Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Anne Enger Lahnstein

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

• statsråd Odd Roger Enoksen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Bjørn Tore Godal.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg vil gjerne rette et spørsmål til utenriksministeren:

NATOs bombing i Serbia og Kosovo har som kjent til formål å redusere president Milosevics evne til å gjennomføre fortsatte overgrep mot kosovoalbanerne gjennom å ødelegge mest mulig av det serbiske maktapparatet. Arbeiderpartiet er enig i denne hovedlinjen.

Like klart er det at det må legges stor vekt på å unngå sivile mål, og å finne ut av hvem og hva som har ansvaret for den tragiske bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd.

Bombingen i seg selv skaper ingen fred, den må finnes ved forhandlingsbordet. Kjernepunktet nå er opprettelse av en internasjonal militær styrke med FN-mandat, som kan gi de fordrevne flyktningene trygghet til å vende tilbake. Hva er status i arbeidet med en slik styrke? Hvordan vurderer utenriksministeren Russlands rolle i de kontakter som nå foregår? Og hva kan virkningene være av at statsminister Primakov i dag tidlig er avsatt?

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først takke både representanten Godal og Stortinget for øvrig for den brede støtten Regjeringen har fått, når det gjelder NATOs aksjoner i Kosovo. Jeg tror det er viktig at man står sammen i denne saken, på samme måten som jo også ble tydelig under VEUs møte i Bremen i går, hvor 28 land gav støtte til NATOs aksjoner. Samtidig er jeg helt enig med representanten Godal i at det som er viktig nå, er også å få til en politisk løsning, og det arbeides det aktivt for. Det arbeides i første omgang med å få en sikkerhetsrådsresolusjon som kan danne rammen for det totale opplegget for en fredsløsning, og innenfor denne rammen vil det da også inngå en militær styrke. Jeg tror også Russland i dag er innforstått med at man trenger et militært nærvær i Kosovo for å kunne gjennomføre en fredsplan. Man kan ikke forvente at flyktningene vil vende tilbake hvis det ikke er en slik styrke til stede.

Det man da drøfter videre, og som jeg tror det er noe for tidlig å si helt hva utfallet blir av, er hvordan denne styrken skal sammensettes. Man ser nok for seg en NATO-deltakelse – i form av en NATO-kjerne, har man snakket om, en NATO-kommandostruktur, men at dette da kan pakkes inn i en form for FN-innpakning som gjør at FN gjennom denne sikkerhetsrådsresolusjonen gis totalansvaret for dette. Hvilke land som skal delta, er det som sagt, tror jeg, noe for tidlig å si, men det er en enighet om dette, så vidt jeg kan forstå.

Hvilken betydning statsminister Primakovs avgang får, er vanskelig å si. Det skjedde jo nå i dag, og vi vil selvsagt følge dette nøye. Men at Russland fortsatt vil være aktivt engasjert, tror jeg er helt sikkert.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg takker utenriksministeren for svaret. Et springende punkt i det videre arbeidet er jo å formidle en løsning når det gjelder den internasjonale fredsstyrke, til president Milosevic. Det vil etter alt å dømme være et helt springende punkt. Hvordan vurderer utenriksministeren de kontakter som foregår med det for øye, og hvordan ser han på de noe motstridende signaler fra Beograd når det gjelder ulike former for aksept av en slik internasjonal styrke?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det at vi får ulike signaler fra Beograd er vel ikke så merkelig. Her er det også behov for et visst innenrikspolitisk spill fra Milosevic’ side, og det er selvsagt vanskelig for ham å akseptere offentlig en internasjonal militær styrke i lys av det han har sagt så langt.

De samtalene jeg har hatt med russiske ledere, både utenriksminister Ivanov og tidligere statsminister Tsjernomyrdin, tyder på at russerne nokså klart har formidlet til Beograd at de må forvente å akseptere et internasjonalt, militært nærvær, som jeg tidligere sa. Sammensetningen av dette vil man kunne drøfte, men russerne har nok, så vidt jeg kan forstå, gjort det helt klart at dette nærværet skal være militært.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg ble litt forbauset over en av formuleringene til utenriksministeren, nemlig at han sa at man ser «nok» for seg at det skal bli en NATO-kjerne i denne fredsstyrken. Det er vel i så fall en meget forsiktig formulering.

Poenget er at målet på suksess for NATOs aksjon er at de albanske flyktningene tør vende tilbake til sine hjem. Forutsetningen for at de skal tørre å vende tilbake til sine hjem, er at de stoler på den militære styrken som er i Kosovo. Er det ikke slik at det betyr at man ikke bare «nok» må se for seg en NATO-kjerne, men at NATO må ha en meget betydelig del av den styrken som skal stå i Kosovo, nettopp for at den skal få nødvendig tillit blant flyktningene?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå er det slik at jeg ofte gremmes over det jeg har sagt i muntlig spørretime og andre muntlige fremføringer i denne sal, når jeg får se det skriftlige referat. Vanligvis får jeg det på mitt kontor til gjennomsyn, og da er det bare jeg selv som opplever det. Nå blir jeg konfrontert med det, og jeg skal villig ta tilbake nok-et i denne sammenheng.

Jeg er helt enig med representanten Petersen i at man må se for seg en NATO-deltagelse i den internasjonale styrken. Grunnen til at jeg brukte dette nok-et var at det vel ikke er helt avklart hvilke land som skal delta. Jeg tror at man fra NATOs side vil insistere på at USA deltar. Det kom for så vidt også fram på VEU-møtet i går. Men det vil nok sitte – igjen «nok» – noe lenger inne i Beograd.

Det har vært drøftet at man kunne se for seg USA-styrker i Albania og Makedonia som støttestyrker, mens noen andre var inne, så jeg vil ikke her binde meg helt opp til hvem som kommer til å delta i den styrken som går inn, men det blir et sterkt NATO-nærvær.

Presidenten: Grethe G. Fossum – til oppfølgingsspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Hvis man skulle komme i den situasjon at bakkestyrkene måtte trå til, er det vel også slik at man har gått i forhandlinger med partene som er i situasjonen i Kosovo?

Jeg er opptatt av at man har kontakt med Milosevic gjennom russerne og forplikter ham på et eller annet vis. Men hvilken kontakt har man med den andre siden i konflikten, nemlig kosovo-albanerne? I hvilken grad forplikter man dem på en fred som kan komme, og hvordan vil UCK stille seg til de kravene som er fremmet av det internasjonale samfunn?

