Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter på hver gruppe samt 5 minutter på statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Astrid Marie Nistad (A) (ordførar for saka): Komiteen har under handsaminga av Dokument nr. 8-forslaget frå Framstegspartiets leiar Carl I. Hagen og Jan Simonsen konstatert at dei tiltaka som er føreslegne innførte her i landet, ville gje oss dårlegare tiltak i forhold til utsending av grunnlause asylsøkjarar. Framstegspartiet sin iver etter å føreslå tiltak overfor flyktningar og asylsøkjarar veit vi om, men det kan vere på sin plass å kvalitetssikre ein del av dei forslaga som vert sette fram her i Stortinget. Å innføre danske tilstandar vil medføre at det tek lengre tid å få utsendt ein tydeleg grunnlaus asylsøkjar etter Framstegspartiet sitt forslag enn praksis er i dag.

Ved grunnlause asylsøknader kan Utlendingsdirektoratet sende søkjaren ut av landet ved slutthandsaming av søknaden, utan å vente på klagehandsaming. I Danmark kan flyktningrådet klage vedtaket, og asylsøkjar kan ikkje sendast ut før klaga er handsama – ut frå Framstegspartiet sin politikk eit langt dårlegare forslag enn dagens norske lovgjeving.

Men dermed er det ikkje sagt at vi ikkje kan verte betre på ein del område, for komiteen er i likskap med forslagsstillarane uroa over den veksande kriminaliteten blant asylsøkjarane. Vi ser det særleg innan valds- og vinningskriminalitet. Vi ser m.a. auka vald i asylmottaka og auke i simpelt tjuveri i forretningar og kjøpesenter. Vi ser at delar av det er organisert, vi ser at fleire kjem attende sjølv om dei alt er utviste som grunnlause asylsøkjarar. Desse er med på å skape uro og redsle i våre asylmottak. Difor er det viktig å kunne handsame desse søknadene raskt og effektivt, slik som Utlendingsdirektoratet legg opp til frå 1. juni i år. I dag har vi ingen restanse etter den innsatsen som er gjord i fellesskap med politiet og UDI på dette området.

Vi ønskjer ikkje ei utvikling der vald og truslar vert daglegdagse i våre asylmottak. Difor er det viktig at UDI og dei ansvarlege ved kvart enkelt asylmottak har klåre reglar om kva som er tillate, og kva krav som vert sette til den enkelte asylant. Vi vil at dei som arbeider i asylmottaka, og dei som kjem for å søkje asyl, skal føle seg trygge i våre asylmottak. Det er viktig at asylmottaka kan gje tryggleik for alle partar. Dei som openbert ikkje tilfredsstiller krava til opphald, kan som sagt visast vekk før klage er handsama. Dagens regelverk gir høve til og vert brukt til å avslå opphald for dei som ikkje har grunn til å søkje asyl hos oss. Difor avviser komiteen å innføre ein «hurtigparagraf» i utlendingslova, slik som det er skildra i forslaget frå Framstegspartiet. Bakgrunnen er at vi i dag har ein god nok heimel for snøgg handsaming i utlendingslova § 15 første ledd.

I tillegg føreslår Framstegspartiet å få naudsynt høve til eller heimel for utlendingsmyndigheitene til å halde særskilde asylsøkjarar i asylmottak med sterke avgrensingar i fridomen til å røre seg fritt, eller full forvaring på asylmottaket til søknaden er ferdig handsama. For desse skal det då opprettast særskilde mottak.

Komiteen syner til at asylsøkjarar som vert utplasserte på ein mottaksstad i ein kommune, etter utlendingsforskriftenes § 59 første ledd har rett til å opphalde seg der til søknadene er handsama.

Det er viktig at det ved asylmottaka vert skapt tillit mellom dei tilsette og asylsøkjarane. Dei som kjem til vårt land, har mist tillit til det samfunnet dei forlét, og tilliten må gjenskapast. Dei skal få råderett over eigen kvardag, og ikkje minst treng dei hjelp til å vinne att sine tidlegare sosiale roller. I tillegg er det viktig å få understreke at dei ved opphald i vårt land skal vere med og skape eit positivt bidrag til samfunnet. Dette siste må skje i forhold til evne, utdanning og dei moglegheiter som er til stades. Like fullt må det understrekast at alle som har søkt tilhald hos oss, har underlagt seg norsk lov og rett. Vert det utøvt vald eller andre kriminelle handlingar eller sett fram truslar, skal det meldast til norsk politi.

Det er ikkje tvil om at asylsøkjarar som er kriminelle, skapar stor uro og uvisse i mottaka. Kriminell aktivitet skapar raskt uheldige effektar også utanfor mottaket. Etablering og drift vert vanskeleg, og kontakt mellom mottak og nærmiljø vert skadelidande. I slike tilfelle vert det også ofte skapt eit inntrykk av at alle ved mottaket er kriminelle, sjølv om det er eit fåtal som gjer seg skuldig i straffbare handlingar. Det er difor viktig at slike forhold vert melde til politiet med ein gong, og at politiet prioriterer desse.

Fleirtalet i komiteen har avvist begge dei forslaga som Framstegspartiet har fremja i Dokument nr. 8, med den grunngjevinga eg her har kome med.

Jan Simonsen (Frp): I fjor sommer tok undertegnede til orde for å innføre en ordning der asylsøkere måtte vente i mottaksleir inntil søknadene var ferdigbehandlet og norske myndigheter kunne ha full oversikt over søkernes bakgrunn. Forutsetningene mine var at ingen måtte vente i mottakingsleir i mer enn tre måneder, og at forholdene ble lagt til rette for trivsel. Kort tid etter denne uttalelsen uttalte nåværende statsminister Jens Stoltenberg til Dagsavisen at Fremskrittspartiet hadde tatt til orde for å sperre flyktninger inne bak piggtråd, selv om jeg altså i det intervjuet med VG som Stoltenberg refererte til, verken hadde nevnt gjerder eller piggtråd, og selv om forslaget kun gjaldt asylsøkere og flyktninger ikke var nevnt med et eneste ord. Jens Stoltenberg snakket altså usant, han visste at han snakket usant og han gjorde det med fullt overlegg. Det forteller det meste om en total mangel på moral og hederlighet i Arbeiderpartiets toppledelse, en mangel på hederlighet som vi for øvrig også har sett i mange andre sammenhenger, nå sist gjennom Martin Kolbergs uttalelser om Fridtjof Frank Gundersens utsagn om varmen i et sametelt som ble forvrengt til å være et rasistisk angrep på samer. Vi har sett det i debatten om Frihetspartiet i Østerrike, og jeg har selv vært utsatt for løgnaktige rykter om mitt privatliv fra sentrale arbeiderpartipolitikere. Det er beklagelig at et slikt parti styrer landet. Vi får håpe at levetiden blir kort.

Det forslaget som Carl I. Hagen og undertegnede legger frem nå, er et forslag med samme intensjoner som det jeg gav uttrykk for i fjor. Det er et meget fornuftig forslag, sannsynligvis det eneste som kan fjerne misbruk av asylordningen fra kriminelle utlendinger, utenlandske gratisturister, mulige internasjonale terrorister og illegale innvandrere. Takket være den totale bevegelsesfriheten som samtlige asylsøkere i dag har når de kommer til Norge, kan hvem som helst som ikke normalt ville fått visum til Norge, komme hit, gi seg ut for å være flyktninger, søke om asyl, og dermed få både midlertidig arbeidstillatelse, anledning til å begå kriminalitet og til å forsvinne fra mottakene og bli værende for alltid som illegale innvandrere ett eller annet sted i Europa.

At mange utnytter denne muligheten, vet vi positivt. Det er nok å konstatere at det stadig vekk kommer asylsøkere til Norge fra demokratiske land, personer som helt åpenbart må vite at de ikke har noen mulighet til å få flyktningstatus, men som kan benytte tiden i et asylmottak enten til å spare opp penger eller til å begå tyveri og innbrudd.

Fremskrittspartiets forslag er ikke noen form for fengsel eller straff. Det dreier seg kun om å organisere mottaket av asylsøkere til Norge på en slik måte at det forebygger misbruk av asylordningen fra de kategoriene mennesker som jeg her har nevnt. Det er selvsagt en helt ubetydelig belastning for flertallet av asylsøkerne som ikke har uhederlige hensikter – rent bortsett fra at de aller fleste utgir seg for å være flyktninger uten å være det – å måtte vente i maksimalt tre måneder innenfor et større leirområde med alle mulige servicefunksjoner før de blir utplassert i norske kommuner som flyktninger, eller sendt hjem. De burde med begeistring ta på seg en slik midlertidig ulempe når de vet at hensikten er å forhindre svarte får blant asylsøkere fra å ødelegge ryktet til alle gjennom å misbruke asylordningen.

Derfor er stortingsflertallets motstand mot dette forslaget uforståelig og sterkt beklagelig, fordi resultatet dermed blir at det fortsatt vil være enkelt for kriminelle utlendinger eller personer som har til hensikt å stikke seg vekk i vårt land, å utføre sine intensjoner. Med en sterk begrensning av bevegelsesfriheten inntil de blir sendt hjem eller får flyktningstatus i Norge og blir utplassert, vil det selvsagt være langt vanskeligere og derfor også langt mindre attraktivt å reise til Norge. Dette forslaget vil derfor langt på vei løse problemene med misbruk av asylordningen, men beklageligvis har vi i Norge et stortingsflertall som ikke er særlig løsningsorientert.

Jeg vil til slutt ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Jeg vil gjerne gi Fremskrittspartiet kredit for at de i sitt Dokument nr. 8-forslag om kriminalitet blant asylsøkere har tatt opp et viktig og reelt problem. Imidlertid er ikke de forslagene som ligger i Dokument nr. 8-forslaget, av en slik art at Høyre finner grunn til å støtte dem. Det er viktig ikke å behandle asylsøkere som gruppe som kriminelle, men å slå ned på kriminelle handlinger hurtig. Her har ikke praksis vært så god som den burde være, for særlig når vi snakker om asylmottak der familier bor tett sammen, er det viktig å reagere på voldelige handlinger, uakseptable handlinger, ved å ta disse personene bort fra familielivet til de øvrige asylantene.

