Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Guro Fjellanger

• statsråd Lars Peder Brekk

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

DnB meldte 28. februar at banken har kjøpt 10 pst. av aksjene i Kreditkassen. Banken gjør etter styrelederens eget utsagn dette for å posisjonere seg. Og dette skjer mens Statens Bankinvesteringsfond utreder ulike løsninger for å få etablert en sterk norsk finansløsning med nasjonalt eierskap. Politisk ledelse i Finansdepartementet har uttalt at oppkjøpet var overraskende, og det er videre uttalt at det anses som lite hensiktsmessig. Mitt spørsmål til statsministeren blir da: Er ikke dette uttrykk for at Regjeringen ikke har noen styring med det som foregår, og i realiteten står maktesløs?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det spørsmålet er nei. Det løpet som er lagt når det gjelder den fremtidige bankstruktur, er lagt i fellesskap mellom regjeringspartiene, Regjeringen og Arbeiderpartiet. Da Stortinget behandlet kredittmeldingen, redegjorde finansministeren for hvilket beslutningsgrunnlag Regjeringen ønsket med tanke på den fremtidige bank- og forsikringsstruktur i Norge. Han redegjorde overfor Stortinget for at han ville be Bankinvesteringsfondet foreta en utredning så snart som mulig, men også bruke den tid som er nødvendig for at det skal være et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Dette ble ikke motsagt av noen i Stortinget så langt jeg kan registrere, heller ikke av representanten Hill-Marta Solberg. Dette løpet er lagt.

Det Den norske Bank har gjort i forhold til Kreditkassen, kom overraskende på mange, også på Finansdepartementet, men jeg vil gjerne uttale og forsikre om at det ikke skal legge noen føringer på det som vil være Regjeringens oppfatning av strukturen på finansmarkedet. Vi lar ikke et slikt oppkjøp til 9,98 pst. – som det vel er – av Kreditkassen styre Regjeringens oppfatning av hva som bør være den framtidige struktur. Jeg vil tro at det heller ikke vil virke styrende på Arbeiderpartiets holdning til det samme. Arbeiderpartiet har heller ikke konkludert, så langt jeg har registrert av uttalelser noe sted, i forhold til hvilken struktur partiet anser som den mest hensiktsmessige. Dette har regjeringspartiene innledet et samarbeid med Arbeiderpartiet om, og jeg regner med at Arbeiderpartiet vil stå ved det samarbeidet.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg takker for svaret, men jeg må få lov til å si at det overrasket meg ganske kraftig at det slik Regjeringen ser det, ikke er noe problem at strukturen endres mens det utredes. Kredittmeldingen ble lagt fram i oktober, den ble behandlet i Stortinget i god tid før jul, og det ble påpekt ved behandlingen at det var viktig at det ikke tok unødig lang tid. Arbeiderpartiet har etter den tid også i denne sal etterspurt framdriften, nettopp fordi vi ser at ting endrer seg raskt. Da blir mitt spørsmål: Har Regjeringen nå tatt noe initiativ for å sikre at det er god framdrift, og er det satt en frist?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg sa ikke at det ikke var noe problem at Den norske Bank har posisjonert seg, men jeg sa at det vil ikke være avgjørende, og det vil ikke legge føringer på Regjeringens standpunkt til strukturen på finansmarkedet, og det vil jeg vitterlig tro at det heller ikke vil for Arbeiderpartiet.

Bankinvesteringsfondet er gjennom ulike kontakter med departementet gjort kjent med at det er viktig at dette beslutningsgrunnlaget kommer fram så snart som mulig. Men dette er en stor sak, og vi må også kreve respekt for at Bankinvesteringsfondet mener at det trengs noe tid for legge fram et skikkelig beslutningsgrunnlag. Avgjørelsen skal tas så raskt som mulig, men den må også tas på et mest mulig forsvarlig grunnlag. Det Den norske Bank har gjort nå, har ikke vært gunstig i denne situasjonen, men det er ikke avgjørende og skal ikke legge føringer på Regjeringens standpunkt. Det håper jeg heller ikke det vil gjøre på Arbeiderpartiets. Vi har samarbeidet om dette, og jeg regner med at Arbeiderpartiet vil vedstå seg det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen

Siv Jensen (Frp): Jeg synes det er synd at statsministeren ikke ser mer alvorlig på dette enn at han vil ta et initiativ for at vi får en snarlig avklaring av hvordan norsk bankstruktur skal se ut. Jeg vil også be statsministeren redegjøre for hvorvidt Regjeringen har tatt initiativ til å få en mulig avklaring på om det her har vært handlet basert på innsideinformasjon. Hvis dette hadde vært et privat selskap, ville det vært snublende nær å trekke en slik konklusjon. Her sitter staten ved alle sider av bordet, og etter mitt skjønn synliggjør det bare hvor håpløst det er når staten skal ha mange roller og samtidig prøve å forvalte et eierskap. Så jeg vil be statsministeren redegjøre litt mer om synet på det og kanskje komme med en klarere frist for når vi kan regne med å få sluttbehandlet dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Siv Jensen i at det er ønskelig – og det sa jeg også i mine to foregående svar – med en snarest mulig avklaring. Dette er det kontakt med Bankinvesteringsfondet om. Med hensyn til at det ikke var satt en bestemt datofrist, har finansministeren tidligere gjort rede for at man mente det kunne ha uheldige føringer på det arbeidet som skal foretas. Men vi venter at innstillingen fra Bankinvesteringsfondet nå ikke vil ligge så veldig langt inn i framtiden, slik at regjering og storting kan håndtere dette rimelig raskt i løpet av vårsesjonen.

Når det gjelder spørsmålet om eventuell innsidehandel, har vi som kjent organer i vårt land for å undersøke og vurdere slike spørsmål, ikke minst Kredittilsynet. Jeg legger til grunn at de alltid gjør jobben sin i slike tilfeller. Vi kan gjerne, hvis det er betryggende, forsikre oss om at de gjør jobben sin.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Forsøk på å lete frem Regjeringens holdninger til bankfusjoner og strukturpolitikk er en vanskelig jobb. Den beste karakteristikk jeg kan finne etter statsministerens svar så langt, er at veien blir til mens man går – som en slags retningslinje for Regjeringens fremdrift her. Mitt spørsmål er: Hvis det er slik at DnBs oppkjøp var uhensiktsmessig, hvorfor hadde ikke eier gitt beskjed om dette tidligere, slik at det uhensiktsmessige kunne vært forhindret av dominerende eier i Den norske Bank? Og spørsmål nr. to: Finnes det etter Regjeringens syn noen grenser for hvor langt Den norske Bank kan gå i innflytelse hos sin konkurrent Kreditkassen mens denne utredningsprosessen foregår?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som representanten Foss vel er klar over, ble ikke Finansdepartementet på forhånd orientert om dette oppkjøpet. Det er også anerkjent politikk at selv om staten er medeier i en bank, går vi ikke inn i de daglige eller ukentlige forretningsmessige avgjørelser og gir beskjed om hypotetiske spørsmål som en ikke har blitt orientert om. Når det gjelder hvor langt Den norske Bank kan gå i innflytelse, er det som kjent en bestemmelse som gjør at Den norske Bank ikke har anledning til å kjøpe seg opp over 10 pst. i Kreditkassen. Det setter en sperre, og det vil uansett ikke være avgjørende for Regjeringens syn på den fremtidige struktur på finansmarkedet.

