Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver, og Senterpartiet, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre blir det foreslått at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ågot Valle (SV) (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et konstruktivt samarbeid om en meget omfattende plan. Det er enighet om store deler av planen. På noen områder har Fremskrittspartiet og i mindre grad Høyre mindretallsmerknader. Den store enigheten betyr ikke at planen er tannløs. Tvert imot ligger det klare synspunkter og forslag her. Det er viktig å hindre at barn og unge kommer ut på en kriminell løpebane, og når de gjør det, trengs det rask og effektiv hjelp og reaksjoner så de blir stoppet. Derfor er det viktig at planen blir satt ut i livet med de tiltakene som trengs.

Det handler om at alle har rett til å bli sett og hørt og delta i samfunnsutviklinga som de unike og verdifulle individer vi alle er. Essensen i innstillinga fra komiteen er at det viktigste er forebygging. Når barn og unge får vansker, trengs det hjelp fra et samordnet hjelpeapparat som samarbeider med dem som står barna og de unge nærmest i hverdagslivet, det vil si foreldrene først og fremst, men også skole og barnehage.

Komiteen har merket seg at kriminaliteten blant barn og unge har økt i betydelig mindre grad enn den totale kriminaliteten. Det er med andre ord ikke omfanget av barne- og ungdomskriminaliteten som er begrunnelsen for denne planen, men det faktum at ett barn eller én ungdom som begir seg ut på en kriminell løpebane, er én for mye, og at kriminaliteten og volden som begås av de få som opptrer i gjenger, særlig i Oslo, ser ut til å bli mer alvorlig og grovere.

Når tegn på uønsket atferd eller problemer som vi vet kan føre til tapsopplevelser og uønsket atferd, oppdages, enten det er på helsestasjonen, i barnehagen eller på skolen, trengs det tidlig og samordnet intervenering og innsats. Barn og unge er i utvikling, og man har derfor ikke én dag å miste til hjelpen blir satt inn.

En samlet komite peker på at det i hovedsak er gutter som begår kriminelle handlinger. For egen regning vil jeg tilføye at vold og kriminalitet først og fremst er et kjønns-/mannsproblem. Komiteen peker på at dette perspektivet er viktig når en skal vurdere hvilke tiltak som skal settes i verk. Alle unntatt Fremskrittspartiet understreker at tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet må settes i verk på grunnlag av viten om tiltak som virker, og ikke på grunnlag av lettvinte krav om handlinger når media blåser opp de episodene som skjer. Det er ganske påfallende at forebygging og tiltak som virker, sjelden er hot stoff i media.

Det samme flertallet har merket seg at den forskning og evaluering som er gjort, har vist klare sammenhenger mellom samfunnsstrukturer, oppvekstmiljø og kriminalitet. Det faktum at Norge til for relativt kort tiden siden har vært et land med små forskjeller, en velferdsstat der den bærende ideen er at alle skal kunne sikres muligheter til å delta på de viktige samfunnsarenaene, er i seg sjøl en forklaring på at vi til nå har hatt forholdsvis liten kriminalitet. Komiteen mener derfor at den aller viktigste forebyggingsstrategien vil være å sørge for et inkluderende samfunn som gir alle rett og muligheter til å delta med sine ressurser, og til å motvirke de forskjellene i inntekts- og levekår som utjamningsmeldinga dokumenterer har fått utvikle seg på 1990-tallet.

Komiteen er enig i den overordnede målsettingen om å sikre alle barn og unge gode oppvekstvilkår. Det betyr gode barnehager, en levende, inkluderende skole, gode fritidstilbud og møteplasser i nærmiljøet på ungdommens egne premisser. Det betyr også godt samarbeid mellom offentlige myndigheter, barn og unge, foreldre og frivillige organisasjoner og grupper.

Et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SV, er opptatt av levekårene til de 50 000– 70 000 barna som lever under fattigdomsgrensa. Blant dem er det forholdsvis mange barn i familier med etnisk minoritetsbakgrunn. Forsørgere med etnisk minoritetsbakgrunn rammes langt oftere av arbeidsledighet enn forsørgere med majoritetsbakgrunn. En del barn med flyktningbakgrunn vokser opp i familier hvor ingen av foreldrene er i jobb eller utdannelse. Etter SVs mening gir dette signal om ekskludering og marginalisering. Det samme flertallet mener at en viktig forebyggingsstrategi vil være å forsterke tiltak som løfter de barn og unge som lever under fattigdomsgrensa, ut av fattigdommen. For fattigdom fører ikke nødvendigvis til kriminalitet, men marginalisering, og utstøting fra samfunnsarenaer øker risikoen for utvikling av en kriminell løpebane.

SV peker på at fattigdom fremdeles er forbundet med skam. I et så gjennomkommersialisert samfunn som vårt, der det å handle, og hva du handler, blir det som gir identitet, er fattigdom ekskluderende. Det finnes få fritids- og fellesarenaer som ikke koster noe. Ikke engang grunnskolen er gratis. Resultatet er at en del ungdom slenger rundt på kjøpesentre og blir lett bytte for gjengledere, slik som på Oslo City. Derfor mener vi i SV at det må sørges for at det finnes noen fellesarenaer for opplevelser, aktivitet og kultur som kan være gratis og tilgjengelig for alle.

Hele komiteen mener at det må føres en helhetlig ungdomspolitikk. Jeg er veldig glad for at et stort flertall ber Regjeringa om å legge fram en stortingsmelding om en helhetlig ungdomspolitikk. Den svenske Riksdagen har vedtatt en ungdomspolitikk som tar utgangsunkt i tre målsettinger: Ungdom skal ha muligheter for å leve et selvstendig liv, ungdom skal ha reelle muligheter for medbestemmelse, og ungdom skal ses på som en ressurs.

Jeg har lest den svenske meldinga og mener den er et godt utgangspunkt for utarbeiding av en norsk stortingsmelding. Barn og ungdom må få bidra og få være viktige medspillere i samfunnsutviklingen, ikke bare på liksom, men på alvor.

Barne- og ungdomsorganisasjonene har alltid vært viktige for at unge skal kunne være med og medvirke. Et flertall, alle bortsett fra Fremskrittspartiet, viser til behovet for støtteordninger som fanger opp minoritetsorganisasjoner. Mange av disse organisasjonene er ikke omfattet av BFDs støtteordninger. Minoritetsorganisasjonene er sentrale i arbeidet blant flerkulturell ungdom, både for å synliggjøre ressurser og positive rollemodeller og for å skape alternative møteplasser. Disse organisasjonene utgjør flertallet blant dem som nå søker støtte fra Idébanken, som LNU har forvaltet. Flertallet mener at Idébanken har fungert bra, men bare SV ber om at ordninga blir videreført.

Komiteen har registrert alle de tiltakene som er satt i gang i regi av flere departement. Og det er bra. Men kommunene opplever at tiltakene er lite samordnet. Utfordringen nå er å få til en reell samordning mellom de forskjellige forvaltningsnivåene, og at staten tar ansvar for etater som arbeidskontor og trygdekontor og samarbeider med det lokale nivået. Det samme kravet må settes til det fylkeskommunale nivået. For mange barn og unge faller mellom flere stoler, og det er helt uakseptabelt at f.eks. flere barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn havner i barnevernet, mens det er barne- og ungdomspsykiatrien de skulle fått hjelp fra – slik vi kan lese om i Aftenposten i dag.

Komiteen mener at de gode samarbeidsmodellene må synliggjøres. Mange nye tiltak er blitt satt i gang som prøveprosjekt ved hjelp av friske midler. Regjeringa sier sjøl at det trengs mer midler for å styrke og videreutvikle denne innsatsen.

Komiteen understreker at barn og unge som er i risikosonen, må følges opp av tette nettverk av voksne med en felles problemforståelse – voksne i familie, nærmiljø, skole og det offentlige hjelpeapparatet. Komiteen ber om at forslaget fra Befring-utvalget om en samlet barne- og ungdomstjeneste, der bl.a. barnevern, PP-tjenesten og helsestasjoner inngår, prøves ut i noen kommuner.

Komiteen understreker at skolen er hovedarena for forebyggende arbeid, slik barnehagene er det for mange i førskolealder. Komiteen understreker betydningen av at vi har en levende og åpen skole som bygger opp under den enkeltes ressurser og mestringsevne – som gir eleven beskjed om at «du er verdifull». Komiteen understreker betydningen av at foreldrene er en ressurs som må involveres. Særlig er det viktig å involvere minoritetsetniske foreldre og foreldre til barn med atferdsvansker. For minoritetsetniske foreldre er norsk en utfordring, og komiteen understreker gjentatte ganger at norskundervisningen må bli bedre og innrettes på en slik måte at den fanger opp kvinnene. De gode eksemplene på at foreldre involverer seg, er lørdagsverksteder og lekselesing, og disse må få livets rett og fortsette.

Komiteen understreker at et barn som får problemer, må få hjelp fra et kompetent barnevern. Befring-utvalget peker på det samme. Jeg er glad for at en samlet komite ber Regjeringa fremme tiltak som kan bidra til kompetanseheving innenfor det kommunale barnevernet. Jeg er også glad for at komiteen understreker betydningen av at barn med krigsopplevelser og deres foreldre nå må få hjelp.

Jeg har snakket mye om forebygging, men lite om hva som foretas med dem som begår alvorlig kriminalitet. Jeg viser til at et stort flertall følger opp hovedlinjene i kriminalomsorgsmeldinga. Jeg viser også til at en samlet komite mener at muligheten for å holde de barn og unge som har de alvorligste atferdsvanskene, tilbake i institusjon med tvang, må vurderes – om dette er tiltak som virker. Komiteen støtter opp om det arbeidet som politiet gjør for å splitte opp gjengene, og mener muligheten for å utplassere personell fra barnevernet på politistasjonene må utvides.

Jeg viser for øvrig til komiteens forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank Willy Larsen (A): Det er riktig som saksordføreren beskriver det; det er i all hovedsak stor enighet om det som ligger i meldingen, både når det gjelder hvilke tiltak som bør iverksettes for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet, og også beskrivelsen av den virkeligheten vi opplever. Men på ett område skriver Sosialistisk Venstreparti seg opp med to særmerknader, det går på beskrivelsen av en dårlig kommuneøkonomi. Spørsmålet mitt til representanten Valle vil være: Er det slik at det bare er en bedret kommuneøkonomi som kan sikre en bedre bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet, eller ligger det også et ansvar hos kommuner og fylkeskommuner i å prioritere annerledes innenfor de rammene man allerede har?

Ågot Valle (SV): Nei, jeg mener ikke at det bare er en bedret kommuneøkonomi som skal bedre forholdene, men en bedret kommuneøkonomi er en forutsetning for at vi skal kunne få fart på de tiltakene som kan bedre forholdene. Jeg viser også til at Regjeringa sier at det trengs mer midler til en del tiltak, og jeg mener jo da at en bedret kommuneøkonomi er en del av det. Men det som trengs aller mest, er samordning – samordning mellom etater, samordning mellom forvaltningsnivåene og samordning også der staten deltar.

Jeg har av egen erfaring altfor mange ganger sett at samordning ikke skjer, og at det ikke blir barnet eller den unge som står i sentrum for de tiltakene som trengs å settes i gang. Veldig mange ganger har jeg lurt på hvorfor det er slik at de aller vanskeligste, de som trenger mest hjelp, er de som faller mellom stolene. Da jeg hadde anledning til å se dette litt i fugleperspektiv, så jeg at det var ledere for etater som gjentatte ganger har fått én beskjed, nemlig: Du skal holde budsjettet, det er det aller, aller viktigste. Når de da fikk beskjed om at det som må til av tiltak for å hjelpe familiene og ungene med de aller største vanskene, det skal dere gjøre, og så kan vi heller dele på regninga etterpå, ja, da så jeg faktisk hvordan skuldrene falt ned og arbeidet ble gjort. Så jeg mener at det aller, aller viktigste er samordning, samordning, samordning – og tidlig intervensjon. Men for at vi skal kunne få en bedre skole, for at vi skal kunne få et bedre barnevern, mener jeg at det må flere friske midler inn – og at det selvfølgelig er kommunepolitikere som prioriterer det arbeidet.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne fortsette i samme bane – det gjelder Sosialistisk Venstrepartis bekymring for at det er mangel på kommunale ressurser som ligger til grunn for at vi kanskje får en dårlig satsing på tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet. Mitt første spørsmål går i retning av at det kan jo også være at det er lover og regler som er til hinder for å få til den samordningen som undertegnede faktisk støtter representanten Valle i må til, men at det ikke nødvendigvis trenger å være mangel på ressurser.

En annen ting jeg også har lyst til å utfordre representanten Valle på, er det hun var inne på i sitt hovedinnlegg, dette med gjenger, og at problemet stort sett består i enkeltpersoner. Her forstår jeg det slik at representanten peker på at stort sett er all vår ungdom veldig bra – det er jeg enig i – men at det er enkelte grupperinger, enkelte gjenger og enkelte personer som skaper ufreden og problematikken som da på sikt blir til skade for all ungdommen, gjennom fokuseringen bl.a. i media. Men er ikke da SV også interessert i å luke bort disse elementene som er til skade ikke bare for seg selv, men også for sine ungdomskretser og for samfunnet generelt? Jeg kan ikke se at SV på noe slags område ønsker tiltak rettet direkte mot problemelementene som representanten Valle peker på, nemlig gjenger og enkeltpersoner. Det kunne være interessant å høre hvorvidt SV f.eks. er interessert i å se i retning av Fremskrittspartiets forslag om å opprette enkeltinstitusjoner som akkurat luker bort de enkeltelementene vi her snakker om.

Ågot Valle (SV): Representanten Sandberg lurte på om det finnes lover og regler som hindrer samarbeid. Meg bekjent er det ikke det. Mange peker på at taushetsplikten fungerer som en hindring for samarbeid. Men vi vet jo – det har vi også slått fast – at hvis den som skal ha hjelp, eller foreldrene til det barnet som skal ha hjelp, sier det er greit at opplysningene flyter fritt mellom dem som skal samarbeide, ja, så er ikke taushetsplikten til noe hinder. En samlet komite ber jo også om at Regjeringa ser på om det må gjøres noe mer med taushetsplikten.

Ja, jeg mener det må mer ressurser til på den offentlige arenaen for at vi skal kunne få et bedre oppvekstmiljø og kunne gjøre noe med hensyn til de tiltakene som vi ser er nødvendige. Hvis en ser rundt omkring i Kommune-Norge nå, er det jo nettopp tiltak for barn og unge som skrelles vekk – til barnehager, til skoler, til kulturtiltak. Alt dette kunne betydd et bedre oppvekstmiljø. Derfor må det gjøres noe med kommuneøkonomien.

