Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

– statsråd Jon Lilletun

– statsråd Marit Arnstad

– statsråd Åslaug Marie Haga

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Olav Akselsen.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til statsråd Arnstad.

I debatten om å gje høve til bygging av gasskraft med den best tilgjengelege teknologien, slik bl.a. Naturkraft har søkt om, høyrer ein sjeldan kva motstandarane er for. Både energiutgreiinga og Regjering si eiga energimelding viser at me brukar meir elektrisitet enn me produserer i eit normalår. Dette underskotet vil veksa i åra framover. Eg har ikkje høyrt at nokon vil slå av straumen. Motstandarane av gasskraft i Noreg er med andre ord tilhengarar av sterkt forureinande import. I NVE sin konsesjon til Naturkraft AS heiter det:

«Om norsk gasskraft introduseres, blir den umiddelbare virkning derfor at en bortimot like stor produksjon kull- og oljekraft går ut. Miljøvirkningene av dette blir grovt sett at CO2-utslippene halveres».

SFT og SINTEF er einige i denne konklusjonen. Det er altså meir forureinande å seia nei til bygging av gasskraft enn å seia ja. Eg vil spørja statsråden om det finst fagorgan i Noreg som hevdar at dei totale utsleppa av CO2 vil gå opp.

Statsråd Marit Arnstad: La meg først få lov å si at i spontanspørretimen for en måned siden hadde vi en meningsutveksling omkring bruk av naturgass i Norge, der vi konkluderte med at det er egentlig ikke noe parti som er imot bruk av naturgass i Norge, heller ikke til kraftproduksjon. Det vi nå diskuterer, er på hvilke miljøvilkår en slik type produksjon skal skje.

Regjeringen har gitt til kjenne sitt syn på det gjennom de konsesjoner som er gitt – før vår tid – gjennom energiloven, og de vedtak som er gjort knyttet til utslippstillatelse etter forurensningsloven. De vedtakene ble stadfestet i juni i fjor og går på at en skal forholde seg til et internasjonalt kvoteregime den dagen det er etablert. I perioden før det, altså de neste ti årene, må det reguleres gjennom forurensningsloven og da ved en utslippsreduksjon på 90 pst. Det er de miljømessige rammene vi fra Regjeringens side mener bør ligge til grunn for gasskraft.

Jeg må si at jeg er litt overrasket over Arbeiderpartiets tilsynelatende steile holdning i denne saken. Arbeiderpartiet ønsker jo også at forurensningsloven skal gjelde. Så lenge en ikke har et internasjonalt kvoteregime, må det vel være et innhold i det når forurensningsloven faktisk skal gjelde.

Olav Akselsen (A): Ein kan sikkert diskutera i det lengste kven som er mest steil i denne saka. Det som likevel er det mest interessante med dette svaret, er at eg ikkje får svar på spørsmålet mitt. Eg spurde om det finst fagorgan i Noreg som hevdar at dei totale CO2-utsleppa vil gå opp dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg i dag. Sjølv siterte eg frå NVEs konsesjon. SFT og SINTEF har slutta seg til desse konklusjonane, altså at dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg i dag, vil dei totale utsleppa i Norden gå ned. På bakgrunn av dette vil eg gjenta spørsmålet mitt: Finst det fagorgan i Noreg som hevdar at utsleppa av CO2 vil gå opp dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg i dag?

Statsråd Marit Arnstad: For det første har jeg sett at Arbeiderpartiet nå stadig gjentar en uttalelse fra NVE som skal dreie seg om 2 mill. tonn CO2. Det er en uttalelse fra NVE som kom i forbindelse med konsesjonen etter energiloven i 1997. Den uttalelsen er en smule foreldet av den enkle grunn at vi etter det har fått en internasjonal klimaavtale. I dag kan en si at fagorgan, så langt jeg kan se, både SFT og NVE, mener at gasskraftverk kan være riktig, men innenfor et internasjonalt klimaregime. I den grad de uttaler seg om at det kan ha en internasjonal positiv virkning på miljøutslipp, sier de at det forutsetter eksplisitt at det blir nedlagt kullkraftproduksjon, og at etterspørselen ikke øker.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H): Jeg må i likhet med representanten Olav Akselsen konstatere at Arnstad ikke svarer på spørsmålet. Spørsmålet, som nå er stilt to ganger, er om det finnes noen fagmiljøer i Norge som slår fast at CO2-utslippene vil gå opp dersom vi bygger gasskraftverk i Norge. Som Akselsen har vært inne på, dokumenterer både SFT, NVE og SINTEF gjennom sine beregninger at de europeiske klimagassutslippene vil gå ned dersom vi bygger gasskraftverk i Norge. Det er det som må være målet. Målet må jo være at vi får de totale klimagassutslippene ned, ikke at vi i Norge kan stå og veive med vårt edle og rene flagg mens vi importerer stadig mer forurensende kullkraft fra Danmark, slik statsråd Arnstads strategi er. Så jeg vil be Arnstad svare på spørsmålet: Kan hun vise til et eneste fagmiljø som dokumenterer at de samlede klimagassutslippene vil gå opp dersom vi bygger gasskraftverk?

