Presidenten: Stortinget mottok fredag 21. mai meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Kåre Gjønnes

• statsråd Dag Jostein Fjærvoll

• statsråd Dagfinn Høybråten

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representantene som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Da er det avklart.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til samferdselsministeren. –

Vi husker alle at sentrumspartiene før valget foreslo betydelige økninger i veiinvesteringene, mens de i inneværende års budsjett har fått gjennomført 10 pst. kutt i veiinvesteringene. Ifølge Sunnmørsposten den 19. april har samferdselsministeren uttalt at statsministeren overfor ham har gjort klart at han «ikke skal ha noen forhåpninger om noe løft i samferdselsbevilgningene i årene framover». Beskjeden fra samferdselsministeren var at «folk må innstille seg på at vi blir liggende på det lave nivået som vi er på i dag». Hvis Regjeringen vil videreføre dagens nivå på veiinvesteringene, betyr det at den nåværende veiplanen ikke kan gjennomføres. Hvordan vil Regjeringen i så fall legge fram for Stortinget omprioriteringene innenfor planen, slik at Stortinget får anledning til å forholde seg til det?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Som representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vet, vil Nasjonal transportplan bli lagt fram i mars neste år, og allerede et år før den ordinært berammede tidsfrist vil Stortinget ha dette til behandling her i salen. Det betyr at prioriteringer vil skje både mellom luftfart, mellom jernbane, mellom havner og mellom veger. Der vil også Regjeringens prioriteringer bli omtalt, og ulike spørsmål vil bli veid mot hverandre.

I mitt råd til dem som planlegger på vegsektoren i tiden framover, har jeg brukt utgangspunktet 1999-nivå. Det er et greit utgangspunkt i planleggingssammenheng. Det vil alltid være slik at størrelsen på de enkelte bevilgninger bestemmes i det enkelte statsbudsjett, og det vil kunne svinge litt opp og litt ned.

Når det gjelder oppfyllelsen i forhold til veg- og vegtrafikkplanen, vil denne regjeringen og dette stortinget ligge godt an i forhold til det den forrige regjering og det forrige storting gjorde med hensyn til graden av oppfyllelse i forhold til vedtatt veg- og vegtrafikkplan.

Når det derimot gjelder statsministerens uttalelser som skal være sitert i Sunnmørsposten, har jeg en gang før kommentert det i denne salen, og gjentar det: Når en journalist spør om en statsråd fra Distrikts-Norge har fått løfter om økte bevilgninger, og vedkommende svarer at statsministeren har verken lovt økte bevilgninger eller reduserte bevilgninger, er det opp til journalisten å vurdere hvilken overskrift han vil lage.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er interessant at statsråden her gjør det klart at planleggingen for neste veiplanperiode bygger på et nivå som er vesentlig lavere enn det nivå vi har for inneværende periode. Det vesentligste her er likevel at statsråden rimelig klart har gitt uttrykk for at man må forvente at man i denne perioden ikke engang vil foreslå bevilgninger som tilsvarer det som man tidligere kritiserte så sterkt, som var Arbeiderpartiets veiplan, og langt mindre følge opp sine egne forslag til veiplan. Da er mitt poeng at veiutbyggingene i veiplanen er forelagt Stortinget, og Stortinget har tatt standpunkt til prioriteringene, og Stortinget forholder seg til den fastsatte veiplanen med mindre Regjeringen legger fram for Stortinget til vurdering et annet opplegg.

Når nå statsråden gjør det rimelig klart at han ikke legger opp til å gjennomføre den veiplanen som ligger til grunn, må det også være en forutsetning at Stortinget får anledning til å forholde seg til det. Hvordan vil statsråden sørge for at så skjer?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det vil fortløpende skje gjennom de årlige budsjettframlegg, og Regjeringen forholder seg til Stortingets prioriteringer inntil Stortinget gjør endringer i sine prioriteringer. Jeg vil minne om at vi bare er to år på vei i inneværende periode. Det betyr med andre ord at de tallene som vi nå diskuterer, ikke trenger å være de samme i alle de årene vi har foran oss. Men i planleggingssammenheng har jeg skissert et utgangspunkt som det er riktig å legge seg på. Jeg kan med andre ord ikke se at debatten om samferdsel i Norge bare skal dreie seg om veger. Samferdsel er tog, fly etc., etc. Samferdselsbevilgningene i Norge må ha et høyt nivå også i fremtiden, men prioriteringene innenfor samferdselsbevilgningene kan variere litt fra år til år.

Presidenten: Ola Røtvei – til oppfølgingsspørsmål.

Ola Røtvei (A): Jeg vil stille følgende tilleggsspørsmål til statsråden: Hvilket signal er det Regjeringen sender ut når man midt i veiplanperioden legger opp til at prosjekt som er prioritert av fylkesting og storting, ikke blir gjennomført? Jeg tenker i denne forbindelse på statsrådens svar i spørretimen vedrørende Eiksundsambandet og Regjeringens opplegg for veiforbindelsen mellom Huftarøy og Hundvåko i Austevoll i Hordaland. Det samme gjelder manglende gjennomføring av prosjekt i stamveinettet som er prioritert av Stortinget. Ser ikke statsråden at dette undergraver veiplanen som styringsdokument, nettopp i en tid hvor Regjeringen selv har understreket behovet for langsiktig styring i samferdselssektoren?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jo, hvis det var tilfellet, ser statsråden det.

Når det gjelder endringer i forhold til Eiksundsambandet og andre prosjekt som er nevnt, er ikke dette en realitet. Det er ikke tatt noe konkret standpunkt om endringer innen prioriteringer etc. Det jeg har påpekt ganske sterkt, er at det er nødvendig at vanlig saksgang skal gjennomføres i Vegdirektoratet og så i departementet, og vi skal ha de påfølgende prioriteringer klart for oss før vi går videre.

Fra en fagstatsråds side er det alltid slik at man gjerne skulle gjort noe mer enn både vegplanen og andre planer tilsier. Men også en statsråd har å forholde seg til de budsjettrammer som Stortinget til enhver tid vedtar, og man har vedtatt en budsjettramme for inneværende år, og det har denne statsråden å forholde seg til.

Presidenten: Oddvard Nilsen – til oppfølgingsspørsmål.

Oddvard Nilsen (H): Det er ikke noe nytt at sentrumspartiene har gått fra løftene fra våren 1997 når det gjelder veiplanen, men la nå det ligge.

