Presidenten: Stortinget mottok fredag 14. mai
meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Presidenten
har registrert én.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Siv Jensen.
Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til
finansministeren.
I Dagsavisen i dag kan man lese at det nå er
rekordstor omsetning på Systembolaget i Sverige, og at
nordmenn kjøper alkohol i større grad enn noensinne.
I statsregnskapet for 1998 kan man lese at
på tross av en realøkning i alkoholavgiftene har
statens inntekter ved alkoholavgifter gått ned med ca. 6 pst.
I budsjettinnstillingen for 1998 skrev sentrumspartiene at de ønsket
seg en betydelig realøkning i avgiftsnivået på alkohol,
og dette kunne ha positiv virkning på helse og miljø.
Mitt spørsmål blir da: Ser
Regjeringen nå at det ikke lenger er en sammenheng mellom økning
i alkoholavgiftene og nordmenns alkoholforbruk, og vil Regjeringen snart
ta et initiativ både for å begrense grensehandelen
og for å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å kjøpe
alkohol i Norge?
Statsråd Gudmund Restad: Spørsmål omkring handelslekkasje,
særlig mot Sverige, har gjentatte ganger vært
et tema her i Stortinget. Jeg vet ikke hvor mange spørsmål
jeg har fått i spørretimen om nettopp det problemet,
og det har også vært interpellasjoner om det.
Det er selvfølgelig et problem at
man har en handelslekkasje til naboland. Et visst handelssamkvem
og dermed en handelslekkasje vil man alltid måtte ha. Men
det er nok riktig, som Siv Jensen nå antyder, at denne
lekkasjen etter hvert begynner å anta dimensjoner som kan være
betenkelige. Jeg vil ikke avvise at man i større grad enn
hittil kan bli nødt til å ta hensyn til bl.a.
avgiftsnivået f.eks. i Sverige når vi skal fastsette
våre avgiftsnivå. Det kan imidlertid ikke bare
gjelde de varene som Siv Jensen nå nevnte, alkohol o.l.
Jeg har merket meg at det også er en betydelig lekkasje
til Sverige når det gjelder handel med matvarer, og en
sannsynlig forklaring på det er at man har dobbelt så høy
beskatning av matvarer i Norge. Man har 23 pst. moms på matvarer
i Norge, mens man har bare 12 pst. i Sverige. Det har Fremskrittspartiet
konsekvent gått imot å gjøre noe med.
Så jeg tror det er mange som bør tenke seg om,
om vi fører en riktig avgiftspolitikk både på det
ene og det andre området.
Siv Jensen (Frp): Jeg er veldig glad for at statsråden antyder
at det kan være grunnlag for å redusere avgiftene både
på alkohol og også på matvarer i Norge.
Det er veldig gledelig!
Nå er det jo flere varer som er utsatt
for handelslekkasje. Omsetningen av hvitevarer og brunvarer har
også økt i betydelig grad fra Sverige til Norge.
Men med den åpningen som finansministeren nå gir,
betyr det at vi allerede i budsjettet for 2000 kan vente oss forslag
som går i retning av en reduksjon i disse avgiftene, eller
blir det mer prat fra Regjeringens side enn handling?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil selvfølgelig ikke nå annonsere
hva som vil komme til å stå i budsjettet som skal
legges fram i begynnelsen av oktober. Men dette er en problemstilling
som vi selvfølgelig har med oss i arbeidet med budsjettet.
Presidenten: Per-Kristian Foss – til
oppfølgingsspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Jeg merket meg at finansministeren antydet
at også jordbruksvarer er en årsak til grensehandel.
Det tror jeg han har noe rett i.
Jeg leser også finansministerens uttalelse
nå som at dette innvarsler en ny linje fra Regjeringen
i jordbruksforhandlingene når det gjelder å få ned
prisene på norskproduserte matvarer. Finansministeren kan
sikkert bekrefte at moms ikke er det avgjørende utslaget
for hva forbrukerpris faktisk blir, særlig hvis man sammenligner
med Danmark, som har en høyere moms, også på matvarer,
enn Norge har på alle varer. Vil finansministeren bekrefte
at det som nå ble gjort i jordbruksoppgjøret,
med økte priser på norske matvarer, er en linje
som Regjeringen vil gå bort fra, etter de uttalelser han
nå har kommet med?
Statsråd Gudmund Restad: Det som var tema nå, var handelslekkasje.
Da pekte jeg på at det ikke bare er forskjellen i avgiftsnivået
på f.eks. alkohol som kan forklare handelslekkasjen mot
Sverige, men at man også har en handelslekkasje i form
av at matvarer i betydelig grad kjøpes i Sverige. Og så pekte
jeg på, som en mulig forklaring på det, at man
har dobbelt så høy moms på matvarer i
Norge som i Sverige.
I den grad man skal ta noen signaler fra min
side i mitt første svar, er det det at jeg vil vurdere
momsspørsmålet. Jeg har varslet at vi kommer tilbake
med forslag om en såkalt momsreform i vårsesjonen
neste år. I den forbindelse vil også spørsmålet
om moms på matvarer bli vurdert.
Presidenten: Einar Olav Skogholt – til
oppfølgingsspørsmål.
Einar Olav Skogholt (A): Ved siden av den store handelslekkasjen til
vårt naboland Sverige, og til dels til Danmark, har vi
også en meget stor omsetning av smuglersprit. Det blir
hevdet at vinmonopolutsalgene står for bare en tredjedel
av omsetningen av brennevin. En tredjedel blir omsatt på illegal
måte og en tredjedel via tax-free omsetning osv.
Tror ikke statsråden at en senking
av alkoholavgiftene vil kunne bidra til at vi får en større
del av den totale omsetningen lagt til våre vinmonopolutsalg,
at vi kan kompensere en redusert avgift på alkoholen ved
at vi får en større del av den totale omsetningen
lagt til våre utsalg?
Statsråd Gudmund Restad: Når det gjelder spørsmålet
om en eventuell avgiftsharmonisering, har det relasjon til den lovlige
handelsvirksomheten over grensene. Den ulovlige virksomheten i form
av smugling har jeg ingen tro på kan påvirkes
ved avgiftsnivået. Her er det så store fortjenestemarginer
at det vil være helt umulig hvis vi skal ha vår
begrunnelse for helseavgiftene i behold, å legge oss på et
nivå som i vesentlig grad vil redusere smuglingen. Her
er det andre ting som må tas i bruk, og det er først
og fremst å øke oppdagelsesrisikoen – altså en
styrking av bl.a. Tollvesenet.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg har følgende spørsmål til
finansministeren:
Da finansminister Restad la fram revidert nasjonalbudsjett,
uttalte han at de pilene som skulle peke oppover, pekte oppover,
og de som skulle peke nedover, pekte nedover. Dette var finansminister
Restad svært tilfreds med.
I revidert nasjonalbudsjett slås det
fast at veksten i norsk økonomi stanser opp, og at ledigheten
vil øke. Regjeringens egne prosentanslag viser at det blir
rundt 30 000 flere ledige mot slutten av dette året
sammenliknet med fjoråret. Når pilen for ledighet
peker opp – altså vi får flere ledige – er
det da slik at Restad er fornøyd med det? Og er det forklaringen
på at Regjeringen heller ikke foreslår noen tiltak
i budsjettet for å motvirke en slik utvikling?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg forstår at det har falt Hill-Marta
Solberg litt tungt for brystet at pilene peker i riktig retning.
Det er selvfølgelig ikke særlig hyggelig for opposisjonen
at det skjer, men jeg for min del gleder meg i hvert fall over det,
og det tror jeg også det norske folk gjør. Så får
Arbeiderpartiet være alene om å gremme seg over
at dette skjer.