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først si at når representanten Fossum snakker om bakkestyrker, går jeg ut fra at det dreier seg om en situasjon etter at en fredsavtale er inngått.

Det er god kontakt med UCK, spesielt gjennom dens eksilregjering som er opprettet i Albania, ledet av statsminister Thaci. Dette er en eksilregjering som i utgangspunktet er sammensatt av ulike partier, og hvor også LDK med Rugova skulle ha sittet. Meg bekjent har de ikke tatt sete. Men det er drøftelser med UCK.

Det vi ser for oss, er en demilitarisering og en avvæpning, også av UCK, for å gjennomføre fredsslutningen. Det er UCK ikke spesielt begeistret for. Så vi har behov for fortsatte drøftelser med UCK om deres forståelse av gjennomføringen av en fredsavtale.

Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg tror mange er enige i at en av de store feilene som er blitt begått på Balkan de siste årene, er at man har forsøkt å løse problemene ett for ett – som f.eks. at man i Dayton glemte Kosovo for å løse Bosnia, og så ble hele problemet flyttet dit.

SV hadde i forrige uke en delegasjon i Montenegro. De kom hjem med den veldig klare melding at alle i Montenegro frykter at en borgerkrig kan starte der når som helst. En hvilken som helst gnist kan få den til å bryte ut, og de demokratiske kreftene i Montenegro er fryktelig redde for å bli glemt av NATO og resten av Europa i den situasjonen de nå er inne i.

Når man nå tenker og planlegger for en etterkrigssituasjon med en internasjonal styrke i Kosovo, er mitt spørsmål: Planlegger man også for en tilsvarende innsats i Montenegro? Hvilke initiativ kan Norge nå ta for å sikre at det også i Montenegro kommer inn en fredsbevarende styrke som kan gjøre at ikke Montenegro blir den neste sjakkbrikken i spillet på Balkan? Hvilke andre initiativ kan vi ta for å styrke regjeringen i Montenegro? Kan vi bidra til å sikre at regjeringen i Montenegro blir en aktiv deltaker i det internasjonale diplomatiet på eventuelle konferanser etter en løsning?

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg først si at jeg er glad for at SV sendte en delegasjon til Montenegro som kom etter at Utenriksdepartementet hadde hatt en delegasjon der. Utenriksdepartementet kom med både politisk og økonomisk støtte til regjeringen i Montenegro, og det er ingen tvil om at det ble både godt mottatt og sterkt verdsatt av myndighetene i Montenegro.

Når det gjelder Montenegros situasjon, er dette noe som vi følger opp omtrent daglig i NATO-sammenheng, for å unngå at målet Montenegro blir bombet. Det tror vi ville være til skade for utviklingen. Samtidig drøfter vi også med FN hvordan Montenegro kan inkluderes i en sikkerhetsrådsresolusjon som skal danne grunnlaget for en fredsløsning for Kosovo.

Jeg er helt enig med representanten Solheim i at det er viktig at Montenegro ikke glemmes i denne sammenhengen. I den sammenheng vil jeg tro at det også vil være mulig å få inn en fredsbevarende styrke. I dagens situasjon må vi ikke glemme at Montenegro er en del av Jugoslavia, og at det derfor ikke er mulig å få inn en fredsbevarende styrke der, men som et ledd i forhandlinger tror vi det er mulig.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få stille et spørsmål til sosialministeren.

Etter å ha fulgt med på debatten i Holmgang i går, der sosialministeren var til stede i panelet, satt jeg med det inntrykk at sosialministeren unnvek å svare på spørsmål bl.a. om forholdet mellom kommunenes bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger nå i forbindelse med det som har med eldreinvesteringene å gjøre. Jeg sitter med en følelse av at det bygges mange omsorgsboliger fordi det er billig, og at sykehjemsplasser bli nedprioritert. Jeg vil derfor be sosialministeren opplyse Stortinget om hvor mange sykehjemsplasser kontra omsorgsboliger det nå bygges, og om sosialministeren ser faren for at vi nå er i ferd med å få en boreform og ikke en reform som er tilpasset brukernes behov.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det var ikkje mi meining å la vera å svara på nokon av dei spørsmåla som vart stilte i går kveld i Holmgang, men det vart stilt svært mange spørsmål, og det er fint her i dag å få utdjupa ytterlegare eit område som eg er særdeles oppteken av og fylgjer svært nøye.

I handlingsplanen for eldreomsorga som no skal gå over fire år, er det lagt inn føresetnader i forhold til fordeling mellom sjukeheimsplassar og omsorgsbustader, og finansieringsordningane er innretta i forhold til det. Så er det heilt rett som representanten Nesvik her peiker på: Så langt – når vi er inne i det andre året av handlingsplanen – er det ei klar overvekt av omsorgsbustader. Det er ikkje uventa. Det er enklare å få opp omsorgsbustader, og det har vore forventa at det vil vera slik særleg det fyrste året og òg det andre året. Vi skal ha ein gjennomgang når dei to fyrste åra er gått, for å sjå på korleis fordelinga då er, nettopp med tanke på at det er viktig å sikra både sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.

La meg òg seia at her er det overgangar mellom kommunane. Det som er viktig, er ikkje fyrst og fremst rammene, om det er bustad eller om det er sjukeheimsplass, men korleis dei blir bemanna, om dei blir heildøgnsbemanna, slik at dei mest pleietrengande får den pleia og omsorga som dei har behov for.

Harald T. Nesvik (Frp): Sosialministeren sier at man skal ha en gjennomgang etter to år, men når kommunene sender inn sine rapporteringer, har vel departementet til enhver tid oversikt over hva det søkes om, så det må kunne gå an – seinere i hvert fall – å få et svar på hvor mange sykehjemsplasser kontra omsorgsboliger som bygges. Spørsmålet mitt, som jeg ikke fikk svar på, er: Ser sosialministeren faren for at vi nå er i ferd med å få en boreform og ikke en reform som er tilpasset brukerne? Slik jeg ser det, og ut fra tilbakemeldinger som i hvert fall jeg har fått, er det nå et skrikende behov for sykehjemsplasser, men det blir nedprioritert av kommunene fordi omsorgsboliger er billigere og enklere å få på plass, og dermed er det det som blir bygd istedenfor sykehjemsplasser.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til saman skal det i løpet av denne planperioden byggjast 24 400 plassar med fordelinga 2/3 på omsorgsbustader og 1/3 på sjukeheimsplassar. Vi fylgjer dette, vi fylgjer planane med ei eiga gruppe frå kvar fylkesmann og fylkeslege. Det er ikkje alltid det er samanheng mellom dei planane kommunane har, og det som til slutt blir ståande, fordi det skjer endringar undervegs. Derfor synest eg det er mest føremålstenleg å ha denne gjennomgangen etter to år. Men eg ser ein openberr fare i forhold til bemanninga, kva slags personell som her blir involvert for å sikra pleie og omsorg. For å sikra at sjukeheimane framleis skal ha ein plass i kvar kommune, har vi ei eiga utgreiing om det. Sjukeheimane får tilført nye oppgåver, og utgreiinga er ferdig 1. august.