Jeg tror også at Per Kristian Foss skal være litt forsiktig med å si at det er umulig å finne holdninger fra Regjeringens side på dette punkt. Vi gav uttrykk for en holdning i kredittmeldingen, nemlig at de to største forretningsbankene ikke bør slås sammen av konkurransehensyn.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Statsministeren bekrefter nå at Finansdepartementet ikke var orientert om det strategiske oppkjøpet som DnB har foretatt i Kreditkassen.

Dette griper direkte inn i en prosess som Stortinget, Regjeringen og Bankinvesteringsfondet nå er midt inne i. Det er helt åpenbart at DnBs tanker har vært å forrykke balansen til fordel for DnB – sannsynligvis også med et langsiktig ønske om at det skal eksistere én forretningsbank i Norge og ikke to, noe som er stikk i strid med de signaler som Stortinget så langt har gitt. Det som er interessant, er at DnB her faktisk gjør et så strategisk oppkjøp uten å orientere sin eier. Staten eier altså 60 pst. i DnB – den er den totalt dominerende eier.

Jeg vil spørre statsministeren: Mener statsministeren at det er lojalt overfor eieren å opptre på en slik måte? Og har styrets formann Regjeringens tillit? Mener statsministeren at styret kan fortsette etter en slik investering, som åpenbart er stikk i strid med det Regjeringen selv har ønsket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er nok ingen tvil om at DnB har gjort dette for å posisjonere seg. Men det betyr ikke at det blir avgjørende for det syn de politiske myndighetene vil ha hva angår strukturen på finansmarkedet.

Når det gjelder spørsmålet om en sammenslåing av de to største forretningsbankene i Norge, har Regjeringen gitt uttrykk for en holdning – i strid med det noen påstår at vi ikke har gjort.

Jeg anser det selvsagt ikke som heldig at dette skjer i en slik fase og uten at Finansdepartementet ble orientert. Men jeg tror representanten Djupedal vil være fullt innforstått med og klar over at jeg ikke svarer på hans siste spørsmål. Jeg står ikke her og svarer på spørsmål som har slike konsekvenser for styret eller styrets leder som Djupedal inviterer til.

Presidenten: Ranveig Frøiland – til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): Stortinget har sagt sitt når det gjeld strukturpolitikken og står sjølvsagt ved det. Men no ligg initiativet hos Regjeringa.

I går etterlyste heile finansnæringa Hopland. Men eg føler her at det er viktig å etterlysa statsråd Restad. Han må no koma på banen og seia noko om tid og at vi ikkje har god tid, før heile strukturen ordnar seg sjølv utan at det er politisk handtering av dette. Det er ikkje noko ønske korkje frå Regjeringa si side, går eg ut frå, eller frå Arbeidarpartiet si side. Derfor vil eg gjenta spørsmålet frå Hill-Marta om eit initiativ og eit tidspunkt for når Regjeringa vil koma tilbake med si tilråding.

Presidenten: Presidenten antar at representanten mente representanten Hill-Marta Solberg?

Ranveig Frøiland (A): Det meinte ho heilt sikkert.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg baserer meg i hvert fall på det.

Finansministeren er det ikke nødvendig å etterlyse. Departementet har kontakt med Bankinvesteringsfondet om dette, uten – som jeg har sagt flere ganger før – at det er satt en bestemt tidsfrist. Og det er det gode grunner til at man ikke gjør i saker som er såpass følsomme også for markedet. Så Bankinvesteringsfondet er gjort veldig klar over at både Regjeringen og Stortinget ønsker at beslutningsgrunnlaget skal komme fram så fort som mulig, samtidig som vi ikke kan presse Bankinvesteringsfondet til ikke å kunne legge det fram på en forsvarlig måte. Slik regner jeg med at også representanten Frøiland er enig i at det bør være. Det skal vi sørge for skjer.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til statsministeren.

Statsministeren vet godt at Høyre ønsker å ta i bruk gassressursene til strømproduksjon i Norge – også fordi det er god miljøpolitikk. De europeiske utslipp går jo ned.

Jeg respekterer at statsministeren har et annet syn på dette. Men nå ser jeg at det er så mange innspill, oppspill og utspill fra regjeringspartienes side og så mye aktivitet i kulissene at jeg må spørre statsministeren om følgende: Statsministeren mener da vel ikke for alvor at Høyre skal gå mot et viktig punkt i sitt program som vi har vært glassklare på over lengre tid, når vi nå har sjansen til å få det vedtatt i Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg registrerer at Høyre har et annet syn i dette spørsmålet, at de vil gå inn i et nytt århundre ved å satse på det forrige århundrets teknologi, at de vil øke forurensningen i Norge med i hvert fall 4-5 pst. når det gjelder CO2-utslipp og håper at det vil føre til reduksjoner andre steder. Det kunne vi hatt en forsikring om dersom vi hadde hatt et kvotesystem på plass. Det har heller ikke Høyre tid til å vente på, så dette er selvsagt ikke god miljøpolitikk. Det er nok å gå litt baklengs inn i fremtiden å ikke ville satse på den moderne teknologi som er under utvikling. Dette blir vi ikke enige om. Det får vi ha respekt for. Det er selvsagt opp til Høyre å avgjøre hva Høyre vil. Så vidt jeg har forstått Høyre tidligere, har partiet gått inn for å endre forurensningsloven for å oppnå sitt syn om at vi skal starte med forurensende gasskraftverk så fort som mulig. Det er jo i og for seg en real fremgangsmåte, for Stortinget er jo den lovgivende myndighet.

Nå skjønner jeg at Høyre har forandret strategi. De går ikke inn for å endre forurensningsloven, men går inn for at Regjeringen skal omgjøre et vedtak som baserer seg på en avgjørelse i det faglige organ, nemlig Statens forurensningstilsyn. Det har en av Jan Petersens forgjengere, tidligere statsminister Kåre Willoch, sagt meget klart hva han mener om, at han ikke synes det er noe særlig klokt av et parti som ofte har vært konstitusjonens vokter. Det får være opp til Høyre. Jeg synes faktisk at det på en måte hadde vært mer realt om Høyre hadde stått på det de stod på, nemlig å endre forurensningsloven.

