Jan Tore Sanner (H): Tidlig i 1990 kom det urovekkende rapporter om konsekvensene av forurensningen fra bl.a. nikkelverket på Kolahalvøya. Store utslipp av svoveldioksid fra smelteverket i Nikel fikk konsekvenser for natur og miljø, ikke bare i området rundt fabrikken, men også på den norske siden av grensen, særlig i Øst-Finnmark. Det synlige og mest konkrete utslaget var store skader på skogen på begge sider av grensen. Vi ble igjen minnet om at miljøproblemene er av grenseoverskridende karakter. Utslippene fra nikkelverket var på nesten 250 000 tonn i året. Det tilsvarer nesten fem ganger de totale utslippene av svoveldioksid fra alle norske kilder.
Dette førte til at Syse-regjeringen og statsministeren personlig startet et arbeid for å få til et samarbeid med Sovjetunionen om rensing av industrien. Syse-regjeringen fikk med seg Sverige og Finland i drøftelsene, og i løpet av 1990 var en avtale en realitet. Fra norsk side vedtok man å bidra med 300 mill. kr.
Syse-regjeringens initiativ var av flere grunner et banebrytende miljøpolitisk arbeid. Det var et reelt forsøk på å gå fra de store ord til konkret handling i internasjonalt miljøsamarbeid, og det var en realisering av målet om en kostnadseffektiv miljøpolitikk. 300 mill. kr investert i rensetiltak i Nikel ville gi en langt større miljøgevinst enn de samme midlene investert her hjemme. I dag, ti år etter at statsminister Jan P. Syse fikk Stortinget med på å øremerke 300 mill. kr til miljøtiltak på Kola, står fortsatt 270 mill. kr ubenyttet. Samtidig vet vi at miljøproblemene i Nordvest-Russland er enorme og at disse fortsatt truer natur og miljø i Norge.
Det er flere grunner til at pengene ikke har blitt brukt. Nedleggelsen av det russiske ministeriet for økologi, russisk byråkrati og den usikkerheten som har hersket rundt nikkelverkets fremtid, har bydd på betydelige utfordringer. Jeg tror imidlertid at det er for enkelt å legge ansvaret ensidig på russisk side. Den nedprioritering som ble foretatt av dette arbeidet etter Syse-regjeringens fall, ved bl.a. å overføre ansvaret fra statsministerens kontor til Miljøverndepartementet, har redusert fokuseringen og trykket på saken.
Jeg tror dessverre at denne saken er et eksempel på at det ofte kan være lettere å finne gode forklaringer enn gode løsninger.
Spørsmålet om norsk miljøhjelp til Russland har dimensjoner langt utover ønsket om å begrense forurensningen. Det dreier seg om hvordan vi kan bistå de tidligere kommuniststatene i arbeidet frem mot demokrati og markedsøkonomi. En svært viktig del av dette arbeidet har vært miljøopprydding i statsstyrt industri og støtte til atomsikkerhetstiltak. Derfor har Høyre hvert eneste år siden Syse-regjeringen tatt til orde for et sterkere engasjement. Og jeg vil understreke at det norske engasjementet i nord er av avgjørende betydning også for å øke USAs og EUs engasjement og deltagelse. Utfordringene er av en slik art at vi er nødt til å mobilisere flere gode krefter dersom vi skal lykkes i oppryddingsarbeidet. Kampen om USAs og EUs oppmerksomhet er stor. Lykkes vi i å få utfordringene høyere opp på deres prioriteringsliste, vil vi også oppnå gode resultater.
Problemet er imidlertid at norske myndigheter over tid har nedprioritert innsatsen. Da blir de negative ringvirkningene store.
Det er kanskje en overdrivelse å kalle 1990-tallet for det tapte tiår, men det er en realitet at vi har oppnådd lite og tapt mye tid.
Nå er det imidlertid viktig å se fremover. Og jeg har store forventninger til den nye miljøvernministeren. Etter hva jeg forstår, har Siri Bjerke både kunnskap, interesse og engasjement knyttet til de store miljøutfordringene i nord. Og i likhet med Høyre har ministeren sagt at hun vil føre en moderne miljøpolitikk – med andre ord fokusere på
I utgangspunktet var de refererte 300 mill. kr øremerket til rensetiltak på smelteverket i Nikel. Det har vært spesielle problemer knyttet til dette prosjektet fordi Norilsk-Nikel-konsernet har satt spørsmålstegn ved smelteverkets fremtid. Høsten 1998 tok derfor Høyre initiativ til en mulig omprioritering av midlene. Og i budsjettinnstillingen for 1998-99 åpnet en samlet komite, med unntak av Fremskrittspartiet, for at midlene kunne brukes til andre miljøtiltak på Kolahalvøya. Midlene er med andre ord ikke lenger bundet til smelteverket i Nikel.
Det har nå gått halvannet år siden Stortinget åpnet for alternativ bruk av midlene. Det er ikke den nåværende miljøvernministerens feil at resultatene fortsatt har uteblitt, men jeg håper at hun kan si noe om hvordan departementet har fulgt opp Stortingets ønske.
Jeg vil benytte anledningen til å peke på to mulige prosjekter for omdisponering av midlene. Det første alternativet er å etablere et investeringsfond for ombygging og rensing av smelteverket i Montsjegorsk på Kolahalvøya. Ifølge Bellona er økonomien i Montsjegorsk langt mer bærekraftig, og smelteverkene i byen antas å ville klare seg i konkurransen og markedsøkonomien. Skadene på naturen er meget alvorlige, og utslippene herfra utgjør det største sur nedbør-problemet på Nordkalotten.
