Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken): Kommunalkomiteens innstilling om Sametingets virksomhet 1998, Innst. S. nr. 27, jf. St.meld. nr. 48 for 1998-99, ble avgitt 18. november 1999. Det er en gammel melding som skal behandles. Både meldingen og kommunalkomiteens innstilling skal imidlertid selvfølgelig foreligge på samisk språk. Retten til språk er grunnleggende og avgjørende for alle folk, også det samiske folk.

Jeg vil som saksordfører benytte anledningen innledningsvis til å berømme Sametinget for dets melding om sin virksomhet i 1998. Årsmeldingen tar for seg hovedområdene:

• framtidig politikkutforming

• det politiske arbeidet i Sametinget i 1998

• de fagpolitiske og administrative oppgavene til Sametinget i 1998

• økonomiske og administrative utfordringer

Dokumentet egner seg godt til den dialog som Sametinget tidligere har etterlyst mellom regjering og storting på den ene siden og Sametinget på den andre.

Mange av de problemstillingene som tas opp av Sametinget, følges opp av Regjeringen, selv om det har gått en viss tid før denne saken har kommet opp til debatt. At samepolitiske problemstillinger er viktig for Regjeringen, vises bl.a. ved statsminister Bondeviks nyttårstale. Av den framgikk det at Regjeringen vil foreslå at det opprettes et eget fond som kollektiv erstatning for de skadene fornorskningspolitikken har påført det samiske folk.

Komiteen har tatt meldingen til orientering, og rår Stortinget til å gjøre vedtak om at den vedlegges protokollen.

Sist helg feiret samer over hele Norge og samer i landene på Nordkalotten sin nasjonaldag. Datoen 6. februar ble valgt fordi dette var åpningsdagen for det første samiske landsmøtet, som ble holdt i Trondheim i 1917. Tradisjonen med å feire denne dagen er imidlertid ny. Den første markeringen fant sted i 1993.

Bakgrunnen for at samene ønsker å ha sin egen nasjonaldag, er at de oppfatter seg om ett folk selv om de bor i Norge, Sverige, Finland og Russland. Det er fortsatt mange spenninger mellom det samiske folk og storsamfunnet.

Gjennom årene har også samenes rett til å bruke sitt eget språk vært et av hovedstridstemaene. I Sør-Troms, hvor jeg bor, og Nordre Nordland, som har mange samiske bygdesamfunn, føler man trusselen mot språket som sterk. Dette har komiteen også selv erfart bl.a. ved besøk i Skånland kommune. I forrige uke ble det derfor holdt et møte i Kirke- og undervisningsdepartementet mellom statsråd Jon Lilletun og sametingsrepresentanter fra de to valgkretsene. Asbjørg Skåden fra Skånland, Per Solli fra Bjerkvik og Arvid Skjelhaug fra Sørreisa hadde som formål med møtet å legge fram det de karakteriserer som den prekære situasjon for samisk språk og kultur i området.

Min lokalavis, Harstad Tidende, skrev mandag i denne uken, 7. februar, på lederplass:

«Møtet med statsråden resulterte i avtale om en konferanse i regionen om de aktuelle språk- og kulturspørsmål. Det kan betraktes som en liten seier som det passer seg å innkassere i dagene rundt markeringen av samenes nasjonaldag.»

Jeg vil legge til at dette er enda et signal fra Regjeringen om å ville ta våre forpliktelser mot vårt eget urfolk på alvor.

Flertallet i komiteen ser det som viktig å styrke Sametinget som den viktigste aktør i utviklingen av det samiske samfunn. I den forbindelse er det en positiv utvikling og bevisst politikk at Sametinget de siste årene har blitt delegert flere oppgaver. Dette stiller imidlertid også krav til den dialog og det samarbeid som må være mellom departementene og Sametinget.

Flertallet understreker også viktigheten av å utvikle en helhetlig samepolitikk. I den forbindelse er styrket samordning mellom departementene og godt samarbeid mellom departementene og Sametinget viktig.

Årsmeldingen og stortingsmeldingen behandler en rekke konkrete saker, som f.eks. videreføring av Samerettsutvalget, rovviltforvaltning, reindrift, overføring av sekretariatet for Samisk utdanningsråd til Sametinget, samiske barnehager og språk.

Komiteflertallet gir sin tilslutning til departementets vurdering i disse saker. Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Hans J. Røsjorde hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Sametingets årsmelding er et godt og grundig dokument som gir god informasjon om Sametingets arbeid. Årsmeldingen gir Regjeringen grunnlag for det videre arbeidet med de sakene som Sametinget har hatt til behandling. Regjeringen har kommentert Sametingets årsmelding i stortingsmeldingen, og gir på den måten Sametinget en tilbakemelding, samtidig som Stortinget får en mulighet til en helhetlig gjennomgang av de sakene som Sametinget har behandlet.

Jeg er særdeles tilfreds med at det i Stortinget er bred enighet – i hovedsak i alle fall – om grunnprinsippene og hovedmålsettingene for norsk samepolitikk. Det er vel kjent at Fremskrittspartiet har et noe annet syn på dette.

Etter mitt og Regjeringens syn er det viktig for Norge at det er en bred enighet om statens politikk overfor vårt urfolk fordi Norge i internasjonale fora ofte regnes som et foregangsland på dette området.

Språket er sentralt i arbeidet med å bevare og utvikle samisk kultur. Både stortingsmeldingen og innstillingen fra kommunalkomiteen foreligger på samisk og norsk. Dette viser at samisk språk i denne sammenhengen er likestilt med norsk. Arbeidet med å styrke samisk språk må likevel fortsatt være et viktig satsingsområde, spesielt fordi vi lever i en tid hvor den teknologiske utviklingen kan føre til at små språk må ha ekstra hjelp for å dra nytte av de nye tekniske hjelpemidlene. Regjeringen vil gjøre sitt for å legge til rette for bruk av samisk språk også ved anvendelse av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

I tiden som kommer, vil Regjeringen satse ekstra på utviklingen av samisk språk, informasjon og utdanning. Dette vil bli lagt vekt på i forbindelse med arbeidet med prinsippmeldingen om statens samepolitikk, som skal legges fram til neste år. I denne sammenhengen ser jeg klart et behov for å evaluere språkreglene i sameloven for å se om effekten av loven har vært som forutsatt.

Statsministeren bekjentgjorde i sin nyttårstale at Regjeringen vil fremme forslag for Stortinget om å opprette et fond for den samiske befolkningen. Mange samer ble påført tunge byrder på grunn av statens fornorskingspolitikk. Jeg vil understreke at det gjennom opprettelsen av dette fondet ikke er et mål å yte individuelle erstatninger til enkeltmennesker. Regjeringen ønsker at fondet skal bidra til at samisk språk, kultur og utdanning styrkes. Når det gjelder individuelle erstatninger, må slike saker fortsatt prøves løst innenfor de alminnelige rettslige rammer, eller innenfor Stortingets spesielle ordning om billighetserstatning.

Det har pågått en kontinuerlig myndighetsutvikling for Sametinget etter at Sametinget ble opprettet i 1989. Denne utviklingen vil fortsette. Sametinget har – med Stortingets samtykke siden budsjettåret 1999 – hatt fullmakt til selv å prioritere og fordele det budsjettet som Stortinget har stilt til rådighet for Sametinget. Sametinget har likeså, i samsvar med opplæringslova, som trådte i kraft 1. august 1999, blitt tillagt myndighet til å fastsette forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk og læreplaner for særskilte samiske fag.

En fortsatt utvikling av Sametingets offentligrettslige rolle og samisk selvbestemmelse i saker som særlig berører den samiske befolkningen, vil bli tatt opp til en mer prinsipiell drøfting i prinsippmeldingen.

Sametinget skal overta forvaltningen av det særskilte tilskuddet til samiske barnehager fra 2001. Det er et positivt signal fra komiteen at tilskuddsordningens størrelse bør drøftes i denne sammenhengen. Jeg vil også opplyse om at departementet ønsker å kartlegge de reelle behovene for samiske førskoletilbud på landsbasis i forbindelse med at Sametinget blir delegert forvaltningen av tilskuddet til samiske barnehager.