Det er åpenbart at det er et problem knyttet til at Regjeringen reiser land og strand rundt og ber om dugnad og nye bompengeprosjekter i en situasjon hvor staten ikke er i nærheten av å kunne oppfylle sine forpliktelser med hensyn til de bompengeprosjektene som allerede er i gang. Ser ikke statsråden at man er i ferd med faktisk å øke gapet mellom de løfter staten gir, og statens mulighet til å innfri de løftene, idet de ber folk om å bli med på nye dugnader?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg ville vært helt enig, hvis det var slik.

Dugnad er viktig i det norske samfunn for å løse felles oppgaver. Dugnad vil jeg fortsette å invitere til. Andelen i denne dugnadsprosessen kan alltid diskuteres. Jeg har uttalt at man ikke skal forutsette den helt store statlige deltakelse i dugnader og tallfeste eller prosentfeste det. Det kan av og til gi overraskelser. Men jeg har samtidig sagt at skal vi forsere prosjekter i Norge som man ønsker forsert i forhold til de ressurser som er tilgjengelige, må man ta utradisjonelle virkemidler i bruk. Bompengeprosjekter kan være løsningen. Da får man løst dette tidligere, man får større effekt av investeringene tidligere, og man rydder plass for prosjekter som står lenger bak. Og igjen – husk på at bompengeprosjekter ofte er de eneste prosjekter hvor øremerkede midler i hovedsak går direkte til prosjektene som skal gjennomføres.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg vil få lov å stille et spørsmål til samferdselsministeren.

Stortinget får snart Oslopakke 2 til behandling, og Oslopakke 2 er en samlet investering og en plan over satsing i kollektivtrafikken. Oslopakke 1, som omhandlet en samlet plan for utbygging av hovedveinettet i Oslo- og Akershus-området, ble vedtatt av Stortinget for en del år siden. Går Oslopakke 1 etter planen, og vil Oslopakke 1 bli fullført i henhold til den vedtatte planen?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg ville nok ikke uttale meg korrekte hvis jeg ikke tar høyde for forsinkelser når det gjelder Oslopakke 1. Det jeg har bedt mine folk klargjøre, er: Hva står igjen av investeringsbehov etter at perioden for Oslopakke 1 er ute? På det har jeg foreløpig fått til svar: Behovet er 5 milliarder kr. Det har betydning for fremdriften av andre prosjekter, det har betydning for hvordan vi vinkler Oslopakke 2 videre, som i hovedsak er en kollektivpakke. Men det er slik at når man har en totalramme til rådighet, over ett år eller flere år, må de ulike store prosjekter som skal innpasses, ta høyde for at det kan skje kostnadsøkninger, forskyvninger, og det må også tas høyde for at de vil utelukke andre prosjekter.

Det denne statsråden har prøvd å si både i forhold til Østfoldpakken og Oslopakke 2, er at jeg nå har behov for, og har holdt på en stund, å pakke opp pakken for å se på hvilke elementer som raskt kan komme til Stortinget, og hvilke elementer som eventuelt må vente til framlegging av Nasjonal transportplan i mars neste år. Min intensjon både når det gjelder Oslopakke 2 og Østfoldpakken, er at jeg skal være i stand til å presentere det for Regjeringen og videre for Stortinget på sensommeren/tidlig på høsten.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg takker for svaret.

Jeg vil ha en litt nærmere klargjøring. Du snakket om forsinkelser og om behovet for 5 milliarder kr. Er det da slik å forstå at det er 5 milliarder kr som er igjen av prosjekter som ikke er bygd? Og vil du bekrefte at det blir forsinkelser, men at planen blir gjennomført, slik at man ikke begynner å si: ta bort en del av Oslopakke 1 for å få gjennomført Oslopakke 2?

Presidenten: Presidenten gjør representanten Nistad oppmerksom på at talen skal rettes gjennom presidenten.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Dette som det nå spørres om, er litt vanskelig å håndtere rett over bordet uten å ha snakket mer sammen med de involverte parter. Hvis presidenten og spørreren tillater det, vil jeg gi et rundt svar nå og si at dette som representanten spør om, nå er under nøye vurdering, er under oppfølging og er grunnlag for forhandlinger mellom de parter som er inne både i Oslopakke 1 og Oslopakke 2.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Oddvard Nilsen (H): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.

Etter at den nye statsråden tiltrådte, hersker det stor tvil om Regjeringens holdning til veiprising, eller rushavgift, som det nå kalles på folkemunne.

I stortingsdebatten i forrige uke om bompengepakken på Nord-Jæren ble det fra regjeringspartiene gitt ulike signaler om partienes holdning til veiprising. Og mitt spørsmål er: Kan statsråden avklare sentrumsregjeringens holdning til veiprising?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Regjeringen vil komme til Stortinget med sin holdning innen rimelig kort tid.

Vegprising er ikke noe nytt bompengesystem. Vegprising er et trafikkreguleringssystem for dem som ønsker å ta det i bruk. Denne statsrådens formål med å videreføre prinsippet og diskusjonen om vegprising er basert på Stortingets eget flertallsvedtak, hvor Stortinget i flere år har bedt om at departement og regjering utreder dette. Det vil bli gjort. Det vil videre bli foreslått et hjemmelsgrunnlag for at man lokalt kan fatte vedtak om vegprising.

I et veiprisingssystem er pengene et biprodukt, trafikkreguleringen er hovedsaken. Det er ikke meningen at vegprising og bompenger skal brukes på samme områder. Det betyr at hvis et slikt opplegg gjennomføres, vil det måtte skje reforhandlinger eller utsettelse av gjennomføring av vegprising – reforhandling da med bompengeselskapene, hvis det skulle bli aktuelt. Med andre ord – her er det ikke snakk om å innføre nye avgifter for avgiftenes skyld. De som måtte innføre dette, gjør det av trafikkreguleringsgrunner. Og så er det et meget viktig punkt, og det er at det er Stortinget som har styringen med det. Alle disse sakene vil gå via vegdirektorat til regjering og storting, og Stortinget fatter enkeltvedtak om hvordan dette skal praktiseres.

Oddvard Nilsen (H): Jeg takker for svaret, og det bekrefter jo igjen at Kristelig Folkeparti som hele tiden har vært spydspissen med hensyn til veiprising, fortsatt er det. Og det er heller ikke noe nytt, for Kristelig Folkeparti uttalte, sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, følgende i forbindelse med veiplanen at de

«viser til at kødannelsen særlig i rushtiden er et problem i de store byene. … Flertallet har tidligere uttrykt seg positiv til prinsippet om at slike kostnader kan innkreves i et system med vegprising. Målet er at vegprising skal fungere som et trafikkregulerende virkemiddel».

De uttalte også i forbindelse med veiplanen, at staten kan pålegge dette. Dette uttalte de seg også positivt til. Men hovedregelen skal være at det skal være lokalpolitisk enighet. Det står videre at veiprising ikke bare skal kunne brukes i byene våre.

