Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Kåre Gjønnes

• statsråd Jon Lilletun

• statsråd Guro Fjellanger

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Inge Lønning.

Inge Lønning (H): Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Jeg har med interesse registrert at statsråden i løpet av denne våren er blitt mer og mer løssluppen når det gjelder å forkynne det budskap at vi trenger større mangfold, større lokalt selvstyre, større frihet for lærerne i norsk skole, og samtidig at vi trenger å skjerpe oss når det gjelder kvalitetskravene til skolen. Jeg registrerer dette som en interessant kursendring i forhold til den politikk statsråden stod for i forrige stortingsperiode, og noterer med glede at den kursendringen kan føre til en frigjøring av menneskelige ressurser som vi trenger i norsk skole.

Det gjenstår imidlertid å finne svar på et spørsmål som blir viktig i denne sammenheng, nemlig: Hvorledes vil statsråden sikre at vi fremdeles har et kvalitativt likeverdig skoletilbud i dette land?

Statsråd Jon Lilletun: Eg var noko uroa innleiingsvis då representanten Lønning begynte med å omtale meg som «løssluppen». Men med dei presiseringane han gjorde, at det var når det galdt å skape lokal handlefridom for pedagogisk personale og skulen, kjenner eg meg igjen.

Det som er balansepunktet her, er å la pedagogen vere pedagog, og at vi nasjonalt seier kva mål vi ynskjer skal oppnåast, og at det så i større grad vert opp til pedagogen og den lokale skulen og den enkelte kommunen sjølv å utvikle metodane og planane for dette.

Samstundes må eg seie at vi sjølvsagt skal ha ei lovgjeving. Vi har ei opplæringslov som gjev minstestandardar. Den ynskjer eg å behalde. Vidare ynskjer eg å ta vare på dei gode intensjonane som ligg i Reform 97, som heilt tydeleg skildrar nye arbeidsmåtar. Men samstundes har vi sett i samband med Reform 97, i og med at det har vorte ei forskrift, at det vert oppfatta som så mange «skal» ute i skulen at ein på ein måte ikkje kjem i gang med prosjektarbeid, temaarbeid osv. Derfor har eg sagt at eg ynskjer i samarbeid med foreldre, lærarorganisasjonar og KS å sjå på om det er nødvendig å vurdere om heile L97 skal vere ei forskrift.

Eg ynskjer altså å styre med ei opplæringslov, eit lovverk og nasjonale mål, men med større lokal fridom for pedagogen.

Inge Lønning (H): Jeg takker for svaret. Jeg har registrert at statsråden klart og tydelig har antydet, senest i sin utdanningspolitiske redegjørelse i går, at han vil bygge ned den sentrale regel- og forskriftsstyring i skolen til fordel for en ny måte å styre på. I den sammenheng er det med interesse jeg konstaterer at statsråden nå sa at det er de målene skolen skal oppnå, som skal sikre det likeverdige nasjonale skoletilbud. Men da er mitt spørsmål: Hvorledes ønsker statsråden å etablere ordninger som sikrer at målene blir nådd?

Statsråd Jon Lilletun: Det er ikkje berre måla. Eg sa òg at vi skulle ha eit lovverk som gav minstestandardar. Det var ei presisering.

Vårt vidare arbeid her er at vi har presentert ei stortingsmelding, «Mot rikare mål», der vi skildrar ein prosess i skulen der vi både skal utvikle i større grad eit evalueringssystem, ei sjølvevaluering, og gjere større bruk på nokre felt av normerte prøver, som skal gje oss nasjonal kunnskap.

No har eg registrert at representanten Lønning ikkje synest at vi har gått langt nok på inspeksjonssida. Mi haldning er at vi treng å få skulen sjølv med på prosessen før vi får eit stort inspektørkorps utanfrå. Derfor ynskjer vi i samarbeid med KS, lærarorganisasjonane og foreldra å utvikle metodar for dette, og det set vi i gang forsøk med.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigvald Oppebøen Hansen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg har òg registrert at statsråden utover våren har gitt uttrykk for at nå skal me bryte med Arbeidarpartiets utdanningspolitikk, og me skal legge opp til ein større pedagogisk og organisatorisk fridom og eit meir desentralisert system. I fjor behandla Stortinget opplæringslova, og i den samanhengen sa faktisk eit fleirtal her på Stortinget at me ønskjer ei slik dreiing av utdanningspolitikken.

Vidare har eg òg registrert det statsråden har gitt uttrykk for når det gjeld Reform 97, Reform 94 etc., og eg kan ikkje registrere at det har blitt noka endring av lovverket. Det vil med andre ord seie at me held fram på den kursen som eit stort fleirtal i dette huset tidlegare har vedtatt når det gjeld utdanningspolitikken.

Eg vil gjerne at statsråden stadfestar at det som han har kritisert som Arbeidarpartiets utdanningspolitikk, òg er Regjeringas politikk.

Statsråd Jon Lilletun: Då må eg nok skuffe representanten Oppebøen Hansen: Det kjem eg ikkje til å stadfeste. Men det eg stadfestar, er at det var eit breitt fleirtal som stod bak intensjonane i Reform 94. Samstundes har evalueringa vist oss at vi treng oppmjuking på ei rekkje felt. Vi treng å skifte kurs på ein del område. Hovudintensjonane ligg fast, men det er heilt opplagt at slik som dette vart opplevt i skulen, både farten og ein del av detaljstyringa, har det ført til ein passivitet ute som det er nødvendig å gjere noko med. Det trur eg vi skal klare.

Når det gjeld Reform 97, var denne representanten heile tida på Stortinget imot at den læreplanen skulle verte ei forskrift. Det eg har sagt vidare, er at innhaldet er godt i Reform 97, men metodane for å nå måla ynskjer eg å ha vurdert. Mange lærarar gjev uttrykk for at ein har fått ein ryggsekk på skuldra med forskrifta som har så mange «skal». Derfor har eg sagt at eg er villig til å sjå på ein korreksjon av det. (Presidenten klubber.)

Eg har ikkje gått til noko frontalangrep på tidlegare skulepolitikk, men eg har sagt at det er nødvendig med kursjusteringar.

Presidenten: Presidenten må nå gå til frontalangrep på taletiden.

Statsråd Jon Lilletun: Det har denne representanten stor forståing for, president. Eg ber om orsaking.

Presidenten: Presidenten går ut fra at statsråden mente det.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg har stor sans for at statsråden slipper seg litt fri og sier det han egentlig mener. Og jeg syns også det han nå har sagt, er veldig interessant, ikke minst for mangfoldet i skolen, og at man skal ha større lokal frihet innenfor pedagogikk. Det er veldig interessant.

