Presidenten: Stortinget mottok fredag 14. mai meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Peter Angelsen

• statsråd Gudmund Restad

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Presidenten har registrert én.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Siv Jensen.

Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

I Dagsavisen i dag kan man lese at det nå er rekordstor omsetning på Systembolaget i Sverige, og at nordmenn kjøper alkohol i større grad enn noensinne.

I statsregnskapet for 1998 kan man lese at på tross av en realøkning i alkoholavgiftene har statens inntekter ved alkoholavgifter gått ned med ca. 6 pst. I budsjettinnstillingen for 1998 skrev sentrumspartiene at de ønsket seg en betydelig realøkning i avgiftsnivået på alkohol, og dette kunne ha positiv virkning på helse og miljø.

Mitt spørsmål blir da: Ser Regjeringen nå at det ikke lenger er en sammenheng mellom økning i alkoholavgiftene og nordmenns alkoholforbruk, og vil Regjeringen snart ta et initiativ både for å begrense grensehandelen og for å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å kjøpe alkohol i Norge?

Statsråd Gudmund Restad: Spørsmål omkring handelslekkasje, særlig mot Sverige, har gjentatte ganger vært et tema her i Stortinget. Jeg vet ikke hvor mange spørsmål jeg har fått i spørretimen om nettopp det problemet, og det har også vært interpellasjoner om det.

Det er selvfølgelig et problem at man har en handelslekkasje til naboland. Et visst handelssamkvem og dermed en handelslekkasje vil man alltid måtte ha. Men det er nok riktig, som Siv Jensen nå antyder, at denne lekkasjen etter hvert begynner å anta dimensjoner som kan være betenkelige. Jeg vil ikke avvise at man i større grad enn hittil kan bli nødt til å ta hensyn til bl.a. avgiftsnivået f.eks. i Sverige når vi skal fastsette våre avgiftsnivå. Det kan imidlertid ikke bare gjelde de varene som Siv Jensen nå nevnte, alkohol o.l. Jeg har merket meg at det også er en betydelig lekkasje til Sverige når det gjelder handel med matvarer, og en sannsynlig forklaring på det er at man har dobbelt så høy beskatning av matvarer i Norge. Man har 23 pst. moms på matvarer i Norge, mens man har bare 12 pst. i Sverige. Det har Fremskrittspartiet konsekvent gått imot å gjøre noe med. Så jeg tror det er mange som bør tenke seg om, om vi fører en riktig avgiftspolitikk både på det ene og det andre området.

Siv Jensen (Frp): Jeg er veldig glad for at statsråden antyder at det kan være grunnlag for å redusere avgiftene både på alkohol og også på matvarer i Norge. Det er veldig gledelig!

Nå er det jo flere varer som er utsatt for handelslekkasje. Omsetningen av hvitevarer og brunvarer har også økt i betydelig grad fra Sverige til Norge. Men med den åpningen som finansministeren nå gir, betyr det at vi allerede i budsjettet for 2000 kan vente oss forslag som går i retning av en reduksjon i disse avgiftene, eller blir det mer prat fra Regjeringens side enn handling?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil selvfølgelig ikke nå annonsere hva som vil komme til å stå i budsjettet som skal legges fram i begynnelsen av oktober. Men dette er en problemstilling som vi selvfølgelig har med oss i arbeidet med budsjettet.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg merket meg at finansministeren antydet at også jordbruksvarer er en årsak til grensehandel. Det tror jeg han har noe rett i.

Jeg leser også finansministerens uttalelse nå som at dette innvarsler en ny linje fra Regjeringen i jordbruksforhandlingene når det gjelder å få ned prisene på norskproduserte matvarer. Finansministeren kan sikkert bekrefte at moms ikke er det avgjørende utslaget for hva forbrukerpris faktisk blir, særlig hvis man sammenligner med Danmark, som har en høyere moms, også på matvarer, enn Norge har på alle varer. Vil finansministeren bekrefte at det som nå ble gjort i jordbruksoppgjøret, med økte priser på norske matvarer, er en linje som Regjeringen vil gå bort fra, etter de uttalelser han nå har kommet med?

Statsråd Gudmund Restad: Det som var tema nå, var handelslekkasje. Da pekte jeg på at det ikke bare er forskjellen i avgiftsnivået på f.eks. alkohol som kan forklare handelslekkasjen mot Sverige, men at man også har en handelslekkasje i form av at matvarer i betydelig grad kjøpes i Sverige. Og så pekte jeg på, som en mulig forklaring på det, at man har dobbelt så høy moms på matvarer i Norge som i Sverige.

I den grad man skal ta noen signaler fra min side i mitt første svar, er det det at jeg vil vurdere momsspørsmålet. Jeg har varslet at vi kommer tilbake med forslag om en såkalt momsreform i vårsesjonen neste år. I den forbindelse vil også spørsmålet om moms på matvarer bli vurdert.

Presidenten: Einar Olav Skogholt – til oppfølgingsspørsmål.

Einar Olav Skogholt (A): Ved siden av den store handelslekkasjen til vårt naboland Sverige, og til dels til Danmark, har vi også en meget stor omsetning av smuglersprit. Det blir hevdet at vinmonopolutsalgene står for bare en tredjedel av omsetningen av brennevin. En tredjedel blir omsatt på illegal måte og en tredjedel via tax-free omsetning osv.

Tror ikke statsråden at en senking av alkoholavgiftene vil kunne bidra til at vi får en større del av den totale omsetningen lagt til våre vinmonopolutsalg, at vi kan kompensere en redusert avgift på alkoholen ved at vi får en større del av den totale omsetningen lagt til våre utsalg?

Statsråd Gudmund Restad: Når det gjelder spørsmålet om en eventuell avgiftsharmonisering, har det relasjon til den lovlige handelsvirksomheten over grensene. Den ulovlige virksomheten i form av smugling har jeg ingen tro på kan påvirkes ved avgiftsnivået. Her er det så store fortjenestemarginer at det vil være helt umulig hvis vi skal ha vår begrunnelse for helseavgiftene i behold, å legge oss på et nivå som i vesentlig grad vil redusere smuglingen. Her er det andre ting som må tas i bruk, og det er først og fremst å øke oppdagelsesrisikoen – altså en styrking av bl.a. Tollvesenet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

Da finansminister Restad la fram revidert nasjonalbudsjett, uttalte han at de pilene som skulle peke oppover, pekte oppover, og de som skulle peke nedover, pekte nedover. Dette var finansminister Restad svært tilfreds med.

I revidert nasjonalbudsjett slås det fast at veksten i norsk økonomi stanser opp, og at ledigheten vil øke. Regjeringens egne prosentanslag viser at det blir rundt 30 000 flere ledige mot slutten av dette året sammenliknet med fjoråret. Når pilen for ledighet peker opp – altså vi får flere ledige – er det da slik at Restad er fornøyd med det? Og er det forklaringen på at Regjeringen heller ikke foreslår noen tiltak i budsjettet for å motvirke en slik utvikling?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg forstår at det har falt Hill-Marta Solberg litt tungt for brystet at pilene peker i riktig retning. Det er selvfølgelig ikke særlig hyggelig for opposisjonen at det skjer, men jeg for min del gleder meg i hvert fall over det, og det tror jeg også det norske folk gjør. Så får Arbeiderpartiet være alene om å gremme seg over at dette skjer.

