Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken): Det er en enstemmig komite som anbefaler å godkjenne EØS-komiteens beslutning om at Norge blir med i EUs femte rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Dette skal derfor bli et veldig kort innlegg.

Jeg har bare lyst til å vise til at Stortinget allerede 20. april 1998 vedtok at Regjeringen måtte legge til rette for norsk deltakelse i femte rammeprogram. Vedtaket skjedde før Stortinget kjente det fulle innholdet i rammeavtalen eller alle økonomiske konsekvenser. Regjeringen har for så vidt fulgt opp dette gjennom å innarbeide medlemsbidragene i budsjettet for 1999, som Stortinget også har vedtatt.

Vedtaket i Stortinget skjedde på bakgrunn av den evaluering som Norges forskningsråd gjorde når det gjaldt fjerde rammeprogram. En framhevet her spesielt som positivt at den norske søknaden kom godt ut sammenliknet med andre lands prosjekter.

Videre gir komiteen som begrunnelse for at den nå ønsker å godkjenne EØS-komiteens beslutning, at en videre deltakelse i forskningssamarbeidet med EU vil øke det internasjonale engasjementet innenfor både forskningsinstitusjoner og næringsliv i Norge og styrke kvaliteten på norsk forskning. Det vil også bidra til å profilere norsk forskning sterkere internasjonalt.

Det norske bidraget til dette rammeprogrammet er betydelig. Det utgjør bare 1,8 pst. av programmets budsjett, men over de fire årene betyr det faktisk opp mot 2,2 milliarder kr. Det er derfor en betydelig satsing Stortinget i dag gir sin tilslutning til, og norsk forskning får nå muligheter som det gjelder å utnytte.

Rolf Reikvam (SV): Vi er også enig i at vi skal være med i dette femte rammeprogrammet. Likevel burde vi kanskje brukt litt mer tid på å problematisere en del forhold, for vår deltakelse er ikke ubetinget uproblematisk etter vår oppfatning.

Forskningsrådet har anbefalt videre deltakelse. De har foretatt en evaluering av tidligere deltakelse og konkludert med at dette er til fordel for norsk forskning. Vi bruker en del milliarder på det. Det er vel slik at det er forutsatt at Norge skal delta med ca. 2 milliarder kr i denne femårsperioden. Forskningsrådet har påvist at tidligere har vi fått igjen tilnærmet samme beløp.

Dette rammeprogrammet er noe bredere enn de tidligere. Det er fire temaer, og det er i tillegg tre tverrgående prosjekter som går inn på de samme temaene. Det i seg selv er bra, og det vil jeg tro er en fordel for bl.a. norske forskningsmiljøer. Det blir lettere å søke, det blir større muligheter for deltakelse, antar jeg. Men det å søke og det å få tak i disse pengene er en komplisert sak i mange tilfeller. Det er en byråkratisk prosess, som mange vegrer seg for i en del sammenhenger. Vi skal også være opptatt av den biten. Selv om vi får delta i et omfattende program, kan en del forskningsmiljøer, en del virksomheter, bli utelukket på grunn av at prosessene er kompliserte, det er byråkratiske ting som skal foregå før en når fram til denne pengesekken.

Jeg syns også det er viktig å understreke at dette ikke skal være bare en pengesekk. Når vi først bestemmer oss for å bli med i dette rammeprogrammet, bør det også være et mål at norske forskningsmiljøer etablerer tettere kontakter med forskningsmiljøer fra andre land.

I stortingsmeldingen blir det kommentert at det vil kunne bli lettere for norske bedrifter å ta del, og at vi bør stimulere norske bedrifter til å gå inn og prøve å delta i disse programmene. Jeg er nok litt mindre optimistisk enn Regjeringen er i stortingsmeldingen. Jeg er nok rimelig bekymret for at det ikke er så enkelt for norske bedrifter å få tak i midler, bli med på prosjekter. Et av hovedproblemene med vår næringsstruktur er jo at vi har veldig mange små bedrifter. Vi vet at forskningsbiten i disse bedriftene er liten, og det er et mål å stimulere den. Men jeg er nok ikke så optimistisk som Regjeringen når det gjelder å få dette til, så jeg antar at det blir de litt tyngre, de etablerte forskningsmiljøene som fortsatt vil nyte godt av dette og får være med på ulike prosjekter. Det er et mål, et ønske, at også norske bedrifter tar del i dette på en sterkere måte enn det som ble gjort tidligere, men det er grunn til i noe sterkere grad å problematisere vår deltakelse. Jeg føler at en tar noe lett på det, og det skyldes delvis at vi vet at vi kaster inn et visst antall milliarder kroner, så får vi stort sett det samme igjen, og så er en stort sett fornøyd. Så enkelt bør det ikke være.

Statsråd Jon Lilletun: No tykkjer ikkje eg generelt at det er mangel på problematisering som er vårt hovudproblem, men eg skal gje representanten Reikvam rett i at i førre runden, då vi vedtok det fjerde rammeprogrammet, var det betydeleg uro i ein del av dei norske forskingsmiljøa, for ein var redd at det skulle gå ut over den norske forskinga, og ein var i tvil om ein kom til å få sin del.

Oppsummeringa i evalueringa viser for det fyrste at det er ikkje berre dei tunge miljøa. Eg kan nemne at f.eks. dei regionale forskingsstiftelsane – det gjeld fleire av dei – har vore tungt inne. Det som ein òg opplever her, er at ein faktisk på denne måten ikkje berre får igjen det same beløpet, men ein kjem nær forskingsfronten. Og det å liggje nær den europeiske forskingsfronten er grunnleggjande for norsk forsking.

Eg vil berre seie det slik at eg er glad for at Regjeringa og Stortinget deler det synet at vi skal gå med i det femte rammeprogrammet, og at det er viktig for oss å vere ein tung aktør i det internasjonale forskingsmiljøet. Så må vi kvar på vår plass hjelpe til slik at det er optimismen til Regjeringa, og ikkje pessimismen til representanten Reikvam og SV, som slår igjennom.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.