I den brevvekslingen som har vært mellom komiteen og departementet, har det kommet informasjon om at Norge har et sterkere lovverk for å iverksette hurtigutsendelse av åpenbart grunnløse asylanter enn det man har i Danmark. Det gjør første del av Fremskrittspartiets forslag overflødig, og en samlet komite understreker at den muligheten man har til å fatte hurtigvedtak når søknadene er åpenbart grunnløse, skal brukes, og saksbehandlingstiden skal ned.

Dernest er det særdeles viktig at det på det enkelte asylmottak finnes husregler for god folkeskikk, og at det blir reagert veldig strengt om de ikke overholdes. Derfor sier også en enstemmig komite at det reglementet som er laget av UDI for håndhevelse av konsekvenser for uakseptabel oppførsel på det enkelte asylmottak, må revurderes jevnlig etter behov. Hvis det er slik, som vi kan ha grunn til å tro, at det er et økende problem med voldelige og svært aktive kriminelle enkeltpersoner inne på enkelte av asylmottakene, kan det også tale for en raskere og mer konsekvent håndheving av det lovverket vi har. Disse personene må tas ut og overføres til rettsvesenet eller til helsevesenet hvis det er der de hører hjemme.

Vi peker i innstillingen på at det har vist seg å være et generelt problem å få sendt enkelte asylsøkere ut av landet i tilfelle der søknaden deres er åpenbart grunnløs. Dette gir derfor behov for på generelt grunnlag å få en gjennomgang av hvilke virkemidler vi kan sette inn i disse tilfellene. Jeg vil på den bakgrunn på vegne av Høyre ta opp forslag nr. 3, som er omdelt i salen, der vi ber Regjeringen om ved starten av høstsesjonen å komme med en egen sak om hvordan vi håndterer mennesker som skal sendes hjem, men der hjemlandet representerer et problem når det gjelder å kunne ta imot dem.

Jeg vil også benytte anledningen til å referere til en debatt i Stortinget den 18. mai i fjor knyttet til de såkalte Quetta- og Laos-sakene. Her var en samlet justiskomite krystallklar på at betingelsene for det amnestiet som ble gitt av statsråd Aure, skulle være til stede, og vi bad også om å få en full gjennomgang av hvordan disse sakene var håndtert av statsråden, tilbake til Stortinget. Jeg vil be om at statsråden i sitt innlegg senere i dag bekrefter overfor komiteen at vi får en slik full gjennomgang, slik at den pressemeldingen som vi mottok fredag, og som omhandler en enkelt sak, kan gi mulighet for kommentarer fra Stortingets side, og videre at gjennomgangen også vil gjelde for de andre sakene som hører inn under samme kategori, og at det kan skje ved at vi får en fullstendig komitebehandling av om premissene fra Stortinget her er overholdt.

Presidenten: Kristin Krohn Devold har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tor Nymo (Sp): Senterpartiet er av den klare oppfatning at vi ikke kan akseptere den utvikling vi har sett i den senere tid med økende grad av kriminalitet blant asylsøkere, særlig innenfor volds- og vinningskriminalitet. Denne utviklingen bidrar sterkt til å svekke asylinstituttet, den rammer lovlige asylsøkere og bidrar til å øke frykten for fremmede folkeslag. Vi ser at det er behov for ulike virkemidler for å få kontroll med denne utviklingen, og ikke minst raskere saksbehandling.

Det har inntil nå vært et betydelig problem at saksbehandlingstiden har vært for lang i asylsaker. Det er ingen grunn til at ikke grunnløse asylsøknader skal behandles raskt. Dette gjelder de saker der det er opplagt at søkeren ikke fyller vilkårene for beskyttelse.

Som det går fram av det jeg har sagt, er Senterpartiet av den oppfatning at asylsøkere som ikke har grunnlag for opphold i Norge, og særlig de som også begår kriminelle handlinger, skal ha så kort oppholdstid i landet som mulig.

I forhold til de foreliggende forslag fra Jan Simonsen og Carl I. Hagen er vi i Senterpartiet av den oppfatning at det i dag foreligger tilstrekkelige muligheter i regelverket til å gjennomføre en effektiv og rask behandling av åpenbart grunnløse søknader, og vi er meget skeptiske til opprettelse av særskilte fengselsliknende mottaksenheter for grupper av asylsøkere. Justiskomiteen er kjent med at riksadvokaten og UDI hver for seg har gjennomført en kartlegging av i hvilken grad personer med opphold i mottak begår straffbare handlinger. Begge undersøkelsene gir det generelle bildet at det knytter seg usikkerhet til omfanget, men at det generelt ikke synes å være av stort omfang. Likevel er det åpenbart at kriminalitet i perioder kan være et betydelig problem for mottak og lokalsamfunn. Ofte henger det sammen med endringer i sammensetningen av beboere. Det rapporteres særskilt om vinningskriminalitet, spesielt fra butikker, men også internt i mottakene, og om innbrudd i hus, hytter og biler. Narkotikakriminalitet synes å være et lite problem. Det har også forekommet svært alvorlige episoder av vold, trusler, ildspåsettelser og drap.