Presidenten: Bendiks H. Arnesen – til tilleggsspørsmål.

Bendiks H. Arnesen (A) : Jeg har også lyst til å ta opp et spørsmål som gjelder rapporten fra Statens helsetilsyn. Mitt spørsmål er: Har sosialministeren tenkt å iverksette noen strakstiltak utover den handlingsplanen vi alle er enige om, for å rette på den dramatiske situasjonen som egentlig er beskrevet i denne rapporten?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Bendiks Arnesen omtaler no ein tilsynsrapport frå Helsetilsynet på grunnlag av situasjonen i 61 kommunar i 1998 – ein nedslåande rapport som fortel om uakseptable tilstandar i mange kommunar, og ikkje det eg forbind med ei verdig eldreomsorg.

Dette er tatt opp i eldreplanen, det fyrste året, og dei kommunane der det vart påvist avvik, har fått beskjed – og fristar – om å retta opp det gale. Det verkar skjerpande i forhold til dei andre kommunane. Det gjer òg tiltaka elles i handlingsplanen.

Det strakstiltaket som eg har sett i verk, er at eg i går skreiv eit brev til alle ordførarane i landet, der eg bad dei ta opp fire spørsmål, som m.a. går på respekten i eigen kommune for den enkelte pleie- og omsorgstrengande, om personellet har høve til dialog med dei folkevalde osv. Eg kan koma tilbake til det.

Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Det har så langt vært helt umulig å få en klar og entydig definisjon av hva en omsorgsbolig med heldøgns pleie og omsorg egentlig er. Henvendelser til meg – og de er dessverre ganske mange – tyder på at omsorgsboligene i større og større grad utover i kommunene faktisk er ubemannede sykehjem.

Jeg har lyst til å spørre sosialministeren om hun – og departementet – har gjort seg opp en mening om, eller satt et krav til, hvordan bemanningen skal være i en omsorgsbolig med heldøgns pleie og omsorg.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: I dei finansieringsordningane som ligg til grunn, er det for det fyrste midlar som går direkte til bygningane – altså til det ytre – både til sjukeheimsplassar og til omsorgsbustader. I tillegg blir eit driftstilskot no gjeve til den enkelte kommunen etter dei personell- og driftsplanane som ligg føre. Føresetnaden for å få del i tilskotet var i 1998, er no i 1999 og vil vera neste år at kvar enkelt kommune kan påvisa auka drift – dvs. dei må få fleire tilsette. Det er det som gjer at det ved fyrste utbetaling var 126 kommunar som ikkje fekk utbetalt fullt tilskot – no er talet nede i 79.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Dagsrevyen hadde den 9. mai i år et oppslag om at 700 personer under 50 år bodde på norske sykehjem. Regjeringen presenterte et antall på 160 som ønsker å komme ut av norske sykehjem, som altså er i aldersgruppen under 67 år.

Mitt spørsmål er: Når det gjelder dette tallet, følger Regjeringen med i forbindelse med utbygging av sykehjem og omsorgsboliger? Og kan Regjeringen si noe om det faktiske tallet på yngre beboere som nå bor ved sykehjem, og som helst skulle hatt et annet tilbud?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg har ingen grunn til å tvila på det talet som vart presentert i Dagsrevyen. Når vi i revidert budsjett presenterer talet ca. 160, er det på grunnlag av eit brev eg skreiv før jul til alle ordførarane i landet, eit brev som fylkesmennene i kvart enkelt fylke fylgte opp, og så gav beskjed tilbake til departementet.

Spørsmålet i brevet var: Kven er det under 67 år som no bur på sjukeheim og som ikkje ynskjer å vera der? Eg ynskte særleg å setja personar under 50 år i fokus. Og etter den oppteljinga er talet på dei som ynskjer å flytta ut, ca. 160. Det er med bakgrunn i det vi no har sett på korleis vi kan bruka dei midlane vi har på budsjettet, endå betre og gje kommunane eit større tilskot. Vi aukar driftstilskotet frå 600 000 kr til 1 mill. kr over tre år.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren: Det meget betydelige franske gasselskapet Gaz de France ønsket å overta Sagas andel på Visund-feltet, men det sa Regjeringen nei til på mandag.

Nå er det jo slik at det både økonomisk og miljømessig er svært viktig at norsk gasskraft vinner frem i Europa, til fortrengsel for kullkraft. Har ikke Regjeringen nå spilt fra seg en viktig mulighet til å bygge en allianse til fordel for norske interesser?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er rett at Regjeringen avslo Gaz de France" forsøk på å overta Sagas andeler i Visund-feltet. Det er sendt et brev til Gaz de France om dette. Jeg vil ikke gå nærmere inn på begrunnelsen, da jeg i dag har lest i Aftenposten at det antakelig vil bli en anke, og da går den til Kongen i statsråd.

Når det gjelder muligheten for å skape allianser, er det klart at vi er opptatt av det. Jeg kan ikke se at den håndteringen som vi har hatt av denne konkrete saken, skulle forhindre det. Jeg har også bebudet at vi i den nye olje- og gassmeldingen som kommer etter jul – altså neste år – vil gå nærmere inn på internasjonaliseringsspørsmålene og forholdene omkring alliansebygging.

Jan Petersen (H): Det er synd å si at det er særlig handling i Regjeringen på dette området. Faktum er at nå liberaliseres energimarkedene ute i Europa, og at det blir viktigere og viktigere for oss å være der ute hvor kundene er.

Det virker som om Regjeringen er ganske uforberedt på denne situasjonen, så mitt spørsmål er: Hvordan akter Regjeringen å møte og gripe de mulighetene som ligger i at vi nå får et mer og mer liberalisert energimarked i Europa?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er klart at vi ønsker å være offensive i forhold til internasjonaliseringen av hele olje- og gassektoren vår. Bakgrunnen for at vi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og i den tilleggsmeldingen som kom til den forrige olje- og gassmeldingen, St.meld. 46 for 1997-98, går inn for bl.a. å styrke INTSOK og PETRAD, er et ønske om å styrke internasjonaliseringsperspektivene.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke helt sikker på om statsråden i sitt siste svar helt tok poenget i Jan Petersens spørsmål: Hva er Regjeringens strategi for å møte det liberaliserte energimarkedet i Europa? Når kampen om å levere gass åpenbart bli sterkere og tøffere, mener selskapene, deriblant statsoljeselskapet, at det er viktig å komme i inngrep med gassalgsselskaper i Europa for å vinne denne kampen. Hvorfor hindrer – i strid med Statoils råd for øvrig – Regjeringen norske selskaper å samarbeide på denne måten på norsk sokkel med partnere som kan være til nytte for Norge, og for selskapene, i gassalget i Europa? Det er utfordringen. Det er strategien vi er ute etter, vi spør ikke om den konkrete saken.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Den konkrete saken vil jeg altså ikke gå nærmere inn på.

Per-Kristian Foss (H): Det er oppfattet!

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg mener at vi har en klar strategi når det gjelder å bygge allianser med ulike partnere, nettopp med sikte på å ha en offensiv holdning til de internasjonaliseringsspørsmål som nå kommer opp i tur og orden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal få stille eit spørsmål til utanriksministeren.

Det er tatt mange initiativ til eit tettare samarbeid når det gjeld utanriks- og tryggingspolitikken, og også når det gjeld forsvarspolitikken i Europa. Utanriksministeren var i går på eit møte i Vestunionen der dette vart tatt opp. Spørsmålet mitt til utanriksministeren er om den norske regjeringa støttar dei andre europeiske regjeringane i arbeidet for å få til eit tettare samarbeid på dette området i Europa.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Vi har fra norsk side, både i de møtene som fant sted i går og i forgårs i Den vesteuropeiske union i Bremen, og på NATOs toppmøte og tidligere, tatt til orde for at vi skal støtte utviklingen i retning av et forsterket europeisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. Det ser vi på som viktig. Det er viktig i den situasjonen vi er i i dag – Kosovo-konflikten er et eksempel på det – at Europa kan ivareta krisehåndteringsoppgaver i større grad enn man har kunnet til nå.

Samtidig har vi også vært opptatt av Norges rolle som assosiert medlem i VEU. I den situasjonen vi er i i dag, har vi for alle praktiske formål full deltakelse. Det er situasjonen for de seks assosierte medlemmene i VEU. I den prosessen hvor VEU gradvis blir en del av EU – jeg tror det vil ta noe tid, i hvert fall vil vi gå inn i det neste årtusen, dvs. år 2000, kanskje år 2001 – er det viktig at vi fra norsk side ivaretar våre interesser når det gjelder deltakelse i beslutningsprosessene. Dette gav vi uttrykk for under NATOs toppmøte. Det har også kommet til uttrykk i erklæringen fra NATOs toppmøte.

Og også i går ble det i flere innlegg i VEU gitt en klar støtte til de VEU-deltakere og NATO-land som ikke samtidig er EU-medlemmer. Dette vil vi fra Regjeringens side følge opp videre i bilaterale kontakter i første omgang. Vi har drøftet det med Tyskland, og vi vil følge det opp også med Storbritannia og Frankrike, som har vært noen av pådriverne her etter avtalen i St. Malo.

Haakon Blankenborg (A): Utanriksministeren seier, som sikkert rett er, at den eventuelle overføringa av Vestunionen til Den europeiske union vil gå føre seg i det neste årtusen, dvs. at vi kan ikkje vente det før neste år. Då har vi sannsynlegvis eit år på oss til å syte for at vi får til ei ordning som tar vare på den innverknaden som vi har i Vestunionen i dag. Er det også ambisjonen til Regjeringa at vi skal ha den same innverknaden på det framtidige europeiske samarbeidet som vi har i Vestunionen i dag, dvs. at vi i praksis deltar fullt ut i møta og når det gjeld avgjerdene?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan bekrefte at det er Regjeringens ambisjonsnivå.

Jeg vil samtidig også her minne om at vi ikke er medlemmer av EU. Det skyldes ikke nødvendigvis bare denne regjeringen, men det skyldes en folkeavstemning. Når VEU blir en del av EU, kan vi vel ikke i utgangspunktet kreve at vi skal få delta i en del av de utenrikspolitiske- og sikkerhetspolitiske spørsmålene som drøftes i VEU i dag. Vi må prøve å finne en mekanisme som gjør at vi blir deltakere i de beslutningsprosesser som angår oss, hvor det er snakk om å bruke også norske ressurser for krisehåndtering. Det er vårt klare ambisjonsnivå at det skal vi få til. Men jeg har lyst til å mane til en viss nøkternhet, slik at jeg ikke senere, også i denne sal, blir konfrontert med mine løfter, som jeg da eventuelt ikke har greid å holde.

Jeg har lyst til å minne om at dette dreier seg om Petersberg-prinsippet i krisehåndtering, og ikke det kollektive forsvar. Det ligger fortsatt i NATO.

Presidenten: Bjørn Tore Godal – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Tore Godal (A): Utenriksministeren har selvsagt rett i at Norge som ikke-medlemsland i EU ikke kan be om alt, peke på alt eller få alt. Men dette er med respekt å melde et tema som er vesentlig annerledes enn alt annet som knytter seg til EU-samarbeidet. Vi er nemlig fullverdige medlemmer i NATO, og det er ingen grunn til å tro at ikke EU-landene har interesse av å sikre Norge omfattende rettigheter i forhold til det arbeidet som knytter seg til krisehåndtering i Europa. Det er våre ressurser og NATOs ressurser man da vil trekke på. Og hvorfor skulle ikke vi være fullverdige deltakere?

Det som av og til bekymrer oss, er følgende: Det man ikke konkret ber om, det får man iallfall ikke. Derfor er det i praksis ikke noe annet enn et assosiert medlemskap i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid på dette området som må til for å få til noe som tilsvarer de rettigheter vi har i dag. Jeg vil gjerne få bekreftet fra utenriksministeren at det er hans ambisjon, og at det legges til grunn i det videre arbeidet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det jeg kan bekrefte, er at min ambisjon er at vi skal ha full deltakelse i de beslutningsprosesser som angår oss. Meg bekjent har man foreløpig ikke drøftet akkurat formene for den type tilknytning. Det eksisterer ikke noen assosieringsordning for det felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU. Så å binde meg opp til å si at vi skal bli assosierte medlemmer, og senere kanskje måtte gi beskjed om hvorfor vi ikke ble det, vil jeg ikke gjøre, president – med all respekt for representanten Godal.

Men jeg kan bekrefte at vi har et ambisjonsnivå om at vi skal ha full deltakelse i de beslutningsprosesser som angår oss, og vi skal gjøre det vi kan for å få en størst mulig innflytelse.

Jeg har lyst til å minne om at også opposisjonen i denne sal har rost Regjeringen for de ordninger vi har fått til når det gjelder Schengen-deltakelse. Man sier at det er en bedre ordning som denne regjeringen har fått, enn den som var tidligere, og derfor skal vi også ha det ambisjonsnivået at vi skal ha den best mulige deltakelsesprosess, også når det gjelder VEU-spørsmål.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.

De lave oljeprisene de siste årene har medført sterk svekkelse av norsk sokkels konkurranseposisjon, og også medført at oljeselskapene og leverandørindustrien har foretatt omfattende kostnadskutt, først og fremst i form av nedbemanning. Fremskrittspartiet har også i tidligere muntlig spørretime utfordret statsråd Arnstad om Regjeringen var villig til å gjennomgå rammebetingelsene på sokkelen, og spesielt da med tanke på CO2-avgiften og andre avgifter som selskapene må betale, uavhengig av lønnsomhet. Vi har fått det svar at Regjeringen vil vurdere dette og komme tilbake med tiltak i revidert nasjonalbudsjett. Det samme svar har også oljebransjen fått av statsråden i forskjellige fora utenfor dette huset.

Stor var skuffelsen i bransjen da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram mandag, og det ikke var foreslått noen endringer i avgiftene. Har Regjeringen ikke forstått alvoret i situasjonen siden lite eller ingenting blir gjort for å bedre vilkårene for en av våre aller viktigste næringer?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er ikke enig med representanten Sandberg i at lite eller ingenting blir gjort. I den tilleggsmeldingen som kom i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, har vi bl.a. bebudet at vi vil avvikle produksjonsavgiften. Vi har kommet med et forslag om et teknologiutviklingsprogram verdt 100 millioner for 1999, og vi har lagt inn noe ressurser på økt internasjonalisering. Vi har i tildelingsrunden for Nordsjøen nå vist at SDØE-andelen der reduseres og avvikles og ikke tas med på nye prosjekt som er ressurssvake, eller som har lav lønnsomhet. Vi har lagt opp til nye prosedyrer når det gjelder konsesjonsbehandling osv. Så her er det en rekke tiltak som går i den retning som oljeselskapene har bedt om.

Vi er selvfølgelig bekymret over muligheten for at vi skal få arbeidsledighet i verftsindustrien på grunn av det som nå skjer i oljenæringen, og har derfor satt i verk disse tiltakene for å forhindre et for bratt fall.

Når det gjelder CO2-avgiften, synes jeg det er naturlig og rimelig at den vurderes i forbindelse med Kvoteutvalgets innstilling, som kommer til høsten.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret.

Det er mange tiltak som er satt i verk, ifølge revidert nasjonalbudsjett, men fra bransjens eget hold blir det sagt at dette ikke er nok. Statsråden og Regjeringen har også tidligere vist til at oljeprisen de siste månedene har økt, men det er kanskje lite som tyder på at dette kan vedvare. Jeg håper selvsagt det er feil.

Men tar virkelig Regjeringen sjansen på at oljeprisen, sammen med de tiltakene som statsråden refererte til i revidert nasjonalbudsjett, alene vil redde problemene for oljebransjen og leverandørindustrien? Ser ikke Regjeringen konsekvensene av at en får en oppsplitting av kompetansemiljøene som en har bygd opp over lang tid? Og en annen ting: Nå står flere tusen arbeidsplasser i distriktene i fare, bl.a. ved Aker Verdal i Nord-Trøndelag. Vil statsråden på et eller annet område iverksette tiltak, prosjekter som kan tas opp fra arkivskuffene, for om mulig å redde noen av disse arbeidsplassene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i et konkret element som ble nevnt, dette med kompetanse. Det er svært viktig at vi i denne situasjonen får på plass dette med statens bidrag til et teknologiutviklingsprogram, som nettopp kan bidra til å ta vare på kompetansen, og utvikle denne høyt kompetente næringen nettopp med tanke på at det også kan være prosjekter etter hvert som er i en fase hvor en må ha ny teknologi for at det skal være lønnsomt.

Ellers er det slik at bransjen bad om en pakke på 10 milliarder, og det er klart at ingen regjering kan tilfredsstille de kravene som bransjene i tur og orden kommer med. Vi greide å få til dette med produksjonsavgiften, vi fikk til teknologiutviklingsprogrammet, en økt innsats for internasjonalisering og en rekke systemgjennomganger, som jeg nevnte. Vi greide altså ikke dette med CO2-avgiften, men vi vil komme tilbake til en vurdering av det i forbindelse med Kvoteutvalget, som jeg sa. Det synes jeg er rimelig, og jeg synes det er naturlig at Stortinget ser at disse sakene har sammenheng.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Vi har nettopp hørt spørsmål om endring av rammebetingelser.

Statoil søkte om å få ta bort beredskapsfartøyet på Norne-feltet i fjor. De erstattet det med en lettbåt som skulle slepe oljelenser, men som sank under uttesting den 3. november 1998. Som svar på et spørsmål sa miljøvernministeren at dette skulle rettes opp.

Selvfølgelig gjorde Statoil det for å spare penger, for å kutte kostnadene. Hvordan er det med beredskapen der ute på feltet? Har Statoil erstattet denne lettbåten med et skikkelig fartøy som kan slepe oljelenser, eller holder de fortsatt på med en båt som ikke er i stand til å være på havet når det blåser såpass som lett bris, for å spare penger?

Presidenten: Presidenten vil anta at representanten Bastesen har gått om bord i feil fartøy. Tilleggsspørsmål skal rettes inn i tråd med hovedspørsmålets innretning, og presidenten er noe i tvil om dette stemmer.

Steinar Bastesen (TF): Jeg mener at dette også har med rammebetingelser å gjøre. Kutting av kostnader har vel med rammebetingelser å gjøre?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg må innrømme at akkurat denne konkrete saken kjenner jeg ikke godt nok til til å kunne svare på spørsmålet.

Dessuten er det slik at sikkerheten på sokkelen er et ansvarsområde som ligger under Oljedirektoratets del, som er knyttet til Kommunal- og regionaldepartementet, så det er mulig at det er en annen statsråd her som har dette som sitt ansvarsområde. Jeg kjenner ikke til dette, men kan gjerne undersøke det, hvis det er ønskelig.

Presidenten: Kjell Opseth – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Opseth (A): I nasjonalbudsjettet for inneverande år reknar Regjeringa med nedgang i arbeidsløysa. I revidert nasjonalbudsjett vert det no indikert at vi kan få 30 000 fleire arbeidslause gjennom året, og at 22 000 industriarbeidsplassar er lagd ned. Så opplever vi også at offshorenæringa og verftsindustrien har tomme ordrebøker. Vi veit også at det på sokkelen er fleire felt som er klåre for utbygging, og spørsmålet mitt er: Vil olje- og energiministeren gå i forhandlingar med oljeselskapa om spesifikke løysingar for ulike felt for å få desse felta av utbyggingane som ligg på vent, i aktiv produksjon?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vet ikke hvilke konkrete felt Opseth her tenker på. Jeg kan bare si at når det gjelder den 15. konsesjonsrunden og nordsjøtildelingene, gikk det i orden på mandag, og slik er det presentert for selskapene. Jeg har inntrykk av at det ble godt mottatt som et bidrag til å komme videre i arbeidet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Spørsmålet til utenriksministeren dreier seg i all korthet om hvordan det i all verden er mulig å gjøre en tabbe som den som her er gjort, og som i virkeligheten har astronomiske dimensjoner. Bortsett fra den russiske ambassaden i Beograd kan det vel ikke ha vært et eneste bygg i hele Beograd som det var så opplagt at man skulle ha tegnet inn på NATOs kart, som den kinesiske. Hva som er mer viktig enn å finne ut hvordan dette var mulig, er selvfølgelig å finne ut hva man kan gjøre for å rette opp skaden, og jeg har to spørsmål til utenriksministeren. Det ene er om Norge nå i NATO helt utvetydig vil gå inn for at NATO betaler den skade som Kina ble forvoldt materielt, og selvsagt når det gjelder tap av menneskeliv, dernest at man går inn for at de som er ansvarlige for en så gigantisk tabbe, får sparken. Statsråder og militære ledere over hele verden går av på grunnlag av langt mindre fadeser enn dette. Dette er simpelthen ikke akseptabelt, og må få konsekvenser.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er kanskje ikke bare jeg som bruker unyanserte adjektiver i denne salen. Når representanten Solheim snakker om «astronomiske dimensjoner», må jeg med presidentens tillatelse si at jeg er uenig med ham. Det som har skjedd, er en tragedie, men selv om jeg selv er karrierediplomat, synes jeg ikke diplomatiske liv er mer verdt enn andre menneskers liv. Vi har sett at det har gått sivile liv tapt tidligere, og det er fortsatt en tragedie, og vil være det framover.

Men de politiske konsekvensene av bombingen av den kinesiske ambassaden er store, og jeg er helt enig med representanten Solheim i at det er uforståelig at noe slikt kunne skje. Derfor har Norge også allerede tatt dette opp et par ganger – senest i går var det en gjennomgang med SACEUR av denne saken, og også generelt om målutvelgelse. Og dette møtet fant sted på norsk initiativ. Dette vil vi videre følge opp i dag.

Jeg har også i denne salen lyst til å si at jeg er svært lite tilfreds med de meldingene vi har fått i dag om at en flyktningleir skal være bombet, og det har vi bedt om blir undersøkt. Det er foreløpig bare en Tanjug-melding som jeg har sett, men vi må undersøke om dette er riktig. Og det er viktig. Vi fikk også bekreftelse fra SACEUR i går om at man vil gå inn og se på rutinene, slik at vi unngår dette i framtiden. Derfor er det ytterst beklagelig at dette skjedde på nytt igjen i natt.

Jeg er enig med representanten Solheim i at det er naturlig at NATO bør betale for skaden av ambassaden. Jeg er ikke like enig med ham i at det er Norge som skal bestemme hvem som skal få sparken i denne saken. Det som det er riktig at Norge gjør, og som vi har gjort og fortsetter å gjøre, er å spørre hva som er årsaken til dette, og hvordan vi kan unngå dette i framtiden. Men jeg tror det er andre som må finne ut hvem som står konkret ansvarlig og eventuelt skal – for å bruke representanten Solheims ord – «få sparken».

Erik Solheim (SV): Jeg er selvsagt enig i at Norge ikke kan utplukke det. Det jeg ønsker at Norge skal gå til NATO med – NATO er oss – er den veldig klare holdning at tabber av slike proporsjoner også må få konsekvenser, slik det får alle andre steder. For hele resten av verden fortoner krigen i Kosovo seg i all sin brutalitet og i all sin lidelse likevel som en lokal europeisk krig. Forholdet mellom USA og Kina setter rammen for alt som skjer i Asia, og er det viktigste tosidige forholdet overhodet i verden. Forholdet mellom Vesten i sin alminnelighet og Kina er også av kolossal betydning, og det å risikere noe på det området er simpelthen ikke tilgivelig.

Også i forholdet mellom Norge og Kina er det skjedd en viss nedfrysing etter dette, og jeg vil derfor følge opp videre med å spørre om hva Norge nå vil gjøre for å tine opp vårt forhold til Kina, og for å yte et lite bidrag fra norsk side for at dette ikke får noen langsiktig virkning.

Utenriksminister Knut Vollebæk: For å gjenta meg selv er jeg helt enig med representanten Solheim i at det som skjedde, er svært alvorlig, og at forholdet til Kina er av stor betydning. Men jeg synes i den sammenheng at det er viktig også å nevne både tidligere statsminister Tsjernomyrdins besøk til Kina og kansler Schröders besøk, og også det faktum at kinesiske media nå gjengir president Clintons unnskyldning. Jeg tror det også er et tegn på at man fra kinesisk side ønsker å fortsette den dialogen vi har, og delta i prosessen.

Fra norsk side tok vi omgående kontakt med den kinesiske ambassaden i Oslo og fremførte vår uforbeholdne unnskyldning for det som var skjedd, og jeg er ikke kjent med at det er noen nedfrysing i forholdet mellom Norge og Kina. Vi har planer om en rundebordskonferanse om menneskerettigheter, vi skal ha et forfatterseminar i Shanghai, og disse prosjektene går – så vidt jeg forstår – etter planen.

Presidenten: Vi går videre med nytt hovedspørsmål.

Grete Knudsen (A): Jeg vil også stille utenriksministeren et spørsmål. Jeg vil rette søkelyset mot EØS-avtalen, som jo er meget viktig for Norge som den viktigste formelle tilknytning vi har til EU.

Derfor er heller ikke veto noe man truer med eller går inn for i utrengsmål, uten at vitale norske interesser eller sikkerhet er truet. Statssekretær Haga har uttalt at barnematdirektivet er en slik aktuell kandidat for bruk av veto, og statsråd Lahnstein har signalisert det samme. Begrunnelsen er at EU påtvinger oss spedbarnsmat som vil forgifte våre barn.

Nå advarer flere barneleger ved bl.a. Ullevål sykehus mot et slikt veto eller unntak fordi stadig flere norske barn lider av en alvorlig mangelsykdom som følge av mangel på vitamin D. Er det slik at Regjeringen ikke har foretatt vurderingen ut fra en faglig begrunnelse?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå pleier jeg alltid å si at jeg er enig med statssekretær Haga. I dette tilfellet er det ikke bare statssekretær Haga som har snakket om veto, men det tror jeg faktisk at jeg selv har sagt, at det kan være en aktuell opsjon. Nå er det ikke slik at vi truer med veto i utrengsmål. Denne Regjeringen har blitt kritisert for at vi ikke har brukt veto, så jeg synes dette er en mild overdrivelse. Men veto ligger der som en mulighet, og da skal vi vel heller ikke frasi oss denne muligheten. Andre representanter har nettopp understreket betydningen av at Norge må sørge for at vi ivaretar våre interesser på best mulig måte, og det vil vi selvsagt også gjøre i denne saken.

Når det gjelder barnematdirektivet, som andre direktiver, er det faglige råd vi baserer oss på. Det er faglige råd som vi også har drøftet, f.eks. i EØS-utvalget, hvor vi har møter.

Statens ernæringsråd har utarbeidet en rapport med en vurdering av barnematdirektivet. Jeg må innrømme at jeg kjenner ikke disse uttalelsene fra leger ved Ullevål sykehus, men dem skal vi selvsagt se på. Selve saken står nå slik at vi har tatt et initiativ overfor EU for å få EUs vitenskapskomite for næringsmidler til å vurdere barnematdirektivet på nytt grunnlag, i lys av den rapporten som vi har fått fra Statens ernæringsråd. Så det er ikke noe som Regjeringen som sådan har funnet på, men det er en rapport fra Statens ernæringsråd. Men hvis det nå foreligger ytterligere opplysinger fra leger ved Ullevål sykehus, vil vi selvsagt ta det med i vurderingen.

Grete Knudsen (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tror at det faktisk er nødvendig å utvide den begrunnelsen som er kommet fra Statens ernæringsråd.

Etter krigen var det vanlig at det ble tilsatt vitamin D i margarin, og at man også anbefalte barn å drikke tran. Men det brukes kanskje mindre margarin i dag, og når det gjelder tran, er det kanskje de mer bevisste som bruker det. Vi ser nå at det er en økning av denne mangelsykdommen hos mange innvandrerbarn, og spesielt i Oslo-området. Derfor håper jeg at statsråden vil vurdere dette fra den siden, i og med at det nå lyser en varsellampe fra de barnelegene som har ansvaret for disse barna.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg sa i mitt første svar, kan jeg bekrefte at vi skal ta det med i vurderingen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Situasjonen i eldreomsorgen ute i kommunene har vel rystet oss alle. Lovbrudd, omsorgssvikt, manglende legetilsyn, dårlig hygiene og eldre som får for lite mat, er noen av forholdene som beskrives i rapporten fra Helsetilsynet. Og det er en graverende mangel på rutiner for å sikre kvaliteten. Både storting og regjering, og ikke minst kommunene, har et ansvar for disse forholdene. Den eldresatsingen vi nå har vedtatt for de neste fire årene, vil klart kunne bedre dette.

Men mange kommuner gjør også en del. Blant annet har flere kommuner konkurranseutsatt pleie- og omsorgssektoren. Det har gitt en bedre eldreomsorg, en bedre kontroll med tjenestene, og det er frigjort penger som blir brukt til flere og bedre tilbud og til mer pleiepersonell. De eldre er fornøyde, og de ansatte har fått bedre arbeidsforhold.

Mitt spørsmålet er om sosialministeren vil legge bedre til rette for at kommunene kan bruke konkurranseutsetting for å bedre eldreomsorgen og få en best mulig utnyttelse av ressursene.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for at representanten Sonja Irene Sjøli understreka dei klare forbetringar som har skjedd på kort tid innan eldreomsorga. Nokon kvar kunne få inntrykk av at det blir stadig verre, men det er jo ikkje tilfellet.

Eg er samd med representanten i at her trengst det klare tiltak for å sikra ein betre kvalitet, ikkje minst for å fylgja opp det lovverket og dei forskriftene som i dag er vedtatt, som dessverre både er for lite kjende og for lite oppfylte. Representanten reiser spørsmål om tilrettelegging for konkurransutsetjing, og meiner at det ytterlegare vil forbetra eldreomsorga. Til det vil eg seia at eg arbeider no med ei stortingsmelding under overskrifta: Omsorg 2000. Den skal særleg setja søkelyset på kvaliteten, på innhaldet både i pleie- og omsorgstenestene, og òg i rusvernet, for her er det eit klart potensial for forbetring. Eitt av dei punkta som skal drøftast nærare, er konkurranseutsetjing, og, frå min ståstad, særleg alternativt til privatisering. Det er vellykka eksempel på det i dag, men det er ikkje tvil om at det òg er eksempel, ikkje minst frå Sverige, på at konkurranseutsetjing ikkje er vegen å gå. Eg håpar å kunna spela meir på lag med dei frivillige organisasjonane, som på dette feltet allereie har lang erfaring. Eg håpar at dei tilsette i kommunane kan vera med, slik som dei er det i nokre forsøkskommunar i dag, men det som må vera eit hovudmål utan omsyn til organisering, er ei meir verdig omsorg.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker for svaret.

Det forundrer meg litt at ikke sosialministeren mer aktivt vil støtte opp om det positive virkemiddelet som konkurranseutsetting er. Det er jo et praktisk redskap. Det viktigste for befolkningen er at de får den pleie- og omsorgstjeneste som de har krav på, og som har god kvalitet, og at det offentlige betaler for tjenesten. Hvem som utfører tjenesten, om det er det offentlige eller private, er mindre viktig.

Noen har problemer med at private utførere kan tjene penger på eldreomsorgen. Men hvis private utfører en pleie- og omsorgstjeneste som er bedre, som de eldre er tjent med og fornøyd med, som gir de ansatte bedre arbeidsforhold, som fører til at kommunene sparer penger som de kan bruke til enda flere og bedre tjenester, og attpåtil tjener penger på det, er det virkelig grunn til å spørre hva som foregår ute i kommunene når det gjelder organisering og drift. Ser virkelig ikke statsråden at konkurranse også innen pleie- og omsorgstjenesten kan være sunt og nødvendig for å bedre forholdene?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Kommunane skal framleis etter mitt syn ha det ansvaret dei i dag har, for pleie- og omsorgssektoren. Det inneber at på dette feltet, som har å gjera med tenester overfor enkeltpersonar i ein heilt spesiell situasjon, er det klare grenser for kor langt konkurranseutsetjinga kan gå. For eksempel skal det gjerast enkeltvedtak i forhold til kva pleie og omsorg den enkelte klienten skal ha.

Eg trekkjer ikkje konklusjonar i dag, men eg lovar representanten Sonja Irene Sjøli og Stortinget ei nøye vurdering av alle sider ved dette som ein del av stortingsmeldinga Omsorg 2000, for det er tydeleg òg behov for å drøfta organiseringa, i tillegg til innhaldet i tenestene.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få rette mitt spørsmål til sosialministeren.

Etter budsjettforliket mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok som kjent Stortinget under budsjettdebatten høsten 1998, mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer, å privatisere Arcus med dets datterselskaper. Jeg har registrert at representanter fra regjeringspartiene mener dette er en god løsning, da nåværende eiere driver en aggressiv markedsføring av sine produkter. Slutter statsråden seg til en slik vurdering?

Jeg har også registrert at Senterpartiets nye leder har vært opptatt av å slå ring om den norske akevittproduksjonen, med bruk av norske poteter. Hvordan vil Regjeringen gjennom sitt salg av Arcus og dets datterselskaper sikre norske bønders leveranser av ca. 20 000 tonn poteter årlig, som tilsvarer en sjettedel av den totale potetproduksjon?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg visa til ei utgreiing i revidert nasjonalbudsjett om kor saka no står når det gjeld Arcus.

Det er isolert sett ikkje nokon alkoholpolitisk grunn for å behalda Arcus som eit statleg selskap. Men det er visse spørsmål som må utgreiast, avklarast og takast stilling til, før det kan vera snakk om å selja aksjane i Arcus. Det er visse monopol som Arcus har i dag, i tillegg til potetspritavtalen som representanten Skogholt her peika på. Det er òg meldt tilbake i revidert nasjonalbudsjett kva for felt Regjeringa no tar sikte på å avklara nærare, før det blir aktuelt å selja aksjar.

Lat meg for ordens skuld streka under at det er Nærings- og handelsdepartementet som formelt handterer denne saka. Men når representanten Skogholt retta spørsmålet til sosialministeren, går eg ut frå at det fyrst og fremst har med dei alkoholpolitiske sidene å gjera. Lat meg få gjera det heilt klart: Eg står bak det forslaget som Regjeringa fremja i haust, og det vedtaket som vart gjort i Stortinget, men syter òg for at det som gjeld mitt område i denne saka, blir utgreidd før aksjane blir lagde ut til sal.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg vil få rette mitt tilleggsspørsmål til statsråden for Kommunal- og regionaldepartementet.

Jeg er fortsatt overrasket over at representanter for regjeringspartiene mener at et privateid Arcus-selskap vil føre en mindre aggressiv markedsføring. Jeg har registrert statsråd Enoksens utsagn om betydningen av å sikre den norske akevittproduksjonen. Som kjent er forbruket av norske poteter av meget stor betydning for bøndene. Jeg kan ikke av den orientering som er gitt i revidert nasjonalbudsjett, se at man legger opp til å iverksette spesielle tiltak for å sikre bruk av norske poteter i spritproduksjonen. Hvilke grep vil statsråden ta for å sikre den norske akevittproduksjonen? Vil statsråden f.eks. ta initiativ til å omstøte tidligere vedtak om privatisering av Arcus?

Sammen med Arbeiderpartiet og SV har Senterpartiet flertall i Stortinget for en slik løsning.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Det er fattet en beslutning i Stortinget om at Arcus skal privatiseres. Det har Regjeringen til hensikt å følge opp. Regjeringen har også til hensikt å følge opp dette slik at man kan ivareta de norske interesser på en best mulig måte. Det gjelder hensynet til produksjonen av akevitt, og det gjelder også hensynet til leveranser av poteter til denne industrien, som har svært stor betydning for mange bønder som i dag er leverandører til Arcus. Det vil bli lagt vekt på at privatiseringen kan gjennomføres på en måte som skal gjøre det mulig.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål, hvis presidenten forstod ham rett.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg har mye å spørre om, men jeg oppfattet det slik at det ikke blir gitt rom for det.

Spørsmålet går til sosialministeren – tror jeg – og det går nettopp på dette med produksjon av sprit, som så langt har vært underlagt statlig kontroll og virksomhet. Når det statlige monopolet nå er opphevet, gjennom at Regjeringen sammen med Høyre og Fremskrittspartiet ønsket å privatisere virksomheten, må en vel forvente at flere private aktører vil melde seg på banen. Da er mitt enkle og klare spørsmål: Frykter ikke statsråden, med sin holdning til spørsmålet, at produksjon i privat regi vil gjøre det vanskeligere å opprettholde målet om en restriktiv alkoholpolitikk i Norge?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Fyrst til representanten Einar Olav Skogholt, som brukte uttrykket «aggressiv markedsføring» – som sosialministeren, ut frå det ansvaret ho har, sjølvsagt ikkje er spesielt glad for.

Så til representanten Kristoffersen. I mitt svar, og også i revidert nasjonalbudsjett, er det altså nemnt nokre område som må avklarast før det kan tilretteleggjast for eit sal. I dette ligg også at om det skulla dukka opp problem og spørsmål som det viser seg at ein ikkje kan avklara i tråd med det som Regjeringa har lagt til grunn for å føreslå sal av desse aksjane, kan det vera aktuelt å vurdera heile saka på nytt. Eg kan ikkje seia kor langt vi no er komne i det arbeidet, men vurderingane blir sjølvsagt gjorde, fordi det enno er uvisse på dei områda.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er definitivt omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.