Jeg er glad for at dette spørsmålet
nå kommer, for jeg registrerte at Hill-Marta Solberg igjen
nevnte et tall på 30 000 flere ledige i løpet
av året. Det registrerte jeg var blant de første
arbeiderpartikommentarene forrige mandag da revidert nasjonalbudsjett
ble lagt fram. Det var tydeligvis noe Arbeiderpartiet hadde bestemt
seg for å bruke som en kritikk. Dessverre hevdes det at
dette finner man ut av tall i revidert nasjonalbudsjett. Det har
jeg nå personlig gått nøye gjennom, og
jeg har fått mitt embetsverk til å gå gjennom
det. Det er helt umulig for Finansdepartementet å skjønne
hvordan Arbeiderpartiet har regnet seg fram til dette tallet på ytterligere
30 000 ledige, for situasjonen er jo at det har vært
liten endring i registrert ledighet siden nyttår. Det var
mange pessimister som spådde en kraftig økning
i ledigheten allerede fra årsskiftet, men den økte
ledigheten har vi hittil ikke sett manifestere seg – tvert
imot. De siste tallene vi har, som er fra 12. mai, viser en registrert
ledighet på 55 700. Det er 1 500 færre
ledige enn for ett år siden. I samme periode har det vært
en reduksjon i arbeidsmarkedstiltakene på 10 000,
og det betyr at vi ikke har fått den ledighetsøkningen
som mange hadde spådd. Det har blitt noen flere permitterte – 2 100
flere – men den kraftige ledighetsøkningen har
altså ennå ikke kommet til syne. Jeg synes man
heller skal glede seg over det enn å forsøke å framstille
det slik at man i løpet av året vil få 30 000
flere ledige enn det vi har i dag.
Jeg vil gjerne – hvis det var mulig å spørre
andre veien – spørre: Hvordan har Arbeiderpartiet
regnet for å komme fram til tallet 30 000 flere
ledige i løpet av året?
Presidenten: Presidenten er noe usikker på retningen når
det gjelder spørsmål – men Hill-Marta
Solberg, vær så god!
Hill-Marta Solberg (A): Jeg antar da at jeg får behørig
tid til først å svare på statsrådens
spørsmål!
Presidenten: Det er ett minutt til å håndtere
dette.
Hill-Marta Solberg (A): Hvis jeg kan hjelpe finansminister Restad,
er det slik at skal vi oppnå hans gjennomsnitts ledighetstall
for inneværende år, vil vi mot slutten av året
måtte ha en ledighet på om lag 4 pst.,
slik at – som jeg sa i mitt spørsmål – sammenliknet
med ledighetsnivået på samme tidspunkt i fjor,
vil det bety en forskjell på om lag 30 000 fra
slutten av fjoråret til slutten av 1999. Det var regnestykket.
Men når Regjeringen, til tross for
det finansministeren nå sier, likevel i revidert nasjonalbudsjett
omtaler at det blir økende ledighet, så sier også Regjeringen
at det skal løses ved større mobilitet i arbeidsmarkedet,
hvilket betyr at ledige industriarbeidere skal bli helsearbeidere.
Og da må jeg spørre: Hvor mange sveisere tror
Restad han kan klare å gjøre om til sykepleiere,
og hva slags politikk har Regjeringen for å få dette
til?
Statsråd Gudmund Restad: Ja, jeg skjønner jo at det går
an å latterliggjøre behovet for en viss omstilling
i arbeidsmarkedene. Det er fristende å spørre:
Hvordan fikk man laget sveisearbeidere i 1998? Jeg vet ikke hvor
de kom fra. For det er et faktum at aktiviteten innen den oljerelaterte
virksomheten økte meget dramatisk i løpet av 1998.
Det som ser ut til å bli utviklingen i inneværende år,
er at man igjen mister de arbeidsplassene som kom ekstra i 1998.
Det er ikke mer dramatisk enn som så. Men det vil være
helt umulig å forestille seg at man kunne opprettholde
det veldig høye aktivitetsnivået innen oljerelaterte
næringer på lengre sikt. Der må det nødvendigvis
komme en omstilling, selv om det måtte smerte litt i omstillingsfasen.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg vet ikke om det tillates at jeg igjen svarer
på spørsmål som blir stilt.
Presidenten: Det vil være brudd på det
reglementet som gjelder for den muntlige spørretimen, så dette
får man gjøre opp på andre måter.
Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.
Sylvia Brustad (A): Det er jo en framgang at Regjeringa i revidert
nasjonalbudsjett erkjenner at ledigheten er økende, men
når vi hører finansministeren i dag, er han ikke
like klar på det han sjøl har skrevet i det som ligger
til behandling i Stortinget. I tillegg til at Regjeringa atter en
gang forsøker å bestride tallenes klare tale, gjør
den jo ingenting med denne situasjonen. Jeg skjønner at
Regjeringas nye slagord i forhold til arbeidsmarkedspolitikken er:
Fra aktivitet til passivitet. Det eneste Regjeringa gjør,
er å øke dagpengebevilgningene, men den gjør
ingenting med hensyn til aktive tiltak, som f.eks. å rette
opp feilene fra i går når det gjelder arbeidsmarkedstiltak,
og det skjer heller ingenting med hensyn til å avhjelpe
den situasjonen som deler av vår industri nå befinner
seg i.
Det er jo slik som Hill-Marta Solberg sier,
at hvis Regjeringas egne anslag for ledigheten slår til,
vil den øke med over 30 000 personer fra slutten
av 1998 til utgangen av inneværende år. Og mitt
enkle spørsmål er følgende: Hvorfor sitter
Regjeringa stille og ser på dette og ikke setter i gang
aktive tiltak?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror nok man kan stille spørsmålet
hvem det er som bestrider tallenes klare tale – for nå har
jeg nettopp nevnt tall.
Det er altså slik at den 12. mai var
det 55 700 ledige i Norge. Det er 1 500 færre
enn for ett år siden. Og når det gjelder AKU-ledigheten,
som jeg skjønner at Arbeiderpartiet har hengt seg opp i,
er det riktig at den sesongjusterte AKU-ledigheten har økt
fra 3,1 pst. ved utgangen av fjerde kvartal i fjor til utgangen
av første kvartal i år – fra 3,1 til
3,4 pst. Vi har i revidert nasjonalbudsjett anslått
at AKU-ledigheten vil øke ytterligere, til 3,5 pst., men
hver tiendedels prosent i ledighet utgjør ikke mer enn
2 000 personer, og det er en himmelvid forskjell på 2 000 – eller
om man tar utgangspunkt i tallet ved slutten av året – og
de 30 000 som Arbeiderpartiet nå gjentatte ganger
har hevdet vil bli det større antall ledige ved utgangen
av inneværende år i forhold til det vi hadde ved utgangen
av forrige år.
Presidenten: Øystein Djupedal – til
oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Diskusjonen om hvor mye arbeidsledigheten
vil øke i løpet av vinteren og høsten, må være
en akademisk diskusjon, for det Regjeringen nå erkjenner,
er at arbeidsledigheten vil øke. Det ser vi gjennom alle
de prognoser som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Vi ser det
ikke minst ved at Regjeringen selv har justert opp anslaget for
dagpengeutbetalinger. Om det blir 30 000 eller 20 000
ledige, står vi altså overfor en situasjon med økende
arbeidsledighet.
Jeg skal gi Restad honnør for at han
faktisk var mer – skal vi si – optimistisk gjennom
vinteren enn det bl.a. jeg var, for jeg trodde ledigheten kom til å øke
tidligere enn den gjør. Men det vi nå står
overfor, er en situasjon der Regjeringen også erkjenner,
som mange andre institutt gjør, at ledigheten vil gå opp.
Og da er jo spørsmålet: Er det riktig av Regjeringen
bare å øke dagpengeutbetalingene, eller er det
viktig å sette inn tiltak for å motvirke ledigheten?
Mitt konkrete spørsmål er: Hvilke tiltak tenker Regjeringen
på? Da vi gikk noen runder i vinter, var finansministeren,
og også statsministeren, opptatt av hvilke tiltak, og sa
at Regjeringen var beredt til å sette inn tiltak når
som helst.
