Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

• statsråd Eldbjørg Løwer

Videre har statsminister Kjell Magne Bondevik bedt om å få gi tilleggsinformasjon knyttet til to av de hovedspørsmålene han besvarte i den muntlige spørretimen for en uke siden.

Presidenten vil foreslå at vi starter den muntlige spørretimen med at statsministeren får ordet først, og at de som deltok i spørrerunden på dette temaet for en uke siden, gis anledning til å stille tilleggsspørsmål. Deretter fortsetter den muntlige spørretimen etter ordinært opplegg, og det hele avvikles innenfor en time.

Presidenten gjør oppmerksom på at statsministeren ikke deltar i den videre del av spørretimen. På denne bakgrunn ber presidenten om Stortingets tilslutning til å fravike bestemmelsen for den muntlige spørretimen i Stortingets forretningsorden § 53 pkt. 2, slik at det skisserte opplegg kan gjennomføres.

– Dette anses vedtatt.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: I forrige spontanspørretime fikk jeg, som presidenten refererte, flere spørsmål om EUs narkotikaovervåkingssenter. Jeg har gjennom media registrert ønske om utfyllende opplysninger. Det gir jeg gjerne, fordi jeg alltid ønsker å gi Stortinget så god informasjon som mulig.

EUs narkotikaovervåkingssenter er en selvstendig EU-institusjon med basis i unionstraktatens artikkel 235. Senterets oppgave er å samle, analysere og spre informasjon om narkotika og narkotikapolitiske spørsmål, for derigjennom å sette medlemslandenes politikere, fagfolk og andre bedre i stand til å utforme effektive tiltak mot narkotikaproblemet. Norske fagmyndigheter vurderer deltakelse i senteret som nyttig.

Opptakten til norsk samarbeid kom i januar 1994, da daværende sosialminister Grete Knudsen skrev til EU-kommisær Flynn. Samme år ble Norge invitert til og deltok som observatør i senterets styre under dets møte i november. Resultatet av folkeavstemningen senere samme måned resulterte i at EU ikke ville la Norge beholde observatørstatusen.

Senterets statutter åpner for deltakelse også for land utenfor EU. Med henvisning til disse skrev daværende sosialminister Hill-Marta Solberg til senterets styreformann i april 1995 og anmodet styret om å vurdere norsk deltakelse. Senterets styre gav direktøren i oppdrag å gjøre en vurdering av hvorvidt Norge er kvalifisert for deltakelse. Direktøren avla i den forbindelse Norge to besøk i 1996.

Før det siste av disse ble det sendt et brev fra Sosial- og helsedepartementet til senterets direktør 29. mai 1996. Her kommer det klart fram at det fra norsk side var ønske om at samtalene skulle ha som utgangspunkt at norsk deltakelse skulle skje innenfor rammen av EØS-avtalen. Under møtet avholdt i departementet 3. og 4. juni samme år, sa direktøren for senteret seg enig i dette, men at det måtte klareres med senterets styre og EU-kommisjonen. Direktøren uttrykte dette synet overfor EF-kommisjonen i et brev av 18. november 1996. Dette viser at en EØS-løsning også ble lagt til grunn av daværende regjering.

I brev av 30. september 1996 ble Sosial- og helsedepartementet orientert om styrevedtak i senteret, som gav direktøren mandat til å initiere formelle forhandlinger med Norge med sikte på deltakelse enten på basis av uniontraktatens artikler 235 og 228 eller på basis av EØS-avtalen, avhengig av vurdering av EU-kommisjonen.

Samtidig ble Norge invitert til å delta i senterets virksomhet i påvente av en endelig avtale. Den 5. november 1997, kort tid etter at min regjering tiltrådte, ble det første møtet med EU-kommisjonen vedrørende norsk deltakelse avholdt. Fra norsk side ble det igjen fremholdt at det primært var ønskelig å få til en avtale innenfor rammen av EØS, slik også senterets direktør hadde gitt uttrykk for. EU-kommisjonen stilte seg i utgangspunktet avvisende til dette.

I februar 1998 gav kommisjonen uttrykk for at hovedårsaken var at Norge tilsynelatende stod alene på EFTA-siden med ønske om tilknytning til senteret. På denne bakgrunn ble det tatt kontakt med Island med sikte på å kartlegge eventuell islandsk interesse for deltakelse på grunnlag av EØS-avtalen.

Spørsmålet ble tatt opp i EFTA-kretsen og med Island en rekke ganger i løpet av 1998. Det tok vesentlig lengre tid enn forutsatt å få en avklaring av Islands holdning. Først i desember 1998 forelå det tilstrekkelig grunnlag for å ta saken opp på nytt overfor kommisjonen, basert på en EØS-løsning både for Norge og Island.

Den 26. januar i år ble et nytt møte avholdt med EU-kommisjonen, som igjen avviste en EØS-løsning, denne gangen også i form av et etterfølgende såkalt «non-paper», som først ble kjent for meg etter at jeg hadde vært i spontanspørretimen forrige onsdag.

En hovedårsak til at Norge har gått inn for EØS-sporet, er at dette best ville sikre norske rettigheter som observatør i senterets aktiviteter. Dette ville gi rettigheter til deltakelse utover det som fremgår av utkastet til bilateral avtale som kommisjonen har fremlagt. I tillegg ville det økonomiske bidragets størrelse da blitt lavere enn det som hittil er stilt i utsikt fra EU-siden. Dette er grunnen til at Regjeringen har holdt på EØS-sporet.

Når vi nå, etter avklaringen med Island, har fått skriftlig melding, riktignok såpass uformelt som i et «non-paper», om at deltakelse innenfor EØS-avtalens ramme ikke er aktuelt, er Regjeringen innstilt på å forhandle på et annet grunnlag, i form av tredjelandsavtale. Denne holdning varslet jeg også i mine svar til Jan Petersen og Haakon Blankenborg i spontanspørretimen. Forhandlingsresultatet må så selvsagt vurderes på vanlig måte. Inntil vårt framtidige forhold blir avklart, kan Norge fortsette det praktiske samarbeidet med senteret.

Flere, bl.a. representanter som tok saken opp her i Stortinget forrige onsdag, snakket om fullt norsk medlemskap i senteret. Det kan virke misvisende. Artikkel 13 i senterets forordning åpner for deltakelse i senteret for land utenfor EU på basis av avtale inngått mellom partene. Av institusjonelle årsaker har EU aldri gått med på at tredjeland får samme status som medlemsland i fellesskapets organer eller i institusjoner opprettet av fellesskapet. Dette har vi også blitt møtt med i Schengen-sammenheng. Det har hele tiden formelt vært forutsatt at Norge skal ha observatørstatus med talerett, på samme måte som andre deltakende tredjeland. Kommisjonens avtaleutkast omtaler derfor også Norges deltakelse som observatørdeltakelse.