Jeg er glad for at dette spørsmålet nå kommer, for jeg registrerte at Hill-Marta Solberg igjen nevnte et tall på 30 000 flere ledige i løpet av året. Det registrerte jeg var blant de første arbeiderpartikommentarene forrige mandag da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram. Det var tydeligvis noe Arbeiderpartiet hadde bestemt seg for å bruke som en kritikk. Dessverre hevdes det at dette finner man ut av tall i revidert nasjonalbudsjett. Det har jeg nå personlig gått nøye gjennom, og jeg har fått mitt embetsverk til å gå gjennom det. Det er helt umulig for Finansdepartementet å skjønne hvordan Arbeiderpartiet har regnet seg fram til dette tallet på ytterligere 30 000 ledige, for situasjonen er jo at det har vært liten endring i registrert ledighet siden nyttår. Det var mange pessimister som spådde en kraftig økning i ledigheten allerede fra årsskiftet, men den økte ledigheten har vi hittil ikke sett manifestere seg – tvert imot. De siste tallene vi har, som er fra 12. mai, viser en registrert ledighet på 55 700. Det er 1 500 færre ledige enn for ett år siden. I samme periode har det vært en reduksjon i arbeidsmarkedstiltakene på 10 000, og det betyr at vi ikke har fått den ledighetsøkningen som mange hadde spådd. Det har blitt noen flere permitterte – 2 100 flere – men den kraftige ledighetsøkningen har altså ennå ikke kommet til syne. Jeg synes man heller skal glede seg over det enn å forsøke å framstille det slik at man i løpet av året vil få 30 000 flere ledige enn det vi har i dag.

Jeg vil gjerne – hvis det var mulig å spørre andre veien – spørre: Hvordan har Arbeiderpartiet regnet for å komme fram til tallet 30 000 flere ledige i løpet av året?

Presidenten: Presidenten er noe usikker på retningen når det gjelder spørsmål – men Hill-Marta Solberg, vær så god!

Hill-Marta Solberg (A): Jeg antar da at jeg får behørig tid til først å svare på statsrådens spørsmål!

Presidenten: Det er ett minutt til å håndtere dette.

Hill-Marta Solberg (A): Hvis jeg kan hjelpe finansminister Restad, er det slik at skal vi oppnå hans gjennomsnitts ledighetstall for inneværende år, vil vi mot slutten av året måtte ha en ledighet på om lag 4 pst., slik at – som jeg sa i mitt spørsmål – sammenliknet med ledighetsnivået på samme tidspunkt i fjor, vil det bety en forskjell på om lag 30 000 fra slutten av fjoråret til slutten av 1999. Det var regnestykket.

Men når Regjeringen, til tross for det finansministeren nå sier, likevel i revidert nasjonalbudsjett omtaler at det blir økende ledighet, så sier også Regjeringen at det skal løses ved større mobilitet i arbeidsmarkedet, hvilket betyr at ledige industriarbeidere skal bli helsearbeidere. Og da må jeg spørre: Hvor mange sveisere tror Restad han kan klare å gjøre om til sykepleiere, og hva slags politikk har Regjeringen for å få dette til?

Statsråd Gudmund Restad: Ja, jeg skjønner jo at det går an å latterliggjøre behovet for en viss omstilling i arbeidsmarkedene. Det er fristende å spørre: Hvordan fikk man laget sveisearbeidere i 1998? Jeg vet ikke hvor de kom fra. For det er et faktum at aktiviteten innen den oljerelaterte virksomheten økte meget dramatisk i løpet av 1998. Det som ser ut til å bli utviklingen i inneværende år, er at man igjen mister de arbeidsplassene som kom ekstra i 1998. Det er ikke mer dramatisk enn som så. Men det vil være helt umulig å forestille seg at man kunne opprettholde det veldig høye aktivitetsnivået innen oljerelaterte næringer på lengre sikt. Der må det nødvendigvis komme en omstilling, selv om det måtte smerte litt i omstillingsfasen.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg vet ikke om det tillates at jeg igjen svarer på spørsmål som blir stilt.

Presidenten: Det vil være brudd på det reglementet som gjelder for den muntlige spørretimen, så dette får man gjøre opp på andre måter.

Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Det er jo en framgang at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett erkjenner at ledigheten er økende, men når vi hører finansministeren i dag, er han ikke like klar på det han sjøl har skrevet i det som ligger til behandling i Stortinget. I tillegg til at Regjeringa atter en gang forsøker å bestride tallenes klare tale, gjør den jo ingenting med denne situasjonen. Jeg skjønner at Regjeringas nye slagord i forhold til arbeidsmarkedspolitikken er: Fra aktivitet til passivitet. Det eneste Regjeringa gjør, er å øke dagpengebevilgningene, men den gjør ingenting med hensyn til aktive tiltak, som f.eks. å rette opp feilene fra i går når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, og det skjer heller ingenting med hensyn til å avhjelpe den situasjonen som deler av vår industri nå befinner seg i.

Det er jo slik som Hill-Marta Solberg sier, at hvis Regjeringas egne anslag for ledigheten slår til, vil den øke med over 30 000 personer fra slutten av 1998 til utgangen av inneværende år. Og mitt enkle spørsmål er følgende: Hvorfor sitter Regjeringa stille og ser på dette og ikke setter i gang aktive tiltak?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror nok man kan stille spørsmålet hvem det er som bestrider tallenes klare tale – for nå har jeg nettopp nevnt tall.

Det er altså slik at den 12. mai var det 55 700 ledige i Norge. Det er 1 500 færre enn for ett år siden. Og når det gjelder AKU-ledigheten, som jeg skjønner at Arbeiderpartiet har hengt seg opp i, er det riktig at den sesongjusterte AKU-ledigheten har økt fra 3,1 pst. ved utgangen av fjerde kvartal i fjor til utgangen av første kvartal i år – fra 3,1 til 3,4 pst. Vi har i revidert nasjonalbudsjett anslått at AKU-ledigheten vil øke ytterligere, til 3,5 pst., men hver tiendedels prosent i ledighet utgjør ikke mer enn 2 000 personer, og det er en himmelvid forskjell på 2 000 – eller om man tar utgangspunkt i tallet ved slutten av året – og de 30 000 som Arbeiderpartiet nå gjentatte ganger har hevdet vil bli det større antall ledige ved utgangen av inneværende år i forhold til det vi hadde ved utgangen av forrige år.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Diskusjonen om hvor mye arbeidsledigheten vil øke i løpet av vinteren og høsten, må være en akademisk diskusjon, for det Regjeringen nå erkjenner, er at arbeidsledigheten vil øke. Det ser vi gjennom alle de prognoser som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Vi ser det ikke minst ved at Regjeringen selv har justert opp anslaget for dagpengeutbetalinger. Om det blir 30 000 eller 20 000 ledige, står vi altså overfor en situasjon med økende arbeidsledighet.

Jeg skal gi Restad honnør for at han faktisk var mer – skal vi si – optimistisk gjennom vinteren enn det bl.a. jeg var, for jeg trodde ledigheten kom til å øke tidligere enn den gjør. Men det vi nå står overfor, er en situasjon der Regjeringen også erkjenner, som mange andre institutt gjør, at ledigheten vil gå opp. Og da er jo spørsmålet: Er det riktig av Regjeringen bare å øke dagpengeutbetalingene, eller er det viktig å sette inn tiltak for å motvirke ledigheten? Mitt konkrete spørsmål er: Hvilke tiltak tenker Regjeringen på? Da vi gikk noen runder i vinter, var finansministeren, og også statsministeren, opptatt av hvilke tiltak, og sa at Regjeringen var beredt til å sette inn tiltak når som helst.