Så til dette med gjenger. Jeg tror ikke på institusjoner som kan luke bort de uønskede elementene. All erfaring viser at det å plassere en ungdom i en institusjon uten at en har et nettverk som sikrer dem når de kommer ut, hjelper ikke. Vi har institusjoner som skal være for dem som har de største atferdsproblemene, og som en kan plassere etter tvangstiltak, men det kreves også at en har et godt samarbeid mellom dem som ungdommene skal ut til etterpå.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg tar ikke ordet for å si meg uenig i noe av det som representanten Ågot Valle – for øvrig saksordfører for meldingen – har sagt. Tvert imot, jeg tar ordet for å rose saksordføreren for et veldig godt gjennomført arbeid og også et godt innlegg her i salen i dag. Jeg kan si at Kristelig Folkeparti er glad for det arbeidet som saksordføreren har gjort på alle punkter for å få til en samlet innstilling som stiller seg bak denne meldingen, som jeg tror kan være veldig betydningsfull for å kunne komme videre nettopp i bekjempelsen av kriminalitet blant barn og unge. Vi vet at de lever i en verden som blir mer og mer komplisert, og det produseres mange tapere. Vi er nødt til å finne et samlet virkemiddelapparat, en helhetlig strategi for å bekjempe nettopp dette, slik at vi unngår at unge taper.

Når jeg likevel står her, har jeg lyst til å utfordre representanten Valle på ett punkt – jeg tror faktisk det er det eneste jeg fant i innstillingen – og det står i en liten særmerknad fra Sosialistisk Venstreparti hvor de foreslår demokratiutvikling, bl.a. forsøk med å senke stemmerettsalderen til 16 år ved kommune- og fylkestingsvalg. Mitt spørsmål til representanten Valle blir om hun vil være så snill å utdype hvorfor hun mener også dette hører med i en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet.

Ågot Valle (SV): Først må jeg si jeg ble veldig glad for å høre de ordene fra Ola T. Lånke.

Dette har vært en veldig omfattende plan, som har krevd et godt samarbeid for å få klare budskap fram – og det mener jeg vi har fått. Dette er en plan som på mange måter handler om livet fra barn blir født og til de blir voksne, og også hva slags voksensamfunn vi legger til rette for dem. Derfor er det så utrolig viktig at vi hindrer at mange blir tapere, at vi fanger opp barn og unge tidlig når vi ser at de utvikler en uønsket atferd – og jeg vil tilføye at det skjer altfor ofte i dag at det blir ventet for lenge før en intervenerer og gjør noe.

Så til dette med demokratiutvikling og stemmerettsalder. Det er klart at det henger sammen, i en tankegang om en helhetlig ungdomspolitikk hvor ungdom får bidra – ikke på liksom, men på alvor – i utviklingen av det samfunnet som de skal vokse opp i. For ungdom har erfaring om sin virkelighet. Det er faktisk bare de som har det, som helt ut kan fortelle hva slags virkelighet og hva slags hverdag de opplever. Ungdom har masse ressurser. De ressursene vil vi på mange måter ta i bruk. Sammen har vi gitt en del oppskrifter på hvordan de kan tas i bruk, men jeg mener at ungdom da også må ha mer å si i utviklingen av lokalsamfunnet, mer å si i forhold til å utvikle demokratiet, enn de har i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Frank Willy Larsen (A): Norsk ungdom er i all hovedsak lovlydige og ordentlige. Bakgrunnsmaterialet for denne stortingsmeldingen viser det. Likevel er det noen som utvikler en atferd som er i strid med det vi alle ønsker. Denne handlingsplanen er et forsøk på å beskrive de tiltak som allerede er igangsatt samt å stake ut kursen for det videre arbeidet med denne gruppen ungdommer. Arbeiderpartiet har hatt dette problemet høyt opp på sin politiske dagsorden. Det har bl.a. hatt som konsekvens at Arbeiderpartiet i 1999 satte ned et eget utvalg som skulle gå i dybden på dette problemkomplekset.

Den viktigste innsatsen samfunnet kan gjøre for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet er å gi barn og unge en trygg og god oppvekst på alle mulige måter. Gode oppvekst- og levekår og en politikk som sikrer barn likeverdige tilbud og utviklingsmuligheter, uansett hvor i landet de bor, og uavhengig av sosial status, er en god investering med sikte på å holde barn og unge unna en kriminell løpebane.

Jeg startet med å si at ungdommen er lovlydige og ordentlige, men like fullt er det slik at enkelte unge mennesker begår kriminelle handlinger. En kort beskrivelse av situasjonen er derfor på sin plass.

Den totale kriminaliteten i det norske samfunnet har økt fra 1960 og fram til i dag. Dette gjelder også for barne- og ungdomskriminaliteten, men for denne type kriminalitet har veksten vært betydelig mindre enn for totalen. På 1990-tallet har kriminaliteten blant barn og unge vist en tendens til utflating, og det kan synes som om den brede innsatsen på forebygging har gitt de ønskede resultater. Det er et gjennomgående trekk at alvoret i forbrytelsene stiger med alderen som forbrytelsene begås i. For unge lovbrytere er det vinningsforbrytelser og skadeverk som utgjør hovedvekten. Av registrerte forbrytelser i 1998 blant unge under 15 år utgjorde vinningsforbrytelser ca. 50 pst., skadeverk om lag 30 pst. og de resterende 20 pst. var grovere forbrytelser som vold og narkotikaforbrytelser. For aldersgruppen 15–17 år er det fremdeles vinningsforbrytelser og skadeverk som utgjør mer enn halvparten av forbrytelsene, men nå har vold og narkotikaforbrytelser steget til om lag 35 pst. av den registrerte kriminaliteten.

Til tross for at vi har få barne- og ungdomskriminelle i Norge, er det noen utviklingstrekk som vi må bite oss merke i:

• Det er på 1990-tallet en økning av registrerte voldstilfeller innenfor alle aldersgrupper.

• Vi har hatt en økning av ran begått av personer under 18 år.

• Når det gjelder narkotikaforbrytelser, har vi særlig etter 1994 hatt en økning av antall siktede, også her innenfor alle aldersgrupper.

Oppsummert kan vi si at det fremdeles er slik at den vanlige kriminelle er en ung mann i byen. – Den unge mannen har bare blitt noe eldre.

Alle har vi registrert hvordan mediene ofte setter søkelyset på kriminell atferd blant unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg synes det er viktig å understreke at ungdom med innvandrerbakgrunn ikke er mer kriminell enn norsk ungdom, dersom man ser Norge under ett. Dersom man kun ser på Oslo, viser undersøkelsene at innvandrerungdom i noe større grad er representert på kriminalitetsstatistikken enn norsk ungdom. Vi kan likevel ikke stigmatisere en hel ungdomsgruppe på bakgrunn av dette tallmaterialet.

Den gjengkriminaliteten vi ser i Oslo, er uten tvil svært alvorlig. Det hersker heller ikke tvil om at flertallet i disse gjengene er av innvandrerbakgrunn. Men dette er i første rekke et storbyproblem – og må behandles deretter. Innvandrerungdom utover landet og innvandrere som gruppe skal ikke stigmatiseres for noe som forskningen viser at en liten gruppe unge menn står bak.

Det er ikke uten videre lett å peke på tiltak som er effektive i forhold til gjenkriminaliteten. Det er likevel riktig å peke på at innsatsen må være slik at den forhindrer nyrekruttering samt bidrar til at disse unge menneskene føler at de er en del av samfunnet og ikke står på siden av det.

Det iverksettes nå prosjekter i Kristiansand, Drammen og Oslo med sikte på å bekjempe gjengkriminaliteten. Disse forsøkene må følges nøye, og tilsvarende tiltak må iverksettes andre steder dersom det skulle vise seg å være nødvendig.

Den fremlagte meldingen viser at en rekke tiltak er iverksatt for å motarbeide og forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Men det virker som om det fremdeles er en for dårlig samordning mellom de ulike etater og kontorer. Derfor går flertallet i komiteen inn for en bedre samordning av tjenestetilbudet, i tråd med hva bl.a. Befring-utvalget viser til i sitt arbeid. Flertallet ber om at man i noen kommuner forsøker å lage en samlet barne- og ungdomstjeneste, hvor bl.a. barnevern og PP-tjeneste samt helsestasjon inngår.

Barnehagen og skolen er nøkkelarenaer med hensyn til inngrep overfor barn og unge som viser risikoatferd. I barnehagen kan vansker oppdages på et tidlig tidspunkt og tiltak iverksettes raskt. Jeg vil her også understreke den positive betydningen opphold i barnehage kan ha for barn med etnisk minoritetsbakgrunn, særlig med tanke på innføring i norsk språk og kultur.

Skolen er den største fellesarenaen for barn og unge. Gjennom skolegangen har man muligheten til å treffe mange barn og deres foreldre. Dersom vi klarer å skape en skole som inkluderer alle, som gir den enkelte utfordringer i forhold til den enkeltes behov og på den måten skaper en åpen og levende skole, er grunnlaget lagt for et godt samarbeid mellom elev, foreldre og skole.

Det er viktig å understreke at det er foreldrene som har det overordnede ansvaret for sine barn. Men barnehage og skole kan være viktige støttespillere i arbeidet med å gi unge en trygg og god oppvekst. Et godt samarbeid mellom foreldre og barnehage og skole er en forutsetning for at dette arbeidet skal lykkes. Nettopp et godt samarbeid mellom hjem og skole kan være det viktigste tiltaket for å forebygge uønsket atferd.

Norsk skole har gjort – og gjør fremdeles – en stor innsats i arbeidet med å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Man har hatt vellykkede kampanjer og på den måten fokusert på f.eks. mobbing. Dette er tiltak som må fortsette. Jeg vil også vise til at man en rekke steder har hatt stor suksess med elevmekling, en metode hvor man lar elevene selv løse konflikter og problemer. På denne måten ansvarliggjør man den enkelte. Man har her oppnådd gode resultater.

I mange lokalsamfunn rundt omkring i landet har man gode erfaringer med et tett og nært samarbeid med politiet. Det bør være et mål at alle skoler har sin faste politikontakt.

Norge har vært og er et land med relativt små forskjeller mellom folk. Vi har hatt en velferdsstat hvor det bærende element har vært at alle skal sikres lik mulighet når det gjelder arbeid, bolig, utdanning og helse- og kulturtilbud. Etter min mening er dette den viktigste årsaken til at Norge er et land med forholdsvis lav kriminalitet.

Man vil selvfølgelig oppleve – selv om man iverksetter alle mulige forebyggende tiltak i barnehagen, i skolen og i fritida – at noen vil falle utenfor og begå kriminelle handlinger. Da må samfunnet reagere – og det må reageres raskt. Samfunnet kan ikke og skal ikke akseptere kriminalitet. Kriminalitet skal straffes. Men overfor unge lovbrytere er det av største viktighet at straffen fra dag én blir innrettet på en slik måte at man har rehabilitering og integrering – tilbake til samfunnet – som det overordnede mål.

I enkelte tilfeller kan man for å beskytte samfunnet mot nye lovbrudd eller fordi forbrytelsene er grove, ikke unngå å idømme fengselsstraff. All erfaring tilsier likevel at fengselsstraff alene ikke er noen god strategi for å forhindre nye lovbrudd. Fengselsstraffen må kombineres med andre tiltak, som f.eks. utdanning og arbeid. For mange vil det også være riktig å bli konfrontert med sine ofre og få muligheten til å gjøre opp for seg. Erfaring viser at for å få unge førstegangskriminelle ut av et uheldig spor er rask reaksjon viktig. Derfor må en rask etterforskning og en rask behandling ved domstolene prioriteres overfor unge lovbrytere.

Skal man ha noe håp om at unge som har sonet fengselsstraff, skal komme tilbake til samfunnet, er et effektivt og godt fungerende ettervern nødvendig. Helhetstenkning er viktig overfor denne gruppen. Det er til liten nytte å ha sonet sin dom dersom det ikke er andre alternativer enn det gamle miljøet når dommen er sonet ferdig. Et ettervern som bidrar med bolig og arbeid/utdanning, er helt nødvendig for at rehabiliteringen skal bli vellykket.

Det er en god leveregel at man ikke skal sparke den som ligger nede. På få områder i livet er denne regelen mer gyldig enn overfor unge lovovertredere. Disse unge menneskene trenger ikke et samfunn som sparker etter dem. Tvert imot, de trenger et samfunn hvor man legger armen rundt dem og tilbyr hjelp og veiledning, slik at de kan komme inn på et spor hvor både de selv og alle vi andre kan ha glede av det de har å bidra med til fellesskapet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Representanten Larsen åpnet sitt innlegg med å presisere at Arbeiderpartiet har hatt problemet høyt på sin dagsorden. Jeg må ærlig innrømme at det bekymrer meg, for hvis det er sånn at Norges største parti og Norges ledende parti gjennom tiår har hatt dette på dagsordenen, og vi fortsatt har disse problemene, særlig på 1990-tallet, er det tydelig at Norges største parti og Norges ledende parti ikke har angrepet problemet og ikke har satt de riktige tingene på dagsordenen.

Representanten Larsen brukte store deler av sitt innlegg til å berette om situasjonen. Det har vi nå gjort i lang, lang tid, og jeg tror det er en generell oppfatning i alle partiene at problemet er godt nok belyst, også i det politiske miljøet, i media osv. Så den type tiltak som representanten Larsen her nå nevnte da han konkluderte med hvordan situasjonen er og har vært i ti år, tror jeg er et hinder for at vi ikke får fremdrift og ikke får satt i verk tiltak for å hindre ytterligere utvikling.

Mitt spørsmål til representanten Larsen er om Arbeiderpartiet eventuelt kan tenke seg å være med på å se på den utviklingen som ligger til grunn for den situasjonen vi er oppe i i dag. Vi har tidligere hatt debatter om dette. Vi vet at i dag fødes 50 pst. av alle barn utenfor ekteskap, én av fire ungdommer får psykiatrisk hjelp, 80 pst. av guttene fra skilsmissefamilier får alkoholproblemer og aldri har så mange ungdommer tatt sitt eget liv. Kan det rett og slett være slik at det er det samfunnsmønsteret vi ser i dag, med oppløsning av familien, som er den direkte årsaken til det resultatet vi ser?

Frank Willy Larsen (A): Jeg kan ikke uten videre være med på premissene for det spørsmålet som representanten Sandberg stiller, for det går fram av måten som spørsmålet begrunnes på, at representanten Sandberg mener at barne- og ungdomskriminalitet er et voldsomt stort problem i Norge, og det er det ikke. Og jeg synes det er viktig at det presiseres i denne debatten. Barne- og ungdomskriminalitet er et marginalt problem i Norge, men det betyr selvfølgelig ikke at det er uviktig. Og, som saksordføreren sa i sitt innlegg, én barne- og ungdomskriminell er en for mye.

Representanten Sandberg viser også til at det har vært en økning, særlig på 1990-tallet, og det er jo faktisk feil. Vi har hatt en økning i barne- og ungdomskriminaliteten fra 1960 og fram til i dag, men på 1990-tallet har vi hatt en utflating.

Når det gjelder spørsmålet til representanten Sandberg, som går på om Arbeiderpartiet vil være med på å se på årsakene til den barne- og ungdomskriminaliteten vi har i dag, er svaret selvfølgelig at vi vil være med på det, men igjen er det noe med premissene i forhold til spørsmålet som jeg ikke helt kan være med på. Når det f.eks. gjelder oppløsningstendenser i samfunnet, er det noe som i stor grad ligger på den enkelte. Jeg har veldig vanskelig for å se for meg hvordan man fra denne sal kan regulere folks ekteskap f.eks.

Inger Stolt-Nielsen (H): Representanten Larsen gav en god og fyldig beskrivelse av hvordan tilstanden er i Norge, og den kan vi slutte oss til. Han gav også en god beskrivelse av mange av de tiltakene som er iverksatt, og som det er bred enighet om skal videreutvikles og kvalitetsheves.

Så sa han også at det må være et mål at de som til tross for forebyggende tiltak begynner med kriminalitet, skal ha rehabilitering fra dag én. Det er Høyre enig i, men det som bekymrer Høyre, er at det ikke synes som om vi har lovverk som ivaretar behovet for en målrettet rehabiliteringspolitikk for den alderskategorien som vi her snakker om. Høyre mener, i likhet med barneombudet, at det synes som om en del barn og ungdom faktisk lever i et lovløst rom, hvor de tiltakene som settes i verk rundt alvorlig, gjentatt kriminalitet, er lite lovregulert og i litt for liten grad kontrollert i forhold til de behov de unge har når det gjelder undervisning, når det gjelder atferdskorrigering og den problematikken som er grunnlaget for den kriminelle handling.

Jeg vil gjerne høre om Arbeiderpartiet mener at dagens barnevernlov og dagens straffelov ivaretar behovet for rettssikkerhet rundt barne- og ungdomskriminalitet både i forhold til samfunnet og i forhold til barnet selv, eller om Arbeiderpartiet ser at det kan være behov for lovtilpasninger, eventuelt utarbeidelse av nytt lovverk for å få en større rettssikkerhet rundt reaksjonsmønstrene i forhold til kriminelle handlinger begått av barn og unge.

Frank Willy Larsen (A): Det kan ikke herske tvil om at et godt ettervern er helt fundamentalt i forhold til å få barn og unge tilbake i gagnlig samfunnsvirke, for å bruke et sånt uttrykk. Hvorvidt lovverket i dag er til hinder for det, er jeg ikke veldig skråsikker på. Vi har i hvert fall fått signaler knyttet til taushetsplikt som kan tyde på at praktisering av taushetsplikten i enkelte tilfeller er til hinder for samarbeid, og det er vel kanskje en indikasjon på at noe i det som representanten Stolt-Nielsen spør om, er riktig.

Flertallet ber i innstillingen departementet om å legge fram en stortingsmelding om en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Og dersom det skulle vise seg at det er behov for justeringer i lovverket – for på den måten å få et bedre ettervern – går jeg ut fra at departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Sandberg (Frp): Fremskrittspartiet ser, i likhet med resten av komiteen, positivt på at Regjeringen har satt barne- og ungdomskriminaliteten på dagsordenen ved å foreslå en tiltaksplan mot dette samfunnsondet.

Som vanlig, hadde jeg nær sagt, inneholder denne meldingen også noen gode, gamle Fremskrittsparti-saker. Problemet er at meldingen i stor grad blir utvannet, med altfor lite offensive og kreative tilleggsløsninger som erfaringsmessig gir lite gevinst. Fremskrittspartiet mener at grensesetting må settes mer i fokus, både fra foreldrenes, skolens, lokalsamfunnets, politiets og statlige myndigheters side. Det er også viktig at disse instansene arbeider sammen for å finne fram til felles grenser for barn og unge i samfunnet. Foreldrene må og bør i større grad oppfordres til å ta mer ansvar for egne barn. En god måte å gjøre dette på er f.eks. gjennom natteravnprosjekter o.l. Ellers er det viktig at foreldrene holder kontakten med hverandre, sånn at de i større grad kan passe på hva barna driver med, både i skoletiden og i fritiden.

I skolen må også lærerne bli brukt mer aktivt. Lærerne bør i skolegården i større grad motiveres til å engasjere seg i elevenes sosiale omgang for å påse at ting går ordentlig for seg.

Fremskrittspartiet har tidligere pekt på, og vil igjen peke på, at folkeskikk og respekt for andres eiendom bør settes opp som eget fag på timeplanen i skolen – dette for å bidra til at barn og unge får et bedre verdigrunnlag å bygge videre på. Skolen bør etter Fremskrittspartiets mening også slå hardere ned på barn og ungdom som ikke følger de spillereglene resten av samfunnet er pålagt å følge. Straffetiltak som utvisning, straffelekser og gjensitting må derfor benyttes i større grad.

Politiet er den samfunnsinstitusjonen som skal fungere som siste skanse hvis både foreldre, skole og lokalsamfunn har mislyktes i forsøket på å oppdra barn og ungdom. Fremskrittspartiet ser det derfor som svært viktig at politiet reagerer sterkt på forseelser også av mindre art, for på den måten å forhindre at unge lovbrytere gjentar forseelsen. I andre land har en svært gode erfaringer med slikt reaksjonsmønster fra politiets side.

For å vise barn og unge at det får konsekvenser hvis en bryter de grensene som har blitt bestemt av samfunnet, må vi i større grad enn i dag ha strenge straffereaksjoner overfor unge lovbrytere og førstegangskriminelle – et eksempel på dette kan være ubetinget straff. Men Fremskrittspartiet ser positivt på alternativ soning i f.eks. rømningssikre internatskoler som baserer seg på klare disiplinærregler og fornuftig pedagogikk, og hvor de unge kan lære folkeskikk samt få normal skoleopplæring og arbeidstrening som kan kvalifisere dem for arbeidslivet, slik de andre partiene etterlyser.

Fremskrittspartiet syns det er litt rart at komiteen i innstillingen påpeker hvor viktig det er at fengslene ikke blir opplæringsanstalter for unge og førstegangskriminelle, når flere av de samme partiene som har støttet innstillingen, har gått imot Fremskrittspartiets forslag om å gi personalet i norske fengsler mulighet til å ransake besøkende i den hensikt å kontrollere narkotikatrafikken der. Ved ikke å støtte dette forslaget er en med på å gi sin velsignelse til at norske fengsler nettopp blir opplæringsanstalter for ungdom når det gjelder distribusjon og bruk av narkotiske stoffer.

Fremskrittspartiet syns også det er litt leit at flertallet på Stortinget nylig har begrenset politiets mulighet til å undersøke om personer har våpen. Dette begrenser i stor grad politiets muligheter til å bekjempe kriminelle ungdomsgjenger.

Fremskrittspartiet har lansert forslag som vi også tidligere har fremmet. Vi har lagt vekt på at vi bør vedta og få i gang dette med – til en viss grad – lukkede institusjoner, og vi har blitt misforstått i mange sammenhenger. Men jeg ser at det nå er flere instanser som støtter oss i dette – bl.a. støttes vi av Ungdom mot Vold og politiet. Jeg viser også til Danmark hvor de nå er i ferd med å bygge den andre institusjonen av denne typen, med meget gode resultater. Men selvfølgelig er det viktig at en, når en er ferdig med soningen på en slik institusjon, får oppfølging. Der har Danmark også vært på banen i form av en fadderfunksjon i forhold til disse ungdomskriminelle. Det fungerer meget bra. Jeg håper Stortinget kan være med på å se på en slik løsning senere.

Ellers vil jeg avslutningsvis fremme de forslagene vi har i innstillingen. Jeg vil også peke på at vi skulle ha vært med på det som står på sidene 21 og 22 i innstillingen når det gjelder innsatsen i skolen, og likeens dette med Samtak.

Jeg vil til slutt signalisere at Fremskrittspartiet selvfølgelig vil støtte Høyres forslag i innstillingen.

Presidenten: Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Når eg høyrer Framstegspartiet, føler eg ofte at me lever i to ulike verder – både når det gjeld skildringa av korleis verda er, og ikkje minst når det gjeld tiltak som me trur skal til for å endra på noko. Eg er samd med kollega Larsen som sa at det er noko med premissane som gjer at det nesten er vanskeleg å stilla spørsmål.

Framstegspartiet er t.d. ikkje med på ynsket om å få ei stortingsmelding om ein heilskapleg ungdomspolitikk, dei vil ikkje ha gratis barnehagar i Oslo Aust, og dei meiner at subsidiane til barnehagane i utgangspunktet bør overførast til barnetrygda, noko som ikkje sikrar barnehagetilgangen og dermed kontakt med dei ungane som kanskje mest treng ein slik innsats. Dei seier heller ikkje noko om ungdomsklubb og møteplassar i nærmiljøet i innstillinga. Men dei seier på den andre sida at dei vil ha kraftige reaksjonar i form av fengselsstraff utan vilkår, og, forslaga som representanten Sandberg gjorde greie for, altså undervising i folkeskikk og respekt for annan manns eigedom, institusjonar som baserer seg på klåre disiplinærreglar og senking av den kriminelle lågalderen. I tillegg står det, som sagt, ganske mykje om dette med kraftige reaksjonar og straff utan vilkår. Eg har ei kjensle av at Framstegspartiet eigentleg i veldig liten grad trur på at førebyggjande tiltak verkar, men at ein fyrst når det begynner å gå gale, verkeleg skal setja harde verkemiddel inn.

Det kan godt vera at til og med fengselsstraff kan vera rettferdig. Det meiner òg Arbeidarpartiet. Men det er veldig lite som tyder på at ungdommen lærer så veldig mykje positivt i fengsel. Eg lurar på kva slags forsking, kva slags kunnskap Framstegspartiet stør seg til når dei trur at mest mogleg straff og minst mogleg førebygging er det som skal til for å endra på stoda.

Per Sandberg (Frp): Forskjellen på representanten Sandberg og Fremskrittspartiet og representanten Ausdal Starrfelt og Arbeiderpartiet er at Fremskrittspartiet lever i virkelighetens verden, mens Arbeiderpartiet og representanten Ausdal Starrfelt unnviker virkeligheten. For løsningen på barne- og ungdomskriminaliteten, som vi alle sammen er enige om eksisterer, kommer ikke gjennom meldingen.

Fremskrittspartiet er med på det som står i denne meldingen, rett og slett fordi vi har gitt opp kampen mot Arbeiderpartiet og flertallet på Stortinget, som hele tiden bruker alle sine ressurser på det de kaller forebyggende tiltak. Alt det som ligger i meldingen, er reparasjonstiltak. Det er tiltak som må settes i verk for å reparere de skadene som kommer i etterkant av den politikken som føres. Det er altså ført en viss politikk over en 10-15-årsperiode som får negative resultater, og så må vi kaste inn en hel masse ressurser for å reparere. I dette tilfellet er det altså barne- og ungdomskriminaliteten som har oppstått av en bevisst ført politikk fra Arbeiderpartiet, som resulterer i en hel masse forebyggende tiltak.

Vi har da vært kreative. Vi har fremmet kreative forslag som går i retning av at ungdom ikke skal i fengsel. Vi ønsker at ungdom skal inn i institusjoner som ivaretar både skole, pedagogikk og barnevernstjenester – alt i hop – for kunnskapen som Arbeiderpartiet har fått på plass, kan selvfølgelig også flyttes inn i de institusjonene. Med godt resultat har danskene gjort dette, og de bygger videre på det nå.

Så til det jeg sa innledningsvis, dette med virkeligheten og ikke-virkeligheten. Det er mulig at Arbeiderpartiet lever i en annen virkelighet også når det gjelder dette med en helhetlig ungdomspolitikk, for i min innstilling står det at Fremskrittspartiet er med, men at Høyre ikke er med. Det er mulig vi sitter med to forskjellige innstillinger, men jeg håper at representanten Ausdal Starrfelt i hvert fall vil rette opp den virkeligheten, om ikke Arbeiderpartiet vil være med på den resterende virkeligheten.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Sandberg taler her engasjert om at vi har for mange reparasjonstiltak, at tiltaka er for mykje retta inn mot førebygging, og at vi burde ha tiltak som meir tok det vonde ved rota. Då er eg veldig overraska over Framstegspartiet sin politikk i forhold til alkohol. Det er ein fleirtalsmerknad på side 19, som Framstegspartiet ikkje er med på, som viser til samanhengen mellom alkoholbruk og vald. Det står i merknaden at ein reknar med at 70 pst. av alle valdsforbrytarar har tilknyting til alkoholbruk, og at «i arbeidet med å førebygge rusmiddelbruk blant ungdom må hele samfunnet, ikke bare myndighetene, engasjere seg».

Når vil Framstegspartiet vakne opp i forhold til det førebyggande arbeidet – at den alkoholpolitikken som blir ført, ikkje skal vere «opne kraners politikk», med lengst mogleg opningstid, til langt utpå morgonkvisten, det berande systemet? For om ein verkeleg vil førebygge, må ein også ta den utfordringa på alvor. Kva gjer vi for å få ned alkoholforbruket?

I Framstegspartiet sine merknader er det mykje som er knytt opp mot straff, og at det er ein viktig bit for å få ned kriminaliteten. Eg vil utfordre Framstegspartiet når det gjeld alkoholpolitikken. Eg skulle ønskje at vi kunne få eit anna svar enn det vi har fått tidlegare, om at ein ikkje er villig til å føre ein meir restriktiv politikk enn den som blir ført. Men eg håpar at om dei verkeleg vil unngå at vi berre skal drive med reparasjonstiltak, vil dei vere villige til å gjere endringar også når det gjeld det i framtida.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil ta tak i det siste først, om det at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av å innføre straffereaksjoner. Ja, vi er det eneste partiet som er virkelig opptatt av det, for resten av Stortinget tenker kun i retning av forebygging og det som jeg kaller reparasjonsarbeid. Jeg synes ærlig talt at det er på sin plass at ett eneste parti i Det norske storting også konsentrerer seg om det som har med straffereaksjoner å gjøre.

Som det har vært sagt fra denne talerstolen tidligere i dag, er det altså slik at det er enkeltgrupperinger, enkeltgjenger og enkeltpersoner som står for store deler av kriminaliteten. Da synes jeg det er litt merkelig at vi ikke skal være samstemt i å luke ut disse elementene, slik at de 98 pst. av ungdommen som er flott og oppegående, og som oppfører seg på en skikkelig måte, ikke skal bli skadelidende på grunn av de enkeltpersonene og -grupperingene som går rundt og ødelegger samfunnet på den måten.

Ellers synes jeg også det er litt artig at Kristelig Folkeparti nå er på banen her i forhold til straff. Jeg viser da til et oppslag i «Avis 1» i Oslo, hvor det går fram av uttalelser fra, så vidt jeg forstår, Lars Rise fra Kristelig Folkeparti at de nå også ønsker å gå i retning av Fremskrittspartiet ved å gå inn for straffetiltak mot foreldrene rett og slett. Dette er et forslag som Fremskrittspartiet har fremmet tidligere, men som flertallet i Stortinget, inkludert Kristelig Folkeparti, har stemt imot. Det er klart at vår kamp for å innføre straffereaksjoner før eller senere vil få utslag, men jeg er stygt redd for at situasjonen ute i gata men hensyn til barne- og ungdomskriminaliteten har forverret seg atskillig i forhold til dagens situasjon.

Når det gjelder alkohol og rus: Alkohol er en lovlig vare, og det er en aldersgrense på 18 år for øl og vin, og på 20 år for brennevin. Før de tidspunktene ligger ansvaret fortsatt på foreldrene i forhold til å regulere hvorvidt ungdommene skal ha tilgang på alkohol eller ikke.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg følte meg nesten hensatt til feil århundre da jeg hørte Fremskrittspartiets beskrivelse av hvilken skole vi skal ha, og denne veldig sterke betoningen av straff, straff, straff, strengere straffer. Det virker nesten som om det har gått Fremskrittspartiet forbi at det faktisk er en nedgang i prosentandelen kriminalitet begått av barn og unge i forhold til det totale kriminalitetsbildet.