I den nåværende situasjon er det spesielt to forhold som er verdt å merke seg. For det første: Det ser ut til å være en overrepresentasjon med hensyn til straffbare handlinger blant enslige menn med lange mottaksopphold bak seg. For det andre: Det kan se ut som personer fra Øst-Europa er overrepresentert blant dem som begår straffbare handlinger, og at enkelte av dem kommer til landet for å utøve vinningskriminalitet.

Når det gjelder behandlingen av asylsøknader i dag, skal politiet etter påtaleinstruksen underrette UDI når en asylsøker er siktet for et straffbart forhold. Politiet underretter også før vedkommende er siktet, f.eks. om at det er inngitt anmeldelse for straffbart forhold og at etterforskning er satt i verk, eller det er uro i nærmiljøet på grunn av kriminalitet.

Videre skal også mottakene gi melding til UDI om straffbare forhold. Når en slik melding mottas i UDI, blir asylsaken prioritert ved at den får en rask oppfølgning på alle trinn i saksbehandlingen. Når det gjelder asylsøkere fra Russland og Øst-Europa, føres det egen oversikt over søkere der UDI får melding om kriminalitet. På den måten kontrolleres tidsbruken i hver enkelt sak.

Behandlingstiden vil kunne variere i disse sakene, bl.a. på grunn av at meldingene om kriminalitet kan komme på ulike stadier i saksbehandlingen.

I de sakene hvor disse søknadene anses som åpenbart grunnløse, er behandlingstiden i direktoratet nå én til tre uker. UDI overtar ansvaret for å intervjue asylsøkere fra 1. juli 2000. Det er lagt opp til rutiner som gjør at det skal være mulig å fatte vedtak to–tre uker etter søknad i alle saker hvor det ikke er nødvendig å innhente eller sjekke nye opplysninger. I forhold til fjoråret vil det kunne bety en vesentlig raskere saksbehandling. I 1999 gikk det opptil et halvt år før politiet avhørte asylsøkere, også de som var prioritert.

I tillegg til denne omleggingen av saksforberedelsene vurderer UDI nå rutiner som kan sikre en rask behandling av saker der søknaden er åpenbart grunnløs. Det kan gjøres ved at gruppen av søkere fra land hvor det erfaringsmessig ofte forekommer åpenbart grunnløse søknader, og søkere som tidligere har fått avslag på asyl i Norge eller andre land, ikke gjennomgår alle trinn i den forberedende behandlingen av saken. Det er dessuten fortsatt naturlig å prioritere søkere som kan knyttes til meldinger om kriminalitet.

I sum viser disse tiltak at det i dag foreligger tilstrekkelige muligheter i regelverket til å gjennomføre en effektiv og rask behandling av åpenbart grunnløse søknader, og at det derfor ikke er behov for særskilte fengselsliknende mottaksenheter for grupper av asylsøkere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil ta opp den saken som også komiteens leder Kristin Krohn Devold berørte i sitt innlegg, nemlig debatten 18. mai i fjor etter at daværende justisminister Odd Einar Dørum hadde gitt betinget amnesti til det som ble omtalt som folk fra Quetta- og Laos-distriktene. I debatten sa Arbeiderpartiets talskvinne Astrid Marie Nistad bl.a.:

«Illegal innvandring og menneskesmugling er ulovleg og belagt med straffeansvar etter utlendingslova § 47. Dette må det ikkje vere nokon som helst tvil om. Komiteen, også vi frå Arbeidarpartiet, er opptekne av dei allmennpreventive omsyna i slike saker, nett fordi dei er så omfattande, så kompliserte og så vanskelege å etterforske. Komiteen legg difor vekt på at det korkje av etiske, humane eller praktiske omsyn må godtakast ein praksis der ulovleg framferd i forhold til norske myndigheiter gir preferanse for å få opphald og seinare statsborgarskap i Noreg.»

Hun gjorde det også klart at hun var enig med forslagsstillerne, bl.a. meg, om at i den saken var det tale om brudd på utlendingsloven. Det ble understreket i debatten at det betingede amnestiet som var gitt med tidsfrist, stod man på.

