Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til ett innlegg fra hver gruppe, samt ett innlegg fra statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ansgar Gabrielsen (H) (ordfører for saken): Den saken vi har til behandling i dag, er en sak som vi behandler hvert fjerde år, med en gjennomgang av de statlige eierandelene som Næringsdepartementet styrer over.

Når man ser på innstillingen, er det lite komiteen er blitt enig om. Det er faktisk bare tre forhold. Det ene vi er enige om, er at vi har mottatt meldingen. Det andre er at vi anbefaler den vedlagt protokollen, og det tredje er en liten merknad på tre linjer. Utover det har ikke saksordføreren greid å samle flertall for noe som helst, og det har ikke noe med saksordførerens innsats å gjøre.

Når det gjelder den saken vi har til behandling, ser vi at Næringsdepartementet forvalter i underkant av 3 milliarder kr i pålydende aksjekapital i statlige eierandeler. Det høres kanskje ikke så mye ut. Det er i overkant av hva man må anta blir statens andeler i et eventuelt engasjement på Fornebu.

Når det gjelder merknadene fra de forskjellige partiene, kan de selv redegjøre for dem, i og med at det ikke er noen flertallsinnstilling her, bortsett fra selve forslaget til vedtak. For Høyres del vil jeg si at når det gjelder dette med statlig eierskap i sin alminnelighet, gikk vi i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen grundig gjennom det for ikke veldig lenge siden, der de forskjellige partiene hadde sine prinsipielle runder hva gjelder statlig eierskap, hva gjelder privat eierskap og statens rolle som regulatør i dette markedet. Jeg skal ikke gjøre noe annet enn å henvise til Høyres merknader i så måte.

Høyre har imidlertid et konkret forslag som vi har fremmet i forbindelse med denne meldingen, som går på at vi ønsker at Regjeringen i statsbudsjettet for år 2000 skal legge fram en nedtrappingsplan for statens eierinteresser i norsk næringsliv. Det er slik at de aller fleste statlige eierandelene i norsk næringsliv er det en må kunne kalle for historisk betinget. De er oppstått i helt spesielle situasjoner, de er ofte oppstått i mangel av privat kapital, de er ofte oppstått i forbindelse med naturressurser osv. Svært mye av begrunnelsen for det statlige eierskapet er falt bort. Det sies for så vidt også i meldingen.

Det som i tillegg sies i meldingen, er at behovet for statlig eierskap av hensyn til samfunnsøkonomiske og sektorpolitiske interesser endres over tid. Jeg vil anta at departement og statsråd er av den oppfatning at denne endringen over tid pr. i dag innebærer et mindre behov for statlig eierskap enn hva som har vært tilfellet. Det er få operative anbefalinger i forbindelse med denne meldingen i hvert fall hva angår og som anskueliggjør på hvilken måte man eventuelt skal selge seg ned i disse selskapene. Jeg hadde vel kanskje forventet litt nettopp om dette.

Som jeg nevnte, er det på ett punkt at komiteen har en merknad som samler flertall. Det er en merknad som gjelder Sydvaranger, der komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader i forbindelse med Budsjett-innst. nr. 8 for 1998-99 og Innst. nr. 289 for 1995-96, og der vi påpeker at vi forutsetter at statsråden og Regjeringen gjennomfører avviklingen av statens engasjement i Sydvaranger ASA så fort som mulig, fortrinnsvis i 1999, og etter de føringene som ble lagt i budsjettinnstillingen. I den grad det går an å ha et fromt ønske overfor statsråden, ber jeg om at han berører i sitt innlegg på hvilken måte det skal gjøres, og om det gjøres i tråd med de føringene som var lagt i den nevnte budsjettinnstilling.

For øvrig tar jeg opp Høyres forslag, forslag nr. 2, viser til innstillingen og anbefaler forslag til vedtak.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torstein Rudihagen (A): I ei tid med store teknologiske forandringar og med aukande internasjonalisering av kapitalen er det nokså avgjerande at Noreg har ein bevisst og klar strategi på om ein vil ha statleg eigarskap, og i så fall kva ein vil med den statlege eigarskapen. I den situasjonen meiner eg at statleg eigarselskap er eit godt verkemiddel i næringspolitikken. Staten skal gjennom sin eigarskap vere med og trygge sysselsettinga og det norske velferdssamfunnet.

Vidare vil statleg eigarskap styrke innslaget av langsiktig norsk eigarskap i vårt næringsliv og gjere eigarstrukturen meir stabil. I ei tid da mykje av kapitaltilskotet kjem frå investorar med nokså kortsiktige finansielle motiv, er dette viktig. Sjølv om den statlege eigarskapen er meir utbreidd i Noreg enn det som er vanleg i Europa, ser ein nå likevel ein aukande trend i mange land i retning av at det utviklar seg ein partnarskap mellom stat og private verksemder. Ei vidareutvikling av slike partnarskap i Noreg vil vere eit godt tiltak for å få ein god næringsutvikling med eit konkurransedyktig næringsliv, der stadig ny teknologi og ny kompetanse vil vere avgjerande element for norsk næringsliv. Statleg eigarskap er ikkje noko mål i seg sjølv, men i mange tilfelle føremålstenleg for å nå ein del næringspolitiske mål. Om ein da vel å selje ut statlege eigardelar, må det òg ha eit klart føremål. Eit slikt sal må bygge på strategiske planar og grundige analysar.

