Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver og Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) (ordfører for saken): For Norge er det viktig å bidra til at FN til enhver tid er i stand til å løse felles oppgaver i det internasjonale samfunnet, selv om det ved inngangen til det 21. århundre kan synes som ganske håpløst. Blodbadet i Sierra Leone, 800 000 internt fordrevne i Burundi, 500 000 glemte eritreiske flyktninger i Øst-Sudan, en feminisering av fattigdommen i verden og en ukontrollert spredning av atomvåpenkompetanse og spaltbart materiale er bare noen av de enorme utfordringene som verdensorganisasjonen står overfor. De var også temaer under den 54. ordinære generalforsamlingen, som danner grunnlaget for St.meld. nr. 29 og Innst. S. nr. 178.

Ikke uventet har regionale konflikter, menneskerettighetsspørsmål og fredsbevarende operasjoner hatt en sentral plass i FNs 54. generalforsamling. Det var da også disse temaene generalsekretær Kofi Annan la mest vekt på i sitt innlegg i generaldebatten. Kofi Annan stilte betimelig nok spørsmål om suverenitetsbegrepet stilt opp mot humanitære hensyn og grunnleggende menneskerettigheter.

Vi står overfor både et nytt konfliktbilde og et nytt katastrofebilde, som begge truer med å gjøre FN sjakkmatt. Verdensorganisasjonen er ikke organisert for å takle de nye utfordringene. Dessuten fortoner konfliktene i Afrika seg for øyeblikket så uløselige at mange av FNs medlemsland vegrer seg for å gripe inn. En generell nedprioritering av FN-styrker som settes inn i afrikanske konflikter, og ydmykelse av FN, utført av aktører i de samme konfliktene, setter verdensorganisasjonens prestisje og autoritet på en alvorlig prøve.

At konfliktbildet har endret seg, viser følgende dramatiske tall:

• Av 101 væpnede konflikter mellom 1989 og 1996 var det bare seks som var mellom stater. De resterende 95 var interne i ulike former.

• Av de 27 konfliktene som i 1996 ble klassifisert som «omfattende væpnede konflikter», med mer enn 1 000 drepte pr. år, hadde 22 tydelig etniske innslag.

• Under første verdenskrig var 5 pst. av de falne sivile. Under annen verdenskrig steg tallet til 50 pst. I 1990-årene er andelen sivile ofre i kriger og voldelige konflikter på mellom 80 og 90 pst.

• Verden har trolig mellom 30 og 40 millioner mennesker på flukt. Men det er bare 14 millioner av disse som er flyktninger i tradisjonell forstand. Over halvparten er «displaced persons» eller internt fordrevne – flyktninger i eget land.

• Siden annen verdenskrig har billige, masseproduserte håndvåpen drept langt flere mennesker enn de tyngre typene våpen som tradisjonelt anvendes ved militær krigføring.

• 28 000 mennesker drepes eller lemlestes av antipersonellminer hvert år.

• Naturkatastrofer øker kraftig, trolig som følge av global oppvarming, miljøforurensning og krig. Vi husker flommen nylig i det sørlige Afrika, som særlig rammet Mosambik. På Afrikas Horn truer igjen sultedøden.

• Mens det i 1960-årene var 16 større naturkatastrofer, var det på 1980-tallet 70.

• FN gir bistand til stadig flere medlemsland for å håndtere naturkatastrofer og miljørelaterte ulykker.

Mange av dagens konflikter kjennetegnes ved at de er langvarige og særdeles voldelige. Volden rammer i første rekke sivilbefolkningen. Ofte har partene fordriving eller gjengjeldelse som mål. Kvinner og barn er høyt oppe på listene over drepte og sårede. Vi ser stadig oftere barn som soldater. Langtidseffekten er at vold blir akseptert og institusjonalisert, og samfunnet brutaliseres.

Etniske konflikter regionaliseres. Folkegruppene følger ikke nasjonalstatens grenser. Uenighet og ulikhet kombinert med diskriminering av grupper når det gjelder tilgang på økonomiske ressurser som jord, arbeid og utdanning gir betydelig maktpolitisk spillerom. Det gis en etnisk forklaring som benyttes til å motivere vold mot andre grupper enn egen.

Vi ser at mange av dagens kriger er blandingskonflikter, ofte med ukontrollerte militsgrupper og aggresjonselementer utenfra. Erfaring viser at det er liten åpning for kompromiss og forhandlede løsninger. Krig kan bli en livsstil, der mange ikke ser noen framtid etter krigens slutt, og i halvparten av konfliktene griper partene til våpen igjen en stund etter at vi har fått en forhandlingsløsning. Det er bare å nevne Sierra Leone og Angola som klare eksempler på dette.

Jeg tror det er riktig å si at den etniske rensingen på Balkan, NATOs bombeaksjoner i fjor og konfliktene i Afrika har aktualisert debatten om verdenssamfunnets ansvar og ikke minst FNs rolle, også fordi FN fortsatt er organisert som om verden så ut som i de første etterkrigsårene etter 2. verdenskrig, med bl.a. et sikkerhetsråd der fem stormakter – for ikke å si atommakter - har vetorett. Det er et stort behov for å reformere FN, men arbeidet går sakte, selv om Kofi Annan gjør en prisverdig innsats. Sentrale u-land stritter imot, fordi de er redde for at reformene kan svekke deres innflytelse. Debatten i generalforsamlingen om reform av Sikkerhetsrådet på slutten av sesjonen brakte heller ikke fram noe nytt i et brokete bilde av interesser og motinteresser.

