Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Marit Nybakk (A): Arbeiderpartiets utgangspunkt er at vi ønsker en fri verdenshandel basert på en regulering som sikrer et felles sett av internasjonale kjøreregler, i en verdensøkonomi som blir stadig mer globalisert. Internasjonale regler vil alltid være bedre enn ingen regler – for da er det de sterkeste som vinner. Eller sagt på en annen måte: Internasjonalt forpliktende avtaler er bedre enn internasjonalt anarki. Norge har også sterkt tatt til orde for multilaterale handelsavtaler framfor bilaterale. Bilaterale avtaler om handel eller investeringer har ofte vært avtaler mellom tidligere kolonimakter og kolonier, og er vel neppe særlig gunstige for kvalitative aspekter som faglige rettigheter eller det å sikre miljø og naturressurser i utviklingsland.

Arbeiderpartiet slutter seg i hovedsak til konklusjonene i utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO-forhandlingene, herunder at vi får en bred forhandlingsrunde.

Verdens handelsorganisasjon arbeider for en liberalisert verdenshandel, men med klare felles og like kjøreregler mellom landene. Man kan si at WTO bygger på de samme prinsippene som EØS-avtalen i Europa og det indre marked: Statlig regulering er ok, men kjørereglene skal være slik at de sikrer like betingelser over landegrensene.

For arbeiderbevegelsen er det viktig at handelsavtaler ikke favoriserer land som skaffer seg konkurransefortrinn ved brudd på faglige rettigheter eller ved rovdrift på ressurser og uakseptable arbeidsmiljøforhold. Et utvidet internasjonalt regelverk bidrar til mer like og forutsigbare konkurransevilkår, og styrker eksportmulighetene til det enkelte land.

Men dette må komme flere enn de nåværende industrilandene til gode. En svært viktig side ved internasjonale handelsregler er å sikre markedsadgang for de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene, gjerne ved positiv forskjellsbehandling. EU har innført en generell tollpreferanseordning, GSP, som innebærer at MUL-landene får særlig lempelige handelsvilkår ved at det innføres differensierte tollsatser på en skala fra og med totalt fritak for de aller fattigste landene. Ordningen inneholder også spesielle sosial- og miljøklausuler, som skal hjelpe preferanselandene til å oppnå bedre vilkår på disse feltene.

Kan jeg også få understreke betydningen av den dialogen som særlig de nordiske land har hatt med utviklingsland om nettopp minstekrav til arbeidsforhold, forbud mot barnearbeid osv. Jeg tror en slik dialog er viktig også i de prosessene som ligger foran oss.

Landsorganisasjonen har sagt i sin høringsuttalelse at frihandel må også innebære at varer er produsert i frihet. Altså: Begrepet frihandel blir meningsløst dersom det kan baseres på brudd på faglige rettigheter. De rettighetene som er nedfelt i ILOs syv kjernekonvensjoner, må være grunnsteinen i en fri verdenshandel. Norge har for øvrig helt siden 1996 arbeidet for at WTO bør opprette en egen arbeidsgruppe for å drøfte spørsmålene rundt arbeidsstandarder. Det vil sikre at sekretariatet i WTO er forpliktet til å arbeide videre med saksfeltet også etter at ministermøtet er over. Vi forutsetter fra Arbeiderpartiets side at Norge også denne gangen arbeider for at det blir etablert en arbeidsgruppe.

Et viktig utviklingstrekk i dag er regionale samarbeidsstrukturer, inkludert et omfattende nettverk av regionale handelsavtaler av ulik karakter. Jeg er enig med utenriksministeren i at vi må sikre oss at utviklingen av de regionale avtalene foregår på en slik måte at det bygger opp om og ikke strider mot det multilaterale handelssystemet.

Til slutt: Det er vanskelig å snakke om politiske kjøreregler i det internasjonale samfunnet uten å ta med en så vesentlig del av den globale økonomien som investeringene utgjør.

Vi har tatt til etterretning at forhandlingene om MAI-avtalen har strandet. Men vi mener det er viktig og nødvendig å komme i gang igjen med et arbeid for å få til et multilateralt regelverk for investeringer, basert på de samme kriteriene som jeg nå har gjennomgått: hensyn til arbeidsstandarder, miljø, de fattigste landene osv. Jeg vil be om at utenriksministeren tar det nødvendige initiativ til å få denne prosessen på beina igjen.

André Kvakkestad (Frp): Utenriksministeren tok i sin redegjørelse fatt i to svært viktige utgangspunkter:

• 1. Å ivareta Norges interesser best mulig i forhandlingene.

• 2. Norge er et lite land med en relativt liten og åpen økonomi. Derfor er bindende internasjonale regelverk som stiller alle land likt, viktig å få på plass.

Naturligvis ønsker alle i denne sal å ivareta norske interesser på best mulig måte. Likevel vil en nok se at definisjonen av hva som er i Norges interesse, spriker.

Fremskrittspartiet vil ta utgangspunkt i ønsket om å gi norske bedrifter og forbrukere stabilitet og markedsadgang på best mulig måte. For å få dette til er det viktig at vi er oss vår status som et lite land med sårbar utadvendt økonomi bevisst.

Ut fra dette enkle faktum sier vi oss enig med Regjeringen i at en bør legge til grunn en forhandlingsrunde hvor det også vektlegges spørsmål om markedsadgang og regelverk for offentlige anskaffelser.

Når det gjelder spørsmålet om offentlige anskaffelser, er Fremskrittspartiet enig med Regjeringen i at større åpenhet vil kunne bidra til redusert korrupsjon og økt effektivitet. Det er derfor interessant at u-landene, som mottar store summer i gaver for å få orden på egen økonomi og utvikling, er de som er mest skeptisk til en slik åpenhet. Det kan i denne sammenheng være fristende å dra konklusjoner ut fra disse fakta, men jeg skal la det ligge.

Uansett utgjøres 15 pst. av verdensmarkedet av offentlige anskaffelser. Dette i seg selv gir grunnlag for at det er ønskelig med markedstilgang og klart ikke-diskriminerende handel.

Det vil fra Norges ståsted være ønskelig at alle varer og tjenester omfattes av gjensidig markedstilgang. Tollsatser er som kjent ikke et uvesentlig spørsmål i denne sammenheng. Derfor er Fremskrittspartiet på ingen måte imot at Regjeringen legger opp til at de forventede tollforhandlingene skal omfatte alle industrivarer. Men det vil være på sin plass å påpeke at det ikke kan være i overensstemmelse med Norges interesser å avgrense tollforhandlingene til dette. Norge vil være best tjent med at alle varer inngår i disse forhandlingene.

For et lite land med åpen økonomi er det svært risikabelt å legitimere restriksjoner og unntak basert på forhold som ikke har som mål en friere verdenshandel. En slik legitimering vil fort kunne slå kontra og ramme Norge og norske interesser på en lite hyggelig måte. Utenriksministeren synliggjorde på en god måte dette problemet.

Det er viktig med forenkling av grensekontroller og handelsrelaterte prosedyrer, dette for å unngå unødvendige forsinkelser og fordyring av varer som krysser landegrenser. Samtidig er tollnedtrapping viktig for norsk tekstils og for fisk og fiskeprodukters markedsandeler. På den annen side ønsker Regjeringen restriksjoner på internasjonal handel med landbruksvarer ut fra ønsket om å verne norsk landbruk og etter sigende bosettingsmønsteret.

Dette er i høyeste grad handelshindringer utelukkende basert på proteksjonistiske argumenter. Det er på bakgrunn av dette ikke til å undres over at mange land mistenker ønsket om miljøstandarder og lignende for kun å være handelsrestriksjoner med tilsvarende utgangspunkt. Den beste løsning vil nok være et frivillig merkesystem som er egnet til å gi sluttbruker den nødvendige informasjon om varens innhold og tilblivelse.

Tilsvarende har jeg stor forståelse for at mange land, deriblant verdens fattigste, anser såkalte arbeidsstandarder for å være handelshindringer pakket inn og presentert under påskudd av ivaretakelse av de fattigste og de svakeste. Det vil jo nettopp være de svakeste som taper mest dersom de fratas markedsandeler og muligheten for videre utvikling og vekst, en vekst som er avgjørende for disse fattige lands befolkning.

En skal være seg bevisst arbeidsforhold osv., men det kan neppe oppnås nevneverdig gode resultater av at fattige lands produkter boikottes, og dette på bakgrunn av enkelte andre lands vurdering av hva som er hensiktsmessige arbeids- og lønnsforhold. U-landene må også få mulighet til å nyttiggjøre seg sine komparative fordeler.

Dersom Norge legitimerer slike handelshindringer, kan jeg vanskelig se hvordan de norske forhandlerne med troverdighet skal kunne hevde at andre land ikke skal kunne legge til grunn andre vikarierende momenter som årsak til handelshindringer.

På samme måte som negative stengsler vil føre til ressurssløsing, vil preferansehandel raskt kunne gjøre det samme. Å legge til grunn et regelverk som favoriserer enkelte, vil måtte medføre at andre holdes utenfor. Derfor eksisterer intet som kan betegnes som positiv forskjellsbehandling. Det vil alltid være minst én part dette ikke er positivt for. Og da står vi igjen med ren forskjellsbehandling. Fremskrittspartiet vil ikke være med på å forhandle frem at f.eks. skip registrert i u-land skal ha gunstigere rammevilkår enn skip registrert i Norge.

Kanskje like problematisk er det at de land vi etter sigende hjelper, vil tilpasse seg det faktum at de nyter godt av privilegier og dermed får alle problemene på nytt den dagen privilegiene eventuelt forsvinner.

Den norske forhandlingsstrategien må ta utgangspunkt i Norges totale avhengighet av en liberal, godt fungerende verdenshandel. Regjeringen må derfor ikke foreta disposisjoner som på noen måte truer en liberal verdenshandel med god markedsadgang for alle varer og tjenester med et nedbygd tollregime. Det går med andre ord ikke an å slåss for frihandel der det passer Norge på nåværende tidspunkt, for deretter å slåss for handelshindringer på andre områder.

Som kjent anser Fremskrittspartiet frihandel for å bety mer enn effektivt varebytte mellom land. En fri handel er avhengig av gjensidig kontakt, forståelse og tilpassing. Derfor har frihandel kanskje en meget stor betydning som bidragsyter til et fredelig verdenssamfunn. Et gammelt ord sier at der varer ikke krysser grenser, gjør stridsvogner det. Det sier seg for øvrig selv at oppegående eksportører ikke ønsker å skyte på potensielle kunder.

Kanskje like viktig som dette er at frihandel og markedsøkonomi har en demoraliserende virkning. Det vil være sluttbrukers valg mellom flere alternativer som til slutt vil bli det avgjørende. Gis det mulighet for frie valg med tanke på varer og tjenester, vil også kravet om frie valg med tanke på stat og styring måtte tvinge seg frem. Erfaring viser også at en reell, fri privat økonomi fører til nettopp krav om politisk frihet.

Det må være et mål at flest mulig land blir med og danner en fri og liberal verdenshandel. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at alle land som kan følge opp vilkårene for medlemskap, tas opp i WTO.

Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at det er ønskelig at den forestående forhandlingsrunden ikke varer lenger enn tre-fire år. Som også Regjeringen legger til grunn, er det viktig at handelssystemet holder tritt med verdenshandelen. Nå er det en kjensgjerning at det er lettere å praktisere samt vedlikeholde et ikke-diskriminerende regelverk som bygger på stor grad av frihandel og nedbygde tollmurer, enn det er å hanskes med et handelsregime basert på særreguleringer, med dertil medfølgende unntak og gråsoner.

Norges posisjon vil på både kort og lang sikt være best tjent med en så liberal frihandel som overhodet mulig, ikke bare ut fra vår eksport og vår kostnadseffektivitet, men også ut fra mangfoldet av det tilbud vi da kan skape internt i Norge.

Einar Steensnæs (KrF): Det har stått diskusjon om både WTO og dens forløper GATT, men det er vel liten tvil om at i de årene som GATT og WTO har regulert det internasjonale handelssystem, har den åpne internasjonale handelen bidratt både til økonomisk vekst og velstand og til en viktig internasjonal nettverksbygging.

Liberalisering av handelen basert på et globalt regelverk som er likt for alle land, har sammen med reduksjoner i kostnader i internasjonal transport og kommunikasjon hatt stor betydning for å skape gjensidig avhengighet mellom nasjonale økonomier. Men denne utviklingen har heller ikke vært uten utfordringer og også bekymringer, særlig når det gjelder viktige problemstillinger og forhold knyttet til de fattigste landene.

For Norge, som har en liten og åpen økonomi, er det svært viktig at vi har rammebetingelser som gjør norsk næringsliv konkurransedyktig. WTO-regelverket har stor innflytelse på de norske rammevilkårene, og det er viktig at vi jobber aktivt i WTO og tilstøtende organisasjoner for å følge opp rammevilkårene på en måte som kommer norske interesser og norsk næringsliv til gode.

Kristelig Folkeparti vektlegger betydningen av at de neste WTO-forhandlingene i større grad tar sosiale, miljøpolitiske og helsepolitiske hensyn og forbrukerhensyn. Når det gjelder landbruket, legger vi vekt på at vi får en landbruksavtale som sikrer fortsatt nasjonalt handlerom for utformingen av landbrukspolitikken. Det er også av stor betydning å sikre tollnedtrapping utenfor Europa og i forhold til enkelte markeder og varegrupper der norske eksportører i dag møter tollbarrierer. En bedring av disse forhold vil være viktig ikke bare i forhold til økt verdiskaping, men også for å sikre arbeidsplasser og skape nye.

Jeg er glad for at Regjeringen understreker betydningen av å videreutvikle WTO-avtalen, slik at dette kan tilgodese de fattige utviklingslandenes særlige behov. For u-landene vil det være viktig å kunne bedre markedsadgangen for eksportprodukter. Dette er en vesentlig forutsetning for å bidra til velferd og vekst i disse landene. Samtidig må u-landene settes i stand til å delta i WTO-arbeidet, og implementeringen må skje i et tempo som er avpasset disse landenes særlige begrensninger, men også muligheter og ressurser.

Det er flere nye forhandlingsområder hvor u-landene er skeptisk til at disse skal implementeres i WTO-regelverket, fordi en er redd for at disse nye reglene vil utgjøre en skjult form for proteksjonisme til fordel for de rike landene. Jeg skjønner godt denne skepsis.

Et bindende regelverk for internasjonal handel er av stor betydning for Norge. Utfordringen for WTO framover vil i stor grad avhenge av hvordan denne organisasjonen skal klare å skape en felles forståelse og et felles utgangspunkt hos medlemmene for de forhandlingsområdene som står for tur. Fra Norges side ønsker vi et bredest mulig utgangspunkt for forhandlingene, men vi ser jo at dette kan skape vanskelige avveininger og utfordringer særlig når det gjelder norske interesser, som må veies opp mot vårt ønske om å legge forholdene i de kommende rundene bedre til rette for utviklingslandene. Det det her er snakk om, er f.eks. hensynet til miljø, til arbeidsstandarder, til investeringer og til de såkalte MUL-landene, de minst utviklede landene.

Det blir en viktig utfordring for Regjeringen å finne løsninger som balanserer disse landenes hensyn på en god måte. Også når det gjelder globalisering, netthandel, patentering og konkurransepolitikk, er dette områder som åpenbart setter organisasjonen på en stor prøve i forhold til å finne en balansert løsning mellom industrilandenes fortsatte behov for nettverksbygging og utvikling og – som jeg i mitt innlegg særlig har understreket – hensynet til de minst utviklede landene, de fattigste landene, som mer målrettet må bli trukket inn i neste forhandlingsrunde i WTO.

Siri Frost Sterri (H): Utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO-forhandlingene er uklar, og bærer preg av den indre uenighet mellom regjeringspartiene som vi vet eksisterer.

Det er særlig to forhold i redegjørelsen som Høyre vil gripe fatt i. Det første gjelder landbruk. Her er Regjeringen i beste fall uklar, i verste fall urealistisk, når det gjelder hva vi kan forvente oss av gjennomslag på landbruksområdet. Som Regjeringen i redegjørelsen slår fast, ønsker «en rekke utviklingsland økt markedsadgang for sine jordbruksvarer». At «dette vil gjøre landbruksforhandlingene vanskelige», tror jeg Regjeringen har rett i.

Høyre ser det som en sentral målsetting for landbruket å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. Spørsmålet er imidlertid om vi med dagens norske landbrukspolitikk vil være i stand til å ivareta dette hensynet samtidig som vi ivaretar hensynet til utviklingslandene.

Artikkel 20 i WTOs landbruksavtale slår fast at vi har en forpliktelse til gradvis å redusere støtte- og vernetiltakene, samtidig som det skal tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold. Det er – som statssekretærutvalget også slo fast – liten tvil om at partene i denne forhandlingsrunden må forventes å måtte gå lenger enn de eksisterende forpliktelser. Regjeringen foretar imidlertid ingen analyse av hvilke konsekvenser en ytterligere liberalisering av handelen med landbruksvarer vil få.

EU har fremmet et forslag foran WTOs ministermøte i Seattle i november/desember om at man innenfor WTOs rammeverk vedtar en ordning som forplikter industrilandene til å gi de minst utviklede landene utvidet – ja, endog tollfri – markedsadgang for alle eksportprodukter innen forhandlingsrundens slutt, dvs innen tre-fire år. EU foreslår at en slik frihandelsadgang blir implementert enten gjennom spesielle avtaler under tollpreferanseordningen eller ved innføring av bilaterale eller multilaterale arrangementer.

60 pst. av MUL-landenes eksport går til EU, Japan og USA. Hovedansvaret ligger derfor på industrilandene, selv om også de mest utviklede av utviklingslandene er bedt om å bidra til bedre markedsadgang for de minst utviklede landene.

Høyre mener det vil stille Norge, som et av verdens rikeste industriland, i et underlig lys dersom vi skulle motarbeide et slikt forpliktende forslag. Jeg er imidlertid redd for at den forhandlingsposisjon Regjeringen legger opp til, forhindrer oss fra å være med på et slikt løft for MUL-landene. Jeg vil derfor be utenriksministeren redegjøre for hvordan Norge vil forholde seg til forslaget fra EU.

Det andre gjelder investeringer. Statssekretærutvalget for WTO, som ble ledet av Senterpartiets Åslaug M. Haga, anbefalte at Norge bidrog til at man innenfor WTO startet arbeidet med å utvikle regler for internasjonale investeringer. Utvalget mente endog at dersom det skulle vise seg umulig å igangsette forhandlinger om et regelverk i WTO, burde Norge være åpen for å delta i en flernasjonal forhandlingsprosess, gitt at både industriland og utviklingsland deltok på bred basis. Med andre ord: Utvalget slo fast at Norge, som et land med vekst i sine utenlandske investeringer, vil være tjent med et slikt felles regelverk.

Reaksjonene på statssekretærutvalgets konklusjon lot ikke vente på seg, og det var særlig fra Senterpartiet at reaksjonene kom. Regjeringen har derfor kommet til en annen konklusjon enn statssekretærutvalget.

Økningen i utenlandske direkte investeringer er faktisk større enn økningen i den internasjonale handelen. Disse investeringene skjer på grunnlag av et svært uoversiktlig og omfattende avtalekonglomerat – det eksisterer om lag 1800 bilaterale investeringsavtaler som ikke etablerer noen felles grunnregler som skal gjelde i denne voksende delen av den internasjonale økonomien. Høyre mener derfor det er viktig å få i gang forhandlinger om et internasjonalt regelverk for investeringer. Erfaringene fra MAI-forhandlingene sa oss at utviklingslandene må sikres bred deltakelse i prosessen. Derfor var OECD sannsynligvis en for snever ramme for slike forhandlinger. WTO er bedre egnet. En rekke utviklingsland har riktignok uttrykt sin skepsis, men en rekke utviklingsland ser også behovet for å kunne stille krav til investorer med bakgrunn i et multilateralt forpliktende avtaleverk. Derfor mener Høyre at Regjeringen må medvirke til at dette må bli en del av mandatet for de kommende WTO-forhandlingene. Jeg viser til at også Arbeiderpartiet uttrykte noenlunde det samme i sitt innlegg, og jeg regner derfor med at utenriksministeren vil bekrefte i sitt innlegg at han har merket seg hva et flertall i Stortinget her mener.

Johan J. Jakobsen (Sp): Et forpliktende regelverk for internasjonal handel er viktig for Norge, som har en liten, men samtidig meget åpen økonomi. Og selv om det kan være grunn til å sette et kritisk lys på deler av WTO-prosessen, ville alternativet, nemlig å stå utenfor prosessen, representere en uakseptabel usikkerhetsfaktor for norsk næringsliv og for norsk økonomi.

