Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
statsminister Jens Stoltenberg
statsråd Bjørn Tore Godal
statsråd Karita Bekkemellem Orheim
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til
statsministeren.
Natt til 20. juni 1997 fattet Stortinget
et enstemmig vedtak etter forslag fra Høyre og Arbeiderpartiet:
«Stortinget
ber Regjeringen utarbeide retningslinjer som kan bidra til å trekke
opp klarere grenser mellom embetsverk og politisk ledelse i departementene,
og mellom embetsverket og andre tunge samfunnsaktører og
-interesser. Herunder bør vurderes bestemmelser om karantenetid.
Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med resultatene av
en slik gjennomgang i egnet form.»
Den foregående regjering maktet ikke å komme
tilbake til Stortinget etter å ha hatt saken i nærmere
to og et halvt år. Kan vi forvente at regjeringen Stoltenberg
kommer tilbake til Stortinget i samsvar med dette enstemmige stortingsvedtaket,
som altså også Arbeiderpartiet stod bak, i den
nærmeste fremtid, eventuelt før jul?
Statsminister Jens Stoltenberg: Svaret på spørsmålet
er ja. Strengt tatt er det vel ikke nødvendig å si
mer, men jeg kan godt føye til noen kommentarer og betraktninger.
Vi mener at debatten om forholdet mellom embetsverk
og politiske stillinger er en viktig debatt. Vi stemte for to og
et halvt år siden for forslaget om at man burde vurdere
retningslinjer, og vi vil gå gjennom det nå og komme
tilbake til Stortinget i egnet form. Hva vi vil foreslå og
om vi vil foreslå noe, er det for tidlig å si
noe om, men vi konstaterer at den avgåtte regjeringen satt
på forslaget i to og et halvt år uten å greie å fremme
noe forslag. Vi vil arbeide vesentlig raskere enn den avgåtte
regjeringen.
For øvrig vil jeg understreke at det
som var sentralt den gangen, var skepsis mot at politikere gikk
tilbake til jobber i embetsverket, og man var opptatt av å begrense den
adgangen. Det var et hovedspørsmål i 1997. I forhold
til de utnevnelser som er gjort i min regjering, er det jo i stor
grad slik at de som har tatt politiske stillinger, også har
sagt opp sine embetsjobber, mens det, så vidt jeg forstår,
i mindre grad har vært tilfellet i den forrige regjeringen.
Carl I. Hagen (Frp): Betyr det også at statsministeren
vil ha dette som et slags krav til alle dem som fra embetsstillinger
har gått opp i politiske stillinger i departementene? Jeg
tenker bl.a. på en underdirektør i Finansdepartementet
som er blitt statssekretær i samme departement. Det blir
veldig vanskelig for ekspedisjonssjefer og direktører og
byråsjefer, som var vedkommendes sjefer, å oppleve
den gamle underdirektøren som sin nye sjef, vel vitende
om at han kanskje kommer tilbake og blir deres underordnede senere.
Det blir et helt håpløst system. Er statsministeren
også enig i at det er uheldig at personer som har deltatt
i fortrolige partipolitiske konstellasjoner i den foregående
regjering, nå er medlem av den politiske ledelse ved Statsministerens
kontor, og at det er egnet til å sette spørsmålstegn
ved den nye regjeringen, om den på en umoralsk måte
får tilgang til kunnskaper om den tidligere regjerings
indre anliggender?
Statsminister Jens Stoltenberg: Enhver sentral embetsmann har informasjon
om fortrolige debatter i regjeringene. De har f.eks. tilgang til
regjeringsnotatene, som er grunnlaget for alle saker som behandles
i regjeringene. I de notatene går det klart fram når
og i hvilke saker ulike statsråder er uenige, noe som er
normalt i alle regjeringer. De har tilgang til protokollene fra
regjeringskonferansene, og de har selvsagt tilgang til den alminnelige
informasjon som flyter i regjeringsapparatet. Og jo mer sentrale
embetsmenn er, jo mer av den type tilgang til informasjon har de.
Det er derfor ikke noe nytt at embetsmenn med tilgang til informasjon
om diskusjoner i Regjeringen, utnevnes til politiske stillinger.
Det gjaldt selvsagt personer som Knut Vollebæk og Åslaug
Marie Haga, som ble statsråd og statssekretær
i sine departementer, der de opprinnelig var embetsmenn. Så det
er heller ikke noe nytt at man utnevner embetsmenn fra angjeldende
departement til politiske stillinger i det samme departementet.
Det ble gjort i større grad i den forrige regjeringen.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Det kunne jo vært fristende å gå videre
på dette. Men hvis ikke statsministeren ser forskjellen
på de embetsmenn som ble statsråder i min regjering
og deres posisjon, og den kvinne som ble statssekretær
hos Stoltenberg, da er jeg virkelig bekymret for det skjønn
statsministeren utøver i slike spørsmål.
La meg ellers peke på følgende:
Regjeringen har meddelt at de aller fleste proposisjoner og meldinger
sentrumsregjeringen fremmet, vil bli liggende til behandling i Stortinget.
Det betyr at Regjeringen stiller seg bak hovedlinjene i sentrumsregjeringens
politikk på områder som menneskerettigheter, forbrukerpolitikk,
idrettspolitikk, kampen mot barne- og ungdomskriminalitet osv. og ikke
minst landbruks- og barnehagepolitikken. Dette er positivt og kan
gi grunnlag for konstruktive løsninger, og det er interessant
fordi Arbeiderpartiet var kritisk ikke minst til barnehagemeldingen
og landbruksmeldingen. Men ett område hvor det er stor
uenighet (presidenten klubber), er i gasskraftsaken og spørsmålet
om forurensningsloven, som også førte til sentrumsregjeringens
fall. (Presidenten klubber.)Hvordan vil statsministeren og Regjeringen
følge opp de vedtak stortingsflertallet fattet i denne
saken?
Presidenten: Presidenten ber om at spørrerne
forholder seg til den tildelte taletid.
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg bare si at jeg mener
det er utøvd et godt skjønn når det gjelder utnevnelse
av statssekretærer også ved mitt kontor, og kan
altså ikke se den prinsipielle forskjellen mellom embetsmenn
som har tilgang til Regjeringens interne arbeid og interne drøftinger
i Utenriksdepartementet og andre departementer, og de som har den
samme tilgangen på statsministerens kontor.
Når det så gjelder spørsmålet
om de meldinger vi har latt være å trekke: Vi
mener at det er grunnlag for å finne politiske løsninger
her i Stortinget, og ønsker å søke flertall
på det grunnlaget som ligger i Stortinget, for de meldingene
vi har ønsket fortsatt skal ligge her, fordi vi ønsker å finne
kompromisser i Stortinget på et politisk grunnlag som kan
gi flertall for en politikk vi kan stille oss bak.
Når det så gjelder gasskraftverk
og behandlingen av det, har miljøvernministeren ved flere
anledninger varslet at vi raskt vil komme tilbake til, hvordan det
skal behandles. Det vi står fast på, er jo vedtakene
om at vi bør endre utslippstillatelsene slik at vi kan
redusere vår avhengighet av sterkt forurensende kraft.