Statsråd Marit Arnstad: Som jeg sa i mitt forrige svar: Samtlige fagorgan, så langt jeg har sett, omtaler utslipp av klimagasser og gasskraftproduksjon i sammenheng med et etablert kvotesystem. Det er ingen av dem, så langt jeg kan se, som kan tas til inntekt for at en skal kunne slippe ut CO2 gratis og fritt fram i ti år framover, til en har et internasjonalt kvoteregime. Ingen av dem kan, så langt jeg har sett, tas til inntekt for det, for da ville de forutsette eksplisitt at en her fjerner kullkraftproduksjon, og at en ikke får en økning i etterspørselen, hvilket er nokså usannsynlig i et fritt nordisk kraftmarked. De setter det i sammenheng med et internasjonalt kvotesystem, og det er jo nettopp det Regjeringen også har gjort i sitt ankevedtak på forurensningsloven. Vi har sagt at det skal ses i sammenheng med et internasjonalt kvotesystem. Spørsmålet er: Hva skal skje i de ti årene fram til det? Vi har sagt at da må det reguleres etter forurensningsloven. Det har også SFT sagt. De har også sagt at hvis en har et nasjonalt kvotesystem, kan det være et alternativ – når det er på plass.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim – til oppfølgingsspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Vil statsråden bekrefte at Norge i dag er importør av sterkt forurensende kullkraft? Jeg vil også spørre om det ikke nå er på tide at Regjeringen tar innover seg den virkeligheten som vi faktisk befinner oss i. Det er jo faktisk slik at de landene som har tatt i bruk gasskraftverk, har fått nedgang i mer forurensende energiproduksjon. Det som er situasjonen nasjonalt, er jo at det ikke er samsvar mellom vår nasjonale produksjon og vårt forbruk. Norge øker stadig sitt forbruk av forurensende kullkraft. Regjeringen har ikke kommet med noen tiltak som har snudd denne utviklingen nasjonalt. Jeg mener at bygging av gasskraftverk har blitt en symbolsak. Burde ikke Regjeringen nå legge symbolpolitikken til side og handle på en miljømessig forsvarlig måte?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg bekrefter meget gjerne at vi er en del av et nordisk kraftmarked. Det var det Arbeiderpartiet og Høyre sjøl som åpnet for i 1996. Vi utveksler kraft over grensene. Vi utveksler f.eks. vannkraft mot varmekraft fra Danmark. Vi utveksler mellom Sverige og Norge. Jeg innrømmer gjerne at vi har en strammere kraftbalanse enn det vi har hatt tidligere. Vi hadde en overkapasitet i det norske systemet på 1980-tallet. Så det innrømmer jeg gjerne. Den faktiske situasjonen i år er at vi har en krafteksport, men korrigert for temperatur er jeg enig i at kraftbalansen er strammere. Men det vi nå diskuterer, er jo ikke om vi skal ta i bruk naturgassen eller ikke. Vi må gjerne ta i bruk naturgassen til kraftproduksjon for min del. Men på hvilke miljømessige vilkår skal det skje? Det er der jeg syns at Arbeiderpartiet nå går fra skanse til skanse. Arbeiderpartiet var veldig fornøyd med SFTs utslippstillatelse. Den er nær sagt identisk med Regjeringens ankevedtak. Hvis det er sånn at Arbeiderpartiet nå mener at det skal være fritt fram til å slippe ut hva en vil av CO2 i ti år framover til man får et internasjonalt regime, syns jeg at Arbeiderpartiet har snudd på alle punkt i denne saken.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): SV og Regjeringa er enige om at å bygge et gammeldags, forurensende gasskraftverk nå er det som er miljømessig dårligst. På sikt vil da CO2-utslippene bli størst. Når en hører debatten, høres det ut som om situasjonen vår nå nærmest er skjebnebestemt og ikke avhengig av politiske beslutninger i det hele tatt. Kan statsråden bekrefte at om vi skal nå våre mål med CO2-reduksjon, er det faktisk avhengig av at Norge nå tar de rette beslutningene, som på sikt vil få ned CO2-utslippene? Og kan hun igjen bekrefte at det er lite trulig at dyr, forurensende gasskraft fra Norge vil konkurrere ut mye billigere, enda mer forurensende kullkraft fra Danmark eller andre land?

Statsråd Marit Arnstad: Ja, det er min klare oppfatning at alle land som har forpliktet seg i forhold til Kyotoprotokollen, må ta et ansvar for egne CO2-utslipp. Det gjelder Norge i forhold til vår energiproduksjon, og det gjelder også Danmark i forhold til deres kullkraftproduksjon. Det ansvaret må vi ta hver for oss, men også sammen.

Det er også min oppfatning at det vi nå ser, ikke er tre gasskraftverk i Norge, som det er søkt om. Det vi nå ser, er at det er gitt melding om fem gasskraftverk i Norge. De utgjør i seg selv et utslipp på godt over 7 mill. tonn. Det er 50 pst. av de totale utslippene fra fiskeri, skipsfart og transport. Det er klart at vi er nødt til å vurdere hvilke miljømessige rammer vi setter rundt en slik produksjon, og det er min oppriktige holdning at det ansvaret må vi også ta i de ti årene fram til det foreligger en internasjonal klimaavtale.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun, som i spørretimen for en uke siden opplyste at Regjeringen ikke ville motsette seg bønnerop fra moskeer i Norge. Han la vel til at det var en slags forutsetning at det bare skulle skje én gang hver fredag fra hver moské.

Nå viser det seg at bl.a. forstander Khadim Hussain i et trossamfunn i Drammen ifølge Drammens Tidende sist fredag sier:

«Vi ser det som en plikt innen vår religion med bønnerop fem ganger om dagen.»

Det er altså prinsippet om fem bønnerop pr. dag fra samtlige moskeer, som det begynner å bli ganske mange av i Norge, som dette spørsmålet dreier seg om.

Vil Regjeringen sørge for nødvendig lovgivning eller på annen måte sørge for at det ikke blir adgang til bønnerop fra moskeer, bl.a. for å bevare norsk tradisjon og norsk kultur basert på de kristne grunnverdier?

Statsråd Jon Lilletun: Så vel i Grunnlova som i lova om trudomssamfunn er retten til fri utøving av religion slått fast i tråd med føresegnene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. I artikkel 9 i konvensjonen heiter det:

«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Sjølv om fridomen er der, går det fram at den må balanserast mot andre omsyn som er heimla i lov. Av naturlege årsaker finst det ikkje nasjonale retningsliner som regulerer spørsmålet om bønnerop. Slik eg ser det, er det naturleg at det vert gjeve løyve til bønnerop i tilknyting til hovudsamlingar, t.d. ved fredagsbønna.

Det dette dreier seg om, er både å respektere internasjonale konvensjonar om religionsfridom og ytringsfridom og å tilpasse det norsk kultur, norsk tradisjon. Då meiner eg at det er fullt mogleg for lokale myndigheiter, som er dei som skal avgjere dette, å tilpasse det på ein måte som seier at i tilknyting til hovudsamling ein fredag vil det verte gjeve løyve, men ikkje løyve utover det. Det må òg tilpassast om det er i eit bustadområde, om det er i tilknyting til eit sjukehus, ein sjukeheim osv. Det vil ha noko med lydnivået osv. å gjere. Eg meiner at her må ein ha to tankar i hovudet på ein gong: Det eine er religionsfridom og ytringsfridom, og det andre er at det ikkje må vere til sjenanse i høve til den lovheimelen som eg siterte.

Carl I. Hagen (Frp): Dersom dette hadde dreid seg om religionsfrihet og ytringsfrihet, ville det vel være slik at da hadde man rett til slik utøvelse fem ganger om dagen. Når begrunnelsen er religionsfrihet, går det selvsagt ikke an å skille mellom antall ganger hvis dette er religionsutøvelse.

