Presidenten: Interpellasjonen vil bli tatt opp av John Dale.

John Dale (Sp): Innleiingsvis vil eg seia meg glad for at utanriksministeren på kort varsel har sagt seg villig til å svara på min interpellasjon. Denne viljen ser eg òg som uttrykk for at utanriksminister Jagland meiner problemstillingane i interpellasjonsteksten er høgst aktuelle, og det er i så fall også gledeleg.

For ti år sidan oppheva nasjonalstatane den styringa dei til då hadde hatt over transnasjonale kapitalrørsler. Bortfall av styringsinstrument vart ikkje erstatta med nye. Dette er eit vesentleg faktum i alle diskusjonar om nasjonalstatane sin lagnad i ein globalisert økonomi. Og konflikten er openberr. På den eine sida har frie kapitalrørsler drive fram ein vidtgåande integrasjon innan verdsøkonomien, på den andre sida har borgarane i landa ei stigande kjensle av å vera utsette for anonyme krefter. Vilkåra for å utøva demokrati er vortne dramatisk vanskelegare dei siste ti åra på grunn av dette.

Temaet har sjølvsagt stor offentleg interesse. Det er ikkje til å koma forbi at det generelle tilhøvet mellom globale strukturar og nasjonalstatane, slik det utviklar seg, slår særleg ut i u-landa sin disfavør. Det er eit hovudpoeng i min interpellasjon i dag. Det aktuelle utgangs-punktet er kort og godt dette: Etter at kapitalrørslene slapp fri, stagnerte arbeidet for global utjamning. Det synest å vera ein sikker konklusjon. Ukuelege globaliseringsoptimistar peikar stadig på at veksten i verdsøkonomien kjem stadig fleire menneske til gode. Det kan henda at dei har eit poeng, særleg dersom absolutte termar vert lagde til grunn. Udiskutabelt er det likevel at velstandskløfta mellom rike og fattige i verda har auka, og det er ein generell trend. Det er i denne samanhengen frie kapitalrørsler har eit stort skadepotensial, fordi kapitalen utan styring tek vegar som ikkje er til gode for folk flest, men til gode for dei få.

Som kjent er 90 pst. av den internasjonale pengekapitalen kortsiktig spekulasjon. Den destabiliserande effekten av denne enorme pengeflyten er openberr. Vert store mengder kapital køyrde inn i eit land, eller store mengder trekte ut, påverkar dette verdien av innanlandsk kapital, materielle verdiar og arbeidskraft.

Asia-krisa kom som følgje av manglande styring av kapitalrørslene. Brått steig verdien av låna så sterkt at det var uråd å handtera dei, og dessutan tørka kredittane inn, slik at finansiering av nye aktivitetar vart umogeleggjort. Det kom ei bølgje av konkursar. I etterkant av krisa har det vore sagt og skrive mykje om behovet for å førebyggja slike situasjonar, men det er stadig eit faktum at frie kapitalrørsler synest å ha forkjørsrett framfor alt anna. Over heile verda føler regjeringar angst for kva som kan skje dersom den anonyme spekulasjonskapitalen vert tirra. Korleis dei same regjeringane då skal kunna ta ansvar for sine innbyggjarar, er ikkje lett å forstå. Situasjonen er sjølvsagt ikkje til å leva med. Til dømes såg eg i går oppslag i verdspressa om at ei ny krise kan vera under oppsegling. Financial Times hadde tysdag ei åtvaring på framsida med omsyn til at verdsøkonomien risikerer å landa hardt på grunn av utviklinga i den amerikanske økonomien.

Senterpartiet stør tanken om å føra makt og ansvar tilbake til nasjonalstatane, til dei folkevalde forsamlingane, som er dei einaste legale utøvarar av folkesuverenitet. Me meiner det er best og mest realistisk at slik renasjonalisering kan skje i samhandling mellom landa. Me meiner òg at institusjonar på regionalt og globalt nivå kan fungera som viktige styringsinstrument. Føresetnaden må vera at kontrollordningane har demokratisk legitimitet.