Et annet forslag er å flytte pengene til et miljøinvesteringsfond for norsk næringsliv i Nordvest-Russland. Et stort antall bedrifter besitter kompetanse og teknologi som ønskes overført til Nordvest-Russland for miljøprosjekter. Det dreier seg først og fremst om energitiltak, men også prosjekter knyttet til avfallshåndtering og drikkevann. I dag er det et stort problem at miljøprosjekter med kort payback-tid ikke realiseres på grunn av kapitalmangel på russisk side. Dette kan dreie seg om investeringer knyttet til bioenergi eller ny elektrisitet som kan erstatte tungolje eller kull. Slike prosjekter kan ha en payback-tid ned mot ett år. I det gamle Sovjetunionen var tungolje nesten gratis for lokalsamfunn og industribedrifter, mens utgiftene i dag truer med å knekke mangt et budsjett. Norsk hjelp til slike investeringer kan med andre ord både gi positive konsekvenser for miljøet og samtidig frigjøre midler som lokalsamfunnene kan bruke til f.eks. skole og helse.
Det er ikke mulig å snakke om miljøutfordringene i Nordvest-Russland uten å komme inn på atomsikkerhet. På tross av det nesten ufattelige problemet vi står overfor, og som vi vet at vi er nødt til å finne en løsning på, har de norske bevilgningene gått kraftig ned.
Om myndighetenes reduserte fokusering på atomsikkerhet i Nordvest-Russland er en konsekvens av de reduserte bevilgningene, eller om budsjettkuttene har vært en konsekvens av redusert oppmerksomhet, er i ettertid mindre interessant. Nå må atomsikring på dagsordenen og opp på Regjeringens prioriteringsliste.
Jeg vil konkret utfordre miljøvernministeren til i et samarbeid med utenriksministeren å innta en lederrolle i det internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å oppnå gode resultater.
Det som er spesielt viktig nå, er å sette fortgang i arbeidet med sikring av atombrenselet som i dag ligger svært uforsvarlig lagret. Jeg vil også understreke verdien av hjelp til selvhjelp-programmer som kan bidra til økt utveksling av eksperter. På den måten vil man sikre at kompetansen styrkes, og at den i større grad også blir værende i Russland.
Jeg forventer ikke at statsråden skal respondere på de konkrete forslagene jeg har pekt på, men jeg håper at miljøvernministeren presenterer en positiv holdning og ikke minst en offensiv strategi for norsk nødhjelp til vårt nabofolk i øst.
Den nye miljøvernministeren står overfor en krevende oppgave. Jeg kan love at Høyre fortsatt vil være en utålmodig pådriver for å øke Norges miljøhjelp til Nordvest-Russland, men samtidig kan jeg love at Høyre vil støtte Regjeringen dersom den tar det miljøansvar Norge bør ta.
Statsråd Siri Bjerke: Jeg er enig med Jan Tore Sanner i at Norge som naboland til Russland har interesse av å bidra til å løse de store miljøproblemene som landet står overfor. Dette har vært en målsetting helt siden miljøvernsamarbeidet mellom Norge og daværende Sovjetunionen startet i 1988. Miljøvernforvaltningen har med stor egeninnsats og økonomisk støtte fra Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa bygd opp en samarbeidsstruktur som er langsiktig, og som har som mål å bidra til at forvaltning og næringsliv i Russland skal bli bedre i stand til å håndtere landets miljøutfordringer i framtiden.
Fordi prosjektet er så viktig vil jeg gjerne gå gjennom litt av historien til rensingen ved Petsjenga-Nikel.
I forbindelse med forhandlinger sommeren 1990 mellom norske, finske og russiske myndigheter om et prosjekt for modernisering og reduksjon av svovelutslippene fra nikkelverket i Petsjenga, gjorde regjeringen Syse det kjent at man ville gi en støtte på inntil 300 mill. kr til miljøtiltak på Kola for å bidra til en miljømessig akseptabel reduksjon av disse alvorlige utslippene. Disse forhandlingene førte imidlertid ikke til noe konkret resultat.
I en interpellasjonsdebatt i 1993 svarte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at Regjeringen ville fortsette arbeidet for å finne en akseptabel løsning. Arbeidet har siden den gang hatt høy prioritet gjennom skiftende regjeringer. Jeg kan forsikre om at det også er viktig for denne regjeringen å bidra til at saken får et positivt utfall.
Etter at et norsk-svensk konsortium bestående av Elkem Technology, Kværner og Boliden Contech i 1993 vant en internasjonal anbudskonkurranse som var utlyst av russiske myndigheter for modernisering av Petsjenga-Nikel, har det i perioden 1993-96 blitt utført prosjekteringsarbeid som grunnlag for å kunne realisere prosjektet.
Gro Harlem Brundtland tok et initiativ overfor sin russiske kollega høsten 1995 da de undertegnet en intensjonserklæring om støtte til gjennomføring av prosjektet. Og da president Jeltsin var på besøk i Norge i mars 1996, ble det undertegnet en protokoll hvor den russiske regjeringen konkretiserte grunnlaget for finansiering av prosjektet. Kontrakt om gjennomføring av prosjektet ble ferdigforhandlet mellom selskapene og parafert i desember 1996, og norske myndigheter fulgte aktivt opp med sikte på at prosjektet skulle gjennomføres.
I april 1997 ble imidlertid det norsk-svenske konsortiet informert av ledelsen i Norilsk Nikel, som eier av Petsjenga-Nikel, om at viktige forutsetninger for prosjektet var endret i og med at forvaltningen av den russiske stats eierandel var overlatt til et privat selskap. Videre ønsket konsernet å drøfte et forenklet moderniseringskonsept. Dette var et samarbeid med Den nordiske Investeringsbank, NIB, og konseptet var basert på et av alternativene i det opprinnelige prosjektforslaget. På bakgrunn av den store betydningen dette prosjektet ville ha for miljø- et i de nordlige nærområdene, ønsket Den nordiske Investeringsbank å engasjere seg i prosjektet. Siden det opprinnelige prosjektalternativet ikke lot seg gjennomføre, stilte man seg fra norsk side positivt til dette fordi en hele tiden så betydningen av at prosjektet kunne realiseres.
I august 1997 ble NIB og norske myndigheter informert om at konsernet Norilsk Nikel formelt var privatisert, og at den nye ledelsen arbeidet med et investeringsprogram for konsernets anlegg. NIB har hele tiden framholdt at norsk medvirkning vil være nødvendig for å få realisert prosjektet, men har for øvrig forhandlet på egne vegne. Forutsetning for medvirkning fra norsk side har hele tiden vært at de samlede utslippene av svovel og tungmetaller i Nikel og Zapoljarny skulle reduseres med 90 pst.
Som det framgår av budsjettproposisjonen for 1999, la regjeringen Bondevik vekt på at de miljømessige virkningene av prosjektet ville være store for Øst-Finnmark, og at de perspektiver det innebærer for sysselsettingen i området, så vel som for det økonomiske og miljømessige samarbeidet innenfor Barentsregionen, skulle tillegges vekt. Man ønsket derfor fortsatt å holde muligheten åpen for å bidra til gjennomføring av det prosjektet NIB forhandlet om. Dette har ennå ikke vært mulig, men parallelt med dette arbeidet er det satt i gang en rekke andre typer miljøtiltak for å redusere forurensningen i Nordvest-Russland. Disse har kommet fram gjennom prioriteringer i Den blandede norsk-russiske miljøvernkommisjon og er hovedsakelig finansiert over Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Det gjelder også samarbeidstiltak knyttet til atomsikkerhetstiltak.
Det største norsk-russiske samarbeidstiltaket for miljøtiltak i industrien er «Program for renere produksjon». Dette arbeidet og annet miljøarbeid skal prioriteres videre i tiden som kommer. I mange bedrifter har det gjennom dette programmet blitt utdannet driftsingeniører. Det er gjennomført en rekke lønnsomme miljøforbedringstiltak. Dette har også kommet Petsjenga-Nikel til gode ved at det er gjennomført bedriftsinterne opplæringsprogrammer. Viktige forbedringstiltak er gjennomført, og det er bygd opp en betydelig lokal miljøkompetanse.
I tillegg har vitenskapelig dokumentert informasjon redusert frykt og usikkerhet og gitt oss mye bedre informasjon om miljøforholdene i Nordvest-Russland. I grenseområdene har vi dokumentert omfanget av forurensning i luft, vannet og økosystemet på land samt konsekvenser for lokalbefolkningens helse.
Fokus og trykk i Nordvest-Russland er ikke redusert som følge av at Miljøverndepartementet har hatt ansvar for prosjektet i Petsjenga-Nikel. Regjeringen vil i det fortsatte arbeidet samarbeide på tvers av de berørte departementene for å prioritere satsingen i Nordvest-Russland. Det er lagt ned et betydelig arbeid fra miljøvernmyndighetenes side for å realisere dette moderniseringsprosjektet, og vi har ikke villet slippe det fordi det hele tiden har vært framdrift i saken, selv om en ennå ikke har funnet en løsning. Grunnen til at vi ikke har sluppet det, er de betydelige utslippene, som også representanten Sanner viste til i starten av sitt innlegg. Men den ustabile politiske og økonomiske situasjonen med skiftende eierforhold har gjort at vi ennå ikke har klart å gjennomføre prosjektet. Vi håper imidlertid at det prosjektet som Den nordiske Investeringsbank fortsatt forhandler om, skal kunne realiseres, og vi ser fortsatt et grunnlag for å arbeide med dette. Et sentralt virkemiddel da vil være å opprettholde den fullmakten som er knyttet til dette viktige prosjektet på Kolahalvøya. Verken den forrige regjeringen eller denne regjeringen har derfor funnet det naturlig å ta opp spørsmålet om avvikling av denne fullmakten. NIB opplyser nå til oss at et ferdigstrukturert moderniseringsprosjekt basert på den opprinnelige anbudskontrakten er overlevert konsernledelsen i Norilsk til vurdering, og det ventes et svar fra konsernledelsen i løpet av sommeren. Regjeringen vil derfor komme tilbake til denne saken i budsjettproposisjonen for 2001 ut fra den situasjonen som da foreligger.
Jan Tore Sanner (H): Jeg registrerer at statsråden sier at arbeidet har hatt høy prioritet. Prioriteten har åpenbart ikke vært høy nok. Jeg synes den er lite tilfredsstillende den forklaringen som er gitt på at 270 mill. av 300 mill. kr fortsatt står ubenyttet etter ti år. Det bekrefter at det i denne saken har vært lettere å finne gode forklaringer enn å finne gode løsninger.
Jeg er også litt overrasket over statsrådens defensive holdning. Jeg hadde forventet at statsråden benyttet denne anledningen til å presentere en mer offensiv strategi og kanskje markere et linjeskifte i forhold til den foregående regjering, som har hatt fokus på mange områder i miljøpolitikken, men som har hatt en for svak fokusering på problemene i Nordvest-Russland.
Jeg registrerer at man fortsatt vil holde muligheten åpen for investeringer på nikkelverket. Etter den informasjonen jeg har fått, setter konsernledelsen spørsmålstegn ved om verket vil overleve, og da synes det for meg underlig at man fortsatt vil prioritere dette prosjektet. Stortinget har som sagt åpnet for en mulig omdisponering av midlene, og jeg vil spørre statsråden om man nå er villig til å sette en frist for bruken av disse midlene før man eventuelt tar til orde for en omprioritering.
Jeg vil også spørre statsråden om hvilket ambisjonsnivå den nye Regjeringen har når det gjelder Norges bidrag til å være en deltaker i å løse miljøproblemene i Nordvest-Russland. Hvilke initiativ vil man ta i forhold til EU for å få EU til å trappe opp sitt engasjement, og hvilken rolle ser man for seg at Norge kan spille i den sammenheng? Som sagt, jeg er litt overrasket over at statsråden ikke benytter denne anledningen til å markere et linjeskifte og markere at den nye Regjeringen setter miljøproblemene i Nordvest-Russland høyere på prioriteringslisten, at man er mer opptatt av å presentere gode forklaringer enn å legge de gode løsningene på bordet.