Betyr dette at vi nå faktisk kan følge opp det som står i veiplanen, at sentrumsregjeringen har tenkt å innføre et system også utenfor byene og trykke det ned på lokalbefolkningen uten at det er lokalpolitisk enighet, og at Regjeringen vil gjøre det? Det var det som stod i veiplanen.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Regjeringen og statsråden har ikke tenkt å tre noe som helst ned over folk flest. Tvert imot har statsråden den holdning at dette skal det fattes lokale vedtak om, det skal være lokale vedtak som ligger i bunnen, og det betyr med andre ord at de som har problemene lokalt, også må finne løsninger.

Jeg går ut fra at representanten Nilsen ikke mener at denne statsråden skal la være å følge opp Stortingets vedtak og Stortingets merknader. Det er det jeg vil gjøre når jeg skal presentere dette, via Regjeringen, for Stortinget, og så må Stortinget ta stilling til dette.

De midler som måtte komme inn ved vegprising, der pengene er et biprodukt av trafikkreguleringene, er etter mitt syn riktig å bruke til trafikkformål. Det betyr med andre ord at vi høster gevinster, samtidig som vi får en nyttig trafikkregulering.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Jeg vil stille et spørsmål til helseministeren.

I 1997, for to år siden, vedtok Stortinget fastlegeordningen og det var gjennomført vellykkede forsøk i fire kommuner. Pasientene var svært fornøyd med ordningen, og det viste seg at særlig eldre mennesker, barnefamilier og pasienter med kroniske lidelser hadde stor nytte av ordningen.

Fra Arbeiderpartiets side er vi sterkt opptatt av at pasientene skal oppleve den trygghet det gir å ha en fast lege. Hvor står denne saken nå? Greier departementet å sikre legedekningen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: På det første spørsmålet vil jeg svare at departementet har arbeidd aktivt med gjennomføringen av Stortingets vedtak i et forpliktende samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening, slik Stortinget forutsatte. Forslag til lovgrunnlag og forskrifter for ordningen har vært sendt til høring, og vi er i disse dager i ferd med å legge siste hånd på en odelstingsproposisjon til Stortinget som skal gi Stortinget muligheter til en bred drøfting av lovgrunnlaget og forskriftsgrunnlaget for gjennomføringen av fastlegeordningen, som vi forutsetter gjennomført fra 1. januar 2001, i tråd med det som skjedde ved siste budsjettbehandling.

Det har vært et konstruktivt samarbeid mellom partene, og jeg har håp om at vi skal kunne legge fram et godt grunnlag for å gjennomføre en reform som jeg, i likhet med representanten Øyangen, tror blir tjenlig for den norske befolkning.

Gunhild Øyangen (A): I Danmark har man hatt en fastlegeordning i mange år, og erfaringene derfra er positive. Det viser seg også at legedekningen i distriktene er blitt bedre etter en tid, fordi fastlegeordningen også medfører fornuftig tidsbruk for leger, og pasientene slipper å fortelle sin livshistorie på nytt og på nytt til stadig nye leger. Er statsråden enig i denne vurderingen, at det på sikt også kan bli bedre legedekning ved at en innfører en fastlegeordning?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at en fastlegeordning vil bidra til en større stabilitet i lege-/pasientkontakten og en større grad av fortrolighet. Det vil utvilsomt også bidra til en bedre og mer rasjonell utnyttelse av de samlede legeressursene vi har, fordi man da unngår det som populært er kalt legeshopping, altså en bruk av legeressurser som ikke er rasjonell.

Det som er den største utfordringen ved gjennomføringen av fastlegeordningen, er at vi i store deler av landet har en altfor dårlig legedekning, og det har gjort at vi i 1999 har forsterket stimuleringstiltakene for å styrke både utdanning, rekruttering og ikke minst gjøre forsøk med hvordan vi kan gjøre det enklere å være lege i utkantstrøk, hvor man ofte må være alene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil stille et spørsmål til statsråd Gjønnes.

I forbindelse med jordbruksoppgjøret for 1999 har staten og bondeorganisasjonene kommet fram til at muligheten for å etablere samdrifter i melkeproduksjon skal begrenses. Det skal nå bare aksepteres at maksimalt tre deltakere går sammen. Det finnes i og for seg gode argumenter for å begrense størrelsen på samdrifter i melkeproduksjonen, det handler om å ta vare på et norsk småskalalandbruk. Men en grense på tre deltakere er merkelig. Da vil tre bruk, hver med en kvote på 200 000 liter melk, få lov til å slå seg sammen. Men fire bruk, hver med en kvote på 60 000 liter melk, vil bli stoppet. Hva er begrunnelsen for at statsråden har akseptert at sånne merkelige grenser fastsettes i årets jordbruksoppgjør?

Statsråd Kåre Gjønnes: Fra statsrådens side har det flere ganger blitt poengtert at jeg tror systemet med samdrifter innenfor melkeproduksjon vil være tjenlig og kan utvikles videre både ut fra at dette er en god samarbeidsform og samtidig også en mer effektiv utnytting av en del av de investeringene som gjøres i en kostbar produksjon, som en har innenfor melkeproduksjon.

Når det er sagt, vil jeg si at det har også vært en klar målsetting at dette ikke skal utvikle seg til å bli en form for industrialisering som får altfor stort omfang og dermed kan virke uheldig i forhold til målsettingene om at vi skal ha en småskala jordbrukspolitikk også i Norge. Det er derfor dette taket nå settes. Før har det vært fritt fram for å ha så mange deltakere som mulig, så dette er et nytt skritt som tas gjennom den jordbruksavtalen som nå kommer til Stortinget til behandling.

Grunnen til at en velger å gå på antall medlemmer, er, sett fra mitt ståsted at disse samdriftene skal være slik at en deltar som bruker i den type produksjon, og dette reflekteres da i en samdrift der tre brukere går sammen, og det synes for meg på dette tidspunktet å være en høvelig størrelse på disse samdriftene.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.

Statsråden har ved flere anledninger pekt på samdrift som et viktig moment i debatten om den framtidige landbrukspolitikken. Nå tas spørsmålet om størrelsen på en samdrift etter min mening ut av sin sammenheng og forsøkes avgjort i jordbruksoppgjøret. Det gjøres altså til et forhandlingsspørsmål. Øvrige spørsmål om samdrift skal man komme tilbake til i stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.

Etter min mening er spørsmålet om en begrensning i størrelsen på en samdrift et svært viktig landbrukspolitisk spørsmål. Nå forsøkes dette unndratt politisk behandling ved at man gjør det til en forhandlingssak.