Er det virkelig slik at statsråd Lilletun ser på dette som et støyproblem som lokale myndigheter skal avgjøre, basert på et slags lydvolum og beliggenhet? Ser ikke Regjeringen hvorledes det er umulig å si nei til fem ganger pr. dag for samtlige moskeer hvis man først begynner å si ja til noe? Ser ikke denne regjeringen noen grunn til å bevare Norge med de tradisjoner og den kultur vi har, og si nei til dette gjennom å sørge for lovgivning, som statsråden selv sa det er full adgang til?

Er det virkelig slik at denne regjeringen sier ja til denne utviklingen?

Statsråd Jon Lilletun: Eg er noko forundra over denne problemstillinga, for etter denne regjeringas syn og etter denne statsrådens syn er det via ytringsfridom og via religionsfridom at ein gjev god moglegheit for dei institusjonane som har etablert vår kultur, og som fører vår kultur vidare. Eg har sånn tillit til den kristne trua og til det som er grunnlaget for vår kristne kultur, at den toler godt at ein får høyre eit muslimsk bønnerop ein gong i veka.

Det er også fullt mogleg å ha ei fornuftig regulering i forhold til omfanget av slike bønnerop. Dette er absolutt grunngjeve i internasjonale konvensjonar og i religionsfridom. Sjølvsagt har vi hatt eit forarbeid for å sjå på akkurat dei problemstillingane. Og eg har tydeleg meir tillit til at den kristne trua faktisk er i stand til å overleve – og ekspanderer – sjølv om vi ein gong i veka skulle høyre eit slikt rop.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til energistatsråd Marit Arnstad.

Ifølge pressereferater har statsråden på årsmøte i Nord-Trøndelag Senterparti uttalt at hun vil love flere hundre millioner i statlige kroner til utvikling av miljøvennlig gasskraftteknologi.

Jeg har lest grundig i budsjettet for å se hvor varslingen av dette er, eller hvor denne politiske prioritering ligger, men kan ikke se det. Snarere ser jeg tvert imot at på kapittel 1830 post 50, Energiforskning, ble det under høstens, fjorårets, behandling av 2000-budsjettet kuttet i Regjeringens forslag. Og mitt spørsmål er: Når oppstod behovet for å øke på dette området med beløp som, så vidt jeg forstår, vil representere noe sånt som 100 pst. økning i forhold til det som nå står på inneværende års budsjett?

Statsråd Marit Arnstad: Kan jeg få anbefale representanten Foss at han også leser grundig i avisene, for da vil han se at det står i Aftenposten at vi tenker oss de midlene tatt i bruk fra årsskiftet av. Det er fordi vi nå er i en gjennomgang av en større omorganisering som omhandler satsing på utvikling av CO2-fri gasskraftteknologi, men som også omhandler andre deler av energisiden, som nok vil ta litt lengre tid. Det er da vår holdning at en burde etablere et utviklingsprogram mer eller mindre parallelt med det programmet man har for oljeteknologi og utvikling av det, som kalles DEMO 2000, og som vi så langt har svært positive erfaringer med.

Per-Kristian Foss (H): Jeg kan forsikre statsråden at jeg leser også Aftenposten meget grundig. Det samme gjør jeg faktisk også med Regjeringens energimelding, som har et perspektiv på 20 år. Jeg kan ikke finne dette prosjektet eller disse perspektivene omtalt med ett ord i den energimeldingen som Regjeringen har lagt frem. Jeg registrerer også at i fjorårets budsjettinnstilling er det en del partier – det er faktisk et flertall – som sier at innenfor den gitte bevilgning er det viktig å prioritere forskning på CO2-rensing. I den merknaden var ikke regjeringspartiene med. Det understreker for meg at dette er et prosjekt som er påfunnet i en debatt internt i det midtnorske senterparti eller i Regjeringens kamp mot stortingsflertallet, og at det ikke springer ut fra Regjeringens syn på langsiktig behov for energiforskning. Som kjent gjelder energimeldingen et 20-årsperspektiv.

Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at planene om et utviklingsprogram for CO2-fri gasskraftteknologi ikke var klar den dagen energimeldingen ble lagt fram. Det er også riktig at det ikke var tatt inn i det budsjettet som gjelder i år. Ikke desto mindre er altså de planene under utvikling. Jeg er litt usikker på om jeg skal tolke representanten Foss dit hen at han mener at det ville være en uheldig ting om man satte inn midler og innsats på den type forskning. Regjeringen anser det som svært positivt og nyttig. Vi har også sett at vi fra flere hold har fått klare oppfordringer om å komme sterkere inn på de spørsmålene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Akselsen.

Olav Akselsen (A): Eg er glad for at Arnstad har adoptert det forslaget som blei vedtatt på Arbeidarpartiet sitt gruppemøte i januar om dette spørsmålet. Arbeidarpartiet har tidlegare òg gått inn for forsking på dette området, bl.a. gjennom eit teknologifond, som Bondevik-regjeringa fekk fjerna etter at den blei danna. Men dette er nye tankar frå Regjeringa som eg sjølvsagt deler. Det er verken med i energimeldinga eller i budsjettet for i år.

Grunnen til at eg tar dette oppfølgingsspørsmålet, var ein fleirtalsmerknad i budsjettinnstillinga for inneverande år som sa at ein måtte bruka dei løyvingane ein hadde og auka løyvingane på dette området. Likevel viser altså tal frå Forskningsrådet at løyvingane til forsking på CO2-fritt gasskraftverk i år 2000 faktisk går ned trass i merknadene frå eit fleirtal i Stortinget.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg er glad for at representanten Akselsen er glad for vårt forslag til økt satsing på dette området. Når jeg leser hans kommentarer i avisene i går og i dag, får en nesten inntrykk av at han er litt lei seg for at Regjeringen har foreslått dette, men jeg syns det er hyggelig at han i dag bekrefter at han er glad for det. Det er jo bra at også Arbeiderpartiet har vært inne på de samme tankene.

Som sagt til representanten Foss, er tanken at dette vil ligge inne som en satsing fra årsskiftet av. I dagens bevilgninger knyttet til energiteknologi, er det en begrenset bevilgning til spørsmålet om naturgass. Vi har fra departementets side i tildelingsbrevet til Forskningsrådet gitt beskjed om at den type prosjekt innenfor rammen skal prioriteres, men rammen i seg selv er knapp. Det er ikke minst fordi det er en lang rekke andre typer energikilder som fortjener støtte – ikke minst mange av de nye fornybare.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Engebretsen (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Arnstad, som nylig har besøkt Saudi-Arabia. Jeg har forstått at statsrådens hovedhensikt med besøket var å diskutere oljepolitikk, og det er jo ikke så merkelig når de to største produsentene av råolje møtes, og også å fremme Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet. Jeg er sikker på at statsråden har gjort dette på en aldeles strålende måte.

