Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Leif Helge Kongshaug (V) (ordfører for saken): Stortinget har til behandling St.meld. nr. 17 for 1998-99 om Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren.

Næringskomiteen sier seg i innstillingen svært tilfreds med at det er lagt fram en egen stortingsmelding om norsk skogpolitikk. Også når det gjelder innholdet, er komiteen positiv og godt samlet om hovedtrekkene i skogpolitikken framover.

Mange positive krefter har vært med i arbeidet med saken. Skogpolitikken er svært viktig for næringsutvikling, forvaltning av natur og miljøverdier og for distriktspolitikken.

Innstillingen understreker behovet for en aktiv politikk på dette området for å utløse økt verdiskaping og ta vare på miljøhensynene. Disse tingene henger sammen. I et internasjonalt marked er det helt avgjørende at norsk skognæring kan vise til høye miljøstandarder.

Skogbruk er en meget langsiktig næring, og god skogskjøtsel er også svært viktig for biologisk mangfold og i klima- og energisammenheng. Det er nødvendig at skogbruket får bedre rammebetingelser for å sikre økt verdiskaping og bedre ressursutnyttelse, da innenfor prinsippet om bærekraftig forvaltning. Det er viktig at den reduserte aktivitet vi har sett, blir snudd til sterkere innsats. Komiteen er tydelig med hensyn til at det er behov for økte investeringer i skogbruket.

Det er full enighet i komiteen om å bygge videre på tidligere vedtatte prinsipper om skogforvaltningen. Ansvaret tilligger i stor grad skogeierne og skognæringen selv, men staten skal legge til rette for og medvirke til en sterkere satsing. Komiteen anbefaler å bygge videre på prinsippet om ansvar under frihet, og på Levende Skog-standardene.

Mindretallet, Høyre og Fremskrittspartiet, gir i sine merknader uttrykk for at denne meldingen vil gi mer detaljstyring av næringen, og derigjennom hemme aktivitet og lønnsomhet. Som representant for flertallet vil jeg si meg uenig i en slik vurdering. Meldingen og innstillingen viser en balansert politikk, der staten bidrar til nødvendig tilrettelegging, mens næringen selv har hovedansvaret for aktiviteten. Næringen har etter mitt og flertallets syn klar interesse av at samfunnet bidrar med sitt for denne næringsutviklingen. Dette er positiv tilrettelegging og stimulans, det motsatte av å hemme virksomheten.

Skognæringens langsiktighet er en viktig grunn til at det er en bevisst overordnet politikk på dette området. Komiteen understreker også nødvendigheten av en helhetlig politikk, at den har et internasjonalt perspektiv og en sterk miljøforankring. Alt dette må myndighetene ta et hovedansvar for.

Også når det gjelder økt verdiskaping, herunder skogkultur, forskning, utdanning og investeringer, må staten bidra for å sikre en god og bærekraftig ressursutnyttelse.

Også mindretallet, Høyre og Fremskrittspartiet, gir uttrykk for bekymring over det lave investeringsnivået, men svekker etter mitt syn mulighetene til å gjøre noe med dette ved å nedvurdere betydningen av myndighetenes bidrag.

Regjeringens verdiskapingsprogram er meget positivt og får samlet tilslutning i komiteen. Det er en viktig målsetting å få til en høyere foredlingsgrad, økt forbruk av trevirke, bedre samsvar mellom produksjon/foredling og marked. Jeg vil understreke betydningen av å utnytte muligheter og kvalitet i ulike tresorter. Det er f.eks. meningsløst at møbelindustrien skal måtte importere trevirke fra Sverige i så stor grad som det gjøres nå. Ikke minst kan lauvskogavvirkningen økes for å gi bedre ressursutnytting og verdiskaping.

Kjøretøybestemmelser og skogsveibygging er andre områder der myndighetene må legge til rette, hvor det må planlegges ordentlig og tas helhetlige hensyn. Miljøet generelt og friluftsliv og allemannsretten spesielt er viktige hensyn som det offentlige må sikre i denne sammenheng. Miljøhensyn er helt grunnleggende i en næring som baseres på fornybare ressurser. Skogen har stor betydning for klimaet, for bevaring av biologisk mangfold, for naturvern og naturglede. Slike hensyn kan tape dersom beslutninger er for kortsiktig basert.

Miljøkravene innebærer selvsagt enkelte begrensninger på den uhemmede frihet i skogbruket. Men disse kravene tjener næringen som helhet både på kort og lang sikt. Det er samsvar mellom det som er Norges internasjonale forpliktelser og det som tjener næringen. Det er meningsløst hvis reduserte eller uklare miljøstandarder blir et problem for norsk eksport av produkter fra skogen. Det dreier seg ikke om mer byråkrati, men om en ansvarlig miljøpolitikk, en mer framtidsrettet næringspolitikk og en bedre markedsadgang.

Stortinget skal også få til behandling et forslag til ny skogbrukslov. Komiteen understreker at dette skal være en næringsrettet lov.

Alt i alt er det bred enighet om hovedprinsippene i norsk skogpolitikk, og Stortinget bør derfor kunne gi sin tilslutning til den politikk som Regjeringen med skogmeldingen har fremmet forslag om.

Torstein Rudihagen (A): Skogressursane våre har mykje å seie på så mange måtar for næring, verdiskaping, sysselsetting og busetting mange stader i landet. Stor verdi har dei òg for friluftsformål og dermed for helse og trivsel. Dei har òg livsviktig verdi i ein økologisk samanheng, ikkje minst på grunn av evna til CO2-binding og dermed som bidragsytarar til reduksjon av klimagassar. Alt dette gjer sjølvsagt at vi må fokusere på ei best mogleg utnytting av desse ressursane, samtidig som vi forvaltar dei på ein forsvarleg måte ut frå miljøet. Det er derfor bra at vi får ei skogmelding som gir oss høve til ei slik fokusering.

Det er bra at Regjeringa har følgt opp det arbeidet som Jagland-regjeringa sette i gang.

Når ein ser nedgangen i aktiviteten i skogbruket dei siste åra, og samtidig ser den tilgangen som ein har på skogressursar, er det opplagt at det er eit potensial til næringsutvikling og verdiskaping her som ikkje er godt nok utnytta. Ikkje minst er dette ei næring som kan styrkje Fastlands-Noreg og distrikta.

Eg synest nok at meldinga i for liten grad har teke fatt i utfordringane og skissert få tiltak for å få opp aktiviteten i skogbruksnæringa. Som kanskje stortingsmeldingar flest blir den svært skildrande av situasjonen på skogsektoren, av moglegheiter og utfordringar, med mykje fokusering på miljøaspektet. Alt saman er vel og bra, men det blir noko tafatt når det gjeld tiltak for å redusere barrierar og stimulere til større aktivitet.

Kva skal vi gjere for å få ned transportkostnadene, for å auke kompetansen, for å betre lønsemda, for å betre konkurranseevna i den stadig aukande konkurransen, og for å få opp sysselsettinga, skogkultiveringa og ikkje minst foredlinga? Potensialet for auka aktivitet og verdiskaping ligg ikkje minst i det siste.

Meldinga hadde kanskje vore tent med at Næringsdepartementet hadde vore meir på banen saman med Landbruksdepartementet, slik at industrien kunne vorte noko meir vektlagd.

Dette læt kanskje meir negativt enn det er grunn for, men meldinga kan på mange måtar oppfattast som noko tafatt.

Nå er det slik at Arbeidarpartiet står saman med sentrumspartia om det aller meste i denne innstillinga, så om innstillinga ikkje har gjort det heile så mykje meir spenstig, får vi ta vår del av ansvaret for det.

Det har vore eit utruleg stort engasjement frå skogeigarorganisasjonar, jordbruksorganisasjonar, natur- og miljøverninteresser, representantar for skogsarbeidarar, entreprenørar, fagforeiningar osb. under heile behandlinga av denne meldinga. Det viser kor viktig desse ressursane er for mange grupper med ulik ståstad. Gruppene vil nok òg gjerne dra i ulike retningar, men det mest slåande er at så mange står saman om ei felles forståing av skogsmiljøets verdi, om naudsynet av ei berekraftig forvalting og skogsdrift, samtidig som ein vil utnytte ressursane langt betre. Derfor er det heller ikkje grunnlag for å dra opp den store usemja, korkje i innstillinga eller i debatten. Det skal vi ta som ein styrke. Skiljet går mest på i kor stor grad styresmaktene skal styre verksemda med lover, føresegner og regelverk for å nå måla, og kor mykje som skal vere fridom under ansvar. Derfor har fokuseringa også vore mykje på framlegget om miljøforskrifter. Miljøkrava til skogbruket har vorte større. Det er eg sikker på er rett. Det bør ingen fire på. Marknaden krev det òg, og marknaden må ha tillit til eller dokumentasjon på at skogsprodukta kjem frå eit berekraftig skogbruk. Dette veit skogbruket, og det må derfor søkje å etterkome desse krava gjennom ei sertifisering av skogbruksverksemda med miljøstandardar som er fagleg aksepterte og truverdige i marknaden.

Samarbeidsprosjektet Levende Skog har nettopp som formål å fastsette standardar og skape tillit til at den norske skogen blir forvalta og utnytta på ein miljøriktig måte. Det er godt å sjå korleis dette frivillige arbeidet har vore motiverande og gitt resultat. Det må da vere rett å gi linja som bygger på frivilligskap moglegheiter framover. Det må ikkje på nokon måte bli oppfatta som at vi svekker miljøkrava. Vi seier i innstillinga at dei bør vurderast på nytt etter to år. Om ein i motsetnad til det eg trur, finn ut at den linja som bygger på frivilligskap ikkje når fram, får ein eventuelt innføre forskrifter.

Arbeidarpartiet støttar at det er behov for ein revisjon av skoglova, og da bør ein likevel vurdere miljøforskriftene på nytt.

Når det gjeld marknadens krav, vil eg elles peike på at produsentar hevda i komitehøyringar at marknaden hadde mykje større tillit til dokumentasjon basert på frivillige ordningar enn på miljøforskrifter.

Skogbruket og skogindustrien står overfor store utfordringar framover. I meldinga blir det òg sagt at investeringane er for låge og at kvaliteten på skogkulturarbeidet ikkje held mål. Både i miljøsamanheng og for å bygge opp ressursane for framtidige generasjonar bør skogbruksinvesteringane aukast. Det krev positive verkemiddel. For å motivere skogeigarane til å investere i skogkultur og aktivt sette i gang kvalitetsfremmande tiltak er det nødvendig med eit relativt høgt og stabilt tilskotsnivå. Vi meiner at det kan vere verdt å sjå på om ikkje tilskota òg bør gjelde for unnataka, som er eigedomar i skogstrøka i austlandsfylka og Aust-Agder, som har eit balansekvantum på over 33 000 m3 ein kan nytte i vedkomande kommune etter skogbruksplanen.

Det er ønskjeleg og burde vere mogleg å auke avvirkinga av skogen. Men det er ikkje mogleg politisk å vedta noko kvantum for det. Det blir avgjort av marknaden og kostnaden. Det blir viktig å marknadsføre og stimulere til meir bruk av trevirke både nasjonalt og internasjonalt. Både på Gardermoen og i OL-hallane som vart bygde, får vi synt fram norske limtrekonstruksjonar som viser trevirkets enorme bruksmoglegheiter og konkurranseevne i forhold til andre materiale.

Bruk av biobrensel er miljøvenleg energibruk, og det er eit stort marknadspotensial for det, men det er for lite lønsamt.

Mange høyringsinstansar dreg fram transportkostnadene som ei av dei viktigaste årsakene til at norsk skogbruk og industri ikkje er konkurransedyktige nok. Næringa bør så langt som råd er, ha same rammevilkåra som dei landa vi skal konkurrere med. Ei vurdering av om ikkje køyretøyforskriftene bør endrast i tråd med det som naboland som Sverige har, må kome høgt på dagsordenen. Dette er sjølvsagt eit spørsmål om vegstandard og vilje til å prioritere samferdsel. Eg trur likevel at vi før eller seinare ikkje kjem utanom å tillate 24 meter lengde og auke av totalvekta til 60 tonn for tømmertransport. Dette ville i alle fall redusere innanlandsk transportkostnad for skognæringa i monaleg grad.

Samtidig er det leit at jernbanen ikkje er meir konkurransedyktig når det gjeld tømmertransport. Når det gjeld fleksibilitet og transport over korte avstandar, er sjølvsagt lastebilen eineståande, men med godt laste- og avlastingsutstyr burde jernbanen vere konkurransedyktig over lange avstandar.

Det er framleis behov for å bygge skogsbilvegar. Tilskota må da knytast opp mot at det verkeleg blir henta ut tømmer. Det er òg viktig at det er ein fleksibilitet i stønadsordninga, slik at det ikkje blir bygt store, breie vegar der det kunne greidd seg med mindre. Skogsbilvegar treng heller ikkje gå ut over friluftslivet, det vil faktisk i nokre høve nettopp auke tilgjenget for dei som ønskjer det.

Allmentas rett til fri ferdsel og friluftsliv er elles ein rett som vi må hegne om. Ei sterkare næringsutnytting av utmark må ikkje gå ut over det.