Statsråd Siri Bjerke: Grunnen til min gjennomgang av historien i Petsjenga-Nikel-prosjektet er at jeg fortsatt ser et potensial for dette viktige prosjektet. Og når det er så viktig for Norge, er det nettopp av den grunn Jan Tore Sanner la vekt på, at det slippes ut enorme mengder svoveldioksid fra dette anlegget nær innpå Norges grense. Selv om utslippene nok er noe lavere enn på det tidspunktet Sanner refererte til, så vil de være rundt 240 000 tonn i året, og det er mange ganger de norske utslippene. Når vi da i tillegg har en strategi for forhandlinger som ennå ikke har vist seg mislykkede til tross for at prosjektet har hatt en lang historie, og til tross for mislykkede forslag som skyldes den enormt vanskelige situasjonen som er på russisk side både med å prioritere miljø og det å ha økonomi til å satse på slike tiltak, synes jeg at det er svært viktig å gi dette prosjektet en ytterligere sjanse.
På den annen side er det opplagt viktig å satse på flere arenaer når det gjelder miljøsatsing i Nordvest-Russland. Sanner nevnte flere viktige områder, bl.a. atomsikkerhetsarbeidet. På dette området er jo Norge et foregangsland internasjonalt. Vi er et foregangsland med hensyn til å få EU og USA engasjert på dette området, og her vil Regjeringen fortsette sin satsing og ha en offensiv strategi, fordi det på dette området er avgjørende at vi ikke handler alene. Det er betydelige interesser utenriks- og sikkerhetspolitisk som krever et bredere internasjonalt engasjement.
Også på et mer avgrenset miljøområde har vi en rekke utfordringer utover Petsjenga-Nikel, som jeg redegjorde for i mitt innlegg, og vi har en rekke prosjekter som har vist seg vellykkede, hvert av dem kanskje av noe mindre karakter, men med kompetanse spesielt bygd opp i forhold til næringslivet, renere produksjon og energiøkonomisering. Det er en rekke slike prosjekter som det har vist seg mulig å gjennomføre. Det skal vi fortsatt gjøre. Men parallelt med dette bør vi gi renseprosjektet i Petsjenga-Nikel i regi av Den Nordiske Investeringsbank en fortsatt sjanse, og da vil det være riktig å beholde denne fullmakten i budsjettet.
Bent Hegna (A): Debatten og oppmerksomheten omkring miljøproblemene på Kola og i Nordvest-Russland blusser opp med jevne mellomrom. Vi er alle klar over den dramatiske situasjonen som råder i Norges nærmeste nabolag, og det er heldigvis stor enighet i Stortinget om å bruke tid og krefter for å hjelpe til med oppryddingen.
Det er prisverdig av representanten Sanner å ta opp denne debatten og holde søkelyset og presset på dette.
Problemene i området er mange og mangfoldige. Fattigdom og sosial oppløsning, arbeidsledighet som resultat av store nedleggelser i industrien, enorme miljøproblemer knyttet til industriutslipp og kanskje ikke minst situasjonen for kjernekraftverkene og behandlingen av det radioaktive avfallet. Alt dette og mer til er svært alvorlige problemer hver for seg og bortimot eksplosive sammen.
For Arbeiderpartiet har utgangspunktet for arbeidet med å hjelpe til med oppryddingen og forbedringen av forholdene i Nordvest-Russland først og fremst vært å hjelpe de menneskene som lever i området. Men det blir også et godt bevis på at hjelp til naboen når det er problemer, er å skape bedre forhold også for seg selv. Det er ikke vanskelig å forstå at problemene, ikke bare de synlige miljøskadene, men også de mer menneskelige problemene som følger i kjølvannet av utviklingen i Russland, sprer seg innover norsk grense når situasjonen er slik den er. Den eneste måten å stanse det på er at forholdene i Russland blir bedre.
Det er helt udiskutabelt at fattigdom og miljøproblemer henger sammen. Det er også av avgjørende betydning at utviklingen av demokratiet fortsetter.
I mer enn ti år har arbeidet med å redusere miljøproblemene i Nordvest-Russland stått på den politiske dagsordenen. Optimismen i forhold til å se resultater har svingt opp og ned etter som årene har gått og diverse tiltak har sett – eller nesten sett – dagens lys.
Selv om det meste er ugjort og miljøproblemene kanskje ikke er blitt veldig mye mindre, har det tross alt blitt gjennomført en rekke prosjekter. Den uoversiktlige og nærmest kaotiske tilstanden store deler av det russiske samfunnet er i både politisk og økonomisk, gjør arbeidet svært vanskelig. Det er lett å bli frustrert og utålmodig etter å se resultater, men det er viktig ikke å miste troen på at hjelp nytter.
Det konkrete prosjektet interpellanten tar opp, er ett av mange viktige prosjekter. Det er kanskje det mest synlige – i dobbelt forstand – fra Norge, så dette må prioriteres høyt, og en må få fortgang i arbeidet.
Som jeg sa: Gjennom mange år har det svingt opp og ned med skiftende regjeringer og skiftende deltakere i prosjektet i Nikel. Det viser i og for seg to ting – at ting tar tid, lengre tid i Russland enn de fleste andre steder, og at i politikken er tålmodighet en dyd av nødvendighet.
Til slutt skal jeg avslutte med et sitat fra en kjent, russisk politiker som for lengst er død og vel bevart – Lenin. Han utgav et skrift som het noe slikt som «noe må gjøres». Vi kan vel omskrive det og være enige om at mye må gjøres.
Robert Erikson (Frp): Det er riktig som interpellanten og også statsråden var inne på, at Norge ved flere anledninger tidligere har vært inne med økonomisk bistand i russiske områder. Et av de store problemene etter mitt skjønn har vært at russiske interesser og russiske myndigheter har vist svært liten interesse for oppfølgingen av disse midlene. Det var også noe av begrunnelsen for at Fremskrittspartiet ikke var med på den flertallsmerknaden som det refereres til i interpellasjonen.
La meg så vise til at det gjennom mediene har fremkommet at Russland har manglende retningslinjer og tiltak for sikring av bl.a. radioaktivt avfall og vedlikehold av utstyr. Norske myndigheters interesse burde i den sammenheng være å få en faglig og objektiv vurdering av hvilke konkrete konsekvenser dette kan få for norske forhold. Jeg tenker selvfølgelig spesielt på de faktiske konsekvensene dette kan få for folks helse og for naturressursene i våre to nordligste fylker. Skulle man gjennom en grundig og objektiv registrering få konstatert at de russiske forhold rundt bl.a. sikring av atomavfall vil medføre store og alvorlige konsekvenser for norske forhold, er selvfølgelig også Fremskrittspartiet villig til å diskutere nødvendige tiltak for å forhindre at så skjer.
La meg så, som en kuriositet mot slutten, få lov til å si at jeg synes det er litt bemerkelsesverdig at Høyre fra denne talerstolen nærmest påpeker at det eneste, viktigste og riktigste å gjøre i denne sammenhengen er å bevilge disse midlene. Man skulle tro at det viktigste var å gå inn og få internasjonale avtaler, og ikke minst også en markedsøkonomisk omlegging i Russland, som ville ha ført til en helt annen miljøsituasjon også der. Miljøet hadde på den måten blitt mye bedre. Det burde har stått langt mer i sentrum for Høyre.
Bror Yngve Rahm (KrF): Situasjonen i Nordvest-Russland er svært alvorlig. Over flere tiår har det bygd seg opp et enormt miljøproblem i området, som også innebærer en sikkerhetsmessig risiko for hele regionen, inklusiv Norge generelt og vår nordligste landsdel spesielt.
Det har opp gjennom årene vært tatt en rekke internasjonale initiativ for å redusere de betydelige miljømessige og sikkerhetsmessige utfordringene som preger denne delen av Russland. Også Norge har bidratt stort i denne sammenheng, og det har vært tverrpolitisk enighet om at Norge må være med og ta ansvar for den situasjonen som truer hele nordområdene.
Energi- og miljøkomiteen har ved selvsyn fått bekreftet alvoret i situasjonen. Ved sin rundreise i Russlands nordvestlige områder for en stund tilbake fikk komiteen anledning til å besøke både nikkelverket og opplagringsplassene for utrangerte atomubåter og radioaktivt avfall. Inntrykkene fra den reisen skremmer og bekrefter nødvendigheten av økt innsats, både fra Norge og fra det internasjonale samfunn, for å redusere den miljø- og sikkerhetsrisiko som er knyttet til hele dette området.
Nordvest-Russlands enorme problemer gjenspeiler seg også i forhold til befolkningens helsemessige situasjon. Tall viser at gjennomsnittlig levealder for menn i dette området ligger på bare ca. 50 år, og det er liten grunn til å tvile på at det er en klar sammenheng mellom befolkningens generelle helsetilstand og områdets store miljøskader.
Norge har selvsagt også en egeninteresse av økt fokusering og innsats på dette området. Befolkningen i våre nordlige landsdeler føler en berettiget bekymring for situasjonen, bl.a. knyttet til konsekvenser ved eventuelle atomulykker og også andre trusler knyttet til miljøet generelt.
Som det fremgår av representanten Sanners interpellasjon, ble det for mer enn ti år siden tatt et viktig initiativ av daværende regjering Syse for å avhjelpe problemene knyttet til smelteverkene i Nikel. Det ble satt av betydelige summer øremerket for innsats mot disse verkene. Også senere regjeringer, inklusiv sentrumsregjeringen, har hatt betydelig fokusering på problemene i nordområdene.
Likevel, en vesentlig del av de bevilgede midlene er ikke benyttet. Det er utilfredsstillende, selv om det må sies at også hindringer fra russiske myndigheters side er en sterkt medvirkende årsak til dette.
Interpellanten Jan Tore Sanner retter en berettiget anmodning til statsråden om at hun følger opp dette som et prioritert satsingsområde, bl.a. under henvisning til en nesten samlet komites åpning for bruk av midlene på andre viktige miljøtiltak på Kolahalvøya.
Kristelig Folkeparti slutter seg til en slik anmodning og ber statsråden intensivere og følge opp innsatsen for å redusere miljøproblemene i Nordvest- Russland.
Siri Frost Sterri (H): La meg aller først bare som en kort kommentar til innlegget fra Robert Erikson fra Fremskrittspartiet bemerke at han må jo totalt ha misforstått hva denne interpellasjonen dreier seg om, men det bekrefter jo i så måte Fremskrittspartiets mangel på politikk i så vel bistandsspørsmål som miljøspørsmål.
La meg deretter uttrykke glede over at statsråden deler Høyres oppfatning når det gjelder de miljøutfordringer vi står overfor i nord. Men da er det viktig, som interpellanten understreket, at statsråden i tillegg er villig til å la dette munne ut i konkret og mer offensiv handling, ikke minst fordi det er bred enighet i Stortinget om at en bedring av miljøsituasjonen på Kola også er i Norges interesse. Miljøsituasjonen er alvorlig, og det er i norsk interesse å hindre at den forverres, også på steder som geografisk ligger lenger borte fra våre nærområder.
På Kolahalvøya finnes det mellom 70 000 og 80 000 brenselselementer, og lagringen av brukte elementer er et stort problem. Det er i denne forbindelse bekymringsfullt at Russland for et år siden startet planleggingen av å ta imot 10 000 tonn radioaktivt avfall for å tjene penger til statskassen. Dette avfallet skulle lagres på Majak, der det allerede fins minst 44 000 brukte brenselselementer, 26 000 kg plutonium og 200 deponier med en halv million tonn fast radioaktivt avfall. Majak er kanskje det mest forurensede område i verden. Situasjonen ville ikke bli bedre dersom Russland nå skulle ta imot ytterligere avfall.
Norske myndigheter har samtidig bidratt til å finansiere frakt av avfall fra Kolahalvøya til Majak i jernbanevogner. Dette prosjektet er finansiert gjennom den bilaterale avtalen mellom Russland og Norge om atomsikkerhet. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvordan står denne saken i dag, og på hvilken måte vil norske myndigheter sørge for at bruk av norske miljøpenger ikke bidrar til å forverre situasjonen?
John Dale (Sp): Det er rett som interpellanten seier, at Noreg har særleg ansvar for og interesse av å medverka til å løysa dei store miljøproblema som finst i Barentsregionen. Situasjonen i Nordvest-Russland er særleg problematisk.
Men ærleg talt, eg synest representanten Jan Tore Sanner ved å interpellera om 300 mill. kr som stadig står ubrukte, tapar eit større perspektiv av syne, og det er at Noreg er ein viktig og aktiv utanrikspolitisk aktør i Barentsregionen. Samanlikna med andre land har Noreg ein høg profil i området. Slik interpellasjonen er utforma, kan me lett få inntrykk av noko anna, og det er i tilfelle ufortent. Det er sjølvsagt interessant for Stortinget å få vita årsakene til at løyvde midlar ikkje er gjorde operative. I dag har miljøvernministeren kome med eit tilsvar, og det er etter mitt syn tilfredsstillande. Det dokumenterer at dei påviste problema ikkje har norsk passivitet som årsak, og at det ikkje er nokon grunn til å reisa kritikk mot den tidlegare regjeringa.
Representanten Jan Tore Sanner har sjølvsagt dei beste motiva for å engasjera seg i dei store miljøproblema i Nordvest-Russland. Men, som sagt, Noreg er der, og vår oppgåve er å trekkja med andre land, også EU, for å kunna ta det kjempelyftet utfordringa krev. Diverre vik EU stadig tilbake for å ta sin del av ansvaret, det hjelper lite at Sverige og Finland er medlemer av unionen.
Me snakkar her om miljøtrugsmål som er retta mot heile Europa, ja, som også er globale i sin natur. Men Brussel er lite samarbeidsvillig, trass i at Noreg gjennom fleire år har hatt på gang ein pågåande diplomatisk offensiv, retta mot så vel parlamentarikarar som representantar for Ministerrådet og kommisjonen. Tidlegare og mangeårig leiar i utanrikskomiteen, Haakon Blankenborg, kan sikkert dokumentera den norske innsatsen på den parlamentariske sida. Skiftande regjeringar har heller ikkje lege på latsida. Nyleg engasjerte regjeringa Stoltenberg seg med tyngde for å få EU med. Eg ynskjer lykke til, for så langt har EU vist liten vilje og framstår stadig som lite eigna som katalysator i viktige miljøspørsmål i nord. Noreg, Russland, USA, Canada – ja Frankrike òg – er med, men EUs innsats er og vert symbolsk. Og det er ille, for det må vera lov å venta meir av eit EU der nordiske land er med.
Dette eksemplet viser oss at me treng eit europeisk samarbeid basert på eit utvetydig og operativt nasjonalt og regionalt ansvar. Ideen om ein nordisk dimensjon innan EU er sympatisk, men stadig eit skrivebordsprosjekt.
Noreg har i stor grad fokusert på miljøtrugsmålet frå nord, og me må forsterka vårt aktive arbeid i området. Det vil i seg sjølv vera eit viktig poeng i strevet for å få andre med. På det punktet er eg heilt samd med interpellanten.
Hallgeir H. Langeland (SV): Nå kan det vera at miljøvernministeren har så mykje arbeid med å rekna på klimautsleppa på desse komande gasskraftverka at ho ikkje har tid til å tenkja på noko anna. Eg må seia at det verkar veldig defensivt det som har kome i denne viktige saka, der me har fått lite til. Høgre og SV har måtta ta opp denne saka stadig vekk og prøvd å vera pådrivar i forhold til ulike regjeringar, men har ikkje hatt særleg suksess som pådrivar heller, i og med at resultata er så få som dei er. Likevel vil eg gje honnør til Høgre, som igjen tek opp denne saka med utgangspunkt i at nå må me få til meir konkrete ting, få resultat. Og det er det miljøvernministerens ansvar å få til.
Arbeidet med å rydda opp i miljøproblema i Nordvest-Russland er avhengig av eit godt samarbeid, sjølvsagt, med styresmaktene i Moskva, men ikkje minst eit godt samarbeid med lokale styresmakter og f.eks. lokale næringsdrivande. Ein kan spørja om ein ikkje skal satsa meir på det lokale kontaktnettet, og om ikkje det kan auka moglegheitene for at resultata kan bli betre. I denne samanhengen kan det verka som om nikkelverket skal fasast ut – i det minste er utsleppa derfrå reduserte i det siste. Då kan det vera ei dårleg sak å investera monalege midlar i eit anlegg der, og eg trur at representanten Sanner er inne på noko når han seier at ein heller bør investera i eit svovelreinseanlegg i Moncegorsk.
Lokalbefolkninga – i Noreg – i våre nordområde er opptekne av å ta vare på den gode kontakten med naboane i aust. Det er derfor stor skepsis, som miljøvernministeren skal vera klar over, til den opptrappinga som finn stad innanfor militær etterretning, nå sist ved etableringa av ein ny radar – Globus II. Norske styresmakter må ikkje nå, dryge ti år etter murens fall, rota seg borti noko og vera med og etablera radarsystem for amerikanske interesser. Det kan svekka arbeidet med å rydda opp i Nordvest-Russland.
SV forventar at Regjeringa forserer arbeidet som kan medverka til miljøopprydding, så vel når det gjeld svovelutslepp som dei mange alvorlege radioaktive forureiningskjelder som finst i området. Som fleire har vore inne på, har komiteen sjølv vore i området, og den kunnskapen – og det kontaktnettet – som den tidlegare komiteleiaren Stoltenberg har om området, gjer at SV har håp om at det kan bli slik fortgang i miljøoppryddinga som området treng. Men då må miljøvernministeren gå meir offensivt til verks enn ho gjorde i dag.
Gunnar Kvassheim (V): Jeg syns dette har vært en viktig debatt, fordi den viser at det er tverrpolitisk vilje til å fortsette et sterkt engasjement for å bidra til å løse miljøproblemene i Nordvest-Russland. Dessuten har debatten avklart at i denne type spørsmål er det ingen enkle forklaringer på hvorfor en ikke lykkes med å nå de mål en har hatt ambisjoner om.