Norge har i min regjerings funksjonstid, foruten å ha avholdt to møter med EU-kommisjonen, fortsatt sitt engasjement som observatør i senterets styre, dets vitenskapelige komite og i nettverket for nasjonale kontaktorgan. I tillegg har Norge fra 1998 vært med i en ekspertgruppe som skal komme fram til sammenlignbare anslag over narkotikamisbruk i EU-land og Norge. Siktemålet er å få en rapport i løpet av året.

Regjeringen har altså ikke lagt saken vekk, slik noen hevdet i forrige spontanspørretime.

Presidenten: Thorbjørn Jagland – til oppfølgingsspørsmål.

Thorbjørn Jagland (A): Utgangspunktet var jo ikke at noen hevdet det, det var at sosialminister Meltveit Kleppa hadde sagt til Bergens Tidende at Regjeringen hadde nedprioritert saken, noe som var i strid med Stortingets innstilling. Det ble heller ikke redegjort for dette i utenriksministerens Europa-redegjørelse.

Statsministeren svarte i spontanspørretimen at det ikke var tilfellet at saken var nedprioritert, men skyldte på EU. Han sa at EU ikke har avklart sitt syn, og at vi venter på svar.

Dette synes å være i strid med de faktiske forhold. James Howat Russel, som er tilknyttet EU-kommisjonen, sa til Bergens Tidende i går at det allerede i november 1997 og igjen i januar-februar 1998 ble gitt beskjed om at en EØS-ramme ikke var mulig. Det synes derfor som om statsministeren ikke gav riktige opplysninger da han var her i spontanspørretimen, og det er fortsatt uklart hva Regjeringen har gjort. Howat Russel sier også at det er EU som hele tiden har tatt initiativ til å få avklaringer og møter, så jeg ber statsministeren om å forholde seg til det James Howat Russel sa til Bergens Tidende i går, om dette er riktige opplysninger.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på dette skulle fremgå av min redegjørelse.

En hovedbegrunnelse fra EUs side for ikke å akseptere at en skulle finne en løsning innenfor EØS-avtalens ramme, var tidligere at Norge var det eneste EFTA-land som hadde uttrykt ønske om en tilknytning til senteret. Derfor tok Norge, som jeg sa i min redegjørelse nå, dette opp i EFTA-kretsen, og spesielt med Island for å undersøke dette landets interesse.

Avklaringen i forhold til Island kom ikke før i slutten av 1998, altså for kort tid siden. På det grunnlaget ble det et nytt møte i kommisjonen i januar, og vi har nylig fått EU-kommisjonens reaksjon på dette, riktignok nokså uformelt i form av et såkalt «non-paper». Det er det vi nå forholder oss til, og på det grunnlaget har jeg sagt at vi får ta det svaret til etterretning og oppta forhandlinger på en annen basis, nemlig en tredjelandsavtale.

Presidenten: Haakon Blankenborg – til oppfølgingsspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg har aldri tvilt på at statsministeren har vore interessert i eit så tett samarbeid med EU som mogleg. Men det er ikkje det som er problemet her. Problemet er at det i den førre spørjetimen vart sagt at ein venta på EUs avklaring i forhold til EØS.

No er det på det reine at det var Noreg og EFTA-sida som forseinka dette. Det var ikkje EU, for EU hadde avklart sitt syn på ulike måtar, i alle fall frå november 1997, like etter regjeringsskiftet, og fram til i dag, så den sida av saka verkar heilt openberr. Ansvaret låg på norsk side og på Regjeringas side, kanskje også på ei anna EFTA-regjerings side.

Dessutan har vi utsegna frå sosialministeren om at dette ikkje var ei prioritert sak. Det er så langt ikkje kommentert. Eg vil gjerne ha ein kommentar frå statsministeren på akkurat det punktet.

Når statsministeren no seier at han vil starte på ny frisk med sikte på maksimal deltaking, er vi naturlegvis glade for det.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er ikke enig i at Norge forsinket dette, for EU brukte som argument at andre EFTA-land ikke var interessert. Da måtte vi undersøke om andre EFTA-land var interessert.

Det som er leitt, er at det gikk så lang tid for å få avklart det, spesielt i forhold til Island. Men det fikk vi altså avklart i slutten av 1998, og etter det ble det raskt et møte. Regjeringen er innstilt på raskt å følge opp konsekvensen av det møtet, nemlig en beskjed om at fortsatt er EØS-avtalen ikke aktuell.

Jeg beklager at EØS-avtalen ikke er aktuell, og det tror jeg også Arbeiderpartiet vil erkjenne. Det ville vært bedre for Norge både når det gjelder institusjonelle løsninger, møtedeltakelse og økonomiske bidrag. Det var vel også derfor arbeiderpartiregjeringen arbeidet for det.

Jeg må også si når det gjelder anklagen om forsinkelse, at to arbeiderpartiregjeringer holdt på med denne saken i tre og et halvt år. Vi har altså holdt på i knapt halvannet år – så får den enkelte vurdere dette. Men vi er interessert i å komme med og arbeider med det.

Når det gjelder statsråd Meltveit Kleppas uttalelse …(Presidenten klubber.) Får jeg ikke anledning til å kommentere det?

Presidenten: Tiden er dessverre omme.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg får ta det i svaret til Jan Petersen, selv om ikke han spør om det. Eller kanskje han gjør det?

Presidenten: Det vil tiden vise.

Jan Petersen – siste oppfølgingsspørsmål.

Jan Petersen (H): Da er ett av mine spørsmål allerede stilt. Siden statsministeren i forrige uke meget langt på vei indikerte at statsråd Meltveit Kleppa var feilsitert i Bergens Tidende, spør jeg rett og slett: Vil statsministeren virkelig fastholde dette etter at samtalen har vært skrevet ut i sin helhet for offentligheten?

Når statsministeren i forrige spontanspørretime sa at alle har vært enige om EØS-sporet hele tiden, hvilken vekt legger han på følgende, som står i narkotikameldingen, St.meld. nr. 16 for 1996-97:

«… forhandlinger om medlemskap vil innledes 1997.»

Når man allerede så tidlig snakket om medlemskap, hvordan kan statsministeren fastholde at alle har vært enige om EØS-sporet helt til i dag?

Jeg håper imidlertid at resultatet av denne runden vil være at Regjeringen heretter setter fullt trykk på dette arbeidet, fordi norsk narkotikapolitikk vil ha stor glede av at et samarbeid på dette området.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa i mitt første svar, er uttrykket «medlemskap» i denne sammenhengen misvisende. Det var det også selv om det stod i en stortingsmelding utarbeidet av en arbeiderpartiregjering, fordi tredjeland kan ikke bli fullt medlem i dette senteret. Når også Jan Petersen brukte det forrige onsdag, var det faktisk misvisende. I senterets forordning snakkes det om deltakelse på basis av en avtale. Og det er min oppfatning – og det var også arbeiderpartiregjeringenes oppfatning – at å få dette til innenfor EØS-avtalen faktisk er bedre for Norge enn det vi nå risikerer. Da kunne vi deltatt mer på møter og faktisk betalt mindre. Nå må vi trolig betale mer og delta mindre på møter. Men vi skal nå slåss for en tredjelandsavtale som blir så god som mulig.

Når det gjelder statsråd Meltveit Kleppa, har hun i det sitatet som er gjentatt til det kjedsommelige, svart på et spørsmål fra journalisten som spurte om det var slik at samtalene og arbeidet med dette medlemskapet ble stoppet. Og da sa hun: «Jeg gav nok beskjed til embetsverket om at denne saken ikke skulle prioriteres høyt» med det samme vi kom inn i departementet. (Presidenten klubber.) Hun erkjente at hun har uttalt seg uklart på dette punkt, men det har vitterlig også en del representanter som har snakket om medlemskap, gjort. Men vi …

Presidenten: Dermed er taletiden omme, og vi går videre til første hovedspørsmål.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg har følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

Prognosene for utviklingen på det norske arbeidsmarkedet viser at det er grunn til å ta signalene om at en økende ledighet er på gang, høyst alvorlig. Også på Sørlandet ser vi økende problemer ved enkelte større bedrifter. Aviser og medier i landsdelen har de siste dagene vært dominert av de dystre utsiktene for en del bedrifter i Agder-fylkene, som Bredero Price i Vest-Agder, Norton i Aust-Agder og bildelfabrikken A-CMI i Vest-Agder. Flere hundre ansatte ved disse bedriftene frykter for sine arbeidsplasser dersom dette fører til oppsigelser.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden kjent med og vil hun følge med i de problemene disse bedriftene og arbeidsmarkedet i denne landsdelen står overfor? Vil Regjeringen ta dette som nå skjer, (presidenten klubber) på fullt alvor, og se hva man kan gjøre med bl.a. de norske skatte- og avgiftsbestemmelsene, de tyngende miljøpåleggene og (presidenten klubber) de rigide arbeidslivsbestemmelsene som hemmer bedriftene?

Presidenten: Presidenten ber representantene holde seg innenfor den tildelte taletid. Presidenten vil også anmode om noe mer ro i salen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg vil forsikre representanten at vi følger denne utviklingen svært nøye. Vi vil, som vi har sagt til Stortinget ved flere anledninger, komme tilbake til Stortinget på det tidspunktet det er nødvendig, for eventuelt å se på tiltaksnivået. Representanten nevner også andre rammebetingelser for næringslivet. Den viktigste forbedring i rammebetingelsene for næringslivet, slik vi ser det, er at renten går ned. Den går i gunstig retning nå.

I tillegg har vi hatt møter med oljeindustrien og verkstedindustrien for spesielt å se på de signaler som kommer fra disse områdene. De har også lagt en del ønsker og krav om endrede rammebetingelser på statsrådens bord. Vi vil se på dette fram til framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, og se om det kan foretas endringer i rammebetingelsene som vil være fornuftige i den sammenheng.

Så mitt svar til representanten er at dette har vi under full oppsikt, og at vi vil komme tilbake til Stortinget når det er tid for det.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er svært kostbart å ansette folk. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er strenge. Utleie og formidling av arbeidskraft er i en tilnærmet offentlig monopolsituasjon, samtidig som det offentlige beskatter hver arbeidsplass mer enn det man gjør i de fleste andre land. Alt dette har bidratt til at både næringslivet og arbeidsmarkedet mangler de rette rammevilkårene å innrette seg etter. Gjør en ikke noe med disse problemene, vil vi se at det som nå skjer innen større bedrifter, bl.a. på Sørlandet, bare er en begynnelse på en nedtur som norsk industri vil kunne få føle enda mer tyngende i framtiden.

Har Regjeringen den nødvendige forståelse av og oversikt over kompleksiteten i det som nå er i ferd med å skje når det gjelder både rammevilkårene for industrien og innrettingen av en norsk arbeidsmarkedspolitikk, for å kunne stoppe eller begrense den negative utviklingen vi aner er i ferd med å tre fram her?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Representanten tok opp store deler av det som er budsjettforutsetningene for næringslivet. Det har vi selvfølgelig også muligheter til å forbedre, og vi har en diskusjon om dette i det begynnende arbeidet med neste års budsjett. Hvis det er mulig å gjøre noe i år, skal vi se om det kan la seg innpasse.

Når det gjelder forholdene på arbeidsmarkedet – representanten nevnte arbeidsleie, men jeg regner med at han kanskje også tenkte på arbeidsformidling – har jeg oppfølging av Blaalid-utvalgets innstilling under forberedelse til Regjeringen. Den saken har Regjeringen lovet at den skal legge fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen, og det skal vi holde. Da vil Stortinget kunne få en diskusjon rundt arbeidsmarkedets virkemåte, og i tilfelle det er noe der som ikke er fornuftig, har vi mulighet til å rette på det.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Det for å bedre arbeidsmarkedets konkurranseevne, og dermed bedriftene, tror jeg er en stor satsing på utdanning og etterutdanning. Men i tillegg til det: Næringslivets Ukeavis meldte i forrige uke at svart økonomi har økt med 100 prosent, og de anslår at 130 mill. kr unndras beskatning. Det er jo også en stor belastning for et seriøst arbeidsliv og et seriøst næringsliv.

Ser arbeids- og administrasjonsministeren kampen mot svart arbeid som en mye viktigere del i kampen for å bedre konkurransevilkårene for det seriøse arbeidslivet enn f.eks. angrep på faglige rettigheter?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg vet ikke hva representanten mente med angrep på faglige rettigheter. Det er klart at utdannings- og kompetansereformen fremover er helt avgjørende for om vi kan ta i bruk den arbeidskraften vi har i dette landet, på en fornuftig måte. Det vil vi komme tilbake til når vi skal diskutere kompetansereformen og i forbindelse med lønnsoppgjørene. Jeg er helt sikker på at mye av endringen i kompetansebehovet vi har i dag, ikke lar seg løse gjennom arbeidsmarkedskurs, men faktisk gjennom omskolering. Så der må vi også ta et krafttak.

