Presidenten: Etter ønske frå kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 35 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Folkeparti 10 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar partigruppe og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett som vedteke.

Aud Gaundal (A) (ordfører for sakene): La meg først rette opp to skrivefeil i Innst. S. nr. 100. På side 6, siste linje i første spalte, vises det til et brev av 12. januar 1995. Det riktige årstallet skal være 1999. På side 15 i innstillingen første linje i annen spalte skal det stå: Mobilitet i boligmarkedet.

St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, og komiteens innstilling, Innst. S. nr. 100, gir etter min mening et håp om at det i framtida skal bli lettere å være boligsøker, selv om en er ung og kanskje blakk, eller en blir definert som vanskeligstilt på boligmarkedet.

Min påstand er at det er innstillinga som gir grunn til å tro på en mer positiv utvikling, ikke selve stortingsmeldinga. Og for de boligsøkendes vedkommende er det bra at Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti i de fleste tilfeller utgjør flertallet i innstillinga.

Det er riktig, slik flertallet i komiteen viser til, at stortingsmeldinga representerer en dokumentasjon av situasjonen for de unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Men den inneholder ingen konkrete tiltak, med unntak av at meldinga påpeker at kommunene må ha handlingsplaner.

En enstemmig komite viser til at det er et økende prispress i deler av boligmarkedet, og at grupper med dårlig økonomi får til dels alvorlige etableringsproblemer. Dette gjelder særlig enslige forsørgere, funksjonshemmede, innvandrere og flyktninger, men også rusmisbrukere og personer med psykiske og sosiale problem.

Komiteen viser også til at siden Regjeringa la fram sin melding i juni 1998, har det skjedd en fordobling av boligrentene, noe som klart forverrer situasjonen også for denne gruppen. Komiteen viser til at både unge og vanskeligstilte har hatt problemer på boligmarkedet over tid, og at dette bl.a. skyldes at utleiemarkedet er for lite. Det er rett og slett for få boliger som leies ut.

Flertallet i komiteen mener at det er nødvendig med en konkret opptrapping fra år 2000, og at boligene bør være fordelt på utleieboliger, lavinnskuddsboliger, bokollektiv, studentboliger og små, nøkterne eierleiligheter.

Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det må bygges 1000 flere nøkterne og rimelige boliger i år 2000 enn det som bygges i dag. Vi går inn for en konkret opptrappingsplan, hvor det skal bygges 4 000-5 000 flere boliger pr. år i de kommende år. Dette er et svært positivt signal til dem som av ulike årsaker har problemer med å komme seg inn på boligmarkedet.

I meldinga skriver departementet:

«Regjeringen ønsker imidlertid ikke spesielt å fremme noen bred utbygging av utleieboliger i egne enheter i offentlig eie.

Departementet vil ikke gi noe anslag på hvor mange utleieboliger det er behov for – verken nasjonalt, regionalt eller lokalt.»

Da er det bra at regjeringspartiene her på Stortinget er mer konkrete og forpliktende. Imidlertid virker det noe underlig at sentrumspartiene samtidig henviser til Boforholdsundersøkelsen 1995 fra NBI, og viser til at departementets foreløpige vurdering er at det trengs 2 000 – 5   000 boliger i året i en femårsperiode. Dette er mildt sagt dobbelt bokholderi og kan umulig tolkes annerledes enn at regjeringspartiene har dårlig samvittighet for tidligere urealistiske lovnader.

Arbeiderpartiet mener at det bør være realistisk, både økonomisk og praktisk, for Regjeringa å realisere flertallets merknad om 1 000 flere boliger neste år samt en opptrappingsplan. Her er både Husbanken, boligsamvirket, kommunene, lokale og private aktører viktige medspillere. Det er riktig å sikre at de boligene som oppføres med betydelig statlig tilskudd, blir beholdt som et tilbud til dem som trenger det mest. Klausulering er en måte å sikre det på.

I og med at tomtekostnadene er store i pressområdene, er det meget skuffende at det kun er Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti som mener at Regjeringa må legge fram en oversikt over statens tomtearealer som kan brukes eller omreguleres til boligformål. Jeg undres over hva sentrumspartiene hadde ment hvis de ikke hadde vært i regjering.

Hvis Regjeringa mener at kommunene må lage handlingsplaner, hvorfor kan da ikke staten legge fram en oversikt over arealer staten kan avstå til boligformål? Sosial boligbygging er avhengig av fornuftige tomtepriser, og her kunne staten ha bidratt.

For spesielt utsatte grupper viser komiteen til at det fra Byggforsk er fremkommet tall om at det i Norge i dag er over 6 000 bostedsløse. Det er behov for større kunnskap om denne gruppen, men det bør ikke forhindre at tiltak settes i verk. Her ser vi imidlertid at Regjeringa skyver problemene foran seg ved at de viser til at tiltak for å skaffe bolig til denne gruppen skal komme når stortingsmeldinga om forskjellene i samfunnet legges fram, den såkalte utjevningsmeldinga.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at Regjeringa legger fram en boligmelding som omhandler vanskeligstilte, uten å komme med tiltak for de bostedsløse. Noen av disse lever i dag på gata og trenger ly, ikke bare for natta, men for vinteren. Arbeiderpartiet og SV foreslår derfor at det bl.a. etableres en straksboordning for bostedsløse. Vi mener at ett eller flere av tiltakene skal reserveres for kvinner. I Trondheim har de etablert et tiltak for kvinner som mangler et sted å være om nettene, og så langt har vi fått opplyst at de 17 plassene er for få. Det bør derfor være mulig å etablere slike tilbud, da behovet helt sikkert er til stede også i andre store byer.

Hvorfor støtter ikke sentrum en slik straksordning? I denne sammenheng mener en samlet komite det er bekymringsfullt at hospits brukes i så stor grad. Det er en dyr og svært dårlig løsning, og bruken av hospits må ned.

Komiteen viser også til at det blant de vanskeligstilte er mennesker som har liten boevne. Spesielle tiltak, enten det er bokollektiv med oppfølging fra sosialetaten eller andre typer lavterskeltilbud, må utvikles. Her må vi imidlertid trø varsomt. Det er mange som med god grunn er utrygge for naboer som bl.a. har rusproblem. Det må være kommunens ansvar å gi skikkelig oppfølging, slik at problemene blir mindre og ikke større for naboene.

Enkelte kommuner har også utfordringer fordi tilflyttinga av flyktninger og asylsøkere er stor, mens andre kommuner har fraflytting av den samme gruppe. Her ønsker flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at samarbeidsutvalget mellom staten og Kommunenes Sentralforbund nøye går gjennom denne problemstillinga. Det er særlig Oslo som har de største utfordringene, og flertallet mener det bør vurderes om ikke kommunen bør få økte ressurser til å takle boligbehovet.

Komiteen legger vekt på at kommunene bør lage sine sosiale boligprogram og mener dette er et viktig instrument, særlig for de store kommunene. Det er imidlertid store forskjeller kommunene imellom, og det er klart at de største problemene finnes i de store byene, spesielt i Oslo.

Oslo er kommet godt i gang og har bl.a. Sosialt boligprogram 2 ute til høring. Det er derfor ingen grunn til å vente med boligbygging i påvente av planer. Vi må heller ikke glemme, slik en samlet komite understreker, at mange kommuner har boligprogram av ulik type, men at det ofte er mangel på integrering i forhold til de øvrige tjenestetilbudene.

Husbanken spiller og skal også i framtida ha en viktig rolle. Det er nødvendig at husbankmidlene kanaliseres til pressområdene. Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er enige om å be Regjeringa gjennomgå Husbankens ordninger for å sikre at Husbankens virkemidler kan benyttes effektivt også i pressområdene.

For mange er etableringslånet et viktig bidrag for å komme seg inn på boligmarkedet. Det er derfor uforståelig for meg at det bare er Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti som støtter forslaget om å sikre en mer lik praksis enn tilfellet er i dag. Husbankens representanter har uttalt at mange har det tøffere på boligmarkedet enn det som strengt tatt er nødvendig, fordi kommunene ikke orienterer om muligheten for etableringslån. Det burde i seg selv være grunn god nok til å se på muligheten for en mer lik praktisering av ordninga.

Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringa vurdere å yte startkapital til et risikofond for visse typer utleieboliger, og da etter modell av det risikofondet som er bygd opp i regi av boligsamvirket, for borettslagsboliger. Dette flertallet mener dette bidrar til en større medvirkning fra aktører som vi er helt avhengige av for å få bygd flere utleieboliger. Regjeringa bes derfor om å melde tilbake på en egnet måte hvordan en slik ordning kan etableres.

Komiteen fremmer forslag om en opptrappingsplan for bygging av flere studentboliger, og mener at denne planen bl.a. også bør være en gjennomgang av den offentlige tomtepolitikken.

Det er imidlertid et flertall her på Stortinget som mener at forvaltninga av tilskuddet til studentboliger fortsatt skal ligge under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og ikke slik Regjeringa foreslår, å legge dette til Kommunal- og regionaldepartementet. Det er ikke slik en får inntrykk av ved å lese merknadene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at det automatisk blir flere studentboliger ved at Kommunal- og regionaldepartementet tar over forvaltninga.

En samlet komite går imot at det Rådgivende organ for studentboligbygging – ROS – nedlegges, og fremmer forslag i tråd med det. En samlet komite ber også om at Regjeringa nedsetter et offentlig utvalg for å utrede hele bredden i boligpolitikken. Mye har forandret seg siden meldinga Boligpolitikk for 90-åra ble behandlet i 1989.

Mandatet for utvalget bør utarbeides av departementet, men komiteen har satt opp en del problemstillinger som bør tas med i dette arbeidet. Etter Arbeiderpartiets mening har vi i innstillinga nevnt viktige sider ved utviklinga på boligmarkedet som utvalget bør ta med i sitt arbeid. Komiteen mener utvalget bør ha to år på seg, og at Regjeringa deretter legger fram en boligmelding for de neste ti åra.

Så over til St.meld. nr. 14, Om verksemda til Den Norske Stats Husbank 1996-97. En samlet komite mener meldinga godt illustrerer bankens funksjon når det gjelder å være statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken.

Husbankens rolle i forbindelse med gjennomføringa av handlingsplanen for eldreomsorgen har også ifølge meldinga gått etter planen. Det er også betryggende at samarbeidet med kommunene er bra, og at framdriften i programperioden er god.

Det er derfor ikke noe i denne stortingsmeldinga som tilsier at det var nødvendig å la eldrereformen gå utover programperioden på 4 år, slik et flertall har bestemt her på Stortinget.

Et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den sosiale profilen på bankens virksomhet kan utvikles enda bedre. Det gjelder særlig bostøtteordningene og etableringstilskuddet.

Komiteen viser til at meldinga gir særskilt vurdering av problemene i Oslo, og peker på at problemene på boligmarkedet i Oslo må gis langt større oppmerksomhet i forhold til Husbankens rolle. Komiteen påpeker at det er behov for større ressurser i storbyene for å oppnå samme standard i boligmassen som i andre landsdeler eller kommuner.

Til slutt president: Det er et klart flertall, med Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti, i disse to sakene. Skulle jeg ha et ønske, måtte det være at de samme partiene dannet flertall i boligpolitikken når budsjettet for år 2000 behandles til høsten.

Jeg vil ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har i Innst. S. nr. 100.

Presidenten: Forslaga vil bli behandla etter reglementet.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg vil først rose representanten Gaundal for hennes engasjement i dette viktige tema, og mye av det hun sa, har jeg ingen problemer med å være enig i selv om vi på en del områder reserverer oss noe.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet har fremmet forslag om at de vil ha flere allmennyttige utleieboliger, og grunnen til at jeg tok en replikk, var at jeg gjerne vil ha en presisering av hva dette går ut på. Er det slik at Arbeiderpartiet ønsker en storstilt utbygging av allmenne utleieboliger i offentlig regi for andre enn de grupper vi snakker om, nemlig unge og vanskeligstilte? Hvis jeg kunne få en avklaring på dette, ville det være greit.

Aud Gaundal (A): Som jeg sa i mitt innlegg, er det et allsidig boligmarked med forskjellig typer boliger vi ønsker oss. Og vi ønsker også forskjellige typer aktører inn i arbeidet med disse problemene, det vil si at det ikke skal være noe i veien for at både kommune, stat, boligsamvirket eller andre aktører skal kunne være med og hjelpe oss med denne problemstillingen. Hovedsaken er at vi får et resultat som gjør at det blir lettere for de unge og vanskeligstilte å komme inn på boligmarkedet, og at de som flytter inn i boligene, kan sikres, slik at det i framtiden ikke vil bli åpne markedspriser på disse boligene.

Olaf Gjedrem (Krf): Eg vil fyrst få seia meg nøgd med at Arbeidarpartiet i mange av dei viktigaste sakene i denne meldinga står saman med regjeringspartia. Det ser me veldig positivt på, og det kan bere bud om ei positiv framtidsutvikling når det gjeld dei viktigaste av dei sakene vi handsamar i dag. Det er veldig viktig, og det vil eg gjerne gje Arbeidarpartiet æra for.

Eg har eit spørsmål i og med at Regjeringa foreslo eit grep med overføring til Husbanken når det gjeld planlegging av studentbustader. Det var eit grep som eg personleg hadde mykje sans for, og eg er litt skuffa over at Arbeidarpartiet ikkje kan fylgja det opp. Her gjer ein eit forsøk på å samordna og nytta Husbanken sin bustadkompetanse, og ein får ei prioritering mellom studentbustader og andre utleigebustader – for før eller seinare må dei forskjellige bustadtypane inn i ei prioritering og gjennom ein realiseringsfase. Det er jo klart den positive måten når det gjeld omsorgsbustader, då desse er lagde til den institusjonen. Og i og med at Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet òg støttar dette, må jo det òg vera uttrykk for at fagdepartementet ser dette som den mest tenlege måten å realisera studentbustadprosjekt på, som me vel alle er einige om treng ei tilleggssatsing. Derfor vil eg høyra om Arbeidarpartiet kan tenkja seg å vurdera, evaluera, den ordninga me har, framover, med tanke på ei slik omorganisering for å få ein mest mogleg effektiv bustadproduksjon for ei gruppe som treng det.

Aud Gaundal (A): Når det gjelder studentboligene, ser vi både bolig og studieplasser som en helhet i forhold til studentenes velferd. Det ligger, som jeg sa i mitt innlegg, ingen automatikk i at det ved å flytte dette fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet over til Kommunal- og regionaldepartementet dermed vil bli en øking i utbygginga av studentboliger. Men vi understreker også i våre merknader at det er viktig at bygging av studentboliger blir en del av kommunenes boligpolitikk. Men det betyr ikke at det er noen andre enn Studentsamskipnaden som står for utbyggingen. Og i mange kommuner foregår det jo i dag et utstrakt samarbeid med kommunene når det gjelder studentboliger, så vi mener at det heller kan videreutvikles og har ikke umiddelbart noen vurdering om å endre det.

Sverre J. Hoddevik (H): Eg registrerer at Arbeidarpartiet uttrykker glede over at sentrumspartia i Stortinget er presise og forpliktande i motsetning til Regjeringa. Slik høyrdest det ut for meg iallfall. Kanskje er det også slik at det i meldesamanheng er lettare å svinge seg på ambisjonsnivå, og vanskelegare i budsjettsamanheng og i konkrete forslag å følgje det opp.

Mitt spørsmål til saksordføraren her er om Arbeidarpartiet, trass i at dei ber om planar frå Regjeringa, føler at dei har eit tilstrekkeleg verktøy til å nå det målet som vi les om i pressa, eit tjue tusentals bustader i dei nærmaste fire åra, og om dei har tankar om økonomisk oppfølging i budsjettsamanheng, då det her er snakk om store statlege tilskot. Eg har registrert at SV har snakka om eit milliardbeløp, og at Arbeidarpartiet, i dei signala vi har fått hittil, ligg mykje lågare, så spørsmålet er om vi kan få det litt meir presist når det gjeld tankane om verktøy og løyvingsvilje i nære budsjettprosessar.

Aud Gaundal (A): For å være ærlig så syns jeg for Arbeiderpartiets vedkommende at det å signalisere tusen flere boliger enn det som bygges pr. i dag, i budsjettet for år 2000, for så vidt er nøkternt og realistisk. Kostnadene – vi har jo sett brev fra departementet hvor de signaliserer at med dagens støtteordning kan det koste 130 mill. kr, og vi har nok ment at vi kanskje bør klare å få til 200 mill. kr neste år for å snu trenden på utleiemarkedet. Jeg er helt enig med representanten Hoddevik i at det at Sosialistisk Venstreparti signaliserer én milliard ved budsjettrevisjonen, er et overbud, og vi i Arbeiderpartiet kan ikke være med på det. Det vil jo si det samme som at markedet skal ta unna én milliard på et halvt år, og det går ikke. Derfor mener vi at våre forslag som vi står sammen med mellompartiene og Sosialistisk Venstreparti om, er et realistisk nivå vi bør samarbeide om når budsjettet skal legges fram og behandles før jul.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Torbjørn Andersen (Frp): Komiteen har egentlig ingen store avvikende syn i denne sammenhengen, selv om Fremskrittspartiet har visse forbehold på enkelte områder. Jeg viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i innstillingen.

Det hersker bred tverrpolitisk enighet om at hovedmålsetningen for norsk boligpolitikk skal være at alle skal få mulighet til å disponere en god bolig i et godt bomiljø. Hovedpilaren i den norske boligpolitikken etter krigen har vært å tilrettelegge for at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Denne politikken har vært vellykket, og Norge er i dag et av de landene i Europa hvor den største andelen av befolkningen eier sin egen, private bolig. Det har i Norge alltid vært oppfattet som helt naturlig at det først og fremst er et privat og personlig ansvar å skaffe seg sin egen bolig. Slik vil hovedregelen fortsatt være. Men det er samtidig klart at det finnes et visst antall mennesker som har så store problemer av enten sosial, helsemessig eller økonomisk art, at de har et klart behov for hjelp fra det offentlige for å klare å skaffe seg et høvelig botilbud. Syke, eldre, funksjonshemmede, rusbelastede og andre personer er alle eksempler på mennesker som må defineres som å være innenfor begrepet vanskeligstilte på boligmarkedet, og som må anses som berettiget til hjelp fra det offentlige for å skaffe seg et botilbud. Retten til å kunne disponere et bosted er da også nedfelt i lovverket, og kommunene har her et betydelig ansvar å ivareta.

I et konkurransepreget boligmarked som kjennetegnes av for lav byggeaktivitet og et til dels høyt rente- og prisnivå, er det innlysende at ikke alle vil ha de samme muligheter til selv å skaffe seg sin egen bolig, og en del mennesker møter nærmest uoverstigelige problemer med å skaffe seg et botilbud. Og jeg innrømmer gjerne at dette er en vanskelig sak å finne fullgode løsninger på.

Det er ingen tvil om at prinsippene for å skaffe boliger nok, også til de vanskeligstilte, bør baseres på flere ulike strategier. For det første er jeg skeptisk til at det offentlige gjennom stat eller kommune skal sette i gang med en storstilt bygging og oppkjøp av boliger til disse formål. Det offentlige bør ikke besitte et stort antall boliger, uansett, etter mitt syn. Dette er et syn som også deles av Regjeringen, som påpeker at man ikke vil gå inn for å gi omfattende støtte til storstilt utbygging av allmenne utleieboliger i offentlig regi. Her er vi altså enige med Regjeringen. Løsningene må heller ligge i at det stimuleres til private utleieløsninger og privat utbygging av boligenheter som er tilpasset de grupper det her er snakk om, og at det offentliges ansvar er begrenset til finansiering og økonomisk bistand for å gjennomføre slike prosjekter. I så måte kunne den husleieloven vi skal behandle i Odelstinget senere i dag, hatt en noe bedre innretning på enkelte områder.

Hovedutfordringen for boligpolitikken er å tilstrebe en jevnere utvikling i boligbyggetakten fra år til år, uten de store svingningene. En jevnere takt i byggeaktivitetene, som ikke gir prispress og stigende boligpriser, vil være gunstig for at flest mulig skal kunne bli økonomisk i stand til å skaffe seg og eie sin egen bolig. En økning i takten på boligbyggingen vil også påvirke hele boligmarkedet og kunne bidra til å skape en økt bokapasitet som ville være bedre i stand til å absorbere flere av de menneskene som i dag har problemer. For økt boligbygging vil i seg selv kunne komme alle grupper i folket til gode, også de som er innenfor begrepet vanskeligstilte.

Men selv om vi skulle nå det punkt at det ble bygd nok boliger, ville det fortsatt være mennesker som ikke var i stand til å skaffe seg sin egen bolig. Disse må, som tidligere nevnt, storsamfunnet ta et ansvar for, og flere av de forslagene som er skissert i meldingen, bør derfor følges opp som aktuelle virkemidler for å bedre forholdene for dem som har størst problemer med å skaffe seg enten egen bolig eller et eget botilbud.

Unge førstegangsetablerere og studenter er også to viktige grupper på boligmarkedet som bør få bedre bo- og etableringsvilkår. I tillegg til å skulle skaffe seg bolig har mange av disse unge også studielån, billån og en rekke andre utgifter som folk flest ellers har. Flere unge som nylig har bygd eller kjøpt seg hus, har som regel en lånegjeld på rundt 1 mill. kr. For deres del er det høye rentenivået en tyngende utfordring, som sammen med nedbetalingen av den betydelige lånegjelden på boligen kan skape en vanskelig økonomisk situasjon for dem det her er snakk om.

Det er derfor en betydelig utfordring å innrette lønns-, finans- og valutapolitikken på en måte som bidrar til at vi snart får et lavere og stabilt rentenivå. Dagens rentenivå er og blir en tung utfordring for unge som skal eller som nettopp har etablert seg, og synker ikke renten, nytter det lite med velment snakk om å tilrettelegge for en aktiv og god boligpolitikk for alle i Norge. Renten er og blir en nøkkelfaktor for hele boligpolitikken. De økonomiske betingelsene for førstegangsetablerere på boligmarkedet avgjøres i stor grad av hvordan samfunnet rundt fungerer. Både konjunkturer, ledighetsnivå, kronekurs, oljepris, skatte- og avgiftspolitikk, lønnspolitikk og rentenivå har en betydelig innvirkning på byggeaktivitetene og boligsituasjonen for alle grupper i Norge.

Jeg vil videre få påpeke at det kan virke underlig at det ikke har vært bygd flere studentboliger de senere årene. Det bør nå, slik alle partier synes å være enige om, satses på å øke antall studentboliger vesentlig, da dette vil være en meget gunstig måte å forbedre forholdene i bolig- og utleiemarkedet på. Bygger vi flere studentboliger, vil det kunne medføre en betydelig demping av presset i bolig- og utleiemarkedet, spesielt i de store byene. Jeg vil derfor understreke at bygging av studentboliger er en meget gunstig boligpolitisk strategi som det bør satses tyngre på.

Jeg vil også benytte anledningen til å nevne at etter mitt syn er det viktig at ikke boligen blir et skatte- og avgiftsobjekt, noe vi jo har sett tendenser til i den senere tid. Vi vet at på en ny bolig er det en pris på ca. 1 mill. kr, og av dette utgjør de direkte offentlige avgiftene rundt en tredjedel. Det er et tankekors at det offentlige og politikerne selv bidrar til å gjøre boligen svært kostbar gjennom både krav og regler og gjennom til dels høye skatter og avgifter som pålegges boligen, både når den bygges, og gjennom ulike typer boligskatter på de boligene som står der.

En boligpolitikk som stimulerer til nybygging, utleievirksomhet, kjøp og salg av boliger, byfornyelser og rehabilitering, salg av tomtegrunn, en boligpolitikk uten for mange unødvendige restriksjoner på arealbruk og med et minimum av tungvinte hindringer i form av et – skal man si – ufornuftig plan- og bygningslovverk, er alt sammen avgjørende for å nå de boligpolitiske hovedmålsettingene vi er så enige om i Norge. Og jeg tror selvsagt at alle partiene her på Stortinget vil gjøre hva de kan for å bidra positivt i denne prosessen. For poenget er at skal vi ta et krafttak for de grupper som er nevnt i St.meld. nr. 49, er hovedutfordringen å få til et vel fungerende boligmarked og en god og effektiv boligbyggesektor, og at vi har politikere som bevisst følger med i problemene og utfordringene som til enhver tid oppstår i det norske boligmarkedet.

Politikerne, som legger rammebetingelsene for boligmarkedet, bør aktivt tilrettelegge for å løse de problemene vi ser finnes, og jeg mener at her har vi alle et spesielt ansvar når det gjelder de grupper det vises til i St.meld. nr. 49.

Jeg vil også få lov til å si noen ord om St.meld. nr. 14 om virksomheten til Den Norske Stats Husbank 1996-97. Den fremstiller på en rimelig oversiktlig og grei måte Husbankens virksomhet og de ulike låne- og tilskuddsordningene som banken forvalter som en del av en sosial boligpolitikk.

Jeg vil videre vise til Fremskrittspartiets egne merknader, der det fremgår at partiets generelle syn er at privatisering av statsbankene er en sentral målsetting, og at dette vil fremme konkurransen og sikre alle lånsøkere et likt tilbud og lik behandling.

Det er videre med tilfredshet man konstaterer at omleggingen av Husbankens rentepolitikk i 1996 i retning av en mer markedsstyrt rentepolitikk er foretatt, og det ser ut til å fungere bra.

Fremskrittspartiet har i sine merknader påpekt at det er uheldig at Husbanken har monopol på formidling av statlig støtte til boligformål så lenge Husbanken både forvalter og fordeler etableringslån og bostøtte.

Fremskrittspartiet mener ordningen med bostøtte har et passe omfang i Norge og konstaterer at Norge er det land i Norden som bruker minst penger på bostøtteordninger, og som minst subsidierer boligbyggingen totalt sett. Dette er gledelig, og det viser at det norske boligmarkedet fungerer godt, kanskje best i hele Norden. Det viser at vi tross alt har forhold på boligsektoren i Norge som vi skal være rimelig godt fornøyd med.

Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre, som er inntatt på side 16 i innstillingen.

Presidenten: Torbjørn Andersen har teke opp dei forslaga han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Fremskrittspartiet har stort sett lettvinte løsninger, og det gjelder også i denne saken. Fremskrittspartiet påstår i innstillingen at en mislykket innvandringspolitikk har store deler av skylden for et presset boligmarked, spesielt i Oslo. Fremskrittspartiet påstår at presset på boligprisene i Oslo ikke ville ha vært av et slikt omfang som vi ser i dag, dersom det hadde vært ført en langt strengere kontroll med innvandringen til landet de siste 25 årene. Så Fremskrittspartiets løsning når det gjelder å skaffe nok boliger, er å stenge grensen. Samtidig leste vi i Dagens Næringsliv mandag at Norge trenger mange flere innvandrere i årene som kommer, fordi vi trenger innvandrere i de ledige stillingene som vi ikke klarer å fylle med nordmenn.

Hvordan vil Fremskrittspartiet løse problemene med behov for arbeidskraft innenfor helse og omsorg og på andre områder dersom vi skal gå inn for Fremskrittspartiets løsning, som går ut på å stenge alle grenser for å løse problemene på boligmarkedet?

Fremskrittspartiet skriver også i innstillingen at flyktninger som er utplassert i kommuner, bør nektes å flytte til byene så lenge de ikke er norske statsborgere. Hvorfor skal innvandrere som eneste gruppe nektes, når alle andre her i landet kan flytte fritt mellom kommunene?

Torbjørn Andersen (Frp): Til representanten Signe Øye: Det er merkelig, synes jeg, å blande sammen det hun blander sammen her. Det som står i de merknadene, er en ren faktabeskrivelse og ingen spesiell meningsytring i noen som helst retning. Det beskriver de faktiske forhold i Oslo, nemlig at en stor del av det problemet som finnes på boligmarkedet der, skyldes tilstrømning av et stort antall flyktninger, asylsøkere og innvandrere. En kan da ikke se bort fra dette, det er jo en sannhet. I den merknaden har vi kun vist til de faktiske forhold. Å angripe det finner jeg merkverdig.

Når det gjelder behovet for arbeidskraft, har jeg ikke noen forståelse for at det skal trekkes inn i denne debatten. Jeg trodde vi snakket om behovet for boliger og mangel på boliger til unge og vanskeligstilte. Her blandes begrepene på en måte som jeg synes er merkelig.

Når det gjelder representanten Signe Øye, har jeg merket meg at hun ivrer veldig når det gjelder innvandringspolitikk. Jeg hadde faktisk ikke ventet at det skulle bli noe tema her i dag. Men når hun først tar det opp, må det være lov å understreke at det som jeg viser til i den sammenhengen, er politikk vi har nedfelt i vårt politiske program, og som for så vidt er skrevet på en måte som er helt uangripelig. Derfor finner jeg det underlig at jeg skulle få en replikk på akkurat den biten. (Presidenten klubbar.) – Ja, da er tiden ute.

Karin Andersen (SV): En viktig del av boligpolitikken må jo nettopp være å skaffe bolig til dem som skal besette arbeidsplassene i Norge, så her er det en klar sammenheng. Men Fremskrittspartiet, som er et parti som tror på markedet, kan kanskje, når de mener at boligproblemene i Oslo kommer av at det er så mange innvandrere her, forklare hvorfor det er størst prispress i de bydelene der det ikke bor innvandrere, mens prisene derimot er langt lavere i de byområdene der det bor flest innvandrere, og der det også er de dårligste boforholdene. Det stemmer overhodet ikke med teorien.

På slutten av sitt innlegg sier representanten for Fremskrittspartiet at man bruker lite penger i forbindelse med boligpolitikk i Norge, og det er de fornøyd med. Ja, men hvordan skal Fremskrittspartiet være med på å bygge flere studentboliger hvis de ikke skal bruke flere penger? Er det noen andre på dette boligmarkedet som skal miste penger? Det må vi få et svar på.

Fremskrittspartiet sier også at de ønsker å nedlegge Husbanken, at kundene skal over i det vanlige boligmarkedet, og så skal alle lånsøkere få et likt tilbud. Vet ikke Fremskrittspartiet at folk med dårlig råd aldri har fått et lånetilbud i det vanlige markedet hos de vanlige bankene som det er mulig å betjene? Hvis de i det hele tatt får lån, får de jo de dyreste lånene med de dårligste vilkårene. Det er det det vanlige bankmarkedet kan tilby folk med dårlig råd. Og det må jo bety at staten må inn med enda større tilskudd til det markedet for at dette skal fungere.

Så til slutt: For å få billige boliger er tomter et viktig spørsmål – billige eller gratis tomter. Fremskrittspartiet har nylig vært med på og vært villig til å gi bort meget verdifulle tomtearealer til personer som slett ikke trenger det. Kan Fremskrittspartiet tenke seg å bidra til at stat og kommune gir billige tomter til dem som trenger det?

Torbjørn Andersen (Frp): Nok en gang kommer innvandrere og boligsituasjonen i Oslo på banen. Som jeg sa i mitt forrige svar, har jeg kun vist til den faktiske situasjonen i Oslo. At prisene er lavere øst i Oslo i forhold til på vestkanten, har vel en sammenheng med at boforholdene der er noe dårligere, det er mindre attraktivt å bo der. En har fått nettopp den gettotilstanden som Fremskrittspartiet tidligere har advart mot ville oppstå. Så det som har skjedd med lave boligpriser og dårlige boforhold på østkanten, har skjedd til tross for Fremskrittspartiets advarsler om dette.

Når det gjelder subsidiering, boligpolitikk og Husbanken, har vi ment at Husbanken bør privatiseres. Bostøtte og etableringslån, er ordninger som kan forvaltes gjennom det ordinære banksystemet, så en kan fortsatt opprettholde den biten av den sosiale boligstøttepolitikken uten at Husbanken nødvendigvis er en statsbank.

På det siste spørsmålet, om tomtearealer, kan jeg faktisk svare ja. Forslaget som er fremmet om dette, kan jeg gjerne stemme for. Jeg synes det er et godt forslag at en foretar en gjennomgang og ser på om det er mulig å bruke statens grunn f.eks. til studentboliger eller andre nyttige boligformål. Det er jeg faktisk enig i er et ganske godt forslag.

Morten Lund (Sp): Fremskrittspartiet er et parti som tror at markedskreftene skal greie å regulere det meste, og ønsker at det offentlige skal gripe inn i svært liten grad på de fleste områder.

Det som skjer på boligmarkedet i Oslo nå, er et resultat av at det bygges for lite. Til tross for at prisene har gått opp, virker ikke markedskreftene slik at det blir bygd nok. Det er vel fordi det finnes muligheter til å tjene bedre på andre områder.

Det flytter veldig mye folk til Oslo. Det kunne flyttet mindre folk til Oslo hvis det hadde vært satt inn mer offentlige midler for å motvirke sentraliseringen. Flyttingen til Oslo i dag er så sterk at det burde vært bygd tre-fire ganger mer pr. år enn det som blir bygd. Det er vanskelig å tro at byggingen kommer til å ta seg opp så mye, og det kan også se ut som det er vanskelig å bremse sentraliseringen. Fremskrittspartiets representanter har sagt fra Stortingets talerstol at sentraliseringen bl.a. skal bremses ved at boligprisene skal bli høye. Det går ut over en del førstegangsetablerere – ungdom – i Oslo som er nødt til å betale en pris de ikke har råd til, og det går ut over andre som er i en vanskelig situasjon. Fremskrittspartiet har bidratt til å ta bort de mulighetene vi hadde til å regulere bygging av næringsbygg i spesielt pressede situasjoner, da det kunne blitt bygd flere boliger i stedet for næringsbygg. Akkurat nå er det slik at økning i bygging av næringsbygg gjør at det går ned med boligbyggingen i Oslo. Synes ikke Fremskrittspartiet det kan være grunn til å revurdere sin oppfatning når det gjelder mulighetene for at markedet skal løse de problemene vi nå snakker om?

Torbjørn Andersen (Frp): I mitt innlegg var jeg nettopp inne på at i Norge er boligsektoren lite regulert. Den er i hovedsak styrt av markedskreftene. Det har ført til at vi har fått et stort antall selveiere i Norge, større enn i andre nordiske land, og vi har en bolig- og boligbyggesektor som har fungert rimelig godt i alle år, nettopp på grunn av at markedskreftene har fått råde.

At mange flytter til Oslo, er selvsagt et problem vi må ta på alvor. Det finnes egentlig ingen gode løsninger på det så langt jeg kan se, unntatt å bygge flere boliger. Det er arealmangel som kan være problemet i Oslo.