Det tredje som er viktig ved denne debatten, er at den kan gi innspill som er av verdi når en skal forme veien videre. Jeg tror det er det som må være i fokus i denne type debatt – ikke å se på hvem som har skylden for at en ikke har kommet så langt som en håpet, men sammen bidra til å komme videre mot det målet vi har satt oss.
Jan Tore Sanner har rett i at Norge som naboland har et særlig ansvar når det gjelder å bidra å til å løse Russlands miljøproblemer. Jeg syns det svaret statsråden gav, på en god måte viser at denne viljen har vært til stede på hele 1990-tallet, og at den har blitt fulgt opp med et engasjement. Like fullt er det et paradoks at bortimot 300 mill. kr som ble bevilget for å redusere svovelutslippene, står ubrukt ti år etter at de ble bevilget. Det har imidlertid ikke stått på den politiske viljen i Norge, og jeg syns svaret illustrerte at mye av forklaringen på at en ikke har lyktes, ligger på russisk side.
Bevilgningene har vært rettet inn mot utslippene av svovel i Nikel. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om dette er det rette prosjektet å satse på i tiden framover. Jeg er av samme oppfatning som Jan Tore Sanner. Det må iallfall settes en frist som er av en slik karakter at en får en avklaring på dette, og eventuelt tar det som et utgangspunkt for å foreta et nytt valg av hva som blir satsingsområdet. Det fins mange alternativer med hensyn til å bruke de midlene som Norge har bevilget, og som jeg forventer en vil bevilge også kommende år. Det er andre deler av nikkelindustrien som absolutt har behov for medvirkning slik at en kan få redusert utslippene. Det er også store oppgaver som ligger uløste når det gjelder atomsikkerhet, og det er behov for et tett og godt samarbeid mellom Norge og Russland på dette området. Det er også behov for kompetanseutviklingsprogrammer for industri og forvaltning osv.
Jeg vil understreke Venstres sterke, klare ønske om å bidra til at dette blir en prioritert oppgave. Venstre vil også bidra til at det kan stilles nye midler til disposisjon for prosjekter som kan medvirke til en miljøoffensiv i nord.
Kjell Engebretsen (A): Interpellanten har satt et viktig problemområde i fokus, men når vi også fokuserer på dette med de 300 mill. kr som i sin tid ble stilt til disposisjon for et spesielt prosjekt, og hvor det står 270 mill. kr igjen, snevrer det kanskje inn selve denne viktige debatten som interpellanten helt åpenbart er ute etter å få til.
At det skyldes manglende prioritering fra norske myndigheters side at man ikke har fått brukt akkurat disse pengene til dette prosjektet, tror jeg ikke stemmer. Hvis man ser på hvordan denne saken er håndtert gjennom 1990-årene under vekslende regjeringer, er det nok ingen tvil om at det her har vært en betydelig aktivitet.
Et annet forhold som interpellanten peker på, er at det er blitt åpnet for omdisponering av disse midlene til andre miljøprosjekter på Kolahalvøya. Det er jo slik at dette nikkelverket i Nikel i Petsjenga-dalen slipper ut enorme mengder svoveldioksid og metaller, som er dramatisk. Så har man sagt at dette må vi forsøke å få satt en stopper for, og det har hele tiden ligget i kortene at dette kanskje vil være mulig. Derfor har man fra Regjeringens side sagt at det er lurt å la denne fullmakten ligge der, for hvis dette nå skjer, kan man gripe inn og få gjort noe ganske raskt.
Interpellanten etterlyser større pågåenhet for å få gjennomslag i denne spesielle saken. Nå er ikke dette et prosjekt som ligger i Hedmark eller i Troms, men altså på et territorium i en fremmed stat. Vi vil bidra, vi vil delta, vi vil inngå i en moderne internasjonal miljøpolitikk, men vi har altså også behov for en invitasjon for å kunne få gjort noe. Vi står overfor en selvstendig, vennlig nabostat, og vi må spille på den banehalvdelen som er mulig. Vi har gitt våre signaler, sagt hva vi ønsker, hva vi er villig til, og med en løpende kontakt, god kontakt, en felles forståelse og en gjensidig tillit skapes det helt åpenbart muligheter for et slikt samarbeid fremover.
Det er grunn til å takke interpellanten for at han har tatt opp dette viktige området, selv om jeg for min del mener at han bommer litt når det gjelder den konkrete saken han bruker for å nærme seg dette store problemområdet.
Gunhild Øyangen (A): Norge og Russland er nære geografiske naboer. Vi deler et meget verdifullt og fiskerikt hav, Barentshavet. Dette tilsier at det er viktig for oss å bidra til løsninger av de spesielle miljøproblemene i Nordvest-Russland.
De største problemene er knyttet til en ansvarlig behandling og lagring av brensel og avfall fra utrangerte atomubåter. Sovjetunionen hadde en meget stor flåte av atomubåter, langt større enn den samlede flåte innen NATO. Oppgaven har derfor svært store dimensjoner.
Vi kan beklage at de 300 mill. kr som ble gitt til rensing av utslipp fra Nikel, ikke er blitt benyttet, men det kan være svært vanskelig å gjennomføre prosjekter i Russland. Etter det jeg har fått opplyst, er den russiske evnen og interessen for å gjennomføre dette prosjektet svært liten.
Vi bør derfor etter min mening vurdere å ta konsekvensene av dette, og benytte midlene til andre prosjekter med miljømessig stor betydning for begge land. Jeg vil i den sammenheng vise til den norsk-russiske avtalen om miljøvernsamarbeid i forbindelse med opphugging av atomdrevne undervannsbåter.
Norge kjenner de reelle problemene og har utviklet samarbeidsformer med russiske politikere og embetsmenn. Derfor har man også lyktes i å gjennomføre prosjekter. Statsminister Bondevik besøkte høsten 1999 i Arkhangelsk et lager for flytende radioaktivt avfall, som var under full rehabilitering, finansiert med norske midler.
I disse dager avsluttes bygging av spesialjernbanevogner for transport av ubåtbrensel. Vi har også bidratt vesentlig til å øke sikkerheten ved Kola kjernekraftverk. Norge er i en enestående posisjon i dette arbeidet.
Kværner, nå under navnet Moss Maritime, har vært systematisk involvert i å utvikle prosjekter for industriell gjennomføring helt siden 1995.
Statens strålevern har arbeidet med å øke kompetanse og anseelse hos det russiske statlige atomtilsynet. Jeg er kjent med at Stortingets bevilgninger til dette arbeidet for år 2000 allerede er disponert, og at nye prosjekter dermed ikke vil kunne settes i gang i inneværende år. Vi har spesielt gode forutsetninger på dette området, og Norge har dokumentert at vi kan oppnå resultater her.
Jeg vil på denne bakgrunn be Regjeringen vurdere å omdisponere hele eller deler av de ubrukte midlene til prosjekter innen atomsikkerhetssamarbeid.
Jan Tore Sanner (H): La meg først si at flere innlegg både fra Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SV viser at det er bred oppslutning i Stortinget om en politikk som prioriterer miljøopprydding i Nordvest-Russland. Det er jeg glad for, det er positivt, og det bør følges opp i det videre arbeidet vi skal gjøre i Stortinget til høsten.
Jeg registrerer at statsråden fortsatt ønsker å prioritere smelteverket i Nikel. Da er det to spørsmål som må besvares. Det ene er: Vil smelteverket i Nikel bli faset ut, eller vil det ikke? Det andre spørsmålet er om det er vilje til å få realisert dette prosjektet på russisk side. Jeg forventer ikke noe svar på disse to spørsmålene nå, men jeg minner om at det, som sagt, har gått ti år siden disse midlene ble øremerket. Fortsatt står de to spørsmålene ubesvart, og jeg synes kanskje det er på tide at man setter en frist.
Jeg registrerer ellers at representanten Kjell Engebretsen mener at interpellasjonen kan snevre inn en viktig debatt. Jeg kan for så vidt være enig i at det ikke hadde vært noe problem om disse 300 mill. stod ubenyttet, dersom man for øvrig kunne vise til gode resultater, dersom man for øvrig kunne vise til en stor innsats, en offensiv holdning fra norsk side når det gjelder demokratiutvikling, når det gjelder miljøsatsing og når det gjelder næringsutvikling.
Jeg kan være enig med flere representanter, bl.a. Dale, i at det gjøres mye. Men spørsmålet er: Gjøres det nok? Er ikke dette et område hvor vi bør øke innsatsen, hvor vi bør ha et høyere ambisjonsnivå? Spørsmålet er ikke om vi kan, spørsmålet er om vi ikke bør ha en økt innsats. Dette dreier seg om vår sikkerhet i nord, og vår sikkerhet i nord avgjøres av at vi får til en positiv og demokratisk utvikling, at markedsøkonomien fungerer bedre, at vi bl.a. bidrar til næringsutvikling, og at vi bidrar på miljøfronten.
Helt til slutt: Da jeg hørte Fremskrittspartiets innlegg, trodde jeg et øyeblikk at Frederic Hauge og Oddekalv hadde klart å overbevise Fremskrittspartiets representanter på landsmøtet i Indre Hordaland sist helg, men da jeg hørte avslutningen, forstod jeg at det ikke var så veldig mye som satt igjen fire dager etter.
Presidenten: Det hjelper vel neppe om presidenten opplyser at det dreide seg om Geiranger i Møre og Romsdal – det endrer neppe realitetene.
Statsråd Siri Bjerke: Arbeiderpartiregjeringen vil prioritere miljøsatsingen i Russland fordi utfordringene er så store og fordi dette er så viktig for Norge som en nær nabo til Russland. Men hvis miljøutfordringene i Russland virkelig skal løses, kommer vi ikke utenom at det er russiske myndigheter selv som må ta den største jobben med å prioritere det. Samarbeidet mellom Norge og Russland på miljøområdet de siste årene har nettopp hatt dette for øye.
Det tar tid å få resultater i samarbeidet. Det er ikke bare satsingen i forhold til Petsjenga-Nikel som har vist oss det. Også samarbeid når det gjelder andre områder i Nordvest-Russland, f.eks. næringslivssatsingen, har det vist seg svært vanskelig å få til, bl.a. som følge av at lover og regler er så annerledes og så uforutsigbare i forhold til det norsk næringsliv er vant til. Atomsikkerhetsarbeid er et annet område som er nevnt, og som det også har vært vanskelig å få utløst penger i forhold til, fordi det har vært så mange forutsetninger som må på plass før de konkrete prosjektene kan settes i verk. Petsjenga-Nikel er et tredje eksempel. Jeg ser det likevel ikke som noen god løsning å slippe disse arenaene når det gjelder samarbeid, til tross for at det er vanskelig på kort sikt å få resultater her.
Jeg tror at en pådriverrolle fra Stortinget i dette arbeidet er svært viktig, og en pådriverrolle fra en miljøvernminister skal jeg gjøre mitt til at det blir, og det er nødvendig, men likevel ikke helt tilstrekkelig, i mye av dette arbeidet, som er så avhengig av et samarbeid nettopp med russiske myndigheter, ikke bare på sentralt plan, men like mye på lokalt plan.
Jeg vil kommentere det lokale, for jeg tror det er svært viktig at vi på disse store arenaene også går sterkere inn i samarbeid med lokale myndigheter, fordi det kan gi en forankring til å få prioritert miljø høyere fra russiske myndigheter, noe de konkrete samarbeidsprosjektene vi har hatt på dette området, har vært tydelige bevis på. Renere produksjon, som jeg nevnte – vi har tusen lønnsomme prosjekter i bedrifter på russisk side – er svært viktig i den sammenhengen, og de ideene som har kommet opp i denne debatten om mulige nye satsingsområder, er det også svært viktig å ta med seg i den videre debatten.
På dette grunnlag vil Regjeringen komme tilbake med en aktiv miljøsatsingsstrategi i Nordvest-Russland i budsjettproposisjonen for neste år.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 slutt.