Når det gjelder den svarte økonomien, er det klart for enhver at en dimensjon som den som ble antydet i Næringslivets Ukeavis, ja bare halvparten av den, er en kjempedimensjon og en trussel mot det som ellers burde gå til våre fellesskapsløsninger. Det kan vi muligens gjøre noe med hvis vi styrker Skattedirektoratets mulighet til å ta fatt på det problemet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Signe Øye.

Signe Øye (A): Det blir litt rart når Fremskrittspartiet kommer og ber om mer midler til arbeidsmarkedstiltak og tiltak ellers, et parti som har vært med på å hjelpe Regjeringen med å skjære ytterligere i arbeidsmarkedstiltakene for i år.

Jeg hører hva statsråden svarer, hun sier at hun følger svært nøye med. Det er ikke bare i Agder-fylkene det er stadige nedleggelser av arbeidsplasser, veldig mange er nå ledige og har ingen jobb å gå til. Likevel kommer ikke Regjeringen med tiltak. Statsråden sier at de skal komme tilbake når det passer. Vi vet at det er 60 000 ledige nå, og at det bare er 7 000 som får mulighet til å gå på tiltak i år. De andre 50 000 får klare seg selv, det er liksom plata. Da må jeg spørre statsråden: Er det nå sikkert at statsråden vil komme med nye tiltak i revidert nasjonalbudsjett?

(Det foregår høy samtale i rotunden)

Presidenten: Presidenten vil anmode om at de representanter som befinner seg i rotunden, henlegger sin konferanse enten til annen tid eller til annet sted – og dermed bidrar til at det blir ro i salen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg har til nå registrert alle permisjonsvarsler og varsler om permisjonsvarsler og oppsigelser som kommer. Tallene så langt gir oss ikke akkurat noen direkte begrunnelse for å øke tiltaksnivået. Vi er klar over at noen mener tiltaksnivået burde vært høyere enn det er, men om noen av disse permisjonene og eventuelt oppsigelsene gir seg utslag i endrede tall for ledige, vil vi komme tilbake til Stortinget. Det har vi sagt mange ganger. – Jeg begynner å lyde som min egen reprise, men jeg har ikke noe annet svar enn det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Leif Lund (A): Jeg vil stille et spørsmål til statsråd Ragnhild Queseth Haarstad.

Kommunal- og regionaldepartementet har nå fordelt 50 mill. kr i ekstra skjønnstilskudd til 150 kommuner med udelte og fådelte skoler. De ekstra midlene er gått som en økning i rammetilskuddet til kommunene, og jeg er i tvil om pengene blir brukt slik de er tenkt, når de ikke øremerkes. Min erfaring er at de ikke treffer der de skal treffe, nemlig til opprettholdelse av grendeskolene. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor vil ikke statsråden øremerke disse ekstra skjønnsmidlene slik at de kan treffe rett og ikke bli lagt til rammetilskuddet, slik at kommunene kan bruke dem til alt annet enn å opprettholde grendeskolene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Stortinget bevilget 50 mill. kr ekstra i skjønnstilskudd som skulle kanaliseres til kommuner som hadde det spesielt vanskelig økonomisk, hvor de hadde en struktur på skolesystemet som gjorde at det kunne være vanskelig å opprettholde grendeskolene. Det skulle dessuten tas særlig hensyn til de kommunene som fikk problemer på grunn av omleggingen av skattesystemet, ved at selskapsskatten ble gjort statlig. De skulle også tilgodeses spesielt. Det vi har gjort fra departementets side, er å fordele midlene til de forskjellige fylkesmennene etter at vi hadde fått fylkesmennenes vurdering av hvilke kommuner som hadde disse spesielle problemene. Fylkesmennene har så fordelt midlene ut fra den kunnskap de har om situasjonen i de enkelte kommunene, og ikke minst den kunnskap de har om den enkelte kommunes økonomi.

Jeg forventer at kommunene som får disse ekstra skjønnsmidlene, faktisk bruker de pengene til det de er ment å gå til.

Leif Lund (A): Statsråden vil jo ikke høre hva jeg spør om! Når jeg spør hvorfor hun ikke øremerker midlene, sier hun at hun håper kommunene bruker dem til å opprettholde grendeskolene. Jeg tror statsråden forsøker å ri to hester på samme tid: Hun prøver seg på distriktspolitikk og kommunal frihet, og hun prøver seg på sentral fordeling av skjønnsmidler og skolepolitikk – og dette går ikke i hop. Spørsmålet mitt blir: Hva skal statsråden gjøre hvis det blir nedlagt grendeskoler i kommuner som har fått skjønnstilskudd?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg må få lov å minne om at det er Stortinget som vedtar budsjettet. Stortinget har ikke vedtatt at disse 50 mill. kr skulle øremerkes til grendeskoler. Stortinget vedtok at 50 mill. kr skulle brukes som skjønnstilskudd til de kommunene som trengte det, som hadde ekstra økonomiske problemer, og kommuner som fikk problemer på grunn av at selskapsskatten ble gjort statlig. Det er på bakgrunn av den kunnskap den enkelte fylkesmann har om kommunene i fylket, pengene er fordelt. Jeg må altså minne om at det er Stortinget som vedtar hvorvidt pengene skal være øremerket eller være skjønnsmidler. Stortinget har vedtatt skjønn.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til arbeids- og administrasjonsministeren.

Ved Regjeringens tiltredelse lovet Regjeringen å se på arbeidsmarkedets funksjonsevne, særlig utleie- og formidlingsbestemmelsene, som er rigorøse i Norge. Økt søkelys er nå satt på dette fordi konkurransevilkårene mellom Norge og utlandet er kommet mer i fokus på grunnlag av bl.a. åpen og fri økonomi. Jeg registrerer at vi ikke kommer lenger med å få avklart hva Regjeringen mener, enn at den vil varsle en stortingsmelding om Blaalid-utvalget i vår, så jeg skal la det ligge.

Men det er en annen bit av dette hvor statsråden nå iallfall kan avklare om Regjeringen har ett eller flere syn. Regjeringen har varslet å nedsette et utvalg som skal se på overtidsbestemmelsene. I dette utvalget har arbeidstakerorganisasjonene gått imot å sitte, og senterpartirepresentanten Morten Lund uttaler i Dagsavisen denne uken at han «er svært fornøyd med at LO nekter å delta i regjeringsutvalget som skal vurdere økt bruk av overtid».