Barskogvern og bevaring av nøkkelbiotopar er viktig. Det er sjølvsagt at vi må bidra til å ta vare på det biologiske mangfaldet.

Likevel er det slik at ein må avgrense dette vernarbeidet. Når det stadig blir referert til at Sverige og andre har ein langt høgare verneprosent, blir det etter mitt skjønn irrelevant. Det avgjerande må vere kor mykje og på kva måte vi vernar. Vi har store skogsområde som det ikkje er lønsamt å gå laus på. Desse såkalla nullområda aukar, og dei bør òg registrerast og reknast med i det arealet som vi har til verning.

Eg har nemnt at vi støttar at skoglova blir revidert, på same tid som vi i innstillinga peiker på at ei ny skogbrukslov må bli ei næringslov under prinsippet fridom under ansvar.

Vi støttar også plikta til å avsette skogsavgift, at den blir oppretthalden. Den vil vere avgjerande for finansieringa av eit berekraftig skogbruk framover. Samtidig signaliserer vi at skattefordelen ved bruk av skogsavgift må betrast. Dette er for å stimulere til auka investering i skogen.

Regjeringa vil vurdere tiltak for å gjere det lettare å registrere seg som sjølvstendig næringsdrivande innanfor skogbruket. Dette er vi betenkte over. Vi føreset at arbeidstakaranes rettslege vern blir ivaretatt, og at det ikkje blir gjort noko som aukar moglegheitene for kontraktørverksemd. Ei slik opning som det her blir lagt opp til, kan forsterke presset mot at dei skogsarbeidarane som framleis er tilsette, skal registrere seg som sjølvstendig næringsdrivande. Det er viktig å legge til rette for verkemiddel som sikrar trygge og stabile heilårsarbeidsplassar for dei tilsette skogsarbeidarane.

Fallande tømmerprisar og avsettingsvanskar har sett oss i ein situasjon der vi må tenkje nytt. Vi blir tvinga til å finne alternativ bruk av råstoffet, dels ved å foredle råstoffet i ein høgare grad, som gir meir verdiskaping i kvar eining. Dette er det som vi i Skog-Noreg, for å bruke det uttrykket, må samlast om. Derfor er det bra at det blir sett i gang eit verdiskapingsprogram, og eg føreset at vi kjem fram til noko konkret. Eg hadde gjerne sett det programmet noko meir konkretisert. Her blir det viktig at det blir fokusert på heile verdikjeda, ikkje minst når det gjeld foredlingsbiten, i tida framover.

Øystein Hedstrøm (Frp): Meldingen som vi behandler i dag, beskriver en situasjon i skogbruket som preges av lavere aktivitet og redusert lønnsomhet i løpet av de siste ti årene. Fallende råstoffpriser og flere restriksjoner lagt på næringen skaper en del problemer. Realprisen på tømmer er nesten halvert siden 1950-tallet og ventes å falle ytterligere. Så utfordringene står i kø for å øke lønnsomheten i norsk skogbruk.

Da må aktørene gis de riktige svarene når det gjelder de utfordringene de står overfor, slik at det kan bli attraktivt å videreføre virksomheter i et marked preget av knivskarp konkurranse. Fremskrittspartiet er derfor skeptisk til signaler om en skogpolitisk kursendring der prinsippet om frihet under ansvar kan erstattes av offentlig styring og detaljregulering. Økt offentlig styring vil virke klart hemmende på aktivitet, verdiskaping og lønnsomhet i skogsektoren, slik vi ser det.

I en situasjon hvor det er ønskelig å stimulere til økt aktivitet, vil nye pålegg og reguleringer ha den motsatte effekt. Derfor mener vi det er nødvendig å presisere at prinsippet om frihet under ansvar fortsatt skal være grunnleggende for norsk skogpolitikk. Fremskrittspartiet ser det som lite hensiktsmessig å sette bestemte mål for avvirkningskvanta i skogpolitikken, fordi det er markedet som må være avgjørende for avvirkningen. En skogproduksjon styrt av myndighetene for å dekke bestemte kvanta, er lite hensiktsmessig fordi industrien også til enhver tid må rette seg etter det råstoffgrunnlag som kan fremskaffes i et marked.

Her har man erfart betydelige variasjoner sett over tid. Mulighetene for betydelig tilførsler fra de land som Norge må konkurrere med, gir ikke utsikt til stabilitet, og langt mindre utsikt til underbalanse i tømmermarkedet. Derfor er det knyttet stor usikkerhet til mulighetene for rentabel skogproduksjon i terreng med vanskelig driftsforhold, lav bonitet og tilvekst. Ved mulige økte virketilførsler og mulige sterke variasjoner i markedet som ikke kan kontrolleres gjennom norsk skogpolitikk, vil det være risikofylt satsing eventuelt å bruke vesentlige samfunnsmidler for å øke skogproduksjonen på sikt.

Uansett målsetting så er arealene for skogproduksjon relativt begrensede i Norge, fordi de begrenses av naturlig tilkomst, bonitet og klimatiske forhold for tilvekst. Arealer med lav bonitet, arealer med dårlige vekstforhold og nullvekstsoner er store. Det vil derfor være hensiktsmessig å legge til rette for at de gode vekstarealene for skogproduksjon utnyttes mest mulig rasjonelt. Det vil gi et godt grunnlag for stabilitet og tilpasning til markedet.

Fremskrittspartiet mener det er behov for å nedtone bruken av offentlig styring, regulering og tilskuddsvirksomhet. Dette kan gi en unaturlig produksjonsvridning, som først gir seg utslag på lang sikt. I de tilfeller hvor det foreligger en betydelig risiko for feilinvesteringer, er det gode argumenter for å redusere myndighetsbaserte tilskudd. Eventuelle investeringer bør først og fremst ha sitt utspring i markedsrettede uttak etter skogeiers egne driftsplaner med bruk av eventuelle avsatte investeringsmidler og skogavgift. Offentlige tilskudd må veies mot totalresultatet, slik vi ser det.

Fremskrittspartiet ser på skogeierne som den beste drivkraft i næringsutviklingen. Skal de lykkes i en tøff konkurransesituasjon, må myndighetene se til at det ikke legges hindringer i veien for rasjonelle driftsmetoder eller gis prioritering til fredningsbestemmelser i områder hvor skogproduksjonen kan drives rasjonelt. Motiverte eiere må også kjenne trygghet gjennom en sterk privat eiendomsrett. Bare en skogsbonde som føler eiendomstrygghet, vil satse for fullt i denne vår mest langsiktige næring. En forutsetning for å kunne utvikle optimal næringsutøvelse er en deregulering av eiendomsmarkedet som kan gi større fleksibilitet og mulighet til oppbygging av levedyktige eiendommer. Vi er derfor svært skeptiske til nye reguleringer og restriksjoner som gradvis kan bidra til å uthule eiendomsretten. Dette vil være en hemsko for utviklingen av en robust og lønnsom skog- og utmarksnæring. For den enkelte skogeier er det viktig å kjenne de totale ressurser og muligheter på eiendommen for å få til optimal næringsutvikling. Det er utviklingen av de totale arealer og produkter som gir summen av verdiskapingen. Her kan utnyttelse av utmarksressursene, f.eks. til jakt og fiske, bidra til å bedre verdiskapingen, slik at lønnsomheten når et akseptabelt nivå totalt sett.

Fremskrittspartiet mener det er behov for en samlet gjennomgang av de lover og regler som påvirker muligheten for å utvikle lønnsom utmarksnæring i Norge. Et utmarksprodukt kan være sammensatt av transport, overnatting, servering, naturopplevelser, jakt, fiske, guiding og mye, mye mer som kan utgjøre et verdifullt bidrag til å sikre bosettingen i distriktene. Men da må forholdene legges til rette for en fornuftig utnyttelse av utmarksressursene og for verdiskaping i utmarksnæringen. Spesielt vil jeg nevne de hinder plan- og bygningsloven kan bety for bygging av hytter til overnatting og servering. Bygging av skogshusvær er nødvendig for å øke foredlingsgraden av utmarksproduktene. Det kan også være nødvendig å få vurdert de effektene ulike former for vern har for utmarksnæringen. Det er også viktig at markedet får anledning til å fungere i forhold til prising av utmarksproduktene. Private skogeiere er i dag pålagt merverdiavgift på utmarksprodukter, mens staten, som største grunneier i Norge, er fritatt for dette. Statens prising av utmarksprodukter har dermed stor innvirkning på markedet. Det bør derfor være en prioritert oppgave å gjennomgå lov- og regelverket med henblikk på liberalisering, forenkling og likebehandling. Dermed kan det gis et verdifullt bidrag til å stimulere utmarksnæringen som distriktsnæring, med et potensial for betydelig vekst, slik Fremskrittspartiet ser det.

Det politiske flertall i Norge har lenge hatt en sterk vilje til utstrakt bruk av offentlige reguleringer innen jord- og skogbruksnæringen. Fremskrittspartiet mener regelverket f.eks. innen konsesjonslovgivningen og prisreguleringsbestemmelsene har hemmet utviklingen og verdiskapingen. Det er på høy tid å få gjort noe med prisreguleringen og konsesjonsloven, slik at de som ønsker å være aktive næringsutøvere, gis større fleksibilitet til å utvikle hensiktsmessige og levedyktige skogeiendommer. En liberalisering av eiendomsmarkedet og et friere marked vil føre til en bevisstgjøring av ressursene og deres reelle verdier. Skogeierne som har et høyt ambisjonsnivå når det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene, vil belønnes med en høyere markedsverdi på sine eiendommer.

Det er meget interessant å følge utviklingen i Sverige etter at svenskene liberaliserte sin konsesjonslov i 1991. De har nå åtte års erfaring med tilnærmet fritt marked for omsetning av jord- og skogeiendommer. Og erfaringene til nå viser at med et fungerende marked fastsettes eiendomspriser som gjenspeiler eiendommenes reelle verdi. Det utvikles mer robuste eiendomsstrukturer, og prisene og det lokale eierskap øker. Det som norske myndigheter har forsøkt å få til – uten å lykkes – ved å gripe til strenge offentlige reguleringer i form av prisregulering, bo- og drivepliktsbestemmelser, forkjøpsrett for staten osv., har svenskene lyktes med ved å gå den diametralt motsatte vei. Dette kan jo være en tankevekker for noen hver innenfor det norske systemet.

Til høsten legger Regjeringen fram stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Spørsmålet om endringer i konsesjonslovgivningen vil da bli belyst i sin fulle bredde. Fremskrittspartiet håper at Regjeringen vil skue til Sverige og gå inn for bl.a. å fjerne den norske prisreguleringen på landbrukseiendommer og statens forkjøpsrett. Da kan vi også i vårt land få utviklet et fungerende eiendomsmarked og få muligheten til å utvikle en struktur i landbruksnæringen som er i tråd med utviklingen i andre næringer. Dette vil være grunnleggende rammebetingelser som vil stimulere til aktivitet. Entusiastiske og kreative mennesker vil få arbeidsbetingelser som muliggjør økt verdiskaping i Bygde-Norge.

Jeg vil ta opp forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han selv refererte til.

Modulf Aukan (KrF): På få område i næringslivet har forvaltaransvaret ei klarare meining enn i skogbruket. Forvalting under ansvar må alltid stå sentralt i alt som har med skogskjøtsel å gjera. Dette er ei næring og samtidig ei livsform som krev planlegging og tenking frå ein generasjon til ein annan. Det som eg plantar no som 50-åring, vert tidlegast skurtømmer ikkje i neste generasjon, men for den som måtte forvalta areala i generasjonen deretter igjen. Dette faktumet krev at det vert planlagt for ei berekraftig utvikling både når det gjeld treslag som er tilpassa bonitet og klima, og når det gjeld skogen sin plass miljømessig, både lokalt og globalt.

Det må seiast at det er stor semje om måla i norsk skogpolitikk. Saksordføraren har på ein utmerkt måte gjort greie for arbeidet i komiteen med meldinga. Eit område Regjeringa legg stor vekt på, er å auka verdiskapinga og utnyttinga av treverk. Vikingskipet og Gardermoen er døme på at det er godt mogleg å tøya grensene for bruk av limtre i spenstige, varme og fine konstruksjonar.

Tre har vore bruka i brubygging til alle tider. Men med spesialbehandling mot ròte opnar det seg nye moglegheiter for bygging av bruer med 10 tonns akseltrykk på riks- og fylkesvegar, og dei bruene vil gå naturleg og fint inn i landskapet. Eg håpar at skognæringa og vegstyresmaktene i fellesskap kan utvikla dette konseptet vidare.

Foredling og verdiskaping på grunnlag av tømmerstokkar bør også skje lokalt, slik det alltid har gjort. Mobile sagbruk er ein del av dette. Her kan sagbruket faktisk koma til skogen, og ikkje omvendt, med dei transportmessige fordelane dette gir. I høve til småskalasatsing er slike løysingar interessante.

Regjeringa varslar i denne meldinga at det vil verta sett i gang eit femårig verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Ut frå dette programmet bør vi alt i dag med denne behandlinga utfordra arkitektar, entreprenørar, byutviklarar og etatar som steller med byfornying, om å ta treverk med i vurderingane på line med stål, betong og glas.

Noreg er tradisjonelt eit land med trehus. Denne tradisjonen bør forsterkast igjen. Tre er fint, varmt og fleksibelt, og vi har mange døme på at også næringsbygg i tre og med torvtak gir atmosfære og triveleg arbeidsmiljø. Mitt signal er at dette vil vi ha meir av.

BU-midlane vil også i tida som kjem, vera ein del av den risikokapitalen som vil vera tilgjengeleg ved satsing innan skogrelatert verksemd. Særleg i høve til småskalasatsing vil delar av desse midlane kunna brukast.

Norsk møbelindustri, som i alle fall på mine kantar av landet har monaleg omfang, har vanskar med å få tilført nok norsk råstoff av den kvaliteten det er behov for. Denne utfordringa må norsk skogbruk ta, og sørgja for at det på lang sikt vert skaffa fram m.a. furuvirke av ein slik kvalitet at ein kan påstå at norske møblar som internasjonalt er populære, ikkje berre er «Made in Norway», men også laga av norsk tømmer.

Transport er svært sentralt i skogbruket. Bygging og utbetring av skogsvegar vil det framleis vera behov for. Når det gjeld reglane for tømmerkjøretøy, har komiteen fått klare signal om at det er eit ønske om oppjustering av totalvekt på vogntog. Denne problematikken må departementet sjå på.

Arbeidet med eit miljøvennleg skogbruk opptek både næringa og Regjeringa. I tida framover vil dokumentasjon av høg miljøstandard vera eit marknadsføringsfortrinn for det norske skogbruket.

Prosjektet Levende Skog er eit viktig arbeid som no må halda fram. Kristeleg Folkeparti støttar det ambisjonsnivået Regjeringa har for miljømessig satsing i skogbruket. Ei forskrift på dette området vil kunne innførast om eitt til to år, slik at det frivillige arbeidet med levande skogstandard har fått virka ei tid.

Ei minst mogeleg byråkratisk ordning vil vera i tråd med denne Regjeringa si målsetting om «Et enklere Norge».

Ivar Kristiansen (H): Verdiskapingskjeden var i fokus da skogmeldingen ble presentert, men meldingen ble i for stor grad preget av for mange uforpliktende målsettinger, istedenfor behovet for en langt større offensiv satsing på næringen.

Imidlertid må det slås fast at meldingen er blitt klart forbedret i Høyres retning i komiteen, for mulighetene er mange i norsk skogbruksnæring. Norsk trevirke, norske produkter og ikke minst norsk industri fremstår med en solid profil, både nasjonalt og internasjonalt. Norske aktører har med betydelig kunnskap fokusert på skogens betydning og rolle i ikke minst den klimapolitiske debatt.

I like stor grad bør norske aktører i det bistandspolitiske arbeidet i langt større grad knytte til seg fagfolk fra den norske skognæringen og interesseorganisasjoner i sitt arbeid enn hva tilfellet er i dag.

Imidlertid er det en utvikling i norske rammebetingelser som vil avgjøre hvorvidt vi makter å utnytte mulighetene i Norge.

Høyre ønsker at den norske skognæringen skal bli en solid fremtidig vekstnæring. Skal en slik vekst finne sted, må næringen få endrede rammebetingelser som kan bidra til å snu dagens utvikling. På tross av at det aldri har vært mer skog i landet enn det faktisk er nå, går aktiviteten i skogen ned. Nedgangen i avvirkningen er betydelig, og avvirkningen er nå nede på vel sju millioner kubikkmeter pr. år. Investeringene i næringen går ned, og er redusert med ca. 30 pst. i løpet av de siste ti årene.

I mellomtiden øker importen til Norge betydelig. Importen av tømmer til norsk treforedlingsindustri ligger nå på rundt 35-40 pst. Samtidig har det globale forbruket av trevirke økt med rundt 35 pst. i perioden fra 1970 til 1995. Forbruksveksten fortsetter.

Sett på denne bakgrunn er det beklagelig at ikke innstillingen ikler seg en litt større ambisjon på næringens vegne enn hva den faktisk gjør. Høyre hadde forventet at Regjeringen på bakgrunn av de siste ti års utvikling i landet hadde kommet mer offensivt på banen i denne meldingen. En forsiktig dreining i retning av en mer skogbruksvennlig politikk vil etter Høyres oppfatning raskt kunne bidra til en betydelig økning i avvirkningen.

Skogbruksnæringen har i dag et sterkt behov for signaler som kan skape større optimisme og ikke stagnasjon og i større grad gi næringen den frihet under ansvar som den faktisk trenger.

Høyre er glad for at det er flertall for å avvise Regjeringens forslag om innføring av miljøforskrift. En slik miljøforskrift er totalt uønsket fra næringens side, og ville ha medført en betydelig byråkratisering og ytterligere regulering av næringen. Næringen plages nok som det er med et regulerings- og planleggingsregime som minst av alt må få lov å få anledning til å øke i omfang.

Det er grunn til å understreke at det er behov for et mer næringsorientert lovverk i skogbruket enn hva tilfellet er i dag. Det er bl.a. derfor Høyre vil fjerne unødige næringshinder i plan- og bygningsloven – hinder som særlig begrenser utmarksnæringen.

Det er grunn til å minne om at samarbeidsprosjektet Levende Skog fra alle hold karakteriseres som vellykket, samtidig som næringen selv har satt standarder som både miljømessig og markedsmessig er ansett for å være meget tilfredsstillende. Det er sågar hevdet fra næringen at en eventuell innføring av en miljøforskrift kan mer bli et hinder for næringen enn et positivt miljøpolitisk bidrag.

Så vil jeg kort få henvise til flertallsmerknadene under kapittel Skogkultur, hvor jeg vil be statsråden om i større grad å likestille eiendomskategoriene med hensyn til vilkår og satser for tilskudd til skogkultur. Høyre er også glad for at det nå endelig blir gjennomslag for en forbedring av skogavgiftsordningen. En forbedring av skogavgiftsordningen vil og skal etter Høyres oppfatning øke muligheten til investeringer i et bærekraftig skogbruk fremover, investeringer som det er et sterkt behov for nå blir gjennomført.

Når komiteen nå entydig ber Regjeringen om å vurdere å oppheve beløpsgrensen for skattefordelen, og at skattefordelen økes til 50 pst., skyldes dette naturlig nok to forhold: for det første at beløpsgrensen har stått stille siden ordningen ble innført, og for det andre at dagens ordning ikke i særlig grad bidrar til ønskede og fremtidsrettede investeringer. Derfor vil en forbedring av skogavgiftsordningen, som Høyre sterkt ønsker, være et av de viktigste bidrag for å hjelpe næringen fremover. Vi forventer derfor i dag støtte fra Arbeiderpartiet til vårt og Fremskrittspartiets forslag om endringer i skogavgiftsordningen.

Dagens konsesjonsordning ønsker dessverre ikke stortingsflertallet å gjøre noe med, selv om loven er overmoden for revisjon. Det er etter min oppfatning et paradoks at ikke det politiske flertall her i salen i denne saken er villig til å gløtte litt over landegrensene til eksempelvis Sverige og Finland for å hente inn positive impulser fra disse lands næringslover, og ikke minst fra suksessfulle sider ved disse lands skogpolitikk.

Det grenser til passivitet når Regjeringen i en skogmelding unnlater å gripe fatt i konsesjonslovens prisregulerende bestemmelser. Norsk skogbruk preges av svært mange eiendommer, i størst grad små og økonomisk sårbare enheter. Av rundt 125 000 eiendommer er 96 000 eiendommer i en størrelsesorden på 25–500 dekar. Kun 1 pst. av eiendommene har et areal på over 5 000 dekar. Enten vi liker det eller ikke, tilsier den internasjonale konkurransesituasjonen at behovet for mer rasjonell og effektiv drift for fullt er til stede også i det norske skogbruk. Selv om norsk skogbruksnæring har en høy mekaniseringsgrad, er den klart lavere enn i våre naboland. Dagens konsesjonslov er et hinder for utvikling og effektivisering. Høyre ønsker at det må gis anledning til å bygge opp mer rasjonelle enheter. Derfor mener Høyre at statens forkjøpsrett må fjernes, og at arealgrensen for konsesjonsplikt og for odelsjord må heves betraktelig. Vi imøteser derfor landbruksmeldingen som har vært advisert, med stor spenning på dette området.

Hensynet til kompetanse og faglig skikkethet må også i større grad bli satt mer i fokus. En større fristilling av næringen vil medføre økt verdiskaping i næringen og i industrien som henter råvarene fra næringen. Høyre mener at en endring av konsesjonsloven, hvor prisregulering erstattes av fri prisdannelse, vil bidra til større lønnsomhet og større avvirkning, og dermed legge til rette for større aktivitet og mer levende bygder. En avregulering vil også bidra til større rekruttering og klart bidra til flere heltidsutøvere i næringen. En endring vil gjøre det mer attraktivt å investere i og satse på skogbruksnæringen, samtidig som såkalte lite interesserte skogeiere vil kunne finne det mer aktuelt å selge eiendom.

Det er en svakhet ved meldingen at eierskap og utøvelse av eierskap er lite fokusert. Forutsetningen for å lykkes i norsk skogbruksnæring i fremtiden er etter Høyres oppfatning et aktivt og ikke minst differensiert eierskap. Det må være plass til både små og store innen sekundærproduksjonen. Dette, sammen med en betydelig satsing på forskning og utdanning, vil gi viktige bidrag til næringens vekst. Norsk skogbruk og treforedlingsindustri er neppe på sikt tjent med en konservering av dagens eiendomsstruktur og bruksstørrelse, samtidig som det neppe kan karakteriseres som noe sunnhetstegn at svært mange i næringen må hente en vesentlig del av sin inntekt utenfor næringen.

Skal norsk skogbruksnæring få utvikle seg og makte den internasjonale konkurransesituasjonen, må næringen få rammevilkår som er like gode som det konkurrentlandene har. Det har ikke næringen i Norge i dag. Manglende satsing på samferdsel i Norge gir næringen nokså store konkurranseulemper i form av økte kostnader, samtidig som dagens nokså passive norske samferdselspolitikk bidrar til betydelig import av trevirke. Derfor er Høyre positivt til å vurdere vegdirektørens forslag om å øke den tillatte lengde på vogntog samt tillate tyngre vogntog for transport.

Den norske skogbruksnæring er en typisk distriktsnæring. Næringen bidrar med en betydelig eksport av kvalitetsprodukter, og har et betydelig potensial. Næringen fortjener større politisk oppmerksomhet. Det må i høyeste grad være levende bygder til stede for å sikre skogbruksnæringens utvikling. En slik utvikling ønsker Høyre å satse på.

Morten Lund (Sp): Berørte parter har gitt mye ros for den måten meldingen beskriver skogsektorens utfordringer og muligheter på, og de berørte partene er mange og engasjerte. Som på andre politiske områder ønskes klarere ambisjoner fra myndighetene på delområder som er i sterk motstrid til hverandre, f. eks. skogbrukernes og industriens ønsker om økt avvirkning mot frilufts- og miljøorganisasjonenes krav om å ta vare på artsmangfoldet og urørte områder.

Reaksjonene inn til komiteen underveis og nå i etterkant tyder likevel på en stor grad av respekt for andre parters argumenter. Jeg mener å kunne fastslå at det har skjedd en stor grad av tilnærming mellom dem som representerer tradisjonell verdiskaping i og av skogen, og dem som representerer verne- og rekreasjonsinteresser. Denne utvikling har ikke minst kommet til uttrykk gjennom prosjektet Levende Skog, der representanter for disse ulike grupper har kommet fram til enighet om et sett standarder for et bærekraftig skogbruk i Norge. Dette arbeidet har lagt grunnen for at aktørene i skogpolitikken gjennom positive virkemidler kan sikre miljøinteresser og samtidig bidra til at skogproduktene kan forsvare de miljøkrav som markedet etter hvert vil sette.

Det er viktig for alle interesser at arbeidet med en ny skoglov nå skal settes i gang. En samlet komite slår fast at den nye loven skal være en næringslov hvor prinsippet om frihet under ansvar opprettholdes. Samtidig må loven gi klare rammer for de miljøhensyn som påhviler skogbruket, og som skal være en viktig del av den enkelte skogeiers forvalteransvar.

Det er også full enighet om at skogbruket skal spille en sentral rolle for bosetting og sysselsetting i distriktene framover, både som ressursgrunnlag for verdiskaping og som bokvalitet. De femårige verdiskapingsprogrammene som er lansert i meldingen, vil kunne bidra til økt aktivitet, og ikke minst til at trevirket blir foredlet lokalt og innenlands i større grad enn i dag.

Komiteen har merket en betydelig skepsis mot Regjeringens forslag om å innføre en offentlig miljøforskrift for skogbruket. Denne skepsisen bunner dels i frykt for økt byråkratisering, som igjen kan føre til at avvirkningen går ned. Men jeg tror også mye av skepsisen skyldes at de som har bidratt til samarbeidsprosjektet Levende Skog, har en sterk tro på at den arbeidsmåten vil vise seg å gi større og raskere forbedringer enn statlige regler. Og selvfølgelig har aktørene ønske om å få prøve ut denne arbeidsmåten i praksis noen år.