Det er viktig at Afrika står i fokus i bredden av FNs engasjement, både i utviklingsarbeidet og i den fredsbevarende innsatsen. En løsning på krisen i deler av Afrika krever et sett av virkemidler, både gjennom FN-systemet og i et samarbeid mellom FN og ulike medlemsland.

Vi må slutte å klientifisere Afrika og heller kombinere økonomiske investeringer, handel, bistand, konfliktforebygging, konfliktløsning og demokratibygging. Alt dette må gjøres innenfor en helhetlig utviklingsstrategi, der FN-organisasjonene må spille en vesentlig rolle.

Om konflikter er produkter av fattigdom, eller fattigdom er et produkt av konflikter, er for så vidt uinteressant i dag. Den aktuelle situasjonen er slik at konfliktene skaper fattigdom og hindrer utvikling. Og faren for at vi får enda flere konflikter er like stor som mulighetene for en løsning på de konfliktene vi i dag har oversikt over.

Konfliktene på Afrikas Horn er et skrekkeksempel på dette. I Eritrea har det etter hvert despotiske regimet etter frigjøringen i 1991 nektet ca. 500 000 flyktninger å vende hjem fra Øst-Sudan, fordi de tilhører «feil» frigjøringsbevegelse. De er i «feil» land i tillegg, så internasjonale organisasjoner går i liten grad inn med hjelp. Nå har den blodige krigen mellom Eritrea og Etiopia bidratt til ytterligere 50 000 militære flyktninger og et ukjent antall sivile i samme område. I Etiopia er en sultkatastrofe på gang, landet driver på andre året en skyttergravskrig mot Eritrea, der tusener av liv går tapt, og der alle ressurser settes inn i krigføringen.

Aftenposten skrev 16. mai at FN i fredsbevarende arbeid i afrikanske land må «nøye seg med en tilfeldig sammenrasket og tannløs styrke, som knapt kan beskytte seg selv, og som slett ikke er i stand til å skape eller bevare fred.»

Når det gjelder militære operasjoner på det afrikanske kontinentet, er det en tendens til å gjøre det billig, har Kofi Annan sagt i flere intervjuer i det siste. Til tross for at USAs FN-ambassadør Richard Holbrooke gjorde januar til Afrikas måned i Sikkerhetsrådet, viser dessverre praksis at USA vegrer seg for å gå aktivt inn for å bidra til en langsiktig løsning i Afrika.

Det er nødvendig at det internasjonale samfunnet ikke gir opp Afrika. Det er også avgjørende for FNs framtidige rolle at de lykkes i Afrika, både med utviklingsarbeid og konfliktløsning. Hvis – for ikke å si når – Norge blir medlem av Sikkerhetsrådet, bør vi initiere en samlet og bred politikk for Afrika, basert på sikkerhet og utvikling. Vi trenger et sterkt FN, og organisasjonen må ikke mislykkes i Afrika.

André Kvakkestad (Frp): Som det går frem av meldingen, har FN i perioden behandlet en mengde saker. Dette er naturlig for en verdensomspennende organisasjon der alle medlemsland skal gis mulighet for å bidra, samtidig som det disse anser som sentrale problemer for verdenssamfunnet, skal løftes frem til behandling.

Det er ikke unaturlig at land i en slik omspennende organisasjon kan ha ulik tilnærming på en del områder. Likevel er det bekymringsfullt at en så klart ser brytninger og tilløp til en nord-sør-polarisering. Skal en så stor organisasjon fungere på en tilfredsstillende måte, må en forsøke å unngå de uoverstigelige skyttergraver. Den omtalte polariseringen kan få kompliserende effekter. Nå er det nok ikke utelukkende ønske om større overføringer mellom landene som her er avgjørende. Kombinasjonen markedsadgang og komparative fordeler som pris på arbeidskraft og enkelte lands ønske om å kunne intervenere i forhold til disse ting, bidrar naturligvis ikke til en tillitsfull dialog med de fattige landene som føler seg mistenkeliggjort, overvåket og overkjørt. Det er slik at skal en kunne få en reell og varig løsning på fattigdomsproblemene, er frihandel og markedstilgang veien å gå. Det hjelper lite å sende penger og annet til fattige land, dersom muligheten for å få solgt sine varer og tjenester er svært begrenset. Riktignok har Norge tollmessige særregler for de aller fattigste landene, men dette må løses på en bredere basis. Her må Norge stille seg i spissen for frihandel, også når det gjelder landbruksvarer.

Poenget er at land som baserer seg på en fri og ikke statsdirigert økonomi, må legge mulighetene til rette for hele befolkningen – dette fordi diktatorene og deres regimer da ikke vil klare å holde seg til makten ved hjelp av milde gaver fra andre lands regjeringer, eller fra FN.

Vi må være opptatt av enkeltmenneskets mulighet til å arbeide seg opp fra fattigdommen, og ikke utelukkende av det enkelte regimes økonomiske handlefrihet. Stor økonomisk handlefrihet for enkelte regimer vil redusere muligheten for demokrati, og muligheten for økonomisk vekst for den enkelte innbygger.