Mitt spørsmål må da bli: Hvorfor tas spørsmålet om en begrensning inn i jordbruksoppgjøret, mens alle andre spørsmål skal tas inn i den kommende stortingsmeldingen?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er ikke så enkelt å tilfredsstille alles ønsker.

Statsråden har tidligere blitt kritisert for at han skyver de fleste spørsmål foran seg og fram til landbruksmeldingen. Her har han altså forsøkt å ta et standpunkt til et spørsmål.

For meg er det viktig at denne begrensningen kommer nå, slik at spørsmålet om størrelsen på en samdrift ikke ligger som et åpent terreng fram til høsten. Hvis både departementet, statsråden og Regjeringen vil ha andre vurderinger, er det naturligvis fritt fram for å ta opp spørsmålet på nytt i forbindelse med meldingen. Stortinget vil naturligvis også kunne debattere det som kommer til Stortinget i forbindelse med meldingen. Men statsråden har funnet det nødvendig å sette denne begrensningen nå, i og med at vi har sett tendenser til at dette kunne få en utvikling som ikke er ønskelig.

Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt – til oppfølgingsspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Kan me oppfatta det slik at det ikkje er statsråden si meining å dra spørsmålet om samdrift unna politisk handsaming, og at me står fritt til å gjera ei totalvurdering av dette når me vonleg ganske snart skal handsama landbruksmeldinga?

Det andre spørsmålet går på realitetane i saka. For oss verkar dette med talet på akørar underleg, og eg synest ikkje statsråden svara spesielt godt på det. At bondeorganisasjonane har det som krav, er greitt. Men kvifor viste ikkje statsråden primært til landbruksmeldinga, eller sekundært tok opp andre spørsmål som er meir relevante her, t.d. dette med kor mange liter, altså kor stor kvote som er taket – det er det som vil seia om det er industriliknande produksjon eller ikkje – og eventuelt kriterium for avstand til det nye bruket? Eg vil gjerne ha statsråden sine refleksjonar på dette.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har i mitt første svar forsøkt å begrunne hvorfor en bruker antall deltakere: Det er ut fra at disse skal ha et samarbeidsfellesskap i samdriften, og etter statens vurdering er tre personer en høvelig samarbeidskonstellasjon når det gjelder samdrift. Dette at det nå er med i jordbruksoppgjøret, har sammenheng med at de økonomiske virkemidlene som er relevante i forhold til samdrift, også ligger i jordbruksoppgjøret; hvor store tilskuddene skal være, og hvilke avgrensninger det skal være i forhold til samdrift som sådan. Slik sett synes ikke statsråden det er irrelevant at også spørsmålet om hvor mange som skal inn i denne typen fellesskapsløsninger, vurderes.

Men den politiske arena vil ligge åpen, ikke minst i forbindelse med det som har med landbruksmeldingen å gjøre, der samdrift som sådan og samarbeidsløsninger vil bli et sentralt tema.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Inge Myrvoll (SV): Samferdselsministeren har nå fått hvilt seg litt, så nå kan det være aktuelt med et nytt spørsmål.

Det er bred politisk enighet – der også sentrumspartiene er med – om nødvendigheten av å styrke kollektivtrafikken i Norge. Nå viser det seg, ifølge en meget fersk rapport fra Transportøkonomisk institutt, at kollektivtrafikken i de større byene har hatt et fall. Noe av årsaken ligger i at det har vært reduserte tilskudd, som har ført til takstøkninger og passasjerbortfall. Dette må jo være det motsatte av sentrumsregjeringas ønske.

Er samferdselsministeren bekymret for denne utviklinga? Og dersom han er bekymret, hva har sentrumsregjeringa tenkt å gjøre for å snu trenden og nå målsettinga om ei øking av kollektivtransporten i de større byene? Hva vil man gjøre i forhold til økonomien? Sentrumsregjeringa har jo – i likhet med tidligere arbeiderpartiregjeringer – kuttet i tilskuddene til kollektivtransporten.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: En reduksjon i kollektivtrafikken bekymrer denne statsråden. Det bekymrer denne Regjeringen, og jeg håper det også bekymrer Stortinget.

Jeg erkjenner at denne rapporten viser det motsatte av det som var en ønskelig utvikling. Men da må jeg også si at her er det mange aktører på banen. Jeg forstår representanten Inge Myrvoll slik at han ønsker at staten skal gå sterkere inn og styre fylkeskommunenes prioriteringer og bruk av virkemidler overfor kollektivtransporten. Jeg er betenkt over det, i og med at kollektivansvaret i hovedsak ligger hos fylkeskommunene og kommunene. Men jeg er fullstendig klar over at man gjennom noen år har satt inn en betydelig effektiviseringsgevinst i forbindelse med kommuneøkonomien, en effektiviseringsgevinst som kanskje har vært for høy. Det er derfor grunn til å reise spørsmålet om forutsetningene for effektiviseringsgevinsten bør justeres.

Jeg vil også minne om at samferdsel er et av de få områder der det er igjen frie inntekter. Jeg erkjenner at fylkeskommunene står overfor et tøft valg når man skal matche øremerkede bevilgninger med frie bevilgninger og dermed lettere tar fra enkelte områder enn fra andre.

Konklusjonen min er at dette er et tema som nøye vil bli fulgt videre opp, men jeg ser det ikke riktig i dag å gripe inn i fylkeskommunenes prioriteringer.

Inge Myrvoll (SV): På mange måter griper jo Regjeringa inn, bl.a. ved de årlige kuttene som er rettet inn mot kollektivtransport ut fra en såkalt effektiviseringsgevinst. Istedenfor å bruke den eventuelle effektiviseringsgevinsten til å øke kollektivtransporten, blir det et kutt. Og så fins det jo en annen måte å gjøre det på enn å overstyre, det fins en måte man kan motivere på.

Jeg har lyst til å sitere fra Voksenåserklæringa, og da stille spørsmålet om hvordan dette skal realiseres, for jeg antar at sentrumspartiene hadde en idé om å realisere det. Der står det følgende:

«En sentrumsregjering vil prioritere kollektivtransporten fremfor privatbilismen i byer og tettsteder. Kollektivtrafikktilbudet må få økt kvalitet med hensyn til reisetid, hyppigere avganger og komfort. Prisene må brukes aktivt for å fremme bruken av kollektivtrafikktilbudet.»