Et tiltak kan (presidenten klubber) være å fornye ferjeflåten i innenriksfart, (presidenten klubber) som er et fornuftig tiltak for akkurat den bransjen som nå rammes hardest – verftsindustrien.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at taletiden skal respekteres. Spørsmålet er, så vidt presidenten kunne registrere, stilt for lengst.

Statsråd Gudmund Restad: For ikke å bli misforstått: Jeg benekter ikke at vi kan få en viss økning i ledigheten i løpet av inneværende år. Det har jeg sagt helt siden i fjor høst, da Regjeringen ble sterkt angrepet for at vi ikke så skriften på veggen allerede da. Det er riktig som Øystein Djupedal nå påpeker, at han og mange andre var sterkt pessimistiske omkring årsskiftet. Jeg synes vi nå skal glede oss sammen over at denne pessimismen ikke har slått til, og at vi når vi passerer midten av mai, ennå ikke har sett noen økende ledighet i Norge.

Når det gjelder hvilke tiltak man kan iverksette, er det Djupedal nevner, spesielt rettet mot verftsnæringen. Der er det faktisk noen opplegg i Regjeringens reviderte nasjonalbudsjett som bør medføre at man omsider kan komme i gang med bygging av to nye hurtigruter – om det skjer i år eller senere, tør jeg ikke si noe sikkert om, men det er i hvert fall noe som forhåpentligvis vil komme norske verft til gode. Og Peter Angelsen, som sitter her som fiskeriminister, har et forskningsfartøyprosjekt på gang.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): I debattene som fulgte bl.a. i radio etter at revidert ble lagt frem, sa finansministeren gjentatte ganger at han ville sitte og vente og se på utviklingen før Regjeringen ville foreta seg noe i forhold til å motvirke ledigheten, bl.a. gjennom å endre rammebetingelsene for næringslivet. Men når vi vet at den sittende regjering er så til de grader glad i skatte- og avgiftsinntekter til staten som den faktisk er, er det da ikke bedre å endre rammebetingelsene for de næringer som er utsatt, slik at vi får aktive arbeidsplasser som vil bidra til økte skatte- og avgiftsinntekter til staten, fremfor at vi må ha en økt utgiftspost gjennom arbeidsmarkedstiltak eller ledighetsutbetalinger?

Statsråd Gudmund Restad: Det med å vente og se var en kommentar fra min side til Hill-Marta Solberg i en radiodebatt, hvor også Siv Jensen var med. Men det var i forhold til spørsmålet: Får vi 30 000 flere ledige i løpet av året, eller får vi det ikke? Jeg advarte igjen mot å være så pessimistisk, mot å gjenta pessimismen fra i fjor høst. Det var i den forbindelse jeg sa at man kunne vente og se om man får den sterke ledighetsøkningen som Hill-Marta Solberg tallfestet til 30 000, også i den debatten.

Når det så gjelder hva som er mest fornuftig, er det klart at det er mer fornuftig å få folk til å være i ordinært arbeid enn på arbeidsmarkedstiltak, og jeg har nevnt et par tiltak som vil kunne føre til at folk får arbeid. Men jeg merker meg at opposisjonen i Stortinget har litt forskjellige oppfatninger. Fremskrittspartiet og Siv Jensen ønsker det ene, Arbeiderpartiet har sagt at de ønsker det stikk motsatte.

Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.

Tore Nordtun (A): Vi bør gå litt videre på dette, fordi det er flere statsråder som har understreket dette med arbeidsledigheten. Hvis den viste tendens til økning, skulle man komme tilbake med konkrete tiltak. Jeg tror finansministeren må være glad for at opposisjonen i Stortinget er oppmerksom på arbeidsledigheten og overvåker den.

Jeg skal ta et sitat: Statsråd Lars Sponheim – som siterte statsministeren – sa i Stortinget:

«Dette vil vi ha under kontinuerlig overvåkning, og tilpasse den økonomiske politikken deretter. Vi får selvsagt mulighet til å komme tilbake til dette – om ikke før så i revidert nasjonalbudsjett – og kan sette inn nye virkemidler hvis ledigheten viser en økende tendens.»

Når finansministeren nå bekrefter at det er en økende tendens, hvor er de konkrete virkemidlene til å møte denne økende tendensen – som man bare antyder, siden finansministeren nesten benekter at vi har en økende ledighet?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har ikke benektet at vi kan få en viss økende ledighet. Jeg får gjenta det igjen, så ingen skal komme på slutten av året og si «hva sa vi»: Det er blitt en viss økt ledighet. Jeg vil ikke se bort fra at det kan komme til å skje, bl.a. på grunn av at vi har flere permitterte for tiden enn det vi normalt har på denne tiden av året. Vi har ikke foreslått å øke antall arbeidsmarkedstiltaksplasser. Men det vi har foreslått konkret – det var jeg inne på i sted – er tiltak som bl. a. kan komme til nytte for verftsnæringen. Jeg synes ikke det er nødvendig å terpe på det, for jeg mener å ha svart på dette tidligere.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg får holde meg til finansministeren, som har blitt varm i trøya – eller i sommerdressen.

Jeg holder meg til pilene, men denne gangen går jeg over på renten, hvor finansministeren jo har vært rimelig konkret. Han sa ved presentasjonen av revidert budsjett – det ble iallfall oppfattet sånn – at vi ved årsskiftet ville få et rentenivå på 3,75 pst. i Norge, målt som tre måneders pengemarkedsrente. Det hørtes hyggelig ut for dem som fortsatt har litt boligrenter eller studielånsrenter å betale.

Vi får så dementiet fra hans politiske sekretær:

«Det ligger ingen politiske løfter i den skisserte renteutviklingen. Det er bare en teknisk fremskrivning av det markedet synes å vente på det nåværende tidspunkt.»

Det kan da ikke være riktig, for av revidert fremgår det, både direkte og indirekte, at de renteforutsetningene som Finansdepartementet bruker i modellen, nettopp er de Restad har presentert. Modellen som lages for økonomiske fremskrivninger, bygger på de renteforutsetninger som her er skissert.

Hva er sant – Restads første versjon, politisk sekretærs versjon eller dokumentets versjon?

Statsråd Gudmund Restad: Det var med velberådd hu at jeg tok på meg lyse, lette klær i dag, jeg skjønte hva som skulle skje i Stortinget.

Jeg synes det er greit å få sjansen til å oppklare spørsmålet omkring renten.

Diskusjonen omkring dette har sitt utspring i at en avis som burde være spesialist på slike spørsmål, nemlig Dagens Næringsliv, hadde misforstått en plansje som jeg viste under pressekonferansen forrige mandag, hvor de da hadde kunnet lese seg til, ifølge det som stod i avisen dagen etter, at Finansdepartementet og finansministeren spådde et rentenivå i Norge på under 4 pst. allerede ved utgangen av inneværende år. Det er en misforståelse som avisen har gjort seg skyldig i, og vi har forsøkt å bidra til at denne misforståelsen skulle bli oppklart. Men senere artikler i samme avis tyder ikke på at man vil innse at man har feiltolket den aktuelle kurven som jeg viste fram.

Jeg har sagt offentlig hva jeg mener vil være en sannsynlig renteutvikling. Jeg har pekt på at vi nå har fått gjenopprettet tilliten til norsk økonomi, kronen har styrket seg kraftig hittil i år, og rentene har i tre omganger gått ned med 0,5 prosentpoeng. Jeg har sagt at jeg regner med at forholdene nå burde ligge til rette for at vi får en lignende rentenedgang også resten av året. Jeg har ikke vært mer presis enn som så, men noe lignende som det vi har hatt hittil i år, forventer jeg også vil skje i resten av året. Jeg forventer også at man utover i 2000 vil få en ytterligere rentenedgang. Jeg har svart på direkte spørsmål fra bl. a. TV 2 at jeg ikke vil utelukke at rentene da kan komme ned mot 4 pst. Det er det som har vært forsøkt kommunisert. I den grad dette ikke har nådd fram, kan det selvfølgelig dels skyldes at jeg ikke har kommunisert godt nok, men det kan også skyldes at noen som har tolket det som er blitt sagt, ikke har fått tak i det som er blitt forsøkt kommunisert.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke sikker på om det ble noe klarere etter dette svaret.

