Lodve Solholm (Frp): Eg tillèt meg å stille kulturministeren
følgjande spørsmål:
«I dag er det, så vidt jeg
har forstått, Statens kartverk med hjelp av Statens navnekonsulenter
som fastsetter stedsnavn her i landet.
Er ikke dette en sak som naturlig burde tilligge
den enkelte kommune?»
Statsråd Åslaug Marie Haga: La meg først si litt om saksgangen
i stedsnavnsaker. I henhold til § 6 andre til
fjerde ledd i lov av 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn fastsettes
skrivemåten av stedsnavn av følgende instanser:
Kommunestyret eller den det gir
fullmakt, gjør vedtak om skrivemåten av navn på kommunale
gater, veier, parker, torg, bydeler, boligfelt, anlegg mv. Kommunen velger
også hvilket navn som skal brukes ved ny navnsetting.
Fylkestinget eller den det gir fullmakt, fastsetter skrivemåten
for navn på fylkeskommunale veier, anlegg o.l.
Vedkommende statsorgan fastsetter skrivemåten
for navn på statlige administrative områder, anlegg
o.l. når ikke annet er fastsatt i lov eller forskrift.
Statens kartverk gjør vedtak om skrivemåten
av andre stedsnavn. Dette vil særlig si naturnavn og bruksnavn som
ikke skal fastsettes av eieren etter § 5 første
ledd. Statens kartverk har delegert stedsnavnsakene til fylkeskartkontorene.
Etter § 8 kan offentlige organ o.l.,
eier/fester av bruk og lokale organisasjoner med særlig
tilknytning til stedsnavnet, klage på vedtak. Klagesaker
behandles av en klagenemnd oppnevnt av Kulturdepartementet
Etter § 7 første ledd har kommunen
rett til å uttale seg før det blir gjort vedtak
om skrivemåten av stedsnavn i kommunen. Det samme har lokale
organisasjoner med særlig tilknytning til navnet.
Stedsnavnloven omfatter ikke valg av navn,
bare fastsetting av skrivemåte og bruk av flerspråklige
navn.
Ett av formålene med stedsnavnloven
er et enhetlig navneverk, der en ved fastsetting av skriftformer
tar utgangspunkt i den lokale uttalen, men velger de hoved- eller
sideformer i den ene eller begge målformene som passer
best med uttalen på stedet. Disse hovedprinsippene ble
utdypet i proposisjonen og forskriften til loven.
Vedtaksretten etter loven er altså fordelt
på mange instanser, og kommunene er en av dem. Nå er
det imidlertid slik at ikke alle kommuner har samme syn på hvordan skrivemåten
av navn skal være. Noen ønsker seg en mest mulig
dialektnær skrivemåte, andre ønsker i
stor grad å nærme seg skriftformene, med mange
mellomstandpunkter, og dette er en av årsakene til uoverensstemmelser som
vi kan oppleve.
Stedsnavn er svært viktige for vår
identitet og hele vår kulturhistorie. Den store lokale
interessen er derfor naturlig og riktig. Stedsnavn er også språklige
kulturspor av stor betydning for hele nasjonen. Et overordnet regelverk er
derfor nødvendig.
Jeg er kjent med at det i de årene
loven har virket, har vært misnøye med flere sider
av regelverket og praktiseringen av dette. En arbeidsgruppe er nå i
ferd med å evaluere hvordan loven og forskriftene har fungert
i praksis. Når denne rapporten er overlevert departementet,
noe som vil skje i løpet av våren, vil vi ta stilling
til hvilke endringer som eventuelt vil være nødvendige
for at regelverket skal kunne fungere på en tilfredsstillende
måte.
Lodve Solholm (Frp): Eg takkar statsråden for svaret.
Siste delen av svaret hennar var jo positivt, og eg håpar
at Stortinget også kan få ha ei meining om dette.
Men det som er problemet, er at det er Statens kartverk, som kjem
utanfrå, og som har konsulentar som kanskje ikkje eingong
har vakse opp i nærleiken av det fylket eller den kommunen
der stadnamnet skal bestemmast, som trær ned over kommunen
og befolkninga stadnamn som ikkje er i samsvar med folkemeininga.
No har eg budd ca. 30 år av mitt liv
på Sunnmøre, og eg har knapt nok høyrt
nokon som har sagt Ørsneset om Aursneset i Sykkylven kommune, men
likevel har desse byråkratane bestemt at namnet på ferjeleiet,
som vi kallar Aursneset, skal vere Ørsneset – stikk i strid
med folkemeininga og stikk i strid med uttalen, som også statsråden
var inne på. Ville det ikkje vere riktigare at kommunen
fekk dette ansvaret?
Statsråd Åslaug Marie Haga: La meg si at det i utgangspunktet er veldig
bra at folk engasjerer seg i disse sakene, og vi må selvsagt
tilstrebe at det blir gitt stedsnavn som folk kjenner igjen, og
som gir mening for lokalbefolkningen. Det må selvsagt være
utgangspunktet. Så er det som sagt et regelverk som ligger
i bunnen, som vi er kjent med at det har vært reist kritikk
mot. Det er nettopp derfor vi har nedsatt denne arbeidsgruppen som skal
gå igjennom prosessene slik at vi kan få klarlagt nærmere
hvor problemene ligger i forhold til forvaltningen av loven. Vi
må ta saken derfra.
Jeg håper det vil være tilfredsstillende
at det er erkjent at det her ligger noen problemer, og vi ønsker å se
nærmere på dem.