Når det gjelder familien Gholam, den mest offentlig omtalte av disse personene, fikk de i brev av 22. mars 1999 en fire ukers frist på å levere et nasjonalt pass som dokumentasjon på sin identitet. Så vidt jeg skjønner, er den fristen noe forlenget. Men at fristen skulle være forlenget med mer enn ett år – etter en knallhard debatt hvor et samlet storting sa at man ikke lenger ville ha det slik at det skal lønne seg å forfalske, lønne seg å lyve, lønne seg å komme med med helt feilaktige opplysninger og prøve å lure norske myndigheter helt trill rundt – det nekter jeg å tro. Derfor er det fullstendig uakseptabelt når justisministeren fredag sendte ut en pressemelding om at denne familien – som vi etter debatten i fjor trodde var utsendt for lengst sammen med de øvrige, nå skal få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge, fordi de nå har levert hva som kalles et «emergency passport» – ikke et normalt nasjonalt pass, men et «emergency passport». Når det også sies at også andre av Quetta- og Laos-menneskene fortsatt er i Norge, er det kun én reaksjon disse menneskene må ha overfor norske myndigheter, nemlig rå latter over mangelen på handlekraft. En justisminister som gjør slikt, kan ikke vi akseptere, og jeg tillater meg å ta opp det forslag som jeg har gitt navnet forslag nr. 2, og som er innlevert på Stortingets kontor.

Presidenten: Presidenten minner om at tiden for formiddagens møte straks er omme, men presidenten vurderer det slik at det kan være hensiktsmessig at vi avslutter behandlingen av denne saken nå, og det ser ikke ut til at det er noen høylytte protester mot det.

Presidenten har også fått med seg at Carl I. Hagen har fremmet et forslag som i sin karakter er et mistillitsforslag, og regner med at vi tar votering ved navneopprop over det ved avslutningen av debatten, altså i tilknytning til denne saken, mens resten av forslagene som er knyttet til denne saken, tas opp på ordinært vis ved samlevoteringene til slutt. – Det er heller ikke kommet noen protester mot det.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg finner grunn til å kommentere enkelte sider ved behandlingen av den såkalte Gholam-saken. Familien Gholam ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært i Norge fem år, mens ektefellen og barna hadde vært i landet i to år og hadde hatt gyldig tillatelse til opphold i omkring 1 ½ år. UDI trakk tillatelsen tilbake i januar 1996 og fattet samtidig vedtak om utvisning. Dette skjedde som en følge av at UDI og Kripos hadde igangsatt et arbeid for å undersøke nærmere om en rekke afghanske asylsøkere i Norge var pakistanske borgere fra byen Quetta i Pakistan.

Utvisningsvedtakene ble opprettholdt av Justisdepartementet i oktober 1996, begjæring om omgjøring ble avslått i januar 1997, og departementets vedtak ble også to ganger prøvd av domstolene. Familien Gholam ble hjemsendt med følge av norsk politi til Pakistan i mai 1997 etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal for det. Familien ble likevel avvist på flyplassen i Karachi i Pakistan. Familien fikk senere frist til mai 1998 med å returnere til Pakistan, uten at de gjorde dette.

17. desember 1998 kunngjorde daværende justisminister Aud-Inger Aure at de personer som er omfattet av de såkalte Quetta og Laos-prosjektene, herunder familien Gholam, kunne få opphold i Norge etter nærmere bestemte retningslinjer. Vilkårene i amnestiet omfattet krav til den enkelte om å dokumentere sin pakistanske identitet og nasjonalitet ved fremleggelse av ekte nasjonalitetspass. Dersom de gjorde dette, ble det lovet at det skulle innvilges ny førstegangsoppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Det ble satt en tidsfrist på fire uker for fremleggelse av pass, og tilføyd at fristen kunne forlenges hvis det ble gitt en tilfredsstillende forklaring på at det tok lengre tid å skaffe passet. Konsekvensene av å ikke oppfylle betingelsene var at de aktuelle personer i så fall måtte returnere.

I mars 1999 gikk de første brevene til advokater som representerte aktuelle personer, om den nærmere forståelsen av amnestiet. Det har senere vært jevnlig kontakt mellom den advokaten som representerer nær sagt samtlige personer, og departementet. Det har i perioden også vært et nært samarbeid mellom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet om kontakt med pakistanske myndigheter via den pakistanske ambassaden i Oslo og vår egen ambassade i Islamabad. Pakistanske myndigheter har bekreftet Gholam-familiens pakistanske nasjonalitet gjennom flere noter til norske myndigheter og utstedt reisedokumenter, såkalt «emergency passport», til dem.

Justisdepartementet har ikke ment at det var grunnlag for å behandle den bekreftelse som er gitt ved utstedelse av reisedokumenter og notevekslingen, på annen måte enn dersom nasjonalitetspass var utstedt. En slik noteveksling må anses minst like betryggende som bekreftelse på deres nasjonalitet som utstedelse av pass. Det viste seg i tillegg i praksis ikke mulig å få utstedt de dokumentene som nå er utstedt, innen den opprinnelige frist som var satt i amnestiet fra justisminister Aure, slik at forlengelsen kom til anvendelse. Etter departementets oppfatning må derfor familien Gholam nå sies å ha oppfylt vilkårene knyttet til amnestiet.

Presidenten: Presidenten mener det kanskje er hensiktsmessig at justisministeren får fullføre sitt resonnement, selv om det går utover de tre minuttene som er avsatt. – Det nikkes bekreftende i salen.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg skal være rask, president.

Presidenten: Ikke så rask at vi ikke forstår hva statsråden sier!

Statsråd Hanne Harlem: Nei – det var vel på grensen nå kanskje!