At verdens handelsorganisasjon, WTO, i dag har 134 medlemmer, innebærer at de fleste industriland ser seg tjent med et internasjonalt regelverk som har som mål å sikre mest mulig likeverdige handelsvilkår. At de fleste WTO-land er utviklingsland, viser at ikke minst de fattige landene ser betydningen av en slik organisasjon.

De 134 WTO-land representerer samtidig et mangfold av kryssende interesser. De forestående forhandlinger vil derfor bli preget av tautrekking og kamp for å ivareta interessene til enkeltland og grupper av land. Derfor blir det viktig for Norge å knytte allianser som kan gi det beste utgangspunkt for å ivareta våre nasjonale interesser og øke mulighetene for gjennomslag for de mer kvalitative sider ved handelen, i første rekke helse-, miljø-, forbruker- og distriktshensyn,

I Voksenåserklæringen sier sentrumspartiene at de vil

«arbeide for å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad tar sosiale …, miljøpolitiske- og helse- og forbrukerhensyn.»

Forpostfektningene i forkant av den forestående forhandlingsrunden viser at dette er en ambisiøs og krevende strategi.

Hovedutfordringen for Norge, som ønsker å være en pådriver i denne sammenheng, er at de fleste utviklingsland er motstandere av en regelendring og en regelutvikling som bedre kan ivareta hensynet til miljø, arbeidsstandarder og menneskerettigheter. Selv om en må ha forståelse for at utviklingslandene frykter at et skjerpet regelverk på disse områdene kan bli brukt i proteksjonistisk øyemed og dermed vil svekke de fattige landenes konkurranseevne, er det viktig at Norge her har en langsiktig strategi, hvor bl.a. sentrale miljøprinsipper, som «føre var» og «forurenser betaler», gradvis kan bli akseptert som grunnleggende prinsipper også for WTO.

Forhandlingene om de såkalte immaterielle rettigheter vil også omfatte patenter. Også patentering av bioteknologiske oppfinnelser er et kontroversielt område hvor interessene spriker. Også her må Norge søke allianser med land som går imot patent på liv.

Et annet stridstema er de avbrutte forhandlingene om en multinasjonal investeringsavtale, de såkalte MAI-forhandlingene. Jeg deler Regjeringens oppfatning om at erfaringene fra MAI-forhandlingene i OECD og den betydelige skepsis en rekke utviklingsland har gitt uttrykk for, bør ha som konsekvens at en søker å unngå at investeringer blir et eget forhandlingstema i den forestående forhandlingsrunden i WTO.

Hensynet til norske næringsinteresser og hensynet til å fremme de kvalitative sidene ved handelen gjør at Regjeringen, i tråd med de øvrige OECD-land og sentrale utviklingsland, går inn for en bred forhandlingsrunde. Men Regjeringen presiserer også:

«Bredden og omfanget av norske interesser vil kunne medføre vanskelige utfordringer og avveininger.»

Dette gjelder bl.a. i forhold til å sikre handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk, hvor en fortsatt kan legge vekt på bl.a. matvareberedskap, biologisk mangfold, bosetting, kulturlandskap og en god folke- og dyrehelse. Det er grunn til å understreke at Norge ikke står alene om å understreke landbrukets såkalte multifunksjonelle karakter. Også på landbrukssektoren blir det derfor viktig for Norge å knytte tette allianser med land som Japan, Korea, Sveits og Island, og med EU, som også vektlegger disse hensyn.

I lys av dagens landbrukspolitiske debatt kan det være grunn til å minne om at Regjeringens strategi på dette området er en videreføring av Harlem Brundtland-regjeringens linje i Uruguay-runden. I en egen stemmeforklaring understreket den daværende regjering

«den betydningen vi tillegger de ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske faktorene. Dette er viktige elementer i vår jordbrukspolitikk og omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn. I den videre sammenheng er de av vital betydning for oss.»

Det må være grunn til å spørre, på bakgrunn av de siste ferske landbrukspolitiske signaler fra Arbeiderpartiet om stordrift og ytterligere raske omstillinger, om regjeringen Harlem Brundtland fortsatt ville hatt støtte for sitt syn hos dagens landbrukspolitiske talsmenn for Arbeiderpartiet.

Erik Solheim (SV): Det kanskje viktigste som har skjedd utviklingspolitisk i verden de siste tiårene, er at en del østasiatiske land har hatt en kolossal økonomisk, sosial og annen framgang, mens en rekke afrikanske land ikke har hatt den samme framgangen. Ghana og Sør-Korea var like rike i 1960. I dag er Sør-Korea 12 ganger rikere enn Ghana målt i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger. Hvis man skal trekke én lærdom av disse erfaringene, er det etter min mening den at det som fungerer best, er at man klarer å få til en sterk stat i en åpen økonomi.

I Norge bør vi komme ut av debatten om for eller mot WTO, men erkjenne at det vi skal bidra til, er at utviklingsland klarer å bygge en sterk statsdannelse, men i en åpen markedsøkonomi. I kortform: Det må være mulig å se det sånn at høyresiden i hovedsak har hatt rett når det gjaldt markedet, mens venstresiden i hovedsak har hatt rett når det gjaldt staten, i den stat/marked-debatt som har vært ført opp gjennom tiårene. I dag vil, som sagt, de fleste være enige om at en sterk stat i en åpen økonomi er det som fungerer.

Fri handel er i utgangspunktet bra. Investeringer på tvers av landegrensene er også i utgangspunktet bra. Kortsiktig kapitalbevegelse over landegrensene uten annet formål enn å tjene noen kroner fra den ene dagen til den andre er i utgangspunktet skadelig, fordi det destabiliserer regjeringer og undergraver demokratiet.

Men selv om handel har bidratt til økonomisk velstand de fleste steder, er det problemer med det, og dem må vi forsøke å håndtere gjennom WTO. Det er etter min mening fire hovedproblemer. Kort oppsummert: En milliard mennesker står utenom dette internasjonale frihandelsregimet. Dernest er det ikke åpenbart at de fattige i vår del av verden tjener på en slik frihandel, fordi arbeidsplasser kan flyttes til andre deler av verden. Det er negative miljøkonsekvenser fordi den økonomiske veksten er så sterk at det forurenser naturen og legger press på naturens tålegrense, og vi har ikke funnet demokratiske institusjoner som kan håndtere det at penger og varer flyttes over landegrensene. Det vi nå trenger, er en debatt i Norge om hvordan vi kan videreutvikle WTO til et redskap til å håndtere en del av disse problemene.

De forslagene SV har fremmet i debatten, har et slikt siktemål. For å starte med miljø: Det er åpenbart at det er altfor billig å flytte varer over landegrensene og flytte varer over store avstander, at det legger et unødig press på miljøet, og at det i seg selv hindrer den grad av lokal selvberging som er ønskelig. Den letteste måten å håndtere dette problemet på ville være å få internasjonale drivstoffavgifter eller få opp prisen på drivstoff. Vi mener at Regjeringen bør arbeide for det – ikke nødvendigvis bare i WTO-sammenheng, men også i andre internasjonale sammenhenger.

Vi må også få inn føre var-prinsippet. Vi må få inn tanken om at selve prosessen ved produksjonen av en vare er et miljøanliggende, ikke bare eventuelle miljøkostnader ved sluttproduktet. Dette må inn i WTO.

Så må man, selv om en del tredje verden-land av naturlige grunner er skeptiske, arbeide for at internasjonale faglige standarder og minstekrav når det gjelder lønn og arbeidsmiljø kommer inn, også for å gi arbeidstakere som er lavt nede på den sosiale rangstige, og ukvalifiserte i vår del av verden, den beskyttelse som slike standarder vil gi.

Så må vi arbeide for å demokratisere WTO etter to linjer. Den ene er at WTO antakelig er den mest lukkede av alle internasjonale institusjoner. Den er veldig lukket for frivillige organisasjoner. De har ikke den plassen der som de har i mange andre internasjonale sammenhenger, og vi i Norge bør være en drivkraft for å få dem inn. Dernest bør vi bidra til å få WTO inn under FN-systemet, eller iallfall et mye tettere samarbeid med FN for å unngå at WTO-avtaler undergraver miljøavtaler som er sluttet i FN-regi.

Demokratisering av WTO, åpenhet i denne institusjonen bør være et hovedanliggende for Regjeringen. Det vil i det lange løp også bidra til at vi når de andre målene vi har.

La meg til slutt ta opp to helt konkrete ting som utenriksministeren har sagt, som jeg vil understreke at vi er enig i og syns er viktig. Det ene er at Norge arbeider aktivt og sterkt for at Kina, Russland og andre land som ønsker å komme inn i WTO, kommer inn i WTO. Det kan ikke være riktig at USA alene så å si skal ha vetorett og avgjøre hvem som kommer inn der. Norge bør være en pressgruppe for å få dem inn.

Vi er også glad for at Regjeringen har sagt klart at Norge støtter Thailands kandidat Supachai som generalsekretær i WTO. Det bør Norge fortsette å gjøre. Det kan virke som om den newzealandske motkandidaten er en slags ideologisk ekstremist på dette området som ikke bør få norsk støtte.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag SV har innlevert.

Presidenten: Erik Solheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Harald Hove (V): Jeg vil innledningsvis vise til utenriksministerens redegjørelse, som jeg oppfatter som god og grundig, og som jeg i all hovedsak vil gi min tilslutning til.

Venstres landsmøte understreket i en uttalelse om internasjonale spørsmål viktigheten av å ta fatt på globaliseringens utfordringer i større grad. Det vil være spørsmål om gapet mellom nord og sør, om å sikre at privat næringsliv tar større ansvar for sosiale og miljømessige forhold i den tredje verden, om bedre internasjonale ordninger knyttet til valutaspekulasjoner og investeringer, og om å styrke nasjonale institusjoners evne til å overvåke og regulere sin utenriksøkonomi. Særlig viktig i denne sammenheng er å hjelpe utviklingslandene til å styrke sine muligheter.

Etter vår oppfatning må WTO ses i en slik større sammenheng. WTO-forhandlingene og WTO-avtalen er en del av et større internasjonalt system for å få bedre økonomiske og handelsmessige systemer basert på bindende avtaler, og dermed en best mulig ordnet markedsøkonomi.

Som flere talere har vært inne på tidligere, har GATT og WTO vært viktige for Norge på grunn av vår åpne økonomi, og fordi vi har en liten økonomi. En slik økonomi krever et sikkert internasjonalt handelssystem, og det er også viktig å ha fått til ordninger for tvisteløsninger, knyttet til ulik oppfatning av avtalene.