Senterpartiet har stor forståelse for disse innvendingene. Når vi likevel støtter Regjeringen i at det trengs en statlig miljøforskrift ved siden av standardene fra Levende Skog, skyldes det ønsket om å sikre en felles miljøprofil for hele landets skogbruk. Vi forutsetter at man i minst mulig grad legger inn tidkrevende og byråkratiske meldeplikts- og søknadsløsninger. Jeg er overrasket og skuffet over at Arbeiderpartiet ikke ser behovet for slike miljøforskrifter, som det store flertallet av miljøorganisasjonene ønsker. Dette standpunktet fra Arbeiderpartiet føyer seg dessverre inn i rekken av mer defensive standpunkter fra partiet i miljøspørsmål.

Senterpartiet vil understreke betydningen av at det fortsatt legges til rette for en rasjonell og effektiv skogdrift. Dette krever videre utbygging av skogsveier, og at hele veinettet for øvrig er tilpasset de transportmidler som gir en rimelig og sikker transport. Skogsektoren bør på sikt få samme rammebetingelser for transport som i nabolandene. Ønsket om å få endret kjøretøyforskriftene både når det gjelder lengde og totalvekt, må derfor vurderes. Slike ønsker må samtidig vurderes i forhold til bl.a. overordnede krav om trafikksikkerhet.

Som representant for Sør-Trøndelag er jeg særlig fornøyd med at Regjeringens forslag om å opprette et internasjonalt tresenter i Trondheim har fått støtte av hele komiteen. Dette senter skal kunne bli en møteplass for kompetanse og utvikling, som vil få betydning for hele skogsektoren. NTNU- og SINTEF-miljøene gir et godt utgangspunkt for å bygge nettverk mellom forskning, utvikling og skognæringene i Norge og tilsvarende i utlandet. Slike nettverk kan bli viktige virkemidler for å få gode praktiske resultater av det verdiskapingsprogrammet som det er bred enighet om.

Komiteen har, som skognæringen, vært opptatt av spørsmålet om rekruttering og utdanning. Det finnes masse interessante og krevende arbeidsplasser innenfor denne næringen, og utdanningstilbud finnes også. Men ungdommen har mye å velge mellom. Det trengs da lønnsomhet i de yrkene som vi nå snakker om, men samtidig et utdanningstilbud som er godt tilpasset, både når det gjelder den moderne maskinelle driften, og når det gjelder den biologiske grunnkunnskapen, som gjør det særlig interessant å arbeide innenfor denne sektoren.

Karin Andersen (SV): Skognæringen er en næring som ikke bare skal forholde seg til internasjonal konkurranse og åpne markeder. Den har også et helt spesielt forvaltningsansvar for en naturressurs som hele befolkningen har del i og skal kunne bruke. I tillegg er det en naturressurs som er en forutsetning for klimastabilitet, og den må forvaltes med hensyn til miljø og økologi. Disse hensynene må veie tungt og på noen områder tyngre enn det markedet og en uregulert økonomi kan bidra til. Det innebærer et politisk ansvar for å være med og utjamne de kostnadene det vil gi.

Jeg vil ta opp de tre forslagene som SV har fremmet i saken, og som er omdelt. Jeg vil konsentrere meg om å argumentere for dem.

Det første forslaget går på en støtte til Regjeringa i behovet for en miljøforskrift. Regjeringa begrunner det sjøl med Norges internasjonale forpliktelser og skogsektorens tillit i markedet. Fokusering på hele produksjonslinjen og krav til miljøprofil er sterkt økende. Det er behov for å synliggjøre og forsterke den profilen.

Motstanden mot å fastsette en miljøforskrift nå har forbauset meg litt. Det kan sjølsagt tenkes at det på noen punkter kunne være motstrid mellom hva som kommer ut av prosjektet Levende Skog, og en slik forskrift, men det ville forundre meg, eller at det kunne være motstrid mellom en ISO-sertifisering, slik som mange også faktisk holder på med, og en slik miljøforskrift. Ifølge skogbruksinteresser som jeg har vært i kontakt med, skulle en slik måte å gjøre det på, kunne dokumentere skogbrukets praksis. Den er anerkjent i de internasjonale markeder og skulle være mer fullstendig enn det de fleste andre næringer kan oppvise.

Poenget med en forskrift er f.eks. at standarder også skal gjelde de produksjoner som ikke er med i et slikt prosjekt, eller som ikke blir ISO-sertifisert. Det kan være et kvalitetsstempel på hele det norske skogbruket, og jeg oppfatter at det var det som var hensikten. Vi har vanskelig for å se at det ikke skulle være i hele skogbrukets interesse å få det til så fort som mulig.

Det andre forslaget går på transport. Det har vært tatt til orde for større og tyngre tømmerbiler på vegene. En faktor som overhodet ingen har nevnt hittil, er hva dette vil koste av investeringer i materiell. Det andre er økt trafikkfare, økt miljøbelastning og økt press for mer vegbygging. Vi ønsker at der jernbanen fins, må den brukes i langt større grad. Det er ikke overalt, men der den fins, må den brukes. Da må miljøvennlig transport gis konkurransemessige fortrinn. Jeg hadde et spørsmål til Odd Einar Dørum, som var samferdselsminister i desember 1998, i forbindelse med at fraktoppdrag som tilsvarer flere tusen tømmerbiler, blir flyttet fra bane til veg. Dørum svarte da ved først å bagatellisere effekten av det, så å bekrefte at det ikke var noen samfunnsøkonomiske analyser som kunne vise hva som egentlig ville være lønnsomt hvis miljø og sikkerhet skulle få lov til å telle med, og til slutt kom det noen vage målsettinger om å få større kvanta over på jernbane. Helt til slutt endte han opp med noe som han kalte konkurransenøytralitet i forhold til transporter.

Med så slappe prinsipper og så lite handlekraft taper miljøet. Vi er nødt til å gi jernbanen de konkurransefortrinn den må ha for å kunne ta av de kvanta som bør gå på jernbane. Skogbruket er avhengig av store volum og lange transporter, og vi må sørge for at mest mulig av det ikke belaster vegnettet. Ellers er det vel flaskehalser og fylkesvegnettet som er problemet for tømmernæringen, i hvert fall i mitt fylke, som jeg kjenner best.

Så til det å foredle ressursene bedre – lokal foredling av lokale ressurser. Da må satsing på bioenergi utvikles langt mer enn i dag. Det går altfor tregt. For lite lønnsomhet, sier noen. Ja, vi må av og til gi utvikling av slike segmenter et større løft i starten for å komme i gang, og det har ikke vært gjort med bioenergi. Utviklingen hemmes av manglende politisk vilje til å gi også bioenergi de fortrinn den må ha. Det har vært store planer som kan vise hvor mye dette vil bidra med av arbeidsplasser, og også av kraft. Her er det slik at det foreligger retningslinjer for hvordan man skal beregne kostnadene med hensyn til om det lønner seg f.eks. å investere i mer enn elnett, eller å bygge ut vannbåren varme. Disse retningslinjene sitter NVE og lager. De er slik at det aldri vil lønne seg å bygge ut bioenergi, og slike forskrifter må det ryddes opp i skal bioenergi få en mulighet til å utvikle seg som den kan.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Dag Terje Andersen (A): Skogbruksnæringen er en for landet viktig næring, som endelig kommer opp til diskusjon igjen. Dessverre er det lenge siden – det var i 1984-85 – vi hadde en grunnleggende diskusjon om skogbruksnæringens utvikling. Det er en viktig næring, fordi den i hundrevis av år har hatt stor betydning økonomisk. Det er bare å se seg rundt her i Oslo og langs hele kysten, så vil en se at de stedene der bysamfunnene vokste opp, var de stedene der tømmeret kom ned, til utskipningshavner. I hundrevis av år har altså næringen påvirket lokalsamfunn og bidratt til verdiskaping som vi senere har kunnet fordele i velferdssamfunnet.

Hele denne tiden har næringen vært internasjonalt avhengig. Vi kan finne nedtegninger bl.a. i England fra tilbake til 1200-1300-tallet om byggeaktivitet på grunnlag av tømmer som var utskipet fra f.eks. Laurvig, som det het den gangen. Den internasjonale avhengigheten som denne næringen lever under, kan næringen godt, kjenner næringen til og har næringen levd med. Det har ført til at de internasjonale konjunktursvingninger også har slått inn i vårt land med hensyn til denne næringens mulighet til eksport.

Nettopp derfor er denne næringen veldig avhengig av de generelle politiske rammevilkårene som vi legger for næringslivet. Det er ikke noen annen næring som så fort merker problemene hvis vi ikke sørger for å holde orden i økonomistyringen av landet. Den er blant dem som blir først rammet av valutaustabilitet, en vet ikke hva en får betalt for produktene sine. Den blir sterkt rammet av at vi har et rentenivå i Norge som er dobbelt så høyt som i resten av Europa. I det hele tatt slår de generelle rammevilkårene veldig sterkt inn i denne næringen, og det synes jeg også vi bør ha nevnt når vi i tillegg skal diskutere de problemene som er spesielle for næringen.

Nettopp når det gjelder den spesielle utfordringen denne næringen har, er jeg glad for at den regjeringen som sitter nå, har fulgt opp Jagland-regjeringens intensjon om å lage en skogmelding. Det viktige med meldingen synes jeg er at den prøver å få fram at det er en felles avhengighet gjennom hele næringen, at råvareproduksjonen er trygg og prisen er god først når produktene som er ferdig foredlet, er solgt til forbruker. Å få gjennomslag for den tankegangen i hele denne næringen tror jeg er noe av hovedgrunnlaget for å få til en videre utvikling. Nettopp derfor var kanskje det som skuffet aller mest i meldingen, ikke den jobben som Landbruksdepartementet har gjort, men den jobben som Næringsdepartementet tilsynelatende ikke har gjort. For de foredlingsstrategiene, eksportstrategier osv. som i langt større grad ligger i Næringsdepartementet enn i Landbruksdepartementet, synes jeg i for stor grad er fraværende i denne meldingen. Derfor har vi latt gå fra oss en mulighet til å ha en skikkelig gjennomgang av næringen fra a til å. Det må vi imidlertid jobbe videre med. Det er lagt til grunn for det i det verdiskapingsprogrammet som er foreslått, og som jeg støtter fullt ut, men som jeg synes er altfor lite konkret, på grunnlag av for lite engasjement fra Næringsdepartementets side.

Produktutvikling er en forutsetning for å øke prisen på sluttproduktet, og Norge, som ikke skal være et lavprisland, er nødt til å ha høy foredlingsgrad hvis vi skal ha god verdiskaping på en råvarebasert næring som skogen er. Det er et tankekors når enkelte hevder at Danmark har like stor verdiskaping på skogprodukter som det vi har i Norge. En kan si hva en vil om Danmark, men når en kommer dit ned, er det i hvert fall ikke akkurat villmarka som suser imot en, eller de store ressurstilgangene. Da må det være noe som de gjennom nøysomhet på råvaresiden har vært nødt til å utvikle, som vi som har mye råvarer, ikke har vært i stand til. Vi må i framtiden selvfølgelig ha effektiv volumproduksjon, som vi har hatt, og der utviklingen kommer til å gå videre, men skal distriktene også kunne ha fordel av foredlingssiden av denne næringen, må også en del nisjeproduksjon legges ut i distriktene. Jeg tror det er der framtiden til distriktenes foredlingsindustri ligger, ikke i å konkurrere om å skjære 2"" x 4"" fortere og fortere.

Råvareproduksjon er helt avgjørende for at vi skal ha grunnlag for foredlingssiden, og det er, som andre har vært inne på, et stort tankekors at store deler av vår møbelindustri f.eks. må importere furu fra Finland når man skal lage furumøbler, som vi tror er norske når vi sitter foran peisen. Det har nok noe med det å gjøre at vi har vært vant til å tenke volumproduksjon, og i liten grad nyanserer bruken av råvarer, slik at vi kan få de aller høyeste prisene på de aller beste delene av råvaren. Vi har nok i langt større grad vært vant til å kappe stokken slik at den passer til lastebilen istedenfor at den eventuelt skal passe til møbelproduksjon. Her har vi med produktutvikling å gjøre.

Skal den råvaren som vi skal foredle, bli god, trenger vi fagfolk til å drive også på råvaresiden. Noe av det som skuffer meg i meldingen, er at Regjeringen faktisk foreslår at det skal bli lettere å kvitte seg med arbeidsfolk i skogen. Selv om Regjeringen på en utmerket måte beskriver behovet for foryngelse og kulturarbeid i vekstperioden i skogen, foreslår den at det skal bli lettere å kvitte seg med arbeidsfolk. Det skal altså bli lettere å registrere seg som selvstendig næringsdrivende – entreprenørvirksomhet som i hovedsak er avvirkningsbasert –men da vil vi risikere å miste den fagkunnskapen som er nødvendig med hensyn til den helårige driften i skogen. Vi mener tvert imot at skogutdanningen må styrkes. I enkelte deler av landet – mekaniseringsgraden er høy og kommer sikkert til å bli høyere – er faktisk resultatet at vi ikke har de fagfolkene som skal stelle skogen fra den er plantet til den er hogstmoden igjen neste gang. Der trenger vi kvalifiserte fagfolk, der trenger vi skogsarbeiderne, og vi må altså ikke redusere ansettelsessikkerheten til dem som jobber i skogen.

Meldingen legger vekt på miljøsiden av skogbruket, og det er bra. Jeg er overbevist om at den beste strategien for skogbruket er å møte høyt på banen når det gjelder miljøspørsmål, for i sitt vesen er jo dette en miljøvennlig produksjon, som nettopp av den grunn bør ha store fordeler i konkurranse med andre produksjoner i framtiden. Men det har vært noen konflikter. Det har vært konflikter når det gjelder skogsveier, det har vært konflikter i forhold til f.eks. friluftsliv og hogstflater. Men jeg er overbevist om at når næringen er offensiv og nettopp presenterer den betydningen som f.eks. voksende skog har for CO2-binding og de muligheter man gir allmennheten til å bruke utmarksressurser, ja, da kan næringen stå oppreist og trygt hevde at den bidrar til positiv miljøeffekt og ikke er et miljøproblem, når en tar hensyn til biotoper, til landskap osv. som moderne skogbruk faktisk gjør.

Så har noen spurt hvorfor i all verden vi da ikke vil være med på å innføre miljøforskrift. Nei, det er rett og slett ut fra at vi mener det er en bedre strategi for å få aktiv forståelse og engasjement i forhold til miljømessig riktig skogdrift hos den enkelte driver, at prosjektet Levende Skog får lov til å gå videre. At næringens egne organisasjoner gjennom å påvirke sine medlemmer øker forståelsen for og kunnskapen om å drive miljømessig riktig, synes vi er verdt et forsøk, istedenfor i første omgang å gjennomføre miljøforskrift. Det er altså ikke en avvisning av tanken om miljømessig riktig skogbruk. Det er det motsatte. Det er et forsøk på å antyde hvilken strategi som er best for at vi skal få et miljømessig riktig skogbruk. Derfor mener vi at Levende Skog-prosjektet må få lov til å virke, og så får vi se på erfaringene fra det når det har gått et par år.

Skognæringen er ekstremt langsiktig. Det arbeidet som blir gjort i dag, ser vi resultatene av i beste fall om 60-70 år, eller 100-120 år andre steder. Nettopp derfor kan det være vanskelig fra det ene til det andre års budsjett å få forståelse for at vi akkurat her må sette inn noen ressurser. Men da synes jeg vi skal holde fast ved at vi her har en mulighet til å satse på råvarer, og til å satse på en næring som kommer til å eksistere etter at oljealderen er over. Derfor tror jeg løsningen ligger i at produktutvikling og kompetanseheving også føres inn i denne råvarebaserte næringen.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg står ikke her i dag for å ta ansvar for det som ikke er gjort, og for at vi er der vi er. Det får andre eventuelt tenke gjennom. Men jeg har et ansvar for å se på det som ligger i meldingen som strukturer framover.

Regjeringen mener det er viktig å utnytte de mulighetene som ligger i skogsektoren. Skogpolitikkens utforming og innretning er avgjørende for dette. Jeg er derfor glad for at Stortingets behandling av skogmeldingen viser en bred politisk enighet om hovedlinjene i skogpolitikken.

Det er ikke ofte skogsektoren blir diskutert i Stortinget. Det er imidlertid knyttet store verdier til skogen i Norge. I 1997 var bruttoproduksjonen fra skogbruk og treforbrukende industri nær 40 milliarder kr, og det blir årlig eksportert treprodukter for ca. 15 milliarder kr. Samlet er skogbruk og skogindustri blant landets største eksportnæringer. Med trelast- og trevareindustri i 313 av landets kommuner er det klart at skogressurser og foredlingsvirksomhet er svært viktig for aktivitet og bosetting i distriktene.

I tråd med de mål Regjeringen har trukket opp, oppfatter jeg Stortingets behandling av meldingen som en støtte for en aktiv skogpolitikk med bred innsats av virkemidler. Jeg viser her bl.a. til

• at komiteen mener Regjeringens mål for skogpolitikken fanger opp hovedperspektivene i de utfordringene skogsektoren står overfor

• at den slutter opp om en strategi for økt verdiskaping som innebærer en mer helhetlig politikk for skogbruk og skogindustri

• og at den mener at meldingen fanger opp og vektlegger miljøperspektivene på en tilfredsstillende måte

Jeg har merket meg at komiteen har gitt sin tilslutning til at Norge skal arbeide for å få på plass en internasjonal avtale om skog. Stortingets klare syn på dette blir et viktig holdepunkt for oss i FNs internasjonale skogforum og i oppfølgingen videre. Utviklingen framover vil, slik jeg ser det, innebære stadig flere og sterkere forbindelseslinjer mellom den norske skogsektoren og internasjonale markeder. Det er derfor viktig for utformingen av den nasjonale skogpolitikken at Norge både deltar i og påvirker internasjonalt skogpolitisk arbeid.

Nasjonalt er de skogpolitiske utfordringene særlig knyttet til den langsiktige ressursforvaltningen, utnytting av potensialet for økt verdiskaping og miljøoppgaver.

Med sikte på en aktiv og målrettet skogforvaltning som ivaretar hensynet til kommende generasjoner, synes jeg det er gledelig at flertallet mener skogbruksinvesteringene bør økes. Dette er en opplagt plikt for skogeierne, men samtidig er det viktig å videreføre den offentlige virkemiddelbruken.

Jeg har vært noe overrasket over at næringsorganisasjonene har kritisert meldingen fordi den ikke gir noe konkret mål for avvirkningen. Komiteen har også vurdert dette og slutter seg til Regjeringens syn på at det ikke er aktuelt å treffe politiske vedtak om avvirkningen for det enkelte år. Samtidig er det klart at det er nær sammenheng mellom verdiskaping og avvirkning. Ut fra ressursgrunnlaget bør det være mulig å øke avvirkningen framover. Det må være et mål at en i størst mulig grad bruker norsk virke i foredlingsvirksomheten. Forutsetningen er selvsagt at en greier å bli konkurransedyktig på området. Her kan skogpolitikken være med og legge til rette for konkurransedyktighet, men det er skogeierne som må treffe beslutningen om å avvirke, ut fra markedsmulighetene som er til stede.

Meldingen har et perspektiv som går utover primærskogbruket. Potensialet for økt verdiskaping er størst i foredlingsleddene. Det er særlig derfor Regjeringen har foreslått å etablere et verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Jeg har merket meg at komiteen stiller seg meget positiv til dette verdiskapingsprogrammet, og det innebærer at vi nå kan starte den prosessen og det utredningsarbeidet som skal konkretisere verdiskapingsprogrammet. I denne sammenheng kan vi også lære av andre land. Tidligere landbruksminister har f.eks. vist til Danmark, som det for øvrig er et tankekors at vi må trekke fram i denne sammenhengen.

Når det gjelder miljøoppgavene, viser innstillingen at komiteen legger vekt på og støtter opp om utvikling av skogsektorens positive miljøbidrag. Jeg synes det er svært positivt at komiteen er enig i at skogpolitikken må ha en klar og tydelig miljøprofil. Miljøengasjementet er i dag en selvsagt del av det vi oppfatter som verdiskaping i bred forstand.

Det er åpenbart at en slik miljøprofil også må innebære at det stilles krav til skogbrukets miljøtilpasninger. Det var dette som lå til grunn for Regjeringens konklusjon om at en miljøforskrift ville være hensiktsmessig for både å samle og profilere miljøaspektet i skogpolitikken, klargjøre nærmere skogbrukets miljøansvar og sikre at alle deltar i videreutviklingen av næringens miljøtilpasninger. I høringsrunden var det et flertall av høringsinstansene som var positiv til en miljøforskrift. Flere av næringens organisasjoner ønsket imidlertid ikke en slik forskrift. Det har vel også kommet klart til uttrykk i aktiviteten fram til behandlingen. Med bakgrunn i høringen og næringens reaksjon på dette var det Regjeringens hensikt å utforme en endelig forskrift i nær kontakt med næringens organisasjoner, slik vi også samarbeidet i prosjektet Levende Skog og da kom med bestemmelser som lå på nivå med resultatet fra dette prosjektet. Jeg tar imidlertid til etterretning at komiteens flertall likevel ikke ønsker at det skal fastsettes en egen forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket nå, i det minste ikke før etter et par år for å se hvilke resultater Levende Skog gir. Jeg vil understreke at dette ytterligere forsterker behovet for at næringen er seg sitt miljøansvar bevisst. På bakgrunn av Stortingets drøftinger vil jeg i den nærmeste tiden først og fremst prioritere arbeidet med en skogbrukslov. Men jeg må innrømme at jeg er skuffet over at det ikke er vilje i Stortinget til å gå videre med miljøforskrift nå.

Som det går fram av innstillingen, har komiteen sluttet seg til at departementet starter arbeidet med ny skogbrukslov. En ny lov vil bygge på meldingen og de premisser som blir trukket opp i Stortingets behandling. Dette vil bli et viktig, men også et tidkrevende arbeid. På samme måte som min forgjenger som landbruksminister har jeg lagt til rette for medvirkning i meldingsprosessen. Tilsvarende vil jeg også legge til rette for denne medvirkningen når vi nå skal jobbe videre med loven.

Meldingen varsler en gjennomgang av opplærings- og kompetansefeltet, noe også komiteen slutter seg til. Jeg legger nå opp til at en slik gjennomgang startes opp i nær kontakt med berørte parter og i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg ser at komiteen her er opptatt av maskinopplæringen og bl.a. mulighetene for en landslinjeordning innenfor skogbruksfaget med særlig vekt på teknikk og entreprenørutdanning – for øvrig til en liten ettertanke i forhold til forrige innlegg. Dette er spørsmål som etter mitt syn må vurderes i en bred sammenheng og i forhold til Reform 94 om videregående utdanning.

Når det gjelder skogbeskatningen, legger meldingen opp til å videreføre dagens system, med noen justeringer i skogavgiftsordningen. I tråd med komiteens merknader vil jeg i samråd med finansministeren på nytt vurdere om skattefordelsordningen bør justeres utover det Regjeringen har foreslått i meldingen. Jeg ser det som et viktig signal at komiteen her legger vekt på at skattesystemets positive virkning for skogbruket bør forsterkes i forhold til dagens ordning.

Jeg er også godt fornøyd med at komiteen er positiv til å innføre en avgift på skogsvirke til å fremme fellestiltak i skogbruket, som i første rekke skal gå til forsknings- og utviklingsarbeid.

På flere av de felter som jeg nå har omtalt, er det nødvendig med prosesser som sikrer at de berørte parter trekkes med i arbeidet. Dette gjelder bl.a. verdiskapingssatsingen, miljøarbeidet, lovrevisjonen og FoU- og kunnskapsutfordringene, og jeg tar derfor sikte på å utvikle prosesser som kan ivareta behovet for kontakt med berørte parter. Jeg regner også med at en slik åpenhet kan bidra til et ytterligere løft for en skogsektor med vekt på verdiskaping og en god miljøprofil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg vil gjerne få utfordre landbruksministeren på nokre få punkt. For det første er den store utfordringa i skogbruket nedgangen i aktiviteten når det gjeld avverkinga og omsettinga. Kan landbruksministeren i nokre få punkt trekke opp kva det er, slik han ser det, som er hovudbarrieren for å få opp att aktiviteten? Kva tiltak er det viktigast å komme med i tida framover?

Det andre gjeld dei forslaga som ligg føre, frå Høgre og Framstegspartiet på den eine sida og SV på den andre sida. Ein fokuserer på tømmertransporten. Det har òg komitefleirtalet gjort i si innstilling. Den har nemnt jernbanen spesielt og bedt Regjeringa følgje opp og finne ut kva som er årsaka til at jernbanen ikkje er konkurransedyktig, heller ikkje på tømmertransport over lange avstandar, sjølv om ein i utgangspunktet burde ha føresetnader for det. Vi er ikkje framande for at ein kanskje må sjå på nokre økonomiske verkemiddel for å få det til, inkludert ei vurdering av køyrevegavgifta. Mitt spørsmål er: På kva måte kunne Regjeringa tenkje seg å følgje opp dette i tida framover? Det same gjeld spørsmålet om køyretøyvedtekter for eventuelt å tilpasse dei til konkurrerande lands vedtekter. Kunne Regjeringa tenkje seg å følgje opp det?

Så gjeld det biobrensel. Vi er ute etter å bruke meir tømmer, og biobrensel er utan tvil eit område som opnar for større bruk av trevirke på den eine sida, og i tillegg har det ein stor miljømessig gevinst – og i så måte kanskje ein samfunnsmessig gevinst. Er Regjeringa villig til å gå inn og vurdere eventuelle økonomiske verkemiddel her for å stimulere til at biobrensel kan bli litt meir konkurransedyktig i forhold til andre energiformer?

Det tredje gjeld skattefordelen ved skogavgiftsordninga. Landbruksministeren var for så vidt innom det, og sa at ein her ville følgje opp med ei vurdering.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg føler utfordringen er for stor til å kunne svare på alle disse spørsmålene i et svar på en replikk.