Frigitte ressursar frå sal av statlege aksjar bør brukast til tiltak som aukar verdiskapinga i Noreg, dvs. til ulike fond som fører til nyetableringar, nyskaping, forsking eller som nykapital til norsk næringsliv. Eg vil minne om våre tidlegare forslag om investeringsfond og teknologifond, som ville vere svært viktige og gode tiltak i ein slik samanheng. Slik kan staten nytte ressursar til å førebygge gap så vel når det gjeld verdiskaping som kompetanse. Og ved å delta i verksemder kan staten medverke til ei satsing som tek mest mogleg samfunnsmessig omsyn, som sikrar ein aktiv eigarskap i Noreg, og som hindrar utflagging av arbeidsplassar. Likevel er det slik at statleg eigarskap må utøvast profesjonelt og vere basert på forretningsmessige prinsipp. Statsbedriftene, som andre, har behov for stabilitet i den utbyttepolitikken som eigaren fører. Det må ligge ei langsiktig tenking bak utbyttepolitikken, og den må vere utforma slik at den støttar opp om resultatmålsettinga for verksemda. Det må iallfall ikkje vere slik som ein faktisk har sett tendensar til, at storting og regjering brukar utbytte frå statsbedriftene til å dekke inn utgiftsbehov. Det er ein situasjon som er heilt uhaldbar og som ikkje er så lett å føreseie for dei bedriftene det gjeld. Da er det nokså forståeleg at ein får rop om privatisering frå leiarane i desse verksemdene.

Staten må når det gjeld sin eigarskap, på same måten som andre, ha klare mål for dei ulike verksemdene. Staten må definere ein langsiktig og god eigarstrategi for dei enkelte verksemdene. Skal dei som staten vel inn i styret i dei ulike bedriftene, gjere ein fullgod jobb, bør slike mål og strategiar ligge føre. Utan det vil eit styre i liten grad kunne utøve ein styrefunksjon med tyngd. I dei tilfella staten har sektorpolitiske mål med sin eigarskap, noko som ein òg har i enkelte samanhengar, bør dette framgå av vedtektene i formålsparagrafen. I ei tid der det synest meir og meir aktuelt å selje ut delar av staten sin eigarportefølgje, må det, som sagt, skje etter grundige og konkrete vurderingar. Når Stortinget har gitt Regjeringa fullmakt til å selje aksjar, må Stortinget òg ha krav på å få ei grunngjeving for kvifor ein har valt å selje ut dei ulike eigardelane.

Vidare, som eg allereie har vore inne på, bør staten investere midlane frå sal av statlege aksjar i framtidsretta næringsutvikling. Arbeidarpartiet og Høgre har gått inn for å sette inntektene frå sal av statlege aksjar inn på eit forskingsfond administrert av Norges forskningsråd. Innsatsen frå dette fondet skal ein konsentrere på dei områda som er av stor nasjonal og internasjonal verdi, m.a. marin forsking, medisinsk forsking og miljøforsking. På denne måten kan vi legge forholda til rette for eit vekstkraftig næringsliv når olja tek slutt.

Lat meg stutt kome inn på ei av dei bedriftene som stortingsmeldinga omtaler, som òg representanten Gabrielsen var innom – for det er spesielt grunn til å omtale Sydvaranger. Sydvaranger har vore ei hjørnesteinsbedrift i Kirkenes frå 1906, og staten har i periodar, frå 1981 til avviklinga av den malmbaserte verksemda i 1996, tilført 4,6 milliardar kr i statleg kapital. Eg vil hevde at det er feil bruk av staten sine midlar om private aksjonærar nå skal hauste utbytte av desse midlane.

Når det gjeld avviklinga av staten sitt eigarengasjement i Sydvaranger, kan eg, som òg Gabrielsen var inne på, ikkje sjå at Regjeringa godt nok har følgt opp det Stortinget har sagt i denne samanhengen. Stortinget behandla avviklinga av og omstillinga i Sydvaranger i juni 1996. Det vart vidare stadfesta under budsjettbehandlinga for 1999 at avviklinga av staten sitt engasjement i Sydvaranger ASA skulle gjennomførast så snart som mogleg, helst i 1999. Det er grunn til enda ein gong å streke under at det stortingsfleirtalet her har sagt, må bli følgt opp.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Denne meldingen, som gir en oversikt over statlige eierengasjement i næringsvirksomhet, kan være et godt utgangspunkt for en prinsipiell debatt om statlig eierskap i bedrifter.

Fremskrittspartiet har aldri sett det som en oppgave for det offentlige å drive industriell virksomhet, man bør heller konsentrere seg om å føre en formålstjenlig næringslivspolitikk. For oss er det viktig å få frem at staten ikke skal ha det som en offentlig oppgave å drive spekulativ forretningsvirksomhet på vegne av skattebetalerne.