Flere har i debatten i dag vært inne på, og det vil Venstre gi støtte til, at WTO i større grad også skal kunne ta innover seg å sikre en utvikling i forhold til sosiale spørsmål og standarder og miljøspørsmål. I denne sammenheng, ikke minst fordi det å gå inn og skulle sikre disse forhold bedre, i utgangspunktet vil kunne være negativt for utviklingslandene, er det viktig at det i avtaleverket skapes muligheter for en positiv diskriminering av handel fra utviklingsland til den rike del av verden.

Jeg vil også understreke at jeg er enig med Erik Solheim i at WTOs prosesser må bli mer åpne, og jeg oppfatter for så vidt utenriksministerens redegjørelse i forhold til norske forhandlingsopplegg og innspill som å være et bidrag i en slik prosess.

Det Venstre oppfatter som særlig viktig, er at man gjennom WTO-systemet prøver å gi stimulans til mer miljøvennlig produksjon av varer og tjenester. Vi bør ta sikte på å fjerne all toll på miljøvennlige varer og tjenester og sikre bruk av miljøvennlig teknologi. I denne sammenheng er det også viktig med nulltoll for varer fra de minst utviklede land.

Så langt det gjelder landbruksspørsmål og handel med landbruksvarer, viser jeg til utenriksministerens redegjørelse.

Et forhold som kanskje ikke har vært nevnt særlig i debatten i dag, og som jeg kanskje heller ikke vil gi spesielt tunge bidrag til for min del, er at det ligger en betydelig utfordring for WTO i at Russland og Kina ikke er knyttet til systemet, samtidig som det vil være ønskelig å arbeide for at også disse landene blir knyttet til WTO-avtalen. Men det er vel riktig å ha det utgangspunkt at nettopp disse to landene, kanskje spesielt Kina, hvis Kina blir knyttet til avtalen, vil stille WTO overfor nye utfordringer.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg skal i dette innlegget i hovedsak konsentrere meg om de landbrukspolitiske utfordringene som er knyttet til den kommende WTO-forhandlingsrunden.

Som utenriksministeren påpekte, er landbrukssektoren et område vi er forpliktet til å forhandle om. Gjennom Uruguay-runden fikk vi en egen jordbruksavtale. Artikkel 20 i denne avtalen trekker opp en klar målsetting om å oppnå betydelige, gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. Samtidig gjøres det klart at det også skal tas hensyn til såkalte ikke-handelsmessige forhold.

Regjeringen viser til at den i stor grad bygger på den forhandlingsstrategi som Harlem Brundtland-regjeringen stod for i forrige forhandlingsrunde. Det innebærer at det fra norsk side vil bli lagt stor vekt på landbrukets mangesidige oppgaver, landbrukets produksjon av kollektive goder – ja, det som i dag får betegnelsen «landbrukets multifunksjonelle rolle».

Arbeiderpartiet gir sin tilslutning til denne forhandlingsstrategien.

Norsk landbruk har i dag en avgjørende rolle i norsk distriktspolitikk. Dersom landbrukspolitikken utelukkende skulle ha norsk matproduksjon som målsetting, kunne vi ha redusert næringsoverføringene til landbruket med betydelige summer. Det samme ville selvsagt vært gjeldende i forhold til behovet for beskyttelse i form av høye tollsatser. Men det har vært en bred politisk enighet i Norge om å bruke landbrukspolitikken som et aktivt virkemiddel for å nå mål på andre politikkområder. Derfor har vi et småskala, distriktsbasert og miljøvennlig landbruk i vårt land. Gjennom dette landbruket opprettholder vi bosetting og god dyrehelse, vi produserer trygg mat, og vi ivaretar vårt kulturlandskap.

Dersom vi skal videreføre en landbrukspolitikk som har som mål å ivareta disse mangesidige oppgavene, vil vi være avhengig av at Norge fortsatt får tilslutning til et nasjonalt handlingsrom i landbrukspolitikken. Men samtidig må vi altså huske den klare målsettingen om en gradvis reduksjon i landbruksoverføringene som ligger i artikkel 20 i WTOs landbruksavtale. Arbeiderpartiet er fullt ut enig i den vurdering utenriksministeren kommer med i redegjørelsen, når han konkluderer med:

«Partene må allikevel forventes å måtte gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.»

Dette står i sterk kontrast til uttalelser fra – la meg kalle ham Kommunaldepartementets landbrukspolitiske talsmann – Per Olaf Lundteigen, som til avisen Tromsø har uttalt:

«Sp avviser helt kategorisk at WTO-runden kan brukes til å kutte i overføringene til landbruket. Regjeringspartiet Senterpartiet kan ikke akseptere at den sittende Bondevik-regjeringen kutter i støtten til norske bønder. – Man kan ikke bruke WTO-begrunnelse for å kutte i overføringene til norsk landbruk.»

Arbeiderpartiet forutsetter at det er utenriksministerens virkelighetsforståelse som ligger til grunn. Men det er merkelig at Regjeringen i denne situasjon i forbindelse med landbruksoppgjøret for1999 øker støttenivået til norsk landbruk. I så måte går altså Regjeringen feil vei i forhold til de forventninger utenriksministeren har til resultatet av den kommende WTO-runden. I neste omgang fører i så fall dette til at norsk landbruk må gjennom en brå og vanskelig omstilling, i stedet for den gradvise omlegging som var resultatet av forrige runde. Dette er Arbeiderpartiet svært kritisk til.

Med i dette bildet hører også en bekymring knyttet til at Norge i forhold til verdenshandel med mat jo har både en offensiv og en defensiv strategi i den kommende WTO-runden. Når det gjelder fisk og fiskeprodukter, ønsker Norge at handelshindringer bygges ned, men på landbruksprodukter ønsker vi å bevare et høyt skjermingsnivå.

Arbeiderpartiet vil understreke at det etter vår mening er viktig at Norge holder fast på ønsket om bedrede handelsbetingelser for fisk og fiskeprodukter.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Dagens debatt om de kommende WTO-forhandlingene viser så vidt jeg kan bedømme, at det er bred enighet om Regjeringens linje. Dette er selvsagt av stor betydning for de videre forberedelser.

Vi står overfor store utfordringer i de kommende WTO-forhandlingene. Den største utfordringen blir å ivareta helheten i norske interesser. Ved siden av omfattende næringsinteresser og handelsmessige interesser knyttet spesielt til landbruk, fisk og tjenestesektoren omfatter Norges interesser også ivaretakelse av de kvalitative aspektene ved handelen, som helse, miljø, forbrukerhensyn og arbeidsstandarder. Hensynet til utviklingslandenes interesser i det multilaterale handelssystemet har også en sentral plass i utformingen av Regjeringens politikk på dette området.

Representanten Hanssen og representanten Frost Sterri var innom Regjeringens landbrukspolitikk, og Arbeiderpartiet gav uttrykk for støtte til det som var sagt i min redegjørelse. Jeg har lyst til bare å minne om at WTOs landbruksavtale har en langsiktig målsetting om at man skal foreta betydelige, gradvise reduksjoner i støtte og vern for å oppnå en grunnleggende reform av landbrukshandelen. Det er imidlertid ikke satt noen tidsfrist for når målsettingen skal nås.

Artikkel 20 representerer på ingen måte et mandat til å forhandle frem fullstendig frihandel for landbruksvarer, men – som jeg også sa i min redegjørelse – partene må forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.

På norsk side legger vi stor vekt på at man i artikkel 20 i landbruksavtalen har en spesifikk referanse til at det i forhandlingene skal tas hensyn til bl.a. ikke-handelsmessige forhold. Sentralt i denne forbindelse står argumentasjonen om landbrukets multifunksjonelle rolle, bl.a. knyttet til matvaresikkerhet og miljøhensyn. Japan, Korea, Sveits, Island og EU legger i likhet med Norge stor vekt på landbrukets multifunksjonelle rolle, utover rollen som matprodusent. Fra Regjeringens side vil vi videreføre vårt aktive engasjement for å nå frem til enighet om en ny avtale som sikrer oss fortsatt nasjonalt handlingsrom for å nå de sentrale målsettingene som ligger til grunn for norsk landbrukspolitikk.

Representanten Nybakk og representanten Frost Sterri reiste også spørsmålet om investeringer. Spørsmålet om hvorvidt det vil bli forhandlet om en investeringsavtale i WTO, er fortsatt ikke avklart. Basert på situasjonen slik den avtegner seg i dag, er det høyst usikkert om dette området vil inngå i forhandlingene. På OECDs ministerrådsmøte i slutten av mai var den forestående WTO-runden et hovedtema. Det viste seg at det ikke var mulig å komme til enighet blant OECD-landene om omtalen av investeringer i kommunikeet fra møtet, slik at investeringsavsnittet ble tatt ut i sin helhet. Jeg vil imidlertid understreke at dersom det etableres en konsensus om å igangsette forhandlinger om et internasjonalt regelverk for investeringer, vil Regjeringen selvsagt delta aktivt i slike forhandlinger.

Representanten Solheim har på vegne av Sosialistisk Venstreparti satt frem en rekke forslag, og jeg skal prøve raskt å kommentere dem.

Når det gjelder spørsmålet om forholdet til FNs organer, er det visse formelle problemstillinger, som jeg går ut fra at representanten Solheim er kjent med.

Når det gjelder spørsmålet om å arbeide for internasjonale drivstoffavgifter, er dette et spørsmål, som også representanten Solheim viste til, som nok snarere hører hjemme i internasjonale særorganisasjoner, som f.eks. ICAO.

Når det gjelder spørsmålet om åpenhet, er Regjeringen selvsagt, som også representanten Solheim vil være kjent med, innstilt på og ønsker størst mulig grad av åpenhet. Vi har derfor tatt initiativ på norsk side til et nært samarbeid med arbeidslivets parter. Det er også tatt initiativ til at ikke-statlige, frivillige organisasjoner skal delta i forberedelsesarbeidet foran ministerkonferansen i Seattle. Så vi vil aktivt arbeide for åpenhet her.

Når det gjelder spørsmålet som går på matkvalitet, kan jeg vise til at dette også er et spørsmål som vi er opptatt av fra norsk side. Vi vil aktivt delta i de ulike internasjonale standardiseringsorganene med sikte på å få satt en høyere standard.

Når det til slutt gjelder spørsmålet om arbeidsstandarder, er dette også et spørsmål som Norge har engasjert seg i. Det er kjent at dette er et vanskelig spørsmål, bl.a. fordi utviklingslandene er skeptisk til det. Vi har derfor ikke minst rettet vår oppmerksomhet mot utviklingslandene og tatt initiativ til seminarer for å skape en større forståelse for betydningen av arbeidsstandarder. Det vil vi fortsette med i WTO, samtidig som vi vil arbeide aktivt med dette spørsmålet innen ILO, som jo er det organet som har dette som sitt hovedarbeidsområde.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): La meg først konkludere med at vi registrerer fra Arbeiderpartiets side at utenriksministeren er innstilt på å sette i gang forhandlinger om landbruksmessige reformprosesser som en del av WTO-forhandlingene, og at det er det som utenriksministeren har sagt i sin redegjørelse, som er Regjeringens politikk på dette feltet.

Så syns jeg at utenriksministeren var noe lemfeldig i sin omtale av arbeidstakerrettigheter og arbeidsstandarder. Jeg vil understreke det jeg sa i mitt hovedinnlegg, at begrepet «frihandel» blir meningsløst dersom det kan baseres på brudd på faglige rettigheter, og vil minne om at Norge helt siden 1996 har jobbet for at WTO bør opprette en egen arbeidsgruppe for å drøfte spørsmålene rundt arbeidsstandarder.

Jeg vil spørre utenriksministeren om han vil følge dette opp helt konkret, slik at man får en arbeidsgruppe som viderefører arbeidet med arbeidsstandarder også etter at runden er over, slik at dette blir en permanent oppgave. Jeg vil også be om at utenriksministeren klargjør at den dialogen som jeg vet de nordiske land har hatt med utviklingslandene nettopp for å få dem til å være med på dette som dreier seg om arbeidstakerrettigheter, forbud mot barnearbeid, miljøhensyn osv., fortsetter, og at Norge og de øvrige nordiske land går videre med dette initiativet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er ikke lett å la være å være lemfeldig når man skal kommentere så mange spørsmål på noen få minutter. Så et kort svar er ja på det representanten Nybakk spør om. Det noe lengre svaret er at det, som representanten Nybakk er kjent med, synes vanskelig i dag å få satt arbeidsstandarder formelt på WTOs dagsorden. Det vi konkret vil gjøre, er i samarbeid med likesinnede land å arbeide for at arbeidsstandarder blir omtalt i erklæringen fra neste ministerkonferanse. Det tror vi er viktig, for da kan man også få et formelt grunnlag for å arbeide videre med dette innenfor WTO. Men vi vil selvsagt også fortsette dialogen som vi har hatt med partene i arbeidslivet. Vi har, som representanten vil være kjent med, støttet LO økonomisk i deres arbeid med disse spørsmål, ikke minst i utviklingslandene, og vi vil fortsette dialogen med utviklingsland både i multilateral og bilateral sammenheng, slik at dette er et spørsmål som vi fra norsk side legger stor vekt på. Men vi har merket at det er vanskelig å få gjennomslag i WTO for disse spørsmålene, og derfor mener vi at vi ikke bare skal kjøre WTO-løpet. Selv om det skal være et viktig arbeid også innad i WTO, skal vi samtidig fortsette arbeidet innenfor ILO, for der har man dette som sitt mandat, og det er viktig at medlemslandene i ILO også forstår sammenhengen mellom arbeidet med handel og arbeidsstandarder.

André Kvakkestad (Frp): Jeg forutsetter at Regjeringen legger til grunn den retning flertallet foreviser.

En målsetting om å opprettholde en rettferdig og markedsorientert handelsordning for jordbruksprodukter slås fast i artikkel 20 e i WTOs landbruksavtale fra 1994. Statsråden var så vidt innom dette i sitt innlegg i dag, men Regjeringen har i svært liten grad foretatt en klargjøring av sitt ståsted i forhold til dette. Den vekt som redegjørelsen legger på å forsvare handelshindringer med tanke på landbruksvarer, er svært bekymringsfull, fordi vi nå gir signaler om at frihandel utelukkende er et mål dersom dette er en fordel for Norges eksport. Jeg velger å tro at dette ikke er et tilsiktet ønske, for da vil ikke Norges interesser ivaretas. Det er vel slik at Regjeringen føler seg bundet til og vil arbeide konstruktivt for, som det står i avtalen, en målsetting om å opprette en rettferdig og markedsorientert handelsordning for jordbruksprodukter.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig som representanten Kvakkestad er inne på, at for et land som Norge, med en relativt liten og svært åpen økonomi, er et bindende regelverk for internasjonal handel av stor betydning, og dette gjelder selvsagt alle områder. Det gir trygghet for at norske produkter ikke blir diskriminert på utenlandske markeder, og det gir også en trygghet mot at den sterkestes rett skal bli rådende.

Når det gjelder landbruk, tror jeg jeg må få lov til å gjenta noe av det jeg allerede har sagt, nemlig at WTOs landbruksavtale har en langsiktig målsetting om at man skal foreta betydelige gradvise reduksjoner i støtte og vern for å oppnå en grunnleggende reform av landbrukshandelen. Men det er ikke satt noen tidsfrist for når denne målsettingen skal oppnås, og artikkel 20 representerer således på ingen måte noe mandat til å forhandle frem fullstendig frihandel for landbruksvarer. Partene må, som jeg også har sagt, forventes å kunne gå lenger enn det de har gjort tidligere når det gjelder sine forpliktelser. Arbeidet med mandatet for forhandlingene vil nå fortsette. Jeg vil tro at vi i september/oktober vil kunne se klarere hvordan forhandlingssituasjonen er, og Regjeringen vil selvsagt komme tilbake til Stortinget med disse spørsmålene og den endelige utformingen av mandatet når vi er kommet så langt at det skal klargjøres forut for forhandlingene.

Siri Frost Sterri (H): Jeg åpnet mitt innlegg med å si at redegjørelsen til utenriksministeren var uklar, og utenriksministeren fortsetter å være uklar i dag i sine svar. Jeg forstår nok grunnen til det, nemlig den indre strid i Regjeringen, men det er ikke tilfredsstillende for Høyre i dag at vi skal få så uklare svar fra Regjeringens side når det gjelder det man reiser til forhandlinger om mandat med. Vi er fullstendig klar over når det gjelder investeringer, at det er uavklart hvorvidt dette vil bli omfattet av mandatet for forhandlingene. Men det vi ber om, er at Regjeringen medvirker aktivt til at dette blir omfattet av mandatet, og der er jeg ikke fornøyd så langt med det svaret utenriksministeren gir.

Når det gjaldt det andre spørsmålet jeg tok opp, nemlig EUs forslag knyttet til de fattigste utviklingslandene, ble heller ikke det kommentert fra utenriksministerens side, og jeg er veldig klar over at det også her er indre strid i Regjeringen. Jeg viser bare til at Åslaug Haga i sin kronikk i Nationen den 11. mars konkluderer med at det vil være lite rom for ytterligere liberalisering knyttet til de nye landbruksrundene, mens utviklingsminister Frafjord Johnson senest i spontanspørretimen 19. mai uttrykte at en liberalisert verdenshandel er viktig nettopp for u-landene, og det gjelder jo det samme spørsmål. Det vi ber om svar på, er hvordan den norske regjeringen og Norge vil forholde seg til dette forslaget fra EUs side som et innspill til mandatet for WTO-forhandlingene.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Først må jeg si at jeg er fascinert av representanten Frost Sterris kjennskap til de indre forhold i Regjeringen. Men la nå det ligge akkurat nå.

Når det gjelder investeringer, er det riktig, som jeg sa, at vi fra norsk side ikke så for oss noen pådriverrolle. Grunnen til det prøvde jeg å si litt om i mitt innlegg i dag. Dette er, som jeg sa, fortsatt uavklart. Det er bl.a. motstand fra sentrale utviklingsland som India og Egypt mot å forhandle et regelverk for investeringer på det nåværende tidspunkt, og også USA har gitt uttrykk for tilbakeholdenhet når det gjelder å forhandle investeringsregler i WTO. De pågående drøftelsene i WTO viser at spørsmålet om multilaterale investeringsregler neppe er modent for forhandlinger nå. Jeg sa også at i den grad det blir konsensus om dette, skal vi selvsagt støtte opp om og delta aktivt i slike forhandlinger, men Norge ser ikke, sett i lys av de store motsetningene som er, at vi skal ha en pådriverrolle der i dag.

Når det gjelder landbruk og forholdet til utviklingslandene, er det et dilemma for oss, og hvor det er vanskelige avveininger. Det gjelder ikke minst hva angår ønsket om å ivareta våre defensive interesser på landbruksområdet i forhold til utviklingslandenes ønsker og krav om økt markedsadgang for landbruksprodukter. Dette er et spørsmål som vi skal og ønsker å ha et bevisst forhold til i forberedelsene. Men, som jeg sa, vi arbeider fortsatt med å forberede oss.

Det som har vært viktig for meg med redegjørelsen, er å få støtte til det brede forhandlingsgrunnlaget som vi ønsker, at vi ønsker å se på helheten i norsk økonomi. Jeg føler at denne debatten har gitt meg en støtte for å fortsette med det. Derfor vil Regjeringen også se på de ulike elementene i denne helheten og komme tilbake til Stortinget med disse spørsmålene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Grete Knudsen (A): En rekke selskaper er transnasjonale og verken kan eller vil underlegges nasjonalstatens styring. Derfor trengs internasjonale organisasjoner for å trekke opp nettopp felles retning og kjøreregler. La meg derfor understreke at økonomisk utvikling og økt handel i hovedsak bidrar til å bedre mulighetene for å styrke menneskerettigheter og demokrati. I formålsbestemmelsene til GATT-avtalen i 1947, som Norge var en av initiativtakerne til, heter det bl.a. at målet med handel må være høyere levestandard, full sysselsetting og full utnyttelse av verdens ressurser. Disse målene er ikke nådd, men det var positivt at regjeringen Bondevik la inn i Voksenåserklæringen at WTO-avtalen må forbedres for å fremme målsettinger som faglige rettigheter, miljø og å tilgodese u-landenes behov. Men dette må følges aktivt opp. Vi må alle ta alvorlig innover oss at vi møter en rekke menneskelige, moralske og praktiske utfordringer i internasjonaliseringsprosessen som vi må håndtere.

Stilt overfor etiske og menneskerettslige spørsmål i globaliseringens perspektiv er det to nøkkelstrategier som vil ha effekt:

• utvikling av et felles forpliktende internasjonalt regelverk, spesielt innen WTO

• utvikling av kvalitetskrav og etiske normer innenfra hos hver enkelt aktør, det være seg privat eller statlig bedrift, myndigheter, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner

Da er det også avgjørende at Norge i forhandlingene har som sitt utgangspunkt at vi ikke arbeider for handelsavtaler som favoriserer land som skaffer seg fortrinn ved brudd på faglige rettigheter, rovdrift på ressurser og miljø, eller dårlige arbeidsmiljøforhold. Når det gjelder faglige rettigheter, spilte Norge en aktiv rolle under de forrige ministermøtene, og det er viktig at denne politikken ikke blir stående på stedet hvil. En rekke land har samme syn som oss, og en rekke stormakter, bl.a. USA, har signalisert at de vil sette temaet på dagsordenen i Seattle. Det vil imidlertid være avgjørende at vi legger en strategi som gjør det mulig med dialog med u-landene. Jeg opplevde i den sammenheng at utenriksministeren i første rekke vektla å ha kontakt med likesinnede. Jeg mener at man må legge hovedvekten på dialogen med u-landene.

Jeg synes også det er altfor defensivt, slik Statssekretærutvalget foreslår, at arbeidstakerrettighetene kun skal omtales i en erklæring. Jeg regner med at Regjeringen arbeider aktivt for at det parallelt med forhandlingene settes i gang arbeid med disse spørsmålene, og ber om utenriksministerens kommentar på dette punkt, som også Marit Nybakk etterlyste.

Et flertall her i salen ønsker at Regjeringen også skal gå videre med en global investeringsavtale. Det er viktig at Regjeringen har en holdning til det, og ikke bare støtter opp om det hvis noen andre tar det opp. Jeg understreker også her at utviklingslandene da må delta aktivt, og at deres innvendinger også tillegges vekt, samtidig som det må tilligge hvert enkelt land frihet til å bestemme omfanget av utenlandsk oppkjøp og også fastlegge betingelser for utnyttelse av egne ressurser.

Vår tilnærming til spørsmålene som skal drøftes i WTO til høsten, må være bred, helhetlig, samlet og multinasjonal i den forstand at også forhandlingene må kunne skje i åpenhet. Vi må også kunne få vite hva som skjer i Regjeringen når man drøfter disse spørsmålene. Jeg må si at jeg er overrasket når Regjeringen i forbindelse med mandatet ikke er på lag med den ambassadør som har jobbet i så mange år med spørsmålene. Jeg opplever at det må være et problem også for Regjeringen, fordi vedkommende som har arbeidet så systematisk gjennom hele forberedelsen og etableringen av WTO, nå stiller seg skeptisk til mandatet og den innsnevringen som er gjort fra Regjeringens side. Mer enn noe trenger et lite land som Norge å ha en bred tilnærming og ikke bli opplevd slik at vi skal sørge for oss selv, og samtidig skal vi ha full mulighet til å selge våre produkter hvor som helst. Det er en dårlig følelse å sitte med, og jeg tror nok at når vedkommende har gått så langt og offentliggjør sitt syn, er det ikke minst av hensyn til landets interesser. Selv har han neppe noe å tjene på det.

Ansgar Gabrielsen (H): Det er innenfor den innebygde dagsorden for WTO-forhandlingene, særlig på landbruksområdet, at Norge vil møte de største utfordringene. På dette området må man vel kunne si at Norge nærmest har inntatt en ekstremt defensiv posisjon, ikke minst hvis man skal legge uttalelsene til enkelte senterpartipolitikere i regjeringsapparatet til grunn. Men på bakgrunn av utenriksministerens tidligere utsagn i den debatten har jeg skjønt at det skal man ikke.

Landbruksavtalen fra 1994 gir retningslinjer for forhandlingene som WTO står foran. Artikkel 20 i landbruksavtalen viser til den langsiktige målsettingen om å foreta betydelige, men gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak, og til at man i den prosessen skal ta hensyn til de ikke-handelsmessige forhold. Regjeringen har tydelig signalisert at deres forhandlingsutgangspunkt vil være å legge særlig vekt på disse ikke-handelsmessige forhold, eksempelvis miljø og matvaresikkerhet, ofte betegnet som landbrukets multifunksjonelle rolle.

Men Regjeringen unnlater å vise til et annet punkt i artikkel 20, som sier at det er «en målsetting å opprette en rettferdig og markedsorientert handelsordning for jordbruksprodukter». Jeg antar at Regjeringen føler seg like forpliktet til hele artikkel 20, selv om ikke alle punktene er nevnt i redegjørelsen.

Det er grunn til å minne om at vi står foran en liberalisering av handelen med landbruksprodukter, ikke minst fordi åpnere markeder på dette området er i u-landenes interesser.

Statssekretærutvalget har pekt på at tollnivå, gul og blå støtte forventes å bli berørt av en ny WTO-avtale, og at det forventes å bli press på tollvernet og skjermingsstøttens andel av de samlede overføringene til jordbruket. Grønn støtte eller produksjonsnøytral støtte vil trolig ikke bli omfattet av reduksjonsforpliktelsene i samme grad.

NILF har foretatt beregninger som viser at Norge kan stå i fare for å bryte de forpliktelsene vi allerede er pålagt gjennom den eksisterende WTO-avtalen. Den direkte reduksjonspliktige norske støtten har økt i siste halvdel av 1990-tallet. NILF konkluderer med at dersom den direkte norske støtten fortsetter å øke med samme takt som den har gjort til nå, vil vi komme over tillatt støttenivå allerede i 1999.

Så langt NILF kjenner til, er Norge det eneste medlemslandet som har opplevd en økning i den interne støtten i løpet av gjennomføringsperioden. Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal kunne greie å oppfylle eventuelle fremtidige forpliktelser uten mer grunnleggende endringer i norsk landbrukspolitikk. Den innstillingen vi skal behandle senere i dag om jordbruksavtalen, gir perspektiver om at nødvendige justeringer kan være mulig. Høyre mener det er nødvendig med en omlegging som innebærer mindre produksjonsspesifikk støtte og redusert pris og skjermingsstøtte. Til gjengjeld ønsker Høyre å øke den grønne eller produksjonsnøytrale støtten.

Regjeringen nevner ikke i redegjørelsen hensynet til næringsmiddelindustrien. Det eksisterer imidlertid et gjensidig avhengighetsforhold mellom landbrukets primærproduksjon og næringsmiddelindustrien. De rammebetingelsene som landbruket opererer under, er avgjørende for industrien. Og viktigst for næringsmiddelindustrien er tilgangen på råvarer som i pris ikke må ligge dramatisk over det andre lands industri har tilgang til. Vi går derfor ut fra at Regjeringen også tar hensyn til næringsmiddelindustriens konkurranseevne i de kommende forhandlingene, og at man vil ta hensyn til den utviklingen som har vært også for denne industriens rammebetingelser hva gjelder råstoffpriser.

Dag Terje Andersen (A): Denne debatten har så langt i grunnen vært preget av stor grad av tilslutning til utenriksministerens redegjørelse, og det er det all mulig grunn til. Debatten synes jeg er litt preget av at vi alle sammen ser at denne type internasjonale forhandlinger gir oss muligheten til å rette på ting som er skakke og skeive, og som vi har lyst til å gjøre noe med og forandre på.

For oss i Arbeiderpartiet har vår jobbing med denne type organisasjoner hatt til hensikt å flytte noen merkesteiner eller i hvert fall ta noen skritt i retning av noe høyere grad av menneskerettigheter, bedre internasjonale krav til miljøstandarder og ikke minst i den prosessen vi er inne i nå, som jeg synes kanskje har kommet litt lite fram så langt, utviklingen av bedre standarder for arbeidstakernes rettigheter, sosiale standarder.

Hvis vi ikke gradvis klarer å flytte holdningene opp til høyere standarder også i de fattigste landene, risikerer vi å bidra til at vi utvikler områder der lave lønninger er et konkurransefortrinn. Det er ikke arbeidstakerne i de landene tjent med. Det er heller ikke et solidarisk, internasjonalt samfunn tjent med på lang sikt. Derfor har dette vært viktig for oss, både i forberedelser til WTO-forhandlinger og også når vi jobber med tilsvarende spørsmål i forhold til Pengefondet, Verdensbanken osv.

Så når Regjeringen følger opp den jobben som vi gjorde i regjering, og LOs innsats på dette området, noe som i sum blir det fagligpolitiske samarbeidet som Regjeringen egentlig sier at de vil videreføre, er vi veldig glad for det. Det er nødvendig med denne typen næringspolitiske avtaler, for på mange måter er Norges historie lik den til en del av de landene som vi nå omtaler som ganske fattige, råvarebaserte og eksportavhengige land. Grunnlaget for at vi i det hele tatt har klart å få til en velferdsutvikling i Norge, er nettopp at vi har klart å selge de produktene hvor vi har fortrinn, der vi har god tilgang på råvarer. Derfor er det viktig for land som vårt også i framtida å sørge for at f.eks. lakseeksporten ikke kan møtes av dumpingtiltak fra USA. Det må være det viktigste – den offensive strategien.

Så har det blitt sagt ganske mye om hvordan vi skal håndtere landbruksdelen av forhandlingene. Om vi husker tilbake til Uruguay-runden, var det stor dramatikk rundt den. Det var spesielt stor dramatikk blant en del aksjonister som bl.a. gikk så langt at de arrangerte en aksjon med å tenne varder omkring i landet i frykt for at landet nå skulle inntas av fiendtlige interesser, om ikke fysisk så iallfall i praksis. Ja, så alvorlig ble den forrige WTO-runden betraktet for å være.

Da er det viktig å få slått ordentlig fast at det er det utenriksministeren har sagt i sin redegjørelse, som skal være linjen også på dette området i forhandlingene. Utenriksministeren sa selv at han oppfattet at det var bred enighet om Regjeringens linje og bred støtte til Regjeringens opplegg, og det er mitt inntrykk også. Særlig i Stortinget er det bred støtte til Regjeringens opplegg.

Jeg håper at utenriksministeren har den samme støtte i Regjeringen som han har i Stortinget, for det er ikke bare – som det er vist til tidligere – Kommunaldepartementets landbrukspolitiske talsmann, Lundteigen, som har vært ute og ment noe om dette spørsmålet. Senterpartiets nestleder, Grønlien Østmoe, sier også at det som har blitt lagt fram i innstillingen fra Statssekretærutvalget, ikke er akseptabelt. Hvis det blir resultatet, er vi ikke troverdige, har Senterpartiets nestleder, Grønlien Østmoe, sagt.

Jeg håper virkelig at det er den offisielle linjen som vi har fått presentert av utenriksministeren, som blir utgangspunktet for reelle forhandlinger, som også skal ivareta vår mulighet til å drive en aktiv landbrukspolitikk, og ikke den dogmatiske linjen som Grønlien Østmoe representerer, som har altfor mange fellestrekk med den kjente Ludvig fra Flåklypa, som hver gang det dukker opp noe nytt, sier: Er itte det fali, da?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Nybakk (A): Bare en utdypning av et par av de temaene som jeg tok opp i mitt hovedinnlegg tidligere i dag.

Hensynet til de aller fattigste landene er viktig i den kommende runden. Jeg vil også vise til den handlingsplanen som statsråd Hilde Frafjord Johnson la fram sist vinter, og som ligger til behandling i utenrikskomiteen som en del av bistandsredegjørelsen. Der tar hun sterkt til orde for ytterligere tollettelser for MUL-landene. Velstandsgapet mellom i-land og mange u-land er, som flere har sagt, økende, og det gjelder særlig land i Afrika og ikke minst i det sørlige Afrika.

Jeg har merket meg at utenriksministeren i sin redegjørelse sa at hensynet til disse landenes behov innen handelssystemet vil være en viktig ledetråd ved valg av norske standpunkter. Jeg vil understreke så sterkt jeg kan, at det også blir slik. Jeg vil også be utenriksministeren klargjøre om han støtter det initiativet som har kommet fra EU om at MUL-landene, altså de minst utviklede landene, faktisk i forbindelse med denne runden får fullt tollfritak for alle sine produkter.

Det er vanskelig å snakke om politiske kjøreregler i det internasjonale samfunnet uten å snakke om investeringer. Så kan man si at investeringer og handel på mange måter henger sammen, og at det også er regler for investeringer knyttet til handelssystemet. Likevel er det viktig å få i gang igjen prosessen med et arbeid for å få til et multilateralt regelverk for investeringer. Jeg vil også be utenriksministeren om at han tar et nødvendig initiativ for å få den prosessen i gang igjen. Det er viktig etter at MAI-avtalen har strandet, at prosessen kommer i gang igjen.

Så vil jeg også, i likhet med Dag Terje Andersen, understreke at det er bred enighet her i Stortinget om det som er Regjeringens linje i forhold til landbrukets plass i WTO-forhandlingene, og at man er innstilt på en landbruksmessig reformprosess som en del av forhandlingene.

Helt til slutt vil jeg kort kommentere de forslagene som er lagt på bordet fra Erik Solheim på vegne av Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil i denne omgangen nøye meg med å be Erik Solheim om å omgjøre forslagene nr. 1, 2, 3 og 4 til oversendelsesforslag, og at de blir sendt Regjeringen uten realitetsvotering. Jeg vil vise til det som utenriksministeren sa i sin innledning, og mener det er hold i at vi oversender disse forslagene uten realitetsvotering.

Sissel Dagslet (Frp): I forbindelse med de nye forhandlingene i WTO er det viktig å presisere at Fremskrittspartiet vil gå inn for en liberalisering av den særnorske landbruksavtalen. Tiden er nå inne for å gå noe videre og da spesielt innen landbruket foreta en nedbygging av vernetiltak og støtteordninger. Det er utrolig viktig for et land som Norge, med en relativt liten og åpen økonomi. Fremskrittspartiet vil minne om at norske bønder fortsatt er overbeskyttet i de fleste kategorier av landbruket.

Fremskrittspartiet er tilhenger av en raskere og mer målrettet tilpassing av det norske jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon, og ønsker således en raskere og sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksprodukter enn det avtalen forplikter Norge til i dag. Fremskrittspartiet er av den formening at en reell konkurranseeksponering er det mest effektive tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering og en heving av lønnsomheten i det norske landbruk.

Så til slutt: Det er fra alle partier fremkommet et ønske om frihandel. Samtidig ønsker de samme partiene regelverk og restriksjoner. Hvor mye frihandel blir det da igjen? Fremskrittspartiet mener frihandel bør være fri flyt av varer, tjenester og personer, uten altfor mange hindringer.

Øystein Djupedal (SV): Med en positiv tilnærming til statsrådens redegjørelse og innlegg i dag om norske posisjoner til WTO har jeg ingen problemer med å slutte meg til store deler av det han sa, særlig når man legger merke til at statsrådens innlegg var holdt i en diplomatisk tone som gjør at man også har flere tolkningsmuligheter med hensyn til de fleste posisjonene her.

La meg da starte med den mest positive tolkningen, der jeg oppfatter statsråden veldig klart, nemlig at MAI-avtalen ikke skal bli en del av WTO-avtalen, og at Norge – riktignok i litt dulgte formuleringer her – klart sier at vi ikke ønsker at avtalen om investeringer skal bli en del av WTO-forhandlingene. Jeg oppfattet også statsråden slik at hvis vi kommer i en posisjon der MAI-avtalen blir en del av WTOs forhandlinger, og senere kanskje også en del av regelverket, vil Stortinget bli orientert fortløpende.

Dette var jo en stor sak i fjor, der mange land, ikke bare u-land, som statsråden sa, men også mange industriland, ikke minst Frankrike, bidrog aktivt til at forhandlingene i OECD strandet, nettopp fordi investeringene var et meget problematisk punkt.

Jeg har heller ingen problemer med å si at frihandel i all hovedsak er positivt. Frihandel bidrar til økonomisk vekst og kulturell vekst, men frihandel har også mange negative sider ved seg.

En av de største utfordringene vi står overfor ved inngangen til det nye årtusen, er at miljøproblemene ikke prises internasjonal transport, og dermed bidrar til en økt grad av globalisering og liberalisering. Statsråden er litt ullen på det punktet. Jeg kunne godt ha tenkt meg at han kunne være litt klarere. Jeg ser at statsråd Fjellanger i Dagens Næringsliv sier at man skal kartlegge omfanget av internasjonal transport. Det som må være poenget, er at man priser internasjonal transport. Det vil bidra til en kostnadseffektiv måte å beskytte lokalt næringsliv på som vil være en positiv effekt ikke minst for u-land, og samtidig vil man få den positive miljøeffekten at man får reduserte CO2-utslipp.

Man kom altså ikke i mål i Kyoto-forhandlingene når det gjelder regler for internasjonal transport, hovedsakelig fordi man ikke visste hvordan man skulle fordele utslippskvotene når man valgte kvotesystem. Det som må være utfordringen for Norge, er at man i WTO-forhandlingene også bringer inn miljøspørsmål som spørsmålet om internasjonale drivstoffavgifter. Derfor har SV i dag lagt fram et forslag for å få satt søkelyset på det.

La meg også ta tak i den biten som statsråden var inne på, og som går på åpenhet. WTO-forhandlingene var i forrige runde preget av, og vil sannsynligvis i denne runden være preget av, en ekstrem grad av lukkethet. Det vil bety at parlamenter, og også vanlige borgere, og ikke minst de store NGOs, som de heter internasjonalt, de organiserte grasrotbevegelsene, ikke har innsyn i hvordan forhandlingene går. Jeg ber statsråden om å være veldig klar på det punktet, og om at han bidrar så godt han kan, og at den norske posisjonen vil være størst mulig grad av åpenhet både overfor den norske befolkning og overfor de mange organisasjonene som vil være avhengig av de forhandlingsresultatene som etter hvert vil framkomme.

Morten Lund (Sp): Verdens Handelsorganisasjon er ikke lenger en organisasjon som kun skal ivareta direkte handelsmessige forhold, men også forhold som blir berørt av internasjonal handel, f.eks. arbeidstakernes rettigheter, miljø-, helse- og distriktspolitikk. Jeg synes at en bør arbeide for å sette arbeidsstandarder på WTOs dagsorden, selv om jeg ser at dette kan bli vanskelig i denne forhandlingsrunden.

Det er imidlertid viktig at presset på dette området holdes oppe, ikke minst fra norsk side, og jeg tror at en her må arbeide for å bygge opp en forståelse i utviklingslandene for at dette er et viktig område som også handelssystemet må forholde seg til.

Ett område som etter mitt skjønn vil bli av særlig viktighet for Norge i de forestående forhandlingene, er de spesielle behovene Norge har i forhold til landbrukspolitikken. Vi trenger det handlingsrommet som Regjeringen legger opp til at vi skal få, og mange andre land trenger det samme. La meg også understreke: Vi har mange støttemuligheter som WTO godtar i dag.

Handel med mat er fundamentalt forskjellig fra handel med tjenester. De globale matkjøpmenn må bremses. Dioksinskandalen i Belgia illustrerer dette. Det er ingen land som helt kan sikre seg mot slike skandaler som det Belgia nå opplever, men når større og større mengder mat flyter fritt over grensene, vil det være langt vanskeligere å begrense skadene.

Jeg er sikker på at norske matkunder ønsker at politikerne skal være aktive, ta initiativ, ha de bremse- og kontrollmulighetene som det nå legges opp til i våre forhandlinger. Og det at vi viser den viljen, tror jeg er positivt. De som her uttaler at vi ikke skal vise en slik vilje, tror jeg, håper jeg, taper på det.

Det er bred enighet i næringskomiteen, med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, om å støtte den strategi for forhandlingene som det er lagt opp til, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet så aktivt støtter denne strategien. Samtidig er jeg noe betenkt over det som kommer fram i debatten her, og som likner litt på den skjebnetroen som vi hørte om før EU-kampen.

Jeg mener at Arbeiderpartiets talsmenn tar sorgene på forskudd. Det er ikke sikkert at vi blir tvunget til så store reduksjoner i tolltariffer som man her tror. Når det sies at en allerede i årets jordbruksavtale skulle ha begynt med reduksjoner, synes jeg det er unødvendig.

Når det gjelder sammenhengen mellom norsk landbruk og næringsmiddelindustrien, er jeg helt enig i det som er påpekt – de er avhengige av hverandre. Men hvis det skulle bli sånn at norsk matproduksjon blir sterkt redusert, er det ikke minst næringsmiddelindustrien som taper på det. Blir det mindre matproduksjon i Norge, blir også mindre av maten vår foredlet, mindre enn i dag.

Rita Tveiten (A): I utanriksministeren si utgreiing til Stortinget 25. mai er fisk omtalt på to linjer. Eg håpar det ikkje er eit teikn på at fisk ikkje har høg prioritet frå norsk side i dei komande forhandlingane.

I fjor eksporterte me fisk for 27,9 milliardar kr. Det er den nest største eksportnæringa vår, og det er ein fornybar ressurs. Det er grunn til å venta at fiskerinæringa kjem til å verta stadig viktigare for Noreg. Verdsmarknaden etterspør sjømat, og me har dei naturgjevne føresetnadene for å auka produksjonen. Me vil vera avhengige av at handelshindringane ikkje stoppar oss i å ta ut dette potensialet.