Nå er Saudi-Arabia et land hvor ikke menneskerettighetene står i sentrum. Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte tok statsråden opp menneskerettighetsspørsmålene med sitt vertskap der, og hvilken type respons fikk hun på dette spørsmålet?

Statsråd Marit Arnstad: Som representanten selv understreket, var dette først og fremst et arbeidsbesøk knyttet til det faktum at begge land er store oljeprodusenter og har en del felles interesser i diskusjonen omkring utviklingen på oljemarkedet og om andre oljerelaterte spørsmål. Men det er klart at når en reiser til et land som Saudi-Arabia, er også jeg på det rene med at det er et land hvor det fins overgrep både mot grupper av mennesker og mot enkeltpersoner. Derfor er spørsmålet om menneskerettigheter et åpenbart tema når man reiser til et land som Saudi-Arabia.

Spørsmålet om menneskerettigheter ble tatt opp fra min side under besøket i bilaterale samtaler med den ministeren som jeg var på besøk hos. Det ble særlig fokusert på spørsmålet om Saudi-Arabias mulige undertegning av de to FN-konvensjonene de foreløpig ikke har undertegnet, som de bør undertegne, og det ble uttrykt et sterkt ønske, en henstilling, om at når Saudi-Arabia nå er kandidat til FNs menneskerettighetskommisjon, så må det bety at de setter menneskerettighetsspørsmål høyere på dagsordenen enn tidligere.

Kjell Engebretsen (A): At det var et arbeidsbesøk, er greit nok, det er det vel stort sett når statsråden er ute, går jeg ut fra. Men det er jo satt en standard for hvordan man opptrer når man møter land med denne type problemer. Er det slik at Saudi-Arabia, som en økonomisk stormakt, er skjermet mot kritikk? Etter det jeg kan forstå, har verken dette besøket eller besøk i Saudi-Arabia fra andre land ført til at dette problemkomplekset i særlig grad er satt på dagsordenen. Opplever statsråden det som et problem at en økonomisk stormakt som Saudi-Arabia skjermes for kritikk for svært dramatiske overgrep i forhold til menneskerettighetene?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg skal være forsiktig med å si noe om i hvor stor grad Saudi-Arabia faktisk blir skjermet eller ikke.

Men når det gjelder å møte disse spørsmålene fra den norske regjeringens side, skjermes de ikke. Dette er et spørsmål som ble tatt opp fra Regjeringens side. Vi hadde kontakt med Amnesty før vi reiste, og de spørsmålene vi tok opp, var godt i tråd med det de bad oss om å reise overfor saudiarabiske myndigheter. Det er også slik at vi i framtidig dialog med landet vil ta opp spørsmålene på nytt. Jeg føler at jeg ikke har forutsetninger for å si at de er godt skjermet i forhold til andre land, eller hva som blir tatt opp fra andre lands side, men jeg kan i alle fall forvisse representanten om at fra norsk side vil disse spørsmålene bli tatt opp i den bilaterale dialogen framover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): Mitt spørsmål går til statsråd Arnstad.

Eg trur det er viktig at me minner kvarandre om at det faktisk ikkje er kome nokon nye miljøparti her på Stortinget, og om kva miljørørsla meiner i spørsmålet om gasskraftverk. Bellona, Natur og Ungdom, Naturvernforbundet – ja, faktisk ei samla miljørørsle – og òg mindretalet i Arbeidarpartiet meiner at det er gale å bygga sterkt forureinande gasskraftverk. Og då synest eg det er riktig av oss å få utdjupa hovudargumentet til m.a. den nye statsministerkandidaten frå Arbeidarpartiet og hans miljøvener i Høgre og Framstegspartiet, dette at ein skal slutta å importera sterkt forureinande gasskraft.

Eg vil gjerne be statsråden klårgjera denne problematikken, ikkje minst òg i forhold til at danskane faktisk har fasa ut kolkraft.

Presidenten: Presidenten hadde en følelse av at dette var et spørsmål til Stoltenberg, men siden han ikke er i posisjon til å svare, får statsråd Marit Arnstad gjøre det.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg skal ikke ta mål av meg til å svare på vegne av Stoltenberg i denne saken. Men jeg kan i alle fall komme med et par betraktninger omkring den debatten vi har, knyttet til Kyoto-avtalen, for det er jo den som er noe av nøkkelelementet her.

Kyoto-avtalen vil bety at vi sammen er nødt til å ta et ansvar for CO2-utslipp, men også at hvert enkelt land selv må ta et ansvar. For Danmarks del betyr det at de, uavhengig av hva som skjer med norsk energiproduksjon, må ta et ansvar i forhold til sin egen kullkraftproduksjon. Det betyr også at Norge, i tillegg til det vi gjør sammen med andre land, må ta et ansvar for å tenke igjennom de langsiktige valgene vi gjør knyttet til egen energiproduksjon. Jeg utelukker ikke at naturgass blir brukt til kraftproduksjon i framtiden, men vi må ta alvorlig debatten om på hvilke miljømessige vilkår det skal skje. Jeg må si at jeg er oppriktig overrasket over Arbeiderpartiets holdninger på dette punktet, særlig når jeg ser at den samme statsministerkandidat Stoltenberg senest i Dagens Næringsliv lørdag sier at SFTs utslippstillatelse var ok. Men SFT tillater ingen gratispassasjerer i dette systemet, heller ikke i sitt vedtak. De sier at det må gjelde et regime fram til en får et etablert kvotesystem. Det er det som er mitt og Regjeringens hovedpoeng. Det kan ikke være slik at en skal ha gratis utslipp i ti år, fram til en internasjonal kvoteavtale foreligger. Det er ikke holdbart for Norge som miljønasjon.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er eit anna argument som ofte er framme, og det er at ein må bana vegen for ny teknologi ved å bygga desse gammaldagse gasskraftverka.

Om ein bygger t.d. Naturkrafts gasskraftverk, vil ein sannsynlegvis få ein lågare energipris, og dermed vil ein få større vanskar med å realisera t.d. forureiningsfrie gasskraftverk. Eg ønskjer å utfordra statsråden på dette: Har dette vore diskutert med dei som har dei andre, verkeleg interessante prosjekta på gasskraftverksida?

Statsråd Marit Arnstad: La meg først få lov å si at jeg har stor tro på teknologiutviklingen på dette området. Og jeg vil i grunnen ikke si at noen av de teknologiene vi ser, er bedre eller dårligere enn de andre. Jeg syns at både det som Statoil arbeider med, det som Aker og som Hydro arbeider med, og også det arbeidet vi finner hos Kværner og ABB på dette området, er interessant.

Men jeg tror vi må erkjenne at når en snakker om at en kan plassere inn teknologi i etterkant i et gammeldags gasskraftverk, gjelder det bare én av teknologiene. De to andre må monteres fra første dag av. Det betyr at hvis en begynner med gammeldagse gasskraftverk og så tenker at en skal ettermontere, vil en gi en konkurransemessig ulempe til de to andre teknologiene, som også er under utvikling. Det er det ingen tvil om. Dessuten tror jeg at kostnaden ved å gjøre tiltaket om ti år, når en har etablert et gammeldags kraftverk, vil være større, rett og slett fordi levetiden til hele kraftverket har blitt kortere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ranveig Frøiland.

Ranveig Frøiland (A): Eg vonar ikkje at statsråden prøver å ymta om at ikkje alle – i alle fall ikkje Arbeidarpartiet – er for Kyoto-avtalen. Det er klårt at vi byggjer alt som vi skal gjere, på Kyoto-avtalen – innanfor dei rammene som vi òg ser at det kan byggjast gasskraftverk, fordi vi er opptekne av å redusera importen av sterkt forureinande kolkraft. Statsråden sjølv er samd i at det kjem til å vera situasjonen i mange år om vi ikkje gjer noko. Vi skal gjera alt som statsråden legg til rette for når det gjeld bio og når det gjeld fornybar energi, men likevel viser energimeldinga at vi vil ha behov for meir kraft i åra som kjem, og då vert det altså import av kolkraft.

Vi er i den situasjonen når vi importerer sterkt forureinande kolkraft, at vi har den beste teknologien. Vi brukar jo den teknologien på gasskraftverka som er bygde ute på sokkelen – vi har om lag hundre gasskraftverk ute på sokkelen med denne teknologien. Skulle det vera så vanskeleg å ta den i bruk på land? Det er mindre forureinande enn kol.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg tror på ingen måte at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av Kyoto-avtalen og et internasjonalt kvoteregime. Jeg har lagt merke til den lange rekken av uttalelser som ikke minst representanten Stoltenberg har kommet med når det gjelder hvor positiv Kyoto-avtalen er for å sette en pris på forurensningen.

Det som overrasker meg, er Arbeiderpartiets hardkjør akkurat nå, for vi vet jo alle sammen at Kyoto-avtalen ikke trer i kraft før om ti år. Spørsmålet er: Hvilket regime skal en ha fram til da? SFT har nedfelt en utslippstillatelse etter forurensningsloven, og forurensningsloven vil jo Arbeiderpartiet skal gjelde. Hvilket innhold skal en da ha de neste ti årene?

Så har Regjeringen foretatt et ankevedtak som er mer eller mindre likt SFTs utslippstillatelse. Så sier Arbeiderpartiet plutselig at det ikke er bra nok, og det er da jeg lurer på: Mener virkelig Arbeiderpartiet at det i de neste ti årene skal være fritt fram? Skal vi etablere gratispassasjerer, som ikke trenger å betale for utslipp av CO2 i det hele tatt? Det overrasker meg, for det synes å ligge i Arbeiderpartiets vedtak nå.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Liv Marit Moland (A): Jeg har et spørsmål til kulturministeren. Stortinget har flere ganger hatt til behandling spørsmålet om gratisprinsippet i biblioteket. Det har alltid blitt avvist i Stortinget, sist gang i 1996. Derfor er det ganske underlig og oppsiktsvekkende at det denne gangen er en regjering av Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som fremmer spørsmålet på nytt. Bibliotekenes grunnleggende prinsipp er at all tilgang til informasjon skal være gratis. Denne regjeringen har tilsynelatende vært spesielt opptatt av små og mellomstore bedrifter. Statsråden åpner for at enkeltpersoner, og nevner her spesielt også bedrifter, som etterspør spesielle informasjonstjenester, bør betale for disse tjenestene. Hvordan vil statsråden forsvare at småbedrifter i distriktene skal betale for bibliotektjenester?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det jeg vil slå fast aller først, er at de tjenestene vi pr. i dag normalt bruker innenfor biblioteket, fortsatt skal være gratis. De kjente og kjære tjenestene skal vi ikke på noen måte tenke i retning av å ta betalt for. Men det som er situasjonen på bibliotekområdet, er at teknologien skaper helt nye muligheter for å fremskaffe materiell, og det foreligger helt nye perspektiver for hvilke tjenester biblioteket kan utføre. Tradisjonelle tjenester som små bedrifter etterspør, vil selvsagt fortsatt være gratis. Men det vil kunne være tilfeller hvor f.eks. en bedrift etterspør meget spesielle tjenester som teknologien nå åpner for at biblioteket kan stille opp med. Da vil vi ofte være i en situasjon hvor f.eks. utenlandske databaser skal brukes og biblioteket vil måtte betale for å hente ut informasjonen. Og i slike situasjoner mener vi at det ikke er urimelig at etterspørreren bidrar til finansieringen.

Liv Marit Moland (A): Jeg takker for svaret. Mange i bibliotekmiljøet frykter for en uthuling av gratisprinsippet når en nå foreslår å åpne for at det skal betales for visse tjenester. Basistjenestene skal fortsatt være gratis, sier statsråden. Men hva er definisjonen på basistjenester utover utlån av bøker, og hvem skal definere hva basistjenester er? Kan kommunene, som eier av bibliotekene, selv definere disse basistjenestene?

Statsråd Åslaug Marie Haga: For det første må jeg få klargjøre at de forslagene som er nedfelt og drøftet i St.meld. nr. 22 for 1999-2000 om arkiv, bibliotek og museum, er i overensstemmelse med tilrådingen fra vårt fagorgan, Bibliotektilsynet. De små justeringene som foreslås, vil også bringe det norske systemet på linje med systemet i de øvrige nordiske land. Og som jeg gjorde klart i mitt første svar, er det spesialtjenester utviklet for én enkelt etterspørrer som vil kunne danne utgangspunktet for en betalt tjeneste. I den grad man ønsker utført oppdrag som vil være tilgjengelig for mange, og som mange etterspør, vil vi overhodet ikke drøfte betaling.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Ursula Evje (Frp): Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun. Landets aviser har over tid hatt oppslag om at det selges hasj og andre narkotiske stoffer i skolens nærområde, i skolegården, sågar inne i skolebygningene. Det er en kjensgjerning at ungdom er et yndet marked for omsetning av nettopp denne typen stoffer. Det ser ikke ut til at noe område noe sted i landet blir forskånet for det. Men når salg foregår inne i selve skolebygningen, er det ingen saklig grunn til ikke å stoppe uvesenet umiddelbart. I en skole hvor omsetning av narkotiske stoffer foregår tilnærmet åpenlyst, bygges det også opp under en lang rekke tilleggsproblemer. Jeg kan nevne tyveri, hærverk, vold, mobbing – listen er lang. Jeg forutsetter at statsråden er enig med Fremskrittspartiet i at denne utviklingen ikke kan tolereres. Hva vil statsråden gjøre for å hindre at utviklingen fortsetter, og for at det ryddes opp?

Statsråd Jon Lilletun: Sjølvsagt er eg samd med representanten Ursula Evje og Framstegspartiet i at ein ikkje kan akseptere sal av hasj, korkje inne på skulen, i skulegarden eller i skulens nærområde. Det må ein slå ned på, og ein skal bruke dei verkemidla som ein har tilgjengeleg – og der er det verkemiddel tilgjengeleg.

Det eg likevel trur er det viktigaste verkemiddelet – og eg håpar at representanten Evje er einig meg med i det òg – er at vi klarer å utvikle ein spennande og god skule. All forsking viser at i den grad ein klarer å engasjere elevane i deltaking, i medverking, og at ein får ein skule som er spennande og utfordrande, vil òg dei andre problema – dei mellommenneskelege problema – minke. Difor trur eg at det viktigaste eg som utdanningsminister kan gjere, er å halde fram – engasjere lokalt utviklingsarbeid, engasjere elevane til meir medverking i det faglege utviklingsarbeidet og miljøarbeidet og engasjere foreldra sterkare. Ein skule der elev, foreldre og lærar står saman mot dette uvesenet, trur eg òg vil kunne ta knekken på det. Då er det òg viktig slik som det etter kvart har vorte.

På dei fleste ungdomsskulane og vidaregåande skulane er det oppretta politikontakt. Dei får både politiet inn – generelt, i miljøretta tiltak i samband med undervisninga – for å drive førebyggjande arbeid, og dei får kontakt med nokon som kjenner skulen når spesielle problem oppstår.

Men mitt hovudsvar er: Det viktigaste eg kan gjere for å kome uvesenet til livs, er å vere med og utvikle ein god, spennande og utfordrande skule.

Ursula Evje (Frp): Jeg blir litt bekymret når statsråden har et slikt syn på dette.

«Spennende skole» bøter ikke på kriminelle handlinger, i hvert fall ikke når de foregår på skolens område. Jeg skulle ønske at statsråden heller tenkte på hva det er som gjør at skolen selv, i sin form – rektor, ledelse, lærere etc. – ikke kan klare å forebygge dette innenfor normale rammer. Og jeg vet at mange skoler ikke bruker politiet, som Lilletun sier de gjør. Jeg vet at de kun skyter på foreldrene, og så gjøres det ikke mer. Og dette har pågått i innpå 30 år! Jeg vil at noe skal skje, nå!

Statsråd Jon Lilletun: Noko skjer no! Det som skjer, er at vi på ein mykje sterkare måte enn tidlegare engasjerer foreldra i skulens drift, på ein mykje sterkare måte engasjerer elevane i skulens drift. På ein ny måte har vi utvikla konfliktråd i skulen som skal vere med og ta opp interne konfliktar, men som sjølvsagt òg vil vere med og skape eit samhald på skulen.

Så har vi i sterkare grad òg inngått samarbeid med politiet. Det kan godt hende det er rett det representanten Evje seier, at det ikkje er alle skular som har utvikla dette, men det er anbefalt frå oss, og vi trur det er ein god måte når det skjer etter ryddige reglar. Difor er eg overtydd om at ein skule som vert ei eining der ein står saman for å få skulen til å verte god, etter skulens føremål, vil kunne takle inntrengjarar som prøver å profittere på elende innanfor skulens område.

Eg deler representanten Evjes bekymring, men eg håpar vi kan vere samde om at det er utviklinga av ein god skule, og foreldre- og elevengasjement, som kan stoppe uvesenet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Simonsen.

Jan Simonsen (Frp): De ungdommene som omsetter og bruker narkotika i skoletiden, ødelegger sitt eget liv og ødelegger livet for sine medelever. Derfor trengs det sterke virkemidler for å redde disse ungdommene fra narkotikaproblemet.

Stavanger Fremskrittsparti har i Stavanger bystyre tatt til orde for et sterkt virkemiddel. De har foreslått at politiet skal ha anledning til å komme inn på skolens område i skoletiden og foreta ransaking ved hjelp av narkotikahund dersom det er berettiget mistanke om at det foregår narkotikasalg på skolens område. Et slikt tiltak kan eventuelt følges opp med en temadag, eller tematimer, om narkotikaproblemet.

Har statsråd Lilletun, som undervisningsminister, noe problem med å akseptere å gi politiet en slik adgang til skolens område for å foreta undersøkelser?

Statsråd Jon Lilletun: På konkret mistanke vil det vere høve til å gjere det som representanten Simonsen no seier, men samstundes er eg redd dersom det på ein måte vert hovudverkemiddelet.

I årets statsbudsjett har vi for fyrste gang lagt inn 25 mill. kr til å engasjere nye yrkesgrupper i skulen. Vi trur at i tillegg til eit godt læringsmiljø er det viktig med eit godt sosialpedagogisk arbeid. Difor føreslår vi at det kjem inn nye yrkesgrupper. Enkelte rektorar har føreslått videoovervaking. Vi trur det er aller viktigast å få inn menneske. Dersom vi får inn menneske med sosialpedagogisk bakgrunn i skulegarden i friminuttane, i «langfri», trur vi faktisk at det er det mest førebyggjande.

Så igjen: Eg trur på skulens indre arbeid som det viktigaste førebyggjande middelet, og så skal ein i ekstreme tilfelle kunne nytte seg av politiet.

Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål er fra Gunhild Øyangen.

Gunhild Øyangen (A): Problemet med bruk og salg av narkotika blant skoleelever er sterkt økende, og meget bekymringsfullt. Og jeg syns statsråd Lilletun var kanskje velmenende, men noe defensiv i forhold til det store problemet som ble reist her.

Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om han er interessert i å sette i gang et samarbeid med Sosial- og helsedepartementet for om mulig å utarbeide en handlingsplan og få en sterkere fokusering på dette store problemområdet.

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil ikkje avvise at det kan vere behov for ein handlingsplan. Det som er realiteten, er at vi gjennom dei nye helseplanane har styrkt kraftig skulehelsetenesta med skulehelsesøster. Eg viser til det eg sa, at vi har styrkt moglegheita for sosialpedagogisk bemanning. Det å satse på å gjere skulen så god at det indre miljøet er det som vil stoppe narkotikautviklinga, trur eg er den beste strategien.

Det er klart at denne utviklinga i samfunnet generelt, at rusmiddel får meir og meir tak, er bekymringsfull. Difor vil ikkje eg på dette tidspunktet avvise at vi òg treng handlingsplanar. Men eg trur det er i det daglege, viktige arbeidet, i læreplanar og i den ordinære verksemda, vi fyrst og fremst må skape eit miljø som fungerer.

Samtidig er det heilt rett det som vert sagt, at problemet er veksande. Difor kan vi sjå på forslaget, men som sagt, det er gjennom den ordinære verksemda vi må stoppe dette.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går til statsråd Arnstad:

I en tidligere replikkveksling fremkom det med all tydelighet at statsråd Arnstad ikke kunne vise til et eneste fagmiljø som gir henne ryggdekning for påstanden om at de europeiske CO2 -utslippene vil gå opp dersom vi bygger gasskraftverk i Norge.

Det som er mer alvorlig, er at statsråden ikke gir dekkende informasjon til Stortinget. Statsråden hevdet at SFTs beregninger, som med all tydelighet viser at de europeiske CO2 -utslippene går ned dersom vi bygger gasskraftverk i Norge, forutsetter at kvotesystemet er på plass. Det er ikke riktig. Jeg står med beregningene foran meg, og jeg håper at statsråden har sett disse tidligere. De viser at de europeiske CO2 -utslippene vil gå ned dersom vi bygger såkalt tradisjonelt gasskraftverk i Norge nå.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun trekker SFTs beregninger i tvil.

Statsråd Marit Arnstad: Det jeg sa – ut fra det jeg har gått igjennom av det fagmiljøene har sagt – er at de knytter nær sagt alt de sier om gasskraft, opp mot et internasjonalt kvotesystem. Og det er jo det samme som Regjeringen har gjort, også da vi gjorde vedtaket etter forurensningsloven. Det er også det samme som SFT gjorde, da de la til grunn et vedtak etter forurensningsloven. Den eneste forskjellen mellom Regjeringen og SFT er at Regjeringen ikke fant å kunne dobbeltregulere med forurensningslov og nasjonalt kvotesystem de første ti årene. Grunnen til at vi ikke gjorde det, var jo at et flertall i Stortinget i forbindelse med Kyoto-meldingen hadde sagt at man ikke burde dobbeltregulere.

Jeg bestrider ikke at NVE tidligere, og for så vidt også SFT, kan ha sagt at det vil ha en positiv virkning internasjonalt med gasskraft. Men at de da har forutsatt at det faktisk skal føre til at en erstatter kullkraftproduksjonen, og at det faktisk skal føre til at det ikke spises opp i økt forbruk, er jeg meget sikker på.

Jan Tore Sanner (H): Poenget er jo at veksten i energiforbruket er sterk også under Bondevik-regjeringen, og på tross av de tiltakene som er satt i verk. Hvis vi korrigerer for det milde været i fjor, så steg forbruket med 2,9 pst. Det betyr at vi blir stadig mer avhengig av å importere sterkt forurensende kullkraft fra Danmark.

Det er ikke riktig, som statsråden hevder, at SFTs beregninger forutsetter at kvotesystemet er på plass. Det SFT har dokumentert overfor komiteen, er at de samlede CO2-utslippene i europeisk sammenheng vil gå ned dersom vi bygger gasskraftverk nå. Når kvotesystemet er på plass, når Kyoto-mekanismene og avtalen trer i kraft, vil det være satt et tak, og da spiller det ingen rolle om vi fyrer med gasskraft, med eller uten rensing, fordi de økte CO2-utslippene da må kompenseres med reduserte utslipp andre steder. Så jeg synes det er en litt merkelig argumentasjon statsråden kommer med (presidenten klubber) til Stortinget. Jeg vil igjen spørre om (presidenten klubber) det er slik at hun trekker SFTs beregninger i tvil.

Statsråd Marit Arnstad: Som jeg sa i mitt første svar: Jeg sier ikke at de bruker det som en forutsetning, jeg sier at gasskraft hele tiden omtales knyttet til et internasjonalt kvotesystem. Det er ganske naturlig, for vi har jo inngått en internasjonal klimaavtale. Forskjellen på NVEs uttalelser, som Arbeiderpartiet nå bruker, i 1997 eller gasskraftmeldingen fra 1995 og NVEs uttalelser i forhold til Energiutvalget i 1998, er ganske enkelt at vi har inngått en internasjonal klimaavtale. Dermed er også NVEs betraktninger i 1998 langt mer relevante enn dem som kom i 1997 og 1995.

Så sier jeg om SFTs beregninger at jeg regner med at de tar utgangspunkt i

• 1. at en konkret erstatter kullkraftproduksjonen

• 2. at de ikke spises opp i økt forbruk

Nå regner jeg med at representanten Sanner kanskje ikke er så opptatt av nødvendigheten av ikke å øke forbruket så sterkt, men for en del av oss er det ganske viktig.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Denne dialog gjennom flere spørsmål hvor statsråden spør Stortinget, avdekker iallfall én ting meget klart, og det er at Regjeringen er på kollisjonskurs med Stortinget i spørsmålet om hva man skal gjøre inntil et nytt kvotesystem er på plass, særlig når det gjelder håndtering av klimagassutslipp fra gasskraftverk. Slike spørsmål lar seg avklare. Det har Regjeringen valgt ikke å gjøre. Da kan det bli kollisjon av det.

Mitt spørsmål ligger så på en annen del av konsekvensen av statsrådens og Regjeringens stahet i spørsmålet. Kan statsråden bekrefte at i påvente av et nytt kvotesystem, kan andre land, gjerne med norsk gass, etablere produksjon av elektrisk kraft absolutt uten restriksjoner på klimagassutslipp?

Statsråd Marit Arnstad: For det første: Jeg er enig i at dette langt på vei handler om hva vi skal gjøre de neste ti årene, fram til et internasjonalt kvoteregime er på plass. SFTs utslippstillatelse tar utgangspunkt i det, Regjeringens ankevedtak tar utgangspunkt i det. Både fra SFTs og fra Regjeringens side sies det at her må det være et system som også fungerer i de ti årene.

Høyre ønsker ikke at forurensningsloven skal gjelde. Det er greit. Men Arbeiderpartiet har faktisk sagt at forurensningsloven skal gjelde. Det er da jeg blir spørrende overfor Stortinget – og kanskje særlig overfor Arbeiderpartiet – om hva som da skal være innholdet i forurensningsloven. Det syns jeg er et vesentlig spørsmål. Men jeg håper at innstillingen fra energikomiteen i forbindelse med meldingen vil avklare en del av det.

Så til norsk gasseksport. Det er riktig at vi ikke vil spørre hvert enkelt land hva de bruker den gassen til som de importerer fra Norge. Men når det er sagt, så mener vi jo at hvert enkelt land har et ansvar i forhold til sine egne klimautslipp, og det er et ansvar som ligger der helt eksplisitt. Men det er også et ansvar som må ses i forhold til den samlede energiproduksjon i hvert av landene.

Presidenten: Bent Hegna – til oppfølgingsspørsmål.

Bent Hegna (A): Nå har vi brukt hele spørretimen på å prøve å få svar på ett enkelt spørsmål, uten å få svar.

Både SFT og NVE slår fast at dersom vi ikke bygger gasskraftverk i Norge, stiger CO2-utslippene fordi vi må fortsette å importere sterkt forurensende kullkraft. Det dokumenterer altså SFT, NVE og SINTEF. Det enkle spørsmålet til statsråden er: Hvor finner statsråden dokumentasjon for at det ikke er slik? Hvor er dokumentasjonen på at NVE og SFT tar feil?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg får bare gjenta det jeg har sagt: Jeg har lest de nyeste dokumentene, særlig fra NVE, ettersom det er mitt fagorgan. NVE omtaler gasskraft som positivt knyttet opp mot en internasjonal klimaavtale. Det de har sagt tidligere om 2 mill. tonn CO2 og reduksjon internasjonalt av det, er fra en uttalelse i 1997 og fra gasskraftmeldingen til Brundtland-regjeringen i 1995, og det var tilfeldigvis før vi fikk en internasjonal klimaavtale.

Jeg sier altså at de omtaler gasskraft positivt knyttet opp mot et internasjonalt kvoteregime. Og da spør jeg meg: Hva er problemet? For det ligger jo også i SFTs tillatelse og i Regjeringens ankevedtak. Så hva er da Arbeiderpartiets problem?

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Det ser ut som miljøarbeidet på energisiden kanskje er i ferd med å bli satt flere år tilbake fordi det ser ut til at flertallet i Stortinget ikke skjønner hva Kyoto-forpliktelsene på sikt vil gi oss. Som Jan Tore Sanner sa her i stad: Hvis man nå øker utslippene på ett område, betyr det at man må redusere dem et annet sted. Det er jo helt riktig. Det forutsetter kjøp og salg av kvoter på sikt. Da må man spørre seg hva prisen på disse kvotene blir, og om det faktisk er noen som har noe å selge. Foreløpig kan man se for seg at det er svært mange kjøpere på markedet, ikke så mange selgere. Kan statsråden si litt om hva slags priser man eventuelt måtte ha i et slikt kvotesystem, og om hun eventuelt ser for seg noen som kunne tenke seg å selge oss noe her, slik at et forurensende gasskraftverk kunne bli lønnsomt og kunne produsere strøm til en pris som det går an å selge?

Presidenten: For presidenten synes dette å være et nytt hovedspørsmål, men det er opp til statsråd Arnstad å svare.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg syns det er vanskelig å ha en formening om hva som blir kvoteprisen i et internasjonalt system. Så langt har anslagene variert ganske mye fra instans til instans, basert på ulike grunnlag og ulike forventninger, slik at jeg har vanskelig for å ha en slags formening om det. Og det er nettopp en av årsakene til at jeg mener at det her er nødvendig å vente på et internasjonalt forpliktende kvoteregime, for det er først da en vil vite hva som er prisen i systemet.

Når det er sagt, er det klart at vi også har en jobb – og det vil jeg regne med får økt oppmerksomhet etter hvert – når det gjelder de ulike sektorene i det norske samfunnet som eventuelt skal omfattes av et kvotesystem. Det er jo ikke bare gasskraftverk, eventuelt med et utslipp på inntil 7 mill. tonn CO2, men det kan også være skipsfart, transport, fiskeri. Det må jo være en fordeling som er rimelig rettferdig mellom de ulike sektorene.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun.

Som en av landets første skoler ønsker Sogn videregående skole å ta i bruk videokameraer til overvåking av elevene ved skolen. Hva er statsrådens syn på den overvåkingen som skoleledelsen nå ønsker å ta i bruk ved Sogn videregående skole?

Statsråd Jon Lilletun: Eg har gjennom media registrert det same som representanten Kristiansen, og har sett i gang eit arbeid for å klargjere dei juridiske forholda rundt eit slikt spørsmål. Det er klårt at ein i alle fall må halde seg innanfor det som er juridisk haldbart, med overvaking som ein heller ikkje alltid veit går føre seg. Når det er sagt, vil eg leggje til at eg ikkje kan svare endeleg når det gjeld jusen i det, det vil eg kunne kome tilbake til, og det er sett i gang eit arbeid.

Når det gjeld kva eg meiner om det, ser eg i grunnen med uro på at ein må gå til eit slikt steg. Hovudgrunngjevinga for at vi i budsjettet i år fremma forslag om å få alternative yrkesgrupper inn i skulen, var at vi skal kome i gang med eit sosialpedagogisk arbeid, at vi skal kome i gang med andre typar arbeid i skulen som gjer at ein løyser miljøproblema på ein meir konstruktiv, medmenneskeleg måte. Så eg håpar vi skal klare å utvikle ein skule der kameraovervaking ikkje er den naturlege arbeidsmåten.

Rune E. Kristiansen (A): Kan jeg oppfatte statsråden slik at han nå ønsker å sette inn tiltak overfor Sogn videregående skole, slik at det ikke skal gis adgang til eller åpnes mulighet for å ta videokameraer i bruk for overvåking av elever?

Statsråd Jon Lilletun: Nei, det var å trekkje statsrådens svar vel langt. Eg seier at dersom det er slik at jusen tilseier at det ikkje er høve, vil sjølvsagt det verte opplyst. Er det med varsling osv. høve til å gjere det, meiner eg at det skal vere så mykje fridom for den enkelte kommune og den enkelte skule at eg ikkje skal overprøve alt dei gjer, sjølv om det ikkje var den pedagogiske metoden eg og Regjeringa ville brukt. Ein skal sjå forskjell på dei to tinga. Dersom det ikkje er innanfor lovas rammer, må vi sjølvsagt stoppe det. Er det det, vil eg kanskje seie kva eg meiner, men det får vere opp til skulen til slutt korleis dei vil praktisere det.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.