Vidar Kleppe (Frp) (ordfører for saken): I den foregående saken var det spørsmål om visjoner, kompetanse og utdanning. I den saken vi behandler nå på bakgrunn av en særskilt melding fra sivilombudsmannen, går det på noe så trist som nedlegging av skoler. Jeg skal ikke trekke parallellene noe lenger enn det, jeg vil bare understreke at det er en enstemmig komite som har gjennomgått og behandlet denne saken, men at det er delte meninger i komiteen om saksbehandlingen som har vært når det gjelder nedleggingen av disse fire skolene i henholdsvis Skånland, Høyanger, Fyresdal og Gausdal kommuner, som vedtaket innbefatter.

Komiteen er enig med sivilombudsmannen når han fant grunn til å kritisere at ikke foreldrene og elevene ved Breistrand skule ble informert om de ulike forslagene til vedtak fra administrasjonen før kommunestyret fattet vedtaket, som medførte store endringer for elevene på skolen. Vi ser også alvorlig på at grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24 § 32 nr. 1 ikke er blitt fulgt opp. Der fremgår det klart og tydelig at hver av skolene skal opprette et samarbeidsutvalg med to representanter for lærerne, en representant for andre tilsatte, to representanter for foreldrerådet, to representanter for elevrådet og rektor som en representant for kommunen. Dette er for at disse sakene skal bli behandlet på en måte som gjør at de ulike syn blir hørt.

Komiteen vil også understreke at vi er enig i, og det er enstemmig, at saksbehandlingsreglene i slike saker må følges bedre opp enn det som er blitt gjort her. Det er uheldig at det i ettertid er blitt skapt strid om vedtakene. Men det er kanskje ikke så rart, i og med at partene som ikke er blitt hørt på en grundig og seriøs måte, føler seg overkjørt. Derfor er det i hvert fall en enstemmig komite som understreker at saksbehandlingsreglene er til for at de skal følges i slike saker, før vedtak blir fattet.

Ellers må jeg si at det store springende spørsmålet i henhold til flertall og mindretall i komiteen har vært komiteens flertallsmerknader, som går på at mye av det som har oppstått når det gjelder nedlegging av disse skolene, dreier seg om særlovgivningen kontra deler av forvaltningsloven. Vi mener, fra Fremskrittspartiets og SVs side, at disse fire sakene klart og tydelig viser at demokratiet i henhold til loven ikke fungerer på en måte vi er tjent med. Det er en kjensgjerning at det har vært mange diskusjoner når det gjelder nedlegging av skoler. Det er også en kjensgjerning at flere har fått gjennomslag når de har anket til fylkesmannen i slike saker, med den begrunnelse at saksbehandlingsreglene ikke har blitt fulgt, at høringene av alle som skal tas med på råd, ikke har blitt foretatt før kommunestyrene har fattet sine vedtak.

Jeg vil bare henvise til innstillingen vi har lagt fram, og det er i hvert fall en enstemmig komite som sier seg glad for at sivilombudsmannen nok en gang har pekt på et viktig område der vi som folkevalgte politikere og kommunestyrene må følge opp de reglene som gjelder.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Tingelstad (Sp): Siden Senterpartiet ikke er representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen, ønsker jeg å holde et innlegg i denne saken.

Det er bra at vi har organer i vårt demokratiske system som kan se til at folkevalgte organ ivaretar den enkelte borgers rettigheter, også når disse utgjør et samarbeidsorgan, i dette tilfellet skolens samarbeidsutvalg.

Jeg vet det er vanskelige avveininger som må gjøres når skolestrukturer skal vurderes, og det er mange følelser som blir berørt når ens egen skole er truet. Det er utallige henvendelser som tilflyter oss stortingsrepresentanter om slike saker, til tross for at dette tilhører et annet beslutningsorgan, nemlig kommunene. Dette er saker som virkelig engasjerer folk i lokalsamfunnene.

Dagens innstilling omhandler sivilombudsmannens orienteringer om og syn på fire konkrete klagesaker angående skolenedleggelser. Jeg vil, i likhet med komiteflertallet, ikke gå inn på de enkelte sakene, men på prinsipielt grunnlag uttrykke noen synspunkter. Jeg registrerer at Sivilombudsmannen har kritiske synspunkter på saksbehandlingen i de aktuelle sakene. Jeg siterer fra innstillingens side 2, der det heter i avsnittet Oppsummering:

«Sakshandsamingsreglane er med på å sikre at sakene blir så godt opplyst som mogeleg før avgjerdene blir fatta. Ved at saka blir lagt fram for samarbeidsutvala ved dei aktuelle skulane, får også dei impliserte partane kunnskap/varsel om at skulen kan bli lagd ned, og dei kan dermed gje uttrykk for sitt syn på saka før vedtaket er fatta. Dersom foreldra/elevane hadde fått delta i prosessen, ville det etter ombodsmannen» – og her mangler et ord, president – «også kanskje ha vore lettare å akseptere desse avgjerdene.»

Dette er jeg helt enig i. Selv om vedtakene er gyldige, peker sivilombudsmannen på et problem som flere ganger har vært gjenstand for offentlig debatt, nemlig at forvaltningsloven og andre lover som regulerer forvaltningens arbeidsmåter og regler om saksbehandling, skal bidra til å gi de vedtak som fattes, en demokratisk legitimitet. Et grunnleggende prinsipp er at berørte parter skal gis mulighet til å uttale seg. Det er nettopp det som påpekes, og det er en viktig påminnelse for de lokale beslutningsorganer.

Jeg slutter meg for øvrig fullt ut til flertallsmerknaden der det heter:

«Flertallet understreker imidlertid at når kommunene først har opprettet samarbeidsutvalg for å håndtere slike spørsmål, er det etter flertallets oppfatning svært dårlig forvaltningsskikk å ikke høre disse instansene.»

Dette burde være så innlysende at det skulle være unødvendig å bemerke det, men stortingsflertallet, inkludert Senterpartiet, mener altså at dette er på sin plass i dette tilfellet.

Sivilombudsmannen har de siste årene ved flere anledninger i sine årsmeldinger pekt på at saksbehandlingsreglene ikke følges godt nok i forvaltningen. Jeg håper denne saken kan bidra til at kommuner som har noen svin på skogen – for å si det sånn – skjerper seg på dette området.

Vi som arbeider med skolesaker, er spesielt opptatt av å få foreldrene mer med i skolen, både med hensyn til læringsopplegg, i sosiale sammenhenger og i utviklingen av det fysiske miljøet. Betydningen av samarbeid med foreldrene har også vært understreket i skolelovene og foreldremeldingen som Stortinget nylig har vedtatt.

Jeg er redd for at foreldre som har opplevd å bli overkjørt i saker der de burde ha fått uttale seg, kan miste motivasjonen for å arbeide med skolesaker generelt. Derfor er det viktig at vi får en åpen dialog med alle berørte parter. Dette er et viktig element i lokaldemokratiet – kanskje en betimelig påminnelse i et lokalvalgår.

Vi som driver med politikk må aldri tape av syne hvem vi arbeider for, nemlig den enkelte borger i by og bygd. Det fordrer at vi har nær kontakt med folk flest, og at vi er villige til å lytte til våre egentlige oppdragsgivere.

Harald Hove (V): Siden Venstre ikke er representert i kontrollkomiteen kan det være greit å ta ordet for å komme med et par merknader til den foreliggende innstillingen.

Saken gjelder saksbehandlingen i forbindelse med nedlegging av grunnskoler. Jeg tror det kan være et poeng når man skal vurdere saksbehandlingen nærmere, å understreke at elever har skoleplikt i grunnskolen, og at en skolenedlegging og en endring av skolested slik sett kan stille seg litt annerledes enn i den videregående skolen, hvor det alene er snakk om en rettighet og ikke også en plikt. Det er kommunestyret som i realiteten bestemmer hvilken skole den enkelte elev skal gå på og slik sett utføre sin skoleplikt.

Det man veldig klart legger merke til, er at saker om skolenedlegging ofte reiser et betydelig engasjement for de foreldre, og for så vidt gjerne de elever, dette berører. Jeg er vel tilbøyelig til å mene at man på mange måter bør se på hvilken skole en elev skal gå på, som et spørsmål om hvor vedkommende skal oppfylle sin plikt i forhold til kommunen, i forhold til det offentlige. På denne bakgrunn er det nok min oppfatning at det her foreligger en plikt for kommunen til å la de berørte parter få mulighet til å uttale seg – for å bruke en litt omtrentlig formulering. Det betyr i praksis at den enkelte skole som det er aktuelt å nedlegge, må få mulighet til å uttale seg før dette skjer. De foreldrene, og for så vidt de elevene som er knyttet til denne skolen, bør ha mulighet til å uttale seg før skolen blir nedlagt. Har man da et samarbeidsutvalg, har man der et veldig greit organ for å få oppfylt dette. Har man ikke et samarbeidsutvalg, burde man faktisk på annen måte sikre at dette ble ivaretatt. Jeg må nok derfor si at jeg ikke bare er glad for flertallsmerknadene på et par punkter, hvor det heter:

«Flertallet kan ut fra dette ikke se at kommunene hadde plikt til å legge spørsmålet om skolenedleggelser frem for samarbeidsutvalgene i forkant av de folkevalgte organers behandling av disse sakene, således at vedtak fattet uten å ha innhentet uttalelse derved ville vært ugyldig.»

Det som her siteres, kan for så vidt være greit nok hvis man er meget oppmerksom på at da må man legge vekt på det siste som står – altså om vedtak fattet på en slik måte at de derved blir ugyldige. Jeg vil veldig sterkt understreke at selve den saksbehandlingsmessige plikten til å legge dette frem for samarbeidsutvalgene skal være til stede, men en annen sak er hvilken konsekvens man skal trekke av at man har latt være å oppfylle en plikt i forhold til ugyldighetsspørsmålet.

Det andre som jeg også er lite glad for i flertallsmerknadene kommer litt lenger ned i innstillingen hvor det heter:

«Flertallet vil derfor påpeke at det kan være problematisk når særlovsoppnevnte utvalgs rettigheter kommer i konflikt med de øverste folkevalgte organers overordnede planlegging og prioriteringer.»

Dette kan for så vidt være greit nok som et generelt utsagn. Sagt i den sammenheng som det her blir sagt, synes jeg dette faktisk er litt problematisk, fordi det det er tale om, er en rettighet under behandlingen av en sak, nemlig at man skal bli hørt og få mulighet til å komme frem med sin mening og sine synspunkter. Det er én ting, noe annet er beslutningsmyndigheten. Det er klart den skal legges til kommunestyret eller et annet organ som kommunestyret måtte ha lagt denne til.

Som en oppsummering: Uten å gå god for alle nyanser i formuleringene – og med en veldig klar presisering av at det ikke er den store forskjellen på flertallets og mindretallets synspunkter – tillater jeg meg å si at jeg i det vesentlige slutter meg til mindretallets synspunkter.

Statsråd Jon Lilletun: Eg er glad for at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikkje har funne grunn til kritikk av Statens utdanningskontor i desse sakene. Det er viktig at den delen av forvaltninga fungerer tilfredsstillande. Eg ser likevel alvorleg på at kommunane ikkje i større grad har høyrt foreldra sitt syn i dei aktuelle sakene.

Den retten foreldra har til å framføre sitt syn i saker om skulenedlegging, er ein rett eg legg stor vekt på. Å ha skule i nærmiljøet kan ha mykje å seie reint velferdsmessig for barn og foreldre. Nærmiljøskulen gjev elevar og foreldre tryggleik og skaper eit nært forhold mellom skule, heim og lokalsamfunn. For meg er det derfor sjølvsagt at foreldra skal ha høve til å uttale seg før kommunen gjer vedtak i saker om nedlegging.

For å medverke til betre rutinar i den kommunale saksbehandlinga sende departementet 10. februar 1999 ut eit informasjonsskriv til alle kommunane. I skrivet strekar departementet under at kommunane må syte for at saker om skulenedlegging er godt utgreidde, og at dei gruppene den enkelte saka gjeld, får høve til å uttale seg.

Eg viser òg til den nye opplæringslova, som eg håpar vil medverke ytterlegare til å styrkje foreldra sin rett til å uttale seg. I den nye lova er kommunane gjevne heimel for å gje forskrifter om opptaksområda til dei enkelte skulane. Når slike forskrifter vert endra, fylgjer det av forvaltningslova at grupper dei vedkjem, skal få uttale seg.

Det er òg i samsvar med Innst. O. nr. 70 for 1997-98 frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, der dei uttala:

«Spørsmål om skolestruktur og eventuelle nedleggelser av skoler berører foreldre og nærmiljø stort. Komiteen mener det er viktig å gi foreldre mulighet til å uttale seg om disse spørsmål før beslutninger fattes. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at departementet i sin kommentar til § 8-1 første ledd andre punktum legger til grunn at forvaltningslovens § 37 innebærer at blant andre foreldrerådet eller samarbeidsutvalget ved de enkelte skoler skal høres før kommunen vedtar forskriften.»

Gjennom statleg tilsyn og rettleiing frå utdanningskontora vil departementet fylgje opp den nye opplæringslova, slik at foreldre og andre involverte grupper i skulesamfunnet er med og får gjeve sitt syn til kjenne når viktige vedtak skal gjerast. For framtida må det bli ei sjølvsagd sak å sende spørsmål om skulenedlegging på høyring til foreldra og andre grupperingar i skulesamfunnet i god tid før vedtak skal gjerast i kommunestyret.

Jørgen Kosmo (A): Det er enighet i komiteen om at kommunene ikke burde ha opptrådt på den måten de gjorde i forbindelse med saksbehandlingen når det gjaldt spørsmålet om nedleggelse av disse skolene. Det er klart at det hadde vært en mulighet til å få en politisk prosess i disse kommunene som kanskje innebar ro etter at beslutningene var fattet, istedenfor å komme inn i en prosess der man hadde omfattende klagebehandling og stor støy.

Det som imidlertid har vært viktig for flertallet å få fram gjennom sine merknader, er skillet mellom hva som er et gyldig fattet vedtak, og hva som er et ugyldig vedtak. Det er helt åpenbart at selv om kommunene absolutt burde ha hørt samarbeidsutvalgene, hadde de ikke en plikt til å gjøre det, og vedtaket om nedleggelse var sånn sett ikke ugyldig. Det har vært viktig for komiteen å peke på akkurat dette, fordi man har hatt en omfattende klagebehandling, og det har vært reist en del kritikk bl.a. mot statens utdanningskontorer rundt omkring i fylkene, en kritikk som vi på denne måten forsiktig sier har vært uberettiget. Men det fritar ikke disse kommunene for den forholdsvis sterke merknaden som egentlig både flertallet og mindretallet er helt enig i, at kommunene har utøvd særdeles dårlig skjønn og hatt en svært dårlig saksbehandling i forhold til det de burde ha hatt.

Det er fint at sivilombudsmannen har fremmet saken for Stortinget på en sånn måte at det er muligheter for å få dette allment kjent og offentliggjort. På den annen side bør det også minne Stortinget på, når man behandler saker som angår utviklingen av lokaldemokratiet og det enkelte kommunestyres rett til å administrere og organisere virksomheten i sin kommune på den måte de selv synes er best, å være litt forsiktig med særlovgivning på enkelte områder av kommunens virksomhet. Jeg anser ikke dette for å være noe problem så fremt Stortinget til enhver tid er oppmerksom på at særlovgivningen må være tilpasset de pålegg Stortinget og staten gir kommunene i forhold til god økonomiforvaltning, god langtidsplanlegging og en god forvaltning av de ressurser man har til rådighet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.