Med andre ord klare målsetninger, og jeg forutsetter at Regjeringa har noen virkemidler for å nå de målsetningene uten nødvendigvis å overstyre fylkeskommunen.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Noe av virkemidlene har jeg så vidt berørt tidligere i dag, og det er innvinklingen på samferdselsbudsjettet. Jeg har prøvd å si at det ikke bare er veier som er på samferdselsbudsjettet. Der er fly, der er jernbane, og der er også til en viss grad kollektivtrafikk. Med andre ord vil vi innenfor et totalt samferdselsbudsjett måtte se på fordelingen mellom de ulike aktørene og hvilke budsjettmidler de skal få til rådighet. Vi vil dermed også via kroner og øre motivere til økt kollektivandel.

Når det gjelder de årlige kuttene som det henvises til i kommuneøkonomiproposisjonen, vil dette også måtte vurderes fortløpende. Jeg har ingen problemer med å se at dette kan slå begge veger. Opprinnelig var det en effektiviseringsgevinst, og man skulle også få en miljøgevinst ut av dette. Nå må vi vurdere om dette i virkeligheten har skjedd.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Den fremforhandlede jordbruksavtalen vil øke matvareprisene i Norge med ca. 1 pst. Isolert sett er ikke det mye, men vi ligger på verdenstoppen fra før, og våre naboland vil redusere sine priser fremover i henhold til landbruksreformen i EU. Vi har også utfordringene med lave avgifter i Sverige,

WTO-forhandlinger osv. Kari og Ola Nordmann valfarter til Sverige. Grensehandelslekkasjen i år vil sette ny rekord med over 7 milliarder kr.

Hva vil statsråden nå bidra med for å bedre rammebetingelsene og konkurransedyktigheten for norske landbruksvarer?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det fremforhandlede jordbruksoppgjøret vil Stortinget få til behandling. Det er riktig, som representanten Hedstrøm viser til, at det i dette oppgjøret er lagt inn et prisuttak på 330 mill. kr., som i gjennomsnitt vil ha en virkning på matvareprisene på ca. 1 pst. og en virkning i konsumprisindeksen på 0,1 pst. Sett i relasjon til prisøkningen for øvrig i samfunnet, er denne ikke stor ut fra virkningen i selve jordbruksoppgjøret. Tar vi f.eks. det siste lønnsoppgjøret og ser på hvilken betydning det har for dannelsen av prisen fra produsent til marked, vil vi se at et ordinært lønnsoppgjør har samme virkning på prisen på varene i korga til forbrukeren som jordbruksoppgjøret. Det er i hvert fall viktig å ta med seg at det ikke ene og alene er et jordbruksoppgjør som avgjør hvilken pris du må betale i butikken.

For øvrig har departementet satt ned et utvalg som ser på prisdannelsen i markedet. Utvalget er i ferd med å fullføre sitt arbeid, som vil foreligge ferdig i departementet først i neste måned, og det vil gi grunnlag for at vi kan sammenligne dette delvis i forhold til prisdannelse i Sverige. Jeg tror at dette vil bli et interessant dokument å få innsyn i også for Stortinget.

Øystein Hedstrøm (Frp): Norge setter stadig negative rekorder på dette området. Grensehandelslekkasjen har jeg nevnt, den vil passere 7 milliarder kr til Sverige i år. Vi har også det dyreste landbruk, bortsett fra Sveits, sier en fersk OECD-rapport. Og på grunn av de enorme subsidier som sprøytes inn i norsk landbruk, har vi stort sett overproduksjon på alle vanlige tradisjonelle landbruksvarer. Og da vil vi sette rekord nr. 3 i år: Det vil dumpes kjøtt i utlandet – over 9 000 tonn svine- og storfekjøtt. Det er hundrevis av trailere som vil frakte dette ut og dumpe det til verdensmarkedspriser og himmelske priser helt ned til 5 kr. kiloen.

Hva vil statsråden gjøre for at forbrukerne i Norge skal komme bedre ut og for å rydde opp i denne organiserte galskapen?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er vel ikke ukjent at det blant politiske partier er en del ulike synspunkter på jordbrukspolitikken generelt sett. Nå har vi et politisk flertall som ønsker en jordbrukspolitikk som er slik at man skal ha et landbruk i hele landet, og det koster noe. I forhold til de produksjonsmulighetene og vilkårene man har i andre land, er det klart at vi har et relativt dyrt landbruk, hvis vi skal opprettholde dette som et småskalajordbruk, slik som det ble sagt tidligere i dag.

Ellers ser jeg med bekymring på den økning vi har i grensehandelen og har forstått at finansministeren har uttalt at han ønsker å se nærmere på den og på hvilken måte dette fungerer generelt sett. Denne prisdannelsesundersøkelsen som er foretatt av vårt departement, i samarbeid med mange andre aktører som var med og gjennomførte dette prosjektet, vil kanskje gi svar også på de spørsmålene. Men ellers deler jeg bekymringen for veksten i grensehandelen.

Presidenten: Ivar Kristiansen – til oppfølgingsspørsmål.

Ivar Kristiansen (H): Det spørs om ikke statsråden med åpne øyne nesten kan sies å gå inn for å øke handelslekkasjen til våre naboland, all den tid vi ser at skjermingsstøtten i Norge i fjor økte med 5 pst., til et nivå som er det dobbelte av det som er gjennomsnittet i OECD. Da må jo det sentrale spørsmålet være om man ikke nærmest kapitulerer overfor den situasjonen vi har, jf. henvendelsene fra HSH, NHO og NNN, der en kjærber Regjeringen om å gjøre noe med disse spørsmål på grunn av denne problematikken.

Det videre spørsmålet i denne forbindelse må jo ganske enkelt være om man ikke gjør norske bønder en bjørnetjeneste ved å fjerne seg så dramatisk i avstand når det gjelder det norske prisnivået og det prisnivået som nordmenn kan oppnå ved å gå og handle i eksempelvis svenske butikker.

Statsråd Kåre Gjønnes: Norske bønder har naturligvis også krav på å ha en inntektsutvikling som er noenlunde rimelig i forhold til andre grupper i samfunnet. Spørsmålet er da på hvilken måte vi skal la denne gruppen få en slik lønnsøkning. Er det gjennom pris i markedet, er det gjennom bevilgninger over budsjettet, er det gjennom en kraftig strukturendring i norsk landbruk, eller er det andre ting som må endres i selve landbrukspolitikken?

Hele dette komplekset vil Stortinget få anledning til å debattere i forbindelse med landbruksmeldingen. Fra statsrådens side er det en målsetning å opprettholde en landbrukspolitikk som gjør at vi skal kunne drive jordbruk i hele landet, og det vil ha konsekvenser i forhold til kostnader. Dette blir da en politisk prioritering som Stortinget må ta stilling til.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål .

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren, et spørsmål som jeg dessverre må si er høyaktuelt fordi det dreier seg om situasjonen for allergikerne – og vi er midt i pollensesongen.