Høyre er langt på vei enig med Fremskrittspartiet i at vi må ha strenge straffereaksjoner overfor voksenkriminelle. Når vi snakker om barne- og ungdomskriminelle, vil vi gjerne ha strenge reaksjoner. Men det kan være en forskjell på straff og reaksjon. Selv om en reaksjon kan se ut som en straff for barnet i øyeblikket, må de reaksjonene vi iverksetter overfor barn og unge, være rettet mot en rehabilitering, mot en tilbakeføring, mot atferdskorrigering, og det tror altså ikke vi i Høyre kan gjøres med spanskrøret.

Jeg etterlyser hos Fremskrittspartiet en respekt for at forebygging og samhandling mellom barn og unge og voksenapparatet rundt dem har en effekt, uten at en hele tiden skal betone straff så veldig tungt. For det er forskjell på straff og reaksjon. Det er ikke nødvendigvis det samme, slik det fremgår av Fremskrittspartiets innlegg.

Jeg lurer på om Fremskrittspartiet virkelig tror at en hindrer barne- og ungdomskriminalitet ved igjensitting, ved utvisning og ved straffelekser.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (Frp): Jeg hadde litt problemer med å fange opp budskapet fra Høyres representant, men jeg fikk med meg det siste spørsmålet. Ja, jeg tror faktisk at hvis vi innfører litt andre reaksjoner i forhold til oppførsel av ungdom i skolen – kall det gjerne reaksjoner formelt, jeg tror ikke det betyr noe om vi kaller det straff og Høyre kaller det reaksjoner, det blir akkurat det samme – vil det på sikt få positive resultater for det mønsteret vi også ser i gata.

Representanten innleder med å si at Høyre også er for strengere straffer. Ja, men det er på en måte i tråd med meningsmålingene. Altså: Ligger Høyre lavt på meningsmålingene, er de for strengere straffer, ligger de høyt, er de ikke for så strenge straffer. Så det er en sannhet med litt modifikasjoner. Det viser seg jo ved voteringer her i huset.

Jeg vet at jeg har fått replikk, og at jeg burde ha svart på det som representanten fra Høyre spør om. Når hun etterlyser reaksjoner og straffemønster og straffetiltak fra Fremskrittspartiet, ligger jo det i våre forslag. De er ikke nye, de har vi hatt med oss i 15 år, og alle er innforstått med hva vi ønsker i retning av å innføre andre reaksjoner overfor kriminalitet. Men jeg har lyst til å replisere tilbake: Hvilke reaksjoner er det Høyre snakker om at de ønsker å innføre, utover det som ligger i meldingen? I meldingen ligger det forslag om en hel masse forebyggende tiltak, som vi i Fremskrittspartiet i dag kaller reparasjon. Men hvilke reaksjoner er det Høyre virkelig ønsker å innføre som tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet? Jeg har ikke sett noe ennå.

Helt til slutt: Flere av replikantene har utfordret meg når det gjelder kriminalstatistikk, og har i sine innlegg gitt uttrykk for at på en måte er det ikke slik at veksten i ungdomskriminaliteten er så stor. Men det kommer an på hvilken statistikk en forholder seg til. Jeg står her med Oslo-politiet og Statistisk sentralbyrås statistikk, og den viser et helt annet bilde enn det som er kommet til uttrykk i salen i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ola T. Lånke (KrF): Det konstateres med tilfredshet at et bredt flertall i Stortinget støtter forslaget til handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet som Bondevik-regjeringen la fram. Så vidt jeg har kunnet registrere, er det tverrpolitisk oppslutning om de aller fleste punktene i planen. At særlig Fremskrittspartiet, og i noen grad også Høyre, tilkjennegir avvikende synspunkter, særlig på det kriminalpolitiske området, er vel ikke så overraskende. Det rokker ikke ved det faktum at Regjeringen har bred ryggdekning for å gå videre med å realisere de intensjonene som ligger i stortingsmeldingen.

Nå representerer denne handlingsplanen i stor grad en gjennomgang, og på mange områder en styrking, av allerede igangsatte tiltak fra statens side. Planen representerer således først og fremst ikke noe revolusjonerende nybrottsarbeid, men er et forsøk på å gjøre ting bedre, mer målrettet, utnytte ressursene mer effektivt, se sammenhenger og knytte de mange tiltakene bedre sammen.

Meldingen handler i stor grad om å vinne innsikt og kunnskap om hva som virker. Fremskrittspartiet kritiserer meldingen for å være for lite offensiv. Det er imidlertid ikke noe i meldingen som hindrer Regjeringen og det offentlige i å gå mer offensivt til verks på de ulike områder dersom de vet at det fører fram. Men når Fremskrittspartiet med offensiv mener tøffere metoder, senket kriminell lavalder, flere rømningsfrie internatskoler kombinert med undervisning i folkeskikk, kort sagt mer kadaverdisiplin, da er jeg overbevist om at man beveger seg i gal retning. Folkeskikk og respekt for annenmanns eiendom er noe alle trenger å lære, og ingen er uenig i at barn og ungdom trenger å lære å forholde seg til klare grenser. Men Fremskrittspartiet begår en grov forenkling når de peker på straff, internering, utvisning, straffelekse og igjensitting som såkalt fornuftig pedagogikk, hvis jeg har forstått dem rett i innstillingen. Det er ikke dette barn og unge som har kommet skjevt ut, først og fremst trenger for å lære å mestre en komplisert tilværelse.

Som meldingen understreker, er årsakene til at barn og unge begår kriminelle handlinger, mange og svært sammensatte. Derfor må også tiltakene være mange og sammensatte. Det dreier seg om tverrsektorielt samarbeid mellom ulike etater og tjenester nasjonalt og lokalt.

Det er også viktig å ha in mente at det har pågått et arbeid gjennom mange år for å begrense kriminaliteten blant barn og unge. Ingen vet hvor vi hadde vært i dag om det ikke hadde vært tilfelle. Som meldingen påpeker, har det tross alt ikke vært noen økning, men heller en nedgang i antall siktede blant barn og unge på 1990-tallet. Det kan fortelle oss noe om hvorvidt en langsiktig strategi med forebyggende innsats, kombinert med politi og rettsvesen, har hatt en positiv eller dempende effekt, men det er ingen grunn til å slå seg til ro med det. Det er behov for forsterket innsats i flere ledd. Alt som kan gjøres for å forbedre levekårene og øke tryggheten for vanskeligstilte barnefamilier, er viktig.

Tiden tillater ikke i noen særlig grad å gå inn på enkelte tiltak. Jeg vil bare understreke ett, siden ikke alle partier slutter opp om dette, nemlig foreldreveiledningen. Dette har også vist seg å være et tiltak som fungerer, og som ikke minst er et viktig hjelpemiddel for innvandrerforeldre som er usikre og ukjente i en fremmed kultur. I stortingsmeldingen er skolen viet bred plass, som én av de aller viktigste arenaene for barn og unge. Det foregår for tiden mye viktig utviklingsarbeid innenfor skole og utdanning, med sikte på å forebygge segregering og problematferd.

Det er nok å nevne stikkord som LEV VEL, Samtak, inkluderende skole og skolemekling. Det er viktig at skolen ikke blir en arena hvor noen må bli tapere, men et sted hvor de kan oppleve seg verdsatt og gjort i stand til å mestre andre utfordringer enn de destruktive.

Ett punkt som vanligvis er lite fremme i debatten i forhold til den betydning det har, gjelder alkohol- og annen rusmiddelmisbruk. I handlingsplanen er det regnet med at 70 pst. av alle voldsforbrytelser har tilknytning til alkoholbruk. Med dette som bakgrunn er det all grunn til å forsterke innsatsen når det gjelder å forebygge rusmiddelbruk blant barn og unge. Det er all grunn til å understreke, som meldingen, at her må alle miljøer engasjere seg, alle miljøer der holdninger skapes og endres, må mobiliseres mot rusmiddelbruk.

Kriminalitet blant barn og unge kan neppe utryddes helt, men det kan helt sikkert begrenses. Det er også vårt ansvar som politikere å bidra til at så skjer gjennom å legge til rette hensiktsmessige rammevilkår. Vi ønsker at flest mulig barn og unge skal få vokse opp og utvikle seg under vilkår som gir dem ballast nok til å unngå kriminell atferd, eller for å si det med komiteens innstilling: «et barn eller en ungdom som begir seg ut på en kriminell løpebane, er en for mye».

Inger Stolt-Nielsen (H): Vi har ingen sikre datakilder som kan gi et fullgodt bilde av kriminell og voldelig aktivitet blant barn og ungdom. Bare den anmeldte kriminalitet blir registrert, og bare den oppklarte kriminalitet kan aldersregistreres. Det tallgrunnlaget som presenteres i meldingen, er for en stor del hentet inn gjennom selvrapportering fra Oslo-ungdom i 1996.

Selv om en selvrapporteringsundersøkelse kan ha store svakheter, viser den tendenser som gir et bilde av forholdene. Undersøkelsen viser at 5 pst. av all ungdom er tungt belastet og har en omfattende problematikk, og denne gruppen er jevnt fordelt i befolkningen, uavhengig av bakgrunn.

Undersøkelsen viser videre at ungdom med innvandrerbakgrunn gjennomgående synes å være mer lovlydige enn ungdom med norsk bakgrunn, bl.a. fordi de i langt større grad holder seg unna både legale og illegale rusmidler.

Når det gjelder hærverk, sniking, nasking og andre mindre alvorlige overtredelser, er ungdom med norsk bakgrunn overrepresentert, mens ungdom med innvandrerbakgrunn oftere er involvert i voldshandlinger.

Bedre kvalitet og mer helhetlig handling på forebyggingssiden vil forhåpentligvis bidra til redusert kriminell aktivitet, men å tro at vi greier å eliminere kriminalitet blant barn og unge, synes å være vel optimistisk. Og et av våre hovedproblemer i forhold til dem som er gjengangerkriminelle med alvorlig og sammensatt atferdsforstyrrelse, er at vi som samfunn ikke har egnede virkemidler å sette inn i tide. I så måte er St.meld. nr. 17 en skuffelse, den peker ikke på nye virkemidler i forhold til denne gruppen. Vi har ikke lovverk som hjemler de tiltak som kan være nødvendige for å få disse ungdommene på rett kjøl og hindre en livslang kriminell løpebane. Det plasserer disse ungdommene i et lovtomt rom, prisgitt tilfeldighetene. Nyere undersøkelser bekrefter det vi lenge har visst, at de mest ressurssterke med minst krevende problembakgrunn, får hjelp gjennom psykiatrien, mens de mer krevende med mest sammensatt problematikk henvises til barnevernet. Og de aller vanskeligste tilfellene, de som har det desidert største behov for tverrfaglig hjelp fra psykologer, leger og annet fagpersonell, plasseres i private institusjoner, som fylkesmennene har bekreftet at de har for dårlig kontroll med. Dette problemet nevnes ikke i stortingsmeldingen.

Høyre vil gjenta sitt forslag om å senke den kriminelle lavalder til 14 år, ikke for å få flere barn i fengsel, men for å sette alvorlig eller gjentagende kriminalitet inn i en rettsramme. Årelang erfaring viser at barnevernet ikke takler den problematikk som er knyttet til disse barna. Altfor mange av dem kommer så langt i sin kriminelle løpebane før de er 15, at veien videre er negativt retningsbestemt.

En senking av den kriminelle lavalder vil kreve et tilpasset lovverk som ikke bare beskytter samfunnet mot kriminalitet, men som også beskytter det kriminelle barn mot seg selv, mot negative sosiale nettverk og mot vilkårlig behandling gjennom vedtak fattet av barnevernet eller av fylkesnemnder, som fatter sine vedtak etter råd fra barnevernets saksbehandlere. Vi kan ikke ha det slik at barn og unge med den tyngste problembakgrunn lever i et lovtomt rom, som barneombudet kaller det. Dagens straffelov er tilpasset voksne, derfor ser vi stadig at også ungdom over den kriminelle lavalder henvises til barnevernet og barnevernets institusjoner, og barnevernet, viser det seg, skyver de tyngste problembarna fra seg og over til oppbevaring i private tiltak, ofte uten den tverrfaglige kompetanse som er nødvendig for den opplæring og atferdskorrigering som skal til for å få ungdommene på rett kjøl.

For ungdom med mindre sammensatt problematikk kan et tidlig møte med rettsvesenet i seg selv virke atferdskorrigerende. Det er respektinngytende å måtte møte i retten og bli konfrontert med konsekvensen av en kriminell handling. Det viser at samfunnet ikke aksepterer lovbrudd. Unge mennesker må kunne dømmes til elektronisk husarrest, tilpasset samfunnstjeneste eller få betinget dom med vilkår. For kriminelle barn som er enda yngre, må barnevernet gis utvidet mulighet til målrettet tilbakehold i institusjon for kortere eller lengre tid, ikke minst for å få tid nok til å utrede de bakenforliggende årsaker, slik at det lokale barnevern får den kunnskap de trenger for å bygge positive nettverk rundt kriminalitetsutsatte barn. Dette er særlig nødvendig i de tilfeller der den kriminelle handling er et resultat av press fra eldre kriminelle.

Som det fremgår av innstillingen, er det stor enighet i komiteen om at innsatsen for å forebygge kriminalitet kan og bør bli bedre gjennom samordning av eksisterende tiltak, kvalitetsheving på de enkelte innsatsområder og innsats for å gi marginaliserte barn og unge en bedre hverdag. Når mange barn og unge i dag lever i familier som over lang tid har hatt inntekt under fattigdomsgrensen, er det et forhold som samfunnet må vie atskillig oppmerksomhet. Dette forhold er imidlertid grundig behandlet gjennom utjamningsmeldingen, som også tar for seg inntektsulikhetene mellom etniske nordmenn og innvandrere. I Høyre ser vi problemene som er knyttet til dette, men vi vil ikke ha noe hovedfokus på det i forhold til kriminelle barn og unge, idet vi er redde for at det kan bidra til å stigmatisere disse gruppene og samtidig dra oppmerksomheten vekk fra alvorligere problem som går på tvers av etniske og økonomiske ulikheter.

Jeg vil til slutt ta opp Høyres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Stolt-Nielsen har tatt opp det forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF): Kristelig Folkeparti tror at en av de viktigste faktorene for en ungdom som opplever at livet er vanskelig å mestre, er å kunne bli sett, kunne få oppleve at noen bryr seg, og at man får lov til å bygge opp selvtillit, slik at man bedre kan klare å mestre en komplisert tilværelse.

Representanten Stolt-Nielsen prøvde i en tidligere replikk her i denne debatten å gå opp en slags grense til Fremskrittspartiet ved å ta avstand fra en del av de sterkeste virkemidlene som Fremskrittspartiet har foreslått i innstillingen. Jeg blir litt i tvil når jeg hører representanten Stolt-Nielsen, om det virkelig er så stor forskjell på Høyres og Fremskrittspartiets politikk på dette området. Jeg blir veldig glad hvis de makter å ta avstand fra disse virkelig tøffe metodene som Fremskrittspartiet målbærer. Jeg vil be representanten Stolt-Nielsen om å forklare hva hun mener når hun ønsker å innføre elektronisk husarrest f.eks., som – hvis jeg oppfatter det riktig – er et ganske brutalt virkemiddel, og som etter mitt skjønn ikke er egnet til å gi et ungt menneske følelsen av å bli tatt vare på, at noen bryr seg om en. Man blir overlatt til seg selv og til en usikkerhet som bare kan være med på å bygge opp under en kriminell atferd.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg tror nok at representanten Lånke ser ganske andre situasjoner for seg enn jeg gjør, når vi snakker om elektronisk husarrest. Ved elektronisk husarrest har en kontroll med hvor en ungdom befinner seg. Det gir ungdommene mulighet til f.eks. å gå på skole, men det gir òg en mulighet til å hanke personene inn hvis de befinner seg på et sted hvor de ikke burde være, hvor de absolutt ikke skal være. Det er en form for kontroll med ungdom som en ikke ønsker å ha i fengsel, fordi vi tror heller ikke at fengselsopphold i seg selv vil ha særlig positiv innvirkning.

Det er ikke veldig gode resultater fra internasjonal forskning på unge mennesker i fengsel, i hvert fall ikke på noen som er under langtids soning. Men det er like fullt slik at det er en del ungdom som er direkte farlige, og som en må ha kontroll med. Da kan det å ha elektronisk kontroll og en avtale med ungdommene om hvor de skal befinne seg til enhver tid, være en måte som åpner både for tilpasning til et normalt samfunn, som åpner for skolegang, og som åpner for atferdskorrigering ute blant mennesker. Det tror vi i hvert fall bør prøves i noen tilfeller. Det bør ikke uten videre avvises som umenneskelig.

Å isolere et barn på en øy i et privat barnevernstiltak i flere år synes jeg er mye mer umenneskelig, men det gjøres jo faktisk i enkelte tilfeller. Jeg tror derfor at vi må prøve ut nye og ulike virkemidler når vi skal reagere overfor sterkt belastet kriminell ungdom, men de skal settes inn i en rettssammenheng. Det er derfor vi vil ha senket den kriminelle lavalderen, både for å sikre samfunnet og for å sikre den unge selv mot overgrep.

Ane Sofie Tømmerås (A): Det er ikke bare representanten Lånke som blir i tvil om hvor Høyre egentlig står når vi diskuterer dette området. Jeg blir aldri riktig klok på Høyre når barne- og ungdomskriminalitet står på dagsordenen. Jeg tar meg i å lure på om Høyre blir så opptatt av en populistisk konkurranse med Fremskrittspartiet om å være den strengeste, tøffeste, hardeste mot de kriminelle, at Høyre mister evnen til å komme med konstruktive bidrag en skulle tro at tradisjonsrike Høyre ellers ville ha stått for.

I innlegget erkjenner representanten fra Høyre at vi må ha en bred innsats på flere områder. Allikevel hopper Høyre av i innstillingen f.eks. når det gjelder store deler av merknaden om at vi må forebygge rusmisbruk blant unge, og at vi må fange opp de som dropper ut av skolen. Høyre sier nei til sivile tjenestepliktige som konfliktforebyggere og voldsforebyggere i nærmiljøet og på skolene, og de vil ikke være med på å løfte barn og unge og familiene deres ut av fattigdom.

Og hva svarer Høyre isteden? Hva er alternativet når de hopper ut av alt dette? Jo, det er å senke den kriminelle lavalderen fra 15 til 14 år. Alle partier er jo enige om at unge kriminelle må få en reaksjon. Den må komme raskt, og den må også i enkelte tilfeller være tvungen. Men hvorfor i all verden skal Høyre kjøre barna inn i et domstolssystem som er lagd for voksne, og tilpasset voksne? Hvorfor ikke lytte til fagfolk i systemet som sier at barn ikke har noe i dette systemet å gjøre? Hvorfor ikke heller benytte tiltak – også tvangstiltak – som ligger utenfor domstolssystemet? Det er nesten så en kan begynne å lure på om målsettingen ikke er å sørge for at barn skal få et bedre liv og komme ut av det kriminelle miljø, men at det heller er hevntanker – straffen som hevn – som slår gjennom hos Høyre. Jeg er skuffet over det bildet Høyre tegner av seg selv i forbindelse med det alvorlige problemet vi står overfor.

Inger Stolt-Nielsen (H): Først og fremst må jeg anbefale sistnevnte taler å lese innstillingen en gang til, for å se hvor Høyre faktisk er med og hvor vi ikke er med. Høyre er f.eks. absolutt med på alkoholforebyggende tiltak blant barn og unge.

Når vi ønsker å skape en rettsramme rundt det kriminelle barn, er det like mye av hensyn til barnet selv som av hensyn til samfunnet, for vi tror at det er til barns beste at de blir behandlet ut fra en rettsdom som ivaretar både barnet og samfunnet. Høyre er betenkt over den tilfeldighetsvurdering som ofte råder i barnevernet. Vi er betenkt over at barn plasseres i en institusjon uten tilstrekkelig faglig bredde til å ivareta de behovene disse barnene har, og vi er betenkt over at disse barnene ikke følges tilstrekkelig opp. Derfor ønsker vi et rettsapparat rundt dette, vi ønsker å tilpasse et lovverk.

Som vi også har påpekt, er dagens straffelov tilpasset voksne. Skal den brukes i forhold til barn, må den tilpasses. Eller enda bedre: Vi trenger muligens et lovverk som ligger i gråsonen mellom barnevern og straffelov, for disse barnene som er en del av den aller tyngste problematikken, får ikke sin rettssikkerhet ivaretatt gjennom de tiltak som settes i verk i dag, og den problematikken synes vi det er nødvendig å gjøre noe med. Det har også Barneombudet påpekt når han går ut og sier at de aller vanskeligste tilfellene lever i et rettsløst rom. Og når vi ser at barnepsykiatrien skyver dem fra seg, at størstedelen av de barnene som får behandling i barnepsykiatrien, er de som har minst bruk for det, mens størsteparten av dem som virkelig har behov for behandling, ikke får det. Dette må vi gjøre noe med. Dette er en rettsstat uverdig. Rettsstaten skal gjelde for barnet også.

Per Roar Bredvold (Frp): Representanten Stolt-Nielsen og Høyre er sikkert på lik linje med Fremskrittspartiet sterkt opptatt av ungdommens ve og vel – ingen tvil om det! Derfor finner Fremskrittspartiet det noe merkelig at Høyre, som det eneste partiet, ikke vil være med på å be Regjeringen legge fram en stortingsmelding om en helhetlig ungdomspolitikk, ikke fordi ikke også Fremskrittspartiet er skeptisk til politisk styring, men når vi først har disse problemene, må vi ta fatt i dem på en eller annen måte.

I Sverige har den svenske riksdagen vedtatt en ungdomspolitikk som tar utgangspunkt i tre målsettinger. Det er:

• ungdommens muligheter til å leve et selvstendig liv

• ungdommen skal ha reelle muligheter for medbestemmelse

• og ikke minst – ungdom skal ses på som en ressurs

Hvorfor vil ikke Høyre være med på å se på noe liknende i Norge?

Inger Stolt-Nielsen (H): I Høyre tror vi at ressursene kan brukes bedre målrettet direkte mot barn og unge enn til stadig flere byråkratiske utredninger. De forholdene som er listet opp, som gjelder som mål for den svenske riksdagen, er i svært stor grad nedfelt i vårt eksisterende lovverk. Vi har en lov om barn og foreldre som gir barn i Norge stor valgfrihet, som gir dem mulighet til å velge utdannelse, og som gir dem rett til å bli hørt i viktige spørsmål som angår dem selv.

Men hvis den retten skal virkeliggjøres, må den muliggjøres i forhold til andre særlover som f.eks. skoleloven. Høyre har hele tiden ment at barnets valgfrihet, elevens valgfrihet, skal tillegges stor vekt, mens vi har et flertall i Stortinget som i større grad ønsker å styre mot at politikere skal ta valgene istedenfor ungdommen. Det gjelder ikke minst SV, som i stor grad snakker om demokratibygging og deltakelse i det lokale demokrati, men som f.eks. vil frata ungdom rett til å velge egen skole.

Vi tror at det er gjennom utformingen av særlovene i samfunnet vi best kan legge til rette for at barns valgfrihet, barns synlighet, ivaretas. Og ved å bygge en god skole som lar elevene få utnytte sine ressurser, ivaretar vi barnet og den unge aller best. Ikke minst gjelder det hensynet til at en må kunne få en utdannelse uten å måtte opparbeide seg studiekompetanse på teoriplan. Dette er jo en av de virkelig ekskluderende arenaene, når teorisvak ungdom gjerne stenges ute fra en fagutdannelse fordi de ikke når studiekompetanse i matematikk.

Dette er realiteter vi forholder oss til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet er utarbeidet av fem forskjellige departementer: Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Det viser at dette i hovedsak er spørsmål om samordning og om helhetlig tenkning. Planen har særlig lagt vekt på bedre samordning av det forebyggende arbeidet og bedre oppfølging av barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, unge lovbrytere og kriminelle ungdomsgjenger. Samordningen skal omfatte alle forvaltningsnivåer og gå på tvers av sektor- og faggrenser. Vi skal altså unngå det vi stadig ser, at noen faller mellom alle stoler. I tillegg skal det satses sterkere på medvirkning av barn og unge, og utvikles bedre samarbeid med foreldre, skoleverk og ikke minst frivillige organisasjoner. Rask og klar reaksjon overfor unge lovbrytere er nødvendig. Forelegg og/eller konfliktråd er normalt de mest aktuelle reaksjonsformene, kombinert med oppfølging og eventuell behandling. Det er påkrevd med et tett samarbeid mellom skole, barnevern og politi for å forebygge og for å følge opp.

Egentlig diskuterer vi i dag hva slags samfunn vi vil ha og hvordan vi kan legge forholdene best til rette for å sikre gode oppvekstvilkår for alle. Vi er overbevist om – i hvert fall er jeg det – at samfunnet skapes nedenfra, og at vi må ha som mål å skape et samfunn med plass til alle. Da er det slik at vi også må bidra til å skape likeverdighet i levekår og et menneskesyn som er basert på at alle er like mye verdt, uavhengig av kjønn, uavhengig av hudfarge, uavhengig av sosial status, uavhengig av seksuell legning, uavhengig av tro, osv., osv.

Jeg er overbevist om at hvis vi klarer å gi barn og unge selvrespekt, så er det den beste «vaksine» mot rasisme og mot det å ikke ha respekt for andre menneskers liv, helse eller eiendom. Vi må skape et samfunn hvor barna og ungdommene føler at de blir sett, at de blir hørt, at de får delta, og at de har en selvrespekt i bunnen.

Jeg regner med at det er 50 000 barn i Norge som er fattige. Å være fattig i Norge er selvsagt noe helt annet enn å være fattig i fattige land, hvor fattigdomsbegrepet har et mer dramatisk innhold. Derfor kvier man seg ofte for å bruke begrepet her. Men det er viktig, for det viser seg at fattigdom gir mindre mulighet til å delta i sosiale aktiviteter, og dårligere mulighet for både utdanning og helse. Det å bli satt på sidelinjen, marginalisert og kanskje i neste omgang utstøtt, er dramatisk. Det kan føre til et dårligere liv, sosiale problemer og ofte også kriminalitet. Det er en rekke onde sirkler og sosiale problemer som dessverre viser seg å gå i arv. Spørsmålet er så om vi kan bidra til å bryte de onde sirklene.

Endelig er det i det minste lagt fram et forsøk på en strategi mot økte forskjeller i vårt land. Stortinget skal i morgen behandle utjamningsmeldingen. Her er det lagt et godt grunnlag for en mer rettferdig fordeling, og foreslått en rekke tiltak for å møte dem som trenger det mest og som har minst. Stortinget har en sterk forpliktelse til å følge opp det som har vært grunnlaget for velferdssamfunnet vårt, nemlig en likeverdighet i levekår og en solidarisk grunnholdning. Vi ønsker å være en kulturnasjon. Vi må være en kulturnasjon som bygger på respekt for menneskeverd og humanisme, også i vårt møte med kriminalitet, vold og uakseptabel atferd. Jeg er altså sikker på at den beste måten å møte dette på, er å bygge opp respekten for det enkelte menneskes verd.

Ane Sofie Tømmerås (A): Alle reagerer når urett gjøres mot noen, og ekstra vondt er det å høre om det når barn og ungdom er gjerningsmenn. Det dreier seg om unge som ennå er på søk etter en egen identitet. Og har man først gjort noe galt, er veien til et bedre liv ofte lang og tung, og det sitter ofte enda flere ofre igjen på veien. Det er dette vi ønsker å gjøre vårt for å få gjort noe med gjennom den handlingsplanen som nå er lagt fram og behandles. Handlingsplanen er veldig fokusert på å samordne innsatsen bedre, bruke mulighetene som ligger der, bedre, og om mulig å finne noen nye grep. Men dessuten – og det er kanskje viktigst – gjelder det å bry seg, at vi får en mer organisert bry seg-offensiv fra det offentlige, enten vi snakker om ordførere, helsesøstre, lærere, politi, ungdomsklubbledere, og også fra det private: frivillige organisasjoner, foreldre og naboer. Det gjelder å bry seg om ungdommene, at barn og unge finner noen utenfor miljøet, som kan være kriminelt belastet, som bryr seg, og som ikke minst, som representanten Lahnstein sa, viser dem respekt og gir dem selvrespekt. Og jo tidligere vi kommer inn og bryr oss, jo bedre er det, for jo mer får vi også avverget kriminaliteten, det å kutte det før det utvikler seg til kriminalitet. Det er selvfølgelig bedre for gjerningsmannen, som får et bedre liv, det er selvfølgelig bedre for potensielle ofre som ikke blir ofre, men det er også bedre for samfunnet, fordi det er langt, langt rimeligere.

Når det gjelder samordning lokalt, er det nå heldigvis utarbeidet noen modeller som skal prøves ut av kommuner som vil. Jeg har lyst til å trekke fram Sarpsborg kommune, min egen hjemkommune. Der satte kommuneledelsen, politiet, representanter fra de kommunale etatene, barnevernet, teknisk avdeling, osv. seg ned for noen år siden, og sa: Hva gjør vi med unge i Sarpsborg som har trøbbel? Og den utveksling av erfaringene de hadde om problemene, var veldig fruktbar. Den medførte bl.a. at man ansatte en politimann for å koordinere dette arbeidet. I dag har de jevnlige møter hvor de utveksler erfaringer og tar opp både konkrete saker og situasjoner. Og i Sarpsborg har man altså ikke møtt problemer med taushetsplikten i denne sammenhengen. Jeg tror nok at det er en plikt som er fleksibel, og hvor man også innenfor dagens regelverk kan komme fram til gunstige ordninger. Men selvfølgelig, ingenting er bedre enn om man foretar endringer som gjør at det aldri er tvil om hvorvidt taushetsplikten står i veien. Politiet i Sarpsborg har skolekontakter på alle skoler, og de er synlige i nærmiljøet. De fanger derfor opp veldig mye og sørger for å kanalisere det inn i dette koordineringsutvalget, slik at det ikke blir noen politisak ut av trøbbelet. De varsler skole, ulike etater og barnevernet, alt etter hva det er behov for. Og gjennom dette arbeidet har det kommet fram et klart behov for lokale – svært lokale – ungdomsklubber og et sentralt allaktivitetshus, og det er noe som er blitt etablert indirekte som følge av dette arbeidet.