Men i forlengelsen av det ligger det et par naturlige spørsmål som jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på. Det første er: Betyr det at de som i dag godkjennes som privatskoler for pedagogisk retning – vi har to: Montessori- og Steiner-pedagogikk – betraktes som annerledes pedagogiske retninger enn den pedagogikken som vi har i vår vanlige grunnskole? Betyr det at statsråden innenfor grunnskolens/enhetsskolens rammer vil akseptere at den typen pedagogikk også kommer inn som prøveprosjekt? Og betyr det at vi innenfor enhetsskolen skal få et større pedagogisk mangfold også når det gjelder det som er definert som annerledes retninger i dag i vårt lovverk? Det er det ene.

Det andre jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på, er: Vi hadde en gang noe som het Forsøksrådet, som etter mitt begrep var en veldig fornuftig innretning, der man drev med pedagogisk nyutvikling og pedagogiske forsøksprosjekt for å gjøre læringsprosessen bedre for barna. Vil statsråden ta initiativ til å gjenopprette Forsøksrådet?

Statsråd Jon Lilletun: Når det gjeld det fyrste spørsmålet, er det heilt rett at det skal vere høve til forsøk der også den typen pedagogisk fridom skal få høve til å verte prøvd ut. D. ersom det er initiert nedanfrå, dvs. at det er semje på ein skule både blant foreldre, lærarar og kommunen om at ein ynskjer å prøve eit slikt alternativt pedagogisk opplegg, synest eg det ville vere spennande. Eg trur at den feilen ein gjorde sist ein hadde ein diskusjon både om vurderingsform og det heile, var at det i stor grad vart påført frå sentralt hald. Det kom ikkje i tilstrekkeleg grad nedanfrå.

Eg ynskjer at vi skal få utvikla prosjekt lokalt som eg så vil godkjenne etter den intensjonen som representanten Djupedal gjev uttrykk for.

Når det gjeld det siste spørsmålet, vil eg ikkje ha eit nytt statleg forsøksråd. V. i skal ha eit utviklingssekretariat som skal gje faglege råd. Eg ynskjer det òg nedanfrå, men med rettleiing frå sentralt hald. Eg trur det gamle forsøksrådet var bra, men at det også var litt for sentralt initiert.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Presidenten finner at det kan være på tide å minne om at tilleggsspørsmål i størst mulig grad skal være ankret opp mot hovedspørsmålet.

Grete Knudsen (A): Jeg har også et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren. Jeg ser han står klar.

I forhold til den foregående runden er det greit å legge merke til at statsråd Lilletun og Regjeringen ikke har fremmet noe forslag om å endre det eksisterende lovverket innenfor skoleområdet. Statsråden har, i spissen for andre statsråder, også sagt at når det gjelder våre grendeskoler, de små skolene, skal denne regjeringen ha en helt annen offensiv enn tidligere regjeringer. De skulle også gi penger for å sikre at de små og gode skolemiljøene fremdeles skulle eksistere. Det ble gitt noen penger gjennom skjønnsmidler, men nå får vi melding om at mye av de pengene har gått til andre formål i kommunene. Hvordan vil en statsråd som snakker om at både det sentrale og det lokale er viktig, sikre at det han sier her i Stortinget holder mål?

Statsråd Jon Lilletun: Det er heilt rett det som representanten Knudsen seier, at eg og denne regjeringa er opptekne av grendeskulane sitt ve og vel. Men vi har aldri fremma noko forslag og sagt at vi skal overprøve kommunane sitt avgjerdsmynde i desse sakene. Samtidig har vi vore opptekne av at inntektssystemet skal vere slik at ikkje det i seg sjølv initierer nedleggingar. Vi har også stilt ein del pengar til disposisjon via ei ekstraløyving, som nok i stor grad er brukt til skular, men som også er brukt til ein del andre ting.

I går la vi fram tilstandsrapporten frå alle utdanningskontora. Nettonedlegging av grendeskular i 1998 var 13 skular. Det er sikkert ein del for mange, også etter statsråden sitt syn, men det er likevel eit resultat som var betre enn svært mange av dei førehandsvurderingane som var gjevne. Og eg trur jo at dei sentrale tiltaka har hjelpt til med det.

Det er viktig at vi legg til rette for den fådelte skulen og framhevar det gode med den og kor godt den passar til Reform 97. Det er vidare viktig at vi tek den gjennomgangen som vi har varsla, og som vi er i gang med på inntektssystemet. Men samstundes må det vere lokalmiljøet som avgjer desse sakene til slutt.

Grete Knudsen (A): Jeg takker for svaret.

Hovedspørsmålet mitt gikk på hvordan statsråden skal sikre den balansen det er å stå i Stortinget og melde fra om hvilke viktige områder denne regjeringen vil satse på, samtidig som en ikke øremerker og har en holdning ved bevilgningene, slik at intensjonene kan oppfylles. Jeg kan nevne den saken som statsråden tok opp i går når det gjelder mobbing. Hvordan skal statsråden makte dette om han ikke styrer det fra de sentrale miljøene og dit man ønsker en utvikling?

Statsråd Jon Lilletun: Balansen mellom lokalt sjølvstyre og sentral lovgjeving og initiativ vil vi alltid stå i. Eg nemnde nokre av dei tiltaka denne regjeringa hadde sett i gang i forhold til å forhindre grendeskulenedleggingar. Og eg vil påstå at det er meir aktive tiltak enn kva som har vore gjort tidlegare. Samstundes står eg fast på at vi ikkje kjem til å overprøve kommunane så lenge dei fylgjer lov og retningsliner. Vi har også teke eit initiativ for å brife utdanningsdirektørane i forhold til det å gje foreldre som står i desse stridane lokalt, råd og rettleiing, slik at dei skal vete kva rettar dei har. Men den endelege avgjerda, så lenge saksbehandling og lover er fylgde, vil vere forankra lokalt.

Når det gjeld det med mobbing, er det klart at vi skal ha sentrale initiativ. Men samstundes har vi jo alle sagt at det skal finnast planar på den enkelte skulen. Då er det viktig å ha eit samspel mellom sentrale og lokale initiativ, og å framelske det lokale initiativet – der folk faktisk lever og bur.

Presidenten: Anneliese Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

Anneliese Dørum (A): Det er nok en klar sammenheng mellom kommuneøkonomi og nedleggelse av grendeskoler. Men det som foregår nå, er bekymringsfullt. Norsk Lærerlag har ropt varsku og regner med at vi kan stå foran langt mer omfattende skolenedleggelser i årene framover enn det har vært til nå. Landslaget for udelte og fådelte skoler viser til at det årlig har blitt lagt ned mellom 40 og 50 grendeskoler.