Når det gjelder FNs form for fattigdomsbekjempelse, kan den vanskelig betegnes som særlig kostnadseffektiv. Dette skyldes bl.a. den byråkratiske oppbyggingen av FN og FNs apparat. Midler og beslutninger skal følge lange og kronglete beslutningsrekker. Den byråkratiske saksgangen minsker fleksibiliteten og medfører unødvendige kostnader.

Et annet og ikke uvesentlig poeng er at mottakerlandene vil kreve å påvirke hvordan midlene brukes. Dette vil ikke nødvendigvis hjelpe når det gjelder demokratisering, og når det gjelder utvikling mot frihandel – og som sagt er dét avgjørende for at et land kan utvikle en vedvarende og inkluderende økonomi og fremme en demokratisk utvikling.

Det går klart frem at Norge yter et stort bidrag til internasjonale fredstryggende operasjoner, særlig dersom en ser Norges bidrag i sammenheng med andre lands bidrag. Det kan i utgangspunktet være en fordel for Norge å delta i internasjonale operasjoner, men en bør nok vurdere i hvilket omfang og med hvilken spredning. Under enhver omstendighet er det viktig at våre mannskaper besitter den kunnskap og de ferdigheter som er nødvendig. Skal en oppnå troverdighet og gode resultater, er det viktig at de nødvendige forutsetninger for opplæring ivaretas. Dersom en fortsetter å finansiere utenlandsoperasjonene på bekostning av det alminnelige norske forsvar, vil dette ha klart uheldige konsekvenser. Ved siden av det åpenbare faktum at det generelle forsvar får en lavere kvalitet og effekt enn det ellers ville hatt, vil også nyrekruttering til de internasjonale operasjonene lide – dette fordi nytt personell ikke kan rekrutteres på like bred basis som tidligere, og fordi det ikke gis nødvendig opplæring i de nødvendige kunnskaper og ferdigheter. Med andre ord betyr dette at internasjonale operasjoner aldri kan komme istedenfor nasjonal satsing, men utelukkende som et tillegg og et godt supplement.

Det er interessant å se hvordan flertallet i denne sal ønsker utviklingen når det gjelder utviklingsarbeidet. SV stod for ikke lenge side på barrikadene for å politisere u-hjelpen. Her skulle en hjelpe de organisasjoner og grupper som stod en selv nærmest. En skulle på den måten gå aktivt inn for å styre et lands utvikling. Ved første øyekast kan dette virke besnærende, men det kan få alvorlige og uønskede følger for interne forhold, for forholdet mellom interne demokratiske grupper.

Nå ønsker flertallet en feminisering av fattigdomsutviklingen. Jeg forutsetter at dette ikke betyr at fattigdomsutvikling skal være et kvinnelig fenomen. Når et flertall mener at det kvinnelige aspektet ved fattigdom er viktigere enn det mannlige, oppstår spørsmålet: Er det fattigdom som er problemet, eller er det kun i de tilfeller hvor det er kvinner som omfattes, at en har et problem? Denne noe underlige fokusering på kvinnenes fattigdom vil neppe bidra til å løse det overliggende problem som tilsier at alle enkeltmennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller etnisk tilhørighet skal kunne få mulighet til å komme seg ut av fattigdommen.

Den beste måten å arbeide for forskjellige gruppers rettigheter på, er å praktisere likeverd og likebehandling når det gjelder alle enkeltmennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller etnisk tilhørighet. De som virkelig har behov for FNs oppmerksomhet, er da flyktninger, syke og barn – av begge kjønn. Det er her innsatsen bør settes inn. Mot disse tre områdene er det at en internasjonal organisasjon av denne størrelse kan rette oppmerksomheten – og gjøre en innsats.

Skal en gjøre noe med fattigdom og væpnede konflikter, er de viktigste virkemidlene frihandel og ivaretakelse av de aller svakeste i et presset samfunn, nemlig barn, syke og flyktninger. Denne hjelpen bør ytes på den mest hensiktsmessige måte, både økonomisk og kulturelt. Dette gjøres ved hjelp i nærområdene, ved det private engasjement og samhandel, og ikke nødvendigvis gjennom lange, byråkratiske linjer.

Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder): FNs 54. generalforsamling løftet fram så mange ulike viktige og sentrale problemstillinger både når det gjelder folkerettslige spørsmål, menneskerettigheter, globaliseringen av handelen og fredsbevarende innsats – for å nevne noe – at disse temaene hver for seg kunne fortjene en egen debatt.

I hvert fall kan vi slå fast at FN står overfor store utfordringer. FN spiller en hovedrolle i internasjonal politikk både når det gjelder fred og sikkerhet, utvikling, menneskerettigheter og humanitære spørsmål for øvrig. Organisasjonens handlekraft er knyttet sterkt opp til konsensusprinsippet. Derfor er det bekymringsfullt når det i disse viktige sakene er sterke brytninger og tilløp til nord-sør-polarisering, slik som under den 54. generalforsamlingen. På det økonomiske området kommer dette til uttrykk i debatten om den globale økonomien, markedsadgang og ulike former for kondisjonalitet, der det ser ut til å være en økende avstand og skjerpede fronter mellom G77-landsgruppen og industrilandene. Det er en stor utfordring både for FN-systemet og WTO framover å hindre at denne uenigheten lammer forhandlingene om et internasjonalt regelverk. Norges rolle må i denne sammenheng være å bidra med å finne gode kompromissløsninger, slik at utviklingsarbeidet på dette området kommer videre.