Hva er statsrådens syn på dette?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Arbeidsmiljølovgivningen ligger under kommunal- og regionalministeren, så hvis det tillates er hun den rette til å svare på det.

Per-Kristian Foss (H): Med største glede, president.

Presidenten: Da overlater vi ordet til statsråd Ragnhild Queseth Haarstad.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg kan forstå at representanten Foss har litt problemer med å vite hvilke saker som ligger i hvilket departement, men jeg skal svare på spørsmålet.

Det er riktig at vi inviterte alle arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene til å være med i et utvalg som skulle se på overtid når det gjaldt én og fire uker. Dette er i tråd med det som et flertall i Stortinget vedtok like før jul.

Det er riktig at arbeidstakerorganisasjonene har sagt nei til å delta. De henviser til at Regjeringen nå er i ferd med å opprette et utvalg, som vi skal kalle arbeidslivsutvalg, som skal ta for seg bl. a. fleksibiliteten i arbeidsmarkedet, hvilke behov vi har for endringer på grunn av endringene i arbeidslivet og arbeidstiden framover, bl. a. utviklingen av hjemmearbeid, som ser ut til å komme i økende grad. Det utvalget har alle organisasjonene sagt seg villige til å delta i. Utvalget er i ferd med å bli oppnevnt og skal levere sin første delinnstilling allerede til høsten. Vi har forventninger om at utvalget også vil kunne se nærmere på de spørsmålene som representanten Foss tar opp.

Per-Kristian Foss (H): Dette var ytterligere uklart. Jeg trodde det skulle bli klarere når statsråd Queseth Haarstad fikk anledning til å korrigere en av sine egne partifeller. Det Morten Lund her uttaler, er at den avtalen som regjeringspartiene her i Stortinget har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, ikke skal realiseres. I den avtalen står det uttrykkelig at det skal nedsettes et utvalg for å se på overtidsbestemmelsene, og det er ikke slik representanten Morten Lund sier til Dagsavisen: «Det er LO som bestemmer. Denne saken taper regjeringen.»

Jeg vil gjerne be statsråd Queseth Haarstad kommentere både det prinsipielle syn, at det er LO som bestemmer uansett og at Regjeringen taper, og dernest spørsmålet: Holder han avtalens formulering om at et utvalg skal nedsettes for å se på overtidsbestemmelsene? Da er det heller ikke slik som representanten Morten Lund uttaler, at meningen er at disse overtidsreglene skal fastholdes slik som de er nå.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Som jeg sa, nedsetter vi nå for det første dette arbeidslivsutvalget som skal se på det som går på arbeidsmiljø, stillingsvern og medbestemmelse. Det skal også se på fleksibiliteten i det framtidige arbeidsmarkedet. Det har både alle arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene sagt seg interessert i og villige til å være med i. Dette utvalget skal da avgi en innstilling allerede til høsten.

En av de oppgavene de også vil få, er å se på overtidsbestemmelsene. Det er riktig at vi parallelt med dette ønsket å sette ned et utvalg som kunne se bare på overtidsbestemmelsene, i tråd med det et flertall i Stortinget vedtok før jul. Men det sier seg selv at et partssammensatt utvalg hvor ingen av arbeidstakerorganisasjonene ønsker å delta, blir litt vanskelig å få gjennomført. Det gjør at vi er nødt til å kanalisere også dette arbeidet inn i det utvalget hvor alle parter sier de skal være med.

Presidenten: Lars Arne Ryssdal – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Arne Ryssdal (H): Det er ikke lett å fortolke hvordan Regjeringen vil forholde seg til dette. Jeg vil be statsråd Queseth Haarstad bekrefte at hun ikke deler representanten Morten Lunds synspunkt, at når organisasjonene ikke vil delta i dette arbeidet, betyr det at Regjeringen ikke vil ta et standpunkt og ikke vil utrede dette nærmere.

Kan statsråden bekrefte at hun vil komme frem til et standpunkt i tråd med avtalen som ble inngått mellom partiene i Stortinget sist høst, og at LO og de andre organisasjonenes fravær ikke vil forsinke det arbeidet?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg har forsøkt å forklare at det ikke bare er LO, men også Akademikerne, AF og YS som har sagt nei til å delta i et utvalg som bare skal se på overtidsbestemmelsene. Men alle arbeidstakerorganisasjonene har sagt ja til å sitte i arbeidslivsutvalget, som skal se på økt fleksibilitet i arbeidslivet, og som skal vurdere hvilke behov for økt fleksibilitet næringslivet har og selvfølgelig også behovet som arbeidstakerne har for mer fleksible arbeidstidsordninger. Utvalget vil selvfølgelig også ha muligheten til å vurdere overtidsbestemmelsene, fordi det ligger i det å få til mer fleksibilitet. Utvalget vi er i ferd med å nedsette, skal avgi en delinnstilling til høsten. Som representanten sikkert forstår, er det vanskelig å få nedsatt et partssammensatt utvalg når samtlige arbeidstakerorganisasjoner sier nei til å delta. (Presidenten klubber.) Vi må få lov til å komme tilbake til dette når vi får vurdert nærmere hvordan vi skal gå videre.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg innenfor de fastlagte tidsrammer.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren.

Regjeringen har vært opptatt av å ha en meget høg verdiprofil og gjøre seg til talsmann for de aller svakeste i vårt samfunn, og Arbeiderpartiet ble i regjeringsposisjon gjentatte ganger konfrontert med at vi øker forskjellen mellom de fattigste og de rikeste her i landet. I disse dager mister 200 000 retten til sykepenger, og det er lavtlønte med inntekt under 56 000 kr som mister denne retten. Synes ikke statsråden det blir et moralsk spørsmål når rike, velstående familier får kontantstøtte, mens sosialhjelpsmottakerne mister den? Og jeg må spørre hvordan statsråden fortsatt kan sitte helt handlingslammet og se på at det skjer en så stor grad av forskjellsbehandling i kommunene våre. Er det etter statsrådens oppfatning riktig at en i Bergen skal få utbetalt kontantstøtte hvis en er sosialklient, mens en i Oslo ikke skal få det? Føler ikke barne- og familieministeren et ansvar for en ordning hun selv har hastet igjennom?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Orheim stilte i grunnen ganske mange spørsmål i eitt og same spørsmål. Eg skal prøva å svara på det meste av det.