Jeg minner om at representanten Restad tidlig på 1990-tallet var blant dem som meget sterkt kritiserte den daværende regjering, regjeringen Gro Harlem Brundtland, for at man på andre områder – det gjaldt arbeidsledigheten den gang – ikke ville gi politiske prognoser, men tekniske fremskrivninger.

Mitt spørsmål er nå: Hva er finansministerens – da sikter jeg ikke til embetsverkets, men til den politisk ansvarlige ledelses – prognoser for renteutviklingen? Og svaret bør ikke være at renten kommer til å gå ned, for det vet alle. Men spørsmålet er: Når vil det politiske løfte om at vi skal komme ned på europeisk nivå – som nå, etter at Europa har justert seg ned igjen, er på ca. 2,5 pst. – bli oppfylt? Det er i grunnen det man er ute etter å få svar på fra en politiker.

Statsråd Gudmund Restad: For det første bekrefter jeg det som Per-Kristian Foss la i sitt første spørsmål, at den kurven som ble vist, var tekniske fremskrivninger og ikke må oppfattes som prognoser. Så er det tilbakelagt.

Så har jeg for min del aldri verken sagt eller skrevet at vi skal komme ned på europeisk rentenivå. Men jeg har sagt at vi skal komme ned mot europeisk nivå; det står bl.a. i nasjonalbudsjettet fra i fjor høst, og det har jeg gjentatt mange ganger senere. Og det lå også i det første svaret at jeg regner med at det vil være utviklingen. Så langt er det ingen ting som tyder på at ikke disse prognosene kan holde, men selvfølgelig kan det skje ting – ikke minst i verdensøkonomien – som lager problemer for oss når det gjelder disse prognosene. Det har vi jo rikelig erfaring for, når vi ser oss bare et halvt år tilbake.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Erik Dalheim (A): Et spørsmål til finansministeren, og det baserer seg ikke på tendenser, men realiteter:

Industrisysselsettingen har gått ned med 22 000 personer fra første kvartal i fjor til første kvartal i år. Dette går fram av siste arbeidskraftundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå, så her er det ikke snakk om tendens. Til sammenlikning økte industrisysselsettingen med hele 35 000 personer fra 1993 til 1997. Det er særlig i 1998, under den sittende regjering, at den negative utviklingen i antall industriarbeidsplasser har skutt fart.

I revidert nasjonalbudsjett ser vi ikke konkrete forslag rettet mot industrien. Så langt vi kan se, og som også finansministeren har vært inne på, er det opplistinger av at det går den gale veien. Kan finansministeren svare på hvorfor Regjeringen ikke har funnet det riktig å komme med tiltak rettet mot industrien i sitt reviderte budsjettforslag?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg føler vel kanskje at dette er noe av det samme temaet som har vært oppe før, men jeg aksepterer at det er et nytt hovedspørsmål likevel.

Det er riktig, som representanten Dalheim peker på, at i industrien har sysselsettingen blitt betydelig redusert i det siste: med vel 20 000 personer fra første kvartal 1998 til første kvartal nå i år. Men det er også slik at det i forretningsmessig tjenesteyting, i varehandelen og i helse- og omsorgssektoren fortsatt er sterk vekst i sysselsettingen, så det oppveier jo i betydelig grad reduksjonen i industrisysselsettingen. Det er også noe av forklaringen på at vi ennå ikke har sett den ledighetsøkningen som mange spådde.

Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett sagt at man anslår at sysselsettingen for inneværende år vil øke med om lag 5 000 personer, fra 1998 til 1999, og at dette vil kunne gi en AKU-ledighet på omkring 3,5 pst. som gjennomsnitt for året, mot 3,2 pst. i fjor.

Så er det jo slik – og det har jeg nevnt i et tidligere svar – at oljeinvesteringene kom opp på et svært høyt nivå i 1998, og næringen selv innrømmer vel at det var noe ufornuftig å legge seg på et så høyt nivå fordi alle så at man ville måtte få en avmatting på det området. Det er slik at det høye nivået umulig kan videreføres, og det er derfor også begrenset hva man kan gjøre med økonomisk-politiske virkemidler for å hindre en nedgang i aktiviteten i denne sektoren. Eventuell økt arbeidsledighet innenfor en enkelt næring og et geografisk område vil et stykke på vei kunne motvirkes ved økt mobilitet, som det har vært pekt på i et tidligere spørsmål. I tillegg vil en slik utvikling bli møtt aktivt ved bruk av arbeidsmarkedspolitikken – hvis det skulle vise seg å bli veldig dramatisk – og ikke minst en intensivert formidlingsinnsats.

Når det så gjelder de konkrete tiltakene vi har foreslått, bare viser jeg til det jeg har forsøkt å svare på to tidligere spørsmål om tiltak spesielt for verftsnæringen. Jeg vil legge til at vi for verftsnæringen tidligere også fikk økt støttenivået; støttesatsen ble hevet fra 7 til 9 pst.

Erik Dalheim (A): Jeg må bare registrere – og det er dramatisk, synes jeg – at Regjeringen, slik som finansministeren nå refererer det, har sett alle faresignaler, men de sier altså rett ut at her er det lite man kan gjøre.

Det vi står overfor, er jo en veldig vanskelig situasjon, spesielt for industrien. Vi har jo en rente i Norge som, selv om man prøver å beskrive det positive i at renten går ned, ligger 4 pst. over det vi har i Europa. Og vi har – og det er i hvert fall Regjeringens tunge ansvar – også en pris- og kostnadsvekst som er nær det dobbelte av det Europa har.

Industrien har i dag en gjeng med kompetanse som man ikke kan skusle bort, men som man har bruk for også i morgen, og derfor må jeg igjen stresse finansministeren med det som da er virkeligheten slik vi nå registrerer det, at Regjeringen altså ikke har funnet det riktig å komme med konkrete tiltak. Jeg må igjen spørre: Hvorfor ikke det, når virkeligheten er som den er?

Statsråd Gudmund Restad: Ja, det mener jeg jeg gav et svar på mot slutten av mitt forrige svar.

Det vi har lagt vekt på, er å videreføre et stramt økonomisk opplegg som skal legge forholdene til rette for en ytterlige rentereduksjon. Det vil jo bl.a. næringslivet ha stor glede av, og selvfølgelig også husholdningene. Så det har vært en overordnet målsetting for Regjeringen i utarbeidelsen også av revidert nasjonalbudsjett at vi ikke skal forskusle de muligheter vi nå har for en betydelig rentereduksjon både gjennom dette året og inn i neste år.

Når det gjelder pris- og kostnadsveksten, er det jo riktig, som Dalheim pekte på, at den er omkring det dobbelte av det våre konkurrenter har, men det var den jo også i Arbeiderpartiets regjeringstid.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål går også til finansministeren – jeg ser han er forberedt på det; han blir bare stående.