I dag er det slik at norsk fisk vert møtt med store hindringar i fleire marknader. På USA-marknaden har heil fersk laks vore utestengd i ei årrekkje på grunn av klager om antidumping og straffetoll. EU-marknaden, som tek imot over 60 pst. av norsk laks, har tre gonger reist antidumpingklager mot Noreg, og har påført norsk oppdrettsnæring høge tollsatsar og produksjonsavgrensingar, som er eit trugsmål mot utviklinga av næringa.

Det er grunn til å merka seg at ikkje-tariffære tekniske handelshindringar erstattar i aukande grad dei tariffære og er ofte grunna i kvalitets- eller helsemessige tilhøve. Dette vil WTO-avtalen avgrensa. Det er positivt, og vil tena både forbrukarinteresser og norske interesser.

I utgreiinga heiter det at Regjeringa vil prioritera industriprodukta sin status i dei komande forhandlingane. Tidlegare har fiskeriministeren definert fisk som eit industriprodukt, og det er eg samd i.

Det er viktig at Regjeringa har klart for seg kor viktig norsk fiskerinæring er for Noreg, og at fiskeeksporten kan vera med på å erstatta inntektstapet etter kvart som olje- og gasseventyret tek slutt.

Me har ikkje råd til å ta lett på fiskerisektoren når me forhandlar om bilaterale eller internasjonale avtalar, heller ikkje i dei komande WTO-forhandlingane.

André Kvakkestad (Frp): Statsråden forklarte Norges forhandlingsstrategi, eller den strategien Regjeringen ønsker skal være Norges forhandlingsstrategi, med tanke på landbruksvarer, og bygger på at artikkel 20 ikke har noen tidsfrist. Altså er en glad og fornøyd så lenge intet blir foretatt på området.

Det at artikkel 20 ikke setter noen tidsfrist for innføring av rettferdig og markedsorientert handel for jordbruksprodukter, betyr ikke at Regjeringen ikke kan arbeide konstruktivt for dette. Det samme gjelder reduksjoner i andre støtteordninger og vernetiltak.

Norge har som kjent lite å tjene på en trenering og motarbeiding av en fri internasjonal handel, ikke minst med tanke på fisk og fiskeprodukter. Derfor er det viktig at Regjeringen følger opp Stortingets ønske om at Regjeringen arbeider målrettet og konstruktivt også med tanke på frihandel for landbruksvarer.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Til representanten Kvakkestad vil jeg bare si at vi tar ikke lett på artikkel 20 eller andre deler av det som er utgangspunktet for våre forhandlinger. Nå vil landbruksministeren komme nærmere inn på det som dreier seg om landbruk, men jeg sa også at man i artikkel 20 viser til at vi må gå videre enn det som er status i dag, og det er Regjeringen innstilt på.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsstandarder, som flere har vært inne på, er det, som også representanten Dag Terje Andersen uttrykte det, ingen uenighet mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet, og jeg er glad for at han understreker det så sterkt.

Representanten Grete Knudsen og jeg har drøftet dette spørsmålet tidligere i Stortinget, og vi er heller ikke uenige, tror jeg. Representanten Knudsen er vel den i denne sal som kjenner best til vanskelighetene med å få arbeidsstandarder på plass i WTO, ikke minst fra deltagelse på ministermøtet i Singapore. Vi har – ikke minst i nært samarbeid med Landsorganisasjonen, men også i samarbeid med utviklingslandene, som har vært noe av det viktigste vi har prioritert for å få dette på plass – arbeidet for å få arbeidsstandarder på dagsordenen, og det skal vi fortsette med. Men selv om det er en bred støtte for dette i Stortinget, er det ikke like bred støtte innad i WTO, og det er derfor vi kjører to løp, som jeg tidligere sa.

Når det gjelder investeringsspørsmålet, er jeg klar over at det er et flertall i Stortinget som ønsker at dette skal bli en del av forhandlingene i WTO, men det er ikke tilstrekkelig med et flertall i Det norske storting, det må også et flertall til i WTO, og det er det foreløpig ikke. Det er så stor motsetning at jeg er ikke sikker på om det er den av Norges interesser som vi skal bruke mest tid på. Men vi vil selvsagt ta dette med i forberedelsesarbeidet til mandatet og komme tilbake, som jeg sa, til Stortinget med dette og redegjøre for Stortinget for de ulike aspektene ved forhandlingssituasjonen når det nærmer seg ministermøtet.

Representanten Tveiten var innom fisk, og jeg kan forsikre representanten om at fisk er høyt prioritert. Vi har understreket viktigheten av at markedsadgangsforhandlingene ikke bare skal omfatte toll, men også inkludere ikke-tariffære forhold, f.eks. handelsbarrierer som går ut over toll og avgifter, slik at dette vil bli fulgt opp.

Miljø er også, som jeg sa i min redegjørelse, et viktig spørsmål for Regjeringen, og jeg har redegjort i min redegjørelse, som hele Regjeringen står bak, for også det aspektet.

Når det gjelder EUs forslag om tollnedsettelse – bare raskt til slutt – så ser vi på det. Vi har fått dette oversendt, og vi skal komme tilbake til hvordan vi skal forholde oss til det.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil aller først vise til utenriksministerens redegjørelse og innlegg, som da naturligvis gir et samlet bilde av det som er Regjeringens posisjon og strategi i forhold til WTO-forhandlingene. Jeg har lyst til å gjenta, fra mitt ståsted som landbruksminister, det som ble sagt:

«Regjeringen vil arbeide aktivt for at neste forhandlingsrunde munner ut i en landbruksavtale som sikrer fortsatt nasjonalt handlingsrom for utformingen av landbrukspolitikken, med de virkemidlene som anses nødvendige for å nå målsettingene som er knyttet til en fortsatt aktiv landbruksproduksjon.»

Dette har det blitt gitt tilslutning til også her i salen i dag, ikke minst innlegget fra Bjarne Håkon Hanssen synes jeg gav en klar tilslutning til dette.

I en debatt vi skal ha senere i dag om landbrukspolitikken, vil det også i bred forstand bli redegjort for den vurdering som Regjeringen foretar i forhold til landbruket og WTO-forhandlingene. Det er også et klart flertall i næringskomiteen som gir sin tilslutning til dette i innstillingen til en sak senere.

Jeg vil også få understreke at regjeringen Harlem Brundtland i forrige runde faktisk fant å måtte ta en stemmeforklaring nettopp ut fra de utfordringene vi stod overfor i jordbruket og i landbrukspolitikken, og det gjorde de naturligvis ut fra at også den regjeringen konstaterte at det var nødvendig. I ettertid, i den debatten som fulgte her i stortingssalen, fikk denne stemmeforklaringen bred politisk tilslutning.

Når det gjelder det multifunksjonelle landbruk – eller for å si det på godt norsk; landbrukets mangesidige oppgaver – er det i salen her i dag også gitt klar tilslutning til at det er den strategien som vi skal følge framover. Norge har allerede vært aktiv også i internasjonale organ for å gi dette begrepet et innhold, slik at vi kan ha et ankerfeste når vi skal føre dette inn i reelle forhandlinger, og slik at det skal bli riktig vektlagt.

Det er en dimensjon jeg har lyst til å føye til, som ikke har vært framme i dag, og som kan vise seg å bli et tema som får langt større betydning enn det vi kanskje aner. Det er dette med matvaresikkerhet og matvaretrygghet. Ut fra det som skjer i Europa rent generelt, og hvilke problemer som kan oppstå hvis vi ikke har dette under kontroll, kan det tenkes at dette blir en dimensjon også i forhold til den mangesidige oppgaven landbruket har, som vil få en mye sterkere vektlegging og faktisk vil få gjennomslag i de sluttforhandlingene som kommer om noen år.

Jeg håper derfor at vi gjennom et samarbeid med Stortinget – og det synes jeg at debatten her i dag viser – skal greie å ha en innfallsvinkel i disse forhandlingene som ivaretar det handlingsrom vi trenger, hvis vi ønsker å ha et landbruk i hele landet.

Grete Knudsen (A): Det er riktig som utenriksministeren sa, at Arbeiderpartiet er fornøyd med den redegjørelsen som vektla arbeidstakernes rettigheter og de faglige rettighetene. Men det betyr også at det må være et taktomskifte, fra en defensiv holdning og over til en aktiv, i de posisjonene en inntar i det videre arbeid, og ikke bare at en i utgangspunktet sier at en er fornøyd om det kommer noe om faglige rettigheter i en resolusjon. Det blir på en måte den balansegangen Regjeringen må finne, etter at det her i dag både fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet er gitt uttrykk for at presset med hensyn til arbeidstakerrettighetene hele tiden må holdes oppe ved et initiativ fra norske myndigheters side.

Det andre spørsmålet som jeg stilte, har jeg heller ikke fått svar på. Det lød: Hva er forskjellen mellom de norske myndigheters forlengede arm i Genève når det gjelder WTO, og myndighetene selv? I og med at dette har fått så vidt stor mediedekning, ville det være naturlig at statsråden også gjorde rede for det.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det jeg sa når det gjaldt arbeidsstandarder, var at jeg synes det er viktig at vi får arbeidsstandarder inn i erklæringen fra ministermøtet, fordi det vil gi et videre grunnlag for arbeidet med arbeidsstandarder.

Men representanten Knudsen vet at vi, så lenge denne Regjeringen har sittet, har arbeidet med spørsmålet om arbeidsstandarder, både løpende i WTO og også i tilknytning til ILO, for å se hvordan man kan bygge bro mellom det arbeidet som gjøres i ILO, og det arbeidet vi gjør i WTO. Vi er ikke fornøyd med en resolusjon, men vi mener det er viktig at en ministererklæring viser til det arbeidet, fordi det gir et formelt grunnlag.

Når det gjelder tidligere ambassadørers avisskriverier, finner jeg det ikke naturlig å bruke Stortingets talerstol til å kommentere dem.

Erik Solheim (SV): Presidenten så strengt på meg, men jeg kommer til å bidra til at Stortinget sparer tid senere i dag, så da går jeg ut fra at det går opp i opp.

De forslagene vi har fremmet, har fått så pass positiv respons fra utenriksministeren at jeg vil be om at de blir omgjort til oversendelsesforslag. Jeg er selv ikke til stede på kveldsmøtet, derfor synes jeg er det riktig å gjøre det nå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 4142)