Jeg tror nok både statsråden og vi er enige om at grendeskoler har sin store verdi, og at vi vil beskytte dem og gå imot denne massenedleggelsen som vi har vært vitne til, ikke minst på grunn av elevene. Deres skoledag kan jo i visse tilfeller forlenges med en reisetid på opptil to timer, slik det f.eks. skjedde i Berlevåg kommune. Arbeiderpartiet og SV bad Regjeringen i forbindelse med budsjettet legge fram en egen sak på bakgrunn av skolenedleggelsene i kommunene (presidenten klubber) for å se sammenhengen der. Vil statsråden gjøre det, slik at Stortinget kan få en skikkelig gjennomgang? (Presidenten klubber)

Presidenten: Presidenten ber representanten Dørum om nøye å tilpasse seg den reglementsmessige tid.

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil i budsjettet i år som i fjor omtale spørsmålet om grendeskular. For fyrste gong i historia var det i år eit avsnitt om grendeskulane, verdien av dei, dei pedagogiske nyvinningane med dei i tilknyting til Reform 97 og tankar framover. Talet på nedlagde skular i fjor var 13, som eg akkurat sa, og det er viktig å ha med seg. Prognosane har vore verre enn det som vart resultatet. Eg er veldig glad for at Lærarlaget sa så klart ifrå som dei gjorde i år. Eg er også glad for at vi fekk denne løyvinga på 50 mill. kr. Sjølv om den ikkje var øyremerkt, medverka den i rett retning. Derfor vil nok ikkje konsekvensane verte slik som det såg ut den gongen då Lærarlaget varsla om situasjonen. Eg skal sjølvsagt fylgje opp det som Stortinget har bedt om, og kome tilbake med ein grundig omtale. Vi har for fyrste gong drege Landslaget for fådelte og udelte skular grundig inn, både i Kommunaldepartementet og mitt departement og i forhold til utdanningsdirektørane. Eg trur vi skal leggje fram noko som gjev håp.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Øyvind Korsberg (Frp): Mitt spørsmål går til statsråd Fjellanger.

Stortinget vedtok i 1996 å gi konsesjon for bygging av to gasskraftverk på Vestlandet. Mye er gjort for å trenere dette vedtaket, og siste skudd på stammen er at SFT i går opprettholdt de strenge utslippskravene for bygging da de behandlet anken fra Naturkraft. Disse kravene er så strenge at gasskraftverkene ikke lar seg realisere i henhold til konsesjonsbetingelsene, fordi det i dag ikke finnes kommersiell teknologi for fjerning av CO2. Synes statsråden det er riktig å behandle CO2-utslipp etter forurensningsloven, og i tilfelle – hvilken hjemmel har hun for å gjøre dette?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov å ta avstand fra utsagnet om at mye er gjort for å trenere Stortingets vedtak. Det var den forrige regjeringen og den daværende olje- og energiminister som bestemte at når man gav energikonsesjon, måtte man samtidig ha en regulering av klimagassutslippene og CO2-utslippene, og at man også måtte ha en utslippstillatelse fra SFT.

Det jeg synes er viktig, er at alle typer forurensning og alle typer utslipp møter en kostnad og en regulering. Hvis vi pr. i dag ikke behandler klimagassutslipp etter forurensningsloven, har vi ingen andre måter å behandle dem på. Det var bakgrunnen for at den daværende regjering la opp til en slik prosedyre som denne regjeringen har fulgt opp.

Vi er inne i en ganske omfattende diskusjon og utredning om hvordan vi i framtiden skal møte klimagassutslipp, enten med kvoter eller avgifter. Som kjent har Regjeringen satt ned et kvoteutvalg som kommer med sin innstilling ved årsskiftet 1999-2000. Samtidig jobbes det hardt på internasjonalt nivå for å få på plass det internasjonale regelverket som sikrer at vi får regler for de såkalte Kyoto-mekanismene, altså kvotehandel, fleksibel gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen.

Jeg vil kort oppsummert si at pr. i dag mener jeg det er viktig at disse utslippene behandles etter forurensningsloven. I framtiden mener jeg det er viktig at vi på et eller annet vis møter den type krav. Vi kan ikke ha en situasjon der klimagassutslipp står uten noen form for regulering.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Som statsråden var inne på, tar Regjeringen sikte på å realisere Kyoto-avtalen. Likevel behandles CO2-utslipp etter forurensningsloven, som statsråden nettopp har bekreftet. Først brukes forurensningsloven, og deretter skal en få kjøpe kvoter. Er ikke det en form for dobbelt bokholderi fra Regjeringens side? Hvorfor kan ikke Naturkraft få en midlertidig utslippstillatelse inntil et kvotesystem er på plass, slik at vi kan få produsert nok strøm til å dekke vårt kraftunderskudd og dermed unngå å importere sterkt forurenset dansk kullkraft?

Statsråd Guro Fjellanger: Regjeringen vil selvsagt forholde seg til Stortingets vedtak om at ingen type utslipp skal møte dobbelte reguleringer, og det vil heller ikke være tilfelle i det øyeblikket man har konkludert når det gjelder både det nasjonale kvotesystemet og det internasjonale.

Jeg synes nok at det for meg er vanskelig å saksbehandle den klagen som havnet på mitt bord i dag. Som kjent har vi en klage fra Naturkrafts eiere som ber oss om å lette på kravene, både til CO2-utslipp og NOx-utslipp. På den andre siden har vi en klage fra miljøbevegelsen som ber oss skjerpe kravene i forhold til å kunne delta i det internasjonale systemet. Begge disse to tingene må vi selvsagt vurdere nøye.

La meg helt til slutt si at jeg har merket meg at Naturkrafts eiere har lagt gasskraftverkene på is i to år og ikke oppgir SFTs krav som hovedgrunnen, men derimot de nordiske elprisene og Kyoto-mekanismene, at de ikke er klarlagt.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg har et spørsmål til miljøvernminister Guro Fjellanger.

Fylkesmannen i Østfold har utarbeidet en rapport. Under området miljø og friluftsliv uttrykker han sterk bekymring for allmennhetens rett til fri ferdsel i strandsonen. Han mener det skjer en uthuling av retten til fri ferdsel, og at det skjer en snikprivatisering av strandsonen. Til tross for at vi har hatt et byggeforbud siden 1965 innenfor 100-meterssonen, ser vi at det ikke blir respektert, og at de eksisterende hyttene blir utvidet. I tillegg har vi tendenser til at folk bygger fra hytta og ned til sjøen. Det skjer gjennom bygging av terrasser, arrangerte gater og store bryggeanlegg. Det resulterer i at folk flest blir stengt ute fra strandsonen i langt større grad enn tidligere. Mitt spørsmål til statsråden er hva hun vil gjøre for å sikre allmennhetens rett til fri ferdsel, både i Østfold og i kystsonen i Sør-Norge for øvrig.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg begynne med å si at det er en meget viktig problemstilling som representanten Gunn Karin Gjul her tar opp. Hun har helt rett i at det har skjedd en utvikling i negativ retning, kanskje spesielt i kystsonen langs Oslofjorden. Det er en utvikling som bekymrer meg sterkt. Det er også grunnen til at departementet foreløpig har gjort følgende: Etter at vi fikk en dom i Høyesterett på et ulovlig oppsatt gjerde i Sandefjord, har vi sendt ut et rundskriv til fylkesmennene og bedt dem skjerpe inn den praksisen som er i dag og gjort oppmerksom på hvor viktig dommen i Høyesterett er. Vi hadde faktisk et tilfelle hvor Høyesterett bad om at et ulovlig oppsatt gjerde ble fjernet, et gjerde som faktisk var bygd før friluftsloven kom på plass. Det sier litt om hvor sterkt allemannsretten står etter Høyesteretts mening.