Spørsmålet dreier seg om strukturen i den norske oljesektoren. Vi ser nå at hele strukturen er under debatt. Det er et forslag om at Statoil skal på børs. Vi ser at det er et forslag om at Hydro skal kjøpe opp Statoil og dermed bidra til at Saga forsvinner som selvstendig selskap, men også at statens eierandel i Hydro går ned. Vi ser altså at det er i de lukkede styrerommene og av direktørene premissene legges for debatten om hvilken struktur vi skal ha i norsk oljenæring. Den er uhyre viktig, og først og fremst et politisk spørsmål.

Nå har Regjeringen så langt vært forbausende passiv i disse diskusjonene. Jeg ser sågar at til og med fungerende olje- og energiminister sier at det kan være aktuelt både å gå under 51 pst. i Hydro og at Saga forsvinner som selskap.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil Regjeringen bruke sitt eierskap – for staten har altså eierskap i alle disse tre selskapene – aktivt for legge strukturen i norsk oljesektor?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg føler ikke at dette er mitt fagområde, og at jeg bør derfor avstå fra å svare. Jeg vil bare si at Regjeringen så langt ikke har diskutert den situasjonen som nylig har oppstått. Det vil den selvfølgelig måtte gjøre, men hvilke konklusjoner som vil bli trukket i den forbindelse, kan jeg ikke signalisere noe om nå.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er litt overrasket over at statsråden sier at dette ikke er hans område. For Finansdepartementet er i høyeste grad en aktuell aktør her, både gjennom sitt eierskap og ikke minst når det gjelder statens inntekter. Det betyr at Regjeringen må ha diskutert hvordan man tenker seg at norsk olje- og gassindustri skal se ut i framtiden. Vi har altså et 100 pst. statlig eid Statoil, vi har et 51 pst. statlig eid Hydro og staten har en 20 pst. eierandel i Saga gjennom Statoil. Det som nå skjer, er en total omstrukturering av norsk oljesektor. Det er forbausende hvis Finansdepartementet sitter passivt og ser på det som nå skjer, og lar alle premissene legges i styrerommene, og Regjeringen ikke selv, gjennom sin deltakelse, prøver å legge premissene for hva dette skal være.

Jeg tillater meg å stille spørsmålet en gang til – og jeg vil da også stille spørsmålet til finansministeren som senterpartimann: Mener han ikke at eierskapet i de norske oljeselskapene og oljemiljøene er viktig for å bidra til å legge en struktur, og at Regjeringen skal ha en mening om det, eller mener han virkelig at det er selskapene selv som skal legge alle premisser for strukturen i norsk oljeindustri?

Statsråd Gudmund Restad: Regjeringen har selvsagt flere ganger diskutert oljenæringen, men det jeg prøvde å gi uttrykk for i stad, er at Regjeringen ikke har diskutert det konkrete som nå har oppstått, hvor Hydro har lagt inn bud på Saga. Det er en ny situasjon, som Regjeringen selvfølgelig må ta en diskusjon om, men siden den ikke er foretatt ennå, synes jeg ikke det er riktig av finansministeren å gi noen signaler om hva resultatet av en slik diskusjon burde bli.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg tror finansministeren kan sette seg – han trenger visst en pust i bakken.

Jeg har et spørsmål som går til fiskeriministeren. Som representant fra et parti som ikke bare er opptatt av det som skjer på det landlige plan, men også det maritime, har jeg et spørsmål som jeg synes fiskeriministeren burde ta fatt i og gi et svar på, og det gjelder situasjonen i Kystverket.

I Fremskrittspartiet har vi fått en del henvendelser – og det baller stadig på seg. Og når det går på arbeidsmiljøet i Kystverket, når det går på påstanden om tjenesteforsømmelse, når det går på brudd på informasjonsplikt, når det går på brudd på seilingsbestemmelser på Norskekysten, når det går på oppfølging av manglende stortingsvedtak, bl.a. med brudd på forskriftene og avtalen når det gjelder merking av broer, er dette et spørsmål av vital betydning for folk langs kysten og for dem som ferdes på havet. Så jeg vil høre om fiskeriministeren vil ta et initiativ til å få en gjennomgang av hele Kystverket.

Statsråd Peter Angelsen: Dette var en lang rekke med oppramsing av påstander som jeg gjerne ville ha sett dokumentert. Det som ligger til forvaltningen, er jo å gjennomføre de vedtak som blir fattet av storting og regjering, og så langt i den tid den sittende regjering har vært, og jeg har vært fiskeriminister, kan jeg ikke se at det har vært brudd på noen av de forutsetningene som har ligget til forvaltningen, i utøvelsen av embetet.

Jeg vet det har vært forelagt skriv som er noe tilbake i tid. Jeg kan ikke gå god for hvorvidt påstander som har framstått der, er riktige. Den forrige regjering nedsatte et kystverkutvalg, som skulle gjennomgå organisering og arbeidsfordeling i Kystverket. Den utvalgsinnstillingen ble framlagt nå i vinter, og den vil selvfølgelig bli behandlet på den måte den skal behandles på, og vil også bli forelagt for Stortinget i en eller annen form når Regjeringen har tatt stilling til hva som skal gjøres av eventuelle endringer.

Det er vel det jeg kan si. Jeg er ikke enig i de påstandene som ble framlagt her. Jeg mener Kystverket utfører sitt arbeid på en tilfredsstillende måte, ut fra de ressursene de er stilt til rådighet.

Vidar Kleppe (Frp): Ja, Kystverket er en stor organisasjon, som er inndelt i fem distrikter og har ca. 1 200 ansatte. Det finnes masse god kompetanse der – det er jeg for så vidt enig med fiskeriministeren i.

Men de påstandene jeg kom med, er blitt framsatt av folk som selv jobber innen Kystverket, og folk som har hatt kontakt med Kystverket på mange områder langs kysten, enten det gjelder merking av fyrlykter eller oppfølging av vedtak osv. Når disse påstandene er framsatt, synes jeg det må være en plikt for en minister å ta fatt i dette og undersøke om det er hold i noen av dem. Bare den ulykken som var på Nordmøre i 1998, der tre unge mennesker mistet livet helt unødvendig fordi en ikke hadde skikkelig merking, skulle alene tilsi at ministeren var seg sitt ansvar bevisst og foretok en gransking av hvorfor ikke stortingsvedtak og vedtak fra Fiskeridepartementet er fulgt opp i praksis.

Statsråd Peter Angelsen: La meg si at jeg ikke er enig i den påstanden at ulykken skjedde på grunn av at brua ikke var merket. Det som er kommet fram i granskingen av ulykken, er jo at de personene som var utsatt for den ulykken, faktisk var kjent i området. Kystverket har i utgangspunktet et pålegg om å merke alle farleier, ikke å merke alle steder på kysten der det kan være farlig å ferdes. Det ville være en helt umulig oppgave. Og så kan man selvfølgelig starte en diskusjon om hvorvidt den brua burde ha vært merket.

Men la meg bare gjøre oppmerksom på at den brua, etter mitt personlige syn, ikke burde ha vært bygd slik. Og det har jo kommet fram at den var bygd på 1980-tallet, før den var forelagt Kystverket til godkjenning. Vi har nå en gjennomgang av den saken, som jeg dessverre må si jeg synes er veldig beklagelig. Den ulykken burde ikke ha skjedd. I gjennomgangen med vegmyndighetene er vi kommet til at vi skal ha en helt annen og mer tilfredsstillende prosedyre for bygging av vegkonstruksjoner ute i farvann.

Presidenten: Lodve Solholm – til oppfølgingsspørsmål.

