Presidenten: Dette spørsmål,
fra representanten Inge Myrvoll til samferdselsministeren, tas opp
av representanten Rolf Reikvam.
Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til samferdselsministeren:
«Døve og hørselshemmede
har etter 1. januar 1997 fått sterke begrensinger i adgangen
til å ta utvidet førerkort. Dette kan føre
til at enkelte mister arbeid på grunn av krav til utvidet
førerkort. Denne praksisen har en negativ innvirkning på døves
rettigheter og livskvalitet.
Vil statsråden ta initiativ til å endre
praksis?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Bestemmelsene om erverv og utvidelse av førerkort
er som kjent harmonisert innen EØS-området i henhold til
rådsdirektiv 91/439/EØF om førerkort.
De nødvendige tilpasninger i førerkortforskriften
trådte i hovedsak i kraft 1. januar 1997.
Direktivet inneholder i vedlegg III spesifikke
bestemmelser om «minstekrav med hensyn til fysisk og psykisk skikkethet
til å føre motorvogn». Krav til hørsel
ved utstedelse og fornyelse av førerkort i de tyngre klassene
og eventuelt for kjøreseddel er imidlertid tillagt de nasjonale myndigheter å fastsette.
Kravene skal fastsettes på bakgrunn av uttalelse fra kompetent
medisinsk myndighet, som i Norge er Statens helsetilsyn.
Fra Helsetilsynets retningslinjer siteres følgende:
«Til
tross for synets store betydning, er hørselen ikke uten
betydning for evnen til å bli oppmerksom på hendelser
i trafikken. Av hensyn til passasjersikkerheten stilles det strenge
krav til sanseevne hos fører av buss og minibuss. Føreren
bør dessuten kunne høre passasjerene. Førerkortforskriftene
krever derfor at talestemme skal oppfattes på 4
meters avstand uten høreapparat for førerkort
i klassene D1(E), D(E) og kjøreseddel. For de
andre klassene er det ikke spesifikke krav til hørsel.»
Klasse D1 og D er henholdsvis minibuss og buss, eventuelt
med tilhenger.
Kravet er i overensstemmelse med praksis også før
1. januar 1997. Dispensasjonsmyndigheten er tillagt fylkeslegen
og med klagemulighet til Statens helsetilsyn.
Som uttalt i tidligere brev fra Samferdselsdepartementet
til Norges Døveforbund, er helsebestemmelsene i førerkortforskriften
fastsatt for å ivareta trafikksikkerhetsmessige hensyn.
Dette er hensyn som må tillegges stor vekt i praktisk politikk.
Jeg kan vanskelig se at det nå er grunnlag for å endre
den aktuelle bestemmelsen.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Det var vel ikke så veldig
oppløftende i forhold til det som var utgangspunktet mitt
i alle fall. Jeg hadde vel håpet det skulle være
en viss vilje til å se på den praksis som er etablert.
Vi vet at praksis er annerledes f.eks. i Danmark, som er et EU-land.
Der er det vesentlig lettere for døve å få førerkort
i klasse D og D2, som er minibuss. Det er ganske klart at de innskjerpingene
som er foretatt, har gjort det vesentlig vanskeligere for døve å skaffe
seg f.eks. minibuss til eget bruk. Det kan jo være at de
har stor familie, og at de har bruk for en minibuss for å kunne
transportere familien. Heller ikke det er mulig for døve
med den praksis som er etablert, som er en innskjerpelse. Dette
setter klare begrensninger både i forhold til deres yrke
og privatliv. Jeg vil gjerne gjenta mitt spørsmål:
Er det ingen vilje hos statsråden til å gå inn
og se på den praksis som er etablert, for å vurdere
om den er urimelig?
Statsråd Odd Einar Dørum: Så lenge helsemyndighetene fastsetter
slike regler, og dette gjøres med begrunnelse i trafikksikkerhet,
har jeg ingen som helst vilje til å se på dette.
Hvis det kan dokumenteres at ting er urimelig, skjer det gjennom
klagebehandling. Jeg følger så strenge krav når
det gjelder trafikksikkerhet, at det er overordnet. Det forventes
også av meg i hele den nasjonale politikken om trafikksikkerhet.
Klagebehandlingen gir mulighet, dersom det kan vises urimelighet
i dette, og det er klart at jeg skal holde meg orientert om hva
slik klagebehandling medfører, for å se om det
i den sammenheng kommer fram synspunkter som jeg bør lytte
til. Men så langt har jeg ikke fått slik kunnskap.