Jeg er kjent med at Norges Astma- og Allergiforbund og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke har sendt brev til departementet – ja sågar to brev – uten å få svar, ikke engang på at departementet har mottatt brevene. I brevene etterlyser en departementets behandling av et nytt legemiddel mot astma, som sies å være et gjennombrudd i behandlingen av astmaplager.

Jeg har da to spørsmål til helseministeren – for det første: Er han enig i at det kanskje ikke er uttrykk for den aller beste forvaltningsskikk ikke å svare på brev man får, og heller ikke gi kvittering på at brevene faktisk er mottatt? Og for det andre: Tatt i betraktning at vi er midt i pollensesongen og det dessverre er mange som lider av astma, vil helseministeren sette fortgang i departementets arbeid med denne saken?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Saken gjelder spørsmålet om opptak på blåreseptlisten av et medikament som er tilgjengelig i det norske markedet. Som representanten Høegh er vel kjent med, vil en slik saksbehandling nødvendigvis måtte ta noe tid, fordi både Legemiddelkontrollen og Rikstrygdeverket skal gjøre sine vurderinger før departementet kan ta standpunkt. Og hvis departementet tar en beslutning om at man vil anbefale opptak på blåreseptlisten, vil det i de fleste tilfeller være en budsjettsak fordi det kan dreie seg om store tilleggsutlegg for folketrygden.

I dette tilfellet er saken nå kommet til departementet. Den er til vurdering, og en avklaring i departementet er snarlig forestående. Hvis departementet da vil gå inn for et slikt opptak på blå reseptliste og dermed en subsidiering av prisen, vil saken komme til Stortinget som budsjettsak.

For øvrig vil jeg uten videre si meg enig i at brev skal besvares – det er det ikke noen tvil om. Jeg vil påse at det blir gjort.

Annelise Høegh (H): Det var jo et – forhåpentligvis – svært hyggelig svar.

Jeg håper at departementet nå kan gi et positivt svar, fordi Norge, etter hva jeg skjønner, står i en særstilling når vi ennå ikke har gitt noen form for refusjon av dette legemiddelet, som, etter hva jeg har fått opplyst, er såkalt kortisonfritt – det betyr at det gir langt mindre bieffekter enn astmapasienter i dag utsettes for. Det er visst også svært effektivt, idet et stort flertall av dem som plages av astma eller allergi, kan benytte det. Så jeg håper – og det tror jeg ikke minst pasientene gjør – at departementet kan komme med sin positive tilråding før pollensesongen er helt over.

Astmapasienter har selvfølgelig plager hele året, så uansett når det kommer, er det positivt, men vi hadde jo håpet at det kanskje ville kommet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Når det ikke er mulig, håper jeg at departementet finner en løsning som kommer flest mulig pasienter raskest mulig til gode.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Saken vil bli behandlet med alvor, noe representanten Høegh nå pålegger helseministeren.

Jeg kan ikke gå inn på sakens realiteter, men den er av et slikt omfang at den vil måtte håndteres i forhold til Stortinget i en budsjettsammenheng. Dermed tror jeg forhåpningene om at et eventuelt generelt opptak på blå reseptliste skal kunne være avklart også i forhold til Stortinget i inneværende pollensesong, er vel optimistisk. Men jeg vil peke på at enkeltpasienter som har store utgifter, har mulighet til på individuell basis å søke om refusjon ut fra den bidragsordningen som gjelder i folketrygdsystemet.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Eirin Faldet (A): Jeg vil gjerne få lov til å rette mitt spørsmål til samferdselsministeren.

Det treffes nå tiltak for å rette opp de mangler som var på Gardermoen i vinter. Ifølge flyselskapene ser det ut til at hovedproblemet på Gardermoen i tiden framover vil være mangelen på flygeledere. Jeg er blitt kjent med at grunnet den generelle mangel på flygeledere i Norge er det forhåndsvarslet ca. 100 udekkede vakter ved innflygingskontrollen i Røyken i forbindelse med ferieavviklingen i sommer.

Kan statsråden svare på hva som er gjort for å unngå denne situasjonen, samt hvilke følger dette vil få for flypassasjerene i sommer? Det er det bekymringen dreier seg om.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Statsråden er ikke kjent med de konkrete tallene som representanten opererer med når det gjelder sommeravviklingen. Jeg vil derfor måtte gå tilbake og få dette nærmere undersøkt.

Men: Som utgangspunkt har man for tiden en klar mangel på flygeledere i Norge. Jeg har derfor behov for å understreke at dette er et spørsmål som er tatt meget alvorlig i den senere tid, og for så vidt også i 1990-årene, og i begynnelsen av 1990-årene la man til rette for en ny måte å utdanne flygeledere på, og man inngikk avtaler med flygelederne når det gjaldt arbeidstid og overtid.

Jeg ser for meg at vi i løpet av år 2000 vil komme rimelig brukbart ut når det gjelder Gardermoen og Oslo kontrollsentral. Men jeg må nok i denne sal si at vi på landsbasis heller ikke vil være i mål med behovsdekningen i år 2000.

Luftfartsverket utdanner vanligvis sine flygeledere ved kurs i England og ved praksisopplæring i Norge. Begrensningen i opplæringskapasiteten ligger i antall flyplasser med tilfredsstillende trafikksammensetning og volum. Gjennom 1990-årene er eksisterende utdanningskapasitet utnyttet, og 120 av landets 370 flygeledere er utdannet i perioden 1989 – 1998.

Vi har videre kjøpt utdanningskapasitet i Sverige og i Canada. Vi har 13 aspiranter i Sverige og 15 i Canada. Det spesielle med disse kontraktene er at aspirantene føres helt fram til sertifisering i de respektive landene. Når de da kommer tilbake til Norge, er de ferdig utdannet. Vi vil fortsette med dette og inngå avtaler med naboland.

Eirin Faldet (A): Dette er jo vel og bra. Dette er vi kjent med. Men nå snakker ikke jeg om hva som kan gjøres på sikt. Jeg er veldig bekymret for hva som kan oppstå i sommer. Det er den akutte situasjonen jeg snakker om. Hva vil denne statsråden gjøre for å forhindre at det oppstår kaos på Gardermoen hovedflyplass i sommer som følge av at det mangler flygeledere? Jeg forventer faktisk at det settes inn akutte tiltak som kan avhjelpe denne situasjonen, slik at flypassasjerene ikke igjen opplever å måtte vente fordi det oppstår kaos på Gardermoen.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Ingen blir født som flygeleder her til lands. Det betyr med andre ord at de må gjennom en utdanningsperiode. De må gjennom en kvalifiseringsperiode. De som skulle ha gjort tjeneste i dag for å dekke behovet, burde mer eller mindre ha vært klarert for tre-fire år siden. Det vi når gjør, er å forberede oss på at den situasjonen som vi er i i dag, ikke skal oppstå i løpet av de nærmeste årene.