Representanten Lund ytrer stor bekymring for markedskreftene, selv når han vet at den norske boligsektoren i veldig liten grad er regulert. Det er en deregulert boligsektor vi snakker om, og tross alt fungerer den. Det blir bygd hus, det finnes et betydelig antall utleieboliger, og boligsituasjonen i Norge er god i forhold til i de fleste andre land. Så kommer representanten Lund og spør om vi vil revurdere synet på markedskreftenes innvirkning på boligmarkedet. Jeg får ikke dette til å rime på noen som helst måte.

Her har vi en grunnleggende uenighet. Vi har to prinsipielt vidt forskjellige måter å se dette på. På den ene siden er det troen på at markedskreftene er det mest positive elementet for å løse problemene, og på den andre siden troen på at offentlige reguleringer og subsidieringer er det beste elementet.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Olaf Gjedrem (KrF): Det overordna målet for denne debatten må vera at alle skal kunna disponera ein god bustad i eit godt bumiljø.

Eg vil fyrst understreka at det er positivt at Regjeringa har fremma denne meldinga, og at dei har sett viktige bustadspørsmål på rett plass på dagsordenen. Både meldinga og behandlinga i komiteen representerer eit godt grunnlag for ei framtidig bustadpolitisk satsing i Noreg. Komiteen har òg vore på synfaring i Sverige og Finland og konstatert at den norske bustadmarknaden i hovudsak fungerer godt, men at det er nødvendig med ein del tilpassingar for å nå ein del grupper som elles fell utanfor dette gode butilbodet, som eg trur det er relativt brei semje om at landet bør ha.

I Noreg finst det ikkje berre ein bustadmarknad, men mange. For å kunna setja i verk målretta tiltak er det derfor viktig med lokale handlingsplanar. Desse lokale handlingsplanane bør utarbeidast av kommunane i nært samarbeid med Husbanken, bustadbyggelag, Studentsamskipnaden og kompetente villige og lokale aktørar.

Det er viktig at kommunane tek denne utfordringa. Spesielt i dei kommunane som opplever pressproblem og tilflytting og som manglar butilbod, er det viktig at ein ser alvorleg på oppgåva med å få utarbeidd planar som både syner behovet for ulike bustader og samstundes har ei oversikt over nødvendige tomteareal der denne boligbygginga kan finna stad utan forseinking når midlane kjem. I inneverande års statsbudsjett er overføringa til Husbanken auka med ein milliard kr. Det skal gjera Husbanken i stand til i større grad å fylgja opp lokale bustadbehov. Regjeringa har som målsetting å fylgja opp dei lokale handlingsplanane med etableringslån, kjøpslån, oppføringslån og bustadtilskot.

Det er særleg i Oslo og dei andre større byane at presset i bustadmarknaden merkast best. Det er særleg her det bur mange med permanent låge inntekter. Kombinert med eit høgt prisnivå skapar dette ein vanskeleg situasjon som ikkje bør vara ved over tid. På denne bakgrunnen ber Stortinget Regjeringa om å laga ein opptrappingsplan for bygging av studentbustader. Inkludert i denne gjennomgangen er kravet til parkeringsareal, noko som ein ber om vert vurdert, og tomtepolitikk i tilknyting til studentbustadene. Omsynet til dei vanskelegstilte på bustadmarknaden må ein òg leggja vekt på, slik at Husbanken i ein periode vert gitt høve til å prioritera Oslo og andre byar sterkare enn i dag. Kommunane bør leggja vekt på at utleigebustader for alle grupper kan spreiast i ordinære bustadområde. I denne samanhengen er det rett å syna til at Stortinget nyleg vedtok ein lovfesta adgang til kommunale kjøp av leilegheiter i burettslag, og eg føreset at kommunane fylgjer opp sitt ansvar for sine leigebuarar.

Det er òg rett i denne samanhengen å visa til utjamningsmeldinga, som me reknar med kjem i løpet av våren, der ein vil koma inn på utsette gruppers boligbehov på ein meir detaljert måte. Derfor vil ein få høve til å koma tilbake til desse spesielle problemstillingane seinare i år.

Kristeleg Folkeparti har i fleire år, saman med dei andre sentrumspartia, hatt ein høg profil og foreslått auka satsing på bustadbygging, utan å få fleirtal for det, i gode år for landet. Også i år foreslår Regjeringa, trass i innstramming i statsbudsjettet for å få ned renta, å satsa på auka bustadbygging. Samstundes som me presenterer eit noko offensivt program i denne meldinga, aksepterer me at desse spørsmåla må finna sine årlege løysingar i budsjettprosessane. Denne meldinga utfordrar dei forskjellige partnarane i byggjesektoren til å finna løysingar gjennom eit aktivt samarbeid.

Eg vil avslutta med å ynskja Regjeringa og departementet lukke til med å konkretisera og realisera eit offensivt bustadbyggjeprogram.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Representanten fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem, startet sitt innlegg med å si at alle skal ha en bolig i et godt bomiljø. Og det tror jeg vi kan være enige om.

Men jeg vil gjerne høre hvorfor Kristelig Folkeparti og de øvrige sentrumspartiene går imot forslag nr. 2 fra Arbeiderpartiet og SV, som går ut på at vi ønsker et straksbo-tiltak for de bostedsløse. Under behandlingen har vi vært i Urtegata og fått både se og høre hva Frelsesarmeen jobber med. De forteller at over 250 personer daglig er innom for å få det tilbudet Frelsesarmeen gir dem. Hvorfor skyver da Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene dette framfor seg ved å si at vi skal behandle dette når stortingsmeldinga om utjevning av forskjellene i Norge kommer til våren? Når vi nå behandler de vanskeligstilte, og det er boliger det er snakk om, skjønner jeg ikke at det er nødvendig å skyve det framfor seg. Det er mye vi kan ta opp i ei utjevningsmelding som går utover det med boliger, men det er nå vi behandler boligspørsmålet.

Olaf Gjedrem(KrF): Eg tykkjer for så vidt spørsmålet er relevant, eg har forståing for det, men me har i komitebehandlinga i sentrumspartia valt å visa til utjamningsmeldinga. Me har stor tru på den, for den representerer ein systematisk gjennomgang av desse vanskelegstilte sin livssituasjon, òg bustadsituasjonen. Me finn det rettast, i og med at det berre er snakk om ei veke før denne meldinga blir presentert, å ta stilling til slike konkrete forhold i den samanheng. I og med at dette nå er på trappene, finn me det litt uheldig å ta ut ein bit og prøva å finna ei løysing på det nå. Me vel heller å satsa på å finna ein heilskap gjennom denne meldinga, som Regjeringa legg stor vekt på, og som òg er ein viktig del av Voksenåserklæringa – at ein skal visa merksemd for desse utsette gruppene og ha ei planmessig politisk tilnærming for å heva desse vanskelegstilte sine livsvilkår og då òg sjølvsagt bustadbehov. Me har tiltru til at Regjeringa og departementet vil koma tilbake med ei pakkeløysing for desse. Det verkar noko halvhjerta og delt å ta ut ein del av denne problemstillinga nå. Me vel heller å ha tiltru til at Regjeringa vil fylgja dette opp, òg med dei signala som har kome under komitehandsaminga, og for så vidt i debatten i Stortinget i dag.

Lars Arne Ryssdal (H): Jeg beklager til en viss grad at regjeringspartienes merknader i denne innstillingen vedrørende utleieboliger skaper en del forvirring. Når Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i en merknad kvantifiserer et behov for 4 000-5 000 utleieboliger i årene fremover, er det da ment som et bindende pålegg fra regjeringspartiene til sin regjering, eller skal det oppfattes som et fromt ønske? Vil representanten Gjedrem slutte seg til den oppfatning som ble gjengitt i gårsdagens Aftenposten Aften, at Stortinget i dag nærmest vedtar et slikt utbyggingsnivå for årene fremover?

Olaf Gjedrem (KrF): På initiativ frå meg sende komiteen over eit spørsmål til Kommunal- og regionaldepartementet, der ein bad om å få oversikt over venta behov, spesielt i pressområda, for bustadbygging for vanskelegstilte i åra framover.

I svaret til komiteen kom det relativt klart fram at det er eit stort udekt behov på bustadsatsing for ein del utsette grupper som elles ville ha problem i åra som kjem. På denne bakgrunnen fann Kristeleg Folkeparti å kunna slutta seg til ei formulering i denne innstillinga som går på ei oppfordring til Regjeringa om å leggja til rette for at ei slik bustadbygging som er skissert, og med dei tala som vart nemnde, kan realiserest. I mitt innlegg streka eg likevel under at desse spørsmåla må sjåast i samanheng med det årlege budsjettet.

Eg føydde òg til at Regjeringa har som målsetjing å føra ein aktiv bustadpolitikk, og trass i innstramminga i årets statsbudsjett for å få renta ned, har ein likevel makta å setja av ein auke på 1 milliard kr til Husbanken. Det er eit uttrykk for ei aktiv, men eg trur òg ei realistisk målsetjing om ein politikk som Regjeringa vil fylgja i dei statsbudsjetta som blir fremma for Stortinget framover.

Karin Andersen (SV): «Aktiv» er ikke akkurat det ordet som rinner meg i hu når jeg nå hører Kristelig Folkepartis innlegg. Det er veldig vanskelig å få følelsen av at de brenner for dette, og det må jeg si at jeg er skuffet over. For, som Aud Gaundal var oppe og sa her i stad, dreier dette seg om veldig mange som faktisk ikke har tak over hodet. Og det har ikke skjedd i år. Det skjer hvert år. Det skjer hvert eneste år. Så regjeringer som har sittet før, har et stort ansvar for dette, men jeg syns faktisk at det Kristelig Folkeparti og Regjeringen her gjør, virker halvhjertet, når en ikke forsøker å foreslå tiltak nå som kunne gjort noe med dette.

Så viser man til utjamningsmeldingen. Man kunne si veldig mye om den, men den kommer altså vel sent, og jeg må innrømme at jeg er opprørt, jeg er sint, og jeg er fortvilet over at vi ikke klarer å løse dette på en annen måte. Jeg var veldig takknemlig da arbeids- og administrasjonsministeren på strak arm forsøkte i hvert fall å tilby noe statlig eiendom som kunne løse noe av dette. Jeg oppfattet det som et signal om at nå var man i gang med å ta tak i dette i forhold til dem som faktisk ikke har tak over hodet. Men signalene nå blir veldig annerledes.

Og når svaret, som representanten Gjedrem også gir Høyres representant, bare er en oppfordring til å bygge mer, betyr det at regjeringspartiene faktisk ikke har konkrete planer om å legge inn penger til disse formålene i statsbudsjettet. Jeg syns folk skal få beskjed om det nå og at man skal slutte å skrive alle de gode ønskene, for det fører folk bak lyset.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg vil gjerne berre replisera med at eg har stor tillit til denne Regjeringa og til dei partia som står bak denne, og at det vil bli ei satsing på desse områda. Det har vore eit såpass tungt engasjement på dette området at ein statsråd leidde arbeidet med den meldinga som det nå blir vist til, som på ein systematisk måte kartlegg behovet og skisserer tiltak for desse vanskelegstilte.

Eg set pris på engasjementet og intensiteten i Karin Andersen sin replikk, men eg har altså tillit til at me skal klara å realisera dette. Som ei slags styrking av den trua, vil eg gjenta at ein trass i eit stramt budsjett har satsa på denne sektoren inneverande år.

Regjeringa har òg sagt i sitt grunnlagsdokument at dette er eit viktig område. Det hindrar at Forskjells-Noreg gjev ein slik uakseptabel standard for viktige grupper. Det må snarast mogleg bli historie. Eg har stor tillit til at Regjeringa vil fylgja dette opp på ein planmessig måte, og at den ikkje er innstilt på å hoppa på lettvinte straksløysingar som blir skisserte i ein prosess, men at ein vel å ta dette opp på ein systematisk måte, slik at resultatet kan bli godt og gjennomtenkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Arne Ryssdal (H): De to innstillingene om boligpolitikken som Stortinget i dag behandler, viser en viss grad av tverrpolitisk enighet. Dersom vi ser noen år tilbake, er det i seg selv bemerkelsesverdig. Boligmarkedet i Norge er i praksis bare drøyt 15 år gammelt. Frem til begynnelsen av 1980-tallet var både boligmarked og kredittmarked gjennomregulert, slik at prisene på mange leiligheter var kunstig lave, og eiendomsmarkedet fungerte dårlig. Willoch-regjeringens deregulering var den gang omstridt, og det er derfor verdt å merke seg resultatene av denne dereguleringen: Regjeringen slår i St.meld. nr. 49 for 1997-98 fast at «boligsituasjonen for de aller fleste i Norge er god». Men et bredt flertall i komiteen står sammen om en satsing på vanskeligstilte i boligmarkedet for å avhjelpe dem som ikke pr. i dag passer inn i denne beskrivelsen. Det gjelder til en viss grad unge og førstegangsetablerere, og det gjelder andre grupper med dårlige levekår over en periode på flere år.

Høyre skiller lag med flertallet i noen valg av virkemidler. Høyre ønsker å forbedre og målrette virkemidlene, med Husbanken i spissen, mot disse svake gruppene, mens flertallet vegrer seg mot å prioritere og velger Ole Brumms lovprisning av både melk og honning, både allmennyttige tiltak og tiltak mot svakerestilte.

Høyre har sluttet seg til komiteflertallets påpekning av at det er behov for en opptrapping av utbygging av boliger rettet mot ungdom og førstegangsetablerere. Men samtidig er det grunn til å undre seg over at både det foregående regjeringsparti, Arbeiderpartiet, og de nåværende har dristet seg til å tallfeste et ønske om å igangsette bygging av 4 000-5 000 flere utleieboliger pr. år i de kommende år. Overfor pressen er dette solgt stort inn, slik at Aftenpostens aftenutgave i går presenterte det som et vedtaksforslag i Stortinget.

Høyre konstaterer at det bare er SV som har lagt frem et konkret vedtaksforslag om en tallfestet satsing, og antar at dette fra de andre partiene nærmest kan betraktes som et valgkamputspill, som jeg håper blir lagt i skuffen dersom ikke SVs forslag i dag får støtte.

Høyre er skeptisk til den uklarheten flertallet skaper ved i merknads form å omtale et nytt nasjonalt program for utleieboliger. Merknadene er uklare. Det er høyst uklart om disse utleieboligene skal være rettet mot spesielt vanskeligstilte, eller mot ungdom med lave inntekter generelt.

Høyre tror en satsing på offentlig finansierte allmennnyttige boliger er en avsporing av behovet for å få et bedre utleiemarked. Vår løsning er en videre omlegging i retning av at de offentlige midlene og subsidiene skal følge person og vurderes ut fra den enkeltes behov, og ikke følge boligen.

For å få til målrettede boligsubsidier er det viktig å sikre at midler som brukes til subsidier av boliger, kun brukes til sosiale kriterier. Med dette mener Høyre utleieboliger som administreres av kommunene innenfor en kommunal handlingsplan, eller boliger som er knyttet til helt avgrensede livssituasjoner med begrenset inntekt. Det gjelder f.eks. studenter og studentboliger.

Høyre foreslår å kombinere slike målrettede boligsubsidier med bostøtteordninger mot grupper med lav betalingsevne og mot toppfinansieringsordninger og spareordninger for førstegangsetablerere med liten egenkapital.

Storstilte, diffuse programmer for bygging av «allmenne» utleieboliger er lite egnet til å oppfylle de behovene som finnes i boligmarkedet. Det samme er de generelle oppføringslånene for nye boliger.

Regjeringen viser i sitt forsvar for oppføringslånene i Husbanken i St. meld. nr. 14 til at disse lånene har effekt i distriktene, i kommuner med lite konsentrert bosetting. Det står i et visst relieff til en samlet komites bekymring for at problemene i boligmarkedet er størst i de store byene, med det største presset i Oslo. Høyre stiller derfor spørsmålet, som vi har gjort noen ganger tidligere: Hvorfor ikke avskaffe ordningen med oppføringslån gjennom Husbanken og dessuten legge om ordningen med etableringslån, slik at mottakergruppene kan betjenes av de ordinære bankene? Høyre og Fremskrittspartiet foreslår at det bør utredes hvordan dette kan oppnås ved at staten gir visse garantier for boligkjøpere med lav egenkapital i forhold til lånesummen.

Det er også et paradoks at Regjeringen i denne meldingen hevder at formålet med oppføringslånene «har ikkje vore å konkurrere med dei private bankane». Men effekten av økt konkurranse og ved at flere boliglån i Distrikts-Norge ble overlatt til private banker, ville være et lite bidrag for å hindre nedleggelse av bankfilialer ute.

Høyre er glad for at det er et flertall i komiteen som ber om en gjennomgang av effekten av at Husbanken bare finansierer boliger på mer enn 50 m2. I Oslo har dette kravet ført til at etterspørselen etter overkommelige ett-roms leiligheter av rimelig standard ikke har blitt dekket. Få nye har blitt bygd, samtidig som ombygginger de senere årene har ført til at en rekke slike boliger har forsvunnet.

Endelig er det en samlet komite som går inn for å bygge flere studentboliger. Høyre er en del av det flertall som har avvist Regjeringens forslag om å overføre studentboligtilskuddet til Husbanken. Studentsamskipnadene har selv avvist forslaget og vist til at dagens forvaltning av tilskuddet fungerer bra. Etter Høyres syn er det regelverket som må justeres, og jeg viser til de merknader flertallet kom med i Budsjett-innst. S. nr. 12 like før jul.