Slik det er i dag, ligger Norge i bakleksa når det dreier seg om salg eller avhending av eierandeler i statlig virksomhet. Heldigvis er vi kommet så langt at privatisering ikke lenger betraktes som noe ekkelt og vemmelig av folk flest. Privatisering kan defineres med at oppgaver eller eiendeler det offentlige i dag dekker eller eier, overføres til private. I en utvidet definisjon snakkes det også om privatisering når private interesser overtar en relativt større andel av nye oppgaver enn private har hatt på tilsvarende områder tidligere. Begrepet er meget omfattende og flertydig, og dermed vanskelig å definere.

De siste årene har vi opplevd en privatisering uten sidestykke ute i Europa. I Tyskland har man startet privatisering bl.a. av Deutsche Telecom, deler av flyselskapet Lufthansa og Deutsche Postbank. Den franske regjering har igjen fokusert på Air France, statsbanker og andre privatiseringsobjekter som har overlevd første runde, bl.a. på grunn av håndfaste protester.

Et gjennomgående trekk både i Europa og globalt er privatisering av høyteknologiområdene innenfor offentlig sektor. Deutsche Telecom og italienske Stet er attraktive eksempler på det.

De vesteuropeiske privatiseringer vil være de dominerende på global basis dette tiår. Privatiseringen i Tyskland, Frankrike og Italia vil dominere på dette området i Europa. I Storbritannia har man solgt eller avhendet det meste av offentlige næringsinteresser. Det av betydning som står igjen, er British Rail og British Energy.

Det var ved inngangen til 1990-årene at Syse-regjeringen tok de første famlende skritt her i landet i retning privatisering og avvikling av ulønnsomme statsbedrifter, med støtte fra Fremskrittspartiet. Privatiseringen befant seg ikke lenger på det teoretiske plan i Norge. Det skjedde mye på relativt kort tid, men så stoppet det opp, før det nå igjen har blitt en bevegelse i dette. Jeg tenker da på salg av statens eierandeler i Norsk Jetmotor, på konsekvensen av budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre angående saken om delprivatisering og børsnotering av Telenor samt salg av aksjene i Arcus med datterselskaper.

Fremskrittspartiet stiller seg positiv til denne utviklingen og håper at det skal blåse en privatiseringsvind over landet, slik det skjer ellers i Europa.

Den norske stat har betydelige eierinteresser i en rekke norske selskaper i næringslivet. Vi ønsker at en del av disse eierandeler skal overføres direkte til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eiere skal kunne disponere sine eierandeler. Det vil føre til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning i det å være aksjonær og eier. Vi ser det som et mål å få skilt ut statlige bedriftsinteresser som er finansielt begrunnet, og overføre dem til befolkningen, selge dem til private eller overføre dem til Folketrygdfondet som et bidrag til å sikre fremtidige pensjoner. Derfor fremmer vi et forslag om å oppnevne en privatiseringskommisjon med mandat til å fremme forslag om å nedtrappe statlig næringslivsengasjement og planlegge den praktiske gjennomføring med overføring av eierinteresser til Folketrygdfondet, til befolkningen samt salg til private.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, referert i innstillingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslag han refererte til.

Inge Myrvoll (SV): Vi behandler de statlige eierinteressene som hører inn under Nærings- og handelsdepartementet. Men når vi tenker helhetlig, må vi huske at de viktigste statlige eierinteressene ligger under andre departementer, f.eks. innenfor olje, tele osv. Og begrunnelsen for statlig eierskap er ikke entydig, den er ganske mangslungen. Det kan være strategiske forhold til nasjonale ressurser, det kan være rammebetingelser, f.eks. infrastruktur, det kan være langsiktighet i eierskap, det kan være sysselsetting og det kan være distriktspolitiske hensyn. SV vil vektlegge slike hensyn.

Det som er forunderlig når jeg leser merknadene som står i innstillinga, er at sentrumspartiene, og Senterpartiet i særdeleshet, bare vektlegger forretningsmessige prinsipper. De sier ikke noe særlig om de samfunnsmessige hensyn som må tas. Det er i grunnen litt forunderlig med tanke på sentrumspartienes og spesielt Senterpartiets historie. De er også mer opptatt av dobbeltrollen enn at det kan være viktig å ha offentlig eierskap ut fra et samfunnshensyn. Det var de ikke i forrige stortingsperiode.

Det er ikke noe overraskende at Høyre i innstillinga sier at «det ikke er en naturlig oppgave for staten å drive næringsvirksomhet». Nei, det er vel naturstridig for høyrefolk at det skal tas samfunnsmessige hensyn. For Høyre er det mer naturlig at all makt samles i aksjonærenes hender, og at makta sitter i lukkede styrerom når det gjelder viktige samfunnsmessige områder.

Fra noen generelle betraktninger skal jeg over til et konkret og veldig lokalt problem, nemlig Sulitjelma. Departementet viser til at det er bevilget 2 mill. kr som en statlig engangsbevilgning til Fauske kommunes tiltaksplan for opprydding. Siden jeg lurte på hvorfor det står «engangsbevilgning», gikk jeg tilbake til den gang pengene ble bevilget, og fant da ut at det i innstillinga ikke står noe om at det skal være en engangsbevilgning. Så gikk jeg videre fram til revidert budsjett i fjor, hvor et flertall i finanskomiteen viser til at

«Stortinget tidligere har bevilget 2 mill. kroner til opprydding etter 100 års gruvedrift ved Sulitjelma bergverk. Det gjenstår fremdeles et betydelig oppryddingsarbeid ved det tidligere bergverket. For at dette arbeidet ikke skal stoppe opp, vil det være nødvendig med et fortsatt statlig engasjement».

Dette sa et flertall i finanskomiteen i fjor. Så ser jeg at Næringsdepartementet i fjor høst uttalte at «dette er å anse som et engangsbidrag». Samtidig kan vi lese fra budsjettinnstillingen i fjor høst, hvor det står:

«Komiteen» – dette er en enstemmig komite – «viser til at det fortsatt er store miljøforurensninger i Sulitjelma etter 104 års gruvevirksomhet. Staten var siste eier, og staten må derfor ha ansvaret for miljøoppryddingen i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.»

Med andre ord: De forskjellige komiteer i Stortinget har flere ganger sagt at det er et statlig ansvar å rydde opp etter 104 års gruvedrift. Dersom jobben er gjort, kan en si at det er en engangsbevilgning, men dersom jobben ikke er gjort, betyr det at staten fortsatt må ha et ansvar. Nå kan man sikkert diskutere hvilke departementer som skal ha ansvar for hva. Men uansett er det staten som har ansvar for at det blir ryddet opp etter 104 års gruvedrift, og det har flere komiteer sagt. Derfor er det forunderlig at departementet bruker begrepet «engangsbevilgning».

Jeg vil gjerne ha en kommentar fra statsråden når det gjelder dette spørsmålet. Jeg går ut fra at når man skal gjøre opp for fortidas synder, så får man ikke syndenes forlatelse før man har gjort ordentlig opp for seg.

Leif Helge Kongshaug (V): Innstillingen fra næringskomiteen i den foreliggende saken viser forutsigbare politiske forskjeller etter tradisjonelle konfliktlinjer. Arbeiderpartiet har stor tro på statlig eierskap, og har få motforestillinger mot at dette får et stort omfang. Fremskrittspartiet inntar den motsatte ytterfløy og vil ikke ha statlig eierskap, men gi bort statens verdier. Høyre går noe mer moderat i samme lei, men har i likhet med de to nevnte partier også en sterk ideologisk tilnærming til saken. Faren ved dette er at en i iveren etter å være rene og ranke overser både prinsipielle og praktiske konsekvenser av egne forslag og balansen mellom ulike hensyn.

Sentrumspartiene står i sentrum og har en mer pragmatisk tilnærming til dette saksfeltet. Det er galt av representanten Myrvoll å framstille det som at sentrum bare er opptatt av den forretningsmessige delen i statens eierinteresser. For Venstres del har vi også et ideologisk fundament for vår holdning. Vi er opptatt av maktbalanse, ryddighet i statens roller, balansen mellom samfunnshensyn og forretningsmessige hensyn. Men i denne avveiningen er det de konkrete, saklige avveiningene som avgjøre balansepunktet. Etter sentrumspartienes syn bikker sosialdemokratiet og høyresiden for mye i hver sin retning, og finner derfor ikke den riktige balansen mellom de ganske viktige hensynene som skal ivaretas ut fra et helhetshensyn til samfunnsutviklingen.

På grunnlag av en slik prinsipiell, men også praktisk tilnærming vurderer Regjeringen til enhver tid hvordan staten bør forvalte sine eierinteresser i en tid med en sterk dynamikk i næringslivet. Herunder vurderes mulige nedsalg. Etter sentrums syn er det derfor unødvendig å sette ned en privatiseringskommisjon, slik Fremskrittspartiet foreslår, eller be Regjeringen lage en spesiell nedtrappingsplan, slik Høyre foreslår. Den porteføljen som ligger under Nærings- og handelsdepartementet, og som behandles i dag, er relativt begrenset og oversiktlig.

For øvrig kan jeg ikke unnlate ved denne anledning å peke på to tilfeller der deler av opposisjonen har forsøkt å skape et høyt støynivå med sterke angrep på næringsministeren, men hvor substansen viser seg å være lik null når saken kommer til realitetsbehandling i Stortinget. Hensikten har åpenbart mer vært å skaffe seg selv politisk gevinst i opinionen enn å diskutere politiske realiteter.

Jeg sikter her til salget av Norsk Jetmotor a.s ved etableringen av det felles nordiske ammunisjonsselskapet Nammo AS, og jeg sikter til vurderingene av statens eierandel i A/S Olivin og derigjennom Moxy AS. I Nammo-saken gikk lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen høyt på banen mot næringsministeren. Jeg går ikke videre inn på det her, men konstaterer at det i innstillingen ikke er reist en eneste innvending mot departementets håndtering av saken.

Det samme gjelder Olivin og Moxy. Her spilles det kynisk på den trygghetsfølelsen folk kan ha i forhold til at staten eier en bedrift, uten å ta i betraktning at bedriftene i mange tilfeller kan være mye tryggere og mer framtidsrettet med en aktiv privat eier. Med en mer åpen økonomi i verden endres konkurranse- og markedsforhold kontinuerlig, og enhver bedrift som konkurrerer med andre, må være på hugget for å opprettholde og styrke sin posisjon. Det er ikke på noen måte gitt at staten er den eier som best kan bidra til dette. I de fleste tilfeller er staten en passiv eier, som nettopp ikke er god nok til å drive bedrifter fram i en ny virkelighet.

Dersom staten skal selge aksjer i næringsvirksomhet, er det to hensyn som bør telle like mye. Én ting er at statens penger kan settes inn i virksomheter som er viktigere, en annen at man får inn aktive og engasjerte eiere som kan styrke bedriften.

Gjennom komitearbeidet i Stortinget kommer sakene som regel ned på jorda, og vi får avklart de reelle politiske skillelinjene. Denne saken viser at det gode balansepunktet ligger i sentrum, og at Regjeringen har støtte for sin eierskapspolitikk.

Statsråd Lars Sponheim: Den framlagte meldingen gir en oversikt over virksomheten de siste fire årene i en del viktige industribedrifter hvor staten har aksjer. Jeg oppfatter komiteens innstilling som i hovedsak positiv til departementets framlegg, der det særlig er gitt en redegjørelse for grunntrekkene i vår forvaltning av disse statlige eierinteressene. Det statlige eierskapet må utøves på en profesjonell måte og baseres på forretningsmessige prinsipper. Statlige selskapers alminnelige utgangspunkt skal være lønnsom drift. Ved fastsettelse av mål for avkastning og utbytte bør de samme prinsipper gjelde som i private industriselskaper.

Regjeringen revurderer for tiden eierskapet i en del statlige industribedrifter og vil satse på en politikk for mer aktivt og mangfoldig eierskap. Vi vil se på om statens kapital kan gjøre en bedre jobb dersom den flyttes fra etablerte bedrifter til å bidra til nye, mer risikofylte etableringer. Aksjesalg blir et riktig og nødvendig ledd i dette. I enkelte selskaper kan staten gå helt ut, i andre kan alternativet være en delprivatisering.

Salg av statlige aksjer er derfor et ledd i Regjeringens politikk. Stortinget gav i juni 1998 Regjeringen fullmakt til å selge aksjer i 1998 for inntil 500 mill. kr, under forutsetning av at nedsalget kunne skje til en akseptabel pris. Fullmakten er senere forlenget ut 1999.

Her skjer det mye i vår. Statens tredjedel i Norsk Jetmotor er allerede solgt, og det er engasjert rådgivere for å vurdere en salgsstrategi for Arcus-gruppen med sikte på å kunne legge fram et forslag for Stortinget. Det er igangsatt en verdivurdering av A/S Olivin. Staten har nettopp solgt seg ned i Kreditkassen. Den norske Bank vil følge etter. Fusjonen mellom Telenor og Telia synes nær forestående. Disse er i dag eid 100 pst. av den norske og den svenske staten, og her vil nedsalg av de statlige eierandelene være en del av opplegget. Vi får en tilsvarende utvikling i Norsk Medisinaldepot.

Regjeringen har en pragmatisk holdning i disse sakene. Hvert selskap vurderes med sikte på hvilke hensyn som tilsier fortsatt statlig eierskap, eventuelt hvorledes staten kan selge seg ned på en måte som er positiv for vedkommende bedrift, som kan skaffe den nye eiere som har interesse, kompetanse og kapital til å utvikle virksomheten videre, og som samtidig kan lede til at bedriften selges for en akseptabel pris.

Særlig kravet om nedsalg til akseptabel pris, som Stortinget selv har fastlagt, tilsier at vi må gi oss tid til en forsvarlig vurdering av alle ledd i prosessen. Her har praksis vært å bruke både norske og utenlandske rådgivere og å behandle saken i et samarbeid med bedriftens styre.

Det omfattende statlige eierskapet i Norge gjør det også viktig å være oppmerksom på at det offentlige kan komme i en dobbeltrolle som både selskapseier og den som regulerer markedet, slik det pekes på i en komitemerknad. Regjeringen tok spørsmålsstillingen opp i stortingsmeldingen om eierskap i næringslivet og vil løpende følge opp behovet for å organisere eierskapet i enkelte selskaper, slik at eier- og regulatørrollen i større grad utøves av forskjellige departementer. Jeg vil nevne at Sosial-og helsedepartementet allerede da Arcus AS ble organisert som aksjeselskap, overførte eierforvaltningen til Nærings- og handelsdepartementet. Tilsvarende vil bli gjort med statens gjenværende aksjer i Norsk Medisinaldepot.

Hva gjelder Sydvaranger ASA, merker jeg meg at komiteen ikke har hatt innvendinger til at statens aksjer i dette selskapet eventuelt selges med grunnlag i det stortingsvedtaket jeg refererte til tidligere. Jeg skal naturligvis arbeide for å avvikle statens engasjement i selskapet så snart dette vil være mulig, og fortrinnsvis i 1999. Her må jeg imidlertid også vise til mitt tidligere innlegg om håndteringen av denne saken i budsjettdebatten i høst. Det er viktige forretningsmessige grunner til at avviklingsarbeidet må ta noe tid. Bergverkskonsesjon og utslippstillatelse for fortsatt gruvedrift foreligger, men selskapet ABM har ennå ikke overtatt det gruveutstyr og de anlegg det tidligere er inngått avtale om. Andre tomter og aktiva skal også omsettes, herunder halvparten av Pasvik Kraft DA, og det skal forhandles om et betydelig erstatningskrav fra Höganäs. Statens opptreden vil mangle den profesjonalitet vi har pekt på ovenfor, dersom vi selv setter oss under et tidspress i slike saker. Slik jeg ser det, har ledelsen i Sydvaranger ASA under disse forutsetninger allikevel kunnet bidra aktivt til at selskapet har kunnet gi rom for aktuell ny næringsvirksomhet i Sør-Varanger, slik at det ikke kan sies at omstillingsarbeidet hindres av den linjen som er valgt i avviklingsarbeidet. Men vi er naturligvis alle interessert i å få avsluttet avviklingsarbeidet snarest mulig.

Så til slutt til spørsmålsstillingen fra representanten Myrvoll om Sulitjelma Bergverk. Det er slik at statlige myndigheter, Bergvesenet og miljømyndighetene, ikke lenger har noen krav overfor selskapet, som også er avviklet, når det gjelder opprydding. Selskapet har altså gjort opp for seg når det gjelder alle statlige krav. Men kommunen har for egen del utarbeidet en tiltaksplan for videre opprydding, slik de ser behov for det, og til den tiltaksplanen er det bevilget en sum på 2 mill. kr fra staten. Men for statens vedkommende er altså de pålegg som er gitt fra Bergvesenet og miljømyndighetene om opprydding, oppfylt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg merka meg statsrådens omtale av Sydvaranger, som for så vidt var grei nok, men eg kunne godt ha tenkt meg ein litt meir utfyllande kommentar.

Bakgrunnen for det er at næringskomiteen var i Kirkenes og fekk ei orientering om Sydvarangers rolle i det nåverande lokalsamfunnet der, med ei framstilling som gjekk ut på at bedrifta nå nærmast sat og forvalta eigedomar gjennom sine private aksjonærar, som forhindra ei positiv utvikling av samfunnet der ut frå reine profittomsyn. Vi vart da som stortingsrepresentantar gjorde merksame på dette, og vart bedne om å få ein fortgang i avviklinga.

Eg kunne godt ha tenkt meg at statsråden òg sa litt om den rolla som Sydvaranger nå har i lokalsamfunnet der oppe.

Statsråd Lars Sponheim: Det er ingen tvil om at avviklingen av Sydvaranger nok har vært mer komplisert og tatt mer tid enn det som lå til grunn for stortingsvedtaket i 1996 om avvikling innen 1998. Vi ser at en underveis åpenbart har støtt på større problemer her enn det en kunne forutse, og i og for seg er det også synliggjort atskillig større verdier enn det en på det tidspunktet trodde var i selskapet. Blant annet nevnte jeg i mitt forrige innlegg at det her er en rettstvist med det svenske selskapet Höganäs, som ennå ikke er avklart og som muligens vil måtte få sin avklaring i domstolene. Vi vet som kjent fra prosessen gjennom disse årene at det har vært betydelige problemer med å selge unna, slik Stortinget har pålagt, Pasvik Kraft, fordi den andre eieren gjorde det umulig gjennom sin vetorett. Det er vel kanskje også de to største sakene som gjenstår.

I forhold til kommunen er det kanskje ikke så urimelig at en ser at det her er en del motsetningsfylte forhold mellom et lokalsamfunn og en så dominerende bedrift som er under avvikling, som også har eid en betydelig grad av infrastrukturen i lokalsamfunnet, som skal føres tilbake til kommunen. Ikke minst kjenner vi fra det tidspunktet da komiteen var på besøk i området, at det var en betydelig tvist om tomtespørsmål. Det er nå i ferd med å finne sin avklaring. Jeg har latt meg orientere i dag om at det nå gjenstår noen ytterst få tomter, så om kort tid er det spørsmålet, som har vært et betydelig konfliktforhold i lokalsamfunnet, avklart. Da gjenstår de andre størrelsene, som vi håper vi skal kunne få fort på plass.

Det hyggelige oppe i alt dette, er at det har vært mulig gjennom denne avviklingen også å bidra til næringsutvikling i området. Blant annet ble det denne uken gitt en bergverkskonsesjon til selskapet Arctic Bulk Minerals, som vil sette i gang en betydelig næringsaktivitet i området med veldig god støtte fra lokalsamfunnet. Jeg vet også at selskapet Sydvaranger forhandler med andre interessenter som kan bruke de aktiva som er under avvikling på statens hånd, til næringsutvikling. Alt dette håper vi å få til innenfor de tidsrammer som Stortinget har satt.