I tillegg ser vi nå, som representanten Gunn Karin Gjul helt korrekt sier, at det også skjer en utbygging i hundremeterssonen, som det er viktig å ta fatt i. Reglene pr. i dag krever to ting. Det ene er at dispensasjon skal begrunnes i særlige hensyn, og det andre er at regionale myndigheter skal varsles. Vi har nå bedt om en gjennomgang fra fylkesmennene, ikke bare i Østfold, men også i andre fylker som er sterkt representert på dispensasjonssiden, og bedt dem kontrollere at disse to kravene er oppfylt. Hvis det viser seg at de ikke er det, kommer vi fra departementets side til å innskjerpe den praksisen. Skulle det vise seg å ikke være godt nok, vil vi vurdere å endre og klargjøre lovverket. Jeg vil iallfall understreke veldig sterkt én ting, og det er at det ikke vil være aktuelt for denne regjeringen å godta at allemannsretten uthules også i framtiden.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg takker stastråden for svaret, og jeg er veldig glad for at hun tar disse problemstillingene såpass på alvor, og at hun også er villig til å se på lovverket. Det er riktig at vi nå har fått en høyesterettsdom som går inn på det som går på fysiske hindre i strandsonen. Men i dette tilfellet gjelder det ikke bare fysiske hindre, men like mye at det bebygges og privatiseres på en slik måte at folk flest oppfatter det som at dette er et privat område, som gjør at de ikke kan ferdes på området, sjøl om man etter loven og retten til allmennheten har lov til å ferdes på dette området.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun akter å se på muligheten for å stramme inn på lovverket, slik at allmennhetens rett til fri ferdsel blir sikret.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg også si at jeg har registrert at det er en del kommuner som har begynt å ta denne utviklingen på alvor, og at enkelte kommunestyrer nå har senket grensen for størrelsen på hytter fra f.eks. 120 til 90 m2, noe som også viser at i en del kommuner tas dette på alvor.

Samtidig er det helt åpenbart et problem at dette ikke tas nok på alvor i en del andre kommuner. Som jeg sa: I første omgang ønsker vi å presisere overfor kommunene gjennom fylkesmannen hva som skal være krav til praktisering av dispensasjon. Hjelper ikke det, kan jeg bekrefte det jeg sa i mitt første svar, at vi er villig til å se på lovverket.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland – til oppfølgingsspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV har òg i spørjetimen tatt opp denne problematikken, og då spesielt knytt til Vestfold og den dispensasjonspraksis som har vore der. Eg forstår statsråden slik at ho nå intensiverer arbeidet med å syta for at ein ikkje får ein slik praksis for dispensasjonar som ein nå har, og eg vil gjerne ha ei stadfesting av det.

Det andre er at ein del av dei private har tatt seg til rette og sett opp gjerde og slikt utan å ha nokon som helst rett til det. Mitt spørsmål til statsråden er om ho anbefaler at andre folk tar seg til rette og fjernar desse gjerda.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få bekrefte – som jeg også håper at jeg bekreftet i de to første svar – at jeg er opptatt av å intensivere arbeidet for at allemannsretten sikres. Det synes jeg er viktig, fordi jeg tror at allemannsretten og den norske holdningen til natur – hvor vi tar inn naturen, ikke bare gjennom å lese om den, men ved å gå en tur i fjæra og lukte på den og høre på fuglene som synger – er et sunt alternativ til den litt hollywoodske varianten med «survival of the cutest». Jeg tror det er et godt og viktig alternativ vi har i Norge.

Når det gjelder det å fjerne ulovlig oppsatte stengsler, synes jeg nok den beste løsningen på det er at kommunen er seg sitt ansvar bevisst og sørger for at disse gjerdene og stengslene fjernes. Det jeg vil oppfordre folk til å gjøre, er å gjøre kommunen oppmerksom på ulovlig oppsatte stengsler og ta et initiativ overfor kommunen, slik at kommunen gjør jobben sin. Det er mitt håp og min tro at vi kan løse problemet på den måten.

Presidenten: Dag Terje Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Dag Terje Andersen (A): Jeg er glad for de svarene miljøvernministeren har gitt på spørsmålene fra Gunn Karin Gjul, og håper at det engasjementet for allmennhetens rettigheter til fri ferdsel også gjelder i forhold til friluftslivsutøvelse i innland, knyttet til jakt og fiske.

Men mitt oppfølgingsspørsmål gjelder det som allerede har vært tema, nemlig kystsonen, og der har Vestfold vært nevnt. Det stastråden sier, er veldig bra. Men problemet for oss som bor i Vestfold, er at gjerdet står der. Da blir mitt spørsmål: Hva har statsråden tenkt å gjøre for at det i praksis blir fulgt opp av de lokale myndigheter at de gjerdene som blir pålagt revet eller nektet bygd, faktisk heller ikke fysisk er til stede – i tillegg til de gode intensjonene som statsråden nå har gitt uttrykk for?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få bekrefte at Regjeringens arbeid for allemannsretten ikke bare gjelder i kystsonen, men også i innlandet, og det er en problemstilling vi er opptatt av over hele landet.

Når det så gjelder det ulovlig oppsatte gjerdet i Sandefjord og dommen i Høyesterett, har jeg registrert at dette er i ferd med å utvikle seg til en slags såpeopera. Gjerdet ble først fjernet, for så å bli satt opp igjen, og jeg har nå hørt rykter om at man er gått til anskaffelse av sau i håp om at dette kan legitimere gjerdet. Det har jeg ennå ikke fått bekreftet.

Men jeg vil sørge for at ulovlig oppsatte stengsler blir fjernet. I første omgang vil det skje ved at vi samarbeider med kommunen. Skulle det vise seg ikke å føre fram, vil vi måtte vurdere andre metoder.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Mitt spørsmål går til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Tidligere i dag har statsråden brukt begrepet minstestandarder. Det faktiske forhold er vel at det er veldig få minstestandarder innenfor skoleverket i dag. Rapporten fra de statlige utdanningsdirektørene viser til dels store forskjeller i ressursinnsats kommunene imellom. I stortingsmeldingen om nasjonalt vurderingssystem understreker for så vidt også statsråden og departementet det samme. I redegjørelsen i går var statsråden opptatt av nye undervisningsmetoder, praktiske arbeidsmåter i grunnskolen, og nøkkelordet var mangfold i skolen. Mitt spørsmål til statsråden blir: Er dette mulig å få til uten å legge inn minstestandarder når det gjelder ressursinnsats, og hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å sikre eventuelle minstestandarder på dette området?

