobb, men berre halvparten lukkast i jakta på ein tilpassa arbeidsplass.

Då bør det vera ein tankekross at staten, fylkeskommunen og kommunane er dei arbeidsgivarane som er minst flinke til å ta inn uføre arbeidssøkjarar i faste stillingar, etter det som står i Stavanger Aftenblad 28. januar. Det burde vera ei utfordring for nettopp desse å retta opp denne statistikken. Samtidig betalar altså Rikstrygdeverket ut milliardbeløp årleg til uføretrygda. Rikstrygdeverket si siste oppteljing synte at berre 12 000 av til saman 322 000 sjukemelde gjekk på aktiv sjukemelding.

Ei undersøking frå Moss synte at berre halvparten av dei langtidssjukemelde kom tilbake til sitt vanlege arbeid. Derfor er det så viktig med tidlege tiltak, og at dei sjukemelde held kontakten med arbeidsplassen.

Ved aktiv sjukemelding kan den sjukemelde få halda fram i jobben med tilrettelagde oppgåver. Ein har tru på at aktivitet for mange er betre medisin enn å vera passiv og isolert heime. Elles må det òg vera ei hovudline for innsatsen at arbeidslivet vert slik innretta at ei funksjonshemming ikkje fører til yrkeshemming. Partane i arbeidslivet må òg engasjerast i dette. Det trur eg alle er tente med at me får til.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg beklager hvis formuleringen i det omtalte forslaget skaper vansker og usikkerhet. Grunnen til at Høgskolen i Hedmark avdeling Rena er nevnt, er at Norges Handikapforbunds Ungdom selv har fremmet et slikt forslag, og som jeg sa tidligere, har det ikke vært uenighet i noen av de tre regjeringene som har behandlet denne saken, om hvor etableringen skulle finne sted. Problemene så langt har vel bestått i å skaffe nødvendige ressurser til å etablere et slikt undervisningstilbud til de funksjonshemmede.

Jeg er meget glad for at det tyder på at det vil bli kanskje en enstemmig tilslutning til det forslaget som er lagt fram. Det vil ha mye å bety for å kunne få realisert et slikt undervisningstilbud til de sterkest funksjonshemmede, og jeg håper at Regjeringen vil gripe fatt i denne saken raskest mulig og realisere de planene som har versert i departementene i lang tid.

Det har på ingen måte vært noe ønske å sniketablere et slikt tilbud i Hedmark, og jeg tror også at både behandling i regjering og i storting senere vil vise at det vil være lite debatt omkring etableringsstedet. Etter den oppfordring som representanten Alvheim har framkommet med, tillater jeg meg å foreslå at vi endrer det framlagte forslaget slik at vi stryker ordene «Høgskolen i Hedmark avdeling Rena», og endrer det til «en av våre høgskoler». Så vil debatten framover avklare etableringssted. Som sagt håper jeg på en rask realisering av et slikt utdanningstilbud til denne gruppen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg føler behov for på tampen av denne debatten å kvittera ut tre tema. Som eg sa i mitt fyrste innlegg, blir oppfylginga krevjande fordi ti departement er involverte her.

Lat meg fyrst seia til det forslaget som gjeld IT-utdanningstilbod: Det er riktig at statsråd Lilletun har eit engasjement. Eg veit at han i samarbeid med dei funksjonshemma sine organisasjonar ser på korleis ei slik utdanning kan styrkjast. Og som representanten Skogholt var inne på, er det økonomien og kva ein får for midlane totalt sett, som vil vera avgjerande for val av løysing. Men eg skal syta for at det som blir vedteke her i dag, blir bore fram, slik at den vurderinga som Regjeringa her blir beden om, både blir gjord og meld tilbake i det tempoet som eg forstår det er brei semje om.

Så til Petø-metoden. Der ynskjer eg å understreka at det allereie i Sosial- og helsedepartementet går føre seg ei vurdering både av den metoden og av alternative metodar ut frå at Petø-metoden medfører store belastningar for dei borna som gjennomgår behandlinga, og krev svært stor innsats frå familiane som det gjeld. Eg oppfattar det då slik at det her er eit fleirtal som ynskjer ein fortgang utover det arbeidet som allereie er meldt frå Sosial- og helsedepartementet – eg tenkjer på den arbeidsgruppa som er nedsett, og det resultatet som skal fram hausten 1999. Eg skal ta med meg det til helseministeren.

Så til slutt til representanten Wisløff Nilssen og det som ho var oppteken av. Det er klart at ho verkeleg set i perspektiv kor breitt engasjement som trengst når vi snakkar om full deltaking og likestilling. Ho var òg inne på Regjeringa sine eigne dokument og dei hindringane dei kunne vera for personar med lesevanskar. Kor mykje vi kan få gjort med det, står att å sjå. Men eg skal ta med meg det òg som eit viktig signal frå denne debatten i dag.

Ola D. Gløtvold (Sp): Bare noen ord i forbindelse med forslaget om IT-utdanningstilbud til funksjonshemmede. Forslagsstillerne la et forslag på bordet her i dag som vi fra regjeringsfraksjonen ikke var kjent med før i dag. Og når de nå endelig har blitt enige om hva de vil legge i dette, synes vi det er greit. Vi støtter fortsatt forslaget. Det vi hadde behov for i innstillingen, var å understreke at den erfaring og den kompetanse som dette IT-prosjektet i Hedmark knyttet til Høgskolen på Rena har, må kunne føres videre. Det har vært viktig for oss. Samtidig har det også vært viktig i dialog med de angjeldende departement å få bekreftet at dette skjer ved at departementene fortsatt har kontakt med Høgskolen i Hedmark og vil jobbe med dette. Da er det greit for oss, og vi kan være med og stemme for dette forslaget.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.