Høyre er opptatt av at balansen i boligmarkedet må bedres. En økning av dekningsgraden for studenthybler i de største byene vil eksempelvis være av betydning for andre boligsøkere med lave inntekter, fordi presset vil bli redusert på det øvrige utleiemarkedet av rimelige, mindre leiligheter.

Likeledes er det viktig at utleierne av hybler og leiligheter gis stabile og rimelige vilkår. De fleste av disse utleierne er «uprofesjonelle» i den betydning at det er boligeiere som leier ut deler av egen bolig. Høyre og Fremskrittspartiet har i forslag bedt om at Regjeringen ser på skattereglene for slik utleie med tanke på klargjøring, og har et visst håp om at flertallet kan slutte seg til dette forslaget.

Det er også bra at Odelstinget senere i dag tar et viktig skritt videre i retning av at et åpent leiemarked, ved å oppheve de siste husleiereguleringene i Trondheim og Oslo. Likeledes vil jeg påpeke at en forenkling av plan- og bygningsloven ville hindre både fordyring og forsinkelse av byggeprosjekter, slik vi ser tilløp til for tiden.

De partiene som utgjør stortingsflertallet, har vært gjennom en sunn modning i boligpolitikken de senere år, i retning av deregulering av virkemidler og liberalisering av boligmarkedet. Det er derfor viktig å huske at boligmarkedet og problemene for unge og vanskeligstilte påvirkes mer av de øvrige rammebetingelser Stortinget beslutter, enn av de fagre ord Stortinget måtte uttale i dag.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Det er riktig, slik representanten fra Høyre sier, at på enkelte områder skiller de øvrige partiene lag med Høyre. Det er greit når vi er politisk uenige, eksempelvis i forhold til hva slags rolle Husbanken skal ha, og på hvilket grunnlag Husbanken skal operere i boligmarkedet. Der er vi politisk uenige. Men når det gjelder et punkt på side 11 i innstillinga, skjønner jeg ikke hvorfor vi skiller lag. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om at

Regjeringa må

«gjennomgå ordningen med etableringslån for å sikre en mer lik praksis enn tilfellet er i dag».

I merknaden fra Høyre sies det at de

«er kritisk til den måten etableringslåneordningene fungerer på. Varierende inntektsgrense fra kommune til kommune gir ulik behandling».

Hva er da begrunnelsen fra Høyre for å gå imot forslaget fra Arbeiderpartiet og SV?

Lars Arne Ryssdal (H): Høyre har, slik representanten Gaundal påpeker, ikke støttet det forslaget. På den siden som går på Husbankens rolle i boligmarkedet overfor disse gruppene, har Høyre sammen med Fremskrittspartiet en helt separat merknad, hvor vi ber om en omlegging av Husbankens låneordning og etableringslån til førstegangsetablerere etter det prinsippet at lånene først og fremst skal gå gjennom det ordinære bankmarkedet. Vi har sagt at vi subsidiært støtter en gjennomgang av Husbankens ordninger i pressområdene. Vi har ikke signalisert en tilsvarende subsidiær støtte til forslaget om å gjennomgå ordningen med etableringslån. Det går på at vi tror ikke problemene der først og fremst ligger i det som Arbeiderpartiet her påpeker, men at ordningen burde vært revidert mer fullstendig. Det er imidlertid ikke noen stor sak for oss, men vårt hovedanliggende er at ordningen bør reformeres mer grunnleggende enn det Aud Gaundal er ute etter. Det går på at også førstegangsetablerere kan få lån i vanlige banker. Det førstegangsetablerere mangler, er sikkerhet for egenkapital utover de 60 pst. eller 80 pst. som bankene tilbyr. Det bør staten kunne ordne, tilby garantier, på samme måte som man gjør det i dag med hensyn til å skaffe sikkerhet for studiefinansieringslån.

Morten Lund (Sp): Representanten Ryssdal er opptatt av uklarhet i andres merknader. Jeg vil prøve å få klarhet i hva Høyre mener når det gjelder spørsmål om statlig subsidiering skal knyttes til personer, eller om den skal kunne følge prosjekter som letter problemer for personer. I innstillingen sier Høyre at

«hovedprinsippet for boligpolitikk overfor unge og vanskeligstilte bør være at tiltakene er personrettet».

Høyre sier videre at erfaringene har vist at offentlige reguleringer

«har en tendens til å gi et sterkt subsidiert tilbud til noen få, mens mange i tilsvarende livssituasjon og ofte vanskeligere situasjon blir stående uten tilbud».

Det flertallet i komiteen mener, er at hvis en knytter et offentlig tilskudd til prosjekt, vil prosjektet kunne brukes av den ene etter den andre. Subsidieringen kommer da samtlige til gode. Men knytter en det til person, blir det den første personen som får hjelpen. Flertallet ønsker altså en klausulering som gjør at støtten følger prosjektet. Jeg skal nevne et eksempel fra Trondheim på hva slags utslag det får når det ikke skjer. Et frittstående borettslag fikk tilskudd til eldreboliger – 180 000 kr. Etter ett år døde den personen som bodde i den ene leiligheten, og salgstaksten gav de pårørende en gevinst på 400 000 kr – det var en sentral leilighet. Der var det ingen slik klausulering, og det var bare den første som fikk hjelpen. De pårørende hadde antakelig ikke behov for pengene i samme grad som den neste som flyttet inn i leiligheten, ville ha hatt. På grunn av at man manglet klausulering, kom altså ikke hjelpen flere til gode. Er det den linjen Høyre synes er mest effektiv når det gjelder å bruke offentlige penger for å løse boligproblemer?

Lars Arne Ryssdal (H): Representanten Lund påpekte at deler av innstillingen er vanskelig tilgjengelig, Jeg må nok si at når jeg ikke har fulgt arbeidet med innstillingen – bare vært med på å lese den nå i tre dager – er både boligpolitikken og en del av det som står her, litt vanskelig å trenge inn i. Men det er ingen tvil om at Høyre har et noe mer nyansert syn på hva som skal være personrettede tiltak, enn det du nevnte. Det er et par andre forhold hvor vi også går inn for bl.a. lokale tiltak i kommunene.

Men til det eksemplet du nevnte med prosjektrettede tiltak versus personrettede: Erfaringene med prosjektrettede tiltak er bl.a. en av grunnene til at en nå opphever husleiereguleringen i Oslo. Det er nettopp den type tankegang som du viser til, som har ført til at en har hatt lave husleier i deler av byen, som dermed har ført til lite mobilitet med hensyn til leilighetene, stor grad av fremleie, og at det ofte er andre personer som bor der, enn de som det er tiltenkt. Det ville vel nettopp være effekten for en slik leilighet som du her nevner. I dette tilfellet døde personen, men i andre tilfeller ville en person latt være å flytte ut, og beholdt leiligheten i sitt eie i stedet for at den kom andre til gode. Benytter en bostøtteordning, og benytter en andre personrettede tiltak, går midlene nettopp til vedkommende person.

Presidenten: Presidenten vil nemne at talen i salen ikkje skal vere direkte, men gå via presidenten.

Karin Andersen (SV): Klausulerte boliger vil jo forhindre at man kan spekulere med statlige midler, og klausulerte boliger vil jo forhindre at man skal kunne framleie dem eller la dem gå videre til personer som ikke fyller de samme kriteriene for å få dem. Det er nettopp poenget med en slik allmennyttig sektor.

Høyre sier at de i hovedsak ønsker å bruke bostøtte som boligpolitisk virkemiddel. Jeg regner med at de mener det. I og med at de ser at det er flere som har problemer på boligmarkedet, må det bety at Høyre også har tenkt å øke bostøtten i noen grad. Ser ikke Høyre at økt bruk av bostøtte vil virke prisdrivende på leiemarkedet, og at man ved ensidig å bruke det ikke får bygd opp den sektoren i det norske boligmarkedet, som nesten er fraværende?

I Norge har vi 4 pst. sosiale boliger. Gjennomsnittet i EU er 18 pst. I Sverige har de 22 pst. Det betyr altså at boligmarkedet i Norge er vesentlig annerledes enn i nesten alle andre land vi kan sammenligne oss med. Ser ikke Høyre da at en slik ensidig satsing vil bety at man driver prisene på leiemarkedet opp, og at disse pengene kun går til de som eier?

Så til slutt: Høyre sier at de vil satse på studentboliger. Der har de også fremmet forslag før. Men hvis en satsing på studentboliger skal være et vesentlig virkemiddel i boligsatsingen framover – for at det skal kunne bety noe for mengden, og for at prisene skal kunne dempe seg – så må jo det faktisk bety et visst volum. Det nytter ikke med 200-300 eller noe slikt. Begynner vi ikke da å nærme oss det antallet som Høyre nå kaller valgkampløfter fra andre, og som vi faktisk mener at det er riktig å skaffe midler til?

Lars Arne Ryssdal (H): Jeg skal prøve å få presidenten til å føle at jeg snakker til ham. Det skal jeg satse på i denne svarreplikken.

Representanten Andersen forfulgte litt av problemstillingen som foregående replikant var inne på. Det er kort og godt slik at Høyre går inn på flere ordninger for prosjektrettede tiltak. Det vi er skeptiske til i denne innstillingen, er nye, generelle, allmenne utleieboligprosjekter, som flertallet nevner. Det vi har sagt er positivt, er at det i kommunene settes i gang prosjekter rettet mot grupper som har vanskelig for å komme inn i boligmarkedet, eller som er vanskeligstilte på andre måter. Det gjelder eksempelvis ungdom, som først og fremst har det problemet at de har liten egenkapital, at de midlertidig har dårlig råd – noe som gjelder for de fleste. Da må målet være å sørge for at det blir flere mindre leiligheter tilgjengelig. Målet må være å sørge for at når det bygges studentboliger, blir flere av de øvrige mindre leilighetene tilgjengelige for andre – i det hele tatt sørge for at markedet fungerer bedre.

Høyre har også i de generelle merknader sagt at vi er med på at det trengs en opptrapping av nivået på antall boliger i pressede strøk. Det vi mener er valgkamp, er at en sørger for store oppslag i avisene om at en ønsker konkret tall på hvor mange boliger som skal bygges med det formål i tiden fremover, men ikke tør å driste seg til å fremme noe så konkret som et forslag i innstillingen. Det mener vi tyder på at dette først og fremst er forslag som har angrefrist til etter valget, og som er utløpt før budsjettet kommer.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Morten Lund (Sp): Det er en samlet komite som viser til at mange unge og andre økonomisk vanskeligstilte grupper har hatt problemer med boligetablering over lang tid. Allerede i 1996 var det en samlet kommunalkomite som slo fast at utbyggingen av ulike typer boliger for ungdom og førstegangsetablerere må økes betydelig.

Senterpartiet er glad for at Regjeringen og komiteen er enige om situasjonsbeskrivelsen, og at både komiteen og departementet mener at det må bygges mer for unge og andre vanskeligstilte de nærmeste år som ett tiltak. Departementet anfører i brev datert den 12. februar 1999, at den foreløpige vurdering tilsier en ekstrasatsing på 2   000-5   000 boliger for denne gruppen hvert år de nærmeste fem år. Komiteens flertall fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV har tilsvarende ambisjoner ifølge sine merknader. Både Regjeringen og komiteen mener at det er de mest vanskeligstilte som skal prioriteres, og at Husbanken derfor i en periode må bidra mer i Oslo og i andre byer.

Det er enighet mellom komiteen og Regjeringen om at det er lokale handlingsplaner fra den enkelte kommune som skal gi grunnlag for statlig støtte til den ekstra satsingen i boligsektoren som nå trengs. Det er også enighet om at det ikke skal etableres en ny husleieregulering for de ekstra utleieboligene som nå skal etableres.

Med så bred enighet både om situasjonsbeskrivelse og behov for tiltak, gis Regjeringen et godt grunnlag for å fortsette den forsterkede og mer målrettede satsingen innenfor boligpolitikken som er i gang. La meg minne om at lånekvoten til Husbanken ble økt med 1 milliard kr siste høst, etter en jevn og sterk nedgang siden 1993. Boligtilskuddet har blitt økt etter regjeringsskiftet, etter betydelig nedgang de to foregående år. Bevilgningene til bostøtteordningen har aldri vært høyere enn for inneværende år, og har blitt en svært målrettet ordning.

Det er åpenbart at vi har flere med store boligproblemer i Oslo enn noe annet sted i landet. Den sterke sentraliseringen som landet har vært plaget med i lang tid, er en viktig årsak. Samtidig har boligbyggingen i Oslo vært altfor lav i mange år. Tall fra analysefirmaet Prognosesenteret AS fra 1998 viser at man da hadde et underskudd på 30 000 boliger. Nye prognoser tilsier at folketallet i hovedstaden vil øke med 70 000 personer i de nærmeste 15 år. Det vil være nok til å fylle 35 000 nye boliger. Samtidig bygges det mindre enn 2 000 boliger i året i Oslo. Det er oppsiktsvekkende at prisstigningen som følger av boligmangelen, ikke fører til økt bygging. Trolig svikter markedets styringsevne fordi aktørene i byggebransjen har tjent bedre de siste år på bygging av næringsbygg, og at myndighetene har gitt fra seg de reguleringsmulighetene de hadde, bl.a. gjennom etableringsloven. Det ser ut som om dette kommer til å fortsette. Antall påbegynte boliger i januar i år var 15 pst. lavere enn i samme måned i fjor, mens påbegynte areal i andre typer bygg økte med 9 pst. Det trengs både å bremse sentraliseringen og å hjelpe dem som må betale sentraliseringens pris i pressområdene.

Det er et solid flertall som ønsker at boliger som oppføres med betydelige statlige tilskudd blir beholdt som et tilbud til dem som trenger det mest, ved at støtten følger boligen og ikke personen. For å oppnå dette trengs en klausulering av boligen og en avtale med ikke-kommersielle utbyggere.

Senterpartiet mener at Høyres modell med betydelige statlige tilskudd direkte til f.eks. førstegangsetablerere vil gi svært lite hjelp for pengene. I lengden vil et slikt system bli meget kostbart for samfunnet.

Kommunene har en plikt til å legge til rette for boligbygging og til å medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Det å skaffe midlertidig husvære til dem som ikke klarer dette selv, og som er i en nødssituasjon, hører så absolutt til en kommunes primæroppgaver. Når en del kommuner ikke synes å takle denne primæroppgaven godt nok, har det flere årsaker. En viktig årsak kan være at kommuner som er tidlig ute med å gjøre jobben, jevnlig blir straffet økonomisk når staten gir ekstra tilskudd til de kommunene som henger etter, f.eks. slik som det ble gjort med eneromsreformen. I alle fall de to-tre siste år har signalene om sterkere statlig støtte til mange allmennyttige utleieboliger vært så sterke at det trolig har bidratt til å utsette prosjekter i noen kommuner. Ikke minst av et slikt hensyn er det viktig at Stortinget snarest klarlegger hvor mye staten vil bidra med de nærmeste år, og anledningen til å klarlegge det er gjennom budsjettbehandlingene.

Senterpartiet har i utgangspunktet ikke sett behovet for et nytt stort utvalg som skal arbeide i flere år for å utrede behovet på dette området, men vi ønsker selvfølgelig ikke å gå imot at det settes i gang et slikt utvalg. Men det vi har sett for oss, er at de kommunale handlingsplanene nå endelig skulle klarlegge behovet for økt satsing, og så kunne vi sette i gang fort. Jeg håper at det at det nå oppnevnes et utvalg, ikke blir en årsak til at ting blir utsatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Heller ikke jeg vil legge skjul på at stortingsmeldingen om ungdom og vanskeligstilte var skuffende lesning. Særlig at den mest utsatte gruppen av vanskeligstilte, dvs. de bostedsløse, er utelatt, gir grunn til bekymring. Nå unnskylder riktignok regjeringspartiene seg med at de bostedsløses situasjon på boligmarkedet vil bli behandlet senere i forbindelse med at Regjeringen legger fram en levekårsmelding. Men ærlig talt – spørsmålet blir om representanten Lund kan forklare oss hvorfor de bostedsløses situasjon på boligmarkedet hører mer inn under en melding om levekårsutjevning. Ville det ikke vært mer naturlig og dermed mer riktig at denne gruppens boligsituasjon inngår som en integrert del av en tiltaksplan for boligetablering for vanskeligstilte?

Så til et annet spørsmål, som dreier seg om allmennyttige utleieboliger. Regjeringspartiene står sammen med Arbeiderpartiet og SV om en merknad på side 6 i innstillingen der man tar høyde for at det må bygges minst 1 000 flere nye, nøkterne og rimelige utleieboliger i år 2000, og så bør man sannsynligvis opp på et nivå på 4 000-5 000 flere pr. år de kommende år. Samtidig er de samme partiene med SV om en merknad der man tar høyde for mellom 2 000 og 5 000 ekstra boliger pr. år i en kommende femårsperiode, men man unnlater å være med på et forslag fra Sosialistisk Venstreparti der man tar høyde for 3 000 boliger. Da er mitt spørsmål til representanten Lund: Det at man liksom ikke selv vet hva man mener, er det et akutt anfall av god, gammel senterpartiopposisjonspolitikk, eller er det et utslag av at man egentlig ikke vet hva man mener om denne situasjonen?

Morten Lund (Sp): Arbeiderpartiet er skuffet over det som Regjeringen kom med i sin melding. Jeg må si jeg er overrasket over Arbeiderpartiets merknader i innstillingen i forhold til de kommentarene som kom da meldingen kom. En skulle tro at Arbeiderpartiet hadde ganske store forslag, tilsvarende det som skjer når det legges fram budsjett, og Arbeiderpartiet går ut og sier at Arbeiderpartiet skal redde distriktene, Arbeiderpartiet skal redde kommuneøkonomien. Men når det kommer til stykket, blir det ikke noe ut av det.

Senterpartiet mener det som Senterpartiet har sagt, og vi er ikke uten ambisjoner. Jeg har nevnt det som har skjedd det siste året – som har vært så pass vanskelig på grunn av behovet for innstramminger – økningen innenfor Husbankens rammer, innenfor botilskuddet, innenfor bostøtteordningene, og vi kommer til å fortsette på boligsektoren. Vi tok initiativet til i opposisjon i 1996 gjennom en interpellasjonsdebatt å sette problemene for de unge og de vanskeligstilte på dagsorden. Vi hadde forslag til avstemning i salen om å kreve et program for utbygging av slike boliger. Vi gjorde det om til et oversendelsesforslag, fordi Arbeiderpartiet og statsråden sa at dette er vi enige om, og vi ønsker ikke at det skal bli nedstemt.

På det følgende landsmøte i Arbeiderpartiet ble det slått stort opp at nå skulle det satses på nettopp boliger for unge og vanskeligstilte. Det kom ikke i revidert nasjonalbudsjett i 1997, før valget, og så ble det regjeringsskifte. Da langtidsplanen fra regjeringen Jagland ble lagt fram, stod det i en overskrift at det er ingen hus i Jaglands husplan. Det som tidligere var en hoveddel i Arbeiderpartiets politikk, har blitt til et lite underkapittel. Jeg tror det er det som har skjedd: Også innenfor Arbeiderpartiets politikk har mer og mer blitt overlatt til markedet. Og det er ikke noe som denne regjeringen ønsker å følge opp.

Karin Andersen (SV): Da Senterpartiet satt i opposisjon, hadde de planene klare. Jeg har Senterpartiets boligpolitiske program, seinest fra august 1997. De fremmet forslag da, og det virker veldig rart når de nå sitter i regjering, at de ikke klarer å komme med de forslagene som de sjøl hadde, og at de fortsetter igjen å skylde på andre for at dette ikke er mulig. Hvorfor skulle det bli en utsettelse på disse tingene igjen nå, sånn som Morten Lund antyder? Hvorfor i all verden skulle det det? Det er bare å signalisere at man vil være med på noen av de forslagene som har vært fremmet i komiteen, og som kommer til å bli fremmet i dag, så klarer vi å gi skikkelige signaler om at her kommer noe til å skje.

Senterpartiet mener det de har sagt, sier Morten Lund, men mener dere det dere har skrevet i dette boligpolitiske programmet som jeg har her, at Stortinget skal fastsette husbankrenten politisk, at Husbanken skal yte subsidierte lån, at det skal lages et program for bygging av 5 000 utleieboliger pr. år, og at disse utleieboligene skal være allmennyttige og ikke kommersielle?

Vi har hatt en debatt om dette begrepet «allmennyttig» i behandlingen av saken som har forundret meg vesentlig. Det har vist seg at Senterpartiet har problemer med dette begrepet, uten at jeg har klart å få tak i hva som er det problematiske med det. For det som dette begrepet «allmennyttig» betyr, er jo nettopp at vi kan sikre boliger til dem som har dårlig råd. Det er vel de som krever størst oppmerksomhet.

Så jeg har et konkret spørsmål til Morten Lund: Kan Senterpartiet nå ved behandlingen av denne stortingsmeldingen i dag komme med et konkret løfte om at de kan tenke seg å inngå et boligpolitisk forlik med SV og Arbeiderpartiet, slik at vi kan få de vanskeligstilte og dem med dårlig råd ut av den fattigdomsklemma som Høyre og Fremskrittspartiet nå setter dem i?

Presidenten: Presidenten har ikkje noko imot engasjement, men må minne representanten Andersen om at direkte tale til representantane ikkje er kutyme i denne salen.

Morten Lund (Sp): Senterpartiet greier ikke i opposisjon og ikke i posisjon å konkurrere med SV når det gjelder å ha penger til alt mulig. Vi har ingen sareptakrukke, som SV har. Vi har ikke de milliardene som SV tar f.eks. fra forsvarsbudsjettet til å bruke til alle mulige formål. Vi har også en helt annen ambisjon når det gjelder å skattlegge folk for å få mulighet til å sette fram slike forslag. Ellers er vi relativt enige. Jeg synes det som nå er lagt fram i innstillingen, er et boligpolitisk forlik i Stortinget.

Det vi sier i denne innstillingen, mener vi selvfølgelig. Det står bl.a. i innstillingen en særmerknad fra Senterpartiet som handler om husbankrenten. Vi mener det var feil å gjøre husbankrenten markedsstyrt. Vi var imot det. Det tror jeg også SV var. Vi sier at hvis vi på nytt får en situasjon med høy rente, må vi på nytt vurdere å politisk fastsette renten i Husbanken. Det tror vi er viktig. Om vi får lov til det på grunn av EØS-avtalen, er en annen sak.

Så til spørsmålet om de allmennyttige utleieboligene. Det er et begrep som vi har brukt. Men når det i arbeidet med innstillingen fra SVs side blir gjort til et stort poeng, bl.a. ved spørsmål til departementet, på hvilken måte vi skal innføre husleieregulering for den typen allmennyttige utleieboliger, forlater vi det prinsippet, for å unngå å skape forvirring. Vi ønsker ikke en husleieregulering innført på nytt. Vi ønsker i stedet å klausulere på en slik måte at husleien likevel blir regulert, ved å skape små boligmarkeder innenfor de store boligmarkedene, ved å bestemme hvem som kan få lov til å bo i de boligene som det offentlige er med på å finansiere.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Karin Andersen (SV): Jeg vil først få lov å ta opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen.

Til det siste som ble sagt her, vil jeg bare bemerke at hvis man ikke har tenkt å gjøre noe ut av alle løftene sine, og hvis man ikke klarer å skaffe penger til noe av det man lover, synes jeg faktisk man skal la være å love. SV mener det vi har sagt. Det betyr at vi må omfordele noen penger. Det mener vi faktisk er riktig.

Dette dreier seg om noe så grunnleggende som tak over hodet. Bolig er et nødvendig gode alle må ha, til en overkommelig pris. Derfor kommer SV til å fremme grunnlovsforslag om retten til bolig. Poenget med det er at bolig er utgangspunktet for alt. Skal man ha jobb, må man ha en bolig. Skal man gå på skole, må man ha en bolig. Skal man kunne motta helsetjenester, er man nødt til å ha en bolig. Det er ingenting i ens liv som fungerer hvis man ikke har en bolig.

Vi ønsker at den sosiale boligpolitikken skal gjenreises. Den har blitt meget sterkt kvestet gjennom de siste 10 – 15 år ved Høyres liberalistiske gjennomslag. Det var mye i den dereguleringen som kunne være bra. Men det som totalt manglet, var å ta ansvar for en sosial boligsektor i Norge, som kunne ha hjulpet dem som har dårlig råd eller er vanskeligstilt på andre måter. Den meldingen som har blitt lagt fram, er etter SVs syn så mangelfull at vi mente at den burde sendes tilbake, fordi beskrivelsen av både virkeligheten og virkemidlene var svært mangelfulle. Det gikk ikke.

Boligmarkedet i Norge er ikke spesielt greit hvis man ikke har mye penger. På boligmarkedet i Norge er det lov å være spekulant i andres bolignød. Markedet er nesten enerådende. Det skaffer ikke billige boliger til folk med dårlig råd. Vi har fått markedsstyrt rente både i Husbanken og i Lånekassen, og det slår jo dobbelt inn for nyetablerte folk med husbanklån og studielån. Det kan nesten bli en uoverstigelig hindring for dem som ennå ikke har etablert seg.

De bostedsløse er, som det har vært nevnt flere ganger, ikke engang nevnt i denne boligmeldingen. Situasjonen for de bostedsløse kjenner vi gjennom svært mange år. Ved besøk både hos Kirkens Bymisjon og hos Frelsesarmeen er vi blitt fortalt at folk dør rundt dem. De dør rundt dem fordi de ikke har tak over hodet. Og så skal vi fortsatt sitte og lage planer og vente og se før vi løser dette!

Norge har en ganske god boligpolitikk for dem som har kjøpt boligen sin for en del år siden, og som har nesten nedbetalte lån. Boligskatten er lav, og verdistigningen er stor. For nyetablerte og for dem som ikke har kommet seg inn på boligmarkedet og fått kjøpt en bolig ennå, eller som nettopp har kjøpt en bolig, har vi en svært dårlig politikk. Det er på tide å gjøre forandringer på dette. Norsk boligpolitikk er hard og hjerteløs mot utsatte grupper. Flere bor, som vi har sagt, på gata, og veldig mange ungdommer som man ikke vil regne som direkte bostedsløse, bor hos den ene kameraten den ene natta og hos den andre kameraten den andre natta, har det de eier i en plastpose, og har problemer med å etablere seg. Det er ikke vanskelig å skjønne at man kan komme i en enda vanskeligere livssituasjon etter hvert, når man har et slikt boforhold.

Jeg kan beskrive boligmarkedet i Norge slik at på den ene siden har vi folk som løper her i Stortinget og syter og klager over at de kanskje må betale 2 kr i skatt. Men de har så god råd at de kan betale 40 mill. kr for ei tomt, slik at de slipper å ha naboer. På den andre siden har vi mennesker som ikke har tak over hodet. Det er situasjonen, satt på spissen, i Norge. Det er altså ikke de bostedsløse som flyr og plager oss og flyr ned korridorene her i Stortinget, det er de som har mer enn nok fra før.

Vi har hatt en boligpolitikk som har dreid seg om og hatt fokusering på verdistigningen på boligen og på boligskatt for dem som har en god og verdifull bolig. Og de har fått gjennomslag. Men vi har fått nesten ingen gjennomslag – snarere tvert imot. De boligpolitiske virkemidlene overfor studenter og dem som har dårlig råd, og dem som ikke engang har et hus, har blitt svekket år for år. Nå er i hvert fall alle her enige om at vi skal satse på studentboliger. Jeg er litt spent på hvor mange det skal bli – hvis det faktisk skal spille noen rolle. Og jeg håper nå at det som andre her i dag har kalt valgkampløfter, faktisk blir noe av. For det som jeg oppfatter som valgkampløfter, er at man står her og sier at man skal satse. Men når vi kommer til budsjettene, er det umulig å klemme fram en eneste krone. Det er valgkampløfter som ikke er noe verdt. Derfor har SV nå utfordret Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen, fordi vi ser ikke at det er mulig å løse dette sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. De har helt andre tanker rundt dette. Men vi i SV, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene burde nå kunne enes om et boligforlik. Og denne milliarden som SV har pekt på, er altså ikke ufattelig mye penger. Hvis vi får den ut i revidert nasjonalbudsjett, kan vi sette i gang et program som betyr 3 000 boliger på et år. Det betyr boliger med 50 pst. tilskudd – de blir ikke fullt så billige som studentboligene er nå, men de blir billige. Og det vil faktisk bety noe. Sjølsagt vil 1 000 boliger også bety noe. At byggemarkedet ikke kan absorbere dette – som det er påstått – er faktisk ikke sant. Vi står nå foran et krakk på boligmarkedet, noe som Arbeiderpartiet tar opp i Stortingets muntlige spørretime nesten hver eneste uke. Og så sier de i dag at selv om vi forsøker å bygge så mange boliger, går det ikke an å få gjort det, fordi byggenæringen ikke klarer det. Det henger altså ikke sammen.

Så til Husbanken. Vi opplever nå at Bankforeningen har et råkjør mot Husbanken i ESA. Den norske Bankforening har tapt den politiske kampen i Stortinget om å ødelegge den norske boligpolitikken og ødelegge Husbanken. Nå bruker de ESA for å forsøke å overkjøre oss med den formalistiske metoden. Jeg har i hvert fall ingen tro på, og jeg tror heller ikke noen skal innebille seg at det er boligkundenes interesser man forsøker å ivareta, det er egne snevre og grådige hensyn. Jeg ville tro at Bankforeningen hadde noe bedre å ta seg til. De kunne jo f.eks. forsøke å utvikle lånetilbud som var slik at vanlige folk med dårlig råd kunne ha råd til å betjene lånet. Nå er det jo slik at hvis du har god råd, kan du gå i banken og få et veldig godt lån. Du kan få lave renter også, for du har god sikkerhet. Men hvis du derimot har dårlig råd, får du de høyeste rentene og de dårligste lånevilkårene. Så de vanlige bankene har aldri vist ansvar for vanlige folk og deres behov på boligmarkedet.

Jeg ser ikke noe behov for at Husbanken skal ødelegges på den måten som Bankforeningen nå ønsker. Husbanken er annerledes, og den skal være det fordi det trengs. Den er et redskap som det går an å bruke. Det går altså an gjennom den bl.a. å finansiere slik at flest mulig nybygde boliger i Norge får en nøktern standard. Det betyr noe vesentlig for et annet område som vi bør være opptatt av, nemlig energipolitikken, fordi vi vet at økningen i energiforbruket til husholdningssektoren stort sett skjer fordi boligene har blitt vesentlig mye større. Får vi mange av disse inn i Husbanken, slår vi to fluer i en smekk. Vi trenger å bygge opp en allmennyttig boligsektor som sørger for et sted å bo til dem som har dårlig råd. BYGGFORSK viser nettopp at Husbanken har gitt lån til mange som vanlige banker ikke har ansett som kredittverdige, og likevel har altså Husbanken hatt svært små tap. Dette er derfor en samfunnsøkonomisk god måte å ordne det på, og vi får håpe at Bankforeningen mislykkes i sitt forsøk overfor ESA på å ødelegge denne ordningen.

Bevilgningene til boligformål har jeg vært litt inne på før. De har vært sterkt redusert. Og det som nesten ingen har snakket om her, er at Norge faktisk er et annerledesland på boligmarkedet, og det er et annerledesland når det gjelder de tingene som er dårlige. I Norge er det 4 pst. sosiale boliger, i EU er det 18 pst., i Sverige er det 22 pst., og i Danmark er det også 18 pst. I tillegg til det har vi altså elendig satsing på studentboliger. Nivået på bostøtten er lavere, tilskudd til boliger er lavere, skattefradrag for renter er lavere, mens boligskatten også er svært lav. Det betyr at vi har et svært skeivt boligmarked i Norge.

SV er enig i at bostøtten også bør økes for noen grupper, men vi mener altså at de direkte tilskuddene som vil gi oss det elementet i boligsektoren som vi mangler, er det viktigste.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Ja, SV har tro på de offentlige løsninger, på subsidier. Representanten Karin Andersen nevnte at hun ville gjenreise den sosiale boligpolitikken. Men det vil jo koste noe. Det er slik at når det gjelder å subsidiere, må en eller annen betale det, det er aldri gratis. Og da er det store spørsmålet, siden skattebetalerne da må inn – jeg går ut fra at det er snakk om å subsidiere først og fremst de unge og kanskje andre med spesielle behov når det gjelder bolig, og da må, som nevnt, noen finansiere dette: Er det slik at SV ønsker å finansiere dette gjennom økt boligbeskatning? Er det den veien partiet vil gå, slik at de som eier boliger i dag, med SVs politikk kan forvente en radikal økning i de ulike typer boligskatt som vi tross alt har?

Karin Andersen (SV): Nei. Det kunne nok være grunn til å se på boligbeskatningen slik den er, for den er veldig skeiv. Hvis du har en meget verdifull bolig – bare den er gammel nok og stor nok – slipper du mye billigere unna enn hvis du har en alminnelig bolig. Så det er grunn til å se på det. Men det er også andre skatteobjekter det er grunn til å se på, bl.a. aksjeutbytte. Hvis du får aksjeutbytte i Norge, får du hele utbyttet ditt uten å betale en eneste krone i skatt. Det er skatt i selskapet, men den som tar ut beløpet, kan ha milliarder i utbytte uten å betale fem flate øre i skatt. Det er en kjempeurettferdighet, når en setter det opp mot dem som overhodet ikke har penger.

Det kunne være fristende å stille et motspørsmål, sjøl om jeg vet at det ikke er mulig å få svar på det. Det som Fremskrittspartiet vil gjøre, å minske kapitalbeskatningen og formuesbeskatningen, vil jo være å øke presset på boligbeskatningen, for det er det eneste faste som står igjen. Det vil snart være det eneste vi har igjen å beskatte her i landet, hvis man da ikke skal tørre å gå på områder hvor pengene er – på formue, aksjeutbytte og store inntekter. Den utfordringen sender jeg direkte tilbake igjen. Hvis Fremskrittspartiet ikke ønsker at boligskatten skal øke, så må de også være med på å tørre å se på andre objekter som kan skattlegges.

Får Fremskrittspartiet gjennomslag for sin politikk, kommer boligskattene til å øke vesentlig. Det går nemlig ikke an å flytte med seg et hus, men penger går det jo som kjent an å ta med seg over landegrensene, og slippe unna beskatning.

Marit Nybakk (A): La meg først få slå fast at Arbeiderpartiet og SV står sammen om veldig mye i de innstillingene som Stortinget behandler i dag, og vel også er enige om at boligpolitikk – det å sikre alle en anstendig bolig – er en viktig del av fordelingspolitikken. Men jeg har noen helt konkrete spørsmål til Karin Andersen.

Karin Andersen har de siste dagene uttalt seg til Oslopressen, først og fremst til Aftenpostens aftennummer, og understreket at det er viktig at Husbanken også skal få innvirkning på Oslo, og kan brukes i Oslo. Det er Karin Andersen og jeg helt enige om. Det jeg tviler på, er om det å gi 1 milliard til Husbanken, øremerket Oslo – som hun faktisk har sagt til Oslopressen – har noen hensikt. Er det ikke strukturelle problemer vi står overfor? Er det ikke slik at kostnadsnivået og boligstrukturen i Oslo er helt annerledes enn i de fleste andre deler av landet, og at det dermed er reglene i Husbanken det må gjøres noe med?

Jeg har nok et spørsmål, fordi jeg oppfattet at det var litt andre detaljer og nyanser i det Karin Andersen nå sa. Nå var det slik at det skulle brukes 1 milliard kr i revidert nasjonalbudsjett, og det var ikke spesifikt nevnt Oslo, tror jeg. Mener da Karin Andersen at hun skal kunne bygge – var det 3 000 boligenheter siste halvår i 1999 – for 1 milliard? Skal disse pengene gå til Husbanken, skal de øremerkes Oslo, eller hvordan er dette tenkt?

Karin Andersen (SV): 1 milliard bør forvaltes av Husbanken. Men hvis det har stått i Oslopressen at jeg har ment at hele denne milliarden skal øremerkes Oslo, er det feil. Det er helt riktig, som representanten Nybakk sier, at det er et stort boligproblem i Oslo, men det er også et strukturelt problem. Arbeiderpartiet og SV er jo enige om at reglene i Husbanken må ses over. Det er et faktum at slik de er nå, er det ingen mulighet til å bruke Husbankens virkemidler effektivt i Oslo.

Så til spørsmålet om det faktisk er mulig å bruke denne milliarden på et halvår. Jeg hører at det er noen som mener at det ikke er mulig. Denne milliarden kan man bruke til å bygge allmennyttige boliger, og man kan sette i gang studentboligprosjekter. Jeg tror ikke at det er umulig å få i gang prosjekter av denne størrelsesorden i forbindelse med revidert. Jeg oppfatter at problemet til Arbeiderpartiet vel heller er at de ikke ønsker å gi løfter på dette området som faktisk kan bety noe. Poenget her er at man er nødt til å få til et boligforlik som signaliserer en helt annen satsing på dette området over tid. Da synes jeg det blir veldig defensivt hvis man på forhånd skal si at ja kanskje får man brukt 920 eller 800 av disse millionene det halvåret.

Jeg tror problemet med eventuelt å få overført disse pengene til neste år er det minste problemet vi bør bekymre oss over. Vi bør bekymre oss vesentlig mye mer for dem som ikke har noe sted å bo, for dem som ikke klarer boutgiftene sine, for dem som ikke kommer inn på boligmarkedet.

Olaf Gjedrem (KrF): Får eg fyrst slå fast at eg støttar Regjeringa og departementet sin offensiv som ein formålstenleg måte å møta dei meir marginale problemstillingane på som me har i Noreg når det gjeld bustadsektoren. Eg støttar òg, til liks med representanten Karin Andersen, Husbanken som ein naudsynt reiskap i framtidas bustadpolitikk i Noreg, og håpar at han kan bestå som ei sterk eining, og helst verte styrkt.

Eg stussa lite grann då det i innlegget kom fram ei noko negativ haldning til dei konklusjonane som komiteen sitt fleirtal går inn for, det at det er naudsynt å ha planar i botnen for ei vidare satsing. Me må ikkje ta frå lokalpolitikarane deira ansvar for å gje tak over hovudet til dei som treng det, og deira ansvar for å leggja til rette med gjennomtenkte tomtetilbod og ved å nytta tomme bygningar.

Lokalpolitikarane har altså eit ansvar. Me skal ikkje vera så raske med å springa i vegen for dei, me må heller oppfordra dei til å laga langsiktige, seriøse planar. Eg stussa òg litt då det nærmast blei sagt i innlegget at det hos Regjeringa ikkje er noka satsing eller at ein ikkje har vilje til å auka overføringane. Ein burde vera meir korrekt i sin omtale. Eg stussa òg over det som blei sagt om å grunnlovfesta retten til bustad. Eg er litt redd for at SV her held på å hamna i ein symbolpolitikk, og eg vil oppfordra partiet til å stilla seg meir positiv til ein planmessig og resultatorientert måte å møta dei vanskelegstilte sin situasjon på for å løysa dette på ein konstruktiv måte, og ikkje gjennom symbol.

Karin Andersen (SV): Jeg tror at SVs viktigste rolle i denne debatten, som i de fleste andre debatter, faktisk er å utfordre bl.a. Regjeringen til å gjøre noe. Dette er ikke en situasjon som har oppstått i år eller i fjor eller året før der igjen. Dette har vært tøft lenge. Når det gjelder de dereguleringene man har gjort f.eks. med hensyn til studielånsrenta, som nå er markedsstyrt, og lånerenta i Husbanken, som nå er markedsstyrt, visste vi hva det ville føre til. Vi har hele tiden visst at vi ikke har hatt en allmennnyttig boligsektor, så vi kan ikke si at det bare er planer og kunnskap om dette som mangler.

Det som først og fremst mangler, er penger. Ordningene som vi trenger, kan vi faktisk sette i verk, for det tar ikke all verdens tid. Det jeg først og fremst savner hos regjeringspartiene, og det har jeg sagt i en replikk her før i dag, er at de brenner litt for saken. Jeg blir ganske fortvilet her, for representanter for Kristelig Folkeparti har, så vidt jeg husker, vært med på de samme befaringene som jeg var med på hos Frelsesarmeen, jeg har også vært hos Kirkens Bymisjon, og jeg lurer på om de ikke hører hva disse organisasjonene sier. I Oslo er det jo til og med sånn at flertallet i denne byen på en måte ikke får gjort noen ting for disse folkene. Vi er på nippet til å ønske at vi kunne bevilge pengene rett til Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, slik at noe blir gjort. Det er dramatisk, og jeg savner faktisk litt mer hjerteklapp og litt mer muskler fra de partiene som påstår at de skal ta vare på dem som er svakest blant oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Thorbjørn Merkesdal (V): Unge som i dag etablerer seg for første gang, kommer ofte direkte fra skole. Ofte er det par eller enslige som har lite eller ingen egenkapital. De er også nyansatte og har dermed ikke fått opparbeidet seg høy lønn ennå. Samtidig sliter veldig mange av disse med store gjeldsbyrder fra studielån. Dette er mennesker som etablerer seg på det samme markedet som voksengenerasjonen ofte bruker for å investere sine sparepenger. Det er ikke så lett å finne et hjem til sin lille familie når de andre kjøperne som en konkurrerer med, har stor egenkapital, høy lønn og ofte barn som har flyttet ut. Dette er dagens situasjon for veldig mange unge, og for meg selv og min kone i fjor.

Det er etter Venstres mening statens plikt å legge til rette for å lette inngangen til boligmarkedet. Innstillingen fra komiteen peker på veldig mange viktige tiltak som vil bedre boligsituasjonen. Jeg vil spesielt legge vekt på den mulighet også kommunene har for å lage egne planer for boligbygging. Ved en aktiv lokalpolitikk kan mye gjøres for å skaffe nye arealer til boligbygging. Spesielt er det viktig at en satser på fortetting av eksisterende boligområder for å slippe å ta i bruk nye arealer. Det er også viktig at det nye arealet brukes til boliger og ikke til næringsvirksomhet. Dette er en konflikt som er aktuell i flere områder.

Samtidig bør det, som komiteen sier, satses på bygging av studentboliger. Dette må gjøres på en slik måte at det etableres et reelt tilbud av rimelige boliger for studentene. Boligene må derfor også legges i nærheten av studiestedene. En slik satsing på studentboliger vil også lette presset i boligmarkedet og derfor komme andre grupper til gode.

For Venstre har det lenge vært en prioritert sak å gjøre Husbanken til en førstehjemsbank. Unge uten egenkapital har problemer med å finansiere sin første bolig – spesielt om høye studielån, som sagt, fører til at det totale beløpet for gjeld og avdrag blir for høyt. Finansiering til unge i etableringsfasen bør derfor prioriteres foran å gi nye lån til dem som allerede er inne på boligmarkedet. Husbanken bør også kunne gi lån til førstegangsetablerere som kjøper brukt bolig.

Det offentliges oppgave må være å sikre mulighetene på boligmarkedet for de svakest stilte. Dette gjøres best gjennom det etablerte systemet som Husbanken er. Dette vil også gjenopprette Husbankens sosiale profil.

Sylvia Brustad (A) (komiteens leder): Det er på tide med et boligpolitisk løft, slik flere har vært inne på, og det er på tide å gjenreise den sosiale boligbyggingen. Det er ingen tvil om at utfordringene på boligmarkedet står i kø. På 1990-tallet har det blitt flere hjemløse. Vi ser at økningen er størst blant de unge, og det er bekymringsfullt. Vi ser at det bygges for få boliger i forhold til etterspørselen. Vi ser at boligprisene har steget formidabelt, spesielt i pressområder, og vi ser at mange unge dermed har store problemer med å skaffe seg en bolig, hvis de ikke er så heldig å ha foreldre med god økonomi eller har arvet noe. Vi vet også at boligrenten har økt sterkt siden i fjor sommer – selv om det de par siste dagene har vært en del positive signaler – men det er ingen tvil om at situasjonen i dag for mange unge og vanskeligstilte er særdeles vanskelig. Derfor er det behov for et boligpolitisk løft. Derfor er det behov for en nasjonal dugnad, spesielt for å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.

Vi hadde store forventninger til den meldinga som ble lagt fram av Regjeringa, og derfor ble vi noe skuffet over det som faktisk lå der. Jeg tror at vi på en del punkter kan være enige, i hvert fall om deler av beskrivelsen, men det er ingen tvil om at vi fra Arbeiderpartiets side er svært skuffet over det vi mener er manglende tiltak i forhold til hva som må gjøres. Det gjelder spesielt gruppen vanskeligstilte. Jeg er enig med dem som har sagt at vår største utfordring er det faktum at over 6 000 mennesker i Norge ikke har et sted å bo – komiteen har pratet med en del av dem. Dette er ikke vår velferdsstat verdig. I tillegg vet vi at mørketallene her sannsynligvis er store, fordi de 6 000 vi her prater om, er de som er i kontakt med hjelpeapparatet. Men det er flere enn det.

Vi hadde forventet at Regjeringa hadde foreslått konkrete tiltak for denne gruppen da de valgte å legge fram ei melding som dreide seg om unge og vanskeligstilte – ellers burde de ha lagt fram ei melding om de unge.

Vi er nødt til å ta et skikkelig løft for denne gruppen. De vanskeligstilte er en sammensatt gruppe. Det er folk med psykososiale problemer, det er ungdommer som er eller har vært innunder barnevernet og som, i hvert fall noen steder, får noen penger i lomma og senere havner på hospits, det er folk med rusproblemer, og det kan være en del av gruppen flyktninger og innvandrere. Mange av de vanskeligstilte vi her prater om, bor i dag på hospits og kommer altså i tillegg til dem som ikke har et sted å bo. Hospits er en dårlig og dyr løsning. Vi bør gjøre det vi kan for å komme vekk fra denne løsningen og heller finne fram til andre alternativer. Det er det vi i komiteen har forsøkt å komme fram til forslag om.

Vi har besøkt flere bydeler i Oslo, og for å gi et eksempel: I en av bydelene vi besøkte, og som kanskje har de største utfordringene også på dette området, var det over 600 mennesker som hadde psykiske problemer, men som ikke fikk annen hjelp enn et besøk på sosialkontoret for å hente penger når det var nødvendig. Det er velferdsstaten vår uverdig. Dette henger selvfølgelig også sammen med manglende botilbud, med manglende oppfølging – og det er vi nødt til å gjøre noe med. Derfor er vi nødt til å bygge spesielle boliger. Vi har foreslått spesielle bokollektiv, med oppfølging for dem som har behov for det. Det er vår største og viktigste oppgave.

I tillegg har Aud Gaundal på vegne av vårt parti gått gjennom det vi mener må gjøres for øvrig overfor gruppen unge, men jeg skulle gjerne ha fått en avklaring fra regjeringspartienes side her: Mener de det de har vært med på av merknader i innstillinga når de ikke er med på forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om et nasjonalt program for allmennyttige utleieboliger? En må i hvert fall spørre seg hva regjeringspartiene egentlig mener, hva de forplikter seg til, og hva de faktisk har tenkt å gjøre når vi kommer til budsjettforhandlingene.

Jeg vil for Arbeiderpartiets vedkommende si at vi har tenkt å følge opp det vi har sagt i innstillinga. Vi beklager at sentrumspartiene ikke ser ut til å ville støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om et forpliktende program for å få bygd det som er nødvendig – så mange vi greier – av nasjonale utleieboliger.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg har lest kommunalkomiteens innstillinger både til St.meld. nr. 49 og St.meld nr. 14 med stor interesse. Regjeringen får god støtte for de analyser og forslag vi har lagt fram i meldingene. Det gjelder det boligpolitiske hovedgrepet, med en «bred» husbank som statlig gjennomføringsorgan både når det gjelder lån, tilskudd og bostøtte, det gjelder forslaget om at kommunene gjennom lokale handlingsplaner vil kunne dokumentere behovet for boliger til vanskeligstilte og dermed gi grunnlag for tilskudd til konkrete prosjekter, og det gjelder viktigheten av å trekke boligsamvirket med som en helt vesentlig privat aktør i arbeidet med boligetablering for unge og vanskeligstilte. Det er gledelig at et klart flertall støtter Regjeringens politikk på dette området.

Jeg vil selvsagt legge flertallsmerknadene til grunn for Regjeringens videre boligpolitiske arbeid, herunder ønsket om en bred offentlig utredning om boligpolitikk med derpå følgende boligmelding til Stortinget. Jeg ser det som nyttig med en bred gjennomgang av langsiktige utviklingstrekk, og at disse ses i sammenheng med den eksisterende virkemiddelbruken. Jeg er enig med komiteen i at utvalget bør få et par år på dette arbeidet, slik at det blir mulig å gjennomføre nødvendige utvalgsundersøkelser og annet dokumentasjonsarbeid. Jeg vil gi arbeidet med utredningen og den senere boligmeldingen høy prioritet, og jeg kommer til å følge det arbeidet nøye.

Det er – og har vært – svært viktig for Regjeringen at egen bolig skal være oppnåelig for alle, ikke minst for dem som har lave inntekter og utsikter til svak økonomi også på sikt. Alle som ønsker det, må kunne få bo både selvstendig og anstendig. Det betyr at boligsøkende som bor dårlig og som selv ikke makter å gjøre noe med det, bør kunne få hjelp av det offentlige til boligetablering. Det betyr ikke at Regjeringen ser på det å ha selvstendig bolig som en rettighet der samfunnet forpliktes til å ha et tilstrekkelig boligtilbud tilpasset de behov den enkelte til enhver tid måtte ha. Slike modeller er utprøvd i andre land, eksempelvis i Øst-Europa, uten at erfaringene derfra kan sies å være særlig positive.

Regjeringen ser det som helt sentralt å ha en boligpolitikk med klare og godt begrunnede prioriteringer: Husholdninger med barn foran husholdninger uten barn, funksjonshemmede foran ikke-funksjonshemmede, de med lave inntekter foran dem med høyere inntekter, ressurssvake foran ressurssterke, unge arbeidsledige foran unge i arbeid. Dette var Regjeringens og mitt utgangspunkt for utarbeidelsen av meldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Jeg er derfor glad for at kommunalkomiteen gir sin tilslutning til at de boligpolitiske virkemidlene må utformes slik at de boligsosiale virkningene blir så gode som mulig. Samtidig må vi til enhver tid prioritere innenfor realistiske budsjettrammer. For eksempel synes ikke jeg at vi bør prioritere betydelige statlige subsidier til bygging av dyre sentrumsbeliggende utleieboliger i Oslo for unge aleneboende i fullt arbeid foran subsidier til unge vanskeligstilte uten arbeid som står i kommunal kø for å få tildelt kommunal utleiebolig.

Vi må også erkjenne at det er kommunene som bedre enn staten kjenner hvilke problemer som gjelder for den enkelte kommunes boligsøkere. I innstillingen understreker flertallet betydningen av god kommunal boligplanlegging. Særlig gjelder dette for boligtiltak overfor vanskeligstilte boligsøkere. Jeg er glad for den enighet som kommer fram i innstillingen når det gjelder rollefordelingen mellom stat og kommune.

Jeg er helt enig med kommunalkomiteen i at samfunnet må gjøre mer for bostedsløse og spesielt utsatte grupper som f.eks. rusmiddelmisbrukere, ikke minst gjennom å etablere flere bokollektiv i stedet for dårlige løsninger som hospits. Slike bokollektiv blir i dag finansiert gjennom Husbankens ordning med boligtilskudd, enten det gjelder nybygg, kjøp eller utbedring. La meg gjøre det helt klart at slike tiltak for de aller mest vanskeligstilte allerede er høyt prioritert innenfor boligtilskuddsordningen.

Så lenge jeg har vært kommunalminister har jeg ikke kjent til at det i noen kommuner har blitt gitt avslag på søknad om boligtilskudd til bokollektiv for særlig vanskeligstilte. Problemet er ikke selve byggingen, men, som komiteen selv er inne på, nemlig det nødvendige sosiale tjenestetilbudet som må følge med boligtilbudet. Tiltak overfor de mest vanskeligstilte på boligmarkedet må koordineres med sosialtjenestetiltak. Det er her skoen trykker mest. Jeg samarbeider derfor tett med sosialministeren om tiltak overfor bostedsløse i den kommende stortingsmeldingen om levekårsforskjeller.

De fleste kommunene gjør i dag en god innsats med boligtiltak for unge og vanskeligstilte, UNGBO-tilbudet er et godt eksempel her. Godt dokumenterte handlingsplaner vil gi det beste grunnlaget for framtidig budsjettmessig prioritering av boligtilskudd, f.eks. til bygging eller kjøp av utleieboliger.

Når det gjelder bostøtte, vil den gjennomgangen av kommunale bostøtteordninger som er presentert i St.meld. nr. 14, og vurderinger av sosialhjelpens rolle i den kommende stortingsmeldingen om levekårsforskjeller, gi et godt utgangspunkt for det offentlige utvalget som skal se på boligpolitikken, som komiteen ber om. Det kan gi en samlet vurdering og tilråding om framtidig statlig bostøtte.

Regjeringens mål er å øke antall studentboliger, noe et samlet Storting også tidligere har vært opptatt av. En samordning av ressursene, både den kompetanse som ligger i Rådgivende organ for studentboligbygging, ROS, og i Husbanken, ville etter min mening gitt en bedre utnyttelse av ressursene og dermed også flere boliger. Med dagens ordning har vi ikke greid det godt nok, men jeg tar til etterretning at flertallet ikke ser behovet for å organisere arbeidet på en ny måte for å få en bedre effekt av dette.

Jeg har registrert og merket meg III og IV i innstillingen, hvor det bes om at det må lages en opptrappingsplan for studentboliger, og at ansvaret for studentboliger fortsatt blir liggende under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg skal selvfølgelig gjøre min kollega i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet oppmerksom på at han må sette i gang dette arbeidet.

Til slutt: Jeg er glad for at komiteen uttrykker tilfredshet med meldingen om Den Norske Stats Husbank 1996-97. Komiteen viser til at meldingen beskriver virksomheten på en god og oversiktlig måte. Den sier videre:

«Meldingen er omfattende, men bygget opp på en slik måte at den store boligvirksomhet og aktivitet i Husbanken for årene 1996 og 1997 kommer godt frem.»

Jeg er enig i den beskrivelsen, og vil benytte anledningen også fra denne talerstolen til å berømme Husbanken for et godt og effektivt utført arbeid. Jeg er overbevist om at Husbankens rolle vil være avgjørende også i framtida for å ha en god og bred boligpolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Både innstillinga og dagens debatt viser at sentrumsregjeringa har Arbeiderpartiet med seg i mange av sine ønsker, og vi står sammen om mye. En av de tingene som vi sannsynligvis også står sammen om, er ønsket om at renta skal gå ned, for for den gruppen boligsøkere som vi snakker om i dag, er renteøkninga som har skjedd – jeg vil ikke si tragisk, men nesten det. Nå viser det seg at den er på veg ned, så vi får håpe at det utvikler seg i riktig retning.

Som representanten Lund tidligere har vært inne på, er det i innstillingen en litt spesiell merknad fra Senterpartiet. De mener at

«det kan være nødvendig og ønskelig, for en periode, å gripe inn i den markedsbaserte renten og fastsette Husbankrenten politisk dersom en slik situasjon inntreffer».

Vi har forstått at husbankrenta øker fra 1. april. Mange av kundene i Husbanken har bundet renta, og de vil jo ikke bli rammet av det. Men for den øvrige gruppen vil en renteøkning bety ganske mye. Jeg har forstått det slik at finansminister Restad fra Senterpartiet ikke er av den oppfatning at det er nødvendig å gå inn og politisk styre rentesatsene, enten det nå er på det vanlige markedet eller i Husbanken. Og da er mitt spørsmål: Er det representanten Morten Lund, eller er det finansminister Restad som er statsrådens veiviser i spørsmålet om renta?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg er enig med representanten Gaundal i at den renteøkningen vi har hatt siden vi la fram meldingen, er noe av det som har vært hovedutfordringen. Det var også det som var hovedårsaken til at det var nødvendig for Regjeringen å legge fram et så stramt statsbudsjett for inneværende år som det vi gjorde. Jobb nr. 1 har vært å få ned renten, og det fordi ingenting slår så sosialt galt ut og rammer så sosialt urettferdig som den renteøkningen vi har sett. Nå ser det heldigvis ut til at vi klarer å få senket renten. Den går nå ned i tur og orden, og vi håper at dette er en utvikling som skal fortsette.

Det er riktig at husbankrenten har gått opp – det er blitt påpekt av flere som har hatt ordet her i dag – og det er selvfølgelig ikke noe som er ønskelig. Men det er også slik at da Husbanken kom med tilbudet om fastrente, valgte faktisk veldig mange av Husbankens kunder den ordningen, og de har, som representanten Gaundal pekte på, kommet noe bedre ut.

Vi har ikke fra Regjeringens side planer om å foreta andre endringer i forhold til Husbankens rente enn det vi allerede har gjort, så på det direkte spørsmålet fra representanten Gaundal om jeg skulle være en slags oppmann mellom finansministeren og Senterpartiets representant i komiteen, kan jeg bare svare at det er ikke min rolle.

Torbjørn Andersen (Frp): Fremskrittspartiet har i sine merknader vist til at Husbanken har monopol på å forvalte og fordele statlig støtte i forbindelse med låneopptak til boligformål. Vi mener at disse støttetiltakene også må kunne formidles via det ordinære forretnings- og sparebanksystemet. Det er også slik at Bankforeningen har en sak gående – de har vel anket en avgjørelse – som går på dette. Da vil jeg gjerne spørre: Ville det ikke være en fordel om de statlige støttemidler, som er en del av den sosiale boligpolitikken, kunne kanaliseres gjennom det ordinære banksystemet? Jeg vil gjerne at statsråden sier noen ord om det.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det er min oppriktige mening at den ordningen vi har i Norge i dag, hvor vi kanaliserer den statlige støtten gjennom en statlig husbank, er den beste og mest treffsikre måten vi kan kanalisere statlig støtte på. Med det har jeg vel svart på spørsmålet.

Det som skjedde i går i forbindelse med denne dommen, var at saken ble sendt tilbake fordi ESA ikke hadde gjort leksen sin godt nok – for å si det slik. Denne saken har pågått lenge, og det er blitt brukt mye penger på å føre disse prosessene. Mye penger har Bankforeningen brukt, men mye av skattebetalernes penger har vi også måttet bruke for å føre disse sakene – for å bruke et uttrykk som Fremskrittspartiet ofte bruker når vi bruker statlige midler. Det har forundret meg at Bankforeningen bruker så mye penger og legger så mye prestisje i denne saken, når de vet at det er bred politisk enighet i Norge om at Husbanken skal ha den rollen og de oppgaver den har i dag. At de velger å kjøre slike saker for ESA når de ikke når fram i det politiske systemet i Norge, tar jeg til etterretning. Men jeg må si at jeg er ganske forundret over den oppgaven de har tatt på seg der.

Sverre J. Hoddevik (H): Når vi held oss til innstillinga, verkar det som om låg alder skal vere eit sjølvstendig kriterium i forhold til allmennytte og det å vere vanskeleg stilt. Men etter å ha lytta til statsråden sitt innlegg, synest eg å høyre ein gledeleg bodskap om at det skal tilleggskriterium til for å nyte godt av offentleg prioritering. I tilfelle det er rett, vil eg gjerne ha det stadfesta, for det vil vi sjå på som svært positivt.

Så er det også slik at ikkje uventa vil replikken min ta sikte på å budsjettanalysere velvillig retorikk knytta til innstillinga og debatten, og vi har lese ein fleirtalsmerknad her som signaliserer at bostøtte i framtida skal bli tilført unge einslege.

Spørsmål mitt til statsråden er om dette skaper refleksjonar i departementet, og om ein har eit bilete av kva slags økonomisk perspektiv som reiser seg i etterkant av slike signal.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg prøvde i mitt innlegg det samme som jeg prøvde da vi skrev meldingen, å få fram at de aller fleste i Norge har en bra boligsituasjon.

Vi har boligmangel i noen få kommuner i Norge. Det er særlig i de fire største byene det er boligmangel. Det er noen som ikke selv klarer å skaffe seg den boligen de trenger, og det er disse det er nødvendig for samfunnet å prioritere. Jeg mener altså at jeg prøvde å gjøre det klart i innlegget mitt at vi må foreta prioriteringer og vi må forholde oss til realistiske budsjetter, uten at jeg skal foregripe noen budsjettbehandling nå. Alt må ses i sammenheng. Og da vil jeg henvise til den første replikken jeg fikk, nemlig påpekingen av renteutviklingen. Det viser igjen at vi må ha en helhetlig politikk for å sikre at vi får en utvikling som vi kan forsvare. Da er det riktig at det ikke bare er de direkte statlige bevilgningene og subsidiene som teller i dette, men det er også mange andre faktorer som avgjør hvem som får problemer på boligmarkedet, og hvem som ikke får det. La meg bare få lov å minne om at noen av de problemene som de største byene har med mangel på boliger, er et resultat av at vi har hatt en veldig sterk sentralisering i løpet av 1990-årene, slik at her er det omkostninger i begge ender av den sentraliseringsutviklingen vi har hatt de siste årene. Det gjør også at Regjeringen har satset aktivt på en distriktspolitikk for å prøve å demme opp mot denne sentraliseringen.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg si at jeg er veldig enig i de prioriteringene som statsråden nevnte om hvem som skulle gå foran hvem i køen. Jeg tror ikke det er noen som har ment at man skal subsidiere dyre boliger i sentrum for ungdom i arbeid, men det er et stort behov for studentboliger. Mange av dem bør faktisk ligge ganske sentrumsnært, og der er et spørsmål om kommunal og statlig tomtepolitikk veldig vesentlig, slik at dette nødvendigvis ikke behøver å bli så dyrt.

Noe av det som har forundret oss i denne meldingen, er statsrådens og Regjeringas beskrivelse av situasjonen på boligmarkedet, at den på en måte skal være nesten god. Så sier man at det var litt verre for noen år siden. Det er faktisk slik at det er svinedyrt, spesielt for dem som skal leie, men også for dem som skal kjøpe. Veldig mange bruker nå vesentlig mye mer av pengene sine på bolig. Er det faktisk slik at statsråden syns at dette er en ønsket situasjon? Er det ikke heller slik at vi faktisk har forsømt oss ganske kraftig i den sosiale boligpolitikken? Det er også en bit av situasjonen.

Så sa statsråden at hun ville legge flertallsmerknaden til grunn for arbeidet sitt. Én flertallsmerknad sier jo bl.a. at det skal bygges 2 000 – 5 000 allmennyttige utleieboliger pr år. Betyr det at det er det Regjeringa jobber etter?

Så til slutt: Statsråden viste til at hun skulle samarbeide med sosialministeren i mange av disse spørsmålene, og det er nødvendig. Vil det da også være aktuelt å se på en problemstilling som går på at en kommunene nå faktisk kan bruke ganske mange tusen kroner i måneden på plassering i hospits? Det er en forferdelig dyr og en aldeles elendig og forferdelig måte å bo på. Burde man ikke heller se på regelverket, se hva kommunen faktisk kan støtte av boutgifter og andre utgifter som enkeltpersoner kan ha, slik at de kan få lov til fortsatt å bli boende i en alminnelig leilighet eller kunne skaffe seg en alminnelig leilighet? Det blir i mange tilfeller billigere.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Først til det som representanten Karin Andersen sier, at beskrivelsen i stortingsmeldingen om den boligpolitiske situasjonen ikke er riktig. Det er jeg litt overrasket over, for alt vi har av undersøkelser og forskning rundt dette, viser faktisk at beskrivelsen i meldingen er korrekt. Det at de fleste i Norge har en akseptabel boligstandard, forhindrer jo ikke at vi må sette inn tiltak overfor de grupper som har det vanskeligst. Det er det som er bakgrunnen for at vi har lagt fram denne meldingen. Årsaken til at vi har kommet i en slik situasjon, er først og fremst at bygging av studentboliger ikke har holdt tritt med opprettelsen av nye studieplasser i løpet av særlig de siste ti årene. Hadde det vært en bedre balanse mellom opprettelse av studieplasser og bygging av studentboliger i denne perioden, så ville antakelig mye av det problemet vi har nå, ikke vært der.

Men vi må prøve å få gjort noe med den forsømmelsen som har vært, så i tillegg til å satse på studentboliger, er det også andre grupper som trenger vår oppmerksomhet. Jeg er enig med representanten Karin Andersen i at hospits er en dårlig og dyr løsning. Mange kommuner har tydd til den løsningen, og jeg regner med at når kommunene – dette gjelder særlig i de store byene, vi får konsentrere oss om der det faktisk er aktuelt – nå har fått på plass sosiale boligprogrammer, innser de selv at det er mer fornuftig å bruke midlene på en bedre måte.

Sylvia Brustad (A): Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i en valgkamp som vi hadde for ikke så lenge siden, der jeg husker at bl.a. Senterpartiet var veldig opptatt av det de kalte Forskjells-Norge, at det var behov for å gjøre mye med det, og at det derfor var viktig å få Senterpartiet inn i Regjeringa, ifølge dem. Nå er Senterpartiet der, og vi har fått en melding om boliger for unge og vanskeligstilte. Jeg gjentar at vi etterlyser og hadde forventet å få med noe der av konkrete ting i forhold til dem som har det aller dårligst på boligmarkedet. Vi er overrasket over at så ikke skjedde.

Vi er enig med statsråden i at vi må prioritere de svakeste, men da blir spørsmålet desto mer betimelig å stille: Hvorfor er ikke de aller svakeste med i denne meldinga og i forhold til konkrete forslag?

Jeg syns også regjeringspartiene gir litt forskjellige signaler når det gjelder utleieboliger. Det står bl.a. i St.meld. nr. 49 for 1997-98 på side 12:

«Regjeringen ønsker imidlertid ikke spesielt å fremme noen bred utbygging av utleieboliger i egne enheter i offentlig eie.»

I innstillinga er regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet og SV med på en merknad, som er sitert her tidligere, om at en i første omgang skal bygge 1 000 flere nøkterne rimelige utleieboliger i år 2000, og at en i hvert fall må opp mot 4 000 – 5 000 flere boliger. Så har Arbeiderpartiet og SV et konkret forslag der vi tar til orde for et nasjonalt program for allmennyttige utleieboliger, en dugnad der både staten, kommunene og boligsamvirket skal delta. Vi har selvfølgelig til hensikt å følge opp dette konkret, og mitt spørsmål til statsråden blir: Hva mener egentlig Regjeringa, og hva mener egentlig regjeringspartiene? Hvilke av disse signalene er det vi bør stole på, og hvorfor er ikke regjeringspartiene – og i særdeleshet Senterpartiet – med på at vi skal ha en nasjonal dugnad for å hjelpe noen av dem som har det vanskeligst på boligmarkedet?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg har lyst til innledningsvis å si at jeg er faktisk veldig glad for at Arbeiderpartiet nå engasjerer seg så mye i disse spørsmålene. Jeg skulle selvfølgelig ha ønsket at de hadde engasjert seg litt også da de selv satt i regjeringskontorene, for hadde de det gjort, ville i alle fall de problemene vi har, vært noe mindre, for å si det forsiktig. Men det er fint at Arbeiderpartiet kommer nå. Jeg har lest innstillingen fra komiteen slik at det er et bredt boligpolitisk kompromiss som ligger til grunn, og jeg kommer til å følge det opp i tur og orden.

Når det gjelder Forskjells-Norge og de aller svakeste, mente jeg at jeg i innlegget mitt klargjorde at det ikke er bygging av den typen boliger som er problemet. Det er ikke blitt gitt avslag på noen søknad om den type lån eller tilskudd, men det er den oppfølgingen som er nødvendig for å få slike bokollektiv til å fungere, som er flaskehalsen og som er nødt til å ses i en sammenheng. Og det er det vi arbeider med nå i forbindelse med at vi skal legge fram forskjellsmeldingen, som vi kaller den, eller meldingen om levekårsforskjeller, for å være helt korrekt.

Det er en oppfølging av det vi sa i valgkampen. Det er en oppfølging av det som ligger i regjeringserklæringen, at vi vil se på hva vi kan gjøre for å få redusert forskjellene i Norge. Det kommer i den meldingen, men vi må altså se ting i sammenheng, og her er det ikke bare snakk om å bygge flere boliger, her er det snakk om hvordan vi kan klare å følge opp med det sosiale tjenestetilbudet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Signe Øye (A): St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, er ganske tannløs. Den preges av mange ord og fromme ønsker, men inneholder ingen forslag om konkrete tiltak. Det eneste konkrete tiltaket Regjeringen legger opp til, er at kommunene skal utarbeide lokale handlingsplaner. Regjeringen overlater med andre ord hele ansvaret for boligetableringen for unge og vanskeligstilte til kommunene. At kommunene trenger handlingsplaner, er vel ingen uenig i, men når økonomien ute i kommunene er så dårlig som den er nå, er det liten grunn til å tro at det blir bygd flere boliger for unge og vanskeligstilte dersom det ikke følger penger med fra statens side.