Jan Petersen (H): Statsministeren fremfører nok en gang de miljøpolitiske misforståelser. Så lenge utslippene går ned, er dette god miljøpolitikk. Men jeg registrerer jo at statsministeren nå bygger seg en meget betydelig fallhøyde, slik en byggmester i norsk litteratur har gjort tidligere.

Problemet med Regjeringens holdning er at den aksepterer at Norge selger betydelige mengder gass som frigjør CO2. Det er i orden for Regjeringen at vi importerer strøm produsert av sterkt forurensende kullkraft. Ja, det er endog akseptert at man kjøper tilbake strøm fra den gassen som selges fra Norge. Men det å produsere strømmen her ønsker ikke Regjeringen å gå inn for.

Ærlig talt: Er det ikke slik at statsministeren her simpelthen har en dobbeltstandard i miljøspørsmål?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det har jeg ikke. Skal vi satse på miljø, skal vi få ned CO2-utslippene, bør vi ikke starte den prosessen med kraftig å øke den. Det er ikke spørsmål om verken å bygge opp eller bygge ned noen fallhøyde, det er å si det samme som vi har sagt hele tiden, og som jeg skjønner Jan Petersen synes er en riktig måte å drive politikk på. Jeg har respekt for at Høyre har et annet syn, men jeg tror dessverre ikke det fører til mindre forurensning å bygge disse gasskraftverkene. Jeg synes i hvert fall ikke en skulle trenge å ha slikt hastverk at en ikke kan vente på enten et nasjonalt kvotesystem – som kanskje ikke trenger å ligge mer enn et par år fram i tid – eller en mer miljøvennlig teknologi som blir økonomisk. Det er ikke noe hektisk aktivitet i korridorene, som Petersen sa, men vi har i komiteen åpent invitert Høyre til å være med på disse forslagene. Det har Høyre sagt nei til, og det synes vi er beklagelig, men det er selvsagt Høyres eget valg. De har selv nå valgt en annen strategi enn før, nå skal de ikke lenger forandre forurensningsloven, men omgjøre et vedtak truffet av et forvaltningsorgan.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Tore Sanner

Jan Tore Sanner (H): Når statsministeren snakker om gasskraftverk får han det nesten til å høres ut som noe syndig. Det å bygge gasskraftverk i Norge fremstilles nesten som noe nær moralsk forkastelig. Samtidig er det riktig som Jan Petersen sa, at man åpenbart synes at det er helt ok at vi eksporterer det meste av gassen til Europa, lar dem fyre opp sine gasskraftverk ikke bare med dagens, men også med gårsdagens teknologi, og så kjøper vi strømmen tilbake. Er dette et utslag av sentrumspartienes dobbeltmoral, eller er det en logikk som jeg ikke har forstått?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder å ta i bruk kraftige uttrykk, er det vel ingen som overgår representanten Sanner. Dobbeltmoral, syndig, moralsk forkastelig er begreper som jeg aldri har tatt i min munn, til det har jeg faktisk for stor respekt for andre partier og deres standpunkt, men dette er begreper som Jan Tore Sanner har tatt i bruk og prøver å dytte på meg. Det tror jeg enhver selv kan vurdere gehalten i.

Når det gjelder import av kraft, er det helt riktig at vi i de senere år har importert en god del kraft. Ser en 1990-tallet under ett, har vi vel netto vært en eksportør, i de senere årene har vi netto vært en importør. Ser vi på 1990-tallet, har energien kommet fra ulike kilder, også fra kull. Det betyr ikke at det å starte en sterk forurensning i Norge gjør at Danmark legger ned sine kullkraftverk, tvert imot har en fra dansk hold sagt at det ikke avgjøres av hva Norge gjør. Dessuten bygger de nå opp vind- og biovarme, slik at våre gasskraftverk faktisk kan komme til å konkurrere ut også slike. SFT sier at vi over tid er bedre tjent med å vente og ikke bygge forurensende gasskraftverk nå.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Energi- og miljøkomiteen avgav sin innstilling i går, og det fortvilende for Regjeringen og for SV er vel at hovedperspektivet i energimeldingen har blitt en kamp om forurensningsfrie eller tradisjonelle gasskraftverk, og ikke om det som er hovedsaken, nemlig at Norges energiforbruk øker for mye, og at alternativ fornybar energi må komme inn som erstatning for fossil energi.

På bakgrunn av den innstillingen som har kommet, ønsker jeg å stille statsministeren to spørsmål. Til Stavanger Aftenblad den 7. oktober 1999 sa miljøvernministeren følgende:

«Bygging av utslippsfrie gasskraftverk må vurderes opp mot satsing på fornybar energi. Dersom denne typen gasskraftverk utkonkurrerer vindkraft eller annen fornybar energi, er det ingen god løsning.»

Mener Regjeringen at man med den innstillingen man nå har fått, utkonkurrerer annen fornybar energi, og at man på den måten øker forurensningsproblemene i Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det gledelige – for å ta det først – ved innstillingen så langt som jeg har rukket å se på den etter at den ble avgitt i går kveld, er jo at Regjeringen ser ut til å ha fått bred tilslutning til hovedlinjene i energipolitikken, som bl.a. går ut på en kraftig økt satsing på energiøkonomisering og på utvikling av alternative, miljøvennlige energikilder, finansiert ved en økt elavgift – for i dag har vi nesten en rekordlav strømpris i Norge – og det kan i seg selv også virke fornuftig når det gjelder energiforbruket. Så det er vanskelig å gi et svar totalt sett på hva innstillingen i så måte bringer, om det er et skritt framover når det gjelder å satse på mer miljøvennlig energiteknologi – for det er elementer i innstillingen som det er bred oppslutning om, som innebærer en slik satsing. Men det er klart at det flertallet legger opp til når det gjelder å starte med sterkt forurensende gasskraftverk, isolert sett ikke er noen god miljøpolitikk.

Presidenten: Olav Akselsen – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Akselsen (A): Når statsministeren skildrar fleirtalet i denne saka, må eg innrømma at eg har svært vanskeleg for å kjenna meg igjen. Det er faktisk slik at dei som har vore på offensiven og fleire gonger har fremma forslag om forsking for å få fram ny teknologi, er Arbeidarpartiet og seinare Høgre. Regjeringa har faktisk ved fleire høve forhindra slik forsking, m.a. ved å fjerna Teknologifondet, som var lagt inn i Arbeidarpartiet sitt budsjettforslag i 1997. Det er faktisk slik at regjeringspartia så seint som i haust i komiteen var motstandarar av å ha merknader om at ein burde ha meir forsking på dette området. No i siste liten kjem altså regjeringspartia springande og vil vera med på den satsinga som Arbeidarpartiet har ønskt heile tida. Det er me sjølvsagt glade for, men når ein i tillegg prøver å framstille det som om dei er meir offensive enn Arbeidarpartiet og Høgre har vore på dette området, blir det altså umogeleg å kjenne seg igjen. Det er faktisk slik at ingenting i denne innstillinga hindrar verken Regjeringa eller andre i å satsa vidare på å få fram ny teknologi.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg til taletiden. Det vil antakelig bli rikelig med tid i neste uke (munterhet i salen).