FNs sanksjonspolitikk er også under debatt. Slik Kristelig Folkeparti ser det, bør Norge nå ta et initiativ til en nøye gjennomgang av sanksjonspolitikken. Vi er blitt sterkt kritiske til et uendret regime når det gjelder de vedtatte sanksjonene mot Irak. Det er vanskelig å være vitne til de utstrakte lidelsene som gjeldende sanksjoner medfører for sivilbefolkningen i Irak, uten at det nå blir satt et kritisk søkelys på den faktiske virkningen av disse sanksjonene. Ifølge beregninger fra UNICEF dør 150 barn hver dag som følge av denne boikotten av Irak. Siden sanksjonene ble innført, er nærmere en million mennesker døde. De fattige lever under stadig verre kår. Helsetilbudet er elendig, og barn som ennå har et skoletilbud, tas ut av skolen for å arbeide. Infrastrukturen faller fra hverandre, og hele landet preges av en sosial oppløsning. Den begrensede handelen som er tillatt gjennom FNs program «Olje for mat», har dessverre ikke vært tilstrekkelig til å bedre situasjonen for sivilbefolkningen. Generalsekretær Kofi Annan har alt en tid uttalt seg kritisk til de nåværende sanksjonene.

I snart ti år har verdenssamfunnet isolert Irak, både økonomisk og kulturelt, uten at dette dessverre synes å ha svekket Saddam Husseins grep om makten i Irak. Derimot lider uskyldige sivile. Saddam Hussein må ta det hele og fulle ansvaret for denne situasjonen. Hans regime bryter også med grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig utgjør Irak en sikkerhetsrisiko, både i forhold til sine nabostater og i regionen for øvrig.

Men når det internasjonale samfunnet innfører sanksjoner, må det også følge med en forpliktelse til å etterprøve om disse sanksjonene har virket etter hensikten. Jeg vil understreke at Kristelig Folkeparti ikke hermed tar til orde for ensidige nasjonale tiltak når det gjelder sanksjonene, men at Norge bør være med og åpne for en nødvendig debatt, som for så vidt har pågått en stund når det gjelder den offentlige debatt, men som så langt ikke er reist med tilstrekkelig tyngde i FN-systemet.

Ulike kvinnespørsmål ble også drøftet under den 54. generalforsamlingen. Kristelig Folkeparti vil uttrykke sin støtte til det viktige arbeidet med å reise kvinnerelaterte spørsmål, bl.a. i FNs utviklings- og menneskerettighetsarbeid. Vold mot kvinner og det som benevnes som feminiseringen av fattigdomsutviklingen, må være sentrale oppgaver for FN framover. Jeg kan berolige representanten Kvakkestad med at en rett forståelse av feminiseringen er at en ikke ønsker en utvikling av fattigdommen, som så hardt rammer kvinner, i forhold til det som har vært en trist utvikling på dette området. Det må altså aktive tiltak til for å motvirke at kvinner rammes særlig hardt, når fattigdommen brer seg. Fjorårets vedtakelse av en frivillig protokoll til Kvinnekonvensjonen åpner for individuelle klager til Kvinnekomiteen og gir også rett til en egen undersøkelsesprosedyre. Dette representerer et klart framsteg i vernet av kvinners menneskerettigheter.

Denne uken finner for øvrig FNs spesialsesjon om kvinnespørsmål sted i New York, og mange norske deltakere, også fra Stortinget, er med i dette arbeidet for å gjennomgå erfaringene fra kvinnekonferansen i Beijing, fem år etter. Sesjonen skal likevel ikke bare fokusere på det som ikke har blitt gjort, men også på hva som kan gjøres i framtiden. Det er tross alt det viktigste. En av de viktigste funksjonene ved Beijing +5 er å fornye det internasjonale samfunnets engasjement for å fortsette sitt viktige arbeid for likestilling når det gjelder rettigheter og muligheter – et arbeid som FN nå tar fatt i, men som må innlemmes og videreføres også i andre internasjonale organer.

Den forrige regjeringen arbeidet svært aktivt for å styrke Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd i 2001-2002. Norges brede engasjement innen FN, men også i OSSE, NATO og VEU og mer generelt i arbeidet for fred, sikkerhet og utvikling har blitt lagt merke til. Etter Kristelig Folkepartis mening er Norges kandidatur styrket etter det arbeidet som ble gjort i sentrumsregjeringen, og som nå er videreføret av den nåværende regjeringen. Men det er ingen enkel vei fram til denne viktige posisjon for Norge. Uavhengig av om dette skulle føre til en plass for Norge i Sikkerhetsrådet, skulle vi i alle tilfeller prioritere disse viktige spørsmålene som jeg her har nevnt, i vårt internasjonale engasjement. Det er blitt en merkelapp og et kvalitetsstempel ved norsk utenrikspolitikk som bør videreføres.

Spørsmålet om verdenssamfunnets og FNs rolle i regionale konflikter og i fredsbevarende operasjoner har hatt en stor plass i FNs 54. generalforsamling. Dette er utvilsomt spørsmål som vil kreve ytterligere oppmerksomhet i tiden framover. De fleste væpnede konflikter i verden er interne konflikter i et land, og nær halvparten av verdens 30 millioner flyktninger er internt fordrevne i sitt eget land.

Det knytter seg mange vanskelige spørsmål både til folkerettslige aspekter, til humanitær intervensjon i forhold til nasjonal suverenitet, til menneskerettigheter og til den alminnelige strategiske og politiske vurdering i den internasjonale håndtering av slike konflikter. Det er ikke mulig å gå nærmere inn på enkeltspørsmål innenfor rammen av denne debatten. Hovedsynspunktet vårt står imidlertid fast: Internasjonale fredsopprettende eller fredsbevarende operasjoner skal ha en forankring i folkeretten. Samtykket fra partene eller mandat fra Sikkerhetsrådet i henhold til FN-paktens kapittel VII eller VIII må fortsatt ligge til grunn for en eventuell militær intervensjon.

Det er blitt reist spørsmål om hvorvidt våre ambisjoner om å kunne delta aktivt i det internasjonale freds- og forsoningsarbeid, bidra til å formidle kontakt og etablere en plattform for fortsatte forhandlinger mellom parter som står steilt mot hverandre i en konflikt, og også påta oss sentrale verv i internasjonale organisasjoner – som det også kan knytte seg en viss prestisje til – på noen måte skulle gå på bekostning av våre muligheter og vårt behov for å gi klar beskjed også når dette ikke er populært hos mektige og innflytelsesrike nasjoner.

Jeg for min del tror det er nyttig at dette spørsmålet reises, selv om slike antydninger kan virke både urimelige og også provoserende når de fremsettes i en bombastisk form. En mekler kan selvsagt ikke få tillit fra partene dersom mekleren synes både forutinntatt og partisk. Imidlertid tror jeg det er allmenn aksept for at det kommer til uttrykk klare standpunkter så lenge det er vilje og åpenhet til også å lytte til den annen parts synspunkter. Derfor er det ingen grunn til å feie under teppet et profilert standpunkt i kontroversielle spørsmål, og slett ikke dersom hensikten ene og alene skulle være å oppnå fordeler, f.eks. gjennom posisjoner i internasjonale organisasjoner, slik det nå kommer til uttrykk i pressen. Det vil i så fall smake av behendig tilpasning. Men jeg for min del kan ikke se at en slik kritikk er berettiget når det gjelder vår rolle i den internasjonale debatten. Vi har i mange tilfeller påtatt oss en viktig brobyggerrolle i internasjonal politikk. Det er krevende i forholdet mellom ideelle krav og hva som er praktisk mulig å gjennomføre. Denne balansen mener jeg at norsk utenrikspolitikk har tatt vare på på en god måte.

Jan Petersen (H): Jeg har lyst til å begynne med å understreke et av de poengene utenrikskomiteens leder nå avsluttet med, nemlig at det er viktig at Norge ikke feier under teppet kontroversielle standpunkter i viktige debatter. Han har for så vidt helt rett i det han sa innledningsvis, nemlig at FN som organisasjon i stor grad er avhengig av konsensus, og derfor bør konflikter spilles ned. Det må allikevel ikke føre til at vi lar kontroversielle standpunkter ligge. Og det er en del viktige konflikter hvor det er riktig og nødvendig for Norge å ta klare standpunkter, og så får det heller briste eller bære om vi da alltid greier å stille oss i mellomroller og i meglende roller. Jeg skal komme tilbake til i hvert fall ett område hvor dette er av viktighet.

I innstillingen skrives det en del om FNs rolle i det som der kalles menneskeskapte konflikter, og jeg er uten videre enig i at det var riktig av FNs generalsekretær å reise spørsmålet om suverenitetsbegrepet, sett i lys av de åpenbare humanitære hensyn som eksisterer i en rekke konflikter. Jeg forstår godt at det i mange land er betydelig skepsis til dette. Jeg tror allikevel det er riktig av Norge å understreke at suverenitetsbegrepet har sine klare begrensninger, slik det åpenbart hadde det på Balkan.

Det som er et større problem, er å finne hvilken rolle FN skal spille i slike konflikter. At det er mye og riktig arbeid å gjøre på det forebyggende området, er helt på det rene. Men erfaringen fra Balkan var jo nettopp at da det først ble en konflikt, og en væpnet konflikt, og massive overgrep mot menneskerettighetene, ja da var dessverre FN simpelthen ikke svaret på problemet. De manglet virkemidlene, manglet mandatene, ja manglet den militære muskel som skulle til for å bidra til en løsning av problemene. Det er ikke en utvikling som noen av oss er glad for. Jeg tror allikevel det er all grunn til å se nøkternt på at det er situasjonen. Og når NATO og de vestlige land i stor grad engasjerte seg, var det ikke fordi man ønsket å sette FN til side, men det var fordi de spilte en rolle som FN ikke kunne spille.

Vi har dessverre ved flere anledninger sett at FN har utilstrekkelige virkemidler når det gjelder militære konflikter, at det ikke er mulig å oppfylle de mandatene som er gitt. Norge har jo nettopp hatt erfaring med dette i Libanon, i UNIFIL, hvor det jo tok over 20 år før man kom i en situasjon hvor man kan si at mandatet kunne oppfylles, på det tidspunktet da Norge med rette var ute av Libanon.