Og vi vil raskt komme tilbake til hvordan det best vil skje.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Bare først når det gjelder
utnevnelse av embetsfolk til politiske stillinger: Hvis en ikke
ser forskjellen på en som har tilgang til regjeringskonferansene
og følger de muntlige drøftingene der, de strategiske
overlegninger, og de som sitter ute i embetsverket og som ikke har
den tilgangen, så må jeg bare gjenta at da er
jeg faktisk enda mer bekymret over grunnlaget for det skjønn
statsministeren har utvist. Det er i praksis en betydelig forskjell,
og det trodde jeg Stoltenberg visste.
Så til gasskraftverksaken og forurensningsloven.
Som kjent reiste Justisdepartementets lovavdeling stor tvil om hvorvidt
det er mulig å omgjøre forvaltningsvedtaket når det
gjelder CO2-utslipp fra gasskraftverk innenfor dagens lov, og derfor
vedtok stortingsflertallet at en om nødvendig skal endre
forurensningsloven. Det betyr i mine øyne å svekke
den for å åpne for sterkt forurensende gasskraftverk
i Norge. Vil statsministeren sørge for at Stortinget blir
gjort kjent med og delaktig i Regjeringens sluttvurdering av forholdet
mellom CO2-utslipp og forurensningsloven, slik at Stortinget som
lovgivende myndighet blir trukket inn i den vurderingen?
Statsminister Jens Stoltenberg: Vi vil komme tilbake til Stortinget i egnet
form når vi har sluttført våre vurderinger
om hvordan vi best bidrar til å redusere Norges avhengighet
av sterkt forurensende kraft, slik den forrige regjeringen la opp
til. Hvorvidt det så er nødvendig å endre
loven eller ikke, er litt tidlig å si. Det er ulike tolkninger
av lovavdelingens betenkning, og mitt inntrykk er at hovedproblemstillingene
ikke har vært knyttet til CO2, for der er det åpenbart
et stort rom for skjønn innenfor lovverket. Det har vært
noe mer diskusjon om mulighetene for å endre tillatelsen
på nitrogenoksidet NOx, noe også stortingsflertallet
understreket i innstillingen. Det vil også være
helt i tråd med stortingsflertallets ønsker både
i innstillingen og ved behandlingen her i Stortinget da saken var
til behandling i plenum. Men vi vil da komme tilbake når
vi har sluttført våre vurderinger av lovavdelingens
betenkninger og andre innspill, og så melde tilbake til
Stortinget.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hallgeir H.
Langeland.
Hallgeir H. Langeland (SV): Statsministeren har i sin argumentasjon for
norske gasskraftverk vore veldig opptatt av dei sterkt forureinande
danske kolkraftverka, og seinare i argumentasjonen dei sterkt forureinande
polske kolkraftverka.
Det som er interessant dersom ein skal forfølgja
denne problemstillinga, er jo nettopp rekneskapen til statsministeren
i forhold til utslepp – om det blir ein reduksjon i dei
totale utsleppa, slik statsministeren har argumentert for, ved at
ein eventuelt bygger sterkt forureinande norske gasskraftverk.
Statsminister Jens Stoltenberg: Det er jo slik at når Norge kjøper
stadig mer kraft fra våre naboland, er det behov for å produsere
mer kraft for å levere kraft til Norge. Jeg har selv fått
lov til å besøke kullkraftverk i Finland og i
Danmark som har vært glad for det voksende kraftunderskudd
i Norge og Sverige, fordi de da har fått økt avsetning, økt
sin produksjon og økt sin inntjening. Det er jo også slik
at i de årene vi har kjøpt mye kraft fra Danmark,
har CO2-utslippene vært høye, de årene
vi har kjøpt lite, har CO2-utslippene vært lave.
Så for meg er det ganske åpenbart
at jo mer kraft vi kjøper av våre naboland, jo
mer produserer de, og jo større blir utslippene. Dette
er det også flere beregninger og studier som dokumenterer,
så jeg synes det er ganske klart.
Så er det riktig at jeg er opptatt
av å understreke at det er ikke bare danske kullkraftverk,
men det er også tyske, og det er nederlandske, gasskraftverk
som får gass fra Norge, som leverer kraft til Norge og
vil komme til å gjøre det, og det er polske, og
det vil også nå være russiske, fordi
vi har inngått importavtale med Russland gjennom Hydro.
Presidenten: Gunnar Kvassheim – til oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V): Det er sterk uenighet om den konsekvens det
vil ha å bygge gasskraftverk i Norge i forhold til europeiske
utslipp av CO2.
Den danske Energistyrelsen mener det ikke er
mulig å si at det vil bli reduksjon av CO2-utslippene som
følge av kullkraftproduksjon, selv om en bygger gasskraftverk
i Norge. Men nettopp fordi dette er omstridt – kan statsministeren
tenke seg å ta initiativet til en uavhengig gjennomgang
for å få kartlagt de europeiske konsekvensene av
norsk gasskraftverkbygging i et tidsperspektiv fram til 2025, og
dermed vise vilje til å teste egne argumenter mot uavhengige
utredninger? Og her har vi god tid, det vil ta mange år
før vi får bygd gasskraftverk i Norge, så vi
kan få kartlagt beslutningsgrunnlaget på en god
måte, hvis en vil.
Statsminister Jens Stoltenberg: For det første fins det jo allerede
ulike analyser også fra uavhengige organer om hvordan dette
vil påvirke de nordiske utslippene totalt. Men hovedbudskapet
må jo være at vi har undertegnet en Kyoto-avtale
som gjør at det skal settes et absolutt tak på hvor
store utslippene kan være. Vi har gjort det klart hele
tiden at utslippene av CO2 fra norske gasskraftverk og andre utslipp
selvsagt skal innordnes Kyoto-avtalen. Dermed vil vi ha et låst
system ved at man må kjøpe kvoter dersom man skal øke
utslippene, og da blir utslippene regulert gjennom kvoter. Nå så jeg
at Norsk Hydro og Statoil allerede har annonsert at de vil bidra
til Verdensbankens Karbonfond. Vi må jo satse alt på at
vi senest innen 2008 har et kvotesystem på plass, og da
har vi en traktatmessig avtalefestet garanti for at økte
utslipp i Norge kompenseres ved reduserte utslipp andre steder.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Det er ikke tvil om hva som er Stortingets ønskereprise.
Jeg skal ikke falle for fristelsen å delta i den, men heller
stille spørsmål til statsministeren om de renteøkningene
som nå både varsles fra analytikere og også antydes
fra Norges Bank. Det er klart at dette har jo en pris, en betydelig
pris både overfor kommuner, som skal yte tjenester overfor
innbyggerne, og overfor enkeltpersoner, som må betale disse
rentene. Nå er jeg klar over at statsministeren har betydelige
problemer med revideringen av budsjettet, for det er jo ganske betydelige
overskridelser som nå ligger framfor Regjeringen, og som
må dekkes opp. Men problemet er: Hva har statsministeren
tenkt å gjøre med den opphetingen i norsk økonomi
som nå kommer? En av de tingene som det er lettest å ty
til, er nye avgiftsøkninger, og jeg vil spørre statsministeren
om han kan garantere oss at slike forslag vil han ikke komme tilbake
med.
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil ikke spekulere i den framtidige renteutviklingen,
det kan bare bidra til å skape usikkerhet om rentene og
forvanske situasjonen. Derimot vil jeg rent generelt si at norske
renter bestemmes av flere forhold. De bestemmes av vår
egen budsjettpolitikk/finanspolitikk, presset i innenlandsk økonomi,
de bestemmes av rentene i våre naboland, og de bestemmes
av faktorer som f.eks. kostnadsvekst og lønnsvekst. Og
der er det åpenbart at hvis vi greier å få på plass
et ansvarlig lønnsoppgjør, så øker
det mulighetene for å ha lave renter i Norge. Så det
er en nøkkel.
Det andre er, slik representanten Petersen
er inne på, et spørsmål om finanspolitikken.
Hvis vi greier å videreføre en ansvarlig finanspolitikk,
styrker det mulighetene for å ha lav rente. Der er hovedproblemet
at det er mange ubetalte regninger som ikke ble tatt hensyn til
da budsjettet ble vedtatt i fjor. Vi snakker om milliardbeløp,
bl.a. knyttet til KFOR-styrkene i Kosovo, vi snakker om trygd, og
vi snakker også om andre poster der det er et betydelig
inndekningsbehov for å kunne holde en fortsatt ansvarlig
finanspolitikk. Regjeringen vil legge opp til at vi i revidert nasjonalbudsjett
sikrer størst mulig grad av oppfølging av det
allerede vedtatte budsjettet. Vi må derfor finne inndekning
for disse ubetalte regningene som lå der da vi tok over,
for å sikre gjennomføringen av det vedtatte budsjettet
og dermed bidra til lave renter i Norge.
Jan Petersen (H): Jeg la merke til at statsministeren ikke besvarte
mitt spørsmål, nemlig når det gjelder
avgiftsøkninger, og jeg vil advare mot det, for det vil
jo bringe prisene ytterligere opp. Men når dette spørsmålet er
viktig, er det fordi det i dagens Aftenposten står at Regjeringen
nå vil foreslå skattelettelser til bøndene,
og så vidt jeg skjønner, bare til bøndene.
Mitt spørsmål er da til statsministeren: Hvis
det er slik at Regjeringen mener at man nå har råd
til skattelettelser, vil det ikke være mer rettferdig om
det fordeles på alle nordmenn, slik at man kan få både
skatte- og avgiftsnivået nedover?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil ikke kommentere enkeltelementer i
vårt budsjettopplegg før vi har gått
gjennom det både i forhold til revidert nasjonalbudsjett
og enda mer selvsagt i forhold til budsjettet for 2001. Men det
jeg understreker, er at vi ønsker å videreføre
en ansvarlig budsjettpolitikk, og derfor er det store krav til inndekning
av de regningene som lå der. Hvordan det skal dekkes inn,
skal vi redegjøre for når vi legger fram revidert
nasjonalbudsjett.
Når det så gjelder landbruket,
er situasjonen den at man der ønsker å senke prisene
for å gjøre norske matvarer billigere og for å gjøre
norsk næringsmiddelindustri mer konkurransedyktig. Og hvis
råvareprisene til næringsmiddelindustrien skal
ned, vil bøndene få lavere inntekter, men forbrukerne
vil få billigere mat. Den forrige regjeringen la opp til å kompensere
dette i form av lavere skatt. I EU-landene har man lagt opp til å kompensere
det gjennom økte overføringer. Det er riktig at
Arbeiderpartiet i utgangspunktet så for seg at man like
gjerne kunne kompensere dette gjennom økte overføringer, som
ved lavere skatt, men vi tror at også lavere skatt er et helt
utmerket grep i forhold til å kompensere de reduserte inntekter
bøndene vil få.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl
I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Det virker som om statsministeren anser finanspolitikken
som ansvarlig ved bare å se på sluttsummen, altså balansen
på statsbudsjettet. Kan virkelig ikke statsministeren se
at det er en betydelig forskjell på realvirkningen i økonomien
om det pumpes mer penger inn i økonomien i form av økte
bevilgninger, eller om det kommer i form av reduserte avgifter?
Nå står vi midt oppe i et lønnsoppgjør
hvor nettopp prisstigningen er et vesentlig innslag for kravene.
Hvis inflasjonen er høy, blir kravene høyere.
Da igjen blir det vanskelig å få moderate lønnsøkninger,
og da blir det igjen renteøkning. Her har statsministeren,
på tross av det han har sagt tidligere, en unik mulighet.
Vi kan redusere noen avgifter, særlig bensinavgiften, og
love en bensinpris på fra 6,50 til 7,00 kr literen fast
gjennom en variabel bensinavgift. Da synker inflasjonen, da er det
lettere å få til moderate lønnsoppgjør
fordi det er lavere prisstigning, og da er det større håp
om ikke å få renteøkning. Hvorfor går ikke
statsministeren inn på dette?
Statsminister Jens Stoltenberg: Det er riktig at det er en forskjell på det å styrke
finanspolitikken – eller å styrke budsjettene – gjennom å øke
inntektene, sammenliknet med å redusere utgiftene. Der
er jeg helt enig med representanten Hagen.
Men det er ikke slik at hvis man bare reduserer
inntektene, gjennom f.eks. å redusere avgiftene og ikke
gjøre noe annet, så bidrar det til å dempe
presset i økonomien og redusere faren for økte
kostnader og økte renter. Tvert imot, en udekket avgifts-
eller skattereduksjon vil øke farene for høye
renter og høy prisstigning i Norge. Det ble bl.a. understreket
av sentralbanksjefen i hans årstale, hvor han advarte mot
skatteøkninger, det er helt riktig, men han advarte også veldig
klart mot det han kalte skattereduksjoner uten inndekning.
Reduserer man noen skatter uten å redusere andre
skatter eller kutte utgifter, øker det farene for høye
renter, høy inflasjon og økende ledighet. Det
er en uansvarlig politikk, som denne regjeringen ikke står
for, selv om det største opposisjonspartiet anbefaler det.
Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Ansgar Gabrielsen (H): Statsministeren sa at årsaken til
at han ville innføre skattelette for én yrkesgruppe, var å få billigere
mat, og at næringsmiddelindustrien skulle få råvarer
som ville gjøre den konkurransedyktig.
Det mest opplagte grepet unnlot sosialøkonomen å ta med:
omfordeling innenfor 13 milliarder kr i budsjettoverføringer
til den yrkesgruppen. Vi er i verdenstoppen i overføring
pr. årsverk. Det mest logiske er selvfølgelig å foreta
en omfordeling. Hvis det er slik at man vil redusere skatten for å få lavere
pris på maten, burde man hatt den samme innfallsvinkelen
for å få ned snekkerregningen, rørleggerregningen
og elektrikerregningen for folk ved å sette ned skatten
til de samme yrkesgruppene. Det statsministeren sier nå,
er at Arbeiderpartiet har snudd i denne saken, og at regjeringen
Stoltenberg stiller seg bak det skattegrepet som regjeringen Bondevik
la fram.
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror den er litt haltende sammenlikningen
mellom landbruket og bønder og andre yrkesgrupper, snekkere
f.eks. Snekkere får sine inntekter bestemt i et marked
for snekkertjenester, mens landbruket har fått sine inntekter
bestemt gjennom forhandlede priser. Det er en helt særskilt
næring som er behandlet på en helt særskilt
måte, der man både gir støtte i form
av tilskudd, men også gjennom å fastsette priser gjennom
landbruksoppgjøret.
Når vi så legger opp til å redusere
prisene gjennom landbruksoppgjøret for å redusere
matvareprisene og styrke næringsmiddelindustriens konkurranseevne,
har det vært bred enighet om at det på en eller
annen måte må kompenseres. I EU-landene, hvor
man gjør noe tilsvarende, har man også kompensert
dette, men da gjennom økte tilskudd. Det blir et teknisk
spørsmål, og det blir et hensiktsmessighetsspørsmål
om man ønsker å kompensere de reduserte matvareprisene,
og salgsprisene for landbruket, gjennom økte tilskudd eller
reduserte skatter. Vi har altså åpnet for også å bruke
reduserte skatter, bl.a. for å finne fram til
politiske løsninger her i Stortinget.
Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): Verken prisveksten eller lønnsveksten
i norsk økonomi er vel vesentlig annerledes enn det som
vi ser i andre land. Hvor sterkt presset er, kan vi jo diskutere.
I tillegg til de ubetalte regningene som ligger
i departementet, har Stortinget med Arbeiderpartiets støtte
gjort flere viktige vedtak som vil få finanspolitiske konsekvenser.
Vi har vedtatt en økning innenfor forskning. Vi har vedtatt
en økt innsats i forhold til lærere og lærergruppene
og i forhold til skolesektoren.
Mitt spørsmål til statsministeren – selv
om han ikke vil si helt hva som kommer i revidert nasjonalbudsjett – blir:
Kan vi regne med at det presset som det nå er definert
at vi har i norsk økonomi, vil få konsekvenser
for Regjeringens vilje til å følge opp i forhold
til forskning, i forhold til skole og i forhold til utdanning – at
en bruker dette såkalte presset som begrunnelse for ikke å følge opp
i forhold til disse viktige utfordringene som vi har i norsk økonomi?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først i forhold til presset: Det
ble reist spørsmål om hvorvidt vi hadde press.
Vel, prisstigningen i Norge, inflasjonen i Norge, var siste tolv
måneder 3,2 pst., mens den i våre konkurrentland
er under 2 pst. Vi har en klart høyere prisvekst i Norge
enn i de land vi konkurrerer med. Lønnsveksten de siste
to årene har vært rundt 5 pst., opp mot 6 pst.,
vesentlig høyere enn i de land vi konkurrerer med.
De to siste årene har vi da tapt kostnadsmessig
konkurransekraft fordi vi har hatt en høyere pris- og kostnadsvekst.
Det bekymrer denne regjeringen, for det kan bidra til på sikt å bygge
ned de bedriftene vi skal leve av i fremtiden. De små,
de mellomstore og de store taper hvis vi ikke holder orden på kostnadsveksten.
Vi er for alle tre typer bedrifter, spesielt når de er
konkurranseutsatt. Derfor er vi opptatt av å holde orden
på den delen av økonomien, og derfor vil vi begrense
presset.
Derfor vil vi i revidert nasjonalbudsjett sikre
mest mulig gjennomføring av det budsjettet som ble vedtatt,
og regner med støtte for det, fordi det var et flertall
i Stortinget som ønsket det.
Presidenten: Kjell Magne Bondevik – til
oppfølgingsspørsmål.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Først synes jeg det er grunn til å understreke
etter alle bekymringer som er fremført, at norsk økonomi
for tiden er god. Vi har høy sysselsetting, vi har lav
ledighet, og vi har en relativt begrenset inflasjon.
Men det er helt klart at signalene fra markedet
er bekymringsfulle. Vi har et stramt arbeidsmarked med fare for
kostnadspress og derpå følgende rentestigning,
og alle ser hvilke uheldige konsekvenser det eventuelt vil få, bl.a.
inn i inntektsoppgjøret, hvis det skulle komme før
det.
Når det gjelder ubetalte regninger,
er en hoveddel av dem betaling til KFOR-styrken. Der har sentrumsregjeringen,
som den foregående arbeiderpartiregjeringen, budsjettert
for første halvår.
Vi har en annen stor regning – de økte
utgifter til folketrygden – som er en bekymring for enhver
regjering fordi den øker kraftig fra år til år,
og den øker også av og til i budsjettåret,
slik som en nå ser konturene av. Derfor spør jeg – og
det gjør jeg i full oppriktighet: Er Regjeringen innstilt
på å invitere til et bredt tverrpolitisk samarbeid
om å begrense folketrygdens utgifter, bl.a. på bakgrunn
av Sandman-utvalgets innstilling, som vil komme?
Presidenten: Statsminister Stoltenberg!
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er glad for at representanten Bondevik
understreker at vi har en relativt begrenset
inflasjon – i den forstand at han da også erkjenner
at der ligger det potensielt sett et problem for oss i forhold til
både pris- og kostnadsvekst. Ellers er jeg enig i at grunnleggende
sett er norsk økonomi god. Det har den vært gjennom
mange år, og det skyldes at det har vært enighet
om noen viktige hovedgrep i den økonomiske politikken knyttet
til solidaritetsalternativet og det inntektspolitiske samarbeidet,
og å føre en ansvarlig finanspolitikk som skal
bidra til å jevne ut svingningene i økonomien.
Vi er åpne for å se på hvordan
vi kan bidra til å begrense den såkalte automatiske
utgiftsveksten i statsbudsjettet, også knyttet til folketrygdens
utgifter. Hva det konkret skal bety, hvilke områder vi
kan gjøre det på, er det altfor tidlig å si
noe om, men det er klart at for enhver regjering og for ethvert
storting er det et problem at så stor del av budsjettet
bindes opp, og at så lite inntekter faktisk er frie til å drive
politikk med.
Når det gjelder KFOR-styrkene, er
det vesentlige overskridelser utover det som er knyttet til at vi
også skal finansiere annet halvår.
Presidenten: Vi går videre med hovedspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til statsministeren.
Det er blitt kjent i løpet av de siste
dagene at Statoil-sjef Harald Norvik har hatt en hemmelig pensjonsavtale som
beløper seg til inntil 29 mill. kr., og at dersom den utbetales
som avtalt, vil det overskride det Norvik har mottatt som lønn
mens han var direktør i Statoil.
Mitt spørsmål til statsministeren
er: Mener statsministeren at dette er en anstendig avtale, og mener
han at de utallige reforhandlinger fram til Norviks avgang også er en
rimelig framgangsmåte?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg mener i hvert fall at det er en uklok
avtale. Jeg mener at dette og en lang rekke andre eksempler på veldig
generøse lederlønninger, pensjonsavtaler og ikke
minst de kraftige økningene i lederlønningene
det siste året som er dokumentert i ulike sammenhenger,
er uheldig og uklokt, ikke minst fordi det bidrar til å undergrave
mulighetene for at vi får et ansvarlig inntektsoppgjør.
Og det å få et ansvarlig inntektsoppgjør
er avgjørende for at vi lykkes i den økonomiske
politikken i forhold til å sikre konkurransekraften til
norsk industri, som disse lederne ellers alltid er svært opptatt
av, og det er avgjørende for å unngå ledighet
på sikt. Så jeg mener at det er uklokt, både
dette og lignende eksempler, og mener derfor at det hadde vært
best om vi hadde unngått den type avtaler.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg er helt enig med statsministeren. Dette
er både uklokt, sosialt meget uintelligent og «på trynet».
Og det er ikke fordi SV ikke unner en del av de som nå skal
forhandle om lønn, et skikkelig lønnsløft.
Tvert imot tror vi at det er viktig, særlig for offentlig
sektor, at man gjør det som skal til for å rekruttere skikkelig
arbeidskraft. Men særlig for dem som prediker moderasjon,
må det jo være fryktelig umusikalsk når topplederne
går foran på denne måten.
Nå sier statsministeren at den avtalen
er uklok og uheldig. Statoil er jo et statlig selskap, og når
man har et styre som fatter ukloke og uheldige beslutninger, er
det da sånn at statsministeren har tillit til styret, til
styreformannen, eller vil han foreta seg noe i den sammenhengen?
Presidenten: Presidenten vil anmode representanten Halvorsen
om å treffe ordvalg som er noe mer i parlamentarisk skikk.
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg la merke til at da representanten Halvorsen
brukte dette uttrykket vi ikke skal bruke, sa hun at hun var helt
enig med meg, så jeg er litt usikker på hvordan
jeg skal forholde meg til akkurat det ordet. Men jeg nøyer
meg med å si at det er umusikalsk, og uttrykker enighet
på det punktet.
Når det så gjelder spørsmålet
om forholdet til Statoil, vil jeg for det første si at
jeg har tillit til styret, og det er ikke snakk om at vi skal gjøre
noe med det. Det er jo ikke slik at man hvis et styre på ett
punkt gjør en beslutning eieren mener er uklok, av den
grunn skifter styre, for da vil man for det første måtte
skifte styre ofte, og det tror jeg er uheldig for selskapet – ethvert
selskap. For det andre ville man totalt undergrave den ansvarsfordelingen som
er mellom eier og styre. Når det gjelder norske selskaper,
i likhet med andre selskaper der staten er deleier eller heleier,
har vi basert oss på at der hvor staten er tung eier, er
ansvarsfordelingen klar: Det er styret som har ansvaret for forretningsmessige
beslutninger og fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår
for ledere. Og vi vil ikke gripe inn i den ansvarsfordelingen, selv
om vi på ett punkt mener at det er en uklok beslutning.
Presidenten: Vi går videre med neste
hovedspørsmål.
Per Ove Width (Frp): Statsministeren kan få lov til å sitte.
Jeg har tenkt å stille et spørsmål
til forsvarsministeren rundt et tema som forsvarsministeren er godt
kjent med. Det gjelder St.meld. nr. 38 for 1998-99. Jeg er tilfreds med
at Regjeringen opprettholder den. Det har de nå gitt signal
om. Men det betyr vel også at man er enig i at det er – det
jeg vil kalle – obstruksjon fra andre «sivile» departementer,
som er helt uten forståelse for militære funksjoner
i internasjonale spørsmål. Er statsråden
enig i at dette ikke er noen god sak for Norge i alliansesammenheng?
Og vil statsråden ta nye initiativ slik at andre berørte
departementer kan bli støttespillere og ikke motspillere
i forhold til de nye krav som møter Forsvaret i forbindelse
med våre internasjonale operasjoner?
Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg vil selvsagt i samråd med kollegiet
slå sterkt ned på all obstruksjon mot Forsvarsdepartementet,
men jeg skjønner ikke helt hva representanten sikter til.
Når det gjelder St.meld. nr. 38, er det en samlet regjering
som har vært gjennom en vurdering, og den består
i at meldingen blir liggende i Stortinget og skal behandles i Stortinget.
Så hvis representanten Width kunne være noe mer
konkret, kan jeg kanskje ha et grunnlag for å advisere
en eller annen statsråd.
Per Ove Width (Frp): Det skal jeg forsøke å være. Det
gjelder det jeg forstår som en uenighet innad i departementene
rundt forsikringsordning og sikkerhetsordning for våre
militære styrker som skal delta i utenlandsoperasjoner.
Vi har i disse dager opplevd å komme
i den situasjon at vi ikke klarer å bemanne våre
fartøyer i slike operasjoner. Årsaken til det ligger i
det som har å gjøre med forsikringsordninger relatert
opp mot sikkerheten til disse mannskapene. Det gir etter min mening
et veldig dårlig inntrykk overfor NATO, og kan vel ikke
være tilfredsstillende heller sett med statsrådens øyne.
Vil statsråden ta et initiativ, slik
at disse ordningene kan tre i funksjon snarest mulig?
Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg skjønner nå at representanten
sikter til at forsvarssjefen har kansellert KNM «Hinnøy»s
deltakelse i NATOs mineryddingsstyrke. Bakgrunnen for det er en
tilsvarende «incident» tidligere, som jo framfor
alt understreker at vi må komme i mål på det
som også nå diskuteres i oppfølgingen
av St.meld. nr. 38, nemlig en beordringsadgang for norsk befal når
det gjelder internasjonal militær tjeneste. Det tror jeg
det er relativt bred enighet om i komiteen – jeg tillater
meg å si det, siden det ikke er så lenge siden
jeg frekventerte forsvarskomiteen.
Men samtidig sier det seg selv at det trengs
en administrativ oppfølging av dette i grenselandet mellom
Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og de befalsorganisasjoner
som skal være med på laget, slik at vi kan få på plass
de ordningene det her er snakk om. Og jeg deler uten videre den
vurdering at det er behov for å bedre befalets og de vernepliktiges
ordninger på dette punkt.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ingvald Godal.
Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få følgje
opp litt når det gjeld forholdet til andre departement.
Det vart vedteke for nokre år sidan
at tenestemenn i utanrikstenesta skal vera lønsleiande
for norsk personell i utlandet. Dette blir oppfatta som litt paradoksalt
av folk som er ute på operasjonar der dei risikerer liv
og lemmer så å seia dagleg. Det var ein som uttrykte
det slik at desse typane berre risikerer å få ein
champagnekork i hovudet, mens dei sjølve rett som det er
risikerer granatar.
Vil statsråden gjera noko for å rette
på dette, slik at lønsnivået meir kan
reflektere reell risiko for dei som er ute?
Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg tror jeg først vil si på vegne
av utenriksministeren at dette ikke er en korrekt og dekkende beskrivelse
av de farer som også utenriksetaten er utsatt for i utlandet.
Det er hevet over tvil at grensegangen mellom det å være
i tjeneste ute, enten man nå er diplomat i en landsby som
er utsatt for konflikter og vold, eller er i ledelsen for en tropp
i en tilsvarende situasjon – og følgelig under
mitt ansvarsområde – ikke nødvendigvis
er så dramatisk stor som den var tidligere.
Men det er også hevet over tvil at
de som er under en militær hatt ute i Kosovo eller andre
risikofylte områder, er stilt overfor ganske bestemte utfordringer
som også går på deres fysiske sikkerhet.
Dette er dekket opp og godt beskrevet i St.meld. nr. 38 av den forrige
regjering. Og som grunnlag for det må vi få på plass
de ordninger som gir både befal og vernepliktige, og de
som har vervet seg for den type operasjoner, den fornødne
sikkerhet.
Presidenten: Hallgeir H. Langeland – til
oppfølgingsspørsmål.
Hallgeir H. Langeland (SV): Ein del av dei soldatane som er nede på Balkan,
bl.a. i KFOR-styrkane, har høgresida i norsk politikk foreslått å trekka
tilbake, eller iallfall redusera utgiftene i forhold til den ekstra
rekninga som ein har fått. Eg var sjølv motstandar
av aksjonen der nede, men eg vil sterkt åtvara mot at ein
reduserer innsatsen sånn som situasjonen nå er.
Så mitt første spørsmål er knytt
til norsk innsats i KFOR-styrken og forsvarsministeren sine vurderingar
i forhold til dette.
Det andre spørsmålet er knytt
til det investeringsprogrammet som Forsvaret nå har, og
som er betydeleg. Me har jagarflyinvesteringar i vente, me har fregattkjøp,
og me har skytefeltsaka. Seinare i dag skal forsvarsministeren svara
på eit spørsmål som går på Evjemoen.
Eg skal ikkje spørja om det – men det viser seg
at det investeringsprogrammet ein har, går ut over drifta
i Noreg.
Vil forsvarsministeren venta på Forsvarsstudien
2000 og til det forsvarspolitiske utvalet har lagt fram si innstilling?
Presidenten: Presidenten vil peke på at
når det gjelder oppfølgingsspørsmål,
skal de rettes i tråd med hovedspørsmålet,
selv om dette i utgangspunktet var litt vanskelig definert.
Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg går ut fra at når spørsmålene
likevel er stilt, må jeg få svare på dem.
Presidenten: Det avgjør statsråden.
Statsråd Bjørn Tore Godal: Da vil jeg si at når det gjelder
KFOR, er det min absolutte intensjon å ha en videreføring
av det norske bidraget der.
Regjeringen er nå inne i en endelig
behandling av det spørsmålet i lys av de sterkt
beklagelige overskridelser som det er snakk om, og som vi tidligere
har fått belyst gjennom denne delen av spørretimen.
Men jeg ser det som uaktuelt å trappe ned vårt
solidariske bidrag til den styrke som nå sørger
for at det iallfall er et minimum av fysisk sikkerhet for menneskene
i området, selv om svært mye gjenstår.
Når det så gjelder de store økonomiske
spørsmål knyttet til Forsvarets investeringer
og drift, har representanten helt rett i at her er vi stilt overfor
veldig store påkjenninger. Vi har i mange år forutsatt
at vi skal dekke nye investeringer ved innsparing og slanking av
drift. Den prosessen går for tregt. Men disse spørsmålene
kommer vi tilbake til i full bredde.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til statsministeren.
Endringene i Den europeiske union har vist
at nei-siden har fått rett. Det er blitt mer union, det
er blitt mer integrasjon økonomisk, det legges opp til
mer bruk av flertallsbeslutninger og til at de store landene skal
få mer makt på bekostning av de små.
Utenriksminister Thorbjørn Jagland
har gitt uttrykk for ønsket om en ny medlemskapsdiskusjon,
og at det er behov for en mer offensiv EU-politikk fra norsk side. Kan
statsministeren klargjøre hva som er Regjeringens politikk
i forhold til EU, og hva som er grunnlaget for en mer offensiv linje
i forhold til EU?
Statsminister Jens Stoltenberg: For det første: Hvem som har fått
rett, og hvem som har tatt feil når det gjelder debatten
i 1994, er vi vel omtrent like uenige om som i 1994. Og det er jo
en interessant debatt å fortsette.
For eksempel mener jeg at det at EU nå utvides
så dramatisk mot Øst- og Sentral-Europa, er en viktig dimensjon
ved at EU blir alleuropeisk og dermed enda viktigere som fredsskapende
element i Europa, som ja-siden la vekt på i 1994, og som
nei-siden da ikke var like opptatt av.
Når det gjelder hva som er Regjeringens
grunnlag, er det omtalt i regjeringserklæringen, og vi
sier der at utgangspunktet er folkeavstemningen i 1994. Det er selvsagt
grunnlaget for den politikken vi skal føre når
det gjelder tilnærmingen til EU og håndteringen
av f.eks. EØS-avtalen. Det vi ønsker, er en mer aktiv politikk, atvi
i enda større grad ivaretar norske interesser, men samtidig
tar ansvar for den europeiske utviklingen. Vi mener at Europas framtid
er Norges framtid, og vi mener at vi bør bidra på alle
mulige måter, basert på folkeavstemningen, til å utvikle
samarbeidet med EU, fordi det er i Norges interesse og også i
Europas interesse.
Odd Roger Enoksen (Sp): Vi kan selvsagt fortsette debatten om hvem
som hadde rett i 1994. Utvidelsen mot øst var også velkjent
i 1994, og det ligger ingen utvidelse utover det vi kjente til i
1994, som er aktuell i dag.
Jeg registrerer at statsministeren har til
hensikt å bruke noe mer tid i forhold til en ny medlemskapsdebatt
enn det utenriksministeren har tatt til orde for. Senest i dagens
VG er utenriksministeren sitert, hvor han sier at han mener at spørsmålet
om et nytt medlemskap kan komme opp allerede neste sommer. Jeg gjentar
derfor spørsmålet: Hva er Regjeringens politikk?
Har man til hensikt å bruke ti år, slik statsministeren
har signalisert, eller skal denne debatten opp allerede neste sommer,
slik som utenriksministeren tar til orde for?
Statsminister Jens Stoltenberg: Det utenriksministeren har forholdt seg til,
er spørsmålet om hva Arbeiderpartiet skal gjøre
på sitt landsmøte til høsten. Spørsmålet om
Arbeiderpartiet skal endre eller justere sine programformuleringer
for å gi noe mer handlefrihet i forhold til EU-spørsmålet
i neste stortingsperiode, er en diskusjon vi får ta i Arbeiderpartiet.
Jeg mener vi bør åpne for formuleringer i vårt
program som gir noe større handlefrihet i neste stortingsperiode.
Men vi skal først ha et landsmøte som klargjør
hva Arbeiderpartiet vil mene i neste periode, og så skal
vi ha et valg der vi skal møte velgerne med det nye programmet.
For inneværende periode, fram til
stortingsvalget 2001, gjelder Arbeiderpartiets program, som har
meget klare formuleringer om at medlemskap ikke er aktuelt. Og så gjelder
selvsagt regjeringserklæringen, der utgangspunktet er folkeavstemningen
i 1994. Der er utenriksministeren og jeg helt enige.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg har eit spørsmål til barne-
og familieministeren.
Det er gledeleg at familiepolitikken til sentrumspartia no
blir førd vidare i og med at arbeidarpartiregjeringa lar barnehagemeldinga
bli liggande, og at barne- og familieministeren vil føre
vidare og administrere kontantstøtta til småbarnsfamiliane,
sjølv om begge områda har blitt hardt kritiserte.
Det kan endatil vere at barne- og familieministeren no blir kjend
med fedrar som gjer seg nytte av kontantstøtte. Då ho
var i opposisjon, kjende ho ikkje nokon, men som statsråd
er moglegheita kanskje betre.
Det er viktig for Kristeleg Folkeparti at vi
får full barnehagedekning. Først då får
barnefamiliane ein reell valfridom mellom kontantstøtte
og barnehage. Med sentrumspartia sitt opplegg vil vi i år
oppnå full barnehagedekning for barn over tre år.
I Dagsavisen den 22. mars uttalte barne- og familieministeren at
ho ønskjer å lovfeste retten til barnehageplass.
I barnehagemeldinga går det fram at sentrumspartia ønskjer å lovfeste
ei plikt for kommunane til å tilby barnehageplass til alle
familiar som ønskjer det, når sektoren er fullt
utbygd. (Presidenten klubber.) Synest barne- og familieministeren
at barnehagemeldinga er eit godt grunnlag å jobbe vidare
på, eller ønskjer ein her ein lovfesta rett til
barnehage?
Presidenten: Presidenten vil igjen understreke
at det er en tildelt taletid på 1 minutt. Det må representantene greie å forholde
seg til.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg legger merke til at det nå gjøres
til et stort politisk poeng fra sentrumspartiene at Regjeringen
i hovedsak har valgt å la stortingsmeldingene ligge til
behandling i Stortinget.
Som representanten Molvær Grimstad
er godt kjent med, er situasjonen, bl.a. for de private barnehagene,
veldig urovekkende og alvorlig. Jeg har kommet til at det haster
med å få til en offensiv satsing på barnehageutbyggingen
her i landet, etter at vi har sett at den i realiteten har stoppet
helt opp de to siste årene. Derfor haster det med å få behandlet
barnehagemeldingen. Situasjonen for mange private barnehager vil
være nedleggelse hvis ikke Stortinget behandler meldingen
i vårsesjonen. Jeg opplever også at det er en
stor politisk enighet i Stortinget om at vi skal få til
full barnehageutbygging her i landet.
Når det gjelder lovfesting, er det
slik at Arbeiderpartiets sentralstyre mener at det er riktig at
vi får til en generell lovfesting på linje med
den vi har for skolefritidsordningen.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg takkar statsråden for
svaret.
No er det ikkje riktig at barnehageutbygginga
har stoppa opp dei siste åra. Det er framleis barnehageutbygging.
Enkelte kommunar har venta for å sjå korleis behovet
ville bli med innføringa av kontantstøtta, men
den har ikkje stoppa opp.
Eg er heilt einig med barne- og familieministeren
i at det hastar med å få sett i verk tiltak, ikkje
minst for dei private barnehagane, for å få ein
større grad av likebehandling mellom kommunale og private
barnehagar.
Det er samtidig interessant at Arbeidarpartiet
tonar ned den kritikken som dei gav då barnehagemeldinga kom.
Når ein får tenkt seg om, verkar det som om dette likevel
er eit godt grunnlag, og det viser at det som sentrumspartia har
lagt fram, faktisk er eit solid og godt grunnlag for å nå målet
om full barnehagedekning, slik at alle familiar som ønskjer
det, skal få høve til å få ein
barnehageplass.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg er veldig glad for at man i Kristelig Folkeparti
nå igjen gjør seg til talsmann for barnehagepolitikken
her i landet. Slik har det ikke vært de to siste årene.
Vi vet at Kristelig Folkeparti har stått for
helt andre prioriteringer, nemlig å bruke 3 milliarder kr
på en kontantstøtteordning som vi faktisk fremdeles
mener ikke er en heldig bruk av skattebetalernes penger.
Når det gjelder dette med kritikken,
mener vi fortsatt at meldingen burde være mye mer visjonær
på mange måter, og at innholdet burde vært
langt mer offensivt. Men vi håper at vi gjennom et samarbeid
med de ulike partiene i Stortinget kan legge et godt grunnlag, slik
at vi kan få til en offensiv satsing på barnehagepolitikken
i årene som kommer.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inger Stolt-Nielsen.
Inger Stolt-Nielsen (H): Det er nokså bred enighet i Stortinget
om at en ønsker en omfattende barnehagedekning i landet.
Men samtidig har vi et kjempeproblem med at en ikke har nok utdannet
personell til å bemanne disse barnehagene. Nå har
barne- og familieministeren varslet at Arbeiderpartiet vil sette
i gang et storstilt prosjekt med en stor utbygging av barnehageplasser.
Jeg vil da spørre barne- og familieministeren hvordan hun
har tenkt å løse bemanningsproblemet i forhold
til alle disse barnehageplassene.
Samtidig ser vi at kontantstøtten
har utløst kreativitet når det gjelder barneomsorg
for de aller minste i lokalmiljøene. Jeg vil spørre
om barne- og familieministeren er enig i at private løsninger
utenfor barnehagene bidrar til å dempe presset på barnehager
og dermed dempe etterspørselen etter utdannet personell
til å ta seg av de aller minste.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det representanten Stolt-Nielsen tar opp når
det gjelder bemanningen i barnehagene, er et alvorlig problem, som
jeg selvfølgelig vil følge opp nøye.
Det er ingen tvil om at skal vi klare å ha en barnehage
i framtiden med god kvalitet, er vi helt avhengig av å ha
godt utdannede førskolelærere i de norske barnehagene.
Så dette kan jeg forsikre representanten er et felt som
den nye arbeiderpartiregjeringen vil følge nøye
opp, og det vil vi få anledning til å komme tilbake
til senere.
Når det gjelder private løsninger
og hvordan de vil fungere når det gjelder presset på denne
sektoren, er det ingen tvil om at vi er helt avhengig av at vi får
private initiativ her. Vi vet i dag at private barnehager står
for ca. halvparten av det totale tilbudet. Arbeiderpartiet erkjenner
at det er en virkelighet vi også vil komme til å ha
i framtiden, og vi synes ikke det er ille at vi har et slikt privat
initiativ på dette området. Men samtidig er det
viktig å si at det småbarnsfamiliene etterspør,
er jo nettopp fellesskapsløsninger og de trygge, gode offentlige
tilsynsordningene.
Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV): For å få fram det riktige
behovet for barnehager er det viktig å se hva barnehager
koster. I Norge er barnehager fryktelig dyrt. For mange familier
er det en kostnad som er helt umulig, eller som gjør hverdagen
vanskelig. Derfor er det viktig å få ned barnehageprisene
hvis folk skal ha en reell valgfrihet til et kvalitetsmessig godt
tilbud til barna sine.
Hvilke målsettinger har Arbeiderpartiet
tenkt seg for å få barnehageprisene ned, og hvilket
system har Arbeiderpartiet tenkt seg når de skal videreføre
kontantstøtten? Kan de f.eks. tenke seg å se mer
på det finske systemet, der kontantstøtten er
lavere og er kombinert med en lav maksimalpris i barnehagene og
en garanti om å få barnehageplass innen ganske
korte tidsfrister?
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Arbeiderpartiet mener at vi har tre hovedutfordringer
i barne- og familiepolitikken, og en av dem er selvfølgelig å klare å få ned
foreldrebetalingen. Det er selvfølgelig en målsetting
for denne regjeringen.
Det er ingen tvil om at den utviklingen vi
har hatt når det gjelder prisnivået – spesielt
i private barnehager, der vi ser en økning på ca.
6 pst. for fjoråret – ikke er en utvikling
som vi mener er heldig. Men samtidig er vi avhengig av å spille
på lag med kommunene. Vi vet at det er kommunene som i
hovedsak vil stå for den nybyggingen vi skal ha her i landet.
Vi har også en intensjon om en tredeling
mellom kommune, stat og foreldre, der kommunen skal ta sine 30 pst.
på alvor. Det som er situasjonen i dag, er at svært mange
av kommunene ikke tar sine 30 pst. på alvor, men viderefører
den betalingen til foreldrene. Dette er ingen god situasjon, og
jeg håper at det arbeidet som det nå legges opp
til i Stortinget gjennom behandlingen av meldingen, nettopp kan
gjøre situasjonen slik at kommunen tar det ansvaret mer
på alvor, slik at foreldrebetalingen kan gå ned.
Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.
Per Sandberg (Frp): Jeg registrerer igjen at den nye familieministeren
kritiserer bruken av 3 milliarder kr til kontantstøtte
og synes at dette er en stor sum i forhold til det resultatet vi
eventuelt får ut av det.
Jeg vil gjerne utfordre den nye ministeren
til å legge fram et regnestykke for meg, for jeg registrerer
at ifølge Aftenposten i går ønsker den
nye familieministeren først og fremst å utvide
fødselspermisjonen med 20 uker, de ønsker også full
barnehagedekning innen 2003, og da er det interessant å se
på kostnadsspørsmålet i forhold til det.
Når familieministeren har fått
oppfylt sitt ønske om alle barn under skolepliktig alder
i barnehage samt to års fødselspermisjon, vil
jeg gjerne se familieministerens kostnader på det området
i forhold til 3 milliarder kr i kontantstøtte.
Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Nå er det jo ikke slik at vi har fått
en politisk unntakssituasjon her i landet i og med at vi fikk kontantstøtten,
og jeg håper at representanten har forståelse
for at programprosessen i de ulike partiene går sin gang.
Arbeiderpartiet er midt inne i sin, og vi vil selvfølgelig
på landsmøtet til høsten utforme en politikk
for framtiden. Ett av de forslagene Arbeiderpartiets kvinnebevegelse
har, er nettopp å bygge ut de ordningene som småbarnsforeldre
oppfatter som gode, nemlig det å utvide svangerskapspermisjonen
og å få full barnehagedekning.
Jeg legger merke til at representanten i mange
sammenhenger trekker fram måten vi bruker skattebetalernes penger
på. Jeg kan ikke skjønne at ikke representanten deler
mitt syn, at 3 milliarder kr til kontantstøtte er ufornuftig
bruk når vi vet at kontantstøtten kun medfører
to og en halv time mer reell tid i uken. Er virkelig representanten
Sandberg fornøyd med det?
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til statsministeren.
Ifølge Dagbladet i dag har statsministeren
bedt regjeringsmedlemmene lære seg offentlighetsloven.
Det er meget betimelig, for det har vært et kjennetegn
ved de foregående regjeringene som Stoltenberg har vært
med i, at statsrådene verken har hatt innsikt i offentlighetsloven eller
respektert den. Hvorvidt det at en skal lære seg loven
betyr at en også vil følge opp intensjonen, gjenstår å se.
Så langt har det kommet illevarslende signaler.
Verken i tiltredelseserklæringen eller
i arbeids- og administrasjonsministerens 10 minutter lange innlegg
under debatten i Stortinget ble det sagt ett ord om åpenhet
i forvaltningen. Og det er ikke bare Venstre som har reagert på dette.
Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold,
påpeker i en artikkel, «To hull i en tale»,
det oppsiktsvekkende at som en del av fornyingen av offentlig sektor
inngår åpenbart ikke åpenhet. Så jeg vil
spørre statsministeren om de signalene som er tatt opp,
slik det er gjort av Venstre og Presseforbundet, er ubegrunnete,
og at en vil følge opp sentrumsregjeringens initiativ.
Statsminister Jens Stoltenberg: For det første til regjeringserklæringen
og offentlighetsloven. Det er slik at min regjeringserklæring
var litt lenger en regjeringserklæringer normalt har vært.
Likevel er hovedmerknadene det jeg ikke greide å si noe
om. Men det er ikke slik at det som ikke er nevnt i regjeringserklæringen,
er ting Regjeringen ikke er opptatt av eller er imot, f. eks. offentlighet
og meroffentlighet. På vår første ordinære
regjeringskonferanse brukte Regjeringen tid på å gå igjennom hvordan
vi kan bidra til å virkeliggjøre intensjonene
og målsettingene i offentlighetsloven både i forhold
til å etterleve bestemmelsene og i forhold til å praktisere
meroffentlighet. Og det avgjørende må jo være
ikke bare hva vi sier, men hva vi faktisk gjør. Og det
er fra Regjeringens side et forsøk og et tiltak som vi
ved en gjennomgang av regelverket for å bevisstgjøre
oss hvordan vi kan bidra til mest mulig offentlighet, startet med
første dag. Det gjorde vi fordi vi vet av erfaring med
offentlighetslov, både under den forrige regjeringen og
tidligere regjeringer, at det ofte er manglende kjennskap til hvilke
muligheter den loven gir, som gjør at det blir mer som
unntas offentlighet enn det som strengt tatt er nødvendig.
Så der er vi veldig opptatt av å praktisere offentlighet – og
ikke bare offentlighet, men meroffentlighet – og har satt
i gang med det fra dag én. Og Jørgen Kosmo brukte
faktisk en del av sine innlegg i debatten om regjeringserklæringen til å understreke
det samme poenget, nemlig at vi skulle følge opp offentlighetsloven,
praktisere den på en åpen måte og søke
meroffentlighet i forhold til de bestemmelser som ligger i loven.
Så det er noe som allerede er erklært fra Jørgen
Kosmos side.
Gunnar Kvassheim (V): Jeg velger å tolke de signalene som
nå kom, positivt. Og statsministeren kan gi beskjed til
sine statsråder om at Venstre skal følge dem meget
kritisk, for å sikre at den offensiv som sentrumsregjeringen
hadde på dette området, blir fulgt opp. For det
er et linjeskifte når Stoltenberg nå varsler at
han skal satse på åpenhet – Jagland-regjeringen
var kjennetegnet av at beslutninger ble tatt i de lukkede rom.
Jeg har et konkret spørsmål:
Som en del av oppfølgingen av offentlighetsmeldingen ligger
det nå an til å bli fremmet lovforslag for Stortinget
i april for å få større åpenhet.
Kan statsministeren love at dette oppfølgingsarbeidet
på lovsiden vil bli prioritert?
Så et spørsmål til:
I forbindelse med fornying av offentlig sektor blir det ofte slik
at tjenester blir overført til selskaper som ikke omfattes
av offentlighetsloven. Ser statsministeren det som et problem at
stadig mer av den offentlige virksomheten forvaltes av selskaper
som ikke omfattes av offentlighetsloven, og vil han være
med når Venstre tar til orde for å utvide offentlighetsloven
på dette området?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg la merke til at representanten Kvassheim
mente at det var et problem under tidligere arbeiderpartiregjeringer
at beslutninger ble fattet i de lukkede rom. Nå har jeg
inntrykk av at det også ble gjort i den forrige regjeringen,
og at det er noe av det som er problemet, at vi er opptatt av at
andre ikke skal få tilgang til den informasjonen som framkommer
i de lukkede rom.
Når det er sagt, vil jeg understreke
at offentlighetsloven må praktiseres slik at vi kan fatte
beslutninger og ha en intern saksbehandling i regjeringsapparatet.
Det følte jeg at også sentrumsregjeringen erfarte,
at vi ville undergrave muligheten f.eks. til skriftlig saksbehandling
dersom f.eks. forarbeider til regjeringsnotater og regjeringsnotater
ble offentlige. Så poenget er jo ikke at alt skal være
offentlig hele tiden, poenget er at alt som kan være offentlig
uten å skade og ødelegge en ryddig saksbehandling
eller personvern, skal være offentlig. Det handler om bevisstgjøring
i forhold til bestemmelser, og det arbeidet vil bli gitt prioritet – og
er allerede gitt prioritet ved at vi på første
regjeringskonferanse satte av tid nettopp til dette spørsmålet.
Ved de videre lovendringer skal det også prioriteres, men
jeg tør ikke love noe tidspunkt for når det kan
komme.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretime.