Kjell Engebretsen (A) (sakens ordfører): Det er en enstemmig komite som legger frem sin innstilling i denne saken. Arbeidet med å etablere en internasjonal domstol for å behandle det man omtaler som «internasjonale forbrytelser», har en lang forhistorie og startet så tidlig som 1947, men av ulike årsaker har det vært vanskelig å få dette til før nå.

Norge har hele tiden vært en av pådriverne i dette arbeidet, og om Stortinget slutter seg til komiteens innstilling, blir vi blant de første til å ratifisere avtalen. Avtalen og vedtektene er undertegnet av 92 stater, og hittil er de ratifisert av seks stater. Det kreves ratifikasjon av 60 stater før domstolen kan etableres.

Det har av Sikkerhetsrådet vært etablert denne type straffedomstoler tidligere, i forhold til Rwanda og det tidligere Jugoslavia, men disse er opprettet for et bestemt rettsoppgjør, og dette ligger innenfor Sikkerhetsrådets mandat å gjøre. En fast internasjonal straffedomstol må imidlertid bygge på traktatbestemte vedtekter.

Den internasjonale straffedomstolen har ikke forrang for nasjonal straffeforfølgning i saker som kommer inn under domstolens virkefelt, som er krigsforbrytelser, folkemord osv., men trer i funksjon med etterforskning, påtale, rettsforhandlinger og dom først når en aktuell stat er uten vilje eller evne til selv å ivareta dette på en effektiv måte.

Komiteen har imidlertid også forventninger til at domstolen gjennom sitt arbeid og praksis vil ha en positiv innvirkning på nasjonal lovgivning og rettspraksis på en rekke områder, selv om domstolens virke er nøytralt i forhold til statenes funksjon på disse områdene.

I vedtektene fremgår det at domstolen ikke kan idømme dødsstraff, men i helt særlige forhold kan livstidsstraff benyttes. Dette har medført visse spørsmål i enkelte miljøer ut fra problemstillingen om hvorvidt Norge, hvor maksimumsstraffen er 21 år, for sin del kan møte visse problemer med deltakelse i et avtaleverk som gir adgang til livsvarig fengsel.

Dette er vurdert, og man har kommet frem til at det ikke vil føre til slike problemer. Det kan begrunnes ut fra følgende: Domstolens maksimumsstraff er normalt 30 år, og det er kun i helt ekstraordinære tilfeller livstidsstraff kan benyttes. Det må her tas i betraktning hvilke forbrytelser vi snakker om, om man kan anta at slike straffeutmålinger vil være relatert til grove krigsforbrytelser, folkemord o.l. – i den grad det finnes noe som kan ligne dette.

Domstolen er nøytral i forhold til de enkelte staters lovverk, slik at Norge for sin del ikke vil være bundet til å endre sine straffebestemmelser. Der hvor det eventuelt er idømt livstidsstraff, skal saken vurderes av domstolen etter 25 år for eventuell nedsettelse av straffens lengde.

Og endelig: Norge har i dag ingen reservasjoner i sin utleveringslov mot livstidsstraffer – kun mot dødsstraff.

Jeg viser ellers til komiteens merknader og til innstillingen.

Harald Hove (V): Det er en viktig internasjonal avtale Stortinget i dag inviteres til å slutte seg til. Det representerer et sterkt fremskritt i den internasjonale rettsorden å få etablert en fast domstol, slik saken legger opp til. Vi får bare håpe at denne avtalen blir ratifisert raskest mulig av tilstrekkelig mange land, slik at den kan tre i kraft.

Jeg kan være enig med saksordføreren når det gjelder viktigheten av saken, og at det av den grunn tross alt er anledning til å gi den en viss oppmerksomhet også i Stortinget.

Vi må vel i tillegg til det saksordføreren var inne på knyttet til en oppfølging av de spesielle domstolene etter Rwanda- og Jugoslavia-konfliktene, også fremheve at dette på mange måter representerer en forlengelse av den rettsorden som man begynte å etablere gjennom Nürnberg-prosessene etter annen verdenskrig. Det er også viktig å trekke den linjen.

Ellers er jeg enig med saksordføreren når det gjelder det litt mer spesielle spørsmålet om det at domstolen kan idømme livstidsstraff, skulle stå i veien, fordi vi bare har 21 års maksimumsstraff i egen lovgivning. Der er jeg uten videre enig i det som saksordføreren redegjorde for.

Til slutt vil jeg nevne et kanskje enda litt mer spesielt spørsmål, nemlig om Kongens posisjon i Grunnloven skulle stå i veien for en ratifikasjon. Komiteen vurderte det slik at det, i likhet med det som proposisjonen sier, ikke står i veien for en ratifikasjon.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Harald Hove viste til Nürnberg-prosessen som en forløper – i hvert fall teoretisk og ideologisk – for det vi i dag drøfter, nemlig Den internasjonale straffedomstolen.

Jeg har i den sammenheng også lyst til å vise til at det i dag faktisk er 55 år siden frigivelsen av Auschwitz. Det er, synes jeg, meget betydningsfullt at Det norske storting nettopp i dag drøfter en slik sak som har så stor betydning for det internasjonale samfunn når det gjelder menneskerettigheter og rettspraksis internasjonalt. Beslutningen om å etablere en permanent, global straffedomstol er etter Regjeringens syn et gjennombrudd for folkeretten. Dette spørsmålet har stått på FNs dagsorden i et halvt århundre. Domstolen vil redusere det internasjonale samfunnets reaksjonstid overfor de alvorligste internasjonale forbrytelsene. Blant annet vil dette være et klart fremskritt sammenlignet med etableringen av nye straffedomstoler etter vedtak i FNs sikkerhetsråd i hvert enkelt tilfelle, som saksordføreren, representanten Engebretsen, viste til. Vi håper også at domstolen slik sett vil kunne få en avskrekkende virkning.

Nå er vi samtidig fullt ut klar over at domstolens faktiske effektivitet og virkning i praksis vil avhenge av de ulike statenes oppslutning om vedtektene og politisk vilje til å støtte domstolen. Et meget viktig prinsipielt skritt er imidlertid tatt. Det er fullt ut i tråd med den norske innsatsen til støtte for domstolsprosjektet under forhandlingene at vi nå går inn for norsk ratifikasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.