Når det gjelder den konkrete sommersituasjonen, vil alle krefter bli satt inn, både når det gjelder omplasseringer og når det gjelder effektivisering, slik at vi kan se lufttrafikktjenesten som en helhet. Men jeg kan ikke her og nå fra Stortingets talerstol bekrefte at det ikke vil oppstå problemer under den økte trafikken som det vanligvis er i en sommersesong.

Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Myrvoll (SV): Som en ser, er det kø også bak talerstolen, ikke bare på Gardermoen.

Én ting er utdanning av flygeledere, noe annet er behovet for flygeledere. Det går an å gjøre noe med behovet. Gjennom åpninga av hovedflyplassen på Gardermoen har det blitt økt lufttrafikk, samtidig som økninga av passasjerer ikke har kommet. Vi har bl.a. fått et miljøproblem av den grunn. Det flyges med tomme fly i dette landet som aldri før. Da er en annen vinkling for å løse et umiddelbart problem ikke utdanning av flygeledere, for det er en mer langsiktig strategi, men å se på hva som kan gjøres for å redusere lufttrafikken når det ikke er behov for den. Det er bare snakk om en konkurranse som har vokst så sterkt at selskapene går med underskudd, og miljøet lider.

Er det mulig gjennom avgiftspolitikk og andre tiltak å motivere selskapene til å fly med fulle fly i stedet for tomme fly? Er det mulig å sette i verk tiltak som gjør at man motiverer til å redusere flytrafikken og dermed også behovet for flygeledere? Det vil være god miljøpolitikk, og det vil løse de akutte problemene vi har i dag.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Representanten Myrvoll peker på et meget viktig område i forbindelse med den situasjonen vi er kommet opp i. På grunn av den sterke veksten i antall flyginger i 1998 og 1999 har bemanningssituasjonen selvfølgelig blitt forverret. Den forventede etterspørselen etter både nyutdannede og utenlandske flygeledere vil gradvis avhjelpe situasjonen på sikt, men ikke allerede i dag. Vi har altså tenkt også i de baner.

Når det gjelder reguleringer av den frie konkurransen i luften, er dette litt langsiktige tanker. Det er fri anledning til å etablere seg og fly fra Gardermoen. Det betyr med andre ord at så lenge flyselskapene ser seg tjent med den ordningen man har i dag, er det fra myndighetenes side vanskelig å tenke seg andre tiltak enn avgifter på sikt. I tillegg er det i miljøsammenheng forunderlig at Stortinget nå går over fra seteavgift til passasjeravgift, noe som var en regulering i seg selv.

Presidenten: Presidenten vil forsøke å avvikle køen av representanter som ønsker å lande på talerstolen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Nå viser statsråden til økningen i antall flybevegelser. Men det er jo Regjeringen som godkjenner økningen i antall flybevegelser, og i fjor høst godkjente denne regjeringen en betydelig økning i antall flybevegelser over Gardermoen uten å ha sikkerhet for at man hadde kapasitet med hensyn til flygeledere til å møte den økte trafikken. Var det en rimelig beslutning?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Hvis beslutningen ensidig var tatt i fjor uten at det var lagt føringer tidligere, kunne noe av denne kritikken rettes mot denne regjeringen og mot de statsråder som har hatt ansvaret på dette området. Men det er slik at da Gardermoen ble planlagt og igangsatt, ble det forutsatt et økt nivå på flybevegelser og på kapasitet. Flyselskapene hadde grunn til å tro og regne med at deres behov ble dekket. Derfor er det i ettertid bare å innrømme at antall flybevegelser, antall gjennomførte trafikkbevegelser var større enn vi var i stand til å håndtere på Gardermoen i oppstartingsfasen. Vi regner med at dette skal være under kontroll i løpet av sommeren, og i alle fall til vinteren som kommer, men jeg kan ta selvkritikk på at vi ikke hadde kapasitet nok til å gjennomføre det antall flybevegelser det var lagt opp til.

Presidenten: Christopher Stensaker – til oppfølgingsspørsmål.

Christopher Stensaker (Frp): Når vi vet at det er tusenvis som søker om opptak på flygelederskole, og at det bare er noen få som slipper til, må det være en feil ved opptaket til utdanningen her i Norge. Før man går til opptaksprøve burde man kanskje gjennomgått et kurs i hva det hele går ut på. Man kan få inntrykk av at opptak hindres for å beskytte en yrkesgruppe uten at det kan begrunnes i sikkerhet, da prøver tas underveis i utdannelsen.

Erfarne flygeledere fra andre land nektes også arbeid hvis de ikke kan godt nok norsk, selv om språket i kontrolltårnet er engelsk.

Vil statsråden se på dette?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: For det første skjer det en utvelgelse allerede ved opptak. Det skjer også en del frafall og utvelgelse underveis, og den siste runden ved en endelig eksamensavleggelse. Det er vel som i samfunnet for øvrig en prosess man er igjennom, og jeg synes det er veldig vanskelig å gå inn på selve utdanningens innhold her og nå. Jeg har imidlertid merket meg det som representanten har sagt, og vil ta dette med videre.

La meg si når det gjelder spørsmålet om utenlandske flygeledere, at Luftfartsverket har tatt initiativ til å endre regelverket. Kravet om norsk statsborgerskap er borte, slik at man får anledning til å ansette utenlandske flygeledere. I løpet av mars 1999 er det tilsatt tre svenske flygeledere, ved Oslo kontrollsentral i Røyken – en – og ved Gardermoen kontrolltårn. Det er videre sendt tilbud om jobb til flere svenske og danske søkere. Vi er underveis.

Presidenten: Da er vi underveis til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Sosial- og helsedepartementet har holdt tilbake ca. 190 mill. kr til fylkeskommunene som de rettmessig mener å ha krav på for utført behandling i forhold til DRG-priser i 1998. Manglende innbetalinger til fylkeskommunene for utført behandling med innsatsbasert finansiering i 1998 vil i driftsterminen 1999 gi som resultat redusert behandlingskapasitet, noe jeg personlig ikke tror at Stortingets flertall kan akseptere.

Vil helseministeren medvirke til at det skyldige beløp til fylkeskommunene for utført pasientbehandling i 1998 samt det foretatte kutt i de polikliniske takstene kommer på plass igjen under finanskomiteens behandling av revidert nasjonalbudsjett for 1999?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Aktiviteten ved norske sykehus har økt betydelig i 1998. Det er gledelig, for det har ført til at flere får hjelp, og at antallet brudd på ventetidsgarantien har gått dramatisk ned. Det fører til et merbehov når vi skal gjøre opp året 1998, som skjer etterskuddsvis på grunn av akonto-ordningen. Regjeringen har foreslått 315 mill. kr mer til sykehusene i revidert nasjonalbudsjett som følge av dette.