I den sammenheng har jeg lyst til, siden jeg har sett av pressen at utenriksministeren overveier et nytt norsk engasjement i Libanon, å uttrykke min sterke skepsis overfor et slikt engasjement. Vi har et stort, krevende engasjement gående på Balkan. Vi bør gjøre det vi kan for at dette skal oppfylles på den aller beste måten, og jeg vil advare mot at vi sprer kreftene på flere engasjementer. Jeg er klar over at man selvfølgelig kunne overveie et mer symbolsk engasjement, men jeg vil advare også mot det, ja kanskje nettopp mot det. For skal vi engasjere oss et sted, må det ikke være av hensyn til symbolikken, men det må være fordi vi kan gjøre en god jobb på stedet, og da kreves det mer enn symbolske bidrag.

Så har jeg lyst til å si to-tre ord om utviklingsproblemer, for det er et område hvor jeg tror det er riktig at Norge har klare standpunkter, selv om det i forhold til bistandsmottakerne kan være kontroversielt, og det gjelder ikke minst debatten om hva som skal til for å få til en utvikling. Jeg tror det med rette er skapt stor forståelse i de senere årene for at et riktig styresett, et godt styresett, er avgjørende for en videre økonomisk utvikling. Men jeg ser jo at noen av konfliktene i generalforsamlingen nettopp har dreid seg om at mange utviklingsland synes at det er en debatt som blir vel nærgående. På det området mener jeg helt klart at Norge ikke har mye å gå på. Det er riktig for oss å fremheve hva som skal til av styresett for å få til en økonomisk utvikling. Vi har gjennom mange tiår i mange land sett et økonomisk system som har hindret en videre utvikling. Dette har riktignok bedret seg noe etter at sosialismen ramlet sammen over store deler av verden, men det er atskillig igjen, og det er ingen grunn til å gi opp dette synspunktet. Det er jo slik at nettopp et godt styresett og bred internasjonal handel er av større betydning for en riktig utvikling enn selve utviklingsbudsjettene.

Nå tror jeg at Fremskrittspartiet tar helt klart feil når de i innstillingen legger til grunn at utviklingshjelp ikke har noen betydning. Det er klart at utviklingshjelp i tradisjonell forstand har en viktig betydning sammen med de øvrige faktorene, men selvsagt ikke på noen måte den betydningen som den norske promilledebatten gjennom det siste tiår skulle kunne gi inntrykk av. Men det spiller en rolle, sammen med andre og kanskje viktige faktorer. Men nettopp det at vi skal holde fast ved at et godt styresett er noe av grunnforutsetningen for en riktig utvikling, gjør at vi også må være villige til å ta standpunkt når vi ikke ser utviklingen gå i riktig retning. Og selv om utfordringen i Zimbabwe kanskje først og fremst er et spørs- mål om bilateral politikk, vil jeg gjenta at jeg tror at den norske regjering på det punktet skal være meget klar på at vi forlanger klare endringer i Zimbabwe før vi bruker mer penger der. Jeg ser at den norske regjering har forsøkt å anspore UNDP til å engasjere seg i landreformspørsmålet. Jeg vil understreke at skal man gjøre det, må forutsetningen være at det holdes frie valg, at de virkelig er frie, og at landets ledelse legges om i riktig retning. Først når disse tingene er på plass, vil bruk av midler være meningsfylt. Der synes jeg at den norske regjering er uklar, og jeg vil spørre utenriksministeren om han nå kan være helt klar på at kriteriet om godt styresett må legges i bunnen for vårt videre engasjement i Zimbabwe – det være seg om engasjementet skal være direkte bilateralt eller i samarbeid med UNDP.

Jeg vil ellers understreke behovet for en friere verdenshandel, og at vi ikke bare har en kompromisskapende rolle i WTO, men at vi prøver å ligge i front når det gjelder viktige spørsmål knyttet til friere verdenshandel i WTO. At dette er et prinsipp som kommer både u-land og Norge til gode, gjør jo ikke standpunktet mindre godt.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si noen ganske få ord om rustningskontroll, for jeg legger merke til at meldingen på dette punktet sier at det var mye pessimisme knyttet til dette området i sesjonen. Nå skal vi for så vidt være glade for at det i vår del av verden ikke er FNs nedrustningsarbeid som har vært av betydning. Det har vært det bilaterale nedrustningsarbeidet og nedrustningsarbeid i en større samarbeidskontekst mellom Øst-Europa på den ene siden og NATO-kretsen på den andre siden. De har lagt til grunn et omfattende rustningskontrollregime som har gjort vår del av verden tryggere. Men det er all grunn til å registrere at det er viktige problemstillinger FN kan engasjere seg i, og da har jeg lyst til å understreke at Irak-spørsmålet er ett av dem. Min innfallsvinkel er at Irak er en av de såkalte røverstater, som bør bekymre oss atskillig fordi de har programmer og muligheter for å utvikle masseødeleggelsesvåpen – kjemiske våpen, biologiske våpen og kjernevåpen. Og selv om sanksjonsspørsmålet kan diskuteres, må vi ikke glemme at selve hovedspørsmålet er: Hva gjør man med Iraks politikk for å utvikle masseødeleggelsesvåpen? Jeg tror at en av Norges oppgaver nettopp er å sørge for at det føres en tilstrekkelig effektiv politikk, slik at vi får en kontroll med Irak på dette området. Det er også det perspektivet man må ha med om man skal diskutere sanksjonspolitikken.