De forpliktelser som lå i amnestiet fra tidligere justisminister Aure, har jeg funnet det riktig å følge opp ved at det nå er gitt oppholdstillatelse til familien Gholam, og det har å gjøre med den forpliktelse jeg mener må ligge hos myndighetene til å følge opp de løftene som tidligere er gitt, selv om de er gitt av en tidligere regjering.

Denne saken illustrerer en rekke av de praktiske problemer som begrenser norske myndigheters handlefrihet på utlendingsfeltet. Selv om man ut fra norsk lovgivning finner at utenlandske borgere ikke har rett til opphold i Norge, betyr ikke det at man alltid klarer å gjennomføre returer av disse personene til deres respektive hjemland. Dette er beklagelig, men like fullt en del av den vanskelige virkeligheten som omgir oss. Dette er problemer som Norge har felles med andre vestlige land, og som man jobber kontinuerlig for å finne løsninger på i forhold til enkeltland og områder.

For øvrig vil jeg selvfølgelig følge opp merknaden fra justiskomiteens flertall i Innst. S. nr. 172 for 1998-99 om å orientere Stortinget på en egnet måte når sakene er avsluttet. Og dette håper jeg at man kan orientere Stortinget om rundt sesjonsstart til høsten.

Jan Simonsen (Frp): Representanten Carl I. Hagen har på vegne av Fremskrittspartiet lagt fram et mistillitsforslag mot justisministeren på bakgrunn av at departementet nå har gitt endelig oppholdstillatelse til Gholam-familien. Denne saken gjelder ikke denne familien spesielt, det gjelder viktige prinsipper.

Justisdepartementet gav i 1998 amnesti for en rekke utlendinger som var kommet ulovlig inn i Norge gjennom det som ble kalt Quetta- og Laos-prosjektene. Dette var prosjekter der Utlendingsdirektoratet sammen med Kripos avdekket at en rekke personer hadde fått opphold i Norge på feilaktige premisser. De kom fra Pakistan og Thailand, men utgav seg for å komme fra Afghanistan og Laos.

Fremskrittspartiet la i 1998 frem et Dokument nr. 8-forslag hvor vi bad Regjeringen omgjøre sitt vedtak om betinget amnesti for utlendinger som ble omfattet av disse to prosjektene. Forslaget ble avvist av Stortinget, men en enstemmig justiskomite kom med meget klare meldinger til departementet. Komiteen sa enstemmig at den hadde merket seg at vi i disse sakene står overfor et systematisk lovbrudd som har medført at både Kripos og Utlendingsdirektoratet har måttet bruke store ressurser, både økonomisk og personalmessig, for å avdekke sannheten. Komiteen understreket at illegal innvandring er ulovlig og belagt med straffeansvar, og la vekt på at det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge. Komiteen uttrykte skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel, og advarte mot en praksis der uærlig og uredelig atferd gir oppholdstillatelse.

Når flertallet i justiskomiteen likevel stemte mot Fremskrittspartiets forslag, var det fordi man mente at avgjørelsen i disse sakene lå under departementets ansvarsområde. I så fall må jo også departementet, ved sin øverste leder justisministeren, ta ansvaret. Det finnes ikke fnugg av tvil om at Gholam-familien er pakistanske statsborgere, og at de har løyet seg inn i Norge. Justisministeren belønner nå uærlig og uredelig atferd med oppholdstillatelse – nettopp det justiskomiteen enstemmig advarte mot. Justisministeren har startet sin karriere med å forsøke å forhindre politihøyskolestudentene i å skaffe seg jobb i politiet, og med å gi oppholdstillatelse for pakistanske statsborgere, begrunnet med at det nå på en betryggende måte er bevist at de løy om sin bakgrunn. Det er i sannhet en start som kvalifiserer til en rask avslutning.

Vidar Bjørnstad (A): Da vår saksordfører måtte konsentrere seg om komiteens innstilling, finner jeg grunn til å gi Arbeiderpartiets syn på forslaget som er fremsatt av representanten Hagen.

Til tross for ulovligheter i forhold til norske myndigheter, bl.a. oppgivelse av falsk identitet – noe som ble kritisert fra Arbeiderpartiets side og hvor representanten Hagen har gitt noen dekkende sitater – kunngjorde Bondevik-regjeringen i desember 1998 at de personer som var omfattet av de såkalte Quetta og Laos-prosjektene, kunne få opphold i Norge på bestemte vilkår, særlig at norske myndigheter kjenner identiteten og nasjonaliteten til de aktuelle personene. I forbindelse med behandlingen av forslag fra Fremskrittspartiet om omgjøring av amnesti i fjor vår, erkjente allikevel et flertall, unntatt Fremskrittspartiet, at vedtaket om betinget amnesti var gjort innenfor det som må antas å være departementets myndighetsområde. Justiskomiteen presiserte at konsekvensen av ikke å oppfylle betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet, og at de i så fall må returnere til hjemlandet.