Men når alvorlige ting allikevel skjer, er det viktig med en hurtig reaksjon, og det har de også fått til i Sarpsborg. Hvis en ungdom gjør noe en onsdagskveld, kan dommen være der påfølgende mandag, for byretten har nemlig satt av annenhver mandag formiddag – den er blank – hvor man putter inn saker der det er viktig med en hurtig avgjørelse, og det gjelder jo ikke minst når det er ungdom og førstegangskriminelle inne i bildet. Ved å skape mer effektivitet i systemet gjennom domstolssystemet og rutinene på politistasjonen, har vi mye å hente.

Men ikke alle saker, heldigvis, kommer inn for domstolen. Konfliktrådet er også mye brukt, men veldig ulikt forskjellige steder i landet. Jeg synes komiteen er svært forsiktig i innstillingen når de sier at denne ordningen «fungerer godt». Jeg vil si at den er veldig vellykket, utover alle de forventninger vi hadde den gangen ordningen ble etablert. Det blir avtaler i de aller fleste av sakene, de blir overholdt i de aller fleste sakene, og ikke minst viser undersøkelser at både gjerningsmann og offer er veldig fornøyd med ordningen etter at avtalen er avsluttet. Dette må brukes mer, og det er jeg glad for at alle er enige om. Vi ser parallellen til elevmekling, der vi nå har forsøksprosjekt i gang på noen skoler.

Jeg vil ellers i forhold til tvangstiltak bare si at barnevernet kanskje har hatt en for snever definisjon av hva som er barnets beste. Her tror jeg også det kan være mye å hente, kanskje også uten å endre lovverket, men ved å endre praktiseringen.

Odd Einar Dørum (V): Når det gjelder denne saken, følger Venstre flertallet på de punkter hvor det er skillelinjer i standpunkt i komiteen.

Når det er sagt, vil jeg knytte noen merknader til saken ut fra det som er mitt viktigste politiske perspektiv og min erfaringsbakgrunn, nemlig Oslo. Det er ingen tvil om at vi i denne byen finner for mange ungdommer – de er selvfølgelig et mindretall av all den ungdom det gjelder, både blant norsk ungdom og innvandrerungdom – som ender opp i kriminelle gjenger, og som i praksis kan ledes tilbake til at hjemmet – far og mor – ikke klarer å være far og mor så langt de ønsker å være det, at skolen ikke klarer å være det slik de ønsker, at barnevernet ikke klarer å være et så godt barnevern som de bør være, og at politiet heller ikke klarer å være så godt det ønsker. Vi vet, slik komiteen har understreket, hva som er det positive og riktige svaret, det vet vi. Det er f.eks. slik at når lærere i en klasse ser, skal de ha overskudd nok til å melde fra, til å få samarbeid med foreldre, samarbeid med barnevern og politi. Vi vet at dette er idealmodellen, og jeg kan si, med den Oslo-bakgrunnen jeg har, at i veldig mange tilfeller virker nettopp dette. Lærere i Oslo-skolen gjør underverker i å forebygge barne- og ungdomskriminalitet i et godt samarbeid med barnevern og lokalt politi. Men så må vi også være ærlige nok til å se på de situasjonene hvor det faktisk går galt, og statistikk og tørre tall forteller at av kriminelle under 20 år i Oslo, 340 i tallet, har ca. 270, tror jeg, etnisk minoritetsbakgrunn. Og den statistikken kan man ikke bruke til å generalisere og si at slik er alle, men man kan heller ikke bruke den til å bagatellisere – alle disse tilfellene er alvorlige i seg selv. Hvis man går inn i disse situasjonene, tror jeg det er riktig å ha søkelys på noe av det komiteen har sett på.

For det første omtaler komiteen taushetsplikten. Jeg følger komiteens flertall, men med ett viktig forbehold, at de beste eksemplene på å praktisere fornuftige unntak, med hjemmel i loven, fra taushetsplikten, og der det praktiseres godt, blir kringkastet slik at det blir kjent over det ganske land – for det er steder også i Oslo hvor dette praktiseres godt, og det er steder hvor taushetsplikten i mangel på profesjonalitet og kompetanse brukes for å beskytte yrkesutøvere i stedet for å beskytte dem det gjelder. Men klarer man å kringkaste de gode eksemplene, vil man i hvert fall komme et viktig skritt videre.

Jeg er også enig med flertallet på det punkt hvor man snakker om tvangstiltak, at slik som dette foreligger, er det iallfall veldig viktig at lokalt barnevern og fylkesnemnder spiller på samme lag. Jeg kjenner fra min Oslo-bakgrunn at lokalt kan skole, barnevern og politi være enige, men så kommer man til fylkesnemnda, og da stopper det. Så dette er et viktig forhold å gå inn på. Og jeg er også enig med flertallet i at en må se på om de tvangshjemler man har, er gode nok, og om tilbudene er gode nok i tilfelle man må gå inn på et tidligere tidspunkt. Dette er det konstruktive svaret når det gjelder ethvert krav om å senke den kriminelle lavalder, som Venstre tar skarp avstand fra.

Så er det nødvendig å ta fram det bakteppet som er en del av Oslo-bakteppet, at i mange av disse situasjonene hvor innvandrerungdom kommer ut på den kriminelle løpebane, kan vi fort si at de mangler forbilder. De mangler forbilder i hjemmet, for i mange av disse tilfellene er det en mor som er «språkløs», dvs. hun kan sitt hjemlands språk, men hun mestrer ikke norsk, og i noen av tilfellene er det en misforstått familieære at hun heller ikke skal lære norsk. Da må den utfordres, og da må man si at i Norge er det slik at vi vil at folk skal ha en redelig sjanse til å klare seg. Mange gjør her et utmerket arbeid, det drives et godt oppsøkende arbeid, og de beste tilbyr også barnepass, slik at mødrene har en sjanse til å delta. Men dette må man ha søkelyset på. Man må si til alle innvandrerledere, til alle religiøse ledere, at vi tar det for gitt at når det kommer kvinner utenfra og blir giftet inn i Norge etter de familiegjenforeningsregler vi har, er det en moralsk plikt, en selvfølgelighet, at man skal mestre språket for å kunne være en god mor. Man må ikke sette en mor i en slik situasjon at hun faktisk blir avhengig av barnet ikke bare som en tolk i barnevernssaker, noe som ofte skjer i en oppvekstfase, men at barnet også ellers språklig sett blir en tolk. Dette må det snakkes klart og direkte om.

Det er også veldig viktig for alle innvandrermiljøer at man skaper rollebilder, og det er en utfordring for skolen at vi får inn flere allmennlærere med minoritetsbakgrunn. For i mange av de situasjoner hvor det skjærer seg, ville vi kanskje ha kommet bedre ut av det hvis det i tillegg til de mange praktfulle lærerne som var der, også hadde vært en allmennlærer med minoritetsbakgrunn som rollebilde. Det er disse rollebildene vi må styrke. Det er det samspillet komiteen beskriver under forkortelsen KRÅD og SLT, vi må styrke, men jeg prøver å legge denne Oslo-dimensjonen på det. Dette er alternativet til skrekkoppslagene om hvor galt det er, men vi må ikke bagatellisere når noe er galt.

Jan Simonsen (Frp): La meg først si at jeg synes representanten Tømmerås hadde en langt bedre innfallsvinkel i denne debatten enn Arbeiderpartiets hovedtalsmann, og jeg er helt enig i det hun sa når det gjaldt hurtigdomstoler og konfliktråd.

Enkelte andre politikere i denne debatten, bl.a. representert ved representanten Ausdal Starrfelt i en replikk til Fremskrittspartiet, argumenterer som om alt politikere gjør for å få et bedre samfunn, dreier seg om å forebygge kriminalitet blant barn og ungdom. Manglende vilje til å bevilge penger til politiet blir eksempelvis unnskyldt med at det er brukt penger i budsjettene til å bygge flere barnehager. En slik argumentasjon, som vi ofte hører fra Arbeiderpartiet i valgkamper, bidrar kun til tåkelegging og til å forhindre oss i å finne frem til de rette løsningene.

Forebygging av kriminalitet blant unge mennesker må være rettet mot de ungdommene som er i faresonen og som viser tegn på en atferd som, dersom den får anledning til å fortsette, vil føre disse ungdommene ut på skråplanet.

Den største mangelen ved innstillingen fra familiekomiteen er at den ikke i tilstrekkelig grad trekker inn de rent kriminalpolitiske virkemidlene som det er nødvendig å ta i bruk for å stanse ungdom som er på vei inn i en kriminell hverdag, og som i stor grad kan bidra til å forebygge og forhindre at de ender opp som vanlige kriminelle. Av og til er det riktignok nødvendig å gripe inn også mot personer som er betydelig under den kriminelle lavalder, men da er det også ofte nødvendig med et tiltak som for de unge lovbryterne fortoner seg som tvang.

For ca. ti år siden vedtok Stortinget å legge ned de fleste statlige spesialskolene for barn og ungdom med atferdsproblemer. Disse skolene var viktige hjelpemidler for skakk-kjørt ungdom. Barn som allerede i 9-10-årsalderen stjal fra lommene til sine medelever, som mobbet andre barn eller skulket skolen for å sniffe eller drikke øl, kunne tas ut av ordinær skole og tilbys opphold på et skoleinternat, hvor de fikk en tilpasset undervisning slik at de ikke lenger følte seg som skoletapere, og hvor de ble håndtert av spesialpedagoger som satte grenser for deres atferd. Ikke alle barn som fikk et slikt tilbud, ble reddet fra en fremtidig kriminell løpebane, men mange ble reddet. Samtidig slapp andre barn unna sine mobbere og slapp å bli ødelagt, og de elevene som ble igjen på den ordinære skolen, fikk langt bedre undervisningsforhold. Jeg er overbevist om at fravær av disse spesialskolene har ført til økt kriminalitet og forhindrer oss i å hjelpe barn som kunne ha vært hjulpet.

Enkelte barn, både over og under den kriminelle lavalder, er i dag harde kriminelle. For barn og ungdom som er over den kriminelle lavalder, nytter det ikke med silkehansker: betingede dommer eller samfunnstjeneste. Det er i deres egen interesse at samfunnet setter klare grenser og straffer uakseptabel atferd. Når disse ungdommene begår kriminalitet, er det ofte i form av grove tyverier, innbrudd, trusler eller vold, ofte vold mot jevnaldrende. Fengsel i egne ungdomsanstalter er den eneste fornuftige løsningen for unge mennesker som begår denne typen alvorlig kriminalitet. Alternativene medfører at de ikke forstår alvoret, og da gjør vi disse unge menneskene en bjørnetjeneste. Det er som å legge ut en rød løper som fører rett inn i en kriminell verden.

Arbeiderpartiets hovedtalsmann forsøkte i avslutningen av sitt innlegg å minimalisere problemene. Han gav uttrykk for at ungdomskriminalitet var et lite problem i omfang, men selvfølgelig viktig å løse. Jeg tror at alle vi som er kriminalpolitikere og sitter i justiskomiteen, ser virkeligheten noe annerledes. Dette er først og fremst et relativt betydelig problem i Oslo, også i omfang.

Min konklusjon er at kriminaliteten blant barn og ungdom bare kan reduseres gjennom et samspill mellom effektive forebyggende tiltak mest mulig rettet mot de barn som er i faresonen, straffereaksjoner når det er blitt begått lovbrudd, og mest mulig effektive virkemidler fra et politi som i større grad enn i dag bør forebygge kriminalitet gjennom tilstedeværelse i det offentlige rom.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Det er egentlig respekt for menneskeverdet det handler om når vi snakker om kriminalitet. Så enkelt, men likevel så forferdelig vanskelig, kan det i mellommenneskelige forhold være. Handlingsplanen snakker om å se og om å bry seg når våre barn og unge har problemer og ikke lenger takler hverdagen. For å få en positiv effekt må vi ta vare på hele mennesket, og samtidig se de viktige brikkene i samfunnets puslespill som må ligge på plass for å kunne fungere godt.

Vinningsforbrytelser, vold, skadeverk og narkotikakriminalitet er de mest utbredte forbrytelser blant barn og unge. Antall ran har økt. Dette temaet har det vært stor oppmerksomhet rundt, alle kjenner til barneranerne. Kriminelle ungdomsgjenger er en del av tilværelsen. Vi må forholde oss til dette faktum, og til at mange av disse gjengene faktisk består av barn og unge med flyktning- eller innvandrerbakgrunn. Hvis vi ikke forholder oss til virkeligheten, kan vi ikke sette i verk nødvendige og effektive tiltak mot de problemene vi ser i samfunnet vårt. Det er et faktum at mange barn og unge blir plaget av andre barn. Det kan vi, samfunnet, ikke akseptere.

Den handlingsplanen vi diskuterer i dag, er en god plan. Det viktigste ved hele planen er den sterke vektleggingen av tverretatlig og tverrfaglig samarbeid. Det nytter ikke at alle sitter på sin lille tue og pusler med sitt, her må vi gjøre en felles innsats for å få bukt med barne- og ungdomskriminaliteten. Et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og politiet er viktig for å få satt i verk reaksjoner mot barn og unge. Konfliktråd har vist seg å være et godt redskap dersom det brukes på riktig måte. Tidsfaktoren er vesentlig. De unge må få oppleve at det kommer en rask reaksjon på deres uønskede atferd. Skulle en slik reaksjon utebli, finner ikke ungdommen noen grunn til å skifte atferd.

Justisdepartementet har satt ned to arbeidsgrupper som skal kartlegge hvor flaskehalsen i straffesakskjeden er, og foreslå tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Denne arbeidsgruppen er nå i ferd med å avslutte arbeidet. Funksjonstiden er satt til 23. juni 2000. Tradisjonelt politiarbeid i form av inngripen overfor kriminelle handlinger, arrestasjon, etterforskning og straffesanksjoner er viktige virkemidler overfor ungdom over den kriminelle lavalder.

Når det gjelder kriminelle ungdommer, er det spesielt viktig med målrettet arbeid som uroer gjengene, splitter dem og begrenser gjengenes handlingsrom. Målet vårt må være å få ungdommene ut av det uheldige miljøet de vanker i, og inn i mer konstruktive og sunne miljøer.

Handlingsplanen omtaler flere gode virkemidler mot kriminell ungdom, slik som f.eks. Bekymringssamtalen, et strukturert verktøy for samtaler med unge og foresatte om risikoatferd i forhold til kriminalitet. Bekymringssamtalen er utviklet ved Manglerud politistasjon, og ser ut til å være et godt virkemiddel som kan få unge til å endre sin risikoatferd.

Det skal innføres et prøveprosjekt med ungdomskontrakter. Det innebærer en avtale mellom en ung lovbryter, med samtykke fra dennes foresatte, på den ene siden og politi og kommunale myndigheter på den andre siden. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse.

Konfliktråd er, som tidligere nevnt, også et godt virkemiddel. Det kan brukes både i straffesaker og sivile saker, og er et alternativ til en ordinær strafferettslig reaksjon der strafferammen ikke går utover betinget dom. Begge parter må samtykke før megling kan settes i verk.

Å lære konfliktløsning er et godt tiltak, både i grunnskole og videregående skole. Det er en lærdom som er bra for skolemeklingssituasjoner, men det er i tillegg et godt verktøy for mange av dagliglivets situasjoner. Mange i foreldregenerasjonen burde også lære konfliktløsning, for de skal jo være rollemodeller.

