John I. Alvheim (Frp): Det er ikke uvanlig at jeg sjokkeres over ting som skjer i Helse-Norge, men oppslaget i VG 8. februar d.å. hvor det berettes om at seks syke mennesker ble stablet inn i en maxitaxi for å kjøre som en melkerute fra Oslo via Tønsberg, Porsgrunn, Kragerø og Arendal til Vennesla ved Kristiansand uten tilstrekkelig tilgang på mat og drikke og toalettservice, er vel noe av det groveste jeg har opplevd så langt. Det må være utvist grov uforstand fra de som var ansvarlige for å iverksette denne transporten fra henholdsvis Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Uten at jeg kjenner den enkelte pasients helsesituasjon, går jeg ut fra at innleggelse, eventuelt kontroll med cellegiftbehandling ved de to nevnte regionsykehus tilsier at dette er pasienter med ganske alvorlige lidelser som ikke kan stues sammen i en maxitaxi som pakkepost.

Ifølge VG tok kjøreturen for den første pasienten som gikk av på Husøy ved Tønsberg, to timer, for pasientene til Skien og Porsgrunn tre og en halv time, for pasienten til Kragerø seks timer og for pasienten til Arendal åtte timer. For pasienten som skulle til Vennesla ved Kristiansand, men som gikk av i Porsgrunn da han ikke orket mer, ville turen ha tatt mellom ni og ti timer, med fremkomst ved midnatt.

Det er ikke mulig for noen av oss å kunne sette oss inn i hvilken påkjenning denne type transport var for de aktuelle pasientene, men slik jeg ser det, er denne form for transport av syke mennesker både uverdig og totalt uakseptabel. Jeg aksepterer ikke den bortforklaring direktøren for Fylkestrygdekontoret i Oslo har gitt ved å uttale at denne spesielle transporten kunne vært tilrettelagt på en bedre måte, samtidig som han tillater seg å opplyse at trygdekontoret ved disse samordnede uverdige transportene har spart skattebetalerne for 4 mill. kr i 1999. Vi snakker her om transport av til dels alvorlig syke mennesker og ikke pakkepost, og da får vi betale hva det koster å gi pasientene en menneskeverdig transport til og fra sykehus.

Fylkestrygdedirektøren i Oslo anfører i brev til departementet datert 6. mars d.å. at det er første gang en transport med et slikt omfang er organisert ved kjørekontoret i Oslo, og at turen derfor ikke er representativ for vanlig praksis. Jeg får vel under tvil akseptere dette, men når fylkestrygdedirektøren senere i det samme brevet til departementet bare påtar seg en del av ansvaret for den første transporten, reagerer jeg meget sterkt. Det fulle og hele ansvaret for denne transporten må ligge hos Fylkestrygdekontoret ved direktøren. Jeg kan heller ikke akseptere det sosialministeren anfører i brev til meg datert 28. mars d.å. En unnskyldning for det inntrufne skulle være at det var en annen ansatt på kjørekontoret som satte opp denne transporten enn den som vanligvis har dette arbeidsområdet. Etter mitt syn finnes det ingen unnskyldning for det inntrufne ved denne spesielle syketransporten.

Jeg forventer ikke at sosialministeren skal ha detaljkunnskap om alt som foregår innen hennes kolossale, vidtrekkende saksområde, men jeg forventer derimot at når forhold som dette avdekkes, gripes det umiddelbart inn i forhold til de ansvarlige ved Rikstrygdeverkets kjørekontorer. Har sosialministeren gjort dette, eller godtas den forklaring som er gitt i brev av 6. mars fra fylkesdirektøren i Oslo?

Det fremgår av regelverket for hjemtransport av pasienter at venting i forbindelse med apotekbesøk, kafebesøk eller lignende ikke dekkes av trygden. Etter mitt skjønn må da regelverket endres. Man kan ikke forvente og heller ikke akseptere at man skal gjennomgå fire-åtte timers syketransport uten å få besøke et toalett eller få spise og drikke underveis. Dette må trygden ta ansvaret for og betale. Dette kan ikke med rimelighet belastes pasienten eller pasientens pårørende.