Statsråd Jon Lilletun: Skildringa som representanten Reikvam gjev av både det eg har sagt i dag og i utgreiinga, er nokså patent. Den måten som vi tenkjer å oppnå dette på, er gjennom utviklingsarbeid. For det viser seg at når det gjeld ressursinnsats, er det heilt rett at den er ganske forskjellig, og den er urovekkjande ein del stader. Det er spesielt urovekkjande dersom ressursinnsatsen er vedvarande lav over ein del år.

Men i den same stortingsmeldinga som representanten Reikvam viste til, går det heilt klart fram at det ikkje er automatisk samanheng mellom ressursinnsats og læringsutbyte. Det viser seg at organiseringsmåtar og pedagogiske metodar veldig ofte er viktigare enn berre tilførsel av ressursar. Då seier eg ikkje at det på ein del stader ikkje er behov for å få meir ressursar inn i skulane enn i dag.

Det eg òg har sagt i tilknyting til meldinga, er at det skal komme ein rapport annakvart år til Stortinget, der ein ikkje berre tek for seg stoda, altså den skildringa som Reikvam no viser til, men òg analyserer korfor det har vorte slik, og kva vi vil gjere vidare. Eg har òg sagt at på dei stadene der ressursinnsatsen ligg konstant lågt lenge, må vi vurdere metodar for å gripe inn frå sentralt hald. Så her treng vi eit arbeid framover.

Men det er jo ikkje heilt rett det representanten Reikvam seier, at det ikkje er minstestandardar. Vi har det i forhold til klasse og i forhold til avstand, i forhold til skyss og på ei rekkje andre område. Vi har no òg fått ei forskrift for helse, miljø og tryggleik som det vert ein viktig jobb å få gjennomført i skulen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Statsråden svarte vel ikke på noe av det som var hovedpoenget mitt, nemlig om statsråden ser klare behov for at det skal være økonomiske minstestandarder, eksempelvis at vi går tilbake til et system vi hadde tidligere, at en for hver klasse skulle sette et minste timetall. Det var i grunnen det som var spørsmålet mitt. Jeg følte at statsråden gikk litt rundt det.

Når det gjelder minstestandarder, er det for så vidt riktig det statsråden sier, at det finnes minstestandarder på noen områder. Men vi har jo fjernet noen, det var vesentlig flere minstestandarder tidligere. Vi har altså gått bort fra minstestandarder og overlatt en større del til hver enkelt kommune.

Men jeg må tilbake til det som egentlig var hovedspørsmålet mitt: Vil statsråden komme med forslag om at vi skal ha et minste timetall til hver klasse som sikrer gruppedeling, som sikrer mangfold, og som sikrer pedagogisk utviklingsarbeid i den enkelte klasse?

Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at den sikraste måten å klare dette på er om vi kan finne organisasjonsmåtar som tek vare på ressursane på ein god måte. Problemet med å innføre fleire standardar er at det veldig ofte vert binding som hindrar lokalt utviklingsarbeid organisatorisk og pedagogisk. Samstundes skal eg vedgå at det på ein del område er ein urovekkjande ressurssituasjon, slik at det kunne ha vore ynskjeleg å gripe til minstestandardar. Men no har vi alle saman proklamert trua på det lokale sjølvstyret. Då må det òg få lov å verke her. No må vi prøve å finne metodar som kjem nedanfrå, og ikkje halde fram med å påføre dei ovanfrå.

Presidenten: Rune E. Kristiansen – til oppfølgingsspørsmål.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg hører at statsråden ikke bare én gang, men gjentatte ganger, uttrykker så sterk tro på den lokale forankring. Hva da hvis disse organisasjonsstrukturene ikke fungerer? Vil ikke statsråden se nødvendigheten av også å ha sentrale styringsmekanismer ikke minst i forhold til å ha et likeverdig tilbud og en utvikling og sikring av enhetsskolen? Jeg er bekymret hvis man prøver å gi uttrykk for at man kan opprettholde enhetsskolen samtidig som man søker et samarbeid med høyresiden her i Stortinget om en organisasjonsstruktur som skal ha så sterk lokal forankring at statsråden på mange måter i realiteten ikke har mulighet til å gå sentralt inn i hele utviklingen av grunnskolen bl. a.

Statsråd Jon Lilletun: Eg håpar eg kan ta vekk noko av den uroa. Eg er for å ha ei lovgjeving som gjev klare nasjonale føringar. Det vi har vurdert det likeverdige skuletilbodet ut frå når vi har skrive stortingsmeldinga no, er om ein oppfyller lov og forskrifter. Og så vidt vi ser, gjer alle kommunar det.

Samstundes veit vi at Skule-Noreg dei siste ti åra har opplevd at nødvendige reformer i stor grad har vore sentralt styrde, og at det har gått vel fort. Eg har sagt tidlegare i dag at det er enormt mange positive element i desse reformene. Men samstundes, når ein har møtt eit Skule-Noreg som roper så etter også sjølve å få vere med på denne utviklinga, vil eg seie: Lat oss no flytte fokuseringa litt, lat oss flytte fokuseringa lokalt, hauste erfaringar. Og så er eg samd med representanten Kristiansen i at vi framleis skal ha sterke nasjonale lovverk som sikrar ein einskapsskule. Det er òg denne statsråden sitt ynske.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede landbruksminister.

Den reindriftspolitikken som føres i dag, er et klassisk eksempel på hvordan planøkonomi fungerer. Først sprøytes det inn betydelig kapital og reguleringsordninger i denne næringen, og så får vi et altfor høyt reintall i forhold til beitegrunnlaget. Det vi opplever på Finnmarksvidda i dag, kan nærmest betraktes som en økologisk katastrofe. Og så må delvis de samme politikere bidra med nye tilskudd i form av slaktetilskudd og omstillingsprogrammer i hundremillionersklassen, uten at det bedrer situasjonen noe særlig. Mange mener vi spiller russisk rulett med Finnmarksvidda. Hva kan statsråden bidra med slik at vi ikke opplever et økologisk sammenbrudd?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil gjerne bekrefte at det er grunn til betydelig uro omkring tilpasningen mellom reintall og det som er beitegrunnlaget i deler av Finnmark.

I dag ligger reindriftsavtalen i Stortinget til behandling. I denne avtalen er det også en protokoll der staten er blitt enig med organisasjonen innenfor reindrift om tiltak for å redusere reintallet, og da med ganske rask virkning.

Den som har vært med over en tid og drøftet reindriftspolitikken og reindriftsavtalen, vet at dette misforholdet som eksisterer, har vært påpekt gjentatte ganger, og tiltak har vært forsøkt satt inn. Nå er det enighet om at det er nødvendig med tiltak. De kan bli ganske følbare for en del av dem som blir rammet, men er helt nødvendige i forhold til den situasjonen vi finner i deler av Finnmark.

Øystein Hedstrøm (Frp): Stort sett ingen er fornøyd med dagens reindriftspolitikk – unntatt en del politikere, da. Reindriftssamene har dårlig økonomi, vi opplever et miljøødeleggende kaos, og skattebetalerne som hele tiden betaler regningen for politiske eksperimenter, er også misfornøyd med politikken.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil han vurdere å redusere og fjerne subsidiene til denne næringen, slik at vi kan få en mer naturlig tilpasning mellom antallet rein og beitegrunnlaget?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg tror nok at vi også i framtiden vil måtte ha en reindriftspolitikk der vi sammen med næringen bidrar til å finne løsninger som også tjener enkelteiere. Hvis man skal ha frislipp på det området, vil det bli de sterkestes mulighet til å overleve også blant de eierne som får gjennomslagskraft i Finnmark. Det er en politikk som vil være uaktuell for Regjeringen og for statsråden. Vi vil ha tiltak der vi opprettholder muligheten for deltakelse fra mange, men innenfor det det er mulighet for i forhold til ressursgrunnlaget, det er der bekymringen i dag er aller størst. Og vi er nødt til å finne løsninger som er virkningsfulle.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Johnsen (H): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

Kommuneplanens arealdel for Stavanger har vært oppe i Stortinget flere ganger. I forbindelse med en interpellasjon fra Tore Nordtun den 14. januar i år var stortingsflertallets intensjon at arealdelen skulle følges slik den forelå fra Stavanger kommune. Ved avslutningen av debatten sa ministeren at hun ville rette seg etter stortingsflertallets ønske. Hvor lang tid trenger statsråden for å iverksette stortingsflertallets oppfatning?

Statsråd Guro Fjellanger: Etter den runden som var i Stortinget, konkluderte Stortinget med at det var behov for, og man bad meg ta, en ny gjennomgang sammen med Stavanger kommune av faktagrunnlaget, bl. a. vurdere konsekvensene. Det førte til at vi 4. mars hadde et møte med varaordfører, fylkesordfører og fylkesmann – et konstruktivt møte hvor jeg oppfattet at alle parter var interessert i å få denne saken ut av verden så raskt som mulig, men hvor det også var stor vilje fra alle parter til å finne fram til en løsning. Man ble på dette møtet også enig om at neste skritt var at man på administrativt nivå fra både departementet, kommunen og fylkeskommunen skulle sette seg ned og gå gjennom faktagrunnlaget. Den jobben er så vidt jeg nå skjønner, på det nærmeste fullført, og i det øyeblikket den foreligger, vil saken bli avgjort.

Jan Johnsen (H): Jeg går da ut fra at avslutningen får et slikt resultat som flertallet i Stortinget bad om, nemlig at arealdelen blir slik som Stavanger kommune har lagt den fram, og jeg går ut fra at statsråden kan bekrefte det. Det var nemlig det som var stortingsflertallets klare ønske.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg si det jeg for så vidt også har sagt fra denne talerstolen tidligere, at jeg har gjort mitt ytterste både for å prøve å finne ut av og tolke Stortingets vedtak og å følge det opp. Det er også min intensjon.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Simonsen.

Jan Simonsen (Frp): Stavanger kommunes generalplan ble vedtatt med en tilslutning fra nærmere 90 pst. av bystyremedlemmene. Til tross for det ble vedtaket suverent satt til side av miljøvernministeren. Stortinget vedtok med mer enn 2/3 flertall å be Miljøverndepartementet vurdere denne saken på nytt, og i innleggene kom det veldig klart fram at det som var stortingsflertallets klare ønske, var at dette vedtaket skal omgjøres. Vil det ikke da være temmelig arrogant av departementet dersom man nå ender opp med det samme vedtaket som tidligere, og ikke tar hensyn til et veldig klart ønske fra et solid stortingsflertall, og et veldig klart ønske fra de politikerne som er i den byen som er berørt av vedtaket? Og hvordan vil det samsvare med Venstres syn på lokalt selvstyre dersom man ikke omgjør dette vedtaket?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at grunnen til at denne saken i det hele tatt havnet på mitt bord, var at det var en konflikt i forhold til den beste matjorda i landet, i en av de beste klimasonene.

Stortinget bad gjennom vedtak om at vi tok en ny vurdering av saken og bad oss gå gjennom faktagrunnlaget. Som jeg sa i Stortinget under debatten, ønsker jeg å gjøre dette i nært samarbeid med kommunen, og det er det vi nå er i ferd med å sluttføre. På bakgrunn av dette vil vi ta en endelig avgjørelse. Det er ikke min intensjon å ta en avgjørelse som er arrogant, snarere tvert imot er det min intensjon å ta en avgjørelse som er en god løsning også for Stavanger kommune.

Presidenten: Tore Nordtun. – Presidenten er noe i tvil om det kommer noe mer ut av en fortsatt runde. – Hr. Nordtun trekker sin anmodning om oppfølgingsspørsmål.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Stortinget har etter forslag fra Regjeringen vedtatt bortfall av investeringsavgift for landbruket. Bortfallet er begrunnet med ønske om å lette investeringskostnadene for norsk landbruk.

En rekke bønder har gått sammen i såkalte maskinringer, eller maskinlag, for å samarbeide om nødvendige investeringer. Dette er fornuftig både ut fra et økonomisk, faglig og sosialt perspektiv, og sånt samarbeid har vært etterspurt fra det politiske miljø. Jeg har fått opplyst at sånne maskinlag fortsatt må betale investeringsavgift på landbruksmaskiner. Dermed oppstår det en situasjon hvor avgiftssystemet bidrar til å forhindre en positiv utvikling i forhold til samarbeid i landbruket.

Mitt spørsmål er da: Hva er begrunnelsen for at man fra statens side nå legger opp til et avgiftssystem som favoriserer bønder som ikke har inngått i et maskinsamarbeid?

Statsråd Kåre Gjønnes: For det første vil jeg gi uttrykk for at nettopp bortfall av investeringsavgiften i landbruket har bidratt til å senke kostnadsnivået. Det er beregnet til ca. 400 mill. kr pr. år. For næringen som sådan er det et godt vedtak.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet som representanten Hanssen tar opp, må jeg si at akkurat det forholdet er ikke jeg kjent med. Skatte- og avgiftspolitikken styres gjennom Finansdepartementet med bakgrunn i det regelverket som er utformet. Så jeg må be om forståelse for at jeg må gå nærmere inn i det for å vite begrunnelsen for og på hvilken måte dette regelverket er utformet. Som representanten sier, er det viktig å finne ordninger der vi framelsker samarbeidstiltak som også vil være kostnadssenkende for landbruket.