I fengselssystemet møter vi en opphopning av feilbehandlede dyslektikere. Undersøkelser viser at ca. 35 pst. har alvorlig grad av dysleksi, og i tillegg kommer andre med lese- og skrivehemning, av andre årsaker. Kompetanse i skole og hjelpesystemet er avgjørende for å få riktig diagnose og riktig behandling. Spesialundervisning er av det gode, men det krever riktig diagnose, riktige hjelpemidler og en topp kvalifisert lærer på det fagområdet det gjelder. (Presidenten klubber.) Derfor er prosjekt Samtak så viktig for å få til den ønskede kompetanseheving hos PP-tjeneste og skoleledere ...

Presidenten: Dette er nok viktige ting, men tiden var ute.

Marit Nybakk (A): Jeg har en venn som er snekker, og som av og til har oppdrag i barnehager. Der opplever han at unger kommer bort og tar på ham. Han opplever hvordan smågutter klistrer seg til ham og forsøker å etterape ham. I deres hverdag finnes nemlig bare voksne kvinner: hjemme, i barnehagen, i nærmiljøet og på helsestasjonen. Jeg er derfor fryktelig glad for at komiteen vektlegger så vidt sterkt betydningen av at menn velger omsorgsyrker, slik at vi får rollemodeller.

Høsten 1998 ledet jeg et arbeid vedrørende barn og ungdom i forbindelse med Oslo Arbeiderpartis program. Vi gikk ut i felten, og bl.a. besøkte vi Stovner politistasjon, som i tillegg til Majorstua politistasjon og andre gjør en formidabel innsats nettopp med problemungdom. Det som gjorde sterkest inntrykk, var en video som var tatt opp under en utflukt, der en del unge, belastede gutter var tatt med for å ri og stå på vannski. Vi så unger, som var fullstendig utsultet på voksenkontakt og fysisk berøring, ta på de store, sterke politimennene og sette seg på fanget deres.

I en bok med dikt og historier for ungdom og fra ungdom, samlet av Inger Seim og redigert av Arne O. Holm, skriver en gutt på tolv år om sin beste venn bl.a.:

«Jeg tror tøffhet

kommer fordi

min bestevenn

aldri har opplevd

vennskap med

andre voksne.»

Det er en viktig politisk oppgave å forhindre og motvirke kriminalitet blant barn og unge så tidlig som mulig. Det stiller store krav til en barne- og ungdomspolitikk som sikrer en trygg oppvekst og en meningsfylt skolegang. Barn som begår straffbare handlinger, må møtes med klar grensesetting og en rask reaksjon som innebærer at kriminalitet straffes, og at lovbryteren forstår at det er det som skjer. Rask reaksjon betyr ikke bare straff etter loven. Det kan innebære alt fra foreldrenes inngripen, bruk av konfliktråd, tvungen arbeidstrening og tiltak i regi av barnevernet, til tradisjonell straffereaksjon. Samfunnet skal reagere på kriminelle handlinger.

Så – for å gjøre de riktige grepene, må vi vite hvordan verden ser ut. Skal vi f.eks. forebygge ungdomskriminalitet i storbyene, må vi vite noe om de strukturelle utviklingstrekkene som skaper volden. Vi må også finne ut hvorfor vi har problemer med å gjøre barn fra enkelte etniske miljøer funksjonsdyktige i vårt samfunn, og så må vi legge opp virkemidlene deretter.

Unge lovbrytere skiller seg fra annen ungdom ved at de ofte har tilpasningsvansker i skole og/eller arbeidsliv, et høyt forbruk av rusmidler, eller at de søker risiko og spenning. Mange av dem utmerker seg allerede fra barnsben av gjennom atferdsproblemer som utagering, konsentrasjonsproblemer og aggressivitet.

En svensk undersøkelse viser at 70-90 pst. av all kriminalitet begås av personer som er tatt for vold før fylte 12 år. Vold kan altså bekjempes før den oppstår, ved å sette inn tiltak overfor vanskeligstilte barn.

Jeg er enig med komiteen når den både understreker behovet for samarbeid mellom ulike offentlige instanser på tvers av etats- og forvaltningsgrenser, og at tiltakene må komme lokalt. Så er jeg enig i at barn og unge må gis ansvar og vises tillit. Det å tøffe seg blir ofte en måte å hevde seg på hvis barn føler at samfunnet ikke har respekt for dem.

Til grunn for forståelse av hva som er rett og galt, ligger sosial tilhørighet og tilsvarende frykt for sosial fordømmelse om man gjør noe galt. For dem som ikke har fått oppleve den sosiale tilhørigheten, kan volden bli en vei til oppreisning, makt og anerkjennelse.

Viktige tiltak er lekselesingsprosjekter etter skoletid, forbilder, fritidstiltak, lærlingtiltak og arbeidstrening, samtidig som barn lærer grensesetting og har respekt for lover, regler og normer.

For å komme ungdomskriminaliteten til livs hjelper verken enkle løsninger eller populistiske utspill. Vi må bry oss og ta ungdommen på alvor. Erfaringsmessig tar de unge politiet på alvor, og samarbeidet mellom bydel, barnevern, skole og politi fungerer bra f.eks. i Oslo, men det forebyggende arbeidet må styrkes.

Helt til slutt vil jeg bare nevne én sak. Politiet i Oslo opplever at barnevernet er mer opptatt av taushetsplikt enn av opplysningsplikt, og dette har de også sagt til oss som har vært ute og sett på arbeidet deres. Dermed skapes det problemer for reell tverrfaglighet. Jeg har merket meg at komiteen ber om en vurdering av dette, og tror det er riktig.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Elisabeth Aspaker (H): La det være sagt: Det gjøres veldig mye bra på forebyggingssiden i Norge. Det er likevel ikke til hinder for at vi i dag opplever til dels grov og gjentatt kriminalitet begått av ungdom og barn helt ned mot 10-årsalderen.

Selv om barne- og ungdomskriminalitet statistisk viser en mindre økning enn kriminalitet generelt, må dette aldri bli noen sovepute. Saksordføreren sa at ett kriminelt barn er ett for mye.

Som leder i Det kriminalitetsforebyggende råd har jeg gjennom flere år kunnet følge bl.a. skolenes og kommunenes innsats overfor barn og ungdom. Samtidig har jeg og rådet også vært vitner til at samfunnet ikke har maktet å sette klare grenser og være tydelig nok på reaksjonssiden når lovbrudd har skjedd.

Det kriminalitetsforebyggende råd er blitt utfordret både av Riksadvokaten og nylig også av Barneombudet om å engasjere seg sterkere i forhold til å finne frem til adekvate reaksjonsformer overfor kriminelle barn og unge, fordi det er så viktig med en førstereaksjon for å stoppe det som kan bli innledningen til en kriminell løpebane. Rådet fikk også høsten 1999 en konkret oppfordring fra daværende justisminister Odd Einar Dørum om å komme med forslag til straffereaksjoner for yngre lovbrytere der fengsel enten ikke er noe godt alternativ, eller der lovbryterne er under den kriminelle lavalder.

I dag opplever altfor mange barn og unge som begår ulovlige handlinger, at de ikke må stå til ansvar for dette, og det er svært uheldig. Politiet har ikke alltid egnede reaksjonsmidler, og for yngre barn synes heller ikke barnevernet å være i stand til å takle utviklingen med barn som involveres i til dels grove lovbrudd.

Spørsmålet er: Hva gjør samfunnet da? Det kriminalitetsforebyggende råd har sendt inn flere forslag til reaksjonsmåter overfor unge lovbrytere i prosessen med St. meld. nr. 17, men det ser ut til at vi i liten grad har nådd frem. Rådet har bl.a. tatt til orde for utvidet bruk av konfliktråd. Samtidig registerer jeg at nåværende justisminister, Hanne Harlem, nylig påpekte behovet for reaksjoner og andre særskilte tiltak overfor kriminelle i aldersgruppen 12-18 år.

I møte med Det kriminalitetsforebyggende råd forrige uke sa Barneombudet det så sterkt at de kriminelle barna har krav på en reaksjon, at noen er i stand til å sette grenser, og at storsamfunnet har plikt til å gripe inn for å hindre at disse ungene blir offer for gråsoner, og at de ender opp som kasteballer i systemet uten at noen følger dem opp.

St. meld. nr. 17 er et viktig dokument for det som står der, men er samtidig en påminnelse om å etterlyse det som ikke står i meldingen. Høyre har ved en rekke anledninger uttrykt bekymring over at de yngste kriminelle i for liten grad møtes med reaksjoner fra storsamfunnets side. Høyre har derfor tatt initiativ til en oppdatering av lovverk for å kunne håndtere en økende alvorlighetsgrad i barne- og ungdomskriminalitet.

Det er nå ett år siden Stortinget bad Regjeringen fremlegge en samlet plan for innsats og tiltak som bekjemper kriminelle handlinger blant barn og ungdom. Bestillingen fra Stortinget var todelt: reaksjoner og forebyggende tiltak. I så måte er denne meldingen som ligger her fra Regjeringen, bare et delvis svar på oppgaven. Til eksamen vet vi hvordan det hadde gått – det hadde neppe holdt. Høyre mener derfor at meldingen foreløpig bare står på ett ben, noe som i lengden som kjent blir ganske ustødig.

Jeg vil derfor konkret utfordre og spørre barne- og familieministeren om hun er enig med justisministeren i at det er behov for nye reaksjonstiltak overfor 12-18-åringer. Videre vil jeg spørre henne når Regjeringen eventuelt vil eller kan komme tilbake til Stortinget med en slik sak.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Ett barn som faller utenfor og får problemer, er ett for mye i vårt samfunn.

Debatten rundt barne- og ungdomskriminaliteten kommer og går, og den gikk spesielt høyt etter at vi fikk en serie med barneran og gjengslagsmål i Oslo, noe som gjorde at problemstillingen kom opp igjen på den politiske dagsordenen. Handlingsplanen er et resultat av dette.

«Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet» gir en samlet presentasjon av hvordan Regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe kriminelle handlinger blant barn og unge. Skal vi få til en skikkelig innsats, er det behov for bedre samordning og koordinering av arbeidet, både på lokalt og på statlig nivå. Helhetlig arbeid og godt samspill mellom etater og tjenester som har ansvar i forhold til barn og ungdom lokalt, er et overordnet og gjennomgående tema i hele planen.

Det er viktig å understreke at det ikke er en dramatisk utvikling i barne- og ungdomskriminaliteten. Men problemstillingen i seg selv er svært alvorlig, og det er viktig å få til forebyggende tiltak for å motvirke den barne- og ungdomskriminaliteten vi ser. Videre er det nødvendig å sette inn tiltak som gir barn og unge som utøver kriminelle handlinger, klar beskjed om at slike handlinger ikke kan aksepteres. Vi kan ikke være fornøyd med en statistikk som flater ut. Vi ser dessverre tendenser i Oslo til at det er sterke kriminelle gjengmiljøer, der vi også må erkjenne at enkelte innvandrergrupper er sterkere representert enn andre.

Som også saksordfører Ågot Valle sa i sitt innlegg, er det viktig å understreke at de vi her snakker om, i stor grad er unge gutter. Kjønnsperspektivet blir lett usynlig, og da mister vi en dimensjon i debatten. Et tydelig kjønnsperspektiv synliggjør behovet for gode mannlige rollemodeller, det være seg i familien, barnehagen, barnevernet, skolen eller fritiden. Her har vi en stor utfordring. Dette var Marit Nybakk inne på i sitt innlegg på en god måte.

Dette er en plan som skal være under kontinuerlig utvikling etter hvert som vi høster erfaring fra arbeidet. Det er fem departementer som står bak planen, som skal gjennomføres over en periode på fem år. Jeg er glad for det samarbeidet som er etablert mellom departementene om planen. Arbeidet skal følges opp av Statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål, som skal prioritere innsatsen og vurdere tiltak og satsinger i planperioden. Skal vi få til den nødvendige satsingen, er det avgjørende at arbeidet får skikkelig prioritet i kommunene, og vi vil derfor legge vekt på å få en god dialog med lokale myndigheter om gjennomføring av planen.

Planen inneholder vel 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:

• helhetlig forebyggende arbeid

• innsats i skolen

• innsats rettet mot fritid og nærmiljø

• oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer

• oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger

• kunnskapsutvikling og forskning

Som representanten Anne Enger Lahnstein sa: Her handler det om samordning og helhetlig tenking, og det handler om å gi barna selvrespekt. Men jeg mener også at vi som foreldre må ta grensesetting mer på alvor, uten at vi blir redde for å bli strenge som foreldre.

Jeg kan ikke i dag trekke fram de enkelte tiltakene, men jeg vil understreke betydningen av at det avsettes tilstrekkelige ressurser til gjennomføring av planen. Når det gjelder det forebyggende arbeidet, vil jeg bl.a. peke på nødvendigheten av at vi får til en styrket innsats mot mobbing i skolen. Jeg vil også understreke betydningen av økt innsats rettet mot barn og ungdom med alvorlige atferdsproblem. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet har alt startet et arbeid her, bl.a. gjennom de nye metodene for behandling av atferdsvanskelige barn og ungdommer, PMT og MST, som vil være svært viktig å følge opp. Videre vil jeg fremheve betydningen av at vi får til en styrket oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger. Her kreves det en bred innsats og et godt samspill mellom bl.a. politi og barnevern.

Jeg har også lyst til å knytte noen få kommentarer til merknadene fra Fremskrittspartiet om PMT- og MST-behandling. Det vil ikke bli utlevert opplysninger om norske borgere til andre land. Utveksling av informasjon gjennom veiledning skjer konfidensielt, og alle klientopplysninger er anonymisert og med skriftlig kvalifisert samtykke fra de berørte partene. Alle berørte er selvfølgelig også underlagt taushetsplikt.

Jeg har merket meg komiteens synspunkter, og disse vil bli vurdert i det videre arbeidet med oppfølging av planen. Når det gjelder barnevernet, har jeg merket meg at komiteen kommer med flere forslag og tilrådinger, og vi vil følge opp disse tingene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ågot Valle (SV): Jeg merket meg at statsråden sa at her vil det bli behov for økte midler til en del tiltak, og da skal jeg love at hun i hvert fall skal få SVs støtte i arbeidet for å få de midlene.

Så sa hun at hun har merket seg de forslagene som komiteen har kommet med når det gjelder barnevernstiltak. Det gjelder spesielt to forslag. Det ene dreier seg om å prøve ut samordningstiltak i noen forsøkskommuner – samordning mellom barnevern, helsestasjon og PPT. Det andre er et forslag som vi i SV har vært opptatt av veldig, veldig lenge, nemlig kompetanseutviklinga i barnevernet. Marit Nybakk sa at en opplever et barnevern som er mer opptatt av taushetsplikten enn av opplysningsplikten, og når vi ser en stor «turnover» i barnevernet, er det uttrykk for at kompetansen ikke er god nok der. Det samme har også Befring-utvalget pekt på. Jeg vil gjerne likevel utfordre statsråden til å si litt mer om hvordan hun har tenkt å følge opp dette, samt hvordan hun har tenkt å følge opp ungdomsmeldinga, som vi nå også har bedt om.