Jeg har undersøkt situasjonen i forhold til transport av syke mennesker i flere andre fylker, og dessverre har jeg fått bekreftelse på at den uverdige transporten som er omtalt i VG, ikke er enestående. Transporter med flere alvorlig syke mennesker i samme bil over lange strekninger er ikke uvanlig. Jeg har fått opplyst fra et fylkestrygdekontor at en har som målsetting når det gjelder syketransport på årsbasis, å transportere 1,4 pasienter pr. bil, og har fått bevilgning til det, og den bevilgningen skal selvfølgelig holdes. Er det også i denne sammenheng bare kroner og øre som teller? Hvordan rimer dette med verdimeldingen, om verdier i helsetjenesten og pasienten først, som ligger i Stortinget?

Jeg skal ikke i denne debatten henge ut verstingene blant våre fylkestrygdekontorer i så måte, men jeg kan vise til eksempler hvor det åpenbart tas mer hensyn til kjørekontorenes budsjett og «stjerner i boka» enn til pasientenes reelle behov. I et fylke ble en eldre mann med prostatalidelser, som gjorde det nødvendig med hyppig bruk av urinflaske, pålagt å kjøre sammen med tre andre pasienter i en drosje til Radiumhospitalet til tross for at denne pasienten under transporten til Oslo var avhengig av å bruke urinflasken tre til fire ganger underveis – og det for åpen scene. Jeg har også eksempler på at drosjesjåfører – prisverdig nok – har nektet å utføre denne type transporter av ren medfølelse med pasientene.

Jeg har dokumentasjon på at et kjørekontor i et fylke har grepet inn og forsøkt å endre timeavtaler hos spesialister til andre dager og andre klokkeslett, og også tatt initiativ til at pasienter skulle skifte spesialist, slik at det bedre lå til rette for en samletransport til ulike distrikter i dette fylket. Det er med respekt å melde uhørt hvilken myndighet et kjørekontor tiltar seg med hensyn til å blande seg inn i pasientenes frie valg av lege, spesialist og sykehus. Dette må sosialministeren sørge for blir stanset umiddelbart. Jeg er kjent med at flere institusjoner har klaget til fylkeslegene på ulike kjørekontorers praksis i forhold til pasienttransporter i forbindelse med misbruk av taushetsplikten.

Disse oppsamlingsheatene medfører også til dels lang ventetid i sykehus, i tillegg til transporten, ved at man må vente på en pasient ved et sykehus som kanskje ikke er ferdig til transport når bilen kommer dit.

Jeg vil også avlegge sykehusene en visitt i denne sammenheng. Jeg synes de bør skjerpe seg betydelig når det gjelder å skrive ut rekvisisjon på samletransport, og i den sammenheng vurdere pasienten bedre i forhold til at vedkommende skal kjøre sammen med andre pasienter.

Et stort antall ambulansesjåfører kjører daglig til Oslo-regionen med pasienter og kjører med tom bil tilbake til utgangsstedet. Disse bilene kan ikke ta pasienter som sitter, det har man ikke anledning til. De to ulike transportmåtene er basert på to ulike utbetalingskasser, nemlig fylkeskommunen når det gjelder ambulansekjøring og Rikstrygdeverket når det gjelder vanlig syketransport av sittende pasienter.

Jeg er ikke motstander av at en gjennomfører fellestransporter av pasienter til og fra sykehus over relativt korte avstander. Det gir vitterlig innsparing av knappe helseressurser. Men det må gjøres en bedre sortering av de pasienter som er i stand til å kjøre sammen med andre, enn tilfellet er i dag. Her har, som nevnt tidligere, først og fremst sykehusene en primæroppgave som de bør følge nøyere opp enn tilfellet er i dag.

Kjørekontorene må etter min mening også ha et selvstendig ansvar i forhold til den transport de rekvirerer, og ansatte ved kjørekontorene må ha et minimum av opplæring i hvordan man behandler mennesker – og ikke minst syke mennesker. Det samme gjelder valg av sjåfører som kjørekontorene bruker. Det synes for meg helt åpenbart at den sjåføren som utførte transporten til Vennesla, ikke hadde den kvalitet man må forvente når man skal transportere syke mennesker.

Til slutt vil jeg uttale at jeg har den tiltro til sosialministeren at hun tar fatt i dette problemet og sørger for at vi får en bedre og mer verdig transport i tiden fremover – at det settes en maksimumsgrense på tre pasienter i én bil, og at tidsfristen settes til maksimum tre timer, men da med et opphold underveis for toalettbesøk og inntak av mat eller drikke.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: I motsetning til ambulansetransport har ingen offentlig instans i dag et lovfestet, samlet ansvar for planlegging, etablering og drift av syketransporttjenesten. Den enkelte pasient har etter folketrygdloven rett til stønad som dekker nødvendige utgifter til reise for undersøkelse eller behandling hos lege, i sykehus eller poliklinikk. Formålet med denne stønaden fra folketrygden er å sikre pasienter lik mulighet til å få medisinsk behandling uten hensyn til hvor en bor i landet. I og med at folketrygden dekker det meste av utgiftene til syketransport, har trygdeetaten også et ansvar for at det skjer på en rimelig måte for samfunnet. Folketrygdens utgifter til syketransport utgjorde i 1999 1 132 mill. kr, hvorav 672 mill. kr til transport med drosje.

Når en regner ut stønaden fra folketrygden, legger trygdekontoret til grunn taksten for billigste reisemåte med rutegående transportmiddel til nærmeste sted der pasienten kan få nødvendig undersøkelse eller behandling. Som hovedregel dekker folketrygden også ved hjemreise bare utgifter til rutegående transportmiddel. Dersom pasienten på grunn av sin helsetilstand må benytte dyrere transportmiddel, f.eks. drosje, kan folketrygden også dekke utgiftene til slik transport. Vanligvis kreves det da attestasjon fra lege om at drosje er nødvendig.

For å begrense utgiftene til transport med drosje har trygdeetaten opprettet kjørekontorer i nesten alle fylker. Kjørekontorene har som hovedoppgave å samordne transportene. Det gjelder først og fremst transporter til og fra sykehus. Reisene til og fra sykehus må en bestille gjennom kjørekontoret. Kjørekontoret skal sørge for at flere pasienter reiser med samme drosje der det er mulig. Antall passasjerer må imidlertid ikke være flere enn at servicenivået er akseptabelt.

Jeg vil understreke at den transporten som er omtalt i Verdens Gang 8. februar i år, ikke er representativ for de pasientreiser med drosje som håndteres av kjørekontoret i Oslo. Det er ikke vanlig praksis ved kjørekontoret at seks pasienter med forskjellig bosted deler samme drosje ved transport over lange avstander. Slik skal det heller ikke være.

Kjørekontoret i Oslo ble opprettet 1. september 1998, og kontoret samordnet i 1999 ca. 7 000 transporter. Kjørekontoret mottok svært få skriftlige klager på sin virksomhet. Ifølge Verdens Gang opplyser informasjonssjefen på Radiumhospitalet at sykehuset ikke har fått noen klager fra pasienter på samordningen av syketransporter i løpet av det halvannet året kjørekontoret har vært i funksjon.

Når det gjelder den konkrete turen som Verdens Gang skriver om, har Rikstrygdeverket på vegne av trygdeetaten beklaget den måten denne konkrete transporten ble organisert på. Kjørekontoret i Oslo har i ettertid innsett at transporten burde ha vært organisert som to turer – en med pasientene til Tønsberg, Porsgrunn og Skien, totalt tre pasienter, og en med pasientene til Kragerø, Arendal og Vennesla, også tre pasienter. Informasjonen fra kjørekontoret til sjåføren burde også ha vært bedre i forkant av en så lang tur. Det skulle dessuten ha vært benyttet tilbringerdrosje for å unngå større omveier for å sette av pasientene. Dette har kjørekontoret tatt lærdom av.

Kjørekontoret har imidlertid ingen befatning med hvordan sjåføren utførte selve transporten. Det er sjåføren som har ansvaret for at transporten blir utført på en forsvarlig måte innenfor regelverket for drosjetransport. Det skal videre være et akseptabelt servicenivå for passasjene. På lengre turer må sjåføren selvsagt vurdere behovet for stopp underveis. Dette gjelder både av hensyn til passasjerene og til sjåføren selv, for å få nødvendige pauser i kjøringen.

Dersom kjørekontoret får klager på sjåfører, blir dette fulgt opp overfor drosjeeieren. I denne saken kom sjåføren uoppfordret med en redegjørelse for transporten. Sjåførens versjon av det som skjedde på turen, var forskjellig fra det som enkelte av passasjerene har uttalt til Verdens Gang. Trygdeetaten har imidlertid ikke grunnlag for å fastslå hvem som gir den mest korrekte framstillingen av saken.

I etterkant av denne spesielle saken har rutinene ved kjørekontoret blitt gjennomgått grundig. Det er nå blitt presisert hva som skal være gjeldende praksis. Blant annet er det blitt presisert at transport av seks pasienter med samme bil ikke skal forekomme når det er aktuelt med lange turer med mye omkjøring.

Stortingsrepresentant Alvheim opplyser i interpellasjonen at han har vært i kontakt med andre drosjesjåfører som opplyser at dette er helt vanlige opplevelser for pasienter som sendes hjem med drosje. Kjørekontoret i Oslo mener at det ikke er tilfellet. Påstandene fra drosjesjåførene er ikke nærmere dokumentert, og fylkestrygdekontoret i Oslo opplyser at den aktuelle saken som er omtalt i Verdens Gang, er et engangstilfelle.

I de aller fleste tilfellene er det en lege som rekvirerer syketransport med drosje for pasienten. Det er legen som er ansvarlig for at rekvisisjonen har de opplysningene som er nødvendige for at kjørekontoret og transportøren skal kunne ta hensyn til pasientens behov ved bestillingen og gjennomføringen av transporten.

Når pasienten skal hjem fra sykehuset, er det sykehusets oppgave å formidle alle relevante opplysninger til kjørekontoret. Legen som rekvirerer drosje, må også vurdere om helsetilstanden til pasienten er slik at drosje er det riktige transportmiddel, eller om det er nødvendig med et annet transportmiddel som f.eks. ambulanse.

Kjørekontoret har som sin oppgave å ta imot bestillinger på transporter samt å formidle kjøreoppdrag til transportører. Dersom det er mulig, skal flere pasienter bli transportert med den samme drosjen. Samfunnet sparer da store summer i reiseutgifter. Det er et utgangspunkt for kjørekontoret at flere pasienter kan reise sammen med mindre det framkommer noe annet av rekvisisjonen. Kjørekontoret må vurdere om det er mulig med samkjøring av hensyn til reisetid og helsetilstanden til pasienten. Kjørekontoret må da balansere målsettingen mellom en rimelig transport og hensynet til et forsvarlig transporttilbud for pasienten. Når det gjelder legens medisinske vurdering, verken kan eller skal kjørekontoret overprøve denne.

Det kan skje gale eller dårlige vurderinger hos de ulike aktørene som enten er legen, kjørekontoret eller drosjesjåføren. Hvert år foretas det 3-4 millioner transporter av pasienter her i landet til lege eller sykehus eller annet helsepersonell som folketrygden refunderer for. Det kan selvsagt også inntreffe andre uforutsette forhold som kan slå uheldig ut med hensyn til transporten for pasienten. For eksempel kan legen ta feil med hensyn til helsetilstanden til pasienten eller gi mangelfulle opplysninger om pasienten. Kjørekontoret kan for sin del også gå for langt ut fra et ønske om mest mulig samordning. Videre kan drosjesjåføren ta for lite hensyn til pasientens behov underveis. Slike uheldige omstendigheter eller feilvurderinger er å beklage. Slike feilvurderinger kan imidlertid neppe helt og holdent unngås så lenge det er så mange transporter her i landet til lege eller sykehus eller til annet helsepersonell og samtidig så mange personer som er inne i bildet.

Det kan også skje at pasienten blir syk under transporten uten at dette har sammenheng med hvordan transporten blir utført. Pasienter blir i dag raskere skrevet ut fra sykehus enn før. Poliklinisk behandling blir dessuten benyttet i større grad i stedet for innleggelser, og hjemtransport fra behandling kan i seg selv være en betydelig påkjenning for pasienten.

Alt dette tilsier at det er ønskelig og viktig med tilbakemeldinger som kan bidra til å rette opp svakheter og yte bedre service. Både departementet og trygdeetaten er opptatt av at dette skjer og av å legge til rette for det.

Jeg kan ellers opplyse at Rikstrygdeverket har fått i oppdrag av Sosial- og helsedepartementet å foreta en samlet gjennomgang av syketransportområdet. Stortinget ble orientert om dette i forbindelse med statsbudsjettet for 1999. Et flertall i Stortingets sosialkomite bad i budsjettinnstillingen den gangen om at det i dette arbeidet også bør inngå en vurdering av virkningen av å knytte det økonomiske ansvaret for transport til det nivå som behandler pasienten.

Mandatet for prosjektet ble todelt. For det første har Rikstrygdeverket vurdert tiltak innenfor dagens ordning med finansiering over folketrygdens budsjett. Denne delen av gjennomgangen ble avgitt 30. juli 1999. Det ble lagt fram en rekke forslag til tiltak vedrørende samordning, ressursbruk, rekvirering og endringer i regelverket. En del tiltak er gjennomført i forbindelse med statsbudsjettet for 2000, som f.eks. etablering av flere offentlige kjørekontorer, eller fulgt opp administrativt av Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket.

Rikstrygdeverket har høsten 1999 videre utredet konsekvensene av en overføring av ansvar for syketransport og skyss av helsepersonell fra folketrygden til kommunesektoren. Utredningen ble avgitt av Sosial- og helsedepartementet den 11. februar 2000. I rapporten gir Rikstrygdeverket en oversikt over dagens ordning og en gjennomgang av tidligere behandling av spørsmålet om ansvarsoverføring. Videre gis det en vurdering av sterke og svake sider ved dagens organisering i forhold til fylkeskommunal/kommunal organisering. Rapporten skisserer videre ulike modeller for en ansvarsoverføring til kommunesektoren, og det gis en redegjørelse for virkningene. Rikstrygdeverket gir i rapporten ingen klar anbefaling om at ansvaret for syketransporttjenestene bør overføres. Rapporten er nå på høring i kommuner og fylkeskommuner. Høringsfristen er satt til juni måned. Regjeringen vil deretter legge saken fram for Stortinget.

Både Fylkestrygdekontoret i Oslo og Rikstrygdeverket har understreket at den aktuelle transporten ikke er representativ for de pasientreiser med drosje som organiseres av kjørekontoret i Oslo.

I etterkant av denne hendelsen har rutinene ved kjørekontoret blitt gjennomgått grundig. Det er blitt presisert hva som skal være gjeldende praksis, bl.a. at transport av seks pasienter med samme bil ikke skal forekomme når det er snakk om lange turer med mye omkjøring.

Både departementet og trygdeetaten er opptatt av å lære av og følge opp slike tilbakemeldinger.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker sosialministeren for svaret. I det store og hele oppfatter jeg svaret slik at også sosialministeren finner den spesielle transporten som var utgangspunktet her, kritikkverdig, men jeg har også registrert at sosialministeren opptil flere ganger i sitt innlegg presiserer at dette ikke var det vanlige – dette var et spesielt tilfelle. Jeg er ikke så sikker på det ut fra de opplysningene jeg har fått.

Sosialministeren sier også at folketrygden har et ansvar når det gjelder å transportere syke mennesker på en rimelig måte. Jeg hadde ønsket at sosialministeren i tillegg til rimelig hadde føyd til en forsvarlig måte. Det gjorde sosialministeren noe senere i sitt innlegg.

Ellers kunne jeg tenke meg å stille et konkret spørsmål i forbindelse med at rutinene ved Oslo kjørekontor nå er gjennomgått og eventuelt gjort noe med. Har man foretatt seg noe når det gjelder gjennomgang av rutinene generelt utover i landet? Det var det ene spørsmålet.

Et annet spørsmål jeg stilte i mitt innlegg, men som jeg ikke fikk svar på, var dette: Er det rimelig og riktig at pasientene skal belastes kostnadene ved hvilepauser under transporten når transporten tar over det toppnivået av tid som jeg nevnte, nemlig to–tre timer? Det bør være en hvile-, spise- og toalettpause innenfor disse tre timene. Jeg skulle også gjerne hatt svar på om ikke kostnadene ved dette også bør dekkes av de som er ansvarlige for transporten, ikke av pasienten selv.

Helt til slutt: Det er greit nok at man beklager ting som har hendt. Det er vel og bra, men det er for meg ikke nok. Vi hører gang på gang at det beklages fra ansvarlig hold når det oppdages uverdige forhold både innenfor helse og omsorg. Men slike ting må få en reaksjon, det må gjøres noe i forhold til de menneskene som sitter med dette ansvaret og tar slike avgjørelser som den vi så i forbindelse med denne spesielle transporten. Har sosialministeren gitt eksempelvis Oslo trygdekontor og trygdedirektøren en skikkelig skrape for denne spesielle hendelsen, eller godtar man at dette var en engangsforeteelse – det har ikke hendt før, og det skal ikke hende i ettertid? Det er ikke nok. Det må bli slutt på at man kan komme unna alle feiltagelser som skjer innenfor helse og omsorg bare man beklager. Det må få konsekvenser for dem som iverksetter slike uverdige transporter som den vi her har vært vitne til.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg understreker at folketrygden har ansvar for rimelig og forsvarlig transport for syke mennesker.

Så spør representanten Alvheim om de generelle rutinene i hele landet er gjennomgått. Det er ikke gjort ut fra denne hendelsen; vi forventer at transporten skal foregå på en rimelig og forsvarlig måte, men det foregår hele tiden et arbeid ved kjørekontorene for å forbedre den servicen de yter.

Det andre spørsmålet var om det er rimelig at pasienter skal belastes kostnadene ved pauser. Jeg synes det er helt urimelig at pausene skal koste noe utover det pasientene/personene eventuelt spesielt måtte gjøre i de pausene. At pauser ved lengre kjøreturer er en del av kjøreturen, høres for meg veldig logisk ut.

Så til hva slags reaksjoner eller konsekvenser sosialministeren burde ha brukt overfor dem som er ansvarlige for slike beklagelige hendelser. Vanligvis oppleves det nok som en ganske sterk skrape fra statsrådens side når en etterlyser enkelte saker. Noe utover det er ikke gjort.

Karin Lian (A): Jeg mener det er svært viktig at brukerne gir tilbakemelding om transport som de opplever som ikke tilfredsstillende. Dette er helt nødvendig for å rette opp svakhetene. Jeg viser til at sosialministeren redegjorde for at denne konkrete saken fra VG som representanten Alvheim bygger sin interpellasjon på, har Rikstrygdeverket beklaget på vegne av Trygdekontoret i Oslo. Kjørekontoret burde ha organisert denne transporten i to turer. Flere andre uheldige detaljer i måten denne turen har vært organisert på, har da også kjørekontoret tatt lærdom av.

Trygdekontoret i Oslo mener denne saken er et engangstilfelle. Men ved transportplanlegging foregår det et samspill mellom flere parter. For det første er det legen som skal rekvirere transportmiddel ut fra pasientens helsetilstand. For det andre er det kjørekontoret som formidler oppdragene og må samordne transportene. Og for det tredje må den ansvarlige for transporten sørge for å ha nødvendig informasjon slik at transporten kan gjennomføres i samsvar med pasientens behov. Etter min mening er legens informasjon om helsetilstanden til pasienten av avgjørende betydning for at transporten kan bli gjennomført tilfredsstillende.

Imidlertid er det noe merkelig å bruke oppslag i VG som sannhetsvitne i enkeltsaker uten at det kan fremskaffes dokumentasjon for påstandene, slik sosialministeren redegjorde for. I dette tilfellet er det bare antydninger fra drosjesjåfører om at dette skjer ofte. Av 7 000 samordnede transporter har kjørekontoret i Oslo mottatt svært få skriftlige klager på sin virksomhet etter opprettelsen i september 1998.

Det er også etter min mening helt unødvendig av representanten Alvheim fra Fremskrittspartiet, leder av sosialkomiteen i Stortinget, å bruke tid på en interpellasjon til sosialministeren når syketransportsystemet er omtalt i budsjettet for 2000 og ansvaret for syketransport fortsatt er til vurdering i departementet og i Rikstrygdeverket. Samtidig ser jeg i det alternative budsjettforslaget at Fremskrittspartiet ikke ønsker å øke kap. 600 post 1 med tre stillinger i departementet, men derimot mener at pengene bør brukes til direkte pasientbehandling og omsorg i stedet. Det kan jeg være enig i, men det er etter min mening viktig å sørge for at administrasjonen bruker tid på å bedre forholdene for brukerne framfor på merarbeid på grunn av interpellasjoner med bakgrunn i oppslag i VG.

Are Næss (KrF): Hjemtransport av pasienter etter behandling har en medisinsk side og en økonomisk side som henger nøye sammen. Et økende antall innlagte og polikliniske pasienter samt et stadig overbelegg, spesielt på de medisinske avdelinger, fører til et økende press på utskrivning av pasienter. Samtidige krav til innsparing og effektivisering har bl.a. ført til en samordning av pasienttransport for best å utnytte ressursene. I utgangspunktet er det klart positivt at en her utnytter innsparingsmuligheter ved fornuftig bruk av hjemtransport. Men tidspress og økonomisk press må ikke føre til et hjemtransporttilbud som går ut over pasientens helse.

De forholdene som er beskrevet av interpellanten, er helt klart uakseptable. Kristelig Folkeparti kan ikke godta hjemtransport som går på helse og menneskeverd løs. Jeg har ikke noe grunnlag for å bedømme hvor utbredt slik uakseptabel tilbaketransport er, men interpellanten har pekt på at dette neppe er et enkelttilfelle, selv om det synes spesielt grovt. Uansett om så var – én gang er for mye, og slike forhold må ikke gjenta seg.

Medisinske vurderinger kan være kompliserte og krevende. Vurdering med henblikk på hjemtransport av pasienter krever en viss kjennskap til pasientens helse og til den behandling pasienten har vært igjennom samt en relativt elementær kunnskap om norsk geografi. Dette er forhold vi må kunne forvente at de ansvarlige for hjemtransport av pasienter behersker, både leger, kjørekontor og sjåfører. Som nevnt vet vi ikke hvor vanlig slike uakseptable hjemtransporter er. Jeg synes likevel det er all grunn til å ta dette på alvor, undersøke forholdene nærmere og ta de nødvendige skritt for å sikre pasienter i hele landet en hjemtransport som er forsvarlig og anstendig.

Jeg har merket meg at statsråden har gått gjennom praksis ved kjørekontoret i Oslo, og jeg går ut fra at samordningen av hjemtransport av pasienter etter sykehusopphold eller poliklinisk behandling vil bli generelt vurdert sammen med behovet for eventuelle nærmere retningslinjer på dette området.

Annelise Høegh (H): Representanten Karin Lian sa at denne interpellasjonen burde være unødvendig fordi problemet med syketransport er omtalt i budsjettet. Ja, hvis vi alle sammen i denne sal skulle la være å ta opp ting som er nevnt i budsjettet, ble det ikke mange møter hverken i storting eller i odelsting, for i budsjettet er det meste omtalt. Det betyr dessverre ikke at saksfeltet er løst av den grunn.

Jeg er enig med sistnevnte taler som sa at det ikke er så mye å tilføye, man er alle enig om at det som er bakgrunnen for denne interpellasjonen fra representanten Alvheim – i den forstand burde interpellasjonen aldri ha vært holdt – ikke bør forekomme. Men det gjør det altså, og det har Alvheim nevnt ett eksempel på. Det kan ikke være noen tvil om at dette er et eksempel som bryter med alle tenkelige krav, både forsvarlighetskrav, medisinske krav og menneskelige krav. Slikt bør ikke forekomme, likevel vet vi alle at det av og til skjer. Så kan man kanskje diskutere hvor representativt det er. Jeg tror nok Alvheim kan ha rett i at det skjer oftere enn vi liker å erkjenne. Men viktigere enn det er det at man nå faktisk gjør det som sosialministeren i alle fall har begynt på, nemlig å innskjerpe reglene og retningslinjene ikke bare for kjørekontoret her i byen, men – som også Are Næss var inne på – i hele landet. For dette er sikkert ikke et enkeltstående tilfelle som bare har forekommet her i det sentrale østlandsområdet. Med den geografien vi har, finnes det nok dessverre eksempler også andre steder i landet som vi helst ikke skulle ha opplevd. Jeg håper derfor at sosialministeren nå gjør alvor av å innskjerpe rutinene i det ganske land, både hva gjelder hvor mange pasienter som kan være med på slike transporter, og hvilken kjørelengde de skal utsettes for.

John I. Alvheim (Frp): Bortsett fra én taler har jeg inntrykk av at denne interpellasjonen i høyeste grad var på sin plass. Sosialministeren har stort sett sagt seg enig i at denne type transporter ikke bør forekomme, og har også tatt skritt til å bedre situasjonen. Det samme har representantene både fra Høyre og Kristelig Folkeparti gitt uttrykk for.

Nå er det av og til slik her i huset at man føler at man må delta i en interpellasjonsdebatt som gjelder en sak man har i komiteen. Men jeg vil nok si til representanten Karin Lian at det hadde vært en fordel om det innlegget hun holdt, ikke hadde vært holdt, for det var aldeles på siden av det vi her diskuterer. Å begynne å snakke om at det skulle være for få stillinger i departementet til å rette på disse forholdene, er jo aldeles på siden av et hvilket som helst resonnement.

Helt til slutt har jeg lyst til å stille et spørsmål til sosialministeren, som skal ha ordet etter meg: Er det slik som jeg er blitt fortalt fra et kjørekontor i et av våre fylker, at man har som målsetting i henhold til sine budsjettrammer at man i snitt skal transportere 1,4 pasienter pr. bil? Hvis det er utgangspunktet, og hvis dette følges opp av nitide byråkrater som vil ha stjerne i boka, er jeg skremt!

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er i denne saken noe som jeg synes er typisk for alt som har med helse- og sosialvesenet å gjøre, nemlig at det er flere menneskers vurdering inne i bildet. Når det gjelder transport, er det altså legens vurdering, kjørekontorets vurdering og transportørens vurdering, og alle de tre vurderingene skal trekke i samme retning og til pasientens beste.

Som representanten Alvheim og flere vet, har jeg selv foretatt slike vurderinger innimellom, og jeg tror at det av og til skjer uheldige vurderinger ut fra at man ikke har tilstrekkelig kunnskap om hverandre. Legen har kanskje for lite kunnskap om geografien, og kjørekontoret har for lite kunnskap om pasientens tilstand, transportøren likeså. Derfor tror jeg at det viktigste vi kan gjøre for å sikre at disse transportene blir bra, er å ha en løpende kvalitetsvurdering ved det enkelte kjørekontor, slik at alle avvik fra den ønskede kvalitet blir rapportert tilbake og får konsekvenser.

Når det gjelder representanten Alvheims konkrete spørsmål om et snitt på 1,4 pr. transport, er jeg ikke kjent med det tallet. Jeg er derimot kjent med at kjørekontorene har som oppgave å se til at transporten er mest mulig effektiv, men samtidig forsvarlig for pasientene.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 over.