Et tiltak kan (presidenten klubber) være å fornye
ferjeflåten i innenriksfart, (presidenten klubber) som
er et fornuftig tiltak for akkurat den bransjen som nå rammes hardest – verftsindustrien.
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom
på at taletiden skal respekteres. Spørsmålet
er, så vidt presidenten kunne registrere, stilt for lengst.
Statsråd Gudmund Restad: For ikke å bli misforstått:
Jeg benekter ikke at vi kan få en viss økning
i ledigheten i løpet av inneværende år.
Det har jeg sagt helt siden i fjor høst, da Regjeringen
ble sterkt angrepet for at vi ikke så skriften på veggen
allerede da. Det er riktig som Øystein Djupedal nå påpeker,
at han og mange andre var sterkt pessimistiske omkring årsskiftet.
Jeg synes vi nå skal glede oss sammen over at denne pessimismen ikke
har slått til, og at vi når vi passerer midten
av mai, ennå ikke har sett noen økende ledighet
i Norge.
Når det gjelder hvilke tiltak man
kan iverksette, er det Djupedal nevner, spesielt rettet mot verftsnæringen.
Der er det faktisk noen opplegg i Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett
som bør medføre at man omsider kan komme i gang
med bygging av to nye hurtigruter – om det skjer i år
eller senere, tør jeg ikke si noe sikkert om, men det er
i hvert fall noe som forhåpentligvis vil komme norske verft
til gode. Og Peter Angelsen, som sitter her som fiskeriminister,
har et forskningsfartøyprosjekt på gang.
Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Siv Jensen (Frp): I debattene som fulgte bl.a. i radio etter
at revidert ble lagt frem, sa finansministeren gjentatte ganger
at han ville sitte og vente og se på utviklingen før Regjeringen
ville foreta seg noe i forhold til å motvirke ledigheten,
bl.a. gjennom å endre rammebetingelsene for næringslivet.
Men når vi vet at den sittende regjering er så til
de grader glad i skatte- og avgiftsinntekter til staten som den
faktisk er, er det da ikke bedre å endre rammebetingelsene
for de næringer som er utsatt, slik at vi får
aktive arbeidsplasser som vil bidra til økte skatte- og
avgiftsinntekter til staten, fremfor at vi må ha en økt
utgiftspost gjennom arbeidsmarkedstiltak eller ledighetsutbetalinger?
Statsråd Gudmund Restad: Det med å vente og se var en kommentar
fra min side til Hill-Marta Solberg i en radiodebatt, hvor også Siv
Jensen var med. Men det var i forhold til spørsmålet:
Får vi 30 000 flere ledige i løpet av året,
eller får vi det ikke? Jeg advarte igjen mot å være så pessimistisk,
mot å gjenta pessimismen fra i fjor høst. Det
var i den forbindelse jeg sa at man kunne vente og se om man får
den sterke ledighetsøkningen som Hill-Marta Solberg tallfestet
til 30 000, også i den debatten.
Når det så gjelder hva som
er mest fornuftig, er det klart at det er mer fornuftig å få folk
til å være i ordinært arbeid enn på arbeidsmarkedstiltak,
og jeg har nevnt et par tiltak som vil kunne føre til at
folk får arbeid. Men jeg merker meg at opposisjonen i Stortinget
har litt forskjellige oppfatninger. Fremskrittspartiet og Siv Jensen ønsker
det ene, Arbeiderpartiet har sagt at de ønsker det stikk
motsatte.
Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.
Tore Nordtun (A): Vi bør gå litt videre på dette,
fordi det er flere statsråder som har understreket dette
med arbeidsledigheten. Hvis den viste tendens til økning,
skulle man komme tilbake med konkrete tiltak. Jeg tror finansministeren
må være glad for at opposisjonen i Stortinget er
oppmerksom på arbeidsledigheten og overvåker den.
Jeg skal ta et sitat: Statsråd Lars
Sponheim – som siterte statsministeren – sa i
Stortinget:
«Dette
vil vi ha under kontinuerlig overvåkning, og tilpasse den økonomiske
politikken deretter. Vi får selvsagt mulighet til å komme
tilbake til dette – om ikke før så i
revidert nasjonalbudsjett – og kan sette inn nye virkemidler
hvis ledigheten viser en økende tendens.»
Når finansministeren nå bekrefter
at det er en økende tendens, hvor er de konkrete virkemidlene
til å møte denne økende tendensen – som
man bare antyder, siden finansministeren nesten benekter at vi har
en økende ledighet?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg har ikke benektet at vi kan få en
viss økende ledighet. Jeg får gjenta det igjen, så ingen
skal komme på slutten av året og si «hva
sa vi»: Det er blitt en viss økt ledighet. Jeg
vil ikke se bort fra at det kan komme til å skje, bl.a.
på grunn av at vi har flere permitterte for tiden enn det
vi normalt har på denne tiden av året. Vi har
ikke foreslått å øke antall arbeidsmarkedstiltaksplasser.
Men det vi har foreslått konkret – det var jeg
inne på i sted – er tiltak som bl. a. kan komme
til nytte for verftsnæringen. Jeg synes ikke det er nødvendig å terpe
på det, for jeg mener å ha svart på dette
tidligere.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Jeg får holde meg til finansministeren,
som har blitt varm i trøya – eller i sommerdressen.
Jeg holder meg til pilene, men denne gangen
går jeg over på renten, hvor finansministeren
jo har vært rimelig konkret. Han sa ved presentasjonen
av revidert budsjett – det ble iallfall oppfattet sånn – at
vi ved årsskiftet ville få et rentenivå på 3,75
pst. i Norge, målt som tre måneders pengemarkedsrente.
Det hørtes hyggelig ut for dem som fortsatt har litt boligrenter
eller studielånsrenter å betale.
Vi får så dementiet fra hans
politiske sekretær:
«Det
ligger ingen politiske løfter i den skisserte renteutviklingen.
Det er bare en teknisk fremskrivning av det markedet synes å vente
på det nåværende tidspunkt.»
Det kan da ikke være riktig, for av
revidert fremgår det, både direkte og indirekte,
at de renteforutsetningene som Finansdepartementet bruker i modellen,
nettopp er de Restad har presentert. Modellen som lages for økonomiske
fremskrivninger, bygger på de renteforutsetninger som her
er skissert.
Hva er sant – Restads første
versjon, politisk sekretærs versjon eller dokumentets versjon?
Statsråd Gudmund Restad: Det var med velberådd hu at jeg tok
på meg lyse, lette klær i dag, jeg skjønte
hva som skulle skje i Stortinget.
Jeg synes det er greit å få sjansen
til å oppklare spørsmålet omkring renten.
Diskusjonen omkring dette har sitt utspring
i at en avis som burde være spesialist på slike
spørsmål, nemlig Dagens Næringsliv, hadde
misforstått en plansje som jeg viste under pressekonferansen
forrige mandag, hvor de da hadde kunnet lese seg til, ifølge
det som stod i avisen dagen etter, at Finansdepartementet og finansministeren spådde
et rentenivå i Norge på under 4 pst. allerede
ved utgangen av inneværende år. Det er en misforståelse
som avisen har gjort seg skyldig i, og vi har forsøkt å bidra
til at denne misforståelsen skulle bli oppklart. Men senere artikler
i samme avis tyder ikke på at man vil innse at man har
feiltolket den aktuelle kurven som jeg viste fram.
Jeg har sagt offentlig hva jeg mener vil være
en sannsynlig renteutvikling. Jeg har pekt på at vi nå har
fått gjenopprettet tilliten til norsk økonomi,
kronen har styrket seg kraftig hittil i år, og
rentene har i tre omganger gått ned med 0,5 prosentpoeng.
