Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«Stortinget mente i 1997 at forskning
på typiske kvinnelidelser ikke er tilstrekkelig
prioritert i helsevesenet. Mangel på kunnskap om forskjellene
mellom kvinner og menns fysiologi og utprøving av behandlingsmetoder primært
på menn, kan føre til feilbehandling av kvinner. Flertallet
mente det var viktig å øke forskningen på kvinnelidelser,
og bad departementet fremme forslag om etablering av et forskningssenter
for kvinnesykdommer. I stedet kom det en utredning.
Hvor mye lenger skal vi vente før
noe skjer?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Stortinget har ved flere anledninger tatt
opp behovet for å styrke innsatsen i forhold til kvinners
helse og bedt Regjeringen om å iverksette tiltak. For å få et
bedre grunnlag for å utforme en helhetlig satsing oppnevnte
regjeringen Jagland høsten 1997 et utvalg som fikk i oppdrag å utrede
kvinners helse i Norge.
Jeg fikk overlevert NOU 1999:13, Kvinners helse
i Norge, i januar i fjor. Utredningen fastslår at i Norge
har kvinners helse først og fremst et positivt fortegn,
og mange kvinner har gode forutsetninger for god helse. Norge byr
på velutviklede helsetjenester, ganske bra fødselshjelp
og vilkår for barneomsorg. Det er likevel kunnskapsmangel
både om spesifikke kvinnesykdommer og om sammenhenger mellom
helse og levekår. Samtidig finnes mye viktig kunnskap som
ikke tas i bruk eller ikke får prege helsepolitiske beslutninger
og praksis i helsevesen og trygdeetat.
I helsetjenester og velferdsordninger finnes
utbredte forestillinger om at kvinner og menn behandles likt, og
at slik bør det være. Det finnes imidlertid flere
eksempler på at lik behandling fører til uheldige
konsekvenser for kvinner; bl.a. er det påvist at de har
fått andre og flere plager enn menn etter operasjoner,
plager som kunne vært unngått dersom operasjonsteknikken
hadde vært bedre tilpasset kvinners anatomi.
Utredningen om kvinners helse i Norge inneholder forslag
til mer enn 50 ulike tiltak av forskjellig karakter og innhold.
Kvinnehelseutvalget har lagt særlig vekt på tiltaksforslag
som kan skape strukturer og rutiner for å sikre
integrering av kjønnsperspektiv i kunnskapsutvikling, beslutningsprosesser
og i praktisk arbeid. Tanken er at slike strategier og tiltak på sikt
vil bidra til å gi et bedre helse- og velferdstilbud til
kvinner, men også til menn.
Utredningen har nå vært på bred
høring. Gjennomgående stiller høringsinstansene
seg svært positive til vurderingene og gir i hovedsak generell
støtte til utvalgets tilnærming, problembeskrivelse,
og til de foreslåtte tiltakene.
Sosial- og helsedepartementet utarbeider nå en
strategiplan for oppfølging av kvinnehelseutredningen.
Den vil, som utvalget foreslår, ha fire hovedsatsingsområder som
skal sørge for ivaretakelse av kvinne- og kjønnsperspektiv:
i pågående tiltak
og prosesser
i beslutningssystemer
i kunnskapsproduksjon – forskning og undervisning
gjennom kvalitetsutvikling og tilsyn
Når det gjelder forskning, vil vi
foreslå i et eget tiltak at det opprettes en klausul om
at begge kjønn må være inkludert i forskningsprotokollen,
hvis det ikke kan angis en overbevisende grunn for at et kjønn
er utelatt, dersom kliniske og basalmedisinske prosjekter skal få offentlig støtte.
Strategiplanen vil også inneholde et eget tiltak for å kvalitetssikre
behandlingsmetoder i et kjønnsperspektiv.
Det finnes i dag flere forskningsmiljøer
innenfor ulike fagområder som har kompetanse på kvinnesykdommer og
kjønnsdimensjonen i helsevesenet. Både departementets
sonderinger blant forskere og praktikere på dette feltet
i 1997, kvinnehelseutredningen og høringsrunden tilsa at
man i stedet for å etablere et nytt senter skulle satse på å styrke
de kompetansemiljøene som allerede finnes, og koordinere
deres innsats bedre. Dette vil legges til grunn i strategiplanen.
Departementet vil komme tilbake til strategiplanen
i forbindelse med budsjettet for 2001.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker statsråden for svaret.
Det er godt å se at noe har skjedd. Men det har gått fem år
siden Stortinget gjorde et vedtak om at departementet skulle fremme
et forslag om etablering av et forskningssenter for kvinnesykdommer.
Det skulle legges fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
i 1997. Kristelig Folkeparti var en del av dette flertallet.
Jeg merker meg at helseministeren mener, som
også en del av forskningsmiljøene, at man skal
spre denne forskningen utover på ulike miljøer.
Men da oppnår vi jo ikke å få helheten – å se
kvinnesykdommene i en helhet. Den blir oppdelt på flere
ulike områder. Mitt spørsmål er: Vil
helseministeren ikke følge opp det som var Stortingets
vedtak fra 1996?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener at det jeg i dag varsler, en egen
strategiplan for dette feltet, nettopp skal sikre en slik helhet
som representanten er ute etter.
Samtidig er det slik at jeg som helseminister,
som overtok høsten 1997 da dette utvalget nettopp var nedsatt,
måtte forholde meg til den politiske virkelighet som var
skapt ved at regjeringen Jagland faktisk valgte å gå den
veien i oppfølgingen av Stortingets vedtak. Nå er
det det som må være grunnlaget for min tilbakemelding
til Stortinget. Stortinget vil i den forbindelse få anledning
til å vurdere de ulike forslag som er kommet opp i hele
denne prosessen.
La meg så avslutningsvis minne om
at det er ikke slik at mens man har utredet, så har man
ikke gjort noe. Vi har satt i gang en forskningsstrategi når
det gjelder benskjørhet, som er en utpreget kvinnesykdom,
vi har satt i gang en rekke tiltaksplaner som har et kjønnsperspektiv, bl.a.
psykiatriplanen og kreftplanen, og vi har også fra Helsetilsynet
opprettet et eget fagråd.