Spørsmålet er: Vil utanriksministeren ta initiativ til at kontroll med internasjonale kapitalrørsler, basert på internasjonalt samarbeid, vert eit viktig og varig innslag i norsk utanrikspolitikk? Og spørsmål nr. 2 er: Vil utanriksministeren på vegner av Noreg visa klar profil på det sosiale toppmøtet i Genève til sommaren? Eg minner om at meininga med dette møtet m.a. er å finna fram til finansieringskjelder for utvikling. Avgifter på internasjonale kapitalrørsler kan vera ei slik kjelde som kan nyttast til finansiering av utviklingshjelp.

Den 24. mai i år spurde representanten Magnhild Meltveit Kleppa frå Stortingets talarstol finansministeren om han ville arbeida for innføring av ei avgift på internasjonale kapitalrørsler. Han sa seg då prinsipielt samd i ein slik idé, men ville ikkje gå vidare med saka utan støtte i det internasjonale samfunnet. Sant å seia ventar eg eit sterkare engasjement frå utanriksministeren si side. Han er godt kjend med alle viktige problemstillingar og med all den litteratur som ligg føre om ulike moglege framgangsmåtar. Me står ikkje rådlause, det er den politiske viljen det kjem an på. Eg er difor svært interessert i å få vita kva utanriksministeren og Noreg kan leggja på bordet under det sosiale toppmøtet, eit møte der nettopp internasjonal utjamning og kontroll med internasjonale kapitalrørsler står på dagsordenen.

La meg også nemna behovet for å endra Verdsbanken og IMF, slik at u-landa kan få større innverknad i desse institusjonane, som nettopp er tiltenkt roller som utviklingsaktørar og krisehjelparar. Eg viser her til professor Gerald K. Helleiner, som i ei interessant bok om globale finansielle utfordringar lanserer fleire forslag til endringar. Siktemålet er at Verdsbanken og IMF skal kunna medverka til at internasjonal finanspolitikk vert lagd om i favør av u-landa.

Eit anna tiltak – langt mindre omfattande, men likevel nyttig – kan vera innføring av ei internasjonal ombodsmannsordning for u-landa. Forslaget må sjåast på bakgrunn av det behovet som finst for å granska dei tiltaka Verdsbanken og IMF set i verk som vilkår for hjelp. Det ville vore eit stort framsteg dersom u-landa kunne få eit klageorgan å venda seg til dersom dei meiner politikken dei av og til vert pressa til å føra, ikkje vert opplevd som god. Det ville vera interessant å få høyra frå utanriksministeren om dette er idear som høver godt inn i den komande norske strategien.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er et svært viktig spørsmål som blir tatt opp av interpellanten. Jeg har personlig vært opptatt av dette i svært lang tid. Og som man kanskje har sett, har jeg tatt opp dette i nesten alle mine taler her i landet, og også tatt det opp på en lang rekke internasjonale møter.

Vi har fått en global økonomi. Dette kan man ikke reversere, bl.a. fordi utviklingen er teknologibasert. Vi har fått en fri flyt av informasjon, og dermed også av kapital som følge av denne teknologiske utviklingen. Det kan man ikke reversere. Men baksiden av denne medaljen er at vi har fått en brutal og uregulert kapitalisme som fører til en svært skjev fordeling i verdenssamfunnet. Dette bør vi kunne gjøre noe med gjennom bl.a. tiltak som er nevnt av interpellanten.

Jeg vil si at for de fleste land, også for Norge, har tilgang til eksportmarkeder og utenlandske investeringer vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og utvikling. Rask vekst i kapitaltilgangen til de med svake finansinstitusjoner og lite utviklede økonomier kan imidlertid øke risikoen for finansielle kriser.

Dette erfarte bl.a. land i Latin-Amerika på 1980-tallet, og i Asia i 1990-årene. Krisene rammet millioner av mennesker også langt utover disse regionene. Dette understreker viktigheten for oss alle av å etablere robuste internasjonale ordninger for å forebygge finans- og valutakriser. Mange av de finanskriser som har inntruffet bl.a. i flere utviklingsland, har også sammenheng med at det har vært ført en økonomisk politikk som ikke har vært bærekraftig. Det er først og fremst opp til landene selv å føre en sunn økonomisk politikk som inngir tillit i finansmarkedene. Fra norsk side har vi bidratt til dette gjennom økonomisk rådgivning bl.a. gjennom vår deltakelse i IMF og Verdensbanken.