Jeg har sagt at jeg regner med at forholdene nå burde ligge
til rette for at vi får en lignende rentenedgang også resten
av året. Jeg har ikke vært mer presis enn som
så, men noe lignende som det vi har hatt hittil i år,
forventer jeg også vil skje i resten av året. Jeg
forventer også at man utover i 2000 vil få en
ytterligere rentenedgang. Jeg har svart på direkte
spørsmål fra bl. a. TV 2 at jeg ikke vil utelukke
at rentene da kan komme ned mot 4 pst. Det er det som har vært
forsøkt kommunisert. I den grad dette ikke har nådd
fram, kan det selvfølgelig dels skyldes at jeg ikke har
kommunisert godt nok, men det kan også skyldes at noen
som har tolket det som er blitt sagt, ikke har fått
tak i det som er blitt forsøkt kommunisert.
Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke sikker på om det ble noe
klarere etter dette svaret.
Jeg minner om at representanten Restad tidlig
på 1990-tallet var blant dem som meget sterkt kritiserte
den daværende regjering, regjeringen Gro Harlem Brundtland,
for at man på andre områder – det gjaldt
arbeidsledigheten den gang – ikke ville gi politiske
prognoser, men tekniske fremskrivninger.
Mitt spørsmål er nå:
Hva er finansministerens – da sikter jeg ikke til embetsverkets,
men til den politisk ansvarlige ledelses – prognoser for
renteutviklingen? Og svaret bør ikke være at renten
kommer til å gå ned, for det vet alle. Men spørsmålet
er: Når vil det politiske løfte om at vi skal
komme ned på europeisk nivå – som nå,
etter at Europa har justert seg ned igjen, er på ca. 2,5
pst. – bli oppfylt? Det er i grunnen det man er ute etter å få svar på fra
en politiker.
Statsråd Gudmund Restad: For det første bekrefter jeg det
som Per-Kristian Foss la i sitt første spørsmål,
at den kurven som ble vist, var tekniske fremskrivninger og ikke
må oppfattes som prognoser. Så er det tilbakelagt.
Så har jeg for min del aldri verken
sagt eller skrevet at vi skal komme ned på europeisk rentenivå.
Men jeg har sagt at vi skal komme ned mot europeisk
nivå; det står bl.a. i nasjonalbudsjettet fra
i fjor høst, og det har jeg gjentatt mange ganger senere.
Og det lå også i det første svaret at
jeg regner med at det vil være utviklingen. Så langt
er det ingen ting som tyder på at ikke disse prognosene
kan holde, men selvfølgelig kan det skje ting – ikke minst
i verdensøkonomien – som lager problemer for oss når
det gjelder disse prognosene. Det har vi jo rikelig erfaring for,
når vi ser oss bare et halvt år tilbake.
Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.
Erik Dalheim (A): Et spørsmål til finansministeren, og
det baserer seg ikke på tendenser, men realiteter:
Industrisysselsettingen har gått ned
med 22 000 personer fra første kvartal i fjor
til første kvartal i år. Dette går fram
av siste arbeidskraftundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå,
så her er det ikke snakk om tendens. Til sammenlikning økte
industrisysselsettingen med hele 35 000 personer fra 1993
til 1997. Det er særlig i 1998, under den sittende regjering,
at den negative utviklingen i antall industriarbeidsplasser har
skutt fart.
I revidert nasjonalbudsjett ser vi ikke konkrete
forslag rettet mot industrien. Så langt vi kan se, og som
også finansministeren har vært inne på,
er det opplistinger av at det går den gale veien. Kan finansministeren
svare på hvorfor Regjeringen ikke har funnet det riktig å komme med
tiltak rettet mot industrien i sitt reviderte budsjettforslag?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg føler vel kanskje at dette er
noe av det samme temaet som har vært oppe før, men
jeg aksepterer at det er et nytt hovedspørsmål
likevel.
Det er riktig, som representanten Dalheim peker
på, at i industrien har sysselsettingen blitt betydelig
redusert i det siste: med vel 20 000 personer fra første
kvartal 1998 til første kvartal nå i år.
Men det er også slik at det i forretningsmessig tjenesteyting,
i varehandelen og i helse- og omsorgssektoren fortsatt er sterk
vekst i sysselsettingen, så det oppveier jo i betydelig
grad reduksjonen i industrisysselsettingen. Det er også noe
av forklaringen på at vi ennå ikke har sett den
ledighetsøkningen som mange spådde.
Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett
sagt at man anslår at sysselsettingen for inneværende år
vil øke med om lag 5 000 personer, fra 1998 til
1999, og at dette vil kunne gi en AKU-ledighet på omkring
3,5 pst. som gjennomsnitt for året, mot 3,2 pst.
i fjor.
Så er det jo slik – og det
har jeg nevnt i et tidligere svar – at oljeinvesteringene
kom opp på et svært høyt nivå i
1998, og næringen selv innrømmer vel at det var noe
ufornuftig å legge seg på et så høyt
nivå fordi alle så at man ville måtte
få en avmatting på det området. Det er slik
at det høye nivået umulig kan videreføres,
og det er derfor også begrenset hva man kan gjøre
med økonomisk-politiske virkemidler for å hindre
en nedgang i aktiviteten i denne sektoren. Eventuell økt
arbeidsledighet innenfor en enkelt næring og et geografisk
område vil et stykke på vei kunne motvirkes ved økt
mobilitet, som det har vært pekt på i et tidligere
spørsmål. I tillegg vil en slik utvikling bli
møtt aktivt ved bruk av arbeidsmarkedspolitikken – hvis
det skulle vise seg å bli veldig dramatisk – og
ikke minst en intensivert formidlingsinnsats.
Når det så gjelder de konkrete
tiltakene vi har foreslått, bare viser jeg til det jeg
har forsøkt å svare på to tidligere spørsmål
om tiltak spesielt for verftsnæringen. Jeg vil legge til
at vi for verftsnæringen tidligere også fikk økt
støttenivået; støttesatsen ble hevet
fra 7 til 9 pst.
Erik Dalheim (A): Jeg må bare registrere – og
det er dramatisk, synes jeg – at Regjeringen, slik som
finansministeren nå refererer det, har sett alle faresignaler,
men de sier altså rett ut at her er det lite man kan gjøre.
Det vi står overfor, er jo en veldig
vanskelig situasjon, spesielt for industrien. Vi har jo en rente
i Norge som, selv om man prøver å beskrive det
positive i at renten går ned, ligger 4 pst. over
det vi har i Europa. Og vi har – og det er i hvert fall
Regjeringens tunge ansvar – også en pris- og kostnadsvekst
som er nær det dobbelte av det Europa har.
Industrien har i dag en gjeng med kompetanse
som man ikke kan skusle bort, men som man har bruk for også i
morgen, og derfor må jeg igjen stresse finansministeren
med det som da er virkeligheten slik vi nå registrerer
det, at Regjeringen altså ikke har funnet det riktig å komme
med konkrete tiltak. Jeg må igjen spørre: Hvorfor
ikke det, når virkeligheten er som den er?
Statsråd Gudmund Restad: Ja, det mener jeg jeg gav et svar på mot
slutten av mitt forrige svar.
Det vi har lagt vekt på, er å videreføre
et stramt økonomisk opplegg som skal legge forholdene til
rette for en ytterlige rentereduksjon. Det vil jo bl.a. næringslivet
ha stor glede av, og selvfølgelig også husholdningene.
Så det har vært en overordnet målsetting
for Regjeringen i utarbeidelsen også av revidert nasjonalbudsjett
at vi ikke skal forskusle de muligheter vi nå har for en
betydelig rentereduksjon både gjennom dette året
og inn i neste år.
Når det gjelder pris- og kostnadsveksten,
er det jo riktig, som Dalheim pekte på, at den er omkring
det dobbelte av det våre konkurrenter har, men det var
den jo også i Arbeiderpartiets regjeringstid.
Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål går
også til finansministeren – jeg ser han er forberedt
på det; han blir bare stående.
