Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
statsråd Anne Enger Lahnstein
utenriksminister Knut Vollebæk
statsråd Magnhild Meltveit Kleppa
statsråd Odd Roger Enoksen
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Bjørn Tore Godal.
Bjørn Tore Godal (A): Jeg vil gjerne rette et spørsmål
til utenriksministeren:
NATOs bombing i Serbia og Kosovo har som kjent
til formål å redusere president Milosevics evne
til å gjennomføre fortsatte overgrep mot kosovoalbanerne
gjennom å ødelegge mest mulig av det serbiske
maktapparatet. Arbeiderpartiet er enig i denne hovedlinjen.
Like klart er det at det må legges
stor vekt på å unngå sivile mål,
og å finne ut av hvem og hva som har ansvaret for den tragiske
bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd.
Bombingen i seg selv skaper ingen fred, den
må finnes ved forhandlingsbordet. Kjernepunktet nå er
opprettelse av en internasjonal militær styrke med FN-mandat, som
kan gi de fordrevne flyktningene trygghet til å vende tilbake.
Hva er status i arbeidet med en slik styrke? Hvordan vurderer utenriksministeren
Russlands rolle i de kontakter som nå foregår?
Og hva kan virkningene være av at statsminister Primakov
i dag tidlig er avsatt?
Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først takke både
representanten Godal og Stortinget for øvrig for den brede
støtten Regjeringen har fått, når det
gjelder NATOs aksjoner i Kosovo. Jeg tror det er viktig at man står
sammen i denne saken, på samme måten som jo også ble
tydelig under VEUs møte i Bremen i går, hvor 28 land
gav støtte til NATOs aksjoner. Samtidig er jeg helt enig
med representanten Godal i at det som er viktig nå, er
også å få til en politisk løsning,
og det arbeides det aktivt for. Det arbeides i første omgang
med å få en sikkerhetsrådsresolusjon
som kan danne rammen for det totale opplegget for en fredsløsning,
og innenfor denne rammen vil det da også inngå en
militær styrke. Jeg tror også Russland i dag er
innforstått med at man trenger et militært nærvær
i Kosovo for å kunne gjennomføre en fredsplan.
Man kan ikke forvente at flyktningene vil vende tilbake hvis det
ikke er en slik styrke til stede.
Det man da drøfter videre, og som
jeg tror det er noe for tidlig å si helt hva utfallet blir
av, er hvordan denne styrken skal sammensettes. Man ser nok for
seg en NATO-deltakelse – i form av en NATO-kjerne, har
man snakket om, en NATO-kommandostruktur, men at dette da kan pakkes
inn i en form for FN-innpakning som gjør at FN gjennom
denne sikkerhetsrådsresolusjonen gis totalansvaret for
dette. Hvilke land som skal delta, er det som sagt, tror jeg, noe
for tidlig å si, men det er en enighet om dette, så vidt
jeg kan forstå.
Hvilken betydning statsminister Primakovs avgang får,
er vanskelig å si. Det skjedde jo nå i dag, og
vi vil selvsagt følge dette nøye. Men at Russland
fortsatt vil være aktivt engasjert, tror jeg er helt sikkert.
Bjørn Tore Godal (A): Jeg takker utenriksministeren for svaret.
Et springende punkt i det videre arbeidet er jo å formidle
en løsning når det gjelder den internasjonale fredsstyrke,
til president Milosevic. Det vil etter alt å dømme
være et helt springende punkt. Hvordan vurderer utenriksministeren
de kontakter som foregår med det for øye, og hvordan
ser han på de noe motstridende signaler fra Beograd når
det gjelder ulike former for aksept av en slik internasjonal styrke?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det at vi får ulike signaler fra
Beograd er vel ikke så merkelig. Her er det også behov
for et visst innenrikspolitisk spill fra Milosevic’ side, og
det er selvsagt vanskelig for ham å akseptere offentlig
en internasjonal militær styrke i lys av det han har sagt
så langt.
De samtalene jeg har hatt med russiske ledere,
både utenriksminister Ivanov og tidligere statsminister
Tsjernomyrdin, tyder på at russerne nokså klart
har formidlet til Beograd at de må forvente å akseptere
et internasjonalt, militært nærvær, som
jeg tidligere sa. Sammensetningen av dette vil man kunne drøfte,
men russerne har nok, så vidt jeg kan forstå,
gjort det helt klart at dette nærværet skal være
militært.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan
Petersen.
Jan Petersen (H): Jeg ble litt forbauset over en av formuleringene
til utenriksministeren, nemlig at han sa at man ser «nok» for
seg at det skal bli en NATO-kjerne i denne fredsstyrken. Det er
vel i så fall en meget forsiktig formulering.
Poenget er at målet på suksess
for NATOs aksjon er at de albanske flyktningene tør vende
tilbake til sine hjem. Forutsetningen for at de skal tørre å vende
tilbake til sine hjem, er at de stoler på den militære
styrken som er i Kosovo. Er det ikke slik at det betyr at man ikke
bare «nok» må se for seg en NATO-kjerne,
men at NATO må ha en meget betydelig del av den styrken
som skal stå i Kosovo, nettopp for at den skal få nødvendig
tillit blant flyktningene?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå er det slik at jeg ofte gremmes
over det jeg har sagt i muntlig spørretime og andre muntlige
fremføringer i denne sal, når jeg får
se det skriftlige referat. Vanligvis får jeg det på mitt kontor
til gjennomsyn, og da er det bare jeg selv som opplever det. Nå blir
jeg konfrontert med det, og jeg skal villig ta tilbake nok-et i
denne sammenheng.
Jeg er helt enig med representanten Petersen
i at man må se for seg en NATO-deltagelse i den internasjonale styrken.
Grunnen til at jeg brukte dette nok-et var at det vel ikke er helt
avklart hvilke land som skal delta. Jeg tror at man fra NATOs side
vil insistere på at USA deltar. Det kom for så vidt
også fram på VEU-møtet i går.
Men det vil nok sitte – igjen «nok» – noe
lenger inne i Beograd.
Det har vært drøftet at man
kunne se for seg USA-styrker i Albania og Makedonia som støttestyrker,
mens noen andre var inne, så jeg vil ikke her binde meg
helt opp til hvem som kommer til å delta i den styrken
som går inn, men det blir et sterkt NATO-nærvær.
Presidenten: Grethe G. Fossum – til
oppfølgingsspørsmål.
Grethe G. Fossum (A): Hvis man skulle komme i den situasjon at bakkestyrkene
måtte trå til, er det vel også slik at
man har gått i forhandlinger med partene som er i situasjonen
i Kosovo?
Jeg er opptatt av at man har kontakt med Milosevic gjennom
russerne og forplikter ham på et eller annet vis. Men hvilken
kontakt har man med den andre siden i konflikten, nemlig kosovo-albanerne?
I hvilken grad forplikter man dem på en fred som kan komme,
og hvordan vil UCK stille seg til de kravene som er fremmet av det
internasjonale samfunn?
Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først si at når representanten
Fossum snakker om bakkestyrker, går jeg ut fra at det dreier
seg om en situasjon etter at en fredsavtale er inngått.
Det er god kontakt med UCK, spesielt gjennom
dens eksilregjering som er opprettet i Albania, ledet av statsminister
Thaci. Dette er en eksilregjering som i utgangspunktet er sammensatt
av ulike partier, og hvor også LDK med Rugova skulle ha
sittet. Meg bekjent har de ikke tatt sete. Men det er drøftelser
med UCK.
Det vi ser for oss, er en demilitarisering
og en avvæpning, også av UCK, for å gjennomføre
fredsslutningen. Det er UCK ikke spesielt begeistret for. Så vi
har behov for fortsatte drøftelser med UCK om deres forståelse
av gjennomføringen av en fredsavtale.
Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.
Erik Solheim (SV): Jeg tror mange er enige i at en av de store
feilene som er blitt begått på Balkan de siste årene,
er at man har forsøkt å løse problemene
ett for ett – som f.eks. at man i Dayton glemte Kosovo
for å løse Bosnia, og så ble hele problemet
flyttet dit.
SV hadde i forrige uke en delegasjon i Montenegro. De
kom hjem med den veldig klare melding at alle i Montenegro frykter
at en borgerkrig kan starte der når som helst. En hvilken
som helst gnist kan få den til å bryte ut, og
de demokratiske kreftene i Montenegro er fryktelig redde for å bli
glemt av NATO og resten av Europa i den situasjonen de nå er
inne i.
Når man nå tenker og planlegger
for en etterkrigssituasjon med en internasjonal styrke i Kosovo,
er mitt spørsmål: Planlegger man også for
en tilsvarende innsats i Montenegro? Hvilke initiativ kan Norge
nå ta for å sikre at det også i Montenegro
kommer inn en fredsbevarende styrke som kan gjøre at ikke
Montenegro blir den neste sjakkbrikken i spillet på Balkan?
Hvilke andre initiativ kan vi ta for å styrke regjeringen
i Montenegro? Kan vi bidra til å sikre at regjeringen i
Montenegro blir en aktiv deltaker i det internasjonale diplomatiet
på eventuelle konferanser etter en løsning?
Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først si at jeg er glad for
at SV sendte en delegasjon til Montenegro som kom etter at Utenriksdepartementet
hadde hatt en delegasjon der. Utenriksdepartementet kom med både politisk
og økonomisk støtte til regjeringen i Montenegro,
og det er ingen tvil om at det ble både godt mottatt og
sterkt verdsatt av myndighetene i Montenegro.
Når det gjelder Montenegros situasjon,
er dette noe som vi følger opp omtrent daglig i NATO-sammenheng, for å unngå at
målet Montenegro blir bombet. Det tror vi ville være
til skade for utviklingen. Samtidig drøfter vi også med
FN hvordan Montenegro kan inkluderes i en sikkerhetsrådsresolusjon
som skal danne grunnlaget for en fredsløsning for Kosovo.
Jeg er helt enig med representanten Solheim
i at det er viktig at Montenegro ikke glemmes i denne sammenhengen.
I den sammenheng vil jeg tro at det også vil være
mulig å få inn en fredsbevarende styrke. I dagens
situasjon må vi ikke glemme at Montenegro er en del av
Jugoslavia, og at det derfor ikke er mulig å få inn
en fredsbevarende styrke der, men som et ledd i forhandlinger tror
vi det er mulig.
Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.
Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få stille et spørsmål til
sosialministeren.
Etter å ha fulgt med på debatten
i Holmgang i går, der sosialministeren var til stede i
panelet, satt jeg med det inntrykk at sosialministeren unnvek å svare
på spørsmål bl.a. om forholdet mellom
kommunenes bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger nå i
forbindelse med det som har med eldreinvesteringene å gjøre.
Jeg sitter med en følelse av at det bygges mange omsorgsboliger fordi
det er billig, og at sykehjemsplasser bli nedprioritert. Jeg vil
derfor be sosialministeren opplyse Stortinget om hvor mange sykehjemsplasser
kontra omsorgsboliger det nå bygges, og om sosialministeren
ser faren for at vi nå er i ferd med å få en
boreform og ikke en reform som er tilpasset brukernes behov.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det var ikkje mi meining å la vera å svara
på nokon av dei spørsmåla som vart stilte
i går kveld i Holmgang, men det vart stilt svært
mange spørsmål, og det er fint her i dag å få utdjupa
ytterlegare eit område som eg er særdeles oppteken
av og fylgjer svært nøye.
I handlingsplanen for eldreomsorga som no skal
gå over fire år, er det lagt inn føresetnader
i forhold til fordeling mellom sjukeheimsplassar og omsorgsbustader, og
finansieringsordningane er innretta i forhold til det. Så er
det heilt rett som representanten Nesvik her peiker på: Så langt – når
vi er inne i det andre året av handlingsplanen – er
det ei klar overvekt av omsorgsbustader. Det er ikkje uventa. Det
er enklare å få opp omsorgsbustader, og det har
vore forventa at det vil vera slik særleg det fyrste året
og òg det andre året. Vi skal ha ein gjennomgang når
dei to fyrste åra er gått, for å sjå på korleis
fordelinga då er, nettopp med tanke på at det
er viktig å sikra både sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.
La meg òg seia at her er det overgangar
mellom kommunane. Det som er viktig, er ikkje fyrst og fremst rammene,
om det er bustad eller om det er sjukeheimsplass, men korleis dei
blir bemanna, om dei blir heildøgnsbemanna, slik at dei
mest pleietrengande får den pleia og omsorga som dei har
behov for.
Harald T. Nesvik (Frp): Sosialministeren sier at man skal ha en gjennomgang
etter to år, men når kommunene sender inn sine
rapporteringer, har vel departementet til enhver tid oversikt over
hva det søkes om, så det må kunne gå an – seinere
i hvert fall – å få et svar på hvor
mange sykehjemsplasser kontra omsorgsboliger som bygges. Spørsmålet
mitt, som jeg ikke fikk svar på, er: Ser sosialministeren
faren for at vi nå er i ferd med å få en
boreform og ikke en reform som er tilpasset brukerne? Slik jeg ser det,
og ut fra tilbakemeldinger som i hvert fall jeg har fått, er
det nå et skrikende behov for sykehjemsplasser, men det
blir nedprioritert av kommunene fordi omsorgsboliger er billigere
og enklere å få på plass, og dermed er
det det som blir bygd istedenfor sykehjemsplasser.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til saman skal det i løpet av denne
planperioden byggjast 24 400 plassar med fordelinga 2/3
på omsorgsbustader og 1/3 på sjukeheimsplassar.
Vi fylgjer dette, vi fylgjer planane med ei eiga gruppe frå kvar
fylkesmann og fylkeslege. Det er ikkje alltid det er samanheng mellom
dei planane kommunane har, og det som til slutt blir ståande,
fordi det skjer endringar undervegs. Derfor synest eg det er mest føremålstenleg å ha
denne gjennomgangen etter to år. Men eg ser ein openberr
fare i forhold til bemanninga, kva slags personell som her blir
involvert for å sikra pleie og omsorg. For å sikra
at sjukeheimane framleis skal ha ein plass i kvar kommune, har vi
ei eiga utgreiing om det. Sjukeheimane får tilført
nye oppgåver, og utgreiinga er ferdig 1. august.
Presidenten: Bendiks H. Arnesen – til
tilleggsspørsmål.
Bendiks H. Arnesen (A) : Jeg har også lyst til å ta
opp et spørsmål som gjelder rapporten fra Statens
helsetilsyn. Mitt spørsmål er: Har sosialministeren
tenkt å iverksette noen strakstiltak utover den handlingsplanen
vi alle er enige om, for å rette på den dramatiske
situasjonen som egentlig er beskrevet i denne rapporten?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Bendiks Arnesen omtaler no ein tilsynsrapport
frå Helsetilsynet på grunnlag av situasjonen i
61 kommunar i 1998 – ein nedslåande rapport som
fortel om uakseptable tilstandar i mange kommunar, og ikkje det
eg forbind med ei verdig eldreomsorg.
Dette er tatt opp i eldreplanen, det fyrste året,
og dei kommunane der det vart påvist avvik, har fått
beskjed – og fristar – om å retta opp
det gale. Det verkar skjerpande i forhold til dei andre kommunane.
Det gjer òg tiltaka elles i handlingsplanen.
Det strakstiltaket som eg har sett i verk,
er at eg i går skreiv eit brev til alle ordførarane
i landet, der eg bad dei ta opp fire spørsmål,
som m.a. går på respekten i eigen kommune for
den enkelte pleie- og omsorgstrengande, om personellet har høve
til dialog med dei folkevalde osv. Eg kan koma tilbake til det.
Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.
John I. Alvheim (Frp): Det har så langt vært helt umulig å få en
klar og entydig definisjon av hva en omsorgsbolig med heldøgns
pleie og omsorg egentlig er. Henvendelser til meg – og
de er dessverre ganske mange – tyder på at omsorgsboligene
i større og større grad utover i kommunene faktisk
er ubemannede sykehjem.
Jeg har lyst til å spørre
sosialministeren om hun – og departementet – har
gjort seg opp en mening om, eller satt et krav til, hvordan bemanningen
skal være i en omsorgsbolig med heldøgns pleie
og omsorg.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: I dei finansieringsordningane som ligg til
grunn, er det for det fyrste midlar som går direkte til
bygningane – altså til det ytre – både
til sjukeheimsplassar og til omsorgsbustader. I tillegg blir eit
driftstilskot no gjeve til den enkelte kommunen etter dei personell-
og driftsplanane som ligg føre. Føresetnaden for å få del
i tilskotet var i 1998, er no i 1999 og vil vera neste år
at kvar enkelt kommune kan påvisa auka drift – dvs.
dei må få fleire tilsette. Det er det som gjer
at det ved fyrste utbetaling var 126 kommunar som ikkje fekk utbetalt
fullt tilskot – no er talet nede i 79.
Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til
oppfølgingsspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Dagsrevyen hadde den 9. mai i år
et oppslag om at 700 personer under 50 år bodde på norske
sykehjem. Regjeringen presenterte et antall på 160 som ønsker å komme
ut av norske sykehjem, som altså er i aldersgruppen under
67 år.
Mitt spørsmål er: Når
det gjelder dette tallet, følger Regjeringen med i forbindelse
med utbygging av sykehjem og omsorgsboliger? Og kan Regjeringen
si noe om det faktiske tallet på yngre beboere som nå bor
ved sykehjem, og som helst skulle hatt et annet tilbud?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg har ingen grunn til å tvila på det
talet som vart presentert i Dagsrevyen. Når vi i revidert
budsjett presenterer talet ca. 160, er det på grunnlag
av eit brev eg skreiv før jul til alle ordførarane i
landet, eit brev som fylkesmennene i kvart enkelt fylke fylgte opp,
og så gav beskjed tilbake til departementet.
Spørsmålet i brevet var:
Kven er det under 67 år som no bur på sjukeheim
og som ikkje ynskjer å vera der? Eg ynskte særleg å setja
personar under 50 år i fokus. Og etter den oppteljinga
er talet på dei som ynskjer å flytta ut, ca. 160.
Det er med bakgrunn i det vi no har sett på korleis vi
kan bruka dei midlane vi har på budsjettet, endå betre
og gje kommunane eit større tilskot. Vi aukar driftstilskotet
frå 600 000 kr til 1 mill. kr
over tre år.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går
til olje- og energiministeren: Det meget betydelige franske gasselskapet Gaz
de France ønsket å overta Sagas andel på Visund-feltet,
men det sa Regjeringen nei til på mandag.
Nå er det jo slik at det både økonomisk
og miljømessig er svært viktig at norsk gasskraft
vinner frem i Europa, til fortrengsel for kullkraft. Har ikke Regjeringen
nå spilt fra seg en viktig mulighet til å bygge
en allianse til fordel for norske interesser?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er rett at Regjeringen avslo Gaz de France" forsøk
på å overta Sagas andeler i Visund-feltet. Det
er sendt et brev til Gaz de France om dette. Jeg vil ikke gå nærmere
inn på begrunnelsen, da jeg i dag har lest i Aftenposten
at det antakelig vil bli en anke, og da går den til Kongen
i statsråd.
Når det gjelder muligheten for å skape
allianser, er det klart at vi er opptatt av det. Jeg kan ikke se
at den håndteringen som vi har hatt av denne konkrete saken,
skulle forhindre det. Jeg har også bebudet at vi i den
nye olje- og gassmeldingen som kommer etter jul – altså neste år – vil
gå nærmere inn på internasjonaliseringsspørsmålene og
forholdene omkring alliansebygging.
Jan Petersen (H): Det er synd å si at det er særlig
handling i Regjeringen på dette området. Faktum
er at nå liberaliseres energimarkedene ute i Europa, og
at det blir viktigere og viktigere for oss å være
der ute hvor kundene er.
Det virker som om Regjeringen er ganske uforberedt
på denne situasjonen, så mitt spørsmål
er: Hvordan akter Regjeringen å møte og gripe
de mulighetene som ligger i at vi nå får et mer
og mer liberalisert energimarked i Europa?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er klart at vi ønsker å være
offensive i forhold til internasjonaliseringen av hele olje- og
gassektoren vår. Bakgrunnen for at vi i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett og i den tilleggsmeldingen som kom til
den forrige olje- og gassmeldingen, St.meld. 46 for 1997-98, går
inn for bl.a. å styrke INTSOK og PETRAD, er et ønske
om å styrke internasjonaliseringsperspektivene.
Presidenten: Per-Kristian Foss – til
oppfølgingsspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke helt sikker på om statsråden
i sitt siste svar helt tok poenget i Jan Petersens spørsmål:
Hva er Regjeringens strategi for å møte det liberaliserte
energimarkedet i Europa? Når kampen om å levere
gass åpenbart bli sterkere og tøffere, mener selskapene,
deriblant statsoljeselskapet, at det er viktig å komme
i inngrep med gassalgsselskaper i Europa for å vinne denne
kampen. Hvorfor hindrer – i strid med Statoils råd for øvrig – Regjeringen
norske selskaper å samarbeide på denne måten
på norsk sokkel med partnere som kan være til
nytte for Norge, og for selskapene, i gassalget i Europa? Det er
utfordringen. Det er strategien vi er ute etter, vi spør
ikke om den konkrete saken.
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Den konkrete saken vil jeg altså ikke
gå nærmere inn på.
Per-Kristian Foss (H): Det er oppfattet!
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg mener at vi har en klar strategi når
det gjelder å bygge allianser med ulike partnere, nettopp
med sikte på å ha en offensiv holdning til de
internasjonaliseringsspørsmål som nå kommer opp
i tur og orden.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Haakon Blankenborg (A): Eg skal få stille eit spørsmål
til utanriksministeren.
Det er tatt mange initiativ til eit tettare
samarbeid når det gjeld utanriks- og tryggingspolitikken,
og også når det gjeld forsvarspolitikken i Europa.
Utanriksministeren var i går på eit møte
i Vestunionen der dette vart tatt opp. Spørsmålet
mitt til utanriksministeren er om den norske regjeringa støttar
dei andre europeiske regjeringane i arbeidet for å få til
eit tettare samarbeid på dette området i Europa.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Vi har fra norsk side, både i de møtene
som fant sted i går og i forgårs i Den vesteuropeiske
union i Bremen, og på NATOs toppmøte og tidligere,
tatt til orde for at vi skal støtte utviklingen i retning
av et forsterket europeisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid.
Det ser vi på som viktig. Det er viktig i den situasjonen
vi er i i dag – Kosovo-konflikten er et eksempel på det – at
Europa kan ivareta krisehåndteringsoppgaver i større
grad enn man har kunnet til nå.
Samtidig har vi også vært
opptatt av Norges rolle som assosiert medlem i VEU. I den situasjonen
vi er i i dag, har vi for alle praktiske formål full deltakelse.
Det er situasjonen for de seks assosierte medlemmene i VEU. I den
prosessen hvor VEU gradvis blir en del av EU – jeg tror
det vil ta noe tid, i hvert fall vil vi gå inn i det neste årtusen,
dvs. år 2000, kanskje år 2001 – er det
viktig at vi fra norsk side ivaretar våre interesser når
det gjelder deltakelse i beslutningsprosessene. Dette gav vi uttrykk
for under NATOs toppmøte. Det har også kommet
til uttrykk i erklæringen fra NATOs toppmøte.
Og også i går ble det i flere
innlegg i VEU gitt en klar støtte til de VEU-deltakere
og NATO-land som ikke samtidig er EU-medlemmer. Dette vil vi fra
Regjeringens side følge opp videre i bilaterale kontakter
i første omgang. Vi har drøftet det med Tyskland,
og vi vil følge det opp også med Storbritannia
og Frankrike, som har vært noen av pådriverne
her etter avtalen i St. Malo.
Haakon Blankenborg (A): Utanriksministeren seier, som sikkert rett
er, at den eventuelle overføringa av Vestunionen til Den
europeiske union vil gå føre seg i det neste årtusen,
dvs. at vi kan ikkje vente det før neste år. Då har
vi sannsynlegvis eit år på oss til å syte
for at vi får til ei ordning som tar vare på den
innverknaden som vi har i Vestunionen i dag. Er det også ambisjonen
til Regjeringa at vi skal ha den same innverknaden på det framtidige
europeiske samarbeidet som vi har i Vestunionen i dag, dvs. at vi
i praksis deltar fullt ut i møta og når det gjeld
avgjerdene?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan bekrefte at det er Regjeringens ambisjonsnivå.
Jeg vil samtidig også her minne om
at vi ikke er medlemmer av EU. Det skyldes ikke nødvendigvis
bare denne regjeringen, men det skyldes en folkeavstemning. Når VEU
blir en del av EU, kan vi vel ikke i utgangspunktet kreve at vi
skal få delta i en del av de utenrikspolitiske- og sikkerhetspolitiske
spørsmålene som drøftes i VEU i dag. Vi
må prøve å finne en mekanisme som gjør
at vi blir deltakere i de beslutningsprosesser som angår
oss, hvor det er snakk om å bruke også norske
ressurser for krisehåndtering. Det er vårt klare
ambisjonsnivå at det skal vi få til. Men jeg har
lyst til å mane til en viss nøkternhet, slik at
jeg ikke senere, også i denne sal, blir konfrontert med
mine løfter, som jeg da eventuelt ikke har greid å holde.
Jeg har lyst til å minne om at dette
dreier seg om Petersberg-prinsippet i krisehåndtering,
og ikke det kollektive forsvar. Det ligger fortsatt i NATO.
Presidenten: Bjørn Tore Godal – til
oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Tore Godal (A): Utenriksministeren har selvsagt rett i at Norge
som ikke-medlemsland i EU ikke kan be om alt, peke på alt
eller få alt. Men dette er med respekt å melde
et tema som er vesentlig annerledes enn alt annet som knytter seg
til EU-samarbeidet. Vi er nemlig fullverdige medlemmer i NATO, og
det er ingen grunn til å tro at ikke EU-landene har interesse
av å sikre Norge omfattende rettigheter i forhold til det
arbeidet som knytter seg til krisehåndtering i Europa.
Det er våre ressurser og NATOs ressurser man da vil trekke
på. Og hvorfor skulle ikke vi være fullverdige
deltakere?
Det som av og til bekymrer oss, er følgende:
Det man ikke konkret ber om, det får man iallfall ikke.
Derfor er det i praksis ikke noe annet enn et assosiert medlemskap i
EUs sikkerhetspolitiske samarbeid på dette området som
må til for å få til noe som tilsvarer
de rettigheter vi har i dag. Jeg vil gjerne få bekreftet
fra utenriksministeren at det er hans ambisjon, og at det legges
til grunn i det videre arbeidet.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det jeg kan bekrefte, er at min ambisjon er
at vi skal ha full deltakelse i de beslutningsprosesser som angår
oss. Meg bekjent har man foreløpig ikke drøftet
akkurat formene for den type tilknytning. Det eksisterer ikke noen
assosieringsordning for det felles utenriks- og sikkerhetspolitiske
samarbeidet i EU. Så å binde meg opp til å si
at vi skal bli assosierte medlemmer, og senere kanskje måtte
gi beskjed om hvorfor vi ikke ble det, vil jeg ikke gjøre,
president – med all respekt for representanten Godal.
Men jeg kan bekrefte at vi har et ambisjonsnivå om
at vi skal ha full deltakelse i de beslutningsprosesser som angår
oss, og vi skal gjøre det vi kan for å få en
størst mulig innflytelse.
Jeg har lyst til å minne om at også opposisjonen
i denne sal har rost Regjeringen for de ordninger vi har fått
til når det gjelder Schengen-deltakelse. Man sier at det
er en bedre ordning som denne regjeringen har fått, enn
den som var tidligere, og derfor skal vi også ha det ambisjonsnivået
at vi skal ha den best mulige deltakelsesprosess, også når
det gjelder VEU-spørsmål.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per Sandberg (Frp): Jeg har et spørsmål til
olje- og energiministeren.
De lave oljeprisene de siste årene
har medført sterk svekkelse av norsk sokkels konkurranseposisjon,
og også medført at oljeselskapene og leverandørindustrien
har foretatt omfattende kostnadskutt, først og fremst i
form av nedbemanning. Fremskrittspartiet har også i tidligere muntlig
spørretime utfordret statsråd Arnstad om Regjeringen
var villig til å gjennomgå rammebetingelsene på sokkelen,
og spesielt da med tanke på CO2-avgiften og andre avgifter
som selskapene må betale, uavhengig av lønnsomhet.
Vi har fått det svar at Regjeringen vil vurdere dette og
komme tilbake med tiltak i revidert nasjonalbudsjett. Det samme
svar har også oljebransjen fått av statsråden
i forskjellige fora utenfor dette huset.
Stor var skuffelsen i bransjen da revidert
nasjonalbudsjett ble lagt fram mandag, og det ikke var foreslått
noen endringer i avgiftene. Har Regjeringen ikke forstått
alvoret i situasjonen siden lite eller ingenting blir gjort for å bedre
vilkårene for en av våre aller viktigste næringer?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er ikke enig med representanten Sandberg
i at lite eller ingenting blir gjort. I den tilleggsmeldingen som
kom i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, har vi bl.a. bebudet
at vi vil avvikle produksjonsavgiften. Vi har kommet med
et forslag om et teknologiutviklingsprogram verdt 100 millioner
for 1999, og vi har lagt inn noe ressurser på økt
internasjonalisering. Vi har i tildelingsrunden for Nordsjøen
nå vist at SDØE-andelen der reduseres og avvikles og ikke
tas med på nye prosjekt som er ressurssvake, eller som
har lav lønnsomhet. Vi har lagt opp til nye prosedyrer
når det gjelder konsesjonsbehandling osv. Så her
er det en rekke tiltak som går i den retning som oljeselskapene
har bedt om.
Vi er selvfølgelig bekymret over muligheten
for at vi skal få arbeidsledighet i verftsindustrien på grunn
av det som nå skjer i oljenæringen, og har derfor
satt i verk disse tiltakene for å forhindre et for bratt
fall.
Når det gjelder CO2-avgiften, synes
jeg det er naturlig og rimelig at den vurderes i forbindelse med
Kvoteutvalgets innstilling, som kommer til høsten.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret.
Det er mange tiltak som er satt i verk, ifølge
revidert nasjonalbudsjett, men fra bransjens eget hold blir det
sagt at dette ikke er nok. Statsråden og Regjeringen har
også tidligere vist til at oljeprisen de siste månedene
har økt, men det er kanskje lite som tyder på at
dette kan vedvare. Jeg håper selvsagt det er feil.
Men tar virkelig Regjeringen sjansen på at
oljeprisen, sammen med de tiltakene som statsråden refererte
til i revidert nasjonalbudsjett, alene vil redde problemene for oljebransjen
og leverandørindustrien? Ser ikke Regjeringen konsekvensene
av at en får en oppsplitting av kompetansemiljøene
som en har bygd opp over lang tid? Og en annen ting: Nå står
flere tusen arbeidsplasser i distriktene i fare, bl.a. ved Aker
Verdal i Nord-Trøndelag. Vil statsråden på et
eller annet område iverksette tiltak, prosjekter som kan
tas opp fra arkivskuffene, for om mulig å redde noen av
disse arbeidsplassene?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i et konkret
element som ble nevnt, dette med kompetanse. Det er svært
viktig at vi i denne situasjonen får på plass
dette med statens bidrag til et teknologiutviklingsprogram, som
nettopp kan bidra til å ta vare på kompetansen,
og utvikle denne høyt kompetente næringen nettopp
med tanke på at det også kan være prosjekter
etter hvert som er i en fase hvor en må ha ny teknologi
for at det skal være lønnsomt.
Ellers er det slik at bransjen bad om en pakke
på 10 milliarder, og det er klart at ingen regjering kan
tilfredsstille de kravene som bransjene i tur og orden kommer med.
Vi greide å få til dette med produksjonsavgiften,
vi fikk til teknologiutviklingsprogrammet, en økt innsats for
internasjonalisering og en rekke systemgjennomganger, som jeg nevnte.
Vi greide altså ikke dette med CO2-avgiften, men vi vil
komme tilbake til en vurdering av det i forbindelse med Kvoteutvalget,
som jeg sa. Det synes jeg er rimelig, og jeg synes det er naturlig
at Stortinget ser at disse sakene har sammenheng.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Steinar Bastesen.
Steinar Bastesen (TF): Vi har nettopp hørt spørsmål om
endring av rammebetingelser.
Statoil søkte om å få ta
bort beredskapsfartøyet på Norne-feltet i fjor.
De erstattet det med en lettbåt som skulle slepe oljelenser,
men som sank under uttesting den 3. november 1998. Som svar på et
spørsmål sa miljøvernministeren at dette
skulle rettes opp.
Selvfølgelig gjorde Statoil det for å spare
penger, for å kutte kostnadene. Hvordan er det med beredskapen
der ute på feltet? Har Statoil erstattet denne lettbåten
med et skikkelig fartøy som kan slepe oljelenser, eller
holder de fortsatt på med en båt som ikke er i
stand til å være på havet når
det blåser såpass som lett bris, for å spare
penger?
Presidenten: Presidenten vil anta at representanten Bastesen
har gått om bord i feil fartøy. Tilleggsspørsmål skal
rettes inn i tråd med hovedspørsmålets
innretning, og presidenten er noe i tvil om dette stemmer.
Steinar Bastesen (TF): Jeg mener at dette også har med rammebetingelser å gjøre.
Kutting av kostnader har vel med rammebetingelser å gjøre?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg må innrømme at akkurat
denne konkrete saken kjenner jeg ikke godt nok til til å kunne
svare på spørsmålet.
Dessuten er det slik at sikkerheten på sokkelen
er et ansvarsområde som ligger under Oljedirektoratets
del, som er knyttet til Kommunal- og regionaldepartementet, så det
er mulig at det er en annen statsråd her som har dette
som sitt ansvarsområde. Jeg kjenner ikke til dette, men
kan gjerne undersøke det, hvis det er ønskelig.
Presidenten: Kjell Opseth – til oppfølgingsspørsmål.
Kjell Opseth (A): I nasjonalbudsjettet for inneverande år
reknar Regjeringa med nedgang i arbeidsløysa. I revidert
nasjonalbudsjett vert det no indikert at vi kan få 30 000
fleire arbeidslause gjennom året, og at 22 000
industriarbeidsplassar er lagd ned. Så opplever vi også at offshorenæringa
og verftsindustrien har tomme ordrebøker. Vi veit også at
det på sokkelen er fleire felt som er klåre for
utbygging, og spørsmålet mitt er: Vil olje- og energiministeren
gå i forhandlingar med oljeselskapa om spesifikke løysingar
for ulike felt for å få desse felta av utbyggingane
som ligg på vent, i aktiv produksjon?
Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vet ikke hvilke konkrete felt Opseth her
tenker på. Jeg kan bare si at når det gjelder
den 15. konsesjonsrunden og nordsjøtildelingene, gikk det
i orden på mandag, og slik er det presentert for selskapene.
Jeg har inntrykk av at det ble godt mottatt som et bidrag til å komme
videre i arbeidet.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Erik Solheim (SV): Spørsmålet til utenriksministeren dreier
seg i all korthet om hvordan det i all verden er mulig å gjøre
en tabbe som den som her er gjort, og som i virkeligheten har astronomiske
dimensjoner. Bortsett fra den russiske ambassaden i Beograd kan
det vel ikke ha vært et eneste bygg i hele Beograd som
det var så opplagt at man skulle ha tegnet inn på NATOs
kart, som den kinesiske. Hva som er mer viktig enn å finne
ut hvordan dette var mulig, er selvfølgelig å finne
ut hva man kan gjøre for å rette opp skaden, og
jeg har to spørsmål til utenriksministeren. Det
ene er om Norge nå i NATO helt utvetydig vil gå inn
for at NATO betaler den skade som Kina ble forvoldt materielt, og
selvsagt når det gjelder tap av menneskeliv, dernest at
man går inn for at de som er ansvarlige for en så gigantisk
tabbe, får sparken. Statsråder og militære
ledere over hele verden går av på grunnlag av
langt mindre fadeser enn dette. Dette er simpelthen ikke akseptabelt,
og må få konsekvenser.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er kanskje ikke bare jeg som bruker unyanserte
adjektiver i denne salen. Når representanten Solheim snakker
om «astronomiske dimensjoner», må jeg
med presidentens tillatelse si at jeg er uenig med ham. Det som
har skjedd, er en tragedie, men selv om jeg selv er karrierediplomat,
synes jeg ikke diplomatiske liv er mer verdt enn andre menneskers
liv. Vi har sett at det har gått sivile liv tapt tidligere, og
det er fortsatt en tragedie, og vil være det framover.
Men de politiske konsekvensene av bombingen
av den kinesiske ambassaden er store, og jeg er helt enig med representanten
Solheim i at det er uforståelig at noe slikt kunne skje.
Derfor har Norge også allerede tatt dette opp et par ganger – senest
i går var det en gjennomgang med SACEUR av denne saken,
og også generelt om målutvelgelse. Og dette møtet
fant sted på norsk initiativ. Dette vil vi videre følge
opp i dag.
Jeg har også i denne salen lyst til å si
at jeg er svært lite tilfreds med de meldingene vi har
fått i dag om at en flyktningleir skal være bombet,
og det har vi bedt om blir undersøkt. Det er foreløpig
bare en Tanjug-melding som jeg har sett, men vi må undersøke
om dette er riktig. Og det er viktig. Vi fikk også bekreftelse
fra SACEUR i går om at man vil gå inn og se på rutinene,
slik at vi unngår dette i framtiden. Derfor er det ytterst
beklagelig at dette skjedde på nytt igjen i natt.
Jeg er enig med representanten Solheim i at
det er naturlig at NATO bør betale for skaden av ambassaden.
Jeg er ikke like enig med ham i at det er Norge som skal bestemme
hvem som skal få sparken i denne saken. Det som det er
riktig at Norge gjør, og som vi har gjort og fortsetter å gjøre,
er å spørre hva som er årsaken til dette, og
hvordan vi kan unngå dette i framtiden. Men jeg tror det
er andre som må finne ut hvem som står konkret
ansvarlig og eventuelt skal – for å bruke representanten Solheims
ord – «få sparken».
Erik Solheim (SV): Jeg er selvsagt enig i at Norge ikke kan utplukke
det. Det jeg ønsker at Norge skal gå til NATO
med – NATO er oss – er den veldig klare holdning
at tabber av slike proporsjoner også må få konsekvenser,
slik det får alle andre steder. For hele resten av verden
fortoner krigen i Kosovo seg i all sin brutalitet og i all sin lidelse
likevel som en lokal europeisk krig. Forholdet mellom USA og Kina
setter rammen for alt som skjer i Asia, og er det viktigste tosidige
forholdet overhodet i verden. Forholdet mellom Vesten i sin alminnelighet
og Kina er også av kolossal betydning, og det å risikere
noe på det området er simpelthen ikke tilgivelig.
Også i forholdet mellom Norge og Kina
er det skjedd en viss nedfrysing etter dette, og jeg vil derfor
følge opp videre med å spørre om hva
Norge nå vil gjøre for å tine opp vårt
forhold til Kina, og for å yte et lite bidrag fra norsk
side for at dette ikke får noen langsiktig virkning.
Utenriksminister Knut Vollebæk: For å gjenta meg selv er jeg helt
enig med representanten Solheim i at det som skjedde, er svært
alvorlig, og at forholdet til Kina er av stor betydning. Men jeg
synes i den sammenheng at det er viktig også å nevne
både tidligere statsminister Tsjernomyrdins besøk
til Kina og kansler Schröders besøk, og også det
faktum at kinesiske media nå gjengir president Clintons
unnskyldning. Jeg tror det også er et tegn på at
man fra kinesisk side ønsker å fortsette den dialogen
vi har, og delta i prosessen.
Fra norsk side tok vi omgående kontakt
med den kinesiske ambassaden i Oslo og fremførte vår
uforbeholdne unnskyldning for det som var skjedd, og jeg er ikke
kjent med at det er noen nedfrysing i forholdet mellom Norge og
Kina. Vi har planer om en rundebordskonferanse om menneskerettigheter,
vi skal ha et forfatterseminar i Shanghai, og disse prosjektene
går – så vidt jeg forstår – etter
planen.
Presidenten: Vi går
videre med nytt hovedspørsmål.
Grete Knudsen (A): Jeg vil også stille utenriksministeren
et spørsmål. Jeg vil rette søkelyset
mot EØS-avtalen, som jo er meget viktig for Norge som den viktigste formelle
tilknytning vi har til EU.
Derfor er heller ikke veto noe man truer med
eller går inn for i utrengsmål, uten at vitale
norske interesser eller sikkerhet er truet. Statssekretær
Haga har uttalt at barnematdirektivet er en slik aktuell kandidat
for bruk av veto, og statsråd Lahnstein har signalisert
det samme. Begrunnelsen er at EU påtvinger oss spedbarnsmat
som vil forgifte våre barn.
Nå advarer flere barneleger ved bl.a.
Ullevål sykehus mot et slikt veto eller unntak fordi stadig
flere norske barn lider av en alvorlig mangelsykdom som følge
av mangel på vitamin D. Er det slik at Regjeringen ikke
har foretatt vurderingen ut fra en faglig begrunnelse?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå pleier jeg alltid å si
at jeg er enig med statssekretær Haga. I dette tilfellet
er det ikke bare statssekretær Haga som har snakket om
veto, men det tror jeg faktisk at jeg selv har sagt, at det kan
være en aktuell opsjon. Nå er det ikke slik at
vi truer med veto i utrengsmål. Denne Regjeringen har blitt kritisert
for at vi ikke har brukt veto, så jeg synes dette er en
mild overdrivelse. Men veto ligger der som en mulighet, og da skal
vi vel heller ikke frasi oss denne muligheten. Andre representanter
har nettopp understreket betydningen av at Norge må sørge
for at vi ivaretar våre interesser på best mulig
måte, og det vil vi selvsagt også gjøre i
denne saken.
Når det gjelder barnematdirektivet,
som andre direktiver, er det faglige råd vi baserer oss
på. Det er faglige råd som vi også har
drøftet, f.eks. i EØS-utvalget, hvor vi har møter.
Statens ernæringsråd har
utarbeidet en rapport med en vurdering av barnematdirektivet. Jeg
må innrømme at jeg kjenner ikke disse uttalelsene
fra leger ved Ullevål sykehus, men dem skal vi selvsagt
se på. Selve saken står nå slik at vi
har tatt et initiativ overfor EU for å få EUs
vitenskapskomite for næringsmidler til å vurdere
barnematdirektivet på nytt grunnlag, i lys av den rapporten som
vi har fått fra Statens ernæringsråd.
Så det er ikke noe som Regjeringen som sådan har
funnet på, men det er en rapport fra Statens ernæringsråd.
Men hvis det nå foreligger ytterligere opplysinger fra
leger ved Ullevål sykehus, vil vi selvsagt ta det med i
vurderingen.
Grete Knudsen (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg
tror at det faktisk er nødvendig å utvide den
begrunnelsen som er kommet fra Statens ernæringsråd.
Etter krigen var det vanlig at det ble tilsatt
vitamin D i margarin, og at man også anbefalte barn å drikke
tran. Men det brukes kanskje mindre margarin i dag, og når det
gjelder tran, er det kanskje de mer bevisste som bruker det. Vi
ser nå at det er en økning av denne mangelsykdommen
hos mange innvandrerbarn, og spesielt i Oslo-området. Derfor
håper jeg at statsråden vil vurdere dette fra
den siden, i og med at det nå lyser en varsellampe fra
de barnelegene som har ansvaret for disse barna.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg sa i mitt første svar, kan
jeg bekrefte at vi skal ta det med i vurderingen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til
sosialministeren.
Situasjonen i eldreomsorgen ute i kommunene
har vel rystet oss alle. Lovbrudd, omsorgssvikt, manglende legetilsyn,
dårlig hygiene og eldre som får for lite mat,
er noen av forholdene som beskrives i rapporten fra Helsetilsynet.
Og det er en graverende mangel på rutiner for å sikre
kvaliteten. Både storting og regjering, og ikke minst kommunene,
har et ansvar for disse forholdene. Den eldresatsingen vi nå har
vedtatt for de neste fire årene, vil klart kunne bedre
dette.
Men mange kommuner gjør også en
del. Blant annet har flere kommuner konkurranseutsatt pleie- og
omsorgssektoren. Det har gitt en bedre eldreomsorg, en bedre kontroll
med tjenestene, og det er frigjort penger som blir brukt til flere
og bedre tilbud og til mer pleiepersonell. De eldre er fornøyde,
og de ansatte har fått bedre arbeidsforhold.
Mitt spørsmålet er om sosialministeren
vil legge bedre til rette for at kommunene kan bruke konkurranseutsetting
for å bedre eldreomsorgen og få en best mulig
utnyttelse av ressursene.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for at representanten Sonja Irene
Sjøli understreka dei klare forbetringar som har skjedd
på kort tid innan eldreomsorga. Nokon kvar kunne få inntrykk
av at det blir stadig verre, men det er jo ikkje tilfellet.
Eg er samd med representanten i at her trengst
det klare tiltak for å sikra ein betre kvalitet, ikkje
minst for å fylgja opp det lovverket og dei forskriftene
som i dag er vedtatt, som dessverre både er for lite kjende
og for lite oppfylte. Representanten reiser spørsmål
om tilrettelegging for konkurransutsetjing, og meiner at det ytterlegare vil
forbetra eldreomsorga. Til det vil eg seia at eg arbeider no med
ei stortingsmelding under overskrifta: Omsorg 2000. Den skal særleg
setja søkelyset på kvaliteten, på innhaldet
både i pleie- og omsorgstenestene, og òg i rusvernet,
for her er det eit klart potensial for forbetring. Eitt av dei punkta
som skal drøftast nærare, er konkurranseutsetjing,
og, frå min ståstad, særleg alternativt
til privatisering. Det er vellykka eksempel på det i dag,
men det er ikkje tvil om at det òg er eksempel, ikkje minst
frå Sverige, på at konkurranseutsetjing ikkje
er vegen å gå. Eg håpar å kunna
spela meir på lag med dei frivillige organisasjonane, som
på dette feltet allereie har lang erfaring. Eg håpar
at dei tilsette i kommunane kan vera med, slik som dei er det i
nokre forsøkskommunar i dag, men det som må vera
eit hovudmål utan omsyn til organisering, er ei meir verdig
omsorg.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker for svaret.
Det forundrer meg litt at ikke sosialministeren
mer aktivt vil støtte opp om det positive virkemiddelet
som konkurranseutsetting er. Det er jo et praktisk redskap. Det viktigste
for befolkningen er at de får den pleie- og omsorgstjeneste
som de har krav på, og som har god kvalitet, og at det
offentlige betaler for tjenesten. Hvem som utfører tjenesten,
om det er det offentlige eller private, er mindre viktig.
Noen har problemer med at private utførere
kan tjene penger på eldreomsorgen. Men hvis private utfører
en pleie- og omsorgstjeneste som er bedre, som de eldre er tjent
med og fornøyd med, som gir de ansatte bedre arbeidsforhold,
som fører til at kommunene sparer penger som de kan bruke
til enda flere og bedre tjenester, og attpåtil tjener penger
på det, er det virkelig grunn til å spørre
hva som foregår ute i kommunene når det gjelder
organisering og drift. Ser virkelig ikke statsråden at
konkurranse også innen pleie- og omsorgstjenesten kan være sunt
og nødvendig for å bedre forholdene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Kommunane skal framleis etter mitt syn ha
det ansvaret dei i dag har, for pleie- og omsorgssektoren. Det inneber
at på dette feltet, som har å gjera med tenester
overfor enkeltpersonar i ein heilt spesiell situasjon, er det klare
grenser for kor langt konkurranseutsetjinga kan gå. For
eksempel skal det gjerast enkeltvedtak i forhold til kva pleie og omsorg
den enkelte klienten skal ha.
Eg trekkjer ikkje konklusjonar i dag, men eg
lovar representanten Sonja Irene Sjøli og Stortinget ei
nøye vurdering av alle sider ved dette som ein del av stortingsmeldinga
Omsorg 2000, for det er tydeleg òg behov for å drøfta
organiseringa, i tillegg til innhaldet i tenestene.
Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.
Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få rette mitt spørsmål
til sosialministeren.
Etter budsjettforliket mellom Regjeringen,
Høyre og Fremskrittspartiet vedtok som kjent Stortinget
under budsjettdebatten høsten 1998, mot Arbeiderpartiets
og SVs stemmer, å privatisere Arcus med dets datterselskaper.
Jeg har registrert at representanter fra regjeringspartiene mener
dette er en god løsning, da nåværende
eiere driver en aggressiv markedsføring av sine produkter. Slutter
statsråden seg til en slik vurdering?
Jeg har også registrert at Senterpartiets
nye leder har vært opptatt av å slå ring
om den norske akevittproduksjonen, med bruk av norske poteter. Hvordan
vil Regjeringen gjennom sitt salg av Arcus og dets datterselskaper sikre
norske bønders leveranser av ca. 20 000 tonn poteter årlig,
som tilsvarer en sjettedel av den totale potetproduksjon?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg visa til ei utgreiing i revidert nasjonalbudsjett
om kor saka no står når det gjeld Arcus.
Det er isolert sett ikkje nokon alkoholpolitisk
grunn for å behalda Arcus som eit statleg selskap. Men
det er visse spørsmål som må utgreiast,
avklarast og takast stilling til, før det kan vera snakk
om å selja aksjane i Arcus. Det er visse monopol som Arcus
har i dag, i tillegg til potetspritavtalen som representanten
Skogholt her peika på. Det er òg meldt tilbake
i revidert nasjonalbudsjett kva for felt Regjeringa no tar sikte
på å avklara nærare, før det
blir aktuelt å selja aksjar.
Lat meg for ordens skuld streka under at det
er Nærings- og handelsdepartementet som formelt handterer denne
saka. Men når representanten Skogholt retta spørsmålet
til sosialministeren, går eg ut frå at det fyrst
og fremst har med dei alkoholpolitiske sidene å gjera.
Lat meg få gjera det heilt klart: Eg står bak
det forslaget som Regjeringa fremja i haust, og det vedtaket som
vart gjort i Stortinget, men syter òg for at det som gjeld
mitt område i denne saka, blir utgreidd før aksjane
blir lagde ut til sal.
Einar Olav Skogholt (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg vil få rette mitt tilleggsspørsmål
til statsråden for Kommunal- og regionaldepartementet.
Jeg er fortsatt overrasket over at representanter
for regjeringspartiene mener at et privateid Arcus-selskap vil føre
en mindre aggressiv markedsføring. Jeg har registrert statsråd
Enoksens utsagn om betydningen av å sikre den norske akevittproduksjonen.
Som kjent er forbruket av norske poteter av meget stor betydning
for bøndene. Jeg kan ikke av den orientering som er gitt
i revidert nasjonalbudsjett, se at man legger opp til å iverksette
spesielle tiltak for å sikre bruk av norske poteter i spritproduksjonen. Hvilke
grep vil statsråden ta for å sikre den norske
akevittproduksjonen? Vil statsråden f.eks. ta initiativ
til å omstøte tidligere vedtak om privatisering
av Arcus?
Sammen med Arbeiderpartiet og SV har Senterpartiet flertall
i Stortinget for en slik løsning.
Statsråd Odd Roger Enoksen: Det er fattet en beslutning i Stortinget om
at Arcus skal privatiseres. Det har Regjeringen til hensikt å følge
opp. Regjeringen har også til hensikt å følge
opp dette slik at man kan ivareta de norske interesser på en
best mulig måte. Det gjelder hensynet til produksjonen
av akevitt, og det gjelder også hensynet til leveranser
av poteter til denne industrien, som har svært stor betydning
for mange bønder som i dag er leverandører til
Arcus. Det vil bli lagt vekt på at privatiseringen kan
gjennomføres på en måte som skal gjøre
det mulig.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål, hvis presidenten
forstod ham rett.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg har mye å spørre om, men
jeg oppfattet det slik at det ikke blir gitt rom for det.
Spørsmålet går til
sosialministeren – tror jeg – og det går
nettopp på dette med produksjon av sprit, som så langt
har vært underlagt statlig kontroll og virksomhet. Når
det statlige monopolet nå er opphevet, gjennom at Regjeringen
sammen med Høyre og Fremskrittspartiet ønsket å privatisere
virksomheten, må en vel forvente at flere private aktører
vil melde seg på banen. Da er mitt enkle og klare spørsmål:
Frykter ikke statsråden, med sin holdning til spørsmålet,
at produksjon i privat regi vil gjøre det vanskeligere å opprettholde
målet om en restriktiv alkoholpolitikk i Norge?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Fyrst til representanten Einar Olav Skogholt,
som brukte uttrykket «aggressiv markedsføring» – som
sosialministeren, ut frå det ansvaret ho har, sjølvsagt
ikkje er spesielt glad for.
Så til representanten Kristoffersen.
I mitt svar, og også i revidert nasjonalbudsjett, er det
altså nemnt nokre område som må avklarast
før det kan tilretteleggjast for eit sal. I dette ligg
også at om det skulla dukka opp problem og spørsmål
som det viser seg at ein ikkje kan avklara i tråd med det
som Regjeringa har lagt til grunn for å føreslå sal
av desse aksjane, kan det vera aktuelt å vurdera heile
saka på nytt. Eg kan ikkje seia kor langt vi no er komne
i det arbeidet, men vurderingane blir sjølvsagt gjorde,
fordi det enno er uvisse på dei områda.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er definitivt omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.