Lodve Solholm (Frp): No nemnde statsråden at ulukka i Valsøyfjorden kunne ha mange årsaker. Men det har jo vitterleg vore eit pålegg – denne brua burde ha vore merkt. Det som forundrar meg når statsråden her no seier at det var ei «beklagelig» ulukke, og at brua kanskje burde ha vore merkt, og ein er etterpåklok og seier at denne brua kanskje ikkje burde vore bygd slik som ho er, når det vitterleg er 20 år sidan ho vart bygd, er at han ikkje er villig til å gå inn og granske ei slik ulukke, med basis i at det var eit pålegg – at denne brua burde ha vore merkt.

Sjølv om folk er kjende på kysten og kjende i området, er det m.a. vêr- og føreforhold som har gjort at mange ulukker har skjedd i kjende farvatn, med kjende folk.

Eg finn det litt merkeleg at ikkje statsråden er villig til å gå inn og granske denne ulukka.

Statsråd Peter Angelsen: Jeg har ikke sagt at ikke departementet eller jeg som statsråd er villig til å granske ulykken – det har vi faktisk gjort. Vi har hatt en fullstendig gjennomgang av hele ulykkesforløpet og sett på årsakssammenhengen. Vi har også sett på hva man i fremtiden bør gjøre for å unngå at slike – kan man si – muligheter for ulykker skal oppstå, og det er nettopp å sikre at slike konstruksjoner ute i farvannene ikke bygges på en slik måte at det kan medføre fare for ulykker.

Vi har hatt en fullstendig gjennomgang av den spesielle saken som gjelder Valsøysundbrua, og tatt våre forholdsregler for fremtiden.

Presidenten: Vi går videre med hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Mitt spørsmål går til finansministeren.

I statsbudsjettet for i år foreslo Regjeringen en utsettelse av sykehjemsutbyggingen. Regjeringens forslag innebar at 2 100 eldre syke som ventet på en bedre omsorg, likevel ikke skulle få hjelp i år.

I budsjettdebatten den 14. desember sa statsråd Magnhild Meltveit Kleppa at grunnen til reduksjonen var at «ein del kommunar har signalisert at dei treng meir tid til å gjennomføra ei god planlegging av nye, større byggeprosjekt». Arbeiderpartiet foreslo fullt tempo i sykehjemsutbyggingen, men sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre vedtok kutt i utbyggingen.

Nå viser det seg at opplysningene om at kommunenes planlegging var forsinket, ikke var riktig. I revidert nasjonalbudsjett sies det nå at kommunenes utbyggingsplaner til og med overgår den opprinnelige eldreplanen. Regjeringen gjør full retrett og støtter nå Arbeiderpartiets tempoplan.

Mitt spørsmål er nå: Kan finansministeren bekrefte at de opplysningene vi fikk i Stortinget i budsjettdebatten, var feil, og at eldreomsorgen nå kan bygges ut i fullt tempo?

Statsråd Gudmund Restad: Nei, de opplysningene som ble gitt i debatten den 14. desember, var ikke feil. På det tidspunkt hadde Regjeringen mange henvendelser fra kommuner som bad om å få lengre tid på seg når det gjaldt utbyggingen av eldreboliger. Og det var grunnlaget for at Regjeringen la til rette for at man kunne få lov til å bruke seks år på gjennomføringen, og ikke fire år, som opprinnelig planlagt. Det betød da at man kunne redusere antall nye boliger hvert år fra 5 800 til 3 700. Det var de opplysninger som forelå før jul.

Så er det riktig at vi nå på nyåret og fremover våren har fått helt nye opplysninger fra kommunene. Her viser det seg at kommunene nok absolutt har fått fart på seg når det gjelder å planlegge utbyggingen. Så nå foreligger det planer for mer enn det vil være rom for, faktisk også innenfor det som lå i de opprinnelig vedtatte planene, 5 800 nye boliger hvert år.

Det er også grunnen til at Regjeringen nå i revidert nasjonalbudsjett har lagt opp til at det for inneværende år blir utbygd 5 800 plasser, som opprinnelig forutsatt, med de merkostnader som vi da har lagt inn dekning for i revidert nasjonalbudsjett. Og selv om jeg ikke skal røpe mye om senere års budsjetter, er det klart at det vil bli fulgt opp også i videre budsjetter. Men fortsatt vil vi opprettholde det tilbudet vi gav til de kommuner som bad om det i fjor, at har de behov for noe lengre tid enn fire år på utbyggingen, får de lov å bruke to år ekstra. Og det vil nå bli satt i gang en prosess for å legge til rette for hvordan dette skal kunne skje.

Trond Giske (A): Jeg takker for svaret. Men det kan ikke være noen tvil om at de opplysningene som ble framlagt i desember, var feil. Det sier jo Regjeringen selv i revidert budsjett nå.

Nå har imidlertid begrunnelsen for kuttet variert litt. I nasjonalbudsjettet fra i fjor høst er begrunnelsen den generelle økonomiske situasjonen. I Kommunaldepartementets budsjett er begrunnelsen å gi kommunene «bedre tid til å gjennomføre tiltakene». I kortversjonen av statsbudsjettet, utgitt av finansministeren, er begrunnelsen presset i byggemarkedet, det er det som er unnskyldningen for utsettelsen. Ikke ett sted i budsjettdokumentene står det at kommunene selv har redusert sine planer, eller at søkningen om tilskudd går ned. Den begrunnelsen kom til i ettertid.

Kan finansministeren nå si at opplysningene var feil, at Stortinget bygde sitt vedtak på feil grunnlag, at det Arbeiderpartiet sa i budsjettdebatten, var det korrekte, og at Regjeringen nå har gjort full retrett?

Statsråd Gudmund Restad: Det har jeg svart på. De opplysningene som ble gitt i debatten den 14. desember, var de Regjeringen satt inne med den gangen. Så har vi fått nye opplysninger senere. Disse forskjellige formuleringene om hvorfor det var behov for utsettelsen, er egentlig den sammen begrunnelsen: det er det generelle presset, det er press i byggemarkedet – og det var det i fjor, selv utover høsten. Det har blitt en annen situasjon nå. Og jeg regner med at alle disse tingene har påvirket kommunenes vurdering av hvor raskt de kan gjennomføre eldrereformen.

Så det er ikke noen motstrid mellom det som ble sagt i fjor høst, og det som vi nå gir til kjenne i revidert nasjonalbudsjett, hvor vi da justerer tilbake til opprinnelige planer, med det unntaket at de kommuner som fortsatt mener å ha behov for to år ekstra, vil få to år ekstra for å gjennomføre planene.

Presidenten: Gunhild Øyangen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Sosialminister Kleppa opplyste at det var klart den 1. desember 1998 at kommunene var i rute med sine planer for eldrereformen. Jeg syns finansministeren kan vedstå seg at det ikke er kommunene som var skyld i de innstrammingene Regjeringen foreslo, men at det var et rent innstrammingsvedtak.

Det jeg har lyst til å spørre finansministeren om nå, er om han føler seg trygg på at det kommunepolitiske opplegget som Regjeringen har lagt opp til, vil føre til at kommunene vil makte å gjennomføre eldrereformen i tråd med Stortingets vedtak. Jeg er kjent med at det er 80 kommuner som strever med å finne midler for å gjøre det mulig. Men kan finansministeren nå garantere at alle har de nødvendige midler til å bygge ut eldreomsorgen, slik Stortinget enstemmig har vedtatt?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil da for tredje gang gjenta at de opplysninger som ble gitt før jul, var de vi satt inne med. Jeg var i hvert fall for min del ikke kjent med at kommunene var så i rute at de kunne gjennomføre 5 800 plasser i året – det har vi blitt kjent med først senere.