Spørsmålet dreier seg om
strukturen i den norske oljesektoren. Vi ser nå at hele
strukturen er under debatt. Det er et forslag om at Statoil skal
på børs. Vi ser at det er et forslag om at Hydro
skal kjøpe opp Statoil og dermed bidra til at Saga forsvinner
som selvstendig selskap, men også at statens eierandel
i Hydro går ned. Vi ser altså at det er i de lukkede
styrerommene og av direktørene premissene legges for debatten
om hvilken struktur vi skal ha i norsk oljenæring. Den
er uhyre viktig, og først og fremst et politisk spørsmål.
Nå har Regjeringen så langt
vært forbausende passiv i disse diskusjonene. Jeg ser sågar
at til og med fungerende olje- og energiminister sier at det kan
være aktuelt både å gå under
51 pst. i Hydro og at Saga forsvinner som selskap.
Mitt spørsmål til statsråden
er: Vil Regjeringen bruke sitt eierskap – for staten har
altså eierskap i alle disse tre selskapene – aktivt
for legge strukturen i norsk oljesektor?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg føler ikke at dette er mitt fagområde,
og at jeg bør derfor avstå fra å svare.
Jeg vil bare si at Regjeringen så langt ikke har diskutert
den situasjonen som nylig har oppstått. Det vil den selvfølgelig
måtte gjøre, men hvilke konklusjoner som vil bli
trukket i den forbindelse, kan jeg ikke signalisere noe om nå.
Øystein Djupedal (SV): Jeg er litt overrasket over at statsråden
sier at dette ikke er hans område. For Finansdepartementet
er i høyeste grad en aktuell aktør her, både gjennom
sitt eierskap og ikke minst når det gjelder statens inntekter.
Det betyr at Regjeringen må ha diskutert hvordan man tenker
seg at norsk olje- og gassindustri skal se ut i framtiden. Vi har
altså et 100 pst. statlig eid Statoil, vi har
et 51 pst. statlig eid Hydro og staten har en 20 pst.
eierandel i Saga gjennom Statoil. Det som nå skjer, er
en total omstrukturering av norsk oljesektor. Det er forbausende
hvis Finansdepartementet sitter passivt og ser på det som
nå skjer, og lar alle premissene legges i styrerommene,
og Regjeringen ikke selv, gjennom sin deltakelse, prøver å legge
premissene for hva dette skal være.
Jeg tillater meg å stille spørsmålet
en gang til – og jeg vil da også stille spørsmålet
til finansministeren som senterpartimann: Mener han ikke at eierskapet
i de norske oljeselskapene og oljemiljøene er viktig for å bidra
til å legge en struktur, og at Regjeringen skal ha en mening om
det, eller mener han virkelig at det er selskapene selv som skal
legge alle premisser for strukturen i norsk oljeindustri?
Statsråd Gudmund Restad: Regjeringen har selvsagt flere ganger diskutert
oljenæringen, men det jeg prøvde å gi
uttrykk for i stad, er at Regjeringen ikke har diskutert det konkrete
som nå har oppstått, hvor Hydro har lagt inn bud
på Saga. Det er en ny situasjon, som Regjeringen selvfølgelig
må ta en diskusjon om, men siden den ikke er foretatt ennå,
synes jeg ikke det er riktig av finansministeren å gi noen
signaler om hva resultatet av en slik diskusjon burde bli.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Vidar Kleppe (Frp): Jeg tror finansministeren kan sette seg – han
trenger visst en pust i bakken.
Jeg har et spørsmål som går
til fiskeriministeren. Som representant fra et parti som ikke bare
er opptatt av det som skjer på det landlige plan, men også det
maritime, har jeg et spørsmål som jeg synes fiskeriministeren
burde ta fatt i og gi et svar på, og det gjelder situasjonen
i Kystverket.
I Fremskrittspartiet har vi fått en
del henvendelser – og det baller stadig på seg.
Og når det går på arbeidsmiljøet
i Kystverket, når det går på påstanden
om tjenesteforsømmelse, når det går på brudd
på informasjonsplikt, når det går på brudd
på seilingsbestemmelser på Norskekysten, når
det går på oppfølging av manglende stortingsvedtak,
bl.a. med brudd på forskriftene og avtalen når
det gjelder merking av broer, er dette et spørsmål
av vital betydning for folk langs kysten og for dem som ferdes på havet.
Så jeg vil høre om fiskeriministeren vil ta et initiativ
til å få en gjennomgang av hele Kystverket.
Statsråd Peter Angelsen: Dette var en lang rekke med oppramsing av
påstander som jeg gjerne ville ha sett dokumentert. Det
som ligger til forvaltningen, er jo å gjennomføre
de vedtak som blir fattet av storting og regjering, og så langt
i den tid den sittende regjering har vært, og jeg har vært
fiskeriminister, kan jeg ikke se at det har vært brudd
på noen av de forutsetningene som har ligget til forvaltningen,
i utøvelsen av embetet.
Jeg vet det har vært forelagt skriv
som er noe tilbake i tid. Jeg kan ikke gå god for hvorvidt
påstander som har framstått der, er riktige. Den
forrige regjering nedsatte et kystverkutvalg, som skulle gjennomgå organisering
og arbeidsfordeling i Kystverket. Den utvalgsinnstillingen ble framlagt
nå i vinter, og den vil selvfølgelig bli behandlet
på den måte den skal behandles på, og
vil også bli forelagt for Stortinget i en eller annen form
når Regjeringen har tatt stilling til hva som skal gjøres
av eventuelle endringer.
Det er vel det jeg kan si. Jeg er ikke enig
i de påstandene som ble framlagt her. Jeg mener Kystverket
utfører sitt arbeid på en tilfredsstillende måte,
ut fra de ressursene de er stilt til rådighet.
Vidar Kleppe (Frp): Ja, Kystverket er en stor organisasjon, som
er inndelt i fem distrikter og har ca. 1 200 ansatte. Det
finnes masse god kompetanse der – det er jeg for så vidt
enig med fiskeriministeren i.
Men de påstandene jeg kom med, er
blitt framsatt av folk som selv jobber innen Kystverket, og folk
som har hatt kontakt med Kystverket på mange områder
langs kysten, enten det gjelder merking av fyrlykter eller oppfølging
av vedtak osv. Når disse påstandene er framsatt, synes
jeg det må være en plikt for en minister å ta
fatt i dette og undersøke om det er hold i noen av dem.
Bare den ulykken som var på Nordmøre i 1998, der
tre unge mennesker mistet livet helt unødvendig fordi en
ikke hadde skikkelig merking, skulle alene tilsi at ministeren var
seg sitt ansvar bevisst og foretok en gransking av hvorfor ikke
stortingsvedtak og vedtak fra Fiskeridepartementet er fulgt opp
i praksis.
Statsråd Peter Angelsen: La meg si at jeg ikke er enig i den påstanden
at ulykken skjedde på grunn av at brua ikke var merket.
Det som er kommet fram i granskingen av ulykken, er jo at de personene
som var utsatt for den ulykken, faktisk var kjent i området.
Kystverket har i utgangspunktet et pålegg om å merke
alle farleier, ikke å merke alle steder på kysten
der det kan være farlig å ferdes. Det ville være
en helt umulig oppgave. Og så kan man selvfølgelig
starte en diskusjon om hvorvidt den brua burde ha vært
merket.
Men la meg bare gjøre oppmerksom på at
den brua, etter mitt personlige syn, ikke burde ha vært
bygd slik. Og det har jo kommet fram at den var bygd på 1980-tallet,
før den var forelagt Kystverket til godkjenning. Vi har
nå en gjennomgang av den saken, som jeg dessverre må si
jeg synes er veldig beklagelig. Den ulykken burde ikke ha skjedd.
I gjennomgangen med vegmyndighetene er vi kommet til at vi skal
ha en helt annen og mer tilfredsstillende prosedyre for bygging
av vegkonstruksjoner ute i farvann.
Presidenten: Lodve Solholm – til oppfølgingsspørsmål.
Lodve Solholm (Frp): No nemnde statsråden at ulukka i
Valsøyfjorden kunne ha mange årsaker. Men det
har jo vitterleg vore eit pålegg – denne brua
burde ha vore merkt. Det som forundrar meg når statsråden
her no seier at det var ei «beklagelig» ulukke,
og at brua kanskje burde ha vore merkt, og ein er etterpåklok
og seier at denne brua kanskje ikkje burde vore bygd slik som ho
er, når det vitterleg er 20 år sidan ho vart bygd,
er at han ikkje er villig til å gå inn og granske
ei slik ulukke, med basis i at det var eit pålegg – at
denne brua burde ha vore merkt.
Sjølv om folk er kjende på kysten
og kjende i området, er det m.a. vêr- og føreforhold
som har gjort at mange ulukker har skjedd i kjende farvatn, med
kjende folk.
Eg finn det litt merkeleg at ikkje statsråden
er villig til å gå inn og granske denne ulukka.
Statsråd Peter Angelsen: Jeg har ikke sagt at ikke departementet eller
jeg som statsråd er villig til å granske ulykken – det
har vi faktisk gjort. Vi har hatt en fullstendig gjennomgang av
hele ulykkesforløpet og sett på årsakssammenhengen.
Vi har også sett på hva man i fremtiden bør
gjøre for å unngå at slike – kan
man si – muligheter for ulykker skal oppstå, og
det er nettopp å sikre at slike konstruksjoner ute i farvannene
ikke bygges på en slik måte at det kan medføre
fare for ulykker.
Vi har hatt en fullstendig gjennomgang av den
spesielle saken som gjelder Valsøysundbrua, og tatt våre
forholdsregler for fremtiden.
Presidenten: Vi går videre med hovedspørsmål.
Trond Giske (A): Mitt spørsmål går
til finansministeren.
I statsbudsjettet for i år foreslo
Regjeringen en utsettelse av sykehjemsutbyggingen. Regjeringens
forslag innebar at 2 100 eldre syke som ventet på en
bedre omsorg, likevel ikke skulle få hjelp i år.
I budsjettdebatten den 14. desember sa statsråd
Magnhild Meltveit Kleppa at grunnen til reduksjonen var at «ein
del kommunar har signalisert at dei treng meir tid til å gjennomføra
ei god planlegging av nye, større byggeprosjekt».
Arbeiderpartiet foreslo fullt tempo i sykehjemsutbyggingen, men
sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre vedtok kutt
i utbyggingen.
Nå viser det seg at opplysningene
om at kommunenes planlegging var forsinket, ikke var riktig. I revidert
nasjonalbudsjett sies det nå at kommunenes utbyggingsplaner
til og med overgår den opprinnelige eldreplanen. Regjeringen
gjør full retrett og støtter nå Arbeiderpartiets tempoplan.
Mitt spørsmål er nå:
Kan finansministeren bekrefte at de opplysningene vi fikk i Stortinget
i budsjettdebatten, var feil, og at eldreomsorgen nå kan
bygges ut i fullt tempo?
Statsråd Gudmund Restad: Nei, de opplysningene som ble gitt i debatten
den 14. desember, var ikke feil. På det tidspunkt hadde
Regjeringen mange henvendelser fra kommuner som bad om å få lengre
tid på seg når det gjaldt utbyggingen av eldreboliger.
Og det var grunnlaget for at Regjeringen la til rette for at man
kunne få lov til å bruke seks år på gjennomføringen,
og ikke fire år, som opprinnelig planlagt. Det betød
da at man kunne redusere antall nye boliger hvert år fra
5 800 til 3 700. Det var de opplysninger som forelå før
jul.
Så er det riktig at vi nå på nyåret
og fremover våren har fått helt nye opplysninger
fra kommunene. Her viser det seg at kommunene nok absolutt har fått
fart på seg når det gjelder å planlegge
utbyggingen. Så nå foreligger det planer for mer
enn det vil være rom for, faktisk også innenfor
det som lå i de opprinnelig vedtatte planene, 5 800
nye boliger hvert år.
Det er også grunnen til at Regjeringen
nå i revidert nasjonalbudsjett har lagt opp til at det
for inneværende år blir utbygd 5 800
plasser, som opprinnelig forutsatt, med de merkostnader som vi da
har lagt inn dekning for i revidert nasjonalbudsjett. Og selv om
jeg ikke skal røpe mye om senere års budsjetter,
er det klart at det vil bli fulgt opp også i videre budsjetter.
Men fortsatt vil vi opprettholde det tilbudet vi gav til de kommuner
som bad om det i fjor, at har de behov for noe lengre tid enn fire år
på utbyggingen, får de lov å bruke to år
ekstra. Og det vil nå bli satt i gang en prosess for å legge
til rette for hvordan dette skal kunne skje.
Trond Giske (A): Jeg takker for svaret. Men det kan ikke være
noen tvil om at de opplysningene som ble framlagt i desember, var
feil. Det sier jo Regjeringen selv i revidert budsjett nå.
Nå har imidlertid begrunnelsen for
kuttet variert litt. I nasjonalbudsjettet fra i fjor høst
er begrunnelsen den generelle økonomiske situasjonen. I
Kommunaldepartementets budsjett er begrunnelsen å gi kommunene «bedre
tid til å gjennomføre tiltakene». I kortversjonen
av statsbudsjettet, utgitt av finansministeren, er begrunnelsen
presset i byggemarkedet, det er det som er unnskyldningen for utsettelsen.
Ikke ett sted i budsjettdokumentene står det at kommunene
selv har redusert sine planer, eller at søkningen om tilskudd
går ned. Den begrunnelsen kom til i ettertid.
Kan finansministeren nå si at opplysningene
var feil, at Stortinget bygde sitt vedtak på feil grunnlag,
at det Arbeiderpartiet sa i budsjettdebatten, var det korrekte,
og at Regjeringen nå har gjort full retrett?
Statsråd Gudmund Restad: Det har jeg svart på. De opplysningene
som ble gitt i debatten den 14. desember, var de Regjeringen satt
inne med den gangen. Så har vi fått nye opplysninger
senere. Disse forskjellige formuleringene om hvorfor det var behov
for utsettelsen, er egentlig den sammen begrunnelsen: det er det
generelle presset, det er press i byggemarkedet – og det
var det i fjor, selv utover høsten. Det har blitt en annen
situasjon nå. Og jeg regner med at alle disse tingene har
påvirket kommunenes vurdering av hvor raskt de kan gjennomføre
eldrereformen.
Så det er ikke noen motstrid mellom
det som ble sagt i fjor høst, og det som vi nå gir
til kjenne i revidert nasjonalbudsjett, hvor vi da justerer tilbake
til opprinnelige planer, med det unntaket at de kommuner som fortsatt mener å ha
behov for to år ekstra, vil få to år
ekstra for å gjennomføre planene.
Presidenten: Gunhild Øyangen – til oppfølgingsspørsmål.
Gunhild Øyangen (A): Sosialminister Kleppa opplyste at det var
klart den 1. desember 1998 at kommunene var i rute med
sine planer for eldrereformen. Jeg syns finansministeren kan vedstå seg
at det ikke er kommunene som var skyld i de innstrammingene Regjeringen foreslo,
men at det var et rent innstrammingsvedtak.
Det jeg har lyst til å spørre
finansministeren om nå, er om han føler seg trygg
på at det kommunepolitiske opplegget som Regjeringen har
lagt opp til, vil føre til at kommunene vil makte å gjennomføre
eldrereformen i tråd med Stortingets vedtak. Jeg er kjent
med at det er 80 kommuner som strever med å finne midler
for å gjøre det mulig. Men kan finansministeren
nå garantere at alle har de nødvendige midler
til å bygge ut eldreomsorgen, slik Stortinget enstemmig
har vedtatt?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil da for tredje gang gjenta at de opplysninger
som ble gitt før jul, var de vi satt inne med. Jeg var
i hvert fall for min del ikke kjent med at kommunene var så i
rute at de kunne gjennomføre 5 800 plasser i året – det
har vi blitt kjent med først senere.