La meg bare ellers på mine siste ti sekunder si at jeg har observert den lille pussighet at den såkalte «New Agenda Coalition» har en merkverdig tendens til å dukke opp i flere av Stortingets utenriksdebatter, men det er vel kanskje bare et uttrykk for mangfoldet at også de mer perifere tingene finner sin plass i vår nasjonalforsamling.

Lisbet Rugtvedt (SV): I en rekke konfliktområder er det behov for et handlekraftig FN som kan beskytte sivilbefolkningen mot overgrep og skape fredelig utvikling. Dessverre har vi sett at FN en rekke steder kun har bidratt med en halvhjertet innsats og i liten grad har lyktes med å skape fred og avverge vold. Det er særlig i Afrika dette har vært tilfellet, som saksordføreren også la vekt på. I Sierra Leone har FNs innsats vært karakterisert som «for sent og for lite». FN-styrken har bestått av folk med for lite trening. Det utrolige har skjedd at 500 FN-soldater ble tatt til fange av de samme opprørerne som de var kommet for å holde i sjakk.

Videre kan vi nevne FNs maktesløshet i Angola, i Somalia og i Rwanda, hvor det ikke lyktes FN verken å forebygge eller begrense et av historiens verste folkemord. I Afrika ser det ut til at FN intervenerer uten å ha de materielle og politiske midlene som skal til. FNs manglende evne til å forhindre blodige borgerkriger i Afrika viser at organisasjonen har avgjørende svakheter, men viser nok også at landene på den nordlige halvkule ikke prioriterer Afrika høyt nok når det gjelder fredsinnsats.

Det å bedre evnen til å skape fred i land med indre konflikt er en hovedutfordring for FN. Det er skuffende at en ikke har oppnådd mer på dette området, men sett i forhold til de ressursene som stilles til rådighet, er det kanskje ikke så rart. Det er et paradoks at verden bruker så enorme summer på å forberede krig og så lite på å forebygge konflikt. Det er en primitiv tankegang som fremdeles preger de fleste land, at fred skapes best ved å forberede seg på krig.

USA ser nå ut til å være interessert i å bruke et grenseløst antall milliarder dollar på rakettforsvar for å trygge sin sikkerhet. Noen av disse milliardene av dollar brukt til utvikling og demokratibygging i FN-regi ville bety uendelig mye mer for både amerikansk og global sikkerhet. Det samme må sies om Norges ønske om å bruke 17 milliarder kr på fregatter. Til sammenligning var de samlede utgiftene til FNs fredsbevarende operasjoner i 1999 kostnadsberegnet til omkring 1,3 milliarder dollar. Her er det et skjærende misforhold.

Dersom det settes inn tilstrekkelig med ressurser i fattigdomsbekjempelse og demokratiutvikling, vil konflikter og sosial uro kunne dempes. I tillegg til å satse mer på konfliktforebygging er det en viktig oppgave for FN å komme fram til nye ikke-militære sanksjonsmidler. SV har vært blant de første til å foreslå økonomiske sanksjoner istedenfor militære intervensjoner. Men på dette området må vi alle tenke nytt. Norsk Utenrikspolitisk Institutt viser i en rapport til at av ca. 170 sanksjonsregimer i hele det 20. århundret har bare mellom 15 og 20 pst. hatt målbar effekt. Hensikten med sanksjoner er å presse fram forandringer. Strategien er å forverre folks levekår, slik at en undergraver legitimitet og tillit til dem som sitter ved makten. Dette kan kanskje være en brukbar tanke overfor fungerende demokratier, men det er jo nettopp mangelen på demokrati som kjennetegner de regimer vi går til sanksjoner mot.

Det gjør sterkt inntrykk å lese at irakiske barn som rammes av leukemi, nå uten unntak dør, mens en før hadde midler til å redde en stor del av dem. Når det er barn, gamle og syke som bærer de tyngste konsekvensene av sanksjonene, mens makthaveren arbeider og lever i sus og dus, lar sanksjonene seg ikke forsvare etisk. Når folk må bruke alle sine krefter på å skaffe seg og sin familie de mest grunnleggende ting en trenger i hverdagen, er det også vanskelig å se hvordan en politisk opposisjon med folkelig forankring skal kunne vokse fram.

Folkeretten beskytter sivile under krig. Det kan nesten synes som om sivilbefolkningen gjennom folkeretten har bedre beskyttelse under åpen krig enn under sanksjonsregimer. Dagens sanksjoner må avvikles til fordel for bedre målrettede sanksjoner. Målrettede sanksjoner skal ramme den politiske eliten. Eksempler på slike sanksjoner er begrensninger av et regimes finansielle disposisjoner, konfiskering av bankkontoer og eiendom, våpenembargo osv.

Mye settes nå inn på å skaffe Norge en plass i Sikkerhetsrådet. Dersom Norge får en plass, er det viktig at vi bruker denne posisjonen. En av strategiene for å lykkes i å bli valgt er tydeligvis å gå på gummisåler internasjonalt og vokte seg for å støte noen. Dette må ikke bli mønstergyldig for vår opptreden etter at vi eventuelt blir valgt. Norge må hevde en klar stemme til forsvar for fattiges interesser, for nedrustning og konfliktforebygging.

Norge må fortsette å bidra til å minske motsetningene mellom utviklingsland og industriland, slik en ifølge St.meld. nr. 29 for 1999-2000 så som viktig under fjorårets generalforsamling. Dagens polarisering mellom nord og sør, bl.a. når det gjelder spørsmål knyttet til menneskerettigheter og hva som er godt styresett, er svært uheldig og hindrer utvikling. Det må være en viktig oppgave for Norge i FN å arbeide kreativt for å skape en bedre dialog mellom nord og sør.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Norge er tjent med et effektivt FN som utvikles i pakt med de utfordringer verdenssamfunnet står overfor.

Utfordringene for FN har aldri vært større. Det stilles klare forventninger til FN om å bidra til varige løsninger på mange av dagens konflikter. Det gjelder ikke minst konfliktene i Sierra Leone, Angola og Kongo. Vi må erkjenne at noen av de største utfordringer som FN i dag står overfor, ligger på det afrikanske kontinent. I denne forbindelse vil jeg få benytte anledningen til å gi honnør til de afrikanske land som har støttet opp om FNs arbeid og gitt viktige bidrag for å finne politiske løsninger på mange av de konflikter som i dag preger nyhetsbildet.

Fra norsk side har vi særlig lagt vekt på den rolle Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU, og subregionale organisasjoner kan spille på alle nivåer i en konfliktløsning. Vi har i flere tilfeller gitt konkret støtte til OAUs meglingsarbeid og andre fredsinitiativ i organisasjonens regi.

Når man ser de økte krav som stilles til FN, er det av største betydning at vi som medlemsland stiller til rådighet nødvendig personell og ressurser. Uten dette kan ikke FN løse de oppgaver som organisasjonen er forutsatt å løse i henhold til FN-pakten. Norge og Canada har derfor nylig tatt et felles initiativ for å styrke FNs kapasitet når det gjelder å håndtere krisesituasjoner. Vi ønsker å gi et konkret bidrag for å styrke FNs evne til planlegging og gjennomføring av freds- og kriseoperasjoner.

Fra flere hold – også her i salen i dag – har det vært reist spørsmål om nytten av økonomiske og andre sanksjoner for å tvinge fram fredsløsninger og respekt for menneskerettigheter og demokrati. Jeg er glad for at den debatten kommer. Det er i dag bred enighet blant Sikkerhetsrådets medlemmer om at sanksjonsinstrumentet er en viktig reaksjonsform som fortsatt bør kunne tas i bruk i gitte situasjoner. Og jeg har ikke oppfattet det slik i debatten her i dag at noen har tatt til orde for å avvikle sanksjonsregimet. Man vil heller gjøre det mer målrettet. Det er en økende erkjennelse av – også utenfor denne sal, i andre land – at sanksjoner ofte rammer uskyldige og derfor må utvikles og gjøres mer målrettede. Det må utvikles realistiske alternativer til full økonomisk boikott og andre sanksjoner som rammer sivilbefolkningen.

Det er i første rekke innenfor rammen av Sikkerhetsrådet at dette arbeidet må gjøres. Norge vil, dersom vi får en plass i Sikkerhetsrådet, legge stor vekt på arbeidet for å nyansere bruken av sanksjoner som virkemiddel i krisesituasjoner. Vi vil bl.a. kreve grundigere forarbeid fra FN og Sikkerhetsrådets side for å kartlegge virkningene før man går til det skritt å innføre sanksjoner.

Arbeidet for å gi Norge en plass i Sikkerhetsrådet for toårsperioden 2001-2002 blir naturlig nok gitt meget høy prioritet fra Regjeringens side. Ingenting er avgjort før avstemningen i oktober har funnet sted. Dersom vi skulle bli valgt, påtar vi oss et stort ansvar. Når vi har lagt så stor vekt på sikkerhetsrådskandidaturet, er det selvsagt fordi vi har relevante erfaringer fra freds- og forsoningsarbeid og således kan gi viktige bidrag til Sikkerhetsrådets arbeid. Dersom vi blir valgt inn i Sikkerhetsrådet, vil vi arbeide for å få satt noen av våre egne prioriterte hovedtemaer på dagsordenen. Jeg vil i stikkordsform her nevne: forebygging av konflikter, sammenheng mellom underutvikling, fattigdom og konflikt samt beskyttelse av sivile i konfliktsituasjoner. Jeg er glad for at debatten her til nå har vist at det er bred støtte til FN, som jo har vært og er en hovedpilar i norsk utenrikspolitikk.

Jan Petersen reiste et spørsmål, nemlig om Regjeringen vil legge kriteriet om godt styresett i bunnen for norsk engasjement i Zimbabwe, direkte eller gjennom UNDP. På det kan jeg svare klart ja. Generelt sett vil jeg si at det er nødvendig å gi dette kriteriet større vekt i vår bistandspolitikk i framtiden. Det er godt hold i å si at godt styresett er nødvendig for å få til utvikling i en lang rekke land.

Jeg har også lyst til å si at Norge kommer ikke til å gå på gummisåler før vi eventuelt blir valgt inn i Sikkerhetsrådet. For å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet gjør vi det ikke, og vi kommer heller ikke til å gjøre det etter at vi eventuelt har blitt valgt inn. Vi fører samme politikk nå som vi eventuelt vil gjøre etter at vi er valgt inn i Sikkerhetsrådet. Det var kriteriet for den forrige regjeringen, og det følger den nye regjeringen opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 7-9 behandles under ett – og anser det for vedtatt.