Jeg vil undersøke denne saken for å finne ut på hvilken måte dette regelverket er utformet. Lenger kan jeg dessverre ikke gå i mitt svar.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret. Det tyder på at Regjeringen har fremmet et forslag som den ikke helt har hatt oversikt over konsekvensene av.

Jeg er enig med statsråden i at det ville være meningsløst om man her får et avgiftssystem som ikke stimulerer til et fornuftig samarbeid, et samarbeid som er viktig både ut fra økonomiske, faglige og sosiale grunner. Man kan da få en dobbel effekt, både samarbeid og bortfall av investeringsavgift. Jeg er glad for at det tyder på at statsråden er enig i at intensjonen bør være at det skal fungere slik.

Mitt oppfølgingsspørsmål er: Hvis det viser seg at min situasjonsbeskrivelse er riktig – og som er bekreftet av bønder som er medlem av maskinringer – vil da statsråden ta initiativ til regelendringer som gjør at vi får dette på plass?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg tror jeg skal være forsiktig med å begi meg lenger ut når det gjelder å si hva resultatet av mine sonderinger i forhold til Finansdepartementet vil bli. Det jeg vet, er at det skal utformes retningslinjer etter at et vedtak er fattet her i Stortinget, og det er jo gjennom de retningslinjene at vi eventuelt har fått denne skjevheten som påpekes. En mulighet kan være at disse maskinringene i enkelte tilfeller driver leiekjøring for andre, som gjør at de kommer i et konkurransevridningsforhold til andre som opererer på samme marked. Men det er bare en antakelse fra min side, som jeg må få sjekke nærmere.

Jeg er enig i at vi skal forsøke å finne løsninger i landbruket som bidrar til samarbeid, og som dermed også virker kostnadsbesparende. Jeg skal følge opp dette overfor Finansdepartementet for å finne ut hva som er grunnlaget.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ursula Evje (Frp): Jeg har et spørsmål til statsråd Jon Lilletun. Det relaterer seg til den tilstanden den norske skole er i, kort beskrevet i Aftenposten Aften i går, der det på side 10 og 11 er følgende overskrifter:

«Kutter i spesialundervisningen», «Mister åtte timer», «Foreldre ønsker mer makt i skolen» – på tross av at Oslo er den eneste kommunen i landet som har driftsstyrer – ««Stolping» på Bærums-skoler», «Kjent for både elever og rektorer», «Barna kan bli sterile» – av denne mishandlingen – «Uhørt og skremmende» – fra en overlege.

Spørsmålet er: Når foreldrene etter barneloven § 30 har et overordnet ansvar for sine barns fysiske og psykiske helse, og skolen som system er med på å ødelegge nettopp denne skjøre balansen som fysisk/psykisk helse er i et lite barn, hvordan vil statsråden stille seg til en utstrakt mulighet for foreldrene til å gripe inn og løse denne gordiske knuten?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg sjølvsagt seie meg heilt samd med representanten Ursula Evje i at dei oppslaga som ho refererte frå Bærum-skulane, er ganske dramatiske. Det som kom veldig klårt fram på ei høyring som Barneombodet i samarbeid med Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet hadde for ungdomsskuleelevar, var at dei i mobbesituasjonar opplevde at ein veldig ofte trudde det skulle gå over. Det trudde eleven, det trudde læraren, og det trudde òg ofte foreldra. Rådet som vi fekk frå ungdomane, var at vi skulle gripe raskare inn.

Eg trur vi har fått ein del gode verktøy. Vi har fått «Steg for steg»-prosjektet i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen, som no er ved 650 skular. Vi har konfliktråda, og vi har planar ved mange av skulane. Men eg trur at vi som vaksne må erkjenne at vi på alle nivå må gå tyngre inn enn vi har vore villige til. Då er foreldra grunnleggjande viktige.

No er det akkurat slik som representanten Ursula Evje sjølv sa: Oslo har kanskje meir enn andre prøvt ut driftsstyre, og dei òg føler seg no hjelpelause. Det viser at vi her har å gjere med omfattande og samansette spørsmål, som eg trur det ikkje er eitt svar på. Dersom spørsmålet er slik å forstå om eg ynskjer at foreldra i større grad skal kunne få innverknad, ved at vi med det får raskare reaksjonar, er eg samd med representanten Ursula Evje i det. Men når det gjeld det pedagogiske ansvaret i klassen og det pedagogiske ansvaret på skulen, må det liggje til lærar og rektor, men at foreldre har stor mogelegheit å gripe inn.

Ursula Evje (Frp): Jeg har et tilleggsspørsmål til statsråden.

Det han sier er vel og bra. Det er helt i tråd med det som ble sagt under behandlingen av foreldremeldingen. Man ønsker ikke at foreldrene skal få reell makt til å gripe inn, på tross av at de har det overordnede ansvar. Jeg kan bare slå det fast.

Jeg vil spørre ham om anken til Høyesterett i Mosvik-saken ikke bekrefter det syn at foreldrene må bøye seg for kommunen på tross av barnelovens klare formulering i § 30.

Statsråd Jon Lilletun: No er eg ikkje sikker på om eg kan gje eit fullgodt svar på eitt minutt, men prinsipielt vil eg slå fast at denne statsråden og denne regjeringa står for at det er opplæringsplikt som ligg føre, og ikkje skuleplikt. Ergo er det slik at foreldre som av prinsipielle eller praktiske grunnar ynskjer å ha opplæringa sjølve heime, har høve til det etter lova. Det står vi sjølvsagt bak.

Det har vore ein konflikt i Mosvik i forhold til tilsynsansvaret. Der har, ikkje kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, men statsadvokaten ynskt å få prøvd ut vurderinga som retten har gjort av lova i den konkrete saka, og det må vi berre ta til etterretning. Men det er opplagt at lova, slik den er vedteken her i Stortinget når det gjeld opplæringsplikt og ikkje skuleplikt, står denne statsråden 100 pst. bak.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Tomas Norvoll (A): Mitt spørsmål går også til statsråd Lilletun.

Vi ser at private skoler har fått en vekst både økonomisk og i antall under denne regjeringen. Statsråden ser ut til å prioritere søknader fra disse skolene, og se det som en fordel at antallet øker.

I forrige budsjettkompromiss kuttet Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet ca. 300 mill. kr i bevilgningene til den offentlige skolen, mens de private ble prioritert. Vi ser stadig merkelige utslag av at skolene lager sine egne regler og opptrer intolerant. Alle mulige religiøse grupper tar nå barna sine ut av nærskolen for å gi opplæring i det de mener er den rette tro, noe som i mange tilfeller isolerer barn fra resten av nærområdet. Disse skolene drives nesten utelukkende med offentlig støtte, likevel ser det ut til at det stilles få krav.