Øystein Hedstrøm (Frp): Da jeg leste gjennom denne meldingen første gang, var det en sak under kapittelet om Norsk Hydro som jeg fattet interesse for og som tidligere var ukjent for meg. Der skjerper departementet tonen og gir nesten en advarsel til Norsk Hydro angående et bauxittprosjekt i India, det såkalte Utkal-prosjektet, og jeg skal sitere fra meldingen:

«Regjeringen forventer imidlertid at norske bedrifter foretar en etisk vurdering av hvor de engasjerer seg og opptrer i tråd med internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder. Vi forventer også at norske bedrifter i utlandet tar ansvar for forhold innen sin egen virksomhet når det gjelder krav til sikkerhet, arbeidsmiljø, behandling av arbeidstakere, produktkvalitet o.l.»

Jeg blir meget nysgjerrig når dette understrekes spesielt for et stort internasjonalt selskap med statlig eiermajoritet.

Hvorfor understrekes dette så sterkt når det gjelder dette selskapet? Er det mistanke om eller grunn til å tro at Norsk Hydro ikke følger internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder, på bakgrunn av Hydros erfaring og internasjonale arbeid? Det vil jeg gjerne ha et svar på fra statsråden.

Statsråd Lars Sponheim: Bakgrunnen for at denne siden ved den omfattende virksomheten til Norsk Hydro er gitt noe plass, er at det nettopp har fått betydelig oppmerksomhet i den politiske debatten her hjemme. Jeg har selv stått noen ganger på talerstolen og svart på bl.a. spørretimespørsmål om akkurat dette prosjektet. Derfor er det også gitt en viss oppmerksomhet i denne meldingen. Det er vel kanskje slik at det hadde blitt noe oppmerksomhet rundt det hvis det ikke hadde blitt gitt noe plass.

Det vi sier om dette, er nok for Norsk Hydro en ganske åpenbar sak – man oppfører seg ute slik man oppfører seg hjemme. Og det gjør de. Det har vi også en forventning om at alle norske bedrifter gjør. Det er ikke fordi staten eier 51 pst. i Hydro at vi forventer at de oppfører seg slik både ute og hjemme, men fordi det er et norsk selskap som gjør det. Slike forventninger har norske myndigheter til norske selskaper.

Når det gjelder akkurat dette prosjektet, har jeg mange ganger fra denne talerstolen understreket at det er Hydro som setter sine forretningsmessige betingelser på grunnlag av de signaler som gis og den politikk som norske myndigheter fører for alle norske bedrifter. Og jeg vet eksplisitt at i forhold til dette prosjektet er Hydro nettopp opptatt av både menneskerettighetsspørsmål og miljøspørsmål som er berørt av prosjektet, og tar vare på det i betydelig grad.

Jeg tror faktisk det er mulig å gå så langt som å si at hadde ikke Norsk Hydro vært inne der, kunne det sett atskillig verre ut for både miljø og lokalbefolkning. Så slik sett er Norsk Hydro som deltaker der nede en garanti for at nettopp norsk syn på dette blir brakt fram til prosjektet i Orissa i India.

Ivar Kristiansen (H): Også jeg vil rette søkelyset mot den situasjonen som fortsatt vedvarer når det gjelder Sydvaranger ASA. Jeg tror man er nødt til å sette en tidsfrist. Det har jo Stortinget for lengst satt, og det er ikke særlig tilfredsstillende, spesielt ikke for lokalsamfunnet, stadig vekk å få gjentatt at ting tar tid. Det er et veldig sårbart samfunn som venter på en avklaring.

Når ABM har fått sin konsesjon på plass, er etter min oppfatning hele forretningsidéen bak statens eierandel i Sydvaranger ASA bortfalt.

Det er stadig vekk forhold som frustrerer lokalsamfunnet, jf. statsrådens eget utsagn om dette med eiendomsavvikling. Man ser at de forskjellige takseringer spriker med noen kolossale sprang i verdifastsetting. Stortingets forutsetning var at verdiene i forbindelse med eierskapet for en stor del skulle tilfalle lokalsamfunnet, så mitt spørsmål til statsråden er om han kan garantere at disse sakene vil være på plass i løpet av 1999.

Så er det min anmodning til statsråden at han ser bort fra alt som representanten Inge Myrvoll sa, bortsett fra det han var inne på når det gjaldt Sulitjelma Bergverk. Det er helt åpenbart at staten må ta en nærmere titt på det ansvaret man har for oppryddingsarbeidet i lokalsamfunnet.

Til slutt vil jeg anmode statsråden om at han når han skal på sin svalbardsafari sammen med statsministeren, tar nærmere kontakt med representanter for de mange engasjement som staten har der borte. Avviklingen av Svalbard Samfunnsdrift vil være ett av de forhold som statsråden bør se nærmere på, i og med at det i dag er fastboende som dominerer på Svalbard.

Statsråd Lars Sponheim: Det er ingen tvil om at både jeg og alle som arbeider med avviklingen av Sydvaranger, merker seg og er opptatt av den utålmodighet som Stortinget har her, og jeg kan forsikre om at vi har så høyt trykk og arbeider så fort som vi kan klare.