Vi vet at kontakten med pakistanske myndigheter har vært vanskelig og bidratt til den lange saksbehandlingstiden fra i fjor sommer. Arbeiderpartiet legger til grunn at betingelsene for å få amnesti er oppfylt hva familien Gholam gjelder. På denne bakgrunn tar Arbeiderpartiet justisministerens vurderinger og departementets vedtak i denne saken til etterretning. Vi forutsetter, som òg justisministeren redegjorde for, at Stortinget på en egnet måte blir informert om hvordan de samlede Quetta- og Laos-sakene blir avsluttet. På denne bakgrunn vil vi selvsagt stemme mot representanten Hagens forslag.

Det er imidlertid et generelt problem at uttransportering av personer som ikke får opphold i Norge, eller som skal utvises eller bortvises, hindres på grunn av forhold i hjemlandet eller mottakerlandet. Vi vil derfor på denne bakgrunn mene det er fornuftig med en gjennomgang av denne problemstillingen, og vil da også stemme for forslaget fra Høyre.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Da Kristelig Folkeparti var enig i flertallets innstilling, så jeg det ikke nødvendig å ta ordet etter at saksordføreren hadde hatt en grei gjennomgang av saken. Imidlertid ønsker jeg nå å ta ordet til representanten Hagens forslag.

Familien Gholam har vært diskutert mange ganger, bl.a. i Innst. S. nr. 172 for 1998-99 om å omgjøre det betingede amnestiet for utlendinger som er berørt av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene. En enstemmig justiskomite sa da følgende:

«Komiteen ... har merket seg at vi i disse sakene står overfor et systematisk lovbrudd i forhold til norske utlendingsmyndigheter og at både Utlendingsdirektoratet og KRIPOS, gjennom det såkalte Quetta-prosjektet har måttet utføre et stort etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting og gjennomgang av visumsøknader i Norge og Pakistan.»

Og videre:

«Komiteen vil vise til de betydelige ressurser, både personellmessig og økonomisk, som er gått med til denne etterforskningen.»

Komiteen understreket at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffansvar etter utlendingsloven § 47. Komiteen legger vekt på at det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge. Komiteen uttrykte også skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel, og advarte mot en praksis der uærlig og uredelig atferd gir oppholdstillatelse.

I samme sak ble det også vist til at departementet hadde satt som vilkår for opphold at norske myndigheter må kjenne den rette nasjonalitet og identitet til de personer det gjelder, og at man bare godtar fremleggelse av ekte og gyldige pakistanske nasjonalitetspass. Det ble også satt en tidsfrist for å få dette i orden. Konsekvensene om betingelsene ikke skulle bli oppfylt, ville være at de aktuelle personene ikke ble omfattet av amnestiet, og at de i så fall måtte returnere til sitt hjemland. Daværende justisminister Aure uttalte at hun innvilget amnestiet «under sterk tvil».

Denne saken har vært en verkebyll over lang tid. De fristene som har vært satt for familien, har tydeligvis gått ut uten at noe har skjedd. Når de så endelig har fått ordnet opp i dokumentene sine, har altså justisministeren innvilget oppholdstillatelse. Kristelig Folkeparti er opptatt av at de frister som blir satt for å få fram realitetene i en sak, blir overholdt og respektert, derfor er det også uheldig at det har gått så lang tid fra amnestiet ble innvilget og fristene satt til dokumentasjonen forelå. Kristelig Folkeparti mener likevel ikke det er grunn til å støtte et mistillitsforslag mot justisministeren.

Nå er tiden ute, men jeg vil bare signalisere at vi støtter Høyres forslag.

Astrid Marie Nistad (A): Berre nokre få korte merknader frå meg som saksordførar.

Eg vil gjerne på det sterkaste avvise dei påstandane som Jan Simonsen starta med i sitt innlegg, om at Arbeidarpartiet, vår statsminister og dei leiande i partiet ikkje var til å tru på i flyktningpolitikken. Eg vil gjerne peike på at tidlegare statsminister Thorbjørn Jagland m.a. sa her i ein debatt at vi skal ha ein human flyktningpolitikk. Men det er ikkje det same som at vi skal ha ein flyktningpolitikk utan reglar. Vi må ha reglar som er moglege å handtere og handheve. Det er viktig for oss i Arbeidarpartiet.

Eg vil gjerne kommentere lite grann meir når det gjeld akkurat dette at Framstegspartiet ønskjer seg spesielle asylmottak, som vil kunne sjåast som fengsel. Det vil gje eit dårleg utgangspunkt for dei som vil ha opphald, i den vidare integreringsprosessen. Vi vil ikkje ha lukka anstaltar, regulert av ei særlov, for menneske som ikkje har gjort noko gale. I dag gjeld dei globale menneskerettskonvensjonane også for vårt land, og det er det viktig å ta inn over seg også i asyl- og flyktningpolitikken.