I en globalisert verden med tilnærmet fri flyt av kapital foreligger det et klart behov for politiske tiltak som regulerer kapitalstrømmene. Det er på høy tid å etablere internasjonale kjøreregler for kapitalbevegelser over landegrensene. Regjeringen vil arbeide aktivt for dette. Vi ønsker å forhindre spekulative og destabiliserende kapitalbevegelser, samtidig som forholdene legges til rette for økt handel, langsiktige investeringer hos stabile valutamarkeder.

Foran den forestående spesialsesjonen av FNs generalforsamling i Genève om oppfølging av det sosiale toppmøtet har flere land lagt fram forslag om å iverksette tiltak for å forebygge eller dempe de negative virkningene av spekulative kapitalbevegelser over landegrensene. Spørsmålet står dermed allerede på spesialsesjonens dagsorden. Regjeringen vil, i samarbeid med likesinnede land, søke å bidra til et mest mulig positivt utfall av drøftelsene i Genève. Temaet er imidlertid kontroversielt, og det er usikkert om det vil være mulig å komme til enighet om konkrete forslag.

Et forslag som har fått en del oppmerksomhet i forkant av spesialsesjonen, er forslaget fra Canada om å foreta en nærmere utredning av konsekvensene av en avgift på valutatransaksjoner, herunder mulige fordeler og ulemper ved en slik avgift. Det er Regjeringens oppfatning at en slik avgift, dersom den er riktig utformet, vil kunne bidra til å fremme stabilitet i valutamarkedene. Den vil samtidig kunne bli en viktig finansieringskilde for utviklingstiltak, bl.a. gjennom FN-systemet. Norge har på denne bakgrunn uttrykt støtte til det kanadiske forslaget. Etter at Canada har endret noe på ordlyden i forslaget, ser det nå ut til at også EU kan støtte det. Tunge aktører som USA og Japan er imidlertid fortsatt negative, og det er derfor lite trolig at forslaget vil bli vedtatt i sin nåværende form.

Regjeringen ser det som en forutsetning for innføringen av en avgift på kapitaltransaksjoner at den har bred internasjonal støtte, og at den blir innført i alle land med en økonomi av en viss størrelse, også i land utenfor OECD-området. Hvis ikke vil valutahandelen bare forflytte seg til skattefrie områder, noe som vil kunne få alvorlige virkninger for både valutakurser og rentenivå, dvs. den stikk motsatte effekt av det vi ønsker å oppnå.

FNs generalforsamling har vedtatt at FN skal avholde et toppmøte om finansiering av utvikling i 2001. Formålet med møtet er å legge forholdene bedre til rette for økt kapitaltilgang til utviklingslandene. Møtet skal drøfte hele bredden av spørsmål i tilknytning til finansiering av utvikling, både tradisjonell utviklingsbistand, private investeringer, gjeld og handel. Som ledd i forberedelsene til toppmøtet har vi fra norsk side understreket behovet for at flere land oppfyller FNs målsetting om å gi 0,7 pst. av bruttonasjonalprodukt i utviklingsbistand. Særlig for de minst utviklede land, som har størst problemer med å tiltrekke seg privatkapital, er dette viktig.

Det er klart at bistand alene ikke kan dekke utviklingslandenes kapitalbehov. Det er derfor viktig å mobilisere privatkapital, både fra nasjonale kilder og fra det internasjonale kapitalmarked. Under toppmøtet i Genève vil det være en viktig oppgave å rette søkelyset på hvilke forhold som påvirker viljen og evnen til å øke de private investeringer i utviklingslandene.

Gjeldsbyrden henger som en møllestein omkring halsen på mange utviklingsland. Norge har stått i spissen for å gjøre noe med dette, både på tosidig basis og gjennom det såkalte HIPC-initiativet, Heavily Indebted Poor Countries. HIPC-ordningen har som målsetting å sikre mer enn en halvering av gjelden til om lag 30 av verdens fattigste land. Dette vil uten tvil være et viktig bidrag til å øke disse landenes kredittverdighet og å fremme et bedre investeringsklima.

Norge vil fortsatt være en pådriver for økonomisk utjevning mellom den rike og den fattige del av verden. En viktig del av denne strategien er å arbeide for økte internasjonale investeringer i utviklingslandene. Forslaget om en avgift på internasjonale valutatransaksjoner bør utredes nærmere. Jeg er overbevist om at en riktig utformet avgift vil kunne bidra til økt stabilitet i valutamarkedene og samtidig utgjøre en viktig finansieringskilde for utviklingsformål og for å løse viktige internasjonale oppgaver.

Jeg mener jeg kan konkludere med at Regjeringen og interpellanten stort sett er på linje når det gjelder nødvendigheten av reguleringer her og mer kontroll over det som skjer på de internasjonale valutamarkedene, men samtidig slik at det ikke fører til at man ikke får fram kapital til også de fattige landene. Man må ikke utforme regler som gjør at situasjonen kanskje blir enda verre for dem som trenger kapital for investeringer og utvikling.

John Dale (Sp): Eg takkar utanriksministeren for svaret, som eg alt i alt synest er positivt, særleg dersom det er slik å forstå at Noreg klart vil gå i bresjen for internasjonale initiativ med tanke på å kontrollera spekulative kapitalrørsler. Det at Noreg t.d. definerer seg som ein pådrivar under det komande toppmøtet i Genève, vil ha stor verdi. Eg oppfatta det slik at det var det utanriksministeren gav uttrykk for her, og om han i sitt andre tilsvar til meg kan stadfesta dette, er det opplagt at eg vil synast at dette er svært positivt.

Så vil eg igjen minna om u-landas situasjon i den nye globaløkonomien, som klart aktualiserer behovet for å justera kursen internasjonalt. Erfaringane viser at mange nasjonale økonomiar ikkje er sterke nok til å vera med i det gode selskapet. Det er viktig at land i den vestlege verda innser at det finst u-land som ikkje er i stand til å verta del av den vestlege økonomien, særleg ikkje på kort tid. Mange av landa har landbruk og gruvedrift som sine viktigaste næringar, og det viser seg stadig at slike økonomiar ikkje toler den såkalla frie konkurransen på verdsbasis.

Resultata frå Uruguay-runden i WTO har så langt ikkje medverka til internasjonal utjamning og vekst i u-landa, og me har òg døme på at vestlege råd med hell har vorte ignorerte. Eg viser til den siste utgåva av Penger og Kreditt, som Norges Bank gjev ut, der det vert vist til at oppgangen i Asia etter Asia-krisa dels har kome av at desse landa gjorde det motsette av kva IMF tilrådde, dei la nemleg opp til ein ekspansiv finanspolitikk med underskot på statsbudsjetta. Slik har dei fått ein velkomen stimulans innanlands, og dette har også vore med på å hjelpa dei ut av krisa.

Det er i lys av ein slik realisme det viser seg naudsynt å gå nye vegar. Og Noreg bør gå inn for å styrkja dei prosessane som er i gang i FNs regi, for å skaffa kapital til utviklingsland. Det kan gjerast i kombinasjonen med tiltak for å kontrollera kapitalrørsler, og skjer det, vil ein ny strategi vera i emning, og det er jo det som må til. Det er vel i denne samanhengen støtte til det kanadiske forslaget er ekstra viktig, og eg er glad for det utanriksministeren sa på dette punktet.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg vil svare et klart ja på at Norge vil definere seg som en pådriver her, at vi vil forsøke å gå i bresjen. Vi gjør det sammen med Canada ved å støtte det kanadiske forslaget. Det er for øvrig mange år siden jeg selv tok til orde for akkurat dette forslaget i internasjonale forsamlinger på sosialdemokratisk hold, og jeg tror de fleste som kjenner meg innen den familien, definerer meg som en pådriver for dette gjennom svært mange år. Men vi må ha bred støtte for å kunne gjennomføre det. Vi må ha støtte fra EU. Det ser det ut til at vi får. Men det er klart at uten at også USA og Japan er villig til å se på dette, er det antakeligvis ikke lett å få det gjennomført.

Jeg er også helt enig i at vi må styrke de prosessene som er i FN, og i den forbindelse er det å legge en avgift på valutatransaksjoner et godt forslag, også fordi det vil kunne bringe penger inn i kassa til FN for å finansiere investeringer og kapitaltilførsler til de fattige landene. Det er et godt virkemiddel for å utjevne forskjeller i verdenssamfunnet.

Alt i alt synes jeg at det spørsmålet som er tatt opp her, kanskje er et av de viktigste spørsmålene som er på den internasjonale dagsordenen nå. Det viser for øvrig hvor viktig det er å få til forpliktende internasjonalt samarbeid.

Marit Nybakk (A): Det er et viktig tema som interpellanten har tatt opp. Det å sikre kapital til utviklingsland og også styre kapitalen, eller ha kjøreregler for kapitalstrømmene, står sentralt når det gjelder å utjevne de store forskjellene som vi ser i det internasjonale samfunn i dag. Vi må arbeide for å bedre u-landenes adgang til eksportmarkeder og utenlandske investeringer. Dette er noen av de utfordringene som vi står overfor i en globalisert verden, og, la meg legge til, teknologien gjør at globaliseringen ikke kan reverseres. Dessuten, isolasjon har aldri ført noe land permanent ut av fattigdom, det viser all erfaring. Tvert imot, det er samhandel, men med internasjonale kjøreregler, som sikrer en bærekraftig utvikling og vekst i det enkelte land.

Spørsmålet om overføring av kapital og kompetanse til u-land krever etter min oppfatning et sett av tiltak i bredden. Det betinger at vi åpner våre markeder for u-landenes produkter, det betinger at flere aktører som et ledd i en helhetlig utviklingsstrategi bistår med investeringer i kompetanseutvikling og ulike former for næringsvirksomhet. Det betinger også en sterkere koordinering mellom bistand, handel, konfliktforebygging og demokratiutvikling. Et godt styresett er en forutsetning for vekst og utvikling.

Konfliktene i Afrika fører nå til fattigdom og stagnasjon. For øvrig skal FN, som også utenriksministeren understreket, avholde et toppmøte om finansiering av utvikling i 2001.

Da Stortinget behandlet St.meld. nr. 43 for 1996-97 om reformer i FN-systemet, gikk en enstemmig komite inn for at verdensorganisasjonen skulle søke nye kilder for tilleggsfinansiering, og blant mulige inntekter ble det nevnt avgift på valutatransaksjoner.

Det er derfor naturlig å støtte Canadas forslag om å foreta en nærmere utredning av konsekvensene av en avgift på valutatransaksjoner. Dette er også, som utenriksministeren understreket, noe som ikke minst internasjonalt sosialdemokrati har jobbet for i veldig lang tid. En slik avgift vil, i tillegg til å styrke finansieringen av FN, også fremme stabilitet i valutamarkedene.

Til slutt: For Arbeiderpartiet er det viktig å arbeide for styringsmekanismer og internasjonale kjøreregler for kapitalbevegelser over landegrensene innen FN-systemet, i WTO og som en viktig del av økonomiske handelsrelasjoner. Økonomiske kjøreregler må inkludere sosiale standarder, arbeidstakerrettigheter og miljøreguleringer, for å nevne noen.

Og helt til slutt: Når det gjelder Verdensbanken, som interpellanten tok opp, syns jeg for min del det er riktig å nevne at man der har gjort ganske mange framskritt det siste året i retning av å sikre sosiale standarder og arbeidstakerrettigheter.

Einar Steensnæs (KrF): I utgangspunktet vil jeg gjerne ha en positiv tilnærming når det gjelder globaliseringen både av handel og økonomi. Globaliseringen gir økte muligheter for verdiskaping, skaper nye muligheter for land, for bedrifter og for enkeltmennesker og kan være med på å løfte velferdsnivået i mange land. Det er også åpenbart at denne utviklingen setter strengere krav til et omforent internasjonalt regelverk for å unngå at denne globaliseringen øker kløften mellom rike og fattige, mellom dem som har noe eller ingenting, og dem som allerede har mye. Det er denne problemstillingen interpellanten tar opp. Vi har ingen garantier for at denne globaliseringen, som altså i utgangspunktet er positiv, vil kunne føre til en mer rettferdig fordeling av ressursene. Og et slikt sikte bør en globalisert handel og verdiskaping ha.

Det er altså slik at det kaller på en politisk mobilisering for et internasjonalt regelverk, internasjonalt aksepterte kjøreregler, som kan hindre at vi får en urettferdighet som øker ikke bare de økonomiske spenningene, men også de sosiale spenningene, og som i siste instans også kan øke de politiske spenningene. Jeg vil derfor støtte både interpellantens intensjon og beskrivelsen av de politiske problemstillinger som han trekker opp.

Jeg er også glad for den ubetinget positive holdningen som utenriksministeren møtte interpellanten med, og som bekrefter nødvendigheten av å gjennomføre konkrete tiltak.

Som utenriksministeren sa, står temaet på dagsordenen i spesialsesjonen. Men disse forslagene har man debattert, de er kontroversielle, og det er foreløpig heller ikke tilstrekkelig støtte for forslag som kan ha betydning for internasjonale kapitalbevegelser for å motvirke de negative tendensene, slik interpellanten er opptatt av.

Valutaspekulasjoner må begrenses, det er det bred enighet om. Men vi er altså fremdeles på jakt etter den gode løsningen, etter det som kan være verktøyet for å virkeliggjøre intensjonene.

Jeg er glad for utenriksministerens engasjement. Jeg har merket meg at Canadas løsning kan være utgangspunktet for å finne et svar på dette. Jeg opplever også utenriksministerens svar slik at det er mer enn et høflig tilsvar på interpellantens gode intensjoner. Det danner for min del et godt og optimistisk grunnlag for å kunne finne en god løsning og sikre at Norge har et skikkelig trykk og engasjement i saken.

Børge Brende (H): «Globalisering» brukes jo som samlebetegnelse på alle de kreftene som gjør verden mindre, fra Internett til flernasjonale gigantselskaper.

Det er klart at konsekvensene av globaliseringen er store. Men jeg er glad for at både representanten Steensnæs og utenriksministeren i sine innlegg også understreket de positive sidene som faktisk finnes ved globalisering, og de mulighetene det gir.

Det er selvsagt ikke rart at mye av det nye som skjer, virker skremmende, og at enkelte har hatt suksess med å slå politisk mynt på frykten. Det som derimot er rart, er at så få tenker gjennom hva globalisering innebærer, og hva som egentlig er skremmende ved utviklingen.

Det sentrale ved globaliseringen er etter mitt syn at landegrensene stadig blir mindre viktige – i hvert fall i økonomisk sammenheng. Det er ikke noe nytt. Hvis vi ser historisk på det, har det vært slik at perioder med tette internasjonale forbindelser også har vært de periodene da verden har gjort de største materielle og kulturelle fremskritt. Det er jo ikke tilfeldig. Et åpent internasjonalt samfunn gir den enkelte større utfoldelsesmuligheter, og det er mindre grobunn for maktkonsentrasjon og vilkårlig maktutøvelse. Det gir nye muligheter til de delene av verden som i dag er fattige, det bidrar til rask spredning av kunnskaper og andre impulser mellom land, og det gir en verden med større kulturelt og sosialt mangfold. Det samfunnet globaliseringen fører frem til, er derfor langt fra skremmende. Det gir bedre muligheter til en realisering av de idealene de fleste av oss tror på, og for den enkelte vil et slikt samfunn være rikere på utfordringer enn på trusler.

Når så mange likevel er redd for globalisering, skyldes det nok mer frykt for forandring enn frykt for det samfunnet forandringen vil føre til. At globalisering innebærer forandring, ligger i selve ordet. Globalisering betegner en prosess, ikke en tilstand. Det meste av prosessen ligger faktisk foran oss. Det er ikke slik at verden brått er blitt økonomisk integrert i løpet av de siste 10–15 årene. Vi har vært inne i en langsom globaliseringsprosess gjennom hele etterkrigstiden. Prosessen har skutt fart de siste par tiårene, og allikevel har den så vidt kommet i gang. Det er fremdeles slik at hovedtyngden av det som produseres i verden, blir solgt i samme land som det blir fremstilt. Det kunne man ikke få inntrykk av da man lyttet til representanten Dales innlegg. Og det meste av sparingen går fortsatt til å finansiere investeringer innenlands. De aller fleste bor i det landet der de ble født. Så det er langt igjen til det globale samfunnet.

Men en fruktbar diskusjon om globalisering krever at man både får synliggjort de mulighetene som ligger i det åpne verdenssamfunnet som prosessene leder til, og at man får et reflektert forhold til hva selve omstillingen innebærer.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg har ikke problemer med å se positive sider ved globaliseringen, men i dag diskuterer vi alvorlige utfordringer som jeg trodde også Høyre var klar over.

Det er et viktig tema som reises gjennom interpellasjonen. Stadige valutakriser og erkjennelsen av at moderne finanskriser kan være sterkt smittsomme har ført til at det etter mange år med krav om å overlate mer til markedskreftene, nå lyder krav om økt styring fra flere hold. Det overordnede må være å skape en global økonomi som har sosial utvikling som fremste mål. Ved store internasjonale møter i f.eks. WTO-sammenheng har det blitt tydelig at det er sterke internasjonale bevegelser som protesterer mot et økende gap mellom de fattigste og de rikeste. Dette engasjementet må tas på alvor.

Asia-krisen i 1997 gjorde det klart at det skal lite til for å skape store bevegelser i den internasjonale finansstrukturen, og det ble tydelig hvor sårbare enkelte land kan være overfor internasjonale kapitalbevegelser.

Spekulative krefter som ønsket rask gevinst, var en framtredende faktor ved 1990-årenes finanskriser. Sett utenfra kan en slik finanskrise vekke forundring, og det kan fortone seg som et merkelig spill om papir. Men bak slike tørre størrelser lå det i de landene som ble rammet hardest av Asia-krisen, økende arbeidsløshet, økt fattigdom og forverring av levekårene for dem som allerede hadde det vanskeligst. Spekulantenes spill er en trussel både mot folks økonomiske trygghet og demokratiet.

Det er behov for å innføre tiltak som kan bidra til å redusere sårbarheten i forhold til valutaspekulasjoner, og det er behov for å finne fram til mekanismer som gjør at vi kan minske gapet mellom fattige og rike.

SV har tidligere reist et Dokument nr. 8-forslag om innføring av en internasjonal avgift på valutahandelen, såkalt Tobin-skatt. Som det allerede har vært pekt på, vil denne ha til hensikt å dempe kortsiktige uheldige virkninger av spekulative kapitalbevegelser. Dersom denne skal ha effekt, må den innføres globalt.

Det er positivt at Norge – og som utenriksministeren sier, også EU – vil støtte Canadas forslag om å få en internasjonal utredning av en slik avgift. En internasjonal avgift på valutahandel vil kunne gi betydelige inntekter. Inntektene kan bidra til å finansiere FN eller brukes til u-hjelp for den fattige delen av verden. På denne måten vil avgiften tjene flere gode hensikter.

I tillegg til Tobin-avgiften er det også foreslått innføring av avgift på flybilletter og avgift på forurensning. Også dette er avgifter som vil kunne bringe inn inntekter til utvikling, i tillegg til de kildene vi har i dag.

En global avgift på valutahandel vil det ta lang tid å innføre. Det er behov for å finne fram til tiltak og kjøreregler som kan innføres på kortere sikt, og som kan ha effekt når det gjelder å forebygge finansielle kriser, gjenvinne styring over økonomien og skape utjevning mellom fattige og rike land. Dette må Norge engasjere seg i, og det sosiale toppmøtet i Genève er en god anledning.

Jan Petersen (H): Jeg tror ikke det er behov for å si så forferdelig mye etter denne debatten. Det er ganske interessant å ha lyttet til den. Den dreier seg om ganske fundamentale innvendinger mot hele vårt økonomiske system, mot globaliseringen, og så ender det hele i en knapp halvtime med beskrivelser og besvergelser, uten noen særlige forslag, og uten noen særlige forslag som har sjansen til å bli vedtatt. Så på mange måter er dette en slags siste lille runde fra globaliseringens motstandere, uten at det egentlig er noe mer politisk krutt igjen i saken. Det er selve kjernen. Det er anti-globaliseringsfolkenes siste lille ønskehalvtime vi har vært igjennom.

Ærlig talt, jeg synes at vi nå bør legge til side en del av disse illusjonene og se i øynene at vi lever i en globalisert verden, en verden hvor nettøkonomiene blir viktigere og viktigere. Da er det isteden et par viktige ting som må tas i akt, og det er å sørge for at økonomiene er sunne, sørge for at utviklingslandenes økonomier er sunne og vekstorienterte, og legge bak seg 1990-årenes drømmerier.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

John Dale (Sp): Det var innlegget frå representanten frå Høgre som fekk meg til å ta ordet til ein kort merknad.

Representanten Børge Brende nemnde at me burde ha eit reflektert forhold til globaliseringsprosessen, og det har han heilt rett i. Men eit reflektert forhold inneber òg at ein slepp til motførestellingar. Det denne debatten dreier seg om, er ikkje for eller mot globalisering; debatten handler om aktivt å identifisera dei problema som følgjer med ei samfunnsutvikling, som grip veldig djupt. Eg synest då at me som aktivt prøver å ta fatt i desse problema, burde ha ros og støtte og ikkje verta kritiserte på eit nokså uklårt grunnlag. Eg har høyrt nemnt her at me som framfører motførestellingar, slår mynt på folks frykt for den utviklinga som er på gang. Det er slett ikkje tilfellet. Det er ikkje det som er bakgrunnen for at me reiser spørsmål av ein slik natur, og vonleg med ganske stor tyngd.

Det må vera opplagt – eg vil berre gjenta det som eit eksempel – at den omfattande spekulasjonsøkonomien er eit reelt problem for demokratisk styring i dei enkelte landa og i verda som heilskap. Det å ignorera dette vil vera uttrykk for ei svært lite realistisk innstilling til problem som me er nøydde til å ta fatt i.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Nå skulle kanskje dette vært en debatt mellom meg og interpellanten, men det har jeg ikke tenkt å avslutte med nå. Nå har jeg tenkt å si noe om det som representanten Jan Petersen sa. Den ordbruken må jeg si at jeg verken skjønner eller kan akseptere. Han sa at dette er en debatt om fundamentale endringer i vårt økonomiske system. Nei, det er faktisk ganske mange som mener at det er slike endringer som må til for å bevare vårt økonomiske system. Det er det ikke bare folk på venstresiden i Norge og andre land som mener, men det er faktisk ganske mange store kapitalister som mener akkurat det, at man ikke kan leve med denne uregulerte kapitalismen. Så dette er ikke globaliseringsmotstandernes krampetrekninger. Det er faktisk slik at det er en debatt om hvordan man skal kunne klare å ta vare på de gode sider ved globaliseringen.

Jeg vil trekke paralleller til den situasjonen man hadde rundt forrige århundreskifte, da kapitalismen bredte seg ut på det nasjonale plan. Hadde man ikke gått til reguleringer og utjamnende tiltak, er det lite trolig at denne kapitalismen hadde kunnet overleve. Det tror jeg er situasjonen nå også. Hvis man ikke er i stand til å foreta utjamnende tiltak på det globale plan, er det lite trolig at denne globaliseringen kan gå videre. Vi får i hvert fall ikke de positive effektene av det som representanten fra Høyre sa at man burde ta sikte på, og som jeg er helt enig i.

Det som er meningen med Tobin-skatten – og nobelprisvinner Tobin er slett ikke noen globaliseringsmotstander, tror jeg – er å ta vekk de spekulative sidene ved valutahandelen, altså å legge på en avgift som fører til at man får litt sand i maskineriet og tar vekk de verste spekulative bevegelser, slik at man står igjen med det som er det sunne, nemlig at kapitalen kan bevege seg over landegrensene og gå dit der det er behov for den. Det er i tråd med former for regulering man har hatt gjennom hele det gamle århundret på det nasjonale plan, som faktisk har ført til at man har vært i stand til å bevare et slags markedsøkonomisk system. Hadde man ikke gått til slike reguleringer, er det lite trolig at man hadde klart akkurat det, i hvert fall hadde man ikke fått de positive sidene ut av de markedsøkonomiske systemene som man da fikk.

Presidenten: Dermed er sak nr. 11 ferdigbehandlet.