Når det gjelder det kommuneøkonomiske opplegget, ble jo det presentert i kommuneøkonomiproposisjonen for kort tid siden, så jeg går ut fra at Gunhild Øyangen har hatt anledning til å kikke på den. Finansministeren kan ikke gi noen garantier, for det er avhengig av hvordan kommunene forvalter sitt pund, hvorvidt de har mulighet eller ei. Men det burde ligge til rette for å gjennomføre både eldrereformen og helsereformen innenfor det opplegget som er lagt i kommuneøkonomiproposisjonen.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Satsinga på eldrereformen er det så brei politisk enighet om at den føler SV seg ganske trygg på vil få flertall. Men problemet i kommunene er langt større enn dette. Gjelda øker – fra 1998 til 1999 blir det verre, skriver Regjeringa sjøl. Egenbetalinga øker, kutt når det gjelder barn og unge og skole, øker. Så det viktigste signalet Regjeringa har gitt nå, er at den har tenkt å gå inn i år 2000 med en dårligere skole.

Nå bekrefter finansministeren at de vil fortsette å følge opp eldrereformen etter den teknikken de har brukt til nå. Det betyr at det fremdeles skal gå ut over barn og unge og ut over skole, det betyr økt egenbetaling for skolefritidsordning og for barnehage. Kan finansministeren bekrefte at det er slik, og er det da slik at denne Regjeringa syns at Norge ikke har råd til å møte det nye årtusenet med en god – og en bedre – skole enn den vi har i dag?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil ikke ha noen formening om hvordan det i tilfelle vil gå ut over skolene at man nå har prioritert så høyt å satse på eldre og helse. Det blir opp til den enkelte kommune å forvalte sine midler på hensiktsmessig måte.

Det er riktig at mange kommuner har stram og vanskelig økonomi. Når den ble ekstra stram i fjor, skyldtes det flere ting. Det skyldtes først og fremst et altfor dyrt lønnsoppgjør – og det dyre lønnsoppgjøret førte til store ekstra innbetalinger til KLP – og det skyldtes et høyt rentenivå. Alt dette ser det nå for inneværende og kommende år ut til å bli en noe bedre utvikling på. Selv om kommuner har en stram økonomi, synes jeg heller ikke her at man behøver å ta alle sorger på forskudd. Vi får nå håpe på at kommunene forvalter sine midler på en mest mulig fornuftig måte, og at de også tar hensyn til at de har en framtidig generasjon som bør ha en god utdannelse.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Ivar Kristiansen (H): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Smutthullet ble jo landskjent midt på 1990-tallet, ikke minst fordi at det i dette havområdet mellom Norge og Russland, som ikke er regulert i noen internasjonale avtaler, fant sted et gigantisk ukontrollert rovfiske – i første rekke iscenesatt og gjennomført av den islandskeide fiskeriflåten.

Sist søndag inngikk Norge ved utenriksministeren en såkalt trepartsavtale mellom Norge, Russland og Island, som man kaller for en normalisering av forholdet mellom disse nasjonene. Mener fiskeriministeren at det er en normalisering av avtaleforholdet, når vi ser at norske fiskere må gi fra seg verdier verdt 70-80 mill. kr og får igjen 10 pst. av dette i bytteforholdet? Og mener fiskeriministeren at dette kan forsvares – når vi ser den historikk denne saken har, er ikke dette en premiering av en nasjon som har drevet et rovfiske på 1990-tallet?

Statsråd Peter Angelsen: La meg si det slik: Man kan selvfølgelig være skuffet og bitter over at det startet et fiske i det internasjonale havområdet som har fått navnet Smutthullet i Barentshavet, og at islandske fiskere spesielt deltok så aktivt i det. Men når man skal se på realitetene i saken, så har Island rent folkerettslig rett til å drive slikt fiske. Og i løpet av noen få år på 1990-tallet ble det tatt ca. 170 000 tonn, som er et betydelig kvantum, og som man ikke kan se bort fra har vært med på å gjøre skade på torskebestanden i Barentshavet.

Så til den avtalen som er inngått. Den innebærer at Island forplikter seg til å drive et fiske helt i tråd med norske og russiske reguleringer og fiskeribestemmelser. Det innebærer at Island avholder seg fra å fiske både torsk, hyse og andre arter i Smutthullet og skal fiske en viss kvote i norsk og russisk sone. For dette har Island gitt en viss kompensasjon. Sett ut fra de omregningsfaktorene som man har gitt de enkelte bestandene i de fiskeriavtalene man har, er det en betydelige kompensasjon, opp mot 50 pst. – ikke 10 pst., som det her hevdes. Og det som også er viktig å ha med seg, er at Island åpner sin sokkel for norsk bunnfiske. I tillegg har Island nå innført de reguleringsbestemmelsene Norge har for rekefiske, som de gjennom noen få år har drevet i Smutthullet.

Samlet sett innebærer avtalen at vi har fått en totalregulering av Barentshavet med avtaler av de aller viktigste fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren, og sånn sett er vi i en langt bedre situasjon enn vi var tidligere, før Smutthull-avtalen, hvor man kunne risikert et betydelige fiske i Smutthullet igjen den dagen torsken ville være til stede der.

Ivar Kristiansen (H): Jeg registrerer at fiskeriministeren er på en dramatisk kollisjonskurs med aktørene i norsk fiskerinæring, som har omtalt denne avtalen i tråd med mitt første innlegg.

Jeg tror at denne avtalen bærer preg av at her har ikke representanter fra norsk fiskerinæring fått delta i tilstrekkelig grad i forhandlingene. Og fiskeriministeren må tilbakevise min påstand om at denne avtalen på ingen måte er i tråd med FNs havrettskonvensjon, som ganske bestemt fastlegger hvordan tredjeland skal forholde seg i såkalt ingenmannsland.

Kan fiskeriministeren bekrefte min påstand om at denne avtalen ikke forhindrer tredjeland i å gå inn i det såkalte Smutthullet? Og vi vet at Island har bygd opp en formidabel flåte de senere år, i motsetning til Norge – en flåte som er hjemmehørende under såkalt tredjelands flagg.

Statsråd Peter Angelsen: Det som Island forplikter seg til når det gjelder trepartsavtalen, er at de innfører de norske reglene som går på landingsnekt og svartelisting av fartøy som forsøker å fiske i Barentshavet. Og i og med at vi har den – kan en si – avtalen med alle de viktige fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren, så innebærer det at vi, når vi har fått tatt opp disse spørsmålene også med EU og Færøyene, vil ha en fullstendig lukking i det europeiske området for levering av fangst tatt i Smutthullet.

Det er ikke riktig slik Norges Fiskarlag fremstiller det. Jeg kan bare nevne at Fiskebåtredernes Forbund i en tidligere uttalelse har sagt at de anså bytteforholdet for å være opp mot 50 pst., og det er i tråd med det som departementet også har gitt uttrykk for.

Når det så gjelder FN-avtalen, er den helt klar på at det kan inngås bilaterale avtaler mellom parter når det gjelder regulering av fisket i internasjonale farvann.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Dag Danielsen (Frp): Jeg får drive med litt fordelingspolitikk og stille et spørsmål til Hilde Frafjord Johnson, i og med at hun ikke har fått noen spørsmål i dag. Det gjelder revidert nasjonalbudsjett.

Ifølge u-landene er det viktigste for dem når det gjelder utvikling, at de får adgang til verdensmarkedet. Markedsadgang er den beste hjelpen til selvhjelp. Derfor var det med sterk beklagelse jeg kunne lese i revidert nasjonalbudsjett at man der tar til orde for at man skal innføre auksjonsprinsippet når det gjelder kjøtt fra to av de minst utviklede landene, nemlig Namibia og Botswana. Det betyr i praksis en avgift på dette kjøttet. Norske importører må da kjempe om å få kjøpe importtillatelser på en spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette er en egenartet ordning, og så vidt jeg er kjent med, er den ukjent i andre land.