Når det gjelder det kommuneøkonomiske
opplegget, ble jo det presentert i kommuneøkonomiproposisjonen for
kort tid siden, så jeg går ut fra at Gunhild Øyangen har
hatt anledning til å kikke på den. Finansministeren kan
ikke gi noen garantier, for det er avhengig av hvordan kommunene
forvalter sitt pund, hvorvidt de har mulighet eller ei. Men det
burde ligge til rette for å gjennomføre både
eldrereformen og helsereformen innenfor det opplegget som er lagt
i kommuneøkonomiproposisjonen.
Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV): Satsinga på eldrereformen er det
så brei politisk enighet om at den føler SV seg
ganske trygg på vil få flertall. Men problemet
i kommunene er langt større enn dette. Gjelda øker – fra
1998 til 1999 blir det verre, skriver Regjeringa sjøl.
Egenbetalinga øker, kutt når det gjelder barn
og unge og skole, øker. Så det viktigste signalet
Regjeringa har gitt nå, er at den har tenkt å gå inn
i år 2000 med en dårligere skole.
Nå bekrefter finansministeren at de
vil fortsette å følge opp eldrereformen etter
den teknikken de har brukt til nå. Det betyr at det fremdeles
skal gå ut over barn og unge og ut over skole, det betyr økt
egenbetaling for skolefritidsordning og for barnehage. Kan finansministeren bekrefte
at det er slik, og er det da slik at denne Regjeringa syns at Norge
ikke har råd til å møte det nye årtusenet med
en god – og en bedre – skole enn den vi har i
dag?
Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil ikke ha noen formening om hvordan
det i tilfelle vil gå ut over skolene at man nå har
prioritert så høyt å satse på eldre
og helse. Det blir opp til den enkelte kommune å forvalte
sine midler på hensiktsmessig måte.
Det er riktig at mange kommuner har stram og
vanskelig økonomi. Når den ble ekstra stram i
fjor, skyldtes det flere ting. Det skyldtes først og fremst
et altfor dyrt lønnsoppgjør – og det
dyre lønnsoppgjøret førte til store ekstra
innbetalinger til KLP – og det skyldtes et høyt
rentenivå. Alt dette ser det nå for inneværende
og kommende år ut til å bli en noe bedre utvikling
på. Selv om kommuner har en stram økonomi, synes
jeg heller ikke her at man behøver å ta alle sorger
på forskudd. Vi får nå håpe på at
kommunene forvalter sine midler på en mest mulig fornuftig
måte, og at de også tar hensyn til at de har en framtidig
generasjon som bør ha en god utdannelse.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Ivar Kristiansen (H): Jeg har et spørsmål til
fiskeriministeren.
Smutthullet ble jo landskjent midt på 1990-tallet,
ikke minst fordi at det i dette havområdet mellom Norge
og Russland, som ikke er regulert i noen internasjonale avtaler,
fant sted et gigantisk ukontrollert rovfiske – i første rekke
iscenesatt og gjennomført av den islandskeide fiskeriflåten.
Sist søndag inngikk Norge ved utenriksministeren
en såkalt trepartsavtale mellom Norge, Russland og Island, som
man kaller for en normalisering av forholdet mellom disse nasjonene.
Mener fiskeriministeren at det er en normalisering av avtaleforholdet,
når vi ser at norske fiskere må gi fra seg verdier
verdt 70-80 mill. kr og får igjen 10 pst. av dette
i bytteforholdet? Og mener fiskeriministeren at dette kan forsvares – når
vi ser den historikk denne saken har, er ikke dette en premiering
av en nasjon som har drevet et rovfiske på 1990-tallet?
Statsråd Peter Angelsen: La meg si det slik: Man kan selvfølgelig
være skuffet og bitter over at det startet et fiske i det
internasjonale havområdet som har fått navnet
Smutthullet i Barentshavet, og at islandske fiskere spesielt deltok
så aktivt i det. Men når man skal se på realitetene
i saken, så har Island rent folkerettslig rett til å drive
slikt fiske. Og i løpet av noen få år
på 1990-tallet ble det tatt ca. 170 000 tonn,
som er et betydelig kvantum, og som man ikke kan se bort fra har
vært med på å gjøre skade på torskebestanden
i Barentshavet.
Så til den avtalen som er inngått.
Den innebærer at Island forplikter seg til å drive
et fiske helt i tråd med norske og russiske reguleringer
og fiskeribestemmelser. Det innebærer at Island avholder
seg fra å fiske både torsk, hyse og andre arter
i Smutthullet og skal fiske en viss kvote i norsk og russisk sone.
For dette har Island gitt en viss kompensasjon. Sett ut fra de omregningsfaktorene som
man har gitt de enkelte bestandene i de fiskeriavtalene man har,
er det en betydelige kompensasjon, opp mot 50 pst. – ikke
10 pst., som det her hevdes. Og det som også er viktig å ha
med seg, er at Island åpner sin sokkel for norsk bunnfiske.
I tillegg har Island nå innført de reguleringsbestemmelsene
Norge har for rekefiske, som de gjennom noen få år
har drevet i Smutthullet.
Samlet sett innebærer avtalen at vi
har fått en totalregulering av Barentshavet med avtaler
av de aller viktigste fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren,
og sånn sett er vi i en langt bedre situasjon enn vi var
tidligere, før Smutthull-avtalen, hvor man kunne risikert
et betydelige fiske i Smutthullet igjen den dagen torsken ville
være til stede der.
Ivar Kristiansen (H): Jeg registrerer at fiskeriministeren er på en
dramatisk kollisjonskurs med aktørene i norsk fiskerinæring,
som har omtalt denne avtalen i tråd med mitt første
innlegg.
Jeg tror at denne avtalen bærer preg
av at her har ikke representanter fra norsk fiskerinæring
fått delta i tilstrekkelig grad i forhandlingene. Og fiskeriministeren
må tilbakevise min påstand om at denne avtalen
på ingen måte er i tråd med FNs havrettskonvensjon,
som ganske bestemt fastlegger hvordan tredjeland skal forholde seg
i såkalt ingenmannsland.
Kan fiskeriministeren bekrefte min påstand
om at denne avtalen ikke forhindrer tredjeland i å gå inn
i det såkalte Smutthullet? Og vi vet at Island har bygd
opp en formidabel flåte de senere år, i motsetning
til Norge – en flåte som er hjemmehørende
under såkalt tredjelands flagg.
Statsråd Peter Angelsen: Det som Island forplikter seg til når
det gjelder trepartsavtalen, er at de innfører de norske
reglene som går på landingsnekt og svartelisting av
fartøy som forsøker å fiske i Barentshavet.
Og i og med at vi har den – kan en si – avtalen
med alle de viktige fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren,
så innebærer det at vi, når vi har fått
tatt opp disse spørsmålene også med EU og
Færøyene, vil ha en fullstendig lukking i det
europeiske området for levering av fangst tatt i Smutthullet.
Det er ikke riktig slik Norges Fiskarlag fremstiller
det. Jeg kan bare nevne at Fiskebåtredernes Forbund i en
tidligere uttalelse har sagt at de anså bytteforholdet
for å være opp mot 50 pst., og det er i tråd
med det som departementet også har gitt uttrykk for.
Når det så gjelder FN-avtalen,
er den helt klar på at det kan inngås bilaterale
avtaler mellom parter når det gjelder regulering av fisket
i internasjonale farvann.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Dag Danielsen (Frp): Jeg får drive med litt fordelingspolitikk
og stille et spørsmål til Hilde Frafjord Johnson,
i og med at hun ikke har fått noen spørsmål
i dag. Det gjelder revidert nasjonalbudsjett.
Ifølge u-landene er det viktigste
for dem når det gjelder utvikling, at de får adgang
til verdensmarkedet. Markedsadgang er den beste hjelpen til selvhjelp.