Jeg mener det er veldig viktig også gjennom offentlige virkemidler å bidra til å øke aktiviteten i skogbruket. Nå tror jeg at dette bildet er noe sammensatt. Det er slik at også eierskapet i forhold til landbrukseiendommer er blitt noe forandret i forhold til tidligere, ved at veldig mange av dem som eier areal og eiendom, er opptatt i annen jobb og annet yrke. Derfor kan det i enkelte situasjoner være en nedprioritering i, som det heter, forvalteransvaret i forhold til eierlysten. Det tror jeg er én av de utfordringene som man står overfor.

I tillegg er disse rammebetingelsene som Rudihagen nevnte, helt sentrale for at en skal ha en lønnsom drift. Når det er blitt slik i skogbruket at det er noen som eier, andre som gjør jobben og eieren sitter igjen med fortjenesten, er det klart at mye av avveiningen vil ligge i hvor mye av fortjenesten som er igjen etter at jobben er gjort av andre. Dette er også en debatt og en utfordring som vi står overfor i skogbruket framover.

De konkrete tingene som Rudihagen har tatt opp, har jeg nå fått lagt på bordet gjennom innstillingen til meldingen. Meldingen skal bidra på den måten. Stortinget skal melde tilbake til statsråden, departementet og Regjeringen om hva det er viktig å gå videre med. Naturligvis vil jeg som landbruksminister overbringe dette til de fagdepartementene som har ansvaret for de enkelte områdene, og drøfte videre hvilke muligheter vi har i en samlet budsjettsituasjon til å få til de prioriteringene eller endringer av regelverk som er nødvendig for å få dette på plass. Naturligvis tar jeg på alvor det som ligger i merknadene fra komiteen gjennom denne behandlingen.

Øystein Hedstrøm (Frp): For noen år tilbake liberaliserte svenskene lovverket knyttet til kjøp og salg av eiendom. Vi har – de fleste mener iallfall det – lite optimal eiendomsstruktur i Norge, og det er veldig interessant å følge den utviklingen vi har sett i Sverige. Nå får markedet lov til å fungere og fastsette eiendomspriser, og resultatene så langt viser at man nå får en gjenspeiling av de reelle verdiene på eiendommene, og både utenbysboende og også passive eiere har funnet det aktuelt å selge. Svenskene har oppnådd de samme resultatene med en liberalisering som vi i Norge har ønsket å oppnå med meget strenge restriksjoner på dette området.

Vi får en melding til høsten om landbrukspolitikken. Jeg håper at Regjeringen nå skuer litt til Sverige og de resultatene de har oppnådd der. Jeg vil spørre statsråden, selv om forholdene i Sverige naturligvis ikke er identiske med forholdene i Norge: Vil man i denne meldingen, som skal behandles i næringskomiteen til høsten, drøfte og legge inn de svenske resultatene med en liberalisering av konsesjonslovgivningen?

Så til dette med utmarksnæringen. Det er svært viktig at markedet får fungere ved prising av utmarksprodukter. Hvorfor skal det være slik at private skogeiere er pålagt merverdiavgift ved salg av utmarksprodukter, mens staten er fritatt for dette gjennom Statskog, som er landets største grunneier? Vil statsråden her vurdere å få til en likebehandling mellom private skogeiere og staten når det gjelder prising av utmarksprodukter?

Statsråd Kåre Gjønnes: Meldingen varsler en justering av det som går på prisfastsetting i forhold til fast eiendom og skogbruket, slik at prisen i større grad skal gjenspeile de investeringene som er gjort av den enkelte skogeier når eiendommen skal omsettes. Dette vil ikke bety at en slipper dette løs, i forhold til at vi ikke skal ha noen vurdering av dette i framtiden. Men Regjeringen mener at det er behov for en viss justering for å inspirere til at investeringene blir gjort på riktig tidspunkt i skogbruket.

Når det gjelder hva vi kommer tilbake med i forbindelse med landbruksmeldingen, vil jeg si at vi vil drøfte dette med konsesjonsloven og flere sider ved den. Om vi vil ha noen bred utredning om hvordan dette fungerer i Sverige og på hvilken måte vi tilnærmer oss dette i meldingen, er det for tidlig for meg å si, men jeg vil allerede her nå kunne varsle at meldingen ikke kommer til å oppheve prisvurderingene i forbindelse med konsesjonsbehandling. Derimot kan det skje ting hvis en hever konsesjonsgrensen for mindre eiendommer, som flere i Stortinget har gitt uttrykk for, og som også statsråden mener det er grunn for oss til å se på. Da kan det føre til en annen utvikling for de minste eiendommene, som da eventuelt faller ut av det som har med den konkrete landbrukspolitikken å gjøre.

Når det gjelder det som går på moms, skal jeg ta med meg henstillingen fra representanten Hedstrøm om å drøfte nærmere i forhold til Finansdepartementet om det er grunn til å se på dette på nytt. Regjeringen jobber med en full gjennomgang av momssystemet, som vi vil komme tilbake til Stortinget med om ikke altfor lang tid. Statsråden har allerede signalisert at meldingen vil ha et forslag om å oppheve statens forkjøpsrett i den form den har i dag.

Ivar Kristiansen (H): Jeg vet ikke hvorfor landbruksministeren er motivert av finansministeren og har dratt ham inn i denne debatten. Det må kanskje skyldes det forhold at finansministeren ynder å benytte en viss symbolbruk ved hjelp av piler – som han påstår peker opp, de som skal peke opp. Jeg tror at hvis vi trekker parallellen videre til skogbruksnæringen, er det dessverre for mange piler som peker i gal retning. Avvirkningspilen bør snus andre veien. Den pilen som symboliserer import av trevirke til Norge, peker i gal retning, og investeringspilen burde kunne snus dramatisk hvis statsråden legger bredsiden til. Derfor tror jeg at heller enn å skulle ha drahjelp av finansministeren når det gjelder spørsmålet om skogavgiftsordningen, burde landbruksministeren lese flertallsmerknadene.

Spørsmålet mitt til statsråden er om han, når han ser hvordan investeringsbølgen i skogbruket har falt så dramatisk som den har gjort de siste år, vil ta disse flertallsmerknadene til etterretning og sørge for at man vurderer å oppheve beløpsgrensene for skattefordelen, eller øke disse beløpsgrensene, og om statsråden tar et snarlig initiativ til å øke skattefordelen – at skattefordelsgrensen eksempelvis kan settes ved 50 pst.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg er litt overrasket over at det kanskje spesielt fra representanter fra Høyre øynes en viss kritikk imot at en skal se den økonomiske politikken, skatte- og avgiftspolitikken, i en helhet. At det koordineres gjennom Finansdepartementet, er helt naturlig for meg å vise til.

Til spørsmålet om jeg vil ta til etterretning det som står i innstillingen om det som har med skatteordningen å gjøre, er svaret ja. Men det står i innstillingen at en ber departementet «vurdere» ordningen, så jeg oppfatter det ikke slik at dette er et pålegg om at en skal komme fram til et helt klart, konkret standpunkt. Naturligvis skal vi drøfte dette videre både i departementet og gjennom de kanalene der disse spørsmålene blir tatt stilling til, så det skal jeg følge opp.

Så er det en utfordring å få økt avvirkningen. Dette er faktisk en utfordring til skogbruket. Og så har vi en jobb å gjøre med verdiskapingen. Vi skal ha et marked å levere til som etterspør disse produktene, for at det skal bli lønnsomt. Jeg synes representanten Dag Terje Andersen gav et godt bilde på at en egentlig må starte i markedet for å greie å få opp en lønnsomhet som gjør at det er interessant å avvirke.

Til slutt tilbake til dette med miljøforskrift. Jeg håper ikke – og det har for så vidt også komiteen gitt uttrykk for – at dette er et signal om en nedtoning av det miljøansvaret som denne næringen har, og jeg håper at det ikke utad blir oppfattet som at Stortinget i denne sammenhengen har nedtonet miljøengasjementet i forhold til kravet en internasjonalt vil møte på dette området framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil i dette innlegget komme inn på et moment som er lite berørt i skogmeldingen og i komiteens behandling av denne, men som det de siste dagene har blitt en stor debatt om. Jeg tenker da på Høyres forslag om å delprivatisere Statskog.

Statskog eier i dag om lag en tredjedel av grunnarealene i Norge, og Statskog ivaretar sine eieroppgaver på en god måte. De driver en faglig god skogsdrift. Og ikke minst er Statskog en grunneier som på en god måte tilrettelegger for at allmennheten skal ha tilgang på mulighet til jakt og fiske til en akseptabel pris.

Norges Jeger- og Fiskerforbund har en rekke steder i landet inngått avtaler med Statskog. Disse avtalene regulerer muligheten til jakt og fiske slik at folk flest kan delta.

Derfor sier da også Norges Jeger- og Fiskerforbund at det er Statskog som forvalter nasjonens arvesølv. Det er klassisk høyrepolitikk som kommer fram i dagen når Høyre nå tar til orde for at Statskog skal selge ut deler av sine skogeiendommer. Her sitter nemlig staten med noe som har verdi. Staten tjener penger på virksomheten i Statskog. Selvfølgelig er det da slik at noen private ønsker å overta denne virksomheten, og de har med én gang sine talsmenn i Høyre.

Arbeiderpartiet vil signalisere sterk motstand mot at Stortinget skal begynne å pålegge Statskog salg av skogeiendommer. Vi er opptatt av Statskog som en statlig bedrift med et samfunnsansvar utover den rent forretningsmessige driften. Ikke minst er vi opptatt av å beholde Statskog slik bedriften er i dag, for å sikre allmennhetens tilgang til jakt og fiske.

Skal skogeiendommer selges ut, er det åpenbart at tilgangen for folk flest til jakt og fiske blir begrenset. En privat kjøper skal først forrente den investering han foretar. Deretter skal han ha avkastning på den samme investeringen. Resultatet må bli økte priser på tilgangen til jakt og fiske.

Det er også grunn til å peke på at skogsdriften i Statskog utføres faglig godt. Mange private skogeiere driver sine eiendommer ut fra konjunkturmessige vurderinger. I tider med gode priser tar de ut tømmer, i tider med dårlige priser lar de det være. Det er forståelig, men ikke minst for skog- og trelastindustrien er det viktig at det finnes skogeiere med forutsigbarhet og langsiktighet. Statskog er en slik eier.

Statskog ivaretar også behovet for å ha et sterkt skogfaglig miljø. De ansatte i Statskog er fagfolk som jobber i en så stor bedrift at det finnes muligheter til å ivareta og utvikle denne fagkunnskapen.

Arbeiderpartiet vil altså allerede nå signalisere klar motstand mot at Statskog skal selge ut eiendommer. Unntaket må selvsagt være i de tilfeller Statskog selv finner dette riktig og forsvarlig gitt det samfunnsansvar Statskog har. Jeg er glad for at det samme signalet kommer fra landbruksministeren, og jeg går ut fra at også regjeringspartienes talsmenn her i Stortinget kommer til samme konklusjon når de har fått tenkt seg om.

Bjørn Hernæs (H): Et godt utgangspunkt er forbedret av næringskomiteen, er overskriften på en melding fra en av de store skogeierorganisasjonene. Det tror jeg på mange måter er en god beskrivelse. Statsråden sa at det er ikke ofte skog står på dagsordenen i Stortinget. Det har han selvfølgelig helt rett i. Og det er jo et uttrykk for en lavmælthet, som jeg har brukt ved noen anledninger, for hvordan skognæringen ter seg i den offentlige debatten.

Det er jo også et tankekors at på et tidspunkt – en av disse sjeldne anledningene – da dette er til debatt, så er det f.eks. i presselosjen totalt fravær av folk som burde vært opptatt av en så viktig næring.

Det er ting i skogmeldingen som Høyre ikke er hundre prosent fornøyd med, det er påpekt av våre representanter i fagkomiteen. Men det er også ting som vi er veldig glad for. Særlig fornøyd er vi med at vi har fått utsatt miljøforskriften. Jeg merket meg jo at statsråden var mindre fornøyd. Jeg beklager å måtte innrømme at i den sorgpleie som han måtte bedrive i denne sammenheng, får han ikke mye støtte fra Høyre, snarere tvert imot. Vi har jo flere ting på gang. Forrige taler behandlet så vidt spørsmålet om en delprivatisering av Statskog. De foreløpige meldingene tyder jo på at det også samler flertall i Stortinget, så vi har da en ny skuffelse i vente – dessverre.

Når det gjelder miljøforskriftene – jeg skal være litt forsiktig med ord her – er jeg ikke særlig overrasket over Senterpartiet lenger, men Morten Lund er den som trekker miljøorganisasjonene med seg i sin kritikk av at miljøforskriftene ikke gjennomføres. Jeg har lyst til å gjenta spørsmålet fra en debatt om vannkraftutbygging kontra vern, som vi hadde her for et par dager siden: Er det overhodet noe tema hvor Senterpartiet står på distriktenes side i forhold til sentrale myndigheter? Enten det gjelder vannkraft, rovdyrproblematikken eller miljøaktivister i forhold til å kunne drive en effektiv skogforvaltning, så står altså Senterpartiet og den regjering de sitter i, på feil side – i motsetning til Arbeiderpartiet, hvor Dag Terje Andersen sier klart at det viktigste vi kan gjøre her i huset i forhold til den langsiktighet og forutsigbarhet som denne næringen trenger, er å holde orden på økonomien i landet vårt. Det bør regjering og storting konsentrere sine krefter om, så klarer skogbruket aldeles utmerket å styre seg selv, slik de har gjort gjennom lange, lange tider.

Jeg er også glad for at vi får en forbedring av skogavgiften og skogbeskatningen, og i det hele tatt at konsesjonsbestemmelsene er blitt satt på dagsordenen. Foreløpig har det ikke vært mulig å få flertallet med på en forbedring i den sammenhengen.

Det blir ikke lett å få tatt for seg en slik næring med den rettferdighet den fortjener, i løpet av et kort innlegg, så jeg vil heller konsentrere meg om den generelle opplysningen som drives om norsk skogbruk på bred front. Og i den sammenhengen synes jeg at Det norske Skogselskap fortjener en spesiell oppmerksomhet. At det er næringsorganisasjoner som ivaretar næringens interesser, det er det i alle næringer. Men at vi har en bred ideell organisasjon som arbeider konsekvent for skogens betydning og har det på dagsordenen, tror jeg neppe kan overvurderes. Det er kanskje den jobben som i denne sammenheng har vært gjort for å få skogens betydning som miljøfaktor på dagsordenen, som det er enda større grunn til å fremheve, og særlig de initiativene som er tatt av Knut Dæhlen i Skogselskapet om at Norge kan ta skritt til å avvikle klimaforhandlinger. Jeg håper at Regjeringen – den som der måtte føle seg kallet – griper fatt i den utfordringen.

Jeg har lyst til å si, selv om det er bra at landbruksministeren er til stede, at det hadde jo ikke skadet om miljøvernministeren også hadde funnet anledning til å være i Stortinget når en så viktig sak for næringen som dette står på dagsordenen.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg synes det er svært positivt at vi har fått en egen stortingsmelding om norsk skogpolitikk. Jeg vil gi honnør til forrige landbruksminister, som igangsatte arbeidet, og til statsråd Gjønnes, som har videreført arbeidet.

Skogbrukets produkter er viktige eksportartikler for Norge. Verdiskapingen i skognæringen innebærer bl.a. en eksportverdi på ca. 15 milliarder kr årlig.

Det er videre viktig å fokusere på skogen som et mangfold av ressurser og muligheter.

Jeg ønsker i mitt innlegg å fokusere på noen tiltak som jeg mener bør tillegges stor vekt. Jeg er glad for at komiteflertallet ber Landbruksdepartementet vurdere å gjøre tilskuddsordningen til skogkultur gjeldende for alle eiendomskategorier. Eiendommer med et balansekvantum på over 3 000 m3 er ofte de mest aktive i skogkulturarbeidet. Dette gir grunnlag for manuelt arbeid og mulighet for helårssysselsetting for skogsarbeiderne. Jeg håper at statsråden også vil innføre tilskuddsordningen i østlandsfylkene og i Aust-Agder snarest mulig. I tilknytning til skogkulturarbeidet vil jeg gjerne peke på behovet for å legge forholdene til rette for en sikker tilgang på frø- og plantemateriale.

Videre er jeg glad for at komiteen fastslår at skogavgiftsordningen fortsatt skal være en grunnpilar i finansieringen av et bærekraftig skogbruk og fremmer tiltak som vil stimulere til økt investering. Jeg håper departementet finner å kunne oppheve beløpsgrensene for den såkalte skattefordelen, og at skattefordelen økes til 50 pst. De reduserte skatteinntektene vil være et rimelig bidrag fra det offentlige for å øke de langsiktige investeringene i skogbruket. På sikt vil dette være en meget fornuftig bruk av offentlige ressurser. Jeg er meget glad for at Regjeringen har foreslått at det som en prøveordning i fem år fastsettes en avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket.

FoU-arbeidet i skogsektoren er meget viktig. Det er positivt at næringsorganisasjonene har sluttet seg til dette forslaget. Gjennomføringen av et aktivt verdiskapingsprogram vil kreve god, landsdekkende informasjon til beslutningstakerne. Jeg mener at Det norske Skogselskap med sin informasjonskompetanse bør bli en aktiv og viktig aktør i denne sammenheng.

For øvrig vil jeg få påpeke den store innsatsen Det norske Skogselskap utfører på en rekke områder innen skogbruket, både nasjonalt og internasjonalt. Det er derfor viktig at Landbruksdepartementet bidrar til å sikre Skogselskapet økonomiske ressurser, slik at de kan videreføre sitt meget viktige arbeid over hele landet.

Utdanning og kompetanseoppbygging er avgjørende også i denne næringen. Spesielt bør forskningen nordenfjells styrkes. NISK har ingen forsker som spesifikt arbeider med skogbruk nord for Dovre. Jeg håper at en forskerstilling kan øremerkes arbeid nordenfjells. Det vil være et viktig tiltak for skogbruket i denne landsdelen.

Utdanning og kompetanseoppbygging på tvers av fagsektorene vil være et viktig bidrag til å spre kunnskap om trevirkets muligheter. Her vil informasjon til brukere av lauvtreprodukter være betydningsfull. Det norske Skogselskaps informasjon fra eget utstillingslokale i Oslo er et positivt virkemiddel. Bruk av dette lokalet som et nasjonalt informasjonssenter for lauvtreprodukter bør være aktuelt. Det er viktig at kunnskapsformidlingen til beslutningstakerne opprettholdes. I den sammenheng kan det være behov for sterkere føringer i forhold til seksjon skog hos fylkesmannen og i kommunene.

Kompetanseoppbyggingen bør også skje i miljøer utenfor skogsektoren for at sluttbrukerne skal få større kunnskap om trevirkets muligheter. Styrking av entreprenørskapsideen i lærerutdanningen og i undervisningen i skoleverket vil være et positivt bidrag i denne sammenheng. Jeg vil også få nevne at styrkingen av entreprenøropplæringen i den eksisterende utdanningen ved yrkesskolene for skogbruk, f.eks. ved Sønsterud, Saggrenda og Finsås, vil være et positivt tiltak.

Avslutningsvis vil jeg få understreke ønsket om en økt oppgradering av skogbruket i vårt bistandsarbeid. Utfordringene er store, men norsk skogbruk vil kunne være en viktig og aktiv bidragsyter.

Gunnar Halvorsen (A): Skogmeldingen omtaler skogens mangfold og betydning for Norge på en omfattende og god måte.

Det er viktig å minne om at skogbruket er en næring som lever i et åpent, internasjonalt marked. Tekniske nyvinninger og nye produksjonsprosesser i ett land slår raskt ut i form av presset konkurranse og mulighet for nedgang i pris i et annet land.

Det er et faktum at avvirkningskvantumet i Europa ikke tar ut tilveksten, og dette skogsvolumet øker nå med 200 mill. m3 pr. år. Det er på denne bakgrunn det nå bygges opp skogindustri i Europa, bl.a. flere store sagbruk i Tyskland. Jeg er sterkt i tvil om vi i Norge, og i denne innstillingen, tar skogindustrien alvorlig nok. Det ville være tragisk om eksport av skog på sikt skulle bli en ren råvareeksport.

Det er altså industriens rammevilkår som bekymrer meg mest, for ryker industrien, vil hele kjeden bakover få problemer. En utvikling mot større og færre enheter i skogindustrien vil medføre større transportkostnader, og når transportkostnadene etter hvert blir overført til skogeieren, vil stadig mer skog bli ulønnsom.

I dag er investeringsinivået altfor lavt, og kvaliteten på skogkulturarbeidet holder ikke mål.

Jeg tror at skogbruket er tjent med å være en næring som lever i konkurranse og som i størst mulig grad greier seg selv. Men mange av investeringene som gjøres i skogbruket, har perspektiv på fra 60 til 100 år, og vil derfor bli oppgaver som samfunnet har ansvar for. Det er desto gledeligere at det i denne innstillingen er mange positive elementer. Jeg vil kommentere et par av dem.

Tilskudd til skogkultur skulle etter departementets mening gjelde alle eiendomskategorier med balansekvantum over 3 000 m3, med unntak av eiendommene i østlandsfylkene og Aust-Agder. Jeg er svært glad for at komiteen og Arbeiderpartiet mener at tilskuddsordningen også bør gjelde for Østlandet og Aust-Agder. Samferdsel blir en viktig faktor i lønnsomheten, ikke minst for råvareprodusentene. Fylkesveiene er dårlige, og akseltrykket begrenser transportmengden. Bygging av skogsveier er omstridt ut fra miljøhensyn, men er helt avgjørende for lønnsomhet. Det er viktig at forvaltningsansvaret for skogsbilveiene blir i Landbruksdepartementet.

Når det gjelder Regjeringens forslag om å fastsette en miljøforskrift hjemlet i skogbruksloven, må jeg få uttrykke undring over at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet går inn for dette på tvers av næringens klare advarsler. Avgjørelser og myndighet skal overføres fra næringen til byråkratiet. Næringen er ikke imot miljøkrav. Det viktige prosjektet Levende Skog er et samarbeidsprosjekt mellom skognæringen, friluftsorganisasjonene, myndighetene og skogindustrien om hvilke standarder skogbruk og skogsdrift i Norge skal ha og basere seg på. Det er sagt klart ifra at innføring av miljøforskrift vil bli oppfattet som en mistillit til det ansvar skognæringen har utvist gjennom Levende Skog-prosjektet. Jeg er derfor fornøyd med at Arbeiderpartiet har tatt skogbruket på alvor og går imot innføring av miljøforskrift nå og om to år skal vurdere om prosjektet skal videreføres.

Etter min vurdering er meldingen som statsråden har lagt fram, bra, og næringskomiteen har ytterligere forbedret den.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg uttrykke støtte til innlegget som representanten Bjørn Håkon Hanssen hadde angående Statskog. SV er også sterkt imot en delprivatisering av Statskog. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, men bare referere til de argumentene som Hanssen framførte.

Så vil jeg litt tilbake til forslagene nr. 4 og 5, som SV har fremmet. Jeg har fått noen signaler om at det er et ønske at de blir oversendt. Jeg må bare få uttrykke en viss utålmodighet etter hvert i forhold til disse spørsmålene, for det er mye prat. Dette har jeg hørt i mange år – både at man skal sørge for å få tungtransporten over på jernbane og at man skal kunne prise miljøvennlig energi slik at den blir konkurransedyktig og i hvert fall i en startfase klarer å komme seg over kneika, slik at man oppnår et volum og får en infrastruktur som gjør at man kan konkurrere. Men det er veldig vanskelig å få til noe annet enn ganske uforpliktende formuleringer på dette. Det er grunnen til at vi ønsker å utfordre litt nå, om man i hvert fall kan komme med en god begrunnelse for hvorfor man ikke skulle gå inn for disse forslagene nå. Det er forslag om at Regjeringen skal legge fram forslag, så det får ikke økonomiske konsekvenser her og nå. Man forplikter seg ikke, man kan ta stilling til det når forslagene kommer. Og dette er viktig.

Hvis mulige bioenergiprosjekter ikke blir realisert nå, forsvinner nemlig muligheten til at de skal kunne bli realisert, for da blir det investert i en annen infrastruktur og da vil det koste dobbelt så mye i ettertid å ta i bruk bioenergi, som krever vannbåren varme. Det betyr at en satsing på bioenergi også vil kunne utnytte veldig marginale ressurser i skogbruket, som man nå har sagt kanskje vil bli enda mer marginale fordi prisene på verdensmarkedet synker. Så dette er en nisje som det er kjempeviktig å få tatt tak i. Det kan skape mange arbeidsplasser, og vi kan være i forkant på et område der vi har konkurransefortrinn.

Også når det gjelder transport, og miljøvennlig transport, er det slik at hvis det blir investert i enda flere, større og lengre biler og enda mer til vei, vil investering i jernbane og et løft for den transporten som gjør det mulig for dem å ikke prise seg ut av dette store segmentet som tømmer og andre produkter fra skogbruksnæringen er, ikke bli noe av, nettopp fordi man har gått inn i andre tunge investeringer som gjør at man ville få dobbeltinvestering. Så her er det viktig å gripe muligheten når den er der, og ikke sitte og bare vente og se hva som skjer. Da lar man de miljøvennlige alternativene gå fra seg, og så sitter vi igjen med noe annet enn det som flertallet hele tiden har sagt at de vil ha. Så jeg vil oppfordre til at man vurderer dette.

Torstein Rudihagen (A): Eg hadde òg tenkt å kommentere forslaga, bl.a. på oppfordring frå representanten Karin Andersen. Mange av dei forslaga som ligg føre, både frå Høgre, Framstegspartiet og SV, har Arbeidarpartiet og komitefleirtalet kommentert i innstillinga. Eg synest det er litt ille dersom vi på ein måte blir tvinga til å stemme ned forslag som har så mange gode intensjonar i seg, så eg må få kome litt inn på det.

Representanten Ivar Kristiansen forventa støtte frå Arbeidarpartiet til Høgre og Framstegspartiet sine forslag. Når det gjeld køyretøyvedtektene, har vi i merknaden vist til det uheldige i ulike vedtekter i Noreg og i konkurrerande land, og føreset at Regjeringa avklarar dette spørsmålet med det første. Men det har også med vegstandarden og vilje til å bruke midlar her å gjere, og statsråden stadfesta jo på eit spørsmål frå meg her i stad at dette vil bli følgt opp. Eg oppfordrar derfor Høgre og Framstegspartiet til å gjere forslag nr. 1 om til eit oversendingsforslag.

Det same gjeld forslag nr. 2. Vi har gitt klart uttrykk for at ein bør betre skattefordelen i samband med skogavgifta for å stimulere til auka investeringar. Men vi er ikkje klare til å gå direkte på Høgre og Framstegspartiet sitt forslag utan ei betre utgreiing av dette. Med bakgrunn både i statsrådens svar her i stad og det eg nå har sagt, ber eg om at også dette forslaget blir gjort om til eit oversendingsforslag, elles ser vi oss nøydde til å stemme mot det.

Så til SV sine forslag. Eg kommenterte i eit tidlegare innlegg jernbanen, og uttrykte at det er leit at jernbanen ikkje lenger er konkurransedyktig når det gjeld tømmertransport. Alle analysar viser jo at den burde vere det, iallfall på transport over lange avstandar så sant ein har godt av- og pålessingsutstyr. Dette har med mange forhold å gjere – køyrevegavgifta er berre éin ting. Eg trur det er riktig at vi nå ser på dette i ein større samanheng, og eg håpar at Regjeringa følgjer det opp. Eg oppfordrar SV til å gjere forslaget om til eit oversendingsforslag, slik at vi får det utgreidd.

Det same gjeld forslaget om biobrensel. Det er jo riktig, som Karin Andersen seier, at det dessverre er for ulønsamt, eller for lite konkurransedyktig, i forhold til andre energiformer. Vi er som sagt ikkje framande for å bruke økonomiske verkemiddel for å gjere biobrensel meir konkurransedyktig, men dette må òg utgreiast i ein langt breiare samanheng. Eg føreset at statsråden på bakgrunn av det som her er sagt, og det som er sagt i komitemerknaden, vil følgje det opp. Eg oppfordrar derfor SV til å gjere også dette forslaget om til eit oversendingsforslag, elles blir vi nøydde til å stemme mot det.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg har i uken som er gått, meddelt at Høyre vil sette i gang et utredningsarbeid som går på Statskogs eiendomsportefølje. Jeg har merket meg at representanten Hanssen, fra samme kommune som Statskog holder til, hadde et veldig engasjement og signaliserte sterk motstand fra Arbeiderpartiets side mot salg av statlige eiendommer. Og SV gav jo sin uforbeholdne og varme støtte. Slik har det stort sett vært når det gjelder statlig eierskap, så det er heller ikke noe nytt når det gjelder statlig eierskap til eiendom.

Men i denne saken kan det være greit å avklare hva man ønsker å gjøre, og hva man ikke ønsker å gjøre. Jeg har ikke tatt til orde for privatisering av Statskog, jeg har ikke satt søkelyset spesielt på driften av Statskog. Det jeg har snakket om, er at jeg ønsker en gjennomgang av Statskogs eiendomsportefølje, primært på skogsiden. Og innenfor den eiendomsporteføljen som Statskog sitter på, er det, fra den ene ytterligheten, der det åpenbart er slik at Statskog bør være eier, og at staten bør eie eiendommen, en glidende overgang til eiendommer som det egentlig ikke finnes gode argumenter for at skal være på statens hånd. Det er en gjennomgang av dette jeg vil ha. Og jeg må si at jeg undrer meg litt over en del av uttalelsene, ikke fra Arbeiderpartiet og SV – de er jo som tatt ut av læreboka som de har hatt siden tidenes morgen – men fra regjeringspartiene, som har hatt representanter som fra denne talerstolen har tatt til orde for noe av det samme. For når en ser på de historiske årsakene til at en del av de eiendommene er i statens eie, ser en, etter som eksemplene begynner å strømme inn fra landsende til landsende, at er det mye her som vi i hvert fall ikke hadde akseptert, hadde det skjedd i dag. Det er konge, det er fut og det er bisp – og jeg vet ikke hvem – som har sørget for at dette har blitt på statens hånd.

Det jeg ønsker, er en kritisk gjennomgang av dette. Da ser jeg for meg at en del av disse eiendommene med fordel burde kunne selges til private, gjerne til de eiendommer de egentlig burde ha tilhørt lenge, og gjerne for etablering av private allmenninger. Men jeg må jo si at hvis en har det prinsipielle utgangspunkt at dess mer skog og eiendom som er på statens hånd, dess lettere vil en kunne oppfylle det som er Hanssens argument for dette, nemlig allmennhetens adgang til jakt og fiske, kan man jo undres over hvorfor ikke engasjementet er større for å skape mer, for ytterligere å øke dette.

Leif Helge Kongshaug (V): Som saksordfører for en så stor og viktig sak som skogmeldingen, føler jeg ikke at jeg har fått sagt det jeg ønsker på fem minutter. Dette er vel små partiers skjebne, uansett om en er saksordfører eller ikke i en sak.

Nå er det likevel slik at det er stor enighet om hovedlinjene for norsk skogpolitikk. Derfor har mange av de innleggene som har vært holdt, poengtert komiteflertallets syn og støttet Regjeringens politikk.

Jeg har merket meg innleggene fra høyresiden, der alle poengterer – og det er vi alle enige om – at vi skal være opptatt av lønnsomhet. Men spesielt når det gjelder Fremskrittspartiet, syns jeg at fraværet av langsiktighet, nødvendig tenkning i langsiktige baner når det gjelder skog, har vært betydelig. Men viktigheten av dette har vært presisert av mange, slik at det er det full støtte for.

Når det gjelder forslagene, kan jeg vise til det som Torstein Rudihagen sa om forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre. Dette er jo godt kommentert i komiteens tilråding. Det ville være synd, med de føringer som ligger der, om disse blir stemt ned. De bør derfor bli oversendelsesforslag.

Det samme gjelder forslagene fra SV, og jeg vil spesielt bemerke forslaget som går på bioenergi. Det er jo bl.a. det området vi skal ta fatt i i det verdiskapingsprogrammet som nå har fått full tilslutning. Jeg syns derfor det hører hjemme der.

Det er flere her som har vært inne på det store engasjementet i saken. Det har vært en positiv prosess med konstruktive innspill fra organisasjonene. Det ser ut som om komiteens flertall har foretatt de rette avveiningene i den sammenheng. Det ser vi bl.a. på de innspillene vi har fått. Senest i dag kl. 09.51 kom det en faks med adresse Presidentskapet. Det var en resolusjon fra årsmøtet i Norges Skogeierforbund med overskriften «Vi tar utfordringene!». De hadde årsmøte den 8. og 9. juni i Fredrikstad. Resolusjonen sier følgende:

«Hele skogeiersamvirket har fulgt spent med i arbeidet med St meld nr 17 – Skogmeldingen. Nå er meldingen behandlet i Næringsksomiteen og årsmøtet konstaterer at det legges et godt grunnlag for videre arbeid. Vi føler at meldingen gir oss mange utfordringer, og disse skal vi møte konstruktivt. Vi vil ta ansvar for å utvikle skogbruket videre!»

Når vi i tillegg kjenner til den dyktige ledelsen vi har, både politisk og administrativt i Landbruksdepartementet, er grunnlaget lagt for en ny giv og et løft for skognæringen her til lands.

Øystein Hedstrøm (Frp): Først noen korte kommentarer til saksordførerens innlegg om Fremskrittspartiets påståtte mangel på langsiktighet.

Slik vi ser det, får man en robust, konkurransedyktig og langsiktig skogbruksnæring ved først og fremst å stimulere til gode rammebetingelser. Da får man et robust og konkurransedyktig skogbruk, et skogbruk som i dag må forholde seg til et internasjonalt, konkurransedyktig marked. Ved å innføre nye støtte-, regulerings- og subsidieordninger bringer man ikke skognæringen ett eneste steg framover på bakgrunn av den internasjonale konkurransesituasjonen skogbruket befinner seg i. Men det var ikke derfor jeg grep ordet, det var til forslagene.

Etter å ha hørt representanten Rudihagens innlegg vil jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet gjøre om forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen til oversendelsesforslag.

Inge Myrvoll (SV): Etter å ha lyttet til representanten Rudihagen følte jeg meg motivert, eller provosert, til å ta ordet. Jeg prøvde å lytte så godt som jeg formår, men noen av oss har kanskje litt tungt for det. Jeg prøvde å lytte til hvorfor man måtte stemme mot forslagene dersom de ikke ble oversendt, men jeg lyttet forgjeves. Jeg tenkte at man kanskje hadde noen innvendinger mot formuleringen i forslagene, men jeg hørte ikke det. Jeg har derfor problemer med å skjønne hvorfor Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ikke kan stemme for SVs forslag. Når det gjelder f.eks. forslaget om fjerning av kjørevegsavgift, vet vi at jernbanen har tapt en del kontrakter den siste tida fordi de ikke var gode nok når det gjaldt pris. Samtidig vet vi at når det gjelder tømmer, flis osv., utgjør kjørevegsavgifta ca. 6-7 pst. av kostnadene til jernbanen. Og hvis 6-7 pst. av kostnadene blir borte, kan det være det som skal til for at jernbanen vinner disse kontraktene, noe et bredt flertall ønsker. Det er sterke lokale reaksjoner mot å få en overgang fra bane til veg. Alle ønsker den motsatte overgangen. Derfor har jeg problemer med å skjønne hvorfor det er så vanskelig for flertallet i denne sal å stemme for et forslag som man er enig i målsettinga med. Formuleringa er ikke mer problematisk enn at man ber Regjeringa legge fram forslag om f.eks. fjerning av kjørevegsavgift for jernbanen, som gir miljøvennlig transport konkurransefortrinn. Dette området er viktig. Jeg syns derfor man skulle ha vedtatt dette, slik at det lå en forpliktelse fra Regjeringas side til å komme med forslag. Jeg etterlyser derfor på nytt en begrunnelse for hvorfor man føler at man må stemme mot et slikt forslag.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil komme med noen ganske få betraktninger på tampen av denne debatten.

St.meld. nr. 17 heter: «Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren». Innholdet er vesentlig forskjellig fra den forrige skogmeldingen, der en hadde en mye mer ensidig fokusering på næringsutøverne, på dem som eier skog. Men en eventuell attest fra organisasjonene i skogbruket er ingen garanti for at dette har blitt bra.

Jeg er faktisk i den heldige situasjon at jeg har vært skogeier. Jeg kjenner mange skogeiere, jeg kjenner organisasjonene, jeg kjenner politikken, og jeg vet at det er store forskjeller blant skogeierne når det gjelder viljen og forståelsen for det miljøansvaret en har som forvalter av skog. Jeg er overbevist om at vi skal greie å få til en skogpolitikk der også miljøaspektet er godt ivaretatt, for det er mange som har og bruker de arealene som skogbruket også har tilgang til. Når jeg sier dette, er det ikke for å nedtone næringspolitikken, men for at vi skal ha med oss som et helt klart bilde at når det lages en ny skoglov, vil disse perspektivene måtte tas inn på en ny måte i forhold til den skogloven vi har i dag.

Hvis en hadde sagt at vi skal lage en næringslov med mottoet frihet under ansvar, og hvis det er enighet om at det skal lages en lov, er naturligvis hensikten at det er noe som skal styres. Hvis ikke, trenger vi ingen lov. Og hvis en lov skal være virkningsfull, må den kunne brukes til styring. Forskrifter har vi egentlig for å kunne utøve styring gjennom det lovverket vi har. Disse tingene henger sammen. Så hvis Stortinget mener at vi trenger en lov, er det fordi det er et behov for å ha en viss styring med det som skjer i skogbruket som sådant.

Jeg synes dette har vært en konstruktiv og grei debatt. Jeg er enig i at det som er kommet fram under behandlingen i Stortinget, også er med på å utvide perspektivet og på å gi – kan en si – utfordringer til både statsråd, regjering og departement. Jeg håper at denne meldingen skal bidra til at vi får en skogbruksnæring og en skogbruksforvaltning som tjener både skogeier og samfunn totalt sett.

Leif Helge Kongshaug (V): Helt kort til forslag nr. 4, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag, som for eksempel fjerning av kjørevegsavgift for jernbane,- som gir miljøvennlig transport konkurransefortrinn.»

Bakgrunnen for at vi ønsker at forslaget blir gjort om til et oversendelsesforslag, er nettopp at komiteens flertall har sagt at vi ønsker at Regjeringen kommer tilbake med en fullstendig analyse av hvorfor jernbanen ikke er konkurransedyktig i transportsammenheng. Det eksemplet som er gitt her, vil bare være en del av den totale analysen som må gjennomgås. Derfor synes jeg det må være viktig å avvente den problematikken og den analysen, slik at vi får sett det hele i et bredest mulig perspektiv. Derfor synes jeg det er rett at forslaget blir gjort om til et oversendelsesforslag i denne omgangen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3787)