Siste eksempel er Hedmarktoppen Folkehøyskole, som er drevet av Pinsebevegelsen, som nektet en elev å være med i elevlaget på grunn av seksuell legning. Vil statsråden gjøre noe for å sikre at de private skolene ikke virker segregerende? Og er det slik at disse skolene er unntatt fra norsk lov og norsk regelverk?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst ei lita opprydding. Fyrst snakka representanten Norvoll om private skular som i stor grad er parallelle til offentlege skular, og som, slik det riktig er sagt, på grunnskulenivå er starta anten på grunnlag av pedagogiske alternativ eller livssyn. For å setje den dimensjonen inn i ein samanheng: Totalt her i landet er det ca. 1,5 pst. av elevane som går på private skular. Dei har ei tilskotsordning som utgjer 85 pst. av tilskotet til offentlege skular, og då er husleige ikkje medrekna. Det vil ikkje seie noka særbehandling, dei har rett etter lova, og dei skal behandlast skikkeleg. Foreldre som har ynske om slike skular, skal bli tekne på alvor.

Så har vi òg ei lov om folkehøgskular, og Hedmarktoppen, som det var referert til her, er ein skule som er etablert på dei premissane ein etablerer folkehøgskular på. Når det gjeld den saka som representanten Norvoll tek opp, har eg fått eit skriftleg spørsmål frå representanten Grete Knudsen om det. Det byggjer på eit VG-oppslag, og eg har sendt brev til skulen og bede om ei orientering om den aktuelle situasjonen. Eg vil ikkje her saksbehandle på grunnlag av eit avisoppslag, men det er to ting eg vil slå fast: Når det gjeld skulens rett til å drive på eige ideologisk grunnlag, og når det gjeld tilsetjingar, er det klart etter lovverket. Men når det gjeld opptak til ein skule, har ein sjølvsagt ikkje høve til å segregere på grunnlag av korkje seksuell legning eller anna tilsvarande som står samme stad i lovverket. Derfor har sjølvsagt alle rett til å søkje, og ein har ikkje rett til å skilje ut nokon på grunn av seksuell legning.

Tomas Norvoll (A): For å understreke: Arbeiderpartiets syn på skolepolitikken generelt er at den offentlige skolen skal være en møteplass for folk med forskjellig bakgrunn. Den skal fremme toleranse og forståelse. Derfor prioriterer vi den offentlige skolen, så får mer private tilbud som skal tekkes særinteresser, komme i andre rekke.

I sin utdanningspolitiske redegjørelse i går brukte statsråden mye av sin tid på arbeidet mot mobbing. Er statsråden enig med meg i at mobbing eller rensing på bakgrunn av hudfarge eller seksuell legning i prinsippet er akkurat det samme? Og vil statsråden ta initiativ for å sørge for at det også innenfor det private skoleverket ikke lenger skal være anledning til å diskriminere på noen av disse områdene? Vi ser jo stadig vekk at folk med annen legning blir utsatt for diskriminering og blir skjøvet ut av de miljøene.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst til prioritering av det offentlege skuleverket. Der er eg heilt samd med representanten Norvoll. Min hovudprioritet er òg det offentlege skuleverket – ein god einskapsskule – og det er 98,5 pst. av den norske skulen som er slik.

I motsetnad til Arbeidarpartiet seier eg og denne regjeringa at toleranse er òg å gje rett til etablering av skule både på livssynsgrunnlag og alternativt pedagogisk grunnlag. Når det gjeld toleranse og kva eg meiner om mobbing på grunnlag av seksuell legning, er eg sjølvsagt heilt einig med representanten Norvoll i at det ikkje skal finnast. Mobbing skal i det heile ikkje finnast, og der har vi alle eit ansvar. Eg har ikkje nokon dokumentasjon på at den typen mobbing er sterkare ved private skular enn ved offentlege skular. Vi har òg hatt eksempel på at elevar er tekne ut av offentleg skule og inn i privat på grunn av ein mobbesituasjon. Så det kan nok vere problematisk begge stader. Men, for å avslutte: Eg tek like sterkt avstand frå mobbing på seksuelt grunnlag som representanten Norvoll gjer.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.

Før spørsmålene på dagens kart tas opp til besvarelse, vil presidenten gi ordet til statsråd Odd Einar Dørum, som ønsker å gi et tilleggssvar på spørsmål nr. 20 fra representanten Jørn L. Stang i spørretimen 24. februar.

Oppfølging av spørsmål nr. 20 onsdag 24. februar fra stortingsrepresentant Jørn L. Stang.

Statsråd Odd Einar Dørum: Tilleggssvaret på et spørsmål som ble stilt til fungerende justisminister Lilletun, er følgende:

Det er besluttet at den bedrede sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i deler av Somalia, herunder spesielt Nord-Somalia, ikke lenger tilsier at det på generell basis gis oppholdstillatelse til asylsøkere med tilknytning til disse områdene ut fra behov for beskyttelse. Den enkelte sak vil likevel alltid undergis en konkret vurdering.

Justisdepartementet har i samarbeid med Utenriksdepartementet startet arbeidet med å avklare den praktiske gjennomføringen av retur til Somalia. Det er i den anledning nedsatt en uformell arbeidsgruppe med deltakelse fra alle deler av utlendingsetaten. Spørsmålet drøftes samtidig i nordisk sammenheng for å innhente kunnskap og erfaringer fra det arbeid som er gjort, særlig på dansk side.

Danmark er et av de få land som har lyktes i å gjennomføre retur til Somalia. Norske myndigheter har gitt dette arbeidet høy prioritet, men det er ikke mulig på det nåværende tidspunkt å gi mer konkrete opplysninger.

Presidenten: Jørn L. Stang får ordet til en merknad, begrenset til ett minutt.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det var litt usikkerhet i svaret vedrørende tilbakesendelse av somaliere, men ettersom jeg forstod på statsråden, var det et vellykket initiativ som ble tatt i Danmark. Og da er mitt spørsmål: Vil Regjeringen v/statsråd Dørum sørge for å ta kontakt med myndighetene i Danmark for å se hva de har gjort, og hva som er årsaken til at de har returnert somaliere dit de egentlig kommer fra? Ønsker statsråden å samarbeide med Danmark i denne sammenhengen?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum: Vi har et løpende og generelt samarbeid med de andre nordiske land om alle typer asyl- og flyktningspørsmål, og dersom det ikke allerede er tatt kontakt om dette temaet i noen utstrekning, skal jeg selvfølgelig forsikre meg om at det blir gjort, for det er en logisk del av den måten vi jobber på.

Presidenten: Stortinget har dermed gjort seg ferdig med behandlingen av tilleggssvaret og tilhørende kommentar, og vi går over til den ordinære spørretimen.