Derfor var det med sterk beklagelse jeg kunne lese i revidert nasjonalbudsjett
at man der tar til orde for at man skal innføre auksjonsprinsippet
når det gjelder kjøtt fra to av de minst utviklede
landene, nemlig Namibia og Botswana. Det betyr i praksis en avgift
på dette kjøttet. Norske importører må da
kjempe om å få kjøpe importtillatelser
på en spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette
er en egenartet ordning, og så vidt jeg er kjent med, er
den ukjent i andre land.
Mitt spørsmål er om ministeren
vil ta initiativ til at dette blir endret på.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Først og fremst vil jeg si meg enig
med representanten Danielsen. Et av de få områdene
hvor Fremskrittspartiet og undertegnede kan finne noe samstemmelse,
gjelder betydningen av handel for utviklingsland.
Derfor er jeg desto mer opptatt av å få sagt
veldig klart og tydelig fra om at når det gjelder innføring
og operasjonalisering eller realisering av auksjonprinsippet, skal
det føre til at man faktisk får økt importvolumet innenfor
det fastsatte nivået som er nå, 2 700
tonn, for utløsning av sikkerhetsmekanismen innenfor GSP-ordningen,
altså tollpreferanseordningen, for de minst utviklede land.
Målet vårt er at vi skal få utnyttet
den mer enn i dag. Kvoten er faktisk ikke brukt nok slik situasjonen
er nå. Det skal i tillegg settes i gang en utredning, slik
at vi kan se hvordan vi kan sikre – også innenfor
auksjonsprinsippet – langsiktige vilkår for eksportørene
fra utviklingslandene, slik at de ikke blir skadelidende,
men at man kan sikre en langsiktighet i handelen. Og det tredje elementet
er at vi skal ha en evaluering av denne tollfrie GSP-importen i
forhold til auksjonssystemet høsten 2 000, slik
at vi da kan se hvordan det fungerer i forhold til handelen, og
spesielt i forhold til Botswana og Namibia som eksporterer storfekjøtt
til Norge.
Med disse tre viktige forholdene føler
jeg at vi har ivaretatt hensynet til utviklingslandene og deres
eksport av storfekjøtt til Norge tilfredsstillende.
Dag Danielsen (Frp): Først en kommentar. I og med at ministeren
også har ansvaret for menneskerettighetene, håper
jeg hun også er enig i Fremskrittspartiets sterke engasjement
for disse.
Men tilbake til saken. Poenget her er at ministrene
til Botswana og Namibia har skrevet brev til Regjeringen den 31.
mars, fordi de ikke vil at man skal innføre dette auksjonsprinsippet.
Og erfaringene fra tidligere er at da man innførte importkvanta
av kjøtt og grønnsakshermetikk fra u-land, falt
importen dramatisk. Man hadde også et lovende testsalg
av skinke fra Zimbabwe gjennom flere dagligvaregrupperinger som
ble stoppet i 1998 på grunn av at norske myndigheter innførte
et slikt prinsipp. Salget er ennå ikke kommet i gang igjen.
Jeg er altså ikke tilfreds med ministerens
svar, og jeg håper at hun vil endre på det som
er foreslått i revidert nasjonalbudsjett. Hvis ikke, håper
jeg at alliansen Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og kanskje
også Høyre vil bidra til å få orden
på dette.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder de erfaringene man
har hatt med auksjonssystemet tidligere, vil jeg vise til at det
er nettopp slike erfaringer som gjør at vi trenger en utredning
for å se hvordan dette kan gjennomføres på en
måte som innebærer at importen ikke blir skadelidende.
Vi ønsker ikke at importen skal falle
slik den gjorde tidligere. Og det står også klart
i dokumentasjonen som Regjeringen fremla i forbindelse med jordbruksoppgjøret – i
teksten der – at hensikten er at en skal fullt ut utnytte det
fastsatte nivået på import, som innebærer
2 700 tonn, før sikkerhetsmekanismen inntreffer.
Hensikten vår er å bidra til det, og vi tror også at
en evaluering høsten år 2 000
kan gi oss større kunnskap og grunnlag for å sikre at
dette skjer. Skulle det ikke skje, er det klart at vi er nødt
til å vurdere dette igjen.
Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.
Dag Terje Andersen (A): Mitt spørsmål går
til finansministeren.
17. februar sa finansminister Restad i Stortinget
at vi måtte forvente en økning i trygdeutgiftene
på opp imot 500 mill. kr. I revidert nasjonalbudsjett,
som nå er lagt fram, er det ikke foreslått endringer
eller økning når det gjelder den posten i det
hele tatt. Er det slik at det finansministeren sa i februar, var
galt, eller skyver vi nå en stor udekket regning foran
oss?
Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at jeg i spørretimen – i
en muntlig spørretime, og det er mulig det var 17. februar,
det husker jeg ikke, men det var i hvert fall i vinter – kom
med opplysninger om et par utfordringer vi ville kunne stå overfor
i revidert nasjonalbudsjett. På det tidspunktet hadde vi
relativt ferske beregninger fra det utvalget som beregner sannsynlige
utgifter over folketrygden, og dessverre var situasjonen den at
man måtte se for seg en betydelig økning av utgiftene
over folketrygden. Det gjaldt ikke bare sykelønnsutgifter,
det gjaldt også uføretrygd osv., altså flere
poster her hvor det tegner til å ville kunne bli et betydelig
merbehov.
I forbindelse med at vi jobbet med revidert
nasjonalbudsjett var det et nytt møte i dette utvalget,
og vi fikk nye beregninger, som heldigvis gikk i riktig retning
i forhold til det vi så for oss i februar. Anslagene nå er
slik at det for så vidt kan gå litt den ene eller
den andre veien på de enkelte budsjettpostene. Vi kan ikke
se bort fra at det samlet blir en viss økt utbetaling i
løpet av året, men det kan også gå motsatt
vei. Summen av dette var i hvert fall at Regjeringen ikke fant det
riktig å foreslå noen endringer i bevilgningene
på de aktuelle kapitlene nå i revidert nasjonalbudsjett.
Dag Terje Andersen (A): Det er jo sånn at de samme postene
på trygdebudsjettet som var grunnlag for en spådom
om en økning av utgiftene på en halv milliard
kr, bare noen få uker tidligere var gjenstand for diskusjon
i forbindelse med budsjettet. Da var det noen av oss som advarte
mot det Regjeringen gjorde, nemlig å kutte med 250 mill.
kr, angivelig på grunnlag av at det samme utvalget hadde
hatt et møte og funnet ut at de kunne kutte 250 mill. kr.
Det var altså forslag fra Regjeringen om å redusere
bevilgningene med 250 mill. kr i desember, det var beskjed fra Regjeringen
om at den posten ville sprekke med 500 mill. kr i februar, og nå har
tydeligvis det samme utvalget hatt et nytt møte.
Da må jeg spørre: Er det
sånn at vi egentlig fremdeles ikke vet eller kan anslå hvor
store trygdeutgiftene blir, at det faktisk er riktig som jeg sa,
at vi skyver en udekket regning foran oss og sånn sett
budsjetterer lite reelt?
Statsråd Gudmund Restad: Vi har i Regjeringen ikke noe mer holdbart å bygge
på og holde oss til enn det beregningsutvalget som vi nå begge
har nevnt. Det er riktig at dette utvalget har kommet til litt forskjellige resultater.
Det er riktig at de i forbindelse med budsjettet i fjor høst
antok at det ville være behov for noe mindre bevilgninger
enn det som opprinnelig lå til grunn fra Regjeringens side,
og det er riktig at anslagene i februar gikk ut på at det
ville bli et betydelig merbehov. Men på det siste møtet,
som altså ble holdt i april, ble det indikert at det er
usikkert om det vil bli behov for noe mer, eller om det kanskje
sågar vil være noe til overs. Summen av det er
i hvert fall at Regjeringen ikke har funnet det nødvendig
eller riktig å foreslå endringer i bevilgningene.
Jeg vil minne om at de kapitlene det her er
snakk om, representerer svært store beløp, i hundremilliardersklassen.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.