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det tror jeg også.

Nå er jo Olav Akselsen en av dem som har snudd trill rundt i denne saken; jeg skjønte det slik at han før var imot sterkt forurensende gasskraftverk, nå er han vel den ivrigste for. Det er greit nok i og for seg, men jeg har ikke sett noen særlig fornuftig forklaring på den snuoperasjonen. Etter hvert skjønner jeg at det er ni i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som står på det standpunktet de stod sammen med Akselsen om før. Om de får lov til å gjøre det når det kommer til votering, virker dog mer usikkert.

Jeg tror ellers Akselsen skal være litt forsiktig med å snakke om hvem som har vært på offensiven når det gjelder å satse på alternativ energi og f.eks. energiøkonomisering. Jeg kan her vise til en kurve som Akselsen gjerne skal få ta nærmere i øyesyn, som viser at bevilgningene til enøk og introduksjon av nye fornybare energikilder sank dramatisk under arbeiderpartistyret fra 1993 til 1996 – det var vel for øvrig omtrent i den perioden Jens Stoltenberg var energiminister, det er meget interessant. Når det gjelder sist høst, stod Arbeiderpartiet og sentrumspartiene sammen om forslaget om bevilgning for år 2000. De merknadene som Arbeiderpartiet kom med, har vi ingen problemer med. Energiministeren sa at hun vil prioritere disse formål innenfor den bevilgning Arbeiderpartiet og sentrum stod sammen om.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne stille statsministeren et litt prinsipielt spørsmål som dreier seg om forholdet mellom storting og regjering. Tidligere statsminister Kåre Willoch skrev en meget interessant artikkel i Dagbladet i forrige uke, hvor han, slik jeg tolket det, slo fast med bred penn at det er en stor forskjell mellom ordinære stortingsvedtak à la typen «Stortinget ber Regjeringen gjøre et eller annet» og de vedtak Stortinget fatter som er konstitusjonelt og rettslig bindende for regjeringen. Det er jo slik at ordinære vedtak i mange tilfeller ikke er rettslig bindende på samme måte, og at en regjering har stor rett til selv å vurdere i hvilken grad anmodninger vedtatt av Stortinget kan tilpasses Regjeringens arbeidsprogram. Er statsministeren enig i hoveddelen av de synspunkter tidligere statsminister Willoch gav uttrykk for, at formen «Stortinget ber Regjeringen» er av en mindre alvorlig natur, og særlig dess mindre konkret den slags type vedtak er for en regjering?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, jeg synes at tidligere statsminister Kåre Willoch har levert betraktninger om dette som er vel verdt å studere for alle partier, ikke minst for hans eget.

Jeg har ikke derved sagt hvordan Regjeringen vil forholde seg til de ulike forslag som er fremsatt i innstillingen som vi fikk i går kveld. De forslagene må vi studere skikkelig, bruke den tid vi har til det, og også se i sammenheng med merknadene. Det som er helt klart, er at merknader ikke er konstitusjonelt bindende for en regjering, det har vi lang erfaring for at det er enighet om. Forslag er jo det, men det er riktig som representanten Hagen gir uttrykk for, at forslag også kan ha ulik form og bindingsgrad, men at de er bindende, vil jeg aldri dra i tvil. Men graden av binding vil selvsagt kunne avhenge noe av forslagets utforming, så dette skal vi ta oss tid til å vurdere skikkelig.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først oppklare en misforståelse. Jeg snakket om et prinsipielt spørsmål, ikke om en eller annen innstilling som visstnok skal ha vært avgitt i går.

Jeg tolker statsministeren dit hen at han deler en del av disse synspunkter. Jeg vil da gå litt videre på det mer parlamentariske styringssystemet og spørre om statsministeren er enig i at dersom et forslag som er relativt ullent og gir et arbeidsoppdrag til regjeringen uten noen form for tidsfrist, blir vedtatt, vil det være helt vanlig innenfor parlamentarisk skikk og bruk at regjeringen selv styrer sin fremdrift med det arbeidet. Og dersom de som eventuelt stemte for dette vedtaket, skulle bli misfornøyd med regjeringens håndtering av det, er det innenfor parlamentarisk skikk og bruk dette flertallet som da i tilfelle må reagere i form av å bytte ut regjeringen. Slik at så lenge regjeringen aksepterer et vedtak uten at det er gitt noen som helst tidsfrister og noe som helst konkret, kan regjeringen arbeide med det så lenge den har lyst og inntil eventuelt stortingsflertallet vedtar noe annet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først tillate meg den bemerkning at hvis Hagen ikke tenkte på noen bestemt sak med sine uttalelser, tror jeg han er omtrent den eneste som ikke har tenkt på en bestemt sak (munterhet i salen), men jeg får tro Hagen på det han sier. Han viste imidlertid til Kåre Willoch, og så langt jeg kan huske hans artikkel, tok han utgangspunkt i en bestemt sak. Men det var prinsipielle generelle betraktninger som gjelder til enhver tid, det er jeg helt enig i. Derfor er denne saken også prinsipielt sett interessant når det går på forholdet mellom storting og regjering, og derfor kommer vi til å studere nøye forslagets utforming, premissene for det i innstillingen og debatten som en del av det beslutningsgrunnlag som Regjeringen og til slutt statsministeren har for hvordan vi forholder oss til slike vedtak. Jeg forstod at det på et visst tidspunkt var snakk om å sette en bestemt tidsfrist i dette forslaget – som jeg skjønner at mange tenker på nå, men kanskje ikke Hagen. Den tidsfristen forstår jeg ikke er der nå, men dette initierer ingen bestemt konklusjon fra min side når det gjelder hvordan vi forholder oss til det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): La meg da trekke inn en annen bestemt sak, nemlig saken om IT Fornebu, som reiser mange prinsipielle spørsmål i forholdet mellom storting og regjering, og der det ligger an til at stortingsflertallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, kommer til å anbefale konkret en annen utbygger av IT Fornebu enn den Regjeringen har anbefalt for Stortinget. I disse dager sitter kontroll- og konstitusjonskomiteen med tre svære overskridelsessaker til behandling i ettertid. Den ene er utbygging av Gardermoen og Gardermobanen, den andre er utbygging av Rikshospitalet, og den tredje er utbygging av FATIMA – fastlandsforbindelsen til Nordkapp i Finnmark. Saken om IT Fornebu reiser ganske store og viktige prinsipielle spørsmål når det gjelder Regjeringens og Stortingets ansvarsforhold. Hvis jeg skal spørre helt direkte, er spørsmålet som følger: Er regjeringen Bondevik beredt til å ta ansvar hvis situasjonen om fem – ti år blir en stor skandalesak når det gjelder utbyggingen av IT Fornebu av en annen utbygger enn den Regjeringen anbefalte Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror det er vanskelig, uansett hvilket alternativ som velges på Fornebu, å si hva som vil skje om fem – ti år. Og hvis Kristin Halvorsen var slik å forstå at regjeringen Bondevik må ta standpunkt til dette om fem – ti år, ser jeg ganske optimistisk på fremtiden, for da er det jo et relativt langsiktig perspektiv på denne regjeringens liv.