Svaret fra regjeringspartiene er at det ikke skal følge penger med en melding. Men vi har gode eksempler på at vi har hatt meldinger der det følger penger med, bl.a. om eldreplanen, der det også fulgte 30 milliarder kr med, og dette har fungert bra.

Arbeiderpartiet har i innstillingen kommet med forslag om en rekke konkrete tiltak. Noen har vi fått flertall for, og det er bra, men for flere av våre forslag om tiltak har vi ikke oppnådd flertall, og det er meget beklagelig for de gruppene dette gjelder, spesielt når vi vet at bolig og bomiljø har så avgjørende betydning for folks levekår og livskvalitet. Da nytter det ikke å være så passive som Regjeringen er og bare si at alt er i skjønneste orden, for det er det ikke.

Jeg tillater meg å sitere fra meldingen:

«… det er gode muligheter for å etablere seg i dag, og mulighetene er tross prisstigning bedre enn for en del år siden. Årsakene er først og fremst et lavt rentenivå og et godt arbeidsmarked.»

Dette stemmer lite med dagens virkelighet for de unge og vanskeligstilte som skal inn på boligmarkedet. Jeg skal ta ett eksempel fra Oslo, som kanskje har de største problemene på dette området: Prisen for en hybel på 11   m2 er på nesten 6 000 kr pr. måned. I tillegg kreves det 17 500 kr i depositum. Dette eksemplet fikk komiteen under et besøk hos Frelsesarmeen, og det var det alternativet en bostedsløs person måtte akseptere for å få et krypinn. Det sier noe om behovet i Oslo!

Bostedsløse er en gruppe som Regjeringen nesten ikke har nevnt i meldingen, enda dette er et stort problem, spesielt i Oslo. Det verserer mange tall, men det er vel ikke å ta i for mye om jeg sier at det dreier seg om minst 6 000 personer. Det er grunn til å anta at dette tallet er større. Da er det ganske utrolig at meldingen ikke levner en så stor gruppe, med så mange problemer, en eneste liten setning om hvordan problemet skal angripes og løses.

Meldingen sier heller ikke ett ord om hvor mange utleieboliger som trengs i Norge, eller hva staten vil gjøre for at det skal bygges flere.

Arbeiderpartiet mener at vi nå trenger et nasjonalt program for allmennyttige utleieboliger med tilhørende finansieringsordning. Vi må øke satsingen på nøkterne utleieboliger for unge og familier. En slik satsing kan også frigi mindre og rimeligere boliger for de unge og vanskeligstilte. Et slikt nasjonalt utleieprogram må være en dugnad mellom staten, kommunene og boligsamvirket. Det får vi ikke flertall for.

Enkelte grupper vil uansett ha problemer med å etablere seg uten spesielt tilrettelagte støtteordninger. Dette gjelder særlig unge med lav inntekt, arbeidsledige, enslige forsørgere, uføre, flyktninger og innvandrere. Tilskuddsordninger, bostøtte og rimelige etableringslån er i stor grad rettet inn mot disse gruppene og skal gjøre situasjonen lettere for dem som har problemer.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at boligpolitiske virkemidler blir benyttet aktivt i kommunene for å hjelpe dem som har problemer på boligmarkedet. Å bo på gaten, på hospits eller å måtte være avhengig av at det er noen som gir en tak over hodet fra dag til dag, er en helt uholdbar situasjon som vi her i landet ikke burde hatt problemer med å løse. Derfor haster det med å få til en løsning. Arbeiderpartiet foreslår å be Regjeringen etablere straksboordninger for bostedsløse og mennesker med liten boevne, bl.a. ved å etablere offentlige bokollektiv med støttetiltak. Dette tiltaket får vi heller ikke flertall for – det er nesten flaut – et tiltak som ville gitt mange av dem som i dag må ty til hospits, en mye bedre hverdag.

Einar Olav Skogholt (A): Det er en viktig melding Regjeringen har framlagt, og jeg er glad for komiteens fokusering på at hovedmålet må være å prioritere de vanskeligst stilte på boligmarkedet. Jeg synes komiteen har fremmet en god innstilling. Det er ikke akseptabelt at det i Norge er flere tusen bostedsløse – 6 200 i henhold til tall fra Byggforskningsinstituttet.

Sosialkomiteen skal i nær framtid diskutere hva som bør gjøres for å ta hånd om f.eks. tunge rusmisbrukere. Ved siden av å vektlegge det forebyggende arbeidet må vi kunne ta hånd om de mest vanskeligstilte gruppene. De trenger et helsetilbud, men også et husvære. Hospitsalternativet er ikke tilfredsstillende. Behovet er særlig stort i Oslo og andre større byer. Derfor må det være riktig, slik kommunalkomiteen foreslår, å gi Husbanken anledning til i en periode å prioritere Oslo og andre byer sterkere. Det er viktig med varierte botilbud også for denne gruppen.

Husbanken har en viktig oppgave med å finansiere utleieboliger til bl.a. unge i etableringsfasen. Dette tilbudet er det også behov for i mindre kommuner. Via Husbanken er det lagt opp til en rekke ordninger som bl.a. skal gi unge i etableringsfasen mulighet til å bygge sin egen bolig.

For 20-25 år siden ble ordningen med fullfinansieringslån innført. Ordningen med etableringslån har vel erstattet den tidligere ordningen. Dette er et meget godt tilbud til en meget gunstig rente og nedbetalingsordning. Men mange kommuner er svært forsiktige med å ta opp lån i Husbanken for så å videreformidle dem til søkere som fyller kriteriene for slike lån. Mange kommuner med knappe økonomiske ressurser er betenkte over at utlånene kan ende opp som tapsengasjement. Jeg synes dette er beklagelig, da det er viktige og gode ordninger som for mange er helt nødvendige for å kunne realisere sitt boprosjekt. Jeg hadde gjerne sett at man vurderte om ikke en større del av tapene burde belastes staten.

Husbanken har i sin vel 50-årige historie spilt en helt avgjørende rolle i boligreisingen i dette landet. For mange var Husbankens eksistens helt avgjørende for at den vanlige mann og kvinne kunne føre opp sin enkle leilighet, som de hadde drømt om, men ikke helt trodde lot seg realisere. I ettertid kunne boligene utvides og utbedres. Det vil også i fremtiden være riktig å slå ring om Husbanken.

Ved mange andre statlige låneordninger, f. eks. i tidligere Distriktenes Utbyggingsfond, ble de statlige lånene gitt som 2. prioritets pantelån. Personlig hadde jeg gjerne sett at f.eks. en spare- eller forretningsbank hadde innvilget 1. prioritets pantelån til husbyggeren, og at Husbanken hadde ytt 2. prioritets pantelån til de gruppene i vårt samfunn som var avhengige av en slik finansieringsordning, og som fylte Husbankens nåværende krav for å bli innvilget husbanklån. Staten kunne gjerne stilt krav om et rentetak på 1. prioritetslånene og selv gitt 2. prioritetslån til en rimelig rente og med en gunstig nedbetalingsplan.

Marit Nybakk (A): Det har vært et politisk hovedmål i boligpolitikken at alle skal ha mulighet til å disponere en god bolig i et trivelig bomiljø. Dette har ført til at Norge trolig har verdens høyeste boligstandard.

Jeg vil da ile til med å legge til at unntaket er dagens Oslo. Uakseptabelt høye boligpriser, et dramatisk fall i boligproduksjonen de senere år og økt tilflytting skaper stor ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Særlig vanskelig er det å komme seg inn på boligmarkedet første gang. For en familie i etableringsfasen kan det bety utgifter rundt 1 mill. kr for en gjennomsnittlig stor leilighet i en gammel bygård i indre by, med dertil høye låne- og renteutgifter. Generasjonen rundt 30 år betaler i dag trolig prisen for at deres foreldre tjente store pengesummer på dereguleringen av boligmarkedet i Oslo 20 år tilbake.

Med boligstrukturen og prisnivået i Oslo har Husbanken ikke kunnet være til hjelp for unge i etableringsfasen. Husbanken kan ikke brukes ved kjøp av en gammel sameieleilighet, prisnivået på tomter i Oslo er for høyt for Husbankens regelverk, og husleienivået for husbankfinansierte utleieboliger i Oslo ligger for høyt. Med de enorme behovene for boliger vi i dag har i hovedstaden, er det faktisk høyst beklagelig at Husbankens finansiering av nye boliger i de større byene er blitt mindre de siste åra. Ifølge St.meld. nr. 14 for 1998-99 gav Husbanken i 1997 bare tilsagn om 78 boliger i Oslo, fordelt på mindre prosjekter.

Jeg synes det er positivt at komiteen peker på at problemene på boligmarkedet i Oslo må gis langt større oppmerksomhet i Husbanken, og at det er behov for større ressurser i storbyene for å oppnå en standard som er litt nærmere andre kommuner. Jeg tror ikke at boligstandarden i storbyen uansett kan nå opp til boligstandarden der det er vanlig med eneboliger, men at den i hvert fall kan komme et skritt nærmere. Men jeg tror altså ikke dette løses ved å øremerke penger til Oslo over Husbanken, slik SVs Karin Andersen har antydet i pressen. Husbanken må rett og slett ta hensyn til at behovene og kostnadsnivået er helt annerledes enn andre steder. Dette er et strukturelt problem som må løses ved regelendringer som bl.a. sikrer finansieringsordninger i Husbanken som tar hensyn til kostnadsnivået i Oslo, slik også programutkastet fra Oslo Arbeiderparti uttrykker det, men Oslo kommune kan jo ikke, enten det er det ene eller andre partiet, endre Husbankens regler.

Uansett vil mange i etableringsfasen ikke kunne kjøpe sin egen bolig med dagens priser i Oslo, enten fordi de ikke får nok lån eller fordi egenkapitalkravet er for høyt. For disse er utleieboliger og lavinnskuddsboliger et alternativ – vel å merke hvis det er et alternativ som finnes. Utbygging av utleieboliger blir derfor et svært viktig og nødvendig boligtiltak i Oslo framover som må gis høy prioritet fra både statlige og kommunale myndigheter. Jeg synes det er prisverdig at komiteflertallet mener det er nødvendig å gjennomgå hvilke rammebetingelser som bør endres for at kommuner, boligbyggelag og andre på ikke-kommersielt grunnlag skal skape flere utleietilbud med egnet prisnivå og standard.

Oslo har også et desperat behov for studentboliger. Oslo har i dag, med Universitetet og de høyskolene som finnes, offentlige og private, ca. 45 000 studenter. Her er det nødvendig å se på samspillet mellom Studentsamskipnaden og vertskommunen, og sørge for at dette fungerer. Jeg etterlyser i den forbindelse det utredningsarbeidet om samarbeid mellom lærested og vertskommune som Stortinget bad om i desember 1996.

Oslo som storby trekker til seg innbyggere med ulike sosiale problemer. Her kan de gjemme seg bort, på godt og vondt. Dagens bruk av hospits er en særdeles dårlig løsning. Egnede botilbud må kombineres med ettervernstilbud for folk med rusproblemer, og det er på tide at dette nå tas på alvor. Det må etableres ulike typer lavterskeltilbud. Ofte er små kollektiv med felles kjøkken og daglig ettervernstilsyn gode løsninger for dem med dårlig boevne, slik også komiteen har understreket.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Synnøve Konglevoll (A): Det er et viktig signal når en enstemmig komite mener det bør bygges flere studentboliger og at komiteen står samlet om et forslag der man ber Regjeringa lage en opptrappingsplan for bygging av flere studentboliger. Det samme bad et flertall i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, men da bare som en merknad. Nå burde signalet være klart nok.

På samme måte som i dagens innstilling pekte også kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og flertallet der på at en opptrapping ikke bare skal skje ved hjelp av økte bevilgninger, men at vi også må se på andre forhold som begrenser samskipnadenes muligheter til å bygge gode og rimelige studentboliger. Tomte- og garasjeregler er nevnt i dagens innstilling, kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har nevnt noen flere i tillegg.

Som det har vært nevnt tidligere i debatten, så foreslo Regjeringa å overføre ansvaret for bevilgninger til studentboliger til Kommunal- og regionaldepartementets budsjetter. Etter Arbeiderpartiets syn ville det vært uheldig, ikke fordi at vi har større tiltro til utdanningsminister Jon Lilletun enn til kommunalministeren på dette området, men fordi vi ikke på noen måte kan se at det vil lette situasjonen for studentsamskipnadene, som står for byggingen av studentboliger. For oss i Arbeiderpartiet virker det tvert i mot som om ordninga Regjeringa har lagt opp til, ville bli mer byråkratisk og tungvint. Forslaget om å legge ned Rådgivende organ for studentboligbygging – ROS – var en naturlig konsekvens av forslaget om å overføre ansvaret til Kommunal- og regionaldepartementet. En like naturlig konsekvens ville det vært dersom flertallet, som sa nei til overflytting, også ville opprettholde ROS. Derfor fremstår det unektelig litt underlig at regjeringspartiene i Stortinget fremdeles står på å overføre ansvaret fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet, men vil likevel opprettholde ROS. Det man har gått inn for her, er ikke helt logisk.

Det er likevel en parentes. Det viktige nå er at det er gitt klare signaler om økt satsing på studentboliger, og jeg ser med spenning fram til at Stortinget får opptrappingsplanen til behandling.

Karin Andersen (SV): Grunnen til at jeg tar ordet, er at representanten Marit Nybakk velger å gå opp og gjenta en påstand som jeg avkreftet i replikkordskiftet i stad, nemlig at SV har foreslått å øremerke noen av husbankmidlene spesielt til Oslo. Det jeg har sagt, er at det er sannsynlig at svært mye av økte husbankmidler vil havne i Oslo. Det er realiteten, det har jeg sagt en gang før, og det er tydelig at det må gjentas flere ganger.

En ting som har vært lite nevnt i denne saken, men som kommer opp seinere i dag, er at det vi her gjør, skjer parallelt med en deregulering når det gjelder de boligene spesielt i Oslo og Trondheim som nå har regulerte husleier, altså de ganske mange leiligheter – 12 000 – som har lav leie. Det er klart at de har en viktig funksjon i boligmarkedet. Og når vi deregulerer det markedet, samtidig som vi nå skal se på byggingen av allmennyttige utleieboliger, kan det bli ganske mye verre hvis man deregulerer og ikke klarer å få satt i gang en skikkelig utbyggingsoffensiv på de andre områdene. Når det gjelder studentboliger, har mange vært oppe og snakket om dem, og jeg oppfatter det slik at det må bli et løft på det området hvis det skal bety noen vesentlig forskjell. Da kan det ikke bli noe pusleri på hundre eller to hundre boliger i økning, det må bli en satsing på flere tusen.

Så til slutt: Jeg spurte statsråden i en replikk i stad om det var slik at man kunne tenke seg at kommunene skulle få andre muligheter til å se utgiftene i helhet. Men jeg skjønte at statsråden hadde misforstått spørsmålet mitt litt; hun sa at hun ønsket at kommunene sjøl skulle gjøre dette valget. Spørsmålet mitt gikk faktisk på om det ikke her er behov for noen regelendringer som vil gjøre at kommunene kan ta de valgene, f.eks. velge å dekke noen av de utgifter folk kan ha, over sosialbudsjettet. De utgiftene kan være langt mindre enn de utgiftene kommunen får ved hospitsplassering f.eks. Her er det ikke bare snakk om at kommunen skal ivareta dette ansvaret, men det er behov for å se på et regelverk som er til hinder for at kommunen kan ta fornuftige beslutninger som både er til beste for dem som er bostedsløse eller i en vanskelig situasjon, og som vil spare penger for fellesskapet. Så det er en noe bredere innfallsvinkel til det spørsmålet enn det statsråden så ut til å ha oppfattet.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg syns det er gledelig at det er såpass bred enighet i forhold til den dagsordenen som er til behandling. Med tanke på hvor raskt ting skjer, og at det kanskje også må handles raskere fra både storting og ikke minst kommunen, vil jeg vise til det Aftenposten skrev i går i aftennummeret sitt:

«Boligprisene eksploderer i byens fattigste områder.»

Og videre:

«Fordobling av boligprisene på tre år. Slik er nå situasjonen i Gamle Oslo.»

Det er ganske betydelige ting som skjer i bydelen – 15 pst. av befolkningen over 16 år lever av sosialhjelp, og arbeidsledigheten er 9 pst. Samtidig ser man at mye av det som har skjedd på Grünerløkka, er at pengesterke folk presser de fattigste ut.

Jeg har registrert at statsråden sterkt la vekt på kommunenes ansvar, kommunenes rolle, i et samarbeid med staten. Og det er jeg helt enig i, det er ikke mulig for verken kommunen eller staten å finne løsninger hvis man ikke har konstruktive samarbeidsformer. Jeg tillater meg å spørre statsråden om hvordan det politiske samarbeidet er mellom politisk ledelse i Oslo, som har så store utfordringer, og departementet. Jeg har en følelse av at den politiske ledelse i Oslo fortsatt står ved at det er markedet som skal regulere de problemene byen har. Og jeg har en utfordring i forhold til dette, for jeg har registrert at statsråden absolutt har vist vilje til samarbeid. Spørsmålet er kort og greit hvordan statsråden opplever Oslo kommunes politiske ledelse nettopp når det gjelder de tingene som har vært oppe i debatten her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se side 2266)