I sykehusenes registrering av aktivitet i 1998 er det gjort en del feil, og dette er det departementets ansvar å kontrollere. Det dreier seg om at sykehusene har registrert aktivitet som ikke faller inn under innsatsstyrt finansiering, som f.eks. legevakt- og poliklinikkvirksomhet. Det kan vi ikke gi oppgjør for. Det er også gjort en del feil koding, og det er i enkelte fylkeskommuner foretatt en markert omlegging av registreringspraksis, som har gitt en utilsiktet høy økonomisk uttelling, fra to opptil fire ganger hva de faktiske kostnader for denne aktiviteten utløser. Departementet ville ikke oppfylle sitt kontrollansvar hvis man ikke gjennomgikk dette og tok affære i de tilfeller hvor man mener at det er skjedd feil.

Vi har nå en dialog med de berørte fylkeskommuner som selv mener at de kan dokumentere at de har rett og departementet har feil på noen av disse punktene. Vi møter dem enkeltvis i denne og neste uke, og jeg vil si at fra min side skal det ikke stå på oss å endre departementets opplegg hvis det kan dokumenteres at vi har tatt feil på noe punkt.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret, og jeg tør spørre: Mener helseministeren at enkelte sykehus bevisst har foretatt beregninger for å tjene mer penger? Helseministeren sa jo selv at departementet hadde et kontrollansvar. Når man har fått disse restansene med de begrunnelsene som nå er gitt av helseministeren, må det vel være kritikkverdig at departementet ikke har fulgt bedre opp på et tidligere tidspunkt, slik at vi ikke hadde fått disse problemene midt i en driftstermin for sykehusene, som nødvendigvis må gå ut over pasientbehandlingen fordi budsjettene da vil sprekke og fylkeskommunene må korrigere sine budsjetter.

Kan helseministeren forsikre at disse problemene ikke vil oppstå for inneværende driftsår, og da under forutsetning av at departementet må foreta en løpende kontroll med disse registreringene, slik at man slipper det problemet vi nå er midt oppe i?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Systemet er slik, og det turde være kjent for representanten Alvheim, at det skjer akontoutbetalinger i driftsåret, og det skjer et etterskuddsvis oppgjør innen 1. mai året etter, og det er det vi nå er igjennom.

Det er helt klart at det er rom for forbedringer i retningslinjer og praksis når det gjelder ISF. Det er tross alt en ordning som ikke engang er to år gammel. Jeg vil ikke si at det er kritikkverdig at man først ved avregningen oppdager disse store registreringsmessige endringene, fordi de faktisk i stor grad skjedde ved slutten av året og departementet ikke hadde noen muligheter til å oppdage det tidligere.

Jeg vil ikke beskylde noen for bevisst å ha gjort feil, men når feil avdekkes, er vi nødt til å ta det opp og håndtere det, med det ansvar vi har.

Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Dette spørsmålet går til helseministeren.

Det er fortsatt slik at for mange pasienter venter for lenge på behandling. Og etter det som vi hørte nå i siste runde, er jeg bekymret for at vi får en tilbakegang i pasientbehandlingen i 1999 i forhold til 1998. Jeg vil nevne et par forhold.

Det er slik at det ble bevilget ca. 300 mill. kr mer til pasientbehandling i 1999, men så viste det seg, som også Arbeiderpartiet pekte på, at disse pengene i stor grad var brukt i 1998.

Et annet forhold som jeg også vil peke på, er den reduksjonen i takstene som ligger i statens betaling til fylkeskommunene for utført behandling ved poliklinikkene i sykehusene. Dette fratar slunkne fylkeskommunekasser penger, og etter mitt syn må det føre til mindre pasientbehandling.

Hvordan ser helseministeren på disse to forhold som jeg har nevnt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I den tilleggsbevilgning som Regjeringen har foreslått til sykehusene, og som nå er til behandling i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, ligger det at vi på grunn av den aktivitetsøkningen som vi så i 1998, forventer en større vekst i 1999 enn det som vi la til grunn da vi la fram statsbudsjettet i høst. Og det er det tatt høyde for i det forslaget til tilleggsbevilgning på 315 mill. kr som det er fremmet forslag om fra Regjeringens side. Det er en gledelig utvikling, og jeg tror at det er grunnlag for det økte vekstanslaget som vi har lagt fram.

Når det gjelder poliklinikkene, har det også der vært en god og tilsiktet vekst, men den var i 1998 større enn det budsjettet gav grunnlag for. Poliklinikkbudsjettet er en budsjettstyrt ordning, en rammestyrt ordning, og det vil si at da vi fikk regnskapstallene for 1998 og så at det var en større vekst enn det som var lagt til grunn i budsjettet for 1999, var det en del av vårt budsjettansvar å sørge for at vi kunne gjennomføre denne ordningen i 1999 innenfor rammen på det budsjettkapitlet. Det er en del av budsjettstyringen, som ligger i at Stortinget faktisk har vedtatt at dette er en budsjettstyrt ordning.

Asmund Kristoffersen (A): Når fylkeskommunene som sykehusdrivere nå får mindre penger enn det de hadde beregnet for å kunne videreføre nivået, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må få betydning for pasientbehandlingen.

Så er det også slik at en del grupper pasienter, f.eks. med kroniske lidelser, gjennom ventelistesystemet kommer veldig langt bak i køen og får behandling etter altfor lang ventetid.

Jeg lurer på hvordan helseministeren vurderer helheten – pasienter som venter og fylkeskommuner som ikke greier å opprettholde sin kapasitet. Betyr ikke det redusert pasientbehandling i 1999?

Jeg synes ikke jeg fikk et tilfredsstillende svar på det grunnlag jeg la for mitt første spørsmål heller.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter min oppfatning er det i et budsjett som – hvis Stortinget gir sin tilslutning til Regjeringens forslag – blir over 300 mill. kr større enn det var da det ble vedtatt i fjor høst, grunnlag for en økning i aktiviteten.

Så peker representanten Kristoffersen på at en del fylkeskommuner faktisk har forutsatt enda større inntekter enn dette i sine budsjetter. Og det tilsier at aktiviteten kanskje ikke blir så stor som disse fylkeskommunene hadde budsjettert med, men den blir større enn det staten hadde budsjettert med i statsbudsjettet for 1999, slik som jeg kan se det i dag.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.