Hagen kommenterte litt av det innlegget eg heldt den 18. mai i fjor, og han siterte frå det – på litt dårleg nynorsk – men han unnlét å ta med avslutninga av innlegget, der eg sa:

«Arbeidarpartiet og resten av fleirtalet i komiteen er ikkje samd i at vedtaket bør omgjerast. Fleirtalet i komiteen gir i merknadene uttrykk for at ein anser at dette vedtaket» – i Gholam-saka – «likevel er gjort innanfor det som må reknast å vere departementet og Regjeringa sitt myndigheitsområde.»

Og det meiner eg framleis.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil begynne med å si at jeg er glad for den tilbakemelding justisministeren gav, nemlig at vi vil få en full redegjørelse for Quetta- og Laos-sakene ved sesjonsstart. Det trenger vi, og det har komiteen bedt om. Jeg vil minne om at det var en nokså knallhard, kritisk justiskomite som stod samlet 18. mai i fjor, der vi sa at vi var skeptiske til denne bruken av amnesti og ville advare mot den praksisen som her var blitt fulgt, og der vi sa at de som ikke kunne fremvise ekte og gyldige nasjonalitetspass innen tidsfristen, i så fall måtte returnere til sine hjemland. Det var premissene som var gitt fra komiteen. Men denne saken fortjener en skikkelig og full gjennomgang slik at vi får stilt alle spørsmål vi har, og får alle svar det er mulig å gi. Derfor er det altfor tidlig å konkludere i den ene eller andre retning i dag.

Jeg vil også ta fatt i at dette problemet tross alt ikke begynte med den sittende justisminister. Jeg har en liten følelse av at vi nå er i ferd med å rette baker for smed. Det var tidligere statsråd Aure som startet den debatten vi er inne i, og da er det viktig at vi har med oss hele helheten når vi går inn og trekker konklusjonene, og det får vi altså full mulighet til å gjøre til høsten.

Jeg er også glad for at de som har hatt ordet, har uttrykt støtte til Høyres forslag om også å få en egen sak om hva vi gjør når folk skal sendes hjem, men hjemlandet ikke tar imot dem – for det er tydeligvis en del av problemkomplekset i denne saken.

Vi har da mulighet i oktober til både full gjennomgang av Quetta- og Laos-sakene og full gjennomgang av hva vi gjør der det er mulig at en må sende folk hjem, slik at vi kan få en skikkelig og helhetlig behandling av dette spørsmålet. På den bakgrunn finner jeg det ikke naturlig å støtte Fremskrittspartiets forslag slik det er fremsatt i dag.

Carl I. Hagen (Frp): Først til Astrid Marie Nistad, som tok til motmæle mot Jan Simonsens påstander om at statsministeren ikke hadde snakket troverdig tidligere. Jeg vil gjerne i den sammenheng få lov til å nevne at sist lørdag sa Jens Stoltenberg i fjernsynet at hans regjering ville fortsette sitt arbeid med å ruste opp helsevesenet. Resultatene er, leser vi i avisene, at det skal sies opp 30 ansatte ved Kirkenes Sykehus, muligens 200 ved Regionsykehuset i Tromsø, rehabiliteringsavdelingen som dekker Nord-Norge, i Tromsø, skal nedlegges, og Regjeringen går inn for å kutte kjøp av sykehusutstyr med nærmere 700 mill. kr. Hvordan dette henger sammen med en påstand om å ruste opp helsevesenet, går over min forstand. Så troverdigheten vil statsminister Stoltenberg fortsatt ha problemer med.

Så synes jeg det var interessant å høre en del av kommentarene. Som Kristin Krohn Devold sa, var det en knallhard justiskomite 18. mai i fjor som sa fra at man ikke ville at man skulle belønne dem som lyver, forfalsker, opptrer uhederlig og begår lovbrudd. Og så er det akkurat det man gjør – det er akkurat det man gjør! Hun sa også at det var satt tidsfrister i det betingede amnestiet. Kan den tidsfristen ha vært av tolv måneders varighet? I denne tiden har det jo vært mer enn nok anledning, basert på den betingelsen om en tidsfrist, til å sørge for utvisningsvedtak. Tidsfristen kan jo ikke sies å være oppfylt. Jeg nekter å tro at man først gir en frist i skriftlig form på fire uker for deretter å forlenge den med mer enn ett år til! Så det er selv innenfor det justiskomiteens medlemmer sa i debatten 18. mai i fjor, full anledning til å påpeke at tidsfristen var brutt – hvis man vil dekke seg under at man den gangen var imot et stortingsforslag om å omgjøre vedtaket.

Jeg konstaterer at flertallet i denne sal protesterer for all verden, men er med på ferden. Jeg konstaterer at justisministeren skylder på den foregående regjering delvis, og presenterer det som om hun ikke hadde noen valgmulighet, annet enn å følge opp tidligere justisminister. Det hadde hun. Og jeg trodde faktisk at de som går inn for regjeringsskifte, i hvert fall av og til har i tankene at det skal være for å endre noe av den politikken og den linjen den regjeringen de kaster, står for – å foreta endringer. Jeg konstaterer at justisministeren ikke grep muligheten til her å endre den snillistiske politikken den foregående regjering stod for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Det vil da bli ringt til votering over forslag nr. 2, fra Carl I. Hagen.