Jeg viser til det jeg sa i et tidligere svar her til representanten Rudihagen, at f.eks. tomtespørsmålet, som var et aksentuert spørsmål for kort tid siden, nå er i ferd med å finne sin avklaring. Vi er i ferd med på en måte å selge ut og avvikle og realisere det konglomerat av verdier som har vært i dette selskapet. Men det gjenstår spesielt to hovedstørrelser av problemer. Det er en rettstvist mot Höganäs, og det er salg av Pasvik Kraft. Som kjent har vi møtt direkte problemer i forhold til den andre eieren, og vi er pålagt selvsagt både ut fra aksjelovens bestemmelser og ut fra det som Stortinget vel forventer, å få mest mulig penger ut av en realisering, og derfor må vi få solgt til en skikkelig pris. Nå åpner de vedtak som er gjort, for at vi ikke bare avvikler selskapet, men kan selge aksjer og på den måten avvikle statens engasjement i selskapet, og det vil vi selvsagt arbeide videre med.

Jeg vil også understreke, også litt på bakgrunn av det som representanten Rudihagen tok opp, at mindretallsaksjonærer ikke skal få for stor betydning. Nei, de er mindretallsaksjonærer, men staten må faktisk etterleve aksjelovens bestemmelse om hvordan man håndterer også forholdet til mindretallsaksjonærer. De har en betydelig beskyttelse i lovverket, og det må selvsagt staten også etterleve.

Når det gjelder å garantere at dette kan bli avviklet i løpet av 1999, må jeg nok si at det er vanskelig å gi noen garanti, men jeg vil etterleve det som også står i Stortingets vedtak om at det skal skje så fort som mulig, fortrinnsvis i 1999, og det er den tempoplanen vi legger til grunn. Og kan vi klare å finne en løsning ved salg av aksjene, vil det nok kunne være mulig å gjøre det ganske fort.

Ellers må jeg understreke at jeg skal ta med meg til Svalbard dette som representanten Kristiansen her sier. Dessverre blir det ikke på denne turen tid til noen safari. Den må gå meget fort. Likevel skal vi sammen med statsministeren selvsagt sette i fokus de aktuelle problemstillinger som er der.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De etterfølgende talere har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Myrvoll (SV): Ettersom det var fullt på replikkrunden, så får jeg ta et nytt innlegg.

Nå går jeg ut fra at næringsministeren uten oppfordring fra representanten Kristiansen stort sett lot det gå hus forbi det jeg sa mer generelt om statlig eierskap. Når jeg snakket litt om sentrum, tenkte jeg ikke spesielt på Venstre – jeg tror avstanden mellom SV og Venstre er rimelig stor – det var andre grupperinger i sentrum jeg tenkte mer på.

Men la meg komme tilbake til det med Sulitjelma. Statsråden viste til at de pålegg man har fått, var oppfylt. Nå kan det også diskuteres. Jeg vet at når det gjelder kopperinnholdet i nærliggende vassdrag osv., så har man ikke kommet til de grensene som gjelder. Men det går ikke bare på det hvis man har fått noen pålegg. Når det gjelder et gammelt gruvesamfunn, er det tre biter som er viktige. Det er sikring, det er opprydding, og det er forurensning, ting som delvis går over i hverandre. Og jeg syns i alle fall at statsråden ikke bør være så kontant når han har liggende noen innstillinger – dels fra et komiteflertall og dels fra en enstemmig komite – om ulike pålegg. Det bør i alle fall gi visse retningslinjer om at man kanskje ser nærmere på saken og ikke bare tar en kontant avvisning med at vi har fått de og de påleggene og det er gjort. Men det er også diskutabelt om det er gjort.

Nå har jeg vært i forskjellige komiteer, og jeg viser til at et flertall i finanskomiteen i fjor sa:

«Det gjenstår fremdeles et betydelig oppryddingsarbeid ved det tidligere bergverket. For at dette arbeidet ikke skal stoppe opp, vil det være nødvendig med et fortsatt statlig engasjement.»

Jeg viser også til den enstemmige merknaden fra energi- og miljøkomiteen sist høst, der de sa:

«Komiteen viser til at det fortsatt er store miljøforurensninger i Sulitjelma etter 104 års gruvevirksomhet. Staten var siste eier, og staten må derfor ha ansvaret for miljøoppryddingen i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.»

Det er to komitemerknader, en enstemmig merknad og en flertallsmerknad. Jeg syns ikke at satsråden kan overse det jeg sier, og si at vi i departementet har gjort jobben. Da sier han at disse komitemerknadene er feil, og at Stortinget tar feil. Er det det statsråden prøver å si her?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror ikke vi skal gjøre dette problemet større enn det er.

Mitt poeng i det jeg sier, er at de statlige pålegg om opprydding som rettes gjennom miljøvernmyndighetene og Bergvesenet, er oppfylt. Det var også grunnlaget for oppløsningen av selskapet, fordi dette ville være forpliktelser som påhvilte det etablerte selskapet. I tillegg har kommunen etablert en tiltaksplan som staten har bevilget 2 mill. kr til.

Jeg må innrømme at statsråden ikke har den fulle oversikt over alle detaljer ved en slik sak, og hva som måtte være av oppryddingsbehov. Jeg kan derfor love representanten Myrvoll at jeg vil forfølge spørsmålet og sette meg inn i om det kan være sider ved dette som krever statsrådens skarpe blikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.