Det er mange som poengterer betydningen av ettervern, og det sier også komiteen veldig mye om. Ettervern i forhold til en som kommer med plastikkposen sin ut av et fengsel, betinger også et oppegående Kriminalomsorg i frihet. Jeg glemmer aldri et besøk jeg hadde i Bergen landsfengsel og møtet med direktøren der, som sa helt tydelig at nå er det Kriminalomsorg i frihet sin tur til å få en skikkelig oppfølging og en skikkelig styrking. Og jeg vil gjerne oppfordre statsråden til å hviske sin medstatsråd i øret at her trengs det ikke bare en betydelig styrking, men en dobling av Kriminalomsorg i frihet sine ressurser, som direktøren i Bergen landsfengsel sa.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Først vil jeg få si til representanten Ågot Valle at Regjeringen er veldig glad for at det i hvert fall er ett parti som uansett hvilken sak vi diskuterer, har mer penger. Det kan derfor være behagelig å kunne støtte seg til SV i en del sammenhenger.

Det er klart at skal vi klare å forebygge, dempe og stoppe kriminell atferd blant barn og unge i framtiden, er vi nødt til å handle bredt. Da må selvfølgelig det å satse på mer kunnskapsoppbygging og gi kompetanse til dem som jobber i institusjonene og som jobber med barn og unge, være riktig.

Og som jeg sa i mitt innlegg, jeg synes det er viktig at vi får til tiltak i alt fra barnehage og skole til fritidsaktiviteter, og selvfølgelig spiller også foreldrene en viktig rolle i forhold til hvordan de støtter opp om og følger opp sine barn.

Jeg mener det er viktig at vi er et inkluderende samfunn. Det er kanskje den viktigste forebyggende strategien fra statens side. Det hviler et tungt ansvar på oss alle for å klare å få til det.

Jeg kan også forsikre både Stortinget og representanten Ågot Valle om at justisministeren og jeg er enige når det gjelder hvordan vi skal følge opp denne ungdomsgruppen som av en eller annen grunn faller utenfor og utøver kriminelle handlinger.

Justisministeren og jeg har også satt ned et utvalg som skal forsøke å finne tiltak overfor denne ungdomsgruppen, og det skal vi presentere for Stortinget på en egnet måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Shahbaz Tariq (A): Det er en viktig handlingsplan som Stortinget behandler i dag. Den økte barne- og ungdomskriminaliteten må ses i sammenheng med samfunnsutviklingen som helhet. Foreliggende handlingsplan er omfattende, konkret og ikke minst ganske så fri for enkle og populistiske løsninger.

Når det gjelder kriminalitet og voldsproblematikk, finnes det nemlig sjelden enkle svar, dessverre.

Jeg mener at hjemmet er den viktigste kriminalitetsforebyggende arenaen og skolen den viktigste offentlige arenaen for å forebygge kriminalitet. All relevant forskning viser at barn og unge som føler seg som tapere eller faller utenfor i skolesystemet, har økt risiko for en kriminell løpebane.

Det har vært bredt engasjement i saken, men det er ikke til å legge skjul på at det er en grunnleggende uenighet mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i kriminalpolitikken. Vårt mål må være å bringe ungdom med problemer på rett kjøl, ikke til en livslang, kriminell løpebane. Fengsel kan være en nødvendig straff, også for ungdom, men svært få klarer å få noe positivt ut av å være i fengsel. Tvert imot gjøres veien tilbake kortere for noen.

Den aller beste måten å bekjempe kriminalitet på etter Arbeiderpartiets synspunkt er å legge stor vekt på det forebyggende arbeid.

At det i enkelte partier ofte er stor avstand mellom teori og praksis, er en kjent sak. Fremskrittspartiet skriver i sine merknader:

«Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for å sikre at barn av innvandrerforeldre mestrer norsk språk på en tilfredsstillende måte når de begynner på barneskolen. Manglende språkkunnskap fører til problemer med å følge undervisningen. Det kan igjen føre til manglende interesse for skolearbeidet allerede i ung alder, dårlige skoleresultat og problemer med å få gode jobber etter endt utdanning, noe som igjen kan bidra til at ungdommene skulker skolen og kommer i kontakt med negative miljøer.»

Helt korrekt virkelighetsbeskrivelse er dette ikke. De fleste ungdommer med annen etnisk bakgrunn er lovlydige, men det er dessverre unntak. Det er kanskje et godt formulert teoretisk poeng fra Fremskrittspartiets side, men Fremskrittspartiet er uenig med seg selv når teorien kommer til praksis. Jeg viser f.eks. til Fremskrittspartiets holdning under behandlingen av budsjettet, hvor Fremskrittspartiet sammen med Høyre gikk mot utvidelse av forsøket med gratis korttidsbarnehagetilbud til alle 5-åringer i bydel Gamle Oslo. At Fremskrittspartiet stemmer mot positive forslag som de i teorien er enig i, er interessant å registrere.

Jørn L. Stang (Frp): Gjengkriminaliteten som er spesielt knyttet til Oslo, og de dramatiske oppgjør mellom konkurrerende gjenger, får en faktisk til å stille spørsmål om hvilke typer ungdom vi har med å gjøre.

Den stakkarslige holdningen som spesielt venstresiden inntar og gir uttrykk for, fører til at man stagnerer i bekjempelsen av voldskriminaliteten blant barn og ungdom. Det mangler i dag ikke på offentlige tiltak, men det er så mange ulike etater som er involvert i arbeidet, ofte uten at den ene vet hva den andre gjør, at en typisk ungdomskriminell kan ha saker gående både i skoleetaten, barnevernet, uteseksjonen og politiet samtidig. Man mangler oversikt for å sette inn trykket for å bekjempe voldsutviklingen blant ungdom. Problemet kan også være at vedkommende kan gjøre noe eksempelvis i Oslo sentrum, men fordi han er bosatt i et annet distrikt, svikter rutinene. Flere viktige instanser sier at man i dag mangler oversikt for å kunne klare og sette inn riktige tiltak mot kriminaliteten.

I tillegg mangler landets politiske myndigheter handlekraft, noe som en del ungdomsgjenger vet å utnytte. Det er fånyttes bare å vedta en handlingsplan som ikke berører enkelte tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet. Som konsekvens bør det være raske og merkbare reaksjoner på kriminalitet både i skolen, gjennom barnevernet, i regi av politiet, av domstoler og i straffeutmåling. Det kan ta mange måneder fra en episode er skjedd, før gjerningsmannen får noen reaksjon, og da blir signaleffekten borte. Og signaleffekten er viktig, for det kommer stadig indikasjoner på at mange ungdommer er likegyldige til ting man gjør, og de vet og har lært seg at de som regel kan slippe unna. Via erfaringer fra barnevernet kan man slå fast at en stor del av unge kriminelle bevisst ikke går inn på skyldspørsmålet når det gjelder det gale de har gjort. I stedet er de bare opptatt av å snakke om måten de blir tatt på, og behandlingen de får av ordensetaten. De beskylder gjerne politiet for hardhendt behandling. På mange måter snur de saken på hodet, og får forståelse for det i visse voksne kretser, som inkluderer politikere av forskjellige kategorier. Slik blir det andre som får skylden, som vi også har hørt i denne salen i dag. Samfunnet som ikke stiller opp med fritidstilbud, medelever som provoserer, politi eller vektere som opptrer brutalt, er mye av årsaken og forklaringen. Det er politiet som har skylden, påstod unggutten som drepte en småbarnsmor etter å ha kjørt i feil kjørefelt med en stjålet bil. Dessverre bidrar en del av mediene til å befeste et slikt forvrengt virkelighetsbilde. Skal man ha håp om å stoppe en utvikling mot mer alvorlig ungdomskriminalitet, må nulltoleransebegrepet innføres på et tidlig stadium. De som blir tatt for nasking, voldsutøvelse, ran og biltyverier, må få en rask og kontant reaksjon, slik at de oppfatter hvor ansvaret ligger. I den sammenheng ønsker Fremskrittspartiet å ha straffer som står i forhold til gjerningen.

Per Roar Bredvold (Frp): Behovet for en tiltaksplan mot barne- og ungdomskriminalitet i Norge var – og er – stor. Fremskrittspartiet er derfor glad for at denne meldingen er kommet, selv om den har kommet sent, når man ser på den årelange utviklingen, som i hvert fall Fremskrittspartiet har registrert.

Etter Fremskrittspartiets mening er grunnen til at barne- og ungdomskriminaliteten har fått vokse i så stor grad, tidligere manglende vilje fra Regjeringen til å iverksette tiltak som gjør barn og unge mer ansvarsfulle overfor egne handlinger.

Fremskrittspartiet mener at behovet for grensesetting for barn og unge er større enn noen gang før, og mener på bakgrunn av dette at Regjeringen må samordne forslagene, slik at de ikke blir for utflytende, men mer konkrete og ikke minst virkningsfulle.

Fremskrittspartiet mener i motsetning til de fleste andre partier at strenge straffetiltak i mange tilfeller må til for å bekjempe de kriminelle ungdomsgjengene. Fremskrittspartiet mener derfor at ubetinget fengsel i større grad må benyttes mot denne gruppe kriminelle, og har på bakgrunn av dette satt fram forslag om at Regjeringen også bør vurdere den kriminelle lavalder. Det må også reageres sterkere mot førstegangskriminelle når det ilegges straff.

Fremskrittspartiet ser det også som særdeles viktig at politiet får de ressurser som er nødvendig for å ta opp kampen mot barne- og ungdomskriminaliteten, og at man må ta mer hensyn til at skolen er den viktigste arena for å nå fram til barn og unge. Dette må utnyttes mer aktivt, men samtidig må vi ikke glemme at hovedansvaret ligger hos foreldrene.

Fremskrittspartiet ser det som svært viktig at ungdomsmiljøene i større grad ansvarliggjøres for de handlinger som blir foretatt av miljøene selv. En slik ansvarliggjøring av disse miljøene kan bidra til at krefter innad selv kan begynne å ta avstand fra de destruktive kreftene. Dette kan f.eks. gjøres ved i større grad å styre offentlige midler unna ungdomsmiljøer som opptrer uheldig, og heller belønne dem som opptrer på en positiv måte. Samtidig må vi ikke glemme at ungdom i større grad enn i dag bør og må motiveres til å ta ansvar for egen fritid.

Fremskrittspartiet er fornøyd med de fleste tiltakene som Regjeringen har foreslått. Jeg ser likevel behov for mer samordnede og ikke minst offensive tiltak.

Ursula Evje (Frp): Det har vært sagt mange bevingede ord om dagens tema. Vi har synset og trodd som aldri før, men det finnes forskning, og den gir meget klare føringer for tiltak som kan virke. Nå foreligger enda en evaluering av tiltak og prosjekter som er i bruk i Norge i dag, og har vært det over tid.

Det har vært utført mye arbeid, og det har vært bevilget meget store ressurser i forhold til barn og unge, både når det gjelder politi, barnevern, barnehager, nærmiljø og skole. Men evalueringen av alle tiltakene gir dessverre ikke karakteren bestått for mer en ett selvstendig tiltak, nemlig Olweus" program mot mobbing. Alle de andre prosjektene har hatt betydelig varierende effekt.

Gammel kunnskap om forebygging som god oppdragelse over tid, en ensartet oppdragelse, samarbeid mellom hjem og skole f.eks., gir gode resultater. Hvorfor er dette så vanskelig i et samfunn som Norge? Også i USA har det vist seg en nedbygging av foreldrenes rolle som oppdragere av egne barn, og nå gir dette manglende foreldreansvaret store utslag. Fremskrittspartiet har påpekt mange ganger at det offentlige må ta foreldreansvaret på alvor.

I tillegg til hjemmet er skolen en viktig kriminalitetsforebyggende institusjon. Det har positiv effekt der hvor det bygges opp team som skal arbeide med strategier for aktivt å gå inn i situasjoner som er i ferd med å utvikle seg i uheldig retning. Det er positivt å etablere og formidle normer for atferd – med andre ord: god, gammeldags oppdragelse gjennom faste regler, eksempelvis mot mobbing. Det er viktig å lære mestring av stress, problemløsing, selvkontroll og følelsesmessig innsikt. Alt dette kan læres hjemme hos mor og far i samarbeid med skole, barnehage og annen familie. Disse tingene er det som i henhold til all forskning kan og vil redusere kriminalitet og uønsket atferd.

Per Sandberg (Frp): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet flere ganger, men representanten Shahbaz Tariqs innlegg provoserte meg til å ta til motmæle. Fremskrittspartiet skal ha seg frabedt at representanter fra Arbeiderpartiet tolker våre merknader. Det er greit at vi med vår merknadsskrivning bidrar til at Arbeiderpartiets representanter i sine innlegg og manus har noe å forholde seg til i salen. Men tolkningen av det vil jeg ha meg frabedt.

For å prøve en gang til overfor Arbeiderpartiet og representanten Shahbaz Tariq: De merknadene og de forslagene som vi har lagt inn her, er ikke Fremskrittspartiet alene om lenger. Her står det om en rapport fra en lærer om skolehverdagen mars 1988. Her er det ingen bevisst forsker som sier at det ikke er bevist noe med spesialundervisning. Her er det forskere som sier at ungdomskriminalitet og foreldrenes språk er to forskjellige ting. Her er det en politisjef som ønsker å tvangsplassere kriminelle barn. Her er det kriminalstatistikk fra Oslo politi og Statistisk sentralbyrå som sier at ungdom med fremmedkulturell bakgrunn har mye større andel av kriminaliteten i Oslo. Her er det et avisoppslag, som jeg har vist til tidligere i dag, av Rise fra Kristelig Folkeparti, som ønsker å strafflegge foreldre når barn begår kriminalitet. Her er et oppslag fra Drammen som forteller om problematikken som Fremskrittspartiet har pekt på hele tiden. Og her er det et avisoppslag fra forskere som forteller at alt er ute av kontroll, og at Fremskrittspartiets metoder bør vektlegges.

I dag kom det en rapport fra KUF som heter «Vurdering av program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse». Beklageligvis har vi ikke fått tatt denne med under behandlingen. Her står det på side 16, og det gjelder tiltak som er iverksatt i Danmark, som er bakgrunnen for Fremskrittspartiets forslag i innstillingen:

«Først i 1999 startet et prosjekt som fyller kravene til vitenskapelighet. Det har navnet «Ny start – integration af marginaliserede unge».»

Det er det Fremskrittspartiet prøver å ta tak i. Jeg forstår godt at vi ikke kommer noen vei når det er underliggende årsaker til å stemme imot Fremskrittspartiets forslag, slik jeg forstår representanten Shahbaz Tariq og Arbeiderpartiet. Men jeg har stor tro på at det ikke tar lang tid før Arbeiderpartiet og resten av Stortinget også ser alvoret i at det er en liten andel ungdom som er kommet ut på feil vei, og som vi må sette i verk spesielle tiltak mot for å få på banen igjen, slik at vi ikke skjærer all ungdommen over en kam, som nå blir gjort av flertallet i Stortinget.

Shahbaz Tariq (A): Det jeg spurte Fremskrittspartiet om i mitt innlegg, var: Når de sier at det er behov for å satse på norskopplæring for barn, hva er grunnen til at de ikke stemte for under budsjettbehandlingen? Det var det jeg spurte om.

Når representanten Sandberg viser til så mange avisinnlegg, vil jeg minne om at det er en kjent sak at Fremskrittspartiet bruker media mye mer enn andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3550)