En aktiv samepolitikk må også ses i en distriktspolitisk sammenheng. Det er en viktig nasjonal og distriktspolitisk oppgave å sørge for at alle husstander, bedrifter og offentlige virksomheter kan gjøre seg nytte av moderne teknologier og tjenester. Dette vil være et sentralt virkemiddel for å sikre et variert næringsliv i distriktene. Jeg vil understreke at dette i høyeste grad også gjelder i samiske områder. Samiske bygder med stabilt næringsliv og stabil bosetting er svært viktig for å bevare og utvikle den samiske kulturen og det samiske språket.

De nordiske samarbeidsministrene har tidligere besluttet å etablere et uformelt ministersamarbeid om samiske spørsmål. Jeg vil til slutt opplyse om at det første møtet mellom de nordiske sameministrene skal avholdes i april. Regjeringen anser dette for å være en milepæl når det gjelder det nordiske samarbeidet om politikken overfor samene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til kommunalministeren vedrørende synspunkter om ganske radikalt å overføre mer makt til Sametinget, slik bl.a. sametingsrepresentant Birger Nymo går inn for i Aftenposten mandag 7. februar, om han ser noen betenkeligheter i utviklingen av dette, for det er vel enkelte som ønsker å gå veldig langt. Det har også vært nevnt fra noen i Sametinget at man ønsker at rettighetene og eierrettighetene til eventuell olje og gass utenfor Finnmark skal tilhøre den samiske befolkning. Jeg vil gjerne høre hva statsråden mener om akkurat det poenget.

Noe annet, som er enda mer dramatisk, som sametingsrepresentant Birger Nymo sier i Aftenposten, er:

«Vi leter nå etter et egnet lokale der vi kan samle alle de samiske organisasjonene i hovedstaden, og der også Sametinget vil etablere en egen ambassade i Oslo.»

Slik jeg ser det, er ordet «ambassade» en representant for et annet land, et selvstendig lands representasjon i et annet land. Når man i Sametinget, i hvert fall en representant, begynner å snakke om å få en ambassade i Oslo, ringer da alarmklokkene hos statsråden? Og vil han være så vennlig å slå fast at det ikke kommer på tale å stille midler til rådighet for noen lokaler som skal huse en ambassade for Sametinget i landets hovedstad?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Regjeringens politikk er fortsatt gradvis å overføre makt til Sametinget på de områder der det er naturlig å gjøre det. Det er også Regjeringens politikk å la Sametinget i størst mulig grad, som det ble lagt til rette for fra 1999, få innflytelse over egne budsjetter, altså gjennom rammebudsjettering, hvor Sametinget selv disponerer budsjettet slik som man finner det hensiktsmessig. Jeg er kjent med at Sametinget arbeider med å etablere et kontor i Oslo for å ha kontakt med samiske miljøer her og med offentlige myndigheter. Dette er selvsagt ikke en ambassade, og det er uaktuelt å opprette en samisk ambassade i Oslo. Men at det fra Sametingets side arbeides med å etablere et kontor, er en helt annen sak, og jeg ser det slik at det ligger innenfor Sametingets myndighet å se om det er en hensiktsmessig måte å arbeide på.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for at statsråden tar avstand fra denne tanken om å etablere en ambassade i Oslo, men jeg synes det er litt merkverdig når statsråden ikke kan se denne gradvise sammenhengen her, at det etableres et eget kontor for Sametinget i Oslo. At man har et lokale for organisasjoner helt utenfor offentlige myndigheter, får de frivillige organisasjonene stelle med så mye de vil, men hvis det skal være et offisielt kontor for Sametinget for å ha kontakt med norske myndigheter, da begynner det å nærme seg ganske langt en slags offisiell representasjon. Jeg trodde det var slik at det var den norske stat som eventuelt var representert i Finnmark, der hvor Sametingets bygning er plassert, og at kontakten med norske myndigheter skjer gjennom eventuelt fylkesmannen eller en annen stedlig representant. Det går jo gradvis nå nøyaktig i den retningen vi har advart mot, hvis man skal ha et slags representasjonskontor i Oslo, à la PLO f.eks., à la det Taiwan har, for å ha en slags offisiell kontakt mellom Sametinget og kanskje Stortinget, som enkelte i Sametinget kanskje etter hvert vil se på som likeverdige. Ser virkelig ikke statsråden at det er ett skritt av gangen i en retning som det blir vanskelig for Regjeringen og regjeringspartiene å si nei til, å si stopp til når de selv omsider, etter sikkert mange år, skjønner at de har lagt ut på en fullstendig gal vei?

Statsråd Odd Roger Enoksen: De sammenlikningene som her blir gjort, får stå for representanten Hagens egen regning. Sametinget er samenes eget parlament. Hvorvidt samene, på samme måte som de har kontor i f.eks. Tysfjord, og er representert i Tysfjord gjennom enkelte av sine tjenester, også ønsker å ha et kontor i Oslo både for å utføre en stor del av det arbeidet som gjøres mot den store andelen av den samiske befolkning som bor i Oslo, og for å opprettholde den nære kontakt som det er mellom Sametinget og norske myndigheter, synes jeg blir opp til samene selv. Det er nærmest ukentlig kontakt med departementet på ulike nivå i forhold til Sametingets virksomhet, og det er behov for å ha nær kontakt mellom myndighetene og Sametinget på den måten. Det er fortsatt, etter min oppfatning, Sametinget selv som vurderer hvordan man mest hensiktsmessig organiserer dette arbeidet. Men det er en sak vi vil få rikelig tid til å komme tilbake til. Dette er noe som Sametinget arbeider med, og hvis et slikt kontor blir etablert i Oslo, vil det tidligst bli i løpet av 2001 sannsynligvis.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torbjørn Andersen (Frp): Når det gjelder den offisielle norske samepolitikken, har Fremskrittspartiet et noe annet syn på dette enn det resten av partiene i Det norske storting har. For det første har Fremskrittspartiet lenge tatt til orde for å nedlegge Sametinget som parlamentarisk organ. Hovedbegrunnelsen for dette syn er at vi mener at det er uheldig innenfor en nasjonalstats grenser å ha et eget og ekstra parlamentarisk organ som altså hovedsakelig skal jobbe for å fremme krav om økte rettigheter for en bestemt folkegruppe.

I innstillingen til stortingsmeldingen om Sametingets virksomhet i 1998 fremgår det av Fremskrittspartiets merknader at partiet prinsipielt tar avstand fra særbehandling av folkegrupper basert på etnisk tilhørighet, da vi anser dette for å være i strid med de grunnleggende likhetsidealer som det norske samfunn er bygd på.

Fremskrittspartiet mener at mange av konfliktlinjene i Finnmark i dag mellom deler av den samiske og den norskættede befolkningen har sitt opphav i krav fra ytterliggående samiske talsmenn om økt selvbestemmelse og krav om særskilte samiske rettigheter til land og vann i Finnmark. Jeg vil ikke være med på at etnisk tilhørighet i seg selv på noen måte skal kunne være et avgjørende kriterium for å få tildelt særskilte rettigheter i Norge.

Jeg vil også få gi uttrykk for bekymring over at Regjeringen og Stortinget stadig synes å ville gi Sametinget økt makt og innflytelse på flere områder i Finnmark. Dette vil, slik Fremskrittspartiet oppfatter det, kunne bidra til å øke konfliktene i den vanskelige prosessen det er å avklare retten til land og vann i vårt nordligste fylke.

Det bør heller være slik at man etterstreber å skape en god balanse mellom hensyn til samiske interesser og andre interesser i Finnmark, slik at alle innbyggere for fremtiden får de samme rettigheter til bruk av land og vann i dette fylket, som det for øvrig altså er i dag. Alt annet enn en slik fremgangsmåte for fremtiden mener jeg ville være uheldig og konfliktskapende, og bidra til å øke de beklagelige spenningene vi i dag er vitne til i deler av Finnmark. Fremskrittspartiet legger derfor sterk vekt på å føre en politikk for Finnmark som kan legge grunnlaget for en fredelig og god sameksistens mellom alle som bor i dette store og fascinerende fylket.

Men skal man lykkes i dette arbeidet, må det fremvises en prinsipiell aksept, både fra sentrale myndigheter og fra befolkningen i fylket, for at alle innbyggere skal behandles mest mulig likeverdig med hensyn til rettigheter til bruk av land og vann i Finnmark. Et slikt utgangspunkt er etter mitt syn den beste og den eneste farbare veien å gå for å få til en positiv utvikling i vårt nordligste fylke og for alle dem som bor der, og selvsagt også for den samiske befolkningen.

Karin Andersen (SV): For SV har det vært svært viktig at vi har lagt vekt på å utvikle politiske organer som skal kunne samhandle med hverandre, som skal kunne utvikle dialog og som kan løse oppgaver på en omforenet måte. Sametinget er et slikt politisk organ, og SV har ønsket veldig sterkt at samhandlinga mellom Regjeringa og Sametinget bør økes, og at også samhandlinga mellom Stortinget og Sametinget bør økes. Vi bør rett og slett snakke mer med hverandre, bli mer kjent. Det er av de sikreste måtene man demper konflikter på.

Det hadde vært lett å kanskje henge seg på en debatt som Fremskrittspartiet her nå har ønsket å kjøre, der man tegner opp fiendebilder og skremsler og mener at det er en god måte å utvikle samfunnet på. Jeg tror det er det mest ødeleggende vi kan gjøre. Den politiske måten å løse konflikter og oppgaver på må vi styrke. Det er flertall og mindretall som må komme til orde. Å finne politiske løsninger er enda viktigere i samfunn der det er ulike folkegrupper, med urfolk og minoriteter. Da er det dialog som løser, og ikke splitter. Demokratiske måter å ta beslutninger på må derfor styrkes.

Den sterke satsinga på kultur som Sametinget har valgt å vektlegge i flere år, er også viktig. Å føle seg trygg på og stolt av sitt eget er grunnlaget for å kunne møte andre med personlig trygghet og likeverd. Den rike kulturarven og de nye kulturinntrykkene i den samiske befolkningen er en stor berikelse for alle. I en moderne og mobil og omskiftelig verden ser vi at den personlige identitetsbygginga blir viktigere og viktigere som grunnmur for annen livsutfoldelse. Å styrke samisk kultur kan det derfor bare komme godt ut av for alle.

Så vil jeg si litt om situasjonen i reindrifta, for den er alvorlig. Det sier også meldinga mye om. Som annen primærnæring er det ikke bare økonomiske utfordringer som er større enn før for denne næringa nå. De økologiske utfordringene er de sterkeste. De økologiske grensene er heller ikke forhandlingsbare. Vi kan ikke forhandle oss fram til et kompromiss med naturens tålegrense. Den kan ikke overskrides uten stor og ofte uopprettelig skade. For den samiske befolkninga, som er så sterkt knyttet til reindrifta som utgangspunkt for kultur og identitet, er dette sjølsagt et større problem enn for annen næring.

Det er ingen grunn til å tru at lønnsomheten i reindriftsnæringa kan øke særlig mye gjennom avtalemidler. Derfor må det skje endringer i reindrifta. Antall rein må ned. Det er svært gledelig at det nå er enighet om forpliktende måter å få dette til på. Som det også står i meldinga: Hvis det ikke oppnås enighet, kan driftsenheter bli pålagt slakting. – Det er nødvendig, og det er svært dramatisk.

Enda mer dramatisk er det selvfølgelig hvis grunnlaget for reindrifta blir ødelagt for alle. I en slik situasjon er det derfor helt nødvendig at omstillingsmidlene føres videre, slik at fokuseringa på annen næringsutvikling i disse områdene økes og opprettholdes. I en situasjon der færre av den samiske befolkningen er direkte involvert i reindriftsnæringa, blir derfor også satsinga på kultur og språk som hovedpilarene i Norges satsing i samepolitikken videre viktig å understreke og forsterke.

Presidenten: Presidenten finner å måtte si følgende: Fra komiteens side var det opprinnelig foreslått et debattopplegg. Ved en inkurie ved sakens begynnelse ble dette ikke fremmet til votering. Presidenten har da praktisert det opplegg som ble skissert, og vil, dersom ikke salen motsetter seg det, fortsette praktiseringen av det – og anser at dette er vedtatt.

Som en videreføring av debattopplegget, har de etterfølgende talere en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV): Bakgrunnen for at jeg tok ordet, var den replikk som Carl I. Hagen kom med. Jeg deler helt ut de oppfatningene som Karin Andersen her har gitt uttrykk for på vegne av SV.

Som finnmarking har jo jeg også registrert de utspill som Carl I. Hagen her tar opp, at enkeltpersoner snakker f.eks. om nasjonaldagen, nasjonalflagget eller om nasjonen på en slik måte at det kan oppfattes av enkelte som å skape utrygghet i befolkningen, at man snakker i retning av en statsdannelse. Jeg registrerer også at enkeltpersoner snakker som om man skulle ha en ambassade i Oslo. Jeg registrerer at Janos Trosten i sin tid tok til orde for at oljefelt utenfor finnmarkskysten burde forvaltes av Sametinget og være en samisk eiendom. Men det jeg hele tiden registrerer, er at dette er enkeltpersoner.

Jeg registrerer også at Fridtjof Frank Gundersen i et radioprogram for få dager siden bagatelliserte den rollen som Waffen SS spilte under krigen. Jeg oppfatter ikke at det er Fremskrittspartiets generelle holdning knyttet til nazismen under 2. verdenskrig, og jeg tror at Carl I. Hagen ville ha blitt ganske rasende hvis man hadde gitt uttrykk for det også.

Det jeg også registrerer, er at da man ratifiserte ILO-konvensjonen i Stortinget den 7. juni 1990, var det ingen fra Fremskrittspartiet som engang tok ordet i den debatten, og de var selv med på å ratifisere den. Det man nå får i Finnmark, er en debatt omkring konsekvensene av den ratifiseringen, i tillegg til at man debatterer – det er man nødt til å se i sammenheng – konsekvensene av Samerettsutvalgets utredning. Der vil det være høyst ulike oppfatninger i befolkningen. Både SV og jeg har gitt uttrykk for at man ikke må bidra til å skape skille på etnisk grunnlag, for det vil være konfliktskapende. Men det er klart at hvis man tar enkeltpersoners utsagn, hvis jeg i dag skulle ta uttalelser fra Fridtjof Frank Gundersen, blåse dem opp i en størrelse som Carl I. Hagen her gjør når det gjelder enkeltpersoner i Finnmark, og gi uttrykk for at dette var generelle oppfatninger som Fremskrittspartiet stod for, slik Carl I. Hagen gjør når det gjelder generelle oppfatninger som samene måtte stå for, bidrar man jo ikke til å dempe konflikten, slik Fremskrittspartiet her gir uttrykk for, man bidrar til å forsterke den. Man leter etter de flikene man kan finne som skal bekrefte at her er konfliktene enda sterkere, og så blåser man dem opp. Og det er klart at det er en utfordring for noen hver når det gjelder debatten i Finnmark, å debattere det på en edruelig måte, gi uttrykk for saklig uenighet, men ikke fremstille det eksempelvis som om Sametinget står for holdninger som enkeltpersoner som ikke engang er medlemmer der, gir uttrykk for.

Jeg var selv til stede – Carl I. Hagen var det ikke – under Sametingets åpning nå i høst. Jeg kan ikke huske at noen av de utsagnene som det her er referert til, var utsagn som kom fra representanter fra talerstolen der, eller at noe flertall i Sametinget gav uttrykk for det. Det jeg derimot fikk inntrykk av, var en ganske søkende holdning til hvordan man kan komme i land med dette, på samme måte som det finnes søkende holdning til det blant andre nordmenn i Finnmark.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.