Presidenten: Stortinget mottok måndag
melding frå Statsministerens kontor om at følgjande
regjeringsmedlemer vil møte til munnleg spørjetime:
Dei annonserte regjeringsmedlemene er til stades,
og vi er klare til å starte den munnlege spørjetimen.
Dei representantane som i tillegg til dei førehandspåmelde ønskjer å stille
hovudspørsmål, blir bedne om å reise
seg. – Takk.
Då starter vi med første
hovudspørsmål, frå representanten Torbjørn
Jagland.
Torbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til
statsministeren.
Bekjempelse av narkotika må være
en hovedoppgave fordi den også rammer uskyldige i form
av vold og kriminalitet. Våren 1997 informerte arbeiderpartiregjeringen
Stortinget om at den ville forhandle om fullt medlemskap i EUs senter
for narkotikaovervåkning. Hele Stortinget sluttet opp om
dette.
Bergens Tidende har denne uken avslørt
at Regjeringen har lagt denne saken vekk. Statsråd Meltveit
Kleppa i Sosialdepartementet sier til Bergens Tidende at hun har gitt
embetsverket beskjed om at denne saken ikke skal prioriteres, og
at hun er skeptisk til medlemskap.
Jeg vil spørre statsministeren om
hvorfor dette har skjedd, og om hvorfor Stortinget ikke ble informert
om dette i forbindelse med Europa-redegjørelsen.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er ikke riktig at Regjeringen har lagt
saken vekk. Bekjempelsen av narkotikaproblemet er viktig både
nasjonalt og internasjonalt, og Regjeringen er innstilt på å delta
i internasjonalt samarbeid om dette både i FNs regi, og
i forhold til EUs senter, som representanten Jagland viste til.
Norge har deltatt som observatør etter
at Regjeringen tok initiativ til dette i 1994. Samtaler mellom Norge
og EU har pågått om en eventuell tilknytningsform.
I narkotikameldingen våren 1997 ble Stortinget informert
om dette. Det har ikke vært noe nytt å melde etter
dette fordi en ikke har kommet fram til en avklaring med EU bl.
a. fordi EU ikke har avklart sitt syn på Norges tilknytning til
dette senteret. Norge ønsker primært en tilknytning
til senteret med hjemmel i og innenfor rammen av EØS-avtalen, som
er den naturlige og for Norge den mest gunstige tilknytningsformen.
Hvis EU ikke vil akseptere dette – det venter vi på svar
på – vil Norge vurdere om det er mulig å få en
annen tilknytningsform til dette senteret.
Det er ingen grunn til å mistenke
denne regjering for ikke å ville delta aktivt i internasjonalt
samarbeid også i forhold til EU når det gjelder
bekjempelsen av narkotikaondet.
Thorbjørn Jagland (A): Da vil jeg referere til hva statsråd
Meltveit Kleppa selv sier:
«Jeg
gav nok beskjed til embetsverket om at denne saken ikke skulle prioriteres
høyt.»
Jeg tror vi må undersøke
om det er EU som har skylden for at det ikke har vært framdrift
i denne saken, slik statsministeren nå prøver å gi
inntrykk av. Det er jo det motsatte inntrykket som er skapt gjennom
artiklene i Bergens Tidende. Og dessuten står det en uttalelse
der, som riktignok er anonym, men jeg må spørre
om det er dette som er ute og går, det en regjeringskilde
sier til Bergens Tidende:
«Det
gjelder å la det se ut som om vi er aktive i forhold til
EU, selv om vi ikke er det.»
Jeg lurer på om man her har forsøkt
bare å utsette og utsette og ikke få saken opp
på dagsordenen. Men det er også viktig å få klarlagt
hvorfor Stortinget ikke ble informert om dette forholdet – at
man var skeptisk, at man hadde gitt beskjed om at dette ikke hadde
prioritet – i forbindelse med Europa-redegjørelsen
i Stortinget.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det spørsmålet svarte jeg
faktisk på i mitt forrige innlegg, nemlig at det ikke var
noe nytt å melde etter at dette var redegjort for i narkotikameldingen
i 1997. Regjeringen har ikke lagt saken bort, Regjeringen har ikke
nedprioritert den, og det forbauser meg at representanten Jagland
bygger på anonyme kilder når han stiller et spørsmål
til statsministeren. Vi later ikke som i Europa-politikken, vi fører en
aktiv Europa-politikk på basis av folkeavstemningen i 1994,
som, som kjent, innebærer mellomstatlig folkerettslig samarbeid.
Det har utenriksministeren redegjort for i en omfattende redegjørelse
for Stortinget. Den fikk bred tilslutning her i debatten.
Når det gjelder dette omtalte intervjuet,
skal jeg ikke skylde på journalister. Jeg vet tilfeldigvis
likevel at statsråden da hun fikk opplest dette intervjuet, ønsket
endringer i teksten, noe det var for sent å få til.
Det har journalisten, etter hva jeg vet, beklaget, men det skal
jeg ikke gå nærmere inn på. Jeg har redegjort
for Regjeringens syn. Vi ønsker et samarbeid med dette
EU-senteret.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Haakon Blankenborg.
Haakon Blankenborg (A): Det er jo ikkje slik at det er anonyme kjelder
det dreiar seg om, det dreiar seg om statsråd Meltveit
Kleppa, som Jagland var inne på. Kanskje er Meltveit Kleppa
sitert upresist, men vi har ikkje fått høyre kva
Meltveit Kleppa faktisk meiner, og dermed står det slik
som det er sitert i Bergens Tidende:
«Jeg
gav nok beskjed til embetsverket om at denne saken ikke skulle prioriteres
høyt.»
Og vi ser at statssekretæren i Sosial-
og helsedepartementet i dag i same avis prøver å gi
inntrykk av at det har vore gjort mykje frå Regjeringa
for å delta i det europeiske samarbeidet. Det er ikkje
noko forsøk på å rette opp det eventuelle
feilsitatet frå statsråden, så det står
der. Og dermed må vi vel kunne spørje om det er
slik at Regjeringa har ambisjon om full deltaking for Norge i det
europeiske arbeidet mot narkotika, og om Regjeringa vil kome tilbake
til Stortinget med ein grundig gjennomgang av dette, slik at vi
veit kva Regjeringa faktisk meiner.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Representanten Jagland refererte faktisk en
anonym kilde i Bergens Tidende, og jeg kommenterte det. Jeg synes
ikke det er en måte å føre debatten på.
Når det gjelder statsråd
Meltveit Kleppas holdning, er den den som jeg har gitt uttrykk for.
Det er Regjeringens standpunkt. Vi ønsker et aktivt samarbeid
med dette senteret. EU har ennå ikke sendt oss – etter
hva jeg kjenner til – et formelt svar om hvilken tilknytningsform
vi kan få. Det har ikke vært noen endring i den
norske regjerings holdning til dette etter regjeringsskiftet. Vi ønsker primært
en tilknytning innenfor rammen av EØS-avtalen. Hvis EU svarer at
det ikke går, noe vi har indikasjoner på at svaret
kan bli, vil vi vurdere spørsmålet om å få en
annen tilknytningsform, fordi vi ønsker å ha en
tilknytning til dette senterets arbeid. Dette senteret samler og
distribuerer statistisk materiale om narkotika. Vi skal ikke undervurdere
betydningen av det. Vi skal heller ikke overvurdere betydningen
av det. Vi deltar også i annet internasjonalt samarbeid
til bekjempelse av narkotikaproblemet, bl.a. gjennom FN.
Presidenten: Då går vi til
neste hovudspørsmål.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål er faktisk
på det samme området, for jeg ble like alarmert
som Thorbjørn Jagland av det som stod i Bergens Tidende.
Jeg synes det er meget alvorlig, og derfor vil jeg rette fortsatt
et spørsmål til statsministeren.
Jeg fikk ikke helt tak i hvilke ambisjoner
statsministeren har for dette. Det er nemlig mulig at det kan oppnås et
fullt medlemskap i dette samarbeidet. Og da er spørsmålet:
Er fullt medlemskap ambisjonen, eller er det ikke det? Og når
det gjelder dette med at ingenting har skjedd, skal man også merke
seg at det nettopp fra senterets side er reist spørsmål
om hvor i alle dager det er blitt av den norske responsen. Og derfor
er spørsmålet: Er det så sikkert at man
har vært så aktiv som statsministeren nå forsøker å gi
inntrykk av?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har ikke forsøkt å gi
inntrykk av noe, jeg har gitt faktiske opplysninger. Holdningen
til dette er ikke endret i og med regjeringsskiftet. Regjeringen
har søkt å få en avklaring av EUs holdning
til vår tilknytningsform. Det har vært vår oppfatning
at den burde finne sted innenfor rammen av EØS-avtalen. Så vidt
jeg vet, har det heller ikke på det punktet vært
noen endring i forhold til den foregående regjering. Hvis
svaret fra EU er at det ikke går, må vi søke
en annen tilknytningsform, bl.a. det alternativet som Jan Petersen
refererer.
For øvrig vil jeg opplyse om at Norge
deltar aktivt i EUs program for forebygging av narkotikaproblem,
et delprogram innenfor EUs satsing for folkehelsen.
Å forsøke å gi et inntrykk
av at Regjeringen ikke vil prioritere kampen mot narkotikaondet
også innenfor disse sammenhenger, er en totalt feilaktig
framstilling.
Jan Petersen (H): Jeg får nærme meg spørsmålet
fra en annen side siden statsministeren ikke var i nærheten av
begrepet «full deltagelse». Mener statsministeren
nå at vi skal delta så maksimalt som det overhodet
er mulig å få til i dette senteret, eller mener
han at det er en redusert deltagelse som er målsettingen?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg var i nærheten av begrepet «full
deltagelse» når jeg sa at hvis vi ikke får
deltakelse innenfor rammen av EØS-avtalen – som jeg trodde
det var bred politisk tilslutning til at vi skulle søke – må vi
vurdere andre alternativer, bl.a. det representanten Jan Petersen
nevnte, og det er full deltakelse, hvis det er mulig. Jeg tror at
grunnene for at vi ønsker dette innenfor EØS-avtalens ramme,
er nokså åpenbare. Det har bl.a. med økonomiske
mekanismer å gjøre. Det trenger jeg ikke si mer
om her fra talerstolen nå. Jeg antar at det ikke er noen
uenighet om at vi skal søke den tilknytningsformen. Går
ikke det – og vi har, etter hva jeg vet, ikke fått
svar fra EU på det ennå – må vi
søke en annen tilknytningsform.
Presidenten: Då går vi til
neste hovudspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.
Så vidt jeg har brakt i erfaring,
har vi siden 1915 hatt et system hvor det er kommunestyrer som oppnevner folk
til å sitte i juryer og som meddommere. Og det er naturlig,
og det har, i hvert fall i hele etterkrigstiden, vært fast
praksis at når kommunestyrer oppnevner slike, oppnevner
man fra sine egne medlemslister i partiene, sine egne tillitsvalgte – en
fast praksis som for så vidt har vært det helt
normale. Denne er nå satt på dagsordenen sammen
med eventuelt nye regler for hvem som skal være inhabile
til å delta som meddommere og jurymedlemmer.
Vil statsministeren ta et initiativ til å sørge
for at det sittende domstolsutvalg, under ledelse av Carsten Smith, får
utvidet sitt mandat, slik at de kan se på systemet for oppnevning
av dommere og jurymedlemmer, herunder om det også er behov
for habilitetsregler som er mer tilpasset dagens situasjon enn situasjonen
i 1915?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg registrerer at det er blitt en interessant
offentlig debatt om dette spørsmålet, og jeg er
enig med representanten Hagen i at det er grunn til å se
på regelverket og oppnevningsprosedyrene her på nytt.
Jeg ser absolutt at en relevant sammenheng å ta det opp
i kan være det nedsatte Carsten Smith-utvalget, som ser
på domstolenes situasjon. Så det forslaget vil
jeg ta med meg tilbake og drøfte med justisministeren,
og jeg synes det er en god idé.
For øvrig vil jeg legge til at jeg
ser klart betenkelige sider ved den ordningen man har. Det som jeg
nok finner aller mest grunn til å sette under debatt, er
at representanter i landets nasjonalforsamling, som er vår
lovgivende forsamling, skal kunne sitte som jurymedlemmer eller meddommere.
Det kan skape et inntrykk av en sammenblanding av to statsinstitusjoner
som etter mitt skjønn ikke bør finne sted. Så siden
representanten Hagen kanskje av naturlige grunner ikke nevnte det,
vil jeg peke på at det synes jeg er det aller mest betenkelige
ved dagens praksis.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har ingen problemer med å være
enig med statsministeren i det, men jeg har altså ikke
den samme mistanke om at stortingsrepresentantene ikke greier klart å skille
sine roller. Én ting er det å møte som individ,
en annen ting er det å møte som representant for
et politisk parti, og jeg tror faktisk de fleste i denne sal skjønner
godt forskjellen på det. Hittil har altså dette
vært systemet, uten at det noen gang tidligere har vært
reist kritikk fra noe hold når det gjelder dette. Man har
mistenkeliggjort en lang rekke mennesker som har utført
en borgerplikt på en best mulig måte, sett med
deres øyne, og den kritikken som er fremkommet, kommer i
tilfelle på et relativt sent tidspunkt. Det er systemet
det bør ses på.
Jeg vil spørre statsministeren om
han vil medvirke til at man innenfor et slikt mandat også vil
se på om §§ 127, 128 og 326
i straffeloven kan anses å være tilstrekkelige når
det gjelder å hindre at noen søker en helt klart
uakseptabel påvirkning av dommere og prøver å senke
terskelen for å avsi skyldig kjennelse?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder alle disse paragrafene
som ble nevnt fra straffeloven, har jeg ikke dem foran meg eller
present i hodet til å kunne kommentere dem i detalj. Men
jeg er enig med representanten Hagen i at en må unngå en
praksis hvor f.eks. politiske partier – eller deres kvinnebevegelse – søker å påvirke
dommerne i en bestemt retning. Jeg regner med at det er det omdiskuterte
tipsheftet fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse representanten Hagen
her hadde i tankene. Jeg har registrert at høyesterettsjustitiarius
har uttalt seg meget skarpt til han å være om
den praksis som Arbeiderpartiets kvinnebevegelse her begav seg inn
på, og der tror jeg høyesterettsjustitiarius absolutt
har et poeng.
Når det gjelder mistanken mot stortingsrepresentanter som
måtte være meddommere eller jurymedlemmer, har jeg
ingen grunn til å mistenke noen bestemt. Men jeg tror at
selve prinsippet er uheldig, fordi Stortinget tross alt er vår
lovgivende myndighet, og da tror jeg ikke representanter derfra
bør sitte i den dømmende myndighet. Det kan skape
en unødig mistanke.
Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.
Sylvia Brustad (A): Jeg vil for det første sterkt avvise
at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har søkt å påvirke dommerne
i enkelte saker.
Jeg vil håpe at statsministeren i
motsetning til en del andre som har uttalt seg om denne saken, faktisk
har lest vårt tipshefte, som ble laget i 1996. Dokument
2 på TV2 denne uka var et intervju fra i fjor som var sauset sammen
med en annen viktig debatt, nemlig om politikeres deltakelse i juryen
generelt. Jeg synes tipsheftet er opphausset. Det består
av tips for å skolere folk, praktiske tips om hvordan en
rettssak foregår, og så er det noen tall og fakta
i forhold til voldtektssaker, som vi er opptatt av. Dette er noe
annet enn at vi skal inn og dømme, slik som enkelte har
framstilt det.
Vi har fått mange henvendelser fra
kvinner rundt omkring i landet som vil ha mer kunnskap om og mer
skolering i det å være legdommer. Det har vi tatt
på alvor. Når kvinnene har spurt rettsvesenet
om å få mer informasjon, har de fått
til svar at det er deres eget ansvar å bidra til.
Jeg vil spørre statsministeren om
ikke han mener det er viktig at de som sitter i juryen, er skolert
for det.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er jo umulig å svare nei på et
sånt spørsmål. Selvsagt er det en fordel
at de som sitter der, er best mulig skolert for den oppgaven de
har påtatt seg. Spørsmålet er hvordan
det skjer, om det kan skje på en måte som kan
påvirke deres utøvelse av det vervet de tar på seg.
Jeg håper i hvert fall at representanten
Brustad synes det er grunn til ettertanke at landets høyesterettsjustitiarius,
som vanligvis er meget lavmælt og nyansert, gikk ut med
en så vidt skarp uttalelse som han gjorde. Det er også registrert
at en del forsvarsadvokater har gjort det samme. Utover det skal
jeg ikke blande meg inn i denne debatten, for dette er én
sak, en annen sak er den som går på oppnevnelse
av kommunestyrerepresentanter og lokalpolitikere i juryer og som
meddommere, og en tredje sak er spørsmålet om
stortingsrepresentanter, medlemmer av landets lovgivende myndighet,
bør sitte i en dømmende myndighet. Det siste synes
jeg for min del er det mest prinsipielt betenkelige. Dette trenger
vi en debatt om, og det kan godt hende at den rammen for debatten som
representanten Hagen antydet, vil være tjenlig.
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning (H): Det har fremkommet i medieoppslagene om oppnevning
av legdommere at det ikke bare er en del representanter for den
lovgivende myndighet som figurerer på de listene, men også en
statsråd. Så for sikkerhets skyld vil jeg gjerne
be statsministeren om å bekrefte at hans prinsipielle syn
på forholdet mellom den lovgivende og den dømmende
myndighet også omfatter forholdet mellom den dømmende
myndighet og den ut-øvende myndighet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det er selvsagt et like klart prinsipp å skjelne
mellom de to myndighetene – den dømmende og den
utøvende. Jeg er ikke kjent med den opplysningen representanten
Lønning gir nå, men hvis så er riktig,
er det prinsipielt like galt. Jeg antar som en selvfølge
at vedkommende aldri ville finne på å møte
som meddommer eller jurymedlem i den tid vedkommende er statsråd – men
uansett skal slikt ikke finne sted av prinsipielle grunner.
Presidenten: Astrid Marie Nistad – til
oppfølgingsspørsmål.
Astrid Marie Nistad (A): Mitt spørsmål til statsministeren
i samband med dette går på bakgrunnen for heftet.
På kva måte kjenner han til dette heftet om skolering som
er gått ut frå kvinnerørsla? Det eg
veit, er at dette heftet er utarbeidd av juristar. Det er utarbeidd
med bakgrunn i at det skal kunne skolere. Ut frå det svaret
som han gav representanten Brustad, lurer eg litt på om
han har lese heftet eller om han bygger på anonyme kjelder når
han kunne svare så suverent sett i forhold til at dette ikkje
er eit skoleringshefte.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg bygger ikke på anonyme kilder,
men jeg bygger på medienes omtale av dette, som også har
gjengitt ting fra heftet. Men jeg går ikke nærmere
inn i en detaljdebatt om heftet. Jeg har registrert at landets
høyesterettsjustitiarius har uttalt seg skarpt om det.
Det regner jeg med gir grunn til ettertanke. Utover det har jeg
ikke tenkt å sette meg til noen dommer over dette heftet,
det har jeg ikke bakgrunn for og heller ingen interesse av. En
skolering av jurymedlemmer og meddommere er utmerket. Jeg vil bare generelt
si, uten å ta stilling til heftet, at det må skje
på en måte som ikke påvirker deres utøvelse
av vervet.
Presidenten: Vi går til neste hovudspørsmål.
Grete Knudsen (A): Jeg vil stille spørsmål
til statsministeren.
Fra flere hold er verdier satt på dagsordenen,
og det er nødvendig. Men kanskje den aller viktigste jobben
er å sørge for en endring med hensyn til hvordan
samfunnet vårt behandler minoriteter og ulikheter – der
har vi som samfunn ingen god historie.
Nå viser en sjokkerende undersøkelse
at én av fire unge homofile har forsøkt å ta
sitt eget liv. Årsakene kan nok være mange, men vi som
samfunn kan ikke rømme unna det faktum at de selv oppgir
at de har følt seg uønsket og har utviklet et
negativt selvbilde.
Mitt spørsmål til statsministeren
er: Hvordan vil Regjeringen rydde opp, slik at vi som samfunn kan
fremstå som både aksepterende, menneskelig og
ikke minst anstendig?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Grete Knudsen
i at denne rapporten som er gitt til Barne- og familiedepartementet,
er alarmerende. I tillegg til den skremmende opplysningen om selvmordsforsøk
viser også rapporten at mange homofile og lesbiske sliter
med psykiske problem, det er avdekket store rusproblem, og mange
er utsatt for vold og trusler.
Regjeringen tar denne rapporten alvorlig. Vi ønsker på ulike
måter å medvirke til at disse problemene kan bli redusert.
Barne- og familieministeren har derfor innkalt Landsforeningen
for Lesbisk og Homofil frigjøring til et møte
i departementet for å drøfte med foreningen en
oppfølging av rapporten og hva man kan gjøre på ulike
hold for å redusere dette problemet. Jeg tror f.eks. at
skoleverket i så måte er viktig, for der når
vi alle unge mennesker.
Grete Knudsen (A): Jeg takker statsministeren for svaret.
Det er positivt at det vil bli avholdt et møte,
men det aller viktigste, tror jeg, samfunnet nå kan bidra
med, er å si at man aktivt skal gjøre noe både
vis-à-vis den enkelte og også gjennom kampanjer
enten det gjelder skoler, helse eller barne- og ungdomsorganisasjoner,
at en aktivt fra samfunnets side sier at her har vi faktisk gjort
en feil, vi sier unnskyld. Det er ikke for sent å endre
oppfatningen, som samfunnet også har skyld i.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at det skal gjøres
noe aktivt innenfor alle de sammenhenger representanten Knudsen
her nevnte. Men for at dette arbeidet skal bli best mulig, tror
jeg det er klokt å ha et møte med foreningen som
organiserer mange i den gruppen det gjelder. Derfor har statsråden ønsket å ha
en direkte dialog med dem før vi går videre med
hvordan dette arbeidet skal gjøres på en mest
mulig effektiv måte.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – frå Grethe
G. Fossum.
Grethe G. Fossum (A): Historien forteller at Kristelig Folkeparti
har ført en sterk kamp mot homofiles rettigheter – de
burde kanskje i ettertid ha dårlig samvittighet for det – fra
1973 hvor man gikk imot økonomisk støtte til informasjon
om homofili, til dagens problemstilling hvor Kristelig Folkeparti
går imot at homofile og lesbiske i partnerskap får
adgang til vigslede stillinger.
Å være usikker på sin egen
seksualitet er vanskelig for en ungdom. Enda vanskeligere blir
det når det ledende regjeringsparti i sine holdninger så klart
tar avstand fra at homofile og lesbiske skal ha de samme rettigheter
som alle andre mennesker i Norge.
Informasjon er viktig for unge mennesker.
Vil statsministeren på bakgrunn av det alvorlige problemet
som her er dukket opp, gå inn for mer informasjon gjennom de
homofiles og lesbiskes organisasjoner? (Presidenten klubbar.)
Og er han ikke redd for at Kristelig Folkepartis motstand mot homofile
og lesbiske legger sten til byrden for de unge homofile?
Presidenten: Presidenten vil be om at ein held
taletida.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg hadde jo håpet at denne debatten
ikke endte opp med at en skulle gi bestemte politiske partier skylden
for de problemer som er avdekket i denne rapporten – det
synes jeg blir for enkelt. Det må heller ikke bli slik
at dersom en ikke er enig i det standpunkt i ulike politiske spørsmål
som f.eks. de homofiles organisasjoner inntar, skal en dermed stemples
som fordomsfull og som den som påfører dem problemer.
Det må være lov til å være
uenig om kirkepolitiske spørsmål og de kirkelige
organers holdning til hvem som kan inneha vigslede stillinger.
Det må være lov til å være uenig
i partnerskapsloven, uten at en dermed skal stemples som en som
påfører de homofile store problemer.
Jeg forbeholder meg retten til å ha
mine politiske standpunkt i slike spørsmål, men
jeg vil aktivt være med og motarbeide diskriminerende holdninger.
Jeg tror f.eks. det som ofte blir sagt på folkemunne, flåsete
bemerkninger i dagliglivet, også er med på å legge
sten til byrden.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – frå Ågot Valle.
Ågot Valle (SV): Jeg vil gjerne følge opp med et spørsmål
til statsråd Jon Lilletun.
Det som nå er kommet fram om de problemene
som de homofile og lesbiske har, handler om sosial utstøting på mange
arenaer, både i Kirka, på skolen og i helsevesenet.
Statsråd Jon Lilletun har offentlig gått ut og
beklaget at Siri Sunde har fått tilbake jobben sin i Kirka.
Mener ikke statsråden at dette er å sende signaler
om at de homofile og lesbiske ikke har det samme menneskeverdet som
oss andre? Mener han ikke at dette er med på å legge stein
til byrden for de homofile og lesbiske?
Statsråd Jon Lilletun: Det er viktig kva som er sagt i denne saka.
Det eg har gjort, er å seie to ting: Det eine er at når
eit kyrkjemøte samrøystes har gått inn
for ein måte å handtere slike saker på,
som er eit indre kyrkjeleg tilhøve, synest eg det er viktig
at alle dei som har vore med på det, held seg til det til
eventuelt nytt vedtak er fatta. – Det har eg gitt uttrykk
for.
I tillegg har eg sagt at eg tek saka til orientering,
og at eg ventar på Kyrkja si behandling. Det å halde
seg ryddig til prosessar i Kyrkja og respektere Kyrkja som trussamfunn
og dei indre tilhøva der, er frå mi side slett
ikkje uttrykk for nedvurdering av nokon som helst.
Presidenten: Vi går vidare til neste
hovudspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til statsministeren. Han har jo nå fått seg et
minutts pause og kan gå løs med nye krefter!
Det sitter mange lærere rundt omkring
i landet i disse dager og teller på knappene om de skal
søke seg bort fra skolen eller om de skal gå på et år
til. Det sitter mange lærerstudenter og lurer på om
de skal prøve å finne seg en annen jobb og ikke
satse på skolen.
Dårlig kommuneøkonomi har
ført til at det særlig er barns og unges hverdag
som rammes av innstramminger. Og fordi vi vet at skolen er en viktig
del av ethvert kommunebudsjett, er det på skolesektoren
mange innstramminger har kommet.
Nå lurer vi i SV på om Regjeringen
jobber med en beredskapsplan i forhold til de innstrammingene som
har skjedd på skolesektoren, og i forhold til det som er
barns og unges virkelighet rundt omkring i kommunene, og om den
i så fall kan legges fram i revidert nasjonalbudsjett slik
at man kan sende et signal til barn og unge om at de er viktige
og at vi har tenkt å satse på dem, og at de voksne – særlig
lærerne som jobber i forhold til dem – får
signal om at de gjør en viktig jobb.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er jo ikke så lenge siden Stortinget
vedtok budsjettet for 1999. Og sagt i en parentes, tillat meg det,
begynner vi nå virkelig å se virkningene av Regjeringens økonomiske
politikk. Jeg har i dag fått melding om en ny rentenedsettelse
på 0,5 pst. Den vil også virke gunstig for kommunene
og deres økonomi. Vi håper at det kan fortsette
på denne måten, fordi vi også har fått
i stand et inntektspolitisk samarbeid som kan gi grunnlaget for
et svært moderat oppgjør som kan trekke i samme
retning.
Så tilbake til budsjettet og lærerne
og situasjonen når det gjelder skolen. Vi har ikke for øyeblikket
konkrete planer om tilleggsbevilgninger eller endringer av det vedtatte
utdanningsbudsjettet for inneværende år. Det er klart
at vi vurderer alltid alle viktige komponenter i et budsjett når
vi reviderer det om våren. Vi vil også senere i
vår få tall med hensyn til utviklingen både
når det gjelder skolefritidsordningen og andre deler innenfor
skoleverket. Det kan selvsagt gi grunnlag for tiltak, men vi har for øyeblikket
verken grunnlag for eller planer om det.
Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren er stolt over de gode effektene
av statsbudsjettet. Og det er jo gledelig hvis renten kan gå ned – ikke
bare 0,5 pst., men mer enn det. Problemet er at det er dokumentert
andre virkninger av det forliket som sentrum, Høyre og
Fremskrittspartiet inngikk i høst, nemlig at det er de
yngste som betaler prisen for innstrammingene rundt omkring i Kommune-Norge,
at det er skolen som tar en stor del av støyten for dette.
Og på dette området har vi liten tid.
Hvis det er sånn at mange lærere
ikke har nødvendig pedagogisk utdanning, at mange flere
enn før ikke har de kvalifikasjonene de skal ha, at mange
gode lærere nå lurer på om det er noen
vits i å slite fletta av seg i en skole som ikke resten
av samfunnet satser på, da burde barn og unge og skolen
behandles på en helt annen måte av statsministeren,
nemlig at man sa: Oj, det har kommet noen kjempekutt i forhold til
barn og unge, det må vi gjøre noe med! På mange
andre områder i samfunnet hadde dette betydd ramaskrik.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første må jeg gjøre
oppmerksom på at det er en del misvisende tallmateriale
ute og går i debatten. For eksempel når det gjelder
skolefritidsordningen, har det vært vanlig hvert år
at en har en reduksjon i antallet som deltar fra høstsemesteret
og inn i vårsemesteret, slik at tallene på nyåret
gjerne er noe lavere enn i høstsemesteret. Men det vil
vi få klarere rapporter om senere.
Når det gjelder lærerrekruttering,
vil det komme en handlingsplan for lærerutdanning, som
Regjeringen ser som et viktig redskap for å rekruttere
til læreryrket. Jeg er helt enig med representanten Kristin
Halvorsen i at det å ha utdannede lærere er viktig
for kvaliteten i skolen, og det setter Regjeringen høyt.
Med bred penn å fastslå at det er de yngste som
betaler for budsjettforliket, er statsministeren ikke enig med Kristin
Halvorsen i. Jeg mener tvert om at vi har fått i stand
budsjetter som har vært gode for barn og unge.
Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): Mitt oppfølgingsspørsmål
går til kirke-, utdannings- og forskningsministeren – statsministeren
trenger kanskje en pause.
Andelen lærere uten godkjent utdanning
har økt de siste årene, det er noe vi vet. Vi
vet også at nyutdannede ikke begynner i skolen. Ifølge
Vårt Land i dag velger hver femte nyutdannet ikke å gå inn
i skolen. De universitetsutdannede velger ikke å ta pedagogisk
utdanning, spesielt gjelder dette realister.
Lønnsstatistikken for lærergruppene
viser at de er blitt lønnstapere utover på 1990-tallet.
Statistikken fra Det tekniske beregningsutvalg viser at også i
1998 ble lærergruppene lønnstapere. I løpet
av perioden 1990-98 har lærerene hatt en lønnsutvikling
som er 10 pst. lavere enn det andre store grupper har hatt.
Mitt spørsmål til statsråden er: Ser
statsråden en sammenheng mellom det å rekruttere
til læreryrket og den dårlige lønnsutviklingen
for lærergruppene?
Statsråd Jon Lilletun: Eg har registrert at representanten Reikvam
har stilt ein interpellasjon til meg om det same spørsmålet.
Eg har òg registrert at leiaren i Høgre og ein
del andre politikarar har reist denne debatten om skikkelege lærarlønningar.
Eg er heilt samd i at det er viktig at lærarar
vert verdsette, og det er klart at lønn er ein del av den
verdsetjinga. Eg meiner at lønnsoppgjeret for 1998 òg
tok høgde for at lærarane var ei av dei gruppene
som kom best ut. Representanten Reikvam veit òg at det
ikkje er mitt departement som er ansvarleg for forhandlingane om
lønn i staten, og det ville vere heilt gale av meg her å seie
kva vi kjem til å gjere i lønnsoppgjeret som no
kjem.
Eg vil berre kome med den avrundande kommentaren at
eg synest det har vore sagt mykje verre ting frå dei representantane
som har vore med i denne debatten, enn det dei har sagt om lærarlønningar.
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning (H): Jeg har to korte spørsmål,
men det første tror jeg ikke utdanningsministeren har tyngde
nok til å svare på, så jeg må be
statsministeren om å ta det.
Jeg la merke til at statsministeren i sitt
svar i sted viste til at Regjeringens budsjettopplegg har gitt meget
gode resultater, nemlig nedsatt rente. Mener statsministeren at det
samme ville ha vært tilfellet dersom Regjeringen hadde
fått gjennomslag for sitt eget budsjettforslag i fjor?
Og det annet spørsmål er:
Er statsministeren enig i at blant alle de faktorer som avgjør
kvaliteten i skolen, er lærerne desidert den mest avgjørende
og den eneste uunnværlige? Og kan statsministeren forsikre
at Regjeringens handlingsplan for rekruttering til læreryrket
virkelig vil ta konsekvensen av dette?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå har statsråd Lilletun
stor tyngde på opptil flere måter, så han kunne
nok svart på både det ene og det andre spørsmålet. Men
statsministeren skal ta det.
Når det gjelder renten, var opposisjonen
inklusive Høyre, alltid veldig raskt på pletten
med å gi Regjeringen hovedæren, for ikke å si
hovedskylden, hver gang den gikk opp med 0,5 eller 0,25 pst. Så tillat
meg den litt spøkefulle bemerkningen at det selvsagt forventes
at opposisjonen alltid er like raskt på plass også med å adressere dette
når renten går ned. Hvorvidt den hadde gått
like mye og like raskt ned hvis Regjeringens opprinnelige budsjett
hadde blitt vedtatt, er umulig å si. Det er en hypotetisk
diskusjon, men jeg for min del tror det. Det var etter vårt
skjønn en balansert innstramning mellom privat og offentlig
sektor som hadde virket gunstig på nedkjølingen
av økonomien.
Jeg kan stort sett svare ja på det
siste spørsmålet. Handlingsplanen skal ta høyde
for at lærerne er de viktigste i skolen.
Presidenten: Vi går då til
neste hovudspørsmål.
Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går
til miljøvernministeren.
Statens forurensningstilsyn har gitt en utslippstillatelse
til Naturkraft som i realiteten innebærer at det ikke vil bli
bygd gasskraftverk i Norge på svært mange år.
I ytterste konsekvens betyr utslippstillatelsen at all industriutvikling
i Norge som medfører klimagassutslipp, stopper opp. Dette
påpekes bl.a. i et brev fra Statoil til miljøvernministeren.
Det har skjedd mye positivt og lovende på teknologifronten,
men pr. i dag finnes det ikke kommersiell teknologi for CO2-fjerning.
Resultatet av SFTs holdning vil fort kunne bli at Norge må importere
stadig mer kullkraft fra Danmark, og at ny industriutvikling i Norge
stopper opp.
Ser statsråden en fare for at SFTs
holdning kan få negative miljøkonsekvenser og
hindre ny industriutvikling i Norge?
Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov til å si,
som representanten Sanner helt sikkert er kjent med, at det nå ligger
en klage på statsrådens bord som hun skal ta stilling
til, hvilket betyr at jeg selvsagt ikke kan gå inn i den
klagebehandlingen. Jeg har lyst til å si at det foreligger
klage fra to hold. På den ene siden klage fra miljøbevegelsen,
som har anket vedtaket fordi de mener at vedtaket i for stor grad åpner
for at man kan delta i kvotehandel og dermed kjøpe seg
fri for å foreta rensing på hjemmebane. På den
andre siden klage fra Naturkraft og andre som mener at vilkårene
fra SFT er for strenge.
Vilkårene fra SFT innebærer
som kjent at Naturkraft blir pålagt å redusere
CO2-utslippene med 90 pst. og NOx-utslippene med 50 pst. Jeg har
lyst til å understreke at SFTs behandling av denne utslippssøknaden
har foregått ut fra faglige vurderinger og på fullstendig
fritt grunnlag.
Det som nå skjer, er selvsagt at klagene
fra flere hold vil bli grundig vurdert, og jeg tar sikte på å komme
fram til en avgjørelse i saken før sommeren. Utover
det synes jeg det er vanskelig å kommentere konsekvensene
av SFTs pålegg både fra den ene og den andre siden
så lenge klagebehandlingen pågår.
Jan Tore Sanner (H): Jeg takker for svaret. Jeg setter pris på at
statsråden nå setter en tidsfrist for sitt eget arbeid.
Jeg vil påpeke at en regjering som mener at det skal settes
klare tidsfrister i offentlig forvaltning, også burde kunne
sette fristen noe tidligere, slik at vi kunne få en avklaring.
Det er enighet om at klimagassutslipp skal
foregå innenfor rammen av Kyotoprotokollen, og da burde
det være fullt mulig for statsråden å gi
utslippstillatelse under forutsetning av at man kjøper
kvoter når den tid kommer. La meg også understreke
at det i Stortinget er et flertall for at det skal kunne bygges
gasskraftverk i Norge, og det er også et flertall som har
sagt at når Kyoto-mekanismene er på plass, skal
ikke SFT lenger gi utslippstillatelse for klimagasser.
Mitt spørsmål til statsråden
er om hun vil vurdere en ordning hvor det kan gis utslippstillatelse
under forutsetning av at man kjøper kvoter når
den tid kommer.
Statsråd Guro Fjellanger: Jeg vil ikke på noen måte forskuttere
klagebehandlingen. Men jeg har lyst til å understreke,
noe som jeg vet at representanten Sanner også kjenner til,
at Kyotoprotokollen i tillegg til å åpne for de fleksible
mekanismene slår fast at dette skal komme som et supplement
til de tiltakene som skjer nasjonalt. Det betyr at vi både
må gjøre ting på hjemmebane og samtidig delta
i et internasjonalt system.
Jeg har også lyst til å understreke
at det var Olje- og energidepartementet under den forrige regjeringen
som bestemte at SFT her skulle ta stilling til utslippene fra de to
gasskraftverkene. Det er det som nå har skjedd.
Presidenten: Då går vi til neste
hovudspørsmål.
Ursula Evje (Frp): Jeg har et spørsmål til
statsråd Lilletun. Det dreier seg verken om homofili eller
lærerlønninger denne gangen – tvert imot
noe så trivielt som skolens ytre miljø. Jeg tenker
da på veier i tilknytning til skoler og barns skolevei.
Dette har vært diskutert mange ganger,
men det ble aktualisert i forrige uke, da det i en av landets aviser,
under overskriften Radarfri sone, ble påpekt at selv med
en fartsgrense på 30 km i timen, ønsker ikke politiet å foreta fartskontroller.
Kjører en bilist 42 km i timen, vurderer de å inndra
førerkortet, og er farten 50 km i timen, mister sjåføren
lappen.
Jeg vil da spørre statsråden
om han kan tenke seg å ta noen form for «action» i
forhold til statsråd Dørum for å få samordnet
dette.
Statsråd Jon Lilletun: Eg må erkjenne at eg ikkje kjenner
saka, eg har ikkje sett det avisoppslaget. Men mitt departement
og Samferdsledepartementet har hatt eit nært samarbeid
ved skulestart for å sikre at politiet får ekstra
mannskap som skal syte for trygge skulevegar for dei minste. Dessverre
viser det seg at det at foreldra ynskjer å ta godt vare
på borna sine ved å køyre dei til skulen,
skapar så mykje trafikk at det i seg sjølv vert
eit problem.
Men den argumentasjonen som representanten
Ursula Evje no refererte til, verkar òg underleg på meg,
så eg skal love representanten Ursula Evje at eg skal setje
meg inn i denne saka og ta den opp med statsråd Odd Einar Dørum
som rette vedkomande, som ansvarleg. Det kan eg hermed love.
Ursula Evje (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg vil vise til at det ikke bare er politiet
som har disse noe spesielle holdningene. Kommunene selv – ganske mange
kommuner på landsbasis – syns ikke de kan anlegge
fartsdumper i 30 km-sonene nettopp fordi det vanskeliggjør
busstrafikk, det vanskeliggjør vintervedlikehold av veier
etc. Men ganske mange barn kan unngjelde dyrt for disse unnlatelsessyndene.
Jeg håper virkelig at statsråden gjør
noe med dette.
Statsråd Jon Lilletun: Det er viktig at vi gjer det som gjerast kan.
Det at vi andre får ein del ulemper både med dumpar
og vanskelegare brøyting, er noko vi må leve med.
Eg deler difor representanten Evje sitt syn. Samstundes må eg
minne om at vi har sjølvstyre lokalt, så korkje
statsråd Jon Lilletun eller statsråd Odd Einar Dørum
kan påleggje dei noko. Men i eit god samvirke mellom dei
sentrale styresmaktene og Vegvesenet og kommunane bør vi
kunne gjere meir enn vi gjer.
Presidenten: Då går vi til neste
hovudspørsmål.
Bent Hegna (A): Jeg har et spørsmål til
miljøvernministeren.
Strømforbruket i Norge øker
kraftig år etter år, og vi bygger ikke ut ny produksjon.
I flere år på rad har vi nå i Norge vært
avhengig av å importere strøm. I fjor importerte
vi så mye som kanskje tilsvarende to gasskraftverk. Det
vi importerer, er strøm produsert i kullkraftverk.
Tidligere var Norge kanskje det land i verden
med den reneste energien – vannkraft. Nå er vi
i den situasjonen at vi hele tiden må importere kraft produsert
ved det minst miljøvennlige alternativet, nemlig kullkraft.
Vi importerer altså strøm hele tiden, og det vi
importerer, er kullkraft.
Mitt spørsmål til miljøvernministeren
er: Hva betyr det for miljøutslippene, og særlig
for utslipp av klimagasser, at vi importerer så mye kullkraft
til Norge?
Statsråd Guro Fjellanger: Selvsagt er det uheldig for klimagassutslippene å bruke
kullkraft enten det skjer i Norge eller andre steder. Som representanten
Bent Hegna pekte på, har vi store utfordringer innenfor
energisektoren. Vi ser at strømforbruket øker,
og at det spesielt øker i husholdningene. Jeg tror det
er viktig at vi når det gjelder energibruken framover,
diskuterer to ting: Hvordan vi kan få mest mulig miljøvennlig
dekning av energibehovet og, vel så viktig, hvordan vi
kan få forbruket ned.
Vi bruker svært mye energi i Norge,
og vi er på verdenstoppen når det gjelder elektrisitetsforbruk.
Ikke minst ved å prøve og få gjort noe
med forbruket har Regjeringen i ulike sammenhenger fremmet forslag
om å øke elavgiften.
Ellers vil jeg vise til at Regjeringen går
inn for en kraftig økning når det gjelder satsing
på alternativ og fornybar energi. Jeg vil også vise
til at Regjeringen før påske vil legge fram energimeldingen.
Bent Hegna (A): Først vil jeg si at det er feil det
som statsråden hevder, at vi bruker svært mye
energi i Norge. Norge bruker omtrent like mye energi som det landene rundt
oss bruker. Vi bruker mer elektrisitet, men det samlede energiforbruket
er omtrent det samme.
Statsråden var inne på enøk,
som det har vært satset på gjennom flere år.
Resultatet er at vi bruker mer strøm år etter år.
I fjor brukte vi 5 pst. mer enn vi brukte året før.
Utviklingen av ny teknologi og teknologi for utnyttelse av alternativer
er dyrt, og det er uansett små mengder kraft som kan produseres
ved hjelp av alternativer som vind, sol osv.
Jeg vil da spørre: Hvor lang tid vil
det ta, med den utviklingen innen enøk vi ser, og med utviklingen
av alternativene, før vi er uavhengig med hensyn til å importere kullkraft?
Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov til å avvise
at det er små mengder kraft vi her snakker om. Vi vet at
det er et stort potensial både innenfor energiøkonomisering
og innenfor bl.a. vindkraft. Dette er konkrete ting som Regjeringen
vil komme tilbake til i energimeldingen. Der vil vi også berøre
det spørsmålet som Bent Hegna tar opp, nemlig
hvordan Norge i framtiden skal dekke sitt energiforbruk.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.
Kristin Halvorsen (SV): Regjeringen, miljøvernministeren
og SV er i et dilemma når det gjelder spørsmålet om
gasskraftverk og energi framover, fordi det er et massivt flertall
i Stortinget for å bygge gasskraftverk, og det kan materialisere
seg på et tidspunkt. Derfor har vi et intenst ønske
om at Regjeringen for det første vil komme mye mer offensivt
ut når det gjelder energiøkonomisering – som
ikke er noe pusleri som dreier seg om at noen hver av oss skal bytte
ut et par panelovner – det er et kjempepotensial for å frigjøre
energi fra husholdningene, kanskje til industri.
For det andre dreier det seg om de nye fornybare
energikildene. Vindkraft kan kanskje dekke 10 pst. av Norges energibehov
i løpet av kort tid, hvis det satses skikkelig på det.
Kan vi vente oss at Regjeringen kommer med
noe som det virkelig er smell i, noe som gjør at hele denne debatten
endres slik at stortingsflertallet fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Høyre blir stumme i sine krav om gasskraftverk og blir
kjørt på defensiven i forhold til energiøkonomisering?
Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt forrige svar, kommer det
en energimelding før påske, og hva Regjeringen
kommer tilbake til av økonomiske satsinger, vil selvsagt
bli presentert i budsjettsammenheng – slik det skal.
Men jeg er helt enig med representanten Halvorsen
i at det er et stort potensial både innenfor energiøkonomisering
og fornybar alternativ energi. Selv om representanten Halvorsen
her velger å påstå at det som har skjedd hittil
under Regjeringen, er puslete, må jeg få lov
til å si at en økning på 40 pst. ikke
er så aller verst i først omgang. Men Regjeringen
ser seg ikke ferdig med sin oppgave.
Jeg har også lyst til å si
at det Regjeringen bl.a. har gjort, er innenfor egen virksomhet å kreve
at offentlige bygg over en viss størrelse i framtiden skal
ha fleksible energisystemer. Det er nettopp ved selv å kunne
gå foran med et godt eksempel, man kan vise hva slags muligheter vi
har.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.
Jens Stoltenberg (A): Jeg er litt usikker på om statsråden
forstår alvoret. Den økende norske kraftimporten fra
våre naboland fører til dramatisk økning
i utslippene av klimagasser. Danmark hadde som målsetting å redusere
sine utslipp med 20 pst., istedenfor har de, som et resultat av
eksport av kullkraft til Norge og til Sverige, vokst med 20 pst.
Det som er dramatisk, er at det er mye kullkraft, den er billig
og derfor utkonkurrerer den andre alternative mer miljøvennlige
energikilder.
Arbeiderpartiet har lansert et opplegg for å begrense importen
av dansk kullkraft gjennom kvoter. Det har de nordiske sosialdemokratene
sluttet seg til. Spørsmålet er om Regjeringen
har gjort noe som helst for å følge opp forslaget
på nordisk plan, fordi det haster med å få fram tiltak
som kan begrense importen av svært billig kullkraft fra
Danmark, som konkurrerer ut all annen mer miljøvennlig
kraft.
Statsråd Guro Fjellanger: Vi har vært i kontakt med Danmark
for å få kunnskap om situasjonen der, ikke minst
for å få kunnskap om det prissystemet som miljøvernminister
Svend Auken nå har lansert i Danmark. I den forbindelse
har vi også vært inne på spørsmålet
om et nordisk kvotesystem.
Jeg er helt enig med representanten Stoltenberg
i at dersom vi skal få bukt med miljøproblemene,
både i Norden, i Europa og globalt, må vi komme
fram til et prissystem på energi som avspeiler miljøkostnadene.
Det betyr at vi må komme fram til et system hvor kullkraft kommer
prismessig dårligere ut enn ren og fornybar energi.
Presidenten: Då går vi til neste
hovudspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til
statsministeren. Det går på at ungdommer ned til
16 år kan registrere seg som fiskere, de kan kjøpe
båt, de kan drive fiske, selge fisk og kreve inn moms.
Men når det kommer dit hen at de skal registrere seg i
Enhetsregisteret og Foretaksregisteret, treffer de på tre
problemer:
1. Næringsdepartementet regulerer
regelverket i registrene.
2. Justisdepartementet regulerer vergeloven.
3. Finansdepartementet krever inn avgifter og skatter.
Her er det tre departementer som ikke kan samarbeide.
Problemet som guttene står overfor,
er at de ikke får registrere seg, verken i Enhetsregisteret
eller i Foretaksregisteret, fordi vergemålsloven setter
grenser. De må være 18 år for å få lov
til å registrere seg der. Her må det gjøres
en endring, slik at det gis unntak for 16-åringer som har
rett til å registrere seg som fiskere og drive yrkesaktivt
fiske, få unntak i vergemålsloven (presidenten klubbar),
slik at de kan få lov til å utøve sitt
yrke (presidenten klubbar). Vil statsministeren gjøre noe
med det?
Presidenten: Presidenten ber representanten om å respektere
taletida. Statsministeren får velje om han vil svare på eit
så detaljert spørsmål.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg får vel gjøre det mer
generelt. Men hvis det er tre departementer som ikke kan samarbeide,
som representanten Bastesen sa, er det noe for statsministeren å gripe
fatt i, for departementer skal samarbeide.
Jeg har ikke nok kunnskap om akkurat den stengslen som
representanten Bastesen her pekte på, som gjør
at fiskere som ellers kan drive fiske når de er over 16 år, ikke
kan foreta den nødvendige registrering på grunn
av vergemålsbestemmelser. Det lover jeg å ta opp
med rette vedkommende.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsministeren for svaret.
Det er en meget prinsipiell og viktig sak det
dreier seg om. Alle gutter som er mellom 16 og 18 år, kan
levere fisk, de får betaling for fisken på vanlig
måte, de er nødt til å kreve inn moms,
og de er nødt til å ta imot 11,11 pst. moms. De
kan selvfølgelig ikke underslå pengene, for da kommer
de i fengsel. Det er ubetinget fengsel for å underslå
moms. Det er klart at man må sette pengene på en eller
annen konto. Men hvor skal de gjøre av pengene?
Presidenten: Presidenten er noko i tvil om statsministeren
veit kvar ein skal sette pengane, men …
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vet stort sett hvor man bør sette
dem, og jeg er ikke ute etter å kaste folk i fengsel. Jeg
skal love å ta dette opp. Det er en åpenbar motsetning
representanten Bastesen påpeker. Hvis de tillates å drive
fiske, levere fisken og få betalt for den, bør
de også være registrert der fiskere skal være
registrert. Jeg skal ta dette med tilbake til de tre departementene
og håper at de vil samarbeide.
Presidenten: Då går vi til
neste hovudspørsmål.
Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun:
Fra Stortinget har det flere ganger vært
fokusert på det fysiske forfallet og dårlige vedlikeholdet
i mange grunnskoler og videregående skoler. Det har i
lengre tid pågått en utredning i departementet
om en arbeidsmiljølov for elever, og statsråden
har tidligere varsla at han vil legge fram for Stortinget en sak
om dette omtrent samtidig med stortingsmeldinga om nasjonalt vurderingssystem
og spørsmål om likeverdig skoletilbud, i tråd
med enhetsskolens prinsipper. Denne stortingsmeldinga er varsla
i mars.
Mitt spørsmål til statsråden
er om han vil holde sitt løfte og legge fram en sak om
elevenes arbeidsmiljø og en arbeidsmiljølov for
elever, sånn at Stortinget får anledning til å behandle
det parallelt med stortingsmeldinga om nasjonalt vurderingssystem.
Statsråd Jon Lilletun: Det eg har sagt tidlegare, er at eg vil kome
tilbake til Stortinget med ei vurdering av om denne saka best vert
løyst i den helse- og miljøforskrifta som tredde
i kraft 1. januar i år, eller om det trengst ei eiga lov.
Vi held no på i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet,
som er hovudansvarleg for den lova eg akkurat nemnde, å innhente
eit oversyn over korleis det ser ut ute i kommunane etter at forskrifta
tredde i kraft. Det vil gje oss ein bakgrunn.
Akkurat slik som eg har sagt, vil dette verte
omtalt i den stortingsmeldinga som representanten Konglevoll refererte
til. Eg har aldri sagt at eg kjem til å leggje fram eit
forslag til lov på det tidspunktet, men eg har sagt at sjølve
problemstillinga vil kome til å verte omtalt. Den arbeidsgruppa
som representanten Konglevoll òg refererte til, er i avslutninga
av sitt arbeid no.
Synnøve Konglevoll (A): I spørretimen 20. januar sa statsråden
at han først ville vurdere om en forskrift var nok. Men
tidligere, altså før det, har statsråden
sagt at denne gjennomgangen av lovverket skulle Stortinget få behandle
på samme tid som stortingsmeldinga om nasjonalt vurderingssystem.
Forskriften om miljøretta helsevern har jo statsråden
kjent til lenge, for kommunene hadde som kjent tre år på seg
for å oppfylle kravene i denne. Og oppdraget med en gjennomgang
av lovverket har Stortinget gitt Utdanningsdepartementet, så det
oppdraget lå på pulten til Lilletun da han ble
statsråd for et og et halvt år siden.
Det virker som om statsråden har blitt
litt svakere i sine løfter siden sist når han
nå sier at han først skal vurdere om en forskrift
er nok, når Stortinget faktisk har bedt om en gjennomgang
av lovverket.
Statsråd Jon Lilletun: Det som er mitt poeng, er at vi må klare å sjå til
at vi ikkje gjer fleire ting på ein gong som berre forvirrar.
Når ein gjekk inn i forskrifta og såg på det
som begynte å kome både frå Barneombodet
og frå ein del andre undersøkingar, var det grunn
for oss til å gå tungt inn i og undersøkje
denne saka.
Eg meiner at di lenger ein arbeidde med saka,
jo klarare vart det at ein fyrst må sjå korleis
dette fungerer, og så må ein sjå kva
som eventuelt ikkje er dekt ved forskrifta. For det er heilt opplagt
at vi skal sikre eit betre arbeidsmiljø, som eg er heilt
samd med representanten Konglevoll i at er viktig. Men samstundes
er det viktig at vi ikkje lagar så mange forskjellige lover
på same tidspunktet at den eine på ein måte
slår den andre i hel.
Dette vil kome tilbake til Stortinget i den
rekkjefylgja som eg orienterte om fyrst.
Presidenten: Då går vi til
siste hovudspørsmål.
Øyvind Korsberg (Frp): Jeg vil stille følgende spørsmål
til miljøvernministeren:
Selskapet Naturkraft fikk nylig utslippstillatelse
av SFT for sine to planlagte gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes.
I utslippstillatelsen fra SFT stilles det krav om at 90 pst.
av CO2-utslippene fra gasskraftverkene må fjernes, eventuelt
at det må anskaffes kvoter for utslippene. Konsekvensen
av SFTs krav er at gasskraftverkene ikke lar seg realisere i henhold
til konsesjonsbetingelsen, fordi det i dag ikke finnes kommersiell
teknologi for fjerning av CO2, og innføring av et nasjonalt
og internasjonalt kvotesystem ligger langt fram i tid og er høyst
usikkert.
Som kjent har Norge et betydelig underskudd
av kraft, og mitt spørsmål blir derfor: Vil statsråden
sørge for at Naturkraft får en midlertidig tillatelse
til utslipp inntil kvotesystem og andre mekanismer er på plass,
slik at vi unngår å importere sterkt forurensende
dansk kullkraft?
Statsråd Guro Fjellanger: Hvis jeg nå kommer i skade for å gjenta
meg selv, kan det ha sammenheng med at spørsmålet
er relativt likt noe jeg allerede har svart på. Jeg kan
ikke svare så veldig annerledes nå.
Som representanten er kjent med, behandler
vi altså nå en klage på SFTs avgjørelse
på Naturkrafts utslippssøknad. Som jeg tidligere
har sagt, har vi på det fått klager fra flere
hold.
Det er viktig for oss at klagen blir skikkelig
behandlet. Vi tar sikte på å komme fram til en
avgjørelse på dette før sommeren. Det
er fra min side verken mulig eller ønskelig å foregripe
klagebehandlingen fra talerstolen her i dag.
Øyvind Korsberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og da vil jeg stille et spørsmål på prinsipielt grunnlag.
Etableringen av kvotesystemet er myndighetenes
ansvar. Etter Fremskrittspartiets syn vil det være helt
feil at industrien skal bære den belastningen som det er å vente på en
gjennomføring av en eventuell ny Kyoto-avtale. Hvis utslippstillatelse
ikke kan gis før et kvotesystem er innført, vil
det kunne få som konsekvens at industriutvikling i Norge
som medfører klimagassutslipp, og hvor reduksjonsmulighetene
i eget anlegg er begrenset, vil stoppe opp i mange år fremover.
Hva er statsrådens syn på den prinsipielle problemstillingen?
Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at når det
gjelder etableringen av kvotesystemer, skal det kvoteutvalget som
er satt ned her hjemme, legge fram sin innstilling ved årsskiftet.
Så vil det være opp til det videre arbeid i regjering
og ikke minst storting når et slikt kvotesystem kan være
på plass. På samme måte er det meningen
at det internasjonale kvotesystemet skal være på plass
høsten 2000. Når det tar litt tid å få på plass
et kvotesystem, er det fordi det er store og vanskelige utfordringer
vi står foran. Vi skal bl.a. ta stilling til hvordan man
skal kunne sertifisere kvoter, og vi skal ta stilling til hvordan
den private sektor kan delta i et system hvor det er landene som
er forpliktet. Derfor må det ta tid. Det som er viktig,
er at industrien forholder seg til to ting: Det ene er at vi også må sette
i verk tiltak på hjemmebane. Det andre er at kvotene vil
få en pris, og at forpliktelsene vil bli strengere i framtiden.
Presidenten: Tida for den munnlege spørjetimen
er no omme, og vi går over til den ordinære spørjetimen.