Mitt spørsmål er om ministeren vil ta initiativ til at dette blir endret på.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Først og fremst vil jeg si meg enig med representanten Danielsen. Et av de få områdene hvor Fremskrittspartiet og undertegnede kan finne noe samstemmelse, gjelder betydningen av handel for utviklingsland.

Derfor er jeg desto mer opptatt av å få sagt veldig klart og tydelig fra om at når det gjelder innføring og operasjonalisering eller realisering av auksjonprinsippet, skal det føre til at man faktisk får økt importvolumet innenfor det fastsatte nivået som er nå, 2 700 tonn, for utløsning av sikkerhetsmekanismen innenfor GSP-ordningen, altså tollpreferanseordningen, for de minst utviklede land. Målet vårt er at vi skal få utnyttet den mer enn i dag. Kvoten er faktisk ikke brukt nok slik situasjonen er nå. Det skal i tillegg settes i gang en utredning, slik at vi kan se hvordan vi kan sikre – også innenfor auksjonsprinsippet – langsiktige vilkår for eksportørene fra utviklingslandene, slik at de ikke blir skadelidende, men at man kan sikre en langsiktighet i handelen. Og det tredje elementet er at vi skal ha en evaluering av denne tollfrie GSP-importen i forhold til auksjonssystemet høsten 2 000, slik at vi da kan se hvordan det fungerer i forhold til handelen, og spesielt i forhold til Botswana og Namibia som eksporterer storfekjøtt til Norge.

Med disse tre viktige forholdene føler jeg at vi har ivaretatt hensynet til utviklingslandene og deres eksport av storfekjøtt til Norge tilfredsstillende.

Dag Danielsen (Frp): Først en kommentar. I og med at ministeren også har ansvaret for menneskerettighetene, håper jeg hun også er enig i Fremskrittspartiets sterke engasjement for disse.

Men tilbake til saken. Poenget her er at ministrene til Botswana og Namibia har skrevet brev til Regjeringen den 31. mars, fordi de ikke vil at man skal innføre dette auksjonsprinsippet. Og erfaringene fra tidligere er at da man innførte importkvanta av kjøtt og grønnsakshermetikk fra u-land, falt importen dramatisk. Man hadde også et lovende testsalg av skinke fra Zimbabwe gjennom flere dagligvaregrupperinger som ble stoppet i 1998 på grunn av at norske myndigheter innførte et slikt prinsipp. Salget er ennå ikke kommet i gang igjen.

Jeg er altså ikke tilfreds med ministerens svar, og jeg håper at hun vil endre på det som er foreslått i revidert nasjonalbudsjett. Hvis ikke, håper jeg at alliansen Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og kanskje også Høyre vil bidra til å få orden på dette.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder de erfaringene man har hatt med auksjonssystemet tidligere, vil jeg vise til at det er nettopp slike erfaringer som gjør at vi trenger en utredning for å se hvordan dette kan gjennomføres på en måte som innebærer at importen ikke blir skadelidende.

Vi ønsker ikke at importen skal falle slik den gjorde tidligere. Og det står også klart i dokumentasjonen som Regjeringen fremla i forbindelse med jordbruksoppgjøret – i teksten der – at hensikten er at en skal fullt ut utnytte det fastsatte nivået på import, som innebærer 2 700 tonn, før sikkerhetsmekanismen inntreffer. Hensikten vår er å bidra til det, og vi tror også at en evaluering høsten år 2   000 kan gi oss større kunnskap og grunnlag for å sikre at dette skjer. Skulle det ikke skje, er det klart at vi er nødt til å vurdere dette igjen.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Dag Terje Andersen (A): Mitt spørsmål går til finansministeren.

17. februar sa finansminister Restad i Stortinget at vi måtte forvente en økning i trygdeutgiftene på opp imot 500 mill. kr. I revidert nasjonalbudsjett, som nå er lagt fram, er det ikke foreslått endringer eller økning når det gjelder den posten i det hele tatt. Er det slik at det finansministeren sa i februar, var galt, eller skyver vi nå en stor udekket regning foran oss?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at jeg i spørretimen – i en muntlig spørretime, og det er mulig det var 17. februar, det husker jeg ikke, men det var i hvert fall i vinter – kom med opplysninger om et par utfordringer vi ville kunne stå overfor i revidert nasjonalbudsjett. På det tidspunktet hadde vi relativt ferske beregninger fra det utvalget som beregner sannsynlige utgifter over folketrygden, og dessverre var situasjonen den at man måtte se for seg en betydelig økning av utgiftene over folketrygden. Det gjaldt ikke bare sykelønnsutgifter, det gjaldt også uføretrygd osv., altså flere poster her hvor det tegner til å ville kunne bli et betydelig merbehov.

I forbindelse med at vi jobbet med revidert nasjonalbudsjett var det et nytt møte i dette utvalget, og vi fikk nye beregninger, som heldigvis gikk i riktig retning i forhold til det vi så for oss i februar. Anslagene nå er slik at det for så vidt kan gå litt den ene eller den andre veien på de enkelte budsjettpostene. Vi kan ikke se bort fra at det samlet blir en viss økt utbetaling i løpet av året, men det kan også gå motsatt vei. Summen av dette var i hvert fall at Regjeringen ikke fant det riktig å foreslå noen endringer i bevilgningene på de aktuelle kapitlene nå i revidert nasjonalbudsjett.

Dag Terje Andersen (A): Det er jo sånn at de samme postene på trygdebudsjettet som var grunnlag for en spådom om en økning av utgiftene på en halv milliard kr, bare noen få uker tidligere var gjenstand for diskusjon i forbindelse med budsjettet. Da var det noen av oss som advarte mot det Regjeringen gjorde, nemlig å kutte med 250 mill. kr, angivelig på grunnlag av at det samme utvalget hadde hatt et møte og funnet ut at de kunne kutte 250 mill. kr. Det var altså forslag fra Regjeringen om å redusere bevilgningene med 250 mill. kr i desember, det var beskjed fra Regjeringen om at den posten ville sprekke med 500 mill. kr i februar, og nå har tydeligvis det samme utvalget hatt et nytt møte.

Da må jeg spørre: Er det sånn at vi egentlig fremdeles ikke vet eller kan anslå hvor store trygdeutgiftene blir, at det faktisk er riktig som jeg sa, at vi skyver en udekket regning foran oss og sånn sett budsjetterer lite reelt?

Statsråd Gudmund Restad: Vi har i Regjeringen ikke noe mer holdbart å bygge på og holde oss til enn det beregningsutvalget som vi nå begge har nevnt. Det er riktig at dette utvalget har kommet til litt forskjellige resultater. Det er riktig at de i forbindelse med budsjettet i fjor høst antok at det ville være behov for noe mindre bevilgninger enn det som opprinnelig lå til grunn fra Regjeringens side, og det er riktig at anslagene i februar gikk ut på at det ville bli et betydelig merbehov. Men på det siste møtet, som altså ble holdt i april, ble det indikert at det er usikkert om det vil bli behov for noe mer, eller om det kanskje sågar vil være noe til overs. Summen av det er i hvert fall at Regjeringen ikke har funnet det nødvendig eller riktig å foreslå endringer i bevilgningene.

Jeg vil minne om at de kapitlene det her er snakk om, representerer svært store beløp, i hundremilliardersklassen.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.