Når det gjeld retten til sjukepengeutbetalingar, har eg lyst til å minna om at situasjonen er uendra for dei to fyrste vekene av ein sjukemeldingsperiode, som då gjeld dei fleste. Eg kan gjerne innrømma at det var ikkje det lettaste forslaget å bera fram i budsjettet, men vi var nøydde til å finna innstrammingar i budsjettet for at vi skulle få ned renta. Og då var det fleire tiltak der som ikkje var lette å bera fram, og dette var eitt av dei. Det har eg ikkje problem med å innrømma.

Når det gjeld kontantstøtta, går den etter vedtaket av statsbudsjettet til både rike og fattige – det gjer den – og det gjer òg støtta til barnehageplass, den går òg til rike og fattige. Når det gjeld den statlege støtta til kontantstøttemottakarane, er det akkurat det same systemet som for den statlege støtta til barnehageplassane.

Når det gjeld forskjellshandsaminga mellom Oslo og Bergen, er det noko som Regjeringa kjem tilbake til når vi skal legga fram stortingsmeldinga om utjamning av levekår. Det finst ikkje noka lov i dag som gjer meg heimel til å pålegga kommunane å føra den same praksisen, men eg reknar med at når stortingsmeldinga kjem til Stortinget, har Regjeringa òg tatt standpunkt, og vi må då eventuelt fylgja opp dei vedtaka som blir fatta.

Eg har òg lyst til å seia at det er veldig store skilnader i dag òg i støttebeløpet til sosialhjelpsmottakarar, nokon får mindre, og nokon får meir. Dermed har kommunane ein fridom til å vurdera dette, og eg har – fordi det er så stor skilnad frå den eine kommunen til den andre, sagt at det får gå, men eg vonar at vi kan få eit likare system i alle kommunane våre.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Kontantstøtten går ikke til både fattig og rik så lenge vi ser at kommunene praktiserer så ulikt som de gjør. Og det holder heller ikke, som statsråden nettopp har gjort i denne saken, å anbefale kommunene å ha en lik praksis. Barne- og familieministeren har gang på gang blitt konfrontert med denne problemstillingen uten at hun har tatt et konkret initiativ. Meningen med kontantstøtten var vel ikke at den skulle redusere kommunenes sosialutgifter? Det blir i hvert fall ikke en riktig framstilling, slik statsråden har gjort gjennom media den siste tiden, når hun virker noe overrasket over det som nå skjer i Kommune-Norge. Hun ble bl.a. stilt et skriftlig spørsmål om dette den 22. september i fjor av representanten Signe Øye. Jeg mener at statsråden bør handle nå gjennom et forslag til lovvedtak. Det nytter ikke å vente til vårparten med å komme med en lovendring. Vi vet nok, vi vet at 80 pst. av kommunene kutter i kontantstøtten.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg skjønar at representanten er utolmodig. Men vi har lagt eit løp her i Regjeringa som eg stiller meg fullt ut bak. No veit vi at vi òg i alle åra som ligg bak oss, har hatt eit veldig ulikt støttenivå når det gjeld sosialhjelpsutbetaling, og det er ein av dei tinga vi ynskjer å sjå på i stortingsmeldinga om utjamning av levekår. Og så lenge det er såpass store skilnader, får vi leva med denne skilnaden òg, og eg ynskjer å seia at kommunane sjølve har fridom til å vudera om dei ynskjer at kontantstøtteordninga skal reknast med eller ikkje reknast med.

Om eg vart overraska – eg vart vel kanskje overraska over tala, ikkje over at det kom til å bli forskjellar. Det visste eg, fordi vi ikkje klart sa frå og fremma lovforslag om at det skulle vera lik praksis. Men som representanten sikkert veit, er det ulik praksis når det gjeld barnetrygda, og det har vore slik i alle år utan at den førre regjeringa har tatt tak i det. No har vi tatt tak i begge desse ordningane for at det skal bli ei jamnare fordeling av støtta, og då vonar eg òg at det blir likare i tida som kjem.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inger Stolt-Nielsen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg vil gjerne stille statsråden et oppfølgingsspørsmål om hva Regjeringen egentlig mener, hva den egentlig ønsker. Barne- og familieministeren har ved flere anledninger gitt uttrykk for at hun sterkt beklager at enkelte kommuner innregner kontantstøtten som en del av inntektsgrunnlaget for sosialhjelpsmottagere. Men i rundskriv til kommunene sendt ut fra Helse- og sosialdepartementet den 1. desember 1998 står det klart at kontantstøtten er blant de økonomiske rettigheter som skal innregnes i inntektsgrunnlaget før sosialhjelp utbetales. Nå er det slik at det stort sett er byråkrater som leser rundskriv, og det er stort sett foreldre og andre velgere som leser aviser og hører på TV-sendinger, så hvordan vil statsråden forklare denne dobbeltkommunikasjonen fra Regjeringens side?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, Sosial- og helsedepartementet har sendt ut eit rundskriv, som representanten seier, og der står det at kontantstøtta kan reknast inn saman med dei andre stønadene. Men vi veit òg at kommunane har full fridom med omsyn til om dei vil rekna den inn eller ei. Det er det eg prøver å understreka i svara mine. Det kommunale sjølvstyret er rådande òg på dette området. Grunnen til at eg forsvarer det så langt, er at det er så store skilnader mellom kommunane når det gjeld kor mykje dei gir i sosial stønad. Eg vonar at denne regjeringa skal klara å få til ei jamnare fordeling enn vi har hatt til no i samfunnet, og då kjem vi med eit klarare råd.

I det rundskrivet som er sendt ut, er alle ulike støtteordningar tatt med. Dei kan kommunane legga inn dersom dei ynskjer det. Som eg òg svarte til førre spørjar, er det eit tilbakevendande spørsmål om barnetrygda skal vera med eller ikkje. Det står òg i rundskrivet, og det blir behandla ulikt.

Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt – til oppfølgingsspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Forvirringa vert i grunnen større og større for meg når det gjeld dette spørsmålet. Eg er glad eg ikkje sit som sosialhjelpsmottakar ute i Noreg og lurer på om eg no skal få mellom 2 000 og 3 000 kr meir i månaden – eller ikkje. Eg håpar at nokon kan klargjera det. For det statsråden gjorde sist veke, og på ein måte nektar for no, var å seia at eigentleg burde alle behalda kontantstøtta. No seier statsråden at det får vera opp til kommunane.