Men fra litt spøk til mer alvor. Vi er klart bekymret for det alternativet som flertallet gjennom mediene har indikert at de vil gå inn for, fordi det etter vårt skjønn ikke gir staten tilstrekkelig varig innflytelse gjennom vedtekter og aksjonæravtale. Det kan påføre staten nye utgifter hvis man vil beholde innflytelsen på grunn av planlagte emisjoner. Nåverdien er svært dårlig for dette alternativet, og på flere andre punkter er det alternativet Regjeringen anbefalte, klart bedre.

Så vidt jeg vet, er ikke innstillingen avgitt ennå i denne saken – det skjer vel om noen timer – og jeg synes ikke det er riktig av meg å forhåndskonkludere på hvordan vi stiller oss i en sak der innstilling ennå ikke er avgitt. På vanlig måte vil også det skje i salen.

Kristin Halvorsen (SV): President, kan jeg få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Det er det ikke anledning til. Eventuelle misforståelser får bringes frem ved en senere anledning, men ikke her.

Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg setter pris på at statsminister Bondevik stadig leser Kåre Willoch. Der har han mye å lære. Jeg vil gjøre oppmerksom på en av Kåre Willochs meget faste teser, den at Stortinget bindes gjennom vedtak, kun gjennom vedtak – ingen kvalifikasjon av vedtakene utover det.

Men jeg skjønner ikke denne påtatte beskjedenhet fra statsministerens side. Han kunne jo f.eks. lese egne innlegg i parallelle saker. Jeg vil gjerne henvise statsministeren til innlegget fra stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik i desember 1988 om Ring Medisinske Senter, der representanten Bondevik argumenterer blendende godt for å overprøve et forvaltningsvedtak fattet av regjeringen, nettopp fordi det er et uttrykk for en prinsipielt ulik holdning mellom stortingsflertallet og regjeringen den gang. Jeg synes den har meget gode paralleller. Og henvisning til aktuell litteratur tror jeg statsministeren også vil finne i den innstilling som nylig er avgitt om gasskraftsaken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har lest det jeg selv har sagt om disse sakene, og det har jeg faktisk ingen problemer med. Både når det gjelder Ring-saken og Mesnali-saken, som jeg ser har vært brukt i debatten, er det noen paralleller og det er noe som ikke er parallelt, bl.a. fordi disse institusjonene hadde fått forhåndstilsagn som de hadde grunn til å tro ville gi en godkjennelse. Derfor ser jeg faktisk noe annerledes på det enn i tilfeller hvor slike forhåndstilsagn ikke er gitt, som det ikke er når det gjelder gasskraftverksaken. Tvert om, her er det truffet en avgjørelse om bestemte utslippskrav som stortingsflertallet nå vil blande seg inn i og omgjøre.

Ellers er det riktig at Stortinget har ikke noen entydig klar historisk praksis når det gjelder slike spørsmål. Det er til enhver tid opp til Stortinget til slutt å bestemme hvor langt de vi gå inn i forvaltningens avgjørelse.

Når det gjelder Kåre Willoch, har jeg faktisk lært mye av ham både da jeg hadde gleden av å sitte i hans regjering, og før og etter den tid. Det virker som om Høyre i økende grad har noe å lære av Kåre Willoch, ikke minst måten de kommenterte hans siste prinsipielle, innsiktsfulle artikkel på.

Presidenten: Tom Thoresen – til oppfølgingsspørsmål.

Tom Thoresen (A): I disse dager er det unektelig litt vanskelig å stille prinsipielle spørsmål om forholdet mellom storting og regjering uten å ha en bestemt sak i tankene. Jeg forstår statsministerens siste svar nå slik at statsministeren i og for seg ikke anfekter Stortingets rett til å fatte beslutninger som gir uttrykk for Stortingets vilje, men jeg har lyst til å spørre statsministeren om det ikke er slik at det for en regjering i alminnelighet – og kanskje for en mindretallsregjering i særdeleshet – er nyttig å konsultere i forhold til Stortinget før man fatter viktige beslutninger, for å være sikker på at man har en rimelig backing i Stortinget. Det undergraver jo ikke Regjeringens initiativrett, men det gjør utvilsomt at Regjeringens egne vedtak får et sikrere fundament.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til hva Stortinget har rett til. Ja, som det organ som til slutt skal ha makten i den politiske utøvelsen – riktignok i en ba-lanse med den utøvende, nemlig Regjeringen –har Stortinget rett til selv å definere hvor grensen går, det er jeg enig med representanten Thoresen i. Jeg har av og til sagt litt spøkefullt at hvis Stortinget vil vedta at det ikke skal være en eneste binders på mitt kontor, har selvsagt Stortinget rett til å fatte et slikt vedtak.

Men så kommer vi til det avgjørende spørsmål som stortingspresident Kolle Grøndahl reiste en interessant debatt om: Uansett hva Stortinget har rett til, så er det et spørsmål om hva Stortinget bør gjøre i forholdet til maktbalansen mellom regjering og storting. Og der har jeg en oppfatning som gjør at jeg nok vil understreke Kolle Grøndahls advarsel, også inn i den aktuelle politiske situasjonen.

Når det gjelder konsultasjon: Ja, det er nyttig å konsultere. Det har også vært kontakter mellom miljøvernministeren, olje- og energiministeren og daværende leder av energikomiteen, Jens Stoltenberg, i denne saken, og etter at avgjørelsen var falt, uttalte Stoltenberg seg på en måte som kunne oppfattes som at han var rimelig tilfreds.

Presidenten: Presidenten har nå konsultert klokken og slått fast at tiden er overskredet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Da respekterer jeg det, president.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til statsråd Fjellanger, som i motsetning til statsministeren kanskje vil svare på spørsmålet mitt.

I debatten om å gje høve til bygging av gasskraftverk med den best tilgjengelege teknologi, slik bl.a. Naturkraft har søkt om, høyrer ein sjeldan kva motstandarane er for.

Både energiutgreiinga og Regjeringa si eiga energimelding viser at me brukar meir elektrisitet enn det me produserer i eit normalår. Dette underskotet vil veksa i åra framover. Eg har ikkje høyrt at nokon vil slå av straumen. Motstandarane av gasskraftverk vil med andre ord dekkja dette underskotet opp med sterkt forureinande import.

I NVE sin konsesjon til Naturkraft AS heiter det:

«Om gasskraft introduseres, blir den umiddelbare virkning at … en bortimot like stor produksjon kull og oljekraft går ut. Miljøvirkningene av dette blir grovt sett at CO2 –utslippene halveres.»

SFT og SINTEF er einige i dette. Det blir med andre ord meir forureining dersom ein seier nei til bygging av gasskraftverk enn om ein seier ja.

Eg vil spørja statsråden om det finst fagorgan i Noreg som hevdar at dei totale utsleppa vil gå opp.

Statsråd Guro Fjellanger: Det gjør det. Blant annet har SFT i sine dokumenter helt klart sagt at det mest miljøvennlige alternativet vil være å avvente utviklingen av mer miljøvennlig gassteknologi i opp mot ti år for så å bygge gasskraftverk med mer miljøvennlig teknologi og importere kullkraft i mellomtiden, og at det vil komme ut i pluss i regnskapet.

Når det så gjelder de andre utredningene man henviser til, unnlater man konsekvent å gjøre oppmerksom på de forutsetningene som stilles, og det er to. Den ene er at man ikke får spist opp gasskraften i økt forbruk, men at man kommer inn i et marked hvor forbruket ikke øker. Den andre ekstremt viktige forutsetningen som alltid stilles, er at man må ha garantier for at dette kommer som erstatning for mer forurensende kraft, f.eks. kullkraft. Og for å ta et enkelt bilde: Det kan finnes gode miljøargumenter for å kjøpe seg en mer moderne og miljøvennlig bil hvis man er sikker på at det man bytter ut, er en gammel bil med større utslipp, men hvis det man bytter ut, er en sykkel, er ikke dette mer miljøvennlig.

Olav Akselsen (A): No har ikkje Arbeidarpartiet tenkt å begynna å sykla i denne saka. Men det som er tilfellet, er at Regjeringa si hovudsatsing i den energimeldinga dei har lagt fram for Stortinget, er auka import av sterkt forureinande kraft. Arbeidarpartiet kan visa til ei rekkje fagorgan i Noreg som hevdar at utsleppa vil gå ned dersom ein byggjer gasskraftverk no og erstattar noko av den importen ein har.

Etter mitt syn har SFT sagt det same. Det er òg lagt fram berekningar for komiteen som viser at inntil eit kvotesystem er på plass, vil det vera ein fordel å byggja gasskraftverk i Noreg, fordi ein då får fasa ut eller redusert produksjonen av kolkraft i andre land.

Så eg vil vri spørsmålet og spørja slik: Er det slik at NVE, SINTEF og andre fagorgan som hevdar at CO2- utsleppa går ned, tar feil?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at jeg har registrert at det er uenighet i disse fagmiljøene, og senest i dag er SINTEFs seniorforsker ute i avisen og trekker en annen konklusjon enn det andre fra SINTEF har gjort tidligere. Men én ting er helt klart i det SFT sier, og det er at man kan importere kraft i opptil ti år – hvor det også er forurensende kullkraft – og avvente utviklingen av mer miljøvennlig gassteknologi og komme i pluss også når det gjelder de globale utslippene. Det skyldes at gasskraftverkene har en levetid på 20-30 år og vil fortsette å slippe ut også etter at man kommer inn i et kvotesystem.

Til det siste har jeg lyst til å si at det ikke er sant at import er hovedsatsingen til Regjeringen. Regjeringen har lagt fram en energimelding og fått tilslutning til at vi i løpet av en tiårsperiode skal bruke 5 milliarder kr på satsing på fornybar energi. I tillegg har også olje- og energiministeren satset på en omorganisering av enøkarbeidet for å få dette til å bli mer effektivt enn det er i dag.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karita Bekkemellem Orheim.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Regjeringa holder miljøfanen høyt i gasskraftsaken, ja, det er en nasjons miljøtroverdighet som står på spill, i hvert fall hvis vi skal tro statsministeren.

Vi har nå til det kjedsommelige hørt at gasskraftverk vil føre til utslipp tilsvarende en halv million biler. Dette er umoralsk ifølge statsministeren. Men jeg vil spørre om hvor den samme miljømoralen er når det gjelder vår egen utvinning av olje og gass på sokkelen, som faktisk fører til ganske store utslipp av CO2 i Europa. Denne regjeringen har gitt tilslutning til at det eksporteres gass tilsvarende 100 gasskraftverk. Er det etter miljøvernministerens oppfatning mer moralsk akseptabelt å eksportere CO2-utslippene ut av landet framfor å ta i bruk gassen nasjonalt og på den måten bidra til at utslippene på sikt vil gå ned?

Jeg mener Regjeringen fører en dobbeltargumentasjon i denne saken og bruker miljøargumentene som det måtte passe. Denne saken har blitt et miljøpolitisk alibi for en ellers svært så tannløs miljøregjering.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov å si at når store deler av miljøbevegelsen ønsker at denne regjeringen skal fortsette, er det vel ikke primært fordi de mener miljøpolitikken vår er tannløs.

Ellers har statsministeren allerede fra denne talerstolen avkreftet en del av de kraftuttrykkene som nå brukes om hans holdning, så det skal jeg ikke gå nærmere inn på.

Men la meg si litt om det som skjer på norsk sokkel. Det er faktisk slik at fordi vi på norsk sokkel har hatt og har høye CO2-avgifter, har det vært et incitament til teknologiutvikling. Det betyr at utvinning av olje og gass på norsk sokkel i dag er den utvinningen som har lavest CO2-utslipp pr. produsert enhet. Dette viser at klare miljøkrav og klare rammer fra myndighetene gjør at man får fart på teknologiutviklingen. Det er også slik at en stor del av den gassen som eksporteres, brukes direkte og ikke går via omdanning til elektrisitet. Det gir en høyere utnyttingsgrad og lavere CO2-utslipp pr. produsert enhet gass.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland – til oppfølgingsspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): Sentrumsregjeringa sine forslag i gasskraftsaka er betre enn fleirtalet sine forslag. SV støttar tre av dei framlagde forslaga. Men me har store problem med eit forslag, nemleg forslaget om bygging av det såkalla CO2-frie gasskraftverket, for det fører nemleg til at ein får ei svekt satsing på alternativ fornybar energi. Denne politikken stod også Guro Fjellanger for så seint som i oktober i fjor. Ser ikkje miljøvernministeren det framleis slik at den beste løysinga er ei satsing på alternativ fornybar energi? Og ser ho ikkje òg at bygging av eit eventuelt såkalla CO2-fritt gasskraftverk vil øydelegga for dette? Er dette uttrykk for ein god miljøpolitikk, eller er det eigentleg eit frislepp for å sitja i regjering?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg tror svaret på den utfordringen vi står overfor, er å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg tror ikke at svaret på den utfordringen vi står overfor, er å basere oss på én energibærer eller én type tiltak. Jeg mener at det Regjeringen har fått tilslutning til i innstillingen til energimeldingen, vil bety at vi får en kraftig satsing på fornybar energi og energiøkonomisering i tiden som kommer.

Det vi har foreslått når det gjelder utvikling av mer miljøvennlig gassteknologi, kommer ikke på bekostning av den satsingen vi her snakker om, men i tillegg. Og det mener jeg gjør at vi nettopp får en utvikling hvor vi kan ha en satsing på fornybar energi samtidig som vi vil ha en utvikling av mer miljøvennlig gassteknologi, noe som ikke bare vil være fornuftig miljøpolitikk, men også fornuftig næringspolitikk i et litt lengre perspektiv.

Presidenten: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): I 1996 økte den norske importen av elektrisitet kraftig. I 1996 økte de danske CO2-utslippene med om lag 20 pst. I Dagsavisen i dag sier en NVE-ekspert at når vi øker importen, så øker aktiviteten i kullkraftverkene i Danmark. Med andre ord: Vi bidrar til at de nordiske CO2-utslippene går opp.

Jeg etterlyste logikken i sentrumspartienes holdning når man fremstiller det nesten som noe syndig å bygge gasskraftverk i Norge, mens det er helt OK at vi selger gassen til Europa, og at de fyrer opp sine gasskraftverk der. I stedet fikk jeg en kraftig irettesettelse fra landets statsminister. Jeg vil spørre miljøvernministeren om hun kan forklare meg logikken i at det er problematisk å bygge dem her, mens det er helt OK at vi selger gassen til Europa og at de fyrer opp sine gasskraftverk.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først gripe fatt i det siste, som jeg også prøvde å svare på det forrige spørsmålet, hvor jeg sier at det er faktisk sånn at en stor del av den gassen vi eksporterer, ikke bare går til å fyre opp gasskraftverk i andre land, men også går til direkte bruk enten til oppvarming, koking av mat eller andre aktiviteter. Det er ikke tvil om at dette er en mer miljøvennlig måte å bruke gassen på, for det fører til mindre CO2-utslipp ut fra den effekten man får.

Så er det en ting som undrer meg i denne debatten, og det er at det ser ut som om veldig mange har glemt at det skjedde noe tidlig i desember 1997. Da fikk vi nemlig en Kyoto-protokoll. Og denne protokollen stiller ikke bare krav til Norge i forhold til å redusere sine klima- og gassutslipp, den stiller også krav til alle de rike landene, inkludert Danmark. Det er også grunnen til at Danmark på egen kjøl sier at de er nødt til å avvikle store deler av de kullkraftverkene de har, og vil begynne å avvikle de verste. Og i den grad noen bør legge fram dokumentasjon her, er det vel snart på tide at gasskrafttilhengerne legger fram dokumentasjon fra Danmark som sier at norske gasskraftverk vil få fortgang i avviklingen av dansk kullkraft. Det eksisterer ikke i dag.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har fått landets utdanningskontorer i samarbeid med fylkesmennene til å kartlegge hvor mange penger kommunene har bevilget til skole sammenlignet med de to foregående år. Totalt viser de budsjettrapportene som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet nå har fått, at i 160 av 180 kommuner får skole en stadig mindre del av kommunebudsjettene. Bare unntaksvis har kommunene bevilget forholdsvis mer penger til skole i år.

Mitt spørsmål til statsministeren er: I kommunevalgkampen var det et meget stort engasjement blant veldig mange foreldre, lærere, unger og besteforeldre – en protest mot at standarden i skolen var for dårlig, og en protest mot at noe av det som er viktigst for framtida, skal gå for lut og kaldt vann. Er statsministeren fornøyd med de resultatene denne rapporten viser?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, fornøyd er vi ikke, og jeg er enig med Kristin Halvorsen i at i flere kommuner er situasjonen når det gjelder skolen ikke tilfredsstillende eller god nok.

Nå skal en være litt forsiktig med slike tall, for så vidt jeg forstod, gjaldt dette hvor mye kommunene relativt sett bruker på skole i forhold til andre sektorer. Og hvis f.eks. en eller to sektorer øker kraftig, f.eks. på grunn av et stortingsvedtak, vil nødvendigvis de andre sektorenes andel gå ned. Nå vet vi at Stortinget har vedtatt kraftige opptrappingsplaner innenfor helse- og eldreomsorgen, og spesielt eldreomsorgen slår jo rett inn i kommunene. Når så kommunene nødvendigvis bruker veldig mye mer på eldresektoren, vil andre sektorer relativt sett, når en skal dele på 100 pst., få mindre. Dette er ikke alene noe godt svar på hvordan det står til i skolen i disse kommunene, det er den faktiske bevilgning til skolen som avgjør det.

Når jeg har sagt det, skal jeg gi Kristin Halvorsen rett i at i mange kommuner er de direkte bevilgningene til skolen, uavhengig av hvordan det er relativt sett i forhold til andre sektorer, ikke høye nok. Det henger sammen med en vanskelig kommuneøkonomi. I mange kommuner har man ikke nok frie midler til å kunne tilgodese skoleverket i tilstrekkelig grad. Det arbeider Regjeringen for å forbedre. Vi er i en veldig krevende budsjettsituasjon og økonomisk situasjon, fordi vi er i en situasjon med en ganske høy aktivitet i norsk økonomi og et veldig stramt arbeidsmarked som gjør at man er nødt til å utvise noe forsiktighet generelt sett. Men innenfor de områdene hvor det er rom for prioritering, har jo Regjeringen uttrykt at vi ønsker å tilgodese skolen i økende grad. Vi la inn noe økning spesielt når det gjelder ungdomstrinnet, IKT og utvikling av lærerrollen i statsbudsjettet for 2000, og ønsker å gå videre i så måte, og tar også med oss det som kommer fra Stortinget i forbindelse med rekrutteringsmeldingen.

Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren er jo inne på det som er mønsteret i kommunene hvis man går gjennom denne rapporten, nemlig at for at kommunene skal ha råd til egenandelen for å få ut penger til eldresatsing, så skjærer man ned på skolebudsjettene. Det er et mønster som ikke gjelder enkeltkommuner, det er et mønster som gjelder veldig mange kommuner, et flertall av landets kommuner.

Dette betyr at Regjeringens ettermæle, som jeg ser at stadig flere begynner å snakke om, på skolesektoren vil bli at under regjeringen Bondevik ble bevilgningene til skolen og satsingen på skolen betydelig dårligere enn den var tidligere, mens det store flertallet av det norske folk mener at i et av verdens rikeste land må vi ha råd til både å ta vare på de gamle og til å satse på det som er framtida, nemlig skolen. Er statsministeren fornøyd med et slikt ettermæle?

For øvrig vil jeg gjøre statsministeren oppmerksom på at han er ansvarlig også om fem og ti år for de beslutningene som tas i dag, selv om han ikke da sitter i regjering. Og er han i tvil om det, kan han bare spørre Opseth eller presidenten!

Presidenten: Presidenten er ansvarlig for tidsforbruket, og ber representanten Halvorsen om å justere seg innenfor det ene minuttet!

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå er jeg faktisk ikke deltaker i en diskusjon om min regjerings ettermæle, så det lar jeg ligge. La oss heller holde oss til saken.

Hvis en ser på statsbudsjettets bevilgninger til skole, er ikke dette så svart som representanten Halvorsen gir inntrykk av. Vi skulle gjerne hatt rom for en sterkere økning, men det har vært en innsatsøkning. Men det som er problemet, som også Halvorsen var inne på, er at mange kommuner har en såpass vanskelig økonomisk situasjon at de ikke klarer å sette nok penger inn i skoleverket i forhold til behovene. Det vil vi prøve å gjøre noe med. Vi er nødt til å ta ansvaret for helheten i økonomien – vi kan ikke operere med slike budsjetter som Sosialistisk Venstreparti gjør, for å finansiere dette, det kan vi dessverre ikke – men innenfor de rammene som vi mener er ansvarlige, og med andre formål som skal tilgodeses, skal vi søke både å bedre kommuneøkonomien og å prioritere skolesektoren.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Grete Knudsen.

Grete Knudsen (A): Jeg vil stille et oppfølgingsspørsmål.

I den dokumentasjonen som Regjeringen har levert Stortinget, går det ikke frem at forholdene i skolen er dårlig i kommunene. Det sies at det er noen ulikheter fra kommune til kommune, men Regjeringen slår fast at forholdene er tilfredsstillende. Og så kommer det rapport på rapport, bl.a. den siste nå som Lærerlaget offentliggjør, men som er gjort av Regjeringens egne etater, nemlig utdanningsdirektørene, som sier at ni av ti skoler har fått sine bevilgninger sterkt redusert de siste årene.

Spørsmålet til statsministeren er om han vil komme tilbake – på bakgrunn av at utdanningsdirektørene nå kommer med en slik rapport – med en oppdatert redegjørelse for Stortinget.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder det siste, får jeg ta det opp med utdanningsministeren; jeg synes det er riktig at jeg involverer ham i et slikt spørsmål.

Når det gjelder 2000-budsjettet, er jo det vedtatt i samarbeid mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Ellers er det riktig, som representanten Grete Knudsen sier, at det er ulike forhold fra kommune til kommune. I mange kommuner – og det har vi ikke lagt skjul på – er situasjonen ikke god når det gjelder skolen, i hvert fall ikke god nok. I en del andre kommuner – for vi reiser rundt til ulike kommuner alle sammen – er situasjonen klart bedre og tilfredsstillende. Men totalinntrykket er at skoleverket bør rustes opp. Det har Regjeringen sagt er vår intensjon, og vi vil gjøre det innenfor de rammer som norsk økonomi tillater. Vi må i hvert fall ikke tillate at norsk økonomi kommer ut av styring, det vil både skoleverket og alle andre tape på.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Alle er opptatt av norsk økonomi og vil dens vel. Hvis vi har det øverst i hjertet, er satsing på skole og utdanning noe av det viktigste vi kan gjøre som kan sikre framtida vår. Og det er kommunene som har ansvaret for det. I 1999 ligger underskuddet an til å bli 10 milliarder kr, en fordobling fra året før – det betyr at man hadde en dårlig nok økonomi fra før av.

Hva legger statsministeren i å prioritere skolen høyt, når resultatet av budsjettene viser seg på denne måten, at underskuddene øker fra år til år, og at dette i hovedsak går utover skolen, som skal være et satsingsområde? På hvilken måte kan statsministeren nå godtgjøre at det vil komme en satsing på skolen som vil bety en bedring, og ikke en stadig forverring?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er klart at skoleverkets økonomiske situasjon henger dels sammen med bevilgninger direkte over statsbudsjettet, men den henger kanskje enda mer sammen med kommunenes økonomi. Det er riktig at det er et bekymringsfullt trekk, som representanten Karin Andersen pekte på, at de kommunale underskudd er økende. Og det kan vi ikke sitte rolig og se på bare skal tilta. Dette vil Regjeringen komme tilbake til i kommuneøkonomiproposisjonen til våren. Vi har også på gang en gjennomgang av inntektssystemet, for å se om det er treffsikkert nok når det gjelder å tilgodese de kommunene som trenger det mest. Det kan også være omfordelingsmuligheter som gjør at de kommunene som kommer dårligst ut nå – som da igjen går ut over skoleverket – kan komme bedre ut. Det er visse grep vi kan bruke. Og vi ønsker å fortsette en økning av bevilgningene til skoleverket direkte over statsbudsjettet.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Tatt i betraktning at hele Stortingets formiddagsmøte i morgen skal dreie seg om akkurat de spørsmål som er tatt opp, er det kanskje litt overraskende at dette kommer på tampen av dagens spontanspørretime. Men jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål, siden dette først er tatt opp: Er det Regjeringens holdning at de problemene som er påpekt i skolen, kan eller bør løses ved å øke den statlige overstyring av kommunene, eller er det Regjeringens oppfatning at rollefordelingen mellom kommunene og deres ansvarsområde og staten bør være som i dag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, jeg har ikke noen tro på at en større statlig overstyring generelt, og innenfor skoleverket spesielt, er noen god løsning. Når det gjelder skoleverket, har tvert imot denne regjering lagt opp til større lokal handlefrihet. Det er en vei vi tror på. Jeg tror at de som står problemene nærmest, også er de som best kan vite hvordan de bør løses. Vi har langt på vei når det gjelder skoleverket, snudd pyramiden – mindre sentraldirigering, større lokal frihet.

Men problemet er selvsagt for mange kommuner at de ikke har god nok økonomi å utøve denne friheten innenfor. Det har sammenheng med kommuneøkonomien, og det vil vi altså komme tilbake til.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.