Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Jens Stoltenberg

• statsråd Bjørn Tore Godal

• statsråd Karita Bekkemellem Orheim

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Natt til 20. juni 1997 fattet Stortinget et enstemmig vedtak etter forslag fra Høyre og Arbeiderpartiet:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer som kan bidra til å trekke opp klarere grenser mellom embetsverk og politisk ledelse i departementene, og mellom embetsverket og andre tunge samfunnsaktører og -interesser. Herunder bør vurderes bestemmelser om karantenetid. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med resultatene av en slik gjennomgang i egnet form.»

Den foregående regjering maktet ikke å komme tilbake til Stortinget etter å ha hatt saken i nærmere to og et halvt år. Kan vi forvente at regjeringen Stoltenberg kommer tilbake til Stortinget i samsvar med dette enstemmige stortingsvedtaket, som altså også Arbeiderpartiet stod bak, i den nærmeste fremtid, eventuelt før jul?

Statsminister Jens Stoltenberg: Svaret på spørsmålet er ja. Strengt tatt er det vel ikke nødvendig å si mer, men jeg kan godt føye til noen kommentarer og betraktninger.

Vi mener at debatten om forholdet mellom embetsverk og politiske stillinger er en viktig debatt. Vi stemte for to og et halvt år siden for forslaget om at man burde vurdere retningslinjer, og vi vil gå gjennom det nå og komme tilbake til Stortinget i egnet form. Hva vi vil foreslå og om vi vil foreslå noe, er det for tidlig å si noe om, men vi konstaterer at den avgåtte regjeringen satt på forslaget i to og et halvt år uten å greie å fremme noe forslag. Vi vil arbeide vesentlig raskere enn den avgåtte regjeringen.

For øvrig vil jeg understreke at det som var sentralt den gangen, var skepsis mot at politikere gikk tilbake til jobber i embetsverket, og man var opptatt av å begrense den adgangen. Det var et hovedspørsmål i 1997. I forhold til de utnevnelser som er gjort i min regjering, er det jo i stor grad slik at de som har tatt politiske stillinger, også har sagt opp sine embetsjobber, mens det, så vidt jeg forstår, i mindre grad har vært tilfellet i den forrige regjeringen.

Carl I. Hagen (Frp): Betyr det også at statsministeren vil ha dette som et slags krav til alle dem som fra embetsstillinger har gått opp i politiske stillinger i departementene? Jeg tenker bl.a. på en underdirektør i Finansdepartementet som er blitt statssekretær i samme departement. Det blir veldig vanskelig for ekspedisjonssjefer og direktører og byråsjefer, som var vedkommendes sjefer, å oppleve den gamle underdirektøren som sin nye sjef, vel vitende om at han kanskje kommer tilbake og blir deres underordnede senere. Det blir et helt håpløst system. Er statsministeren også enig i at det er uheldig at personer som har deltatt i fortrolige partipolitiske konstellasjoner i den foregående regjering, nå er medlem av den politiske ledelse ved Statsministerens kontor, og at det er egnet til å sette spørsmålstegn ved den nye regjeringen, om den på en umoralsk måte får tilgang til kunnskaper om den tidligere regjerings indre anliggender?

Statsminister Jens Stoltenberg: Enhver sentral embetsmann har informasjon om fortrolige debatter i regjeringene. De har f.eks. tilgang til regjeringsnotatene, som er grunnlaget for alle saker som behandles i regjeringene. I de notatene går det klart fram når og i hvilke saker ulike statsråder er uenige, noe som er normalt i alle regjeringer. De har tilgang til protokollene fra regjeringskonferansene, og de har selvsagt tilgang til den alminnelige informasjon som flyter i regjeringsapparatet. Og jo mer sentrale embetsmenn er, jo mer av den type tilgang til informasjon har de. Det er derfor ikke noe nytt at embetsmenn med tilgang til informasjon om diskusjoner i Regjeringen, utnevnes til politiske stillinger. Det gjaldt selvsagt personer som Knut Vollebæk og Åslaug Marie Haga, som ble statsråd og statssekretær i sine departementer, der de opprinnelig var embetsmenn. Så det er heller ikke noe nytt at man utnevner embetsmenn fra angjeldende departement til politiske stillinger i det samme departementet. Det ble gjort i større grad i den forrige regjeringen.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det kunne jo vært fristende å gå videre på dette. Men hvis ikke statsministeren ser forskjellen på de embetsmenn som ble statsråder i min regjering og deres posisjon, og den kvinne som ble statssekretær hos Stoltenberg, da er jeg virkelig bekymret for det skjønn statsministeren utøver i slike spørsmål.

La meg ellers peke på følgende: Regjeringen har meddelt at de aller fleste proposisjoner og meldinger sentrumsregjeringen fremmet, vil bli liggende til behandling i Stortinget. Det betyr at Regjeringen stiller seg bak hovedlinjene i sentrumsregjeringens politikk på områder som menneskerettigheter, forbrukerpolitikk, idrettspolitikk, kampen mot barne- og ungdomskriminalitet osv. og ikke minst landbruks- og barnehagepolitikken. Dette er positivt og kan gi grunnlag for konstruktive løsninger, og det er interessant fordi Arbeiderpartiet var kritisk ikke minst til barnehagemeldingen og landbruksmeldingen. Men ett område hvor det er stor uenighet (presidenten klubber), er i gasskraftsaken og spørsmålet om forurensningsloven, som også førte til sentrumsregjeringens fall. (Presidenten klubber.)Hvordan vil statsministeren og Regjeringen følge opp de vedtak stortingsflertallet fattet i denne saken?

Presidenten: Presidenten ber om at spørrerne forholder seg til den tildelte taletid.

Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg bare si at jeg mener det er utøvd et godt skjønn når det gjelder utnevnelse av statssekretærer også ved mitt kontor, og kan altså ikke se den prinsipielle forskjellen mellom embetsmenn som har tilgang til Regjeringens interne arbeid og interne drøftinger i Utenriksdepartementet og andre departementer, og de som har den samme tilgangen på statsministerens kontor.

Når det så gjelder spørsmålet om de meldinger vi har latt være å trekke: Vi mener at det er grunnlag for å finne politiske løsninger her i Stortinget, og ønsker å søke flertall på det grunnlaget som ligger i Stortinget, for de meldingene vi har ønsket fortsatt skal ligge her, fordi vi ønsker å finne kompromisser i Stortinget på et politisk grunnlag som kan gi flertall for en politikk vi kan stille oss bak.

Når det så gjelder gasskraftverk og behandlingen av det, har miljøvernministeren ved flere anledninger varslet at vi raskt vil komme tilbake til, hvordan det skal behandles. Det vi står fast på, er jo vedtakene om at vi bør endre utslippstillatelsene slik at vi kan redusere vår avhengighet av sterkt forurensende kraft. Og vi vil raskt komme tilbake til hvordan det best vil skje.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Bare først når det gjelder utnevnelse av embetsfolk til politiske stillinger: Hvis en ikke ser forskjellen på en som har tilgang til regjeringskonferansene og følger de muntlige drøftingene der, de strategiske overlegninger, og de som sitter ute i embetsverket og som ikke har den tilgangen, så må jeg bare gjenta at da er jeg faktisk enda mer bekymret over grunnlaget for det skjønn statsministeren har utvist. Det er i praksis en betydelig forskjell, og det trodde jeg Stoltenberg visste.

Så til gasskraftverksaken og forurensningsloven. Som kjent reiste Justisdepartementets lovavdeling stor tvil om hvorvidt det er mulig å omgjøre forvaltningsvedtaket når det gjelder CO2-utslipp fra gasskraftverk innenfor dagens lov, og derfor vedtok stortingsflertallet at en om nødvendig skal endre forurensningsloven. Det betyr i mine øyne å svekke den for å åpne for sterkt forurensende gasskraftverk i Norge. Vil statsministeren sørge for at Stortinget blir gjort kjent med og delaktig i Regjeringens sluttvurdering av forholdet mellom CO2-utslipp og forurensningsloven, slik at Stortinget som lovgivende myndighet blir trukket inn i den vurderingen?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi vil komme tilbake til Stortinget i egnet form når vi har sluttført våre vurderinger om hvordan vi best bidrar til å redusere Norges avhengighet av sterkt forurensende kraft, slik den forrige regjeringen la opp til. Hvorvidt det så er nødvendig å endre loven eller ikke, er litt tidlig å si. Det er ulike tolkninger av lovavdelingens betenkning, og mitt inntrykk er at hovedproblemstillingene ikke har vært knyttet til CO2, for der er det åpenbart et stort rom for skjønn innenfor lovverket. Det har vært noe mer diskusjon om mulighetene for å endre tillatelsen på nitrogenoksidet NOx, noe også stortingsflertallet understreket i innstillingen. Det vil også være helt i tråd med stortingsflertallets ønsker både i innstillingen og ved behandlingen her i Stortinget da saken var til behandling i plenum. Men vi vil da komme tilbake når vi har sluttført våre vurderinger av lovavdelingens betenkninger og andre innspill, og så melde tilbake til Stortinget.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hallgeir H. Langeland.

Hallgeir H. Langeland (SV): Statsministeren har i sin argumentasjon for norske gasskraftverk vore veldig opptatt av dei sterkt forureinande danske kolkraftverka, og seinare i argumentasjonen dei sterkt forureinande polske kolkraftverka.

Det som er interessant dersom ein skal forfølgja denne problemstillinga, er jo nettopp rekneskapen til statsministeren i forhold til utslepp – om det blir ein reduksjon i dei totale utsleppa, slik statsministeren har argumentert for, ved at ein eventuelt bygger sterkt forureinande norske gasskraftverk.

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er jo slik at når Norge kjøper stadig mer kraft fra våre naboland, er det behov for å produsere mer kraft for å levere kraft til Norge. Jeg har selv fått lov til å besøke kullkraftverk i Finland og i Danmark som har vært glad for det voksende kraftunderskudd i Norge og Sverige, fordi de da har fått økt avsetning, økt sin produksjon og økt sin inntjening. Det er jo også slik at i de årene vi har kjøpt mye kraft fra Danmark, har CO2-utslippene vært høye, de årene vi har kjøpt lite, har CO2-utslippene vært lave.

Så for meg er det ganske åpenbart at jo mer kraft vi kjøper av våre naboland, jo mer produserer de, og jo større blir utslippene. Dette er det også flere beregninger og studier som dokumenterer, så jeg synes det er ganske klart.

Så er det riktig at jeg er opptatt av å understreke at det er ikke bare danske kullkraftverk, men det er også tyske, og det er nederlandske, gasskraftverk som får gass fra Norge, som leverer kraft til Norge og vil komme til å gjøre det, og det er polske, og det vil også nå være russiske, fordi vi har inngått importavtale med Russland gjennom Hydro.

Presidenten: Gunnar Kvassheim – til oppfølgingsspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V): Det er sterk uenighet om den konsekvens det vil ha å bygge gasskraftverk i Norge i forhold til europeiske utslipp av CO2.

Den danske Energistyrelsen mener det ikke er mulig å si at det vil bli reduksjon av CO2-utslippene som følge av kullkraftproduksjon, selv om en bygger gasskraftverk i Norge. Men nettopp fordi dette er omstridt – kan statsministeren tenke seg å ta initiativet til en uavhengig gjennomgang for å få kartlagt de europeiske konsekvensene av norsk gasskraftverkbygging i et tidsperspektiv fram til 2025, og dermed vise vilje til å teste egne argumenter mot uavhengige utredninger? Og her har vi god tid, det vil ta mange år før vi får bygd gasskraftverk i Norge, så vi kan få kartlagt beslutningsgrunnlaget på en god måte, hvis en vil.

Statsminister Jens Stoltenberg: For det første fins det jo allerede ulike analyser også fra uavhengige organer om hvordan dette vil påvirke de nordiske utslippene totalt. Men hovedbudskapet må jo være at vi har undertegnet en Kyoto-avtale som gjør at det skal settes et absolutt tak på hvor store utslippene kan være. Vi har gjort det klart hele tiden at utslippene av CO2 fra norske gasskraftverk og andre utslipp selvsagt skal innordnes Kyoto-avtalen. Dermed vil vi ha et låst system ved at man må kjøpe kvoter dersom man skal øke utslippene, og da blir utslippene regulert gjennom kvoter. Nå så jeg at Norsk Hydro og Statoil allerede har annonsert at de vil bidra til Verdensbankens Karbonfond. Vi må jo satse alt på at vi senest innen 2008 har et kvotesystem på plass, og da har vi en traktatmessig avtalefestet garanti for at økte utslipp i Norge kompenseres ved reduserte utslipp andre steder.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Det er ikke tvil om hva som er Stortingets ønskereprise. Jeg skal ikke falle for fristelsen å delta i den, men heller stille spørsmål til statsministeren om de renteøkningene som nå både varsles fra analytikere og også antydes fra Norges Bank. Det er klart at dette har jo en pris, en betydelig pris både overfor kommuner, som skal yte tjenester overfor innbyggerne, og overfor enkeltpersoner, som må betale disse rentene. Nå er jeg klar over at statsministeren har betydelige problemer med revideringen av budsjettet, for det er jo ganske betydelige overskridelser som nå ligger framfor Regjeringen, og som må dekkes opp. Men problemet er: Hva har statsministeren tenkt å gjøre med den opphetingen i norsk økonomi som nå kommer? En av de tingene som det er lettest å ty til, er nye avgiftsøkninger, og jeg vil spørre statsministeren om han kan garantere oss at slike forslag vil han ikke komme tilbake med.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil ikke spekulere i den framtidige renteutviklingen, det kan bare bidra til å skape usikkerhet om rentene og forvanske situasjonen. Derimot vil jeg rent generelt si at norske renter bestemmes av flere forhold. De bestemmes av vår egen budsjettpolitikk/finanspolitikk, presset i innenlandsk økonomi, de bestemmes av rentene i våre naboland, og de bestemmes av faktorer som f.eks. kostnadsvekst og lønnsvekst. Og der er det åpenbart at hvis vi greier å få på plass et ansvarlig lønnsoppgjør, så øker det mulighetene for å ha lave renter i Norge. Så det er en nøkkel.

Det andre er, slik representanten Petersen er inne på, et spørsmål om finanspolitikken. Hvis vi greier å videreføre en ansvarlig finanspolitikk, styrker det mulighetene for å ha lav rente. Der er hovedproblemet at det er mange ubetalte regninger som ikke ble tatt hensyn til da budsjettet ble vedtatt i fjor. Vi snakker om milliardbeløp, bl.a. knyttet til KFOR-styrkene i Kosovo, vi snakker om trygd, og vi snakker også om andre poster der det er et betydelig inndekningsbehov for å kunne holde en fortsatt ansvarlig finanspolitikk. Regjeringen vil legge opp til at vi i revidert nasjonalbudsjett sikrer størst mulig grad av oppfølging av det allerede vedtatte budsjettet. Vi må derfor finne inndekning for disse ubetalte regningene som lå der da vi tok over, for å sikre gjennomføringen av det vedtatte budsjettet og dermed bidra til lave renter i Norge.

Jan Petersen (H): Jeg la merke til at statsministeren ikke besvarte mitt spørsmål, nemlig når det gjelder avgiftsøkninger, og jeg vil advare mot det, for det vil jo bringe prisene ytterligere opp. Men når dette spørsmålet er viktig, er det fordi det i dagens Aftenposten står at Regjeringen nå vil foreslå skattelettelser til bøndene, og så vidt jeg skjønner, bare til bøndene. Mitt spørsmål er da til statsministeren: Hvis det er slik at Regjeringen mener at man nå har råd til skattelettelser, vil det ikke være mer rettferdig om det fordeles på alle nordmenn, slik at man kan få både skatte- og avgiftsnivået nedover?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil ikke kommentere enkeltelementer i vårt budsjettopplegg før vi har gått gjennom det både i forhold til revidert nasjonalbudsjett og enda mer selvsagt i forhold til budsjettet for 2001. Men det jeg understreker, er at vi ønsker å videreføre en ansvarlig budsjettpolitikk, og derfor er det store krav til inndekning av de regningene som lå der. Hvordan det skal dekkes inn, skal vi redegjøre for når vi legger fram revidert nasjonalbudsjett.

Når det så gjelder landbruket, er situasjonen den at man der ønsker å senke prisene for å gjøre norske matvarer billigere og for å gjøre norsk næringsmiddelindustri mer konkurransedyktig. Og hvis råvareprisene til næringsmiddelindustrien skal ned, vil bøndene få lavere inntekter, men forbrukerne vil få billigere mat. Den forrige regjeringen la opp til å kompensere dette i form av lavere skatt. I EU-landene har man lagt opp til å kompensere det gjennom økte overføringer. Det er riktig at Arbeiderpartiet i utgangspunktet så for seg at man like gjerne kunne kompensere dette gjennom økte overføringer, som ved lavere skatt, men vi tror at også lavere skatt er et helt utmerket grep i forhold til å kompensere de reduserte inntekter bøndene vil få.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Det virker som om statsministeren anser finanspolitikken som ansvarlig ved bare å se på sluttsummen, altså balansen på statsbudsjettet. Kan virkelig ikke statsministeren se at det er en betydelig forskjell på realvirkningen i økonomien om det pumpes mer penger inn i økonomien i form av økte bevilgninger, eller om det kommer i form av reduserte avgifter? Nå står vi midt oppe i et lønnsoppgjør hvor nettopp prisstigningen er et vesentlig innslag for kravene. Hvis inflasjonen er høy, blir kravene høyere. Da igjen blir det vanskelig å få moderate lønnsøkninger, og da blir det igjen renteøkning. Her har statsministeren, på tross av det han har sagt tidligere, en unik mulighet. Vi kan redusere noen avgifter, særlig bensinavgiften, og love en bensinpris på fra 6,50 til 7,00 kr literen fast gjennom en variabel bensinavgift. Da synker inflasjonen, da er det lettere å få til moderate lønnsoppgjør fordi det er lavere prisstigning, og da er det større håp om ikke å få renteøkning. Hvorfor går ikke statsministeren inn på dette?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er riktig at det er en forskjell på det å styrke finanspolitikken – eller å styrke budsjettene – gjennom å øke inntektene, sammenliknet med å redusere utgiftene. Der er jeg helt enig med representanten Hagen.

Men det er ikke slik at hvis man bare reduserer inntektene, gjennom f.eks. å redusere avgiftene og ikke gjøre noe annet, så bidrar det til å dempe presset i økonomien og redusere faren for økte kostnader og økte renter. Tvert imot, en udekket avgifts- eller skattereduksjon vil øke farene for høye renter og høy prisstigning i Norge. Det ble bl.a. understreket av sentralbanksjefen i hans årstale, hvor han advarte mot skatteøkninger, det er helt riktig, men han advarte også veldig klart mot det han kalte skattereduksjoner uten inndekning. Reduserer man noen skatter uten å redusere andre skatter eller kutte utgifter, øker det farene for høye renter, høy inflasjon og økende ledighet. Det er en uansvarlig politikk, som denne regjeringen ikke står for, selv om det største opposisjonspartiet anbefaler det.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Statsministeren sa at årsaken til at han ville innføre skattelette for én yrkesgruppe, var å få billigere mat, og at næringsmiddelindustrien skulle få råvarer som ville gjøre den konkurransedyktig.

Det mest opplagte grepet unnlot sosialøkonomen å ta med: omfordeling innenfor 13 milliarder kr i budsjettoverføringer til den yrkesgruppen. Vi er i verdenstoppen i overføring pr. årsverk. Det mest logiske er selvfølgelig å foreta en omfordeling. Hvis det er slik at man vil redusere skatten for å få lavere pris på maten, burde man hatt den samme innfallsvinkelen for å få ned snekkerregningen, rørleggerregningen og elektrikerregningen for folk ved å sette ned skatten til de samme yrkesgruppene. Det statsministeren sier nå, er at Arbeiderpartiet har snudd i denne saken, og at regjeringen Stoltenberg stiller seg bak det skattegrepet som regjeringen Bondevik la fram.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror den er litt haltende sammenlikningen mellom landbruket og bønder og andre yrkesgrupper, snekkere f.eks. Snekkere får sine inntekter bestemt i et marked for snekkertjenester, mens landbruket har fått sine inntekter bestemt gjennom forhandlede priser. Det er en helt særskilt næring som er behandlet på en helt særskilt måte, der man både gir støtte i form av tilskudd, men også gjennom å fastsette priser gjennom landbruksoppgjøret.

Når vi så legger opp til å redusere prisene gjennom landbruksoppgjøret for å redusere matvareprisene og styrke næringsmiddelindustriens konkurranseevne, har det vært bred enighet om at det på en eller annen måte må kompenseres. I EU-landene, hvor man gjør noe tilsvarende, har man også kompensert dette, men da gjennom økte tilskudd. Det blir et teknisk spørsmål, og det blir et hensiktsmessighetsspørsmål om man ønsker å kompensere de reduserte matvareprisene, og salgsprisene for landbruket, gjennom økte tilskudd eller reduserte skatter. Vi har altså åpnet for også å bruke reduserte skatter, bl.a. for å finne fram til politiske løsninger her i Stortinget.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Verken prisveksten eller lønnsveksten i norsk økonomi er vel vesentlig annerledes enn det som vi ser i andre land. Hvor sterkt presset er, kan vi jo diskutere.

I tillegg til de ubetalte regningene som ligger i departementet, har Stortinget med Arbeiderpartiets støtte gjort flere viktige vedtak som vil få finanspolitiske konsekvenser. Vi har vedtatt en økning innenfor forskning. Vi har vedtatt en økt innsats i forhold til lærere og lærergruppene og i forhold til skolesektoren.

Mitt spørsmål til statsministeren – selv om han ikke vil si helt hva som kommer i revidert nasjonalbudsjett – blir: Kan vi regne med at det presset som det nå er definert at vi har i norsk økonomi, vil få konsekvenser for Regjeringens vilje til å følge opp i forhold til forskning, i forhold til skole og i forhold til utdanning – at en bruker dette såkalte presset som begrunnelse for ikke å følge opp i forhold til disse viktige utfordringene som vi har i norsk økonomi?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først i forhold til presset: Det ble reist spørsmål om hvorvidt vi hadde press. Vel, prisstigningen i Norge, inflasjonen i Norge, var siste tolv måneder 3,2 pst., mens den i våre konkurrentland er under 2 pst. Vi har en klart høyere prisvekst i Norge enn i de land vi konkurrerer med. Lønnsveksten de siste to årene har vært rundt 5 pst., opp mot 6 pst., vesentlig høyere enn i de land vi konkurrerer med.

De to siste årene har vi da tapt kostnadsmessig konkurransekraft fordi vi har hatt en høyere pris- og kostnadsvekst. Det bekymrer denne regjeringen, for det kan bidra til på sikt å bygge ned de bedriftene vi skal leve av i fremtiden. De små, de mellomstore og de store taper hvis vi ikke holder orden på kostnadsveksten. Vi er for alle tre typer bedrifter, spesielt når de er konkurranseutsatt. Derfor er vi opptatt av å holde orden på den delen av økonomien, og derfor vil vi begrense presset.

Derfor vil vi i revidert nasjonalbudsjett sikre mest mulig gjennomføring av det budsjettet som ble vedtatt, og regner med støtte for det, fordi det var et flertall i Stortinget som ønsket det.

Presidenten: Kjell Magne Bondevik – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først synes jeg det er grunn til å understreke etter alle bekymringer som er fremført, at norsk økonomi for tiden er god. Vi har høy sysselsetting, vi har lav ledighet, og vi har en relativt begrenset inflasjon.

Men det er helt klart at signalene fra markedet er bekymringsfulle. Vi har et stramt arbeidsmarked med fare for kostnadspress og derpå følgende rentestigning, og alle ser hvilke uheldige konsekvenser det eventuelt vil få, bl.a. inn i inntektsoppgjøret, hvis det skulle komme før det.

Når det gjelder ubetalte regninger, er en hoveddel av dem betaling til KFOR-styrken. Der har sentrumsregjeringen, som den foregående arbeiderpartiregjeringen, budsjettert for første halvår.

Vi har en annen stor regning – de økte utgifter til folketrygden – som er en bekymring for enhver regjering fordi den øker kraftig fra år til år, og den øker også av og til i budsjettåret, slik som en nå ser konturene av. Derfor spør jeg – og det gjør jeg i full oppriktighet: Er Regjeringen innstilt på å invitere til et bredt tverrpolitisk samarbeid om å begrense folketrygdens utgifter, bl.a. på bakgrunn av Sandman-utvalgets innstilling, som vil komme?

Presidenten: Statsminister Stoltenberg!

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er glad for at representanten Bondevik understreker at vi har en relativt begrenset inflasjon – i den forstand at han da også erkjenner at der ligger det potensielt sett et problem for oss i forhold til både pris- og kostnadsvekst. Ellers er jeg enig i at grunnleggende sett er norsk økonomi god. Det har den vært gjennom mange år, og det skyldes at det har vært enighet om noen viktige hovedgrep i den økonomiske politikken knyttet til solidaritetsalternativet og det inntektspolitiske samarbeidet, og å føre en ansvarlig finanspolitikk som skal bidra til å jevne ut svingningene i økonomien.

Vi er åpne for å se på hvordan vi kan bidra til å begrense den såkalte automatiske utgiftsveksten i statsbudsjettet, også knyttet til folketrygdens utgifter. Hva det konkret skal bety, hvilke områder vi kan gjøre det på, er det altfor tidlig å si noe om, men det er klart at for enhver regjering og for ethvert storting er det et problem at så stor del av budsjettet bindes opp, og at så lite inntekter faktisk er frie til å drive politikk med.

Når det gjelder KFOR-styrkene, er det vesentlige overskridelser utover det som er knyttet til at vi også skal finansiere annet halvår.

Presidenten: Vi går videre med hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

Det er blitt kjent i løpet av de siste dagene at Statoil-sjef Harald Norvik har hatt en hemmelig pensjonsavtale som beløper seg til inntil 29 mill. kr., og at dersom den utbetales som avtalt, vil det overskride det Norvik har mottatt som lønn mens han var direktør i Statoil.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener statsministeren at dette er en anstendig avtale, og mener han at de utallige reforhandlinger fram til Norviks avgang også er en rimelig framgangsmåte?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg mener i hvert fall at det er en uklok avtale. Jeg mener at dette og en lang rekke andre eksempler på veldig generøse lederlønninger, pensjonsavtaler og ikke minst de kraftige økningene i lederlønningene det siste året som er dokumentert i ulike sammenhenger, er uheldig og uklokt, ikke minst fordi det bidrar til å undergrave mulighetene for at vi får et ansvarlig inntektsoppgjør. Og det å få et ansvarlig inntektsoppgjør er avgjørende for at vi lykkes i den økonomiske politikken i forhold til å sikre konkurransekraften til norsk industri, som disse lederne ellers alltid er svært opptatt av, og det er avgjørende for å unngå ledighet på sikt. Så jeg mener at det er uklokt, både dette og lignende eksempler, og mener derfor at det hadde vært best om vi hadde unngått den type avtaler.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg er helt enig med statsministeren. Dette er både uklokt, sosialt meget uintelligent og «på trynet». Og det er ikke fordi SV ikke unner en del av de som nå skal forhandle om lønn, et skikkelig lønnsløft. Tvert imot tror vi at det er viktig, særlig for offentlig sektor, at man gjør det som skal til for å rekruttere skikkelig arbeidskraft. Men særlig for dem som prediker moderasjon, må det jo være fryktelig umusikalsk når topplederne går foran på denne måten.

Nå sier statsministeren at den avtalen er uklok og uheldig. Statoil er jo et statlig selskap, og når man har et styre som fatter ukloke og uheldige beslutninger, er det da sånn at statsministeren har tillit til styret, til styreformannen, eller vil han foreta seg noe i den sammenhengen?

Presidenten: Presidenten vil anmode representanten Halvorsen om å treffe ordvalg som er noe mer i parlamentarisk skikk.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg la merke til at da representanten Halvorsen brukte dette uttrykket vi ikke skal bruke, sa hun at hun var helt enig med meg, så jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til akkurat det ordet. Men jeg nøyer meg med å si at det er umusikalsk, og uttrykker enighet på det punktet.

Når det så gjelder spørsmålet om forholdet til Statoil, vil jeg for det første si at jeg har tillit til styret, og det er ikke snakk om at vi skal gjøre noe med det. Det er jo ikke slik at man hvis et styre på ett punkt gjør en beslutning eieren mener er uklok, av den grunn skifter styre, for da vil man for det første måtte skifte styre ofte, og det tror jeg er uheldig for selskapet – ethvert selskap. For det andre ville man totalt undergrave den ansvarsfordelingen som er mellom eier og styre. Når det gjelder norske selskaper, i likhet med andre selskaper der staten er deleier eller heleier, har vi basert oss på at der hvor staten er tung eier, er ansvarsfordelingen klar: Det er styret som har ansvaret for forretningsmessige beslutninger og fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for ledere. Og vi vil ikke gripe inn i den ansvarsfordelingen, selv om vi på ett punkt mener at det er en uklok beslutning.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Per Ove Width (Frp): Statsministeren kan få lov til å sitte.

Jeg har tenkt å stille et spørsmål til forsvarsministeren rundt et tema som forsvarsministeren er godt kjent med. Det gjelder St.meld. nr. 38 for 1998-99. Jeg er tilfreds med at Regjeringen opprettholder den. Det har de nå gitt signal om. Men det betyr vel også at man er enig i at det er – det jeg vil kalle – obstruksjon fra andre «sivile» departementer, som er helt uten forståelse for militære funksjoner i internasjonale spørsmål. Er statsråden enig i at dette ikke er noen god sak for Norge i alliansesammenheng? Og vil statsråden ta nye initiativ slik at andre berørte departementer kan bli støttespillere og ikke motspillere i forhold til de nye krav som møter Forsvaret i forbindelse med våre internasjonale operasjoner?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg vil selvsagt i samråd med kollegiet slå sterkt ned på all obstruksjon mot Forsvarsdepartementet, men jeg skjønner ikke helt hva representanten sikter til. Når det gjelder St.meld. nr. 38, er det en samlet regjering som har vært gjennom en vurdering, og den består i at meldingen blir liggende i Stortinget og skal behandles i Stortinget. Så hvis representanten Width kunne være noe mer konkret, kan jeg kanskje ha et grunnlag for å advisere en eller annen statsråd.

Per Ove Width (Frp): Det skal jeg forsøke å være. Det gjelder det jeg forstår som en uenighet innad i departementene rundt forsikringsordning og sikkerhetsordning for våre militære styrker som skal delta i utenlandsoperasjoner.

Vi har i disse dager opplevd å komme i den situasjon at vi ikke klarer å bemanne våre fartøyer i slike operasjoner. Årsaken til det ligger i det som har å gjøre med forsikringsordninger relatert opp mot sikkerheten til disse mannskapene. Det gir etter min mening et veldig dårlig inntrykk overfor NATO, og kan vel ikke være tilfredsstillende heller sett med statsrådens øyne.

Vil statsråden ta et initiativ, slik at disse ordningene kan tre i funksjon snarest mulig?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg skjønner nå at representanten sikter til at forsvarssjefen har kansellert KNM «Hinnøy»s deltakelse i NATOs mineryddingsstyrke. Bakgrunnen for det er en tilsvarende «incident» tidligere, som jo framfor alt understreker at vi må komme i mål på det som også nå diskuteres i oppfølgingen av St.meld. nr. 38, nemlig en beordringsadgang for norsk befal når det gjelder internasjonal militær tjeneste. Det tror jeg det er relativt bred enighet om i komiteen – jeg tillater meg å si det, siden det ikke er så lenge siden jeg frekventerte forsvarskomiteen.

Men samtidig sier det seg selv at det trengs en administrativ oppfølging av dette i grenselandet mellom Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og de befalsorganisasjoner som skal være med på laget, slik at vi kan få på plass de ordningene det her er snakk om. Og jeg deler uten videre den vurdering at det er behov for å bedre befalets og de vernepliktiges ordninger på dette punkt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ingvald Godal.

Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få følgje opp litt når det gjeld forholdet til andre departement.

Det vart vedteke for nokre år sidan at tenestemenn i utanrikstenesta skal vera lønsleiande for norsk personell i utlandet. Dette blir oppfatta som litt paradoksalt av folk som er ute på operasjonar der dei risikerer liv og lemmer så å seia dagleg. Det var ein som uttrykte det slik at desse typane berre risikerer å få ein champagnekork i hovudet, mens dei sjølve rett som det er risikerer granatar.

Vil statsråden gjera noko for å rette på dette, slik at lønsnivået meir kan reflektere reell risiko for dei som er ute?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg tror jeg først vil si på vegne av utenriksministeren at dette ikke er en korrekt og dekkende beskrivelse av de farer som også utenriksetaten er utsatt for i utlandet. Det er hevet over tvil at grensegangen mellom det å være i tjeneste ute, enten man nå er diplomat i en landsby som er utsatt for konflikter og vold, eller er i ledelsen for en tropp i en tilsvarende situasjon – og følgelig under mitt ansvarsområde – ikke nødvendigvis er så dramatisk stor som den var tidligere.

Men det er også hevet over tvil at de som er under en militær hatt ute i Kosovo eller andre risikofylte områder, er stilt overfor ganske bestemte utfordringer som også går på deres fysiske sikkerhet. Dette er dekket opp og godt beskrevet i St.meld. nr. 38 av den forrige regjering. Og som grunnlag for det må vi få på plass de ordninger som gir både befal og vernepliktige, og de som har vervet seg for den type operasjoner, den fornødne sikkerhet.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland – til oppfølgingsspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): Ein del av dei soldatane som er nede på Balkan, bl.a. i KFOR-styrkane, har høgresida i norsk politikk foreslått å trekka tilbake, eller iallfall redusera utgiftene i forhold til den ekstra rekninga som ein har fått. Eg var sjølv motstandar av aksjonen der nede, men eg vil sterkt åtvara mot at ein reduserer innsatsen sånn som situasjonen nå er. Så mitt første spørsmål er knytt til norsk innsats i KFOR-styrken og forsvarsministeren sine vurderingar i forhold til dette.

Det andre spørsmålet er knytt til det investeringsprogrammet som Forsvaret nå har, og som er betydeleg. Me har jagarflyinvesteringar i vente, me har fregattkjøp, og me har skytefeltsaka. Seinare i dag skal forsvarsministeren svara på eit spørsmål som går på Evjemoen. Eg skal ikkje spørja om det – men det viser seg at det investeringsprogrammet ein har, går ut over drifta i Noreg.

Vil forsvarsministeren venta på Forsvarsstudien 2000 og til det forsvarspolitiske utvalet har lagt fram si innstilling?

Presidenten: Presidenten vil peke på at når det gjelder oppfølgingsspørsmål, skal de rettes i tråd med hovedspørsmålet, selv om dette i utgangspunktet var litt vanskelig definert.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg går ut fra at når spørsmålene likevel er stilt, må jeg få svare på dem.

Presidenten: Det avgjør statsråden.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Da vil jeg si at når det gjelder KFOR, er det min absolutte intensjon å ha en videreføring av det norske bidraget der.

Regjeringen er nå inne i en endelig behandling av det spørsmålet i lys av de sterkt beklagelige overskridelser som det er snakk om, og som vi tidligere har fått belyst gjennom denne delen av spørretimen. Men jeg ser det som uaktuelt å trappe ned vårt solidariske bidrag til den styrke som nå sørger for at det iallfall er et minimum av fysisk sikkerhet for menneskene i området, selv om svært mye gjenstår.

Når det så gjelder de store økonomiske spørsmål knyttet til Forsvarets investeringer og drift, har representanten helt rett i at her er vi stilt overfor veldig store påkjenninger. Vi har i mange år forutsatt at vi skal dekke nye investeringer ved innsparing og slanking av drift. Den prosessen går for tregt. Men disse spørsmålene kommer vi tilbake til i full bredde.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

Endringene i Den europeiske union har vist at nei-siden har fått rett. Det er blitt mer union, det er blitt mer integrasjon økonomisk, det legges opp til mer bruk av flertallsbeslutninger og til at de store landene skal få mer makt på bekostning av de små.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland har gitt uttrykk for ønsket om en ny medlemskapsdiskusjon, og at det er behov for en mer offensiv EU-politikk fra norsk side. Kan statsministeren klargjøre hva som er Regjeringens politikk i forhold til EU, og hva som er grunnlaget for en mer offensiv linje i forhold til EU?

Statsminister Jens Stoltenberg: For det første: Hvem som har fått rett, og hvem som har tatt feil når det gjelder debatten i 1994, er vi vel omtrent like uenige om som i 1994. Og det er jo en interessant debatt å fortsette.

For eksempel mener jeg at det at EU nå utvides så dramatisk mot Øst- og Sentral-Europa, er en viktig dimensjon ved at EU blir alleuropeisk og dermed enda viktigere som fredsskapende element i Europa, som ja-siden la vekt på i 1994, og som nei-siden da ikke var like opptatt av.

Når det gjelder hva som er Regjeringens grunnlag, er det omtalt i regjeringserklæringen, og vi sier der at utgangspunktet er folkeavstemningen i 1994. Det er selvsagt grunnlaget for den politikken vi skal føre når det gjelder tilnærmingen til EU og håndteringen av f.eks. EØS-avtalen. Det vi ønsker, er en mer aktiv politikk, atvi i enda større grad ivaretar norske interesser, men samtidig tar ansvar for den europeiske utviklingen. Vi mener at Europas framtid er Norges framtid, og vi mener at vi bør bidra på alle mulige måter, basert på folkeavstemningen, til å utvikle samarbeidet med EU, fordi det er i Norges interesse og også i Europas interesse.

Odd Roger Enoksen (Sp): Vi kan selvsagt fortsette debatten om hvem som hadde rett i 1994. Utvidelsen mot øst var også velkjent i 1994, og det ligger ingen utvidelse utover det vi kjente til i 1994, som er aktuell i dag.

Jeg registrerer at statsministeren har til hensikt å bruke noe mer tid i forhold til en ny medlemskapsdebatt enn det utenriksministeren har tatt til orde for. Senest i dagens VG er utenriksministeren sitert, hvor han sier at han mener at spørsmålet om et nytt medlemskap kan komme opp allerede neste sommer. Jeg gjentar derfor spørsmålet: Hva er Regjeringens politikk? Har man til hensikt å bruke ti år, slik statsministeren har signalisert, eller skal denne debatten opp allerede neste sommer, slik som utenriksministeren tar til orde for?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det utenriksministeren har forholdt seg til, er spørsmålet om hva Arbeiderpartiet skal gjøre på sitt landsmøte til høsten. Spørsmålet om Arbeiderpartiet skal endre eller justere sine programformuleringer for å gi noe mer handlefrihet i forhold til EU-spørsmålet i neste stortingsperiode, er en diskusjon vi får ta i Arbeiderpartiet. Jeg mener vi bør åpne for formuleringer i vårt program som gir noe større handlefrihet i neste stortingsperiode. Men vi skal først ha et landsmøte som klargjør hva Arbeiderpartiet vil mene i neste periode, og så skal vi ha et valg der vi skal møte velgerne med det nye programmet.

For inneværende periode, fram til stortingsvalget 2001, gjelder Arbeiderpartiets program, som har meget klare formuleringer om at medlemskap ikke er aktuelt. Og så gjelder selvsagt regjeringserklæringen, der utgangspunktet er folkeavstemningen i 1994. Der er utenriksministeren og jeg helt enige.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg har eit spørsmål til barne- og familieministeren.

Det er gledeleg at familiepolitikken til sentrumspartia no blir førd vidare i og med at arbeidarpartiregjeringa lar barnehagemeldinga bli liggande, og at barne- og familieministeren vil føre vidare og administrere kontantstøtta til småbarnsfamiliane, sjølv om begge områda har blitt hardt kritiserte. Det kan endatil vere at barne- og familieministeren no blir kjend med fedrar som gjer seg nytte av kontantstøtte. Då ho var i opposisjon, kjende ho ikkje nokon, men som statsråd er moglegheita kanskje betre.

Det er viktig for Kristeleg Folkeparti at vi får full barnehagedekning. Først då får barnefamiliane ein reell valfridom mellom kontantstøtte og barnehage. Med sentrumspartia sitt opplegg vil vi i år oppnå full barnehagedekning for barn over tre år. I Dagsavisen den 22. mars uttalte barne- og familieministeren at ho ønskjer å lovfeste retten til barnehageplass. I barnehagemeldinga går det fram at sentrumspartia ønskjer å lovfeste ei plikt for kommunane til å tilby barnehageplass til alle familiar som ønskjer det, når sektoren er fullt utbygd. (Presidenten klubber.) Synest barne- og familieministeren at barnehagemeldinga er eit godt grunnlag å jobbe vidare på, eller ønskjer ein her ein lovfesta rett til barnehage?

Presidenten: Presidenten vil igjen understreke at det er en tildelt taletid på 1 minutt. Det må representantene greie å forholde seg til.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg legger merke til at det nå gjøres til et stort politisk poeng fra sentrumspartiene at Regjeringen i hovedsak har valgt å la stortingsmeldingene ligge til behandling i Stortinget.

Som representanten Molvær Grimstad er godt kjent med, er situasjonen, bl.a. for de private barnehagene, veldig urovekkende og alvorlig. Jeg har kommet til at det haster med å få til en offensiv satsing på barnehageutbyggingen her i landet, etter at vi har sett at den i realiteten har stoppet helt opp de to siste årene. Derfor haster det med å få behandlet barnehagemeldingen. Situasjonen for mange private barnehager vil være nedleggelse hvis ikke Stortinget behandler meldingen i vårsesjonen. Jeg opplever også at det er en stor politisk enighet i Stortinget om at vi skal få til full barnehageutbygging her i landet.

Når det gjelder lovfesting, er det slik at Arbeiderpartiets sentralstyre mener at det er riktig at vi får til en generell lovfesting på linje med den vi har for skolefritidsordningen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg takkar statsråden for svaret.

No er det ikkje riktig at barnehageutbygginga har stoppa opp dei siste åra. Det er framleis barnehageutbygging. Enkelte kommunar har venta for å sjå korleis behovet ville bli med innføringa av kontantstøtta, men den har ikkje stoppa opp.

Eg er heilt einig med barne- og familieministeren i at det hastar med å få sett i verk tiltak, ikkje minst for dei private barnehagane, for å få ein større grad av likebehandling mellom kommunale og private barnehagar.

Det er samtidig interessant at Arbeidarpartiet tonar ned den kritikken som dei gav då barnehagemeldinga kom. Når ein får tenkt seg om, verkar det som om dette likevel er eit godt grunnlag, og det viser at det som sentrumspartia har lagt fram, faktisk er eit solid og godt grunnlag for å nå målet om full barnehagedekning, slik at alle familiar som ønskjer det, skal få høve til å få ein barnehageplass.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg er veldig glad for at man i Kristelig Folkeparti nå igjen gjør seg til talsmann for barnehagepolitikken her i landet. Slik har det ikke vært de to siste årene. Vi vet at Kristelig Folkeparti har stått for helt andre prioriteringer, nemlig å bruke 3 milliarder kr på en kontantstøtteordning som vi faktisk fremdeles mener ikke er en heldig bruk av skattebetalernes penger.

Når det gjelder dette med kritikken, mener vi fortsatt at meldingen burde være mye mer visjonær på mange måter, og at innholdet burde vært langt mer offensivt. Men vi håper at vi gjennom et samarbeid med de ulike partiene i Stortinget kan legge et godt grunnlag, slik at vi kan få til en offensiv satsing på barnehagepolitikken i årene som kommer.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inger Stolt-Nielsen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det er nokså bred enighet i Stortinget om at en ønsker en omfattende barnehagedekning i landet. Men samtidig har vi et kjempeproblem med at en ikke har nok utdannet personell til å bemanne disse barnehagene. Nå har barne- og familieministeren varslet at Arbeiderpartiet vil sette i gang et storstilt prosjekt med en stor utbygging av barnehageplasser. Jeg vil da spørre barne- og familieministeren hvordan hun har tenkt å løse bemanningsproblemet i forhold til alle disse barnehageplassene.

Samtidig ser vi at kontantstøtten har utløst kreativitet når det gjelder barneomsorg for de aller minste i lokalmiljøene. Jeg vil spørre om barne- og familieministeren er enig i at private løsninger utenfor barnehagene bidrar til å dempe presset på barnehager og dermed dempe etterspørselen etter utdannet personell til å ta seg av de aller minste.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det representanten Stolt-Nielsen tar opp når det gjelder bemanningen i barnehagene, er et alvorlig problem, som jeg selvfølgelig vil følge opp nøye. Det er ingen tvil om at skal vi klare å ha en barnehage i framtiden med god kvalitet, er vi helt avhengig av å ha godt utdannede førskolelærere i de norske barnehagene. Så dette kan jeg forsikre representanten er et felt som den nye arbeiderpartiregjeringen vil følge nøye opp, og det vil vi få anledning til å komme tilbake til senere.

Når det gjelder private løsninger og hvordan de vil fungere når det gjelder presset på denne sektoren, er det ingen tvil om at vi er helt avhengig av at vi får private initiativ her. Vi vet i dag at private barnehager står for ca. halvparten av det totale tilbudet. Arbeiderpartiet erkjenner at det er en virkelighet vi også vil komme til å ha i framtiden, og vi synes ikke det er ille at vi har et slikt privat initiativ på dette området. Men samtidig er det viktig å si at det småbarnsfamiliene etterspør, er jo nettopp fellesskapsløsninger og de trygge, gode offentlige tilsynsordningene.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): For å få fram det riktige behovet for barnehager er det viktig å se hva barnehager koster. I Norge er barnehager fryktelig dyrt. For mange familier er det en kostnad som er helt umulig, eller som gjør hverdagen vanskelig. Derfor er det viktig å få ned barnehageprisene hvis folk skal ha en reell valgfrihet til et kvalitetsmessig godt tilbud til barna sine.

Hvilke målsettinger har Arbeiderpartiet tenkt seg for å få barnehageprisene ned, og hvilket system har Arbeiderpartiet tenkt seg når de skal videreføre kontantstøtten? Kan de f.eks. tenke seg å se mer på det finske systemet, der kontantstøtten er lavere og er kombinert med en lav maksimalpris i barnehagene og en garanti om å få barnehageplass innen ganske korte tidsfrister?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Arbeiderpartiet mener at vi har tre hovedutfordringer i barne- og familiepolitikken, og en av dem er selvfølgelig å klare å få ned foreldrebetalingen. Det er selvfølgelig en målsetting for denne regjeringen.

Det er ingen tvil om at den utviklingen vi har hatt når det gjelder prisnivået – spesielt i private barnehager, der vi ser en økning på ca. 6 pst. for fjoråret – ikke er en utvikling som vi mener er heldig. Men samtidig er vi avhengig av å spille på lag med kommunene. Vi vet at det er kommunene som i hovedsak vil stå for den nybyggingen vi skal ha her i landet.

Vi har også en intensjon om en tredeling mellom kommune, stat og foreldre, der kommunen skal ta sine 30 pst. på alvor. Det som er situasjonen i dag, er at svært mange av kommunene ikke tar sine 30 pst. på alvor, men viderefører den betalingen til foreldrene. Dette er ingen god situasjon, og jeg håper at det arbeidet som det nå legges opp til i Stortinget gjennom behandlingen av meldingen, nettopp kan gjøre situasjonen slik at kommunen tar det ansvaret mer på alvor, slik at foreldrebetalingen kan gå ned.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Jeg registrerer igjen at den nye familieministeren kritiserer bruken av 3 milliarder kr til kontantstøtte og synes at dette er en stor sum i forhold til det resultatet vi eventuelt får ut av det.

Jeg vil gjerne utfordre den nye ministeren til å legge fram et regnestykke for meg, for jeg registrerer at ifølge Aftenposten i går ønsker den nye familieministeren først og fremst å utvide fødselspermisjonen med 20 uker, de ønsker også full barnehagedekning innen 2003, og da er det interessant å se på kostnadsspørsmålet i forhold til det.

Når familieministeren har fått oppfylt sitt ønske om alle barn under skolepliktig alder i barnehage samt to års fødselspermisjon, vil jeg gjerne se familieministerens kostnader på det området i forhold til 3 milliarder kr i kontantstøtte.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Nå er det jo ikke slik at vi har fått en politisk unntakssituasjon her i landet i og med at vi fikk kontantstøtten, og jeg håper at representanten har forståelse for at programprosessen i de ulike partiene går sin gang. Arbeiderpartiet er midt inne i sin, og vi vil selvfølgelig på landsmøtet til høsten utforme en politikk for framtiden. Ett av de forslagene Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har, er nettopp å bygge ut de ordningene som småbarnsforeldre oppfatter som gode, nemlig det å utvide svangerskapspermisjonen og å få full barnehagedekning.

Jeg legger merke til at representanten i mange sammenhenger trekker fram måten vi bruker skattebetalernes penger på. Jeg kan ikke skjønne at ikke representanten deler mitt syn, at 3 milliarder kr til kontantstøtte er ufornuftig bruk når vi vet at kontantstøtten kun medfører to og en halv time mer reell tid i uken. Er virkelig representanten Sandberg fornøyd med det?

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

Ifølge Dagbladet i dag har statsministeren bedt regjeringsmedlemmene lære seg offentlighetsloven. Det er meget betimelig, for det har vært et kjennetegn ved de foregående regjeringene som Stoltenberg har vært med i, at statsrådene verken har hatt innsikt i offentlighetsloven eller respektert den. Hvorvidt det at en skal lære seg loven betyr at en også vil følge opp intensjonen, gjenstår å se. Så langt har det kommet illevarslende signaler.

Verken i tiltredelseserklæringen eller i arbeids- og administrasjonsministerens 10 minutter lange innlegg under debatten i Stortinget ble det sagt ett ord om åpenhet i forvaltningen. Og det er ikke bare Venstre som har reagert på dette. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, påpeker i en artikkel, «To hull i en tale», det oppsiktsvekkende at som en del av fornyingen av offentlig sektor inngår åpenbart ikke åpenhet. Så jeg vil spørre statsministeren om de signalene som er tatt opp, slik det er gjort av Venstre og Presseforbundet, er ubegrunnete, og at en vil følge opp sentrumsregjeringens initiativ.

Statsminister Jens Stoltenberg: For det første til regjeringserklæringen og offentlighetsloven. Det er slik at min regjeringserklæring var litt lenger en regjeringserklæringer normalt har vært. Likevel er hovedmerknadene det jeg ikke greide å si noe om. Men det er ikke slik at det som ikke er nevnt i regjeringserklæringen, er ting Regjeringen ikke er opptatt av eller er imot, f. eks. offentlighet og meroffentlighet. På vår første ordinære regjeringskonferanse brukte Regjeringen tid på å gå igjennom hvordan vi kan bidra til å virkeliggjøre intensjonene og målsettingene i offentlighetsloven både i forhold til å etterleve bestemmelsene og i forhold til å praktisere meroffentlighet. Og det avgjørende må jo være ikke bare hva vi sier, men hva vi faktisk gjør. Og det er fra Regjeringens side et forsøk og et tiltak som vi ved en gjennomgang av regelverket for å bevisstgjøre oss hvordan vi kan bidra til mest mulig offentlighet, startet med første dag. Det gjorde vi fordi vi vet av erfaring med offentlighetslov, både under den forrige regjeringen og tidligere regjeringer, at det ofte er manglende kjennskap til hvilke muligheter den loven gir, som gjør at det blir mer som unntas offentlighet enn det som strengt tatt er nødvendig. Så der er vi veldig opptatt av å praktisere offentlighet – og ikke bare offentlighet, men meroffentlighet – og har satt i gang med det fra dag én. Og Jørgen Kosmo brukte faktisk en del av sine innlegg i debatten om regjeringserklæringen til å understreke det samme poenget, nemlig at vi skulle følge opp offentlighetsloven, praktisere den på en åpen måte og søke meroffentlighet i forhold til de bestemmelser som ligger i loven. Så det er noe som allerede er erklært fra Jørgen Kosmos side.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg velger å tolke de signalene som nå kom, positivt. Og statsministeren kan gi beskjed til sine statsråder om at Venstre skal følge dem meget kritisk, for å sikre at den offensiv som sentrumsregjeringen hadde på dette området, blir fulgt opp. For det er et linjeskifte når Stoltenberg nå varsler at han skal satse på åpenhet – Jagland-regjeringen var kjennetegnet av at beslutninger ble tatt i de lukkede rom.

Jeg har et konkret spørsmål: Som en del av oppfølgingen av offentlighetsmeldingen ligger det nå an til å bli fremmet lovforslag for Stortinget i april for å få større åpenhet. Kan statsministeren love at dette oppfølgingsarbeidet på lovsiden vil bli prioritert?

Så et spørsmål til: I forbindelse med fornying av offentlig sektor blir det ofte slik at tjenester blir overført til selskaper som ikke omfattes av offentlighetsloven. Ser statsministeren det som et problem at stadig mer av den offentlige virksomheten forvaltes av selskaper som ikke omfattes av offentlighetsloven, og vil han være med når Venstre tar til orde for å utvide offentlighetsloven på dette området?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg la merke til at representanten Kvassheim mente at det var et problem under tidligere arbeiderpartiregjeringer at beslutninger ble fattet i de lukkede rom. Nå har jeg inntrykk av at det også ble gjort i den forrige regjeringen, og at det er noe av det som er problemet, at vi er opptatt av at andre ikke skal få tilgang til den informasjonen som framkommer i de lukkede rom.

Når det er sagt, vil jeg understreke at offentlighetsloven må praktiseres slik at vi kan fatte beslutninger og ha en intern saksbehandling i regjeringsapparatet. Det følte jeg at også sentrumsregjeringen erfarte, at vi ville undergrave muligheten f.eks. til skriftlig saksbehandling dersom f.eks. forarbeider til regjeringsnotater og regjeringsnotater ble offentlige. Så poenget er jo ikke at alt skal være offentlig hele tiden, poenget er at alt som kan være offentlig uten å skade og ødelegge en ryddig saksbehandling eller personvern, skal være offentlig. Det handler om bevisstgjøring i forhold til bestemmelser, og det arbeidet vil bli gitt prioritet – og er allerede gitt prioritet ved at vi på første regjeringskonferanse satte av tid nettopp til dette spørsmålet. Ved de videre lovendringer skal det også prioriteres, men jeg tør ikke love noe tidspunkt for når det kan komme.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretime.