Ursula Evje (Frp): Denne interpellasjonen ble opprinnelig rettet til statsråd Giske, som er ansvarlig for skolen, men den ble overført til helseministeren. Hadde jeg i utgangspunktet ønsket en debatt med denne statsråden, ville jeg ha formulert spørsmålet mitt annerledes, f.eks.: Innebærer jevnlig bruk av Ritalin på barn at de utsettes for psykisk vanedannende avhengighet? Kan denne medisinering gjøre dem mer disponert til å fortsette å bevare tilstanden, men da med andre og ulovlige former for narkotika?
Fremskrittspartiet har i tidligere år arbeidet hardt for å få innført Ritalin som middel ved enkelte diagnoser, men i kontrollerte og legitime former. Vårt syn fra den gang er ikke endret.
Jeg vil kort sitere høyskolelektor Joar Tranøy ved Høgskolen i Østfold, som hevder:
«Spørsmålet er ikke om Ritalin hjelper, men heller om det er nødvendig, fordi bruk av Ritalin kan innebære at man velger å ødelegge elevens hjerne for å oppnå et rolig barn.»
Slik jeg ser det, kan det synes som om det er skolens og de voksnes behov for ro og kontroll som styrer bruken av dette narkotikum. Når de siste forslag til endringer i opplæringsloven sier at andre tiltak skal være prøvd før man flytter en elev, kan det ses som et forsøk på anstendig behandling av barn og unge. Jeg kan ikke på noen måte se at barn som i stadig større grad blir utsatt for Ritalin, blir ivaretatt ved at det fordres andre tiltak i forkant. Tilbøyeligheten til økende bruk av beroligende midler overfor elever med atferdsproblemer kan avspeile fravær av både evne og vilje til nødvendige endringer i statsskolen.
Ifølge Nasjonal Kompetanseenhet for AD/HD er én til to pst. av befolkningen rammet av «sykdommen», mens ytterligere tre til fire pst. lider av en lettere variant. Dette er et meget stort antall barn som skal medisineres for at andre skal få ro. I pressen ble det presisert av statssekretæren i KUF at flytting av barn mot deres vilje kun ville gjelde ca. ti barn pr. år. Dette tallet synes å bety et ytterligere forbruk av kjemisk lobotomi, som en spesialpedagog uttrykte det overfor meg.
Finnes det virkelig ikke alternative, pedagogiske tiltak som velferdssamfunnet kan tilby eller bygge ut for deler av disse barna? I en fagsamtale ble jeg gjort oppmerksom på at få eller ingen hadde forsøkt å skape gode miljøer av tolererende og grensesettende karakter rundt disse elevene. Kan et tilbud til denne typen elever på f.eks. Sollerudstranda skole i Oslo være akseptabelt både for elevens videre utvikling og for samtidig å unngå en spredningseffekt hva angår uro og bråk?
Medikalisering av atferdsproblemer innen skolen har nær sagt utviklet seg til en kultur basert på bekvemmelighetshensyn. Jeg viser bl.a. til evalueringen av spesialundervisningen i Oslo kommune, «Idealer og realiteter» ved Nordahl og Overland, som påviser hvordan lærere synes å ha utviklet et samarbeid om diagnostisering av den urolige elev med ADHD, TS og MBD fremfor å undersøke den sosiale konteksten hvor uroen kommer til syne – med andre ord: de voksnes andel av samspillet.
Tall fra Norsk Medisinaldepot viser at bruken av Ritalin i perioden 1986-1996 er firedoblet i Norge, og det tilsier minst 1 300 brukere. I henhold til kompetansesentret for ADHD var det i 1998 1 500 skolebarn som brukte Ritalin, og det er fortsatt en rask økning i antallet brukere. Dette korresponderer vel med tall fra bl.a. USA, men det er mer enn dobbelt så mange som i Sverige. Det oppgis fra Läkemiddelsverket i Uppsala at de hadde 700 brukere av Ritalin i samme periode.
For klare diagnoser kan medisinering være eneste farbare vei for barnet og klassen, men det virker som om det ikke lenger er nødvendig med klare diagnoser. Mange steder i Norge opereres det faktisk ut fra en metode som f.eks.: Prøv dette i tre uker. Observer barnet nøye. Har det virkning, fortsetter vi. – Dette kan dokumenteres, statsråd! Denne formen for diagnostisering kan ikke være etisk og klinisk forsvarlig.
Slik det avtegner seg for meg, foreligger det ett av to situasjonsbilder. Norge har en påfallende høyere andel enn Sverige når det gjelder Ritalin-bruk. Dette er enten 1) et medisinsk fenomen, eller 2) vi er på vei inn i en ukultur med kritikkløs bruk av dempende medisinering, noe som er i naboskap med overgrep mot barn.
Hvis skoleverket kan avsvekke det bildet som legges frem i evalueringen fra Oslo-skolen, er alt greit. Dersom det blir påvist en tendens til å diagnostisere brysomme barn med tilstander uten verifiserbart grunnlag, men mer basert på subjektive vurderinger av skoleverk og PP-tjenesten m.m., bør denne praksis revideres snarest.
Dette bringer meg over til forskning i utlandet og kritisk evaluering av forskningen foretatt av psykiater Peter R. Breggin ved Senter for studier i psykiatri og psykologi i Maryland, USA. Dr. Breggin gjennomgikk den store MTA-analysen som skulle belyse dette ømtålige temaet. Det ble påvist store mangler og usunne forskningsforhold knyttet til MTA-analysen. Barnas egenoppfatning, som var belyst i grunnmaterialet, ble ikke omtalt. Dette er mildest talt merkelig.
En like klar konklusjon blir trukket av norske fagfolk og forskere, som advarer mot og er betenkte over den stadig økede bruk av dempende og beroligende medikamenter fremfor den lovfestede tilrettelagte opplæring som er ment å gi sosial kompetanse i tillegg til konkrete kunnskaper. Tilrettelagt undervisning skal ikke være en reell mulighet til en fremtidig uføretrygd på grunn av påført ubotelig hjerneskade eller et påført rusproblem.
Bruken av dette medikamentet og lignende medikamenter som f.eks. Haldol, synes å fungere mer som løsning enn som vilje til å forandre skolemiljø og -system. Det er nok lettere å forandre elever enn et fallert skolesystem.
Amerikas førstedame, Hillary Clinton, har sågar gått ut offentlig mot den ukritiske medisinering i USA og forlangt at skolen utvikler metoder for å gi disse barna et tilbud ut fra egne forutsetninger.
Kritikerne, bl.a. Fred Baugman og Peter Breggin, påstår at forekomsten av ADHD er proporsjonal med tilstedeværelsen av og innflytelsen fra atferdsdiagnostikere, testere og terapeuter i skolene. På amerikanske skoler brukes det i dag rundt 1 000 mill. dollar i året på psykologer som jobber full tid med å diagnostisere elever. I 1996 ble det i USA brukt 15 000 mill. dollar, det er ca. 100 000 mill. kr på diagnostisering, behandling og studier av ADHD-problematikk.
Tendenser til lignende økonomiske fordeler med ADHD-diagnoser på elever kan registreres i norsk skolevesen. Sannsynligheten for at en skole skal få bevilgninger til ekstraordinære støttetiltak er større med ADHD-diagnose og Ritalin-medisinering. Eksempler finnes i søknader til utdanningsdirektører fra PP-tjenesten. Konklusjonen på en søknad: Skolen og PPT tilrår at NN får seks støttetimer pr. uke. Seks støttetimer x 35 uker x 500 kr = 105 000 kr. Søknaden ble innvilget.
Tilsvarende sunne skepsis finnes i nær sagt alle andre land, også i diagnosens og medisineringens vugge, USA.
Jeg er fullt klar over at det jeg her påpeker, med endring av lærerutdannelse, etter- og videreutdanning av eksisterende lærere, bruk av skoler som Sollerudstranda m.m., ikke er gratis – det er heller ikke Ritalin – men det virker kanskje bedre for den enkelte elev på lang sikt.
Statsråd Tore Tønne: Først vil jeg si at det i Norge er strenge restriksjoner forbundet med forskrivning, omsetning og bruk av Ritalin. Disse restriksjonene gjenspeiler viktigheten av forsvarlig bruk av denne type preparater.
Ritalin må forskrives av lege. Legen kan ikke forskrive før tillatelse fra fylkeslegen er innhentet. Allmennlegene trenger særskilt tillatelse for hver eneste pasient de ønsker å forskrive til, mens spesialister i barnepsykiatri, nevrologi og pediatri kan forskrive til flere pasienter på basis av en generell tillatelse.
Ritalin forskrives til en pasientgruppe som først og fremst omfatter barn og unge hvor plagene karakteriseres av navnet på sykdommen – Attention Deficit Hyperactivity Disorder – forkortet ADHD. Ritalin har en positiv behandlingseffekt for mange pasienter med denne diagnosen, forutsatt god kontroll og bred oppfølging. Det er derfor viktig at en i utgangspunktet har en riktig diagnose før behandling med Ritalin settes i gang. Slik behandling kan begrense omfanget av sosiale problemer og læringsproblemer.
Sykdommen preges av hyperaktivitet, dårlig konsentrasjonsevne og manglende oppmerksomhet. Tilstanden rammer hovedsakelig barn, men for en del vedvarer sykdommen også ut over barnealder. Konsentrasjonsvansker kan også ha andre årsaker enn ADHD.
Det er bred enighet i det medisinske og spesialpedagogiske miljøet i Norge om at sentralstimulerende legemidler kun skal kunne brukes på særlige indikasjoner. For barn dreier det seg om tilstander som diagnostiseres som hyperaktivitet/ADHD. Ifølge Statens helsetilsyns A-reseptregister får ca. 2 promille av norske barn forskrevet slik medikasjon, eller ca. 2 000 personer. Jeg har ikke funnet indikasjoner på at dette tallet er uforsvarlig høyt.
Reguleringene rundt anledningen til å forskrive Ritalin bidrar til å sikre at korrekt diagnose stilles før medikamentet eventuelt forskrives. Økningen i forbruket av Ritalin må ses i sammenheng med bedre diagnostisering.
Barn med ADHD er ikke nødvendigvis mer aggressive enn andre, men strever i sin daglige situasjon med mangel på evne til å konsentrere seg. Dette vil lett føre til uro, avvisning og mulighet for utvikling av aggressiv atferd. Det er ingen holdepunkter for at bruk av Ritalin på rett indikasjon svekker brukeren i å utnytte sine evner, eller den såkalte kognitive kapasiteten. Tvert imot øker den kognitive kapasiteten fordi disse barna får økt sin evne til oppmerksomhet og utholdenhet. Derigjennom kan de bedre nyttiggjøre seg undervisning og rettledning i en skolesituasjon.
Det er for øvrig ikke holdepunkter for å hevde at barns aggresjonsmønster vil endres i negativ retning når behandlingen med Ritalin avsluttes. Når barnet får adekvat behandling for sin hyperaktivitet, vil det kunne frigjøre sine ressurser på en bedre måte og ikke utvikle aggressiv atferd.
Jeg kan heller ikke se at avhengighetsfaren skal være stor for disse pasientene. Ifølge fagetatene Statens legemiddelkontroll og Statens helsetilsyn er det ikke dokumentert at Ritalin er avhengighetsskapende når det brukes på medisinske indikasjoner og etter de retningslinjer som er lagt for faglig forsvarlig behandling, kontroll og oppfølging.
Ansvaret for primærhelsetjeneste påhviler den enkelte kommune. Dersom skoleelever har behov for medisinsk hjelp, er det den enkelte kommunes ansvar å se til at elevene får den hjelp de har behov for. Det er klart at helsemyndighetene ikke kan pålegge lærere å føre tilsyn med og dele ut legemidler i skoletiden. Dersom lærere bistår elever ved å se til at medisinene blir tatt på riktig vis til riktig tidspunkt, forutsetter jeg at det skjer i nært samarbeid med elvenes foreldre/foresatte og/eller den behandlende lege. I den forbindelse vil jeg nevne at Statens helsetilsyn for tiden vurderer behovet for retningslinjer for håndtering av legemidler i skoler og barnehager. Ansvarsforholdene vil bli klargjort og praktiske løsninger på det drøftet.
Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.
Ursula Evje (Frp): Jeg vil først få lov til å takke statsråden for det svaret han har gitt, som ville vært et helt korrekt svar på mitt omformulerte spørsmål dersom det hadde vært fremmet til ham.
Sykdommen vi snakker om, har en diagnostisering som ikke er knyttet opp til strukturelle endringer i hjernen, ei heller kjemiske endringer. Den går mer på et diffust synsebegrep. Derfor vil det kunne være veldig vanskelig å si noe mer om dette. Jeg har imidlertid en uttalelse gitt til en avis av sjefspsykolog Kirsten Rasmussen. Hun sier:
«De som har brukt Ritalin i ung alder har mindre sjanse for å utvikle rusmisbruk. Det er også lite som tyder på at Ritalin er vanedannende.»
Videre hevder samme psykolog – og dette er kanskje mer verdt å legge merke til:
«Barn som medisineres unngår en kriminell løpebane.»
Da vil jeg kort få sitere fra et tilfelle jeg har fått, hvor en elev sier:
«Det er blitt roligere ja. Kanskje er de fleste i klassen glad for det, men ikke jeg. Tore er ikke helt den samme. Savner hans sprell og sprø innfall. Nå er det jo ikke noe. Verst er det i fritiden. Han er jo ikke med på noe lenger.»
Tore selv vil ikke si så mye, men han sier:
«Jeg føler at jeg ikke kan styre lenger. Kroppen tar over. Jeg må ha pillene for å kjenne kroppen min. Jeg greier ikke lenger å være oppmerksom på alt. Vet ikke helt hva andre tenker om meg nå. Det kan jo være det samme. Det er jo meg det er noe galt med.»
Dette er altså en Ritalin-brukende elev som tidligere ikke har vært verken aggressiv eller farlig eller kriminell, men han blir dopet slik at sjelen hans blir satt inn i et mørkekammer. Den har vi ikke bruk for, men tilstedeværelsen av kroppen har vi bruk for. Og dette er jo det det hele dreier seg om. Og da henviser statsråden helt riktig til skolehelsetjenesten. Han kan dessverre ikke gjøre annet. Men kommunehelsetjenesteloven sier egentlig ingenting om hva slags skolehelsetjenester den enkelte kommune skal ha. Det er faktisk nok med en eneste time bevilget over de kommunale budsjettene, og det kan man ikke kontrollere dette for.
Statsråd Tore Tønne: For det første er jeg enig i det som blir påpekt om vanskelighetene med diagnostisering på et slikt område, og det er jo all grunn til å forsterke den årvåkenhet som jeg redegjorde for allerede er til stede når det gjelder å forskrive denne type medikasjon. For øvrig er jeg glad for at det her også skilles litt mellom de rent skolepolitiske sider ved denne saken og de forhold som knytter seg til skolemyndighetenes medvirkning til kontroll med denne type medikamenter. Jeg vil til det bare si at jeg vil ta med meg de kommentarer som kommer til det, og gjøre det jeg har anledning til å gjøre, for å se til at vi har en forsvarlighet omkring bruken av det i norsk skole.
Asmund Kristoffersen (A): Når det gjelder forskrivning av medikamentet Ritalin overfor barn og unge med f.eks. diagnosen ADHD, er det etter det jeg kjenner til og har erfart, alltid skjedd etter meget strenge kriterier, slik også helseministeren gav til kjenne i sitt innlegg. Jeg har som mangeårig skoleleder vært kjent med og involvert i tilfeller der spesialister etter meget langvarig og nøye vurdering har anbefalt og skrevet ut nevnte medikament. Jeg har ikke opplevd noe som tilsier at slik forskrivning har vært gjort der det kunne vært unngått, og det er slett ikke slik at det blir gjort av bekvemmelighetshensyn. Det er meningsløst å si at slik medisinering skjer kritikkløst, slik interpellanten hevdet.
Barn som ikke får hjelp, kan havne i en meget vond sirkel, der konsentrasjonssvikt lett er grunnlaget for uro og frustrasjon, og dermed utvikling av en atferd som er et svært dårlig grunnlag for læring og normal sosial omgang med både venner og skolekamerater.
Det er en forutsetning for barn som får medikamentell behandling, at disse får god oppfølging. Virkning av medikamentbruk gjør det mulig å starte en prosess med læring av gode sosiale ferdigheter, og gjør det lettere for barn å nyttiggjøre seg undervisningen. På denne måten har jeg erfart at disse barna får en ny sjanse til bl.a. sosial læring, og det er sosial læring som gjerne må læres om og om igjen.
Jeg kan ikke se og har heller ikke opplevd noe problem med at lærere i forståelse med foreldre og lege kan bistå barnet med å ta medisin når det er nødvendig å gjøre dette i skoletiden. Som oftest kan det gjøres utenom skoletiden.
Når det så gjelder spørsmålet om avhengighetsfare, må vi som ikke-fagfolk fullt ut støtte oss på de vurderinger som medisinsk kompetent organ har gjort, og som ikke tilsier noen avhengighetsfare ved riktig bruk. Erfaringene er at slik medikamentbruk synes klart å gi de barn og unge som blir tilbudt dette, et langt bedre liv enn uten slik hjelp.
Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er en viktig sak min partikollega representanten Ursula Evje tar opp i denne interpellasjonen. Debatten om Ritalin er relativt begrenset i Norge så langt, men i USA, hvor man over lengre tid og i omfattende omfang har brukt preparatet, er debatten meget sterk, slik som også representanten Evje påpekte.
Når det gjelder Norge, vet jeg at Statens helsetilsyn sendte ut en pressemelding den 28. mars i år. I denne står det å lese at man tilråder forsiktighet ved bruk av Ritalin i behandlingen av hyperaktive voksne. Det står også at en stor andel, hele 65 pst., av dem som forsøker slik behandling, velger å slutte med behandlingen. Vi har å gjøre med et preparat hvor voksne som selv kan bestemme hva de putter i seg av piller, velger seg bort fra preparatet, som Statens helsetilsyn tilråder forsiktighet med bruk av. Dette gir vi i en stadig økende del til norsk skoleungdom og til norske skolebarn – betenkelig, slik jeg ser det.
Det er et faktum at personer som putter i seg medisiner, eller om vi vil kalle det dop, fra de er små, får en innlært hjelpeløshet. Det er et faktum at fagfolk har forskjellige meninger om Ritalin. Det er et faktum at Ritalin har alvorlige bivirkninger. Det er et faktum at Ritalin er et preparat i familie med amfetamin, som skaper avhengighet, sagt på godt norsk: skaper narkomane. Det er et faktum at Ritalin-bruken, i alle fall i USA, har gjort Ritalin tilgjengelig for ungdommer og barn som ikke har diagnosen hyperaktiv, og som bruker dette som en party- eller festnarkotika. Det er en utvikling som det også er grunn til å frykte i Norge.
Det er også undersøkelser fra Universitetet i California Berkeley som viser at bruk av Ritalin øker sjansen for å bli narkoman, for å bruke kokain i voksen alder – til tre ganger mer enn normale sjanser for dette. Det er også et faktum at ADHD er en debattert diagnose der man vanskelig kan se et klart skille mellom barn og ungdom som har normalt med maur i baken og kanskje kun har hatt foreldre som har hatt litt vanskeligheter med å sette grenser, og dem som har sykdommen ADHD.
Bruken av Ritalin i USA har vært sterkt økende. I 1996 passerte man 1,5 millioner barn. Dagens korrekte tall er vanskelig å få tak i, men ligger mellom 2,4 og 8 millioner. Jeg er sikker på at Ritalin kan hjelpe noen, men vi må forsøke å unngå overdreven bruk og unngå en så stor vekst som man har hatt i USA. Jeg forstår også på statsrådens siste innlegg at dette er han opptatt av.
Are Næss (KrF): Bruken av medikamenter som Ritalin er et medisinsk paradoks. Det er her snakk om medikamenter som i utgangspunktet er sentralstimulerende og vanedannende, men som har vist seg effektive i behandlingen av sykdomstilstander med helt motsatt symptommønster, som hyperaktivitet og narkolepsi, som interpellanten ikke har nevnt i denne sammenheng. Den faglige diskusjonen på dette området er viktig, spesielt fordi fagfolk har ulike oppfatninger, og det er også nødvendig å være oppmerksom på faren for overforbruk. Det strenge regelverket her i landet for forskrivning av disse medikamentene gir en høy grad av sikkerhet for dette, som også statsråden har pekt på.
For øvrig foreligger det nå en rapport til Statens helsetilsyn fra de sakkyndige teamene i Oslo, Bergen og Trondheim, som ble opprettet for å vurdere diagnostisk utredning og behandling med Ritalin til voksne. Disse konkluderer med at Ritalin fortsatt bør tilbys voksne etter de forsiktighetsreglene som er nedfelt, og rapporten oppfordrer også Helsetilsynet til å overveie om personer over 18 år med alvorlig psykisk utviklingshemming kan få behandling med sentralstimulerende medikamenter hvis det foreligger hyperaktivitetssyndrom.
Det er altså ikke slik at ekspertisen bare vektlegger det negative og det problematiske ved disse medikamentene. Imidlertid tror jeg at diskusjonen på dette stadium med fordel bør skje i de faglige fora, med nær kontakt mellom medisinsk og pedagogisk ekspertise.
Marit Tingelstad (Sp): Da jeg første gang leste denne interpellasjonsteksten, tenkte jeg at dette må da være et meget marginalt tilfelle i skolen. Ved nærmere undersøkelser om saken har jeg fått bekreftet at så er tilfellet. Men når det er sagt, vil jeg understreke at det er viktig at det blir satt søkelys på medikamentbruk i pedagogisk sammenheng. Fra Senterpartiets side er vi særlig opptatt av at skolen har tilfredsstillende pedagogiske og andre ressurser, slik at medikamenter bare må bli brukt i høyst nødvendige tilfeller, basert på grundig faglig anbefaling.
Som sagt er ikke bruken av Ritalin stor i dagens skole. Interpellanten nevnte 1 500 elever. Hvis vi da tenker over at det er 60 000 i et årskull, altså 600 000 elever som går i norsk skole, er heldigvis 1 500 et lavt tall. Flere lærere som jeg har kontaktet, visste faktisk ikke noe om dette i det hele tatt. På forespørsel til Statens utdanningskontor i mitt eget hjemfylke, var svaret det samme: Ritalin er ikke mye brukt, men det er viktig å være på vakt; PP-kontorets folk var godt kjent med bruken av dette medikamentet, som virker dempende på utagerende atferd.
Ikke overraskende er det faglig uenighet om bruken og betydningen av bruken av det nevnte medikamentet for læringssituasjonen. Psykologer er nok generelt noe mer kritiske til dette enn f.eks. psykiaterne, slik jeg har forstått det. Det ville være en meget stor fallitterklæring å ty til medikamenter for å løse ressurskrisen i skolen. Det tror jeg heller ikke vil bli utviklingen i Norge.
Et av de viktigste tiltakene som sentrumsregjeringen foreslo, var økt voksentetthet i klassene, særlig på ungdomstrinnet, i tillegg til å gi mulighet for at flere typer fagfolk kan hjelpe til for å skape et best mulig miljø i læringssituasjonen. Rett nok er disse tiltakene bare på forsøksstadiet ennå, men det er skritt i riktig retning.
Når det gjelder spørsmålet om Ritalins virkning på læringsevnen, er det så langt jeg kjenner til, lite empirisk materiale å holde seg til. Ritalin virker som nevnt dempende på utagerende atferd. Dermed blir konsentrasjonen bedre, og en må regne med bedre mulighet for læring. Dette vil gjelde både den berørte eleven og hele klassen. På den andre siden blir det sagt at langvarig bruk av medikamentet Ritalin kan ha bivirkninger som bl.a. søvnløshet og nedsatt appetitt. Opphold i medisineringen i perioder bør derfor overveies nøye, sier en del fagfolk.
Jeg understreker at dette fort kan oppfattes som synsing. Dette tilsier at det bør stimuleres til mer forskning på området. For øvrig har vi spesialkompetansesentre hvor dette fagfeltet skulle stå sentralt.
Riktignok er mine fagkilder få, men de besitter lang erfaring fra arbeid i skolen, pedagogisk-psykologisk tjeneste, klinisk psykologi, familieterapi osv. (Presidenten klubber.)
Hvis jeg får lov, president, har jeg lyst til å tilføye at jeg regner med at det absolutt ikke er aktuelt at lærerne skal ha ansvar for medisinering, for det er det jo medisinere som har ansvaret for.
Inge Lønning (H): Interpellasjonen er stilet til helseministeren, og det er naturligvis adekvat for så vidt som den dreier seg om et strengt medisinsk-faglig spørsmål, virkningene av et bestemt medikament og kriteriene for å skrive ut et slikt medikament. En vesentlig del av interpellantens begrunnelse var allikevel av en slik art at det hadde vært mer treffende å stile den til utdanningsministeren.
Det som for meg var noe problematisk ved interpellantens begrunnelse, var at hun fremstilte det som om de problemene man forsøker å løse på denne måten, enten er et medisinsk fenomen eller et pedagogisk skolemessig fenomen. Og det er vel nettopp der problemet ligger, at dette enten–eller er et fiktivt enten–eller. Hvis dette medikamentet er faglig begrunnet i denne bruk, er dette i utpreget grad et problem som er et både–og; det vil si problemet har en medisinsk side som tilsynelatende i hvert fall er tilgjengelig for medikamentell behandling som gjør situasjonen bedre for pasienten, og samtidig er det åpenbart at problemet også har en sosial og pedagogisk side. Det er altså ikke et enten–eller-problem, men i utpreget grad et både–og-problem.
Når det gjelder den medisinsk-faglige siden, finner jeg helseministerens svar tilfredsstillende og dekkende. Vi har strenge regler på dette punkt, og det er ingen andre enn legen som kan sitte med det faglige ansvar for å forskrive bruk av medikamentet. Jeg forutsetter også at det er legen og helsemyndighetenes plikt å sørge for oppfølging i de enkelte tilfellene, slik at man ikke fortsetter en behandling over tid uten at den fortløpende blir vurdert medisinsk. På dette punkt bør holdningen være kritisk. Det at det er faglig uenighet, er heller ikke bemerkelsesverdig. Naturligvis er det det når det gjelder denne type behandling. Og den eneste måten man kan bringe det videre på, er naturligvis å satse sterkere på forskning og på dokumentasjon når det gjelder bruken av virkemidlet.
Hva angår de pedagogiske problemer, vil jeg gi interpellanten min fulle tilslutning. Det er naturligvis ikke akseptabelt at man forsøker å løse disse problemene, omgivelsenes problemer med å håndtere et barns atferd, ved å gi medikamenter til pasienten. Medikamenter skal vurderes utelukkende i henhold til virkning på pasienten, og i den sammenheng er omgivelsenes problemer uten betydning.
Torill Haaland Horpestad (Frp): Er det mulig å minske bruken av Ritalin? Min personlige mening og erfaring er at det faktisk er mulig. Et fellestegn for disse barna er at de er ute av kontroll. Mange av dem mangler grenser og tar ofte kontrollen over lærere og medelever.
Den norske skole har ikke nok oppdaterte lærere på dette feltet. Kan en forvente at det blir en del av pensum ved lærerskolen? I ventetiden kan noe gjøres. Bedre samarbeid med foreldre/omsorgspersoner, klarere melding til eleven om hvilke oppgave som skal gjøres, og klare beskjeder. Disse barna trenger få beskjeder og meldinger på én gang. De klarer ikke å motta for mange, da går det i stå. Det er viktig at de får ros når de klarer å gjøre oppgavene, og det er også en forutsetning at de vet konsekvensene hvis de ikke gjør oppgavene.
Ved at det er klare voksne, som står på sine holdninger, vil disse barna lære – i likhet med alle andre. Dette er noe vi må ta på alvor. Jeg tror et nært samarbeid mellom skole, hjem og eventuelt sosialetat kan være det som er riktig. Dessverre tror jeg skolen ofte tyr til å få elevene undersøkt og eventuelt medisinert – gjerne litt for tidlig. Det bør settes inn andre tiltak før en går til det skritt.
Jeg er glad for at nettopp Fremskrittspartiet setter dette på dagsordenen, og jeg håper en kan få en bred debatt om dette emnet.
Ursula Evje (Frp): Jeg skal kort gripe fatt i et par utsagn som har kommet fra mine meddebattanter.
Representanten Marit Tingelstad påstod at dette var en marginal problemstilling fordi det bare var inntil 2 000 barn det gjaldt. Ja, det er ikke mange barn, men det som er bekymringsfullt, er at det er mer enn dobbelt – nesten tre ganger – så mange som i Sverige. Og det må jo i seg selv si noe om at vi er på gal vei.
Representanten Lønning tillegger meg et enten–eller-motiv. Der tar representanten Lønning grundig feil, men det er en grei måte å argumentere på for å se om man kan vinne en debatt. Det er ikke noe enten–eller i denne sammenhengen for disse barna, men hovedmomentet er at alle voksne opptrer som tenkende, voksne individer og påtar seg det ansvaret de vitterlig har og ikke forsøker å unndra seg det med mer eller mindre lugubre metoder.
La meg få gi et eksempel. I en liten kommune i Finnmark finnes det en grendeskole med 15 elever. En elev på syv år hadde et kort møte med PP-tjenesten. Dette resulterte i et tilsvarende kort møte med overordnet instans 35 mil borte. Denne eleven kom tilbake til sin skole med Ritalin, ingen diagnose, men med en beskjed om å prøve det i tre uker. Hjalp det, så skulle de fortsette. Og den som skulle evaluere dette, var læreren – nytilsatt fra en annen landsdel, som ikke kjente eleven på syv år! Han skulle evaluere om dette var et riktig medikament! Det som kanskje er mer bekymringsfullt i denne meget lille kommunen, er at det ved sentralskolen i én klasse finnes fire elever som også går på Ritalin.
Hvilken kommune jeg snakker om, hvilken skole jeg snakker om, er neppe spesielt interessant. Det kan dokumenteres, og det burde få bjeller til å ringe både her og der!
Og når vi snakker om den gode, kritiske bruken, vil jeg bare henvise til at leger har i mange år i dette landet forordnet beroligende midler; Vival, Valium, sovemedisin, smertestillende som Paralgin forte, og alle disse har blitt misbrukt over tid av større og mindre grupper av den norske befolkning. Vi vet det, men vi gjør ikke forferdelig mye med det!
Statsråd Tore Tønne: Jeg vil igjen benytte anledningen til å understreke at det er bred enighet i Norge om at Ritalin kun skal brukes ved særlige indikasjoner, at det skal forskrives av lege, og at det kun skal skje etter spesiell tillatelse. Det er også enighet om at diagnoseproblematikken er vanskelig her, og også muligens de faglige vurderinger av effektene i de enkelte tilfeller. Jeg tror representanten Evje beskrev effektene som at sjelen settes inn i mørkekammer. Det sier vel i tilfelle litt om hvor diffust dette også kan betegnes. Jeg mener likevel at vi fra en medisinsk synsvinkel har en forsvarlig bruk av Ritalin i Norge.
Så litt om bruken av statistikk. Noe av den økningen som er omtalt her, har nok sammenheng med at man har bedret mulighetene for diagnostisering. Det er også slik at når et middel tas i bruk, er det naturlig at det fremstår som en økning i den samlede bruken uten at det behøver å bety at det er overdreven bruk i de enkelte tilfeller som ligger bak.
Jeg vil også advare litt mot sammenligninger internasjonalt, sammenligninger med andre land, fordi det er en del forskjellige regler, det er en del forskjellige holdninger, og det er en del forskjellige tidspunkter for når man introduserer bruken av virkemidlet, som gjør at de sammenligningene kan bli noe misvisende.
Ellers er det vel enighet her, tror jeg, om at dette er et både-og-problem med hensyn til det medisinske og det pedagogiske. Men som jeg har vært inne på før, har det vært naturlig for meg å ikke gå særlig mye inn på de rent pedagogiske sidene. Men jeg mener vi har forsvarlige retningslinjer for bruken.
Jeg vil samtidig benytte anledningen til når det gjelder tendensen som det er vist til til bruk av dette i skolen, å advare mot en del begreper som jeg mener ikke er dekkende for situasjonen, f.eks. som at man «putter dop i seg», og at det er en «medikalisering av atferdsproblemer» i skolen som grenser til en kultur. Det tror jeg ikke det er dekning for å si. Det er medisiner som forskrives av hensyn til elevene, og ikke av hensyn til forholdene i skolerommene.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.