Så sa Magnhild Meltveit Kleppa, som høyrer til den same regjeringa, på årsmøtet i Rogaland Senterparti at ho ikkje var noko opptatt av inntekter i forhold til sosialhjelp. Ho var ikkje opptatt av om det skulle verta opp mot 3 000 kr – eller kanskje dobbelt så mykje dersom ein har to ungar – i forskjell mellom folk, men ho ville jobba for minstenormer. Det er greitt at ein jobbar for det, men det vert veldig uklare signal. Korleis skal klientane oppfatta dette, korleis skal sosialkontora oppfatta det, og korleis skal fylkesmannen oppfatta det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er som eg seier og har sagt mange gonger, ulik praksis. Det har òg Regjeringa sagt at det kan vera til vi tar eit standpunkt. Det standpunktet kjem i meldinga om utjamning av levekår.

Eg synest faktisk det er viktig å understreka her den skilnaden som er kommunane imellom allereie i dag. Eg trur derfor det er viktig at vi før vi gir eit eintydig svar, får eit meir likt system enn det vi har klart å få til i dag. Når ein då får eit meir likt system, er det òg lettare å gi eit klart råd.

I proposisjonen om kontantstøtta står det at dette skal vera ei hjelp til barnefamiliane til å få meir tid saman. Då er det klart at det ligg ei grunnhaldning der. Men samtidig veit vi at når kommunane skal betala ut sosialhjelpsstønaden, ser dei forskjellig på desse tinga. Når det er så stor skilnad mellom kommunane, har Regjeringa sagt at det får gå, og så får vi koma tilbake til dette. Og då vonar eg òg at vi har eit system som er meir utjamnande og med mindre skilnader enn det systemet vi har i dag.

Presidenten: Karin Andersen – til siste oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Til denne debatten mellom statsråden og Arbeiderpartiet, vil jeg si at forslag som vil virke mer utjevnende, vil både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene kunne få lov til å være med og ta stilling til, for det kommer til å bli lagt fram forslag om det når forskjellsmeldinga kommer, hvis ikke Regjeringa gjør det sjøl.

Kontantstøtten er slik at det er avkorting kun for fattigdom og ikke for rikdom. Statsråden var også ganske klar på hvem det var som nå hadde fått betale forliket med Fremskrittspartiet og Høyre. Det var bl.a. sosialklientene, det var kvinner i «små» stillinger som ikke fikk sykelønn – og også egenandelene kunne vi jo nevne.

Men det er uklare signaler her. I Kommunal Rapport fra 5. mars i år er det altså en statssekretær som uttaler at Sosialdepartementet vil ha lik behandling. I avisen de siste dagene har også statsråden uttalt seg slik at man får inntrykk av at statsråden mener at kontantstøtten ikke skal avkortes. Kan statsråden bekrefte eller avkrefte hvilken mening hun egentlig har i denne saken?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, eg trur faktisk eg har sagt det ganske klart, og eg meiner det òg står bl.a. i den proposisjonen vi sendte til Stortinget, at kontantstøtta skal gå til å betra barnefamiliane sine moglegheiter til å ha meir tid saman. Så har eg òg sagt klart at så lenge det er så store skilnader kommunane imellom som det er i dag, har kommunane fridom til å ta det med eller ikkje, akkurat som dei har den same fridomen i høve til barnetrygda. Regjeringa vil så ta eit endeleg standpunkt når meldinga blir lagd fram, og då vil det òg bli fylgt opp med eventuelle lovforslag, dersom det blir nødvendig.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Terje Johansen (V): Jeg har et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

I en interpellasjonsdebatt før jul om offentlige servicekontorer fortalte statsråden at Regjeringen arbeider aktivt med å få til en samordning mellom sosialetat, trygdeetat og arbeidskontor i kommuner, og der har vært gjort flere forsøk med dette. Det syntes jeg var en god idé. Jeg har da til min forbauselse fått en rekke henvendelser fra mitt eget fylke, Akershus, hvor det fremgår at et prosjekt som tar sikte på nettopp dette, mer eller mindre er gått i stå. Kan statsråden fortelle hva hun kan gjøre for å få fart i dette prosjektet?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Ja, først vil jeg bre ut dette prosjektet om servicekontorer noe. Der er det ment at brukerne skal kunne møte hele den offentlige tjenesteyting, ikke bare innenfor sosiale tjenester. Så servicekontorene går videre etter det konseptet som er lagt opp av Regjeringen, og vi jobber nå med å fjerne regler som måtte være hindrende for å få dette til mellom kommunale og offentlige etater.

Så til prosjektet i Akershus, som heter STA-prosjektet. Det betyr ikke at noen av oss har vært så sta at vi ikke har fått det til. STA står faktisk for sosial, trygd og arbeid. Det er en type klienter som har behov for støtte og hjelp fra alle disse institusjonene eller etatene. Prosjektet i Akershus har definert en koordinering av dette arbeidet på en måte som har gjort det vanskelig å kunne definere det helt klart som et prosjekt som vi kan gå videre med. Det har vært noen runder. Jeg har personlig hatt møter med representanter fra Akershus-kommunene for å prøve å få dette på plass, og de siste signaler jeg har fått gjennom min statssekretær, som har ansvaret for å føre dette arbeidet videre, er at det nå er god kontakt mellom fylkesarbeidssjef, trygdekontor og kommuner om en videreføring av dette arbeidet gjennom et prosjekt. Hvis det fortsatt skulle være ting som er hindrende, er jeg av den oppfatning at jeg vil gå inn i saken igjen for å se om vi kan få dette på plass. Det er også en viktig problemstilling i forhold til utjevningsmeldingen, fordi dette gjelder personer som ofte er ute av arbeidslivet og dermed ytterligere får forverret sine levekår.

Terje Johansen (V): Jeg har akkurat gjennom media fått referater fra regjeringskonferansen om budsjettet for år 2000, og der fremgår det med all mulig tydelighet at Regjeringen vil fortsette å holde den stramme linjen for å få rentenivået ned. Men det fremgår også der at kostnadene øker automatisk, folketrygd, sykelønn osv., i størrelsesorden mer enn 5 milliarder kr i året. Det betyr at vi må kutte kostnader, og jeg ser også på dette offentlige servicekontorprosjektet og STA-prosjektet i Akershus som ett av flere virkemidler for å få senket kostnadene. Jeg vil håpe statsråden kan bidra til å sette fart i dette, for med en statsadministrasjon som nå koster oss over 80 milliarder kr i året, bør det være mulig å oppnå samordningseffekter som også vises på kostnadssiden.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Ja, jeg kunne komme med gripende beskrivelser fra Halvorsbøle – det skal jeg ikke gjøre. Men jeg tror at innenfor dette STA-prosjektet er det ikke alltid penger som trengs, det er rett og slett samhandlingen mellom statlige og kommunale etater som kan bli bedre. Gjennom en slik forbedring av selve prosessen, kanskje også en sterkere forpliktelse, kan vi hjelpe disse personene til å få avklart sin arbeidsevne og til å komme ut i arbeid, og få til opplegg for dem med en kombinasjon av trygd og lønnet arbeid. Det er en helt klar målsetting. Det vil igjen, som sagt, styrke livskvaliteten for personene, og det vil være bra for de offentlige budsjettene.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til utenriksministeren.

I den prosessen som nå pågår med en mulig utvidelse av NATO, stilles det en rekke krav til medlemslandene. Utgangspunktet er at vi ser NATO som en allianse som skal forsvare demokratiets interesser. Derfor stilles det krav om at det i nye medlemsland skal være politisk kontroll med militæret og ikke militær kontroll med politikken, og vi stiller krav om at disse landene skal være rettsstater. Da er det et paradoks at et av medlemmene i alliansen i dag, dvs. Tyrkia, ikke innfrir noen av de kravene vi stiller til nye medlemmer. Tyrkia er ikke en rettsstat, og i Tyrkia er det militær kontroll med politikken mer enn det er politisk kontroll med militæret.

Jeg vil derfor spørre utenriksministeren: Den tyrkiske ledelsen er veldig vestvendt, veldig opptatt av å bli en del av det gode selskap i Vesten, bl.a. i NATO og EU. På hvilken måte har Norge brakt calan-saken og kravet om en rettferdig rettssak opp i NATO? Og på hvilken måte vil Norge bruke NATOs organer til å sørge for at det blir stilt de samme krav til Tyrkia som de vi nå stiller til nye potensielle medlemsstater i NATO?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia, vil representanten Solheim være kjent med at dette er spørsmål som vi drøfter i multilaterale fora, men også bilateralt. Spesielt har man brukt Europarådet, som har et spesielt ansvar for menneskerettigheter i lys av at de administrerer Menneskerettighetskonvensjonen, hvor også Tyrkia er medlem, og har tiltrådt denne konvensjonen. Men vi har også intensivert den bilaterale dialogen med Tyrkia når det gjelder menneskerettigheter. Menneskerettighetsministeren besøkte i den egenskap bl.a. Tyrkia i fjor, og vil fortsette den dialogen.

Når det gjelder spørsmålet om NATOs rolle i forbindelse med menneskerettigheter, er det ingen tvil om at vi også har drøftet menneskerettigheter. Vi drøfter godt styresett mer generelt innad i NATO, og det er riktig at når man ser på det nye strategiske konseptet, vil også en rekke saker av politisk art når det gjelder godt styresett og demokrati, være med i det. Men jeg mener vi har en rekke andre organer, både multilaterale og bilaterale, som er bedre egnet til både å drøfte menneskerettighetsspørsmål og å legge press på land i menneskerettighetssaker, enn akkurat NATO.

Erik Solheim (SV): Jeg er selvsagt helt enig med utenriksministeren i at det ikke er snakk om å boikotte Tyrkia eller så å si støte dem ut av det vestlige samarbeid, men om en dialog og et press på Tyrkia. Og da mener jeg NATO er særlig velegnet av flere grunner, delvis fordi Tyrkia selv legger så stor vekt på NATO og de tunge vestlige institusjonene, men også fordi dette dreier seg om NATOs eget moralske grunnlag. Foran det strategiske konsept og drøftingene i Washington er det jo fra amerikansk side krav om at NATO skal være en organisasjon som forsvarer demokratiet over hele kloden. Hvordan skal man på noenlunde trygt moralsk grunnlag kunne gjøre det, i det hele tatt diskutere å gjøre det, så lenge man i sine egne rekker har et land som eklatant bryter helt opplagte ting, som krav om advokat, krav om å velge sin egen advokat, krav om internasjonale observatører ved rettssaker etc.?

Derfor vil jeg gjenta spørsmålet om ikke nettopp NATO er stedet for nå å legge tydeligere press på Tyrkia om en rettferdig rettssak for calan.

Utenriksminister Knut Vollebæk: I forbindelse med sitt tilleggsspørsmål kom kanskje representanten Solheim i skade for å komme med en del påstander som ikke nødvendigvis er helt riktige. Meg bekjent har vi heller ikke i Norge anledning til å ha internasjonale observatører ved rettssaker, så jeg er noe usikker på om det er så veldig stor forskjell på Norge og Tyrkia i den konkrete saken. Det er også min forståelse at calan har fått rett til å velge sine advokater. Utgangspunktet for spørsmålet er derfor muligens ikke helt korrekt. Men vi bruker, som jeg sa, NATO, for vi er ikke fornøyd med menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia, og det er derfor vi har satt i gang en dialog med Tyrkia. Den har vi intensivert bilateralt. Jeg tror personlig at Europarådet og det bilaterale er mer hensiktsmessig, men vi bruker, som jeg sa, også NATO i denne sammenheng, i en bredere sammenheng når det gjelder menneskerettigheter.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ågot Valle.

Ågot Valle (SV): Retten til å velge sine egne advokater blir nokså illusorisk når advokatene blir utsatt for trusler, slik at de blir tvunget til å trekke seg.

Men jeg vil komme litt videre inn på calan og hans skjebne. Da calan ble kidnappet og ført til Tyrkia, hadde han forsøkt å få innpass i flere vestlige land, og han hadde med seg et fredsinitiativ. Ingen vestlige land ville ta imot ham, og ingen ville vurdere den fredsplanen han ville diskutere. calan signaliserte at tida nå var inne for en politisk løsning på den langvarige krigen mellom den tyrkiske staten og kurderne.

Det har kommet fram at calan også ville ha innpass i Norge og prøve å få Norge til å være med på å diskutere denne fredsplanen. Jeg vil gjerne vite om det stemmer at Norge har fått denne henvendelsen, og hvis calan har fått nei, vil jeg gjerne også vite hva grunnene er til at Norge ikke ville ta på seg denne lederrollen.

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først si at vi er opptatt av calans rettssak, som representanten Valle vil være kjent med, og følger den nøye.

Når det gjelder spørsmålet om calan har bedt om politisk asyl i Norge, er jeg ikke kjent med det. Jeg har sett dette i mediene, og jeg er blitt konfrontert med det av spesielt Klassekampen. Jeg har aldri mottatt en slik henvendelse, og har sagt at vi ikke har vurdert dette, fordi det ikke er kommet en henvendelse til oss med en slik anmodning. Så mitt svar på det er at det ikke har vært vurdert, fordi vi ikke har fått en slik henvendelse.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme.